Til Odelstinget.
I proposisjonen foreslås en rekke endringer på konkurs-
og gjeldsforhandlingsrettens område.
I konkurslovens første del om gjeldsforhandling og andre
del om konkurs foreslås prosessuelle endringer som tar
sikte på å forenkle og effektivisere gjeldsforhandlingsprosedyrene
og bobehandlingsrutinene. Endringene i konkursreglene innebærer
at bostyreren får en noe sterkere stilling på bekostning
av andre boorganer. Langt på vei innebærer de
foreslåtte forenklingene en lovfesting av tiltak som allerede
i dag praktiseres i mange boer.
I proposisjonen foreslås det videre bl.a. en regel som
pålegger bostyrer å gi melding til forurensningsmyndighetene
dersom virksomheten etterlater seg et forurensningsproblem. Det
tas også til orde for en fortsatt betydelig innsats i bekjempelsen
av konkurskriminalitet og andre misligheter i forbindelse med konkurs.
I den sammenheng foreslås bl.a. ordningen med konkurskarantene
opprettholdt og økt bruk av de eksisterende offentlige
garantiordningene for fortsatt bobehandling.
Departementet foreslår en endring i panteloven som vil
innføre et legalpant for konkursboet for å sikre midler
til bobehandlingen. Dette innebærer at konkursboet kan
legge beslag på 5 pst. av verdien av alle skyldnerens pantsatte
eiendeler. I panteloven foreslås ellers en begrensning
i adgangen til å avtale salgspant.
I dekningsloven foreslås bl.a. en omfattende regulering
av arbeidsavtalens stilling i konkurs.
Komiteen viser til at reglene i pante-
og konkurslovgivningen har stor betydning som rammebetingelser for
næringslivets virksomhet. Det er derfor viktig at reglene
utformes slik at de er tjenlige for bedriftene. Komiteen er
på denne bakgrunn tilfreds med at det er foretatt en etterkontroll
av konkurs- og pantelovgivningen, og har merket seg at Falkanger-utvalget
på mange områder foreslår forenklinger. Komiteen mener
lovforslaget innebærer enklere regler for næringslivet,
og viser til at dette er i tråd med målsettingen
om mindre arbeidskrevende rutiner for næringslivet.
Komiteen ønsker å gi best mulig
vilkår for nyskaping og vekst i næringslivet.
Nyetableringer gjøres av gründere som initiativtakere.
Ved nyetableringer bruker mange sin lille sparekapital eller belåner
sin bopel for å etablere minimum aksjekapital, som i den nye
aksjeloven er hevet fra kr 50 000 til kr 100 000. Driftskreditt
skaffes ved pant i utstyr, varelager og kundefordringer og med krav
til sidesikkerhet i form at pant i privat bolig og kanskje i form
av selvskyldnerkausjoner fra familie og kjente.
Komiteen mener at nyskaping alltid innebærer risiko
både for den som skyter inn kapital og for kreditorer.
I etableringsfasen som regnes mellom 5 og 7 år har det
ikke vært uvanlig med perioder hvor egenkapitalen blir
hardt angrepet og kreditorene er med på å finansiere
driften frem til et solid forretningsmessig grunnlag er etablert. Komiteen er
av den oppfatning at det er viktig at lovverket som regulerer næringsvirksomheten,
stimulerer til nyskaping og ikke bringer nyetablerte og små virksomheter
til opphør før de har bevist at de har livets
rett. I denne sammenheng er det verd å merke seg at konkurs-
og panteloven og også aksjeloven og regnskapsloven står
meget sentralt.
Komiteen viser samtidig til at vesentlige utviklingstrekk
når det gjelder konkurser har vært en omfattende
pantsettelse av aktiva, sterk økning i antall konkurser
og manglende midler i boene – både til kreditorene
og til bobehandlingen. Det er også i urovekkende grad avdekket
kriminalitet i forbindelse med konkurser. Alle disse forhold gjøre
det nødvendig med tiltak.
Både utvalget og departementet slår fast at
mange virksomheter venter for lenge med å gjøre
oppbud, og derfor driver sin virksomhet for kreditorenes regning lenge
etter at grunnlaget for driften er borte. Komiteen legger
vekt på at lovreglene på dette området skal
ivareta en rimelig interesseavveining mellom bedriftene og kredittyterene,
og mellom ulike typer kreditorer. Dette vil etter komiteens mening
bidra til at vi får et variert og fleksibelt kredittmarked
som i lengden vil tjene norske bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at enkelte av forslagene
som fremmes vil ramme kapitalintensive virksomheter hardt uten at
det vil bedre situasjonen for flertallet av de såkalte «tomme» konkursboene.
Disse medlemmer mener det er viktig å utforme
en konkurs- og pantelovgivning slik at den ikke i unødig
grad hemmer eller fordyrer kapitaltilgangen til bedriftene, enten
de er små, mellomstore eller store bedrifter.
Utvalget for etterkontroll av konkurslovgivningen m.v. (Falkanger-utvalget) avga sin utredning som NOU 1993:16 Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v. Utredningen blir fulgt opp i proposisjonen.
Et hovedsiktemål for utvalget har vært å tilføre bobehandlingen og de uprioriterte kreditorer økte midler. Dette tenkes gjort bl.a. gjennom begrensninger i pantsettelsesadgangen. Utvalget foreslår også en regulering av arbeidsavtalers stilling i konkurs.
I konkurslovens første del om gjeldsforhandlinger foreslår utvalget prosessuelle endringer som tar sikte på å gjøre gjeldsforhandlinger enklere og raskere enn hva tilfellet er i dag. Utvalget foreslår videre en rekke endringer i konkursinstituttet som skal forenkle og gjøre bobehandlingsrutinene smidigere. Et flertall i utvalget foreslår for øvrig å oppheve konkurskaranteneinstituttet.
Utredningen har vært sendt på høring til en rekke instanser.
Utvalget påpeker at den forventede økningen
i bruk av gjeldsforhandlingsinstituttet etter lovreformen av 1984
er uteblitt. Lovens regler er fortsatt for omstendelige, noe som
gjør forhandlingene tidkrevende og dyre. Den sparsomme
bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet må bl.a. også tilskrives
dagens vide pantsettelsesadgang.
Noen høringsinstanser gir mer generelle synspunkter
på gjeldsforhandlingsinstituttet, og lanserer dessuten
enkelte forslag som rekker utover rammene for utvalgets forslag.
Departementet er enig med utvalget i at konkurslovreformen av
1984 i liten grad har bidratt til å oppfylle målsettingen
om å etablere et mer tidsmessig og effektivt gjeldsforhandlingsinstitutt.
Departementet er i og for seg enig med utvalget i at en for omfattende
pantsettelsesadgang kan redusere mulighetene for en vellykket gjeldsforhandling,
men følger ikke opp utvalgets mest vidtrekkende forslag
til begrensninger i pantsettelsesadgangen. Departementet antar for øvrig
i likhet med utvalget at den beskjedne bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet
også skyldes at for mange skyldnere fortsetter driften
lengre enn forsvarlig.
Konkursloven har ingen regler som forbyr skyldneren og dennes
kreditorer å komme frem til en frivillig, utenrettslig
gjeldsordning. Slike gjeldsordninger har alltid vært vanlige
ved siden av de lovregulerte gjeldsordningene. Verken utvalget eller
departementet mener det er behov for å forby eller på annen
måte begrense adgangen til å inngå slike
frivillige ordninger.
Komiteen har merket seg at gjeldsforhandlingsinstituttet
ikke har fått den betydning man tok sikte på da
reglene ble gitt i 1984. Komiteen registrerer at
både pantsettelsesadgangen og det forhold at bedriftene
drives lenger enn det er grunnlag for trekkes fram som årsak
til at gjeldsforhandlingsreglene er blitt lite brukt. En annen årsak
er at regelverket er for omstendelig. Komiteen mener
det er uheldig om regelverket fremstår som en hindring
for de som ønsker gjeldsforhandlinger, og er derfor positiv
til at det nå foreslås forenklinger. Komiteen vil
understreke viktigheten av at gjeldsforhandlingsinstituttet blir
en praktisk og nyttig fremgangsmåte for bedrifter som får
betalingsproblemer. Både av hensyn til den enkelte bedrift
og i en større samfunnsøkonomisk sammenheng er
det en klar fordel om det kan inngås frivillige avtaler
dersom man på den måten kan unngå konkurser.
Det følger av konkursloven § 1 at
skyldneren må være illikvid for at det skal kunne åpnes
gjeldsforhandling. Skyldneren er illikvid hvis han eller hun «ikke
kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller».
Utvalget foreslår at det bør åpnes adgang
til å åpne gjeldsforhandling også ved
insuffisiens, dvs. når gjelden er større enn eiendelene,
selv om skyldneren ikke er illikvid på begjæringstidspunktet. Utvalget
mener det er viktig at lovverket gir adgang til gjeldsforhandlinger
fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser. Andre er
klart negative til utvalgets forslag og mener det er vanskelig å se
noe behov for en slik regel, som de mener kan føre til
ubegrunnede krav om gjeldsforhandling.
Departementet er kommet til at utvalgets forslag ikke bør
følges opp. Utgangspunktet bør fortsatt være at
insuffisiente, men likvide skyldnere skal gjøre opp for
seg. Forslaget vil gi adgang til at det kan åpnes gjeldsforhandling
i situasjoner hvor det ikke er noe reelt behov for en gjeldssanering.
Komiteen viser til at en regel om at
gjeldsforhandling kan åpnes ved insuffisiens, gjør
det mulig å begjære gjeldsforhandling selv om
skyldneren betjener sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.
Vilkår for å åpne gjeldsforhandlinger
er da at gjelden totalt sett er større enn eiendelene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at en slik regel vil
ramme mange næringsdrivende unødvendig hardt,
særlig nystartede selskaper der det er nokså vanlig
at gjelden er større enn egenkapitalen, og støtter
departementet i at vilkåret for å åpne
gjeldsforhandlinger fortsatt skal være at skyldneren ikke
kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (illikviditet).
Selv om gjeldsforhandlinger i mange tilfeller kommer i gang for
sent, er det logisk at så lenge man er likvid, skal man
gjøre opp for seg på ordinær måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at loven åpner adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens
og ikke bare ved illikviditet, slik også konkursutvalget
har foreslått.
Disse medlemmer er opptatt av å forhindre at
lovverket bringer virksomheter til opphør på et
for tidlig tidspunkt. Et for strengt lovverk vil lett kunne føre
til at nyetableringer blir avsluttet før de får
bevist at de har livets rett. Ved å åpne adgang
til gjeldsforhandling ved insuffisiens vil man kunne bedre muligheten
for en refinansiering før situasjonen blir så kritisk
at opphør av virksomheten blir vanskelig å unngå.
Disse medlemmer mener at det i risikofaser er
viktig at bedriftene holder sine kreditorer orientert om situasjonen.
Hvis et behov for gjeldsordning skulle oppstå, vil det
bli enklere å overbevise kreditorene om at en gjeldsordning
som sikrer videre drift, også er til det beste for kreditorene.
Disse medlemmer foreslår
følgende endring i konkursloven § 1:
Ǥ 1 skal lyde:
En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter
hvert som de forfaller, eller hvis eiendeler ikke er tilstrekkelig
til å kunne gi full dekning for hans forpliktelser, kan
begjære åpnet gjeldsforhandling etter reglene
i loven for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig
gjeldsordning eller tvangsakkord.»
Det følger av konkursloven § 1 at
det bare er skyldneren som kan begjære åpning
av gjeldsforhandling. Utvalget mener en gjeldsforhandling hvor skyldneren
ikke på forhånd har vært villig til selv å fremme begjæringen,
har små sjanser for å føre frem, og foreslår
ikke regler som gir andre enn skyldneren adgang til å begjære åpning
av gjeldsforhandling.
Ingen av høringsinstansene uttaler seg om dette spørsmålet.
Departementet slutter seg til utvalgets standpunkt.
Komiteen støtter departementets
synspunkter.
Det følger av gjeldende lov § 6 at åpningen
av gjeldsforhandling er unntatt fra offentlighet. En rekke personer
vil likevel bli gjort kjent med at gjeldsforhandling er åpnet,
bl.a. ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet og alle kjente
kreditorer. I praksis har det også vært vanlig
at det i massemedia opplyses om åpningen av gjeldsforhandlingen.
Utvalget foreslår ingen endringer i prinsippet om at
gjeldsforhandlinger skal unntas fra offentlighet. Det påpekes
at det var en viktig målsetting for reformarbeidet at de
nye lovreglene om gjeldsforhandlinger blir et reelt alternativ til
de helt private gjeldsforhandlinger, og at skyldnere som regel vil
ha uvilje mot offentlighet rundt gjeldsforhandlingene.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert dette
spørsmålet. De instanser som er uenig med utvalget
anfører bl.a. at unntaket harmonerer svært dårlig
med den meroffentlighet og åpenhet som ellers tilstrebes
i vårt samfunn.
Departementet peker innledningsvis på at endringen departementet
foreslår i konkursloven § 2 vil innebære
at det ikke lenger skal finne sted en innledende, ikke offentlig
fase av gjeldsforhandlingen. Etter departementets mening kan det
reises tungtveiende argumenter for at forhandlinger om frivillig
gjeldsordning skal være offentlige. Departementet mener
likevel at det ikke bør innføres et ubetinget
påbud om offentlighet, fordi ulempene ved en offentliggjøring
i enkelte tilfeller kan være betydelige.
Det foreslås i konkursloven § 6 at åpningen
av forhandlingene om frivillig gjeldsordning som hovedregel skal
kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig
lest på stedet, men at skifteretten i særlige tilfeller
kan bestemme at offentliggjøring skal unnlates. Rettsmøter
som holdes under en slik forhandling skal også være
offentlige.
Komiteen er av den oppfatning at offentlighet skal
være et hovedprinsipp i vårt regelverk.
Komiteen er imidlertid klar over at offentlighet i
en del tilfeller kan medføre skadevirkninger. Komiteen viser
til at departementet har foreslått en regel om at frivillige
gjeldsforhandlinger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad
og i en avis som er alminnelig lest på stedet. I særlig
tilfeller kan skifteretten bestemme at offentlighet kan unnlates. Komiteen mener departementets
forslag ivaretar både hensynet til offentlighet og til
en hensiktsmessig ordning for gjeldsforhandling, og støtter
derfor forslaget.
Konkursloven § 14 bestemmer at skyldneren beholder
rådigheten over sin forretning og sine formuesforhold etter
at det er åpnet gjeldsforhandling, men settes under gjeldsnemndas
tilsyn i gjeldsforhandlingsperioden.
Utvalget foreslår ingen endringer i disse utgangspunktene,
men foreslår at § 14 endres slik at skyldneren
pålegges en plikt til å utarbeide driftsbudsjett
og finansieringsplan i de tilfeller hvor virksomheten skal drives
videre under gjeldsforhandlingen.
Flertallet av høringsinstansene støtter utvalgets forslag.
Oslo skifterett foreslår at ordningen gjøres smidigere
ved at driftsbudsjett og finansieringsplan bare skal fremlegges
dersom gjeldsnemnda krever det.
Departementet støtter utvalgets forslag, jfr. utkastet § 14
nytt tredje ledd. Etter departementets syn vil dette gjøre
det enklere å vurdere om det er mulig å nå frem
til en gjeldsordning.
Komiteen støtter departementets
forslag.
Det følger av gjeldende § 17 annet
ledd at gjeldsnemndas samtykke er nødvendig for å gjennomføre tvangssalg
over boets faste eiendommer, bruksretter til fast eiendom og driftstilbehør
de første seks måneder etter at gjeldsforhandling
er åpnet.
Utvalget er kommet til at dette salgsforbudet bør utvides
til å gjelde alle skyldnerens eiendeler. Det foreslås
også at gjeldsnemnda i den nevnte perioden må gi
sitt samtykke til at det gjennomføres tvangsbruk av eiendeler
som skyldneren trenger i sin næringsvirksomhet, herunder
varelager. Videre skal eiendeler som skyldneren erverver etter åpningen
av gjeldsforhandlingen, skal bare kunne omfattes av en pantavtale inngått
før dette tidspunktet dersom gjeldsnemnda samtykker i dette.
Det følger av panteloven at en panthaver som har tatt
skritt til å inndrive sin fordring, har en ubetinget rett
til å nekte salg av pantsatt driftstilbehør og
varelager etter at gjeldsforhandling er åpnet. Salgspantsatte eiendeler
kan aldri selges uten panthavers samtykke. Utvalgets flertall mener
at disse reglene kan gjøre en gjeldsforhandling svært
vanskelig, særlig med tanke på fortsatt drift
av skyldnerens virksomhet, og foreslår at gjeldsnemnda
kan beslutte at skyldneren innenfor sin vanlige næringsvirksomhet
kan selge pantsatt driftstilbehør og varelager, og eiendeler
beheftet med salgspant. Skifteretten skal ha adgang til å forby
salget hvis panthaverens utsikt til dekning blir vesentlig forringet.
Utvalgets mindretall er imot den foreslåtte salgsretten,
og mener at reglene vil innebære et sterkt inngrep i panthavernes
sikkerhet.
Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg,
støtter utvalgets forslag. Noen er imidlertid kritiske
til forslagene. Det anføres bl.a. at det er prinsipielt galt
at midler fra pantsatte aktiva skal kunne benyttes til å dekke
løpende omkostninger knyttet til gjeldsforhandlingen, og
at forslaget som åpner for at skyldneren kan avhende pantsatte
eiendeler, innebærer et vesentlig inngrep i panthavernes
sikkerhet.
Departementet støtter både forslaget om å utvide forbudet
mot tvangsdekning de 6 første måneder etter at
gjeldsforhandling er åpnet og forslaget om å gi skyldneren
en begrenset rett til å selge pantsatte eiendeler under
gjeldsforhandling, jf. utkastet § 17. Selv om
panthavernes posisjon svekkes noe, vil forslaget gjøre
gjeldsforhandling mer anvendelig.
Komiteen har merket seg at det har
vært dissens i utvalget om hvilke regler som bør
gjelde. Komiteen er opptatt av at gjeldsforhandlingsinstituttet skal
være anvendelig og praktisk. Komiteen finner det
derfor rimelig at panthaverne må akseptere en viss svekkelse
av sin posisjon under gjeldsforhandlinger, når dette kan
tjene skyldnerens, gjeldsnemndas og de øvrige kreditorenes
interesse. Komiteen støtter departementets
forslag.
Konkursloven § 31 fastslår at offentlig
forhandling om tvangsakkord bare kan åpnes dersom skyldnerens
akkordforslag på forhånd er blitt godtatt av minst 2/5
av de kjente stemmeberettigede fordringshavere. Disse må igjen
representere 2/5 av det samlede beløp av de fordringer
som gir stemmerett.
Utvalget mener kravet om forhåndssamtykke bør oppheves
fordi dette er en unødvendig og kostbar fremgangsmåte.
Utvalgets forslag støttes av flere høringsinstanser. Bare
Bergen byfogdembete går mot, og hevder at man ved å ta
bort kravet om forhåndssamtykke åpner for akkordbegjæringer
som kun har til hensikt å forpurre nødvendig konkursbegjæring.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger, og slutter seg
til forslaget om å sløyfe dette kravet, jf. utkastet § 31.
Komiteen viser til at kravet om forhåndssamtykke
fra 2/5 av fordringshaverne gjør gjeldsforhandlingsinstituttet
omstendelig og kostbart, og støtter derfor departementets
forslag om å oppheve disse reglene.
Etter konkursloven § 43 kan et flertall av
kreditorene binde mindretallet ved å akseptere skyldnerens akkordforslag.
Det følger likevel av § 30 annet ledd
at en alminnelig tvangsakkord må gå ut på betaling
av minst 25 pst. av de alminnelige kreditorers tilgodehavender.
Kravene til minstedekning gjelder ikke dersom alle kjente stemmeberettigede
kreditorer vedtar akkorden, eller hvis insolvensen skyldes uhell
som ikke kan tilregnes skyldneren.
Et samlet utvalg er kommet til at kravet om en viss minstedekning
ved tvangsakkord bør opprettholdes. Et flertall i utvalget
mener likevel at dagens krav på minimum 25 pst. dekning
er for strengt, og foreslår at akkordforslaget kan gi mindre
enn 25 pst. dekning, men ikke under 10 pst., hvis det kan godtgjøres
at tvangsakkorden likevel vil gi bedre dekning enn konkurs. Et mindretall
i utvalget ønsker ikke å endre gjeldende regler,
og mener det heller bør søkes å nå frem til
regler som gjør at debitor søker akkord på et
tidlig tidspunkt. Det anføres også at en virksomhet
som bare kan tilby 10 pst. dividende, har ikke de nødvendige økonomiske
forutsetninger for å drive videre.
Et klart flertall av høringsinstansene slutter seg til standpunktet
til utvalgets mindretall.
Departementet er i likhet med utvalgets mindretall og flertallet
av høringsinstansene kommet til at gjeldende regler om
minstedekning ved tvangsakkord bør opprettholdes uendret.
Komiteen har merket seg at det er bred
enighet om at kravet om en viss minstedekning ved tvangsakkord bør
opprettholdes, men at det har vært uenighet om hvilken
prosentandel som bør legges til grunn. Komiteen viser
til at et klart flertall av høringsinstansene går
inn for å opprettholde dagens regler. Komiteen støtter
departementets synspunkt.
Det følger av konkursloven § 55 at
en tvangsakkord bare omfatter den del av en pantesikret fordring som
faller utenfor pantets verdi. Dette betyr at panthaveren bare kan
kreve dividende for den overskytende delen, og den del av den personlige
fordringen som ikke dekkes gjennom tvangsakkorden, faller bort.
Reduksjonen i den personlige fordringen fører imidlertid ikke
samtidig til en tilsvarende reduksjon i selve panteretten. Panteretten
vil dermed fortsatt bestå fullt ut; hvis de pantsatte eiendelene
senere stiger i verdi, vil panthaveren få glede av denne
verdistigningen selv om den personlige fordringen er falt bort gjennom tvangsakkorden.
Utvalget drøfter om en tvangsakkord bør ha
virkning også i forhold til panteretten, og foreslår
en regel som går ut på at pantheftelser som ligger
utenfor pantets antatte verdi, skal falle bort ved tvangsakkord.
Utvalget har i sin vurdering lagt hovedvekten på de økte muligheter
til å nå frem til en vellykket gjeldsforhandling
som dette gir.
Utvalgets forslag innebærer at det blir nødvendig å verdsette
de av skyldnerens eiendeler som er beheftet med pant. Forslaget
går ut på at gjeldsnemnda i utgangspunktet skal
foreta verdsettelsen, men at panthavere med sikkerhet utover pantets
antatte verdi kan be skifteretten foreta verdsettelsen ved skiftetakst.
Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets
forslag. De som er kritiske til at gjeldsnemnda skal foreta verdsettelsen
påpeker bl.a. at verdsettelsen blir usikker og at panthaver
vil miste muligheten til å dra fordel av senere verdistigning.
Man mener videre at det må være uriktig å overlate
verdsettelsen til gjeldsnemnda alene uten at panthaverne tas med
i behandlingen. Enkelte stiller seg noe tvilende til at verdsettelsen
skal kunne bringes inn for skifteretten, og viser til at en skiftetakst
erfaringsmessig ligger til dels betydelig lavere enn markedsverdien.
Departementet slutter seg til utvalgets regel om at pantheftelser
som ligger utenfor pantets verdi, faller bort ved tvangsakkord,
jfr utkastet § 31. Forslaget kan etter departementets mening
bidra til å sikre et bedre økonomisk grunnlag
for videre drift av skyldnerens virksomhet, noe som igjen kan føre
til flere vellykkede gjeldsforhandlinger.
I hovedtrekk følger departementet videre opp utvalgets
forslag til prosedyre for verdsettelse av de pantsatte eiendelene.
På grunn av panteobjektenes karakter antar departementet
imidlertid at det kan være behov for å oppnevne
andre skjønnsmenn enn dem som vanligvis benyttes ved skiftetakst.
Av denne grunn foreslår departementet at skifteretten i
særlige tilfeller kan fravike de alminnelige satsene som
gjelder for godtgjørelse av skjønnsmenn.
Utvalget foreslår i sitt utkast at panthaveren bare skal
dekke kostnadene ved skiftetakst dersom gjeldsnemndas verdsettelse
opprettholdes fullt ut. Departementet foreslår at panthaveren
skal dekke kostnadene dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller
endres med mindre enn 10 pst. Det bør dessuten være
adgang til å få overprøvet skiftetaksten
ved overtakst.
Komiteen støtter departementets
forslag om at panteheftelser som ligger utenfor pantets verdi, skal falle
bort ved tvangsakkord. Komiteen er enig med departementet
i at en slik regel kan sikre et bedre økonomisk grunnlag
for videre drift av skyldnerens virksomhet, og dermed igjen føre
til flere vellykkede gjeldsforhandlinger. Komiteen er
også enig i departementets forslag til prosedyre for verdsettelse
av de pantsatte eiendelene.
Det følger av konkursloven § 35, jf. § 40
at det ved tvangsakkord skal avholdes et møte hvor det skriftlig
skal stemmes over skyldnerens akkordforslag.
Utvalget uttaler bl.a. at bestemmelsen om at det alltid skal
avholdes avstemningsmøte fremstår som nokså tungvint.
Hensynet til kreditorene tilsier at utgangspunktet bør
være et avstemningsmøte, men skifteretten bør
likevel kunne bestemme at avstemningen over et akkordforslag skal
foregå uten at det avholdes avstemningsmøte.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets
forslag, støtter dette.
Departementet uttaler bl.a. at det i praksis er relativt sjelden
at kreditorer møter på avstemningsmøter. På denne
bakgrunn virker det noe unødvendig å opprettholde
et krav om et slikt møte som lovens hovedregel, og departementet
er kommet til at avstemningsmøte ikke skal avholdes uten
at skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer
det, jf. utkastet §§ 35, 38 a og 40. I tråd
med forslaget til Den norske Dommerforening går imidlertid
departementet inn for at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte
i gjeldsnemndas regi.
Komiteen støtter forslaget
om å oppheve regelen om at det alltid skal avholdes avstemningsmøte. En
slik regel gjør prosessen unødvendig tungvint, ikke
minst på bakgrunn av de muligheter den teknologiske utviklingen
gir til å treffe beslutninger i fellesskap uten å møtes
personlig. Komiteen vil også peke på at
avstemningsmøter fungerer dårlig i praksis i dag,
og at det er sjelden at kreditorer møter på slike møter. Komiteen er
enig med departementet i at avstemningsmøte ikke skal avholdes
med mindre skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda
bestemmer det. Komiteen støtter forslaget
om at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte
i gjeldsnemndas regi, der kreditorene kan stille spørsmål
og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi.
Det vises til at det er vedtatt endringer i gjeldsordningsloven § 4-8
som går ut på at straffebøter og erstatnings-
og oppreisningsbeløp for skade voldt ved en straffbar handling,
ikke skal omfattes av en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.
Utvalget har vurdert om en tilsvarende regel også bør
gjøres gjeldende ved tvangsakkord, men etter utvalgets
syn foreligger det ikke tilstrekkelige tungtveiende grunner til å foreslå noen
endringer i rettstilstanden på dette felt.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.
Departementet er enig med utvalget. Det vises til at gjeldsordningslovens
regler gjelder personlige skyldnere, mens konkurslovens regler om
tvangsakkord i praksis først og fremst har betydning når
en næringsvirksomhet får betalingsproblemer.
Komiteen støtter departementets
synspunkt.
Konkursloven inneholder ingen absolutt grense for hvor lenge
en gjeldsforhandling kan pågå. Det fremgår
imidlertid av § 57 at skifteretten skal åpne konkurs
hvis skyldneren «ikke innen rimelig tid har fremsatt forslag
til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord».
Utvalget mener at det er svært viktig å få til
en rask avklaring av situasjonen ved en gjeldsforhandling, og foreslår
som lovens hovedregel at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen
og åpne konkurs hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet
innen 6 måneder. I unntakstilfeller skal skifteretten ha
adgang til å forlenge fristen.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser, mens enkelte
foreslår at fristen heller bør settes til ni måneder
eller ett år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. utkastet § 57.
Den foreslåtte adgangen til fristforlengelse vil hindre
at konkurs åpnes i de tilfellene der det ikke er mulig å avslutte
gjeldsforhandlingen i løpet av seks måneder.
Komiteen er opptatt av at partene i
en gjeldsforhandling får rask avklaring av situasjonen,
og støtter forslaget om at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen
og åpne konkurs i skyldnerens bo dersom gjeldsforhandlingen
ikke er avsluttet innen 6 måneder etter avsigelse av åpningskjennelsen. Komiteen er av
den oppfatning at 6 måneder som hovedregel bør være
en rimelig frist, men ser at det kan være behov for fristforlengelse
i noen tilfeller. Komiteen støtter derfor
også forslaget om at skifteretten i unntakstilfeller kan
forlenge fristen.
På 1980- og først på 90-tallet fant
det sted en sterk økning i antallet konkurser. Langt de
fleste konkurser skjer i små bedrifter. Samtidig blir en
stadig større andel av konkursboene innstilt uten at det
skjer noen utbetaling til kreditorene, fordi boets midler ikke engang
strekker til å bekoste selve bobehandlingen (konkursloven § 135).
Økningen i antallet innstillingsboer skyldes for en stor
del den vide pantsettelsesadgangen som panteloven av 1980 åpnet
for. En praktisk konsekvens av den vide pantsettelsesadgangen er
at det finner sted en omfattende abandonering i konkursboene. Med
dette menes at boet opphever sitt beslag i den pantsatte eiendelen
slik at rådigheten over denne faller tilbake til skyldneren
(såkalt egentlig abandonering), eller at eiendelene overføres
direkte fra boet til panthaveren (uegentlig abandonering eller overføring
til panthaver). En annet trekk ved utviklingen er den hyppige bruken
av forenklet bobehandling som regelen i konkursloven § 141 åpner
for.
For utvalget har det fremstått som en av de viktigste
målsettinger å forenkle bobehandlingsreglene slik at
de passer for de små og normale boene, samtidig som reglene
blir såpass fleksible at de også åpner
for en tilfredsstillende saksbehandling i større og tyngre konkursboer.
Bobehandlingen i det høye antallet innstillingsboer er
i realiteten helt summarisk. Etter utvalgets syn er det dessuten
gode grunner som taler for en viss begrensning av pantsettelsesadgangen.
Departementet kan langt på vei slutte seg til utvalgets
innvendinger til at det bare finner sted en helt overfladisk og
summarisk bobehandling i mange av dagens innstillingsboer. De forenklinger
i bobehandlingsrutinene som foreslås, vil i sum kunne frigjøre ressurser
til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.
Videre blir Justisdepartementets garantiordning for fortsatt
bobehandling utvidet til også å omfatte sivilrettslig
forfølgning. Straffbare forhold og andre misligheter i
forbindelse med konkurs kan for øvrig ikke bare søkes
bekjempet ved hjelp av konkurslovgivningen. Departementet peker
i den forbindelse særlig på nytten av den nylig
vedtatte revisjonen av aksjelovgivningen, der bl.a. minste tillatte
aksjekapital ble høynet. Departementet er ellers enig med
utvalget i at maktforholdet mellom panthaver og bo bør kunne
endres noe i boets favør.
Komiteen har merket seg at antall konkurser har økt
og at en stadig større del av konkursboene blir innstilt
fordi det ikke finnes midler i boene.
Komiteen vil understreke betydningen av å forenkle
reglene om bobehandling, slik at de er hensiktsmessige for de små og
normale boene, samtidig som reglene er såpass fleksible
at de åpner for en tilfredsstillende saksbehandling i større
og tyngre boer. Komiteen er tilfreds med at de forenklinger
som foreslås i bobehandlingsrutinene vil frigjøre
resursser til boet, og dermed bidra til en grundigere bobehandling.
Konkursloven § 141 om «forenklet bobehandling» åpner
bl.a. for at oppnevning av kreditorutvalg gjøres avhengig
av at medlemmene ikke tar seg betalt for oppgaven, at borevisor
ikke oppnevnes og revisjonen av skyldnerens regnskaper innskrenkes,
at skiftesamlingens kompetanse og oppgaver overlates til bostyret
etter den første skiftesamlingen og at omfanget av hva
det skal redegjøres for i boinnberetningen kan innskrenkes.
Utviklingen siden den nye konkursloven ble vedtatt, har forsterket
tendensen til at kreditorene har lite å hente i boene.
Forenkling av bobehandlingen i medhold av § 141
er derfor i dag blitt den store hovedregel.
Som en sammenfatning kan en si at utvalgets endringsforslag går
ut på å overlate mer myndighet og flere oppgaver
til bostyreren på bekostning av mer tungrodde boorganer
som kreditorutvalg og skiftesamling. Videre ønsker man å avlaste
skifterettene for enkelte arbeidsoppgaver. Reglene om forenklet
bobehandling i dagens § 141 oppheves, og de forenklinger regelen
gir anvisning på, innarbeides langt på vei i lovens øvrige
paragrafer.
De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg mer
generelt om behovet for forenklinger, slutter seg til utvalgets
syn. Enkelte mener imidlertid at de mange enkeltforslagene i for
stor utstrekning vil redusere kreditorenes innflytelse under bobehandlingen.
Norsk Presseforbund mener at en nedtoning av skifterettens og skiftesamlingens
rolle under bobehandlingen vil ha negative virkninger for konkursbehandlingens åpenhet.
Departementet er enig i at den særskilte regelen om
forenklet bobehandling i konkursloven § 141 bør oppheves
og at bestemmelsene der i stedet avspeiles i lovens hovedregler
om saksbehandlingen. Departementet kan vanskelig se at endringene
i urimelig grad vil skje på bekostning av kreditorenes
interesser. Endringene vil for en stor del bare innebære
en lovtilpasning av den praksis som allerede føres. Departementet kan
heller ikke se at de foreslåtte forenklingene vil ha negative
virkninger for konkursprosessens åpenhet.
Komiteen støtter departementets
synspunkter.
Etter gjeldende konkurslov utgjør bostyreren, kreditorutvalget,
skiftesamlingen og revisoren konkursboets organer. På boets
vegne er det bostyreren som disponerer over formuen. Bostyreren
oppnevnes av skifteretten og skal som regel være advokat.
Den sentrale bestemmelsen om bostyrerens plikter og oppgaver er
konkursloven § 85. Dagens lov bygger på at
bostyreren i sitt arbeid skal assisteres og kontrolleres av representanter
fra kreditorene. Disse representantene utgjør kreditorutvalget
og skal i utgangspunktet velges av kreditorene på den første
skiftesamlingen.
Bostyrer og kreditorutvalg utgjør til sammen bostyret.
Bostyreren skal så vidt mulig treffe sine beslutninger
i samråd med kreditorutvalget i alle spørsmål av
vesentlig betydning.
Skifteretten skal «straks» etter konkursåpning oppnevne
en bostyrer. Dette er i første omgang bare en midlertidig
bostyrer. Endelig oppnevning av bostyrer foretas først
når kreditorene har fått anledning til å uttale
seg på den første skiftesamlingen i boet. I praksis
er det svært sjelden at den midlertidige bostyrer ikke
blir valgt til fast bostyrer. Utvalget foreslår derfor at
den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning,
ikke lenger skal være en midlertidig bostyrer, men den
endelige bostyrer.
Bare Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge
går mot forslaget. De uttaler bl.a. at det vil være
prinsipielt uriktig å oppnevne bostyrer uten at kreditorene
har fått mulighet til å øve innflytelse
på valget.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i å avskaffe ordningen med at bostyreren i første
omgang oppnevnes midlertidig.
I utgangspunktet skal utvalget velges av kreditorene på den
første skiftesamlingen. Til slikt valg kreves imidlertid
at det avgis stemmer som til sammen representerer minst 1/5
av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett.
Hvis ikke oppnevner skifteretten kreditorutvalget. Det er sjelden
andre kreditorer enn konkursrekvirenten som møter på første skiftesamling.
Utvalget blir dermed vanligvis oppnevnt av skifteretten.
Utvalget foreslår at ordningen med obligatorisk kreditorutvalg
oppheves og at kreditorutvalg heretter bare skal opprettes når «særlige
grunner» taler for det. Utvalget mener samtidig at det
er uaktuelt å avskaffe ordningen med kreditorutvalg helt,
da det i større og uoversiktlige konkursboer normalt vil
være behov både for kreditorutvalg og bostyre.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget
om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.
Departementet er kommet til at kreditorutvalg bør oppnevnes
i mindre utstrekning enn det loven legger opp til i dag, men at
man ikke bør gå så langt som utvalget.
Departementet foreslår at kreditorutvalg skal oppnevnes
dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene
for øvrig tilsier det, jf. utkastet § 77.
Departementet legger videre opp til en behandlingsmåte
som sikrer kreditorene rett til å uttale seg om spørsmålet,
før skifteretten tar stilling til om kreditorutvalg skal
oppnevnes, jf. utkastet § 83.
Utvalget foreslår at bostyreren pålegges en
del oppgaver som i dag ikke følger av konkursloven. Det er
her dels snakk om presiseringer og videreføringer av bostyrerens
oppgaver også etter dagens lov, dels nye oppgaver og dels
oppgaver som bostyrer overtar fra andre boorganer.
Departementet har fulgt opp utvalgets forslag med unntak av ett
forslag om at bostyreren, ikke skifteretten, skal gi melding til
Konkursregisteret om åpning og avslutning av konkurs, etter
innvendinger i høringsrunden. For øvrig har forslagene
ikke møtt motstand under høringen.
I proposisjonen sidene 69 og 70 gjennomgås de ulike
forslagene som i hovedsak overfører ansvaret for ulike
praktiske oppgaver fra skifteretten til bostyreren og presiserer
enkelte oppgaver i lovteksten.
Komiteen er enig i forslaget om at
den bostyrer som skifteretten oppnevner straks etter konkursåpning skal
være den endelige bostyrer.
Komiteen viser til at det er delte syn på forslaget
om å oppheve kreditorutvalg som en obligatorisk ordning.
Komiteen mener det vil være hensiktsmessig med
en skjønnsmessig regel på dette området.
En slik regel vil gjøre det mulig å oppnevne kreditorutvalg
i de tilfeller forholdene tilsier det, for eksempel ut fra boets
størrelse eller vanskelighetsgrad. I andre tilfeller kan
det unnlates å oppnevne kreditorutvalg. Komiteen mener
det er av vesentlig betydning at kreditorene får uttale
seg om dette spørsmålet før skifteretten tar
det endelige standpunkt om eventuell oppnevning av kreditorutvalg. Komiteen støtter
følgelig departementets forslag.
Komiteen støtter departementets forslag
om å gi bostyreren en del oppgaver som i dag ikke følger
av konkursloven.
Skiftesamlingen er et møte av kreditorene under ledelse
av skifteretten. Skiftesamlingen er boets høyeste organ.
Det har alltid vært et problem at få kreditorer
finner det bryet verdt å møte frem til skiftesamlingene. Etter
gjeldende lov kan skiftesamlingen bare treffe vedtak når
minst 1/5 av den stemmeberettigede fordringsmassen i boet
stemmer for vedtaket. På grunn av det lave oppmøtet
blant kreditorene, fører denne regelen til at skiftesamlingen
sjelden er vedtaksfør.
Utvalget hevder at skiftesamlinger i praksis er et forsinkende
og fordyrende element i bobehandlingen. Det foreslås ingen
endringer i kreditorenes adgang til å begjære
skiftesamling avholdt (konkursloven § 92), men
utvalget går inn for at skiftesamlingens rolle under bobehandlingen
tones noe ned når det gjelder praktiske gjøremål.
Departementet deler utvalgets generelle syn på behovet
for å nedtone skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.
Utvalget foreslår å avskaffe ordningen med
en obligatorisk første skiftesamling. I stedet foreslås
at skifteretten kan innkalle til skiftesamling dersom retten mener
det er behov for det.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget.
De høringsinstanser som går imot forslaget peker
på at samlingen gir kreditorene en mulighet til å orientere seg
om situasjonen, og peker på at det er viktig for fremdriften
i bobehandlingen at bostyreren må møte i skifteretten
relativt kort tid etter konkursåpning.
Departementet er kommet til at dagens ordning med en obligatorisk
første skiftesamling bør beholdes.
Prøvingen av de anmeldte fordringene skal etter dagens
hovedregel skje i skiftesamling. I svært mange av dagens
boer besluttes det imidlertid forenklet bobehandling etter § 141.
Forenklingen går bl.a. ut på at skiftesamlingens
kompetanse og oppgaver overlates til bostyret. I slike tilfeller
er det noe uklart hvordan de gjeldende reglene om fordringsprøving
skal praktiseres.
Utvalget foreslår at fordringsprøvingen skal
foregå i et bostyremøte, evt. foretas av bostyrer
alene, hvis det ikke blir besluttet særskilt at den skal
foregå på skiftesamling.
Noen av høringsinstansene mener at utvalgets forslag
ikke går langt nok, mens andre går imot å forenkle
fordringsprøvingen.
Departementet er enig i at dagens ordning bør forenkles,
men mener at det bør være mulig å gå enda lengre
enn det utvalget har foreslått, jf. utkastet §§ 110 til
114. Den ordning departementet foreslår går i
korte trekk ut på at fordringsprøvingen skal foretas
av bostyreren, eller av bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg.
Unntaksvis kan prøvingen likevel skje på skiftesamling
når dette er bestemt i medhold av de alminnelige reglene
for avholdelse av skiftesamling. Videre foreslås forenklinger
av det arbeidet bostyrer skal utføre forut for den formelle
prøvingen.
Utgangspunktet i dag er at skiftesamlinger - som alle andre rettsmøter
- er offentlige. Utvalget foreslår en presisering i konkursloven
om at offentligheten kan utelukkes fra skiftesamlingene når
retten finner det hensiktsmessig.
Under høringen har Norsk Presseforbund gått imot
utvalgets forslag.
Departementet er kommet til at offentlighetens adgang til skiftesamlinger
ikke bør begrenses.
I proposisjonen vurderes enkelte andre endringer i reglene om
skiftesamling som aktualiseres som følge av forslaget om å nedtone
skiftesamlingens rolle under bobehandlingen.
Etter konkursloven § 106 kan skifteretten midlertidig
beslutte at skyldneren eller skyldnerens familie skal tilstås
underholdsbidrag av boets midler. Etter skiftesamlingen treffes
så endelig vedtak. Departementet finner det lite hensiktsmessig å påby
innkalling av skiftesamling utelukkende av hensyn til bidrag, og
har derfor tilpasset lovteksten til den situasjon at det ikke holdes
noen skiftesamlinger etter at retten har truffet sin beslutning
om tilståelse av underholdsbidrag.
Etter dagens § 119 skal spørsmålet
om fortsatt drift av skyldnerens næringsvirksomhet forelegges
for skiftesamlingen, men det er bostyret som treffer avgjørelsen.
Utvalget foreslår å omgjøre dette til
en «bør»-regel, noe departementet slutter
seg til.
Etter dagens § 124 skal det avholdes skiftesamling
til avstemning over skyldnerens forslag til tvangsakkord under konkurs.
Reglene foreslås endret til at det i utgangspunktet skal
holdes skriftlig avstemning.
Når det er aktuelt å innstille bobehandlingen
etter § 135 på grunn av manglende midler
i boet, skal det i dag alltid innkalles til skiftesamling. Utvalget
foreslår at skifteretten her skal kunne innstille boet
uten først å innkalle til skiftesamling dersom
dette anses unødvendig, et forslag departementet følger
opp.
Komiteen har merket seg at det er delte
syn på utvalgets forslag om å avskaffe skiftesamlingen. Komiteen mener
det er viktig å opprettholde ordningen med obligatorisk
skiftesamling fordi den gir kreditorene mulighet til å orientere
seg om situasjonen og komme med synspunkter på den. Det
har også betydning for bobehandlingens fremdrift. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om å opprettholde ordningen
med obligatorisk skiftesamling.
Komiteen har merket seg at de aller fleste høringsinstansene
støtter utvalgets forslag om å forenkle reglene
om fordringsprøvingen, og at både Den norske Dommerforening
og Oslo Skifterett mener utvalgets forslag ikke går langt
nok. Komiteen støtter departementets forslag
til forenklinger, og vil understreke at de nye reglene ivaretar
kreditorens interesser ved at kreditorene har mulighet til å være
til stede under fordringsprøvingen, uttale seg i saken
og til å reise tvist. Komiteen støtter
også regelen om at det unntaksvis skal være skiftesamlingen
som foretar fordringsprøvingen.
Komiteen mener offentlighetsprinsippet skal være
hovedregelen innenfor rettspleien, og er derfor tilfreds med at
offentlighetens adgang til skiftesamlinger ikke begrenses.
Komiteen har ingen merknader til de øvrige endringene
i reglene om skiftesamling.
Konkursloven kapittel XV har regler om slutningen av boet, utlodning
og utbetaling av dividende. Loven opererer med tre typer utlodninger;
foreløpige utlodninger, sluttutlodninger og etterutlodninger.
Ifølge utvalget er dagens lov tungvint og formalistisk
når den krever at slutningen skal skje i skiftesamling
og sluttutlodningen i rettsmøte. Utvalget foreslår derfor
at skifteretten skal kunne ta boet opp til slutning uten at det
avholdes skiftesamling. Videre foreslås at bostyreren skal
foreta utlodningen, men at denne kan påklages til skifteretten.
Flere høringsinstanser er positive til endringene, mens
Næringslivets Hovedorganisasjon mener at slutningen av
boet fortsatt bør skje i skiftesamling, da dette vil gi
en bedre faktisk kontroll og en gunstig signaleffekt overfor omverdenen.
Departementet følger i hovedtrekk opp utvalgets forslag
til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning, jf. utkastet §§ 127
til 132. Skifterettens beslutning om å ta boet opp til
slutning, vil fortsatt være en rettsavgjørelse
som f.eks. kan angripes ved kjæremål.
Komiteen støtter departementets
forslag til forenklinger i prosedyren for slutning og utlodning.
Utvalget foreslår lovfestet en regel om at skyldnerens
regnskapsfører og revisor skal ha plikt til å utlevere
til boet regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren.
Regnskapsfører og revisor skal også ha plikt til å bistå boet
med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.
I juridisk teori har det vært noe omdiskutert i hvilken
grad revisor og regnskapsfører har tilbakeholdsrett i skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale, dersom vedkommende ikke har fått
oppgjør. I utvalgets lovutkast slås det klart
fast at utleveringsplikten skal gjelde selv om honorar for utført
arbeid ikke er betalt. Bakgrunnen for å lovfeste en slik
bistandsplikt er bl.a. at revisor og regnskapsfører vil
kunne sitte inne med opplysninger av helt sentral betydning for bostyret.
Alle høringsinstansene som har uttalt seg er i utgangspunktet
enig i utvalgets syn. Skattedirektoratet går imidlertid
som eneste høringsinstans imot at utleveringsplikten ikke
skal gjelde regnskapsmateriale som revisor eller regnskapsfører
selv har utarbeidet. Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening advarer mot en slik løsning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener det
er tvilsomt om forslaget egentlig innebærer noe nytt i
forhold til gjeldende rett. Departementet er enig med utvalget -
og flertallet av høringsinstansene - i at revisor eller
regnskapsfører bør ha tilbakeholdsrett i egenprodusert
regnskapsmateriale.
Departementet mener videre at revisors eller regnskapsførers
utleverings- og opplysningsplikt også bør gjelde
i forhold til gjeldsnemnda under gjeldsforhandlinger, slik det også er
foreslått i NOU 1997:9 om revisjon og revisorer, jf. forslaget
til § 18 a og § 101.
Departementet følger ikke opp et forslag fra revisorforeningene
om at bostyreren skal ha en ubetinget plikt til å gi skyldnerens
revisor anledning til å kommentere eventuell kritikk fra
boet før innberetningene avgis. Dette vil kunne skape unødige
forsinkelser i bobehandlingen.
Komiteen vil understreke at skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale naturlig nok vil inneholde opplysninger
av sentral betydning for bostyret. Komiteen er derfor
enig i at revisor og regnskapsfører skal ha plikt til utlevere
dette materialet, og til å bistå boet med opplysninger
om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel.
Komiteen mener likevel det er rimelig at revisor
og regnskapsfører får tilbakeholdsrett i egenprodusert
materiale dersom vedkommende ikke har fått oppgjør
eller det stilles sikkerhet for vederlaget for utført arbeid.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til departementets forslag.
Det følger av gjeldende konkurslov § 90
at det i utgangspunktet skal oppnevnes revisor i alle konkursboer.
Oppnevnelsen foretas av skifteretten.
Fra denne hovedregelen gjør § 141
første ledd nr. 3 og 4 visse unntak. For det første
kan skifteretten som ledd i en forenklet bobehandling bestemme at
revisjonen av skyldnerens regnskaper og forretningsførsel skal
skje «i mindre utstrekning eller på annen måte enn
bestemt i § 90». Dette betyr også at
skifteretten helt kan unnlate å oppnevne borevisor. For
det andre kan skifteretten bestemme at revisjonen av boets regnskaper
skal utføres av skifteretten selv eller av kreditorutvalget.
Disse unntaksreglene benyttes hyppig i praksis, hovedsakelig av økonomiske
grunner.
Utvalget mener unntaksreglene i § 141 første
ledd nr. 3 og 4 brukes for ofte, og foreslår at loven ikke
skal gi adgang til å unnlate å oppnevne revisor
eller til helt å unnlate at revisor skal gjennomgå skyldnerens
regnskaper og forretningsførsel. Utvalget foreslår
videre at det ikke skal være adgang til å innsnevre
revisjonen av boets regnskaper ut over det som allerede i dag følger av § 141
første ledd nr. 4, dvs. at revisjonsoppgaven kan overlates
til andre. Bostyreren har etter utvalgets øvrige enkeltforslag
generelt sett fått en sterkere og mer selvstendig stilling
enn i dag, og dette gjør det spesielt viktig med regler
som sikrer at boets regnskaper undergis en grundig revisjon. Utvalget
foreslår ellers at revisor alltid skal oppnevnes umiddelbart
etter konkursåpningen.
En rekke høringsinstanser støtter forslaget
om at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer, men noen høringsinstanser
mener at en borevisorordning ikke bør være obligatorisk.
Disse instansene peker dels på at en obligatorisk ordning
vil bli for kostbar og at det heller ikke alltid vil være
behov for en egen borevisor. Den norske Dommerforening lanserer
ideen om «en form for konkurstilsyn med mer eller mindre fast
tilsatte revisorer til å utføre de ulike kontrolloppgaver».
Selv om det generelt kan anføres gode grunner for en
egen revisor under bobehandlingen, mener departementet at det kan
reises innvendinger mot at revisoroppnevnelse skal være
obligatorisk i alle boer. Innvendingene knytter seg bl.a. til den
kostnadsmessige siden ved en slik ordning, og til at det ikke i
alle boer synes å være behov for en egen borevisor.
Skifterettene bør derfor fortsatt ha en viss adgang til å gjøre
unntak fra dette kravet.
Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag
om at oppnevnelsen alltid skal skje umiddelbart etter konkursåpningen.
Departementet mener at det fortsatt bør være opp
til skifterettens skjønn om oppnevnelsen av revisor skal
utsettes.
Når det gjelder gjennomgåelsen av og kontrollen med
boets regnskaper, mener departementet - i likhet med utvalget -
at denne ikke bør kunne reduseres eller utelates helt.
Hvis det verken er oppnevnt borevisor eller kreditorutvalg i boet,
forutsetter departementets forslag at skifteretten må oppnevne
en person særskilt til å revidere boets regnskaper.
Man kan innvende mot departementets ordning at den foreslåtte
obligatoriske kontrollen av boets regnskaper og utbetalinger vil
komme på et for sent tidspunkt. Departementet går
på den annen side ikke så langt som utvalget i å redusere
de eksisterende mulighetene for kontroll av bostyrerens arbeid.
Komiteen har merket seg dagens situasjon,
der hovedregelen er at det skal oppnevnes revisor i alle konkursboer.
Unntaksreglene i § 141 første ledd nr.
3 og 4 benyttes ofte, hovedsakelig av økonomiske grunner.
Komiteen mener hovedregelen bør være
at det oppnevnes revisor, men at det ikke er hensiktsmessig med
en obligatorisk ordning. Komiteen viser til at en
obligatorisk ordning vil bli kostbar, og at ikke alle boer vil ha
behov for egen borevisor. Komiteen støtter
departementets forslag.
Komiteen mener at regnskaper i alle boer bør gjennomgås
og kontrolleres, og støtter departementets forslag om at
skifteretten må oppnevne en person særskilt til å revidere
boets regnskaper i de tilfeller det ikke er oppnevnt borevisor eller
kreditorutvalg.
Konkursloven har ingen regler om sikring og oppbevaring av skyldnerens
regnskaper etter at bobehandlingen er avsluttet.
Utvalget foreslår å lovfeste at bostyreren
skal ha plikt til «å sikre og bevare skyldnerens
regnskaper og regnskapsmateriale så langt disse er av betydning
for bobehandlingen, i samsvar med forskrifter gitt av departementet».
Flere instanser synes positive til utvalgets forslag. Andre mener
boet bør kunne makulere regnskapene etter slutningen av
boet.
Departementet mener det pga. kostnadene vil føre for
langt å overføre skyldnerens oppbevaringsplikter etter
regnskapslovgivningen til konkursboet. Departementet foreslår
i stedet lovfestet en ordning som i hovedsak svarer til den ordningen
Oslo skifterett skal ha praktisert. Når regnskapsmaterialet
ikke lenger kan anses å ha betydning for bobehandlingen,
skal bostyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten, skatte- og
avgiftsmyndighetene og eventuelle andre kreditorer om at regnskapsmaterialet
vil bli makulert dersom ingen innen en nærmere bestemt
frist avhenter materialet eller påtar seg å dekke
utgiftene til oppbevaring, jf. forslaget til ny § 122
b.
Komiteen støtter departementets
forslag.
Gjeldende konkurslov knesetter som prinsipp at det er kreditorenes
interesser som først og fremst skal ivaretas gjennom bobehandlingen.
Utvalget understreker betydningen av at det også legges
vekt på samfunnsmessige hensyn under bobehandlingen. Utvalget
påpeker at diskusjonen om hvilke interesser bobehandlingen
skal ivareta, har en viktig side til spørsmålet
om hvor omfattende pantsettelsesadgangen skal være, og
mener at det er grunn til å vurdere nærmere den
sterke posisjonen som panthaverne har under selve bobehandlingen.
Etter departementets syn bør loven fortsatt knesette
prinsippet om at bobehandlingen primært tar sikte på å ivareta
kreditorenes interesser. Andre hensyn som skal tillegges vekt under
bobehandlingen må fremstå som sekundære
i forhold til kreditorenes interesser.
Selv om departementet er kommet til at det ikke bør
innføres vesentlige begrensninger i pantsettelsesadgangen,
er departementet enig med utvalget i at det er behov for å gi
nærmere lovregler om håndteringen av pantsatte
eiendeler i forbindelse med bobehandlingen.
Konkursloven § 80 har regler om registrering, verdsetting
og forsegling av boets eiendeler. Av § 85 fremgår
det at bostyrer bl.a. skal «sørge for bevaring og
mulig forøkning av boets eiendeler».
Utvalget påpeker at konkursboenes gjennomgående
svake økonomiske stilling medfører at forvaltningsoppgaven
får et beskjedent omfang i praksis, og foreslår
lovfestet en regel om at panteretten også omfatter nødvendige
utgifter til bevaring og tilsyn av pantet, når panthaveren
har dekket slike utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren.
Hvis ingen av panthaverne frivillig forskutterer slike utgifter,
må bostyreren enten la utgiftene bli dekket av boets frie midler,
eller avvikle boets engasjement i pantet så raskt som mulig
gjennom salg, abandonering eller overføring av eiendelene
til panthaver.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget
om å utvide panteretten til å omfatte omkostninger
til vedlikehold og sikring.
Departementet har vært i noe tvil om det bør
innføres en regel som utvider panteretten som nevnt. Når departementet
er kommet til at utvalgets forslag bør følges
opp, skyldes det at regelen også vil kunne komme boet og
de usikrede kreditorene til gode, og at det samfunnsøkonomisk
må være lite tjenlig at pantobjektet forringes.
Det vises ellers til forslaget til panteloven § 1-5 bokstav
e.
Konkursloven § 117 gir nærmere retningslinjer for
hvordan bostyreren skal gå frem ved salg av eiendelene.
Bestemmelsen krever at salget skal skje på den måten «som
etter forholdene antas å gi størst utbytte».
Boet kan på visse vilkår også kreve
en eiendel solgt ved tvangssalg, jf. dekningsloven § 8-15,
med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Boet kan ikke
kreve tvangssalg dersom det viser seg at boet ikke vil få noen
del av salgsutbyttet og det dessuten er klart at panthaverne ikke
skal ha noen dividende.
Boet har for øvrig et visst vern mot at andre gjennomfører
tvangssalg under konkursen ved at panthaveren ikke uten bostyrets
samtykke kan gjennomføre tvangssalg over boets faste eiendommer,
driftstilbehør m.v. de første seks månedene
etter at konkursbegjæringen kom inn til skifteretten.
Et samlet utvalg mener bostyrer ikke bør gis en generell
adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende
virkning for udekkede pantheftelser, dvs. ut over tvangssalgtilfellene.
Utvalgets flertall mener imidlertid at boet skal ha slik adgang
enten hvor salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et
samlet salg kan forventes å gi større utbytte for
boet enn et enkeltvis salg av eiendelene, eller hvor salget skjer
som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten
med sikte på fortsatt drift etter konkursen.
Utvalgets mindretall mener at det overhodet ikke bør åpnes
for at bostyreren kan selge overbeheftede eiendeler med utslettende
virkning for udekkede pantheftelser. Mindretallet begrunner dette
standpunktet med at regelen innebærer en vesentlig innskrenkning av
og angrep på panteretten.
Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Departementet følger opp forslaget til utvalgets flertall.
Forslaget begrenser panthavernes rett til selv å bestemme
når pantet skal selges og til hvilken pris. Departementet
ser imidlertid på det foreliggende forslaget som et av
flere tiltak som kan bidra til å styrke stillingen for
boene og de usikrede kreditorene. Den foreslåtte salgsretten
er undergitt klare begrensninger, jf. utkastet til konkursloven § 117
a første ledd nr. 1 og 2.
En abandonering innebærer at boet opphever konkursbeslaget
i forhold til enkelte av eiendelene som omfattes av beslaget. Eiendelene
frigis og skyldneren får tilbake sin fysiske og juridiske
rådighet over dem. Lovgivningen inneholder i dag ingen
uttrykkelig hjemmel for å abandonere. Det må likevel
anses som sikker rett at boet har en generell adgang til å abandonere.
Utvalget foreslår en uttrykkelig lovhjemmel for å abandonere,
samt nærmere regler om fremgangsmåten ved abandonering.
Utvalget drøfter deretter to mer spesielle problemstillinger.
Dersom skyldneren i forbindelse med sin ervervsvirksomhet leier
en fast eiendom når konkursen inntreffer, må boet
ta stilling til om det skal tre inn i leieavtalen eller ikke. Ønsker
boet ikke å tre inn i avtalen, skal eiendommen innen 4
uker stilles til utleierens rådighet. I denne forbindelse
kan det oppstå spørsmål om boet kan oppfylle
plikten til å «stille det leiete til utleierens
rådighet» ved å abandonere det løsøre
som måtte befinne seg i lokalene. Etter gjeldende regler kan
imidlertid ikke boet abandonere seg bort fra plikten til å foreta
nødvendig opprydding og bortskaffelse.
Utvalget finner det lite tilfredsstillende at boet i disse tilfellene
blir belemret med et massekrav eller med rydde- og flytteutgifter,
og foreslår en tilføyelse i dekningsloven § 7-10
annet ledd som klargjør at det leide ikke skal anses stilt
til utleierens rådighet før eventuelle eiendeler
som befinner seg i lokalene, enten er fjernet eller abandonert.
Den andre problemstillingen gjelder forholdet til eiendeler med
et mulig skadepotensial. Utvalget mener at det ikke bør
innføres noen begrensninger i adgangen til å abandonere
slike eiendeler, men bostyrer skal ha plikt til å varsle
eventuelle offentlige myndigheter i tilfeller hvor boet abandonerer
en eiendel med et mulig skadepotensial.
Alle høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig
med utvalget i at det fortsatt bør være adgang
til å abandonere og at instituttet bør lovfestes.
I all hovedsak slutter disse høringsinstansene seg også til
utvalgets nærmere utforming av reglene på dette
punkt.
Departementet er som høringsinstansene enig med utvalget
i at det fortsatt bør være en generell adgang
til å abandonere eiendeler som er uten økonomisk
interesse for boet, og i at det bør gis en uttrykkelig
hjemmel for abandonering i konkursloven, samt regler om den nærmere
fremgangsmåten ved abandonering.
Enkelte høringsinstanser foreslår at bostyreren skal
ha plikt til å varsle rettighetshavere i vedkommende eiendel
før abandoneringen gjennomføres. I utvalgets utkast
heter det bare at bostyrer «bør» gi slikt
varsel. Departementet støtter utvalgets løsning
på dette punktet.
Det vises for øvrig til forslaget til ny § 117
b.
Overføring til panthaveren er ikke uttrykkelig regulert
i gjeldende konkurslov. Utvalget finner det likevel ikke tvilsomt
at boet etter gjeldende rett har adgang til å foreta slike
disposisjoner, og mener det bør gis visse regler i konkursloven
om overføring til panthaveren.
For det første drøfter utvalget om en overføring
til panthaveren skal bygge på frivillighet, eller om bostyrer
skal kunne pålegge panthaveren å overta eiendelen.
Utvalget har kommet til at det ikke vil fremme forslag om plikt
for panthaver til å overta eiendomsretten til pantet, og
foreslår at det presiseres i loven at en overføring
til panthaveren skal være betinget av dennes samtykke.
Den andre problemstillingen utvalget tar opp, knytter seg til
verdsettingen av pantet. Verdsettingen kan skje enten ved at det
beregnes en verdi på pantet på overføringstidspunktet
eller ved å legge til grunn prisen ved et eventuelt salg
i panthaverens regi. Dagens praksis går i retning av at
det er salgssummen som legges til grunn ved beregningen av verdien.
Utvalget er kommet til at verdien på pantet skal fastsettes
i forbindelse med selve overføringen. Dette hevdes å gi
en praktisk og effektiv regel. Bostyreren skal forestå verdsettingen.
Panthaverens eventuelle restkrav kan nedsettes dersom overføringen
bygger på en åpenbart for lav verdsetting av eiendelene.
Den tredje problemstillingen som utvalget drøfter er
hvem som bør få fortrinnsretten til overføring
dersom flere panthavere ønsker å overta pantet.
Utvalgets løsning går ut på at det er
panthaveren med dårligst prioritet som skal gis fortrinnsretten
hvis flere ønsker å få pantet overført.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at en
overføring til panthaveren skal være betinget
av dennes samtykke. Det er heller ingen som er imot utvalgets forslag
om å gi panthaveren med dårligst prioritet fortrinnsretten
til å få eiendelen overført. Flere instanser
er derimot kritisk til at det skal beregnes en verdi på pantet
ved selve overføringen. Etter deres oppfatning bør
man i stedet fastholde dagens praksis og legge til grunn prisen
som oppnås ved et senere salg i panthaverens regi.
Departementet følger i det vesentligste opp utvalgets
forslag til bestemmelse om overføring til panthaver, jf.
departementets forslag til ny § 117 c
i konkursloven. Når det gjelder spørsmålet
om verdsetting av pantet, har departementet valgt å justere
utvalgets forslag noe, og har i sitt lovforslag presisert at bostyreren
kan velge å bygge på den pris som et salg av pantet
utbringer. Departementets forslag inneholder på den annen
side ingen begrensninger i bostyrerens adgang til å velge å verdsette
pantet allerede på overføringstidspunktet.
Komiteen er enig med departementet
i at en regel som utvider panteretten til å omfatte nødvendige utgifter
til bevaring og tilsyn av pantet innebærer en styrking
av panthavers stilling og kan komme boet og de usikrede kreditorene
til gode.
Komiteen har merket seg at det har vært uenighet
i utvalget og blant høringsinstansene om det i spesielle
tilfeller skal være adgang for bostyret til å selge
overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede pantheftelser. Komiteen ser
at forslaget kan føre til en viss svekkelse av panthavers rett
til å bestemme over pantet. Komiteen legger imidlertid
avgjørende vekt på at forslaget kan bidra til å styrke
stillingen for boene og de usikrede kreditorene, og viser til at
salgsretten er undergitt klare begrensninger. Komiteen støtter
departementets forslag.
Komiteen er videre enig med departementet i at
det fortsatt bør være adgang til å abandonere,
og at instituttet bør lovfestes.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til departementets forslag.
En konkursrammet virksomhet vil kunne etterlate seg visse miljøproblemer.
Konkursen reiser spørsmål dels om varsling av
forurensningsmyndighetene, dels om hvem som skal bære utgiftene
til en eventuell opprydning eller fjerning av det aktuelle forurensningsproblemet.
I dag er bostyreren pålagt å gi melding til
fylkesmannen dersom det er etterlatt spesialavfall i boet. Dersom
den konkursrammede virksomheten etterlater seg et forurensningsproblem,
kan en meldeplikt for boet videre i dag utledes av forurensningsloven § 20 første
ledd.
Utvalget foreslår en regel om at bostyreren «plikter å varsle
eventuelle offentlige myndigheter som ivaretar offentlige interesser
som berører vedkommende eiendel». Den foreslåtte
meldeplikten skal imidlertid bare gjelde ved abandonering.
Miljøverndepartementet har foreslått at det
gis en generell bestemmelse i konkursloven om meldeplikt for bostyreren.
Justisdepartementet er enig i dette. Det fremgår av departementets
forslag til konkursloven § 85 at bostyreren skal
ha plikt til å melde fra til fylkesmannen «dersom
virksomheten antas å kunne medføre forurensninger
som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven».
Meldeplikten er ikke begrenset bare til abandoneringstilfellene.
Skyldneren er ansvarlig for å utføre nødvendige tiltak
for forhindre eller stanse, fjerne eller begrense virkningen av
en forurensning (jf. forurensningsloven § 7).
Det offentlige kan i visse tilfeller selv gripe inn med tiltak og
kreve refusjon av den ansvarlige (§ 76). Et spørsmål
er om boet som sådant kan pålegges å rydde
opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer. En følge
av å anse dette som en plikt for boet, er at utgiftene
må dekkes som massekrav, dvs. før alle dividendekravene.
En slik plikt foreligger når forurensningen skyldes boets
egen virksomhet. Når det gjelder forurensning som er voldt
før konkursåpningen, er rettstilstanden mer usikker.
Dette kan tale for en nærmere lovregulering, noe som imidlertid
vil kreve ytterligere utredning. Departementets avventende syn henger også sammen
med tall som departementet har innhentet fra Statens forurensningstilsyn
(SFT), og som tyder på at etterlatt spesialavfall m.v.
i konkurser neppe utgjør noe omfattende problem.
Et alternativ til en ordning hvor boet holdes masseansvarlig
for utgifter knyttet til håndteringen av et forurensningsproblem,
kan være å innføre et legalpant til dekning
av slike utgifter. Problemene omkring spesialavfall og annen forurensning
i konkurs kan også tenkes avhjulpet gjennom en tvungen
forsikringsordning.
Departementet er kommet til at det i denne omgang ikke har grunnlag
for å foreslå særskilte lovgivningstiltak
på dette området, men departementet vil ha dette
problemfeltet til observasjon.
Komiteen støtter departementets
forslag om å innføre en generell bestemmelse om
meldeplikt for bostyrer dersom virksomheten antas å kunne
medføre forurensninger som ikke er lovlig uten tillatelse
etter forurensingsloven. Komiteen er enig i at meldeplikten
ikke bare skal gjelde abandoneringstilfellene.
Komiteen har merket seg departementets betraktninger
rundt spørsmålet om det bør innføres
en plikt for boet til å rydde opp i og fjerne skyldnerens miljøproblemer.
Utgifter i forbindelse med opprydningen vil i så fall måtte
dekkes som massekrav. Komiteen mener det i utgangspunktet
vil være en fordel å ha klare regler for hvem
som har ansvar for å rydde opp i miljøproblemene. Komiteen har
imidlertid merket seg at departementet har innhentet tall som tyder
på at dette ikke er noe omfattende problem, og at det på det
nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å foreslå særskilte
lovgivningstiltak på området. Komiteen vil
be departementet følge nøye med i utviklingen
på dette område.
Undersøkelser viser at det i så mange som to
av tre konkursboer foreligger mistanke om konkurskriminalitet. Ifølge
utvalget er det særlig to områder som utpeker
seg hvis det skal føres en effektiv innsats mot konkurskriminalitet.
Det ene er å sikre at det finnes tilstrekkelige midler
til å drive bobehandlingen, det andre er å sikre
at påtalemyndigheten har tilstrekkelige ressurser til å følge
opp konkurssakene raskt. Utvalget mener at staten i større
utstrekning bør garantere for fortsatt bobehandling.
Utvalget foreslår at det gis en egen bestemmelse om
informasjonsplikt for bostyrer og borevisor. Ifølge denne
bestemmelsen skal opplysninger om mulige straffbare forhold gis
til påtalemyndigheten så tidlig som mulig. Informasjonsplikten
skal gjelde straffbare forhold i tilknytning til næringsvirksomheten
generelt, og ikke som i dag bare enkelte forhold. Utvalget foreslår
også at bostyreren skal ha plikt til å innberette om
forhold som kan gi grunnlag for alvorlig kritikk fra Kredittilsynet
overfor skyldnerens revisor, og at bostyrer og borevisor skal ha
en utvidet plikt til å bistå under etterforskingen
mot godtgjørelse fra staten.
Høringsinstansene er overveiende positive til utvalgets
forslag til utvidelser av informasjons- og bistandsplikten overfor
påtalemyndigheten. ØKOKRIM mener at adgangen til
gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi foreløpig
innberetning, jf. § 120, bør være
snevrere enn det utvalget legger opp til, og foreslår dessuten
at boet i innberetningen skal ha plikt (så langt det er
mulig) til å beskrive selskapets insolvenstidspunkt. Næringslivets
Hovedorganisasjon (NHO) er som eneste høringsinstans generelt
kritisk til utvalgets forslag. NHO frykter at boets midler vil bli
brukt til undersøkelser som ikke nødvendigvis
vil ha betydning for kreditorenes interesser.
ØKOKRIM tar opp som et særskilt problem de
såkalte planlagte konkurser, og mener at det bør
gis en regel som hindrer bostyret å selge anleggs- og/eller omløpsmidlene
i det konkursrammede selskapet tilbake til skyldneren eller noen
som opptrer på hans vegne når overdragelsen har
karakter av tilbakekjøp av virksomheten eller del av denne.
Departementet gir, som flertallet av høringsinstansene,
sin tilslutning til utvalgets forslag til utvidelser og presiseringer
av boets informasjons- og bistandsplikt overfor påtalemyndigheten,
men følger ikke opp ØKOKRIMs forslag. Det vises
til forslaget til § 120 og ny § 122
a.
Departementet mener som utvalget at det er behov for å tilføre
boene flere midler som kan benyttes til bobehandlingen. En mulighet
kunne være å heve rekvirentansvaret (dvs. det
beløp den som begjærer konkurs må innbetale
til skifteretten til sikkerhet for boomkostningene - pr. i dag kr
20 000) kombinert med en reduksjon av det offentlige gebyret ved
konkurs, slik Konkursrådet har foreslått. Departementet er
imidlertid kommet til at rekvirentansvaret og konkursgebyret ikke
bør endres nå, og påpeker bl.a. at det er
det offentlige som i realiteten måtte ha dekket regningen
for en slik endring fordi det vanligvis er det offentlige som begjærer
konkurs.
Alternativer til å heve rekvirentansvaret kunne være å innføre
et eget boomkostningsfond, en egen forsikringsordning eller å pålegge
personer med en nærmere bestemt tilknytning til en konkurs
(f.eks. daglig leder, styremedlemmer eller eiere av et selskap)
et personlig ansvar for utgiftene til bobehandlingen. Departementet
understreker at disse tiltakene må utredes nærmere
før det kan bli aktuelt å gjennomføre ett
eller av flere av dem.
Det finnes i dag tre forskjellige offentlige ordninger som kan
benyttes for å skaffe midler til fortsatt bobehandling:
en tilsagnsordning som administreres dels av Skattedirektoratet
og dels av Toll- og avgiftsdirektoratet, en lønnsgarantiordning
som administreres av Direktoratet for arbeidstilsynet samt en særlig garantiordning
som administreres av Justisdepartementet.
Departementet ser det som viktig å videreføre
de nevnte offentlige ordningene. Det offentlige bør dessuten
i større utstrekning bidra til at boene kan forfølge sivilrettslige
krav (omstøtelse, erstatning m.v.) mot personer bak en
konkurs, fordi dette i mange tilfeller kan virke vel så effektivt
som det strafferettslige ansvaret. Departementet tar derfor sikte
på å utvide garantiordningen til også å gjelde
forfølging av slike sivilrettslige krav.
Som en særlig uheldig side ved konkursutviklingen vil
departementet peke på den spekulasjon i konkursinstituttet
som i økende grad synes å finne sted ved at skyldneren
bevisst styrer virksomheten mot konkurs i den hensikt å få slettet
gjelden for så å starte opp på nytt.
I denne forbindelse vises til reglene om konkurskarantene som innebærer
at personer som har vist seg uskikket til å drive næringsvirksomhet,
for en periode nektes å starte opp på ny i selskaps
form. Karanteneordningen har imidlertid sine svakheter, bl.a. faren
for omgåelse av karantenen gjennom bruk av stråmenn
m.v.
Som nevnt har ØKOKRIM foreslått å innføre
et forbud mot tilbakesalg av boets eiendeler (varer, driftsmidler,
lokaler m.v.) til konkursskyldneren. Departementet er enig med ØKOKRIM
i at et tilbakesalgsforbud i visse tilfeller vil kunne forhindre
uønsket spekulasjon i konkursinstituttet. Departementet ser
likevel innvendinger mot en slik regel. Fra kreditorenes side kan
det hevdes at et tilbakesalgsforbud vil stride mot boets interesse
i å oppnå en rask og effektiv bobehandling. Et
tilbakesalgsforbud kan også gjøre at arbeidsplasser
går tapt som følge av unødig stans i virksomheten.
En eventuell dispensasjonshjemmel kan påføre boene
og skifterettene mye ekstraarbeid.
Departementet anser det mer aktuelt å innføre spesielle
beslutningsprosedyrer som skal sikre at tilbakesalgsspørsmålet
undergis en særlig grundig behandling. Dette er i tråd
med et innspill fra Næringslovutvalget. Forslaget bør
imidlertid sendes på ordinær høring før
det eventuelt kan følges opp.
Komiteen er positiv til at man nå utvider
den offentlige garantiordningen til å omfatte også forfølgelse
av sivilrettslige krav mot personer bak en konkurs. En oppfyllelse
av disse kravene kan være vel så effektivt som å forfølge
forhold ut fra det strafferettslige ansvaret, både i forhold
til en preventiv virkning, og i forhold til rettighetshaverne.
Komiteen har merket seg at departementet beskriver
forskjellige måter å løse spørsmålet
om hvordan man skal tilføre boene flere midler til bobehandling,
men at dette må utredes nærmere. Komiteen har
videre merket seg ØKOKRIMs forslag og departementets synspunkter
på spørsmålet om tilbakesalg av boets
eiendeler til konkursskyldneren. Komiteen mener det
er svært viktig å ha hensiktsmessige og effektive
regler som i størst mulig grad kan forhindre uønsket
spekulasjon i konkursinstituttet. Det er derfor viktig at man har
en ordning som sikrer at det blir foretatt en konkret vurdering
i det enkelte tilfelle om det er riktig å tillate tilbakesalg. Komiteen har
også merket seg ØKOKRIMs forslag om at adgangen
til å gjøre unntak fra bostyrets plikt til å avgi
foreløpig innberetning bør være snevrere,
og komiteen ser gode grunner for dette, samt at boet
i innberetningen skal ha plikt til å beskrive selskapets
insolvenstidspunkt der det er mulig. Komiteen regner
med at departementet følger opp disse spørsmålene
og kommer tilbake til Stortinget med forslag.
Konkurskarantene innebærer at en person som har vært
innblandet i en konkurs, for en viss periode forbys å stifte
nytt selskap eller inneha bestemte posisjoner i et slikt selskap.
I proposisjonen gis en kort oversikt over de gjeldende karantenereglene.
Konkurskarantener blir registrert i en allment tilgjengelig database
ved Brønnøysundregistrene; Konkursregisteret.
Utvalget påpeker innledningsvis at karantenereglene
stort sett har vært overraskende lite brukt i praksis.
Utvalgets flertall mener at hele karanteneinstituttet bør
oppheves. Det er tvilsomt om karanteneordningen har noen effekt
i kampen mot økonomisk kriminalitet i konkurssammenheng,
og flertallet har også prinsipielle innvendinger mot karanteneinstituttet,
idet karantenen i realiteten fremstår som en straffereaksjon.
Flertallet viser videre til at vilkårene for å ilegge
karantene er både vage og skjønnsmessige, og at
dagens karanteneordning ikke har noen parallell i våre
nordiske naboland. Et forbud mot å drive næringsvirksomhet
bør i stedet for dagens ordning ilegges som et rettighetstap
etter straffeloven § 29.
Utvalgets mindretall mener karanteneinstituttet bør
opprettholdes uendret, og at flere av svakhetene ved konkurskaranteneinstituttet
skyldes at registeret i sin nåværende form har
fått virke i relativt kort tid. Mindretallet mener at konkurskaranteneinstituttet
har og vil ha, en viss preventiv effekt.
Høringsinstansene er delt i oppfatningen av om konkurskaranteneordningen
bør oppheves. De høringsinstanser som mener hele
karanteneordningen bør oppheves, fremhever bl.a. at karanteneordningen
i praksis ikke fungerer etter sitt formål, at omgåelsesmulighetene
er store, at ulike holdninger blant bostyrere og skifteretter fører
til uheldig rettsulikhet mellom distriktene og at rettighetstap
etter straffeloven alt i alt vil være en mer betryggende
sanksjonsform.
De høringsinstanser som mener karanteneinstitituttet
bør beholdes, eventuelt med visse endringer, hevder det
vil gi en uheldig signaleffekt å oppheve instituttet i
en tid hvor det fokuseres sterkt på bekjempelsen av økonomisk
kriminalitet. En er videre uenig med utvalgsflertallet i at karantenereglene
ikke har noen preventiv virkning.
Høringsinstansene ble i høringsbrevet uttrykkelig bedt
om synspunkter på behovet for å gjeninnføre
en ordning med automatisk karanteneileggelse, slik rettstilstanden
var før konkursloven 1984. De aller fleste høringsinstansene
som har uttalt seg om dette spørsmålet, mener
at en ikke bør vende tilbake til en slik automatisk karanteneordning.
Oslo skifterett foreslår imidlertid en omlegging av karanteneinstituttet
ved at en person skal ilegges konkurskarantene automatisk dersom
vedkommende innblandes i konkurs mer enn én gang innenfor
en periode på f.eks. to eller tre år. Den norske
Dommerforening mener det vil være en bedre løsning å overlate
konkurskaranteneinstituttet til påtalemyndigheten. Andre
foreslår at virkningene av en konkurskarantene bør
utvides slik at karantenen innebærer et generelt forbud
mot å drive næringsvirksomhet.
Departementet er kommet til at konkurskarantenereglene i denne
omgang bør opprettholdes uendret. Det pekes på at
karantenereglene kan ha en viktig signaleffekt, og at det ikke er
grunn til å underkjenne den praktiske betydningen karanteneinstituttet
tross alt kan ha. Departementet mener også at opprettelsen
av Konkursregisteret i 1993 er et argument for å beholde karanteneinstituttet.
Straffelovens regler om rettighetstap vil i praksis ikke være
et tilstrekkelig sanksjonsmiddel mot den type forhold som rammes
av dagens karanteneregler. Departementet finner det ellers klart
at den tidligere automatiske karanteneordningen ikke bør
gjeninnføres. Gode grunner taler for at en så vidt
alvorlig sanksjon som konkurskarantene alltid bør ilegges
etter en konkret, individuell vurdering, og departementet følger
heller ikke opp forslaget fra Oslo skifterett. Forslaget til Den
norske Dommerforening om å overlate til påtalemyndigheten å ilegge
karantener kan bli en ny og belastende arbeidsoppgave for politi
og påtalemyndighet.
Departementet har for øvrig heller ikke valgt å følge
opp noen av de andre regeljusteringene som er foreslått
i høringsrunden og som fremgår av proposisjonen
sidene 130 - 134.
Komiteen har merket seg at det er dissens
i utvalget om konkurskaranteneinstituttet bør videreføres,
og at flertallet går inn for å oppheve det. Komiteen legger
vekt på den uheldige signaleffekt en opphevelse av instituttet
kan ha, og er enig med departementet i at det også har
praktisk betydning.
Komiteen viser til at Konkursregisteret ikke har
vært særlig lenge i funksjon, og at dette registeret kan
bidra til en mer effektiv bruk av konkurskarantene. Komiteen understreker
at ved effektiv bruk, kan dette være et nyttig virkemiddel
i kampen mot konkurskriminalitet. Komiteen mener
at man heller må bestrebe seg på en mer utstrakt
bruk av karantenen, framfor å oppheve denne muligheten.
Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag.
Etter gjeldende rett kan en arving som går konkurs fritt
gi avkall på fremtidig arv. En konkursskyldner kan imidlertid
ikke avslå arv som faller i den tid konkursbehandlingen
pågår. Arven tilfaller dermed kreditorene.
Utvalget foreslår at dekningsloven endres slik at konkursskyldneren
gis rett til å avslå falt arv også under
konkursbehandlingen.
I høringsrunden har Den norske Dommerforening under
tvil støttet forslaget.
Departementet følger opp forslaget i dekningsloven §§ 2-12
og 5-3.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Det følger av dekningsloven § 1-6
annet ledd at reglene om uoppfylte kontrakters stilling i dekningsloven
kapittel 7 skal gjelde tilsvarende ved gjeldsforhandling dersom
ikke annet er bestemt.
Utvalget foreslår at reglene om uoppfylte kontrakters
stilling ved gjeldsforhandling innarbeides direkte i dekningsloven
kapittel 7. I tillegg foreslår utvalget også visse
realitetsendringer. Hovedtrekkene i utvalgets forslag kan skisseres
slik: Skyldnerens avtaler skal i utgangspunktet løpe videre
også etter åpning av gjeldsforhandling. Det er
ikke nødvendig med noen særskilt inntreden eller
samtykke fra gjeldsnemndas side, og selve åpningen av gjeldsforhandlingen
skal vanligvis ikke kunne påberopes som grunnlag for heving
av en avtale. Utvalget foreslår at skyldneren skal stå fritt
til å velge hvilke avtaler som skal omfattes av gjeldsordningen,
men at en avtale bare vil være omfattet dersom medkontrahenten
meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning.
Ingen høringsinstanser går imot forslaget.
Departementet slutter seg i det vesentligste til endringene.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Arbeidsavtalers stilling i konkurs har hittil ikke vært
lovregulert. I mandatet ble utvalget bedt om å foreslå en
regulering av konkursens virkning på skyldnerens arbeidsavtaler.
Utvalget foreslår at konkursboet uten særskilt vedtakelse
trer inn i arbeidsavtale med den som er ansatt i skyldnerens ervervsvirksomhet.
Senest tre uker etter konkursåpningen skal boet likevel
skriftlig kunne erklære at det ikke trer inn i arbeidsavtalen.
Erklæringen skal også opplyse om arbeidstakerens
rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. Arbeidstakeren
plikter å arbeide for boet i treukersperioden mens boet
tar stilling til om det skal tre inn i arbeidsavtalen.
Hvis boet trer inn, blir det etter utvalgets forslag berettiget
og forpliktet etter avtalen, og lønnskrav dekkes som massefordringer.
Begge parter får en særlig adgang til å si
opp avtalen med én måneds varsel. Hvis boet ikke
trer inn i arbeidsavtalen, anses den ansatte å ha mottatt
oppsigelse på konkursåpningstidspunktet. Utvalget
foreslår at arbeidstakeren skal ha rett til å ta
annet arbeid i oppsigelsestiden. Videre skal arbeidstakeren fortsatt
kunne kreve sin lønn som dividendefordring, men inntekt
fra annet arbeid skal da gå til fradrag. Det foreslås
dessuten at den som ikke har fått annet arbeid, må melde
seg arbeidsledig og erklære seg villig til å ta
tilvist arbeid for å kunne kreve dividende. Den ansatte
skal også ha plikt til å utføre arbeid
for konkursboet i oppsigelsestiden, dersom vedkommende ikke har
fått annet arbeid. For øvrig skal vederlag for
arbeid som er utført før boet har tatt stilling
til om det skal tre inn, dekkes som massefordring. Det samme gjelder
vederlag for arbeid som utføres etter at erklæringen
om at boet ikke trer inn, er mottatt.
Få høringsinstanser har realitetsmerknader
til forslaget. Av de som uttaler seg, er ingen imot at det gis en
positiv bestemmelse om arbeidsavtalers stilling ved konkurs. Landsorganisasjonen
i Norge (LO) stiller seg mer generelt kritisk til det nærmere
innholdet i forslaget. Etter LOs syn er ikke arbeidsrettslige hensyn
tilstrekkelig reflektert i forslaget, og LO motsetter seg at de
alminnelige regler om oppsigelse ikke skal gjelde ved konkurs. LO
mener videre at det bør utformes en regel som medfører
at boet blir bundet av tariffavtalen, subsidiært at reglene
i arbeidsmiljøloven kapittel XII A om arbeidstakernes rettigheter
ved virksomhetsoverdragelse m.v. blir innpasset i forslaget. Direktoratet
for arbeidstilsynet har også innsigelser til reguleringen
av oppsigelsesspørsmålet.
Departementet foreslår en spesialbestemmelse i dekningsloven § 7-11
om arbeidsavtalers stilling i konkurs som i hovedtrekk samsvarer
med utvalgets forslag. På enkelte punkter har departementet
likevel valgt en annen løsning enn utvalget.
Departementet er enig med LO i at det ikke kan være
en stor belastning for boet å sende ut en standard oppsigelse
etter arbeidsmiljøloven § 57 så snart
det har bestemt seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen,
og foreslår at boet i disse tilfellene pålegges å sende
en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens regler.
Utvalgets forslag om å la oppsigelsesfristen løpe allerede
fra konkursåpningstidspunktet, gir et lett håndterlig
skjæringstidspunkt. Etter departementets syn bør
imidlertid arbeidsmiljølovens alminnelige regler gjelde
også på dette punktet, slik at fristen normalt
regnes fra første månedsskifte etter at oppsigelsen
fant sted.
Departementet finner i denne omgang ikke grunn til å gå nærmere
inn på LOs forslag om at boet automatisk skal tre inn i
eventuelle tariffavtaler. Spørsmålet bør
ses i sammenheng med spørsmål Arbeidsrettsrådet
nå utreder nærmere.
Komiteen er tilfreds med at arbeidsavtales
stilling ved konkurs nå blir lovregulert. Komiteen er enig
i at boet pålegges å sende ut en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens
regler hvis det bestemmer seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen.
Komiteen mener at skjæringstidspunktet
for når oppsigelsesfristen begynner å løpe
må være fra da oppsigelsen finner sted, og ikke
fra konkursåpningen. Det vil bli mest i samsvar med praksis
ellers. Komiteen slutter seg til at arbeidsmiljølovens
alminnelige regler må gjelde på dette punktet
slik at fristen normalt regnes fra første månedsskifte
etter at oppsigelsen fant sted, og ikke knyttes til konkursåpningstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
videre på at det er viktig at de ansatte blir vernet, og
i minst mulig grad skadelidende ved en konkurs. Det er naturlig
at arbeidstakerne ikke blir dårligere stilt ved en konkurs
enn ved annen virksomhetsoverdragelse. Disse medlemmer viser
til LOs høringsuttalelse, hvor det blant annet blir pekt
på at en tariffavtale ofte er en del av arbeidstakernes
personlige arbeidsavtale. Disse medlemmer ser at det
kan være hensiktsmessig og praktisk å pålegge konkursboet å videreføre
tariffavtaler, siden boet trer inn i arbeidsavtalene. I den forbindelsen
viser disse medlemmer til arbeidsmiljølovens
kapittel 12 a om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse
m.v., og ser det også som en mulighet at disse reglene
også gjøres gjeldende for konkurser.
Disse medlemmer ber Regjeringen om raskt å følge
opp disse probemstillingene.
De fortrinnsberettigede fordringene er i dag delt inn i to klasser.
Lønns- og bidragskrav er klassifisert som fortrinnsberettigede
fordringer av første klasse, jf. dekningsloven § 9-3.
Etter dekningsloven § 9-4 regnes visse typer skatte-
og avgiftskrav som fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse.
Ordningen med fortrinnsrett for visse fordringer har flere ganger
vært tatt opp til diskusjon uten at forslag om å oppheve
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene har fått
tilslutning.
Et samlet utvalg foreslår ingen endringer i dekningsloven § 9-3
om fortrinnsretten for lønns- og bidragskrav. Et flertall
i utvalget foreslår derimot å oppheve regelen
i dekningsloven § 9-4 om fortrinnsrett for skatte-
og avgiftskravene. Etter flertallets syn foreligger det ikke tilstrekkelig
sterke hensyn for å gi statens kreditorinteresse særlig
beskyttelse. Flertallet nevner bl.a. at utviklingen internasjonalt
går i retning av å avvikle fortrinnsberettigede
fordringer. Utvalgets mindretall er kritisk til å avskaffe
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav, og fremhever særlig
den betydning fortrinnsretten har for det offentlige.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
at fortrinnsretten for lønns- og bidragskravene beholdes.
Når det gjelder utvalgsflertallets forslag om å avskaffe
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene, støttes
dette av et flertall av høringsinstanser, bl.a. Den Norske
Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
og NHO.
Andre, bl.a. Finansdepartementet og Skattedirektoratet, er negative
til forslaget. Man viser blant annet til at det offentlige som skattekreditor
ikke står fritt til å velge sine skyldnere, og
at man heller ikke har muligheter for å sikre sine krav
med pant eller annen sikkerhet. Finansdepartementet mener for øvrig
at utvalget ikke har klarlagt tilstrekkelig hvilke økonomiske følger
det vil ha for staten å avskaffe fortrinnsretten for skatte-
og avgiftskrav.
Departementet er enig med utvalget i at fortrinnsretten for lønns-
og bidragskrav bør opprettholdes uendret, jf. dekningsloven § 9-3.
I motsetning til utvalgets flertall og et flertall av høringsinstansene
er departementet kommet til at også fortrinnsretten for
skatte- og avgiftskrav bør opprettholdes uendret. Avgjørende
for dette standpunktet er i hovedsak at en opphevelse av dekningsloven § 9-4
synes å bli for kostbar for det offentlige som skatteinnkrever.
Opplysninger innhentet fra Oslo skifterett indikerer at skattekreditor årlig
får utbetalt flere titalls millioner kroner i prioritert
dividende klasse II. Departementet legger til grunn at det offentlige
ville ha mottatt et betydelig mindre beløp dersom skatte-
og avgiftskravene bare hadde vært regnet som alminnelige
dividendefordringer.
Komiteen støtter departementets
forslag om å opprettholde fortrinnsretten for lønns-
og bidragskrav.
Komiteen støtter også departementets
syn på at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav bør
opprettholdes.
Næringslovutvalget har foreslått en tilføyelse
i dekningsloven § 5-4 som åpner for omstøtelse
av utbetalinger etter kjøps-, leie- og tjenesteavtaler
mellom nærstående. Omstøtelse skal etter
forslaget kunne skje dersom vederlaget klart overstiger det som
ville vært avtalt mellom uavhengige avtaleparter. Forslaget
har vært forelagt Konkursrådet som har gitt det
sin tilslutning.
Justisdepartementet slutter seg til forslaget. Departementet
har tro på at forslaget kan bidra til å legge hindringer
i veien for spekulasjon i konkursinstituttet.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Utvalget foreslår at det innføres som et generelt vilkår
for omstøtelse at konkursboet har lidt et tap gjennom disposisjonen
som ønskes omstøtt. Utvalget hevder at det er
tvilsomt om et slikt tapsvilkår i dag kan oppstilles på ulovfestet
grunnlag, og finner det urimelig at en disposisjon skal kunne omstøtes
når denne ikke har påført boet et tap.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert
utvalgets forslag.
Departementet er kommet til at forslaget ikke bør følges
opp. En vesentlig innvending mot forslaget er etter departementets
syn at et slikt vilkår kan virke prosesskapende.
Det følger av dekningsloven § 5-5
at pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle
pengekrav skal anses som betaling i § 5-5s forstand.
Slike disposisjoner kan dermed ikke omstøtes som pant for
eldre gjeld etter dekningsloven § 5-7.
Utvalget foreslår at særregelen i § 5-5
oppheves, og mener at slike overdragelser bør følge
samme regler som alle andre pantsettelser.
Blant høringsinstansene har bare Finansieringsselskapenes
Forening kommentert forslaget uttrykkelig. Foreningen virker skeptisk
til forslaget. Departementet er under tvil kommet til at forslaget
ikke bør følges opp, av hensyn til den tradisjonelle
factoringvirksomheten. Etter departementets oppfatning synes omstøtelsesadgangen å bli
meget vid hvis § 5-7 skal anvendes på sikringsoverdragelser
og pantsettelser som skjer som ledd i factoringforhold.
Utvalget foreslår som ny § 5-7 a i
dekningsloven en objektiv omstøtelsesregel som rammer vesentlige verdiøkninger
på pantsatte eiendeler de siste tre måneder før
fristdagen, med mindre verdiøkningen er forårsaket
av midler som panthaveren har stilt til disposisjon.
De høringsinstanser som har uttalt seg uttrykkelig om
forslaget, er alle negative. Det innvendes bl.a. at forslaget innebærer
en for sterk svekkelse av panthavers stilling.
Departementet peker på at den foreslåtte bestemmelsen
rammer meget vidt, og mener også det kan reises rettstekniske
innvendinger mot forslaget.
Utvalget foreslår at det presiseres i dekningsloven § 5-11
at etterstående rettighetshavere ikke rykker opp på prioritet
som blir ledig gjennom omstøtelse av en foranstående
rettighet. Departementet mener at endringsforslaget neppe innebærer
noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.
Komiteen er enig i departementets vurderinger om
ikke å følge opp de nevnte forslag fra utvalget.
Panteloven av 1980 åpner for en omfattende pantsettelsesadgang.
I praksis kan næringsdrivende i dag pantsette samtlige
aktiva av noen økonomisk betydning.
For en nærmere oversikt over rettstilstanden i Sverige,
Danmark, Tyskland og England vises til NOU 1993:16 sidene 137-141.
Utvalgets hovedinntrykk er at den vide pantsettelsesadgangen i Norge
på ingen måte er enestående.
Etter utvalgets syn kan det anføres tungtveiende argumenter
for å begrense pantsettelsesadgangen. Utvalget mener at
det er nødvendig å tilføre bobehandlingen
flere midler. Uten utsikter til dekning ser mange kreditorer ingen
mening i å begjære skyldneren konkurs, og virksomheten
fortsetter ofte vesentlig lenger enn den burde ha gjort.
Utvalget fremhever videre at begrensninger i pantsettelsesadgangen
kan bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene som i dag oppnår
liten eller ingen dekning i konkurs. Ifølge utvalget vil
en begrensning i realkreditten bidra til at kapitalen i større grad
kanaliseres mot livskraftig virksomhet. En redusert pantsettelsesadgang
kan også bidra til å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.
Komiteen er enig med utvalget i at
det er behov for begrensninger i pantsettelsesadgangen. Komiteen vil
understreke betydningen av at boet har tilstrekkelig med midler
til bobehandlingen slik at det har mulighet til å gjennomgå skyldnerens
disposisjoner, noe som kan avdekke unndratte midler eller omstøtelige
disposisjoner. Komiteen legger stor vekt på at
en grundigere/bedre bobehandling kan avsløre og
forebygge konkurskriminalitet/straffbare forhold.
Komiteen mener det er uheldig at dagens vide pantsettelsesadgang
medfører at de uprioriterte kreditorene oppnår
liten eller ingen dekning ved en konkurs. Komiteen er
opptatt av de samfunnsmessige negative konsekvenser dagens situasjon
kan medføre, ved at kreditorer ikke ser noen mening i å begjære skyldneren/virksomheten
konkurs fordi det ikke er dekning i boet. Dermed kan virksomheten
fortsette driften, og påføre samfunnet ytterligere
utgifter/belastninger. Komiteen er enig
med utvalget i at en redusert pantsettelsesadgang også vil
styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.
Dagens regler om varelagerpant i panteloven innebar en vesentlig
utvidelse av adgangen til underpantsettelse av varelager. Varelagerpant
kan nå etableres i all næringsvirksomhet og for
alle typer kreditt.
Det følger av panteloven § 4-10 at
næringsdrivende kan pantsette enkle pengekrav på vederlag
for varer eller tjenester som de har eller får i sin virksomhet eller
i en særlig del av denne. I korte trekk går den
tradisjonelle factoring ut på at en næringsdrivende
(klienten) planmessig overfører sine kundefordringer til et
finansieringsselskap (factor) som har til oppgave å inndrive
de enkelte fordringene. Finansieringsselskapet utbetaler ved overføringen
en del av fordringens pålydende til klienten som dermed
får frigjort en tilsvarende del av kapitalen. Factoringpantet
innebærer derimot en samlet underpantsettelse av alle skyldnerens
utestående og fremtidige vederlagskrav på varer og
tjenester. Pantsetteren beholder her altså rådigheten
over de pantsatte kravene.
Utvalget foreslår å avskaffe både
varelager- og factoringpantet. Når det gjelder varelagerpantet,
er det dissens i utvalget, idet et mindretall ønsker å opprettholde
denne pantsettelsesformen uendret. Som begrunnelse for å oppheve
varelagerpantet, viser utvalgets flertall generelt til målsettingen
om å tilføre boene og de uprioriterte
kreditorene økte midler, og påpeker at varelageret
utgjør et relativt dårlig sikkerhetsobjekt. Mindretallet
legger avgjørende vekt på kredittilgangen som
argument for å beholde denne pantsettelsestypen.
Når det gjelder forslaget om å avskaffe factoringpantet,
peker utvalget først på at bruken av denne pantsettelsesformen
er blitt stadig mer utbredt, og at en avskaffelse av factoringpantet
betyr at næringslivet vil miste en kilde til realkreditt.
Utvalget finner det likevel ønskelig at fordringsmassen
går inn som frie midler i boet. De næringer hvor
behovet for factoringpant fremstilles som særlig stort,
vil også være blant de næringer som er
tjent med større dekningsreserve og øket dividende
i konkurs. Utvalget ønsker ikke å foreta vesentlige
innskrenkninger i den tradisjonelle factoringvirksomheten.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om å oppheve
både varelager- og factoringpantet. De legger avgjørende
vekt på behovet for å styrke stillingen for boene
og de uprioriterte kreditorer. Et flertall av høringsinstansene
mener imidlertid at verken varelagerpantet eller factoringpantet
bør oppheves. Mulighetene for nyetableringer hevdes å bli
særlig begrenset. Flere høringsinstanser fremhever
varelager- og factoringpantets betydning for driftskreditten, og
er uenige med utvalget i at varelager og utestående fordringer utgjør
relativt dårlige sikkerhetsobjekter. Flere instanser mener
at de økonomiske konsekvensene av en avskaffelse av varelager-
og factoringpantet er for dårlig utredet.
Departementet viser til at konkursstatistikken de siste 10-15 årene
viser en kraftig økning både i antall åpnede
konkurser og i antall innstillingsboer. Departementet er enig med
utvalget i at denne statistikken er bekymringsfull og at den vide
pantsettelsesadgangen nok er en vesentlig årsak til denne
utviklingen.
Departementet antar at en opphevelse av varelager- og factoringpantet
til en viss grad ville bedre aktivasituasjonen i mange konkursboer. Ønsket
om å styrke boenes stilling må imidlertid veies
opp mot næringslivets behov for å reise kreditt.
Departementet viser videre til at næringslivets representanter
i høringsrunden nesten uten unntak har gitt uttrykk for
at varelager- og factoringpantet fungerer tilfredsstillende. På bakgrunn
av innvendingene som er kommet frem i høringsrunden, antar
departementet at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet
vil kunne slå nokså forskjellig ut for forskjellige
bedrifter. Et annet forhold som kan anføres mot forslaget,
er at det i første rekke synes å tilgodese det
offentlige som fortrinnsberettiget kreditor. Departementet antar
for øvrig at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet
i svært begrenset grad vil kunne bedre stillingen for de
uprioriterte kreditorene, og er kommet til at varelager- og factoringpantet
bør opprettholdes.
Komiteen har merket seg at det er uenighet blant
høringsinstansene om varelager- og factoringpant bør
oppheves. Komiteen slutter seg til departementets
standpunkt om at ordningen med varelager- og factoringpant bør
opprettholdes. Komiteen legger særlig vekt
på at en opphevelse i svært begrenset grad vil
kunne bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene, og at næringslivet
er tilfreds med dagens ordning.
Panteloven §§ 3-9 og 3-10 har regler
om pant i landbruksløsøre og fiskeredskaper. Utvalgets
flertall foreslår visse innskrenkninger i reglene i §§ 3-9
og 3-10. Endringene er en konsekvens av flertallets forslag om å oppheve
varelagerpantet. Utvalgets mindretall ønsker å beholde
panteloven §§ 3-9 og 3-10 i sin nåværende
form.
Bankforeningene er uenige i at adgangen til pantsettelse av landbruksløsøre
og fiskeredskaper skal begrenses, og ønsker primært
en generell omlegging av pantsettelsesordningen for alt driftsløsøre.
Departementet er kommet til at panteloven §§ 3-9 og
3-10 bør beholdes med noen mindre justeringer i § 3-9.
Det er ikke grunn for å unnta objekter med karakter av
et varelager fra §§ 3-9 og 3-10 så lenge
den alminnelige adgangen til varelagerpantsettelse foreslås opprettholdt.
Departementet ser heller ikke noen grunn til å følge
opp bankforeningenes forslag om en egen bestemmelse om pantsettelse
av aktiva i oppdrettsnæringen.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Panteloven §§ 3-4 til 3-7 gir hjemmel
for pantsettelse av driftstilbehør. Pantsettelsen skjer
sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar
bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er
knyttet til.
Generelt peker utvalget på at adgangen til pantsettelse
av driftstilbehør, varelager og utestående fordringer
samlet har åpnet for en nesten altomfattende underpantsettelse
av skyldnerens eiendeler. Utvalget viser videre til at panteloven §§ 3-4
flg. også har skapt mer spesielle problemer, bl.a. ved
at tilknytningen til fast eiendom som rettsvernsforutsetning kan
skape oppgjørstekniske problemer. Videre kan kravet til gjennomgående
pantsettelse, dv.s at driftstilbehørspantet må omfatte
alle bruksnumre som inngår i virksomheten, ha uheldige
konsekvenser.
Utvalget mener likevel at dagens ordning med driftstilbehørspant
i det vesentlige bør opprettholdes, bl.a. fordi driftstilbehørspantet
har utviklet seg til å bli en viktig forutsetning for at
næringslivet kan skaffe seg billig kreditt. Utvalget foreslår
bare visse tekniske justeringer av reglene om driftstilbehørspant,
og mener vilkåret om tilknytning til fast eiendom bør
beholdes som rettsvernsforutsetning.
Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg
om utvalgets syn på driftstilbehørspantreglene,
er enig i at reglene i det vesentlige bør opprettholdes
som i dag. Enkelte høringsinstanser mener imidlertid at vilkåret
om tilknytning til en fast eiendom bør fjernes, og at driftstilbehøret
i stedet skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.
Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene
i at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør bør
opprettholdes. Departementet er videre enig med utvalget i at tilknytning
til fast eiendom bør opprettholdes som rettsvernskrav.
Departementet påpeker at dette kravet ble grundig vurdert
ved utarbeidelsen av gjeldende pantelov, og at det kom inn i loven
under stortingsbehandlingen.
Departementet har på den annen side kommet til at det
ikke er grunn til å følge opp utvalgets forslag
til justeringer av kravet om gjennomgående pant, bl.a.
på bakgrunn av nyere rettspraksis som etter departementets
mening i hvert fall delvis har skapt rettsavklaring i forhold til
de problemer utvalget tar opp.
Komiteen støtter departementets
syn om at ordningen med driftstilbehørspant bør
opprettholdes, da ordningen gir gode muligheter for næringslivet
til å skaffe seg kreditt. Komiteen mener
at driftstilbehørspantet derfor er av stor betydning for
mange næringsdrivende. Komiteen viser imidlertid
til at både Falkanger-utvalget, høringsinstanser
og departementet selv beskriver problemer med driftstilbehørspantet slik
ordningen er i dag. Sammen med andre former for pant har driftstilbehørspant
gjort det mulig for skyldneren å pantsette alle sine eiendeler.
Dette har igjen vært medvirkende til at et økende
antall konkurser innstilles pga. manglende midler til bobehandling.
Et annet problem er at driftstilbehøret skal pantsettes
sammen med fast eiendom eller leierett/bruksrett, og uteglemmes
tinglysing av driftstilbehørspant på et enkelt
bruksnummer, kan det innebære at hele pantet blir ugyldig.
I proposisjonen side 171 framgår det at Falkanger-utvalget
uttaler om dette at:
«Kravet om gjennomgående pantsettelse
har i praksis fungert som en felle for panthaver.»
Komiteen er oppmerksom på pantelovens § 3-4
femte ledd annet punktum, som sier at det er tilstrekkelig at pantet
omfatter eiendommer innen en enkelt driftsmessig adskilt avdeling. Komiteen er
kjent med at denne bestemmelsen er tolket relativt strengt. Komiteen har
merket seg at Høyesterett har avsagt et par dommer vedr.
driftstilbehørspant. I dommen fra 1995 (RT 1995/1181)
om spørsmålet om driftstilbehør må være
tinglyst på alle bruksnummer for å få rettsvern,
uttaler Høyesterett at man står overfor et rettsspørsmål
av atskillig praktisk betydning. (s.1186). I dommen sies det bl.a.
at formålet bak rettsvernsregelen i panteloven § 3-6
taler for at panteretten i driftsløsøret har rettsvern
når den er tinglyst på det eller de bruksnummer
som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som
kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten.
Komiteen antar at de to høyesterettsdommene som
er avsagt, i noen grad virker avklarende. Etter komiteens mening
er det imidlertid fortsatt grunn til å tro at reglene om
pantsettelse av driftstilbehøret kan skape praktiske problemer
i mange tilfeller.
Et annet problem som komiteen har merket seg,
er hvilke konsekvenser en etterfølgende utvidelse av eiendommen
vil få for driftstilbehørspantet.
Komiteen har i høringer blitt informert
om at kravet om at driftstilbehøret skal knyttes til leierett/bruksrett
forutsetter at utleier samtykker til pantsetting. I mange tilfeller
avslår utleier å samtykke til dette, noe som igjen
kan medføre at den næringsdrivende enten må si
opp leieavtalen eller la være å pantsette driftstilbehøret. Komiteen har
også blitt informert om at det brukes svært mye
tid og ressurser på å sikre at man har tatt pant
i alle de eiendommer som virksomheten kan sies å være
knyttet til, helt opp til 79 eiendomsangivelser. For komiteen fremstår
dette som unødig tungvint, og kan neppe karakteriseres som
hensiktsmessig ressursbruk.
Komiteen har merket seg at både utvalget,
et flertall av høringsinstansene og departementet går
inn for å opprettholde dagens ordning med driftstilbehørspant
til tross for alle problemene med ordningen. Komiteen viser
til at selv om det er stor enighet blant høringsinstansene
om at driftstilbehørspant bør opprettholdes, har
det vært delte meninger om pantet bør knyttes
opp til fast eiendom og tinglyses i grunnboken, eller om det bør
pantsettes særskilt ved registrering i Løsøreregisteret.
Komiteen har merket seg at noen av høringsinstansene
mener dagens regler i stor grad er basert på tradisjonell
industrivirksomhet på/med faste produksjonssteder,
og at det ikke tas høyde for moderne tjenesteyting der
driftsmidlene gjerne benyttes på det sted tjenesten ytes.
Komiteen viser til at da dagens pantelov ble behandlet,
hadde Justisdepartementet foreslått at driftstilbehørspant
skulle kunne få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.
Justiskomiteen gikk den gang imot forslaget, og begrunnet dette
blant annet med at ordningen i det store og hele har virket tilfredsstillende
siden 1895. Det samme kan ikke sies med dagens situasjon, og komiteen mener
det finnes tungtveiende argumenter for å endre pantelovgivningen
på dette området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener dagens ordning
vedrørende driftstilbehørspant ikke er tilfredsstillende.
Kravet om at rettsvern for driftstilbehørspant skal knyttes
til fast eiendom medfører praktiske problemer og begrenser
tilgangen på kapital til næringslivet.
Flertallet mener at kravene til pantsettelse av driftstilbehøret
må vurderes ut fra de gode erfaringene man har hatt med
pant av tilsvarende karakter som varelagerpant, motorvogn- og anleggspant,
landbrukspant og fiskeredskapspant. Disse fremstår
som selvstendige pantsettelser av hele formuesmasser slik de er
til enhver tid, og hvor rettsvern oppnås ved registrering
i Løsøreregisteret. Denne pantsettelsesformen bør
anses som tilfredsstillende både for panthaver og pantsetter.
Flertallet vil også påpeke at
utviklingen i næringslivet går i retning av at
det for stadig flere bedrifter ikke lenger foreligger noen funksjonell
sammenheng der bedriftenes driftstilbehør består
av varige kapitalgjenstander. I denne sammenheng kan virksomheter
innenfor informasjonsteknologi nevnes.
Flertallet viser til at flere høringsinstanser, blant
annet NHO og Bankforeningen, har kommet med innvendinger mot dagens
pantsettelsesordning når det gjelder driftstilbehør
fordi tilknytningen til fast eiendom kompliserer ordningen unødvendig.
De ønsker at pant i driftstilbehør kan oppnås
med registrering i Løsøreregisteret, og uten at
pantet kobles til fast eiendom.
Flertallet foreslår at det gjøres
endringer i panteloven § 3-4, i tråd
med synspunktene fra de nevnte høringsinstanser. En slik
lovendring vil føre med seg en del lovtekniske problemstillinger
knyttet til overgangsregler, spesialhjemler i panteloven §§ 3-8
til 3-10 m.v.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring
av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate
at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering
i Løsøreregisteret.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at en endring av reglene om driftstilbehørspant
dreier seg om kompliserte spørsmål, og at det
ikke er enkelt å se alle konsekvensene av en umiddelbar
lovendring. Disse medlemmer ber derfor departementet
om å ha området til observasjon og eventuelt komme
tilbake til Stortinget med forslag om endringer. Disse medlemmer mener
Justisdepartementet i så fall må kunne bygge på det
som ble foreslått i Ot.prp. nr. 39 (1977-78) dersom departementet
finner det hensiktsmessig.
Salgspant er en avtalt panterett i solgte løsøregjenstander
til sikkerhet for selgerens krav på kjøpesummen
eller for lån som tredjemann yter til betaling av salgssummen.
I dag er det ikke adgang til å avtale salgspant i gjenstander
som er bestemt for videresalg, med mindre tingen kan videreselges
etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en
hovedgjenstand.
Utvalget mener at det nevnte skillet mellom ferdigvarer og varer
som skal videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør
til eller del av en hovedgjenstand kan virke kunstig, og fremsetter
alternative forslag til endringer i salgspantreglene avhengig av
om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag. Under
begge forutsetningene er det dissens i utvalget.
Under forutsetning av at varelagerpantet opprettholdes, foreslår
et flertall i utvalget at salgspantadgangen utvides til å gjelde
alle varer bestemt for videresalg. Mindretallet mener dagens forbud
mot salgspant i varer som er bestemt for videresalg bør
opprettholdes og i stedet utvides til også å omfatte
varer som skal selges etter bearbeiding eller som del av eller som tilbehør
til en hovedgjenstand.
Et flertall av høringsinstansene går imot å utvide salgspantadgangen
til å gjelde alle varer beregnet for videresalg, uavhengig
av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag.
Etter departementets mening bør salgspantadgangen begrenses
i forhold til gjeldende regler slik at salgspant også utelukkes
i varer som kjøperen kan videreselge etter bearbeiding
eller som tilbehør til eller del av hovedgjenstand, jf
utkastet §3-15. Dette er i samsvar med endringen som mindretallet
i utvalget foreslår. Departementet mener varelagerpantet
alt i alt fremstår som en bedre begrunnet sikkerhetsform
enn salgspantet, og at salgspant i alle videresalgsvarer har en
temmelig begrenset kredittskapende effekt.
Departementet har for øvrig vurdert om salgspant også bør
forbys i ting som kjøperen kan forbruke som ledd i næringsvirksomhet
slik flertallet i utvalget har gått inn for dersom varelagerpantet
oppheves. Departementet er kommet til at salgspantforbudet ikke
bør utvides til å omfatte slike ting fordi dette
vil være rettsteknisk komplisert.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
I mandatet ble utvalget uttrykkelig bedt om å utrede
ideen om at en viss del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes
boet. Utvalget har sett på i alt tre forskjellige modeller
som kan tilføre konkursboet midler ved å begrense
panthavernes adgang til å ta seg dekket av det pantsatte.
Utvalget stiller seg avvisende til en modell med et forbud mot å belåne
pantet utover en viss prosent av dets verdi, og avviser også en
modell hvor boet gis fortrinnsrett til en viss prosent av verdien
på pantsettelsestidspunktet. Utvalget foreslår
derimot innført en tredje modell - et legalpant for boomkostninger.
Etter utvalgets forslag skal 5 pst. av verdien av alle
skyldnerens pantsatte formuesgoder - beregnet på det tidspunktet
legalpanteretten benyttes - gå til dekning av omkostningene
ved konkursbehandlingen. Legalpantet skal være subsidiært,
dvs. at det bare skal benyttes hvis det ikke er andre midler til
bobehandlingen. Boet skal få tilgang til det sikrede beløpet
enten ved at panthaverne innløser legalpanteretten eller
ved at panteobjektet realiseres. Ved innløsning fra panthaveren,
skal beløpet beregnes av skifteretten ut fra pantets verdi
på innløsningstidspunktet.
Utvalget deler seg i synet på hva som skal skje med
eventuelle overskuddsmidler som ikke brukes til bobehandlingen.
Flertallet mener slike midler bør tilfalle panthaverne
etter prioritetsrekkefølgen. Mindretallet foreslår
at andelen på 5 pst. i alle tilfeller bør
tilfalle boet, uten hensyn til om hele beløpet har vært
benyttet til bobehandlingen.
Et samlet utvalg foreslår endelig en slags omstøtelsesregel
som innebærer at legalpanteretten også skal omfatte
visse panteobjekter som er blitt realisert senere enn 3 måneder
forut for konkursen.
Et klart flertall av høringsinstansene gir sin tilslutning
til forslaget om en legalpantordning for boomkostninger. Oslo skifterett
er som eneste høringsinstans klart avvisende til utvalgets
forslag, og begrunner dette dels med at skyldneren må eie
meget verdifulle pantsatte verdier for at legalpantet kan bli av
noen betydning, og dels med prinsipielle motforestillinger mot forslaget.
Skifteretten foreslår i stedet at man etablerer en ordning
hvoretter styreformannen, subsidiært andre styremedlemmer
i det selskap som går konkurs, blir objektivt personlig
ansvarlig for skifteomkostningene opp til kr 50 000.
NHO fremholder at legalpantet ikke bør overstige 2 pst.,
og bare omfatte pant i løsøre.
De fleste høringsinstansene synes ellers å slutte seg
til forslaget til utvalgets flertall om at midler som ikke brukes
til bobehandlingen, skal godskrives panthaverne.
Departementet slutter seg til forslaget om å innføre
en legalpantordning som sikrer midler til å drive bobehandling,
men har utformet ordningen noe annerledes enn foreslått
av flertallet i utvalget. Den viktigste forskjellen består
i at departementet har sluttet seg til mindretallets forslag om
at hele andelen på fem prosent alltid skal tilfalle boet
til disposisjon etter alminnelige regler. Legalpantet vil etter
dette ikke nødvendigvis bare tjene til dekning av boomkostninger, idet
midlene også vil kunne nyttes til utbetaling av dividende.
Etter departementets forslag vil boets legalpanterett heller ikke
være subsidiær i den forstand at midlene bare
skal brukes hvis det ikke allerede foreligger tilstrekkelige midler
til å dekke boomkostningene. Departementet fremhever særlig
de praktiske og rettstekniske hensyn som taler for denne løsningen. For øvrig
har departementet også justert utvalgets forslag på enkelte
andre punkter, jfr. utkastet til § 6-4.
Komiteen viser til at et av utvalgets
hovedsiktemål var å tilføre bobehandlingen
og de uprioriterte kreditorene økte midler. Komiteen er
enig i at dette er et viktig mål.
Komiteen har merket seg at et stort flertall av høringsinstansene
har sluttet seg til utvalgets forslag om å innføre
en legalpant for boomkostninger, og at departementet viderefører
utvalgets forslag med noen endringer. Komiteen vil
understreke at det finnes tungtveiende samfunnsmessige grunner til å gå inn
for ordninger som sikrer en reell bobehandling og som også ivaretar
de uprioriterte kreditorenes interesser.
Komiteen viser på den annen side til
at det i høringer i komiteen også er fremsatt
innvendinger til legalpantordningen, bl.a. der de pantsatte verdier
utgjør svært store beløp, og der panthaver
derfor vil miste en sikkerhet som utgjør betydelige verdier
til boet og de uprioriterte kreditorene. Det vises også til
innvendingen fra Oslo Skifterett om at verdien av de pantsatte aktiva
i mange boer vil være så beskjeden at legalpantet
ikke vil få noen praktisk betydning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig i at det er viktig å styrke midlene til bobehandling,
bl.a. for å kunne gripe fatt i økonomisk kriminalitet. Disse
medlemmer vil også peke på at 3 av 4 boer
innstilles fordi det ikke er midler til bobehandling. Disse
medlemmer mener imidlertid at man ut fra proposisjonen ikke
har tilstrekkelig grunnlag til å ta standpunkt til hvilken
måte dette bør gjøres på, og
at konsekvensene av å innføre alternative løsninger
til det departementet foreslår bør utredes bedre.
I denne forbindelse bør flere alternativer gjennomgås,
herunder forsikringsordninger, avsetting av et beløp på sperret
konto, stille hovedpersoner bak konkursen (styremedlemmer, daglig
leder) objektivt ansvarlig inntil et visst beløp, øke
rekvirentansvaret og ulike modeller for en legal pantordning. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen
av Innst. S. nr. 128 (1998-99), fattet vedtak om å be Regjeringen
vurdere alle økonomiske og administrative konsekvenser for
næringslivet før nye lover og forskrifter innføres.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike måter å sikre
at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en
forsvarlig bobehandling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke en innføring
av legalpant på 5 pst. av alle pantsatte aktiva i et konkursbo.
Dette vil medføre en fortrengsel av andre panthavere, og
tilgangen på kapital vil bli vesentlig kostbar for næringslivet,
noe som særlig rammer konkurranseutsatt sektor. Det er disse
medlemmers oppfatning at det i de mindre boene finnes minimalt med
pantsatte formuesgoder.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å være
klar over at det offentlige som prioritert kreditor med en innføring
av legalpant på 5 pst. vil kunne få tilført
store beløp fra private panthavere. Det offentlige vil
dermed lett stilles i en gunstigere posisjon enn andre panthavere.
Virkningene av dette vil kunne føre til at det offentlige
får dekket sine fordringer i større grad enn tidligere
på bekostning av andre panthavere. Det offentlige står
ofte bak konkursbegjæringer, spesielt overfor små næringsdrivende
og mindre bedrifter.
Disse medlemmer mener at forslaget om en legalpant
gir en svekket kapitaltilgang for næringslivet og at konsekvensene
av en slik ordning ikke har vært vektlagt i stor nok grad.
Departementet går også vesentlig lenger enn lovutvalget
når det foreslås at legalpant alltid skal tilfalle
boet, og ikke være begrenset til bare å omfatte
bobehandlingsutgiftene. Det foreslås heller ikke noe tak
på pantets størrelse. I boene med pantsatte aktiva
av stor verdi som skip og boreplattformer, vil det kunne medføre
at store beløp overføres fra panthaverne til det
offentlige som prioritert kreditor. Skulle det innføres
legalpant, måtte eventuelt legalpantets omfang begrenses
til å gjelde nødvendige bobehandlingsutgifter
det ellers ikke er dekning for i boet. Overskytende beløp
etter avsluttet bobehandling måtte tilbakeføres
til panthaverne.
Disse medlemmer viser til at så langt
vi kjenner til er det ikke innført lignende ordninger i
andre land. Dette betyr at aktører som opererer i et internasjonalt
miljø og i et konkurranseutsatt marked, må forholde
seg til en høyere pris på kreditt enn sine konkurrenter.
I forhold til skip registrert i NOR vil regelen gjelde fullt ut.
Det samme vil det i utgangspunktet være for skip registrert
i NIS, men NIS-loven åpner for at det kan gjøres
unntak for deler av norsk lovgivning, jf. NIS-lovens § 3.
Når det gjelder skip registrert i utlandet vil ikke 5 prosentregelen
gjelde.
Disse medlemmer foreslår at man i stedet
for å innføre en legalpantordning, øker
rekvirentbeløpet (beløpet som stilles til sikkerhet
for omkostninger ved bobehandlingen) fra kr 20 000
til f.eks. kr 30 000. Dette vil oppfylle ønsket
om å styrke bostyret ved konkurs i alminnelige små og
mellomstore bedrifter. Ved større bedrifter/rederier
er det normalt verdier i boet til konkursbehandling. Denne løsningen
er også anbefalt av Konkursrådet. Det vil sikre
bostyret det handlingsrommet som Falkanger-utvalget foreslo, samtidig
som det hindrer uheldige konsekvenser for næringer med
kapitalintensive virksomheter, slik som shipping og rederier, verkstedindustri
og offshorevirksomheter.
Disse medlemmer vil etter dette foreslå følgende:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere beløpet
på forskuddsbetalingen som stilles til sikkerhet for omkostninger
ved bobehandling (rekvirentansvaret).»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det i høringer i
komiteen har vært foreslått å heve rekvirentansvaret
i stedet for å innføre ordningen med legalpant. Disse
medlemmer vil her understreke at det i hovedsak er det offentlige
som begjærer konkurs, og som dermed har rekvirentansvar.
En økning av rekvirentansvaret vil således i hovedsak
påføre det offentlige økte utgifter. Disse
medlemmer mener det i utgangspunktet vil være riktig
med ordninger som gjør at næringslivet selv bærer
denne typen utgifter, da det også er næringslivet
som nyter godt av inntektene der virksomhetene går godt. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse også til pkt.
6.3, der komiteen avviser en ordning som i hovedsak ville tilgodese
det offentlige som kreditor. Disse medlemmer vil
etter dette fremme forslag om legalpant i tråd med proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant
gjøres følgende endring:
Ny § 6-4 skal lyde:
§ 6-4. Lovbestemt pant for konkursboet.
(1) Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert pantsatt
formuesgode som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet.
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede
verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer. Panteretten
går foran alle andre heftelser i formuesgodet, herunder
annet lovbestemt pant.
(2) Enhver panhaver eller annen interessert kan innløse
boets panterett.
(3) Ved beregningen av formuesgodets verdi skal forholdene
på verdsettelsestidspunktet legges til grunn. Boet eller
den som vil innløse boets panterett kan kreve formuesgodets
verdi fastsatt av skifteretten. Til grunn for verdsettelsen kan
skifteretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige
tilfeller kan skifteretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved
skiftetakst, jf. skifteloven § 125. I så fall
kan skifteretten også fastsette en godtgjørelse
for skjønnsmennene som fraviker de satser som ellers gjelder
ved skiftetakst. Skiftetaksten kan ikke overprøves ved
overtakst.
(4) Den som innløser boets panterett trer inn
i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens
panterett følger de regler som gjelder avtalepant i vedkommende
formuesgode og skal anses stiftet på det tidspunkt betaling
skjer. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfeller før
formuesgodet abandoneres eller overføres til panthaver,
sørge for at panteretten får rettsvern etter de
alminnelige regler.
(5) Dersom det sikrede beløp ikke innbetales frivillig
til boet innen den fristen som er avtalt eller som skifteretten
har fastsatt, kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i
dekningsloven § 8-15.
(6) Er et formuesgode som da tilhørte skyldneren, solgt
i løpet av de siste tre måneder før fristdagen,
kan skifteretten ved kjennelse beslutte at den eller de panthaverne
som har fått dekning, men som ikke ville ha fått
dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen,
skal innbetale fem prosent av salgssummen til boet. Dette gjelder
likevel ikke dersom salget er foretatt som ledd i en ordinær
og forsvarlig drift.
(7) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende ved offentlig
skifte av insolvent dødsbo og for øvrig med begrensninger
som følger av overenskomst med fremmed stat.
I lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og
konkurs gjøres følgende endringer:
Ny § 177 a femte ledd andre punktum
skal lyde:
Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen,
og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende
gjenstand i samsvar med deres prioriteter etter fradrag etter panteloven § 6-4.
XII Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser nr. 6 skal
lyde:
6. For øvrig gjelder loven også for avtaler
stiftet før ikrafttredelsen. For slike avtaler skal likevel
lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 6-4
først komme til anvendelse der begjæring om gjeldsforhandling
eller konkurs kommer inn til skifteretten senere enn 3 år
etter lovens ikrafttredelse og i dødsbo der dødsfallet
finner sted senere enn tre år etter lovens ikrafttredelse.»
Medlemmer av folketrygden som på grunn av sykdom, skade
eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende
arbeid varig nedsatt, sine muligheter til å velge yrke
eller arbeidsplass vesentlig innskrenket, eller sin funksjonsevne
i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt kan få stønad
etter folketrygdloven § 10-7. Stønad
etter § 10-7 kan gis i form av utlån
av, tilskott til eller lån til motorkjøretøy
eller annet transportmiddel. Normalt gis stønaden i form
av et rente- og avdragsfritt lån som bare i unntakstilfeller
skal tilbakebetales.
Til sikkerhet for lånet avtales det at trygden skal ha
salgspant i kjøretøyet. Salgspantet faller imidlertid bort
senest fem år etter at kjøretøyet ble
overlevert til kjøperen. Kjøretøyet vil
fra da av kunne tjene til dekning for den stønadsberettigedes øvrige
kreditorer.
Sosial- og helsedepartementet uttaler at beskyttelsen mot kreditorforfølgning
bør strekkes lenger enn de fem årene som følger
av ordningen med salgspant i dag, og foreslår en 10-års
frist.
Justisdepartementet følger opp forslaget i panteloven § 3-21.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Et hovedsiktemål med endringene i konkurslovens første
del om gjeldsforhandling har vært å gjøre gjeldsforhandlingsinstituttet
mer anvendelig og praktikabelt. Samlet kan endringene i noen grad
bidra til at det vil bli åpnet flere gjeldsforhandlinger
enn det ellers ville ha blitt.
Også mange av endringene i konkurslovens annen del om
konkurs tar sikte på å forenkle og effektivisere den
behandlingsprosedyre loven gir anvisning på, men det lar
seg ikke gjøre å beregne hvilke besparelser de
foreslåtte forenklingene samlet sett kan få.
I § 67 foreslås en endring som fritar
skyldneren fra å betale forskudd til sikkerhet for omkostningene ved
bobehandlingen dersom han begjærer oppbud (dvs. selv innleverer
konkursbegjæring). Dette er i tråd med utvalgets
forslag, og begrunnes med at det kan bidra til at debitor begjærer
oppbud på et tidligere tidspunkt enn han ellers ville gjort.
Forslaget tilsier en viss økning av det offentliges utgifter
i forbindelse med konkurs, idet det offentlige da må dekke
omkostningene hvis boet ikke selv har midler til dette. Ansvaret
vil i praksis være begrenset til kr 20 000.
Totalt kan endringen gi en økning på statens domstolsbudsjett
på anslagsvis 10 mill. kroner. Samtidig må forslaget
forventes å innebære en reduksjon av skatte- og avgiftsmyndighetenes
utgifter i forbindelse med konkursbegjæringer. For øvrig
er en av grunnene til å frita for omkostningsansvaret i
oppbudstilfellene å legge til rette for at konkurser kan
inntre på et tidligere tidspunkt. Oppnås denne
virkningen, vil forslaget bidra til å redusere tapene for
private og offentlige kreditorer i forbindelse med konkurs.
I § 135 foreslås det at andre ledd
ikke videreføres. Dette innebærer at innstillingen
av bobehandlingen ikke lenger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad
og i en avis alminnelig lest på stedet. Departementet mener
en slik kunngjøring er unødvendig. Forslaget vil medføre
en utgiftsreduksjon for det offentlige på anslagsvis 4,5
mill. kroner.
Departementet antar at innføringen av et legalpant for
boet bare vil få nevneverdig betydning for bransjer hvor
det erfaringsmessig er betydelig fare for konkurs. Forslaget om å forby
salgspant i alle varer beregnet for videresalg vil neppe påvirke
næringslivets samlede kredittilgang.
Den forlengede foreldelsesfristen for salgspant til sikkerhet
for trygdens lån etter folketrygdloven § 10-7
til anskaffelse av motorvogn vil trolig kunne redusere trygdens
utgifter med inntil kr 500 000 årlig.
Øvrige endringer i panteloven antas ikke å ha
nevneverdige konsekvenser verken for det offentlige eller det private.
I samråd med departementet har komiteen foretatt enkelte rettelser og justeringer i lovteksten i forhold til forslaget i proposisjonen.
Flere steder i konkursloven er det i dag tale om «forhold som nevnt i straffeloven §§ 281 - 286, jf. § 288». Alle andre steder enn i konkursloven § 49 nr. 2 er denne passusen endret til «straffbare forhold i forbindelse med økonomisk virksomhet». Tilsvarende endring foreslås i § 49 nr. 2.
Den nåværende § 120 første ledd nr. 7 i konkursloven er ikke opprettholdt i lovforslaget. Det fremgår forutsetningsvis av merknadene til bestemmelsen at det ikke har vært meningen å gjøre noen endring her, og nåværende § 120 første ledd nr. 7 tas derfor inn igjen i lovutkastet.
I forslaget til konkursloven § 120 første ledd nr. 6 er det vist til den gamle revisorloven § 14 tredje ledd. Det har kommet ny revisorlov (lov 15. januar 1999 nr. 2), og henvisningen må derfor forandres til revisorloven §§ 9-1 og 9-2.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede ulike måter å sikre
at det er nok verdier i konkursboer til å kunne drive en
forsvarlig bobehandling.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen vurdere beløpet på forskuddsbetaling
som stilles til sikkerhet for omkostninger ved bobehandling (rekvirentansvaret).
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet:
Forslag 3
I lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres
følgende endring:
Ny § 6-4 skal lyde:
§ 6-4. Lovbestemt pant for konkursboet.
(1) Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert pantsatt
formuesgode som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet.
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnende
verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer. Panteretten
går foran alle andre heftelser i formuesgodet, herunder
annet lovbestemt pant.
(2) Enhver panhaver eller annen interessert kan innløse
boets panterett.
(3) Ved beregningen av formuesgodets verdi skal forholdene
på verdsettelsestidspunktet legges til grunn. Boet eller
den som vil innløse boets panterett kan kreve formuesgodets
verdi fastsatt av skifteretten. Til grunn for verdsettelsen kan
skifteretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige
tilfeller kan skifteretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved
skiftetakst, jf. skifteloven § 125. I så fall
kan skifteretten også fastsette en godtgjørelse
for skjønnsmennene som fraviker de satser som ellers gjelder
ved skiftetakst. Skiftetaksten kan ikke overprøves ved
overtakst.
(4) Den som innløser boets panterett trer inn
i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Innløserens
panterett følger de regler som gjelder avtalepant i vedkommende
formuesgode og skal anses stiftet på det tidspunkt betaling
skjer. Bostyreren skal snarest mulig og i alle tilfeller før
formuesgodet abandoneres eller overføres til panthaver,
sørge for at panteretten får rettsvern etter de
alminnelige regler.
(5) Dersom det sikrede beløp ikke innbetales frivillig
til boet innen den fristen som er avtalt eller som skrifteretten
har fastsatt, kan boet kreve formuesgodet solgt etter reglene i
dekningsloven § 8-15.
(6) Er et formuesgode som da tilhørte skyldneren, solgt
i løpet av de siste tre måneder før fristdagen,
kan skifteretten ved kjennelse beslutte at den eller de panthaverne
som har fått dekning, men som ikke ville ha fått
dekning om boet hadde fått fem prosent av salgssummen,
skal innbetale fem prosent av salgssummen til boet. Dette gjelder
likevel ikke dersom salget er foretatt som ledd i en ordinær
og forsvarlig drift.
(7) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende ved offentlig
skifte av insolvent dødsbo og for øvrig med begrensninger
som følger av overenskomst med fremmed stat.
Forslag 4
I lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og
konkurs gjøres følgende endringer:
Ny § 177a femte ledd andre punktum skal
lyde:
Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen,
og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende
gjenstand i samsvar med deres prioriteter etter fradrag etter panteloven § 6-4.
XII Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser nr.
6 skal lyde:
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
I lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og
konkurs gjøres følgende endring:
§ 1 skal lyde:
En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter
hvert som de forfaller, eller hvis eiendeler ikke er tilstrekkelig
til å kunne gi full dekning for hans forpliktelser, kan
begjære åpnet gjeldsforhandling etter reglene
i loven for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig
gjeldsordning eller tvangsakkord.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
vedtak til lov
om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.
I.
I lov 21. februar 1930 om skifte gjøres følgende endringer:
§ 105 annet ledd skal lyde:
I de første seks måneder etter dødsfallet kan tvangsdekning i boets eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 heller ikke skje uten skifterettens samtykke.
§ 110b første ledd annet punktum skal lyde:
Hvis skifteretten finner at det er utsikt til at forslaget kan bli vedtatt og stadfestet, skal den sende det til alle kjente fordringshavere vedlagt en uttalelse om hvorvidt den anbefaler forslaget vedtatt og om utsikten til at og den sikkerhet som has for at forslaget vil bli oppfylt fra arvingenes eller ektefellens side.
§ 110 b annet ledd første punktum oppheves. Nåværende annet og tredje punktum blir første og annet punktum.
II.
I lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing gjøres følgende endringer:
§ 13 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Erklæring om overføring til panthaver etter konkursloven § 117c kan bare anmerkes dersom konkursskyldneren var hjemmelshaver på det tidspunkt konkursåpningen ble anmerket.
§ 32 tredje ledd skal lyde:
En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort. En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.
III.
I lov 5. februar 1965 nr. 2 om Statens Landbruksbank skal § 16 nr. 2 lyde:
2. For lån som gis til formål som er nevnt i § 2 punkt 1 c, kan det avtales at banken skal ha salgspant etter reglene i panteloven §§ 3-14 til 3-21 i de gjenstander som helt eller delvis kjøpes for lånet.
IV.
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endringer:
§ 1-5 bokstavene b, c og d og ny bokstav e skal lyde:
b) renter som er opptjent senere enn to år før en panthaver begjærer tvangsdekning, forutsatt at dekning gjennomføres, eller senere enn to år før det åpnes gjeldsforhandling eller konkurs hos eieren,
c) grunnbyrdeytelse som er forfalt senere enn to år før tidspunkt som angitt under bokstav b,
d) premie for brannforsikring og annen vanlig tingsskadeforsikring for senere enn ett år før det tidspunkt som er angitt under bokstav b, når panthaveren har betalt premien for eieren, og
e)nødvendige utgifter til bevaring av og tilsyn med pantet, når panthaver har dekket slike utgifter under en konkurs etter avtale med bostyreren.
§ 1-9 første ledd bokstav c skal lyde:
c) når det blir åpnet gjeldsforhandling eller konkurs hos skyldneren eller hos pantets eier,
§ 1-9 annet ledd skal lyde:
(2) Krav om innfrielse etter første ledd bokstav c gir ikke rett til å kreve forsinkelsesrente.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 3-7 tredje ledd første punktum skal lyde:
Når tilbehør blir solgt i samsvar med reglene i første og annet ledd eller i samsvar med regelen i konkursloven § 17 fjerde ledd, og selgeren ikke lenger har rådigheten over det, faller panteretten bort.
§ 3-9 annet ledd bokstav b skal lyde:
b) mærer og annet liknende utstyr som brukes eller er bestemt til bruk for oppdrett av organismer i saltvann eller ferskvann,
§ 3-9 annet ledd nåværende bokstaver b, c, d og e blir bokstaver c, d, e og ny bokstav f.§ 3-9 annet ledd bokstav d (nåværende bokstav c) skal lyde:
d) dyr, herunder tamrein, pelsdyr, fjærfe, bier, muslinger, yngel og settefisk samt oppdrettet fisk,
§ 3-15 annet ledd skal lyde:
(2) Salgspant kan heller ikke avtales i ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt.
§ 3-21 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Salgspant til sikkerhet for lån etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav h til anskaffelse av motorvogn registrert i henhold til vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 15, jf. § 16, faller likevel bort senest 10 år etter at motorvognen ble overgitt til den stønadsberettigede.
§ 3-21 annet ledd annet punktum skal lyde:
Fristene avbrytes også når det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs hos skyldneren og salgspant uttrykkelig påberopes i fordringsanmeldelsen.
Nåværende annet ledd annet punktum blir annet ledd nytt tredje punktum.
§ 3-22 annet ledd annet punktum skal lyde:
Selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier, gjelder bestemmelsene i §§ 3-15 til 3-20 tilsvarende.
§ 5-13 første ledd annet punktum skal lyde:
Dersom det ikke har vært lovlig adgang til å begjære tvangsdekning, faller utlegget likevel ikke bort dersom begjæringen fremsettes innen en måned etter at hindringen falt bort.
I følgende bestemmelser skal ordet «tredjemann» endres til «tredjeperson»:
§ 3-14 første ledd, § 3-17 femte ledd og § 5-11 (2 steder).
V.
I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr skal § 22 første ledd nr. 3 lyde:
3. melding som skifteretten, gjeldsnemnda eller bostyrer foretar i medhold av konkursloven eller panteloven.
VI.
I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det skal fremgå av begjæringen om skyldneren begjærer åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord.
§ 2 første ledd nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 2 annet ledd annet punktum skal lyde:
Begjæringen kan tilbakekalles eller endres så lenge skifteretten ikke har avsagt kjennelse om hvorvidt gjeldsforhandling skal åpnes.
§ 4 første ledd nr. 3 skal lyde:
3) skifteretten etter de opplysninger som foreligger, finner det lite sannsynlig at skyldneren vil kunne oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord.
§ 4 fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde:
I tilfeller som nevnt i § 6a anses forhandling om tvangsakkord for å være åpnet fra det tidspunkt da begjæringen om forhandling om tvangsakkord kom inn til skifteretten.
§ 5 skal lyde:
§ 5. Melding ved åpning av gjeldsforhandling.
Blir en begjæring om åpning av gjeldsforhandling tatt til følge, skal skifteretten gi skyldneren skriftlig melding om skyldnerens plikter etter §§ 14 og 18, og om følgen av å handle mot dem, jf § 57 annet ledd.
§ 6 skal lyde:
§ 6. Offentlighet ved gjeldsforhandling.
Når forhandling om frivillig gjeldsordning er åpnet, skal gjeldsnemnda, hvis ikke skifteretten beslutter å gjøre det selv, uten opphold kunngjøre åpningen i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet. I særlige tilfeller kan skifteretten likevel bestemme at kunngjøring skal unnlates. Åpning av forhandling om tvangsakkord kunngjøres i samsvar med reglene i § 35.
Rettsmøter som holdes under forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord er offentlige. I særlige tilfeller kan skifteretten likevel bestemme at rettsmøter under forhandling om frivillig gjeldsordning skal holdes for lukkede dører.
Ny § 6a skal lyde:
§ 6a. Endring av gjeldsforhandlingen.
Etter at gjeldsforhandling er åpnet, kan skyldneren begjære endring av forhandlingen dersom gjeldsnemnda samtykker. Samtykke er likevel ikke nødvendig ved begjæring om forhandling om tvangsakkord når forslag om frivillig gjeldsordning har fått tilslutning fra fordringshavere som representerer minst 3/4 av det samlede beløp som gir stemmerett. For øvrig gjelder reglene i §§ 2 og 4 tilsvarende for endringsbegjæringer.
§ 14 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom skyldneren er næringsdrivende og virksomheten skal drives videre under gjeldsforhandlingen, plikter skyldneren å fremlegge et driftsbudsjett og en finansieringsplan for gjeldsnemnda.
§ 16 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Når skyldneren åpner offentlig forhandling om tvangsakkord, kan vedkommendes bo ikke tas under konkursbehandling etter begjæring av en fordringshaver hvis fordring skriver seg fra tiden før akkordforhandlingen ble åpnet og som ikke grunner seg på avtale som er inngått med gjeldsnemndas tillatelse eller godkjennelse.
§ 17 overskriften skal lyde:
§ 17. Begrensning av adgangen til å ta utlegg og gjennomføre tvangsdekning. Forholdet til panthaverne.
§ 17 annet og nye tredje til femte ledd skal lyde:
I de første seks månedene etter at gjeldsforhandling er åpnet, kan tvangsdekning i skyldnerens eiendeler etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 ikke gjennomføres uten gjeldsnemndas samtykke.
Eiendeler som skyldneren erverver etter at gjeldsforhandling er åpnet, omfattes ikke uten gjeldsnemndas samtykke av panteretter stiftet før åpningstidspunktet.
Skyldneren kan med gjeldsnemndas samtykke avhende varer av pantsatt varelager og driftstilbehør som nevnt i panteloven §§ 3-4, 3-8, 3-9 og 3-10, hvis dette skjer innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet og panthaverens sikkerhet ikke blir vesentlig forringet. Skifteretten kan etter begjæring fra en panthaver forby salg som ikke oppfyller vilkårene i første punktum.
Gjeldsnemnda skal utarbeide en plan for ivaretakelse av panthaverens interesser og kan i den forbindelse bestemme at panthaveren skal motta en andel av vederlaget ved salg som nevnt i fjerde ledd.
I kapittel III skal ny § 18a lyde:
§ 18a. Regnskapsførers og revisors bistandsplikt.
Skyldnerens regnskapsfører og revisor plikter å utlevere til gjeldsnemnda regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren. Dette gjelder selv om honorar for utført arbeid ikke er betalt. Gjeldsnemndas krav på utlevering er særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Regnskapsfører og revisor plikter også vederlagsfritt å bistå gjeldsnemnda med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel. Bistandsplikten etter denne paragrafen kan oppfylles uhindret av eventuell taushetsplikt.
§ 19 skal lyde:
§ 19. Underretning til fordringshaverne.
Gjeldsnemnda skal uten opphold underrette hver enkelt av skyldnerens kjente fordringshavere om at skyldneren har åpnet gjeldsforhandling og om hvem som er oppnevnt som medlemmer av gjeldsnemnda. Samtidig oppfordres fordringshaverne til innen tre uker å sende inn til nemnda en spesifisert oppgave over sine fordringer på skyldneren. Med oppgaven skal følge de dokumenter som tjener som bevis for fordringene, og opplysning skal gis om fordringens grunnlag, om de sikkerheter i skyldnerens eller i tredjepersons eiendeler som måtte hefte for dem, og om det er solidarisk medforpliktede.
Dersom det åpnes forhandling om tvangsakkord uten forutgående forhandling om frivillig gjeldsordning, skal det i underretningen også opplyses om tid og sted for fordringshavermøte, jf. § 38a. Har skifteretten bestemt at det ikke skal holdes fordringshavermøte, skal det opplyses om dette.
§ 20 annet ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Krever verdsettelsen særskilt sakkyndighet, eller vil gjeldsnemnda av andre grunner ikke selv utføre den, kan nemnda tilkalle en eller flere sakkyndige medhjelpere. § 12 gjelder tilsvarende for slike medhjelpere.
§ 21 første ledd nr. 1 første punktum skal lyde:
§ 21 første ledd nr. 6 skal lyde:
6) opplysning om skyldneren tidligere har gjort seg skyldig i straffbare forhold i forbindelse med økonomisk virksomhet, og om det nå må antas å foreligge forhold som kan gi grunn til straffeforfølging mot vedkommende i forbindelse med slik virksomhet. Er skyldneren en sammenslutning eller en stiftelse, gis opplysning om forretningsfører eller styremedlem antas å ha gjort seg skyldig i slikt forhold.
§ 21 første ledd nr. 7 oppheves.
§ 21 tredje ledd skal lyde:
Finner gjeldsnemnda at det kan være grunn til strafforfølgning for forhold som nevnt i første ledd nr. 6, skal redegjørelsen sendes til påtalemyndigheten. Gjeldsnemnda bør i nødvendig utstrekning gi påtalemyndigheten underretning om mulige straffbare forhold også på et tidligere tidspunkt.
§ 24 første ledd første punktum skal lyde:
Når skyldneren har utarbeidet et forslag til gjeldsordning, og gjeldsnemnda finner å burde fremme det, skal nemnda sende forslaget til alle fordringshavere hvis fordringer omfattes av det.
§ 24 første ledd annet punktum nr. 2 skal lyde:
2) skyldnerens erklæring om at alt skyldneren eier og skylder er oppgitt, samt
§ 27 første ledd skal lyde:
Når et forslag til gjeldsordning er vedtatt, skal gjeldsnemnda sende melding om dette til samtlige fordringshavere som ikke er tilsagt full dekning for krav som skriver seg fra tiden før gjeldsforhandlingen ble åpnet.
§ 31 skal lyde:
§ 31. Bortfall av pantheftelser.
Ved tvangsakkord bortfaller pantheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi.
Gjeldsnemnda foretar verdsettelsen av pantet. En panthaver med sikkerhet utenfor pantets antatte verdi kan bringe verdsettelsen inn for skifteretten med begjæring om at det avholdes skiftetakst. Kostnadene ved skiftetaksten bæres av panthaveren dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn 10 prosent. For øvrig gjelder skifteloven § 125 annet til femte ledd tilsvarende. I særlige tilfeller kan skifteretten fravike satsene for godtgjørelse av skjønnsmenn som ellers gjelder ved skiftetakst.
§§ 32 til 34 oppheves.§ 35 skal lyde:
§ 35. Kunngjøring av at akkordforhandling er åpnet.
Når offentlig forhandling om tvangsakkord er åpnet, skal gjeldsnemnda, hvis ikke skifteretten beslutter å gjøre det selv, uten opphold utferdige en kunngjøring som skal inneholde:
-
1) underretning om at skyldneren har åpnet offentlig forhandling om tvangsakkord;
-
2) oppfordring til fordringshaverne om innen tre uker å sende inn til gjeldsnemnda en spesifisert oppgave over sine fordringer på skyldneren. Med oppgaven skal følge de dokumenter som tjener som bevis for fordringene, og opplysning skal gis om fordringenes grunnlag, om de sikkerheter i skyldnerens eller i tredjepersons eiendeler som måtte hefte for dem og om det er solidarisk medforpliktede. Har det før akkordforhandlingen vært forhandling om frivillig gjeldsordning, meddeles det samtidig at fordringer som allerede er meldt til gjeldsnemnda, ikke behøver å meldes på nytt;
-
3) berammelse av et fordringshavermøte, jf. § 38a, eller opplysning om at skifteretten har bestemt at det ikke skal holdes slikt møte.
Kunngjøringen rykkes inn i Norsk lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet; kunngjøringen kan i avisen gjengis i forkortet form med henvisning til Lysingsbladet.
Har det før akkordforhandlingen vært forhandling om frivillig gjeldsordning, skal kopi av kunngjøringen uten opphold sendes til alle kjente fordringshavere.
Alle som har en rettslig interesse i bobehandlingen, har rett til å gjøre seg kjent med den listen over fordringshavere som var vedlegg til skyldnerens begjæring om åpning av gjeldsforhandling, jf. § 2 første ledd tredje punktum nr. 2, og med fordringsanmeldelsene.
§ 36 første ledd skal lyde:
Melding om at skyldneren har åpnet offentlig forhandling om tvangsakkord, skal på begjæring av gjeldsnemnda tinglyses eller registreres i:
-
1) Løsøreregisteret,
-
2) grunnboken og liknende realregistre, for så vidt skyldneren eier fast eiendom eller andre registrerte eiendeler,
-
3) Verdipapirsentralen, dersom det er registrert rettigheter der som gjeldsnemnda mener tilhører skyldneren, og
-
4) Foretaksregisteret dersom skyldnerens firma er innført der.
Ny § 38a skal lyde:
§ 38a. Fordringshavermøte.
Det skal under forhandling om tvangsakkord holdes et fordringshavermøte under ledelse av gjeldsnemnda. Møtet berammes av gjeldsnemnda, hvis ikke skifteretten beslutter å gjøre det selv. Møtet bør holdes tidligst fire uker og skal holdes senest åtte uker etter at kunngjøring etter § 35 er utferdiget.
Ytterligere fordringshavermøter kan holdes hvis gjeldsnemnda finner behov for det. Innkalling sendes til alle kjente fordringshavere. Hvis gjeldsnemnda finner det ubetenkelig, kan berammelse av et fordringshavermøte i det foregående møtet tre istedenfor innkalling.
Skifteretten kan beslutte at det ikke skal holdes fordringshavermøte. Beslutningen kan omgjøres.
§ 39 skal lyde:
§ 39. Skyldnerens møteplikt.
Skyldneren plikter å være til stede på fordringshavermøter og et eventuelt avstemningsmøte, hvis ikke skyldneren har gyldig forfall eller har fått tillatelse av gjeldsnemnda til å være fraværende.
§ 40 skal lyde:
§ 40. Utsendelse av akkordforslaget. Avstemningen.
Gjeldsnemnda skal sende skyldnerens forslag til tvangsakkord til alle kjente fordringshavere med angivelse av en frist på minst to uker for skriftlig svar til gjeldsnemnda. Med forslaget skal følge:
-
1)den redegjørelsen som er nevnt i § 21,
-
2)den listen som er nevnt i § 41,
-
3)skyldnerens erklæring om at alt skyldneren eier og skylder er oppgitt, samt
-
4)gjeldsnemndas uttalelse om hvorvidt den anbefaler forslaget vedtatt, om utsikten til og den sikkerhet som has for at forslaget vil bli oppfylt fra skyldnerens side, om de betingelser som nemnda har satt for å anbefale forslaget, samt om hvordan boets stilling antas å ville bli i tilfelle av konkurs.
Skifteretten kan etter begjæring fra gjeldsnemnda beslutte at det skal stemmes over skyldnerens akkordforslag i et avstemningsmøte. Dersom det er truffet beslutning om avstemningsmøte, skal forslaget og vedleggene nevnt i første ledd nr. 1 til 4 sendes til fordringshaverne minst to uker før møtet med angivelse av tid og sted for møtet.
Dersom en fordringshaver før den offentlige akkordforhandling ble åpnet, har stemt for akkordforslaget, og dette senere ikke er blitt endret, anses fordringshaveren for å fastholde sin vedtagelse, når den ikke senere er blitt tilbakekalt.
Tilbakekalling av en vedtagelse må skje ved en skriftlig erklæring som sendes til gjeldsnemnda innen den fastsatte avstemningsfrist eller eventuelt leveres i et avstemningsmøte.
Dersom vedtagelsen eller tilbakekallingen er skjedd telegrafisk eller ved en representant som ikke har fremlagt betryggende legitimasjon for sin myndighet til å forplikte fordringshaveren, skal vedtagelsen eller tilbakekallingen godtas, såfremt telegrammet bekreftes skriftlig eller betryggende legitimasjon fremlegges innen den fastsatte avstemningsfrist eller på et eventuelt avstemningsmøte.
§ 41 skal lyde:
§ 41. Fordringshaverliste.
Før avstemningen skal gjeldsnemnda utarbeide en liste over de anmeldte fordringer, påført de opplysninger som trengs for å avgjøre om fordringene skal medregnes ved avstemningen. Er en fordring helt eller delvis bestridt, skal anmerkning om dette gjøres på listen.
For fordringer som etter forslaget vil få full dekning, jf. § 30 femte ledd, er det tilstrekkelig å angi fordringenes samlede beløp. Tilsvarende gjelder for andre grupper av fordringer som åpenbart ikke vil være av betydning for avstemningen.
Når noen i forbindelse med avstemningen bestrider en oppført fordring eller mener at en fordring er ført opp med et for lite beløp eller med urette er blitt utelatt, gjør gjeldsnemnda merknad om det i listen.
§ 44 skal lyde:
§ 44. Nytt akkordforslag.
Har skyldnerens akkordforslag ikke oppnådd det nødvendige flertall ved en skriftlig avstemning, kan skyldneren bare fremme et nytt akkordforslag dersom gjeldsnemnda finner å kunne anbefale forslaget. Det nye forslaget skal snarest sendes fordringshaverne, med gjeldsnemndas anbefaling vedlagt og med angivelse av en ny avstemningsfrist. Den nye fristen må ikke utløpe senere enn tre uker etter den opprinnelige avstemningsfristen.
Skyldneren kan ikke foreta ytterligere endringer i akkordforslaget etter at det er sendt fordringshaverne.
Dersom skyldneren i et avstemningsmøte vil gjøre forandringer i akkordforslaget, og gjeldsnemnda etter å ha hørt de tilstedeværendes mening, finner å kunne anbefale det endrede forslag, skal den beramme et nytt møte til behandling av og avstemning over forslaget. Møtet skal holdes innen tre uker. Innkalling til møtet skal snarest sendes fordringshaverne, med forslaget og gjeldsnemndas uttalelse om dette vedlagt.
I det nye avstemningsmøtet kan skyldneren ikke gjøre noen forandring i akkordforslaget.
§ 45 skal lyde:
§ 45. Redegjørelse for avstemningen sendes skifteretten.
Gjeldsnemnda skal innen en uke etter avstemningen sende skifteretten en redegjørelse for resultatet av avstemningen med uttalelse om hvorvidt det antas å foreligge noe forhold som vil være til hinder for stadfestelse av akkorden. Med redegjørelsen skal følge:
1) legitimasjoner for at akkordforhandlingen har vært kunngjort og bekreftelse av at fordringshaverne har vært varslet om avstemningen i overensstemmelse med lovens regler;
2) gjeldsnemndas forhandlingsbok;
3) den liste over fordringshaverne som er nevnt i § 41, vedlagt fordringsanmeldelsene og de dokumenter som foreligger om omtvistede eller uklare fordringer;
4) skyldnerens endelige akkordforslag og fordringshavernes vedtagelser;
5) andre dokumenter som måtte være fremlagt i forbindelse med avstemningen, og de protester som måtte være fremkommet mot stadfestelse av akkorden.
§ 49 nr. 1 og 2 skal lyde:
-
1) når skyldneren vegrer seg for å gi de opplysninger retten trenger ved avgjørelsen, eller uten gyldig grunn uteblir fra fordringshavermøtet, avstemningsmøtet eller stadfestelsesmøtet;
-
2) når retten finner det godtgjort at skyldneren i løpet av de siste tre år før åpningen av gjeldsforhandlingen eller senere har gjort seg skyldig i straffbare forhold i forbindelse med økonomisk virksomhet. Er skyldneren en sammenslutning eller en stifelse, kan stadfestelse nektes dersom forretningsfører eller styremedlem i det nevnte tidsrom har gjort seg skyldig i en slik forbrytelse til skyldnerens fordel eller på skyldnerens vegne.
§ 52 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dersom akkorden innebærer at pantheftelser helt eller delvis bortfaller, jf. § 31, skal stadfestelseskjennelsen inneholde en nøyaktig angivelse av i hvilken grad pantheftelsene bortfaller.
§ 53 skal lyde:
§ 53. Melding om og kunngjøring av den stadfestede akkord.
Dersom skifteretten stadfester akkorden, skal gjeldsnemnda straks sende melding om dette til alle kjente fordringshavere som ikke er tilsagt full dekning.
Når stadfestelseskjennelsen er blitt rettskraftig, skal gjeldsnemnda kunngjøre akkorden på den måte som er fastsatt i § 35 annet ledd og sørge for at melding etter § 36 første ledd nr. 1, 2 og 3 blir slettet, og at melding om avslutning av akkordforhandlingen blir registrert i Foretaksregisteret dersom skyldnerens firma er innført der.
Dersom akkorden innebærer at pantheftelser som er registrert i et rettsvernsregister helt eller delvis bortfaller, skal gjeldsnemnda straks stadfestelsen er rettskraftig, sørge for at kjennelsen registreres. Ved håndpant eller ved pant i enkle krav skal melding om bortfallet gis til den som besitter pantet eller til skyldneren for kravet.
§ 55 første ledd skal lyde:
Den stadfestede akkord er bindende for alle fordringshavere hvis fordringer skriver seg fra tiden før åpningen av gjeldsforhandlingen. Akkorden er likevel ikke bindende for:
-
1) fordringer som har lovbestemt fortrinnsrett;
-
2) fordringer som er sikret ved panterett eller annen sikkerhetsrett i skyldnerens eiendeler, i den utstrekning fordringen faller innenfor pantets antatte verdi;
-
3) fordringer som kan kreves avgjort ved motregning for så vidt de dekkes av motkravet.
§ 57 første ledd nr. 2 og 3 og nytt nr. 4 skal lyde:
-
2) når det er åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning og retten avslår skyldnerens endringsbegjæring om åpning av offentlig forhandling om tvangsakkord, jf § 4;
-
3) når retten nekter å stadfeste en tvangsakkord, jf § 52;
-
4)når gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen seks måneder fra åpningen eller innen en lengre frist som skifteretten har satt etter anmodning fra gjeldsnemnda.
§ 57 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir tredje ledd.
§ 67 første ledd første punktum skal lyde:
Den som begjærer konkurs åpnet etter §§ 60 til 63, skal ved innlevering av konkursbegjæringen betale inn til skifteretten et beløp som tilsvarer det maksimale ansvar for kostnadene ved bobehandlingen etter § 73.
§ 67 tredje og nytt fjerde ledd skal lyde:
Skifteretten kan gjøre unntak fra regelen om sikkerhetsstillelse etter første ledd når konkurs begjæres åpnet av offentlig myndighet eller det ellers må antas å foreligge en vesentlig offentlig interesse i at konkurs blir åpnet.
Det skal ikke stilles sikkerhet etter første ledd når konkurs begjæres åpnet av skyldneren eller en arbeidstaker med fortrinnsberettiget fordring etter dekningsloven § 9-3.
§ 72 første ledd første punktum skal lyde:
Skifteretten skal snarest mulig avsi kjennelse om hvorvidt konkurs skal åpnes.
§ 73 første ledd tredje punktum blir nytt annet ledd og skal lyde:
Skyldner, arbeidstaker eller annen privat fordringshaver som er fritatt fra å stille sikkerhet etter § 67, har ikke ansvar for omkostninger ved bobehandlingen.
Nåværende § 73 annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 77 skal lyde:
§ 77. Oppnevnelse av bostyrer, kreditorutvalg og revisor.
Når kjennelse om åpning av konkurs er avsagt, skal skifteretten straks oppnevne en bostyrer - som regel en advokat.
Skifteretten skal samtidig ta stilling til om det foreligger særlige grunner som tilsier at retten straks bør oppnevne et kreditorutvalg, jf. § 83, eller om avgjørelsen av om kreditorutvalg skal oppnevnes, kan utstå til spørsmålet kan behandles på første skiftesamling.
Skifteretten kan også oppnevne revisor, jf § 90.
§ 78 første ledd nr. 2 til 4 skal lyde:
-
2) opplysning om hvem som er oppnevnt som bostyrer og eventuelt borevisor;
-
3) berammelse av første skiftesamling i boet, som bør holdes senest 3 uker etter at kunngjøringen er utferdiget;
-
4) oppfordring til fordringshaverne om å melde sine krav til bostyreren innen en nærmere angitt frist, jf § 109.
§ 78 tredje ledd tredje punktum oppheves.
§ 78 nytt fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av kunngjøringen.
§ 79 skal lyde:
§ 79. Tinglysing m.v. av melding om at konkurs er åpnet.
Skifteretten skal sørge for at melding om at konkurs er åpnet i skyldnerens bo, registreres i Konkursregisteret.
Føreren av Konkursregisteret sørger for at melding om at konkurs er åpnet i skyldnerens bo, tinglyses eller registreres i:
-
1 Løsøreregisteret,
-
2) Foretaksregisteret, dersom skyldnerens virksomhet er innført der,
-
3) Regnskapsregisteret, dersom skyldnerens virksomhet er innsendingspliktig.
Med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv, skal bostyreren sørge for at melding om at konkurs er åpnet i skyldnerens bo, tinglyses eller registreres i:
-
1)grunnboken og lignende realregistre, for så vidt skyldneren eier fast eiendom eller andre registrerte eiendeler,
-
2)Verdipapirsentralen, dersom det er registrert rettigheter der som bostyreren mener er omfattet av boets beslagsrett.
I særlige tilfeller kan melding etter første og tredje ledd fremsettes over telefon eller på annen enkel måte. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fremgangsmåten i slike tilfeller.
Med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv, skal bostyreren videre sende underretning om konkursåpningen til statens postselskap og de banker og tilsvarende institusjoner hvor skyldneren har innskudd.
Bostyreren skal sende melding om konkursåpningen i samsvar med lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 27 annet ledd.
Blir en eiendel abandonert etter § 117b, skal bostyreren sørge for at melding som nevnt i annet ledd nr. 1 og tredje ledd slettes for så vidt gjelder de abandonerte eiendeler. Videre skal det gis melding til fylkesskattekontoret dersom abandoneringen gjelder formuesgoder som vil kunne medføre krav på merverdiavgift ved salg fra skyldnerens side.
§ 80 overskriften skal lyde:
§ 80. Sikring, registrering, verdsetting og forsegling av skyldnerens eiendeler m.v.
§ 80 første ledd første punktum skal lyde:
Med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv, skal bostyreren snarest mulig sørge for at skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale blir sikret og at det blir foretatt registrering og verdsetting av skyldnerens eiendeler.
§ 80 tredje til sjette ledd skal lyde:
Skyldneren plikter å være til stede ved registreringsforretningen om det forlanges av skifteretten eller bostyreren.
Registrerings- og forseglingsforretningene kan i lensmannsdistrikter overlates til lensmannen eller en annen skikket person oppnevnt av skifteretten.
Ved registreringsforretning kan det tilkalles vitne dersom det av særlige grunner finnes ønskelig eller retten bestemmer det. Domstollovens regler om rettsvitne gjelder tilsvarende så langt de passer. Når verdsettingen krever særskilt sakkyndighet, kan bostyreren eller skifteretten tilkalle en eller flere sakkyndige medhjelpere. § 12 gjelder tilsvarende for slike medhjelpere.
Bostyreren eller skifteretten kan om nødvendig kreve hjelp av politiet til å gjennomføre sikring, registrering og forsegling etter denne paragrafen.
§ 81 oppheves.
§ 82 skal lyde:
§ 82. Kjæremål.
Skifterettens avgjørelser etter § 77 annet ledd og §§ 78 til 80 kan ikke angripes ved kjæremål.
§ 83 skal lyde:
§ 83. Kreditorutvalg og bostyre.
Dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, skal skifteretten oppnevne et kreditorutvalg på fra ett til tre medlemmer, som fortrinnsvis skal utvelges blant fordringshaverne eller deres representanter. I tilfeller som nevnt i § 84 skal det oppnevnes en representant for de ansatte som medlem av kreditorutvalget; kreditorutvalget kan i så fall bestå av inntil fire medlemmer.
Kreditorutvalget utgjør sammen med bostyreren bostyret.
Dersom skifteretten ikke allerede har oppnevnt kreditorutvalg, jf. § 77, skal fordringshaverne gis anledning til å uttale seg på første skiftesamling i boet om det bør oppnevnes et kreditorutvalg og eventuelt om sammensetningen av utvalget. Skifteretten bør også innhente bostyrerens syn på spørsmålet. Skifteretten kan gjøre sin beslutning om oppnevnelse av et kreditorutvalg betinget av at den som oppnevnes, er villig til å påta seg vervet uten godtgjørelse.
Skifterettens avgjørelser etter første ledd kan ikke angripes ved kjæremål.
§ 84 overskriften og første, annet og tredje ledd skal lyde:
§ 84. Underretning til de ansatte. Deltakelse i kreditorutvalg.
Bostyreren skal så tidlig som mulig informere de ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet om deres rettigheter og holde dem orientert om bobehandlingen så langt deres interesser berøres. Dette kan skje gjennom et møte med de ansatte eller deres representanter, i brev eller på annen hensiktsmessig måte.
Når det i medhold av §§ 77 eller 83 er besluttet at det skal oppnevnes et kreditorutvalg, skal skifteretten etter krav fra et flertall av de ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet oppnevne en representant for de ansatte som medlem av kreditorutvalget. Det samme gjelder når et slikt krav fremsettes av en lokal fagforening som organiserer et flertall av de ansatte i virksomheten eller av flere lokale fagforeninger som til sammen organiserer et flertall av de ansatte.
Skifteretten kan likevel etter en vurdering av boets stilling, utsiktene for videre drift og omstendighetene for øvrig unnlate å oppnevne slik representant. Skifteretten skal i så fall på forhånd innhente uttalelse fra bostyreren.
§ 85 overskriften skal lyde:
§ 85. Bostyrerens oppgaver og legitimasjon.
§ 85 første ledd nr. 3 og 4 og nye nr. 5 til 9 skal lyde:
-
3) å sørge for bevaring, tilsyn, nødvendig forsikring og mulig forøkning av boets eiendeler og for at de blir solgt så fordelaktig som mulig;
-
4) å bringe på det rene hvilke fordringer som bør godkjennes som dividendeberettigede og eventuelt fortrinnsberettigede i boet;
-
5)å avgjøre - med unntak av sin egen, borevisorens og kreditorutvalgsmedlemmenes godtgjørelse - hvilke fordringer som skal godtas som massefordringer og dermed likestilte fordringer;
-
6)å treffe beslutning om opphevelse av konkursbeslaget (abandonering) eller overføring til panthaver for nærmere angitte eiendeler;
-
7)å gi opplysninger som nevnt i § 122a til påtalemyndigheten og Kredittilsynet;
-
8)å gi melding til fylkesmannen så tidlig som mulig dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensning som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven;
-
9)å gi melding så tidlig som mulig til arbeidskontoret i det distrikt hvor skyldneren holder til om konkursen og om hvilke arbeidstakere som har krav i boet, dersom det er arbeidstakere i skyldnerens virksomhet.
§ 85 annet ledd skal lyde:
Er det oppnevnt et kreditorutvalg, skal bostyreren i alle spørsmål av vesentlig betydning så vidt mulig treffe sin beslutning i samråd med kreditorutvalget.
§ 87 skal lyde:
§ 87. Sikkerhetsstillelse for bostyrerens ansvar.
Bostyreren skal for sitt mulige ansvar som bostyrer være sikret gjennom en forsikringsordning godkjent av departementet. Forsikringspremien anses som en boomkostning.
§ 90 skal lyde:
§ 90. Revisor.
Med mindre det er oppnevnt revisor etter § 77 tredje ledd, skal skifteretten oppnevne en revisor for boet etter at fordringshaverne på den første skiftesamlingen har hatt anledning til å uttale seg.
Det påhviler revisor:
-
1) å gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og å utarbeide en revisjonsinnberetning i den utstrekning bostyreren antar det har betydning for utarbeidelse av innberetning etter § 120;
-
2) å revidere boets regnskap i henhold til god revisjonsskikk og å kontrollere utbetalinger fra boet.
Skifteretten kan ved oppnevnelsen eller senere begrense revisors oppgaver etter annet ledd nr. 1. Skifteretten kan også frita revisor for oppgavene etter annet ledd nr. 2.
Hvis boet er enkelt og oversiktlig eller dets midler så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse, kan skifteretten helt unnlate å oppnevne revisor. Hvis det ikke er oppnevnt revisor til å utføre oppgavene etter annet ledd nr. 2, skal disse utføres av skifteretten, av kreditorutvalget eller av særskilt oppnevnt revisor etter instruks gitt av skifteretten.
§ 91 annet ledd skal lyde:
Oppnevnelse av ny bostyrer, ny revisor eller nye medlemmer av kreditorutvalget, skjer i samsvar med reglene i §§ 77, 83, 84 og 90.
§ 92 første ledd skal lyde:
Skiftesamling skal holdes når
-
1) det etter loven er påbudt,
-
2) skifteretten finner det påkrevd,
-
3) bostyreren eller et annet medlem av bostyret begjærer det, eller
-
4) det begjæres av fordringshavere som representerer minst 1/5 av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett.
§ 93 første ledd første punktum skal lyde:
Om ikke annet er bestemt i denne lov, avgjør skifteretten hvordan det skal innkalles til skiftesamlingen.
§ 94 tredje ledd oppheves.
§ 98 skal lyde:
§ 98. Skiftesamlingens kompetanse.
De vedtak som skiftesamlingen gjør, er bindende for bostyreren og bostyret, med mindre de blir underkjent i henhold til § 99.
§ 99 første ledd skal lyde:
Skifteretten kan pålegge bostyreren eller bostyret å forelegge bestemte spørsmål om bobehandlingen for skiftesamlingen til uttalelse eller avgjørelse.
Overskriften til kapittel XI skal lyde:
Kapittel XI. Skyldnerens stilling under konkursen m.v.
§ 101 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
I nødvendig utstrekning skal skyldneren også bistå bostyreren i forbindelse med oppfyllelsen av meldeplikten etter § 85 første ledd nr. 8.
§ 101 nytt fjerde ledd skal lyde:
Om regnskapsførers og revisors bistandsplikt gjelder § 18a tilsvarende.
§ 106 første ledd skal lyde:
På begjæring av skyldneren kan skifteretten ved konkursåpningen eller senere tilstå skyldneren eller skyldnerens familie et underholdsbidrag av boets midler. Dersom det avholdes skiftesamling i boet etter at skifteretten har truffet vedtak om å tilstå slikt underholdsbidrag, skal spørsmålet om fortsatt underholdsbidrag forelegges fordringshaverne til uttalelse. Avgjørelsen kan omgjøres dersom det viser seg at den bygger på uriktige forutsetninger, eller om forholdene senere endrer seg.
§ 109 første ledd skal lyde:
I kunngjøringen av at konkurs er åpnet, skal skifteretten oppfordre skyldnerens fordringshavere til skriftlig å melde sine fordringer til bostyreren innen en nærmere angitt frist. Med anmeldelsen skal følge de dokumenter som tjener som bevis for fordringene, og opplysning skal gis om grunnlaget for fordringene, og de sikkerheter i skyldnerens eller tredjepersons eiendeler som måtte hefte for dem, og om hvorvidt det er solidarisk medforpliktede.
§ 110 annet og tredje ledd skal lyde:
Bostyreren skal snarest mulig angi i listen det beløp og den prioritet det innstilles på at den enkelte fordring skal godkjennes med. Bostyreren skal også gi et anslag over de massefordringer og dermed likestilte fordringer som antas å ville bli gjort gjeldende mot boet.
Bostyreren skal ikke innstille fordringer som åpenbart ikke vil oppnå dekning eller eventuell minimumsdekning fastsatt etter § 130 annet ledd selv om anmeldelsen legges til grunn. Fordringshavere som etter dette ikke får innstilt sine fordringer, skal underrettes om at deres fordringer ikke vil bli innstilt og prøvd.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 111 skal lyde:
§ 111. Prøving av fordringene.
De innstilte fordringer prøves så snart det nødvendige grunnlag for prøvingen foreligger. Prøvingen foretas av bostyreren eller av bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg. Prøvingen kan skje på skiftesamling.
Konkursskyldneren, fordringshavere som har fått innstilt sine fordringer og borevisor har rett til å uttale seg og å være til stede under fordringsprøvingen. Disse skal varsles om tid og sted for prøvingen og tilsendes bostyrerens innstilling minst åtte dager før prøvingen finner sted. Når det finnes ubetenkelig, kan en fordring prøves selv om bostyrerens innstilling ikke har foreligget senest åtte dager før fordringsprøvingen.
Fordringer som er anmeldt med krav om fortrinnsrett, bør prøves først. Om nødvendig kan prøvingen fortsettes ved en senere anledning. Resultatet av prøvingen skal protokolleres.
Hvis godkjennelsen eller avvisningen av en fordring beror på omstendigheter som ikke er kjent når fordringen prøves, kan det treffes avgjørelse som er betinget av at bostyreren senere finner et nærmere angitt forhold godtgjort.
§ 112 skal lyde:
§ 112. Bostyreren endrer sin innstilling.
Dersom bostyreren som følge av de opplysninger eller innsigelser som fremkommer under fordringsprøvingen, endrer sin innstilling vedrørende en fordring, bør prøving av fordringen utsettes, når det ikke finnes ubetenkelig å gjennomgå fordringen straks.
§ 113 skal lyde:
§ 113. Fordringer som godkjennes.
Dersom bostyreren innstiller på at en fordring skal godkjennes i samsvar med anmeldelsen, og det ikke senest ved prøvingen gjøres innsigelse mot innstillingen, anses fordringen for godkjent så vel med hensyn til beløp som prioritet. Den kan senere ikke bestrides under konkursbehandlingen, med mindre det fremkommer opplysninger som utvilsomt ville ha ført til at godkjennelse ville blitt nektet, dersom de hadde foreligget ved prøvingen. Spørsmål om ny prøving av godkjent fordring skal forelegges skifteretten som treffer sin avgjørelse ved beslutning.
§ 114 skal lyde:
§ 114. Fordringer som bestrides.
Dersom bostyreren innstiller på at en fordring ikke skal godkjennes i samsvar med anmeldelsen, eller hvis skyldneren, et medlem av bostyret eller en fordringshaver som har fått innstilt sin fordring, gjør innsigelse mot anmeldelsen, skal bostyreren underrette anmelderen og gi denne adgang til å grunngi anmeldelsen innen en fastsatt frist.
Dersom anmelderen ikke kommer med noen grunngiving innen fristens utløp eller hvis innstillingen eller innsigelsen fastholdes, skal bostyreren innberette forholdet til skifteretten. Skifteretten skal gi anmelderen en frist på minst tre uker for å reise tvist og opplyse om at innstillingen eller innsigelsen vil bli lagt til grunn for prøvingen dersom tvist ikke reises innen fristen.
Bare anmelderen og den som har bestridt fordringen er å anse som parter i en eventuell tvist som nevnt i annet ledd. Vinner den som fremsatte innsigelse mot fordringsanmeldelsen en slik tvist uten å bli tilkjent saksomkostninger, kan skifteretten bestemme at vedkommende skal ha hel eller delvis erstatning av boet begrenset til den fordel boet oppnår.
Ny § 117a skal lyde:
§ 117a. Salg av overbeheftede eiendeler.
Bostyreren kan selge boets overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser dersom
-
1)salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg forventes å gi større utbytte for boet enn et salg av eiendelene enkeltvis, eller
-
2)salget skjer som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter konkursen.
Ved salget overtas alle pengeheftelser som ligger innenfor kjøpesummen i den utstrekning heftelsene har rettsvern i forhold til konkursboet. Andre heftelser enn pengeheftelser i vedkommende gjenstand overtas av kjøperen utenfor kjøpesummen i den utstrekning vedkommende heftelse har rettsvern i forhold til konkursboet. Slike heftelser skal likevel settes til side i den utstrekning det er nødvendig for å gi dekning til pengeheftelser med bedre eller lik prioritet.
Ved salg av realregistrerte formuesgoder skal skifteretten stadfeste salget ved kjennelse dersom ikke alle berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-29 til 11-35 gjelder i så fall tilsvarende så langt de passer.
Ved realisasjon av løsøre som ikke er realregistrert skal bostyreren sende skriftlig varsel til de rettighetshavere som kan bli berørt av salget, med opplysning om at beslutningen om å foreta et salg kan omgjøres av skifteretten etter § 99. Salget kan gjennomføres tidligst 14 dager etter at varselet ble gitt. Skifterettens avgjørelse kan ikke påkjæres.
Verdien av hvert enkelt pantobjekt skal spesifiseres i avtalen med kjøperen. Bostyreren mottar kjøpesummen fra kjøperen, og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne i vedkommende gjenstand i samsvar med deres prioriteter. Tvangsfullbyrdelsesloven § 11-38 gjelder tilsvarende så langt den passer. Det overskytende beløp tilfaller boet.
Ny § 117b skal lyde:
§ 117b. Abandonering.
Bostyreren kan beslutte å oppheve konkursbeslaget i en eiendel som er uten økonomisk interesse for boet. Beslutningen gjennomføres ved at bostyreren avgir en skriftlig erklæring til skyldneren om at eiendelen er abandonert. Erklæringen skal angi tidspunktet for abandoneringen. Eiendelen skal fra dette tidspunkt stilles til skyldnerens rådighet. Skyldneren overtar risikoen for eiendelen fra abandoneringstidspunktet.
Bostyreren bør varsle rettighetshavere i eiendelen før abandoneringen gjennomføres.
Bostyreren kan omgjøre en abandoneringsbeslutning dersom skyldneren har gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av betydning for beslutningen. Dette gjelder likevel ikke dersom tredjeperson har ervervet en rett til eiendelen. Bostyreren kan inndra et eventuelt overskudd som skyldneren oppnår ved salg eller bortleie av eiendelen eller på annet vis.
Ny § 117c skal lyde:
§ 117c. Overføring til panthaver.
Bostyreren kan overføre en pantsatt eiendel som er uten økonomisk interesse for boet til en panthaver som samtykker i dette.
Overføringen skal skje til pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet. Bostyreren foretar verdsettelsen og kan velge å legge til grunn det et salg av pantet innbringer. Verdsettelsen legges til grunn for beregning av panthavernes krav på dividende etter dekningsloven § 8-14 og for avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren.
Ønsker flere panthavere eiendelen overført til seg, skjer overføringen til den av panthaverne som har den dårligste prioritet innenfor eiendelens antatte markedsverdi på overføringstidspunktet.
Overføringen gjennomføres ved at bostyreren avgir en skriftlig erklæring til panthaveren om at eiendelen er overført. Erklæringen skal angi tidspunktet for overføringen. Eiendelen skal fra dette tidspunktet stilles til panthaverens disposisjon. Panthaveren overtar risikoen for eiendelen fra overføringstidspunktet. Omkostninger som påløper i forbindelse med overføringen, herunder krav på offentlige gebyrer og avgifter, dekkes av panthaveren.
§ 118 første ledd skal lyde:
Dersom bostyreren, eller bostyret hvor det er oppnevnt kreditorutvalg, finner det tvilsomt om boet bør søke å gjøre gjeldende en rett som antas å tilkomme det, skal spørsmålet forelegges skiftesamlingen til avgjørelse.
§ 119 første ledd og annet ledd første punktum skal lyde:
Spørsmål om og i tilfelle i hvilket omfang skyldnerens næringsvirksomhet bør fortsette for boets regning, og innen de grenser som næringslovgivningen setter, avgjøres snarest mulig av bostyreren eller av bostyret, hvis det er oppnevnt kreditorutvalg.
Dersom virksomheten skal fortsette, bør spørsmålet forelegges til uttalelse for skiftesamlingen.
§ 119 nye fjerde og femte ledd skal lyde:
Skifteretten kan treffe midlertidige vedtak om skyldnerens næringsvirksomhet som snarest mulig skal forelegges til endelig beslutning i samsvar med første ledd.
Besluttes det i samråd med panthaverne eller andre at virksomheten skal fortsette, skal bostyreren sørge for at forhold av betydning for partene, herunder inntekts- og utgiftsfordeling mellom partene, klargjøres skriftlig.
§ 120 skal lyde:
§ 120. Boets innberetning.
Dersom ikke skifteretten ved oppnevnelsen av bostyrer eller senere bestemmer annet, skal bostyreren, eller bostyret dersom det er oppnevnt kreditorutvalg, senest tre måneder etter oppnevnelsen avgi innberetning til skifteretten, som bl a skal inneholde:
-
1) en oversikt over skyldnerens forretningsførsel med opplysning om hvordan registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger har vært og om de forhold som har ført til konkursen. I oversikten bør inntas skyldnerens to siste årsregnskap og årsberetninger (status, driftsregnskap) og dessuten oppgave over omsetningen;
-
2) en oversikt over boets stilling, med opplysning blant annet om skyldnerens kausjon- og vekselforpliktelser, de heftelser som hviler på skyldnerens eiendeler og hvordan eiendelene er verdsatt;
-
3) opplysning om skyldnerens ekteskapelige formuesforhold;
-
4) opplysning om hvorvidt skyldneren antas å ha foretatt disposisjoner som kan omstøtes;
-
5) opplysning om hvorvidt det i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet antas å foreligge forhold som kan gi grunn til strafforfølgning mot skyldneren eller mot noen som har handlet på skyldnerens vegne. Er skyldneren en sammenslutning eller en stiftelse, gis opplysning om hvorvidt forretningsfører eller et styremedlem antas å ha gjort seg skyldig i slikt forhold;
-
6)opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Kredittilsynet overfor skyldnerens revisor etter revisorloven §§ 9-1 og 9-2;
-
7) en vurdering av om det foreligger forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene i § 142.
En eventuell innberetning fra revisor skal vedlegges. Dessuten vedlegges en erklæring fra skyldneren om at opplysningene i innberetningen om dennes økonomiske forhold etter skyldnerens vitende er riktige og uttømmende.
Dersom konkursen blir åpnet i direkte fortsettelse av en gjeldsforhandling, jf dekningsloven § 1-4 sjette ledd, og det under denne har vært utarbeidet en redegjørelse i samsvar med § 21, kan denne redegjørelse med de nødvendige tillegg og endringer benyttes som konkursinnberetning.
Bostyreren skal sende innberetningen til hver enkelt fordringshaver, Konkursregisteret og til skyldneren.
§ 121 første ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, skal regnskapet og redegjørelsen på forhånd forelegges for kreditorutvalgets medlemmer, som ved påtegning skal gi uttrykk for de merknader de finner å måtte gjøre. Regnskapet skal også forelegges en eventuell revisor.
§ 121 annet ledd annet punktum skal lyde:
Skifteretten kan ellers når som helst forlange at bostyreren og kreditorutvalgets medlemmer gir fulle opplysninger om bobehandlingen.
§ 122 annet ledd skal lyde:
Før skifteretten godkjenner regnskapet, skal bostyreren sende kopi av regnskapet og redegjørelsen til alle fordringshaverne. Fordringshaverne skal gis en frist på minst to uker til å reise innsigelse mot at regnskapet godkjennes, at boet sluttes eller at bobehandlingen av annen grunn skal opphøre.
I kapittel XIII skal ny § 122a lyde:
§ 122a. Bostyrers og borevisors oppgaver i forhold til påtalemyndigheten og Kredittilsynet.
Bostyreren skal så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 5, og til Kredittilsynet dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 6. Innberetninger i medhold av §§ 120 til 122 som omhandler slike forhold, sendes også til påtalemyndigheten eller Kredittilsynet.
Så langt regler om taushetsplikt overfor tredjeperson ikke er til hinder for det, plikter bostyreren på begjæring å bistå påtalemyndigheten og Kredittilsynet med å fremskaffe opplysninger og dokumenter som tilhører boet til bruk i etterforskningen av forhold som nevnt i § 120 første ledd nr. 5 og 6. I den utstrekning dette medfører arbeid som faller utenfor boets ordinære bobehandling, har bostyreren krav på særskilt godtgjørelse av det rekvirerende organ.
Annet ledd gjelder tilsvarende for en eventuell borevisor.
I kapittel XIII skal ny § 122b lyde:
§ 122b. Oppbevaring av skyldnerens regnskapsmateriale.
Skyldnerens regnskapsmateriale kan makuleres dersom bostyreren finner at det ikke lenger har betydning for bobehandlingen. Før makulering skjer, skal bostyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten og skatte- og avgiftsmyndighetene om at regnskapsmaterialet vil bli makulert dersom ingen påtar seg å overta materialet innen en rimelig frist som fastsettes av bostyrer. Varsel bør også gis til andre fordringshavere som kan tenkes å ha interesse av å overta regnskapsmaterialet.
§ 123 skal lyde:
§ 123. Akkordforslag.
Skyldneren kan fremsette forslag til tvangsakkord etter at innberetning nevnt i § 120 er avgitt og inntil boet blir opptatt til slutning.
Forslaget, som må være i samsvar med reglene i § 30, fremsettes skriftlig overfor bostyreren eller bostyret dersom det er oppnevnt kreditorutvalg, som sender det til skifteretten med sin uttalelse om hvorvidt forslaget anbefales vedtatt, om utsikten til og den sikkerhet som has for at forslaget vil bli oppfylt fra skyldnerens side, og om de betingelser som bostyreren eller bostyret har satt for å anbefale forslaget. § 22 første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende. Dersom bostyreren eller bostyret kommer til at avstemningen over forslaget bør skje i avstemningsmøte, jf. § 40 annet ledd, skal begjæring om dette samtidig sendes skifteretten.
§ 124 skal lyde:
§ 124. Vedtagelse av forslaget.
Skifteretten avgjør ved kjennelse om forslaget skal tas under behandling og tar samtidig stilling til en eventuell begjæring om at avstemningen skal skje i avstemningsmøte. Behandling skal nektes dersom skifteretten ikke finner at det er utsikt til at forslaget kan bli vedtatt og stadfestet. En kjennelse som nekter behandling, kan påkjæres innen tre dager. Går kjennelsen ut på at forslaget skal behandles, er den ikke gjenstand for kjæremål.
Når forslaget er besluttet tatt under behandling, skal bostyreren sende det sammen med sin eller bostyrets uttalelse og den listen som er nevnt i § 41 til alle kjente fordringshavere. Reglene i §§ 40 til 44 får tilsvarende anvendelse, idet bostyreren eller bostyret trer istedenfor gjeldsnemnda.
§ 125 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
§ 53 tredje ledd gjelder tilsvarende, idet bostyreren trer istedenfor gjeldsnemnda.
Overskriften til kapittel XV skal lyde:
Kapittel XV. Slutning, utlodning og utbetaling.
§ 127 skal lyde:
§ 127. Foreløpige utlodninger.
Når alle de fordringer som antas å være fortrinnsberettiget, og som er anmeldt innen anmeldelsesfristens utløp, er prøvd, skal utlodning skje for disse fordringers vedkommende så snart boet har midler til full betaling av dem. Fortrinnsberettigede fordringer av første klasse, jf. dekningsloven § 9-3, kan likevel utbetales uten utlodning når det åpenbart er dekning for fordringene.
Når anmeldelsesfristen er utløpt og alle fordringer som skal prøves, er prøvd, kan skifteretten på bostyrerens begjæring bestemme at en eller flere foreløpige utlodninger til de øvrige fordringshavere skal skje etter hvert som boet får de nødvendige midler.
§ 128 skal lyde:
§ 128. Slutning av boet og sluttutlodning. Adgang til å foreta rettelser.
Så snart boets eiendeler er realisert, dets fordringer inndrevet, alle tvister om hvordan dets midler skal fordeles er avgjort og revidert regnskap er godkjent, skal skifteretten ta boet opp til slutning. Beslutningen om å ta boet opp til slutning meddeles de fordringshavere som har reist innsigelser mot dette, jf. § 122 annet ledd. Etter at boet er tatt opp til slutning, skal bostyreren snarest mulig foreta sluttutlodningen.
Hvor særlige forhold gjør seg gjeldende, kan boet opptas til slutning og sluttutlodning foretas til tross for at enkelte spørsmål om boets eiendeler og forpliktelser ennå ikke er løst.
Dersom det beløp som ville tilfalle en fordringshaver er uforholdsmessig lite i forhold til omkostninger og arbeid med utlodning og utsending, kan skifteretten bestemme at fordringen skal settes ut av betraktning ved utlodningen, eller at utbetaling unnlates. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om praktiseringen av denne bestemmelse.
Utlodningen meddeles alle fordringshavere med godkjente fordringer. Disse skal samtidig opplyses om klageretten etter § 130.
Dersom bostyreren i løpet av klagefristen blir oppmerksom på feil i utlodningen, kan nødvendige rettelser foretas, for så vidt det ikke nødvendiggjør noen tilbakebetaling. De som blir stilt ugunstigere som følge av rettelsen, skal underrettes; klagefristen løper for deres vedkommende fra det tidspunkt underretningen ble sendt.
§ 130 skal lyde:
§ 130. Klage til skifteretten.
Bostyrerens utlodning kan påklages til skifteretten av fordringshaverne som har fått godkjent sine fordringer. Klagefristen er en måned regnet fra det tidspunkt meddelelsen om utlodningen ble gitt av bostyreren. Klagen må være skriftlig og grunngitt. Før skifteretten treffer avgjørelse, skal bostyreren gis anledning til å uttale seg. Skifteretten treffer sin avgjørelse ved kjennelse.
Gir skifteretten klageren helt eller delvis medhold, foretar den snarest mulig ny utlodning. I den forbindelse kan bostyreren bes om å utarbeide forslag til ny utlodning. Den nye utlodningen meddeles de fordringshavere som får et mindre beløp enn angitt i bostyrerens utlodning.
§ 131 oppheves.
§ 132 første, annet og tredje ledd skal lyde:
Bostyreren utbetaler dividende så snart klagefristen er utløpt og eventuelle klager er rettskraftig avgjort.
Dersom en utlodning blir påklaget eller påkjært, kan skifteretten bestemme at utbetaling skal skje i den utstrekning utlodningen antas ikke å ville bli berørt av klagen eller kjæremålet.
Når utbetaling er gjennomført, skal bostyreren sende utbetalingslisten til skifteretten sammen med dokumentasjon for og bekreftelse fra borevisor (eller den som i stedet skal revidere boet, jf. § 90 fjerde ledd) på at utbetaling er skjedd i samsvar med listen.
§ 135 skal lyde:
§ 135. Innstilling av bobehandlingen fordi boets midler ikke kan dekke omkostningene.
Dersom bostyreren finner at boets midler er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved dets fortsatte behandling, skal bostyreren vurdere å kontakte fordringshavere eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for omkostningene ved en fortsatt bobehandling. Dersom bostyreren ikke finner grunn til å ta slik kontakt, eller ingen sikkerhet blir stilt, skal bostyreren avgi innstilling til skifteretten om at bobehandlingen skal innstilles. Innstillingen kan inntas i bostyrerens sluttredegjørelse, jf. § 122.
Er skyldnerens regnskapsmateriale ikke blitt sikret eller skyldnerens forretningsførsel ikke gjennomgått, skal det i innstillingen særskilt redegjøres for hvorfor dette ikke er skjedd. Det skal også redegjøres for om det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet, og i hvilken utstrekning det er foretatt undersøkelser i så måte.
På grunnlag av bostyrerens innstilling kan skifteretten beslutte at bobehandlingen skal innstilles eller at det skal innkalles til skiftesamling til drøftelse av spørsmålet om innstilling av bobehandlingen. Dersom det ikke i henhold til tilsagn gitt i denne skiftesamling blir stilt sikkerhet for omkostningene, skal bobehandlingen innstilles, med mindre skifteretten gir en kort utsettelse. Før skifteretten innstiller bobehandlingen, må revidert regnskap være godkjent.
Innstilling av bobehandlingen skjer ved kjennelse. Kjennelsen meddeles de fordringshavere som har reist innsigelse mot at bobehandlingen innstilles, jf. § 122 annet ledd.
§ 138 første ledd annet og nytt tredje punktum skal lyde:
Med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv, skal bostyreren sørge for at meldinger som er gitt i henhold til § 79 tredje ledd blir slettet. Videre skal bostyreren gi melding i samsvar med lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 27 annet ledd.
§ 141 oppheves.
§ 145 første ledd nr. 3 og nytt nr. 4 skal lyde:
-
3) tvist om hvorvidt anmeldt masse- eller konkursfordring skal godkjennes, og om dens størrelse og prioritet;
-
4)tvist om hvorvidt en fordring vedrører en gjeldsforhandling, forutsatt at gjeldsnemnda har samtykket i at skifteretten avgjør tvisten.
§ 145 annet og tredje ledd skal lyde:
Skifteretten kan dessuten avgjøre spørsmål om omstøtelse som ikke etter en ufravikelig vernetingsregel hører under en annen domstol.
Bostyreren eller bostyret hvis det er oppnevnt kreditorutvalg, kan med skifterettens samtykke avtale at en tvist som nevnt i første ledd nr 3 skal avgjøres ved søksmål for en annen domstol som er kompetent etter de vanlige vernetingsregler, eller ved voldgift. I så fall gjelder bestemmelsene i § 154 tilsvarende. For øvrig kan annet verneting ikke avtales i de tilfeller som nevnt i første ledd.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og nytt femte ledd.
§ 153 første ledd annet punktum skal lyde:
Fristen for kjæremål er to uker, hvis ikke annet følger av § 4 tredje ledd, § 54 annet ledd og § 124 første ledd.
§ 157 skal lyde:
§ 157. Godtgjørelse til gjeldsnemndas medlemmer, bostyreren og kreditorutvalgets medlemmer.
Når en gjeldsforhandling skal innstilles eller avsluttes, skal gjeldsnemnda fremsette forslag for skifteretten til godtgjørelse for gjeldsnemndas medlemmer. Når en konkursbehandling skal avsluttes, skal bostyreren eller bostyret, dersom det er oppnevnt kreditorutvalg, fremsette forslag for skifteretten til godtgjørelse for bostyreren og kreditorutvalgets medlemmer. I forbindelse med forslaget skal det gis opplysning om de provisjoner, inkassosalærer og mulige andre inntekter som de nevnte personene har hatt i forbindelse med bobehandlingen.
Forslaget skal forelegges for skyldneren til uttalelse. I konkurs skal forslaget forelegges fordringshaverne til uttalelse i forbindelse med at sluttregnskapet for boet sendes ut, jf. § 122. Forslaget skal også forelegges fordringshaverne ved innstilling av gjeldsforhandling etter § 57.
Skifteretten fastsetter deretter godtgjørelsen ved kjennelse. Gjeldsnemndas leder eller bostyreren skal straks underrette skyldneren om den godtgjørelse som blir fastsatt.
Dersom et medlem av gjeldsnemnda, bostyreren eller et medlem av kreditorutvalget har gjort seg skyldig i forsømmelse i utførelsen av sine plikter, skal det ved fastsettelse av vedkommendes godtgjørelse tas hensyn til dette ved at det bare tilkjennes redusert godtgjørelse eller ved at godtgjørelse helt nektes. Før det blir tatt slik avgjørelse skal vedkommende få anledning til å uttale seg.
Forskudd på godtgjørelse kan i konkursbo bare gis med samtykke av skifteretten.
§ 158 skal lyde:
§ 158. Godtgjørelse til revisor.
Når revisor har avsluttet sitt arbeid, skal revisor fremsette forslag for skifteretten til den godtgjørelse som tilkommer vedkommende. Forslaget skal forelegges gjeldsnemnda, henholdsvis bostyreren eller bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg, til uttalelse. § 157 annet til femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 159 skal lyde:
§ 159. Godtgjørelse til sakkyndige medhjelpere og tilsyn.
Godtgjørelse til sakkyndige medhjelpere og tilsyn skal fastsettes ved avtale. Oppnås ikke enighet, fastsetter skifteretten godtgjørelsen ved kjennelse.
§ 160 første ledd skal lyde:
Medlemmer av gjeldsnemnda, bostyreren, medlemmer av kreditorutvalget, revisor, medhjelpere og tilsyn samt deres funksjonærer eller hjelpere skal i den utstrekning det er forenlig med bobehandlingen bevare taushet om det de under utførelsen av sine verv har fått kjennskap til om skyldnerens personlige forhold. De skal også bevare taushet om det de har fått kjennskap til om andres personlige forhold, i den utstrekning skyldneren ville ha hatt taushetsplikt om dette i medhold av lov.
I følgende bestemmelser skal ordet «tredjemann» endres til «tredjeperson»:
§ 9 tredje ledd, § 15 første og annet ledd, § 28 første ledd nr. 2, § 50 første ledd nr. 1, § 85 første og tredje ledd og § 88 første ledd.
I følgende bestemmelser skal ordet «tredjemanns» endres til «tredjepersons»:
§ 10 første ledd nr. 1, § 64 første ledd nr. 2 og 3, § 64 annet og tredje ledd og § 99 annet ledd nr. 1.
VII.
I lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) gjøres følgende endringer:
§ 1-6 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Offentlig skifte av insolvent dødsbo følger reglene for konkursbehandling for så vidt gjelder kapittel 7, likevel slik at § 7-11 ikke gjelder ved offentlig skifte av insolvent dødsbo.
§ 2-1 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
§ 2-5 gjelder også ved konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo.
§ 2-5 skal lyde:
§ 2-5. Beslagsfrihet for penger m.m.
Beslag kan ikke tas i skyldnerens penger, bankinnskudd og andre fordringer eller forråd av varer, for så vidt de er nødvendige til underhold av skyldneren og husstanden inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller, likevel ikke utover to måneder med mindre særlige hensyn tilsier det. Det skal tas hensyn til underholdsplikt som påhviler skyldneren.
Ved konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo treffes avgjørelsen om beslagsfrihet av bostyreren.
§ 2-7 annet ledd bokstav d skal lyde:
d) underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv;
§ 2-12 annet ledd skal lyde:
Skyldneren kan avslå å motta gaver, gi avslag på falt arv og gi avslag på andel i den annen ektefelles rådighetsdel i det ekteskapelig felleseie også i den tid konkursbehandlingen pågår.
§ 2-12 tredje ledd oppheves.
§ 3-9 første ledd første punktum skal lyde:
Etter anmodning fra skyldneren kan fylkesmannen beslutte at beløp som nevnt i § 2-7 annet ledd bokstavene d til h skal være beslagsfrie også etter at de er utbetalt til skyldneren.
§ 5-3 skal lyde:
§ 5-3. Vedtak i foretaksorganer om ansvarsfrihet m.m.
Vedtak i foretaksorganer om ansvarsfrihet eller om at erstatningskrav ikke skal reises, binder ikke foretakets konkursbo dersom foretaket må antas å ha vært insolvent da vedtaket ble truffet eller konkurs ble åpnet innen ett år etter vedtaket. Erstatningssøksmål må likevel være reist innen ett år etter konkursåpningen dersom slikt vedtak er fattet.
§ 5-3a oppheves.
§ 5-4 skal lyde:
§ 5-4. Urimelig lønnsutbetaling m.m. til nærstående.
Reglene i § 5-2 om omstøtelse av gaver gjelder tilsvarende for
a) utbetalinger til nærstående av lønn, annet arbeidsvederlag eller pensjon, for så vidt angår beløp som åpenbart overstiger det som må anses rimelig under hensyn til det utførte arbeid, virksomhetens inntekter eller forholdene ellers;
b)vederlag til nærstående for kjøp, leie eller tjenester, for så vidt angår beløp som åpenbart overstiger det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt.
§ 5-15 første ledd skal lyde:
Boets rett til å kreve omstøtelse foreldes ett år fra åpning av konkurs eller forhandling om tvangsakkord. Fristen beregnes fra åpningen av akkordforhandlingen også hvor akkordforhandlingen er gått over til konkurs i samsvar med konkursloven § 57. Rett til omstøtelse foreldes likevel tidligst seks måneder fra det tidspunkt da boet eller gjeldsnemnda fikk eller burde ha fått kjennskap til de omstendigheter som ligger til grunn for kravet om omstøtelse, begrenset til 10 år fra åpning av konkurs eller forhandling om tvangsakkord. Medkontrahentens rett etter § 5-13 første ledd foreldes seks måneder regnet fra det tidspunkt da medkontrahenten fikk kjennskap til at omstøtelse ville bli gjort gjeldende mot vedkommende.
§ 6-1 annet ledd oppheves.
§ 6-2 nytt annet ledd skal lyde:
For ikke rentebærende fordringer svares mellomrente for tiden fra åpning av bobehandlingen til den dag da fordringen, uten hensyn til insolvensen, ville ha forfalt. Kongen fastsetter mellomrentens størrelse.
Overskriften til kapittel 7 skal lyde:
Kapittel 7. Skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser
§ 7-3 overskriften og første ledd skal lyde:
§ 7-3. Konkursboets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler.
Kommer skyldnerens bo under konkursbehandling, har konkursboet rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet. Konkursboet kan velge om det vil tre inn i en avtale, selv om avtalen har løpt videre etter åpningen av en forutgående gjeldsforhandling. Den annen part kan kreve at konkursboet uten ugrunnet opphold tar stilling til om det vil benytte sin rett.
Ny § 7-3a skal lyde:
§ 7-3a. Skyldnerens avtaler ved åpning av gjeldsforhandling.
Skyldnerens avtaler løper videre etter åpning av gjeldsforhandling. Åpningen gir ikke i seg selv den annen part rett til å heve avtalen med skyldneren. Bestemmelsene i § 7-3 annet ledd gjelder likevel tilsvarende.
Har skyldneren misligholdt en avtale om leie av fast eiendom, kan avtalen bare heves dersom begjæring om fravikelse er mottatt hos namsmannen eller namsretten før åpningen av gjeldsforhandlingen.
§ 7-4 skal lyde:
§ 7-4. Virkningen av at konkursboet trer inn.
Trer konkursboet inn i skyldnerens avtale, blir det berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. Den annen parts fordring dekkes som massefordring.
Er avtalen ved konkursåpningen delvis oppfylt, kan konkursboet kreve å tre inn i avtalen bare for den uoppfylte dels vedkommende. Dette gjelder likevel ikke dersom den annen parts eller skyldnerens ytelse etter avtalen er udelelig eller på grunn av sammenhengen mellom de enkelte deler må betraktes som en enhet.
Gjelder avtalen en løpende ytelse til skyldneren, blir konkursboet ved sin inntreden bare forpliktet til å utrede vederlaget for tiden fra konkursåpningen som massefordring.
Ny § 7-4a skal lyde:
§ 7-4a. Virkningen av at avtalen løper videre under gjeldsforhandling.
Skyldneren er under gjeldsforhandlingen fortsatt forpliktet og berettiget på avtalens vilkår. Skal skyldnerens avtaler omfattes av gjeldsforhandlingen, må den annen part meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning.
Bestemmelsene i § 7-4 annet og tredje ledd gjelder uansett tilsvarende, slik at den annen parts vederlagskrav ved gjeldsforhandlingens åpning omfattes av gjeldsordningen.
§ 7-5 skal lyde:
§ 7-5. Plikt til å oppfylle eller stille sikkerhet.
Trer konkursboet inn i skyldnerens avtale, eller skal en avtale løpe videre etter åpning av gjeldsforhandling, og er tiden for hel eller delvis oppfyllelse fra den annen parts side kommet, kan den annen part kreve at en tilsvarende del av avtalen oppfylles eller dersom henstand er gitt, at det stilles sikkerhet for slik oppfyllelse. Samme rett har den annen part som har levert en ytelse, dersom ytelsen kunne vært krevd tilbake om konkursboet ikke var trådt inn i avtalen, eller dersom avtalen løper videre etter åpning av gjeldsforhandling. Sikkerhet kan ikke kreves stilt for den del av motytelsen som den annen part allerede har oppnådd rettsvern for.
Angår avtalen en løpende ytelse til skyldneren, og skal vederlaget leveres etterskuddsvis for en periode om gangen, skal sikkerheten til enhver tid dekke den først forfalte termin for så vidt denne gjelder tiden etter åpning av konkurs eller gjeldsforhandling.
Finner skifteretten at en sikkerhetsstillelse etter reglene i de foregående ledd ikke gir den annen part tilstrekkelig beskyttelse, kan den bestemme at det skal stilles sikkerhet også før den annen parts oppfyllelsestid er kommet eller i videre omfang enn nevnt.
Avtaler som skyldneren og den annen avtalepart har truffet om plikt til å stille sikkerhet, kan settes til side av skifteretten dersom de er urimelig tyngende for konkursboet eller skyldneren under gjeldsforhandling.
§ 7-6 skal lyde:
§ 7-6. Ekstraordinær oppsigelsesadgang.
Selv om avtalen løper videre etter åpning av gjeldsforhandling, kan skyldneren, uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse, si opp avtalen med sedvanemessig varsel, eller dersom slik sedvane ikke foreligger, med tre måneders varsel. Trer konkursboet inn i skyldnerens avtale, kan det, uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse, si opp avtalen med sedvanemessig varsel, eller dersom slik sedvane ikke foreligger, med tre måneders varsel.
Sies avtalen opp før det etter denne er adgang til det, kan den annen part kreve det tap vedkommende derved lider, dekket som dividendefordring.
Ekstraordinær oppsigelse etter første ledd griper ikke inn i den annen parts rett i den utstrekning den er beskyttet ved tinglysing eller på annen tilsvarende måte.
§ 7-7 skal lyde:
§ 7-7. Den annen parts hevingsrett.
Dersom konkursboet ikke trer inn i skyldnerens avtale, eller ikke oppfyller eller stiller sikkerhet etter § 7-5, kan den annen part heve avtalen. Samme rett til heving har den annen part dersom skyldneren under gjeldsforhandling ikke oppfyller eller stiller sikkerhet etter § 7-5. Mislighold fra skyldnerens side som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen, kan den annen part også gjøre gjeldende som hevingsgrunn etter de regler som gjelder for vedkommende avtale.
Har den annen part før åpning av gjeldsforhandling eller konkurs helt eller delvis levert sin ytelse, kan vedkommende for den leverte del bare heve dersom det er tatt gyldig forbehold om tilbakeføring av ytelsen eller dersom ytelsen var en pengeytelse. Den annen part har bare krav på dividende av pengeytelse som skal tilbakeføres på grunn av heving.
§ 7-8 skal lyde:
§ 7-8. Den annen parts erstatningskrav.
Dersom en avtale faller bort eller blir hevet som følge av at det åpnes gjeldsforhandling eller konkurs, kan den annen part kreve sitt tap ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt dekket som dividendefordring.
§ 7-9 skal lyde:
§ 7-9. Tilbakeleveringsplikt.
Er den annen parts ytelser overgitt til konkursboet etter boåpningen, skal boet levere ytelsen tilbake dersom det ikke trer inn i avtalen etter de foranstående regler.
Er den annen parts ytelse overgitt til skyldneren etter åpning av gjeldsforhandling, skal skyldneren levere ytelsen tilbake, foreta kontraktsmessig oppgjør eller stille sikkerhet for slikt oppgjør.
§ 7-10 skal lyde:
§ 7-10. Avtale om leie av fast eiendom ved konkurs.
Konkursboet trer uten særskilt vedtagelse inn i avtaler om leie av fast eiendom som skyldneren har inngått i forbindelse med sin ervervsvirksomhet, dersom skyldneren har tiltrådt bruken før åpningen av bobehandlingen. Dette gjelder likevel ikke dersom konkursboet senest fire uker etter åpningen erklærer at det ikke vil tre inn og stiller det leiede til utleierens rådighet innen fristen. For øvrig gjelder § 7-6 første ledd første punktum tilsvarende.
Selv om konkursboet erklærer ikke å ville tre inn, må det utrede leien som masseforpliktelse for så vidt angår tiden fra åpningen av bobehandlingen inntil erklæringen kommer frem til utleieren, eller inntil det senere tidspunkt da det leiede blir stilt til utleierens rådighet. Dersom det på eiendommen er eiendeler som inngår i konkursbeslaget, anses ikke det leiede stilt til rådighet før eiendelene enten er fjernet eller abandonert. For øvrig gjelder § 7-6 første ledd annet punktum tilsvarende.
At skyldneren har misligholdt sin plikt til å betale leie, gir ikke utleieren rett til å kreve fravikelse, med mindre begjæring om fravikelse er mottatt hos namsmannen eller namsretten før åpningen av bobehandlingen.
§ 7-11 skal lyde:
§ 7-11. Arbeidsavtalers stilling ved konkurs.
Konkursboet trer uten særskilt vedtagelse inn i arbeidsavtale med arbeidstaker i skyldnerens ervervsvirksomhet. Dette gjelder likevel ikke dersom konkursboet senest tre uker etter konkursåpningen erklærer at det ikke vil tre inn i arbeidsavtalen. Slik erklæring skal være skriftlig og kan gis samlet for alle arbeidstakere ved skriv til tillitsvalgte eller ved oppslag på arbeidsplassen. Erklæringen skal også opplyse om arbeidstakerens rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. Arbeidstakeren plikter å stå til disposisjon for konkursboet i perioden før konkursboet har tatt stilling til spørsmålet om inntreden i arbeidsavtalen.
Dersom konkursboet trer inn i arbeidsavtalen, blir det berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. Fordring på lønn og annen godtgjørelse utredes som massefordring fra og med konkursåpningen. Arbeidstakeren kan likevel si opp avtalen med en måneds varsel. Boet kan med en måneds varsel tre ut av arbeidsavtalen. Dersom boet trer ut av arbeidsavtalen, består avtalen frem til den sies opp etter arbeidsforholdets alminnelige regler og oppsigelsesfristen er løpt ut. Vederlaget utredes da som dividendefordring fra utløpet av en måned etter at boet ga varsel om det ville tre ut av arbeidsavtalen. Har arbeidstakeren utført arbeid for konkursboet i denne perioden, dekkes vederlaget likevel som massefordring.
Dersom konkursboet ikke trer inn i arbeidsavtalen, består avtalen frem til den sies opp etter arbeidsforholdets alminnelige regler og oppsigelsesfristen er løpt ut. Vederlaget utredes som dividendefordring fra og med konkursåpningen. Vederlag for arbeid som er utført for konkursboet etter konkursåpningen, dekkes likevel som massefordring.
Arbeidstakeren har rett til å ta annet arbeid en måned etter at boet ga varsel som nevnt i annet ledd fjerde punktum om at det ville tre ut av arbeidsavtalen, og i oppsigelsestiden etter tredje ledd. Arbeidstakeren skal tidligst mulig varsle boet om tiltredelse i et nytt arbeidsforhold. Annen inntekt arbeidstakeren har hatt i samme tidsrom går til fradrag i dividendefordringen i den utstrekning den kommer istedenfor inntekt i skyldnerens tjeneste. Har arbeidstakeren ikke fått annet arbeid, kan dividende bare kreves dersom arbeidstakeren er reell arbeidssøker (jf. folketrygdloven § 4-5) og, forutsatt at vedkommende har hatt mulighet til det, dessuten har meldt seg som arbeidssøker til arbeidsformidlingen uten ugrunnet opphold.
Det svares ikke arbeidsgiveravgift av dividendebetalinger vedrørende lønn og annen godtgjørelse etter arbeidsavtalen.
§ 7-12 skal lyde:
§ 7-12. Avtaler om produksjonsavgift.
Har skyldneren forpliktet seg til å betale avgift (royalty) av sin produksjon, kan avgiftskravet for produksjon som er blitt påbegynt før åpningen av bobehandlingen og hvor det er foretatt investeringer av betydning, bare gjøres gjeldende som dividendekrav, selv om produksjonen blir fullført eller det produserte solgt av konkursboet eller skyldneren etter åpning av gjeldsforhandling. Konkursboet eller skyldneren må likevel betale fullt ut så meget av avgiften som svarer til den medvirkning den annen part har ydet etter åpningen av konkursen eller gjeldsforhandlingen.
§ 8-14 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Er pantet overført til panthaver etter konkursloven § 117c, kan dividende bare kreves av den del av fordringen som overstiger den beregnede verdien på overføringstidspunktet.
§ 9-2 første ledd nr. 3 skal lyde:
3) andre forpliktelser påført skyldnerens bo under bobehandlingen.
§ 9-2 første ledd nr. 4 til 6 oppheves.
§ 9-2 annet ledd skal lyde:
I den utstrekning det er midler til det, dekkes dessuten:
1)omkostningene ved en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling eller et offentlig skifte av skyldnerens dødsbo;
2)andre forpliktelser påført skyldnerens bo med gjeldsnemndas tillatelse under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling eller med skifterettens samtykke under offentlig dødsboskifte;
3) ordringer som nevnt i § 9-4 påført skyldnerens bo under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling eller under offentlig dødsboskifte, og fordringer som til slik tid er oppstått ved forbrukerkjøp eller andre avtaler med forbruker under fortsatt drift av skyldnerens forretning.
§ 9-7 første ledd nr. 1 bokstavene a og b skal lyde:
a) Rente som etter åpning av bobehandlingen påløper på fordring som nevnt i §§ 9-3, 9-4 og 9-6. Utregningen skjer etter samme rentefot for alle krav. Renten fastsettes av Kongen.
b) Fordringer som nevnt i § 6-2 annet ledd.
I følgende bestemmelser skal ordet «tredjemann» endres til «tredjeperson»:
§ 3-8 første ledd, § 5-6 første ledd, § 5-11 tredje ledd (2 steder), § 5-12 tredje ledd (2 steder), § 5-13 første ledd bokstav b og annet ledd, § 8-2 (2 steder) og § 8-13.
I § 8-13 overskriften skal ordet «tredjemanns» endres til «tredjepersons».
VIII.
I lov 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral skal § 4-2 fjerde ledd første punktum lyde:
Åpning av offentlig forhandling om tvangsakkord eller konkurs registreres i samsvar med reglene i konkursloven §§ 36 og 79.
IX.
I lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp skal § 63 lyde:
§ 63. Insolvensbehandling.
Kommer en av partene under insolvensbehandling, gjelder bestemmelsene i dekningsloven kapittel 7.
X.
I lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart gjøres følgende endringer:
§ 3-24 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Tvangssalgsskjøte kan ikke registreres med mindre tvangssalget etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.
§ 3-35 tredje ledd første punktum skal lyde:
En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven, eller ved salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort.
§ 3-35 nytt fjerde ledd skal lyde:
En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.
Nåværende fjerde, femte og sjette ledd blir femte, sjette og nytt syvende ledd.
XI.
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) gjøres følgende endringer:
§ 29 tredje ledd første punktum skal lyde:
En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven, eller ved salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort.
§ 29 nytt fjerde ledd skal lyde:
En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.
Nåværende fjerde, femte og sjette ledd blir femte, sjette og nytt syvende ledd.
§ 44 første ledd nr. 5 skal lyde:
5) konkurs eller gjeldsforhandling blir åpnet hos skipets eier eller hos skyldneren;
§ 44 nytt annet ledd skal lyde:
Krav om innfrielse etter første ledd nr. 5 gir ikke rett til å kreve forsinkelsesrente.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
XII.
I lov ... om revisjon og revisorer (revisorloven) skal § 6-2 nytt femte ledd lyde:
Har den revisjonspliktige åpnet gjeldsforhandling, gjelder konkursloven § 18a om revisors opplysnings- og bistandsplikt. Er den revisjonspliktiges bo tatt under konkursbehandling, gjelder konkursloven § 101 fjerde ledd.
XII.
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser
1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.
2. Om ikke annet er bestemt, skal den nye lovgivningen anvendes på alle boer der begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs kommer inn til skifteretten etter lovens ikrafttredelse og på alle dødsboer der dødsfallet finner sted etter dette tidspunkt.
3. Virkningen av en forutgående begjæring om akkordforhandling eller konkurs eller skyldnerens død før den nye lovgivning er trådt i kraft, bestemmes etter den hittil gjeldende lovgivning.
4. Disposisjoner som er foretatt før lovens ikrafttredelse, berøres ikke av endringene i lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) kapittel 5.
5. Endringene i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 3-15 annet ledd gjelder bare avtaler om salgspant stiftet etter lovens ikrafttredelse.
6. For øvrig gjelder loven også for avtaler stiftet før ikrafttredelsen.
B.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering i Løseøreregisteret.
Oslo, i justiskomiteen, den 26. mai 1999.
Kristin Krohn Devold,leder. |
Finn Kristian Marthinsen,ordfører. |
Jan Simonsen,sekretær. |