Utvalget påpeker at den forventede økningen
i bruk av gjeldsforhandlingsinstituttet etter lovreformen av 1984
er uteblitt. Lovens regler er fortsatt for omstendelige, noe som
gjør forhandlingene tidkrevende og dyre. Den sparsomme
bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet må bl.a. også tilskrives
dagens vide pantsettelsesadgang.
Noen høringsinstanser gir mer generelle synspunkter
på gjeldsforhandlingsinstituttet, og lanserer dessuten
enkelte forslag som rekker utover rammene for utvalgets forslag.
Departementet er enig med utvalget i at konkurslovreformen av
1984 i liten grad har bidratt til å oppfylle målsettingen
om å etablere et mer tidsmessig og effektivt gjeldsforhandlingsinstitutt.
Departementet er i og for seg enig med utvalget i at en for omfattende
pantsettelsesadgang kan redusere mulighetene for en vellykket gjeldsforhandling,
men følger ikke opp utvalgets mest vidtrekkende forslag
til begrensninger i pantsettelsesadgangen. Departementet antar for øvrig
i likhet med utvalget at den beskjedne bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet
også skyldes at for mange skyldnere fortsetter driften
lengre enn forsvarlig.
Konkursloven har ingen regler som forbyr skyldneren og dennes
kreditorer å komme frem til en frivillig, utenrettslig
gjeldsordning. Slike gjeldsordninger har alltid vært vanlige
ved siden av de lovregulerte gjeldsordningene. Verken utvalget eller
departementet mener det er behov for å forby eller på annen
måte begrense adgangen til å inngå slike
frivillige ordninger.
Komiteen har merket seg at gjeldsforhandlingsinstituttet
ikke har fått den betydning man tok sikte på da
reglene ble gitt i 1984. Komiteen registrerer at
både pantsettelsesadgangen og det forhold at bedriftene
drives lenger enn det er grunnlag for trekkes fram som årsak
til at gjeldsforhandlingsreglene er blitt lite brukt. En annen årsak
er at regelverket er for omstendelig. Komiteen mener
det er uheldig om regelverket fremstår som en hindring
for de som ønsker gjeldsforhandlinger, og er derfor positiv
til at det nå foreslås forenklinger. Komiteen vil
understreke viktigheten av at gjeldsforhandlingsinstituttet blir
en praktisk og nyttig fremgangsmåte for bedrifter som får
betalingsproblemer. Både av hensyn til den enkelte bedrift
og i en større samfunnsøkonomisk sammenheng er
det en klar fordel om det kan inngås frivillige avtaler
dersom man på den måten kan unngå konkurser.
Det følger av konkursloven § 1 at
skyldneren må være illikvid for at det skal kunne åpnes
gjeldsforhandling. Skyldneren er illikvid hvis han eller hun «ikke
kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller».
Utvalget foreslår at det bør åpnes adgang
til å åpne gjeldsforhandling også ved
insuffisiens, dvs. når gjelden er større enn eiendelene,
selv om skyldneren ikke er illikvid på begjæringstidspunktet. Utvalget
mener det er viktig at lovverket gir adgang til gjeldsforhandlinger
fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser. Andre er
klart negative til utvalgets forslag og mener det er vanskelig å se
noe behov for en slik regel, som de mener kan føre til
ubegrunnede krav om gjeldsforhandling.
Departementet er kommet til at utvalgets forslag ikke bør
følges opp. Utgangspunktet bør fortsatt være at
insuffisiente, men likvide skyldnere skal gjøre opp for
seg. Forslaget vil gi adgang til at det kan åpnes gjeldsforhandling
i situasjoner hvor det ikke er noe reelt behov for en gjeldssanering.
Komiteen viser til at en regel om at
gjeldsforhandling kan åpnes ved insuffisiens, gjør
det mulig å begjære gjeldsforhandling selv om
skyldneren betjener sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.
Vilkår for å åpne gjeldsforhandlinger
er da at gjelden totalt sett er større enn eiendelene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at en slik regel vil
ramme mange næringsdrivende unødvendig hardt,
særlig nystartede selskaper der det er nokså vanlig
at gjelden er større enn egenkapitalen, og støtter
departementet i at vilkåret for å åpne
gjeldsforhandlinger fortsatt skal være at skyldneren ikke
kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (illikviditet).
Selv om gjeldsforhandlinger i mange tilfeller kommer i gang for
sent, er det logisk at så lenge man er likvid, skal man
gjøre opp for seg på ordinær måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at loven åpner adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens
og ikke bare ved illikviditet, slik også konkursutvalget
har foreslått.
Disse medlemmer er opptatt av å forhindre at
lovverket bringer virksomheter til opphør på et
for tidlig tidspunkt. Et for strengt lovverk vil lett kunne føre
til at nyetableringer blir avsluttet før de får
bevist at de har livets rett. Ved å åpne adgang
til gjeldsforhandling ved insuffisiens vil man kunne bedre muligheten
for en refinansiering før situasjonen blir så kritisk
at opphør av virksomheten blir vanskelig å unngå.
Disse medlemmer mener at det i risikofaser er
viktig at bedriftene holder sine kreditorer orientert om situasjonen.
Hvis et behov for gjeldsordning skulle oppstå, vil det
bli enklere å overbevise kreditorene om at en gjeldsordning
som sikrer videre drift, også er til det beste for kreditorene.
Disse medlemmer foreslår
følgende endring i konkursloven § 1:
Ǥ 1 skal lyde:
En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter
hvert som de forfaller, eller hvis eiendeler ikke er tilstrekkelig
til å kunne gi full dekning for hans forpliktelser, kan
begjære åpnet gjeldsforhandling etter reglene
i loven for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig
gjeldsordning eller tvangsakkord.»
Det følger av konkursloven § 1 at
det bare er skyldneren som kan begjære åpning
av gjeldsforhandling. Utvalget mener en gjeldsforhandling hvor skyldneren
ikke på forhånd har vært villig til selv å fremme begjæringen,
har små sjanser for å føre frem, og foreslår
ikke regler som gir andre enn skyldneren adgang til å begjære åpning
av gjeldsforhandling.
Ingen av høringsinstansene uttaler seg om dette spørsmålet.
Departementet slutter seg til utvalgets standpunkt.
Komiteen støtter departementets
synspunkter.
Det følger av gjeldende lov § 6 at åpningen
av gjeldsforhandling er unntatt fra offentlighet. En rekke personer
vil likevel bli gjort kjent med at gjeldsforhandling er åpnet,
bl.a. ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet og alle kjente
kreditorer. I praksis har det også vært vanlig
at det i massemedia opplyses om åpningen av gjeldsforhandlingen.
Utvalget foreslår ingen endringer i prinsippet om at
gjeldsforhandlinger skal unntas fra offentlighet. Det påpekes
at det var en viktig målsetting for reformarbeidet at de
nye lovreglene om gjeldsforhandlinger blir et reelt alternativ til
de helt private gjeldsforhandlinger, og at skyldnere som regel vil
ha uvilje mot offentlighet rundt gjeldsforhandlingene.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert dette
spørsmålet. De instanser som er uenig med utvalget
anfører bl.a. at unntaket harmonerer svært dårlig
med den meroffentlighet og åpenhet som ellers tilstrebes
i vårt samfunn.
Departementet peker innledningsvis på at endringen departementet
foreslår i konkursloven § 2 vil innebære
at det ikke lenger skal finne sted en innledende, ikke offentlig
fase av gjeldsforhandlingen. Etter departementets mening kan det
reises tungtveiende argumenter for at forhandlinger om frivillig
gjeldsordning skal være offentlige. Departementet mener
likevel at det ikke bør innføres et ubetinget
påbud om offentlighet, fordi ulempene ved en offentliggjøring
i enkelte tilfeller kan være betydelige.
Det foreslås i konkursloven § 6 at åpningen
av forhandlingene om frivillig gjeldsordning som hovedregel skal
kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig
lest på stedet, men at skifteretten i særlige tilfeller
kan bestemme at offentliggjøring skal unnlates. Rettsmøter
som holdes under en slik forhandling skal også være
offentlige.
Komiteen er av den oppfatning at offentlighet skal
være et hovedprinsipp i vårt regelverk.
Komiteen er imidlertid klar over at offentlighet i
en del tilfeller kan medføre skadevirkninger. Komiteen viser
til at departementet har foreslått en regel om at frivillige
gjeldsforhandlinger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad
og i en avis som er alminnelig lest på stedet. I særlig
tilfeller kan skifteretten bestemme at offentlighet kan unnlates. Komiteen mener departementets
forslag ivaretar både hensynet til offentlighet og til
en hensiktsmessig ordning for gjeldsforhandling, og støtter
derfor forslaget.
Konkursloven § 14 bestemmer at skyldneren beholder
rådigheten over sin forretning og sine formuesforhold etter
at det er åpnet gjeldsforhandling, men settes under gjeldsnemndas
tilsyn i gjeldsforhandlingsperioden.
Utvalget foreslår ingen endringer i disse utgangspunktene,
men foreslår at § 14 endres slik at skyldneren
pålegges en plikt til å utarbeide driftsbudsjett
og finansieringsplan i de tilfeller hvor virksomheten skal drives
videre under gjeldsforhandlingen.
Flertallet av høringsinstansene støtter utvalgets forslag.
Oslo skifterett foreslår at ordningen gjøres smidigere
ved at driftsbudsjett og finansieringsplan bare skal fremlegges
dersom gjeldsnemnda krever det.
Departementet støtter utvalgets forslag, jfr. utkastet § 14
nytt tredje ledd. Etter departementets syn vil dette gjøre
det enklere å vurdere om det er mulig å nå frem
til en gjeldsordning.
Komiteen støtter departementets
forslag.
Det følger av gjeldende § 17 annet
ledd at gjeldsnemndas samtykke er nødvendig for å gjennomføre tvangssalg
over boets faste eiendommer, bruksretter til fast eiendom og driftstilbehør
de første seks måneder etter at gjeldsforhandling
er åpnet.
Utvalget er kommet til at dette salgsforbudet bør utvides
til å gjelde alle skyldnerens eiendeler. Det foreslås
også at gjeldsnemnda i den nevnte perioden må gi
sitt samtykke til at det gjennomføres tvangsbruk av eiendeler
som skyldneren trenger i sin næringsvirksomhet, herunder
varelager. Videre skal eiendeler som skyldneren erverver etter åpningen
av gjeldsforhandlingen, skal bare kunne omfattes av en pantavtale inngått
før dette tidspunktet dersom gjeldsnemnda samtykker i dette.
Det følger av panteloven at en panthaver som har tatt
skritt til å inndrive sin fordring, har en ubetinget rett
til å nekte salg av pantsatt driftstilbehør og
varelager etter at gjeldsforhandling er åpnet. Salgspantsatte eiendeler
kan aldri selges uten panthavers samtykke. Utvalgets flertall mener
at disse reglene kan gjøre en gjeldsforhandling svært
vanskelig, særlig med tanke på fortsatt drift
av skyldnerens virksomhet, og foreslår at gjeldsnemnda
kan beslutte at skyldneren innenfor sin vanlige næringsvirksomhet
kan selge pantsatt driftstilbehør og varelager, og eiendeler
beheftet med salgspant. Skifteretten skal ha adgang til å forby
salget hvis panthaverens utsikt til dekning blir vesentlig forringet.
Utvalgets mindretall er imot den foreslåtte salgsretten,
og mener at reglene vil innebære et sterkt inngrep i panthavernes
sikkerhet.
Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg,
støtter utvalgets forslag. Noen er imidlertid kritiske
til forslagene. Det anføres bl.a. at det er prinsipielt galt
at midler fra pantsatte aktiva skal kunne benyttes til å dekke
løpende omkostninger knyttet til gjeldsforhandlingen, og
at forslaget som åpner for at skyldneren kan avhende pantsatte
eiendeler, innebærer et vesentlig inngrep i panthavernes
sikkerhet.
Departementet støtter både forslaget om å utvide forbudet
mot tvangsdekning de 6 første måneder etter at
gjeldsforhandling er åpnet og forslaget om å gi skyldneren
en begrenset rett til å selge pantsatte eiendeler under
gjeldsforhandling, jf. utkastet § 17. Selv om
panthavernes posisjon svekkes noe, vil forslaget gjøre
gjeldsforhandling mer anvendelig.
Komiteen har merket seg at det har
vært dissens i utvalget om hvilke regler som bør
gjelde. Komiteen er opptatt av at gjeldsforhandlingsinstituttet skal
være anvendelig og praktisk. Komiteen finner det
derfor rimelig at panthaverne må akseptere en viss svekkelse
av sin posisjon under gjeldsforhandlinger, når dette kan
tjene skyldnerens, gjeldsnemndas og de øvrige kreditorenes
interesse. Komiteen støtter departementets
forslag.
Konkursloven § 31 fastslår at offentlig
forhandling om tvangsakkord bare kan åpnes dersom skyldnerens
akkordforslag på forhånd er blitt godtatt av minst 2/5
av de kjente stemmeberettigede fordringshavere. Disse må igjen
representere 2/5 av det samlede beløp av de fordringer
som gir stemmerett.
Utvalget mener kravet om forhåndssamtykke bør oppheves
fordi dette er en unødvendig og kostbar fremgangsmåte.
Utvalgets forslag støttes av flere høringsinstanser. Bare
Bergen byfogdembete går mot, og hevder at man ved å ta
bort kravet om forhåndssamtykke åpner for akkordbegjæringer
som kun har til hensikt å forpurre nødvendig konkursbegjæring.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger, og slutter seg
til forslaget om å sløyfe dette kravet, jf. utkastet § 31.
Komiteen viser til at kravet om forhåndssamtykke
fra 2/5 av fordringshaverne gjør gjeldsforhandlingsinstituttet
omstendelig og kostbart, og støtter derfor departementets
forslag om å oppheve disse reglene.
Etter konkursloven § 43 kan et flertall av
kreditorene binde mindretallet ved å akseptere skyldnerens akkordforslag.
Det følger likevel av § 30 annet ledd
at en alminnelig tvangsakkord må gå ut på betaling
av minst 25 pst. av de alminnelige kreditorers tilgodehavender.
Kravene til minstedekning gjelder ikke dersom alle kjente stemmeberettigede
kreditorer vedtar akkorden, eller hvis insolvensen skyldes uhell
som ikke kan tilregnes skyldneren.
Et samlet utvalg er kommet til at kravet om en viss minstedekning
ved tvangsakkord bør opprettholdes. Et flertall i utvalget
mener likevel at dagens krav på minimum 25 pst. dekning
er for strengt, og foreslår at akkordforslaget kan gi mindre
enn 25 pst. dekning, men ikke under 10 pst., hvis det kan godtgjøres
at tvangsakkorden likevel vil gi bedre dekning enn konkurs. Et mindretall
i utvalget ønsker ikke å endre gjeldende regler,
og mener det heller bør søkes å nå frem til
regler som gjør at debitor søker akkord på et
tidlig tidspunkt. Det anføres også at en virksomhet
som bare kan tilby 10 pst. dividende, har ikke de nødvendige økonomiske
forutsetninger for å drive videre.
Et klart flertall av høringsinstansene slutter seg til standpunktet
til utvalgets mindretall.
Departementet er i likhet med utvalgets mindretall og flertallet
av høringsinstansene kommet til at gjeldende regler om
minstedekning ved tvangsakkord bør opprettholdes uendret.
Komiteen har merket seg at det er bred
enighet om at kravet om en viss minstedekning ved tvangsakkord bør
opprettholdes, men at det har vært uenighet om hvilken
prosentandel som bør legges til grunn. Komiteen viser
til at et klart flertall av høringsinstansene går
inn for å opprettholde dagens regler. Komiteen støtter
departementets synspunkt.
Det følger av konkursloven § 55 at
en tvangsakkord bare omfatter den del av en pantesikret fordring som
faller utenfor pantets verdi. Dette betyr at panthaveren bare kan
kreve dividende for den overskytende delen, og den del av den personlige
fordringen som ikke dekkes gjennom tvangsakkorden, faller bort.
Reduksjonen i den personlige fordringen fører imidlertid ikke
samtidig til en tilsvarende reduksjon i selve panteretten. Panteretten
vil dermed fortsatt bestå fullt ut; hvis de pantsatte eiendelene
senere stiger i verdi, vil panthaveren få glede av denne
verdistigningen selv om den personlige fordringen er falt bort gjennom tvangsakkorden.
Utvalget drøfter om en tvangsakkord bør ha
virkning også i forhold til panteretten, og foreslår
en regel som går ut på at pantheftelser som ligger
utenfor pantets antatte verdi, skal falle bort ved tvangsakkord.
Utvalget har i sin vurdering lagt hovedvekten på de økte muligheter
til å nå frem til en vellykket gjeldsforhandling
som dette gir.
Utvalgets forslag innebærer at det blir nødvendig å verdsette
de av skyldnerens eiendeler som er beheftet med pant. Forslaget
går ut på at gjeldsnemnda i utgangspunktet skal
foreta verdsettelsen, men at panthavere med sikkerhet utover pantets
antatte verdi kan be skifteretten foreta verdsettelsen ved skiftetakst.
Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets
forslag. De som er kritiske til at gjeldsnemnda skal foreta verdsettelsen
påpeker bl.a. at verdsettelsen blir usikker og at panthaver
vil miste muligheten til å dra fordel av senere verdistigning.
Man mener videre at det må være uriktig å overlate
verdsettelsen til gjeldsnemnda alene uten at panthaverne tas med
i behandlingen. Enkelte stiller seg noe tvilende til at verdsettelsen
skal kunne bringes inn for skifteretten, og viser til at en skiftetakst
erfaringsmessig ligger til dels betydelig lavere enn markedsverdien.
Departementet slutter seg til utvalgets regel om at pantheftelser
som ligger utenfor pantets verdi, faller bort ved tvangsakkord,
jfr utkastet § 31. Forslaget kan etter departementets mening
bidra til å sikre et bedre økonomisk grunnlag
for videre drift av skyldnerens virksomhet, noe som igjen kan føre
til flere vellykkede gjeldsforhandlinger.
I hovedtrekk følger departementet videre opp utvalgets
forslag til prosedyre for verdsettelse av de pantsatte eiendelene.
På grunn av panteobjektenes karakter antar departementet
imidlertid at det kan være behov for å oppnevne
andre skjønnsmenn enn dem som vanligvis benyttes ved skiftetakst.
Av denne grunn foreslår departementet at skifteretten i
særlige tilfeller kan fravike de alminnelige satsene som
gjelder for godtgjørelse av skjønnsmenn.
Utvalget foreslår i sitt utkast at panthaveren bare skal
dekke kostnadene ved skiftetakst dersom gjeldsnemndas verdsettelse
opprettholdes fullt ut. Departementet foreslår at panthaveren
skal dekke kostnadene dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller
endres med mindre enn 10 pst. Det bør dessuten være
adgang til å få overprøvet skiftetaksten
ved overtakst.
Komiteen støtter departementets
forslag om at panteheftelser som ligger utenfor pantets verdi, skal falle
bort ved tvangsakkord. Komiteen er enig med departementet
i at en slik regel kan sikre et bedre økonomisk grunnlag
for videre drift av skyldnerens virksomhet, og dermed igjen føre
til flere vellykkede gjeldsforhandlinger. Komiteen er
også enig i departementets forslag til prosedyre for verdsettelse
av de pantsatte eiendelene.
Det følger av konkursloven § 35, jf. § 40
at det ved tvangsakkord skal avholdes et møte hvor det skriftlig
skal stemmes over skyldnerens akkordforslag.
Utvalget uttaler bl.a. at bestemmelsen om at det alltid skal
avholdes avstemningsmøte fremstår som nokså tungvint.
Hensynet til kreditorene tilsier at utgangspunktet bør
være et avstemningsmøte, men skifteretten bør
likevel kunne bestemme at avstemningen over et akkordforslag skal
foregå uten at det avholdes avstemningsmøte.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets
forslag, støtter dette.
Departementet uttaler bl.a. at det i praksis er relativt sjelden
at kreditorer møter på avstemningsmøter. På denne
bakgrunn virker det noe unødvendig å opprettholde
et krav om et slikt møte som lovens hovedregel, og departementet
er kommet til at avstemningsmøte ikke skal avholdes uten
at skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer
det, jf. utkastet §§ 35, 38 a og 40. I tråd
med forslaget til Den norske Dommerforening går imidlertid
departementet inn for at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte
i gjeldsnemndas regi.
Komiteen støtter forslaget
om å oppheve regelen om at det alltid skal avholdes avstemningsmøte. En
slik regel gjør prosessen unødvendig tungvint, ikke
minst på bakgrunn av de muligheter den teknologiske utviklingen
gir til å treffe beslutninger i fellesskap uten å møtes
personlig. Komiteen vil også peke på at
avstemningsmøter fungerer dårlig i praksis i dag,
og at det er sjelden at kreditorer møter på slike møter. Komiteen er
enig med departementet i at avstemningsmøte ikke skal avholdes
med mindre skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda
bestemmer det. Komiteen støtter forslaget
om at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte
i gjeldsnemndas regi, der kreditorene kan stille spørsmål
og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi.
Det vises til at det er vedtatt endringer i gjeldsordningsloven § 4-8
som går ut på at straffebøter og erstatnings-
og oppreisningsbeløp for skade voldt ved en straffbar handling,
ikke skal omfattes av en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.
Utvalget har vurdert om en tilsvarende regel også bør
gjøres gjeldende ved tvangsakkord, men etter utvalgets
syn foreligger det ikke tilstrekkelige tungtveiende grunner til å foreslå noen
endringer i rettstilstanden på dette felt.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.
Departementet er enig med utvalget. Det vises til at gjeldsordningslovens
regler gjelder personlige skyldnere, mens konkurslovens regler om
tvangsakkord i praksis først og fremst har betydning når
en næringsvirksomhet får betalingsproblemer.
Komiteen støtter departementets
synspunkt.
Konkursloven inneholder ingen absolutt grense for hvor lenge
en gjeldsforhandling kan pågå. Det fremgår
imidlertid av § 57 at skifteretten skal åpne konkurs
hvis skyldneren «ikke innen rimelig tid har fremsatt forslag
til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord».
Utvalget mener at det er svært viktig å få til
en rask avklaring av situasjonen ved en gjeldsforhandling, og foreslår
som lovens hovedregel at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen
og åpne konkurs hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet
innen 6 måneder. I unntakstilfeller skal skifteretten ha
adgang til å forlenge fristen.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser, mens enkelte
foreslår at fristen heller bør settes til ni måneder
eller ett år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. utkastet § 57.
Den foreslåtte adgangen til fristforlengelse vil hindre
at konkurs åpnes i de tilfellene der det ikke er mulig å avslutte
gjeldsforhandlingen i løpet av seks måneder.
Komiteen er opptatt av at partene i
en gjeldsforhandling får rask avklaring av situasjonen,
og støtter forslaget om at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen
og åpne konkurs i skyldnerens bo dersom gjeldsforhandlingen
ikke er avsluttet innen 6 måneder etter avsigelse av åpningskjennelsen. Komiteen er av
den oppfatning at 6 måneder som hovedregel bør være
en rimelig frist, men ser at det kan være behov for fristforlengelse
i noen tilfeller. Komiteen støtter derfor
også forslaget om at skifteretten i unntakstilfeller kan
forlenge fristen.