Partenes krav, uttalelser og bevis utenfor rettsmøte,
skal som hovedregel settes frem gjennom prosessskriv. Prosesskriv
innleveres til retten, hvis ikke annet er bestemt. Skal skriftet
meddeles til andre eller forkynnes for andre, sørger retten
for det. Denne regelen utelukker imidlertid ikke at en part også sender
prosesskrivet direkte til motparten.
Departementet foreslår en lovregulering av direktesending
av prosesskriv. Det vises til at dette vil være tidsbesparende.
Flere høringsinstanser stiller seg positive til en slik
regulering. Enkelte er likevel i tvil om hvor stor avlasting en
endring vil gi domstolene, og om en slik ordning er tilstrekkelig
betryggende.
Departementet finner det klart hensiktsmessig at det gis regler
om frivillig direktesending, men er noe mer i tvil om det er grunn
til å gi regler om tvungen direktesending, slik det i høringsbrevet
ble foreslått for enkelte prosesskriv. Departementet foreslår
en avdempet plikt til direktesending i form av en «bør»-regel
som gir de enkelte domstolene stor frihet med hensyn til saksforberedelse
og kontorrutiner. Tvungen direktesending avgrenses til advokater.
Ordningen gjelder ikke for prosesskriv som skal forkynnes for motparten
og dokumenter som reiser sak eller inneholder en uttalelse om bruk
av rettsmidler, jf. tvistemålsloven § 123.
Komiteen slutter seg til forslaget. Komiteen legger
vekt på at det vil bli tidsbesparende og mer effektivt
om partene selv sender kopi av prosesskriv direkte til motparten
samtidig som det sendes domstolen. Det kan bety raskere framdrift
av saken når motparten slipper å vente på at
domstolen skal videresende prosesskrivet, og dessuten mindre arbeid
for domstolene. Komiteen har også merket
seg at det er ulik praksis på dette mellom domstolene,
og at f.eks. ved Stavanger byrett har det vært praktisert
slik i flere år med gode erfaringer. Komiteen forutsetter at
dommeren likevel har en like aktiv ledelse av prosessen som i dag.
Komiteen ser det som fornuftig at krav om tvungen
direkte sending bare skal stilles overfor advokater.
Den generelle fristen for å anke er to måneder, mens
den for kjæremål er to uker, og for oppfrisking en
måned. I tillegg er det fastsatt en rekke særlige rettsmiddelfrister.
I høringsbrev tok departementet opp spørsmålet om
ikke den alminnelige ankefristen og den alminnelige kjæremålsfristen
burde settes til en måned, samtidig som en del av særfristene
ble avskaffet.
Høringsinstansene har ulike oppfatninger av hva som
vil være den mest hensiktsmessige løsning. Et flertall
av høringsinstansene går likevel inn for at den alminnelige
fristen for anke og kjæremål bør være
en måned.
Departementet foreslår at den alminnelige anke- og kjæremålsfristen
i sivile saker skal være en måned. En rettsmiddelfrist
på en måned vil være noe kort i visse
saker, og unødig lang i andre. På den annen side vil
en felles frist på en måned redusere behovet for lange
kjæremålsfrister i særlige tilfeller,
og føre til at en del problemer knyttet til valg av rettsmidler, fjernes.
Det vises til forslaget til endringer i tvistemålsloven §§ 360
og 398.
I høringsbrevet foreslo departementet videre å rydde
opp i de ulike rettsmiddelfristene i sivilprosessen med utgangspunkt
i den nye en-måneds fristen for anke og kjæremål.
Enkelte korte rettsmiddelfrister er det imidlertid fremdeles ønskelig å ha,
f.eks. ved pålegg om vitneplikt for sakkyndig, samt en
del avgjørelser etter konkursloven.
Alle høringsinstansene som uttalte seg, var positive
til at mange særlige rettsmiddelfrister avskaffes.
Departementet foreslår en endring av særlige rettsmiddelfrister
i samsvar med høringsbrevet. Endringen vil bl.a. gjelde
fristen for krav om overskjønn etter skjønnsprosessloven,
og for anke over dom i forliksrådet, som i begge tilfeller
reduseres fra 2 måneder.
Komiteen ser positivt på at man forenkler
reglene om anke- og kjæremålsfrister,
og i størst mulig grad setter samme frist for ulike rettsmiddelfrister. Komiteen slutter
seg derfor til forslagene.
Endringene vil skape bedre oversikt for brukerne, og
ikke minst vil man i større grad unngå rettstap
fordi man har brukt feil rettsmiddel og dermed forholdt seg til
feil frister. Komiteen har merket seg innvendingen
mot en generell rettsmiddelfrist på en måned om at
det kan være knapp tid i noen tilfeller, som når
man søker å oppnå forlik eller avgjørelsen
skal tas på flere nivåer i store selskaper eller
i offentlig forvaltning. Komiteen regner med at drøftelsene
rundt et forlik vil komme raskere i gang med en kortere frist. Kortere frister
vil også stille større krav til mer effektiv behandling
av sakene, særlig for større selskaper og i stat
og kommune. En slik effektivisering hilser komiteen velkommen.
Komiteen viser til at for kjæremål,
som i dag har en frist på to uker, vil en måned
i de fleste tilfeller være unødig lang tid. Imidlertid
har komiteen merket seg høringsinstansenes
innspill om at for kjæremål vil det være
i partens egen interesse å påkjære så fort som
mulig, og at fristen ofte ikke utnyttes fullt ut i dag heller. Komiteen ser
derfor ingen grunn til å ikke innlemme også kjæremål
i den generelle en-måneds fristen.
Komiteen slutter seg også til at de mange
særlige rettsmiddelfristene samordnes til en måned,
med unntak av de svært korte fristene, som er av en annen karakter
og hensiktsmessig å opprettholde. Komiteen vil
understreke at det er viktig at man ved eventuell framtidig revisjon
av rettsmiddelfrister i andre lover, forholder seg til ønsket
om at man i størst mulig grad samordner de ulike rettsmiddelfristene
med den generelle en-måneds fristen.
Hovedregelen er at søksmål skal reises på det
stedet saksøkte bor (hjemtinget).
Det er imidlertid ulike unntak fra dette utgangspunktet. Tvistemålsloven § 25
bestemmer således at søksmål om en forpliktelse
som bygger på kontrakt, kan reises i den rettskrets der
forpliktelsen er oppfylt eller kan kreves oppfylt. Bestemmelsen
ble endret i 1993. Endringen innebar en vesentlig utvidelse av muligheten
til å reise sak på oppfyllingsstedet for pengeforpliktelser
som bygger på kontrakt. Hovedregelen er at der annet ikke
er avtalt, skal pengekrav oppfylles der kreditor bor eller har sitt
forretningssted. Denne endringen var tilsiktet for å oppfylle
kravene i Luganokonvensjonen.
Konvensjonen pålegger imidlertid ikke statene å ha
regler om oppfyllingsverneting dersom saksøkte har hjemting
i staten. Særlig ved pengeforpliktelser vil det være
vesentlig mer byrdefullt for skyldneren enn for fordringshaver å føre
saken et fremmed sted, og departementet foreslår derfor å avgrense
oppfyllingsvernetinget slik at det ikke gjelder for søksmål
om forpliktelser til å betale penger som bygger på kontrakt
dersom saksøkte har hjemting her i riket. En rekke høringsinstanser
støtter forslaget.
Komiteen viser til at lovendringen
i 1993 ble gjort for å oppfylle kravene i Luganokonvensjonen, men
at vi ved å gjøre regelen gjeldende også for
borgere med hjemting i Norge, går lenger enn det konvensjonen
krever. Komiteen har merket seg at det er mer byrdefullt,
særlig for skyldneren i avtaler om pengeforpliktelser, å måtte
forholde seg til saksøkers verneting, og komiteen mener
derfor at det både er naturlig og god forbrukerpolitikk å snevre
inn regelen til bare å gjelde dersom saksøkte
har hjemting utenfor riket.
En høyere rett har bare begrenset kompetanse til å overprøve
underinstansens avgjørelser om saksomkostninger der selve
saken ikke blir brakt inn for den høyere domstolen. Selv
om kjæremålsinstansen kommer til at avgjørelsen
om saksomkostninger er i strid med loven, kan den således
ikke treffe ny avgjørelse, men må nøye
seg med å oppheve avgjørelsen, og vise spørsmålet
tilbake til ny behandling.
Departementet foreslår å endre tvistemålsloven § 181
slik at kjæremålsretten får adgang til å treffe
realitetsavgjørelse om saksomkostninger der denne finner
saken godt nok opplyst.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet,
med ett unntak, støtter forslaget. Borgarting lagmannsrett
stiller seg skeptisk til den prosessøkonomiske
vinningen ved en lovendring.
Komiteen peker på at en utvidet
mulighet for en høyere rett til å gjøre
om avgjørelsen om saksomkostninger ved feil lovanvendelse,
og ikke bare sende den tilbake for ny behandling, vil innebære
mye raskere avgjørelser og mindre arbeid. Komiteen støtter
derfor forslaget. Komiteen har merket seg at avgjørelse
bare skal tas dersom retten finner at saken er tilstrekkelig opplyst.
Det er heller ikke en plikt for domstolen til å ta en slik
avgjørelse, men en mulighet til å gjøre
det.
Etter tvistemålsloven § 200 skal retten
innkalle vitner ved forkynning av vitnestevning, om den ikke pålegger
partene selv å sørge for innkallingen. I de senere årene
har det blitt svært vanlig at domstolene benytter adgangen
de har til å pålegge partene, det vil i praksis
si prosessfullmektigene, å innkalle sine vitner.
Etter innspill fra Den Norske Advokatforening foreslo departementet
i høringsbrev at retten som hovedregel skal overlate til
advokatene å sørge for innkalling av vitnene,
og for utfylling av vitnestevninger for de vitner som skal innkalles
ved forkynning. Retten må fortsatt ta stilling til vitneplikten
både materielt og geografisk.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om dette, stiller
seg positive til forslaget. Advokatens rett og plikt til å stevne
vitner etter forslaget, gjelder bare de vitnene som han eller hun
selv har tilbudt under saksforberedelsen.
Det vises til forslag om endringer i tvistemålsloven § 200
og domstolloven § 163 a.
Komiteen viser til at en forkynning
av vitnestevning fra retten er en mer tungvint og arbeidskrevende
måte å kalle inn et vitne på, enn om
parten selv sørger for innkallingen. Komiteen støtter
derfor den foreslåtte endringen om at hovedregelen skal være
at parten selv står for innkallingen, og viser til at dette
også er mer i samsvar med praksis ved flere domstoler.
I straffesaker kan vitner under vitneavhør velge å opplyse
om arbeidssted i stedet for bostedsadresse.
Departementet foreslår en tilsvarende endring for sivile
saker, jf. tvistemålsloven § 215. Behovet
for å kunne la være å opplyse om bostedsadresse
er nok vesentlig mindre i sivile saker enn i straffesaker, men det
kan unntaksvis være et stort behov også i slike
saker.
Høringsinstansene stiller seg gjennomgående positive
til forslaget.
Komiteen viser til at en lignende endring
ble gjort i straffeprosessloven i 1995, og at komiteen den gangen
uttalte i Innst. O. nr. 34 (1994-1995) at en slik regel også kunne
være relevant å innføre på det
sivilrettslige området. Komiteen slutter
seg til den vurderingen, og til den foreslåtte endringen. Komiteen peker
på at for de sivile sakene vil det sannsynligvis ikke være
så ofte at et vitne er utsatt for sjikane og trusler, slik
at det er behov for å hemmeligholde adressen. Imidlertid
kan det forekomme enkelte slike saker, og i disse sakene vil en
offentlig kjent adresse være like belastende for vitnet. Komiteen kan
ikke se at det er noen hensyn som taler imot å bruke dette tiltaket
for å verne et vitne.
Som en hovedregel må søksmål innledes
ved at motparten innkalles til mekling i forliksrådet.
Fra denne hovedregelen er det flere unntak, bl.a. for saker mot
stat eller kommune.
Forbrukerrådet har tatt initiativ til at tvistemålsloven § 273
endres slik at også saker mot kommuner skal kunne bringes
inn for forliksrådet.
Departementet tok i høringsbrev opp spørsmålet, og
fremholdt bl.a. at den opprinnelige begrunnelsen om at det offentlige
sjelden vil være innstilt på forlik, i dag neppe
kan begrunne et generelt unntak for forliksmekling. Departementet åpnet
for at krav mot både stat og kommune som utelukkende er
av privatrettslig art, bør kunne bringes inn for forliksrådet, men
var skeptisk til å åpne for forliksmekling i tvister om
utøvelse av offentlig myndighet. Departementet stilte også spørsmål
ved om forliksmekling i slike saker burde være frivillig
eller tvungen.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til at det åpnes for forliksmekling i visse
saker mot stat og kommune. Mange av disse høringsinstansene
er likevel kritiske til at «utelukkende privatrettslig
art» skal være avgrensningskriteriet.
Departementet foreslår at visse saker mot stat og kommune
kan bringes inn for forliksrådet, men at dette skal være
frivillig for saksøker. Mekling i forliksrådet
skal bare være utelukket i de saker som skal behandles
etter kap. 30, dvs. ved søksmål om lovmessigheten
av avgjørelser truffet under utøvelse av offentlig
tjeneste, og ved forpliktelser i den offentlige tjeneste eller erstatningskrav
i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten.
Komiteen understreker at det er svært
viktig at man i flest mulig saker søker å kommer
fram til et forlik. Det vil som regel tjene saken, og ikke minst
blir de ordinære domstolene mindre belastet. Komiteen støtter
derfor prinsippet om at man også i søksmål som
går mot stat og kommune kan benytte seg av mekling i forliksråd,
og at dette er frivillig for søkeren. Komiteen er
enig i at det neppe kan sies generelt at stat og kommune ikke vil
være interessert i å oppnå et forlik,
tvert imot løses flere av sakene som er anlagt mot staten
i minnelighet før hovedforhandling.
Komiteen er enig i det endelige forslaget til avgrensing.
Saker av utelukkende privatrettslig karakter kan være vanskelig å definere,
og sakene vil ofte være «blandingssaker». Komiteen er
enig i at en mulighet til mekling bør foreligge også i
saker som ikke kan sies å være kun av rent privatrettslig
karakter.
Etter en lovendring i 1986 innkaller ikke forliksrådet
til mekling dersom den som er innklaget, godtar klagerens påstand
eller unnlater å inngi tilsvar. Forliksrådet avsier
i tilfelle uteblivelsesdom eller dom i samsvar med godtagelsen.
Tidligere ble partene innkalt til mekling selv om det ikke var noen
reell tvist mellom dem. Bakgrunnen for endringen var å forenkle
inkassosakene. En ulempe ved tilsvarsordningen er at en verdifull
anledning for partene til å møtes forsvant. Noen
forliksråd har innkalt til mekling dersom den som er innklaget
har bedt om det. En slik praksis er vanskelig å forene
med tvistemålsloven. Det har også hendt at den
som er innklaget, hevder at han ikke godtar klagerens påstand
fordi han ikke ser seg i stand til å betale. Klageren bruker
da tid og penger til å forberede seg til en tvist som ikke
eksisterer.
I høringsbrev tok departementet opp spørsmålet om
tilsvarsordningen burde endres slik at forliksrådet skal
innkalle til mekling etter krav fra en av partene, selv om det ikke
er noen reell uenighet mellom dem.
Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til endringer i tråd med dette, mens bl.a.
Den norske Bankforening er skeptisk og uttaler at en slik ordning
vil medføre ulemper for kreditor.
Departementet følger opp forslaget, jf. tvistemålsloven §§ 277,
278 og 288. Det bemerkes at dette er langt ryddigere enn at det
skal være nødvendig for den som er innklaget å skape
tvil om vedtakelsen av kravet for å oppnå mekling.
Komiteen slutter seg til forslaget,
idet komiteen viser til at hensikten med forliksrådet
er mer enn å få fastslått kravet. Det
skal også søkes å komme til enighet om
hvordan kravet kan innfris. Partene har som regel hatt kontakt uten å ha
greid å bli enige før forliksrådet bringes
inn i bildet. Da kan det være formålstjenlig å bringe
inn en tredjemann for å mekle om mulige løsninger. Komiteen mener
dagens ordning er uheldig, idet det forekommer tilfeller hvor saksøkte
bestrider kravet selv om hun egentlig er enig i det, for å oppnå å få saken
inn for forliksrådet. Det medfører unødig
arbeid fra motpartens side, som forbereder seg på en tvist
som ikke finnes. Komiteen peker på at et
slikt møte vil medføre noe mer arbeid for saksøkeren,
men at det da kan oppnås løsninger som gjør
at kravet faktisk blir innfridd, og det er jo i saksøkers
interesse.
Før lovendringen i 1993 kunne verken advokater, personer
med inkassobevilling eller ansatte hos disse, møte i forliksrådet.
Nå kan i utgangspunktet alle myndige personer møte
som forliksfullmektig. Vilkåret for å kunne benytte
en fullmektig, er at parten selv ikke har personlig møteplikt
etter tvistemålsloven § 278.
Reglene om bruk av medhjelpere i forliksrådet har i
praksis vist seg å være mangelfulle. I høringsbrevet ble
det fremholdt at forliksmeklingen fortsatt bør være en
personlig mekling mellom partene uten medhjelpere, men tvistemålsloven
burde endres noe i samsvar med den praksis som de fleste forliksrådene
har fulgt. Det ble foreslått at som hovedregel trenger
en part forliksrådets tillatelse for å kunne ha
med medhjelper under mekling. Den som ønsker å bruke
advokat som medhjelper må varsle motparten. En part som
ikke har personlig møteplikt, men som ønsker å møte
sammen med en medhjelper, skal kunne gjøre det dersom han bor
utenfor forliksrådskommunen.
Flere instanser støtter forslaget, men noen mener at
innholdet bør gjøres lettere tilgjengelig.
Departementet mener at det ikke er tilrådelig å gå bort
fra hovedregelen om personlig møteplikt i forliksrådet.
Adgang til å ha med en medhjelper eller å la seg
representere av en forliksfullmektig, bør i utgangspunktet
bare gjelde der partene ikke har personlig møteplikt. Men
når en part møter med medhjelper eller ved forliksfullmektig,
tilsier rettferdighetshensyn at motparten kan møte med
en medhjelper, og departementet foreslår det. Samtidig åpnes
det for at forliksrådet i andre tilfeller kan avgjøre
at en part kan møte med en medhjelper dersom forliksrådet
godkjenner dette.
Departementet viser ellers til forslaget til endring i tvistemålsloven § 279.
Komiteen ser at det er behov for å få en klargjøring
av reglene rundt mulighet til å ha med medhjelper til mekling
i forliksrådet, og ser derfor positivt på forslagene. Komiteen vil
understreke at hele intensjonen bak forliksrådet og dets
art, tilsier at utgangspunktet skal være personlig frammøte
uten medhjelper. Det bør være partene personlig
som vurderer løsninger og mulige kompromisser.
Komiteen viser imidlertid til dagens regel om at
det ikke er oppmøteplikt når parten bor utenfor
forlikrådskommunen, og at man da kan stille med fullmektig. Komiteen slutter
seg til forslaget om at man da kan velge om man selv også vil
møte. Dessuten slutter komiteen seg
til at man ut fra likhetsprinsipp må la den andre parten
også få møte med medhjelper når
den ene får det. Komiteen ser det også som
en viktig sikkerhetsventil at forliksrådet i enkelte andre
saker kan tillate medhjelper, for eksempel hvis styrkeforholdet
mellom partene er ulikt, eller det kan synes nødvendig
for å få skikkelig redegjort for saken.
Tvistemålsloven § 305 regulerer adgangen
til å avsi dom allerede etter et muntlig saksforberedende møte.
Dette kan enten begrunnes i at partene blir enige, eller at man
i visse tilfeller går direkte over til hovedforhandling
i det saksforberedende møtet. Når begge parter
motsetter seg en slik fremgangsmåte, er det ikke adgang
til direkte overgang, uansett hvor opplagt saken måtte
være. En slik adgang ble foreslått i Ot.prp. nr.
49 (1986-1987), men fikk ikke støtte i Stortinget.
Departementet tok i høringsbrevet til orde for at forslaget
fra 1987 burde tas opp på ny. En endring av § 305
kunne gi domstolene et hensiktsmessig virkemiddel til av eget tiltak å kunne
påskynde behandlingen av enkle saker.
Høringsinstansene har ulike syn på dette spørsmålet.
Departementet ser det som viktig at domstolene gis hensiktsmessige
redskaper til å unngå unødig tidsbruk
og unødig kostnadskrevende prosesser, og følger opp
forslaget. Departementet forutsetter at dommeren tar hensyn til
en part som med rimelig grunn setter seg imot direkte overføring.
Komiteen viser til at et saksforberedende
møte kommer istedenfor utveksling av prosesskriv, som i en
del tilfeller er en mer tungvint måte å forberede saken
på. Komiteen understreker at formålet
med et forberedende møte nettopp er å forberede
saken, skaffe oversikt over den og legge rammer for den. I noen
tilfeller er imidlertid saken så opplyst og oversiktlig
allerede på dette stadiet, at det må ansees forsvarlig å gå direkte
over i hovedforhandling, slik at dom kan falle etter dette møtet. Komiteen ser
at dette er en god ordning, som gir en mer effektiv behandling av
de ukompliserte og oversiktlige sakene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, støtter forslaget om at dommeren skal
kunne bestemme at et forberedende rettsmøte skal gå over
i hovedforhandling selv om partene ikke er enige i dette. Flertallet legger
vekt på at dommeren i enkelte saker vil ha en klar formening
om hva sakens utfall vil bli, og at det i så fall er unødig
forsinkende å skulle kreve separat senere hovedforhandling.
En overgang til hovedforhandling med domsavsigelse vil spare partene
for nye rettsmøter med de kostnader dette innebærer. Flertallet antar at
den foreslåtte adgangen vil være mest aktuell
i relativt ukompliserte saker og kan ikke se at partene i slike
tilfeller er tjent med at domsavsigelse utsettes. Flertallet mener
det er rimelig å forvente at partene er godt forberedt
også til muntlige saksforberedende møter, og kan
ikke se at en mulighet som foreslått skulle gi grunnlag
for vesentlig økte forberedelser - og dermed kostnader
- for partene. Flertallet peker i den forbindelse
på at også dagens regler, der en av partene må samtykke
før overgang til hovedforhandling, innebærer at
partene må være forberedt på en slik
mulighet. Flertallet er enig med Regjeringen i at
det er behov for effektiviserende tiltak i domstolene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det er en sikkerhet for skikkelig og forsvarlig behandling av
sakene at dette bare kan gjøres der en eller begge partene
er enige om at slik framgangsmåte skal følges,
og går derfor imot forslaget om at hovedforhandling gjennomføres
dersom begge parter motsetter seg det. Disse medlemmer slutter
seg til det som ble sagt om dette i Innst. O. nr. 21 (1987-1988):
«Komiteen ... er i tvil om det er hensiktsmessig å lovfeste
en adgang for retten til å bestemme direkte overgang til
hovedforhandling når begge parter motsetter seg dette.
Komiteen
antar at det som regel vil være betenkelig å beslutte
direkte overgang til hovedforhandling når ingen av partene ønsker
dette. Det vil neppe ofte være tilfelle at begge parter ønsker å trenere
saken unødig. Komiteen ser derfor ikke noe stort behov
for en slik regel ...»
Disse medlemmer viser også til at det
sannsynligvis vil bli lagt ned unødvendig mye ekstraarbeid foran
de saksforberedende møtene, når partene må være
forberedt på at det kan bli hovedforhandling, noe som vil
føre til dyrere rettshjelp.
Disse medlemmer peker på at ordningen bare
vil være aktuell i et fåtall saker, og at effektiviseringspotensialet
derfor er lite.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot endringen
i tvistemålsloven § 305.
Reglene om forenklet rettergang i tvistemålsloven § 322
gjelder i gjeldssaker der tvistegjenstandens verdi ikke er større
enn 20 000 kroner.
Departementet foreslår at «gjeldssaker» endres
til «saker om formuesverdier». Bakgrunnen for
at det ble vedtatt at ordningen bare skulle gjelde for gjeldssaker, var
at det i andre saker om formuesverdier kunne være vanskelig å fastslå hva
som er søksmålssummen. Dette er imidlertid ikke
et stort problem, og en endring vil innføre forenklet begrepsbruk
i tvistemålsloven. Høingsinstansene er gjennomgående positive
til forslaget.
Komiteen har merket seg at det uansett
er på sin plass å definere nærmere hva
som ligger i begrepet «gjeldssaker». Komiteen slutter
seg til å utvide området hvor det er mulig å bruke
forenklet rettergang ved å innføre begrepet «saker
om formuesgoder». Komiteen ser på det
som positivt at det brukes forenklede, og dermed raskere metoder
der hvor det er mulig og ubetenkelig. Der hvor det er vanskelig å fastslå hvorvidt
verdien av formuesgodet ligger under 20 000 kroner, har
dommeren mulighet til ikke å benytte de forenklede reglene.
Når en anke gjelder en formuesverdi under 20 000 kroner,
kan anke til lagmannsretten ikke behandles uten at førstelagmannen
først gir sitt samtykke til dette. Dersom den parten som
anker, enten mener at saken ikke utelukkende gjelder formuesverdier,
eller at verdien på ankegjenstanden er høyere
enn 20 000 kroner, må anken behandles på vanlig
måte, dvs. med tre dommere, som må avgjøre
om det foreligger ankerett.
Agder lagmannsrett foreslo at kompetansedelingen mellom lagmannsretten
og lagmannen ved avgjørelse av om ankesamtykke skal gis,
bør oppheves. I stedet bør søknad om
samtykke avgjøres av tre dommere, idet dette spørsmålet
har nær sammenheng med spørsmålet om
anken skal avvises pga. ankegjenstandens verdi. Avvisning kan etter
dagens regler ikke foretas av en dommer alene. Spørsmålet
om ankesumgrensen er oppfylt og ankesamtykke kan også oppstå under
selve ankeforhandlingen. Også i disse tilfellene ville
det være en fordel om samtykkespørsmålet
straks kunne avgjøres av den dømmende rett.
Agder lagmannsrett foreslo deretter noen konkrete endringer som
departementet vurderte som fornuftige. Departementet uttaler bl.a.
at sammenhengen mellom avvisningsspørsmålet og
ankesamtykkespørsmålet taler for endringer.
Alle høringsinstansene som uttaler seg er positive til
forslagene.
Departementet foreslår at endringene også skal gjelde
ved anke til Høyesterett der ankegjenstandens verdi gjør
ankesamtykke nødvendig, med unntak for søknader
om direkte anke til Høyesterett fordi dette ville virke
kompliserende.
Det vises til forslag om endring av tvistemålsloven §§ 6,
356, 359 og 370.
Etter en lovendring i 1986 er ikke lenger saker som gjelder fast
eiendom unntatt fra den alminnelige verdigrensen for anke. I slike
saker kan verdien være vanskelig å fastslå.
Departementet foreslår at tvistemålsloven § 16
første ledd endres slik at en sak som ikke fyller kravet
til ankesum likevel «kan fremmes» der dette ikke
blir klart før etter at ankeforhandlingen har startet.
Slik bestemmelsen lyder i dag «skal saken som regel fremmes».
Dommeren i førsteinstans skal gi veiledende uttalelse om
verdispørsmålet, og varsle dersom hun mener krav
om ankesum ikke er oppfylt. Forslaget er en mellomløsning
i forhold til forslaget fra Agder lagmannsrett om å oppheve § 16
første ledd, og gir retten en viss fleksibilitet.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålene,
støtter disse forslagene. Departementet følger
opp forslagene, jf. tvistemålsloven §§ 16
og 372, samt skjønnsprosessloven § 33
a.
Agder lagmannsrett hadde også tatt til orde for at den
ankende part burde pålegges å sannsynliggjøre
at kravet til ankesum er oppfylt. Departementet slutter seg ikke
til dette forslaget, og viser til at etter tvistemålsloven § 15
skal retten legge saksøkers påstand til grunn
med mindre de mener denne er feil.
Komiteen slutter seg til forslagene. Komiteen ser
at man med dagens ordning med kompetansedeling mellom lagmannen
og lagmannsretten i mange ankesaker får en unødvendig
ekstrarunde i systemet. Det vil neppe bety særlig merarbeid
for partene at motparten nå må komme med et tilsvar,
siden hun i dag også må legge ned et arbeid i
den uttalelse hun avgir i forbindelse med samtykkespørsmålet.
Komiteen slutter seg også til forslagene
om endring i reglene om ankesumskravet for fast eiendom. Lokalkjente
dommere i underinstansen vil ofte ha lokalkunnskap som gjør
at de har bedre forutsetninger enn ankeinstansen til å vurdere
verdispørsmålet, og komiteen slutter
seg derfor til forslaget om at hun skal varsle dersom hun mener
at kravet om ankesummen ikke er oppfylt.
Tvistemålsloven kap. 33 gjelder saker som etter «særskilt
lovbestemmelse» kan reises mot offentlig myndighet til
overprøving av administrative tvangsinngrep. Anker over
herreds- eller byrettens avgjørelser etter tvistemålsloven
kap. 33 går direkte til Høyesterett. I praksis
er det nå bare for avgjørelser etter psykiatrilovgivningen
at Høyesterett er direkte ankeinstans. Departementet foreslår
at tvistemålsloven § 485 endres slik
at lagmannsretten generelt skal være ankeinstans, også etter
tvistemålsloven kap. 33.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet
støtter forslaget.
Komiteen slutter seg til forslaget.