Komiteen mener at adopsjon bare skal skje dersom det er til gagn for barnet. Hensikten med en adopsjon er å gi barna en tryggere og bedre oppvekst. Komiteen mener at ingen har krav på å få adoptere barn. Og de som får adoptere, må bli underlagt en streng vurdering, der det legges vekt på at søkerne har forutsetninger og muligheter for å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst.
Komiteen viser til at innenlands- og utenlandsadopsjonene i dag behandles forskjellig.
Komiteen har merket seg at stebarnsadopsjon står for den største andelen av innenlandsadopsjon i dag.
Komiteen mener det er riktig å endre delegasjonsvedtaket slik at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling også for innenlandsadopsjon legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Komiteen mener det vil være mest hensiktsmessig å samle kunnskap og kompetanse om både utenlands- og innenlandsadopsjoner. På denne måten kan en få en mest mulig lik behandling, samtidig som en kan oppnå effektiviseringsgevinst. Etter komiteens oppfatning vil en sentral instans i større grad føre til lik behandling av saker fra hele landet.
Komiteen mener det er riktig at adopsjonsformidling reguleres i adopsjonslovgivningen, og at dette gjøres i en egen lovparagraf.
Komiteen vil understreke at utvelgelse av foreldre til barn som skal adoptere, er en svært ansvarsfull og viktig oppgave. Konsekvensene ved en adopsjon er stor for barnet, de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene. Båndene til den opprinnelige familien brytes ved en adopsjon, og det skapes en ny familie.
Komiteen påpeker at myndighetene så langt som det lar seg gjøre skal sikre at barn får et godt og trygt hjem i framtiden.
Når det gjelder samtykkeadopsjoner, så mener komiteen at sekretariatsfunksjonen for formidling av disse sakene skal legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor, og at sekretariatet skal forberede og opplyse saker for utvalget.
Komiteen mener det er fylkeskommunenes ansvar å finne fram til midlertidige tiltak og bære det økonomiske ansvaret i dette tidsrommet.
Komiteen ser at behovet er størst for lovregulering når det gjelder adopsjon av utenlandske barn. Det er her snakk om store antall barn, mange forskjellige land, og det er private organisasjoner involvert.
Komiteen mener at adopsjonsorganisasjonene har svært viktige oppgaver i utenlandsadopsjonene og gir bistand til søkerne gjennom hele prosessen. Komiteen har merket seg at organisasjonene har fått stadig flere oppgaver og mener det er riktig at det gis driftsstøtte til organisasjonene fordelt etter antall adopsjoner som er formidlet.
Hovedmålsettingen må hele tiden være at adopsjonen skal være til det beste for barnet og at organisasjonene ikke skal ha økonomisk vinning som hensikt.
Komiteen mener det er riktig at kommunene har ansvaret for å gi forhåndssamtykke og utreder og gir tilråding i adopsjoner av barn fra utlandet. Komiteen vil understreke at det er viktig at en får kompetente saksbehandlere på dette feltet, slik at utredningen kan bli forsvarlig og mest mulig lik over hele landet. Komiteen mener det er viktig at Statens ungdoms- og adopsjonskontor ber om utfyllende utredninger fra kommunene hvis denne er mangelfull.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at statsråden i en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 14. januar 1999 svarte at departementet vil utrede spørsmålet om hvorledes barn som bor sammen med en homofil og hans/hennes partner best kan sikres.
Flertallet har grunn til å tro at dette arbeidet er godt i gang, og at hovedhensikten med dette er å sikre barna en trygg og god oppvekst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker en bred gjennomgang av dagens adopsjonslovgivning og praksis. Et siktemål med en slik gjennomgang må være at samlivsform og seksuell identitet ikke i seg selv skal være et hinder for å søke og bli vurdert for adopsjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en bred gjennomgang av dagens adopsjonslov og dens praksis. Hovedmålet må være å styrke barns mulighet til en trygg og god oppvekst. Samlivsform og seksuell identitet skal ikke i seg selv være til hinder for å søke og bli vurdert som adoptivforeldre.»
Disse medlemmer har merket seg brev fra statsråden datert 9. februar 1999, jf. vedlegg, vedrørende å sikre barn som bor sammen med lesbiske eller homofile foreldre samme mulighet for juridiske, sosiale og økonomiske rettigheter som barn som bor sammen med heterofile foreldre. Statsråden påpeker i sitt brev at departementet jobber med å utrede dette spørsmålet, men at man ikke vil ha noe klart i tide til behandlingen av Ot.prp. nr. 63 (1997-98). Det er også ønskelig å se nærmere på resultatene når det gjelder homofile og barn i NOVAs undersøkelse om levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile.
Disse medlemmer har merket seg at i NOVAs nye undersøkelse, som ble offentliggjort 26. februar 1999, oppgir 13 pst. av kvinnene og 8 pst. av mennene at de har barn. 12 pst. av kvinnene og 2 pst. av mennene bor sammen med egne eller samboer/registrert partners barn. 10 pst. av kvinnene og 8 pst. av mennene ønsker mulighet til stebarnsadopsjon.
Disse medlemmer har også merket seg at det i forbindelse med NOVAs undersøkelse også har vært utført en måling i regi av MMI i mars 1998. I denne meningsmålingen sier 44 pst. av de spurte ja til at lesbiske som lever i partnerskap skal få mulighet til å stebarnsadoptere.
Disse medlemmer mener at vi allerede har et innarbeidet lovverk og en praksis i saker hvor ektefelle ønsker å adoptere biologisk forelders barn. Dette lovverket og denne praksis vil også kunne anvendes for registrerte partnere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve det prinsipp om at det er ingen menneskerett å få barn, men at barn har krav på et trygt oppvekstmiljø.
Disse medlemmer vil derfor fremheve at de beste forutsetninger for å sikre barn en stabil og trygg oppvekst, når de av ulike årsaker ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre, er å vokse opp sammen med to foreldre av ulikt kjønn.
Disse medlemmer vil påpeke at det er tusenvis av barn i verden som går til grunne av nød, fattigdom og kriger. En adopsjon som foregår i trygge og ordentlige former vil være det absolutt beste for de barn som har kommet i den situasjon at de skal adopteres bort.
Disse medlemmer er kjent med at Norge har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter.
Disse medlemmer har videre registrert at ut fra barnekonvensjonen skal alltid barnets beste være det avgjørende, og at det ikke er de voksnes behov for barn, men barnas rettigheter og behov som skal stå i sentrum.
Disse medlemmer er kjent med at det ifølge barnevernlovens § 4-23, ikke er tillatt for privatpersoner å drive formidlingsvirksomhet med eller uten adopsjon for øye.
Disse medlemmer er videre kjent med at dette også er gjeldende for organisasjoner så fremt de ikke har fått innvilget bevilling fra departementet.
Etter disse medlemmers syn bør både private og organisasjoner kunne få drive formidlingsvirksomhet, etter å ha fått bevilling fra departementet. Det forutsettes imidlertid at de som får lov til å drive slik virksomhet er godt egnet og skikket til å drive denne typen virksomhet og at det videre blir foretatt en løpende og effektiv kontroll med de som har fått bevilling fra departementet.
Med bakgrunn i dette vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
Ǥ 16 b skal lyde:
Private og organisasjoner kan, etter bevilling gitt av departementet, drive adopsjonsformidlingsviksomhet. Slik virksomhet skal drives uten overskudd. Kontroll med at denne virksomheten drives etter gjeldende retningslinjer, foretas av Statens ungdoms- og adopsjonskontor.»
Disse medlemmer registrerer at departementet foreslår å lovfeste at adopsjon fra fremmed stat som hovedregel skal foregå gjennom godkjent organisasjon.
Disse medlemmer er enige med departementet i at adopsjon kun skal skje via de instanser som har godkjenning til å drive slik formidling, men vil som en konsekvens av foreslått endring i § 16 b fremme følgende forslag:
Ǥ 16 f skal lyde:
Adopsjon av barn som er bosatt i fremmed stat skal skje gjennom formidler som i medhold av § 16 b er gitt tillatelse av departementet til slik virksomhet. Departementet kan i særlige tilfeller samtykke i at adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skjer utenom slik godkjent formidler.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at statsråden må komme tilbake til Stortinget med en egen sak og forslag om hvorledes de juridiske rettighetene til barn av lesbiske eller homofile skal sikres. Det er etter dette medlems oppfatning ingen grunn til å finne opp ny praksis og nytt lovverk. Det kan jo heller ikke være noe mål å skulle gjøre forskjell på barn som stebarnadopteres av heterofile foreldre og av lesbiske eller homofile foreldre, da dette umulig kan være til barnets beste.