Til Odelstinget
I lovproposisjonen følger departementet opp Stortingets behandling av kompetansereformen, jf. Innst. S. nr. 78 (1998-1999) om St.meld. nr. 42 (1997-1998). Lovutkastet er også en oppfølging av meldingen om videregående opplæring, jf. Innst. S. nr. 246 (1998-1999) om St.meld. nr. 32 (1998-1999). Forslagene gjelder opplæringsloven. Det er også gjort enkelte justeringer i privatskoleloven. I tillegg tar departementet i proposisjonen opp godkjenningsordningen for lærebøker, opplæring i punktskrift og adgang til å flytte elever fra nærskolen.
Departementet foreslår lovfestet rett til grunnskoleopplæring for voksne, jf. Stortingets vedtak 19. januar 1999 i forbindelse med kompetansereformen. Vanligvis vil dette gjelde de fem fagene man trenger for å få vitnemål. I særlige tilfeller er det aktuelt med individuell opplæringsplan og tilpasset undervisningsopplegg. Som hovedregel skal en bruke komprimerte løp. All opplæring og alt materiell skal være gratis. Retten til grunnskoleopplæring omfatter voksne som har fått avgjort oppholdsstatus, og følgelig ikke bl.a. asylsøkere. Departementet har ikke tilstrekkelig grunnlag til å kunne berekne de økonomiske konsekvensene av lovfesting. Kartleggingsprosjekt er satt i gang.
I proposisjonen foreslås lovfestet rett for voksne til videregående opplæring. Dette vil gjelde dem som er født før 1978 og som dermed ikke har nytt godt av Reform 94. Opplæringen for voksne skal tilpasses den enkeltes behov og livssituasjon gjennom fleksible læringsformer, bl.a. ved bruk av fjernundervisning. Når voksne først er tatt inn til videregående opplæring, får de lovfestet rett til å fullføre opplæringsløpet. Retten gjelder også opplæringstid ut over tre år når dette er fastsatt i læreplanen.
Når det gjelder kostnadene ved lovfesting, tar departementet som utgangspunkt at elevtallet øker med 5 000, likt fordelt mellom allmennfag, praksiskandidater og yrkesfag. Samlet helårsvirkning vil da utgjøre 247 mill. kroner.
Departementet foreslår å videreføre dagens rett til skyss m.v. for voksne med særlige behov, samt dagens klage- og tilsynsordning. Undervisningspersonell uten formell pedagogisk kompetanse skal kunne tilsettes ut fra tilsvarende realkompetanse. Kommunene og fylkeskommunene skal ha ansvaret for kvaliteten på tilbudet til voksne. Godkjente studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner kan brukes som tilbydere av grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne.
På bakgrunn av evalueringen av Reform 94, jf. Innst. S. nr. 246 (1998-1999), foreslår departementet å lovfeste en individuell rett til utvidet opplæringstid i inntil to år. En sakkyndig vurdering må foreligge om at eleven både trenger og har utbytte av mer opplæring. Rett til inntil fem års opplæring skal også gjelde blinde og svaksynte. Hensikten med å lovfeste retten er å sikre lik praksis fra fylkeskommune til fylkeskommune. I enkelte av disse vil elevtallet kunne stige noe, men departementet regner ikke med vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.
Rett til inntil ett ekstra opplæringsår ved omvalg lovfestes i tråd med Innst. S. nr. 246 (1998-1999). Mulighet til omvalg vil gi elevene en mer fleksibel opplæringsordning og kan stimulere flere til å velge mer utradisjonelt. Uttaksrammen for opplæringsretten er i forslaget utvidet med ett år. Kostnadene anslås til 8 mill. kroner.
Etter lovutkastet innføres rett på visse vilkår til å tegne opplæringskontrakt i fag som har læretid i bedrift, selv om målet ikke er fullt fagbrev. Det gis da kompetanse på lavere nivå («delkompetanse»). Også voksne, men ikke praksiskandidater, kan tegne slik opplæringskontrakt. Departementet foreslår videre at dagens regler for spesialundervisning, og for individuelt tilpasset opplæring, skal gjøres gjeldende også for lærekandidater. Fylkeskommunens utgifter antas ikke å bli endret som følge av den nye formen for lærekontrakt. Staten vil imidlertid ha økte utgifter i kvalitetssikringstilskudd til bedrifter som tar inn lærekandidater. Departementet finner det vanskelig å fastsette hvor mange og hvor mye dette vil omfatte.
Omfangsforskriften blir opphevet når de nye rettighetene trer i kraft. Behovet er ikke lenger til stede når loven etter forslaget får egne regler om rett til omvalg, rett til opplæring i inntil 5 år etter sakkyndig vurdering og rett til videregående opplæring for voksne.
Departementet fremmer forslag om å oppheve den statlige godkjenningsordningen for lærebøker, jf. NOU 1995:18 og NOU 1999:2. Departementet legger vekt på at det er læreplanen som skal være styrende for undervisningen. Forlagene, forfatterne og fagmiljøene må selv utøve kvalitetskontroll mht. innhold, likestilling og språklig kvalitet. Når det gjelder krl-faget, regner departementet med at det vil være i deres egen interesse å kvalitetssikre lærebøkene gjennom dialog og samarbeid. Departementet går inn for at lærebøker, dvs. trykte læremidler som dekker vesentlige deler av læreplanene i de ulike fagene, skal følge læreboknormalen. I motsatt fall vil de ikke kunne brukes som lærebøker i skolen. Spørsmålet om å sikre den språklige kvaliteten i lærebøkene vil bli fulgt opp i samarbeid med Kulturdepartementet. Hensynet til likestilling anses tilstrekkelig ivaretatt ved at likestillingslovens § 7 pålegger skolene bare å bruke læremidler som bygger på likestilling mellom kjønnene. Læremidler kan bringes inn for Klagenemnda for likestilling. Departementet foreslår ikke noen særlig statlig klageinstans for lærebøker. Statens utdanningskontor vurderer ikke den enkelte lærebok, men om den undervisningen skolen gir, er i samsvar med regelverket.
Departementet foreslår at sterkt svaksynte elever og blinde elever skal ha rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i å bruke nødvendige tekniske hjelpemidler, jf. Innst. O. nr. 70 (1997-1998) og Innst. O. nr. 92 (1998-1999). Elevene skal også ha rett til nødvendig opplæring i å ta seg fram på skolen, til og fra skolen og i hjemmemiljøet. Det blir foreslått å forskriftsfeste et antall tilleggstimer ut over den alminnelige timerammen i grunnskolen og i videregående opplæring. De årlige merkostnadene er usikre og anslås til ca. 3 mill. kroner.
Departementet foreslår å gjeninnføre ordningen med at man i spesielle tilfeller kan flytte grunnskoleelever fra nærskolen. Forslaget begrunnes med hensynet til de andre elevene når vedvarende og alvorlig mobbing eller annen atferd virker ødeleggende på skole- og læringssituasjonen. Andre tiltak skal være prøvd ut før det blir gjort vedtak om å flytte eleven. Når det er nødvendig, kan eleven flyttes til en skole utenfor kommunen, men ikke om eleven må flytte ut av hjemmet eller at skoleskyssen blir uforsvarlig lang.
I privatskoleloven innføres kravet om politiattest og eventuelt yrkesforbud som ved tilsetting i grunnskolen for øvrig. Videre gjeninnføres statlig klageinstans på enkeltvedtak om spesialundervisning. Enkelte utilsiktede virkninger av opplæringsloven på privatskoleloven er også rettet.
Departementet tar sikte på å iverksette de fleste endringsforslagene med virkning fra skoleåret 2000/2001 og retten til grunnskoleopplæring for voksne fra høsten 2002.
Komiteen viser til at Regjeringens forslag om endringer i opplæringsloven er en oppfølging av Stortingets behandling av kompetansereformen og evalueringen av videregående opplæring, og vedtak knyttet til opplæring i punktskrift. Også vurderingen av godkjenningsordningen for lærebøker er en oppfølging av Stortingets ønske. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen fremmer enkelte andre forslag i opplæringsloven, og har gjort noen justeringer i privatskoleloven.
Komiteen er enig i at det tas inn et eget kapittel i loven om opplæring spesielt organisert for voksne.
Komiteen merker seg at departementet foreslår å lovfeste retten for voksne til grunnskoleopplæring. Dette er oppfølging av vedtak fra 19. januar 1999, og komiteen er enig i forslaget.
Komiteen merker seg videre at departementet forslår å gi voksne rett til videregående opplæring. Dette ble varslet i St.prp. nr. 1 (1999-2000) og støttet av et flertall i Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i en slik lovfesting. Flertallet merker seg at denne retten gjelder de som er født før 1978 og som dermed ikke har rettigheter under Reform 94. Flertallet er videre enig i at når voksne først er tatt inn i videregående opplæring, skal de ha lovfestet rett til å fullføre et treårig opplæringsløp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 78 (1998-1999) og vil igjen presisere at en lovfestet rettighet for voksne til videregående opplæring slik den er formulert vil komme til å redusere kvalitet, omfang og reell valgmulighet for yngre rettighetselever. En slik forringelse av tilbudet til rettighetselever fra 16 til 19 år støttes ikke av Fremskrittspartiet selv om retten nå er begrenset til voksne født før 1978.
Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at Høyre i innstillingen om kompetansereformen (Innst. S. nr. 78 (1998-1999)) reserverte seg mot tanken om å innføre en individuell rett til videregående opplæring for voksne. Høyre påpekte at det ikke ville være forsvarlig å vedta en slik rett uten at man hadde noen oversikt over hvilke økonomiske eller kapasitetsmessige problemer en slik utvidelse av den lovfestede retten ville medføre i praksis. Disse medlemmer konstaterer at spørsmålet om å innføre en individuell rett til videregående opplæring for voksne nå er utredet, selv om det fortsatt hefter adskillig usikkerhet ved de beregninger som er foretatt. Disse medlemmer kan akseptere de forutsetninger vedr. anslag og merutgifter som er trukket opp i foreliggende innstilling, og vil derfor nå stemme for forslaget om å gi voksne lovfestet rett til videregående opplæring.
Komiteen la i sin behandling av evalueringen av Reform 94, jf. Innst. S. nr. 246 (1998-1999), vekt på å gjøre uttaket av rett til videregående opplæring mer fleksibelt. Komiteen merker seg at departementet nå følger opp dette med endringer i opplæringsloven. Komiteen er enig i å gi elever i videregående opplæring rett til utvidet uttaksramme med ett år og rett til omvalg på samme nivå. Videre er komiteen enig i å lovfeste en individuell rett til utvidet opplæringstid i inntil to år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det må foreligge en sakkyndig vurdering om at eleven både trenger og har utbytte av mer opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at i de tilfeller hvor det kan reises åpenbar tvil om elevens forutsetninger for å nyttiggjøre seg opplæringen i henhold til de vedtatte mål, bør eleven ivaretas ved at dette stadfestes så tidlig i opplæringsløpet som mulig. Etter dette følger det at disse medlemmer ikke ser det som hensiktsmessig at en eller flere elever må vurderes på ny ved opplæring i den videregående skole.
Komiteen har også merket seg at departementet vil innføre en rett på visse vilkår til å tegne opplæringskontrakt i fag som har læretid i bedrift, selv om målet ikke er fullt fagbrev.
I disse tilfeller gis kompetanse på lavere nivå. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i dette. For øvrig har flertallet merket seg at opplæringskontraktene i stor grad behandles på samme måte som lærekontrakter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som viktig at det kommer tydelig frem i en kontrakt om opplæring hvorvidt opplæringen gjelder hele eller deler av fagkretsen som fører til fagbrev.
Disse medlemmer er ikke enig i at det er formålstjenlig å bytte ut begrepet «delkompetanse» med «kompetanse på et lavere nivå», dette fordi den nye betegnelsen vil fremstå som egnet til misforståelser. «Delkompetanse» er fullverdig kompetanse av en ikke fullstendig fagkrets, det være seg kun enkelte fag eller deler av disse fagene. Denne tilegnede kompetansen kan ikke uten videre anses som å være av dårligere kvalitet eller være på et lavere nivå. En fullverdig kompetanse på et bestemt avgrenset område av en total, betegnes best som «delkompetanse».
Disse medlemmer går derfor imot endringen i § 3-3 første ledd.
Komiteen har merket seg at departementet anslår at antallet voksne elever i videregående opplæring vil øke med 5 000 etter innføringen av lovfestet rett for voksne. Videre har komiteen merket seg at departementet anslår kostnaden ved denne lovfestingen til 247 mill. kroner.
Komiteen vil peke på at disse anslagene er beheftet med usikkerhet både når det gjelder antall voksne og totalkostnadene. Komiteen vil i denne forbindelse vise til St.prp. nr. 61 (1999-2000) der Regjeringen foreslår å bevilge 40 mill. kroner til å fullfinansiere merkostnaden for fylkeskommunene for 2000. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til finansieringen av merkostnader for 2001 i statsbudsjettet for 2001. På bakgrunn av den usikkerhet det er knyttet til anslagene, ber komiteen om at Regjeringen følger utviklingen nøye og legger fram oversikter knyttet til de årlige budsjetter.
Komiteen fremmer følgende forslag til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at staten skal fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett til videregående opplæring.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det er ønskelig med særregler for organiseringen av opplæringen til voksne. Det går likevel ikke klart frem hvilken prioritet unge med garanti skal få i en konkurransesituasjon med de voksne som ønsker videregående opplæring. Spesielt viktig er dette ved linjer der det er få plasser. En slik usikkerhet vil ikke være en fordel for unge som skal stake ut et utdanningsløp for fremtiden. Disse medlemmer forutsetter at de elever som omfattes av opplæringsloven § 3-1, fortsatt gis prioritet ved oversøkning til elevplasser. For øvrig har disse medlemmer merket seg den forutsatte, men ikke hjemlede, avgrensningen Regjeringen har gjort når den anslår et tak på 5 000 voksne på ordinær videregående opplæring.
Komiteen merker seg at betegnelsen lærekandidat skal brukes om kandidater som planlegger et opplæringsløp som ikke sikter mot fagbrev. Komiteen mener departementet i for stor grad definerer opplæringsplanene i forhold til læreplanene. For lærekandidater som skal bygge videre fram til fagbrev, er dette viktig. For andre lærekandidater skal opplæringen gi en sluttkompetanse som gir grunnlag for varig arbeid. Komiteen mener at utvalget av læreplanmål skal sammensettes slik at de utgjør en helhetlig sluttkompetanse i forhold til arbeidslivets behov.
Komiteen mener at fylkeskommunen skal være ansvarlig for at det utarbeides plan for lærekandidaten. Planene skal beskrive kompetansen som er sluttmål for opplæringen. Utvalget av læreplanmål skal gi en kompetanse som gir grunnlag for yrkesutøvelse. Den beskrevne og definerte kompetansen sammensatt blant annet av ulike læreplanmål, skal danne grunnlaget for kompetanseprøven.
Komiteen vil understreke at i de tilfeller en lærekandidat har rett til spesialundervisning, skal kompetansebeskrivelsen/utvalget av læreplanmål være en sentral del av den individuelle opplæringsplanen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som avgjørende for et godt resultat at utarbeidelsen av læreplanmål foretas i et samarbeid mellom den enkelte elev, opplæringsstedet og fylkeskommunen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til behandlingen av Innst. O. nr.
70 (1997-1998) og Innst. O. nr. 92 (1998-1999) da Stortinget ba
Regjeringen vurdere en rett for sterkt svaksynte elever og blinde
elever til opplæring i punktskrift og opplæring
i å bruke nødvendige hjelpemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg Regjeringens tilnærming til Stortingets vedtak,
jf. i Innst. O. nr. 92 (1998-1999). Vedtaket lød:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding
basert på en vurdering av organiseringen og økonomien
forbundet med en rettighetsfestet adgang til opplæring
i punktskrift for svaksynte og blinde som tillegg til ordinær
undervisning for blinde og svaksynte. Opplæringen skal
foregå enten i punktskriftmiljø, eller integrert
i den ordinære skole etter elevens eget ønske.»
Disse medlemmer er betenkt over Regjeringens behandling
av det refererte vedtaket. Det er ikke tatt hensyn til den valgfrihet
som er bygget inn i vedtaket. En økonomisk vurdering er
ikke fremlagt i forbindelse med behandlingen av vedtaket i Ot.prp.
nr. 44 (1999-2000). Disse medlemmer vil videre rette
Stortingets oppmerksomhet mot at vedtaket i utgangspunktet ikke
inneholdt ressursbegrensninger. Disse begrensninger er nå innført,
uten at det er synliggjort at disse barnas og ungdommers foreldre/foresatte
eller organisasjoner er hørt og har fått anledning til å gi
sine faglige kommentarer. Det er videre klart at det etter Stortingets
vedtak skal være valgfritt for den enkelte bruker hvilke
tilbud som vil benyttes.
Komiteen er enig i at retten til opplæring
i punktskrift nå lovfestes.
Komiteen mener loven i tillegg må tydeliggjøre
at elever som har rett til tegnspråkopplæring
etter § 3-9, også har rett til inntil
2 år ekstra opplæring.
Komiteen foreslår på denne
bakgrunn en presisering av § 3-1 femte ledd tredje
punktum:
«Retten gjeld også for elevar
som har rett til opplæring i og på teiknspråk
etter § 3-9 eller rett til opplæring
i punktskrift etter § 3-10.»
Hva angår blinde og svaksyntes rettigheter
til opplæring på punktskrift med mer, er komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet av den oppfatning at når
disse elevene kommer til videregående opplæring,
må en forvente at utredningene som er foretatt i grunnskolen
er av en så vidt høy faglig kvalitet at de kan
danne basis for nødvendig bistand. En slik modell forutsetter
at nødvendig lærematriell finnes til bruk for
elevene ved skolestart.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av ovenstående følgende forslag:
Ǥ 3-1 sjette ledd andre
punktum skal lyde:
Fylkeskommunen kan krevje sakkunnig vurdering dersom slik
vurdering ikkje er gjord tidlegare og særlege forhold tilseier
det.»
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å oppheve § 5-2
og at bestemmelsene i denne paragraf er innarbeidet og dekket i §§ 4A-1
og 4A-2. Komiteen vil presisere at retten også omfatter
voksne som på grunn av sykdom eller skade har behov for
fornyet grunnskoleopplæring. Komiteen viser
i den forbindelse til begrunnelsen i NOU 1995:18 Ny lovgivning om
opplæring, som foreslo en synliggjøring, og til
at dette ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 46 (1997-1998) og Innst.
O. nr. 70 (1998-1999).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til behandlingen av kompetansereformen
da det var bred enighet om at oppdragsgiverne selv skal avgjøre
hvilken tilbyder de vil bruke til å utføre opplæringstjenestene. Flertallet mener
kommunene og fylkeskommunene selv må kunne velge tilbydere
for å kunne realisere sin plikt til å gi tilbud
til voksne. Flertallet peker på at det er kommunen
og fylkeskommunen som har ansvaret for kvaliteten på tilbudet.
Flertallet har merket seg at departementet i sitt høringsutkast
foreslo å utvide muligheten til å oppfylle plikten
til å gi opplæring til voksne ved å benytte seg
både av studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner
og andre tilbydere. Flertallet vil peke på at det
i høringsrunden har kommet få innvendinger mot dette.
Flertallet mener derfor at kommuner og fylkeskommuner
også bør kunne bruke andre tilbydere av grunnskoleopplæring
og videregående opplæring for å oppfylle
pliktene, herunder statlige tilbydere. Flertallet foreslår å endre § 4A-4
andre ledd i tråd med dette:
«Kommunen og fylkeskommunen kan nytte studieforbund,
fjernundervisningsinstitusjonar og andre som gir tilbod om grunnskoleopplæring
og vidaregåande opplæring for å oppfylle
plikta til å gi opplæring til vaksne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at kommuner og fylkeskommuner ikke ukritisk bør
utvide sitt eget tilbud med tanke på voksne brukere, all
den tid fleksibiliteten vil være vanskelig å ivareta
innenfor de ordinære regler.
Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke
at hjemmelen for fjernundervisning for voksne på ingen
måte innskrenker retten for ungdom mellom 16 og 19 år
til å benytte seg av tilsvarende tilbud istedenfor skolebasert
eller bedriftsbasert opplæring dersom brukeren selv ønsker
det.
Videre mener disse medlemmer at et tilbud om fjernundervisning
ikke fritar for plikten etter kap. 5 om spesialundervisning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at om retten til grunnskole eller videregående opplæring
for voksne skal bli reell, må det utvikles ulike tilbud.
Noen voksne er i en livs- og arbeidssituasjon som gjør
det mulig å følge et ordinært kurs ved
en skole. Andre vil ønske komprimerte løp der
en kan gjennomføre utdanningen på kortere tid.
Atter andre vil ønske å ta enkeltkurs og fag for å bygge
opp en fullstendig kompetanse. Dette medlem mener
at fjernundervisning, både ved bruk av gammel og ny teknologi,
i samspill med arbeidsplassen og utdanningsinstitusjoner vil kunne
utvikle attraktive opplæringstilbud. Dette medlem ser
det som sannsynlig at arbeidsplassen vil bli en viktig opplæringsarena
også for dem som ønsker å fullføre grunnskolen
eller videregående opplæring.
Dette medlem vil understreke at ordningen med
godkjenning av realkompetanse må være på plass samtidig
med at retten lovfestes. Forsøksarbeidet med å utvikle
modeller for godkjenning må fortsette sjøl om
ordningen blir etablert. Mange voksne har en erfaring og kompetanse
som de må få vurdert i forhold til læreplanene
i de ulike fag. Dette medlem antar at for mange vil
det føre til at hele eller deler av et fag er dekket opp.
I disse tilfellene skal den voksne ha rett til opplæring
i moduler eller enkeltfag som mangler for å få en
samlet kompetanse.
Dette medlem vil med denne begrunnelse stemme
imot utkastet til lovtekst under § 4A-4 andre ledd,
slik at dette leddet bortfaller i loven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, er enig i at departementet får hjemmel til å lage
forskrift om retten, blant annet om inntak, vurdering, dokumentasjon
m.m. Flertallet har merket seg at departementet i
arbeidet med forskriften vil vurdere spørsmålet
om elevstatus og standpunktkarakter for voksne som får
videregående opplæring i regi av studieforbund
eller som fjernundervisning. Flertallet vil i denne
forbindelse vise til Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000) hvor
flertallet mente at «kursdeltakere som gjennomfører
et fastlagt opplegg bør kunne få standpunktkarakter
av faglærer og gå opp til eksamen på samme
måte som ordinære elever med elevstatus. Flertallet
ber departementet vurdere å endre reglene slik at dette
lar seg gjennomføre.»
Flertallet ber departementet fastsette regler
i henhold til dette.
Flertallet vil presisere at en slik ordning ikke må erstatte
muligheten til å gå opp til eksamen som privatist,
men være en alternativ ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at spørsmålet om elevstatus og standpunktkarakterer
for voksne som får videregående opplæring
i regi av studieforbund eller annen privat opplæringsinstitusjon,
vil bli vurdert i tilknytning til utarbeidelsen av forskrifter. Disse medlemmer ser
det som naturlig at kursdeltagere som gjennomfører et fastsatt
opplegg med besvarelser av oppgaver som er vurdert og kommentert
av faglærere, bør kunne få standpunktkarakterer
i tillegg til eksamenskarakterer. Etter disse medlemmers oppfatning
vil en slik tilnærming, så langt det er mulig,
sikre en objektiv vurdering av elevenes kompetanse samtidig som
det gir et reelt grunnlag for å vurdere opplæringstilbydernes
kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at spørsmålet om elevstatus og standpunktkarakterer
for voksne som får videregående opplæring
i regi av studieforbund eller annen privat opplæringsinstitusjon,
vil bli vurdert i tilknytning til utarbeidelsen av forskrifter. Disse
medlemmer vil reservere seg mot at studieforbund og andre
private opplæringsinstitusjoner skal kunne sette standpunktkarakterer
og la elevene gå opp til eksamen på samme måte
som ordinære elever med elevstatus. Det er også grunn
til å se disse spørsmål i sammenheng med
den åpning proposisjonen gir for at man kan benytte kurslærere
uten godkjent kompetanse. Etter disse medlemmers mening
er det viktig å sikre en objektiv vurdering av elevenes
kompetanse og en kvalitetssikring av de forskjellige opplæringstilbud for
voksne. Disse medlemmer mener at dette best skjer
ved at man fortsatt bruker den etablerte privatistordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at forslaget til lovbestemmelse
gir hjemmel for forskrift som gir nærmere bestemmelser
om krav til kompetanse for undervisningspersonell. Flertallet er
enig i at også personer uten formell pedagogisk kompetanse,
men med tilsvarende realkompetanse, kan tilsettes som lærer.
Personer med lang erfaring i undervisning av voksne er viktige ressurspersoner
i voksenopplæringen.
Flertallet vil likevel peke på at tilbydere
som får anledning til å gi standpunktkarakterer
eller annen form for formell kompetanse, må ha lærere
med godkjent kompetanse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det foreslås å fravike lovens krav om godkjent
pedagogisk kompetanse for lærere som skal undervise i kurs
som er særskilt tilrettelagt for voksne. Dette medlem minner
om at det skal være ulike veier fram til godkjent kompetanse. Realkompetanse
kan erstatte formell utdanning og inngå som del av en godkjent
utdanning. Dette medlem mener det er uheldig om kravet
til kompetanse for å drive opplæring for voksne
svekkes i forhold til de generelle utdanningskrav. Dette
medlem mener det er viktig å understreke at realkompetanse
kan erstatte manglende formell kompetanse, men at den skal dokumenteres
og vurderes i forhold til de generelle utdanningskrav. Dette
medlem går derfor imot andre punktum i første
leddet i ny § 4A-5.
Vold og trusler om vold mot både ansatte
i skolen og elever er i deler av landet et stigende problem. Vold
og trusler om vold mot ansatte kan anmeldes av skoleetaten eller
ledelsen ved skolen. Komiteen vil be om at departementet
tar initiativ til at skoleledelsen eller skoleadministrasjonen også kan
anmelde vold og trusler om vold mot elever.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
over tid merket seg de spesielle forhold som er registrert i skolen. Disse
medlemmer tenker spesielt på den sterke økningen
av vold, kriminalitet, mobbing og uro. Det virker merkelig etter disse
medlemmers mening at fokus i forbindelse med gjenger, vold,
kriminalitet og uro rettes mot elevene, og kun unntaksvis mot den
sosiale ramme som danner grunnlag for utviklingen. Hensynet til
disses familier og skolens behov for troverdighet tilsier et bredere
perspektiv på hva som skjer i skolen. Det er derfor på sin
plass for disse medlemmer å vise til at
problemer oppstår både mellom elever og mellom elever
og lærere, samt at også lærere i stadig
større omfang mobber barn og unge. I denne sammenhengen er
det viktig å merke seg at familiene opplever seg mistenkeliggjort
i sine oppfatninger om egne barns behov og utvikling. Dette fører
etter disse medlemmers oppfatning til en forsterkning
av den vonde sirkel som preger barns oppvekstmiljø og utvikling i
dag. I dette bilde er det viktig å være klar over
at lærere via en god og omfattende utdannelse kan ivareta barn
og unge på en profesjonell måte.
Etter nøye overveielse vil disse medlemmer igjen
understreke behovet for at det blir samsvar mellom lover og regler
og den praktiske gjennomføring av skoledagen for barn og
unge. Dette betyr at det må innføres klare retningslinjer
for skolenes håndtering av uakseptabel oppførsel
og en glidende utvikling av vold fordi irettesettelse og advarsel
ikke medfører videre reaksjoner ved klare brudd på skolens
eget ordensreglement. Disse medlemmer vil kort beskrive
hva som kan være uakseptabel oppførsel: Skulk,
krenkende utsagn, bråk, løgn, passivitet når
andre utsettes for krenkende eller voldelig oppførsel, hærverk,
kriminalitet og våpenbruk på skolens område.
I tillegg skal elevene møte forberedt til timen.
Disse medlemmer vil påpeke at det i eksisterende
lovgivning gis rett for skolen til å anmelde vold og trusler
om vold overfor både ansatte og elever. Denne muligheten
bør i vesentlig større grad benyttes.
Disse medlemmer vil vise til at det er allmenn
aksept for at læreren er elevens viktigste ressurs på skolen.
Ingen annen faktor i læringsmiljøet er tilnærmet
så viktig for skolens kvalitet som den kompetente lærer.
Av denne grunn finner disse medlemmer det bekymringsfullt
når skolen tydelig viser at lærerutdanningen er
mangelfull på flere felt. Disse manglene blir tydeliggjort
gjennom at et politisk flertall legger vekt på at elevene
skal få stadig mer av sine behov dekket innenfor en vanlig
klasse. Dette synliggjør at altfor mange lærere
har stadig mindre av den totale kunnskapen som skal til for å dekke
disse behovene hos en mangeartet elevgruppe. Variasjonene er etter disse
medlemmers oppfatning ikke entydige, men det synes å være
et felles problem for mange lærere å sette grenser
for uønsket oppførsel fra elever og en manglende
evne til å stoppe tilløp til uro og bråk i
klassen. Disse medlemmer vil vise til en artikkel
av Tore Brøyn i Spesialpedagogikk 5/00 hvor det hevdes
at «Nyutdannede lærere er så å si
helt blanke i forhold til fagkunnskap om elever med spesielle behov.
Dette fører til at disse elevene ikke får en likeverdig
opplæring». Dette svekker foreldrenes mulighet
til å sikre sine barns rettigheter og oppfylle plikten
om å ta imot tilbud om opplæring etter loven.
Dette kritikkverdige forholdet forsterkes ytterligere ved fravær
av kvalitetsvurderinger og valgmuligheter.
Det må på bakgrunn av denne kunnskap, etter disse
medlemmers syn, innarbeides en felles forståelse
for ro og orden, ansvar, plikter og rettigheter som gir alle et
godt arbeidsmiljø, sikring av høy faglig kvalitet
og bedre muligheter til mestring.
Den ønskede kompetanse og den felles forståelse synes
etter disse medlemmers oppfatning å være mangelvare
i skolen. Det nye kompetansebegrepet må derfor innarbeides
i lærerutdanningen slik at fremtidens lærere er
bedre rustet til sitt arbeid. I tillegg bør det utarbeides
kurs av lengre varighet, basert på kvalitative kunnskapsmål
om konflikthåndtering, varierende metodikk og
respekt for menneskets egenverdi. Kurs av denne type gis som vekttall-enhet
for etter- og videreutdanning til alle som arbeider i skolen.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om dette:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om
endringer i lærerutdanningen. Endringene skal omhandle
kunnskap om å forebygge uro ved bruk av forskjellige metoder
ut fra det enkelte barns egenart. Det skal også utarbeides
metodekunnskap om å lese uenigheter som fører
til bruk av voldelige metoder i skolen.
Det forutsettes at de nye fagdimensjoner er av en slik beskaffenhet
at de ved enkle midler kan evalueres og endres dersom evalueringen åpenbarer
svakheter i forhold til legitimitet basert på etikk og
troverdighet.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, merker seg forslaget om i spesielle tilfeller å flytte
grunnskoleelever fra nærskolen. Flertallet viser
til at en elevs atferd kan gå ut over læringssituasjonen
for de andre elevene i klassen. Dette gjelder for eksempel ved mobbing. Flertallet er
enig i at en elev i helt spesielle unntakstilfeller og når
hensynet til de andre elevene tilsier det, kan flyttes til en annen
skole. I slike situasjoner er det ikke forsvarlig å gi
eleven opplæringstilbud på nærskolen. Flertallet legger
vekt på at dette tiltaket først iverksettes etter
at andre tiltak er prøvd ut.
Flertallet mener en slik endring av loven ikke skal
svekke funksjonshemmede elevers rett til et fullverdig skoletilbud
ved nærskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
det fremlagte forslag til endring av § 8-1. Disse
medlemmer finner det likevel nødvendig å presisere
at på grunn av manglende kapasitet i behandlingstilbudet
for brukere av barne- og ungdomspsykiatriske tjenester, er disse
medlemmer betenkte dersom denne muligheten til å flytte
elever blir benyttet som siste utvei fordi adekvat behandlingstilbud
ikke gis.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at det foreslås en ny lovhjemmel i § 8-1
som åpner for at elever kan vises bort fra nærskolen
når elevene har en adferd som i alvorlig grad går
ut over læringsmiljøet for andre elever i klassen. Dette
medlem mener dette vil uthule retten til å gå ved
nærskolen. Dette medlem erkjenner at det
kan være situasjoner der en elev har en adferd som er ødeleggende
for læringsmiljøet. I de fleste tilfeller vil
skolen sammen med eleven og foreldrene finne fram til en praktisk
løsning som kan aksepteres. Dette medlem mener
derfor at problemets omfang ikke rettferdiggjør en endring
som kan åpne for misbruk. Utagerende adferd kan ofte være
en reaksjon på et miljø og et opplæringstilbud
som ikke er tilpasset eleven. En rett til å fjerne eleven
legger derfor ansvaret over på eleven alene uten at skolen
tvinges til å vurdere sitt eget læringsmiljø. Dette
medlem mener derfor at dersom eleven og foreldrene motsetter seg
flytting til andre miljøer, er det skolens ansvar å legge
til rette andre opplegg uten tvangsflytting. Dette medlem går
derfor imot å endre loven på dette punktet.
Komiteen viser til vedtak i forbindelse
med behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 12 (1998-1999), da Stortinget
ba Regjeringen vurdere forslag om å oppheve den statlige
godkjenningsordningen for lærebøker. Komiteen vil
peke på at læreboka tradisjonelt har en sterkt
styrende funksjon i opplæringen. I læreplanen
understrekes det at det er skolens og lærerens ansvar å legge
opp undervisningen slik at målene nås. Videre
oppmuntres det til å bruke flere lærestoffkilder. Komiteen mener
det på denne bakgrunn vil styrke opplæringen å oppheve
godkjenningsordningen for lærebøker og i stedet
stimulere til aktiv lærebokkritikk. Komiteen legger
vekt på at forlagene, forfatterne og fagmiljøene
selv vil utøve kvalitetskontroll mht. innhold, likestilling
og språklig kvalitet.
Komiteen viser til at godkjenningsplikten for ordlister
til skolebruk også bortfaller dersom § 9-4 første
ledd opphører. Komiteen mener dette er språkpolitisk
uheldig fordi Norsk språkråd, som i dag har godkjenningsmyndighet
i henhold til forskrift, kontrollerer at oppføringene i
ordlistene er korrekte og i samsvar med den offisielle normen. Bortfall
av godkjenningsplikten for ordlister i skolebruk kan skape forvirring
om hva som er tillatt norm. På denne bakgrunn vil komiteen foreslå at
godkjenningsplikten for ordlister til skolebruk videreføres
i § 9-4.
Komiteen fremmer forslag om at § 9-4
nytt fjerde ledd skal lyde:
«Ordlister til skolebruk skal godkjennast
av Norsk språkråd.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, er enig i at lærebøker, dvs.
trykte læremidler som dekker vesentlige deler av læreplanen
i de ulike fagene, skal følge læreboknormalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lærebøker og ordlister må holde
en faglig høy kvalitet. Med kvalitet menes både
faglig innhold og den språkdrakt som øker elevens
tilgjengelighet til innholdet i formuleringene. På bakgrunn
av de åpenbare feil som er avdekket de siste årene,
er disse medlemmer usikre på om den gjeldende
godkjenning har hatt en kvalitativ forankring.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil reservere
seg mot forestillingen om at bruk av læreboknormalen i
seg selv betyr «at den språklege kvaliteten i
lærebøkene blir tilstrekkeleg sikra».
Språklig kvalitet avhenger åpenbart av langt flere
faktorer enn rettskrivningen. Disse medlemmer konstaterer at
læreboknormalen fortsatt eksisterer, men håper
at man snarest mulig kommer frem til en situasjon der lærebokforfattere
fritt kan benytte alle former innenfor den godkjente nynorsk- eller
bokmålsrettskrivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, mener at spørsmålet om nynorskversjoner
av administrativ programvare er en avgjørende faktor i
arbeidet for likestilling mellom nynorsk og bokmål, og
en forutsetning for at nynorsk- og bokmålselever
skal ha samme vilkår i skolen. Flertallet ber
derfor departementet legge fram en tidsplan for arbeidet med å oppheve
det foreløpige unntaket fra parallellutgaveregelen.
Når det gjelder andre læremidler som dekker
vesentlige deler av læreplanen, vil flertallet som prinsipp
gå inn for at disse må omfatte begge målformer. Flertallet ber
om at de praktiske sidene ved dette blir gjennomgått så raskt
som mulig og lagt fram for Stortinget.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, viser til at røysterettsreglane
ved val av opplæringsmål blei endra med verknad
frå 1999. Endringa gjekk ut på at det berre var foreldre
til elevar ved den skulen dette vedkom som skulle ha røysterett.
Fleirtalet er gjennom Noregs Mållag gjort kjent
med at det sidan 1. august 1999 har kome krav om røysting
på 16 skular som til no har hatt nynorsk som skulemål.
Det er grunn til å tru at lovendringa er årsaka
til at så mange krav har kome. Fleire av desse skulane
er no i ferd med å endre skulespråket sitt til bokmål.
Fleirtalet er av den meining at opplæringsmålet
ved ein skule er ein del av kulturen i eit lokalsamfunn og såleis
ein del av lokaldemokratiet. Det er avgjerande viktig for så vel
språkutviklinga som utviklinga generelt i lokalsamfunnet.
På denne bakgrunnen meiner fleirtalet at
det er rett å gå attende til allmenn røysterett
i val av opplæringsmål og gjer framlegg om ny
lovtekst i § 2-5 siste lekk:
«I samband med skifte av hovudmål eller når
eit fleirtal i kommunestyret eller minst av dei røysteføre
krev det, skal det haldast rådgivande røysting. Røysterett
har alle som bur i det området i kommunen som soknar til
skolen, jf. § 8-1, og som har røysterett etter
vallova av 1. mars 1985 nr. 3 § 11. Røysterett
i høve til skriftleg opplæring har dessutan foreldre/forsytar
til barn på barnesteget ved skolen, utan omsyn til bustad
eller statsborgarskap. Departementet kan gi nærmare forskrifter.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg undrende til at reglene om stemmeretten ved valg av målform
igjen ønskes endret fra Arbeiderpartiets side. I den utstrekning
en ønsker vel overveide løsninger og stabilitet
for skolene, må det ikke bli slik at reglene stadig endres. Disse
medlemmer ser det som ønskelig med sterkt brukerdemokrati
i statsskolen. Følelsen av tilhørighet og ansvar
henger også sammen med muligheten til å påvirke
og forme sin egen situasjon. Det å redusere brukernes mulighet
til å avgjøre den målform de selv skal
forholde seg til fra skolens side, er uheldig. Ordspråket
om at «den som har skoen på, vet best hvor skoen
trykker», er ikke mindre aktuell i denne sammenhengen enn
andre.
Det er heller ikke avklart hvem som ved «allmenn kretsmessig
stemmerett» skal være stemmeberettiget i tilfeller
der en har flytende kretsgrense, eller der en har et bestemt utjevningsområde
mellom to eller flere skoler. Dette spørsmålet
vil i enkelte tilfeller kunne få avgjørende betydning.
Disse medlemmer er for øvrig usikker
på argumentasjonen om målformens store betydning
for lokalsamfunn er reell. Argumentasjonen virker noe haltende all
den tid disse partier med stor iver legger ned små skoler
i distriktene som kan være avgjørende for lokalsamfunnene.
At målform er viktigere enn opprettholdelse av skolene
fremstår som besynderlig. Disse medlemmer deler
ikke det syn at skolen og dens brukere ikke har forankring i lokalsamfunnet.
De foreldre og barn som bor og ønsker å bli boende
i et lokalsamfunn, vil ha sitt samfunns og sine barns beste i tankene
også når det gjelder valg av målform.
Det å vise til at en må få utenforstående
til å fastholde en annen målform enn brukerne ønsker,
kan ikke være annet enn mistillit til foreldre og en undervurdering
av styrken til ett av våre målformer.
Disse medlemmer vil gå imot endring av § 2-5
siste ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre er forbauset
over at flertallet allerede nå - etter ett år
- mener å ha grunnlag for å konstatere at avstemningsreglene
i opplæringsloven virker negativt og derfor må endres
straks. Disse medlemmer er også forbauset
over at Arbeiderpartiet - som under behandlingen av opplæringsloven
var en av initiativtagerne til vedtaket om å gi foreldrene
retten til å velge opplæringsspråk -
nå støtter et forslag som vil frata foreldrene
eneretten til å velge opplæringsspråk
for sine barn. Disse medlemmer vil minne om at spørsmålet om
valg av opplæringsspråk ble grundig behandlet
av Vogtkomiteen, hvor et flertall gikk inn for å gjøre
valg av hovedmål i grunnskolen til en sak for foreldre
med barn i den aktuelle skole. Disse medlemmer vil beholde
dagens regler, og vil stemme imot flertallets forslag.
Komiteen viser til at Stortinget ved
flere anledninger har drøftet problemer knyttet til nedleggelser av
grendeskoler.
Komiteen mener det er behov for å få en
oversikt over antall skoler som er nedlagt de siste fem årene,
og hvilke konsekvenser dette har hatt for blant annet bosetting
og kulturliv i grenda som har mistet skolen. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak der en
drøfter årsakene til og konsekvensene av skolenedleggelse.
I denne saken bør det fremmes tiltak for å støtte
opp under grendeskolen i livskraftige lokalmiljø.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
til dette kapittel kort bemerke at arbeidet, referert i Menneskerettsloven
og vedtak B, ikke synes å være iverksatt på tross
av at Stortinget i 1994 enstemmig gikk inn for å endre
Grunnlovens § 110c med følgende ordlyd: «Det
paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen av Traktater
herom fastsættes ved Lov.»
Disse medlemmer vil vise til at mangfold og rett
til å foreta kvalitative valg i forbindelse med opplæring
nå er overordnet norsk lov. Det er imidlertid etter disse
medlemmers syn fortsatt langt igjen før en generell
felles forståelse av lovverket kan danne grunnlag for utvikling
av en opplæringslov som vil være inkluderende
og samtidig ivareta retten til å velge bort den offentlige
statsskolen. Av denne grunn opprettholder disse medlemmer i
hovedsak sine merknader i Innst. O. nr. 70 (1997-1998) Opplæringsloven,
Innst. S. nr. 246 (1998-1999) Etter- og videreutdanningsreformen,
og Innst. S. nr. 214 (1998-1999) Om einskapsskolen, det likeverdige
opplæringstilbudet og ein nasjonal strategi for vurdering
og kvalitetsutvikling i grunnskolen og den vidaregåande
opplæringa, m.fl.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om snarest å implementere
menneskerettighetene i norsk lovgivning om opplæring, for
på den måten å ivareta Norges internasjonale
forpliktelser og Grunnlovens § 110 c.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre viser til at Stortinget
under behandlingen av Innst. S. nr. 29 (1999-2000) avviste et forslag
om at det ikke gis tilskudd til private skoler hvis den lokale offentlige
skolen må legges ned eller forringes (Dokument nr. 8:65
(1998-1999)). Disse medlemmer viser i denne forbindelse
til Stortingets debatt 18. mai 2000, der statsråd
Giske klargjorde at han ville bruke skjønnshjemmelen om «ei
samla vurdering» i privatskolelovens § 25
nr. 3. Disse medlemmer vil her vise til Innst. O.
nr. 53 (1984-1985) der flertallet uttalte:
«Regelen om «ei samla vurdering» opnar
for eit visst skjønn, men fleirtalet vil understreka at
skular som fyller dei krav lova set, til vanleg skal godkjennast.
Dersom ein skule tilfredsstiller krava i lova, kan det ikkje gjerast
til eit reint prioriteringsspørsmål korvidt skulen
skal godkjennast og få tilskot. Ein rein tilvising til «begrensede
ressurser» kan ikkje vera ein tilstrekkeleg grunn til å avslå ein
søknad. (…) Fleirtalet meiner at departementet
må handsama private skular på ein slik måte
at intensjonane i lova kan realiserast.»
Disse medlemmer har merket seg at departementet
i forbindelse med klagebehandlingen av godkjenning av Oasen Bibelsenters
skole 15. mai 2000 har lagt «avgjørende
vekt på at vertskommunen frarår at søknaden
imøtekommes». I brevet skriver departementet:
«Etter departementets vurdering kan det ved behandlingen
av søknader etter § 3 bokstav a i privatskoleloven
være relevant å legge vekt på den offentlige
skolens elevtilgang og at tilskuddsordningen blir praktisert slik
at vårt enhetlige system av offentlige skoler ikke undergraves.
(…) Departementet mener at det foreligger mer enn en generell
risiko for en eller flere skolenedleggelser i Songdalen kommune
dersom Oasen Barneskole godkjennes i henhold til privatskoleloven.»
Disse medlemmer har merket seg at departementet
i sin vurdering anvender en prinsipiell argumentasjon knyttet til
den offentlige skolens elevtilgang og risiko for skolenedleggelser. Disse
medlemmer vil i denne forbindelse vise til Innst. S. nr. 29
(1999-2000) der flertallet bestående av Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre sa
at departementet i sin samlede vurdering blant annet kan legge vekt
på hensynet til den lokale offentlige grunnskole. Deretter
uttalte det samme flertall:
«Flertallet fremhever foreldreretten som gjeldende
prinsipp uavhengig av kommunestørrelsen og ønsker
ikke at store deler av landet skal bli avskåret fra statsstøtte
etter privatskoleloven. Flertallet ønsker fortsatt en godkjenningspraksis
som ikke forskjellsbehandler by og land. Det må foreligge
svært tungtveiende argumenter for å fravike dette
overordnede prinsipp.»
Etter disse medlemmers vurdering gir denne flertallsmerknaden
en klar avgrensning av skjønnsrommet i loven. Siden det
likevel er skapt tvil om dette, finner disse medlemmer det
nødvendig å ta inn en presisering i lovteksten. Disse
medlemmer mener en samlet vurdering etter § 25
nr. 3 som legger avgjørende vekt på den offentlige
skolens elevtilgang innebærer en ensidig vektlegging i
vurderingen. Opprettelsen av private skoler vil nødvendigvis få konsekvenser
for elevtallet i offentlige skoler. Men private skoler har i prinsippet
hele landet som inntaksområde. Nedgang i elevtall i den
offentlige skolen i en kommune kan derfor ikke alene være
utslagsgivende. Disse medlemmer er klar over at nedgang
i elevtall i offentlige skoler kan påvirke klassedeling
og eventuelt opprettholdelse av skoler. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til Innst. S. nr. 29 (1999-2000) der det ovennevnte
flertall sa:
«Flertallet har merket seg oppfatningen av at
private skoler i seg selv ikke utgjør noen trussel mot
den offentlige skolen. Nedleggelser av grendeskoler er en kommunal
avgjørelse og har ulike årsaker og vurderinger
knyttet til seg. Flertallet viser til statsrådens brev
som presiserer at departementet foretar en samlet vurdering før
godkjenning. Det er tilstrekkelig hjemmel til å fatte vedtak
som på en balansert måte tar hensyn til alle forhold
rundt opprettelse av en privat skole.»
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
Ǥ 25 nr. 3 nytt andre punktum
skal lyde:
For skular som søkjer godkjenning etter § 3a
eller b skal det ikkje leggjast einsidig vekt på nedgang
i elevtal for kommunen i den samla vurderinga.»
Disse medlemmer viser videre til Innst. S. nr.
29 (1999-2000) der flertallet bestående av Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre. Senterpartiet og Venstre sa
følgende:
«Flertallet viser til at hjemkommunene til
elever i private skoler får et trekk i rammeoverføringene
fra staten. Disse midlene blir imidlertid fordelt ut igjen til samtlige
kommuner i samsvar med tallet på innbyggere i skolepliktig
alder. Ordningen fungerer som en omfordeling fra kommuner som har
mange elever i private skoler, til kommuner som har ingen eller
få elever i private skoler.
Flertallet ser
likevel at ordningen kan oppfattes som problematisk i forhold til
forutsigbarhet for kommuneøkonomien. Flertallet er derfor
tilfreds med at statsråden vil vurdere korreksjonsordningen
med sikte på å skape større forutsigbarhet
for kommunene.»
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til korreksjonsordning
med sikte på å skape større forutsigbarhet
for kommunen ved etablering av privatskoler.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 29 (1999- 2000) hvor det ble gitt subsidiær
støtte til den omtalte flertallsmerknad fordi denne innstillingen
viser med stor tydelighet hva som er Fremskrittspartiets primære standpunkt.
Det vises igjen til Innst. O. nr. 11 (1999-2000), jf. Dokument nr.
8:67 (1998-1999), hvor dette kommer klart frem. Når det
gjelder Stortingets debatt 18. mai 2000, var det for disse
medlemmer klart at den politikk som Arbeiderpartiet hadde
ført når det gjaldt etablering av private skoler,
ville bli videreført. Av denne grunn fremmet disse
medlemmer et forslag til vedtak med følgende ordlyd:
«Stortinget ber Regjeringen opprettholde godkjenningen
av Oasen Barneskole i Sogndalen kommune i samsvar med vedtak fattet
av statsråd Jon Lilletun, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet den
13. mars 2000.»
Disse medlemmer beklager at det omtalte flertall
i Stortinget fra desember 1999 ikke fant å kunne støtte
forslaget. Et flertallsvedtak ville medført at flertallets
syn ble presisert og de tidligere rutiner for godkjenning av private
skoler hadde blitt ytterligere forsterket.
Disse medlemmer vil også vise til Norges internasjonale
forpliktelser i forbindelse med ratifiserte konvensjoner om menneskerettigheter. Disse medlemmer vil
påpeke at overholdelse av menneskerettighetene ikke kun
er nødvendig for underutviklede land. Norge som
selvstendig nasjon må også for å oppnå nødvendig
legitimitet og troverdighet forholde seg til og gjennomføre
menneskerettighetene innenfor nasjonens grenser i forholdet til
landets borgere. Det er da åpenbart ikke godt nok å kun
vedta en overordnet lov som ikke følges opp i praksis.
Ratifiserte konvensjoner er ikke bindende i forholdet mellom staten
og den enkelte borger. Det er kun i lovs form menneskerettighetene
kan gjøres gjeldende av den enkelte borger. Den vedtatte
lov om menneskerettigheter vil ikke nødvendigvis slå igjennom
overfor særloven om skoler og opplæring. For å sikre
menneskerettighetenes stilling også innenfor skole og opplæring
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en
samlet opplæringslov som hjemler frihet og likestilling
ved å kunne etablere og benytte alternative kvalitative
opplæringstilbud uavhengig av livssyn og alternativ pedagogikk.
Det bærende element må være Norges ønske
om å etterleve og implementere menneskerettighetene i all
norsk lovgivning.»
Disse medlemmer vil vise til den pågående debatt
om kvaliteten i den norske statsskolen. Det må være
slik at opplæringens innhold og kvalitet er viktigere enn
organisatoriske rammetiltak, som klassedelingstall, delingstimer
og lignende. Disse medlemmer ser det derfor som avgjørende
at den enkelte elev og elevens utbytte av opplæringen settes
i sentrum. Følgelig må det gis stor frihet i forhold
til organisering av opplæringen så lenge kvaliteten
opprettholdes på et høyt internasjonalt nivå.
Det er derfor viktig at det offentlige ved staten likebehandler
alle opplæringstilbud, uavhengig av organisering og eierforhold.
Disse medlemmer ser det som avgjørende for
at den enkelte kan få et tilpasset tilbud dersom det er
et reelt mangfold og muligheter til å foreta kvalitative
valg mellom alternative opplæringstilbud.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til revidering av privatskoleloven:
Ǥ 3 skal lyde:
For å bli godkjend med rett til tilskott etter
denne lova må skulen gi ei undervisning som oppfyller plikta
til grunnskuleopplæring og vidaregåande opplæring
i opplæringslova på ein måte som er likeverdig med
opplæringa gitt i offentlege skular.»
Ǥ 25 skal lyde:
Vedkommande departement skal gi godkjenning i dei tilfelle
skulen tilfredsstiller krava etter denne lova.
Departementet kan dra godkjenninga attende dersom vilkåra
i denne lova ikkje vert fylte innan ei frist som departementet set.
Departementet gir kvart år melding til Stortinget om
godkjenning av skular.»
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre:
Forslag 1
I privatskulelova skal § 25 nr. 3 nytt andre punktum lyde:
For skular som søkjer godkjenning etter § 3a eller b skal det ikkje leggjast einsidig vekt på nedgang i elevtal for kommunen i den samla vurderinga.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til korreksjonsordning med sikte på å skape større forutsigbarhet for kommunen ved etablering av privatskoler.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I opplæringslova skal § 3-1 sjette ledd andre punktum lyde:
Fylkeskommunen kan krevje sakkunnig vurdering dersom slik vurdering ikkje er gjord tidlegare og særlege forhold tilseier det.
Forslag 4
I privatskulelova skal § 3 lyde:
For å bli godkjend med rett til tilskott etter denne lova må skulen gi ei undervisning som oppfyller plikta til grunnskuleopplæring og vidaregåande opplæring i opplæringslova på ein måte som er likeverdig med opplæringa gitt i offentlege skular.
Forslag 5
I privatskulelova skal § 25 lyde:
Vedkommande departement skal gi godkjenning i dei tilfelle skulen tilfredsstiller krava etter denne lova.
Departementet kan dra godkjenninga attende dersom vilkåra i denne lova ikkje vert fylte innan ei frist som departementet set.
Departementet gir kvart år melding til Stortinget om godkjenning av skular.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding om endringer i lærerutdanningen. Endringene skal omhandle kunnskap om å forebygge uro ved bruk av forskjellige metoder ut fra det enkelte barns egenart. Det skal også utarbeides metodekunnskap om å lese uenigheter som fører til bruk av voldelige metoder i skolen.
Det forutsettes at de nye fagdimensjoner er av en slik beskaffenhet at de ved enkle midler kan evalueres og endres dersom evalueringen åpenbarer svakheter i forhold til legitimitet basert på etikk og troverdighet.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen om snarest å implementere menneskerettighetene i norsk lovgivning om opplæring, for på den måten å ivareta Norges internasjonale forpliktelser og Grunnlovens § 110 c.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en samlet opplæringslov som hjemler frihet og likestilling ved å kunne etablere og benytte alternative kvalitative opplæringstilbud uavhengig av livssyn og alternativ pedagogikk. Det bærende element må være Norges ønske om å etterleve og implementere menneskerettighetene i all norsk lovgivning.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) m.m.
I
I lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) blir det gjort følgjande endringar:
§ 1-1 tredje leddet skal lyde:
For opplæring som er spesielt organisert for vaksne, og som kommunen eller fylkeskommunen har ansvaret for, gjeld kapittel 4A.
§ 1-2 andre leddet første punktum skal lyde:
Den vidaregåande opplæringa skal ta sikte på å utvikle dugleik, forståing og ansvar i forhold til fag, yrke og samfunn, og hjelpe elevane, lærlingane og lærekandidatane i deira personlege utvikling.
§ 1-2 femte og sjette leddet skal lyde:
Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.
Det skal leggjast vekt på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar, mellom lærlingar, lærekandidatar og bedrifter, mellom skole og heim, og mellom skole og arbeidsliv. Alle som er knytte til skolen eller til lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elevar, lærlingar og lærekandidatar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar.
§ 2-5 sjuande leddet skal lyde:
I samband med skifte av hovudmål eller når eit fleirtal i kommunestyret eller minst av dei røysteføre krev det, skal det haldast rådgjevande røysting. Røysterett har alle som bur i det området i kommunen som soknar til skolen, jf. § 8-1, og som har røysterett etter vallova av 1. mars 1985 nr. 3 § 11. Røysterett i høve til skriftleg opplæring har dessutan foreldre/forsytar til barn på barnesteget ved skolen, utan omsyn til bustad eller statsborgarskap. Departementet kan gi nærmare forskrifter.
Ny § 2-14 skal lyde:
§ 2-14 Punktskriftopplæring m.m.
Sterkt svaksynte og blinde elevar har rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i bruk av nødvendige tekniske hjelpemiddel. Elevane har også rett til nødvendig opplæring i å ta seg fram på skolen, til og frå skolen og i heimemiljøet. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opplæringa blir fastsett i forskrift etter § 2-2 og § 2-3 i denne lova. Før det blir gjort vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre sakkunnig vurdering.
§ 3-1 Rett til vidaregåande opplæring skal lyde:
Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarande opplæring, har etter søknad rett til tre års heiltids vidaregåande opplæring. I fag der læreplanen føreset lengre opplæringstid enn tre år, har ungdommen rett til opplæring i samsvar med den opplæringstida som er fastsett i læreplanen. Ungdom som har fylt 15 år, søkjer sjølv om inntak til den vidaregåande opplæringa.
Elevar, lærlingar og lærekandidatar har rett til opplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter.
Heile retten må normalt takast ut innan fem år etter at grunnskolen er fullført, og innan seks år når opplæringa heilt eller delvis blir gitt i lærebedrift. Fylkeskommunen kan etter søknad gi eleven, lærlingen eller lærekandidaten løyve til utsetjing eller avbrot i opplæringa utan at retten tek slutt. Departementet gir forskrifter om kva forhold som skal gi rett til utsetjing eller avbrot.
Retten til vidaregåande opplæring blir etter søknad om omval utvida med inntil eitt opplæringsår.
Elev som etter reglane i kapittel 5 har rett til spesialundervisning, har rett til vidaregåande opplæring i inntil to år ekstra når eleven treng det i forhold til opplæringsmåla for den enkelte. Før fylkeskommunen gjer vedtak, skal det liggje føre sakkunnig vurdering av dei særlege behova eleven har. Retten gjeld også for elevar som har rett til opplæring i og på teiknspråk etter § 3-9 eller rett til opplæring i punktskrift etter § 3-10.
Søkjarar har rett til inntak på eitt av tre alternative eittårige grunnkurs som dei har søkt på, og til to års vidaregåande opplæring som byggjer på grunnkurset. Søkjarar som etter kapittel 5 i lova har rett til spesialundervisning, og som på grunnlag av sakkunnig vurdering har særlege behov for eit særskilt grunnkurs, har rett til inntak på dette kurset innanfor ein kvote fastsett av departementet ved forskrift.
Fylkeskommunen skal tilby anna opplæring dersom ein elev, ein lærling eller ein lærekandidat har særlege vanskar med å følgje den opplæringa som er vald.
Departementet gir forskrift om inntak.
Opplæringa i offentleg vidaregåande skole eller i lærebedrift er gratis. Fylkeskommunen kan påleggje elevane, lærlingane og lærekandidatane å halde seg med undervisningsmateriell og utstyr til eige bruk som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha. Fylkeskommunen kan krevje betaling av elevane for utgifter til å kopiere slikt materiell. Departementet gir nærmare forskrifter.
§ 3-2 første leddet skal lyde:
Departementet gir forskrifter om samla tid til opplæring i den vidaregåande opplæringa, også om samla læretid for lærlingar og lærekandidatar.
§ 3-3 første leddet skal lyde:
Den vidaregåande opplæringa skal føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lågare nivå.
§ 3-3 femte og sjette leddet skal lyde:
Vidaregåande skolar skal gi tilbod om teoriopplæring for lærlingar og lærekandidatar, og om kortare kurs.
Departementet kan gi forskrifter om avvik frå denne opplæringsordninga for særskilde, små fag, for fag med særskilt store krav til teori, for fag med særskilde sertifiseringskrav, for lærlingar og lærekandidatar som ikkje fell inn under § 3-1 og for lærlingar og lærekandidatar med særskilde behov. Departementet gir forskrifter om kva fag som skal ha læretid i bedrift.
§ 3-4 første leddet andre punktum skal lyde:
Departementet gir forskrifter om vurdering av elevar, lærlingar, lærekandidatar, privatistar og praksiskandidatar, om klage på vurdering, om eksamen, om fag- og sveineprøve og om dokumentasjon.
§ 3-4 andre leddet skal lyde:
Elevane, lærlingane og lærekandidatane skal vere aktivt med i opplæringa. Undervisningspersonalet skal tilretteleggje og gjennomføre opplæringa i samsvar med læreplanar gitt etter lova her.
Rektor skal organisere skolen i samsvar med forskrifter etter første leddet og i samsvar med §§ 1-2 og 3-3 og forskrifter etter § 1-3.
Ny § 3-10 skal lyde:
§ 3-10 Punktskriftopplæring m.m.
Sterkt svaksynte og blinde elevar har rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i bruk av nødvendige tekniske hjelpemiddel. Elevane har også rett til nødvendig opplæring i å ta seg fram på skolen, til og frå skolen og i heimemiljøet. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opplæringa blir fastsett i forskrift etter § 3-2 og § 3-4 i denne lova. Før det blir gjort vedtak om slik opplæring, skal det liggje føre sakkunnig vurdering.
§ 4-1 skal lyde:
Lærling er etter denne lova den som har skrive ein lærekontrakt med sikte på fagprøve eller sveineprøve i fag som har læretid etter forskrifter gitt med heimel i § 3-4. Lærekandidat er etter denne lova den som har skrive ein opplæringskontrakt med sikte på ei mindre omfattande prøve enn fag- eller sveineprøve.
§ 4-2 første leddet skal lyde:
Lærlingen og lærekandidaten er arbeidstakarar i lærebedrifta, med dei rettane og pliktene som følgjer av lover og tariffavtaler, jf. likevel § 4-6 siste leddet.
§ 4-2 andre leddet skal lyde:
Når læretida etter kontrakten er over, fell også arbeidsavtalen bort. Dersom lærlingen eller lærekandidaten skal halde fram i bedrifta, må ein ny arbeidsavtale inngåast.
§ 4-2 tredje leddet skal lyde:
Lærlingar og lærekandidatar skal ha same tilgang på pedagogisk-psykologisk teneste som elevar i vidaregåande skole.
§ 4-2 nytt fjerde ledd skal lyde:
Lærekandidatar som ikkje har eller ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning etter kapittel 5. For slik opplæring gjeld § 5-1, bortsett frå andre leddet siste setning, §§ 5-3, 5-4, 5-5 og 5-6 tilsvarande.
§ 4-3 første leddet første punktum skal lyde:
Bedrifter som tek på seg opplæring av ein eller fleire lærlingar eller lærekandidatar, må vere godkjende av yrkesopplæringsnemnda, jf. § 12-3.
§ 4-4 første til fjerde leddet skal lyde:
Opplæringa av lærlingen og lærekandidaten skal skje i samsvar med den fastsette læreplanen. Dersom lærekandidaten har krav på spesialundervisning etter kapittel 5, skal det utarbeidast individuell opplæringsplan, jf. § 5-5 første leddet. Lærlingen og lærekandidaten skal få fri til å gjennomføre teoriopplæringa utanfor lærebedrifta. For fag med teorikrav ut over grunnkurs og vidaregåande kurs I må lærebedrifta dekkje kostnadene for tilleggsopplæringa.
Lærebedrifta skal leggje vekt på å skape eit godt arbeids- og læremiljø. Arbeids- og skoletida til lærlingen og lærekandidaten skal til saman ikkje vere lengre enn den arbeidstida som gjeld for andre arbeidstakarar i faget.
Lærebedrifta melder lærlingen til den fagprøva eller sveineprøva som blir halden nærmast den tida da læretida er ute. Lærekandidaten skal ved slutten av kontrakttida få høve til å gå opp til ei kompetanseprøve som viser det nivå opplæringa har ført fram til. Lærebedrifta stiller nødvendig arbeidsplass, materiale, reiskapar og assistenthjelp til rådvelde under prøva. Lærebedrifta får eigedomsretten til produktet. Dersom fagprøva, sveineprøva eller kompetanseprøva blir teken på ein skole og skolen dekkjer materialutgiftene, får skolen eigedomsretten til produktet av prøva.
Dersom lærebedrifta stansar eller utviklar seg på ein slik måte at ho ikkje lenger finn det mogleg å gi lærlingen eller lærekandidaten tilfredsstillande opplæring, skal ho melde frå til yrkesopplæringsnemnda.
§ 4-5 første leddet skal lyde:
Det skal opprettast skriftleg lærekontrakt mellom lærebedrifta og lærlingen når læreforholdet tek til. Det skal opprettast skriftleg opplæringskontrakt mellom lærebedrifta og lærekandidaten når læreforholdet tek til.
§ 4-6 Endring og heving av lærekontrakt skal lyde:
Etter samtykke frå yrkesopplæringsnemnda kan opplæringskontrakten mellom lærekandidaten og lærebedrifta endrast i løpet av kontrakttida til ordinær lærekontrakt med fagbrev eller sveinebrev som mål.
Lærekontrakten eller opplæringskontrakten kan hevast av partane dersom dei er samde om det og etter at lærebedrifta har orientert yrkesopplæringsnemnda skriftleg om det, jf. § 12-3.
Etter samtykke frå yrkesopplæringsnemnda kan kontrakten hevast av både lærebedrifta og av lærlingen eller lærekandidaten dersom
a) den andre parten gjer seg skyldig i vesentlege brot på pliktene sine i arbeidsforholdet,
b) lærlingen, lærekandidaten eller lærebedrifta viser seg ute av stand til å halde fram i læreforholdet, eller
c) lærlingen eller lærekandidaten skriftleg seier frå at det er ei urimeleg ulempe for han eller ho å halde fram ut kontrakttida.
Yrkesopplæringsnemnda avgjer i tilfelle når læreforholdet skal ta slutt. Lærebedrifta skal skrive ut ein attest for den delen av kontrakttida som er gjennomført med ei fråsegn om denne delen av opplæringa.
Når lærlingen eller lærekandidaten frivillig hevar kontrakten, fell retten til vidaregåande opplæring etter § 3-1 bort dersom yrkesopplæringsnemnda ikkje vedtek noko anna. Når det blir gjort vedtak om å heve ein kontrakt etter krav frå lærebedrifta, beheld lærlingen eller lærekandidaten retten til vidaregåande opplæring med mindre vedtaket fastset at retten fell bort.
Før det blir gjort vedtak om heving etter krav frå lærebedrifta eller før det blir gjort vedtak om tap av rettar, skal lærlingen eller lærekandidaten kunne forklare seg munnleg for den som skal gjere vedtaket.
Etter samtykkje frå yrkesopplæringsnemnda kan læretida avbrytast i samband med permisjon.
Dersom lærebedrifta stansar eller ikkje lenger fyller vilkåra for godkjenning etter § 4-3, eller dersom yrkesopplæringsnemnda finn at opplæringa ikkje er tilfredsstillande, skal nemnda medverke til å skaffe lærlingane eller lærekandidatane ny læreplass for resten av kontrakttida. Den nye lærebedrifta går inn i kontrakten i staden for den tidlegare lærebedrifta. Etter samtykkje frå fylkeskommunen kan kontrakttida i den nye lærebedrifta gjerest inntil eitt år lengre dersom opplæringa har vært mangelfull.
Lærekontrakten eller opplæringskontrakten kan ikkje endrast eller hevast på annan måte enn etter denne paragrafen. Unntak gjeld for lærlingar som har prøvetid etter § 4-5 tredje leddet.
§ 4-7 skal lyde:
Ein eller fleire representantar for arbeidstakarane skal saman med den faglege leiaren føre tilsyn i lærebedrifta med at
-
opplæringsforholda i lærebedrifta er tilfredsstillande
-
det blir skrive lærekontraktar og opplæringskontraktar
-
læreplanane for faga for lærlingane og dei individuelle opplæringsplanane for lærekandidatane blir følgde
-
lærlingane og lærekandidatane får den teoriopplæringa dei har krav på.
Nytt kapittel 4A skal lyde:
Kapittel 4A Opplæring spesielt organisert for vaksne
§ 4A-1. Rett til grunnskoleopplæring for vaksne
Dei som er over opplæringspliktig alder, og som treng grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring, så langt dei ikkje har rett til vidaregåande opplæring etter § 3-1. Retten til opplæring omfattar til vanleg dei faga ein treng for å få vitnemål for fullført grunnskoleopplæring for vaksne. Opplæringa skal tilpassast behovet til den enkelte.
Opplæringa og undervisningsmateriellet er gratis.
§ 4A-2. Rett til spesialundervisning på grunnskolens område
Vaksne som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet for vaksne, har rett til spesialundervisning.
Vaksne som har særlege behov for opplæring for å kunne utvikle eller halde ved like grunnleggjande dugleik, har rett til slik opplæring.
For opplæring etter denne paragraf gjeld §§ 5-1 tredje leddet bortsett frå siste punktum, og 5-3, 5-4, 5-5 og 5-6 tilsvarande.
§ 4A-3. Rett til vidaregåande opplæring for vaksne
Vaksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarande, men som ikkje har fullført vidaregåande opplæring, har etter søknad rett til vidaregåande opplæring. Første punktum gjeld vaksne som er fødde før 1. januar 1978. Opplæringa for vaksne skal tilpassast behovet til den enkelte. Retten kan oppfyllast mellom anna ved fjernundervisningstilbod. Departementet gir nærmare forskrifter, mellom anna om kven retten omfattar, om inntak, rangering og førerett.
Vaksne som er tekne inn til vidaregåande opplæring, har rett til å fullføre opplæringsløpet. Dette gjeld sjølv om dei ikkje har rett til vidaregåande opplæring etter første leddet.
I fag der læreplanen føreset lengre opplæringstid enn tre år, har dei vaksne rett til opplæring i samsvar med den opplæringstida som er fastsett i læreplanen.
Opplæringa er gratis. Fylkeskommunen kan påleggje vaksne som får vidaregåande opplæring, å halde seg med undervisningsmateriell og utstyr som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha, til eige bruk. Fylkeskommunen kan krevje betaling for utgifter til å kopiere slikt materiell. Departementet gir nærmare forskrifter.
§ 4A-4. Kommunen og fylkeskommunen si plikt til å sørgje for grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring for vaksne
For opplæringa etter dette kapitlet gjeld §§ 13-1 til 13-3.
Kommunen og fylkeskommunen kan nytte studieforbund, fjernundervisningsinstitusjonar og andre som gir tilbod om grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring for å oppfylle plikta til å gi opplæring til vaksne.
Kommunen og fylkeskommunen har ansvaret for at vaksne får dokumentert opplæringa som dei har gjennomført.
Kommunen og fylkeskommunen skal leggje til rette for at vaksne som får opplæring etter dette kapitlet, får høve til å ta aktivt del i arbeidet med å fremje eit godt læringsmiljø og utdanningstilbod.
Departementet gir nærmare forskrifter om vurdering, om klage på vurdering, om eksamen og om dokumentasjon.
§ 4A-5 Kompetansekrav for undervisningspersonell
§ 10-1 med tilhøyrande forskrift gjeld tilsvarande for opplæring etter dette kapitlet. Departementet kan gi forskrifter om at ein likevel kan tilsetje personell utan formell pedagogisk kompetanse.
For opplæring etter § 4A-2 andre leddet gjeld ikkje § 10-1 med tilhøyrande forskrift. Opplæringa skal likevel skje under fagleg og pedagogisk rettleiing og ansvar.
§ 4A-6. Innhaldet i opplæringa
Læreplanar etter § 1-3, § 2-3, § 3-4 og § 6-4 gjeld med dei tilpassingar som følgjer av dette kapitlet.
§ 4A-7. Skyss m.m.
Vaksne som ikkje har fullført grunnskolen, og som bur meir enn fire kilometer frå skolen, har rett til gratis skyss når dei får grunnskoleopplæring etter dette kapitlet.
Vaksne som på grunn av funksjonshemming, sjukdom eller skade har behov for det, har rett til gratis skyss utan omsyn til veglengda når dei får grunnskoleopplæring etter dette kapitlet. § 7-4 gjeld tilsvarande.
Kommunen skal innlosjere dei vaksne når dagleg skyss etter første og andre leddet ikkje er forsvarleg. Når det er nødvendig, gjeld tilsyn etter § 7-1 fjerde leddet tilsvarande.
Elles gjeld § 13-4 tilsvarande for dei pliktene som følgjer av denne paragrafen.
§ 4A-8. Rådgiving
Vaksne med rett til opplæring etter §§ 4A-1 og 4A-2 har rett til rådgiving for å kartleggje kva tilbod den vaksne har behov for.
§ 4A-9. Bortvising
Når ein elev eller deltakar vedvarande har vist ei framferd som i alvorleg grad går ut over orden og arbeidsro på skolen, eller når ein elev eller deltakar alvorleg forsømmer pliktene sine, kan kommunen/fylkeskommunen vise eleven/deltakaren bort frå resten av det kurset eleven/deltakaren er teken inn på. I samband med eit vedtak om bortvising for resten av kurset kan fylkeskommunen også vedta at eleven/deltakaren skal misse retten til vidaregåande opplæring etter § 4A-3.
Kommunen/fylkeskommunen kan ikkje overlate til eit organ på skolen å gjere vedtak etter denne paragrafen om bortvising eller tap av retten til opplæring.
Før det blir gjort vedtak om bortvising eller tap av rettar, skal ein vurdere om det er mogleg å bruke andre hjelpe- eller refsingstiltak.
§ 4A-10. Tilsyn, kontroll og klage
§ 14-1, § 15-1 første leddet og § 15-2 gjeld også for opplæring etter dette kapitlet.
§ 4A-11. Forsøk
§ 1-4 gjeld tilsvarande for opplæring etter dette kapitlet.
§ 5-2 blir oppheva.
§ 7-5 blir oppheva.
§ 8-1 nytt tredje ledd skal lyde:
Når omsynet til dei andre elevane tilseier det, kan ein elev i særlege tilfelle flyttast til ein annan skole enn den skolen eleven har rett til å gå på etter første leddet. Før det blir gjort vedtak om å flytte ein elev, skal ein ha prøvd andre tiltak. Når det er nødvendig, kan eleven flyttast til ein skole utanfor kommunen, men ikkje slik at eleven må flytte ut av heimen eller at skoleskyssen blir uforsvarleg lang.
§ 9-4 første leddet blir oppheva. Andre leddet blir nytt første ledd. Fjerde leddet blir nytt tredje ledd.
§ 9-4 nytt andre ledd skal lyde:
Norske lærebøker som blir brukte i skolen, skal vere i samsvar med læreboknormalen slik denne er fastsett i forskrifter med heimel i lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste. Med lærebøker er her meint alle trykte læremiddel som dekkjer vesentlege delar av måla og hovudmomenta for eit fag etter læreplanen for vedkommande klassetrinn eller kurs, og som elevane regelmessig skal bruke.
§ 9-4 nytt fjerde ledd skal lyde:
Ordlister til skolebruk skal godkjennast av Norsk språkråd.
§ 9-4 tredje leddet blir nytt femte ledd og skal lyde:
Departementet gir nærmare forskrifter om kva læremiddel som er omfatta av kravet i første leddet.
§ 12-1 andre leddet andre strekpunkt skal lyde:
§ 12-2 fjerde leddet tredje strekpunkt skal lyde:
§ 12-3 andre leddet tredje punktum skal lyde:
Dessutan skal det nemnast opp ein lærling- eller lærekandidatrepresentant.
§ 12-4 fjerde leddet skal lyde:
Yrkesopplæringsnemnda skriv ut fagbrev, sveinebrev og dokumentasjon for kompetanse for lærekandidatar på grunnlag av greidd prøve.
§ 13-3 andre leddet skal lyde:
Fylkeskommunen skal gi tilbod til søkjarar utan rett etter § 3-1 eller § 4A-3.
§ 13-5 blir oppheva.
§ 15-2 andre leddet skal lyde:
Departementet er klageinstans for enkeltvedtak om inntak og spesialundervisning i den vidaregåande opplæringa, enkeltvedtak om tap av retten til vidaregåande opplæring etter § 3-8 og § 4-6 og for enkeltvedtak om opplæring i inntil to år ekstra etter § 3-1 femte leddet.
II
I lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova) blir det gjort følgjande endringar:
Ny § 9 fjerde leddet skal lyde:
Departementet er klageinstans ved klage over kommunale og fylkeskommunale enkeltvedtak om spesialundervisning. Reglane i kapittel 5 i opplæringslova gjeld tilsvarande.
Ny § 10 fjerde leddet skal lyde:
Departementet er klageinstans ved klage over kommunale og fylkeskommunale enkeltvedtak om skuleskyss i grunnskulen.
Ny § 15 tredje leddet skal lyde:
Opplæringslova § 10-9 gjeld tilsvarande for grunnskular godkjende etter lova her.
§ 26 tilskotsregel nr. 1 bokstav b skal lyde:
b) Skulane kan etter søknad få statstilskot til investeringsutgifter.
§ 26 tilskotsregel nr. 4, innleiinga, skal lyde:
Vidaregåande skular som kan godkjennast etter § 3 bokstav a, b og d i lova her:
§ 26 tilskotsregel nr. 11 blir oppheva.
III.
Denne lova trer i kraft frå den tid Kongen fastset. Dei enkelte reglane i lova kan setjast i verk frå ulik tid.
B
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at staten skal fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett til videregående opplæring.
C
Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak der en drøfter årsakene til og konsekvensene av skolenedleggelse. I denne saken bør det fremmes tiltak for å støtte opp under grendeskolen i livskraftige lokalmiljø.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 7. juni 2000
Ranveig Frøiland |
Arne Lyngstad |
Rune E. Kristiansen |
leder |
ordfører |
sekretær |