Til Odelstinget
I proposisjonen foreslås en revisjon av straffeloven
kapittel 19 om forbrytelser mot sedeligheten og kapittel 38 om forseelser
mot sedeligheten. Forslagene bygger langt på vei på Seksuallovbruddutvalgets utredning,
NOU 1997:23 Seksuallovbrudd. Formålet med revisjonen er
dels en forenkling og modernisering, og dels en styrking av barns
og kvinners vern mot seksuelle overgrep.
Departementet foreslår at grovt uaktsom voldtekt gjøres
straffbar. Det foreslås videre at flere overgrep enn i
dag skal regnes som voldtekt. I tillegg utvides området
for hva som skal anses som skjerpende omstendigheter. Departementet
gir ellers uttrykk for at straffenivået i grove voldtektssaker
og overgrepssaker mot barn kan synes lavt, og bør skjerpes
gjennom praksis, men ser ikke grunn til å foreslå endringer
i strafferammen.
Det foreslås videre en uttrykkelig hjemmel for domstolene
til å utsette en injuriesak anlagt av en utpekt gjerningsmann
mot en angivelig fornærmet, inntil overgrepssaken har fått
en endelig avgjørelse.
Departementet går inn for å opprettholde den
seksuelle lavalder på 16 år. Området
for hva som anses som skjerpende omstendigheter ved seksuell omgang med
barn utvides. Retten pålegges videre en plikt til å vurdere
om den skyldige i saker om seksuelle overgrep mot barn skal idømmes
rettighetstap. Gjeldende bestemmelser om misbruk av overmaktsforhold
foreslås forenklet.
Det foreslås at mulighetene for behandling av sedelighetsdømte
utredes nærmere.
Departementet foreslår ikke noen generell kriminalisering
av kjøp av seksuelle tjenester nå, men går inn
for å vurdere spørsmålet på nytt
om to år. Derimot foreslås å gjøre
kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år
straffbart.
Departementet foreslår å ta inn en legaldefinisjon av
prostitusjon i bestemmelsen om hallikvirksomhet. Forbudet mot å la
seg underholde av en prostituert kvinne, foreslås opphevet.
Departementet går ikke inn for å liberalisere
straffelovens bestemmelser om pornografi. I tillegg til en videreføring
av dagens forbud mot barnepornografi foreslår departementet
at også produksjon og overlatelse av slikt materiale til
andre skal være straffbart. Definisjonen av barnepornografi
skal ikke lenger knyttes til en bestemt aldersgrense, men den seksuelle lavalder
på 16 år vil være et retningsgivende
utgangspunkt. Departementet foreslår videre et forbud mot å forlede
noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i
kommersiell fremstilling av bilder med seksuelt innhold. Det foreslås
også forbud mot å produsere slike bilder.
Enkelte av bestemmelsene i kapittel 38 foreslås videreført
i kapittel 19. De fleste foreslås opphevet som foreldet.
Kapittel 19 foreslås omredigert, modernisert og forenklet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen
og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen
og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor
Nymo, viser til at straffeloven ble utformet for om lag
100 år siden, og selv om det er foretatt noen endringer
siden den tid, har det vært et stort behov for en grundig
vurdering av reglene. Komiteen viser til at kvinnesynet
og synet på seksualmoral i stor grad har endret seg siden
straffeloven ble gitt, og komiteen er tilfreds med
at departementet nå har foretatt en grundig vurdering av
straffelovens kap. 19.
Komiteen vil sterkt understreke det viktigste hovedformålet
med revisjonen, nemlig å styrke kvinner og barns vern mot
seksuelle overgrep. Komiteen viser til at lover og
regler setter opp normer for hvordan man forventer og ønsker
at borgerne skal oppføre seg, og at det gis viktige signaler
om hva som er ønsket eller uønsket oppførsel
via lovverket. Komiteen ønsker å understreke
betydningen av å verne kvinner og barn mot seksuelle overgrep
i dagens samfunn.
Komiteen mener at råderett over egen
kropp og seksualitet er strafferettslig beskyttelsesverdig, og dette
må komme klart fram gjennom lovverket.
Komiteen viser til at ved å forenkle
og modernisere språket vil loven bli lettere tilgjengelig,
noe som etter komiteens mening er et viktig hensyn å ivareta.
Seksuallovbruddutvalget ble nedsatt av Justisdepartementet i 1995 på bakgrunn av at Stortinget 12. juni 1995 gjorde følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette en snarlig revisjon av sedelighetskapitlet i straffeloven, i tråd med intensjonene i Innst. S. nr. 206 for 1994-95.»
I proposisjonen gis en kort oversikt over hovedpunktene i utvalgets utredning som har vært sendt på høring til en rekke adressater. Det gis videre en oversikt over tidligere revisjoner av sedelighetsbestemmelsene i straffeloven.
Den viktigste materielle endringen departementet tilrår i proposisjonen, er kriminaliseringen av grovt uaktsom voldtekt. Voldtektsofrenes stilling blir ytterligere styrket ved at departementet foreslår å inkludere i voldtektsbestemmelsen også seksuell omgang oppnådd ved mindre alvorlige trusler og seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Disse handlingene har i dag en lavere strafferamme. En annen viktig endring er nykriminaliseringen av kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år.
For øvrig innebærer departementets lovforslag i det vesentlige en videreføring av de regler som gjelder i dag.
Det redegjøres innledningsvis for begrepene utuktig
atferd, utuktig handling, utuktig omgang og samleie, som er sentrale
i sedelighetskapitlet. Begrepene beskriver handlinger av ulik grovhet.
Utvalget foreslår at uttrykket utuktig atferd beskrives
som «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd».
Det tilsiktes ingen innholdsmessige endringer.
Begrepene «pornografi» og «prostitusjon» legaldefineres.
En rekke høringsinstanser støtter utvalgets
forslag om å erstatte utuktsbegrepet med uttrykket «seksuell»,
men enkelte har innvendinger.
Departementet er i det store og det hele enig i utvalgets forslag
til modernisering og forenkling.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om å bytte ut begrepet «utuktig» med «seksuell»,
og viser til at endringen ikke innebærer innholdsmessige endringer.
Komiteen slutter seg til de øvrige endringene, og
mener at endringene gjør loven lettere tilgjengelig.
Bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 verner til dels ulike
interesser. I praksis forekommer det ikke sjelden at samme handling
rammes av flere av straffebudene i kapittel 19, og at disse anvendes
samtidig i samme sak (i konkurrens). I dag er paragrafene
i kapittel 19 dels ordnet etter vernet interesse, og i noen grad
handlingenes grovhet.
Utvalget foreslår at overskriften i kapittel 19 endres
fra «Forbrydelser mot sædeligheten» til «Seksuallovbrudd».
I utvalgets lovutkast innledes kapittel 19 med et forbud mot seksuelt
krenkende og annen uanstendig atferd. Deretter kommer forbudet mot
seksuelle handlinger overfor barn og noen som ikke har samtykket.
Overgrepsbestemmelsene som rammer seksuell omgang følger
deretter samlet, ordnet etter overgrepets intensitet og graden av
tvang og straffverdighet.
Departementet er enig med utvalget i at spørsmål om
vesentlige strukturelle endringer som går ut over den innbyrdes
plasseringen av bestemmelsene i kapitlene 19 og 38, bør
overlates til Straffelovkommisjonen. Som Riksadvokaten mener departementet
at kapittel 19 bør ha «Seksualforbrytelser» som
overskrift.
Departementet har valgt en noe annen rekkefølge for
bestemmelsene i kapittel 19 enn utvalget. Kapitlet innledes med
voldtektsbestemmelsen. Deretter kommer bestemmelsene om misbruk
av stilling og avhengighetsforhold m.v., fulgt av forbudene mot
seksuell omgang med mindreårige. Så følger
incestbestemmelsene og bestemmelsene om seksuell handling og seksuelt
krenkende eller annen uanstendig atferd. Hallikbestemmelsen, forbudet
mot å kjøpe seksuelle tjenester fra personer under
18 år og pornografibestemmelsen kommer til slutt.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til oppbyggingen av straffelovens kap. 19, og mener den
foreslåtte oppbyggingen både er hensiktsmessig og
logisk.
Stortingets justiskomité har ved flere anledninger gitt
uttrykk for at straffenivået for sedelighetsforbrytelser,
bl.a. mot barn, bør skjerpes.
Utvalget går ikke inn for å utvide bruken av
minstestraffer, og foreslår heller ingen økning
av nivået på minstestraffene. Minstestraff forbeholdes
de groveste overgrepene som voldtekt og seksuelle overgrep mot barn
under 14 år. Utvalget mener imidlertid at straffenivået
for voldtekt og overgrep mot mindreårige er noe lavt.
Flere høringsinstanser er enig med utvalget i at gjeldende
strafferammer for seksualforbrytelser er tilstrekkelige. Enkelte
fremhever at straffenivået for seksuelle overgrep mot barn
ligger for lavt.
Departementet deler i hovedsak utvalgets generelle syn på strafferammene
og straffutmålingen.
Komiteen viser til sine tidligere merknader
om nivået på straffeutmålingen, blant
annet i Innst. S. nr. 168 (1997-1998). Komiteen understreker
at straffeutmålingen i sedelighetssaker er for lav, og komiteen mener
det fortsatt er ønskelig å skjerpe straffeutmålingen.
Komiteen forventer at domstolene følger
opp komiteens merknader, og vil understreke at hensynene til ofrene
og alvoret i forbrytelsen må veie tyngre enn tiltaltes
krav på forutsigbarhet og likebehandling i forhold til
tidligere domsavsigelser i sammenlignbare saker. Komiteen understreker
at den idømte straff gir signaler om hvor alvorlig samfunnet
ser på en handling, og komiteen mener det
blir helt galt når en så krenkende handling som
seksuelle overgrep/voldtekter straffes mildere enn for
eksempel økonomiske forbrytelser. Komiteen er
av den oppfatning at personlige krenkelser er vel så skadelige
og straffverdige som forbrytelser med økonomisk innhold.
Komiteen er enig i at strafferammene er vide, men
forutsetter at hele strafferammen blir tatt i bruk, og at domstolene
ikke i for stor grad legger seg på nedre del av strafferammen
når straffen utmåles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at straffereaksjonene for seksuelle overgrep både mot barn
og voksne er urimelig lave, og mener at det er nødvendig
med lovendringer som sikrer at domstolene idømmer straffereaksjoner
som i større grad samsvarer med folks rettsoppfatning. Disse
medlemmer vil derfor foreslå en del endringer i
minimumsstraffer og maksimalstraffer som vil medføre strengere
reaksjoner fra domstolene. Disse medlemmer forutsetter
for øvrig at domstolene tar i bruk hele strafferammen,
og ikke legger seg på nedre del av strafferammene når
straffen utmåles, med mindre helt spesielle forhold taler
for det i en enkelt sak.
Straffeloven § 192 rammer den som «ved
vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse
tvinger noen til utuktig omgang». Som «utuktig
omgang» regnes for det første samleie og dessuten
forhold som likestilles med samleie. Ikke enhver tvang til utuktig omgang
rammes som voldtekt. Tvangsmidlene må være «vold» eller
det å «fremkalle frykt for noens liv eller helse».
Ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal legges vekt
på om fornærmede var under 14 år.
Tvang til utuktig omgang som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen,
kan falle inn under andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19.
Strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. Dersom
den utuktige omgangen var samleie, er det en minimumsstraff på 1 år,
samtidig som den øvre strafferammen heves til 15 år.
Etter § 192 annet ledd heves strafferammen til
21 år dersom offeret dør eller får betydelig
skade på legeme eller helse, eller dersom gjerningsmannen
tidligere er straffet for voldtekt eller seksuelle overgrep mot
barn under 14 år.
Etter prinsippet i straffeloven § 42 skal gjerningspersonen
bedømmes ut fra sin egen faktiske oppfatning av situasjonen.
Det betyr at han ikke kan dømmes for voldtekt dersom han
faktisk trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. I praksis
er det en ganske vanlig situasjon at den voldtektstiltalte hevder at
den seksuelle omgangen var frivillig fra kvinnens side, mens kvinnen
hevder det motsatte.
For at noen kan straffes for uaktsomhet, må det for det
første foreligge et brudd på en objektiv norm
for aktsom opptreden. For det andre må gjerningspersonen
kunne bebreides for å ha brutt aktsomhetsnormen. For at
uaktsomheten skal kunne kalles grov, må det etter rettspraksis
foreligge «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger
sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».
Utvalgets flertall anbefaler ikke en kriminalisering av uaktsom
voldtekt, og foreslår en videreføring av kravet
i gjeldende rett om at handlingen må være forsettlig.
Etter flertallets oppfatning vil ikke en slik endring avhjelpe dagens
bevisproblemer. En kriminalisering vil heller ikke bidra til å bedre
rettsvernet for ofrene. Tvert om vil en innføring av et
uaktsomhetsansvar kunne medføre en risiko for at voldtekter
som i realiteten er forsettlige, likevel kan bli bedømt
etter uaktsomhetsalternativet fordi dette er lettere å bevise og
begrunne.
Et mindretall i utvalget går derimot inn for å lempe
skyldkravet ved voldtekt. Ett medlem ønsker å kriminalisere
også simpel uaktsomhet, og viser kort til hensynet til
gjerningens straffverdighet og til offerets rettsvern. Et annet
medlem mener at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres
straffbart fordi den gjeldende voldtektsbestemmelsen gir et utilstrekkelig
rettsvern for ofrene.
Høringsinstansene er delt i synet på dette
spørsmålet. Flertallets forslag om å beholde
forsett som skyldform for voldtekt, støttes bl.a. av Riksadvokaten som
avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre det lettere å føre
bevis for at en voldtekt har funnet sted. Flere viser også til
at det vil kunne være betydelige bevisproblemer forbundet
med å kriminalisere uaktsom voldtekt, og enkelte frykter
at fokus under bevisførselen vil bli mer rettet mot offerets
oppførsel.
De som støtter forslaget om å kriminalisere
uaktsom voldtekt fremhever at senkning av skyldkravet vil bedre
ofrenes rettsvern, og at flere domfellelser for voldtekt vil kunne
ha en preventiv effekt. Enkelte mener at kriminalisering av uaktsom
voldtekt vil gjøre det lettere å domfelle i saker
hvor det allerede består et forhold mellom offer og gjerningsmann.
Under en viss tvil er departementet kommet til at det vil foreslå å kriminalisere
grovt uaktsom voldtekt. Departementet har lagt avgjørende
vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for
voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko
for gjerningsmannen.
Bestemmelsen vil antakelig særlig ha sin betydning i
tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært
relativt beskjeden, eller hvor offeret på grunn av rus
eller frykt ikke har vært i stand til å motsette
seg den seksuelle omgangen. Departementet har lagt stor vekt på at
en rekke representanter for ofrene ønsker en kriminalisering.
Komiteen viser til at få voldtekter
ender opp som sak for domstolene, og at kun et lite antall saker ender
med fellende dom.
Komiteen viser til at uaktsomhet foreligger hvis
en person kan bebreides for ikke å ha forholdt seg slik
som en alminnelig fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort
i en tilsvarende situasjon. Det kan skilles mellom grov og simpel
uaktsomhet. Grov uaktsomhet foreligger der det foreligger «en
kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser
for mangel på aktsomhet».
Komiteen mener det er et stort problem for samfunnet
vårt at så få saker om seksuelle overgrep ender
med fellende dom. I stor grad kan det se ut som om ofrene for seksuelle
overgrep har for dårlig rettsvern. Mange vegrer seg for å anmelde
seksuelle overgrep/voldtekter fordi de vet at saken sannsynligvis
vil ta lang tid, de må gi gjentatte forklaringer for politi
og domstol, noe som er en stor påkjenning for dem og mulighetene
for domfellelse synes små.
Komiteen mener det er viktig å øke
mulighetene for å oppnå en fellende dom i voldtektssaker
i forhold til det som er dagens situasjon. Komiteen vil
i den forbindelse vise til den arbeidsgruppen som ble satt ned av
Riksadvokaten, og som har kommet med anbefalinger for å effektivisere
og bedre etterforskningen i overgrepssaker, jf. pkt. 4.6.2
nedenfor. Komiteen mener det er meget viktig at gruppens
råd blir fulgt, og at det dermed vil bli lettere å pådømme saker
om overgrep.
Komiteen understreker at det er viktig at ofrenes
rettsvern bedres. Komiteen har spesielt merket seg
at mange av de instanser og organisasjoner som representerer ofre
for seksuelle overgrep mener en kriminalisering av uaktsom voldtekt
er ønskelig.
Komiteen har merket seg innvendingene mot departementets
forslag om å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt, blant
annet blir det hevdet at forsettlige voldtekter kan bli pådømt
som uaktsomme fordi de er lettere å bevise og begrunne,
samt at uaktsom voldtekt ikke er særlig praktisk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet ønsker å kriminalisere
grovt uaktsom voldtekt da dette er et klart straffverdig overgrep.
En kriminalisering vil styrke offerets rettsvern uten at det innebærer
noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen. Departementet
har videre lagt vekt på den signaleffekten en slik kriminalisering
gir om handlingens straffverdighet. Departementet mener imidlertid
at det bare er den grovt uaktsomme voldtekt som er så klanderverdig
at den bør straffesanksjoneres. Det samme gjelder altså ikke
simpel uaktsom voldtekt.
Flertallet viser til de ulike argumentene som anføres
for og imot kriminalisering av uaktsom voldtekt. Flertallet mener
det er riktig i denne omgang å begrense kriminaliseringen
til tilfeller der det er utvist grov uaktsomhet.
Flertallet ber om at det blir foretatt en evaluering
av lovendringen når denne har virket en tid.
Flertallet støtter departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flertallet i Seksuallovbruddutvalget
går imot å innføre begrepet «uaktsom
voldtekt», og foreslår at kravet i gjeldende rett
om at handlingen må være forsettlig opprettholdes.
Flertallet i Seksuallovbruddutvalget mener at en slik ordning ikke
vil lette bevisførselen, og at det vil innebære
en risiko for at voldtekter som i realiteten er forsettlige vil
bli bedømt etter uaktsomhetsalternativet og dermed medføre
vesentlig lavere straff. Disse medlemmer viser videre
til at også riksadvokaten går imot departementets
forslag og avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre
det lettere å føre bevis for at en voldtekt har
funnet sted. Riksadvokaten viser også til at det vil kunne
være betydelige bevisproblemer forbundet med å kriminalisere
uaktsom voldtekt. Disse medlemmer deler de synspunktene
som er kommet fra riksadvokaten, og frykter at en ny regel om «grov
uaktsom voldtekt» i praksis vil føre til at det blir
utmålt mildere straffer enn i dag.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 192
fjerde ledd.
Utvalget har vurdert om det bør foreslås en
tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen hvor
det uttrykkelig sies at handlingen må være foretatt
uten fornærmedes samtykke. Utvalget går ikke inn for
en slik tilføyelse, og viser til at den ikke vil tilføre bestemmelsen
noe. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
Departementet har valgt å foreslå som ny § 192
en voldtektsbestemmelse med en annen utforming enn den utvalget
foreslår. Departementet foreslår at området
for voldtektsbestemmelsen utvides til også å ramme
den som skaffer seg seksuell omgang ved «truende atferd»,
og den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs
eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg
handlingen.
Dagens regel om at det ved vurderingen av om det er utøvd
vold skal legges vekt på om fornærmede var under
14 år utvides til også å gjelde bruken
av trusler og vurderingen av om offeret var ute av stand til å sette
seg til motverge. Dette er i tråd med gjeldende rett.
Såvel gjeldende lovtekst som utvalgets forslag inneholder
uttrykket «tvinger». Etter departementets syn
fører et slikt krav til en for sterk fokusering på fornærmedes
atferd. Det bør være tilstrekkelig til fellelse etter
voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng mellom
volden og den seksuelle omgangen.
Gjeldende straffelov § 194 rammer den som skaffer
seg eller andre utuktig omgang «ved trusel, særlig underfundig
atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold». Utvalget
foreslår et straffebud rettet mot «den som skaffer
seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd».
Misbruk av avhengighetsforhold skal også fortsatt være
straffbart, sammen med misbruk av stilling og tillitsforhold. Departementet
foreslår at all truende atferd for å oppnå seksuell
omgang skal omfattes av voldtektsbestemmelsen.
Gjeldende straffelov § 193 første
ledd setter en straff på fengsel inntil 5 år for
utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre
grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen.
Utvalget foreslår denne regelen beholdt uten realitetsendringer.
I departementets forslag videreføres også denne regelen
som en del av voldtektsbestemmelsen. Både på dette
punktet og når det gjelder truende adferd innebærer
departementets forslag en straffskjerping ved at den øvre
strafferammen øker fra 5 års fengsel til - i utgangspunktet
- 10 års fengsel.
I svarbrev fra Justisdepartementet til komiteen av 18. mai
2000 vises det til at etter Høyesteretts kjennelse gjengitt
i Retstidende 1999 s. 1718 omfattes ikke det forhold at noen tvinges
til selv å føre gjenstander inn i vagina av voldtektsbestemmelsen
eller av begrepet utuktig omgang.
Den alminnelige tvangsbestemmelse i straffeloven § 222
kan ramme de aktuelle handlingene. Slik forslaget til nytt kap.
19 lyder, kan også det å tvinge andre til å ha
seksuell omgang med hverandre bare straffes etter § 222.
Dersom man ønsker at reglene i straffeloven kap. 19 skal
fange opp forhold som nevnt, anbefaler departementet at det eventuelt
utformes et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen ved at
man tar inn de nevnte forholdene i et nytt alternativ c i første
ledd i utkastet til § 192.
De nevnte handlingene vil kunne rammes dersom de handlingene
som fornærmede tvinges til å utføre, ville
vært regnet som seksuell omgang dersom gjerningsmannen
hadde utført dem. For øvrig vil vilkårene
og strafferammen være de samme som for ordinær voldtekt.
Men departementet mener det regelmessig vil være grunn
til å bedømme disse tilfellene noe mindre strengt
enn en ordinær voldtekt når den konkrete straffen
skal utmåles.
Komiteen støtter departementets
forslag om at voldtektsbestemmelsen utvides til å ramme
den som «skaffer seg» seksuell omgang. Komiteen er
enig med departementet i at ordet «tvinger» ville
føre til en for sterk fokusering på fornærmedes
adferd, noe som vil være uheldig.
Komiteen viser til at personer som tidligere har vært
utsatt for seksuelle overgrep, ofte ikke vil være i stand
til å yte synlig motstand mot uønsket seksuell omgang.
I andre tilfeller kan den fornærmede ha avstått
fra å gjøre motstand på bakgrunn av volden
eller en truende adferd. Komiteen slutter seg til
departementets betraktninger om at det bør være
tilstrekkelig til fellelse etter voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng
mellom volden og den seksuelle omgangen.
Komiteen er tilfreds med at all truende adferd skal
omfattes av voldtektsbestemmelsen, noe som innebærer en
styrking av offerets rettsvern. Komiteen merker seg
at departementets forslag innebærer en straffeskjerping
ved denne typen trusler ved at maksimumsstraffen økes til
10 års fengsel, samt en minimumsstraff på ett år
bl.a. ved samleie oppnådd med trusler.
Komiteen er enig med departementet i at vurderingene
av om lovens vilkår er oppfylt, avhenger av offerets alder
og forutsetninger. Komiteen understreker at en trussel
kan oppfattes helt annerledes og mer skremmende av et barn enn av
en voksen. Grensen for når en kan forvente at et barn kan
sette seg til motverge overfor en voksen overgriper, ligger normalt
et annet sted enn når offeret er et voksent menneske.
Komiteen viser til at rettspraksis ikke har regnet
det som utuktig omgang å tvinge fornærmede til å utføre
seksuelle handlinger med seg selv, for eksempel å føre
gjenstander inn i vagina. Heller ikke vil det å tvinge
noen andre til å ha seksuell omgang med hverandre kunne
straffes som seksuallovbrudd slik forslaget til nye regler i kapittel
19 lyder.
Komiteen mener de forholdene som er omtalt ovenfor
er svært alvorlige og straffverdige forhold, og kan virke
svært krenkende på den/de fornærmede. Komiteen mener
det er gode grunner for at slike straffbare forhold skal kunne pådømmes
som et seksuallovbrudd, og ikke bare etter de alminnelige tvangsbestemmelsene
i straffeloven. Komiteen viser til at justisministeren
i svarbrev til komiteen av 18. mai 2000, jf vedlegg 1,
har beskrevet to alternative måter for å innlemme
disse forholdene i kapittelet om seksualforbrytelser. Komiteen er
enig i at den mest hensiktsmessige løsningen vil være å sette
inn et nytt straffalternativ i § 192 første
ledd, som kan lyde:
Komiteen er enig med justisministeren i at ved å innføre
et eget straffalternativ vil man unngå en unaturlig utvidelse
av selve omgangsbegrepet, og det gir en lovteknisk enkel og oversiktlig
løsning.
Komiteen er derimot ikke enig i at de nevnte forhold
bør bedømmes mindre strengt enn en ordinær voldtekt. Komiteen kan
ikke se at slike forhold er mindre straffverdige enn om voldtektsmannen
selv hadde utført overgrepene. Tvert imot vil en slik fremgangsmåte
kunne fremstå som særlig ydmykende for offeret.
Komiteen vil understreke at misbruk av avhengighetsforhold
skal være straffbart, sammen med misbruk av stilling og
tillitsforhold, jf. lovutkastet § 193.
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
forslag.
Straffeloven § 213 definerer begrepet samleie. Utvalgets
flertall foreslår ingen endring av legaldefinisjonen av
samleie. Et mindretall ønsker å utvide definisjonen,
slik at det også regnes som samleie dersom penis innføres
i skjedeåpningen.
Flere høringsinstanser støtter forslaget fra
utvalgets mindretall.
Departementet er enig med utvalgets flertall i at dagens definisjon
av samleie bør beholdes, jf. § 206 i lovforslaget.
Komiteen viser til at straffeloven § 213
definerer begrepet samleie slik:
«Når bestemmelsen i dette kapittel bruker
uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie
likestilles innføring av penis i munn og innføring
av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning.»
Komiteen viser til at voldtekt som oftest rammer
kvinner, men at definisjonen også omfatter voldtekter mot
gutter og menn.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
er av den oppfatning at samleiebegrepet også bør
omfatte situasjoner der penis er ført inn i skjedeåpningen. Nåværende
samleiedefinisjon omfatter ikke slike tilfeller, det er et vilkår
at penis er ført helt inn i vagina. Komiteen viser
til at et mindretall i seksuallovbruddutvalget ønsket å utvide
samleiedefinisjonen i tråd med dette. Begrunnelsen er at
gjerningsmannen i mange tilfelle av overgrep mot små piker
bruker den slimhinnebekledte delen av kjønnsleppene til å gni
penis mot for å oppnå seksuell tilfredsstillelse.
For barn og unge uten seksuell erfaring og uten forståelse
av egen genital anatomi, oppleves slike overgrep like krenkende
som et samleie. Komiteen mener det er grunn til å vektlegge
dette hensyn så sterkt at samleiedefinisjonen
bør utvides.
Komiteen har merket seg at verken utvalget eller
departementet har funnet grunn til å utvide samleiedefinisjonen
til også å gjelde inntrengning med fingre i skjede
eller endetarmsåpning. Komiteen kan, spesielt
for barns vedkommende, se at slike overgrep kan oppfattes like krenkende
som et samleie. Komiteen ber derfor departementet
komme tilbake med en vurdering av om samleiedefinisjonen bør
omfatte også dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at begrunnelsen for å utvide
samleiedefinisjonen i første rekke knytter seg til seksuelle
overgrep mot barn. Flertallet vil derfor reservere
den utvidete definisjon i § 206 for barn under
14 år. I forhold til voksne støtter flertallet departementets
forslag. Flertallet foreslår at den utvidete
definisjon tas inn som nytt tredje punktum i § 206,
og fremmer følgende forslag:
Ǥ 206 nytt
tredje punktum skal lyde:
Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles
med samleie også innføring av penis inn i og mellom
de store og små kjønnslepper.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
Ǥ 206 skal lyde:
Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket
samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles
innføring av penis i munn, innføring av penis
inn i og mellom de store og små kjønnslepper
og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning.»
I Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble det foreslått at
seksuell omgang med barn, hvor det var fare for langtidsvirkninger,
alltid skulle anses som betydelig skade på legeme eller
helse, og således skulle være en straffskjerpende
omstendighet ved seksuelle overgrep mot barn. Justiskomiteen var
imidlertid usikker på om en slik regel ville ha selvstendig
betydning ved siden av de forhold som allerede var omfattet av begrepet «betydelig
skade», og forutsatte at problemstillingen og intensjonen
i forslaget ble ivaretatt i departementets arbeid med oppfølgingen
av Seksuallovbruddutvalgets utredning.
Utvalget foreslår å opprettholde strafferammen
på 10 år i § 192, og minstestraffen
på ett års fengsel ved samleie. Imidlertid foreslår
utvalget en utvidelse av området for den skjerpede strafferammen
på 21 år ved at også overgrep utført
på en særlig smertefull eller krenkende måte,
eller av flere i fellesskap, skal kunne kvalifisere til lovens strengeste
straff.
Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Når det gjelder forsettlig overtredelse av voldtektsparagrafen,
foreslår departementet som utvalget å beholde
den gjeldende tredelingen av strafferammene. Departementet er enig
med utvalget i at voldtekt som er begått på en
særlig smertefull eller krenkende måte eller som
er begått av flere i fellesskap, er så straffverdig
at strafferammen på 21 års fengsel bør komme
til anvendelse.
Departementet er for øvrig enig i at det ved straffutmålingen
skal tas hensyn til skadevirkninger som følge av voldtekt
mot barn, herunder langtidsvirkninger som er på det rene
når dommen avsies. En mulig fare for ytterligere senvirkninger
er imidlertid etter departementets syn for usikkert til at det er
forsvarlig å utvide strafferammen til lovens strengeste.
På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å utvide
området for straffskjerpende følger slik det ble
foreslått i Dokument nr. 8:35 (1997-1998).
Grovt uaktsom voldtekt bør etter departementets syn
ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Departementet
foreslår at den øvre, skjerpede strafferammen
ved grovt uaktsom voldtekt settes til fengsel i 8 år.
Komiteen har merket seg at det er en økende tendens
til gruppevoldtekter, og støtter departementets forslag
til utvidelse av strafferammen for overgrep som er utført
på en særlig smertefull eller krenkende måte,
eller av flere i fellesskap. Komiteen er enig i at
slike overgrep kvalifiserer til lovens strengeste straff.
Komiteen viser til at det i Dokument nr. 8:35 (1997-1998)
ble foreslått å utvide definisjonen av straffskjerpede
omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger
dersom fornærmede var under 14 år. Komiteen tok
ikke stilling til forslaget, men avventet Seksuallovbruddutvalgets
innstilling. Komiteen viser til at verken dette utvalget
eller senere høringsinstanser har kommentert spørsmålet. Komiteen mener
vi i dag innehar gode nok kunnskaper om faren for langtidsvirkninger
til at dette bør gjenspeiles i straffenivået,
og viser til sin merknad under pkt. 6.5.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
under pkt. 4.6.
Ved flere anledninger har justiskomiteen tatt til orde for en
skjerpelse av straffenivået i voldtektssaker, jf. bl.a.
Innst. S. nr. 206 (1994-1995).
Utvalget viser til at gjennomsnittlig utmålt ubetinget
fengselsstraff for voldtekt lå mellom 2,14 og 2,58 år
i perioden 1989 til 1994.
Høyesterett har uttalt at tanker om forholdsmessighet
mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper kan være
grunn til å høyne straffenivået for noen
typer voldtektssaker. Faren for etterfølgende psykiske
skadevirkninger for fornærmede er gjennomgående
tillagt vekt i skjerpende retning.
Etter utvalgets vurdering synes straffenivået i voldtektssaker å ligge
noe lavt, men dagens strafferammer gir etter utvalgets syn tilstrekkelig
rom for strengere reaksjoner. Flere høringsinstanser støtter
synet om at straffenivået for voldtektssaker er for lavt.
Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av strafferammene
ikke vil være et egnet middel til å heve straffenivået.
Departementet mener likevel at det fortsatt kan være rom
for skjerping av straffenivået ved visse typer av voldtekt.
I lovforslaget gis det et signal om dette ved at departementets
forslag til straffebestemmelse for voldtekt også trekker
inn forhold som i dag har en lavere strafferamme.
Departementet understreker at flere tiltak er av betydning for å håndheve
voldtektsbestemmelsen effektivt, bl.a. raskere saksbehandlingstid
i straffesaker og opprettelse av et sentralt DNA-register.
I rapporten «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn» foreslås
det å gjennomføre en prøveordning med
en regional enhet for etterforskning og påtale av voldtekt
og andre seksuelle overgrep med sikte på å endre
organiseringen av etterforskingen av disse sakene. Departementet
deler rapportens syn på betydningen av kompetanseoppbygging,
men finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn
for en prøveordning som foreslått nå.
Det kompetansehevende arbeidet som skjer ved Politihøgskolen
og Kriminalpolitisentralen, er trappet opp.
Komiteen har flere ganger påpekt
at straffenivået for seksuelle overgrep ligger for lavt,
og finner grunn til å gjenta dette. Komiteen forventer
at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter. Komiteen viser
til at mange andre typer forbrytelser medfører en betraktelig
strengere straffeutmåling, blant annet synes straffenivået
for økonomiske forbrytelser å ligge høyt
i forhold til straffenivået i overgrepssaker. Komiteen vil
understreke at dette kan tolkes som om økonomiske forbrytelser
er mer kritikkverdig enn overgrep mot andre personer (barn/kvinner).
Komiteen viser til at straffelovens bestemmelser
om seksuallovbrudd/forbrytelser også må sees
i sammenheng med andre bestemmelser og tiltak på dette
området. For eksempel vil instanser som helsevesen, sosialtjeneste,
barnevern, krisesenter, skole og lignende ofte være inne
i bildet. Komiteen understreker betydningen av et
godt samarbeid mellom de forskjellige instanser, og betydningen
av et godt behandlingstilbud til ofrene, slik at offerets situasjon
og interesser blir ivaretatt på en god måte.
Komiteen mener det er viktig med arbeid og forskning
vedrørende behandling av overgripere slik at vi kan få bedre
kunnskaper på området, noe som igjen kan være
med på å forebygge overgrep i framtiden.
Komiteen vil understreke betydningen av at de instanser
som kommer i kontakt med ofre for seksuelle overgrep, innehar tilstrekkelig
kompetanse til å behandle saken på en effektiv
og grundig måte.
Komiteen er tilfreds med de tiltak som allerede er
satt i verk, men mener at kompetanseoppbyggingen fortsatt må forsterkes. Komiteen har
med interesse merket seg synspunktene i prosjektrapporten «Seksuelle
overgrep mot kvinner og barn», utført av Kvinneuniversitetet
Nord i 1998, og mener at regionale etterforskningssentra kan være
et viktig tiltak for å høyne kompetansen. Komiteen viser
til at det er vanskelig å bygge opp kompetanse på de
lokale politistasjonene/lensmannskontorene eller primærhelsetjenesten
i slike saker, og at det derfor er viktig å samle og bygge opp
kunnskap blant noen tjenestemenn, helsepersonell eller påtaleansvarlige,
som så kan bistå de forskjellige distriktene. Komiteen ber
departementet melde tilbake til Stortinget innen rimelig tid hva
som gjøres for å sikre dette.
Komiteen har merket seg at Riksadvokaten har nedsatt
en intern arbeidsgruppe for å undersøke politiets
og påtalemyndighetens behandling av voldtektsanmeldelser.
Arbeidsgruppens rapport ble avgitt 26. april 2000.
Komiteen har med interesse merket seg arbeidsgruppens
rapport og dens konklusjoner. Komiteen viser til
at gruppen oppsummerte de mest fremtredende svakheter ved etterforskningen
i følgende punkter:
Etterforskningen
synes ikke tilstrekkelig organisert.
Gjennomføringen av etterforskningen synes å være
lite planmessig.
Framdriften av etterforskningen er tidvis svak, hvilket
medfører unødig lang saksbehandlingstid.
Etterforskningen er ikke tilstrekkelig grundig, blant annet
med hensyn til vitneavhør og teknisk sporing.
Komiteen understreker at straffesaksbehandlingens
bidrag til å redusere kriminaliteten i stor grad avhenger
av politiets og påtalemyndighetens evne til å avdekke,
oppklare, sikre bevis og påtale straffbare handlinger,
samt allmennhetens tillit til at så skjer. Komiteen har
merket seg arbeidsgruppens konklusjon om at forbedringspotensialet
i politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker
først og fremst ligger i at sakstypen må få tilstrekkelig
prioritet, og at etterforskningen må organiseres og gjennomføres
på en mer planmessig, grundig og effektiv måte
enn det som synes å være tilfelle i flere av de
undersøkte sakene.
Komiteen har merket seg at arbeidsgruppen mener
det er avgjørende for saken at etterforskningen ledes av
en erfaren jurist med god kunnskap om bevissikring generelt og for
volds- og sedelighetssaker spesielt. Arbeidsgruppen fraråder
at innkomne voldtektssaker tildeles jourhavende, uavhengig av dennes
erfaring og kompetanse. Ut fra arbeidsgruppens undersøkelse
kan det synes som om Kripos bare i liten grad blir benyttet til
teknisk og taktisk bistand i etterforskningen. Komiteen mener
det er viktig at politi- og lensmannskontorene benytter seg av den
spesialkompetanse som Kripos besitter. Komiteen har videre
merket seg at arbeidsgruppen anbefaler at det eksisterende kurstilbud
suppleres/utvides for i større grad å dekke
politijuristenes behov for opplæring i etterforskning og
ledelse av denne.
Komiteen understreker betydningen av at arbeidsgruppens
råd til tiltak for å heve kvaliteten på etterforskningen
og påtaleavgjørelsen blir fulgt opp i praksis,
og vil i forbindelse med de årlige statsbudsjetter be om
opplysninger om status og statistikk for voldtektssaker ved samtlige
politikamre.
Komiteen vil understreke betydningen av et godt
samarbeid og kompetanseutveksling mellom politi og domstoler og
medisinske institusjoner for å sikre gode tekniske bevis.
Komiteen viser til at det de siste årene
er avdekket en rekke alvorlige tilfeller av justismord i forbindelse
med overgrepssaker mot barn. Resultatet har vært ødelagte
liv. Det er en alvorlig belastning å bli beskyldt for seksuelle
overgrep dersom det ikke finnes sannhetsgehalt i påstandene. Komiteen mener det
er særdeles viktig at etterforskningen i overgrepssaker
skjer på en betryggende måte.
Komiteen mener de erstatningsbeløp som
tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående
er for lave og bør heves til et nivå som er mer
i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber
om at dette vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet er enig i at minstestraffer
i hovedregelen bør innføres med varsomhet. Disse
medlemmer viser til at Stortinget likevel i forhold til
en så alvorlig kriminell handling som voldtekt har vedtatt
minstestraff. Hvilket nivå minstestraffen bør
være på vil måtte vurderes i det enkelte
tilfelle, for eksempel er minstestraff for forsettlig drap 6 år,
jf. § 233. Disse medlemmer mener
det er grunn til å heve minstestraffen i § 192 annet
ledd fra 1 til 2 år, og fremmer følgende forslag:
Ǥ 192 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Straffen er fengsel i minst 2 år dersom»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
straffenivået for voldtekt ved samleie og for samleie med
barn under 14 år gjennomgående er for lavt. Disse
medlemmer viser til at det er utvilsomt at ikke bare lovgiver
men også domstolene har en oppgave når det gjelder å sikre
at straffenivået for forskjellige typer av lovbrudd er
avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til
blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Disse
medlemmer mener derfor at domstolene må skjerpe
straffenivået i saker om voldtekt ved samleie og samleie
med barn under 14 år, innenfor de eksisterende strafferammer.
Disse medlemmer viser til at bruk av minstestraff
erfaringsmessig har en rekke uheldige konsekvenser. Dette tilsier
at lovgiver er svært restriktiv med bruken av minstestraff. Disse
medlemmer mener at voldtekt ved samleie og samleie med barn under
14 år er så grove overgrep at det berettiger bruk av
minstestraff, og dermed også forhøyelse av maksimumsstraffen
til 15 år.
Disse medlemmer mener imidlertid ikke at heving
av minstestraffen til to år er et tjenlig virkemiddel for å få hevet
straffenivået. Disse medlemmer er tvert
imot bekymret for at en slik heving av minstestraffen vil føre
til nedsubsumering, og i verste fall frifinnelse på tvilsomt
grunnlag. Argumentene mot bruk av minstestraff vil slik disse
medlemmer ser det bli sterkere jo høyere minstestraffen
settes. Disse medlemmer viser i den forbindelse til følgende
komitémerknad i Innst. S. nr. 78 (1999-2000) om tiltak
for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler
og represalier:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, går ikke inn for å innføre
minstestraffer for vold mot offentlig tjenestemann, og
heller ikke går inn for å innføre nye
særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt.
Flertallet mener at dette samsvarer best med moderne prinsipper
for straffutmåling hvor den utmålte straffen bygger
på en konkret totalbedømmelse, der både
den straffbare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens
grovhet og en rekke andre forhold kan ha betydning. I den forbindelse
vil flertallet også peke på at Straffelovkommisjonen
uttaler at særskilte minstestraffer har gjort at domstolene
har følt seg tvunget til å avsi strengere straff enn
de har funnet rimelig. Minstestraffer har også ført til
at domstolene har dømt etter mildere straffebud enn det
juridisk riktige, sågar også frifunnet på et
tvilsomt grunnlag.»
Disse medlemmer viser videre til at spørsmålet
om økt bruk av minstestraff ved seksuelle overgrep mot
barn er vurdert av Justisdepartementet i 1989, jf. Ot.prp. nr. 79
(1988-1989). Justisdepartementet kom, dels på grunnlag
av de samme overveielser som Straffelovkommisjonen, til at det ikke
var hensiktsmessig å gå inn for en slik reform.
Stortinget sluttet seg til dette. Spørsmålet ble
også vurdert i forbindelse med revisjonen av bestemmelsene
om seksuelle overgrep mot barn i 1992, og man kom da til samme resultat.
Videre har verken Seksuallovbruddutvalget, høringsinstansene
eller departementet foreslått noen økning av minstestraffen
i forhold til gjeldende rett. Seksuallovbruddutvalget slutter seg
til den skepsis som Straffelovkommisjonen gir uttrykk for vedrørende
bruk av minstestraff.
På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer ikke å heve
minstestraffen fra ett til to år og fremmer forslag om
endring i §§ 192 og 195 i samsvar med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Seksuallovbruddutvalget mener at strafferammene i § 192
er tilfredsstillende og foreslår å opprettholde
strafferammen på 10 år, og minstestraffen på ett års
fengsel ved samleie. Samtidig konstaterer disse medlemmer at
gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for voldtekt
i perioden 1989 til 1994 lå mellom 2,14 år og
2,58 år. Disse medlemmer mener at straffereaksjonene
for å krenke et individs integritet på en så brutal
og ydmykende måte som det her er snakk om, er uakseptabelt
lave. Til tross for gjentatte uttalelser fra et samlet politisk
miljø om at straffereaksjonene burde vært høyere,
er gjennomsnittlig straffeutmåling kun økt med
noen få måneder i løpet av det siste
tiåret. Disse medlemmer mener derfor at
lovgiverne må gi et håndfast og klart signal til
domstolene om hva som er lovgivernes intensjoner. Et slikt signal
kan kun gis gjennom å endre lovene slik at det innføres
minstestraffer som ligger høyere enn dagens gjennomsnittlige
straffenivå, samt å øke maksimalstraffene.
En økning av maksimalstraffene er også nødvendig
for å forhindre at domstolene får redusert sine
valgmuligheter når minstestraffene heves. Disse
medlemmer foreslår derfor at den som skaffer seg
seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd, eller har seksuell
omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner
er ute av stand til å motsette seg handlingen, straffes
for voldtekt med fengsel fra 1 år inntil 12 år,
og at straffen settes til fengsel i minst 3 år og maksimalt
18 år dersom den seksuelle omgangen var samleie, eller
den skyldige for å oppnå seksuell omgang har fremkalt
en tilstand der offeret er bevisstløs eller ute av stand
til å motsette seg handlingen. Disse medlemmer er
for øvrig enig i departementets forslag til ny § 192
med unntak av innføringen av begrepet «uaktsom
voldtekt».
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 192 første ledd skal
lyde:
Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller
ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs
eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg
handlingen, eller
straffes for voldtekt med fengsel i inntil 12 år, men
i minst 1 år. Ved vurdering av om det er utøvd vold
eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand
til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om
fornærmede var under 14 år.»
Ǥ 192 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Straffen er fengsel inntil 18 år, men minst 3 år, dersom»
Et injuriesøksmål anlagt av den påståtte
gjerningsmannen mot den påståtte fornærmede
vil kunne føre frem, enten søksmålet
fremmes før eller etter at overgrepssaken er avgjort. I
enkelte tilfeller kan derfor et reelt offer for en seksualforbrytelse
som ikke lar seg bevise, bli straffet og/eller ilagt erstatningsansvar dersom
vedkommende uttaler seg om overgrepet på en måte
som identifiserer overgriperen.
Departementet vil senere komme tilbake til spørsmålet
om en mer generell revisjon av reglene om ærekrenkelser
med utgangspunkt i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 1999:27
og Straffelovrådets utredning NOU 1995:10 Reformer innen
injurielovgivningen.
Gjeldende regler om ærekrenkelser bygger på vurderingen
av to forhold, nemlig sannheten i beskyldningen og graden av aktverdig
formål bak ytringen.
I praksis synes det ikke som injuriesøksmål
reises mot de beskyldninger som fremsettes overfor politiet, eller
de beskyldninger som fremsettes for retten i en parts- eller vitneforklaring.
Det praktiske spørsmålet her er om den som har
blitt - eller mener at hun har blitt - utsatt for en seksualforbrytelse
straffritt kan fortelle dette til andre enn politiet og/eller
domstolene.
I tillegg til reformforslagene fra de to offentlige utvalgene,
har departementet vurdert tre andre mulige lovendringer. Innenfor
rammen av dette proposisjonsarbeidet har det ikke vært
mulig å sende forslag om slike endringer på høring.
En mulig løsning kan være å lovfeste
bestemmelser om at et eventuelt injuriesøksmål
fra den som er utpekt som gjerningsmann skal stanses eller utsettes inntil
det foreligger en rettskraftig dom i overgrepssaken, eventuelt til
anmeldelsen er endelig henlagt av påtalemyndigheten. En
slik bestemmelse vil redusere den taktiske fordel gjerningsmannen
kan få ved å reise injuriesak. Slike regler vil
imidlertid kun utsette injuriesøksmålet. En annen
mulig reform kan være å gjøre aktsomhetskravet
i straffeloven § 249 nr. 3 mindre rigid, eller
foreta en nærmere lovfesting av de krav som skal stilles
til styrken i bevisene injurianten legger frem når beskyldningens
sannhet skal bevises. Departementet fant det ikke aktuelt å foreslå slike
lovendringer i proposisjonen. Spørsmålene har
ikke vært på høring, og det er nødvendig å foreta
nærmere vurderinger av hvilke konsekvenser endringene vil
ha.
Departementet finner derimot grunnlag for å foreslå en
endring i straffeprosessloven § 17 annet ledd, slik
at injuriesaken utsettes inntil overgrepssaken har fått
en endelig avgjørelse.
I svarbrev til komiteen fra Justisdepartementet av 18. mai
2000 vises det til at komiteen har bedt om «en nærmere
vurdering av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom
man skulle ønske å endre lovgivningen slik at
man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge juriesøksmål,
men legger begrensninger av mer varig art på slike søksmål».
Departementet viser til at det i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes
enkelte reformer som kan begrense muligheten for injuriesøksmål
mot påstander om voldtekt. Dette gjelder bl.a. regler om
ansvarsfrihet ved ulike former for god tro mht. sannheten i den
fremsatte beskyldning. Etter departementets mening fremstår
dette alternativet som den løsningen som i tilfelle med
størst sikkerhet vil gi det ønskede resultat.
En eventuell reform nå bør etter departementets syn
avgrenses til påstander om overtredelse av de bestemmelsene
i kap. 19 som har strafferamme 5 år eller mer.
Det vises til at en regel som nevnt eventuelt kan utformes som
følger:
«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197,
200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig
for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23
eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med
en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet,
kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt
uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.
Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168
om falsk anklage. Ordlyden omfatter enhver som anmelder en av de
aktuelle forbrytelsene, dvs. flere enn fornærmede. Med
begrepet «rettslig ansvar» dekkes både
straff, erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger.
Det bør være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet
at anmelderen var i god tro. Ansvarsfrihet vil foreligge selv om
den gode troen bygger på en uaktsom vurdering av de foreliggende
omstendigheter, dog ikke en grovt uaktsom vurdering av om opplysningene
var sanne. Også usikre opplysninger under selvforskyldt
rus kan etter omstendighetene danne grunnlag for god tro.
Bokstav b vil for det første omfatte fornærmedes rett
til å fremsette ærekrenkende beskyldninger i fortrolig
samtale med en utvalgt krets personer. Også her gjelder
ansvarsfrihet både ved aktsom og uaktsom god tro. Det sentrale
i regelen er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når
det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser
og derfor trengs i samtalen.
Også nær familie og andre nærstående
kan bli hardt rammet av et seksualovergrep, og i utkastet er det
derfor lagt inn at bokstav b eventuelt også skal gjelde
for den påståtte fornærmedes nærmeste.
Offeret er som nevnt ansvarsfri også ved uaktsom god tro, mens
de øvrige bare blir ansvarsfrie ved aktsom god tro.
Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene.
De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre
det de har mottatt under fortrolighet. Personer som ikke har taushetsplikt
vil ved dette i praksis bli utsatt for en større risiko
for søksmål enn i dag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er særdeles uheldig at
norsk rett gir en større beskyttelse for mannens ære
gjennom injurielovgivningen enn for den integritetskrenkelsen det
er for kvinnen å bli utsatt for voldtekt. Flertallet viser
til at det allerede er vanskelig å få en fellende
dom i voldtektssaker, og at mange kvinner som har vært
utsatt for overgrep, ikke anmelder saken pga. de påkjenninger
en rettssak vil påføre dem. Når man i
tillegg kan få en injuriesak mot seg, og bli dømt
til å betale erstatning/oppreisning til en mulig
overgriper, blir situasjonen svært vanskelig.
Flertallet viser til at det i den senere tid har vært
eksempler på rettssaker der en mann har gått til injuriesøksmål
mot en kvinne fordi hun har påstått at mannen
voldtok henne. Flertallet har merket seg at det ikke
er selve anmeldelsen som ligger til grunn for injuriesøksmålet,
men det at kvinnen har fortalt om den påståtte
voldtekten til andre. Flertallet mener det er svært
uheldig at et voldtektsoffer kan bli erstatningsansvarlig overfor
en voldtektsmann dersom hun ikke kan bevise at påstandene
er riktige, samtidig som flertallet er innforstått
med at det også er viktig å ivareta hensynet til
de personer som urettmessig blir beskyldt for slike forbrytelser.
Flertallet er enig med justisministeren i at reglene
må sikre personer som mener de har vært ofre for en
seksualforbrytelse en mulighet til å kunne berette sin
historie når dette er nødvendig for å bearbeide
eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte tenke
på risikoen for injuriesøksmål.
Flertallet ønsker å gå lenger
i å beskytte voldtektsofre mot injuriesøksmål
enn det som foreslås i proposisjonen, og viser til justisministerens
svarbrev av 18. mai 2000 til komiteen, der det pekes på muligheten
til å innføre regler om ansvarsfrihet for en nærmere
avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro mht. sannheten
i den fremsatte beskyldning. Flertallet mener reglene
bør gjelde de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller
medvirkning til slike forbrytelser, og at det naturlige skjæringspunktet vil
være strafferamme på 5 år. Flertallet støtter justisministerens
synspunkt om at særregelen bare bør gjelde for
forbrytelser som har individuelle ofre. Flertallet mener
at en slik regel bør kunne bli ny § 208.
Flertallet har merket seg at det kan være
gode grunner for at en slik regel også bør gjelde
der gjerningsmannen er frifunnet for beskyldningene i en straffesak,
og mener regelen bør utformes slik at dette punktet ivaretas.
Flertallet slutter seg til at det skilles mellom fornærmede
og fornærmedes nærmeste i kravet om aktsomhet. Flertallet mener
at de beste grunner taler for at fornærmede kan bli fri
for ansvar også når hun har vært i uaktsom
god tro, mens fornærmedes nærmeste må ha
vært i aktsom god tro når påstandene blir
fremsatt. Flertallet støtter at utsagn som
beskyttes avgrenses til de utsagn som er å finne i selve anmeldelsen,
og at det ikke dekker utsagn som er fremsatt andre steder. Videre
mener flertallet at ytringsprivilegiet må avgrenses
til å gjelde naturlige bearbeidelsesprosesser, og at det
ikke gir noen generell frihet til informasjonsspredning. Flertallet mener
personkretsen som man kan betro seg til generelt bør angis
som «en person som det er naturlig å betro seg
til», og er enig i at dette ikke bør tolkes snevert.
Flertallet foreslår derfor
følgende bestemmelse som ny § 208:
«Den som beskylder noen for å ha
overtrådt §§ 192-197, 200 tredje
ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for
beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller
skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale
med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være
fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig
dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en rekke anmeldelser av voldtekt blir henlagt eller ender
med frifinnelse. Samtidig har det forekommet eksempler på justismord.
I norsk strafferett er det et bærende prinsipp at en person
anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er også et
bærende prinsipp innen norsk injurielovgivning. Samtidig
er disse medlemmer oppmerksom på at voldtekter
ofte er vanskelige å bevise fordi påstand ofte
står mot påstand. I praksis kan det derfor skje
at en del voldtektsanmeldelser som blir henlagt har bakgrunn i voldtekter
som har funnet sted, men ikke kan bevises. I andre tilfeller kan
henleggelsene skyldes at påstandene om voldtekter ikke
har hatt rot i virkeligheten.
Disse medlemmer er av den mening at det å bli
utsatt for en løgnaktig ryktespredning om at en person
har foretatt et alvorlig seksuelt overgrep, og dermed en alvorlig
kriminell handling, ofte vil være totalt ødeleggende
for den personen som har blitt utsatt for løgnene. For å forebygge
en slik ondsinnet ryktespredning om uskyldige personer er det helt
nødvendig at injurielovgivningen kan benyttes, slik at
gjerningspersonen kan bli stilt til ansvar blant annet gjennom å måtte
betale erstatning til offeret. Erstatningsbeløpene bør
i slike tilfeller være høye.
Disse medlemmer er enig med departementet i at
injuriesøksmål i de tilfellene der det foreligger en
anmeldelse ikke bør kunne taes opp i retten før
etter at det foreligger en rettskraftig dom i voldtektssaken, eller
saken er henlagt. Samtidig som det er helt nødvendig å ha
et lovverk som gjør det mulig å slå hardt ned
på usanne påstander om kriminelle handlinger begått
av navngitte personer, mener disse medlemmer at det
er uheldig dersom en person som er voldtatt skal måtte
betale erstatning til voldtektsmannen fordi voldtekten ikke har
latt seg bevise. Disse medlemmer finner det imidlertid
høyst usannsynlig at en voldtektsmann som er blitt frikjent ønsker å følge
opp saken gjennom et injuriesøksmål. Disse medlemmer viser
til artikkel av professor Anders Bratholm i (Dagbladet 26. mai
2000) der det fremgår at det i injuriesaker av denne typen
er mulig å gjøre rimelighetsvurderinger. Det er
lite sannsynlig at en person som hevder å ha blitt voldtatt
vil risikere injuriesøksmål og erstatningsansvar
dersom vedkommende har begrenset seg til å fortelle navnet
på den påståtte voldtektsmannen til sine
aller nærmeste, dersom disse ikke bringer navnet videre.
Disse medlemmer viser i den sammenhengen til straffelovens § 249
som slår fast at straff etter ærekrenkelsesbestemmelsene
i §§ 246 og 247 ikke kommer til anvendelse «på den
som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale
seg eller som har uttalt seg til berettiget ivaretagelse av egen
eller andres tarv, dersom det godgjøres at han i enhver
henseende har vist tilbørlig aktsomhet». Disse
medlemmer mener at det å betro seg til sine aller
nærmeste må sies å være en ivaretagelse
av egne behov, som derfor ikke vil bli straffet. Dommen i Søre
Sunnmøre Sorenskriverembete, der en kvinne som mente at
hun var blitt voldtatt ble dømt til å betale erstatning
til den påståtte, men frikjente, voldtektsmannen,
har sin bakgrunn i at påstandene ble spredt til et betydelig
antall personer, og ikke ble begrenset til kvinnens nærmeste
familie og venner. I dommen blir det for øvrig slått
fast at ærekrenkelser fremsatt overfor politiet og i anledning
søknad om voldsoffererstatning, ikke gir grunnlag for oppreisning. Disse
medlemmer mener derfor at det ikke er behov for de endringene
i straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser som justisministeren redegjør
for i brevet til komiteen.
Disse medlemmer stemmer imot den injuriebestemmelse
komiteens flertall går inn for i § 208.
Å ha seksuell omgang med en annen uten vedkommendes
samtykke er i seg selv ikke straffbart i dag. Flere av straffelovens
sedelighetsbestemmelser rammer imidlertid seksuell omgang som forutsetter
at samtykke eller frivillighet mangler hos den fornærmede.
Flertallet i utvalget mener at det ikke bør foreslås et
straffebud som kun retter seg mot seksuell omgang uten samtykke
fra den annen. Etter flertallets syn er det lite praktisk at seksuell
omgang med noen mot vedkommendes vilje kan finne sted uten at det
samtidig foreligger for eksempel tvang eller trusler. Et mindretall
går derimot inn for et slikt straffebud.
Høringsinstansene er delt i synet på dette
spørsmålet.
Departementet er enig med utvalgets flertall. Den situasjon en
slik straffebestemmelse tar sikte på å ramme,
er antakelig ikke særlig praktisk, og det vil være
vanskelig å føre bevis for manglende samtykke eller
vilje.
Komiteen støtter departementets
synspunkt.
De sentrale bestemmelsene som rammer seksuell omgang med mindreårige
under 16 år, er straffeloven §§ 195
og 196. Straffeloven kapittel 19 inneholder imidlertid flere regler
som særskilt beskytter personer under 18 år.
Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med
fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 195.
Seksuell omgang med barn under 16 år har en normalstrafferamme
på fengsel inntil 5 år, jf. § 196.
I Danmark og Sverige er den seksuelle lavalder 15 år, mens
den i Finland er 16 år. I islandsk rett går
grensen ved 14 år.
Seksuallovbruddutvalgets flertall foreslår at den seksuelle
lavalderen senkes fra 16 til 15 år. Flertallet foreslår én
felles straffebestemmelse om seksuell omgang med barn under 15 år
der strafferammen er satt til 10 år. Minstestraffen på 1 år
ved samleie skal fortsatt bare gjelde i forhold til barn under 14 år.
Et mindretall ønsker å beholde dagens 16-års grense
og foreslår at gjeldende straffelov §§ 195
og 196 videreføres.
En rekke høringsuttalelser støtter flertallets
forslag om å senke den seksuelle lavalder til 15 år.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
går imidlertid imot å senke den seksuelle lavalder.
Justisdepartementet går som utvalgets mindretall inn
for å beholde den seksuelle lavalder på 16 år.
En seksuell lavalder på 16 år er etter departementets
syn nødvendig for å beskytte barn og unge mot
seksuell omgang på et stadium hvor de ikke er modne for
det.
Ved seksuell omgang med barn under 14 år er gjerningsmannens
tanker om fornærmedes alder uten betydning for straffbarheten.
Når den fornærmede er mellom 14 og 16 år,
er alder ikke et objektivt straffbarhetskriterium, men hovedregelen
er at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld.
Utvalgets flertall går inn for å oppheve alder
som objektivt straffbarhetsvilkår for barn under 14 år.
I stedet ønsker utvalget en villfarelsesregel som sier
at gjerningspersonen skal kunne fritas for straff såfremt «ingen
uaktsomhet kan legges ham til last i så måte», slik
regelen er i dag for barn mellom 14 og 16 år. Det vises
bl.a. til at verken dansk eller svensk rett har noen tilsvarende
bestemmelse.
Mindretallet foreslår at gjeldende straffelov §§ 195
og 196 - med dagens ulike regler om aldersvillfarelse
- videreføres.
Høringsinstansene går mot en slik regelendring som
foreslått av flertallet. Flere av disse mener at utvalgets
forslag innebærer en svekkelse av barns rettsstilling.
Departementet går inn for å videreføre
både regelen om alder som objektivt straffbarhetsvilkår
dersom fornærmede er under 14 år, og gjeldende
aktsomhetsregel der barnet er mellom 14 og 16 år.
Komiteen viser til at barn og unge
i dag har behov for det vern som den seksuelle lavalder gir dem. Barn
under 16 år kan ikke forventes å ha nok personlig erfaring
og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket
seksuell oppmerksomhet. Ved å sette den seksuelle lavalder
til 16 år, beskytter samfunnet de unges kjønnsfrihet.
En senking av den seksuelle lavalderen kan føre
til et øket sexpress på unge mennesker, og det
mener komiteen ville være uheldig. Komiteen støtter
departementets forslag.
Komiteen mener det er viktig å ikke svekke barns
rettsstilling, og vil derfor støtte departementets forslag
om å videreføre regelen om alder som objektivt
straffbarhetsvilkår dersom fornærmede er under 14 år,
og gjeldende aktsomhetsregel for barn mellom 14 og 16 år.
Strafferammen i § 195 om seksuell omgang med barn under
14 år er fengsel inntil 10 år. Er den
seksuelle omgangen samleie, er minimumsstraffen fengsel i 1 år,
og maksimumstraffen heves samtidig til fengsel i 15 år.
Etter annet ledd heves strafferammen til fengsel i 21 år
ved visse skjerpende omstendigheter. Etter § 195
siste ledd kan straff falle bort eller settes under minstestraffen
dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er «omtrent
jevnbyrdige i alder og utvikling».
§ 196, som rammer seksuell omgang med en person under
16 år, har en strafferamme på inntil 5 år.
Det gjelder ingen minstestraff ved samleie. Annet ledd har en liknende
regel om forhøyelse av strafferammen ved skjerpende omstendigheter
som i § 195, men maksimumsstraffen er satt til
15 år. Også i § 196 har man
en regel om bortfall av straff på grunn av jevnbyrdighet
i alder og utvikling. Straff etter § 196 kommer
ikke til anvendelse dersom de som har hatt den seksuelle omgangen,
senere gifter seg med hverandre.
Utvalgets flertall foreslår som nevnt at den seksuelle
lavalder senkes til 15 år, og at det gis én bestemmelse
om seksuell omgang med mindreårige. I tillegg foreslår
utvalget - som ved voldtekt - å utvide området for
strafferammen på fengsel inntil 21 år til situasjoner
hvor flere i fellesskap forgriper seg mot en mindreårig.
Bestemmelsen om straffbortfall på grunn av jevnbyrdighet
i alder og utvikling foreslås videreført.
Et mindretall i utvalget foreslår som nevnt å opprettholde
den seksuelle lavalder på 16 år som gjelder i dag.
Mens en rekke høringsinstanser har synspunkter på spørsmålet
om den seksuelle lavalder bør senkes, og om alder som objektivt
straffbarhetsvilkår bør oppheves for barn under
14 år, har få uttalt seg om andre sider ved utvalgets
forslag, og det er ulike syn på disse.
I og med at departementet går inn for å beholde dagens
seksuelle lavalder på 16 år, er det mest naturlig å opprettholde
dagens system med to straffebestemmelser. De differensierte strafferammene
foreslås beholdt som i dag, men området for den
forhøyede strafferammen utvides til situasjoner der handlingen
er begått av flere i fellesskap. Departementet går
ikke inn for å utvide området for straffskjerpende
omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger,
jf. drøftelsen under pkt. 4 om voldtekt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å beholde
straffebortfallsregelen som i dag. Departementet har vurdert et
forslag om å omformulere regelen slik at straff ikke «skal» komme
til anvendelse dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og
utvikling, men er kommet til at «kan»-regelen
bør beholdes.
Komiteen er enig i at man viderefører
gjeldende system med to bestemmelser med ulike strafferammer, og
at bestemmelsene om straffeskjerpende omstendigheter utvides. Når
det gjelder strafferammene viser komiteen for øvrig
til sine merknader under pkt. 6.5.
Foreldelsesfristens lengde fastsettes utfra maksimumsstraffen
i det enkelte straffebudet.
Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med fengsel
inntil 10 år eller 15 år, eventuelt 21 år
ved skjerpende omstendigheter. Slike overgrep er foreldet etter
henholdsvis 10, 15 og 25 år. Fristen begynner imidlertid
ikke å løpe før fornærmede er
fylt 18 år. Brudd på straffeloven § 196
foreldes etter henholdsvis 10 og 15 år, og foreldelsesfristen
løper her fra den dag forholdet opphørte.
Ingen høringsinstanser har knyttet merknader til disse
bestemmelsene, og departementet foreslår ikke endringer
i foreldesesreglene.
Komiteen mener den foreldelsesregel
som gjelder i forhold til overgrep mot barn under 14 år, også bør
legges til grunn for overgrep mot barn mellom 14 og 16 år.
Dette innebærer at fristen for foreldelse ikke begynner å løpe
før barnet er fylt 18 år. Komiteen foreslår
derfor at også § 196 tas inn i straffeloven § 68
slik:
«§ 68 første
ledd annet punktum skal lyde:
Ved overtredelse av §§ 195 eller
196 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede
fyller 18 år.»
For overtredelser av § 195 varierte den gjennomsnittlig
utmålte fengselsstraff i perioden 1989-1994 mellom 1,68 år
til 2,03 år. For overtredelse av § 196 varierte
høyeste utmålte fengselsstraff i perioden fra
8 måneder til 8 år. Utvalget har inntrykk av at
det er en tendens i retning av et skjerpet straffenivå i
saker om alvorlig seksuelt misbruk av mindreårige, og antar
at denne utviklingen vil fortsette.
Flere instanser mener straffenivået i saker om seksuelle
overgrep mot mindreårige bør skjerpes.
Departementet er enig med utvalget i at straffenivået
for alvorlige seksuelle overgrep mot barn gjennomgående
fremdeles synes å være for lavt. Man er videre
enig i at dagens strafferammer ikke ser ut til å legge
noen begrensninger på domstolenes utmålingspraksis,
og at en heving av strafferammene ikke er veien å gå.
Derimot bør strafferammene kunne utnyttes i større
grad enn i dag.
Stortingets justiskomité ga bl.a. i Budsjett-innst. S.
nr. 4 for sesjonene 1996-1997, 1997-1998 og 1998-1999 uttrykk
for at straffenivået for bl.a. seksuelle overgrep mot barn
må skjerpes.
Når de nye reglene om strafferettslig utilregnelighet
og særreaksjoner trer i kraft, vil utilregnelige personer
som misbruker barn seksuelt etter omstendighetene kunne dømmes
til tvungent psykisk helsevern. Tilregnelige overgripere vil kunne
dømmes til forvaring. Justisdepartementet tar sikte på å legge
frem en proposisjon om dette i løpet av 2000.
De siste årene har et økende antall sedelighetsdømte
her i landet fått tilbud om behandling. Internasjonale
studier tyder på at behandling kan ha positiv effekt. Utvalget
foreslår at behovet for behandling av personer som er dømt
for grovere seksuallovbrudd, og særlig for dem som er dømt
for overgrep mot barn, utredes nærmere. Departementet er
enig i at det er ønskelig å få utredet
dette.
Rettighetstap, jf. § 29, er en straff som i særlige tilfeller
kan anvendes sammen med eller i stedet for ordinær bøte-
eller fengselsstraff. Det kan idømmes tap av offentlig
stilling som den skyldige ved den straffbare handlingen har vist
seg uskikket eller uverdig til, eller den skyldige kan fradømmes
retten til å utøve virksomhet som vedkommende
ved den straffbare handlingen har vist seg «uskikket til
eller må fryktes å ville misbruke eller som i
særlig grad krever almen tillit».
Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité har
reist spørsmål om det er behov for en spesialregel
om at tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet
som gjelder arbeid med barn, alltid skal vurderes av domstolene
i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn, jf. Innst. O. nr.
28 (1994-1995).
En slik bestemmelse ville innebære at det antas en prosessuell
bestemmelse i straffelovens alminnelige del. Dette ville etter utvalgets
vurdering ikke være en heldig løsning. Imidlertid
kan innskjerpinger gjennom påtaleinstruksen eller rundskriv
fra Riksadvokaten være egnet til å få satt
større fokus på bruk av rettighetstap.
Redd Barna går inn for en regel hvor domfellelse for
seksuelle overgrep mot barn automatisk fører til tap av
retten til å inneha stillinger som medfører nær kontakt
med barn.
Departementet ser det ikke som aktuelt å innføre automatisk
rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, men
foreslår en regel som forplikter domstolene til å vurdere
spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for
seksuelle overgrep mot barn, jf. lovutkastet til straffeloven § 207.
I de senere årene er det vedtatt flere bestemmelser som
forbyr ansettelse i bestemte stillinger av personer som ikke kan
legge frem tilfredsstillende politiattest, f.eks. i lov om barnehager § 20.
Bergen kommune har bedt om at krav om politiattest blir vurdert
også for ledere og ansatte i barneparker.
Seksuallovbruddutvalget har ikke behandlet spørsmålet.
Departementet mener at spørsmålet bør
ses i sammenheng med andre ikke lovregulerte virksomheter der voksne
har tilsyn med og omsorg for barn som de opparbeider et nært
tillitsforhold til.
Komiteen viser til at departementet
mener at straffenivået for alvorlige seksuelle overgrep
mot barn gjennomgående fremdeles synes å være
for lavt. Komiteen viser til at slike lovovertredelser
innebærer meget grove krenkelser av barnas fysiske og psykiske
integritet, og det er dokumentert at de kan ha svært omfattende,
alvorlige og til dels langsiktige skadevirkninger for ofrene. Komiteen har
ved flere anledninger uttalt at den ønsker en skjerping
av straffeutmålingen. Komiteen mener at
straffeutmålingen i mange tilfeller ikke er i overensstemmelse
med den alminnelige rettsoppfatning, og at det er viktig at straffutmålingen
skjerpes, slik at den står i forhold til forbrytelsens
grovhet. Komiteen forventer at domstolene følger
opp komiteens synspunkter.
Komiteen vil understreke behovet for å beskytte
barn og samfunnet for øvrig mot volds- og seksualforbrytere,
og ber derfor om at den varslede proposisjonen om tvungen psykisk
helsevern, forvaring og særreaksjoner for utilregnelige
psykisk utviklingshemmede lovbrytere blir lagt fram for Stortinget
i inneværende år.
Komiteen viser til at det etter hvert er dokumentert
at seksuelle overgrep mot barn kan ha svært omfattende,
alvorlige og til dels langsiktige skadevirkninger for ofrene. Psykosomatiske
skader er svært vanlig, for eksempel søvnproblemer,
spiseproblemer, hodepine, ryggsmerter, underlivssmerter, m.v.
Av psykiske og sosiale skader er depresjon, angst, selvforakt,
seksualisert adferd m.v. noen av de mest refererte skader eller
symptomer på skader som oppstår som følge
av seksuelle overgrep mot barn. Skadene kan ligge latent, og kan
vise seg først når barnet er blitt voksent. Somatiske
skader kan være kjønnssykdommer, fysiske skader
som følge av vold, tannskader og fysiske skader i vagina/endetarm.
Faren for langvarige somatiske og psykosomatiske skadevirkninger
er større jo yngre barnet er ved overgrepets start. Faren
for psykiske og sosiale skadevirkninger er større jo nærmere
forhold det er mellom overgriper og barn. Også varigheten
av overgrepene, antallet gjerningsmenn, og graden av hemmeligholdelse
er faktorer som forsterker skadevirkningene.
Komiteen viser til at allerede i dag er et straffeskjerpende
moment om fornærmede som følge av overgrepet får
betydelig skade på legeme eller helse. Komiteen mener
at muligheten for langsiktige skadevirkninger alltid skal tas i
betraktning ved straffeutmålingen i saker om overgrep mot
barn. Som nevnt finnes det mye kunnskap om hvilke omstendigheter som
kan føre til langtidsskader, og dersom overgrepet har kjennetegn
som gjør at man kan regne med slike skader, mener komiteen at
dette også skal få konsekvenser for straffeutmålingen. Komiteen mener den
som utsetter et barn under 14 år for seksuelle overgrep
må være innforstått med at dette kan
gi barnet store fysiske eller psykiske skader. Det å utsette barnet
for en slik fare må derfor etter komiteens syn
anses som en del av den kriminelle handling, og tillegges selvstendig
betydning ved straffutmålingen.
Komiteen har drøftet om en
generell utvidelse av strafferammen i § 195 til
21 år ville være hensiktsmessig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til Justisdepartementets brev av 8.
juni 2000 vedlagt riksadvokatens brev av 7. juni 2000 (jf.
vedlegg 2), som fraråder en slik generell utvidelse av
strafferammen. Flertallet er enig med departementet
og riksadvokaten i dette, og går på denne bakgrunn
inn for å beholde gjeldende lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader nedenfor.
Komiteen er enig i departementets synspunkt når
det gjelder ønsket om å få utredet behovet
for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd,
og viser til at Stortinget har drøftet kjemisk kastrering
(hormonbehandling), jf. Innst. S. nr. 121 (1996-1997) og at dette
er tillatt i Norge. Komiteen ønsker tilbakemelding
på hvor mange som har fått et slikt tilbud og
hvordan departementet har fulgt opp nevnte innstilling.
Komiteen er enig i departementets synspunkt når
det gjelder ønsket om å få utredet behovet
for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til Stortingets behandling av Dokument
nr. 8:109 (1995-1996), der det bl.a. fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag som medfører at medisinsk behandling (kastrering) kan
benyttes i forhold til kriminelle som gjentatte ganger har begått
alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik
at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep
mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel
dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.»
Flertallet viser til at forslagene ble avvist
av Stortinget, jf. Innst. S. nr. 121 (1996-1997). I sin begrunnelse
for å avvise forslaget understreket justiskomiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at medisinering
med sikte på å dempe en sedelighetsforbryters
seksuelle behov ikke under noen omstendigheter kan aksepteres som
ledd i en straffereaksjon, men være aktuelt hvis dette
inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en
behandlingssituasjon. Flertallet pekte på at det i dag
ikke er noe formelt i veien for at en lege foretar en farmakologisk
behandling av en sedelighetsdømt som ønsker det,
med sikte på å redusere seksualdriften. Flertallet
viste videre til at Statens helsetilsyn har understreket at dersom
hormonbehandling av sedelighetsdømte skal iverksettes, må det
skje frivillig og i nært samarbeid mellom behandlende lege,
endokrinolog og psykoterapeut, slik det anbefales av fagfolk i Sverige
og Danmark.
Flertallet viser videre til følgende
merknad fra Stortingets sosialkomité i Innst. S. nr. 258
(1996-1997):
«Komiteen finner også å kunne
støtte at det startes forsøk med frivillig hormonbehandling
for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige
formene for seksuelle overgrep. Dette må ikke skje som
ledd i en straffereaksjon, men som del av et behandlingsopplegg
i nært samarbeid mellom behandlende lege og spesialister.
Forsøkene må evalueres før dette eventuelt
blir et permanent tilbud.»
Flertallet er kjent med at slikt forsøk
hittil ikke er igangsatt. På denne bakgrunn ber komiteen
departementet om å starte forsøk med frivillig
hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt for
de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram
resultatet av utredningen om behovet for behandling av personer
som er dømt for grovere seksuallovbrudd, og herunder foreta
en evaluering av forsøk med frivillig hormonbehandling
for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige
formene for seksuelle overgrep.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser det
vil være brudd på internasjonale menneskerettigheter å tvinge
noen til kjemisk kastrering ved dom, men legger til grunn at frivillig
kjemisk kastrering kan stilles som betingelse for oppmyking av sonings-/sikringsforhold. Disse
medlemmer er kjent med at kjemisk kastrering har gitt gode
resultater for en gruppe overgripere, mens det ikke virker for alle
typer seksualforbrytere. Disse medlemmer mener kjemisk
kastrering av seksualforbrytere som har begått grove overgrep
bør brukes for å dempe seksualdriften og dermed
faren for fremtidige overgrep.
Så vel bruk av permisjoner som prøveløslatelse eller
fri sikring i stedet for sikring i anstalt bør vurderes
ut fra overgriperens vilje til frivillig å sikre seg mot fremtidige
overgrepshandlinger. Hensynet til fremtidige ofre tilsier at seksualovergripere,
der det er fare for gjentagelse, ikke kan slippes ut uten noen form
for tilsyn. Strengheten i et forvaringsregime vil derfor gjenspeile
faren for gjentagelse, og der medisinsk kastrering reduserer slik
fare, vil det være i overgriperens egen interesse å velge
det. Dette bør skje som del i et helhetlig behandlingsopplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette
et tilbud til domfelte seksualforbrytere under soning/sikring
om frivillig kjemisk kastrering, og gi retningslinjer for hvordan
slik behandling kan skje.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag
om at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Flertallet
støtter intensjonen i Redd Barnas syn, og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep
mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som
innebærer kontakt med barn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig med Redd Barna i at personer som er dømt for seksuelle
overgrep mot barn ikke bør ha anledning til å ha
stillinger som bringer vedkommende i kontakt med barn, og foreslår
følgende:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep
mot barn skal medføre tap av stilling som innebærer
kontakt med barn.»
Komiteen viser til at lovutkastet kriminaliserer enkelte
forhold som også vil omfatte barn mellom 16 og 18 år.
Dette gjelder prostitusjon og kommersiell filming eller avbildning
med seksuelt innhold, jf. §§ 203 og 204
første ledd bokstav f. Komiteen ber departementet
i forbindelse med arbeidet med ovenfor nevnte forslag vurdere om
de nevnte bestemmelser bør omfattes av regler om tap av
stilling.
Komiteen foreslår for øvrig å endre
lov om barneverntjenester § 6-10 slik at henvisningene
i bestemmelsen er tilpasset de omredigeringer som følger av
lovforslaget i proposisjonen.
Komiteen viser til at det har vært
fremmet forslag om økte minstestraffer for utuktig omgang
med barn (§ 195 første ledd, jf. Innst.
O. nr. 50 (1996-1997)) uten at dette har fått flertall
i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet viser til at samleie med
barn under 14 år er et meget grovt overgrep, og mener derfor
det er grunn til å heve gjeldende minstestraff ved slike
overgrep fra 1 til 2 år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 195 første ledd annet
punktum skal lyde:
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen
fengsel i minst 2 år.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader under pkt. 4.6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at gjennomsnittlig utmålt straff for utuktig omgang
med barn i perioden fra 1989 til 1994 var mellom 1,68 og 2,03 år,
og at det ikke er utmålt noen straffer på over
10 år. Disse medlemmer mener at de ekstremt
lave straffereaksjonene er uverdige i en rettsstat. De er et uttrykk
for en total neglisjering av barns rettigheter. Disse medlemmer mener
at det må gis et kraftig signal fra lovgiverne om at det
er ønskelig med en kraftig straffeskjerpelse. I tillegg
er det nødvendig å finne frem til løsninger
som forhindrer at pedofile overgripere får anledning til å gjenta
sine overgrep og dermed ødelegge nye barn, etter at de
har sonet sine straffer. Disse medlemmer viser til
at alle undersøkelser og all erfaring tyder på en
betydelig gjentagelsesfare.
Disse medlemmer mener det er uansvarlig å slippe
pedofile overgripere ut i samfunnet dersom det finnes den minste
risiko for at de vil misbruke flere barn. Det samme gjelder seksualforbrytere
som har forgrepet seg mot voksne og som gjennom sin tidligere atferd
har vist at det er risiko for gjentagelse. For en del overgripere
vil det være mulig å fjerne risikoen for gjentagelse
gjennom kjemisk kastrering. Disse overgriperne kan slippes ut av
fengsel/forvaring etter at dommen er sonet ferdig, eller
på kortvarige permisjoner, dersom de aksepterer en slik
behandling. Dersom de ikke aksepterer behandling med medikamenter,
må alternativet være at de holdes i forvaring
i et fengsel etter at de har sonet sine straffer, som bør
være vesentlig lengre enn dagens straffeutmålinger.
Overgripere som ikke kan behandles med hjelp av medikamenter må holdes
i forvaring i fengsel så lenge det finnes den minste risiko
for gjentagelser, og bør ikke ha adgang til permisjoner.
Disse medlemmer foreslår en kraftig økning av
minstestraffen i de tilfellene der det seksuelle overgrepet er samleie,
samtidig som disse medlemmer foreslår om
en utvidelse av samleiedefinisjonen.
Disse medlemmer foreslår
at minstestraffen i disse tilfellene heves fra 1 års fengsel
til 5 års fengsel, og fremmer følgende forslag:
«§ 195 første ledd annet
punktum skal lyde:
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen
fengsel i minst 5 år.»
Disse medlemmer støtter subsidiært
forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet.
Disse medlemmer mener faren for langtidsvirkninger
alltid vil foreligge ved alvorlige overgrep mot små barn,
og at dette forhold derfor ikke bare bør være
et straffeskjerpende moment i enkelte saker, men generelt bør
lede til økt strafferamme. Disse medlemmer mener
også ellers at dagens strafferamme ikke avspeiler straffverdigheten
i det å begå alvorlige seksuelle overgrep mot
barn, og går inn for at strafferammen i § 195 økes
fra 10 til 21 år. De omstendigheter som bestemmelsen i
dag nevner som straffeskjerpende bør omformuleres til momenter
som skal vektlegges i skjerpende retning ved straffutmålingen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 195 første ledd første
punktum skal lyde:
Den som har seksuell omgang med barn under 14 år,
straffes med fengsel inntil 21 år.
§ 195 annet ledd, innledningen, skal lyde:
Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende
retning vekt på om ...»
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
som medfører at det for personer som er dømt for
alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige kan stilles
krav om medisinsk behandling (kastrering) før de slipper
ut fra fengsel etter endt soning/forvaring»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer
slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep
mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel
dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.»
Utvalget foreslår ingen ny straffebestemmelse spesielt
rettet mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, og mener at
gjeldende bestemmelser gir tilstrekkelig strafferettslig beskyttelse
her.
På den annen side mener utvalget at det er behov for å utrede
nærmere den strafferettslige regulering av formidling av
og tilgang til barnepornografi på internett og andre datasystemer.
Det er også etter utvalgets syn behov for en nærmere
utredning av håndhevingsspørsmål i forhold
til kommersiell seksuell utnyttelse av barn generelt og i forhold
til databasert barnepornografi spesielt.
Noen høringsinstanser deler utvalgets syn på at kommersiell
seksuell utnyttelse av barn er et område som det bør
ses nærmere på.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for
en ny regel som uttrykkelig retter seg mot kommersiell seksuell
utnyttelse av barn, og viser til de lovendringer som gjøres
i andre bestemmelser som retter seg mot ulike typer utnyttelse av
barn.
Departementet vil vurdere nærmere utvalgets forslag
om en utredning av databasert barnepornografi og håndhevingsspørsmål
i forbindelse med kommersiell seksuell utnyttelse av barn, men vil
i første omgang avvente internasjonalt arbeid på dette
området.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter.
Reglene om etterforskning av overgrep mot barn er endret etter
at utvalget overleverte utredningen i juli 1997. På bakgrunn
av et forslag i Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble straffeprosessloven § 239
tilføyd et nytt fjerde ledd som setter frist for dommeravhør
av barn i sedelighetssaker. Hensikten med lovendringen er å korte
ned perioden fra saken anmeldes til avhør foretas. Det
vises for øvrig til redegjørelsen under punkt
4.6.5 om tiltak for å håndheve voldtektsbestemmelsen.
Nordisk Råd anbefalte i 1996 Nordisk Ministerråd å prioritere
arbeid med bekjempelse av seksuelt misbruk av barn, og gjennomføre
nødvendige foranstaltninger for dette ved bl.a. å gjennomgå lovgivningen
i de nordiske landene og vurdere behandling som tillegg til straff
for overgripere.
Under det årlige møtet i Europarådets
styringskomité for strafferett, kriminologi og fengselssaker
(CDPC) i juni 1999, ble det blant annet besluttet å nedsette en
ekspertkomité som skal arbeide med beskyttelse av barn
mot seksuell utnyttelse.
Samlebetegnelsen «misbruk av overmaktsforhold» omfatter
en rekke bestemmelser plassert rundt om i ulike paragrafer i straffeloven
kapittel 19.
Straffeloven § 193 annet ledd rammer den som
utnytter noens sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse
til å skaffe seg seksuell omgang. Strafferammen er fengsel
inntil 5 år.
Straffeloven § 194 rammer den som skaffer seg eller
en annen seksuell omgang ved trusel, særlig underfundig
atferd eller ved misbruk av et avhengighetsforhold. Alternativet «særlig
underfundig atferd» rammer den som skaffer seg seksuell
omgang ved list og lureri. Strafferammen er fengsel inntil 5 år.
Etter annet ledd er offentlig påtale betinget av fornærmedes begjæring,
eller av at allmenne hensyn krever det.
Straffeloven § 198 rammer den som skaffer seg seksuell
omgang med en annen ved misbruk av nærmere angitte stillinger.
For det første retter bestemmelsen seg mot «offentlig
tjenestemann». Dernest nevnes «ansatt ved sykehus,
kursted eller pleiehjem, og lege, sjelesørger, lærer,
foresatt, forpleier eller tilsynsfører». Strafferammen
er fengsel inntil 5 år.
Straffeloven § 199 rammer den som har seksuell omgang
med «noen som er innsatt i anstalt under barnevernet, fengselsvesenet
eller politiet». Det er et vilkår etter § 199
at den innsatte står under gjerningspersonens «myndighet
eller oppsikt». Strafferammen er fengsel inntil 5 år.
Utvalget foreslår å videreføre deler
av § 194 og hele § 198 i en
felles bestemmelse som rammer alvorlig misbruk av stilling, avhengighetsforhold
eller tillitsforhold. Bestemmelsen skal ikke være knyttet
til særlige stillings- eller yrkeskategorier slik som § 198 er,
men til misbruk av stilling generelt. Trusselalternativet i § 194
foreslås videreført som «truende atferd» i en
egen bestemmelse. Alternativet om «særlig underfundig
atferd» foreslås opphevet fordi innholdet i dette
straffbarhetskriteriet er uklart. Utvalget foreslår videre å oppheve
den særskilte påtaleregelen i § 194
andre ledd. De straffbare forhold er såvidt alvorlige at påtalen
bør være ubetinget offentlig også her.
Utvalget foreslår dessuten å videreføre
gjeldende § 199 uten realitetsendringer.
Flere instanser støtter utvalgets forslag til en generell
misbruksbestemmelse. Enkelte mener tilføyelsen av vilkåret
i ny § 193 om at bare «alvorlig» misbruk
av nevnte overmaktsforhold skal være straffbart, er uheldig
når man samtidig ikke tilsikter noen realitetsendring i
forhold til gjeldende rett. Noen har også merknader til
den nærmere utformingen av de andre bestemmelsene.
Departementet er enig med utvalget i at det bør foreslås
en ny generell bestemmelse som rammer misbruk av stilling, avhengighetsforhold
eller tillitsforhold, men bestemmelsen bør ikke begrenses
til alvorlig misbruk. Videre er departementet enig med utvalget
i at det fortsatt er behov for en klar og absolutt bestemmelse som
retter seg mot den som har seksuell omgang med personer som er innsatt
eller plassert i institusjon under fengselsvesenet, politiet eller
barnevernet. Det vises til lovutkastet §§ 193
og 194.
Komiteen støtter departementets
syn om at bestemmelsen om misbruk av overmaktsforhold ikke bør
begrenses til alvorlig misbruk, men at ethvert misbruk av denne
art er så grovt at det er straffverdig.
Komiteen viser til at det med jevne mellomrom kommer
fram eksempler på at personer har misbrukt sin posisjon
eller det tillitsforhold eller avhengighetsforhold noen har til
vedkommende, til å skaffe seg seksuell omgang - det være
seg sjef/leder/overordnet, prest/sjelesørger,
idrettsleder eller annet. Komiteen vil understreke
det alvorlige i å misbruke et slikt tillits/avhengighetsforhold,
og at det er meget viktig at slike tilfeller blir tatt alvorlig
av politi og rettsvesen. Komiteen vil fremheve at
det også i disse tilfellene er viktig å plassere
skylden der den hører hjemme, nemlig hos overgriperen.
Komiteen er enig med departementet i at det er et
behov for en klar og absolutt bestemmelse som retter seg mot den
som har seksuell omgang med personer som er innsatt eller plassert
i institusjon under kriminalomsorgen (fengselvesen), politi eller
barnevern.
Komiteen vil peke på at fysisk funksjonshemmede
også er en utsatt gruppe. Avhengighet av hjelp fra familie,
vennekrets og hjelpeapparat kan i tillegg gjøre det vanskelig å verge
seg mot overgrep. Komiteen viser til § 193
første ledd og mener at denne bestemmelsen ivaretar denne
gruppen.
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
forslag.
Straffeloven § 212 rammer under visse omstendigheter
utuktig atferd i handling eller ord, utuktig handling med barn under
16 år og forledelse av noen under 16 år til utuktig
atferd. Disse forholdene er temmelig ulikeartede, og bestemmelsen
er vanskelig tilgjengelig.
Strafferammen varierer fra bøter og fengsel inntil 1 år,
til fengsel inntil 3 år, eventuelt 6 år ved gjentakelse
eller når det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter».
Utvalget går inn for å videreføre
bestemmelsene om seksuell handling, men mener at disse bør
skilles ut i en egen paragraf. Også bestemmelsen om utuktig atferd
i ord eller handling som krenker ærbarhet foreslår
utvalget å føre videre, men i en egen bestemmelse og
i et mer moderne språk. Den straffbare handlingen er beskrevet
som «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd».
Høringsinstansene har enkelte merknader til den nærmere
utforming av reglene.
Departementets utkast til ny bestemmelse om seksuelt krenkende
eller annen uanstendig atferd er plassert i lovutkastet § 201.
Paragrafen har en annen redigering enn utvalgets forslag. Utvalget
har ikke særskilt drøftet om det er behov for å videreføre
reglene om aldersvillfarelse og straffbortfall i atferdstilfellene,
men foreslår ingen slike regler i sitt utkast. Departementet
er enig i at denne type overtredelser ikke er så alvorlig
at det berettiger slike særregler.
Departementets forslag til ny bestemmelse om seksuelle handlinger
m.v. er plassert i lovutkastet som ny § 200. Innholdsmessig
svarer utkastet til utvalgets forslag, men de ulike straffalternativene
er noe annerledes redigert. Den forhøyete strafferammen
ved gjentakelse og ved særdeles skjerpende omstendigheter senkes
av forenklingshensyn i tråd med utvalgets forslag fra 6
til 5 års fengsel. Villfarelsesregelen og straffbortsfallsregelen
bør fortsatt gjelde.
Komiteen ser at rettstekniske hensyn
kan tale for en reduksjon av strafferammen ved skjerpende omstendigheter
fra 6 til 5 år. Komiteen legger imidlertid
større vekt på at en slik endring kunne gi et signal
om at lovgiver ser mindre alvorlig på seksuelle overgrep
mot barn ettersom de skjerpende omstendigheter er knyttet til overgrep
mot barn under 16 år. Komiteen ønsker
ikke å gi et slikt signal, og går inn for å opprettholde
gjeldende strafferamme på 6 år.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«§ 200 tredje ledd første
punktum skal lyde:
I tilfelle som nevnt i annet ledd, kan fengsel inntil 6 år
idømmes dersom den skyldige tidligere har vært straffet
etter denne bestemmelsen eller etter §§ 192, 195,
196 eller 199 eller handlingen er begått under særdeles
skjerpende omstendigheter.»
Straffeloven § 207 har en strafferamme på fengsel inntil
5 år for den som har seksuell omgang med slektning i nedstigende
linje. Hvis den seksuelle omgang er samleie, heves strafferammen
til 8 års fengsel.
Med enkelte mindre endringer foreslår utvalget å videreføre
dagens regel. Den særlige strafferammen på fengsel
inntil 8 år ved samleie foreslås opphevet. Utvalget
foreslår å utvide bestemmelsen til å gjelde også seksuell
omgang mellom biologiske foreldre og bortadopterte barn.
Få høringsinstanser har uttalt seg om denne
bestemmelsen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. lovutkastet § 197.
Straffeloven § 208 rammer den som har samleie med
bror eller søster. Også et frivillig samleie er straffbart.
Strafferammen er 2 år. Den som er under 18 år,
kan ikke straffes.
Utvalget foreslår ingen endringer i gjerningsbeskrivelsen,
men den øvre strafferammen foreslås senket til
fengsel i 1 år, bl.a. for å få en forenkling
av regelverket. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
I departementets lovutkast er bestemmelsen om søskenincest
plassert som ny § 198.
Straffeloven § 209 rammer den som har seksuell omgang
med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år
som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt. Det
er også straffbart å fremme en annens seksuelle
omgang med noen som man selv står i et slikt forhold til
som nevnt. Strafferammen er fengsel inntil 5 år.
Straffeloven § 197 retter seg mot den som har
seksuell omgang med noen under 18 år som står
under den skyldiges myndighet eller oppsikt. § 197
omfatter et langt stykke på vei de samme forhold som § 209. Strafferammen
er fengsel inntil 1 år.
Utvalgets forslag viderefører innholdet i § 209, med
en mindre redaksjonell endring, men beholder ikke gjeldende regel
om villfarelse med hensyn til fornærmedes alder.
Departementet er enig med utvalget og foreslår som ny § 199
en videreføring av gjeldende § 209. Som
utvalget mener departementet at gjeldende § 197 kan
oppheves som overflødig.
Departementet går ikke inn for å videreføre
straffbortfallsregelen på grunn av jevnbyrdighet i alder
og utvikling.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Den som selger egne seksuelle tjenester, kan ikke straffes. Island
har kriminalisert den som driver prostitusjon som erverv, men i
Sverige, Danmark og Finland er det ikke straffbart å prostituere
seg.
Utvalget anser det kriminalpolitisk uaktuelt å kriminalisere
prostitusjon som sådan.
Vadsø kommune og Finnmark Kristelig Folkeparti er de
eneste av høringsinstansene som går inn for å kriminalisere
salg av seksuelle tjenester.
Departementet er enig med utvalget i at salg av seksuelle tjenester
ikke bør være straffbart.
Komiteen slutter seg til utvalgets
og departementets synspunkt.
Kjøp av seksuelle tjenester er ikke straffbart i Norge
i dag. I Sverige trådte et straffebud som retter seg mot
kjøp av seksuelle tjenester i kraft 1. januar 1999. Danmark
og Finland har et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester
fra personer under 18 år.
Utvalget går ikke inn for å kriminalisere kjøp
av seksuelle tjenester. Dette begrunnes bl.a. med at kriminalisering
kan ha utilsiktede - og for så vidt også uønskede
- sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene
ville blitt store.
Flere instanser går inn for å kriminalisere
kjøp av seksuelle tjenester. Enkelte går inn for å kriminalisere kjøp
av seksuelle tjenester av personer under 18 år.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør
foreslås et generelt forbud mot kjøp av seksuelle tjenester
nå. Det er etter departementets syn så usikkert
hvor meget man kan oppnå ved en nykriminalisering at det
er hensiktsmessig ikke å innføre et forbud nå,
men departementet vil følge utviklingen i Sverige nøye
i tiden som kommer.
Spørsmålet om å kriminalisere kjøp
av seksuelle tjenester fra personer under 18 år er etter
departementets syn mer tvilsomt. De unge mellom 16 og 18 år
har et særlig behov for vern mot seksuell utnytting. Vår tids
internasjonale fokus på seksuell utnytting av barn og unge
bl.a. gjennom FN’s barnekonvensjon taler for å gi
denne gruppen et enda sterkere vern enn i dag. Departementet mener
at de beste grunner taler for å gi unge under 18 år
det vern som en kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester
fra så unge personer, innebærer. Straffebudet
er tatt inn som § 203 i departementets lovutkast,
og vil også gjelde handlinger foretatt av nordmenn i utlandet.
Strafferammen foreslås satt til bøter eller
fengsel inntil to år som i Danmark. I Sverige og Finland
er strafferammen fengsel inntil 6 måneder.
Hvis kunden er i villfarelse om den prostituertes alder, kan
han likevel straffes hvis han har vært uaktsom, jf. utkastet
til § 203 annet ledd. For øvrig er skyldkravet
forsett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er tilfreds med at departementet foreslår
kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fra personer
under 18 år. Flertallet er enig med departementet
i at denne gruppen har krav på et særlig vern
mot seksuell utnytting. Flertallet mener kriminalisering
er et tydelig signal på hvordan samfunnet ser på slike
handlinger. Flertallet mener at de eventuelle uønskede
og utilsiktede virkningene som taler mot en kriminalisering av sex-kjøp
fra personer over 18 år, ikke er av så tungtveiende
karakter i forhold til unge under 18 år at en kriminalisering i
disse tilfellene bør unngås.
Flertallet er enig i at det ikke bør
foreslås et generelt forbud mot kjøp av seksuelle
tjenester nå. Flertallet viser til at Sverige
kriminaliserte kjøp av seksuelle tjenester med virkning
fra 1. januar 1999. Flertallet mener dette
er et vanskelig spørsmål. En kriminalisering vil
signalisere klart hvordan samfunnet ser på kjøp
av seksuelle tjenester, og det kan være viktig. På den
annen side kan kriminalisering ha utilsiktede virkninger, blant
annet for de prostituerte selv. Flertallet er enig
i departementets syn om nøye å følge
utviklingen i Sverige, og vurdere eventuell kriminalisering av kjøp
av seksuelle tjenester om to år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se noen rimelige argumenter til fordel for å forby
frivillige handlinger mellom to voksne mennesker. Prostitusjon er
imidlertid et spesielt yrke som sannsynligvis medfører
risiko for negative psykiske skadevirkninger, spesielt dersom utøveren
er svært ung. Disse medlemmer mener derfor
at det er naturlig å sette en aldersgrense på 18 år,
slik at det blir forbudt å kjøpe seksuelle tjenester
av personer under myndighetsalderen.
Gjeldende straffelov inneholder ingen legaldefinisjon av ordet «prostitusjon».
Utvalget forslår at uttrykket «ervervsmessig utukt» bør
erstattes med begrepet «prostitusjon» og at dette
uttrykket defineres i lovteksten slik: «Med prostitusjon
menes i denne bestemmelse at en person har tilfeldig seksuell omgang med
en annen mot vederlag».
Enkelte mener det er uheldig at definisjonen av prostitusjon
snevres inn i forhold til gjeldende rett.
Departementet er enig med utvalget i at en definisjon av uttrykket
prostitusjon bør tas inn i lovteksten, men slutter seg
ikke til utvalgets forslag om at den seksuelle omgangen eller handlingen
skal være «tilfeldig», idet det ikke
er grunn til å avgrense definisjonen av prostitusjon mot
disse tilfellene. Departementet vil heller ikke foreslå å begrense
definisjonen til seksuell omgang. Departementets forslag til definisjon
omfatter således både seksuell omgang og seksuelle
handlinger.
Legaldefinisjonen plasseres i bestemmelsen om hallikvirksomhet,
jf. § 202.
Komiteen støtter departementets
forslag til legaldefinisjon av prostitusjon.
Straffeloven § 206 rammer den som på nærmere bestemte
måter medvirker til en annens prostitusjon. Etter første
ledd er det straffbart å forlede noen til å drive
utukt som erverv eller til å fortsette med slikt erverv.
Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 5 år.
Etter annet ledd bokstav a er det straffbart å fremme
eller utnytte andres ervervsmessige utukt. Bokstav b rammer den
som i vinnings hensikt fremmer eller utnytter andres utuktige omgang.
Etter bokstav c er det uttrykkelig straffbart å leie ut
lokaler til ervervsmessig utukt. Skyldkravet er forsett eller i
siste tilfelle også grov uaktsomhet. Strafferammen er også her
bøter eller fengsel inntil 5 år.
Tredje ledd rammer den mann som helt eller delvis lar seg underholde
av en kvinne som driver utukt som erverv. Strafferammen er fengsel
inntil 2 år.
Utvalget foreslår ikke store endringer av hvilke handlingsalternativer
som rammes. Gjeldende strafferammer foreslås videreført,
men utvalget foreslår å oppheve regelen i nåværende
annet ledd bokstav b. Det vises til at alternativet i dag har liten
selvstendig betydning. Også gjeldende tredje ledd foreslås
opphevet, fordi det etter utvalgets syn rekker altfor vidt.
Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til forslagene.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til
ny straffebestemmelse om hallikvirksomhet, jf. § 202.
Komiteen støtter departementets
forslag til strafferegler mot hallikvirksomhet i § 202
første ledd. Når det gjelder § 202 annet
ledd, vises det til merknadene under pkt. 10.5.
I praksis forekommer annonsering for seksuelle tjenester mer
eller mindre tildekket i enkelte aviser og blader. Det kan være
noe tvil om straffeloven § 206 omfatter slik formidling
av prostitusjonstjenester. Straffeloven § 378
rammer den som utvetydig oppfordrer til utukt, eller som ved offentlig
bekjentgjørelse søker innledet utuktig forbindelse
eller medvirker til det. § 378 er så å si
ikke i bruk, så bestemmelsens anvendelsesområde
er ikke nærmere avklart.
Til vern om det offentlige rom ønsker utvalget å føre
forbudet i § 378 videre, og foreslår en ny bestemmelse
som rammer den som i offentlig bekjentgjørelse utvetydig
formidler andres prostitusjon. Strafferammen foreslås satt
til bøter eller fengsel inntil 6 måneder. For øvrig
foreslås § 378 opphevet. Til forskjell fra
dagens forbud i § 378, rammer utvalgets utkast bare
formidling av andres prostitusjon.
Kvinnefronten går inn for å kriminalisere all
annonsering og reklame for prostitusjon.
Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning, jf. § 202
annet ledd. Departementet går imidlertid lenger enn utvalget
og foreslår også å videreføre
forbudet mot den prostituertes annonsering for egne tjenester og
kundens etterspørsel etter prostituerte, begge gjennom
offentlig kunngjøring.
Komiteen støtter departementets
synspunkt om at straffetrusler mot prostitusjonens bakmenn, sammen
med hjelpetiltak rettet mot de prostituerte, er den beste måten å bekjempe
uønsket prostitusjon på.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at verken halliker
eller prostituerte skal ha mulighet til å annonsere for
den prostituertes tjenester, og at heller ikke kunder skal ha mulighet
til å annonsere etter slike tjenester.
Flertallet viser til at dersom bare annonser fra hallikene
var straffbare, kunne annonseforbudet omgås ved at annonsene
kunne gi inntrykk av å være på vegne
av den prostituerte selv, eller annonsene kunne «kamufleres» på annen
måte. Det mener flertallet ville vært
uheldig.
Flertallet mener det er viktig å holde
det offentlige rom fritt for slike annonser. Flertallet vil også understreke
betydningen av å la barna vokse opp i et miljø der
de ikke blir konfrontert med prostitusjon og sexhandel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ikke registrert at annonsering av seksuelle tjenester eller annonsering
der seksuelle tjenester etterspørres, har vært
noe alvorlig samfunnsproblem. Det tyder på at dagens lovverk
fungerer tilfredsstillende. Disse medlemmer ser derfor
ingen grunn til å innføre et nytt lovverk. Disse
medlemmer mener tvert imot at det kan være grunnlag for å stille
spørsmålstegn ved om dagens regelverk er i samsvar
med de kravene om ytringsfrihet som bør stilles i et demokrati.
Disse medlemmer vil stemme imot § 202 annet
ledd.
§ 211 annet ledd har en legaldefinisjon av
utuktige og pornografiske skildringer. Dette er «kjønnslige skildringer
som virker støtende eller på annen måte
er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående,
herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr,
vold, tvang og sadisme».
Skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne mennesker
vil etter omstendighetene kunne rammes, jf. Rt. 1978 s. 1111. Høyesterett
la bl.a. vekt på at filmene viste samleier i ulike variasjoner med
til dels sterk fremhevelse av kjønnsorganer.
§ 211 første ledd bokstav a rammer
den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling
eller utstilling av utuktig eller pornografisk innhold.
Bokstav b rammer salg og andre befatningsmåter som har
utbredelse som formål.
Etter bokstav c er det forbudt å overlate utuktige eller
pornografiske skrifter, bilder, film, videogram o.l. til personer
under 18 år.
Bokstav d rammer innførsel og besittelse av barnepornografisk
billedmateriale. Bestemmelsen omfatter skildringer der noen under
16 år er vist på en utuktig eller pornografisk
måte, eller slike skildringer der noen må regnes
for å være eller fremstilles som å være
under 16 år.
Bestemmelsen rammer ikke private forestillinger med utuktig innhold,
eller det å produsere, kjøpe, besitte eller innføre
pornografi til eget bruk.
Flertallet i Seksuallovbruddutvalget ønsker en liberalisering
av gjeldende rett, og foreslår dette gjennomført
ved å gi en legaldefinisjon av pornografi som bare omfatter
grovere kjønnslige skildringer. Såkalt alminnelig
seksuell aktivitet vil da ikke lenger være ulovlig pornografi.
Ett medlem av utvalget ønsker et mer omfattende pornografibegrep
ved at også skildringer som virker «kjønnskrenkende» skal
omfattes.
For å sikre at enhver befatning med barnepornografisk
billedmateriale rammes av forbudet, foreslår et enstemmig
utvalg uttrykkelige forbud også mot produksjon og overlatelse
av slikt materiale til andre.
Straffelovrådet foreslo i NOU 1985:19, Pornografi og
straff, også en liberalisering av norsk pornografilovgivning,
kombinert med et utstillingsforbud. Seksuallovbruddutvalgets flertall
uttaler at gjeldende regler i første rekke er begrunnet
i en sedelighetsvurdering, og mener en kriminalisering i stedet
bør begrunnes i de skadevirkningene som pornografi kan
antas å ha. Flertallet går inn for at pornografi
skal defineres uttømmende som «kjønnslige
skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold
eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer».
Utvalget foreslår videre én felles definisjon
av barnepornografi for alle handlingsalternativer, enten det er
tale om innførsel, salg, besittelse eller annet. Utvalgets
flertall vil ikke angi hvem som skal betraktes som barn med en bestemt
aldersgrense, men antar at den seksuelle lavalder kan være
et utgangspunkt for vurderingen. Ett medlem av utvalget mener det
bør angis med en aldersgrense hvem som er å anse
som barn.
Utvalget vil dessuten lovfeste at kjønnslige skildringer
som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig,
informativt eller lignende formål ikke skal rammes av forbudet.
Flertallet i utvalget vil kombinere liberaliseringen av pornografidefinisjonen
med et utstillingsforbud. Formålet er å redusere
risikoen for at folk ufrivillig blir eksponert for krenkende kjønnslige
skildringer.
Flertallet foreslår et straffebud rettet mot at man
i ervervsvirksomhet, offentlig stiller ut nakenbilder e.l. «som
er egnet til å vekke anstøt». Forslaget
inneholder også et forbud mot å sende slikt materiale
til noen med posten eller på annen måte uten forhåndsbestilling.
Forbudet vil medføre at salg av magasiner o.l. med krenkende
forsider må skje slik at bildene verken er synlige fra
utsiden av forretningen eller når kunden kommer inn i lokalet.
Er det tale om en ren «pornoforretning», må varene
imidlertid kunne stilles ut inne i lokalet. Bare de overordnede
og ansvarlige for virksomheten rammes. Flertallets forslag om utstillingsforbud
går kortere enn Straffelovrådets forslag i NOU 1985:19,
idet flertallet er skeptisk til bruk av sterkt skjønnspregede
straffebestemmelser.
De fleste representantene for politi og påtalemyndighet
som uttaler seg om dette støtter flertallets forslag. I
tillegg til henvisninger til ytringsfrihet og skadefølgeprinsippet,
vises det bl.a. til at etterforsking av den type pornografi det
nå skal åpnes for har vært nedprioritert
av ressursmessige grunner, og at en liberalisering vil gjøre
at det blir bedre samsvar mellom lov og håndheving.
Mange representanter for typiske offergrupper går imot
en liberalisering av pornobestemmelsen. De er skeptiske til å legge
skadefølgeprinsippet til grunn, eller mener at dette prinsippet
er for snevert formulert, eller uriktig anvendt av utvalget.
Ytringsfrihetskommisjonen foretar en vurdering av gjeldende pornografiforbud
i forhold til kommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100.
Kommisjonen konkluderer med at en vedtakelse av det fremsatte forslaget
til ny Grunnlov § 100 «vil gjøre
det nødvendig å endre norsk pornografilovgivning
etter de linjer som skisseres i Seksuallovbruddutvalgets innstilling».
Konvergensutvalget, jf. NOU 1999: 26, foreslår at det
vurderes å oppheve kringkastingsloven § 4-5
som gir Statens medieforvaltning hjemmel til forby videresending
av fjernsynskanaler som sender programmer med pornografi eller vold
i strid med norsk lov. Utvalgets flertall anser bestemmelsen som
problematisk, bl.a. fordi den kan føre til at kabelselskapene
må utøve en viss sensur, og fordi bestemmelsen
er teknologispesifikk.
Seksuallovbruddutvalget uttaler at databaserte barnepornografiske
fremstillinger reiser flere særlige spørsmål
av teknologisk, håndhevings- og kontrollmessig karakter.
Utvalget sier at disse spørsmålene bør
utredes særskilt.
Departementet ser det som viktig at disse spørsmålene
blir vurdert på internasjonalt plan, og gir i proposisjonen
en kort redegjørelse for internasjonalt samarbeid om spørsmålet.
Til dels er det tale om samarbeid som ikke retter seg spesielt mot
spredning av barnepornografi, men mot datakriminalitet mer generelt.
Etter FNs barnekonvensjon artikkel 34 påtar partene
seg å verne barnet mot alle former for seksuell utnytting
og seksuelt misbruk.
ILO-konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe
de verste former for barnearbeid ble vedtatt under ILOs arbeidskonferanse
17. juni 1999. Norge har satt igang arbeid med sikte på å ratifisere
konvensjonen.
Departementet ønsker ingen liberalisering av dagens
forbud mot pornografi. Departementet er overbevist om at pornografiske
skildringer har en uheldig påvirkning, både på samfunnet
generelt og på den enkelte bruker av slikt materiale, særlig
unge mennesker. En liberalisering av pornografibestemmelsen vil
være et galt signal å gi i et samfunn der «det
offentlige rom» allerede er betydelig preget av en kommersiell
utnytting av seksualitet.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende definisjon av pornografi, som «kjønnslige
skildringer som virker støtende eller på annen
måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende
eller forrående, herunder kjønnslige skildringer
hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang».
Barn bør - på samme måte som i Sverige
og Danmark - ikke defineres ved hjelp av en aldersgrense. Utgangspunktet
bør være at begrepet omfatter alle personer som
ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen.
Som utvalget foreslår departementet at det lovfestes
at kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut
fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller liknende formål
ikke skal anses som pornografi. Det legges til grunn at dette er
i samsvar med gjeldende rett.
Departementet foreslår ingen liberalisering når det
gjelder hvilke befatningsmåter med pornografi som skal
være straffbare, jf. straffeloven § 211
første ledd bokstavene a til d. Det foreslås imidlertid
en betydelig omredigering av bestemmelsen.
Etter departementets syn bør utgangspunktet være at
all befatning med barnepornografisk materiale er straffbar, også de
tilfeller der man mot vederlag leser eller ser på det barnepornografiske
materialet på egen mikromaskin (PC) uten at materialet
er «lastet ned», dvs. lagret på maskinens
harddisk.
Departementet foreslår videre i § 204 å gjøre
det straffbart å forlede noen under 18 år til å la
seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av bilder med seksuelt
innhold. Dessuten foreslås å gjøre det
straffbart å produsere slike fremstillinger når
noen under 18 år er avbildet.
Med det standpunkt departementet inntar til pornografiforbudet,
finner departementet det uaktuelt og unødvendig å foreslå et
utstillingsforbud. Det er departementets standpunkt at markedsføring
av pornoblader også i fremtiden må skje på en
måte som i rimelig grad tar hensyn til de mange som ikke ønsker å bli
konfrontert med kjønnslige skildringer i dagligvarebutikker,
bensinstasjoner og ordinære kiosker.
Både forsettlig og uaktsom overtredelse av § 211 skal
fortsatt rammes.
Departementet forslår - som utvalget - at regelen i § 211
sjette ledd ikke videreføres. Det bestemmes her at det
i straffskjerpende retning skal legges vekt på om de kjønnslige
skildringene omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme.
Det er etter departementets oppfatning så opplagt at skildringens
grovhet er av stor betydning for straffutmålingen at det
er unødvendig å lovfeste dette.
Komiteen vil understreke at pornografi
nå formidles på stadig flere måter. Komiteen viser
til at norske undersøkelser viser en kraftig økning
i pornografi på internett. Komiteen støtter
departementets syn om at det er viktig med internasjonalt samarbeid mot
databasert barnepornografi og annen datakriminalitet.
Komiteen er enig med departementet i at all befatning
med barnepornografisk materiale skal være straffbart.
Komiteen har merket seg Barneombudets synspunkt
vedrørende pornografi på internett, og er enig
med ombudet i at bransjen selv må pålegges et ansvar
for hva de tilbyr, og valgmuligheter for tilknytning, såkalt «Green
Entrance».
Komiteen har merket seg at departementet ikke går
inn for et utstillingsforbud, fordi man opprettholder dagens regler
om pornografiforbud. Departementet mener at markedsføring
av pornoblader også i fremtiden må skje på en
måte som i rimelig grad tar hensyn til de mange som ikke ønsker å bli
konfrontert med kjønnslige skildringer i dagligvarebutikker,
bensinstasjoner og ordinære kiosker.
Komiteen har merket seg at Barneombudet får mange
henvendelser fra foreldre og ungdom som reagerer sterkt på at
barn utsettes for pornografi. Komiteen støtter
Barneombudets ønske om klare retningslinjer, både
når det gjelder bladindustrien som retter seg til barne-
og ungdomsgruppen, og for hotellbransjen. Komiteen har
merket seg Barneombudets forslag om at hotellgjester som ønsker å se
pornografiske filmer, selv må ta aktive skritt for å skaffe
seg dette. Det kan for eksempel skje ved at hotellet leier ut filmer
i resepsjonen. Komiteen mener det er viktig at barn
ikke utsettes for «gratispornografi» på hotellets TV-kanaler.
Komiteen viser til at det i dag er helt vanlig
at mykpornoblader stilles ut slik at alle kundene må se dem.
På noen salgssteder er det satt opp «sladdekanter»,
dvs. at deler av bladet blir skjult av en mørk plastkant.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, viser til at hva som til enhver tid faller
inn under definisjonen av støtende kjønnslige
skildringer har vært og må være gjenstand for
en vurdering opp mot samfunnsutviklingen. Flertallet støtter
den oppmyking som bl.a. har skjedd hos filmsensuren med filmer som
skildrer erotiske scener i en helhetlig filmkunstnerisk sammenheng.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at pornografiske
skildringer kan ha en uheldig påvirkning, både
på samfunnet generelt og på den enkelte bruker
av slikt materiale. Dette flertallet er tilfreds
med at departementet ikke har foreslått noen liberalisering
av pornografilovgivningen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det offentlige
rom allerede er betydelig preget av en kommersiell utnytting av
seksualitet. Barn og unge utsettes for et betydelig press i retning
av å oppfatte også seksualitet og kjønnsliv
som en vare som kan tilbys og etterspørres. Dette
flertall viser til at pornografi som omfattes av totalforbudet
ikke vil være lov å stille ut, idet salg og annen
utbredelse av slikt materiale rammes av pornografibestemmelsen. Dette
flertall viser til at det over år har vært
arbeidet for å få salgssteder til å stille
ut og selge pornoblader på en diskré måte,
uten at dette har gitt tilfredsstillende resultat. Dette flertall mener
derfor at det i tillegg bør gis et forbud mot utstilling
av nakenbilder og kjønnslige skildringer som ikke rammes
av pornografibestemmelsen. Forbudet må rette seg mot materiale
som er egnet til å vekke anstøt. Bilder som stilles
ut med en kunstnerisk, vitenskaplig eller lignende målsetting,
skal ikke rammes av forbudet. Forbudet bør begrenses til å gjelde utstilling
i ervervsvirksomhet, og innebære at produkter som rammes
av utstillingsforbudet må plasseres slik at de ikke umiddelbart
kan ses av publikum. Forbudet skal gjelde på offentlig
sted, bl.a. dagligvareforretninger, kiosker og bensinstasjoner.
For å oppnå formålet med et straffesanksjonert
utstillingsforbud, er det etter disse medlemmers syn
tilstrekkelig at de overordnede og ansvarlige for virksomheten rammes.
Et sentralt hensyn med et utstillingsforbud må være
at forbudets innhold og rekkevidde skal være forutberegnelig
og at bestemmelsen skal la seg håndheve effektivt. Dette
flertall mener at et utstillingsforbud kan håndheves
effektivt ved å bøtelegge ervervsvirksomhet som
ikke etterlever bestemmelsen, der bøtene er av en slik
størrelse at det blir en merkbar utgift.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om forbud mot i ervervsøyemed offentlig å stille
ut nakenbilder eller kjønnslige skildringer, som er egnet
til å vekke anstøt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de fleste høringsinstansene fra politiet og påtalemyndigheten,
samt Ytringsfrihetskommisjonen og flertallet i Seksuallovbruddutvalget, ønsker
en mer liberal definisjon av hva som skal betraktes som ulovlig
pornografi. Ulovlig pornografi er i dag definert som «kjønnslige
skildringer som virker støtende eller på annen
måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende
eller forrående, herunder kjønnslige skildringer
med bruk av barn, dyr, tvang eller sadisme». Det er Høyesteretts
fortolkning av denne definisjonen som gjør det forbudt å vise
erigerte peniser i bevegelse på TV, film og video, og som medfører
at betalings-TV-kanalene må sladde filmer som vises i Norge,
mens de samme filmene kan vises usensurert i de fleste andre land
i Europa.
Disse medlemmer har registrert at Seksuallovbruddutvalget ønsker å liberalisere
lovverket slik at alminnelig seksuell aktivitet ikke lenger blir
definert som ulovlig pornografi, og ønsker å endre
definisjonen av ulovlig pornografi til «kjønnslige
skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold
eller tvang og lignende kjønnslige skildringer». Disse medlemmer har
videre registrert at de fleste representantene for politi og påtalemyndighet
viser til at etterforskning av den type pornografi som utvalget åpner
for har vært nedprioritert av ressursmessige grunner, og
at en liberalisering vil gjøre at det blir bedre samsvar
mellom lov og håndheving.
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at
departementet ikke ønsker å endre definisjonen
av ulovlig pornografi til tross for de klare anbefalingene både
fra politi, påtalemyndighet, Ytringsfrihetskommisjonen
og Seksuallovbruddutvalget. Disse medlemmer mener
det er grunn til å legge spesiell vekt på anbefalingene
fra politiet og påtalemyndigheten, og mener dessuten at
det er vanskelig å finne gode argumenter for at voksne
mennesker ikke selv skal få velge hva de ønsker å se
på film eller på TV. Disse medlemmer er
bekymret for den tendensen som finnes blant norske politikere til å ville forby
alt de selv ikke liker, uten å ta hensyn til det mindretallet
som har et annet syn.
Disse medlemmer foreslår derfor at definisjonen
av pornografi endres i samsvar med forslaget fra flertallet i Seksuallovbruddutvalget.
Samtidig er disse medlemmer enig i at det er uønsket
at mindreårige får tilgang til de filmene som
etter dette forslaget vil bli tillatt. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen utforme regelverket for kringkastingsvirksomhet
- enten gjennom lovgivning, forskrifter eller konsesjonsvilkår
- på en slik måte at kun filmer som ligger innenfor
rammen av det nåværende regelverket for ulovlig
pornografi kan vises på de kringkastingskanalene som ikke
er betalingskanaler.
Disse medlemmer har merket seg Barneombudets frykt
for at barn skal kunne se pornografiske filmer på hotellrom. Disse
medlemmer vil peke på at dette problemet i dag
er løst på de aller fleste hoteller i Europa ved
at slike filmer bare vises gjennom et betalings-TV-system. Disse
medlemmer er ikke enig med Seksuallovbruddutvalgets flertall
som ønsker å innføre et forbud mot utstilling
av nakenbilder «som er egnet til å vekke anstøt».
Et slikt forbud vil trolig føre til en rekke vanskelige
fortolkninger, og føre til mye unødvendig debatt.
Det er grunn til å minne om at det finnes ekstreme kvinnegrupperinger
som mener at nakenbilder i ukebladene for menn er egnet til å vekke
anstøt. Det er etter disse medlemmers vurdering
ingen grunn til å tro at selgere av pornografiske blader,
magasiner og filmer av den typen som vil bli tillatt etter forslaget
fra Seksuallovbruddutvalget vil stille ut sine produkter i vinduer
eller på andre steder hvor de lett kan sees av mindreårige,
selv om dette ikke ettertrykkelig blir forbudt i lovs form. Dersom det
likevel viser seg å bli et problem, vil det være
mulig å innføre et utstillingsforbud på et
senere tidspunkt. Disse medlemmer forutsetter at
forhandlerne utviser selvjustis og tar tilstrekkelige etiske hensyn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 204 annet ledd første
punktum skal lyde:
Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige
skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold
eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener
at pornografien fremmer et menneskesyn som innebærer at
seksualitet og kjønnsliv er en vare som kan tilbys og etterspørres,
løsrevet fra etisk og sosialt ansvar. Disse medlemmer understreker
at pornografi er særlig uheldig i forhold til barn og unge
som ikke har en ferdig utviklet seksuell identitet og forståelse.
Disse medlemmer viser til at man kan regulere
internett på forskjellig vis, f.eks. ved rating, filtrering
og selvregulering. Ved rating blir en web-side utstyrt med opplysninger
om innholdet i forhold til gitte kategorier, som for eksempel sex,
nakenhet eller vold. Ratingen er ikke synlig på selve web-siden,
og må leses av et filtreringsprogram. Filtreringsprogram
sensurerer bort nettsteder basert på rating, forekomst
av visse ord eller på andre måter. Nettselskap
kan få høye bøter eller fengselsstraff
hvis det formidles for eksempel pornografi eller rasisme.
Disse medlemmer understreker bransjens ansvar,
og forutsetter at det arbeides aktivt med disse problemstillingene
i bransjen.
Disse medlemmer viser til komiteens støtte til
Barneombudets ønske om klare retningslinjer både når
det gjelder bladindustrien som retter seg mot barn og ungdom, og
for hotellbransjen. Disse medlemmer ber departementet
ta initiativ til at det blir utarbeidet slike retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Høyre henstiller
til de steder som selger pornoblader og lignende å sørge
for at bladene blir plassert for seg selv og på en lite
synlig måte, slik at kundene, særlig barn, slipper å bli
påtvunget uønsket pornografi. Dersom erfaringer
innen rimelig tid viser at salgsstedene ikke følger opp
denne henstilling, kan ytterligere tiltak vurderes.
Straffeloven har ingen generell bestemmelse om når medvirkning
er straffbar. Om medvirkning er straffbart, beror på det
enkelte straffebud. I de fleste straffebudene i kapittel 19 er medvirkning
uttrykkelig nevnt.
Utvalget går inn for å erstatte medvirkningstilleggene
i de enkelte bestemmelsene i kapittel 19 med en generell bestemmelse
om medvirkning, men det er også i enkelte av straffebudene
nødvendig å ramme særlige former for
medvirkning, som ellers ville falle utenfor ordlyden i den generelle
medvirkningsbestemmelsen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. lovutkastet § 205.
Komiteen støtter forslaget.
Det finnes i dag ingen straffebestemmelser som retter seg spesielt
mot seksuelt misbruk av dyr. Man hadde tidligere et forbud mot seksuell
omgang med dyr, men bestemmelsen ble opphevet i 1972 ut fra et ønske
om å begrense bruken av straff og straffetrusler til forhold
der slike virkemidler er nødvendige for å motvirke
faktiske skadevirkninger. Dessuten ble det vist til at andre straffebestemmelser
kunne komme til anvendelse, f.eks. bestemmelsene om dyreplageri
eller skadeverk.
Dyrebeskyttelsen i Norge har tatt opp spørsmålet, og
mener at gjeldende rett ikke gir dyr god nok beskyttelse mot seksuelt
misbruk.
Departementet mener at et særskilt forbud mot seksuelt
misbruk av dyr ikke hører hjemme i straffeloven, men mest
hensiktsmessig reguleres sammen med annen dyremishandling etter
dyrevernloven.
Komiteen slutter seg til departementets
oppfatning.
Bestemmelsen fastsetter at straff for handlinger som rammes av
straffeloven §§ 193, 194, 196 og 197 faller
bort dersom de som handlingen har funnet sted mellom, inngår
ekteskap.
Utvalget foreslår å oppheve straffeloven § 214 som
foreldet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Straffeloven § 376 rammer den som på offentlig sted
krenker anstendigheten ved å opptre usømmelig.
Etter utvalgets vurdering er straffeloven § 376
lite aktuell ved siden av straffeloven § 212.
Utvalget går derfor inn for å oppheve straffeloven § 376
og inkorporere hovedinnholdet i reglene som forbyr seksuell atferd
på offentlig sted.
Departementet er enig i at straffeloven § 376
bør oppheves.
Straffeloven § 377 rammer utstilling eller
forevisning av gjenstander som på offentlig sted støter
den alminnelige moraloppfatning. Opprinnelig var tanken at bestemmelsen
bl.a. skulle ramme offentlig utstilling av prevensjonsmidler.
Utvalget går inn for å oppheve straffeloven § 377 som
foreldet.
Departementet er enig i dette.
Bestemmelsen setter straff for den som ved ord, tegn eller atferd
oppfordrer eller innbyr til seksuell omgang eller handling, dersom
dette finner sted på offentlig sted eller på annen
måte er egnet til å støte den alminnelige
moraloppfatning. Likeledes straffes den som ved offentlig bekjentgjøring
søker innledet seksuell omgang eller handling.
Utvalget går inn for at bestemmelsen oppheves. Høringsinstansene
har ulike syn på dette.
Departementet går inn for å videreføre
de sidene av bestemmelsen som gjelder forbud mot i offentlig kunngjøring å tilby,
formidle eller etterspørre prostitusjon, jf. lovutkastet § 202.
Bestemmelsen har som formål å ramme personer som
utsetter noen som står i et underordningsforhold til dem
eller hører til vedkommendes hushold, for forhold som kan
skade disse personenes sedelighet eller rettskaffenhet, eller unnlater å beskytte
dem mot slike forhold.
Utvalget foreslår at bestemmelsen oppheves som foreldet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
§ 381 nr. 1 og 2 forbyr bruk av barn under
henholdsvis 16 og 18 år som oppvartere på et sted
der det skjenkes alkohol. Nr. 3 rammer bruk av barn under 16 år
i offentlige forestillinger uten myndighetenes tillatelse. Nr. 4
setter et forbud mot å få barn under 16 år til å foreta
unaturlige eller farlige legemsøvelser i forbindelse med
forberedelse til eller gjennomføring av en offentlig forestilling.
Utvalget går inn for å oppheve straffeloven § 381 som
foreldet.
Departementet slutter seg til dette.
Komiteen viser til sine respektive
merknader under pkt. 10.5 og slutter seg for øvrig til
departementets synspunkter.
Departementet antar i likhet med utvalget at forslagene til lovendringer
vil la seg håndtere innenfor de ordinære budsjettrammer.
Enkelte forslag kan medføre en merbelastning på ulike
ledd i straffesakskjeden. På den annen side medfører
forslaget en forenkling og opprydding i regelverket.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 skal følgende paragrafer
lyde:
§ 192 annet ledd, innledningen:
Straffen er fengsel i minst 1 år dersom
§ 195 første ledd annet
punktum:
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen
fengsel i minst 1 år.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette et tilbud
til domfelte seksualforbrytere under soning/sikring om
frivillig kjemisk kastrering, og gi retningslinjer for hvordan slik
behandling kan skje.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
følgende endringer:
§ 192 første ledd skal
lyde:
Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller
ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs
eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg
handlingen, eller
c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell
omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende
handlinger med seg selv,
straffes for voldtekt med fengsel i inntil 12 år, men
i minst 1 år. Ved vurdering av om det er utøvd vold
eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand
til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om
fornærmede var under 14 år.
§ 192 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Straffen er fengsel inntil 18 år, men minst 3 år, dersom
§ 195 første ledd skal
lyde:
Den som har seksuell omgang med barn under 14 år,
straffes med fengsel inntil 21 år. Dersom den seksuelle
omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 5 år.
§ 195 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende
retning vekt på om
§ 204 annet ledd første punktum
skal lyde:
Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige
skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold
eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer.
§ 206 skal lyde:
Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket
samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles
innføring av penis i munn, innføring av penis
inn i og mellom de store og små kjønnslepper
og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep mot
barn skal medføre tap av stilling som innebærer
kontakt med barn.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører
at det for personer som er dømt for alvorlige seksuelle
overgrep mot mindreårige kan stilles krav om medisinsk
behandling (kastrering) før de slipper ut fra fengsel etter
endt soning/forvaring.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer
slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep
mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel
dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A.
vedtak til lov
om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
følgende endringer:
§ 12 første ledd nr. 3
bokstav a skal lyde:
a) hører blant de som omhandles i denne
lov kapittel 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33,
eller §§ 135, 141, 142, 144, 169, 192 til 195, 197
til 199, 202, 203, 204 første ledd bokstav
d, 222 til 225, 227 til 235, 238, 239, 242 til 245, 291, 292,
294 nr 2, 317, 326 til 328, 330 siste ledd, 338, 367 til 370,
eller 423, og i hvert fall når den
§ 39 nr. 2 skal lyde:
2. Er det på grunn av sådan tilstand
fare for handlinger av den art som er omhandlet i §§ 148,
149, 152 annet ledd, 153 første, annet og tredje ledd,
154, 155, 159, 160, 161, 192, 193, 195, 196, 199-202, 217,
224, 225, 227, 230, 231, 233, 245 første ledd, 258, 266,
267, 268 eller 292, skal retten beslutte anvendelse av sådanne
sikringsmidler som foran nevnt.
§ 39a nr. 1 første ledd skal lyde:
1. Har tiltalte gjort sig skyldig i flere forsøkte
eller fullbyrdede forbrytelser straffbare etter §§ 148, 149,
152 annet ledd, 153 første, annet eller tredje ledd, 154,
159, 160, 161, 174, 178, jfr. 174, 192, 193, 195-197, 199-202, 217,
224, 225, 227, 230, 231, 233, 245 første ledd, 258, 266,
267, 268 eller 292, og retten finner grunn til å anta at
han på ny vil begå noen forbrytelse av de her
nevnte slags, skal den beslutte at han, etter at straffen helt eller delvis
er avsonet, skal holdes i forvaring så lenge det finnes
påkrevet.
§ 68 første ledd annet punktum
skal lyde:
Ved overtredelse av §§ 195 eller
196 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede
fyller 18 år.
§ 139 første ledd skal lyde:
Med bøter eller med hefte eller fengsel inntil
1 år straffes den som unnlater gjennom betimelig anmeldelse
for vedkommende myndighet eller på annen måte å søke
avverget et etter militær lov straffbart mytteri, krigsforræderi,
spioneri eller forbund om rømming eller en forbrytelse
mot loven om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3
eller 4 eller en forbrytelse som nevnt i denne lovs §§ 83,
84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99a, 100, 104a, 148,
149, 150, 151a, 152, 153, 154, 159, 169, 192, 195, 197,
199, 217, 223 annet ledd, 225, 231, 233, 234, 243, 267,
268 eller 269 eller sammes følger, skjønt han
til en tid da forbrytelsen eller dens følger ennå kunne
forebygges, har fått pålitelig kunnskap om at
den er i gjære eller er forøvd. Ved forbrytelse
mot §§ 197 og 199 gjelder plikten
likevel bare når fornærmede er under 16 år.
Kapittel 19 skal lyde:
19. kapittel. Seksualforbrytelser
§ 191. (Opphevet ved lov 15. februar 1963
nr. 2.)
§ 192. Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold
eller ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller
av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen,
eller
c) ved vold eller ved truende atferd får
noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende
handlinger med seg selv,
straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år.
Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd
eller om fornærmede var ute av stand til å motsette
seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede
var under 14 år.
Straffen er fengsel i minst 2 år dersom
a) den seksuelle omgang var samleie,
eller
b) den skyldige har fremkalt en tilstand som nevnt
i første ledd bokstav b for å oppnå seksuell
omgang.
Fengsel inntil 21 år kan idømmes
dersom
a) voldtekten er begått av flere
i fellesskap,
b) voldtekten er begått på en
særlig smertefull eller krenkende måte,
c) den skyldige tidligere er straffet etter denne
bestemmelsen eller etter § 195, eller
d) den fornærmede som følge av
handlingen dør eller får betydelig skade på legeme
eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig
smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1,
regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse
etter denne paragrafen.
Den som ved grov uaktsomhet gjør seg
skyldig i voldtekt etter første ledd, straffes med fengsel
inntil 5 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i tredje
ledd, er straffen fengsel inntil 8 år.
§ 193. Den som skaffer seg eller
en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller
tillitsforhold, straffes med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som
skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved å utnytte
noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming.
§ 194. Den som har seksuell omgang
med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under
kriminalomsorgen eller politiet eller i institusjon under barnevernet,
og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt,
straffes med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som
skaffer en annen seksuell omgang med noen som han selv står
i et slikt forhold til.
§ 195. Den som har seksuell omgang
med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år.
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i
minst 2 år.
Fengsel inntil 21 år kan idømmes
dersom
a) handlingen er begått av flere
i fellesskap,
b) handlingen er begått på en
særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
c) handlingen er foretatt overfor barn under 10 år
og det har skjedd gjentatte overgrep,
d) den skyldige tidligere har vært straffet
etter denne bestemmelsen eller etter § 192, eller
e) fornærmede som følge av handlingen
dør eller får betydelig skade på legeme
eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig
smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr.
1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse
etter denne paragrafen.
Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld.
Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom
de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i
alder og utvikling.
§ 196. Den som har seksuell omgang
med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 5 år.
Fengsel inntil 15 år kan idømmes
dersom
a) handlingen er begått av flere
i fellesskap,
b) handlingen er begått på en
særlig smertefull eller krenkende måte,
c) den skyldige tidligere har vært straffet
etter denne bestemmelsen eller etter § 192 eller § 195,
eller
d) fornærmede som følge av handlingen
dør eller får betydelig skade på legeme
eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig
smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr.
1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse
etter denne paragrafen.
Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med
mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte.
Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom
de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i
alder og utvikling.
§ 197. Den som har seksuell omgang
med slektning i nedstigende linje, straffes med fengsel inntil 5 år.
Som slektning i nedstigende linje regnes biologiske og adopterte
etterkommere.
§ 198. Den som har samleie med bror
eller søster, straffes med fengsel inntil 1 år.
Straff kommer ikke til anvendelse på personer
under 18 år.
§ 199. Den som har seksuell omgang
med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under
18 år som står under hans omsorg, myndighet eller
oppsikt, straffes med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som
skaffer en annen seksuell omgang med noen som han selv står
i et slikt forhold til.
§ 200. Den som foretar seksuell handling
med noen som ikke har samtykket til det, straffes med bøter eller
fengsel inntil 1 år.
Den som foretar seksuell handling med barn under
16 år, straffes med fengsel inntil 3 år. Den som forleder
barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende
eller annen uanstendig atferd som nevnt i § 201, straffes
med fengsel inntil 3 år.
I tilfelle som nevnt i annet ledd, kan fengsel
inntil 6 år idømmes dersom den skyldige tidligere
har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter §§ 192, 195,
196 eller 199 eller handlingen er begått under særdeles
skjerpende omstendigheter. Ved avgjørelsen av om særdeles
skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges
vekt på hvor lang tid forholdet har pågått,
om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, stilling,
avhengighetsforhold eller nært tillitsforhold og om handlingen
er begått på en særlig smertefull eller
krenkende måte.
§ 196 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 201. Den som i ord eller handling
utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd
a) på offentlig sted,
b) i nærvær av eller overfor
noen som ikke har samtykket til det, eller
c) i nærvær av eller overfor
barn under 16 år,
straffes med bøter eller med fengsel
inntil 1 år.
§ 202. Den som
a) forleder noen til å drive
med prostitusjon eller til å fortsette med det,
b) fremmer eller utnytter andres prostitusjon,
eller
c) leier ut lokaler og forstår at lokalene
skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte,
straffes med bøter eller fengsel inntil
5 år.
Den som i offentlig kunngjøring utvetydig
tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon, straffes
med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Med prostitusjon menes i denne bestemmelsen at en
person har seksuell omgang eller handling med en annen mot vederlag.
§ 203. Den som mot vederlag har seksuell
omgang eller handling med en person under 18 år, straffes
med bøter eller med fengsel inntil 2 år.
Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med
mindre aktsom god tro foreligger.
§ 204. Den som
a) utgir, selger eller på annen
måte søker å utbre pornografi,
b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,
c) overlater pornografi til personer under 18 år,
d) produserer, innfører, besitter, overlater
til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med barnepornografi,
e) holder offentlig foredrag eller istandbringer
offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold,
eller
f) forleder noen under 18 år til å la
seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige
og urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike
fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet,
straffes med bøter eller med fengsel
inntil 2 år.
Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige
skildringer som virker støtende eller på annen
måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende
eller forrående, herunder kjønnslige skildringer
hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang.
Med barnepornografi menes kjønnslige skildringer i rørlige
og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn,
noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt
som barn. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer
som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig,
informativt eller lignende formål.
Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første
ledd a til f, straffes med bøter eller med fengsel inntil
6 måneder. På samme måte straffes den
innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre
at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne
paragrafen.
Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som
Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til
ervervsmessig fremvisning eller omsetning.
§ 205. Straffebud i dette kapittel
rammer også den som medvirker til handlingen.
§ 206. Når bestemmelsene
i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt
samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn
og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning.
Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles med samleie
også innføring av penis inn i og mellom de store
og små kjønnslepper.
§ 207. Når noen kjennes
skyldig i en straffbar handling etter §§ 195,
196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c, skal retten vurdere om
rettighetstap etter § 29 skal idømmes.
§ 208 Den som beskylder noen for å ha
overtrådt §§ 192-197, 200 tredje
ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig anvarlig for beskyldningen
etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6
dersom beskyldningene er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig
samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være
fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig
dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.
§§ 209 - 214 oppheves.
§ 263 skal lyde:
Har den som dømmes for underslag eller tyveri tidligere
vært straffet med fengsel etter dette kapittel eller kapitlene
17, 18, 25, 26, 27 eller etter §§ 88 første ledd,
143 annet ledd, 147, 202, 217, 317 eller 391a, kan
straffen forhøyes med inntil det halve.
§ 279 skal lyde:
Har den som dømmes etter foranstående
paragrafer, tidligere vært straffet med fengsel etter dette
kapittel eller kapitlene 17, 18, 24, 25 eller 27 eller etter §§ 88
første ledd, 143 annet ledd, 147, 202, 217
eller 317, kan straffen forhøyes med inntil det halve.
§§ 376 - 378 oppheves.
§§ 380 - 381 oppheves.
§ 391a tredje ledd skal lyde:
Er den skyldige tidligere straffet med fengsel for naskeri
eller for noen i kapitlene 17, 18, 24, 25, 26, 27 eller i §§ 88
første ledd, 143 annet ledd, 147, 202, 217 eller
317 omhandlet forbrytelse, kan straffen forhøyes med inntil
det halve.
II
I lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri,
Betleri og Drukkenskab gjøres denne endring:
§ 4 første ledd skal lyde:
Den, som hengir sig til ørkesløshet eller
driver omkring under saadanne forhold, at der er grund til at anta,
at han helt eller delvis skaffer sig midlerne til sin livsførsel
ved strafbare handlinger eller ved andres prostitusjon,
straffes for løsgjængeri med fængsel
indtil 3 maaneder.
III
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres
følgende endringer:
§ 3-3 skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder
tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt
i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje
ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a. § 3-2a
anvendes ikke.
§ 3-5 første ledd annet punktum
skal lyde:
Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 195,
196 og 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen
av oppreisning særlig legges vekt på handlingens
art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen
er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold
eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en
særlig smertefull eller krenkende måte.
IV
I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. gjøres
denne endring:
§ 4 annet ledd første punktum
skal lyde:
Faren og farsslekta tar ikkje arv etter barnet dersom det
er avla med ei handling som er brotsverk mot noka føresegn
i straffelovas §§ 192-196 og § 199 og som
faren er dømd til fengselsstraff for utan vilkår.
V
I lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
gjøres denne endring:
§ 2 tredje ledd bokstav d skal lyde:
d) hun ble gravid under forhold som nevnt i straffelovens §§ 197-199,
eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt
i straffelovens §§ 192-196 og § 199;
eller
VI
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 17 annet ledd skal lyde:
Er det reist ærekrenkelsessak mot den som har formidlet
videre et utsagn fremsatt av en annen, kan retten utsette saken
mot formidleren inntil det er tatt avgjørelse i rettssak
mot kilden. Er det reist ærekrenkelsessak om
beskyldninger om å ha begått en anmeldt seksualforbrytelse,
kan retten utsette saken inntil det er tatt endelig påtalemessig
eller rettslig avgjørelse i den anmeldte saken. Retten
kan også ellers utsette en straffesak inntil et omtvistet
forhold er nærmere klarlagt i en annen straffesak.
§ 65 nr. 3 skal lyde:
3) forbrytelser ved trykt skrift eller i kringkastingssending,
unntatt forbrytelse mot straffeloven § 204.
§ 107a første ledd første
punktum skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197, § 199
og § 200 tredje ledd har fornærmede
rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker
det.
VII
I lov 15. mai 1987 nr. 21 om film
og videogram gjøres følgende endringer:
§ 2 annet ledd annet punktum skal lyde:
Løyvet kan nektast eller trekkjast attende dersom løyvehavaren
bryt reglar i denne lova eller i forskrifter til denne lova, straffelova § 204 eller § 382
eller bryt vilkår som er sette ved tildeling av løyvet.
§ 7 annet ledd tredje og fjerde punktum
skal lyde:
Eit videogram som Statens filmtilsyn meiner er i strid
med reglane i straffelova § 204 eller § 382
kan ikkje registrerast. Det same gjeld videogram som er funne rettsstridig
ved dom, vedteke førelegg eller som etter avgjerd av påtalemakta
eller forhørsretten skal inndragast eller sperrast fordi
det er eller kan vere i strid med reglane i straffelova § 204 eller § 382.
§ 14 første ledd første
punktum skal lyde:
Ansvarleg leiar for eit distributørfirma kan straffast
med bot eller fengsel opptil tre månader om han i næring
omset videogram som han kunne straffast for etter § 204 eller § 382
i straffelova om han hadde kjent til innhaldet.
§ 15 første ledd skal lyde:
Den som driv omsetning av film eller videogram som er sperra
eller inndrege som stridande mot § 204 eller § 382
i straffelova for mindre enn 15 år sidan, kan straffast
med bot eller fengsel opptil tre månader.
§ 16 første ledd skal lyde:
Ein film eller eit videogram som heilt eller delvis er
i strid med § 204 eller § 382
i straffelova, kan ved dom inndragast utan omsyn til om nokon kan
straffast.
VIII
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endring:
§ 6-10 femte ledd skal lyde:
Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt,
ilagt forelegg eller er dømt for brudd på straffeloven §§ 193,
194, 195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c
og 204 første ledd bokstav d.
IX
Loven trer i kraft straks.
B
Stortinget ber Regjeringen legge fram resultatet av utredningen
om behovet for behandling av personer som er dømt for grovere
seksuallovbrudd, og herunder foreta en evaluering av forsøk
med frivillig hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt
for de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep.
C
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep mot
barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer
kontakt med barn.
D
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot i ervervsøyemed
offentlig å stille ut nakenbilder eller kjønnslige
skildringer, som er egnet til å vekke anstøt.
Jeg viser til Justiskomiteens brev 5. mai 2000.
Riksadvokaten har i brev 18. april 2000 til Justiskomiteen foreslått
en tilføyelse i departementets forslag til ny § 206
i straffeloven. Komiteen ber om departementets uttalelse til forslaget,
evt. om det er andre lovendringer som kan ivareta intensjonen i forslaget.
Bakgrunnen for brevet fra Riksadvokaten er den forståelse
av begrepet «utuktig omgang» Høyesterett ga
uttrykk for i en kjennelse avsagt 16. november 1999, gjengitt
i Retstidende 1999 s. 1718. Saken er omtalt slik i Ot.prp. nr. 28
(1999-2000) s. 19:
«Spørsmålet var her om det å tvinge
fornærmede til selv å føre gjenstander
inn i vagina, omfattes av straffeloven § 192 om voldtekt.
Etter flertallets syn følger det av selve begrepet utuktig
omgang at minst to personer må være direkte involvert
ved fysisk kontakt. Håndteres gjenstanden alene av fornærmede,
finner det altså ikke sted noen utuktig omgang, selv om dette
skjer som følge av tvang fra en eller flere personer. Mindretallet
mener derimot at man av kravet om at den utuktige omgangen skal
være foretatt med noen, ikke kan utlede at den tvungne
i gjerningsøyeblikket må ha stått i fysisk
berøring med den som utøver tvangen.»
I utkastet til nytt kapittel 19 i proposisjonen er dagens uttrykk «utuktig
omgang» erstattet av uttrykket «seksuell omgang».
Noen endring av begrepets innhold er ikke tilsiktet. Etter Høyesteretts
kjennelse er det derfor nødvendig at lovutkastet endres
dersom de handlinger som saken gjaldt, skal rammes som et seksuallovbrudd.
Det er ikke tvilsomt at straffelovens alminnelige tvangsbestemmelse
kan ramme de aktuelle handlingene. Straffeloven § 222
lyder slik:
«Med bøter eller med fengsel inntil
3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true
med sådan tvinger nogen til å gjøre,
tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under
særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje
punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Med
bøter eller med fengsel inntil 1 år straffes den,
som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar
handling eller med fremsettelse av en ærekrenkende beskyldning
rettsstridig tvinger nogen til å gjøre, tåle
eller undlate noget, eller som medvirker hertil.
Er
forbrydelsen øvet mot nogen av den skyldiges nærmeste,
finner offentlig påtale ikke sted uten fornærmedes
begjæring, medmindre det kreves av almene hensyn.»
Om handlingen som fornærmede tvinges til er av seksuell
karakter, er uten betydning for straffbarheten. Et seksuelt aspekt
ved handlingen kan lett gjøre den ytterligere nedverdigende
og alvorlig. Dette kan det legges vekt på ved straffutmålingen
innenfor de alminnelige strafferammene i straffeloven § 222.
Normalstrafferammen i § 222 er fengsel inntil
3 år. I saker hvor fornærmede tvinges til seksuelle
handlinger av en slik karakter som Høyesteretts avgjørelse
omhandlet, kan det tenkes at den skjerpede strafferammen på fengsel
inntil 6 år kan komme til anvendelse.
Likevel er det min oppfatning at straffbare handlinger som denne
bør kunne pådømmes som et seksuallovbrudd.
Formålet med forslaget til reform av straffelovens kapittel
19 er å styrke kvinners og barns vern mot seksuelle overgrep.
Det kan da sies at det ikke gir tilstrekkelig uttrykk for handlingenes
straffverdighet å henvise slike overgrep som dommen omhandler,
til pådømmelse etter straffeloven § 222.
Et videre spøsmål om det å tvinge
noen andre til å ha seksuell
omgang med hverandre, bør være
straffbart som seksuallovbrudd. Heller ikke her trenger det å være
fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og de fornærmede.
Men også et slikt forhold er svært alvorlig og
meget straffverdig.
Slik forslaget til nytt kapittel 19 lyder i proposisjonen, kan
det å tvinge andre til å ha seksuell omgang med
hverandre bare straffes etter den alminnelige tvangsbestemmelsen.
Etter gjeldende rett kan handlingen derimot etter omstendighetene
rammes av voldtektsbestemmelsen, som setter straff for den som «ved
vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang».
I proposisjonen er voldtektsbestemmelsen formulert på en
annen måte. Bestemmelsen rammer den som «skaffer seg seksuell omgang» eller «har seksuell omgang». Dermed
omfattes ikke lenger den som tvinger to eller flere andre personer
til å ha seksuell omgang med hverandre (uten at gjerningsmannen
selv deltar).
Dersom komiteen ønske at reglene i straffeloven kapittel
19 uomtvistelig skal fange opp forhold som nevnt ovenfor, kan det
tenkes gjennomført på flere måter. De
to mest nærliggende alternativene er trolig å foreta
en generell presisering av innholdet i uttrykket «seksuell
omgang» slik som Riksadvokaten antyder eller å utforme
et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen.
Riksadvokatens forslag til endring i utkastet § 206 har
etter mitt syn fått en uheldig språklig utforming. En
alternativ formulering kan være følgende:
«Når bestemmelsene i dette kapittel bruker
uttrykket seksuell omgang, menes også seksuell omgang som
den fornærmede har med seg selv eller med en annen fornærmet.»
Heller ikke denne formuleringen er helt god språklig.
Det er imidlertid ikke lett å finne språklig gode
og samtidig dekkende formuleringer. Noe av problemet ligger i at
straffeloven ikke inneholder noen legaldefinisjon av uttrykket «utuktig
(seksuell) omgang». Hadde man hatt en slik definisjon,
kunne man lettere foretatt en presisering av begrepet.
Men å innføre en fullstendig legaldefinisjon
av uttrykket mener jeg vil være uheldig. Begrepet har,
i likhet med begrepene «utuktig (seksuell) handling» og «utuktig
(seksuell) atferd» fått sitt innhold nærmere fastlagt
gjennom rettspraksis. Eventuelle legaldefinisjoner av begrepene
vil lett bli enten omstendelige og kompliserte eller for enkle og
upresise. Og når definisjonen mangler i loven, bør
en være forsiktig med å ta inn presiseringer av
enkelte elementer i begrepets innhold. Det gir en fragmentarisk
og uoversiktlig lovteknikk, og kan skape uklarhet omkring andre
elementer i begrepet.
At den fornærmede kan ha seksuell omgang med seg selv,
kan språklig sett virke fremmed. Vanligvis ligger det i
uttrykket seksuell omgang at det er flere enn én person
direkte involvert. Dette synspunktet ligger også til grunn
for argumentasjonen fra Høyesteretts flertall i den omtalte
kjennelsen. Meningen med formuleringen foran om «seksuell
omgang som den fornærmede har med seg selv» er
at handlinger som den fornærmede utfører på seg
selv, skal regnes som seksuell omgang i den utstrekning handlingene
ville kvalifisert til seksuell omgang dersom gjerningsmannen hadde
foretatt dem. I dette ligger den samme realiteten som i forslaget
fra Riksadvokaten, nemlig at det ikke er nødvendig med
fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og den fornærmede.
For at den seksuelle omgangen skal være straffbar må samtlige
straffbarhetsvilkår i den aktuelle straffebestemmelsen
være oppfylt, i tillegg til vilkårene om seksuell
omgang. For at gjerningsmannen skal kunne dømmes for voldtekt,
som antakelig vil være den mest praktiske situasjonen,
må f. eks. vilkåret om vold eller truende atferd
være oppfylt.
Med en slik bestemmelse kunne det omtvistede forholdet i den
ovennevnte høyesterettskjennelsen ha vært pådømt
som voldtekt, idet gjerningmannen ved hjelp av trusler om fysisk
mishandling fikk den fornærmede til å føre
flasker og stearinlys inn i sin egen skjede. I motsetning til Riksadvokatens
forslag omfatter denne formuleringen også den situasjon
at gjerningsmannen forårsaker at to andre har seksuell
omgang med hverandre.
For min del vil jeg i tilfelle anbefale en annen lovteknisk løsning
enn den som er behandlet. Dersom Stortinget likevel skulle ønske å vedta
en presisering av uttrykket «seksuell omgang»,
vil det lovteknisk sett være mest naturlig å plassere
den i en paragraf for seg, umiddelbart etter samleiedefinisjonen
i § 206. Om utkastets § 207
anvendes til dette, må de etterfølgende bestemmelsene
forskyves tilsvarende.
Et nytt straffalternativ kan i tilfelle naturlig knyttes til
voldtektsbestemmelsen. Jeg antar at det først og fremst
vil være i voldtektsliknende situasjoner at de handlingene
som komiteen eventuelt ser det ønskelig å ramme,
vil forekomme.
Dersom komiteen ønsker å foreta en slik justering i
forslaget i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), kan det skje ved å ta
inn et nytt alternativ i første ledd i utkastet til § 192.
Første ledd vil lyde slik:
Ǥ 192. Den som
a) skaffer seg seksuell omgang
ved vold eller ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller
av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen,
eller
c) ved vold eller ved truende atferd
får noen til å ha seksuell omgang med en annen,
eller til å utføre tilsvarende handlinger med
seg selv,
straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen
av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede
var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det
legges vekt på om fornærmede var under 14 år.»
Et slikt nytt straffalternativ vil kunne ramme som voldtekt de
handlingene som var omtvistet i høyesterettskjennelsen.
Det vil dessuten kunne ramme den som får to (eller flere)
andre til å ha seksuell omgang med hverandre.
Ved å innføre et eget straffalternativ unngår
man en unaturlig utvidelse av selve omgangsbegrepet, og man unngår
i større grad de språklige vanskelighetene som
heftet ved det første alternativet. Å utforme
et nytt straffalternativ gir også en lovteknisk enklere
og mer oversiktlig løsning.
I kravet om seksuell omgang ligger det samme som etter gjeldende
rett. Men for at de omtvistede handlingene i høyesterettskjennelsen
skal kunne omfattes, er formuleringen «utføre
tilsvarende handlinger med seg selv» brukt. Forholdet vil
altså kunne rammes dersom de handlingene som fornærmede
utfører selv, ville vært regnet som seksuell omgang
dersom gjerningsmannen hadde utført dem.
For øvrig vil vilkårene være de samme
som for ordinær voldtekt. Også strafferammen vil
være den samme som for voldtekt ellers. Men det vil vel
regelmessig være grunn til å bedømme
disse tilfellene noe mindre strengt enn en ordinær voldtekt
når den konkrete straffen skal utmåles. De særlig
skjerpende omstendighetene kan komme til anvendelse på samme måte
og medføre en høyere strafferamme, selv om dette
i praksis trolig vil være mindre aktuelt enn ved ordinære
voldtekter.
Justiskomiteen har bedt om «en nærmere vurdering
av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom man skulle ønske å endre
lovgivningen slik at man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge injuriesøksmål,
men legger begrensinger av mer varig art på slike søksmål».
I Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes enkelte reformer
som kan begrense muligheten for injuriesøksmål mot
påstander om voldtekt (og andre seksualforbrytelser), jf.
kapittel 4.7. Av disse fremstår to reformer som mest aktuelle.
Dette er
a) vedtakelse av regler om
redusert bevisbyrde for en nærmere avgrenset gruppe injurianter,
jf. Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 44, og
b) vedtakelse av regler om ansvarsfrihet for en nærmere
avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro på sannheten
i den fremsatte beskyldning, jf. side 42-43 og Ytringsfrihetskommisjonens
innstilling (NOU 1999: 27) kapittel 6.2.3.2.
I det følgende vil begge alternativer bli vurdert, men
med en hovedvekt på det sistnevnte alternativet. Etter
min mening fremstår dette alternativet som den løsningen
som i tilfelle med størst sikkerhet vil gi det ønskede
resultat. Det ønskede resultat er etter min oppfatning
regler som sikrer personer som mener de har vært ofre for
en seksualforbrytelse, en mulighet til å kunne berette
sin historie når dette er nødvendig for å bearbeide
eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte
tenke på risikoen for injuriesøksmål. Samtidig
må man ta hensyn til de personer som urettmessig blir beskyldt
for slike forbrytelser.
Jeg legger også vekt på at dette alternativet
lettest lar seg gjennomføre ved en generell revisjon. Som nevnt
i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) bør mer generelle endringer
i injurielovgivningen vurderes på et bredere grunnlag og
i lys av forslagene i NOU 1995:10 og NOU 1999:27.
For ordens skyld gjøres oppmerksom på at de
reformene som drøftes i det følgende, selvsagt
vil være kjønnsnøytrale, selv om injurianten
stort sett omtales som «kvinne» og saksøkeren
i injuriesøksmålet som «mann».
En gjennomført bruk av kjønnsnøytrale
begrep er ikke ønskelig fordi det kan bidra til å kamuflere
det faktiske forhold, nemlig at det store flertall av overgripere
er menn og det store flertall av ofre er kvinner (og barn).
Etter min oppfatning bør man ikke nå vedta
generelle injurierettslige reformer med virkning for alle typer
av ærekrenkelser. Av Justiskomiteens brev forstår jeg
at det heller ikke står på dagsorden. Komiteen ønsker
en vurdering av en avgrenset reform knyttet til «voldtektssaker».
Etter min oppfatning vil det være uheldig å avgrense
reformen til bare å gjelde påstander om voldtekt,
dvs. overgrep som rammes av utkastet til ny § 192
i straffeloven. Rett nok har de to sakene som har fått
offentlig oppmerksomhet den seneste tid, omhandlet voldtektspåstander.
Men mange av de samme hensyn som tilsier større ytringsrom
for ofre i god tro, gjør seg gjeldende også for
påstander om andre seksualforbrytelser. Eventuelle endringer
bør derfor gjelde for flere typer av seksuallovbrudd.
Det rettsteknisk enkleste ville være å gi reglene anvendelse
for alle påstander om overtredelse av bestemmelser i straffelovens
kapittel om seksualforbrytelser. Da vil man imidlertid nærme
seg en generell injurierettslig reform, fordi f.eks. påstanden «butikkmann
NN selger ulovlig pornografi» vil være omfattet.
I slike saker finnes sjelden et offer som bør gis et videre
ytringsrom. Det kan dessuten synes noe tilfeldig at man skal ha
større rett til å fremsette en slik beskyldning
enn f.eks. påstanden «butikkmann NN selger sprit
til mindreårige».
Jeg antar derfor at reformen bør avgrenses til påstander
om de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller medvirkning til
slike forbrytelser. Straffebud med en strafferamme på fengsel
i 5 år eller mer danner et naturlig skjæringspunkt.
Settes grensen høyere, vil bare voldtekt og seksuell omgang
med barn omfattes. Settes den lavere, vil de fleste seksuallovbrudd
falle innenfor ordningen.
Jeg mener videre at en ny særregel bare bør
gjelde for forbrytelser som har individuelle ofre. Dermed vil f.eks.
en påstand om spredning av pornografisk materiale falle
utenfor.
Nærmere bestemt kan reformen avgrenses til påstander
om overtredelse av utkast til straffelov §§ 192-197,
199, 200 tredje ledd og 205.
En eventuell bestemmelse bør plasseres i straffelovens
kapittel om seksualforbrytelser (kapittel 19). Dette vil ytterligere
markere at man ikke står overfor en generell injurierettslig
reform. Dersom Stortinget vedtar de øvrige forslagene i
Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), vil straffeloven § 208
bli ledig til dette formål. Dersom det tas inn i loven
en presisering av uttrykket «seksuell omgang»,
bør denne plasseres i § 208. I så fall
kan § 209 brukes til en bestemmelse som regulerer
injuriesakene.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser
et større ytringsrom gjennom endringer i reglene om beviskravene.
Etter gjeldende rett anses ikke en beskyldning om å ha
begått en meget alvorlig straffbar handling for bevist
før det er fremlagt bevis som kunne ha ført til
domfellelse i en straffesak om det samme forhold. Dette innebærer
at injurianten må føre bevis som er sterke nok
til å rydde av veien enhver forstandig tvil om sannheten
i sitt utsagn. En lempet bevisbyrde kan lovfestes slik:
Ǥ 208. I injuriesak om beskyldning om overtredelse
av §§ 192-197, 199, 200 tredje ledd eller
205, skal sannhetsbevis anses som ført når tiltalte
(saksøkte) har godtgjort at det er sannsynlighetsovervekt
for at beskyldningen er sann.
De særlige bevisbyrdereglene i første ledd
gjelder bare når den tiltalte (saksøkte) er fornærmede
selv, eller når vedkommende fremsatte beskyldningen for
berettiget varetakelse av eget eller andres tarv.»
I utkastet er «sannsynlighetsovervekt» valgt
for å angi for hvor høy grad av sannsynlighet
som kreves før noe kan anses som bevist. Begrepet er uttrykk
for det alminnelige overvektsprinsipp i sivilprosessen: Man skal
legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Alle avvik fra
dette prinsippet innebærer i realiteten at man åpner
opp for at det minst sannsynlige alternativet kan legges til grunn.
Avvik fra overvektsprinsippet bør derfor begrunnes særlig.
Slik begrunnelse kan finnes i disse sakene, avhengig av hvordan
man vil prioritere mellom et mulig offer og en mulig uskyldig gjerningsmann.
- Nedenfor vil jeg for enkelthets skyld bruke begrepet saksøkt.
I lovteksten bør det derimot stå tiltalte (saksøkte),
slik det ellers gjør i reglene om ærekrenkelser.
Andre mulige krav til sannsynlighet er:
a) at det er mulig at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Dette er et for svakt krav
til sannhetsbevis. Svært mye kan være mulig, men
likevel være langt unna sannsynlig. Uttrykket bør
derfor ikke brukes. Ansvarsfrihet der sannheten fremstår
som en mulighet, kan i realiteten innebære at den som er ærekrenket,
må bevise utover enhver rimelig tvil at vedkommende ikke
har begått den straffbare handlingen beskyldningen gjelder.
b) at det er grunn til å tro at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Heller ikke her kreves det
sannsynlighetsovervekt.
c) at der er klar sannsynlighetsovervekt for
at de omtvistede beskyldninger er sanne. Begrepet er tatt fra Rt.
1996 side 864. Om kravet heter det at dette er strengere enn «vanlig
sannsynlighetsovervekt» men ikke så strengt som
de krav som stilles for å konstatere straffeskyld.
d) at der er overveiende sannsynlig at
de omtvistede beskyldninger er sanne. Det er ikke nødvendigvis noen
forskjell på «klar sannsynlighetsovervekt» og «overveiende
sannsynlig», og begge begrep er i bruk rundt om i lovverket.
Jeg har vurdert alternativene i bokstav a til d, men kommet til
at sannsynlighetsovervekt fremstår som det beste alternativet
dersom komiteen ønsker en lovendring i denne retning.
Bestemmelsen legger opp til at det er den saksøkte som
har bevisbyrden fordi det er den saksøkte som skal godtgjøre
at den nødvendige sannsynlighet for hennes faktum foreligger.
Annet ledd kvalifiserer begrepet «tiltalte (saksøkte)».
Det er nødvendig for å avgrense mot andre mulige
som ikke trenger et særlig vern, f.eks. en avis som bringer
videre en voldtektsbeskyldning.
Formuleringen i avslutningen i annet ledd er tatt fra straffeloven § 249
nr. 3, bl.a. fordi begrepet «berettiget varetakelse» er
nærmere avklart gjennom rettspraksis. Paragraf 249 nr.
3 inneholder også et aktsomhetskrav, men det er ikke overført
fordi dette kan bli for strengt. Ved vurderingen av om en ytring
ble fremsatt for å ivareta egne eller andres tarv, bør
man heller legge inn en forholdsmessighetsvurdering. Det innebærer
at man vurderer hvorvidt ytringen ble gitt en slik form at det gikk
ut over det som var nødvendig for en effektiv ivaretakelse.
En lovfesting av det utkast som er skissert ovenfor, vil ikke
få virkning der den utpekte gjerningsmannen er frifunnet
for beskyldingen i en straffesak. Det følger av bevisavskjæringsregelen
i straffeloven § 249 nr. 4 bokstav a, som ikke
tillater at det føres bevis for sannheten «for
straffbar handling som den beskyldte er frikjent for ved endelig
innenlandsk eller utenlandsk dom».
Mot dette kan innvendes at vi ikke har sett rettssaker av denne
typen, kanskje fordi frifinnende dom i straffesaken oppfattes som
en tilstrekkelig oppreisning for den utpekte gjerningsmann. Jeg
ser likevel at komiteen kan finne grunn til å foreslå regler
som kan stenge for denne muligheten selv om den så langt
ikke har vært benyttet. Det kan være en viss risiko
for at den store oppmerksomhet som har vært om dette saksforholdet
den siste tiden, kan lede til at muligheten snart blir forsøkt
benyttet.
Det vil dessuten kunne fremstå som ulogisk at frikjente
personer får større mulighet til å vinne
frem med injuriesøksmål i slike saker enn personer
som ikke har vært anmeldt eller som har fått anmeldelsen mot
seg henlagt. At det ble tatt ut tiltale viser jo at påtalemyndigheten
mente vedkommende var skyldig, og det er unektelig lite heldig at
de - etter påtalemyndighetens syn - mest sannsynlige seksualforbrytere
får en bedre anledning til å vinne frem i injuriesøksmål enn
de antatt mindre sannsynlige.
Til dette kommer at det kan være vanskelig å forutse
hvordan en domstol vil vurdere de bevisene som tilbys, og følgelig
kan det være vanskelig for partene å avgjøre
om saken bør stanses før den kommer for en domstol.
Dette kan være et allment problem ved vurdering av prosessrisiko,
men problemet vil ventelig være størst i saker
der tilgangen på håndfaste bevis er beskjeden.
Dette vil ofte være tilfelle i slike saker, og det må antas å være
vanskelig å forutse hvordan en domstol vil vurdere sannsynligheten
av påståtte fakta der den i hovedsak må foreta
sin vurdering på basis av indisier.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser
et større ytringsrom gjennom å vedta regler om
ansvarsfrihet ved god tro. Godtro-kravet kan varieres slik at noen
blir ansvarsfrie bare ved aktsom god tro, mens andre kan bli ansvarsfrie
også ved uaktsom god tro, men ikke dersom den gode troen
er grovt uaktsom. Dette kan for eksempel gjøres slik:
«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197,
200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig
for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23
eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med
en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet,
kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt
uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.
Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Bokstav a gjelder selve anmeldelsen. Det har så langt
ikke vært reist injuriesøksmål mot innholdet
i en voldtektsanmeldelse. Men gjeldende injurieregler er ikke -
i enhver sammenheng - til hinder for slike søksmål,
jf. Rt. 1986 side 1395 der et utsagn i en politianmeldelse (om et
annet forhold enn voldtekt) ble mortifisert. Det kan derfor være
grunn til å regulere dette nærmere. Bestemmelsen
i bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168
som setter straff for den som «mod bedre Vidende ..(..)..
søger at paadrage» en annen en siktelse eller
dom for en straffbar handling (falsk anklage). Paragraf 168 rammer bare
de forsettlig uriktige anklager, anmeldelser og forklaringer til
offentlig myndighet, herunder politi og påtalemyndighet.
Ordlyden i utkastet til § 208 bokstav a omfatter enhver
som anmelder en av de aktuelle forbrytelsene. Dette medfører
at et ytringsprivilegium gis til flere enn den som hevder å være
fornærmet etter forbrytelsene. Det kan hevdes at kretsen
av dem som omfattes er for omfattende. På den annen side
kan en slik bestemmelse ikke avgrenses bare til fornærmede
selv: Det kan foreligge mange grunner til at vedkommende ikke selv
kan stå som anmelder, f. eks. lav alder, innleggelse på sykehus
etc. Risikoen for misbruk ved å la bestemmelsen omfatte
enhver som går til anmeldelse, synes likevel liten, gitt
kravet om å være i god tro.
Første ledd vil supplere straffeloven § 253
nr. 3 bokstav b, som i dag gir ytringsprivilegium til vitner, parter
osv. ved forklaring for politi eller påtalemyndighet. For
anmeldere går forslaget i første ledd dessuten
lengre enn vernet etter § 253 nr. 3 bokstav b,
ved at annet punktum i bokstav b - som opphever ytringsprivilegiet
for uttalelser som ligger utenfor sakens ramme, eller når
retten finner at fornærmede (den som beskyldes i ytringen)
bør få prøve sannheten - ikke gjelder
i utkastet til ny § 208.
Privilegiet avgrenses imidlertid til de utsagn som er å finne
i selve anmeldelsen, enten den inngis skriftlig eller muntlig. Utsagn
som er fremsatt andre steder, dekkes ikke.
Med begrepet «rettslig ansvar» dekkes både straff,
erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger. Begrepet
er nærmere drøftet i NOU 1999: 27 (Ytringsfrihetskommisjonen)
side 241-242.
Det er i tilfelle nødvendig å vise til hele ærekrenkelseskapitlet
(kapittel 23 i straffeloven) slik at det blir klart at alle injuriebestemmelsene
omfattes - også mortifikasjonsbestemmelsene. Det er også nødvendig å vise
til skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning og
oppreisning i samband med injurier, fordi bestemmelsen kan få anvendelse
selv om vilkårene for straff etter straffeloven § 246
eller § 247 ikke er oppfylt, jf. det alternative
vilkåret om «uaktsomhet».
Det vil være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet
at anmelderen var i god tro, dvs. at vedkommende subjektivt sett
trodde på sannheten i innholdet av sin egen anmeldelse,
se utkastet annet punktum. Slik utkastet er utformet, vil ansvarsfrihet
foreligge selv om den gode troen bygger på en uaktsom vurdering
av de foreliggende omstendigheter. Derimot omfatter ikke privilegiet
situasjoner der det var grovt uaktsomt av anmelderen å legge
til grunn at opplysningene var sanne.
I begge de to medieomtalte sakene (Eiker, Sigdal og Modum herredsrett
og Søre Sunnmøre herredsrett) legger retten til
grunn at kvinnene subjektivt sett var overbevist om sannheten i
sin historie. De var følgelig i god tro. Retten hadde ingen
oppfordring til å vurdere om denne gode troen var aktsom,
uaktsom eller grovt uaktsom. Begge kvinnene var imidlertid beruset
- til dels sterkt beruset - og husket ikke hele hendelsesforløpet.
Dette reiser spørsmål om usikre opplevelser under
selvforskyldt rus kan danne grunnlag for en aktsom god tro. Det
kan ikke utelukkes, men i hovedsak vil det trolig være
vanskelig. Derimot kan slike opplevelser lettere - etter forholdene
- danne grunnlag for en god tro som må vurderes som uaktsom,
men ikke grovt uaktsom.
Ved vurderingen av grensen mellom uaktsomhet og grov uaktsomhet
bør man også legge vekt på hva den annen
part (mannen) visste eller burde vite om kvinnens beruselse. Det
forhold at hun som følge av rus i større grad
enn en edru person kan misforstå hans atferd og legge noe
annet i den enn han tilsikter, tilsier en oppførsel fra
hans side som ikke kan gi grunnlag for at hun misoppfatter situasjonen.
En slik effekt av en eventuell lovreform kan sies å være ønskelig.
På den annen side vil det forhold at kvinnen vet hun var beruset
medføre varsomhet ved hennes vurdering av hva som skjedde,
jf. ovenfor om at hennes gode tro kan måtte vurderes som
uaktsom.
Bokstav b omfatter for det første den fornærmedes
rett til å fremsette ærekrenkende beskyldninger
i fortrolig samtale med en utvalgt krets personer. Her fastslås
ansvarsfrihet ved aktsom og uaktsom god tro, men - som i bokstav
a - ikke ansvarsfrihet ved grov uaktsomhet, jf. annet punktum. Det
er etter dette alternativet ikke noe vilkår at påståtte
straffbare handling er anmeldt til politiet.
Ordene «fortrolig» og «for å bearbeide
konsekvensene av handlingen» brukes for å markere
at man ikke står overfor noen generell frihet til informasjonsspredning.
Det sentrale er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når
det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser
og derfor trengs i samtalen. Bearbeidelsesprosesser vil dekke både
rettslige, medisinske, psykologiske og sosiale prosesser. Bestemmelsen
bør ikke avgrenses til samtale bare med profesjonelle hjelpere,
fordi dette vil være en undervurdering av folks evne til å hjelpe hverandre.
Enkelte av dem som nevnes som mottakere av beskyldningene, vil
være underlagt regler om taushetsplikt. Etter gjeldende
injurieregler kan også beskyldninger som er fremsatt overfor
noen som ikke kan bringe opplysningene videre uten å bryte
taushetsplikten, være ulovlige injurier. I ekstreme tilfeller
kan man derfor tenke seg at det reises injuriesak basert på påstander
som bare er fremsatt overfor lege/advokat etc. Dette vil
ikke lenger være tilfelle med en regel som skissert ovenfor.
Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene.
De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre
det de har mottatt under fortrolighet. For personer med taushetsplikt
medfører ikke dette noen realitetsendring. Formelt sett
vil forslaget heller ikke innebære noen ny rettslig situasjon
for personer uten taushetsplikt: Etter gjeldende rett har den som
videreformidler en ærekrenkelse et selvstendig ansvar for
ytringens sannhet. Heller ikke i dag bør man altså gå videre
med annet enn det man selv vet man kan føre sannhetsbevis
for. Reelt vil situasjonen etter en eventuell lovendring som skissert
likevel kunne bli annerledes fordi den injurierte ikke lengre kan saksøke
den opprinnelig ytrer, men må rette søksmålet
mot en eller flere som har spredd beskyldningen utover den beskyttede
krets. Et rettsbrudd vil først finne sted ved videreformidling.
Videreformidlere vil derfor i tilfelle bli utsatt for en større
risiko for søksmål enn i dag. Videreformidling
fra noen uten taushetsplikt vil likevel ikke være et selvstendig
lovbrudd, slik det normalt vil være for personer med profesjonell taushetsplikt.
Etableringen av et forum der påståtte ofre
kan snakke fritt, samtidig som man opprettholder de vanlige injurieregler
for beskyldninger fremsatt i andre sammenhenger, vil etter min mening
gjøre at man i stor grad klarer å ivareta hensynet
både til påståtte ofre og personer som
urettmessig utpekes som seksualforbrytere. Videreformidles beskyldninger
fra fora der beskyldningene fritt kan fremsettes til f.eks. lokalsamfunn,
arbeidsplasser eller andre miljøer der beskyldningene kan
gjøre stor skade, har den urettmessig injurierte muligheten
til å få beskyldningene kjent døde og
maktesløse ved å anlegge mortifikasjonssøksmål
mot noen som har gjentatt beskyldningene uten å ha det
nødvendige ytringsprivilegium. Muligheten for straff, erstatning
og oppreisning vil også være i behold som i dag.
Det kan innvendes at denne søksmålsmuligheten mot
videreformidlere kan gi uheldige konsekvenser for påståtte
ofre. Om videreformidleren vil forsøke å føre
sannhetsbevis, vil det være nærliggende å stevne det
påståtte offeret som vitne. En bestemmelse som skissert
i utkastet vil i tilfelle derfor ikke hindre at den påståtte
gjerningsmannen kan få en mulighet til å konfrontere
det påståtte offeret i retten. For det påståtte offer
er det likevel en vesentlig forskjell på selv å være saksøkt
- og dermed selv eventuelt bli ansvarlig for erstatning, saksomkostninger
etc. - og det å være vitne i en sak mellom andre.
Personkretsen man kan betro seg til, er generelt angitt som «en
person som det er naturlig å betro seg til». Etter
min mening bør en ikke stille for strenge krav her, dersom
de andre forsiktighetsreglene er overholdt. De mest typiske eksempler
på slike personer er en av den påståtte
fornærmedes nærmeste (jf. straffeloven § 5)
en venn, en person som er tilknyttet et krisesenter eller en lege,
psykolog, sjelesørger eller advokat.
Etter forholdene kan det være urimelig å gi
ansvarsfrihet bare til den fornærmede selv. Også nær
familie og andre nærstående kan bli hardt rammet
av et seksualovergrep, f.eks. foreldre, ektefelle etc., og de kan
på samme måte som selve offeret ha et stort og
legitimt behov for å snakke med andre om det passerte. Det
vil kunne være støtende å kreve at personer
som er i aktsom god tro med hensyn til at et overgrep har skjedd
og hvem som er ansvarlig, nektes å navngi vedkommende der
dette har relevans for å forstå og bearbeide forbrytelsen.
I det skisserte utkastet er det derfor lagt inn at bokstav b også skal
gjelde for den påståtte fornærmedes nærmeste.
Mye taler likevel for å sondre mellom offeret og den øvrige
kretsen av personer som gis vern, slik at offeret er ansvarsfri
også ved uaktsom god tro mens de øvrige bare blir
ansvarsfrie ved aktsom god tro, se tredje punktum. Dette kan begrunnes
med at den som ikke selv er offer, kan ha en noe større
mulighet til å vurdere det passerte på avstand
og at man derfor kan kreve større aktsomhet.
Bokstav b stiller ikke opp noen spesifikk tidsgrense for hvor
lenge man ansvarsfritt kan fremsette beskyldninger. Dette kan man
følgelig gjøre så lenge de angitte vilkår
er oppfylt. Behovet for bearbeiding av konsekvensene vil imidlertid
normalt reduseres med årene, og ansvarsfriheten vil derfor
på et tidspunkt kunne opphøre.
Jeg viser til brev 7. juni 2000 fra Stortingets justiskomité hvor det bes om Justisdepartementets og Riksadvokatens synspunkter på en generell utvidelse av strafferammen i straffeloven § 195 til 21 år. Vedlagt følger brev fra Riksadvokaten om hans syn på dette spørsmålet med vedlegg. Jeg slutter meg fullt ut til det som anføres der. For øvrig vil jeg tilføye:
Som Riksadvokaten treffende påpeker, vil en lovendring som antydet av Justiskomiteen bryte sterkt med den norske tradisjonen for å gradere lovbrudd etter grovhet, og dessuten føre til en ubalanse i strafferammene. Lovendringer med slike dyptgripende konsekvenser bør bare vurderes og eventuelt vedtas i en større sammenheng. Avveininger av denne karakter er en typisk oppgave for Straffelovkommisjonen, som for tiden arbeider med sikte på en revisjon av hele straffeloven.
Jeg vil videre peke på at strafferammen i saker om seksuelle overgrep mot barn under 14 år i praksis ofte vil være høyere enn det som fremgår av straffeloven § 195. Dette skyldes at det i slike saker ofte foreligger overtredelse også av andre straffebud, f.eks. voldtektsbestemmelsen og/eller bestemmelsene som rammer seksuell omgang mellom nærstående. Da følger det av reglene i straffeloven § 62 om fastsettelse av straff ved sammenstøt av forbrytelser at strafferammene blir høyere enn de som fremgår av straffeloven § 195. Straffen skal være strengere enn den høyeste for noen enkelt av forbrytelsenes minstestraff, men skal ikke overstige den høyeste straffen for straffebudene med mer enn det halve. Dersom f.eks. en far har samleie med sitt barn på 11 år, vil den øvre strafferammen være 20 år (forutsatt at tilfellet ikke faller inn under straffskjerpelsesalternativet i § 195 annet ledd).
Det vises til komiteens brev av i dag til Justisministeren hvor det bes om riksadvokatens syn på en generell utvidelse av strafferammen i straffeloven § 195 til 21 år. (…….)
Ved besvarelsen av komiteens henvendelse legger riksadvokaten til grunn at den grunnhandling som omfattes av straffeloven § 195 etter lovendringen vil være som angitt i utkastet til ny § 195 - «seksuell omgang med barn under 14 år». En forstår videre spørsmålet slik at det man har i tankene er en endring av strafferammen som fører til at enhver seksuell omgang med barn under 14 år kan straffes med inntil 21 år, uavhengig av om det foreligger kvalifiserende momenter.
Riksadvokaten vil bestemt fraråde en slik utvidelse av strafferammen.
Det er liten tvil om at det generelle straffenivået for seksuelle overgrep mot barn har blitt skjerpet de siste årene. Inntrykket er at det fortsatt er en utvikling i retning av et betydelig skjerpet straffenivå på området og at det langt fra er nådd et nytt fastlagt leie for straff i disse sakene. Til illustrasjon vedlegges kopi av Frostating lagmannsretts dom av 20. mars 1998 hvor herredsrettens dom ble skjerpet til fengsel i 9 år for grove seksuelle overgrep. [Ikke vedlagt innstillingen.] Dersom man ønsker å støtte - og øke farten i - denne prosessen, er en generell utvidelse av strafferammen i § 195 ikke veien å gå. Det er flere grunner til dette som stikkordsmessig kan angis slik:
-
I norsk straffelovgivning har man en lang, og god, tradisjon for å gradere lovbrudd etter alvorlighet innenfor samme kategori. Etter riksadvokatens oppfatning er det ikke tvil om at ordningen med gradvis skjerpelse av strafferammene har mange fortrinn. Det bør kreves svært tungtveiende grunner for å forlate denne ordningen for sedelighetsforbrytelser mot barn.
-
Et eksempel på slik gradering gir voldsforbrytelsene som i nedre del av skalaen omfattes av bestemmelsen om legemsfornærmelse i straffeloven § 228 og som trinnvis øker i alvor i bestemmelsene i §§ 229 (legemsbeskadigelse), 231 (betydelig legemsbeskadigelse) og 233 (drap). I tillegg til grunndeliktene skjerpes straffen ved ulike omstendigheter som for eksempel at handlingen hadde en uforsettlig følge (se bl.a. §§ 228 annet ledd, 229 siste straffalternativ og 231 annet punktum), dersom lovbryteren er straffet tidligere for voldsforbrytelse (§ 230) eller hvis forbrytelsen er utført på en særlig straffverdig måte (§ 232). Også innenfor drapsforbrytelsen må det foreligge straffskjerpende momenter (for eksempel overlegg, jf. § 233 annet ledd) for at maksimumsstraffen skal kunne anvendes. Et annet eksempel er narkotikaforbrytelsene, jf. straffeloven § 162 første, annet og tredje ledd.
-
Selv om alle seksuelle overgrep mot barn er alvorlige, varierer straffverdigheten i betydelig grad. I de alvorligste sakene kan det for eksempel dreie seg om gjentatte samleier og mishandling av små barn i flere år hvor det er på sin plass med en svært streng reaksjon. Men det finnes også overtredelser av straffeloven § 195 som i straffverdighet ligger svært langt fra dette, for eksempel hvor en tilbakestående 16-åring en enkelt gang får en 12-åring til kortvarig å berøre hans penis på en slik måte at det omfattes av bestemmelsen. Det er fremmed for norsk straffutmålingstradisjon å utmåle straff for så ulike handlinger etter en bestemmelse med samme strafferamme.
-
En generell hevning av strafferammen for seksuelle overgrep mot barn fører til ubalanse i strafferammene. Særlig iøynefallende er dette i forhold til drapsbestemmelsen hvor strafferammen som kjent er 15 år med mindre det foreligger skjerpende momenter. Det kan vanskelig forsvares å innføre en ordning hvor enhver overtredelse av straffeloven § 195 kan føre til strengere straff enn om barnet hadde blitt drept. Etter riksadvokatens skjønn burde en endring som antydet vurderes i en større sammenheng, for eksempel slik at man gjennomgående hevet strafferammen dersom forbrytelsen var begått overfor barn.
Det er for øvrig et problem at straffen i de mest graverende overgrepssakene kan se ut til å «stange mot» straffen i drapssakene. Domstolene er, forståelig nok, reserverte mot å utmåle strengere straff for et seksuelt overgrep enn for drap av samme person. Riksadvokaten har bl.a. av denne grunn gjennom flere år arbeidet for en generell heving av straffenivået i drapssaker.
-
Gradering etter alvorlighet gjør det mulig å etablere særlige straffenivå innenfor hver kategori. Siden de mest graverende overtredelsene innenfor en forbrytelseskategori gjennomgående er relativt sjeldne, vil tyngden av rettspraksis gjelde mindre alvorlige forgåelser. Dersom strafferammen er den samme for alle overtredelser, er det en reell fare for at straffenivået etableres på et betydelig lavere nivå enn om man har ulike graderinger. Det ville for eksempel neppe vært mulig å komme frem til dagens straffenivå i narkotikasakene dersom man hadde hatt en «sekkebestemmelse» med 21 års strafferamme. Det er på denne bakgrunn grunn til å frykte at straffenivået fryses, eller endog senkes, dersom all straffastsettelse for seksuelle overgrep mot barn under 14 år skal bedømmes innenfor samme strafferamme.
-
Innføres en bestemmelse som kan føre til svært lang straff for relativt lite alvorlige handlinger, kan det føre til at det blir vanskelig å oppnå domfellelse, eller at forholdet nedsubsumeres til en mindre alvorlig lovovertredelse. Særlig i lagmannsrettssaker som behandles med lagrette kan man tenke seg denne effekten. Innføres en lovbestemt minimumsstraff som oppfattes som urimelig i det konkrete tilfellet vil det være enda vanskeligere å oppnå et fellende svar fra lagretten.
Riksadvokaten har vurdert om det kunne være mulig å oppnå en mer markert straffeskjerpelse ved å gi en generell straffutmålingsregel, for eksempel i kap. 5 i straffeloven. Heller ikke dette er etter riksadvokatens skjønn en farbar vei. Uten at man kan konstatere en faktisk noenlunde presis angitt, omstendighet som bør føre til skjerpet straff i det konkrete tilfellet, bør man avstå fra å gi nye straffutmålingsregler. Den endrede holdning til, og kunnskapen om langtidsvirkningene av, seksuelle overgrep bør - og vil - etter riksadvokatens vurdering komme til uttrykk i domstolenes straffutmåling.
Riksadvokaten vil understreke at Stortingets uttalelser om straffenivået har stor betydning i påtalemyndighetens praktiske arbeid. Straffskjerpelse på viktige områder som vold og vinning er oppnådd ikke minst ved aktiv bruk av uttalelser fra Stortinget. Til illustrasjon vedlegges innholdsfortegnelsen for en materialsamling riksadvokaten sendte ut i februar 1999 til hjelp i arbeidet med å heve straffenivået i vinningssaker. [Ikke vedlagt innstillingen.] Et tilsvarende kompendium for voldssakene vil om kort bli sendt ut herfra. Selv om domstolene, med Høyesterett i spissen, ikke ofte viser til slike uttaleleser fra Stortinget om straffenivået, er det riksadvokatens bestemte erfaring at vekten av slike uttalelser ikke må undervurderes, særlig gjelder det dersom uttalelsene er reservasjonsløse og et samlet Storting står bak dem.
Riksadvokaten peker også på - selv om det ikke i seg selv bør være avgjørende - at dersom strafferammen generelt heves til 21 år må alle saker etter straffeloven § 195 avgjøres av riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65 nr. 1. Det ville fullstendig sprenge en allerede sterkt belastet kapasitet ved embetet som totalt har 7 jurister. Viktigere er det imidlertid at det ikke er heldig at et helt saksområde i sin helhet avgjøres på høyeste nivå. Også fagledelsen internt i påtalemyndigheten er bygget opp med utgangspunkt at alle nivå behandler de fleste sakstyper, men at kompetanse flyttes oppover i takt med alvorlighetsgraden.
Oslo, i justiskomiteen, den 8. juni 2000
Kristin Krohn Devold |
Finn Kristian Marthinsen |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |