Banklovkommisjonens forslag til regler om tvisteløsning
inneholder i første rekke regler om nemndsbehandling. Bestemmelsene
tar blant annet sikte på å hjemle Bankklagenemndas
virksomhet i loven.
I dag er Bankklagenemndas avgjørelser rådgivende.
Banklovkommisjonen har vurdert om lovteksten bør åpne
for at nemndas avgjørelser skal ha tvangs- og rettskraftvirkninger.
Kommisjonens flertall mener at en omlegging av ordningen i en slik
retning vil kunne få klart negative konsekvenser for nemndas
virksomhet. Kommisjonens mindretall mener derimot at avgjørelsene
til nemnda bør ha samme virkning som dom med mindre søksmål
for domstolene ble reist innen en frist.
Høringsinstansene er i første rekke opptatt
av spørsmålet om nemndsavgjørelser bør
tillegges tvangs- og rettskraft, og det er delte oppfatninger av dette
spørsmålet. Det pekes bl.a. på at mange
forbrukere vil ha problemer med å bringe en sak inn for
by- eller herredsrett dersom finansinstitusjonen ikke følger
vedtaket fra nemnda. Samtidig pekes det på at dersom finansinstitusjonen
anker og gis medhold i by-/herredsretten, må forbrukeren
som hovedregel betale i hvert fall egne saksomkostninger, i tillegg
til hovedkravet. Flere instanser foreslår at virkeområdet
for nemndsreglene utvides, slik at også næringsdrivende får
adgang til å bringe inn tvister til nemndsbehandling.
Departementet har også det inntrykk at Bankklagenemnda
siden opprettelsen i 1988 har fungert godt. Departementet er enig
med Banklovkommisjonen i at det er grunn til å gi Bankklagenemnda,
og eventuelle andre fremtidige nemnder innenfor finansavtalelovens
område, mulighet til å oppnå en viss
lovmessig forankring. Opprettelsen av slike nemnder og fastlegging
av virkeområde, finansiering m.v. bør imidlertid fortsatt
være basert på avtale mellom finansinstitusjonene
på den ene siden, og organisasjoner som representerer kundene
på den andre siden.
Lovmessig forankring av avtalebaserte nemnder er allerede etablert
på flere ulike områder. Utgangspunktet er at selve
etableringen av nemndene er basert på avtale. Lovreglene
gir imidlertid en adgang til å legge fram vedtektene for
Kongen med sikte på godkjenning, og dersom godkjenning
oppnås, vil dette ha visse rettsvirkninger. Felles for
de nevnte ordningene er regler om at det ikke kan reises søksmål
ved domstolene så lenge tvisten er til behandling i nemnda.
Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at man for tvister
som faller inn under finansavtaleloven, bør velge en ordning
som i det vesentlige svarer til den som allerede er etablert. Departementet
bemerker for øvrig at nemndene vil være avtalebasert,
og at det ikke vil være noe i veien for å etablere
en nemndsordning der en eller flere organisasjoner for næringsdrivende
deltar på kundesiden.
Departementet er, i samsvar med forslaget fra Banklovkommisjonens
flertall, kommet til at loven ikke bør inneholde bestemmelser
om tvangs- og rettskraft for nemndsavgjørelser. Departementet
legger bl.a. vekt på at Bankklagenemnda hittil har fungert godt,
og at virkningene av å innføre tvangs- og rettskraft
på flere måter vil være usikre. Som Banklovkommisjonen
er inne på, vil Kongen i forbindelse med godkjenning av
nemndsvedtekter kunne stille krav om prosedyrer som tar hensyn til
forbrukernes interesser i tilfeller der en finansinstitusjon ikke
vil rette seg etter nemndsavgjørelse.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger på dette området. Komiteen ser
at det kan være gode grunner til å gi Bankklagenemndas
avgjørelse en form for rettskraft. Imidlertid frykter komiteen at
en slik endring også kan føre til negative konsekvenser
for forbrukerne. Komiteen er derfor enig i at det
synes som om den beste løsningen er å videreføre
nemndas virksomhet som før, som også synes å ha
fungert godt. Muligheten til å få finansinstitusjoner til å følge
nemndas avgjørelser der det vises manglende vilje til det,
bør etter komiteens mening heller gjøres
gjennom nemndsvedtektene.