Proposisjonen tar i det vesentlige opp ulike spørsmål
som gjelder varetektsfengsling.
I proposisjonen drøftes bl.a. utvidet bruk av varetekt,
og departementet konkluderer med at behovet for å fengsle
kriminelle gjengangere kan dekkes innenfor rammen av gjeldende lovgivning.
Det fremmes derfor ikke forslag om lovendring. Derimot mener departementet
at det er behov for å utvide anvendelsesområdet
for straffeprosessloven § 172 om såkalt
rettshåndhevelsesarrest til også å omfatte
enkelte alvorlige legemskrenkelser som har en strafferamme lavere
enn 10 år, og derfor ikke kommer inn under dagens regler. Det
fremmes videre forslag om noen mindre justeringer i straffeprosessloven § 187
om fortsatt fengsling når den siktede er varetektsfengslet
på den tiden dom blir avsagt.
Departementet vil i en senere proposisjon foreslå tiltak
for å redusere varetektstidens lengde. Samtidig vil en
del spørsmål som gjelder bruken av restriksjoner
ved varetektsfengsling, bli vurdert.
I proposisjonen drøftes også spørsmålet
om utvidede rettigheter for personer som er varetektsfengslet. Departementet
vil i samarbeid med riksadvokaten utarbeide en folder som informerer
pågrepne personer om deres rettigheter, bl.a. om retten
til ikke å forklare seg. Departementet foreslår
også at det gis bestemmelser om at retten plikter å begrunne
særskilt avgjørelser om bruk av restriksjoner
ved varetektsfengsling.
Det foreslås videre å endre strafferammen for brudd
på besøksforbud m.v. slik at brudd på besøksforbud
skal kunne gi grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling,
og slik at man åpner for bruk av forelegg. Alle former
for medvirkning til brudd på besøksforbud m.v.
skal være straffbare; i dag rammes bare visse former for
psykisk medvirkning. Også forsøk på overtredelse
skal være straffbart.
Departementet foreslår videre at straffeloven § 59 endres
slik at det ved straffeutmålingen skal legges større
vekt på at det foreligger tilståelse.
Det foreslås for øvrig en presisering i straffeprosessloven § 216
d om kommunikasjonskontroll.
Forslagene til lovendringer har ikke vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser.