3.1 Sammendrag

Det framholdes at fastlegereformen vil medføre nye relasjoner mellom kommune og lege, mellom lege og pasient og mellom legene. Regulering, organisering og finansiering av de individuelle kurative og forebyggende allmennlegetjenester er de vesentlige elementene i reformen.

Departementet har ved utarbeidingen av forslaget til fastlegeordning valgt å bygge videre på det lov- og forskriftsverket og avtalesystemet som eksisterer. Det uttales at i og med at fastlegeordningen vil innebære nye plikter og rettigheter, har det vært en utfordring å finne en hensiktsmessig forankring som gir stat og kommuner tilstrekkelige styringsmuligheter, samtidig som legene får en reell partsrolle, påvirkningsmulighet og innflytelse over sin egen arbeidssituasjon.

Departementet har lagt til grunn at reformen skal gjennomføres innenfor den eksisterende økonomiske rammen ved overgangen per 1. januar 2001. Det uttales at dette ikke forhindrer at økning i volumet av pasientbehandling som følger av økt befolkningstall og økt tilgjengelighet til allmennlege for personer tilknyttet fastlegeordningen, vil føre til en økning av samlede refusjoner fra folketrygden.

Det påpekes at en ved innføring av fastlegeordningen i Norge står overfor sammensatte problemer og utfordringer som har sammenheng med primærlegetjenestens desentraliserte karakter, allmennlegetjenestens organisering i forhold til bl.a. sykehjem, helsestasjon og skolehelsetjenesten (det offentlige allmennmedisinske legearbeid), det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunehelsetjenesten, landets geografi og bosettingsstruktur og endelig problemene på legemarkedet generelt og i distriktene spesielt.

Det uttales at departementet har lagt stor vekt på at både det samfunnsmedisinske arbeidet og det offentlige allmennmedisinske legearbeidet skal få forsvarlige rammebetingelser og utviklingsmuligheter i en fastlegeordning. Departementet mener at den foreslåtte fastlegeordningen vil ivareta dette. De individuelle fastlegeavtalene vil stå sentralt. Den mest kritiske faktoren etter departementets syn er tilstrekkelig tilgang på leger til primærlegetjenesten generelt.

Per 1. januar 1999 var det ca. 800 ledige legestillinger/-hjemler i Norge. Av disse var ca. 600 i spesialisthelsetjenesten og drøye 200 i kommunehelsetjenesten. Det uttales at det i tillegg til de ledige årsverkene trolig vil være behov for bortimot 400 ekstra legehjemler til kommunene i forbindelse med at fastlegeordningen blir innført slik at den samlede etterspørselen vil bli på mer enn 600 legeårsverk.

Det redegjøres for Regjeringens tiltakspakke for å bedre legesituasjonen generelt og øke stabiliteten i distriktene spesielt. Tiltakene omfatter økning av tilgangen på leger, statlig styring av fordelingen av nye legehjemler, spesifikke stimuleringstiltak, mer effektiv bruk av legeressursene samlet i helsetjenesten, og overvåking av legemarkedet.

Departementet mener at utformingen av fastlegeordningen sammen med tiltakspakken vil bidra til en bedre rekruttering til allmennlegetjenesten slik at den negative utviklingen blir brutt. Ett av formålene med de endringer som er gjort i proposisjonens forslag til ordning sammenlignet med høringsdokumentet, har vært å gjøre det mer attraktivt for leger å gå inn i allmennlegetjenesten. Det uttales at det likevel ikke er sikkert at alle legestillinger vil være besatt per 1. januar 2001.

Sosial- og helsedepartementet vil legge opp til en løpende evaluering av fastlegeordningen. Det uttales at gjennom tett oppfølging vil departementet kunne avdekke eventuelle uønskede effekter tidlig, og iverksette nødvendige tiltak for å sikre at målene for reformen innfris.

3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at primærlegetjenesten i Norge består av såvel kurative legeoppgaver som offentlige legeoppgaver, legevakt, turnustjeneste m.v. Denne kombinasjonen er spesiell for Norge. Flertallet vil peke på at denne kombinasjonen er ekstra sårbar i småkommuner, spesielt der geografiske forhold gjør det vanskelig med interkommunalt samarbeid. Flertallet vil vise til at det kommunale mangfoldet er stort. Dette fører til at organiseringen av fastlegeordningen byr på forskjellige utfordringer i den enkelte kommune.

Flertallet vil vise til at fastlegen normalt vil dekke behovet for allmennlegetjenester på hverdager i arbeidstiden, mens kommunen skal organisere legevakt. Flertallet vil peke på at kommunene også må sørge for et allmennlegetilbud utover tilbudet om fastlege til blant annet de som velger å stå utenfor fastlegeordningen og tilreisende.

Flertallet har merket seg at departementet ved utarbeidelse av forslaget til fastlegeordningen har valgt å bygge videre på det eksisterende lov- og avtalesystem og utarbeide utkast til ny forskrift om fastlegeordningen i kommunen.

Flertallet vil peke på at fastlegeavtalen mellom kommune og lege blir kommunens viktigste styringsredskap for å sikre de offentlige legeoppgavene og for å sikre at fastlegeordningen med dens forpliktelser blir ivaretatt. Flertallet vil samtidig peke på at fastlegeavtalen blir den enkelte leges viktigste redskap til å definere og avgrense sitt ansvar overfor kommunen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Norge ved innføringen av fastlegeordningen står overfor problemer og utfordringer som må løses. Dette er primærlegetjenestens desentraliserte karakter, hvordan allmennlegetjenesten er organisert blant annet i skoler, helsestasjoner og sykehjem, det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunehelsetjenesten, landets geografi og bosetting og problemene på legemarkedet.

Komiteen er enig med departementet i at den mest kritiske faktoren ved innføring av fastlegeordningen er tilstrekkelig tilgang på leger til primærlegetjenesten. Komiteen er positiv til Regjeringens tiltakspakke for å bedre legesituasjonen generelt og øke stabiliteten i distriktene spesielt. Komiteen har merket seg at tiltakspakken har både langsiktige og kortsiktige perspektiver. Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke er sikker på at tilstrekkelig antall legestillinger er besatt 1. januar 2001.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at full effekt av regulering av legemarkedet og stimuleringstiltakene først vil komme om to - tre år når tilgangen på norske leger er betydelig bedre.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser det som viktig at fastlegeordningen løpende evalueres for å påse at sentrale mål for reformen blir innfridd samt at den utvikler seg i ønsket retning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke se at det er tilstrekkelig dokumentert i lovproposisjonen hvordan de samfunnsmessige og offentlige helsetjenestene skal dekkes i forbindelse med fastlegeordningen. Forebygging og samfunnsmedisin, offentlig helsekontroll i ulike sammenhenger må fortsatt være en lovpålagt oppgave for primærhelsetjenesten og kommunene.