Til Odelstinget
Samferdselsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i vegloven av 21. juni 1963 nr. 23. Proposisjonen
omhandler fire ulike tema.
Saken gjelder klargjøring av området for fylkesmannens
klagekompetanse i avkjørselssaker.
Bakgrunnen for lovforslaget er at fylkesmannen er klageinstans
i avkjørselssaker for riksveger, jf. § 40 annet
ledd siste punktum.
Plasseringen av klageregelen har skapt uklarhet om området
for fylkesmannens klagekompetanse. Den skal ikke være begrenset
til saker etter § 40, men også gjelde
i forhold til §§ 41, 42 og 43. Disse
bestemmelsene omhandler regulering av lovlig og ulovlig atkomst
fra offentlig veg, samt gir bestemmelser om vedlikeholdsplikten.
Siste punktum i § 40 annet ledd foreslås
flyttet til § 11 som nytt annet ledd.
Saken gjelder oppheving av § 12 annet ledd
om vegplanlegging.
Bakgrunnen for forslaget om å oppheve § 12
annet ledd om vegplanlegging er at det ikke lenger er behov for
denne bestemmelsen fordi all vegplanlegging nå skal skje
etter plan- og bygningsloven.
§ 12 første ledd foreslås
opprettholdt da den kan sies å ha informasjonsverdi.
Ved lovendring i 1989 ble det vedtatt at planleggingssystemet
etter vegloven skulle falle bort, etter en prøveperiode
på 5 år. Det ble samtidig foretatt endringer i
plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (1987-1988).
Planer etter det gamle planleggingssystemet kan fullføres
etter vegplanforskriftene.
Etter høring av proposisjonsutkastet, og merknader fra
Miljødepartementet, er Samferdselsdepartementet enig i
at det bør foretas en gjennomgang av overgangsbestemmelsene
om vegplanlegging i plan- og bygningsloven.
Saken gjelder retting av formuleringer og henvisninger i tilknytning
til lov 18. desember 1995 om endringer i veglov.
Opprettingene gjelder til § 29, § 31
tredje ledd, § 40 tredje ledd og § 55
femte ledd. For å avskjære tvil om lovens forståelse
foretas det redigering, opprettinger av formuleringer og henvisninger
i forbindelse med forrige veglovrevisjon, lov 18. desember
1995 som ble sanksjonert 1. mars 1996.
I Ot.prp. nr. 60 (1994-1995) Om lov om endringer i veglov 21. juni
1963 nr. 23 foreslo departementet under omtalen av § 11
«at de nevnte forslag til endringer i hvem som
skal være klageinstans presiseres i forskrifts form ved
ny kgl. res. fastsatt i medhold av forvaltningsloven § 28 tredje
ledd.»
Hovedregelen for klageordningen for enkeltvedtak fattet etter
vegloven følger forvaltningslovens system. Unntakene
er hjemlet enten direkte i vegloven, eller i forskrift til denne.
Departementet er etter en nærmere gjennomgang av klagesystemet
etter vegloven kommet til at det ikke er behov for nærmere
forskrifter for å presisere hovedregelen eller unntak som
allerede går fram av enten vegloven selv eller forskrift
til denne.
Komiteen har merket seg Miljøverndepartementet
og Samferdselsdepartementet sine merknader til opphevelse av plan-
og bygningslovens § 119 nr. 1 siste ledd, og at
departementene kan akseptere at overgangsbestemmelsene om vegplanlegging
i plan- og bygningsloven opprettholdes inntil konsekvensene av en
slik endring er utredet.
Komiteen legger til grunn at Regjeringen kommer
tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av vegplanlegging
i plan- og bygningsloven før det legges opp til nødvendige
lovendringer.
Komiteen viser i denne forbindelse bl.a. til merknader
fra komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Høyre i Budsjett-innst. S. nr. 13 (1999-2000), og der
det bl.a. heter:
«Flertallet er lite tilfreds med den lange tiden
det tar før det foreligger en traséavklaring for
mange vegprosjekter rundt om i landet.»
Komiteen vil også peke på at
en forutsetning for at trasévalg kan skje innen rimelig
tid, er ryddig og rask behandling også hos lokale myndigheter/aktører.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i veglov 21. juni 1963 nr. 23
I
I veglov 21. juni 1963 nr. 23 gjøres følgende
endringer:
§ 11 annet ledd skal lyde:
Fylkesmannen er klageinstans i avkjørslesaker
for riksvegar.
§ 12 annet ledd oppheves
§ 29 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Ved kryss i plan mellom
1) offentlege vegar,
2) offentlege vegar og andre vegar som er opne for allmen
ferdsle,
3) offentlege vegar og jernbane eller
sporveg,
skal byggegrensa følgje den rette lina mellom punkt
på midtlina åt vegane (jernbana,
sporvegen) 60 meter frå skjeringspunktet åt midtlinene
ved kryss med riksveg og 40 meter frå skjeringspunktet
ved andre kryss.
§ 31 tredje ledd skal lyde:
Vil eigaren eller rettshavaren ikkje etterkome påbodet
i første ledd innan den fristen som er fastsett i påbodet
eller seinare, kan vegstyremakta syte for at
arbeidet blir gjort. I så fall skal eigaren eller rettshavaren ha
vederlag etter skjønn for skade og ulempe.
§ 40 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Vegkontoret kan krevje at avkjørsle frå riksveg eller
fylkesveg skal byggast etter ein plan det godkjenner.
§ 55 femte ledd fjerde strekpunkt oppheves.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 27. januar 2000
Oddvard Nilsen |
Thore Aksel Nistad |
May Britt Vihovde |
leder |
ordfører |
sekretær |