Til Odelstinget
Sosial- og helsedepartementet legg i proposisjonen fram forslag
til endringar i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott
til ordninger for avtalefestet pensjon, og lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd.
I lova om avtalefesta pensjon gjer departementet framlegg om
eit nytt delpensjonssystem for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt
basert på eit såkalla pro rata-prinsipp. Det inneber
at pensjonen blir fastsett i høve til kor mykje arbeidsinntekta
blir sett ned. Føremålet med framlegget er å innskrenke høvet
for AFP-pensjonistar til å få ei høgare
disponibel inntekt når yrkesaktiviteten blir redusert enn
det dei hadde som fullt yrkesaktive. Departementet meinar at det
ikkje bør vere meir lønnsamt å ta ut
pensjon enn å halde fram i fullt arbeid.
Dessutan gjer departementet framlegg om at alderspensjonen frå folketrygda
for alle mellom 67 og 70 år skal avkortast etter dei gunstige
reglane som blei innførte i 1997, det vil seie at pensjonen
skal avkortast med 40 pst. av arbeidsinntekt som overstig grunnbeløpet.
I dag er det to sett med avkortingsreglar, avhengig av om ein har
teke ut AFP før fylte 67 år eller ikkje. Føremålet
er at alle alderspensjonistar mellom 67 og 70 år i folketryga
blir stilte overfor like avkortingsreglar.
Departementet føreslår at endringane tek til å gjelde
frå det tidspunktet Kongen fastsett. Endringane i rammelova
for AFP får berre verknad for nye pensjonistar frå dette
tidspunktet, og såleis ikkje for løpande pensjonar.
Endringane i folketrygdlova får òg verknad for
løpande pensjonstilfelle.
Framlegget er basert på utgreiinga frå Førtidspensjonsutvalet,
jf. NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering, kva gjeld desse spørsmåla.
I samband med inntektsoppgjeret våren 1997 avtalte partane
i arbeidslivet at det skal vere høve til å gjere
skriftleg avtale om å redusere arbeidstida med éin
eller to heile dagar og samstundes kunne ta ut delpensjon etter
ordninga med avtalefesta pensjon (AFP). Før 1. oktober
1997 hadde partane vedtektsfesta at ein måtte slutte heilt
i stillinga for å kunne gå av med AFP.
Etter dei reglane som i dag gjeld for kombinasjon av pensjon
og arbeidsinntekt i AFP-ordninga, skal pensjonen bli avkorta med
50 pst. av inntekt over grunnbeløpet i folketrygda. Summen
av pensjon og arbeidsinntekt skal ikkje vere høgare enn
tidlegare inntekt. Når ein tek omsyn til skattefordelar
og AFP-tillegg, kan ein i mange høve få høgare
inntekt ved delpensjonering enn om ein held fram i arbeid. Det er lite
heldig og ikkje tilsikta. Arbeid bør alltid vere meir lønnsamt
enn pensjonering, særleg når pensjonering er vald
frivillig.
Sosial- og helsedepartementet varsla i Ot.prp. nr. 79 (1996-1997)
våren 1997 at ein måtte sjå nærmare på den
ordninga som gjeld i dag.
På bakgrunn av dette sende departementet den 11. desember
1997 ut på høyring alternative forslag til justeringar
av dei gjeldande reglane. Alle høyringsinstansane gav uttrykk
for at noko burde gjerast for i størst mogleg grad å avgrense
dei utilsikta konsekvensane ved ein kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt.
Høyringsinstansane gav likevel uttrykk for at eventuelle
lovendringar burde utsetjast i påvente av det utgreiingsarbeidet
om fleksibel pensjonering som var i gang.
I brev av 27. mai 1998 til departementet bad Landsorganisasjonen
i Norge spesielt om at det ikkje måtte gjennomførast
endringar før Førtidspensjonsutvalet hadde kome
med si vurdering av denne problemstillinga.
Førtidspensjonsutvalet la fram si innstilling (NOU 1998:
19 Fleksibel pensjonering) den 27. november 1998. Utvalet
drøftar mellom anna kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt
i AFP-ordninga, og har kome til at det er vanskeleg å redusere
dei uheldige konsekvensane gjennom å justere det gjeldande
systemet. Utvalet kjem i staden med framlegg om eit nytt delpensjonssystem
i AFP-ordninga.
I framlegget går utvalet inn for eit såkalla
pro rata-system, der pensjonen blir fastsett ut frå kor
mykje ein reknar med at den nye arbeidsinntekta utgjer i forhold til
tidlegare inntekt. Dersom den nye arbeidsinntekta til dømes
utgjer 65 pst. av tidlegare inntekt, blir det utbetalt ein pensjon
som svarer til 35 pst. av full pensjon. Når inntektsopplysningane
for det einskilde kalenderåret ligg føre, og det
då viser seg at vedkomande har fått for mykje
eller for lite utbetalt i pensjon i forhold til den faktiske inntekta,
skal det gjennomførast eit etteroppgjer - anten som trekk
i framtidige ytingar eller i form av ei etterbetaling.
Samstundes føreslår fleirtalet i utvalet at
alderspensjonen frå folketrygda for alle mellom 67 og 70 år skal
avkortast etter dei gunstige reglane som blei innførte
i 1997, det vil seie at pensjonen skal avkortast med 40 pst. av
arbeidsinntekt som overstig grunnbeløpet. Reglane skal
gjelde anten pensjonisten har teke ut avtalefesta pensjon før
fylte 67 år eller ikkje. Det skal heller ikkje vere noko øvre
grense for summen av pensjon og arbeidsinntekt.
Mindretalet gjer framlegg om at den skisserte pro rata-ordninga
for inntektsprøving mellom 62 og 67 år òg
skal gjelde for all inntektsprøving mellom 67 og 70 år
i folketrygda, uansett om det har vore teke ut AFP eller ikkje.
Sosial- og helsedepartementet sende framlegget frå Førtidspensjonsutvalet
om endringar i reglane for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt
i AFP-ordninga og i folketrygda på separat høyring
den 29. januar 1999 med frist for merknader den 11. mars 1999.
Før 1992 kunne personar mellom 67 og 70 år
kombinere alderspensjon med arbeidsinntekt så framt at summen
ikkje blei høgare enn 80 pst. av tidlegare arbeidsinntekt.
Alderspensjonen blei avtrappa i trinn på 25 pst. av full
pensjon. Det blei utbetalt anten 100, 75, 50 eller 25 pst. av full
pensjon, eller ingen pensjon i det heile. Ved sidan av full pensjon
var det mogleg å ha ei arbeidsinntekt på opptil
50 pst. av grunnbeløpet utan at pensjonen blei redusert.
Desse reglane blei òg gjorde gjeldande for AFP-ordninga,
som då berre omfatta 65- og 66-åringar.
I Trygdemeldinga (St.meld nr. 12 (1988-1989)) blei det vist til
at den trinnvise avtrappinga hadde store terskelverknader. Ein relativt
liten auke av arbeidsinntekta kunne føre til ein monaleg
reduksjon av den samla inntekta når ein måtte
gå ned eit trinn i pensjon, til dømes frå 50
til 25 pst. I meldinga blei det teke til orde for at alderspensjonen
burde inntektsprøvast etter same modellen som pensjon til attlevande
ektefelle. Denne modellen inneber at alle kan ha ei arbeidsinntekt
opp til eit fribeløp, og at pensjonen blir redusert med
ein viss prosent av arbeidsinntekt over fribeløpet.
Som resultat av stortingsbehandlinga (Innst. S. nr. 200 (1988-1989),
Ot.prp. nr. 77 (1989-1990) og Innst. O. nr. 11 (1990-1991)) blei
dei aktuelle avtrappingsreglane erstatta med reglar for inntektsprøving
etter same modellen som for attlevande ektefelle med verknad frå 1.
januar 1992. Dei nye reglane gjekk ut på at pensjonen
skulle reduserast med 50 pst. av den pensjonsgivande inntekta over
grunnbeløpet, og at summen av pensjon og den pensjonsgivande
inntekta ikkje kunne bli høgare enn tidlegare inntekt.
Desse reglane omfatta både alderspensjon i folketrygda
og AFP.
I Velferdsmeldinga (St.meld nr. 35 (1994-1995)) blei det føreslått
tiltak for å stimulere eldre arbeidstakarar til å stå lenger
i arbeid. Mellom anna blei det føreslått gunstigare
avkortingsreglar for alderspensjon for årsklassene 67,
68 og 69 år. Som resultat av stortingsbehandlinga (Innst.
S. nr. 180 (1995-1996), Ot.prp. nr. 4 (1996-1997) og Innst. O. nr.
16 (1996-1997)), blei reglane for denne aldersgruppa endra med verknad
frå 1. januar 1997, slik at det i dag finst to sett med
avkortingsreglar. Kva for reglar den einskilde kjem inn under, er
avhengig av om han eller ho har teke ut avtalefesta pensjon eller
ikkje:
For dei som ikkje har teke ut AFP
før dei fyller 67 år, blir alderspensjonen frå folketrygda
avkorta med 40 pst. av pensjonsgivande inntekt over eit fribeløp
tilsvarande grunnbeløpet i folketrygda (1 G). Det er inga øvre
grense for kor stor den samla inntekta kan vere.
For dei som tek ut AFP, og for alderspensjonistar i folketrygda
som tidlegare har motteke AFP, blir pensjonen avkorta med 50 pst.
av inntekt over grunnbeløpet. Pensjon og pensjonsgivande inntekt
må til saman ikkje bli høgare enn 100 pst. av
tidlegare inntekt.
I samband med at ordninga med delpensjon blei avtalt i AFP-ordninga,
vurderte partane i arbeidslivet eit pro rata-system basert på stillingsdel.
Dette systemet gjekk ut på at arbeidstakarar i full stilling
kunne gjere avtale med arbeidsgivaren om å redusere arbeidstida
med anten éin eller to dagar per veke. Dersom arbeidstida
blei redusert med éin dag per veke - det vil seie at vedkomande
etter pensjoneringstidspunktet arbeider fire dagar per veke (80
pst. av full stilling) - ville det bli ytt pensjon for éin
dag per veke (20 pst. av full pensjon). Tilsvarande ville det vere dersom
vedkomande trappa ned yrkesaktiviteten med to dagar per veke. Vedkomande
ville då vere i arbeid tre dagar per veke og få 60
pst. lønn, samtidig som pensjonen ville utgjere 40 pst.
av full pensjon.
Eit pro rata-delpensjonssystem basert på stillingsandel
har visse veikskapar. Mellom anna treng ein å ha eit parallelt
regelverk som fangar opp personar som ikkje har avtale med arbeidsgivaren
om fast redusert arbeidstid, og personar med variabel inntekt.
Ordningane med avtalefesta pensjon (AFP) for privat sektor er
regulert i tariffavtalar mellom partane i arbeidslivet. Desse ordningane
gjev arbeidstakarar høve til å gå av
med pensjon før den ordinære pensjonsalderen på 67 år
i folketrygda. Frå 1. mars 1998 er det høve
til å ta ut AFP frå fylte 62 år.
Lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger
for avtalefestet pensjon er ei rammelov som sett visse vilkår
for at ei AFP-ordning skal få statstilskott. Det er i dag
berre AFP-ordningane i privat sektor som får slikt tilskott.
Staten dekkjer gjennom dette tilskottet 40 pst. av pensjonsutgiftene
(eksklusive AFP-tillegget) for 64-, 65- og 66-åringer.
AFP i privat sektor blir rekna ut etter pensjonsreglane
i folketrygdlova. Det blir teke omsyn til pårekna framtidige
pensjonspoeng til og med det året vedkomande fyller 66 år,
på same måten som for uførepensjon frå folketrygda.
Pårekna framtidige pensjonspoeng blir godskrive i folketrygda
og får dermed verknad for alderspensjon frå folketrygda.
Dette inneber at AFP grovt sett svarar til den alderspensjonen ein
ville fått ved å halde fram i arbeid fram til
fylte 67 år. For eit gjennomsnittleg lønnsnivå vil
det gje ei brutto pensjonsdekning (før skatt) på 50-60
pst. av tidlegare lønnsinntekt, noko meir for lågare
inntekter og noko mindre for høgare inntekter. Netto pensjonsdekning
(etter skatt) blir noko høgare på grunn av dei særskilde
skattereglane for pensjonistar.
I tillegg til sjølve pensjonen blir det gitt eit såkalla AFP-tillegg,
noko som ytterlegare aukar kompensasjonsgraden før fylte
67 år. AFP-tillegget blei avtalt av partane i arbeidslivet
i samband med inntektsoppgjeret for 1992. I Fellesordninga LO/NHO
er det vedtektsfesta AFP-tillegget på 950 kroner per månad (11 400
kroner i året) skattefritt. I dei andre AFP-ordningane
er AFP-tillegget på 1 700 kroner per månad (20 400
kroner i året), men her er beløpet skattepliktig.
Frå 1. oktober 1997 blir pensjonen, inkludert
det vedtektsfesta AFP-tillegget, sett ned dersom han utgjer meir
enn 70 pst. av den tidlegare arbeidsinntekta, jf. rammelova § 2
første ledd bokstav c femte ledd. Sjå nærmare
i Ot.prp. nr. 79 (1996-1997). I praksis får denne regelen
stort sett berre verknad for personar med ei låg tidlegare
inntekt, av di pensjonistar med ei middels eller høg tidlegare
inntekt får ei lågare kompensasjonsgrad enn 70
pst.
I offentleg sektor blir AFP berekna på same måten som
i privat sektor for 62-, 63- og 64-åringar. For statleg
sektor fylgjer dette av lov 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet
pensjon for offentlige tjenestemenn m.fl. § 3.
Ordninga med AFP i kommunal sektor, som er tariffesta, følgjer
stort sett ordninga i statleg sektor.
I statleg sektor blir pensjonen rekna som ein tenestepensjon
frå fylte 65 år. Dersom ein folketrygdberekna
pensjon er høgare, blir differansen utbetalt i tillegg
til tenestepensjonen. I kommunal sektor har ein valt ei noko anna
løysing. Etter fylte 65 år får ein utbetalt
det beste av folketrygdalternativet og tenestepensjonsalternativet.
I praksis er det likevel ingen forskjell i ytingsnivået
mellom statleg og kommunal sektor.
Det blir ikkje gitt noko AFP-tillegg når pensjonen blir
fastsett som tenestepensjon i offentleg sektor.
Etter gjeldande reglar blir pensjonen sett ned dersom pensjonisten
har ei arbeidsinntekt over grunnbeløpet i folketrygda ved
sidan av pensjonen. Dette er regulert i rammelova § 2
første ledd bokstav d, som viser til folketrygdlova § 19-6
fjerde ledd.
Pensjonen blir ikkje avkorta dersom arbeidsinntekta er mindre
enn grunnbeløpet i folketrygda (fribeløp). Fribeløpet
utgjer 45 370 kroner per 1. mai 1998. Pensjonen
blir først redusert med eit beløp som svarer til
50 pst. av arbeidsinntekta over fribeløpet. Dersom den
reduserte pensjonen og arbeidsinntekta samla utgjer meir enn tidlegare
inntekt (øvre grense), blir pensjonen ytterlegare redusert.
Den tidlegare inntekta blir fastsett ut frå dei tre beste
av dei åra vedkomande fylte 56, 57, 58, 59 og 60 år.
I tillegg kjem det vedtektsfesta AFP-tillegget, som ikkje vert
rekna med når ein avkortar pensjonen etter dei nemnde reglane.
Tillegget blir i etterkant redusert i det same høvet som
pensjonen er redusert.
Desse avkortingsreglane gjeld både i privat og statleg
sektor. I statleg sektor er dette lovheimla for årskulla
frå 62 til 64 år, medan det for årskulla
frå 65 til 67 år er heimla i hovudtariffavtalen.
Reglane gjeld òg når pensjonen i kommunal sektor
blir fastsett som ein folketrygdpensjon. Når AFP i kommunal
sektor blir fastsett som ein tenestepensjon er det berre inntekt
frå arbeidsforhold som medfører fortsatt medlemskap
i ei offentleg tenestepensjonsordning som fører til avkorting
i pensjonen. Pensjonen blir då avkorta etter stillingsdel.
AFP etter tenestepensjonsalternativet blir såleis ikkje
redusert for arbeidsinntekt frå privat sektor.
Det er ei allmenn oppfatning at det skal lønne seg å arbeide
framfor å velje å ta ut pensjon. Det er heller inga
usemje om at personar som vel å kombinere pensjon med redusert
arbeidstid, under elles like vilkår bør ha noko
mindre i samla inntekt enn dei som vel å halde fram i full
jobb. Likeins bør dei som kombinerer pensjon med arbeidsinntekt,
ha noko meir i samla inntekt enn dei som vel å ta ut full
pensjon. Då bør det òg vere slik at den
som reduserer arbeidsinnsatsen sin i eit større omfang,
bør ha ei noko mindre samla inntekt enn den som reduserer
arbeidsinnsatsen sin i eit mindre omfang, alt anna likt.
Dagens reglar om kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt fører
til at redusert arbeidsinnsats opp til eit visst inntektsnivå kan
gi ein auke i disponibel inntekt. Det kan vidare lønne
seg å redusere arbeidsinnsatsen med to dagar framfor éin
dag per veke.
Førtidspensjonsutvalet viser i si utgreiing til at grunngivinga
for at AFP blei oppretta, først og framst var omsynet til
eldre arbeidstakarar som var slitne etter lange yrkeskarrierer.
Dei skulle få høve til å gå av tidlegare
enn ved 67 år. Reglane for utrekning av pensjon blei utforma
etter modell av uførepensjonsordninga. Utvalet uttalar
at dersom det verkeleg er denne typen arbeidstakarar som nyttar
seg av AFP-ordninga, kan det argumenterast med at det er fornuftig å leggje opp
til generøse kombinasjonsløysingar for å få folk til å halde
fram i delvis arbeid. Utvalet viser vidare til at AFP-ordninga har
utvikla seg i retning av ei generell ordning der dei fleste har
eit reelt val mellom å halde fram i fullt arbeid eller å gå av
med pensjon. Dei reglane som i dag gjeld for avkorting av pensjon
mot arbeidsinntekt, framstår dermed som svært
gunstige, og gir eldre arbeidstakarar sterke incentiv til å trappe ned
arbeidsinnsatsen frå fylte 62 år.
Utvalet meiner at dagens avkortings- og avgrensingsreglar gir
til dels uønskte og ulogiske resultat som stimulerer til å redusere
arbeidsinnsatsen, og at det innanfor dagens rammer er lite rom for å avgrense
slike resultat i sterk nok grad.
Førtidspensjonsutvalet viser til at det i samband med
etableringa av delpensjonsordninga i AFP i 1997 blei vurdert ei
pro rata-ordning basert på stillingsprosent. Men eit slikt
system ville hatt klare veikskapar. Mellom anna ville det vere naudsynt å ha
eit parallelt regelverk som fanga opp dei som kombinerte pensjon
og arbeidsinntekt, men som ikkje hadde avtale med arbeidsgivaren
om ei bestemt redusert arbeidstid. Det ville òg vore nødvendig
at desse to regelverka gav nokolunde same resultat, for å hindre eventuelle
tilpassingar.
Utvalet meiner at eit pro rata-system i utgangspunktet framstår
som både enkelt og logisk. For å unngå ulike
regelverk for dei som har avtale med arbeidsgivaren om redusert
stilling, og dei som ikkje har nokon slik avtale, blir det føreslått
eit pro rata-system basert på arbeidsinntekt.
Utvalet ber elles avtalepartane om å opne for andre
kombinasjonar av arbeid og pensjon enn 20 og 40 pst. pensjonsgrad,
slik at fleksibiliteten i AFP-ordninga aukar.
Ifølge Førtidspensjonsutvalet bør
eit slikt delpensjonssystem i AFP-ordninga innehalde desse elementa:
1. Pensjonen blir fastsett ut frå kor
mykje ein reknar med at den nye arbeidsinntekta kjem til å utgjere
i forhold til tidlegare arbeidsinntekt. Dersom den nye inntekta
til dømes utgjer 65 pst. av tidlegare inntekt, blir det
utbetalt ein pensjon som svarer til 35 pst. av full pensjon. Dersom
den nye inntekta utgjer 25 pst. av tidlegare inntekt, blir det utbetalt ein
pensjon som svarer til 75 pst. av full pensjon.
2. Den einskilde pensjonist må sjølv informere trygdekontoret
om kor mykje han eller ho meiner arbeidsinntekta kjem til å utgjere
i eit kalenderår. Det same gjeld når vedkomande
ser at inntekta ikkje blir slik ein opphavleg hadde trudd. Trygdekontoret
justerer så pensjonsutbetalingane ut frå kor mykje
pensjonisten reknar med å ha i årleg arbeidsinntekt.
3. Når inntektsopplysningane for eit kalenderår
er kjende, og dersom det då viser seg at vedkomande har
fått for mykje utbetalt, fører det til trekk i
pensjonen framover. Dersom det viser seg at vedkomande har fått
for lite utbetalt i pensjon, skal differansen etterbetalast. Dersom
det viser seg at pensjonisten har hatt ei arbeidsinntekt på til dømes
55 pst. av tidlegare inntekt, skal etteroppgjeret baserast på at
vedkomande hadde rett til 45 pst. av full pensjon.
Utvalet viser til at ordninga elles bør utformast med
tanke på enkel administrasjon, slik at det ikkje blir naudsynt
med etteroppgjer for uvesentlege beløp. Utvalet uttalar òg
at det truleg ikkje vil vere føremålstenleg å avkorte
pensjonen mot låge inntekter.
Ettersom den endelege avrekninga må utførast
etter opplysningar frå skattestyresmaktene, blir det endelege
pensjonsbeløpet først klart ei tid etter at likninga
er kjend. Men i prinsippet kan eit etteroppgjer i samband med pensjonsutbetalingar
samanliknast med eit skatteoppgjer. På same måten
som ein baserer forskotsskatten for sjølvstendig næringsdrivande
på skattytaren sitt eige anslag, baserer ein «forventa årleg inntekt»,
og dermed frådraget i forhold til full pensjon, på mottakaren
si vurdering. Når den endelege likninga ligg føre,
får skattytaren restskatt eller tilbakebetalt for mykje
trekt skatt. På tilsvarande måte må pensjonisten
betale tilbake for mykje utbetalt pensjon (ved trekk i framtidige
ytingar) eller få tilsendt etterbetaling ved for lite utbetalt
pensjon.
Dei inntektsprøvingsreglane som i dag gjeld i AFP-ordninga,
gjeld òg når AFP-pensjonisten får alderspensjon
frå folketrygda. Desse reglane gjeld fram til fylte 70 år,
då pensjonisten får rett til alderspensjon frå folketrygda
utan noko atterhald. Det vil seie at pensjonen blir utbetalt utan
noko form for inntektsprøving. Personar som ikkje har teke
ut AFP, er frå 1997 omfatta av gunstigare inntektsprøvingsreglar
når dei er mellom 67 og 70 år. For denne gruppa
blir pensjonen redusert med 40 pst. av inntekt over grunnbeløpet,
og det er inga øvre grense for kor mykje samla pensjon
og arbeidsinntekt kan utgjere.
Førtidspensjonsutvalet reiser spørsmål
om det er tenleg å framleis ha to sett med inntektsprøvingsreglar for
alderspensjonistar mellom 67 og 70 år i folketrygda, avhengig
av om dei har teke ut AFP eller ikkje.
Utvalet peiker òg på at dei særskilde
reglane som gjeld etter fylte 67 år for personar som ikkje
har teke ut AFP, blei innført for å stimulere
folk til å halde fram lengre i arbeid. Det kan tale for å ha
ulike ordningar. Reglane blei vedtekne av eit samrøystes
Storting i 1997.
Fleirtalet i utvalet føreslår at alderspensjonen
for alle mellom 67 og 70 år skal avkortast etter dei gunstige
reglane som blei innførte i 1997. Det vil seie at pensjonen
skal avkortast med 40 pst. av arbeidsinntekt som overstig grunnbeløpet.
Reglane skal gjelde anten pensjonisten har teke ut AFP før
fylte 67 år eller ikkje. Det skal heller ikkje vere noko øvre grense
for summen av pensjon og arbeidsinntekt.
Eit mindretal i utvalet (medlemmene Knudsen og Bautz) er usamde
i at det skal vere andre reglar for inntektsprøving for
personar mellom 67 og 70 år i folketrygda enn det er for
personar mellom 62 og 66 år i AFP. Desse medlemmene viser
til at det er eit stort problem at det er ulike reglar for regulering
av forholdet mellom arbeidsinntekt og pensjon i dei ulike ordningane.
Mellom anna varierer reglane alt etter tariffområde, aldersgrupper
og om inntekta skriv seg frå kommunal, statleg eller privat
verksemd. Dette fører til manglande oversikt for publikum
og ei monaleg administrativ meirbelastning. Mindretalet legg hovudvekta
på omsynet til forenkling og behovet for oversiktlege reglar.
For dei som held fram i delvis arbeid etter fylte 67 år
etter å ha motteke delvis AFP i kombinasjon med arbeidsinntekt,
synest mindretalet det er underleg at det no skal gjelde andre reglar
for kombinasjon av arbeidsinntekt og pensjon. Mindretalet gjer på bakgrunn
av dette framlegg om at dei nye reglane for inntektsprøving
for personar mellom 62 og 66 år i AFP òg blir
gjorde generelt gjeldande for all inntektsprøving for personar
mellom 67 og 70 år i folketrygda.
Eit tredje alternativ er å vidareføre det systemet som
gjeld i dag, det vil seie at dei som har teke ut AFP, beheld det
same avkortingssystemet fram til fylte 70 år, medan dei
gjeldande (gunstigare) reglane står ved lag for dei som
tek ut pensjon først etter fylte 67 år.
Sosial- og helsedepartementet sende framlegget frå Førtidspensjonsutvalet
om endringar i reglane for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt
på høyring den 29. januar 1999.
Samtlege av dei høyringsinstansane som har uttalt seg,
meiner at framlegget frå Førtidspensjonsutvalet om
pro rata delpensjon i AFP-ordninga samla sett framstår
som ei betre ordning enn dagens reglar, og at det innafor dagens
rammer er for lite rom til å avgrense dei til dels ulogiske
resultata.
Når det gjeld spørsmålet om avkortingsreglane
i folketrygda mellom 67 og 70 år, støttar fleirtalet
av høyringsinstansane framlegget frå fleirtalet
i Førtidspensjonsutvalet om at ein bør avkorte
alderspensjonen for alle mellom 67 og 70 år etter dei gunstige reglane
som blei innført i 1997.
Når det gjeld spørsmålet om når
dei nye reglane skal tre i kraft, uttalar Statens Pensjonskasse
at det må «avsettes tilstrekkelig tid mellom vedtak
og ikrafttredelsesdato».
Når det gjeld dei meir administrative sidene ved framlegget,
viser Rikstrygdeverket til at det er behov for ein fornuftig avgrensing
av ordninga i form av friinntekt, toleransegrense for endringar
og rutiner for etteroppgjør.
Departementet viser til at Førtidspensjonsutvalet meiner
at eit pro rata-system basert på inntekt og med etteroppgjer
samla sett framstår som betre enn dagens avkortings- og
avgrensingsreglar. Utvalet føreslår derfor at
dagens reglar for avkorting av AFP-pensjon mot arbeidsinntekt blir
avløyste av eit pro rata-system basert på inntekt.
Departementet er samd i dette.
Departementet har merkt seg at dei høyringsinstansane
som har uttalt seg er positive til framlegget frå Førtidspensjonsutvalet
om pro rata delpensjon i AFP-ordninga.
Departementet meiner at framlegget til delpensjonssystem, er
føremålstenleg og logisk. Systemet vil i det vesentlege
eliminere dei uheldege utslaga som gjeldande reglar inneber. På grunn
av skattereglane vil det likevel i somme tilfelle kunne bli noko
høg kompensasjon når den tidlegare inntekta er
låg. Førtidspensjonsutvalet har òg gjort
framlegg til endringar i skattereglane når det gjeld AFP.
Departementet gjer på denne bakgrunn framlegg om å erstatte
dagens avkortings- og avgensingsreglar i AFP-ordninga med eit pro
rata delpensjonssystem som føreslått av Førtidspensjonsutvalet.
Departementet viser til rammelova for AFP § 2 første
ledd bokstav d i lovframlegget.
Lovframlegget gjeld direkte dei AFP-ordningane som får
statstilskott, det vil seie ordningane i privat sektor. Framlegget
gjeld òg for AFP 62 til og med 64 år i statleg
sektor, jf. lov 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet pensjon
for offentlige tjenestemenn m.fl. § 3. Dessutan
gjeld framlegget dei tariffesta ordningane i offentleg sektor som
viser til rammelova for AFP.
Lovframlegget er utforma med sikte på at ordninga må bli
regulert nærmare i forskrift, jf. rammelova for AFP § 7.
Departementet viser til at Førtidpensjonsutvalet i si vurdering
har lagt til grunn at ordninga må utformast med sikte på enkel
administrasjon, slik at det ikkje må gjerast etteroppgjer
for uvesentlege beløp. Utvalet gav dessutan uttrykk for
at det truleg ikkje vil vere gagnleg å avkorte pensjon
mot låge inntekter.
Rikstrygdeverket gir i si høyringsfråsegn uttrykk for
behovet for å avgrense talet på etterkontrollar,
og avrekningar talar for litt romslege toleransegrenser for endring
av pensjonar og ved avrekning og etteroppgjer i sakane. Rikstrygdeverket
meiner at det må fastsetjast eit nedre inntektsnivå for
at det i det heile tatt blir aktuelt å avkorte pensjonen.
På den andre sida viser Rikstrygdeverket til at ei friinntekt
på 1/2 G i eit pro rata-system framleis inneber
at pensjonistane klart tener på å ta ut delpensjon.
Departementet er enig i at eit toleransebeløp for når
det blir naudsynt å foreta avkorting og etteroppgjer må vere
langt lågare enn 1/2 G.
Departementet meiner at spørsmåla om ved kva for
inntektsnivå det bør vere aktuelt å avkorte
pensjonen, ved kva for avvik i høve til oppgitt inntekt
det blir naudsynt med endringar av løpande pensjon og om
etteroppgjeret, er viktig - både for den einskilde pensjonist,
for trygdeetaten og for dei pensjonskassene som skal administrere
ordninga. Desse spørsmåla vil bli nærmare
regulert i forskrift, men er likevel føremålstenleg å omtale
nærmare her.
Departementet legg til grunn at det ikkje skal gjerast reduksjon
i pensjonsutbetalingane når inntekta ved sidan av pensjonen
er låg, til dømes lågare enn 4 000
kroner per kalenderår.
Dess fleire gonger pensjonisten regulerer sitt overslag over
kor mykje vedkomande meiner å ha i arbeidsinntekt i løpet
av kalenderåret, dess meir arbeid blir det for trygdeetaten.
Rikstrygdeverket uttalar i denne samanheng at ein bør ha
retningsliner som avgrensar moglegskapen for å endre pensjonsutbetalingane,
til dømes 3-4 gonger per år. Departementet meiner at
ordninga bør utformast slik ho tek i vare pensjonistane
sine behov for justeringar, samtidig som det er ei administrativ
mogleg oppgåve for trygdeetaten. Departementet legg til
grunn at pensjonisten skal kunne be trygdekontoret om å justere
den løpande pensjonen når vedkomande ser at den årlege
arbeidsinntekta kjem til å avvike frå det opphavlege
overslaget med meir enn 4 000 kroner. Det bør
i oppstartfasen ikkje leggjast opp til nokon avgrensing på kor
mange gonger den einskilde kan endre pensjonen per år.
Dersom det viser seg at ordninga bli uforholdsmessig arbeidskrevjande å administrere,
bør det vere mogleg å vurdere eventuelle avgrensingar
i talet på justeringar per år.
Når det gjeld sjølve etteroppgjeret - det vil
seie når det blir aktuelt med etterbetaling av for lite
utbetalt pensjon og tilbakekrevjing av for mykje utbetalt pensjon
- legg departementet til grunn at det heller ikkje skal gjerast
slikt etteroppgjer når den faktiske inntekta avvik frå overslaget
med mindre enn 4 000 kroner i løpet av kalenderåret.
Samla beløp som kan haldast utanfor inntektsprøvinga
skal ikkje utgjere meir enn 4 000 kroner per kalenderår.
Eit slikt opplegg - med eitt beløp for når
det blir aktuelt med avkorting i høve til arbeidsinntekt,
når dei løpande pensjonsutbetalingane kan justerast
og når det skal foretakast etteroppgjer - meiner departementet
vil vere enkelt og føremålstenleg både
i høve til pensjonistane og dei som skal administrere pro
rata-ordninga. Departementet ser likevel ikkje bort i frå at det
kan bli aktuelt å justere dette beløpet etterkvart som
ein får erfaring med den framlagde pro rata-ordninga.
Som nemnd blir den tidlegare inntekta fastsett ut frå dei
tre beste av dei åra vedkommande fylte 56, 57, 58, 59 og
60 år. Nokre av høyringsinstansane, mellom anna
Rikstrygdeverket, meiner det er betre å fastsetje tidlegare
inntekt ut frå året før pensjonering.
Departementet vil peike på at dei gjeldande reglane er
fastsett ut frå omsynet til vekslande inntekt åra
før pensjonering. Spørsmålet om definisjon
av «tidlegare inntekt», vil ein ta stilling til
ved utforminga av forskrifta.
Framlegg til nærmare reglar vil om kort tid bli utarbeidd
i samråd med Rikstrygdeverket og dei andre pensjonsordningane
som administrerer AFP-ordningar. Utkast til forskrifter vil bli
sendt til ordinær høyring.
Departementet føreslår at rammelova for AFP § 7 blir
nærmare presisert for å gi heimel for å regulere nemnde
forhold.
Når det gjeld spørsmålet om avkortingsreglar
for alle alderspensjonistar i folketrygda, viser departementet til
at det etter handsaminga av Velferdsmeldinga blei innført
gunstigare avkortingsreglar for dei som held fram i arbeid fram
til fylte 67 år. Pensjonen blir avkorta med 40 pst. av
inntekt over grunnbeløpet, og det er ikkje noko øvre
tak på samla pensjon og arbeidsinntekt. Dei som har teke
ut AFP, får som tidlegare avkorta alderspensjonen frå folketrygda
med 50 pst. av inntekt over grunnbeløpet, og samla pensjon og
arbeidsinntekt skal ikkje utgjere meir enn tidlegare inntekt.
Meininga med desse to ulike regelsetta, er å stimulere
til høgare pensjoneringsalder. På den andre sida
er det uheldig og administrativt tungvint å ha ulike reglar
for alderspensjonistar i folketrygda.
Departementet har elles merkt seg at dei høyringsinstansane
som har uttalt seg, støttar framlegget frå Førtidspensjonsutvalet
om at alle alderspensjonistar mellom 67 og 70 år blir stilte
overfor like avkortingsreglar.
Næringslivets Hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund,
Rikstrygdeverket, Statens Pensjonskasse og De selvstendige kommunale
pensjonskasser meiner at pro rata-systemet òg bør
gjerast gjeldande for alderspensjon i folketrygda mellom 67 og 70 år.
Departementet har for så vidt forståing for
at det bør vere mest mogleg einsarta reglar i pensjonssystemet.
Det er likevel av stor betydning at pensjonssystemet skil mellom
pensjon før og etter fylte 67 år.
Mens folketrygda er ei generell, rettigheitsbasert pensjonsordning
som omfattar alle innbyggjarane i Noreg, opnar AFP-ordninga for
frivillig tidlegavgang frå arbeidslivet for dei som er
omfatta av ordninga. Pensjonsalderen i folketrygda definerer ei
norm for når ein person er alderspensjonist. Å viske
ut skilnaden mellom AFP-pensjonistar og alderspensjonistar, svekker
pensjonsalderen i folketrygda som aldersnorm for pensjonering. Etter
departementet si meining er det rimeleg at alderspensjonistane i
folketrygda får noko gunstigare vilkår enn dei
som tek ut AFP før 67 år dersom dei ønskjer å kombinere
arbeid og pensjon. Framlegget frå fleirtalet i Førtidspensjonsutvalet har
denne eigenskapen.
Departementet sluttar seg på denne bakgrunn til vurderinga
frå Førtidspensjonsutvalet om at det er uheldig
med ulike regelsett for avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt
for personar mellom 67 og 70 år i folketrygda avhengig
av om dei har vore AFP-pensjonistar eller ikkje. Dei gunstige reglane
som blei innført i 1997 om 40 pst. avkorting av arbeidsinntekt over
grunnbeløpet bør gjelde for alle pensjonistar
over 67 år.
Departementet gjer derfor framlegg om at alderspensjon mellom
67 og 70 år i folketrygda blir avkorta på same
vis - det vil seie med 40 pst. av arbeidsinntekt over grunnbeløpet
- uansett om det har vore teke ut AFP før fylte 67 år
eller ikkje.
Departementet viser til folketrygdlova § 19-6
i lovforslaget.
Ei ordning med pro rata-delpensjon i AFP inneber vanlegvis ei
innstramming i høve til dagens regler om kombinasjon av
pensjon og arbeidsinntekt. Det er òg klart at ordninga
vil innebere administrative meirkostnader for trygdeetaten. Men
det er vanskeleg å seie noko presist om dei økonomiske
konsekvensane ved å innføre ei slik delpensjonsordning.
På den eine sidan er det klart at jo færre personar
som vel å kombinere arbeid og pensjon, jo mindre blir innsparinga.
På den andre sidan vil det vere slik at trygdeetaten blir
påført høgare kostnader, jo fleire personar
som kombinerer arbeid og pensjon.
Pro rata-ordninga inneber administrative meirkostnader for trygdeetaten.
Dette gjeld både eingongskostnader i samband
med sjølve omlegginga og økte kostnader på grunn
av meirarbeid.
Rikstrygdeverket har peikt på at arbeidet med å få på plass
tilstrekkeleg EDB-støtte og gjere andre naudsynte førebuingar,
kan føre til det ikkje vil vere mogleg å gjennomføre
ordninga allereie frå 1. januar 2000. Dette har òg
samanheng med den såkalla 2000-problematikken. Departementet
tek likevel sikte på at det nye delpensjonssystemet i AFP-ordninga
tek til å gjelde så tidleg som mogleg i 2000,
forhåpentlegvis frå 1. mars 2000. For å gje
Rikstrygdeverket naudsynt tid til førebuingar, gjer departementet
framlegg om at nyordninga trer i kraft frå den tid Kongen
fastsett. Endringane skal berre få verknad for nye pensjonistar,
og såleis ikkje for personar som før dette allereie
tek imot AFP.
Framlegget til endringar i reglane for kombinasjon av arbeidsinntekt
og alderspensjon frå folketrygda mellom 67 og 70 år
vil ikkje føre til særlege administrative eller økonomiske
konsekvensar. Departementet føreslår at desse
endringane òg tek til å gjelde frå den
tid Kongen fastsett, men at dei med verknad frå denne dagen
skal gjerast gjeldande for alle løpande pensjonstilfelle.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag i proposisjonen om et nytt delpensjonssystem for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt basert på et såkalt pro rata-prinsipp. Flertallet vil peke på at dette innebærer at pensjonen blir fastsatt i forhold til hvor mye arbeidsinntekten blir satt ned. Dersom arbeidsinntekten f.eks. utgjør 65 pst. av tidligere inntekt, vil pensjonen tilsvare 35 pst. av full pensjon.
Flertallet vil vise til at Regjeringen foreslår å endre nåværende lov for å innskrenke muligheten for AFP- pensjonistene å få høyere disponibel inntekt når yrkesaktiviteten blir redusert enn om de var fullt yrkesaktive. Flertallet er enig med Regjeringen i at det må være mindre lønnsomt å ta ut pensjon enn å arbeide. Flertallet viser også til at det for tiden er mangel på arbeidskraft i Norge. Det vil også av den grunn være uheldig å ha ordninger som oppmuntrer til å slutte i arbeid.
Flertallet har merket seg at Førtidspensjonistutvalget i sin begrunnelse for å opprette AFP viser til hensynet til eldre arbeidstakere som var slitne etter lange yrkeskarrierer. Reglene ble utformet for å tilsvare uførepensjon. Utvalget viser imidlertid til at AFP på grunn av sine gunstige regler har utviklet seg til å bli en ordning som mange velger. Flertallet har videre merket seg at Førtidspensjonistutvalget støtter et pro rata-system da dette vil være både enkelt og logisk. Flertallet vil vise til at de høringsinstansene som har uttalt seg er positive til forslaget om pro-rata delpensjon i AFP.
Flertallet viser til at det etter hvert kalenderår må foretas et etteroppgjør ved at de som har fått utbetalt for mye i pensjon trekkes neste år, mens de som har fått for lite får etterbetalt. Flertallet er enig i at samlet beløp som skal holdes utenfor etteroppgjøret ikke skal utgjøre mer enn 4000 kroner.
Flertallet støtter også Regjeringens forslag om at folketrygden skal ha samme avkortningsregler for alle mellom 67 og 70 år. Flertallet vil vise til at det i dag er to forskjellige avkortningsregler for pensjonistene mellom 67 og 70 år. Flertallet vil peke på at det i 1997 ved behandling av velferdsmeldingen ble innført en mer gunstig avkortingsordning for de pensjonistene som ikke tar ut AFP-pensjon ved at disse får redusert inntekten med 40 pst. over grunnbeløpet og at det ikke er noen øvre grense for hvor mye samlet pensjon og inntekt kan utgjøre.
Flertallet har merket seg at meningen med forskjellige avkortningsregler er å stimulere til høyere pensjonsalder. Flertallet vil imidlertid peke på at ved å gi de som har tatt ut AFP-pensjon også de gunstigste reglene, oppmuntres aldersgruppen 67 – 70 år til å ta inntektsgivende arbeid. Flertallet vil også peke på at det er uheldig og tungvint å ha ulike regler for alderspensjonister i folketrygden.
Flertallet vil vise til at flertallet i førtidspensjonistutvalget foreslo at alle pensjonistene mellom 67 og 70 år skulle avkortes etter de gunstigste reglene. Flertallet har merket seg at NHO, KS, Rikstrygdeverket, Statens Pensjonskasse og de selvstendige pensjonskasser mener at pro rata-prinsippet også bør gjelde alderspensjon i folketrygden mellom 67 og 70 år. Flertallet er enig med Regjeringen i at det bør være gunstigere regler for alderspensjon etter 67 år i folketrygden enn for avtalefestet pensjon og støtter forslaget om at når sistnevnte pensjonister går over på alderpensjon i folketrygden, bør inntektsprøvingen være den samme som for alderspensjonister ellers.
Komiteens medlemmerfra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at dagens AFP-ordning er kommet på plass gjennom avtale mellom og med partene i arbeidslivet. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens framlegg og forslag om endringer/innstramminger ikke har skjedd i forståelse med partene. Saken burde derfor vært utsatt til slikt samarbeid er gjenopprettet i tråd med forutsetningene i de inngåtte inntektspolitiske avtaler mellom partene og Regjeringen.
Disse medlemmet mener at AFP-ordningen må videreføres i tråd med avtaleverket. Det videre arbeidet med pensjonsspørsmål må støtte opp om folketrygden som en felles fullverdig pensjonsordning for alle. Disse medlemmer legger til grunn at Regjeringen i det videre arbeid ikke på noen måte bryter med de avtaler som partene i arbeidslivet har inngått.
Disse medlemmer vil etter dette stemme mot det fremlagte lovforslaget
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg Regjeringens bekymring for yrkesdeltakelsen og at Regjeringen mener at en hovedutfordring framover vil være å unngå nedgang i yrkesdeltakelsen. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at pensjonssystemet bør videreutvikles med sikte på større fleksibilitet og at en høy yrkesdeltakelse blant eldre over tid vil være viktig for velferd og verdiskaping. Disse medlemmer mener imidlertid at andre virkemidler enn endringer i pensjonssystemet må vurderes i en slik sammenheng. Minstefradraget i lønnsinntekt som det ble oppnådd enighet om i budsjettforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, kan for eksempel bidra til økt motivasjon til å delta i arbeidslivet for de som eksempelvis kan kombinere arbeid og pensjon eller trygd. På denne bakgrunn vil disse medlemmer advare mot det syn at økt yrkesdeltakelse blant de eldre bare kan oppnås ved å svekke folketrygdens uførepensjonsordning og AFP-ordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til Fremskrittspartiets prinsipielle holdning og tidligere merknader i Innst. O. nr 54 (1993-94), Innst. S. nr. 188 (1992-93) og Innst. S. nr. 236 (1991-92) vedrørende avtalefestet pensjon.
Disse medlemmer viser til at det i dag er 25 000 pensjonister med avtalefestet pensjon hvorav ca 12 000 i privat sektor. I 1998 var utgiftene til AFP- pensjon over statsbudsjettet 304 millioner og antas for år 2000 å bli ca. 437 millioner. Fremskrittspartiet har vært imot denne ordningen med AFP-pensjon hovedsakelig fordi ordningen gjelder for et fåtall av potensielle pensjonister innen visse områder av arbeidsstyrken.
Disse medlemmer vil vise til at behovet for arbeidskraft er økende og det er ingen grunn til å innføre/videreføre ordninger som gjør det like økonomisk fordelaktig å gå av med pensjon som å være i arbeid. Fremskrittspartiet mener at 67 år skal være gjeldende aldersgrense for avgang fra yrkesaktiv tilværelse. Fremskrittspartiet er imidlertid for fleksibel pensjonsalder, men dette må tilpasses det økonomiske nivået. Fremskrittspartiet ønsker derfor en gradvis avvikling av AFP-ordningen for nye tilfeller.
Disse medlemmer vil allikevel med bakgrunn i prinsippet om at det må lønne seg å arbeide støtte Regjeringens forslag i denne omgang.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i alle sammenhenger har gått imot AFP-ordningen. Disse medlemmer viser til at ordningen er blitt meget dyrere enn hva partene i utgangspunktet hadde regnet med. Utgiftene til AFP-pensjoner over statsbudsjettet var i 1998 på 304 mill. kroner, og antas for 2000 å utgjøre ca. 437 mill. kroner. Høyre mener det på prinsipielt grunnlag er galt at staten yter betydelige bidrag til en ordning for førtidspensjonering som bare deler av arbeidsstyrken drar fordel av.
Disse medlemmer viser til at Norge står overfor en utvikling hvor andelen eldre i befolkningen øker, som kombinert med høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser gjør at Norge står overfor en utvikling hvor forsørgerbyrden på den yrkesaktive delen av befolkningen vil øke sterkt. Utviklingen i retning av lavere avgangsalder bidrar til å forsterke disse problemene. Det vises til at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 2000 anslår at Folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjoner vil øke fra 8 pst. av BNP i 1995 til 15 pst. av BNP i 2030.
Disse medlemmer viser til at antallet AFP-pensjonister har økt sterkt de siste årene. I løpet av 1998 økte antallet AFP-pensjonister med 60 pst., til 21 600. I løpet av de første åtte månedene i 1999 har antallet økt til rundt 25 000. 12 000 av disse kommer fra privat sektor.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag om innstramminger i AFP-ordningen vil bidra til å fjerne åpenbare urimeligheter i ordningen, og gir sin tilslutning til disse forslagene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at muligheten for å kunne pensjonere seg tidligere er et velferdsgode som må tas vare på og på enkelte områder styrkes. Samtidig er det rimelig at den som velger å ta ut økt fritid i form av pensjon ikke kan vente å få den samme inntektsutvikling som den som blir stående i arbeid. Det kan være behov for regelendringer som gjør det mer attraktivt for eldre arbeidstakere å delta i arbeidslivet, men dette må skje på en åpen måte i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene. Dette medlem forutsetter at eventuelle endringer ikke kommer i konflikt med at AFP-ordningen videreføres i tråd med avtaleverket.
Dette medlem viser til at Norge har den høyeste yrkesdeltakelsen i Europa, særlig fordi norske kvinner har nesten like høy yrkesdeltakelse som menn. Høy yrkesdeltakelse og full sysselsetting er viktig for å kunne opprettholde og videreutvikle velferden.
Dette medlem er enig med Regjeringen i at det er en politisk utfordring å opprettholde yrkesdeltakelsen. Denne utfordringen gjelder ikke bare for eldre arbeidstakere. Dette medlem vil peke på at det særlig er blant kvinner, innvandrere, deltidsarbeidende og ledige det er et potensiale for å øke yrkesdeltakelsen. Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag som ville økt yrkesdeltakelsen:
-
Avvikling av kontantstøtten.
-
Langt sterkere satsing på tiltaksplasser for å få ledige og yrkeshemmede over i ordinært arbeid.
-
Opplysning og tiltak mot etnisk diskriminering for å gjøre det lettere for innvandrere å komme inn i arbeidslivet.
-
En økning i minstefradraget slik at skatten reduseres for lavinntektsgrupper vil blant annet gjøre det mer attraktivt for lavlønte i deltidsstillinger å øke sin arbeidstid.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon og lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
I
I lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon blir det gjort slike endringar:
§ 2 første ledd bokstav d skal lyde:
Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt, må ordningen inneholde bestemmelser om at pensjonen, inkludert eventuelle vedtektsfestede tillegg, skal reduseres med samme prosent som arbeidsinntekten utgjør av tidligere inntekt. Dersom pensjonisten har fått utbetalt for mye eller for lite pensjon, skal det foretas et etteroppgjør, enten som etterbetaling eller tilbakebetaling.
§ 7 skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter med sikte på utfylling av vilkårene i §§ 1 - 6, herunder nedre inntektsgrense for avkorting av pensjon, endringer og om etteroppgjør i forbindelse med inntektsavhengige ytelser.
II
Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 19-6 fjerde ledd blir oppheva. Noverande femte ledd blir nytt fjerde ledd.
III
Lova trer i kraft frå den tid Kongen fastsett, men med desse overgangsreglane:
-
a) Endringane i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon får verknad for personar som får utbetalt pensjon tidlegast frå det tidspunktet lova trer ikraft.
-
b) Endringane i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd blir gjort gjeldande for alle løpande pensjonstilfelle.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 9. desember 1999
Ågot Valle |
Ola T. Lånke |
Grethe G. Fossum |
fung. leder |
ordfører |
sekretær |