Til Odelstinget
I proposisjonen fremmes forslag til ny lov om gjennomføring
av fengselsstraff, strafferettslige særreaksjoner, varetekt
og samfunnsstraff.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning erstatter Fengselsstyret,
og vil sammen med departementsavdelingen utgjøre den sentrale
ledelsen for fengselsvesenet og friomsorgen. Lovforslaget hjemler
opprettelsen av et regionalt nivå som på de fleste
områdene vil fungere som klageinstans for avgjørelser
fattet på lokalt nivå.
I lovens kapittel 3 reguleres gjennomføringen av fengselsstraff
og strafferettslige særreaksjoner. Lovutkastet innebærer
samlet sett en betydelig innstramming når det gjelder reglene
for gjennomføring av fengselsstraff. Det foreslås
bl.a. å etablere fengselsavdelinger med særlig
høyt sikkerhetsnivå og en rekke nye kontrollbestemmelser
for å hindre smugling og bruk av narkotika. Departementet
foreslår videre at rømning gjøres straffbart.
Departementet ønsker å videreføre
den senere tids innstramming av praksisen rundt prøveløslatelse
ved 2/3 tid, samtidig som det legges opp til større
effektivitet i reaksjonene ved brudd på prøveløslatelsesvilkår.
Lovutkastet har flere bestemmelser som viderefører gjeldende
rett. Domfelte skal fortsatt som hovedregel påbegynne gjennomføringen
av straffen i fengsel med høyt sikkerhetsnivå,
og alle skal vurderes for «normal utslusing» fra
strengere til mindre restriktive fengsler i løpet av soningstiden.
Domfelte skal bare innvilges permisjon når det ikke er
grunn til å anta svikt i form av nye straffbare handlinger
eller rømning. Det legges videre opp til at postsendinger,
telefonering og besøk som hovedregel skal kontrolleres
i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. For øvrig
videreføres dagens praksis når det gjelder adgangen
til å gi innsatte permisjoner, frigang og straffavbrudd.
På noen områder foreslås det en oppmyking
av dagens regler. Adgangen til å la domfelte påbegynne/gjennomføre
straffen i fengsel med lavere sikkerhetsnivå foreslås
utvidet, og i særlige unntakstilfelle skal domfelte kunne
gjennomføre deler av straffen utenfor fengsel.
Kapittel 4 i lovforslaget regulerer forholdene for varetektsinnsatte.
For å bedre forholdene for varetektsinnsatte underlagt
restriksjoner, foreslår departementet lovfestet at tiltak
som kan dempe skadevirkningene av isolasjon skal prioriteres. For øvrig
er reglene om varetektsinnsatte en videreføring
av gjeldende rett.
Kapittel 5 i lovforslaget regulerer gjennomføringen
av samfunnsstraff. Samfunnsstraff blir foreslått å være
en hovedstraff som «tar opp i seg» samfunnstjeneste,
betinget dom med tilsyn og tilsynsprogram (promilleprogram blir
fortsatt en prøveordning). Adgangen til å ilegge
tilsyn ved betinget dom oppheves som følge av dette. Muligheten
til å idømme betinget dom med andre særvilkår
blir imidlertid opprettholdt.
Normen for hvor mange timer samfunnsstraff den domfelte skal
gjennomføre økes i forhold til reglene om samfunnstjeneste
fra 20 til 30 timer pr. måned, og det maksimale timetallet økes
fra 360 til 420 timer som i hovedregel skal gjennomføres
i løpet av ett år. Kriminalomsorgen skal, innenfor
gitte rammer, fastsette det konkrete innholdet av reaksjonen for
den enkelte. Kriminalomsorgen får kompetanse til å fremme begjæring
om gjennomføring av subsidiær fengselsstraff.
Innskjerping og fastsettelse av nye vilkår skal være
forsøkt før slik begjæring fremmes.
Loven erstatter gjeldende fengselslov av 1958.
Forslaget bygger på Fengselslovutvalgets innstilling
(NOU 1988:37), Friomsorgsutvalgets innstilling (NOU 1993:32), St.meld.
nr. 27 (1997-1998) Om kriminalomsorgen, og tiltaksplanen mot narkotika
som Justisdepartementet la frem for Stortinget i september 1998.
Utkast til ny lov om gjennomføring av straff mv. har
vært sendt på høring. Hovedinntrykket
er at høringsinstansene er positive til lovforslaget som
helhet.
I proposisjonen kap. 3 drøftes forholdet mellom straffegjennomføring
og bestemmelser i menneskerettighetskonvensjoner som gjelder forbud
mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, forbud
mot tvangsarbeid, retten til en rettferdig rettergang, beskyttelsen
av privatlivet, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, ytringsfriheten,
forsamlings- og foreningsfriheten og beskyttelsen av eiendomsretten.
Også forholdet til Barnekonvensjonen omtales. Det økende
fokus på menneskeretter har bidratt til at departementet
foreslår enkelte løsninger som avviker fra gjeldende
fengselslov.
Komiteen viser til at etter vedtakelsen
av menneskerettsloven av 21. mai 1999, er nå Europarådets konvensjon
om beskyttelse av menneskerettighetene (EMK) og FNs internasjonale
konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) en del av vårt
lovverk. Komiteen har merket seg at siden disse konvensjonene
skal ha forrang foran nasjonal lov, er de tatt hensyn til i forhold
til hvordan loven om straffegjennomføring kan utformes. Komiteen støtter
at det legges vekt på menneskerettighetene, og understreker
at det er særlig viktig når man lager en ny lov
som regulerer offentlige myndigheters tvangsbruk overfor borgerne. Komiteen er
derfor fornøyd med at vektleggingen av menneskerettigheter
har vært avgjørende ved utformingen av noen av
lovens bestemmelser.
I proposisjonen kapittel 4 gis en oversikt over reglene
om straffegjennomføring i Sverige og Danmark.
Departementet foreslår en bestemmelse i lovens § 2
som generelt angir formålene ved kriminalomsorgens gjennomføring
av straff. Kriminalomsorgen pålegges å ta hensyn
til formålet med straffen og se til at gjennomføringen
skjer på en måte som er betryggende for samfunnet,
samt sikre innsatte tilfredsstillende forhold. Gjennomføringen
av straffen skal også være et bidrag til å motvirke
ny kriminalitet.
Et flertall av høringsinstansene er generelt positive
til den foreslåtte formålsbestemmelsen.
Fengselslovutvalget foreslo i NOU 1988:37 en egen bestemmelse
som skulle ivareta den gradvise tilbakeføringen av de innsatte
til et liv i frihet.
Departementet foreslår i § 3 at det
så vidt mulig skal skje en gradvis overgang fra fengsel
til full frihet ved gjennomføring av fengselsstraff og
forvaring. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Det
er ikke kommet innvendinger til bestemmelser fra høringsinstansene.
Arbeid og opplæring har inntil nå vært
hovedpilarene når det gjelder innholdet i fengselsstraffen.
I friomsorgen har tilsynssamtaler vært et sentralt element. Fengselslovutvalget
foreslo at fangenes plikt til beskjeftigelse under fullbyrdelsen
ble opprettholdt, men slik at arbeid og undervisning ble likestilt
i den nye loven.
I utkastet § 3 går departementet inn
for at programmer og andre tiltak skal være fullverdige
aktiviteter på lik linje med arbeid og opplæring
under gjennomføring av straff. Departementet har erstattet
begrepet arbeidsplikt med en aktivitetsplikt. Med ett unntak er
de høringsinstansene som har uttalt seg generelt sett positive
til en likestilling av arbeid, undervisning, programmer og andre
tiltak.
For å styrke barnas rettsstilling i forhold til mulighetene
for samvær/kontakt med fengslede foreldre, har
departementet i § 3 også tatt inn en regel om
at barns samværsrett med foreldrene særlig skal
vektlegges under gjennomføring av reaksjonen.
Fengselsloven av 1958 har ingen generell bestemmelse om samarbeid
med andre offentlige etater. Fengselslovutvalget gikk inn for at
de ordinære skolemyndighetene fortsatt bør ha
ansvaret for undervisningen, og at fengselshelsetjenesten skal være
en del av det ordinære helsetilbudet. Utvalget uttalte
videre at den ordinære kommunale sosialomsorg i sin helhet burde
overta sosialtjenesten i fengslene.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om forvaltningssamarbeid
i § 4. I bestemmelsen blir kriminalomsorgen pålagt å samarbeide
med andre offentlige etater slik at domfelte og innsatte ytes de
tjenester de har krav på også etter annen lovgivning. Å forbedre
forvaltningssamarbeidet er en av de store utfordringene kriminalomsorgen
står overfor. Det er ikke kommet innvendinger fra høringsinstansene
til en slik bestemmelse.
Komiteen mener det er bra at den nye
loven åpner med en formålsparagraf, slik at formålene
med gjennomføringen av straff blir lovfestet. Loven åpner for
mange skjønnsvurderinger, og viktige betingelser vil bli
gitt gjennom forskrifter og andre regler. Da er det viktig å ha
en formålsparagraf de øvrige bestemmelser og vurderinger
må sees i lys av.
Komiteen slutter seg til den foreslåtte § 2,
og mener den fanger opp hovedsynet som kom fram under behandlingen
av St.meld. nr. 27 (1997-1998), jf. Innst. S. nr. 6 (1998-1999),
og som komiteen flere ganger har vist til under budsjettbehandlingen
de siste årene. Formålet med straffen er både å straffe
vedkommende i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen
for lovbruddet som er gjort, og å hjelpe lovbrytere tilbake
til en kriminalitetsfri tilværelse i samfunnet.
Komiteen mener at det også er bra at
man nå lovfester praksisen som har vokst fram de siste årene med
en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom soning under
stadig friere forhold og med større krav til de som soner.
Det er viktig at det blir lagt til rette for og stilt krav til at
innsatte selv tar ansvar for sin situasjon. Ordningen med kontaktbetjent
og individuelle planer om framtiden og soningsforløpet
ser ut til å være gode verktøy for å oppnå dette.
Dette bør være noe alle som soner dommer av noe
varighet har rett til å få og plikt til å delta
i.
Komiteen ser det som en naturlig utvikling at begrepet «arbeidsplikt» erstattes
med «aktivitetsplikt». Det er i tråd
med de senere års innhold i soningen. Poenget må være
at det ikke tillates at innsatte kan passivisere seg under soningen.
Det skal settes krav til at de engasjerer seg i sin egen situasjon,
og deltar i arbeid, opplæring, utdanning eller andre tiltak som
kan bidra til at de senere får en bedre tilværelse uten
kriminalitet. På samme måte må det stilles
krav til de som gjennomfører en straff utenfor fengslene. De
skal ha en plikt til å gjennomføre programmer, samfunnsnyttig
tjeneste eller andre tiltak som kan bidra til at de avstår
fra videre kriminalitet, og at de gjør opp for seg etter
lovbruddet.
Komiteen viser til at det i dag er svært
ulikt hvordan samarbeidet fungerer mellom offentlige etater og instanser
på den ene siden og de ulike anstaltene og friomsorgen
på den andre siden. Det varierer fra sted til sted, og
ser også ut til å være personavhengig. Komiteen synes
derfor det er bra at det nå lovfestes at det skal være
et slikt samarbeid, og at det samarbeidet skal være så godt
at den domfelte og innsatte sikres de tjenester fra det offentlige
som borgerne har krav på. Komiteen vil understreke
at dersom innsatte ikke får slike rettigheter, vil det
i realiteten fungere som en tilleggsstraff, en ekstra byrde en blir
pålagt fordi en sitter inne. Ofte vil man nettopp i en
slik situasjon ha et ekstra stort behov for tjenester og hjelp fra
offentlige etater. Rehabiliteringsoppgaven kan ikke løses
av folk innenfor justissektoren alene.
Den øverste faglige ledelsen av fengselsvesenet er i
dag lagt til Fengselsstyret som er en del av kriminalomsorgsavdelingen
i Justisdepartementet. Fengselsvesenets ytre etat består
av fem landsfengsler og et stort antall krets- og hjelpefengsler.
Kriminalomsorg i frihet består av 21 fylkesenheter med
underkontorer.
Fengselslovutvalget foreslo å oppheve Fengselsstyret
som direktorat og å legge organet inn som en del av kriminalomsorgsavdelingen.
I tillegg foreslo utvalget opprettet en selvstendig og uavhengig
klagenemnd.
Departementet foreslo i høringsbrevet en organisasjon
bestående av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, et
regionalt nivå og lokalt nivå. Den sentrale direktoratsfunksjonen
i kriminalomsorgsavdelingen ble foreslått opprettholdt
som en felles ledelse for fengselsvesenet og friomsorgen, med bl.a.
ansvar for personalforvaltningen.
Det er bare seks av høringsinstansene som uttaler seg
om den sentrale organiseringen av kriminalomsorgen, og det er ulike
syn på forslaget.
Under behandling av St.meld. nr. 27 (1997-1998) gikk et mindretall
i justiskomiteen inn for at man i tillegg til regioner skulle etablere
et frittstående kriminalomsorgsdirektorat. Departementet
bemerker at et regionalt nivå i tillegg til et frittstående
direktorat, ville kreve mer ressurser enn den organisasjonsmodell som
er foreslått. Det ville også være kostnadskrevende
og til dels upraktisk å etablere en sentral klagenemnd
som foreslått av Fengselslovutvalget i en situasjon hvor
det skal opprettes et regionalt nivå.
Det at man fortsatt vil ha en del enkeltsaker vedrørende
domfelte/innsatte sentralt, og hensynet til arbeidsforholdene
for politisk ledelse, har vært de viktigste argumentene
for forslaget om å beholde direktoratsfunksjonen i Kriminalomsorgsavdelingen.
Det understrekes at departementet har kommet frem til en slik konklusjon
under betydelig tvil og at utviklingen fremover vil kunne føre
til behov for en endret organisasjonsform.
Etter fengselsloven av 1958 er kompetansen til å utøve
myndighet i de fleste sakene vedrørende innsatte lagt til
Fengselsstyret. På viktige områder som sikringssaker,
overføring av domfelte til/fra utlandet og benådningssaker
er imidlertid beslutningskompetansen lagt til Justisdepartementet.
Departementet er av den oppfatning at det, med unntak av benådningssakene,
ikke lenger er noen legitim grunn til å opprettholde en
slik forskjellsbehandling, og at alle saker vedrørende
straffegjennomføring eller innsatte bør behandles av
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Man vil også vurdere
om ikke forberedelse av benådningssakene kan legges hit.
I høringsutkastet foreslo departementet at de viktigste
sakene vedrørende høyrisikoinnsatte skulle behandles
av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. De viktigste sakene som
gjelder domfelte med fengselsstraff på over ti år
og domfelte med særreaksjon, skulle behandles av regionalt
nivå som førsteinstans med klageadgang til Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning. Saker fra domfelte med fengselsstraff til
og med ti år, samt fra domfelte med samfunnsstraff, skulle
i hovedsak behandles av lokalt nivå med klageadgang til
region.
Høringsinstansene er noe uenige om hvor langt man skal
gå i retning av delegering.
Departementet har revurdert sitt syn på forslaget angående
høyrisikoinsatte og foreslår i lovutkastet at også beslutninger
vedrørende høyrisikoinnsatte om innsettelse, forlengelse,
overføring, utgang og løslatelse skal tas på regionalt
nivå. Beslutninger i saker om kontrolltiltak ved post/besøk/telefon,
i hovedsak bruk av tvangsmidler og avkreving av prøver
i forbindelse med mistanke om rusbruk mv. skal imidlertid tas av
lokalt nivå. For de øvrige grupper opprettholdes forslaget,
jf. § 6.
Som utgangspunkt gjelder reglene i forvaltningsloven ved behandling
av enkeltsaker vedrørende domfelte og innsatte, men det
er gitt flere særregler i fengselsloven. Fengselslovutvalget
videreførte i sitt lovutkast bare enkelte av de unntakene
fra forvaltningsloven som i dag er hjemlet i fengselsloven § 1 a.
I høringsutkastet foreslo departementet på sin
side å videreføre mange av unntakene. Den viktigste
endringen fra gjeldende rett var at departementet gikk inn for en
generell klagefrist i samtlige saker på syv dager. Det
ble også inntatt et unntak om at kriminalomsorgens beslutning
om å fremme bruddsaker for forhørsretten ikke
kan påklages.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg er positive
til en felles klagefrist på syv dager. Det er imidlertid
delte oppfatninger i fengselsvesenet om denne fristen også bør
gjelde i refselsessaker.
Departementet har på bakgrunn av tilbakemeldingene fra
høringsinstansene gjort noen endringer i lovutkastet, bl.a.
er adgangen til å fatte muntlig vedtak i § 7
bokstav b innskrenket. Adgangen til å nekte dokumentinnsyn
er utvidet i forhold til gjeldende rett, og innsyn kan nå nektes
av hensyn til enhver person, av hensyn til etterforskning av straffbare
handlinger eller av hensyn til sikkerhetsmessige forhold. Enkelte
har hatt motforestillinger til å begrense adgangen til
dokumentinnsyn i så stor grad, men departementet mener det
er behov for det.
Departementet kan se at en klagefrist på syv dager kan
være uhensiktsmessig når det gjelder reaksjoner på disiplinærbrudd,
og har derfor endret lovforslaget slik at dagens klagefrist på 48
timer i saker som gjelder refselse opprettholdes.
Forslaget om unntak fra klageretten når det gjelder
kriminalomsorgens beslutning om å fremme bruddsak ved prøveløslatelse
eller samfunnsstraff for forhørsretten opprettholdes, jf. § 7
bokstav f.
En bestemmelse i § 7 er innsnevret i forhold
til dagens rettstilstand, idet adgangen for overordnet instans til å omgjøre
vedtak til skade for den enkelte begrenses til å gjelde
der «særlige grunner» tilsier det.
Ansatte i kriminalomsorgen har etter fengselsloven § 7
taushetsplikt med hensyn til det vedkommende i stillings medfør
får vite om tjenesten, anstalten og de innsatte. Regelen
utvider taushetsplikten i forhold til forvaltningsloven. Fengselslovutvalget
foreslo å beholde regelen om taushetsplikt.
I høringsutkastet foreslo departementet en bestemmelse
som i hovedsak var en videreføring av reglene
om taushetsplikt, men det ble foreslått en viss adgang
til å gi ellers taushetsbelagte opplysninger til politi
og påtalemyndigheten.
Høringsinstansene har ulike syn på forslaget.
Datatilsynet mener forslaget innebærer en betydelig svekkelse
av taushetsplikten i kriminalomsorgen. Bl.a. Riksadvokaten mener
derimot at departementet ikke går langt nok i å åpne
opp for informasjonsutveksling.
Departementet antar at behovet for å kunne kommunisere
opplysninger om domfelte/innsatte mellom politi/påtalemyndigheten
og fengselsvesenet vil kunne øke i årene fremover
på bakgrunn av en tøffere kriminalitetsutvikling.
Det foreslås i § 9 en forenklet regulering
av taushetsplikten ved at forvaltningslovens taushetspliktregler
skal gjelde. Adgangen til å kommunisere opplysninger om
domfelte/innsatte til politiet/påtalemyndigheten
og andre offentlige etater, antas hjemlet i forvaltningsloven § 13.
I lovutkastet § 7 bokstav i, har departementet
imidlertid gitt en særregel knyttet til at fengselsmyndighetene,
i visse situasjoner, skal kunne gi opplysninger til fornærmet
i straffesaken om innvilgelse av permisjon, straffeavbrudd eller
løslatelse.
Lovutkastet gir en større adgang til å kunne
utveksle informasjon mellom kriminalomsorgen og andre offentlige
instanser (herunder politiet) enn høringsutkastet la opp
til.
Fengselsloven slår fast at det skal være et
tilsynsråd ved de fengslene Kongen bestemmer. Rådet
skal føre tilsyn med fengslet og behandlingen av de innsatte
og det skal ledes av en dommer.
Fengselslovutvalget foreslo å oppheve ordningen med
tilsynsråd. I høringsutkastet foreslo ikke departementet
lovfesting av en ordning med tilsynsråd. Det ble imidlertid
antydet at ordningen burde videreføres i en eller annen
form, men at dette kunne reguleres i forskrift.
De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg, er
positive til å videreføre en ordning med tilsynsråd.
Departementet foreslår på bakgrunn av høringen å etablere
et tilsynsråd tilknyttet hver region etter omorganiseringen,
jf. lovutkastet § 9.
Komiteen viser til at det nå er
gjennomført regionale enheter i kriminalomsorgen, og forutsetter
at det vil bety enda bedre styring, bedre samarbeid lokalt og bedre
utnyttelse av ressursene i regionene. Komiteen mener
det er helt i tråd med den siste tidens utvikling av innholdet
i soningen av straff at friomsorgen og kriminalomsorgen i anstalt
legges inn under samme administrasjon regionalt og sentralt.
Når det gjelder organiseringen av den sentrale styringen
av kriminalomsorgen, er komiteen enig i at det er
riktig og i tråd med utviklingen i forvaltningen for øvrig
at den politiske ledelsen i departementet ikke skal kunne belastes
med et stort antall enkeltsaker. Ledelsen bør få konsentrere
seg om spørsmål av mer generell karakter. Komiteen har
merket seg momentene rundt hvorvidt den sentrale ledelsen skal organiseres
som et frittstående direktorat, direktoratsfunksjon i departementsavdelingen
eller opprettelse av en sentral klagenemnd. Komiteen slutter
seg til at avdelingen i størst mulig grad bør
fungere som et sekretariat for den politiske ledelsen, arbeide med
lovgivningen og rammene for ressurstildelingen. Når kriminalomsorgen
så nylig er omorganisert, og de regionale nivåene
nå får større myndighet til å ta
avgjørelser i enkeltsaker, kan det være vanskelig å se
hvilken form det er mest hensiktsmessig at den sentrale instansen,
som skal ta seg av myndighetsutøvelsen og noe enkeltsaksbehandling,
skal ha. Komiteen har merket seg at slik bestemmelsene
i loven nå er foreslått, er det åpent
for ulike løsninger, og støtter det.
Komiteen vil videre når det gjelder enkeltsaksbehandling,
understreke at det er viktig med størst mulig grad av likebehandling,
og at rettssikkerheten er best mulig ivaretatt for den enkelte.
Det er viktig at innsatte og domfelte har tillit til systemet, og
tiltro til at alle avgjørelser tas på et godt
faglig og vel fundert grunnlag. Komiteen ser at med
mer bruk av individuelt tilpassede soningsopplegg vil det være
lokalt at man kjenner den innsatte best, og dermed bør
være best i stand til å gjøre de riktigste
vurderingene i forhold til ulike avgjørelser. Det taler
for å legge opp til en utstrakt delegering av avgjørelsesmyndighet
slik lovutkastet legger opp til. Komiteen vil imidlertid, slik
den gjorde under behandlingen av stortingsmeldingen om kriminalomsorg,
igjen peke på faren for usaklig forskjellsbehandling. Komiteen merket
seg at man i den gamle lovgivningen hadde større bruk av fullmakter
og skjønnsvurderinger enn hva det legges opp til i den
nye loven. Det er bra at man følger opp delegering av avgjørelsesmyndighet
med klarere lovgivning. I tillegg er det viktig at det sentrale
organet utarbeider gode retningslinjer for vurderingene i saksbehandlingen
regionalt og lokalt, og at praktiseringen av denne følges
nøye. Det er også viktig at klagemuligheten til
den regionale enheten er reell, og fungerer effektivt og godt.
Komiteen støtter for øvrig at
noen av de mest inngripende avgjørelsene treffes av det
regionale leddet i første instans, med den sentrale enheten
som klageorgan.
Komiteen ser at innenfor fengselsvesenet kan det
oppstå situasjoner som gjør at man trenger å fatte vedtak
raskt, og at behovet for å kunne gjøre dette muntlig
kan være større enn hva forvaltningsloven tillater. Komiteen støtter
derfor at det åpnes for at det kan fattes muntlige vedtak
når dette er helt nødvendig av tidsmessige årsaker,
men understreker at av hensyn til innsattes rettssikkerhet er det
viktig at vedtaket gjøres skriftlig og begrunnet så snart
det er praktisk mulig å få det til. Komiteen mener
for øvrig når det gjelder klagefrister, at det
legges opp til en god balanse mellom rettssikkerhet og praktiske
hensyn.
Når det gjelder ansattes taushetsplikt, er komiteen enig
i at formålet med straffegjennomføringen må veie
tungt. Det er viktig at innsatte sikres et personvern, men det er
overordnet viktig å ivareta sikkerheten ved fengslene og å oppklare
og straffedømme alvorlige forbrytelser. Det er også i
innsattes interesse, og kan bidra til å avbryte en fortsatt
kriminell tilværelse. Komiteen støtter
derfor at taushetsplikten ikke skal være til hinder for
at politi og påtalemyndighet får tilgang til ellers
taushetsbelagte personopplysninger. Av hensyn til fornærmede,
er det bra at det legges opp til at disse kan varsles når
en domfelt får permisjon, straffeavbrudd eller løslatelse.
Dette skal gjøres når det er av betydning for
fornærmede, noe som særlig vil være tilfelle
i overgreps- eller voldssaker. I enkelte særlige tilfeller
vil det også være av betydning for fornærmedes
etterlatte eller pårørende å få slikt varsel,
og da skal det gis disse.
Komiteen har merket seg at rettssikkerheten for
innsatte blir styrket gjennom denne loven, og at de mest inngripende
tiltakene overfor de innsatte blir mer omfattende lovregulert. Komiteen mener
dette er bra, siden innsatte er i en helt spesiell situasjon hvor man
er underlagt myndighetsutøvelse, og kan bli utsatt for
tvangstiltak som er svært inngripende for en person. Av
samme grunn er det viktig at det lages systemer som bidrar
til at innsattes tillit til denne utøvelsen av makt er
så god som mulig. Da er det viktig å ha uavhengige
organer som fører tilsyn med virksomheten, og som innsatte
kan henvende seg til i fortrolighet. Komiteen støtter
derfor en lovfesting av regionale tilsynsråd. Det må følges
opp om disse fungerer tilfredsstillende.
Komiteen viser for øvrig til at målsettingen
fra Innst. S. nr. 6 (1998-1999), om at det ikke skal gå mer enn
2 måneder fra dom til soning er påbegynt, ikke
er nådd ennå. Komiteen mener at
det er uakseptabelt med soningskøer, og at kapasiteten
innenfor kriminalomsorgen må benyttes fullt ut. Komiteen forutsetter
at Regjeringen iverksetter de tiltak som er nødvendige
for å bedre situasjonen slik det ble redegjort for på høring
med komiteen 1. mars 2001, og slik at målsettingen
nås.
Komiteen ber om at det redegjøres for
situasjonen og om hvordan målsettingen kan nås
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2001.
Fengselslovutvalget foreslo at de eksisterende fullbyrdelsesalternativene
ble utvidet ved at noen lukkede fengsler ble etablert med særlige
sikkerhetsforanstaltninger. De øvrige alternativene
skulle bestå av lukkede fengsler, åpne fengsler
og hybelhus. Utvalget foreslo videre at det ble innført
adgang til straffullbyrdelse utenfor anstalt som et eget fullbyrdelsesalternativ.
I høringsutkastet foreslo departementet at dagens bruk
av lukkede og åpne fengsler ble videreført. Soningsalternativene
ble for øvrig foreslått utvidet ved at noen lukkede
avdelinger skal kunne etableres med et særlig høyt
sikkerhetsnivå eller tilrettelegges for innsatte med særlige
behov. Hybelhus og frigangshjem ble foreslått likestilt
med et noe lavere sikkerhetsnivå enn åpne fengsler
og ble gitt fellesbetegnelsen «overgangsfengsel».
Oppregningen gjenspeilte at det normalt skal skje en overgang fra
lukkede til åpne regimer under gjennomføringen
av soningen.
Departementet foreslo dessuten lovfestet to nye selvstendige
gjennomføringsformer: adgangen til å gjennomføre
fengselsstraff utenfor fengsel med særlige vilkår,
og at perioden med pålagte vilkår etter prøveløslatelse
oppføres som en selvstendig gjennomføringsform.
Dagens adgang til å gjennomføre straff i institusjon
eller sykehus i spesielle tilfelle ble videreført.
Flere høringsinstanser fremhever at straffegjennomføringen
må være sikkerhetsmessig betryggende og ikke være
i strid med publikums alminnelige rettsfølelse. Riksadvokaten
bemerker bl.a. at det er et gjennomgående trekk ved utkastet
til ny straffegjennomføringslov at det åpnes for
nye soningsformer i frihet. Flere høringsinstanser slutter
seg uttrykkelig til at kriminalomsorgen får utvidede muligheter
til å differensiere straffegjennomføringen. Noen
har innevendinger til at departementet gir hybelhusene/frigangshjemmene
status som overgangsfengsel. Flere høringsinstanser er
spesielt skeptiske til gjennomføring av straff utenfor
fengsel.
Departementet påpeker at i lovutkastet og i proposisjonen
er «lukket fengsel» nå betegnet som «fengsel med
høyt sikkerhetsnivå», mens åpent
fengsel er betegnet som «fengsel med lavere sikkerhetsnivå».
Det presiseres at samtlige beslutninger om innsettelse og senere
overføringer mellom de forskjellige gjennomføringsformene
alltid skal være betinget av at det er sikkerhetsmessig
betryggende og ikke i strid med den alminnelige rettsfølelse.
Den endrede status for hybelhusene innebærer ikke at
det faglige innholdet og tilbudet tilsiktes forandret. Det understrekes
ellers at det ikke er kriminalomsorgens oppgave å skaffe
bolig til personer som er egnet til å gjennomføre
straff ute i samfunnet, eller personer som er prøveløslatt.
Når det gjelder gjennomføring av straff utenfor fengsel
vises til pkt. 7.2.3.
Komiteen er fornøyd med at
det i lovutkastet følges opp tidligere signaler om individuelt
tilpasset og differensiert soning. Det å ha mulighet for
endringer av soningsforholdene og bli pålagt stadig større ansvar
for egen situasjon, kan være avgjørende for å komme
ut til et liv uten kriminalitet. Samtidig understreker komiteen at
et slikt opplegg må skje på en betryggende måte
i forhold til sikkerhet og folks alminnelige rettsfølelse. Komiteen har
merket seg at dette er ivaretatt gjennom at det er tatt inn i loven
en forutsetning om at overføring til lavere sikkerhetsnivå og
soning under mer ansvar og friere former bare skal kunne skje når
ikke sikkerhetsmomenter taler imot det. Komiteen vil
på den annen side peke på at det å ansvarliggjøre
innsatte under soningen vil være et sentralt tiltak for å forebygge
ny kriminalitet. Det å begrense det store tilbakefallet
til ny kriminalitet er kriminalomsorgens store utfordring.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, ser at det er hensiktsmessig å ha
betegnelsen fengsel på alle bygninger som domfelte sitter
i under soning. Imidlertid viser flertallet til at
hybelhus og frigangshjem står i en noe spesiell stilling.
De domfelte som soner her er på slutten av soningen, og
er i ferd med å integrere seg i det åpne samfunnet.
Noen av hybelhusene er i stor grad integrert i et nærmiljø.
Til tross for at domfelte fortsatt faktisk er under soning og underlagt
restriksjoner, kan det føre til en uheldig stigmatisering
i nærmiljøet om disse bygningene nå får
betegnelsen fengsel. Flertallet mener derfor at «overgangsbolig» kan
være en bedre betegnelse. En slik endring av navnet i forhold
til forslaget er ikke ment som noen realitetsendring av innholdet
i overgangsboligene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at de foreslåtte navneendringer for åpen soning
og lukket soning til «fengsel med høyere sikkerhetsnivå» og «fengsel
med lavere sikkerhetsnivå» ikke innebærer
noen realitetsendringer. Disse medlemmer mener dagens
betegnelser er innarbeidet og gir et mer dekkende bilde av soningsformen,
og at navneendringer er unødvendige.
Disse medlemmer støtter Regjeringens
forslag om bruk av ordet «overgangsfengsel» fordi
dette faktisk dreier seg om en ordinær del av soningen.
Det fremmes forslag om endringer i forhold til flertallets forslag
i tråd med dette i § 10 første
ledd og § 15 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Riksadvokatens bemerkning i høringsuttalelsen om at
det er et gjennomgående trekk ved utkastet til ny straffegjennomføringslov at
det åpnes for nye soningsformer i frihet, og til at flere
høringsinstanser er skeptiske til gjennomføring
av straff utenfor fengsel. Disse medlemmer mener at
overføring til hybelhus eller andre former for «overgangsfengsel» ikke
bør kunne benyttes som en del av straffegjennomføringen,
men kun bør kunne brukes som et tilbud om oppfølging
etter endt soning. I så fall kan ikke benevnelsen «overgangsfengsel» benyttes.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 10
første ledd bokstav c.
Fengselsloven kap. II og fengselsreglementet har bestemmelser
om innsettelse i fengsel. Domfelte kan anbringes i åpen
anstalt når de er egnet for anbringelse under friere forhold
og dette antas å fremme tilpasningen til samfunnet og særlige
grunner ikke taler mot det. Hovedregelen er ellers at fengselsstraff
gjennomføres i lukket fengsel og at straffetidens lengde
er avgjørende for valg av type fengsel. Fengselsstyret
kan gjøre unntak fra disse bestemmelser. Utgangspunktet er
at domfelte blir innkalt til soning av straffen i det fengselsdistrikt
vedkommende hører inn under. I 1999 ble totalt 11 165
personer innsatt i fengsel.
Fengselslovutvalget foreslo at dagens ordning med inndeling i
lokalfengsler og sentralfengsler ble opphevet. Det ble også foreslått
at straffen så langt mulig skal fullbyrdes i domfeltes
hjemdistrikt. Kun sikkerhetsmessige hensyn kunne begrunne innsettelse i
sikkerhetsavdeling. Utvalget foreslo innført som hovedregel
at straffen skulle påbegynnes i åpen anstalt og
at det måtte begrunnes særskilt dersom fullbyrdelsen
skulle skje i mer restriktive former. Hvis domfelte var ilagt straff
i to år eller mer, eller det forelå særlig rømningsrisiko,
skulle straffen likevel påbegynnes i ordinær lukket
anstalt. Utvalget foreslo videre at det i særlige tilfelle
ble gitt adgang til å påbegynne straffen i hybelhus.
Justisdepartementet foreslo i St.meld. nr. 27 (1997-1998) at
det innenfor hver kriminalomsorgsregion skulle opprettes avdelinger
med særlig høyt sikkerhetsnivå og at
det skulle etableres ressursavdelinger for de dårligst
fungerende innsatte. Det ble videre foreslått en utvidet
adgang til direkte innsettelse i åpent fengsel for domfelte
med dommer på inntil to år. Departementet foreslo
ikke begrensninger ut fra bestemte lovbruddskategorier. Et flertall
i Stortinget støttet utvidelse av adgangen til direkte
innsettelse i åpent fengsel, og departementet fulgte opp
forslagene i høringsbrevet.
Det ble videre foreslått en unntaksvis adgang for domfelte
med lengre straff enn to år til innsettelse i åpent
fengsel. I særlige tilfelle skulle straffedømte kunne
innsettes direkte i overgangsfengsel. Som følge av regionaliseringen
foreslo departementet i høringsutkastet for øvrig
at dagens formelle skille mellom lands-, krets- og hjelpefengsler
ble opphevet og at lengden på straffen nå bortfalt
som kriterium for hvilket fengsel domfelte skal settes inn i. Departementet foreslo
videreført dagens hovedregel om at domfelte skal innsettes
i lukket fengsel med mindre annet er uttrykkelig bestemt med hjemmel
i loven.
Etter at rettskraftig dom foreligger er det i dag politiet som
innkaller domfelte til gjennomføring av straffen. Det ble
reist spørsmål ved om effektivitetshensyn bør
føre til at kriminalomsorgen overtar politiets innkallingsoppgaver.
Det er særlig forslaget om utvidet adgang til direkte
innsettelse i åpen anstalt og innsettelse i avdelinger
med særlig høyt sikkerhetsnivå som har
foranlediget uttalelser fra høringsinstansene, og synspunktene er
delte.
Departementet bemerker at totalt sett synes forslaget om utvidet
adgang til direkte innsettelse i åpent fengsel å ha
fått stor støtte blant høringsinstansene. Det
pekes på at innsettelse i lukket fengsel opprettholdes
som hovedregel. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen,
jf. § 11. Da adgangen til innsettelse i åpent
fengsel nå er foreslått utvidet, anser departementet
at det ikke lenger er behov for en adgang til direkte innsettelse
i overgangsfengsel. De nærmere kriterier for innsettelse
i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå nedfelles
i forskrift.
Komiteen er enig i at det ikke lenger
er hensiktsmessig å dele fengslene opp i hjelpe-, krets-
og landsfengsler. Siden hver region nå skal ha alle de
ulike differensierte soningsforholdene, blir det nivået
på sikkerheten som karakteriserer fengslet eller avdelingen. Komiteen mener
at det vil være heldig at domfelte så langt det
er praktisk mulig og formålstjenlig, får sone
så nær hjemstedet som mulig. Dette må likevel
ikke gå på bekostning av at flest mulig domfelte må bli
innsatt til soning raskest mulig etter domsavsigelse.
Komiteen viser til at en hardere kriminalitetsutvikling
gjør at det kan være behov for flere plasser med
særlig høyt sikkerhetsnivå, og mener
det er bra at det tas sikte på at slike avdelinger etableres
i alle regionene. Noen innsatte har også av ulike grunner
et særlig behov for tettere oppfølging og hjelp.
I en ordinær avdeling kan det være vanskelig å få tid
og mulighet til å følge dem opp på en
måte som ivaretar sikkerheten for omgivelsene og de innsattes
behov. Det er derfor bra at det etableres særskilte ressursavdelinger
i hver region. Disse må også innrettes slik at
det blir mulig å ta hånd om domfelte som er dømt
til forvaring etter systemet med særreaksjoner. Komiteen viser til
at ressursavdelingene vil ha flere ansatte og et bredere faglig
innslag enn ordinære avdelinger. Komiteen vil
understreke at det er viktig at hensynet til sikkerheten er overordnet
også i disse avdelingene. Komiteen ser fram
til etableringen og utviklingen av de nye avdelingene, og ber om
at Stortinget blir orientert om arbeidet med det i statsbudsjettet
for 2002.
Når det gjelder innkalling til soning, bemerker komiteen at
dette bør skje på den måten som er mest
effektiv. Det er viktig at det går kortest mulig tid fra
dom til soning, og at plassene blir utnyttet på en best
mulig måte. I perioder hvor det må prioriteres,
må sikkerhetshensyn og rask reaksjon overfor unge lovbrytere
vektlegges. Komiteen understreker at uansett hvilken
instans som har ansvaret for innkallingen, må kommunikasjonen
mellom politiet og kriminalomsorgen være svært
god på dette området.
Komiteen slutter seg til prinsippet om at ingen i
utgangspunktet bør sone under strengere sikkerhets- og
kontrollregime enn hva som er nødvendig ut fra sikkerhetsmessige
grunner. Imidlertid understreker komiteen at de sikkerhetsmessige
hensynene må være overordnet. Er det tvil om at
en plassering for eksempel kan innebære en fare for sikkerheten,
at nye kriminelle handlinger kan bli begått, at den innsatte vil
rømme eller ikke vil klare å takle en mer ansvarskrevende
soning, skal vedkommende plasseres under strengere regime. Videre
vil komiteen peke på at det ved valg av
plassering også må tas hensyn til at man ikke
skal støte den alminnelige rettsfølelsen. Det
kan innebære at for eksempel domfelte som har utført
alvorlige voldshandlinger eller omfattende og gjentatte vinningsforbrytelser
bør sone under strengere regime enn hva rent sikkerhetsmessige
vurderinger tilsier.
Komiteen støtter derfor at hovedregelen
skal være at domfelte settes inn i fengsel med høyt
sikkerhetsnivå, med mindre noe annet er klart hjemlet i
loven.
Komiteen deler oppfatningen av at det ikke er behov
for å ha mulighet til å sette straffedømte
direkte inn på soning i overgangsfengsel/overgangsbolig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, peker på at dersom det viser seg å være
en forsvarlig og formålstjenlig måte å gjennomføre
soning på for en innsatt, kan vedkommende overføres
til slik soning.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Fremskrittspartiet, støtter at kriminalomsorgen
skal vurdere om den straffedømte kan settes direkte inn
i fengsel med lavere sikkerhetsnivå for de kortere dommene
inntil to år. Det er viktig at man ved slike innsettelser
er spesielt oppmerksom på om det under soningen blir behov
for overføring til fengsel med høyere sikkerhetsnivå. Dette
flertallet er videre enig i at det åpnes for at
en slik direkte innsettelse helt unntaksvis skal være mulig
også for straffedømte med en dom på noe
mer enn to år. Det vil særlig være aktuelt
for unge lovbrytere hvor en slik soningsform er avgjørende
for å lykkes med en rehabilitering. Dette flertallet understreker
at det ikke må dreie seg om dommer som er vesentlig lengre
enn to år, og at kriteriene skal vurderes strengt. For
lengre dommer er det spesielt viktig å ivareta den alminnelige
rettsfølelsen, særlig der det dreier seg om lovbrudd
som har vært belastende for fornærmede.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker
at soning skal oppfattes som straff for den kriminelle handling
som er gjort. Det er viktig å sørge for rehabilitering
og gjøre den straffedømte klar til å møte
samfunnet på nytt, men soning må oppfattes som
et onde for å ha en preventiv effekt. Disse medlemmer mener
derfor at domfelte som har utført alvorlig volds- eller
sedelighetskriminalitet, samt gjengangere skal sone i lukket fengsel.
Disse medlemmer mener at det ikke bør
innføres en plikt til å vurdere om den straffedømte
kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Disse
medlemmer er enig i at det ikke alltid skal være
automatikk i utmåling av straff og straffeform i forhold
til den kriminelle handling som er utført. Men dette er
alltid et moment ved straffeutmålingen i domstolene. Disse
medlemmer mener at denne vurderingen best blir ivaretatt
ved den helhetlige vurderingen domstolene foretar. Disse
medlemmer viser i tillegg til at det skal foretas en løpende
vurdering av om den straffedømte kan overføres
til mindre restriktive soningsformer under soningen. Det kan derfor
etter disse medlemmers mening ikke være nødvendig
med enda en vurdering av mindre restriktive soningsformer. Disse
medlemmer er særlig kritisk til at de som er domfelt
for et forhold som er så alvorlig at det idømmes
over to års ubetinget fengsel, kan settes til soning direkte
i åpent fengsel. Disse medlemmer vil etter
dette stemme imot § 11 fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at domfelte med dommer inntil to år skal vurderes
for direkte innsettelse i åpen anstalt. Etter disse
medlemmers vurdering bør åpen soning bare
brukes i forbindelse med svært korte dommer, og som utslusing,
men da bare for en kort periode i avslutningen av den sonede dommen.
Etter fengselsloven § 12 kan domfelte overføres til
hybelhus, kursted, behandlingsinstitusjon mv., hvis det finnes hensiktsmessig
på grunn av vedkommendes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne,
tilpasningsevne eller andre særlige grunner. I særlige
tilfelle kan det bestemmes at fullbyrdelsen skal ta til i behandlingsinstitusjon.
I 1999 ble 309 personer besluttet overført til behandlingsinstitusjon
mv. etter fengselsloven § 12.
Etter fengselsloven § 32 kan en innsatt overføres til
sykehus hvis vedkommende ikke kan få en hensiktsmessig
behandling i fengslet. Tiden i sykehus regnes med i straffetiden
med mindre innsatte selv har voldt eller foregitt sykdommen for å avbryte
fengselsoppholdet.
Fengselslovutvalget foreslo videreført adgangen til å fullbyrde
straff i behandlingsinstitusjon.
Departementet foreslo i høringsutkastet i stor grad en
videreføring av gjeldende rett. I dag kan opphold i institusjon
som hovedregel iverksettes for den «gjenstående
del av straffetiden». Dette kriteriet endres slik at domfelte
eventuelt kan tilbakeføres til fengsel etter endt behandling.
Når det gjelder innleggelse i sykehus ble gjeldende rett
i hovedsak foreslått videreført.
De fleste høringsinstansene er positive til den foreslåtte
endring i § 12. Enkelte mener imidlertid at tilbakeføring
til fengsel etter endt institusjonsopphold kan være uheldig.
Departementet opprettholder forslaget, jf. lovutkastet §§ 12
og 13.
Komiteen ser at straffedømte
kan ha ulike problemer som krever en behandling som ikke er mulig å gi
innenfor fengselsvesenet, og støtter derfor forslaget som
i hovedsak er en videreføring av dagens system. Komiteen er
enig i endringen om at en straffedømt skal kunne gjennomføre
soning i behandlingsinstitusjon selv om oppholdet ikke gjelder hele
resten av soningstiden. Det er fleksibilitet og individuelle hensyn som
er viktig. Dersom en langtids straffedømt vil ha utbytte
av slik behandling tidligere i soningsforløpet, bør
det gis. Mulige skadevirkninger for rehabiliteringen ved tilbakeføring
til soning kan bøtes på ved å bruke ulike
soningsalternativer.
Komiteen vil også understreke at syke
mennesker som trenger behandling som ikke kan gis i fengselsvesenet,
skal overføres til helsevesenet for behandling. For øvrig
støtter komiteen at det er en åpning
i loven for at tiden i helsevesenet kan legges til soningstiden
dersom den straffedømte selv har skyld i oppholdet, og
noe annet vil framstå som urimelig.
Fengselsloven har ingen særskilt bestemmelse om overføringer
mellom fengsler. Etter fengselsreglementet kan imidlertid en innsatt
overføres til annen anstalt når hensynet til innsatte
eller andre grunner gjør det formålstjenlig.
Fengselslovutvalget mente at bestemmelsene om overføringer
var for vage og overlot for stor grad av skjønnsmyndighet
til fengselsmyndighetene. Utvalget foreslo ulike kriterier for overføringer
basert på hvilken type anstalt det skulle overføres
til.
Også departementet foreslo i høringsutkastet
bestemte kriterier som må være oppfylt for at
overføringer kan besluttes, men mente Fengselslovutvalgets forslag
til kriterier ble for snevre. Det ble foreslått at overføring
kan besluttes når det er nødvendig for å opprettholde
ro, orden og sikkerhet, når det er begått eller
vil bli begått en straffbar handling, når det
er fare for rømning eller når innsatte har en
særlig negativ innflytelse på miljøet
i fengslet. Videre ble det foreslått kriterier som dekker
kriminalomsorgens eget behov for å bruke overføringer
som styringsmiddel (bygningsmessige, bemanningsmessige eller plassmessige
forhold). Innsattes eget ønske kan også begrunne
overføring. For innsatte i høyrisikoavdelinger kan
overføringer besluttes selv om kriteriene ikke er oppfylt.
Få høringsinstanser har gitt kritiske merknader
til bestemmelsen om overføring mellom gjennomføringsformer.
Departementet opprettholder forslaget i lovutkastet, jf. § 14.
Komiteen viser til at hvor, og under
hva slags regime den straffedømte gjennomfører
soningen, ofte har stor betydning for den innsatte, og kan ha mye å si for
mulighetene for rehabilitering. Det er derfor bra at kriteriene
for overføring lovfestes. Komiteen mener
at de foreslåtte kriteriene synes hensiktsmessige. Det
skal foreligge en saklig grunn for å overføre
en innsatt. Særlig er det viktig dersom det dreier seg
om overføring til et strengere sikkerhetsnivå eller
den innsatte selv motsetter seg overføring. Samtidig er
det viktig at kriminalomsorgen har full styringsmyndighet, og kan
velge plassering etter det som framstår som riktig for å fremme
en positiv utvikling både hos den enkelte innsatte og i
hele miljøet i fengslet. Komiteen ser at
en flytting på grunn av praktiske årsaker også kan
være nødvendig, men peker på at det bør føres
en forsiktig praksis med tvangsoverføringer med en slik
begrunnelse. Videre vil komiteen peke på at for å ivareta
innsattes engasjement i egen situasjon, bør også innsattes
egne ønsker legges vekt på i en vurdering av om
overflytting skal finne sted.
Siden høyrisikoavdelingene skal ivareta helt spesielle
hensyn, er komiteen enig i at innsatte her må kunne
flyttes på selv om ingen av kriteriene er oppfylt.
Etter fengselsloven kan domfelte som synes egnet for anbringelse
under friere forhold, settes i åpen anstalt når
dette antas å kunne fremme deres tilpasning i samfunnet,
og særlige grunner ikke taler imot det. Iht. fengselsreglementet
kan innsatte overføres til åpent fengsel med mindre
særlige grunner taler mot det. Straffedømte med
dommer over tre år skal som regel ikke overføres
til åpent fengsel før en betydelig del, dvs. 1/3
av straffen er gjennomført. Innsatte med gjenværende
soningstid på fire måneder skal vurderes overført
til åpent fengsel.
Fengselslovutvalget anså at kriteriene for overføring
til åpent fengsel var for restriktive. Utvalget foreslo
en egen bestemmelse om utslusing av fanger, og en plikt til å overføre
fanger til mindre restriktive fullbyrdelsesformer for å oppnå en
utvikling frem mot full frihet.
Utgangspunktet bør etter departementets oppfatning være
at alle som gjennomfører straff i lukket fengsel bør
kunne kvalifisere for overføring til åpent fengsel.
Departementet foreslo i høringsutkastet at det ikke ble
inntatt begrensninger i lovteksten basert på bestemte lovbruddskategorier
fordi enhver overføring til en mer åpen gjennomføringsform
skal være vurdert som sikkerhetsmessig forsvarlig og skal
ikke stride mot den alminnelige rettsoppfatning.
Innsatte skulle etter forslaget kunne overføres fra lukket
til åpent fengsel når en «forholdsmessig
del» av straffen er gjennomført, med mindre formålet
med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller
det er fare for rømning. Når grunnlaget for innsettelse
i høyrisikoavdelinger eller i ressursavdelinger bortfaller,
skulle disse innsatte overføres til ordinære lukkede
fengsler. Departementet foreslo videre at innsatte som viser en
særlig positiv utvikling bør gis mulighet for
en tidligere overføring til åpent fengsel når kriteriene
ellers er oppfylt. Fengslet fikk for øvrig en plikt til å vurdere
overføring fra lukket til åpent fengsel når
det gjenstår ett år frem til løslatelse
på prøve.
Ved overføring til overgangsfengsel må de samme
kriterier som gjelder for overføring til åpent
fengsel være oppfylt. I tillegg må overføring
være hensiktsmessig for å fremme en fortsatt positiv
utvikling og for å motvirke ny kriminalitet. Overføring
kan også skje direkte fra lukket fengsel.
Høringsinstansene har noe ulike syn på forslagene.
Flere høringsinstanser gir uttrykk for faren for forskjellsbehandling
ved bruk av det skjønnsmessige begrepet «særlig
positiv utvikling» som vilkår for progresjon og
utslusing til åpent fengsel og overgangsfengsel.
Departementet er tilfreds med at flertallet av høringsinstansene
synes å ha sluttet seg til hovedlinjene i bestemmelsen
i lovutkastet § 15. Et viktig prinsipp som fremgår
av bestemmelsen er at ingen bør gjennomføre straffen
under strengere fengselsregimer enn det som er nødvendig
ut fra sikkerhetsmessige grunner. Departementet har imidlertid revurdert
særordningen som ble foreslått i høringsutkastet
for innsatte som har hatt en «særlig positiv utvikling»,
og foreslår at denne tas bort. Departementet ser det uheldige
i at man i lovteksten positivt særbehandler en gruppe innsatte.
Når det gjelder innsatte i avdelinger med særlig høyt
sikkerhetsnivå, har departementet tilføyet en
ny setning i lovutkastet hvor det fastsettes at disse innsatte skal
vurderes for overføring til lukket fengsel med senest seks
måneders mellomrom.
Komiteen støtter at situasjonen
og utviklingen til innsatte som sitter på høyrisikoavdelinger
må vurderes i forhold til overføring til mindre
restriktiv soning minst hver sjette måned.
Når det ellers gjelder overføring til mindre
restriktiv soning, viser komiteen til at det er et
godt virkemiddel for å gjennomføre en mer ansvarskrevende
soning for den innsatte, og for bedre å kunne forberede domfelte
på et liv utenfor fengslet. Komiteen understreker
imidlertid igjen at hensynet til sikkerhet og den alminnelige rettsfølelsen
må være overordnet. Særlig der lovbryteren
har gjort en alvorlig handling som har vært av stor belastning
for fornærmede, bør man være mer restriktiv
med overføring til friere soning selv om det er sikkerhetsmessig
forsvarlig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til at en slik
overføring skal vurderes når det er ett år
igjen til en innsatt eventuelt kan løslates på prøve,
og ellers at slik overføring kan skje dersom vedkommende
har sonet en del av straffen og vilkårene for øvrig
er oppfylt. Flertallet støtter at det skal
foretas skjønnsvurderinger hvor individuelle hensyn i saken
må tas.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener
at det ikke er behov for en regel om at overføring skal
vurderes når det er ett år igjen til en innsatt
eventuelt kan løslates på prøve. Slik
overføring kan ellers skje dersom vedkommende har sonet
en del av straffen og vilkårene for øvrig er oppfylt. Disse
medlemmer vil derfor stemme mot § 15 annet
ledd tredje punktum.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at det ikke skal være automatikk i overføring
til overgangsfengsel, og at det må foreligge kvalifiserte forbedringer
fra den innsattes side for å få slik overføring.
Disse medlemmer fremmer forslag om endring i § 15
tredje ledd i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot at straffedømte skal kunne sone i såkalte «overgangsfengsler».
Denne soningsformen er etter disse medlemmers vurdering
en for mild soningsform. Disse medlemmer minner om
at en av hensiktene med straffereaksjoner er at den innsatte skal
føle at straffen er ubehagelig, slik at han mister lysten
til å begå nye straffbare handlinger som kan føre
til en ny periode i fengsel. Disse medlemmer vil
derfor advare mot å gjøre soningen så behagelig
at den avskrekkende virkningen forsvinner. Disse medlemmer vil
stemme imot § 15 tredje ledd.
Fengselslovutvalget foreslo blant annet at «strafffullbyrdelse
utenfor anstalt» ble innført som et eget og nytt
fullbyrdelsesalternativ.
Departementet fulgte i St.meld. nr. 27 (1997-1998) opp dette,
og foreslo at det ble vurdert etablert en progresjonsrettet soning
hvor domfelte går mot en stadig mer normalisert tilværelse.
Stortinget støttet dette i Innst. S. nr. 6 (1998-1999)
og traff deretter følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget
om fullbyrding utenfor anstalt, herunder forslag til lovfesting
av når slik fullbyrding kan påbegynnes.»
Departementet foreslo i høringsutkastet adgang til å gjennomføre
fengselsstraff utenfor fengsel med særlige vilkår
når halvdelen av straffetiden er gjennomført for
innsatte som har hatt en «særlig positiv utvikling».
Det ble satt nærmere bestemte vilkår for gjennomføring
utenfor fengsel. Det kunne også fastsettes forbud mot bruk
av rusmidler.
Noen høringsinstanser går imot forslaget, bl.a. fordi
man mener det kan stride mot folks alminnelige rettsoppfatning ved
at offentligheten kan oppfatte dette som løslatelse. Andre
støtter forslaget.
Departementet ønsker, til tross for kritiske uttalelser å opprettholde
forslaget, og understreker at det alltid blir foretatt grundige
sikkerhetsmessige vurderinger i forkant. Departementet har i lovteksten
tilføyet et vilkår om at overføringen
i tillegg til å være hensiktsmessig også må være «nødvendig» for å fremme
en fortsatt særlig positiv utvikling, jf. § 16.
Ordningen vil således begrenses til de tilfelle hvor kriminalomsorgen
selv ikke kan tilby rehabiliteringstiltak fra fengslet, og domfelte
må ha et individuelt behov for det aktuelle tiltaket.
Noen høringsinstanser har påpekt at bruk av
kriteriet «særlig positiv utvikling» kan
medføre forskjellsbehandling, men denne forskjellsbehandlingen
mener departementet kan forsvares fordi den er begrunnet i individuelle
behov. Terskelen for brudd på vilkår og tilbakeføring
til fengsel skal være svært lav i disse tilfellene.
Departementet har merket seg riksadvokatens forslag om at man
heller bør prøveløslate domfelte som har
vist en særlig positiv utvikling med enkel og rask adgang
til gjeninnsettelse ved brudd frem til 2/3-tid. Til dette
bemerker departementet bl.a. at gjennomføring utenfor fengsel
etter departementets forslag vil være mer krevende overfor
domfelte, og mer effektiv ved gjeninnsettelse.
Lovteksten gir noen ytre rammer for hvor inngripende vilkår
som kan fastsettes. Faste vilkår er etter forslaget fast
bopel, sysselsetting ved arbeid, opplæring eller andre
tiltak og fremmøteplikt i upåvirket tilstand for
kriminalomsorgen eller andre etter anvisning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det helt unntaksvis
kan oppstå situasjoner der domfelte har behov for tiltak
eller tilbud for å komme tilbake til en tilværelse
uten kriminalitet, som ikke kan gis innenfor noen av fengselsformene.
Det kan for eksempel dreie seg om enkelte innsatte med omsorgsansvar
for barn der kontakten er spesielt viktig, eller enkelte innsatte som
kan ha en kombinasjon av program og oppfølging fra andre
etater.
Flertallet mener at dersom det i slike tilfeller er
helt ubetenkelig i forhold til sikkerhet, og det ikke i det konkrete
tilfellet vil stride mot den alminnelige rettsfølelsen,
kan domfelte gjennomføre soning utenfor fengsel. Flertallet vil
understreke at det ikke dreier seg om en løslatelse, men
en fortsatt soning under kontroll. Det vil derfor innebære
en innstramming i forhold til dagens regler om prøveløslatelse.
Den domfelte har plikt til å bo i fastsatt bopel, han har
en aktivitetsplikt, skal ikke bruke noen form for rusmidler og ellers
oppfylle de spesielle vilkår som kriminalomsorgen måtte
fastsette. Terskelen for tilbakeføring til fengsel skal
være lav, og må fortløpende vurderes. Ved
brudd på vilkår og forutsetninger, eller ved fare for
at slikt kan skje, må tilbakeføring i utgangspunktet skje.
Dersom soningen utenfor fengsel ikke viser seg å ha forventet
positiv virkning, skal den domfelte også tilbakeføres
til fengsel. Flertallet har endret § 16 slik
at det gis et klart forbud mot bruk av rusmidler under slik soning.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at bl.a. Riksadvokaten og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund
går imot § 16 i forslag til ny lov om
gjennomføring av straff utenfor fengsel, blant annet fordi
dette forslaget til ny lovparagraf strider mot folks alminnelige
rettsoppfatning og i praksis betyr mindre bruk av fengsel. Forbundet
mener at fengselsstraffen er hjørnesteinen i straffesystemet
og ønsker å opprettholde den preventive effekten
av fengselsstraff.
Disse medlemmer viser videre til at når
en domstol har funnet et forhold så alvorlig at det idømmes
ubetinget fengsel, er det betenkelig at kriminalomsorgen skal kunne «overprøve» dette
ved å iverksette soning av fengselsstraff utenfor fengsel
allerede etter halv soningstid. Disse medlemmer deler synspunktene
til Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, og vil stemme imot § 16.
Som følge av dette vil disse medlemmer også stemme
imot § 10 første ledd bokstav d, § 14 fjerde
ledd og § 40 tredje ledd.
Fengselsloven § 16 fastsetter at innsatte skal
være i enerom om natten med mindre plassforhold eller andre
særlige grunner er til hinder for det. Etter nærmere regler
kan innsatte være i fellesskap om dagen under nødvendig
tilsyn. Innsatte kan undergis behandling i enerom hvor fellesskapsbehandling
ikke kan anvendes eller ikke finnes formålstjenlig. Fengselsstyret
må samtykke til enerom utover ett år.
I fengselsreglementet er det hjemmel for å gjøre unntak
fra fellesskapet ved bruk av tvangsmidler eller ved iverksettelse
av eneromsrefselse. Videre kan fellesskapet innskrenkes eller utelukkes
i akutte situasjoner hvor det anses nødvendig for å hindre
eller minske fare for skadelige handlinger på person eller
eiendom og ut fra sikkerhetsmessige hensyn.
Fengselslovutvalget ga klart uttrykk for at det må bygges
på fellesskapsprinsippet under straffullbyrdelse i anstalt.
Departementet foreslo i høringsutkastet lovfestet adgang
til fellesskap under arbeid, opplæring, program, andre
tiltak og i fritiden med mindre dette er umulig på grunn
av praktiske forhold. Dette er en videreføring av gjeldende
praksis. Departementet foreslo adgang til helt eller delvis å kunne
gjøre unntak fra fellesskapsprinsippet i sikkerhetsavdelinger
eller ressursavdelinger.
Noen høringsinstanser har kritiske bemerkninger til
bestemmelsen som regulerer adgangen til å fravike fellesskapsprinsippet.
Departementet oppfatter høringsuttalelsene slik at det
spesielt er bestemmelsen som regulerer adgangen til å frata
fellesskapet i høyrisiko- og ressursavdelinger, som påkaller
bekymring i forhold til EMK art. 3. Det er derfor tatt inn den begrensning
i lovteksten at utelukkelsen ikke skal fremstå som et «uforholdsmessig
inngrep», jf. § 17.
Fengselsloven fastsetter at innsatte har arbeidsplikt og at fengslene
så langt mulig skal legge forholdene til rette for at det
kan tilbys arbeid. Videre skal innsatte få opplæring
og undervisning når det finnes formålstjenlig.
Opplæring på dagtid vil erstatte plikten til å arbeide.
Fengselsundervisningen er i dag organisert under Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet og søkes lagt opp i tråd
med de retningslinjer som ligger til grunn for det ordinære skoleverket.
Fengselslovutvalget foreslo at arbeidsplikten skulle opprettholdes.
Utvalget foreslo også at fangene skal ha rett til arbeid
og at gjeldende unntak for de med kortvarig soning ble opphevet.
Undervisning skal likestilles med arbeidsplikt, og fanger som ikke
er i skolepliktig alder skal selv velge om de ønsker å følge undervisning
eller arbeid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at dagens arbeidsplikt
videreføres. Deltagelse i opplæring, program og
andre tiltak ble foreslått likestilt med plikten til å arbeide.
Det ble ikke foreslått lovfestet en rett til arbeid fordi
praktiske forhold kan gjøre det umulig å oppfylle
en slik rettighet.
Under høringen bemerkes bl.a. at begrepet arbeidsplikt
bør erstattes med et mer moderne og hensiktsmessig begrep.
Departementet bemerker at i overskriften til lovutkastet § 18
er det tydeliggjort at de forskjellige tiltakene (arbeid, opplæring,
program eller andre tiltak) er likestilt. Arbeidsplikt er i § 3
erstattet med «aktivitetsplikt».
Fengselsloven fastsetter at innsatte skal ha godtgjørelse
for det arbeid de utfører. Loven gir ingen tilsvarende
rett til godtgjøring når innsatte deltar i opplæring,
program eller andre tiltak. I praksis gis imidlertid en godtgjøringssats
på kr 44 pr. dag for innsatte som deltar i arbeid,
opplæring og program.
Fengselslovutvalget viste til at det gjennom årene var
reist sterk kritikk mot den lave godtgjørelse fangene får.
Utvalget mente at dagjeldende satser måtte oppjusteres,
og foreslo en forsøksordning med markedslønn i
enkelte fengsler.
Departementet foreslo i høringsbrevet en bestemmelse
om at domfelte som gjennomfører straff i fengsel eller
institusjon kan tilstås godtgjøring.
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at den godtgjørelse
innsatte får er uforholdsmessig lav.
Departementet har erstattet begrepet «godtgjørelse» med «dagpenger» i
lovteksten, jf. § 19. Departementet støtter
ikke forslaget om markedslønn.
Etter fengselsloven kan innsatte få tillatelse til å arbeide
hos arbeidsgiver utenfor anstalten i særlige tilfelle og
hvor det ikke er grunn til å frykte for misbruk. Iht. fengselsreglementet
er frigang til egen arbeidsvirksomhet ikke tillatt. Det kan gis
frigang til undervisning hvis passende undervisningstilbud ikke
kan gis i fengslet. Innsatte må ha sonet i minst fire måneder
før frigang kan gis, og minst en tredjedel av straffetiden
må være utholdt. I 1999 ble 457 innsatte innvilget
frigang.
Fengselslovutvalget foreslo at hybelhus og frigangshjem ble et
likestilt fullbyrdelsesalternativ. Utvalget foreslo at det ikke
ble gitt adgang til frigang fra lukket fengsel, men at fangene i
stedet burde overføres til et mindre restriktivt fullbyrdelsesalternativ.
Utvalget foreslo videre at det i helt eksepsjonelle tilfelle ble
gitt adgang til frigang til egen virksomhet.
Departementet foreslo i høringsutkastet at gjeldende
bestemmelser om frigang ble videreført med den utvidelse
at det i tillegg til arbeid og opplæring også skal
kunne gis frigang til deltagelse i program eller andre tiltak utenfor
fengsel.
Enkelte høringsinstanser uttaler at bestemmelsen er
skjønnsmessig utformet uten føringer, mens andre er
positive til forslaget.
Departementet opprettholder forslaget, jf. § 20. De
nærmere kriterier for frigang skal fortsatt reguleres i
forskrift.
Fengselsloven §§ 19 og 22 har bestemmelser
som omhandler beskjeftigelse i innsattes fritid. Loven suppleres
av fengselsreglementet.
Fengselslovutvalget foreslo en lovbestemmelse om at forholdene
skulle legges til rette for at fangene ble gitt mulighet for fysisk
aktivitet.
Departementet foreslår en lovbestemt plikt for fengslene
til å legge forholdene til rette for deltagelse i fritidsaktiviteter,
herunder fysisk og kulturell aktivitet, jf. § 21.
Fengselsloven har i § 20 bestemmelse om at
det skal virke en prest ved hver anstalt. Fengselsreglementet har
utfyllende regler om den geistlige tjeneste.
Departementet foreslår i § 23 en bestemmelse
om at innsatte skal gis mulighet til utøvelse av religion
og livssyn. Det vises ellers til at hensynet til sikkerhetsmessige
forhold, medinnsatte og de daglige rutiner i fengslene i praksis
kan begrense utøvelsen.
Det er noe ulike kommentarer til forslaget blant høringsinstansene.
Departementet vil på bakgrunn av ansvarsoverføringen
til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ikke ta inn en
egen bestemmelse om at fengslene skal knytte til seg prester eller
religiøse veiledere.
Fengselsloven § 22 fastsetter at innsatte hver
dag så vidt mulig skal få oppholde seg minst en
time i friluft, og det gis anvisning på lengre opphold
i friluft på søn- og helgedager når dette
er mulig. Fengselsreglementet har en bestemmelse om at innsatte
ellers kan tilbringe en del av sin tid utendørs når
det er praktisk mulig.
Fengselslovutvalget anså at en bestemmelse om lufting
var overflødig.
Departementet foreslår i § 22 at innsatte
skal få oppholde seg i friluft hver dag så langt
det er mulig.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om samarbeidsordninger mellom
tilsatte og innsatte. Det fremgår imidlertid av fengselsreglementet
at det bør gjennomføres ordninger for samarbeid
om praktiske spørsmål hvor forholdene ligger til
rette for det.
Fengselslovutvalget foreslo lovfestet etablering av formelle
ordninger i fengsler når et flertall av fangene krever
det. Forslaget ble begrenset til å gjelde spørsmål
som angår fangenes daglige liv i anstalten.
Departementet foreslår lovfestet at det bør
legges til rette for etablering av samarbeidsorganer med representanter
for innsatte og tilsatte som skal behandle spørsmål
som angår det daglige liv i fengslet, jf. § 25. Departementet
oppfatter høringsinstansene slik at det generelt gis tilslutning
til forslaget.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om adgang til reportasje
fra fengsel eller om intervju av innsatte. Etter fengselsreglementet
kan direktøren tillate reportasje hvor allmenne interesser
taler for det, og kan forbeholde seg rett til å godkjenne
manuskript mv. før offentliggjøring. Direktøren
skal gi uttrykkelig tillatelse til samtale med innsatte (intervju).
Det kan ikke tas fotografier av innsatte eller tilsatte på en
slik måte at de kan kjennes igjen.
Fengselslovutvalget foreslo en lovfestet adgang til å tillate
reportasje fra fengselsvesenet.
Departementet foreslo i høringsutkastet lovfestet en
rett for innsatte til å la seg intervjue og fotografere, og
at intervju ikke kan finne sted før innsatte har samtykket
til det. Dagens ordning hvor direktøren skal gi uttrykkelig
tillatelse til intervju ble foreslått opphevet. Politiet
skal gi forhåndssamtykke til intervju av varetektsinnsatte
som er ilagt restriksjoner. Når det gjelder adgang til
reportasje, foreslo departementet at det kunne gis tillatelse til
dette og at det kan knyttes vilkår til tillatelsen.
Det er ulike syn på å gi innsatte en uttrykkelig
rett til å la seg intervjue og fotografere i anstalten.
Etter departementets oppfatning kan ikke kriminalomsorgen uten å krenke
prinsippet om ytringsfrihet i Grunnloven § 100
utøve sensur ved at det gis en rett til å nekte
eller forhåndsgodkjenne manuskripter eller annet materiale
før offentliggjøring. Departementet har imidlertid
endret lovforslaget for på en bedre måte å ivareta
kriminalomsorgens behov for å hemmeligholde opplysninger
som vedrører sikkerhetsmessige forhold, jf. § 24.
Departementet har også tatt ut av lovteksten at innsatte
må gi samtykke til intervju, fordi media selv er ansvarlig
for at ordinære presseetiske regler følges. Tid
og sted for et ønsket intervju kan kriminalomsorgen bestemme.
Det foreslås lovfestet en adgang til å pålegge
den som skal gjennomføre reportasjen eller intervjuet taushetsplikt
om opplysninger som vedrører sikkerhetsmessige forhold.
Fengselsloven § 21 fastslår at innsatte
skal gis nødvendig legetilsyn, og at de plikter å la
seg undersøke og behandle av lege etter nærmere
regler. Fengselsreglementet har flere bestemmelser som omhandler
helsevern mv. Fengselshelsetjenesten er nå innpasset i
kommunenes og fylkeskommunenes øvrige helsetjeneste.
Da helsetilbudet til innsatte ikke er kriminalomsorgens ansvar,
har departementet ikke foreslått egne bestemmelser om rett
og plikt til behandling i høringsutkastet.
Komiteen viser til at adgangen til
fellesskap i dag i praksis blir sett på som tilnærmet
en rettighet som må begrunnes særskilt hvis det
skal gjøres unntak. Komiteen støtter
at dette skal videreføres gjennom lovfesting. Deltakelse
i fellesskap kan gjøre det lettere å komme tilbake
til en normal tilværelse uten kriminalitet. Komiteen vil
understreke at det er viktig at det føres tilsyn og kontroll
med de innsattes fellesskap, enten det er under organiserte aktiviteter som
arbeid og opplæring, eller mer uorganiserte fritidsaktiviteter.
Komiteen ser at for innsatte på de spesielle
avdelingene med særlig høyt sikkerhetsnivå og
på ressursavdelingene, kan det være praktiske
og sikkerhetsmessige hindringer i veien for å gjennomføre
et fellesskap. Komiteen understreker at utgangspunktet
også her skal være at de innsatte har adgang til
et fellesskap, men at dette kan begrenses helt eller delvis dersom
det er nødvendig. Ved en begrensing må det legges
ressurser i å finne tiltak som kompenserer for dette, slik
at skadevirkningene blir minst mulig. Det må også foretas
fortløpende vurderinger i forhold til om deltakelse i et
fellesskap er blitt mulig eller forsvarlig.
Når det gjelder en plikt til å delta i aktiviteter
i fengslet, vil komiteen understreke at dette er
det viktigste virkemiddelet vi har for å påvirke
og hjelpe innsatte til en tilværelse uten kriminalitet.
Det er viktig at innsatte hver dag har plikt til å stå opp
og gjøre en forpliktende innsats. Ingen skal kunne velge å passivisere
seg eller «melde seg ut» fra virkeligheten. En innsatt
som er over skolepliktig alder må selv kunne få velge
om vedkommende vil delta i arbeid, opplæring, programmer
eller andre målrettede tiltak. Det er viktig at det i størst
mulig grad lages individuelle opplegg som best ivaretar innsattes
mulighet til å klare en tilværelse uten kriminalitet
etter endt soning. Komiteen vil peke på at
mange innsatte har mangelfull utdanning, og at det er viktig å stimulere
til at opplæring fullføres både innenfor
fengslet og etter endt soning. Komiteen vil i den
sammenhengen spesielt vise til undersøkelser som viser
at mange innsatte har ulike lese- og skrivevansker, og at det er
viktig at slike problemer blir avdekket og at innsatte får
tilbud om relevant opplæring i forhold til behov.
Komiteen viser til at hensikten med den innsatsen
innsatte gjør gjennom arbeid i fengslet først
og fremst er hjelp til selvhjelp. Selv om arbeidet skaper verdier,
mener komiteen derfor at det ikke ville være
rimelig å innføre noen form for markedslønn
for den innsatsen. Dagpengene skal fungere som lommepenger til dekning
av personlige utgifter under oppholdet. Komiteen slutter
seg til at satsene bør reguleres i forskrift, og at de
kan være differensierte slik at de stimulerer til aktivitet
fra innsatte.
Komiteen viser til at frigang kan gjøre
overgangen til et liv i frihet lettere, og minske faren for tilbakefall
til ny kriminalitet. Komiteen slutter seg til forslaget
om at frigang kan gis for at innsatte kan delta i arbeid, opplæring,
program og eventuelt andre tiltak som ikke kan gis i fengslet. Imidlertid
understreker komiteen at dette bare kan skje når
det er fullt ut sikkerhetsmessig forsvarlig, og når ikke
den alminnelige rettsfølelsen taler imot det. Det må også være klart
hensiktsmessig for en positiv utvikling for den innsatte. Komiteen mener
at frigang ikke skal gis innsatte som soner på avdelinger
med høyere sikkerhetsnivå. Det må i tilfelle
bare skje dersom vedkommende burde ha vært til soning på et
lavere sikkerhetsnivå.
Komiteen peker på at retten til helsetjenester
er den samme uavhengig av om man er innsatt eller ei, og at denne
retten er regulert i andre lover.
Komiteen slutter seg til at det vil være
bedre i tråd med prinsipper om ytringsfrihet at en innsatt
skal ha rett til å la seg intervjue. Det kan også være
med på å sikre pressens mulighet til å fungere
som et kontrollorgan i samfunnet. Komiteen vil understreke
at hvordan intervjuet skal foregå i fengslet må det
være opp til kriminalomsorgen å bestemme. Det
gjelder både tid og sted for intervjuet, og også andre
forhold rundt det.
Komiteen vil imidlertid peke på at en
ubeskåret adgang til å gi intervjuer i enkelte
tilfeller vil kunne gi seg svært uheldige utslag, noe som
også er påpekt av flere høringsinstanser.
En slik adgang kan bl.a. komme i konflikt med tungtveiende personvernhensyn
- både i forhold til fornærmede, dennes pårørende
og i forhold til den innsatte selv siden vedkommende er i en svært
utsatt posisjon. Slike intervjuer vil også i enkelte tilfeller
kunne stride mot den alminnelige rettsfølelse, ikke minst
gjelder det for varetektsinnsatte som gis mulighet til omfattende «forhåndsprosedyre» gjennom
media.
Komiteen ser dette som et problem, og er i tvil om
pressens egne retningslinjer og selvjustis på en god nok
måte sikrer personverninteressene i denne sammenheng. Komiteen ser
det som naturlig om rettstilstanden i andre, sammenlignbare land
undersøkes, og ber om at det gis en tilbakemelding til
Stortinget om dette, og en vurdering av norsk lovgivning i denne
sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
støtter at innsattes mulighet til fritidsaktiviteter lovfestes,
siden det er viktig for rehabiliteringen. Flertallet viser
i den forbindelse til at det er svært forskjellige muligheter
og tilbud fra anstalt til anstalt. Det er viktig at det spilles
på ressurser innad i fengslet og i nærmiljøet. Flertallet vil
også peke på at det er viktig at kontrollen og
oversikten er god under utøvelsen av fritidsaktiviteter,
ikke minst når det gjelder fysisk aktivitet.
Flertallet viser til at behovet for å utøve
sin religion eller sitt livssyn kan være spesielt stort
når man soner, og støtter en lovfesting av retten
til å få mulighet til slik utøvelse.
Det innebærer også at det legges til rette for
tilgang til prest eller annen livssynsveileder.
Flertallet støtter en ordning med samarbeidsorganer
mellom innsatte og tilsatte hvor saker som angår det daglige
livet i fengslet kan tas opp. Det kan ansvarliggjøre innsatte
for egen og andres situasjon, og en tillitsvalgtordning kan stimulere
til et positivt engasjement.
Flertallet har merket seg at det å få daglig
opphold i friluft regnes som en selvfølge, og at det også følger
av internasjonale regler. Det er likevel viktig at dette er en lovfestet
rett. Flertallet vil understreke at dersom denne
retten skal fravikes, skal det kun skje i helt akutte og ekstraordinære
situasjoner. Flertallet vil også peke på at
luftegårder er svært ulikt utformet. For at formålet
med lufting skal ivaretas skikkelig, er det viktig at den innsatte
får en reell følelse av å være
ute i friluft.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at en samlet komité har uttalt seg om fengselsprestenes
stilling, både i budsjettinnstillingen for 1998-1999 og
for 1999-2000. I Budsjett-innst. nr. 4 (1998-1999) uttalte
komiteen at den var tilfreds med at det var lagt opp til en styrking
av fengselspresttjenesten, og at det var viktig at departementet
hadde dialog med fengselsprestenes fagforening før en evt.
overfører ansvaret for fengselspresttjenesten fra Justisdepartementet
til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) uttalte komiteen
at den forutsatte at overføringen av ansvaret for fengselspresttjenesten
fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
ikke skulle svekke fengselsprestenes stilling og samarbeidsmulighet
innenfor kriminalomsorgen, og at funksjonen deres også utvikles
i overensstemmelse med innholdet i St.meld. nr. 27 (1997-1998).
Disse medlemmer viser til at fengselsprestenes
stilling svekkes dersom det ikke lenger skal være lovfestet
at fengslene har plikt til å knytte til seg prester eller
religiøse veiledere. Disse medlemmer kan
ikke se at overføringen av fengselspresttjenesten fra Justisdepartementet
til Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet er til hinder
for at denne tjenesten fortsatt skal være lovfestet også i
den nye loven om straffegjennomføring. Disse medlemmer har vanskelig
for å se hvilke andre lover som kunne hjemle fengselspresttjenesten
enn den nye loven om straffegjennomføring. Etter disse
medlemmers syn står fengselspresttjenesten i en
annen stilling enn tjenester fra helsesektoren eller undervisningssektoren, da
retten til tjenester på disse områdene er lovfestet
i andre lover. Disse medlemmer vil understreke at innsatte
også har behov for å ivareta den åndelige
siden av tilværelsen.
Disse medlemmer fremmer forslag om følgende
tillegg som nytt annet punktum i § 23:
«Ved enhver anstalt skal det virke en prest.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at fritidsaktiviteter for fangene er viktig, at fangene bør
få lufting, at det kan være fornuftig med samarbeidsorganer
mellom fangene og de tilsatte, og at forholdene bør legges
til rette for at fanger kan utøve sin religion. Disse
medlemmer er imidlertid ikke enig i at disse velferdsgodene
skal lovfestes.
Disse medlemmer stemmer derfor imot §§ 21,
22, 23 og 25.
Etter fengselsloven § 29 kan innsatte ikke
skaffe seg eller motta annet enn det som er bestemt i loven eller
fastsatt ved nærmere regler. Andre gjenstander kan inndras
(til fordel for statskassen). Fengselsreglementet har utfyllende
bestemmelser om registrering, avlevering, oppbevaring og inndragning
av eiendeler. Innsatte får som hovedregel ikke bruke private
midler til eget behov. I lukkede fengsler er tillatt kontantsum i
dag ca. kr 450 til enhver tid.
Fengselslovutvalget foreslo at departementet skulle gi nærmere
regler om hvilke gjenstander fanger skulle tillates å ta
inn i anstalten og at gjenstandene kunne undersøkes. Utvalget
foreslo adgang til å beslaglegge gjenstander som er ervervet
uten tillatelse, mens et flertall i utvalget foreslo at adgangen
til inndragning ble opphevet.
Departementet foreslo i høringsbrevet en bestemmelse
om at det ut fra hensynet til ro, orden og sikkerhet kan gis regler
om hvilke gjenstander som er tillatt å ha i fengsel og
at gjenstandene kan undersøkes nærmere. Etter
forslaget kan gjenstanden (eller pengene) midlertidig beslaglegges.
Det ble videre foreslått adgang til destruering. Av preventive
grunner ble adgangen til inndragning videreført.
Riksadvokaten uttalte at det burde overveies om ikke den innsatte
bør gis anledning til rettslig prøving av inndragningsbeslutningen.
Departementet har omformulert bestemmelsen slik at begrepet «beslag» nå er
erstattet med en adgang til å holde pengene eller gjenstandene
tilbake, jf. § 26. Tilbakeholdsretten er av midlertidig
karakter. Etter en fornyet vurdering foreslår departementet
at inndragningsadgangen blir opphevet.
Fengselsloven regulerer ikke særskilt adgangen til daglige
rutineundersøkelser for å opprettholde ro, orden
og sikkerhet i fengslene, men det er gitt bestemmelser om låsing
av dører, orden og opprydding og tilsyn og telling av innsatte
i fengselsreglementet. Rom skal etterses med jevne mellomrom uten
at innsatte er til stede. I tillegg foretas også visitasjon
av fengselsvesenets visitasjonspatruljer ved bruk av narkotikahunder
og annet teknisk utstyr. Innsatte kan kroppsvisiteres før
og etter midlertidig fravær. Visitasjon skal også foretas
hvis det er spesiell grunn til mistanke om at en innsatt er i besittelse
av ting som han ikke har lov til å ha og ellers med regelmessige
mellomrom.
Fengselslovutvalget foreslo lovfestet adgang til å kroppsvisitere
fanger, både som rutinekontroll, stikkprøvekontroll
og ved konkret mistanke.
Departementet foreslo i høringsutkastet at det kan foretas
nærmere undersøkelse av innsatte, rom og eiendeler
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Det ble lagt til grunn at
gjeldende bestemmelser og praksis skal videreføres når
det gjelder adgang til kroppsvisitasjon mv., men med den endring
at det ble foreslått adgang til å bruke narkotikahund
i personsøk.
Det er få merknader til forslaget fra høringsinstansene.
Departementet har endret lovutkastet slik at lovteksten nå gir
en bedre spesifikasjon av hva undersøkelsen kan bestå i,
jf. § 28. Videre er formålet med undersøkelsen
angitt. I tillegg til bruk av teknisk utstyr eller hund, er adgangen
til visitasjon og kroppsvisitasjon nå positivt nevnt som
likestilte alternativer i lovteksten. Oppregningen er ikke uttømmende.
Fengselsloven har ikke bestemmelser om hvilke undersøkelser
som kan iverksettes overfor utenforstående personer eller
gjenstander som skal inn i fengselsområdet. De aller fleste
lukkede fengsler har i dag installert metalldetektorer, men fengselsvesenet
har ikke tilgang til røntgenutstyr.
Gjeldende regelverk gir ikke hjemmel til visitasjon av andre
enn innsatte. Det er heller ikke hjemmel til å bruke narkotikahund
i søk mot person.
Offentlig forsvarer har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig
samkvem med en fengslet. I praksis har det vært omdiskutert
hvorvidt forsvarer for eksempel kan pålegges å passere
metalldetektor. Også for utøvelsen av
konsulære funksjoner gjelder retten til fri kommunikasjon.
Ved brevveksling, besøk og telefon kan kontroll overfor
advokater bare finne sted hvor særlige grunner taler for
det, og slik kommunikasjon med diplomatiske/konsulære
representanter kontrolleres ikke. Før besøkstillatelse
gis, foretas det i dag vandelsundersøkelse av den besøkende.
Fengselslovutvalget foreslo at adgangen til bruk av metalldetektor
eller annet utstyr ble gitt særskilt hjemmel. Et flertall
i utvalget mente at enhver som passerer inn eller ut av et lukket
fengsel, regelmessig bør passere detektoren. Et mindretall
mente at tilsatte ved fengslet måtte fritas for slik kontroll.
Utvalget foreslo en adgang til å kroppsvisitere besøkende,
men ikke ansatte, i tilfelle hvor detektoren ga positivt utslag.
Tilsatte skulle eventuelt nektes adgang til fengslet ved positivt
utslag.
Departementet foreslo i høringsutkastet at alle personer
og gjenstander som er på fengselsområdet kan undersøkes
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Undersøkelsen kan
skje uten at det på forhånd er mistanke om ulovligheter
og vil i praksis normalt gjennomføres i lukkede fengsler.
I tilfelle hvor undersøkelsen gir positivt utslag, foreslo
departementet at personen kan avvises. Avvisning av advokater/diplomater
kunne bare skje hvis vedkommende nektet å medvirke til
undersøkelsen. Ved positivt utslag i slike tilfeller skulle
eventuelt besøk kunne kontrolleres, og den ulovlige gjenstand
fjernes.
Departementet revurderte i høringsutkastet et forslag
i Tiltaksplanen mot narkotika i fengslene om (frivillig) visitasjon
av besøkende, og konkluderte med at bruk av teknisk utstyr
eller hund var tilstrekkelig.
Departementet foreslo for øvrig lovfestet at alle kan
avkreves gyldig legitimasjon før de slipper inn i fengsel,
at det kan foretas vandelsundersøkelse før besøkstillatelse
gis, og at det ved bruk av telefon kunne foretas forhåndsundersøkelse
for å sikre rett identitet på samtaleparten. Departementet
foreslo også lovhjemmel til å kunne fotografere
innsatte.
Noen høringsinstanser er kritiske til at det ikke er foreslått
hjemmel til visitasjon av besøkende, andre til at det innføres
mulighet for undersøkelse av ansatte. Den Norske Advokatforening
mener utkastets forslag til kontroll av forsvaret representerer
et inngrep i forsvarerens frie adgang til sin klient. Det er ellers
delte meninger til å innføre en så omfattende
kontrollvirksomhet som foreslått.
Departementet fremsetter etter en ny vurdering likevel forslag
til en visitasjonshjemmel for alle som ankommer fengslet ut fra
preventive hensyn, jf. § 27. De besøkende
må samtykke til visitasjon som bare kan kreves når
det foreligger en grunn til mistanke. Det gis videre adgang til å kunne
holde personer tilbake med fysisk makt inntil politiet ankommer.
Forslaget om bruk av narkotikahund i søk mot person, opprettholdes.
Etter høringsrunden foreslås at undersøkelser overfor
forsvarere og diplomatiske representanter bare kan iverksettes ved
avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Ved positivt utslag, må disse gruppene for ikke å krenke
lov- og konvensjonsbestemmelser likevel gis adgang til å besøke
den innsatte, og kontroll ved overhøring av samtale kan
ikke iverksettes. I forslaget har departementet imidlertid gått
inn for at kontrolltiltakene påsyn og/eller bruk
av glassvegg må kunne besluttes ved positive utslag.
Med hjemmel i fengselsloven § 30 a kan det
kreves avgitt urinprøve, utåndingsprøve
eller andre undersøkelser som kan skje uten nevneverdig
ubehag dersom det er grunn til mistanke om bruk av et rus- eller
bedøvelsesmiddel. Urinprøver kan også tas
som stikkprøve eller som alminnelig rutinekontroll av innsatte
dersom særlige forhold i anstalten taler for det. Det skal
i disse tilfelle så vidt mulig innhentes forhåndssamtykke
fra Fengselsstyret.
Fengselslovutvalget foreslo at urinprøver skal kunne
kreves avgitt selv om det ikke foreligger konkret mistanke om at
fangen har brukt narkotika.
Departementet foreslo i høringsutkastet at adgangen
til å avkreve urinprøver mv. ble utvidet slik
at det ikke lenger må foreligge konkret mistanke for å kunne pålegge
dette, jf. tidligere forslag i tiltaksplanen mot narkotika. Adgangen
til å foreta «andre undersøkelser» for å påvise
misbruk ble noe utvidet. Departementet er tilfreds med at det store
flertallet av høringsinstansene synes å støtte
forslaget som følges opp i proposisjonen, jf. § 29.
Departementet følger videre opp forslaget i Tiltaksplanen
mot narkotika i fengslene om at det også gis adgang til å kunne
avsløre bruk av ulovlige dopingpreparater.
Departementet foreslår også å innføre
adgang til å avkreve blodprøve for å avdekke
bruk av rusmidler, bedøvelsesmidler og lignende i tråd
med reglene om urinprøve.
Etter § 30 a i fengselsloven kan innsatte settes
i enerom under tilsyn inntil det kan fastslås om det er stoff
i kroppen. Det kreves «særlig grunn til mistanke» for å kunne
beslutte dette tiltaket, og det forutsettes at innsatte først
har nektet å medvirke til kroppslig undersøkelse.
Et flertall i Fengselslovutvalget foreslo at denne adgangen ble
opphevet under henvisning til at straffeprosessloven § 157
i de fleste tilfeller kan anvendes hvor det oppstår behov
for undersøkelsen. Mindretallet fant det mest hensiktsmessig
at hjemmelen ble opprettholdt i fengselsloven. I tiltaksplanen for å bekjempe
narkotika foreslo departementet at tiltak som nevnt kunne iverksettes
uten krav til forutgående mistanke, og justiskomiteen sluttet
seg i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999) til at denne adgangen
ble utvidet.
Departementet foreslo i høringsbrevet den mellomløsning
at det må foreligge «grunn til å tro» at
et rus- eller bedøvelsesmiddel er skjult i kroppen for
at tiltaket kan iverksettes. Departementet foreslo videre at lege
først skulle avgi uttalelse, og at innsatte skal ha jevnlig
tilsyn av helsepersonell.
Det er ulike kommentarer fra høringsinstansene. Etter
høringen har departementet endret formuleringen som angir
sannsynlighetsovervekt ved presiseringen «sannsynlig»,
jf. § 29 annet ledd.
Etter fengselsloven § 30 a kan det også besluttes at
kroppslig undersøkelse eller annet tiltak skal iverksettes
når det er særlig grunn til mistanke om at en
innsatt skjuler et rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen. Lege
skal avgi uttalelse før tiltaket iverksettes. Samtykke
fra Fengselsstyret skal innhentes når det er praktisk mulig.
Et flertall i Fengselslovutvalget foreslo at adgangen til å beslutte
kroppslig undersøkelse av fanger ble opphevet. Flertallet
viste til at retten med hjemmel i straffeprosessloven § 157
kan beslutte kroppslig undersøkelse. Mindretallet fant
det mest hensiktsmessig at hjemmelen for slike undersøkelser
ble opprettholdt i fengselsloven.
Departementet foreslo i høringsutkastet ikke endringer
i de materielle kriterier for å beslutte kroppslig undersøkelse,
men det innføres klageadgang for innsatte til Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning. Departementet finner det hensiktsmessig at
straffegjennomføringsloven har en egen hjemmel for å kunne
beslutte kroppslig undersøkelse, jf. § 29
tredje ledd.
Komiteen understreker at det er svært
viktig at det ikke blir begått kriminalitet i fengslene,
at slikt ikke planlegges, og ellers at ro, orden og sikkerhet blir opprettholdt.
Det er derfor viktig at fengslene har kontrollsystemer som fungerer
godt. Komiteen er enig i at det spesielt må rettes
oppmerksomhet mot å forhindre at det misbrukes narkotika
i fengslene.
Komiteen slutter seg til at kriminalomsorgen kan
gi regler om hvilke gjenstander innsatte har lov å ha i
fengslet, og mener at det bør utarbeides slike regler.
Gjenstander som ellers i samfunnet er lovlige, kan lett være
uheldige med hensyn til ro, sikkerhet og orden i et fengsel, og
en innsatt bør derfor ikke ha noen rett til å bringe
slike med seg inn. Komiteen kan heller ikke se at
en innsatt, særlig i lukkede fengsler, har bruk for større
kontantsummer, og støtter derfor at begrensningene også gjelder
penger. Komiteen har merket seg at i tillegg til
den foreslåtte regelen om beslag, finnes det regler om
inndragning og beslag i straffeprosessloven som kan benyttes av
kriminalomsorgen når det er behov for det. Komiteen støtter
at disse reglene anvendes, slik at rettssikkerheten til innsatte
i denne sammenhengen dermed blir skikkelig ivaretatt.
Komiteen slutter seg videre til at kriminalomsorgen
kan undersøke innsatte, deres rom og eiendeler både
ved konkret mistanke og ved rutine- og stikkprøvekontroller.
Formålet må imidlertid være klart: Det skal
være nødvendig for å forebygge uorden
eller straffbare handlinger. Komiteen slutter seg
til at personsøk også må kunne skje ved
bruk av narkotikahunder. Komiteen kan ikke se at
det skal være noen grunn til at man ikke skal kunne bli
undersøkt av slik hund som innsatt, særlig ikke
med tanke på at det gjøres andre steder i samfunnet
overfor andre borgere. Komiteen har merket seg at
de ulike måtene å undersøke på ikke
er oppregnet uttømmende, og er likestilte. Komiteen vil
likevel understreke at de tiltakene som oppleves som minst inngripende
for den innsatte må brukes først, der det ansees
tilstrekkelig for å få undersøkt på en
tilfredsstillende måte.
Komiteen viser videre til at det er svært
viktig for en god rehabilitering at innsatte får besøk,
og at ulike yrkesgrupper gir tilbud til innsatte i fengslene. Det
fører imidlertid til at antall mennesker som passerer ut
og inn av fengslene er stort. Komiteen slutter seg
til at det nå lovfestes en større adgang til kontroll av
hele denne trafikken. Det er viktig at åpenheten ikke går
på bekostning av sikkerhet eller øker mulighet
til innsmugling av for eksempel narkotika og våpen. Komiteen er
enig i at samtlige som passerer inn og ut av et fengsel kan undersøkes
ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Komiteen understreker
at i forhold til barn må man være spesielt oppmerksom på at
undersøkelse både med hund og ellers må foretas på en
skånsom og forsiktig måte, slik at barnet ikke kan
bli skremt. Komiteen ser at det kan være
behov for en ytre visitasjon dersom det er noe grunnlag for mistanke,
og at det også kan ha en preventiv virkning. Komiteen mener
dessuten at det bør være anledning til å foreta
visitasjon av besøkende, også i form av stikkprøvekontroll,
og fremmer forslag til endring av § 27 annet ledd
i tråd med det. Komiteen støtter at
den som vil inn i fengslet må gi samtykke til slik visitasjon,
men understreker at dersom slikt samtykke ikke gis, skal vedkommende
heller ikke få adgang.
Komiteen har merket seg at forsvarere og diplomater
står i en særstilling i henhold til lov- og konvensjonsbestemmelser. Komiteen mener
at det så langt det er hjemmel for det, må også disse
personene kontrolleres. Det er også viktig at det tas i
bruk glassvegg eller annet påsyn ved besøket dersom
undersøkelser avdekker noe uregelmessig.
Når det gjelder bekjempelse av narkotika i fengslene,
viser komiteen til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 4 (1998-1999) hvor tiltaksplanen mot narkotika var omtalt. Komiteen støtter
de foreslåtte utvidelsene i adgangen til å kontrollere.
Adgangen til å ta prøver av innsatte, som ikke
er av inngripende karakter, som for eksempel urin-, blod- og utåndingsprøver,
må derfor kunne tas også som rutine- og stikkprøvekontroll. Komiteen slutter
seg til at for de mer inngripende undersøkelsene, må det
foreligge en sannsynlighet for at domfelte skjuler narkotika, og
for kroppslige undersøkelser må det være
overveiende sannsynlig.
Siden det er en stadig utvikling i stoffer man kan ruse seg på,
støtter komiteen at reglene må gjelde også for
andre typer rusmidler, som ulike dopingpreparater og piller.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at lege skal avgi uttalelse før
det treffes tiltak i form av kroppslig undersøkelse når
det er særlig grunn til mistanke om at en innsatt skjuler
et rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen. Norsk Fengsels-
og Friomsorgsforbund mener at det bør være tilstrekkelig
at vedkommende fange gis tilsyn av helsepersonell, og foreslår
at kravet om legeuttalelse skal fjernes, idet en viser til at domfelte
skal ha tilsyn av helsepersonell under benyttelsen av spesialtoalett,
og at kroppslig undersøkelse bare kan utføres
av helsepersonell. Disse medlemmer støtter
disse forslagene, og vil etter dette stemme imot § 29
annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum.
Opprettholdelse av kontakt med familie og annet nettverk er av
stor betydning for rehabilitering. Gjeldende regler gir derfor adgang
til en begrenset kontakt med omverdenen.
Fengselsloven § 24 gir innsatte adgang til
brevveksling. Brevveksling kan nektes hvis det er særlig grunn
til å tro at kontakten kan ha uheldig virkning. Brev til
og fra den innsatte skal i alminnelighet leses av anstalten før
de utleveres eller sendes. Hvis bestyreren finner at et brev ikke
skal sendes, skal brevet beholdes og den innsatte underrettes om
det. Innsatte har rett til ukontrollert brevveksling med forsvarer,
Stortingets ombudsmann for forvaltningen, anstaltens tilsynsråd
(ved formannen), og Europarådets og FNs menneskerettsorganer.
Etter dagens regler skal innsatte få motta besøk
av sine nærmeste og andre personer som det har betydning
for dem å ha forbindelse med. Besøk kan nektes når
det er særlig grunn til å tro at besøket
kan ha uheldig virkning. Besøk skal i alminnelighet foregå i
overvær av tjenestemann ved anstalten. Besøk av
barn i alderen 3-14 år bør bare tillates når
det kan gjennomføres på en skånsom måte
for barnet. Innsatte har rett til ukontrollert besøk fra
forsvarer i sak for Europarådet og FNs menneskerettighetsorganer,
og kontroll ellers bør bare skje når særlige
grunner taler for det.
I lukkede anstalter kan innsatte gis anledning til å føre
en telefonsamtale av inntil 20 minutter
i uken når lokale forhold ikke er til hinder for det og
det ikke er grunn til å tro at tillatelsen misbrukes. I
praksis gis det dispensasjon fra varigheten dersom det finnes ubetenkelig.
Telefonsamtaler i lukkede anstalter og avdelinger skal som hovedregel
avlyttes. Det kan gis pålegg om at samtalen skal føres
på et språk tjenestemannen behersker. I åpne
anstalter skal telefonsamtaler kun avlyttes hvis det anses påkrevd
av sikkerhetsmessige hensyn eller for å forebygge straffbart
forhold. Telefonsamtaler med forsvarer kan ikke kontrolleres.
Fengselslovutvalget foreslo at fanger skulle få en lovhjemlet
rett til å sende og motta brev og til å motta besøk.
Flertallet i utvalget foreslo også at fanger i utgangspunktet
fikk en rett til å telefonere, men så at det var
behov for adgang til å nekte bruk av telefon i lukkede
anstalter. Utvalget foreslo lovfestet konkrete kriterier for når
nektelse og bruk av kontrolltiltak kunne iverksettes.
Departementet foreslo i høringsutkastet bestemmelser
om postsending, besøk og telefonsamtaler som i stor grad
videreførte gjeldende rett og praksis. Kriteriene for nektelse
og iverksettelse av kontrolltiltak ble mer presist angitt i lovteksten,
og de materielle kriterier i bestemmelsene om postsending, besøk
og telefonsamtaler så langt mulig utformet likt.
I avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå foreslo
departementet at kontroll alltid skal iverksettes. Etter forslaget
skal kontroll i ordinære lukkede fengsler i alminnelighet
skje, mens kontroll kan unnlates når det antas å være
sikkerhetsmessig forsvarlig i åpne fengsler og overgangsfengsler.
Høringsinstansene har ulike kommentarer knyttet til
kontrollreglene.
Det er gjort noen endringer i bestemmelsene om postsending, besøk
og telefonsamtaler etter at høringsutkastet ble utsendt,
jf. §§ 30-32. Hovedregelen i lukkede
fengsler er fortsatt at kontroll skal finne sted, men kontroll kan
unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. Kontroll
i åpne fengsler og overgangsfengsler skal iverksettes når
det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige
grunner. Dette innebærer at disse fengslene ikke lenger
vil ha adgang til generelle stikkprøvekontroller, og at
kontroll nå må begrunnes. Departementet har videre
tilføyet en adgang til å kunne pålegge
korrespondanse ført på et språk tilsatte
behersker i sikkerhetsavdelingene. Besøksbestemmelsen er
endret slik at fengslene får en uttrykkelig plikt til å legge
forholdene til rette for at besøk av barn kan gjennomføres
på en skånsom måte.
Til Datatilsynets anførsel om at avlytting av samtaler
ikke bør skje overfor blant andre lege, psykolog og prest,
bemerker departementet at slike samtaler i praksis normalt ikke
avlyttes, men at det er naturlig at en eventuell utvidelse av personkretsen
må vurderes nærmere i forskrift. Samtalepartnerne
skal underrettes om at en telefonsamtale vil bli avlyttet.
Det er i dag ikke lovhjemmel til å ta telefonsamtalen
opp på bånd.
Departementet foreslo i høringsutkastet en begrenset
adgang til å ta telefonsamtaler opp på bånd
til tilfeller hvor det var særlig grunn til å tro
at innsatte planlegger å rømme. Enkelte høringsinstanser
er kritiske til en skjult adgang til båndopptak av telefonsamtaler.
Departementet har på bakgrunn av tilbakemeldinger fra
høringsinstansene endret ordlyden i utkastet § 32
femte ledd. Den viktigste endringen er at innsatte skal underrettes
på forhånd om at opptak vil finne sted. Kriteriet
for når båndopptak skal kunne besluttes er redusert
til når det er «sannsynlig» at den innsatte planlegger å rømme.
Begrunnelsen for bestemmelsen er først og fremst å skjerpe
kontrollen. Dette innebærer ikke at man vil avskjære
adgangen til å benytte båndopptak som et alternativt
kontrollmiddel i forhold til fremmedspråklige utlendinger,
hvis det er hensiktsmessig.
Etter fengselsloven § 34 kan innsatte tilstås
en kortere tids permisjon når særlige og vektige
grunner taler for det og det ikke er grunn til å anta at
permisjonen vil bli misbrukt. Innsatte som utholder lengre tids frihetsberøvelse
kan også tilstås slik permisjon når det anses
særlig formålstjenlig for behandlingen. I fengselsreglementet
skilles det mellom ordinære permisjoner, velferdspermisjoner
og korttidspermisjoner. Vilkårene for å få de
ulike typer permisjoner er forskjellige. Et grunnleggende fellesvilkår
er at det ikke skal være grunn til å tro at det
kan begås straffbart forhold eller brudd på permisjonsvilkår.
Permisjon gis først etter at 1/3 av straffen er
sonet, og først etter 4 år hvis man er idømt
mer enn 12 års fengsel. I 1999 ble det totalt innvilget
13 629 permisjoner. I 142 tilfeller uteble innsatte etter
endt permisjonstid.
Fengselsreglementet gir adgang til fremstilling av innsatte
når særlige grunner tilsier det. Fremstilling skal
skje med minimum to tjenestemenn, når innsatte ikke har
hatt ordinær permisjon, når han er idømt
sikring eller utholder straff for narkotika, volds- eller sedelighetsforbrytelser.
I 1999 ble det innvilget 9 360 fremstillinger fra lukket
fengsel og 16 603 fremstillinger fra åpent fengsel.
I 39 tilfeller rømte innsatte fra fremstillingen.
Straffavbrudd gis i tilfelle hvor
innsattes helsetilstand er så alvorlig at fortsatt opphold
i fengsel er utilrådelig. Straffavbrudd er en midlertidig
avbrytelse av straffen, og må tas igjen etter avbruddstidens
utløp.
Fengselslovutvalget foreslo at fangen, på visse vilkår,
burde ha rett til ordinær utgang. Kriteriene for å nekte
permisjon skulle fremgå av loven, og det burde kreves en
kvalifisert grad av sannsynlighet for uregelmessigheter for at permisjon
kunne avslås. Utvalget fremholdt at det ikke bør
fastsettes alkoholforbud for en fange som ikke har noe alkoholproblem.
Fengselslovutvalget foreslo også en bestemmelse om at frihetsberøvelsen
kunne avbrytes når dette kunne avhjelpe helsemessige problemer,
eller når det for øvrig forelå særlig
tungtveiende grunner som ikke kunne imøtekommes ved overføring
til et mindre restriktivt fullbyrdelsesalternativ.
Departementet foreslo i høringsutkastet permisjonsbestemmelser
som i all hovedsak viderefører gjeldende rett. Lovteksten
var imidlertid mer utfyllende og presis enn i dagens fengselslov.
Også når det gjaldt adgangen til å få fremstilling
og straffavbrudd, foreslo departementet i all hovedsak en videreføring av
gjeldende regler, men departementets forslag innebærer
at det ikke lenger bør stilles krav til et bestemt formål
for at fremstilling kan gis.
Forslaget innebar dessuten at forbud mot bruk av alkohol bare
kunne fastsettes når det etter en individuell vurdering
ble ansett nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig
gjennomføring. Departementet foreslo også hjemmel
til å kunne varsle fornærmede i straffesaken om
tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd i tilfeller
hvor det var av stor betydning for vedkommende å få vite
om dette.
Flere høringsinstanser er opptatt av tidspunktet for
innvilgelse av første ordinære permisjon. Svært mange
høringsinstanser er opptatt av at departementet ikke har
tatt inn forbud mot å bruke alkohol som et generelt vilkår
ved alle permisjoner, og meningene er delte. Flere høringsinstanser
kommenterer også om det bør være en adgang
til å varsle innsattes familie om permisjonen, og ikke
bare fornærmede.
Når det gjelder adgangen til å få ordinær
permisjon anser departementet det ikke som hensiktsmessig å lovfeste
uttrykkelige tidsangivelser i lovteksten. Sikkerhetsmessige forhold
og individuelle vurderinger skal være avgjørende
for om permisjon skal gis.
Slik utkastet § 36 annet ledd nå er
formulert, er utgangspunktet at det skal settes alkoholforbud ved
permisjoner, og at dette bare kan utelates når det fremstår som
sikkerhetsmessig ubetenkelig.
Reglene er ellers endret slik at fornærmede på forhånd
ikke bare kan men skal varsles om permisjonstidspunktet, når
det er av stor betydning for fornærmede å få vite
dette.
Komiteen er enig i at kontakt med verden
utenfor fengselet er viktig for innsatte av hensyn til en vellykket
rehabilitering. Det å ha kontakt med familie og øvrig
nettverk kan være avgjørende for å få en
god start etter endt soning. Det er viktig at innsatte har mulighet
til å opprettholde og opprette kontakt med andre miljøer
enn det kriminelle. Komiteen understreker likevel
at sikkerhetsmessige hensyn må være overordnet,
at slik kontakt ikke er en rettighet, og også må tåle begrensninger
ut fra praktiske hensyn.
Når det gjelder besøk av barn, viser komiteen til
at det er svært ulikt i hvilken grad fengslene har lagt til
rette for at slikt besøk skal bli så skånsomt
som mulig for barnet. Det gjelder både praktiske ting som hvor
i anstalten besøksrommet ligger, om det er tilrettelagt
for barn der og hvor bevisst holdning de tilsatte har til at de
har med barn å gjøre. Komiteen ser
derfor positivt på at det nå i loven pålegges
en plikt til å legge til rette for besøk av barn,
og forutsetter at departementet på en tilfredsstillende
måte følger opp at denne plikten blir overholdt
skikkelig ved samtlige fengsler.
Komiteen støtter også at det
blir lovhjemlet adgang til å ta opp telefonsamtaler på lydbånd
når det blir underrettet om at det vil skje. Komiteen viser til
at det først og fremst er en ordning for å ivareta
sikkerhetsmessige hensyn, og ikke noe en innsatt kan kreve at blir
gjort på grunn av språkproblemer.
Det er positivt at kriminalomsorgen nå pålegges en
plikt til å varsle fornærmede om tidspunkt for
permisjon dersom det antas å ha betydning for vedkommende. Komiteen vil
peke på at i vurderingen av om slikt varsel skal gis, er
det bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite. Komiteen mener
at begrepet «fornærmede» også bør
omfatte fornærmedes etterlatte, og har endret § 7
om taushetsplikt, § 36 om permisjoner og § 42
om løslatelse i tråd med dette.
Komiteen mener at det fortsatt bør være
alkoholforbud under permisjoner. Soningen fullbyrdes også under
en permisjon, og det burde tilsi at det ikke er lov for en innsatt å bruke
alkohol under permisjonen. Komiteen har merket seg
at mange av de innsatte har rusrelaterte problemer. Det vil innebære
at dersom alkoholforbudet skal lempes på bare i tilfeller der
det er sikkerhetsmessig ubetenkelig slik det er foreslått,
vil hovedregelen likevel bli alkoholforbud. Komiteen ser
at et slikt forbud vil kunne være vanskelig å kontrollere,
men mener likevel at prinsippet bør være helt
klart, og har endret § 36 i tråd med
dette.
Komiteen ser det som naturlig at det gjelder de samme
kriteriene for kontroll av besøk, post og telefonsamtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg også til hovedlinjene
om at det alltid skal være kontroll ved høyrisikoavdelingene,
som hovedregel kontroll i lukkede fengsler og som hovedregel kontroll
ved åpne fengsler bare når det ansees nødvendig. Flertallet understreker
at disse hovedlinjene ikke må lempe på de individuelle
vurderingene i hvert enkelt tilfelle
Flertallet støtter at dagens praksis
for innvilgelser av permisjon og straffeavbrudd videreføres, men
understreker at sikkerhetsmessige hensyn alltid skal være
overordnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer
at departementet foreslår at kontroll av besøk,
post og telefonsamtaler bare skal iverksettes i fengsel med lavere
sikkerhetsnivå og overgangsfengsler når det fremstår
som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, slik at disse fengslene
ikke vil ha adgang til generelle stikkprøvekontroller,
og at kontroll må begrunnes. Disse medlemmer ser
ingen fornuftig begrunnelse for denne liberale kontrollen av besøk,
post og telefonsamtaler, og fremmer forslag til endringer i §§ 30,
31 og 32 i samsvar med dette.
Disse medlemmer er ikke enig i at dagens praksis
for innvilgelser av permisjoner bør videreføres.
Adgangen til permisjoner fra fengsel bør i stedet skjerpes.
Fanger som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, hvor
det foreligger gjentagelsesfare, bør eksempelvis ikke kunne
slippe ut på permisjon uten å være underlagt
en ordning med medisinsk behandling/kastrering.
Akutte situasjoner kan gjøre det nødvendig
med til dels inngripende tiltak overfor den enkelte innsatte for å forebygge
skade på liv, helse og eiendom. Begrepet refselse er av
departementet nå foreslått erstattet med «reaksjon
på brudd».
Fengselsloven § 31 gir adgang til å anvende
sikkerhetscelle eller annet godkjent tvangsmiddel i den utstrekning
det er nødvendig for å avverge vold, iverksettelse
av trusler, overvinne motstand, forebygge rømning eller
for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i anstalten.
Bruk av tvangsmidler kan bare finne sted når forholdene
gjør det absolutt nødvendig og når andre
og lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt
eller åpenbart vil være utilstrekkelige. Tvangsmidler
skal brukes med varsomhet, slik at ingen blir påført
unødvendig skade eller lidelse. I dag er følgende
tvangsmidler godkjent: sikkerhetscelle, sikkerhetsseng, hånd-
og transportjern, kølle, skjold og gassboks.
Fengselslovutvalget foreslo å opprettholde adgangen
til bruk av slike tvangsmidler, samt fotjern ved intern transport.
Utvalget foretok en oppregning av de ulike tvangsmidler og faresituasjoner.
Kriteriene for bruk av tvangsmidler ble foreslått noe innsnevret,
og det ble foreslått lengstefrister for bruk av sikkerhetsseng/celle.
Departementets lovforslag i høringsbrevet ga en uttømmende
regulering av hvilke faresituasjoner som kan berettige bruk av tvangsmidler
overfor innsatte. Lovutkastet ga ellers regler for innberetning
til overordnet myndighet ved bruk av sikkerhetsseng og sikkerhetscelle.
Noen høringsinstanser er opptatt av bruk av sikkerhetsseng/-celle
og av at det ikke er satt tidsgrenser i lovteksten for bruk av denne
type tvangsmidler. Andre savner en generell hjemmel for maktanvendelse
i lovutkastet.
Departementet har i motsetning til Fengselslovutvalget ikke ansett
det hensiktsmessig med en uttømmende angivelse i lovteksten
av hvilke tvangsmidler som kan brukes. Dette bør reguleres
i forskrift. Det samme gjelder graden av tilsyn og oppfølging
fra tilsatte og helsepersonell. Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng
skal fortløpende vurderes og meldes til regionalt nivå og
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Departementet har ikke fulgt
opp utvalgets forslag om en øvre tidsgrense ved bruk av
sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. I lovutkastet er det ellers tatt
inn en begrensning om at tvangsmidler bare kan benyttes dersom forholdene
gjør det strengt nødvendig, jf. § 38.
Etter fengselsreglementet er det på visse vilkår adgang
til innskrenking i eller utelukking fra fellesskapet, bl.a. når
bemannings- eller bygningsmessige forhold gjør det nødvendig,
når innsatte selv ønsker det eller øver
uheldig innflytelse på medinnsatte ved å unnlate å oppfylle
arbeidsplikten, når det er nødvendig for å hindre
straffbart forhold eller for å opprettholde ro og orden
i fengslet. De tiltak som iverksettes skal ikke være mer
omfattende enn nødvendig.
Fengselslovutvalget anså at gjeldende bestemmelser ga
fengselsmyndighetene en for vid og skjønnsmessig adgang
til å foreta begrensinger i fangenes fellesskap, og at
dette bare burde skje som kortvarig forebyggende tiltak. I tillegg
mente utvalget at vilkårene måtte fremgå av
loven.
Departementet foreslo en uttømmende angivelse av når
forebyggende tiltak kan iverksettes. Forslaget innebar i hovedsak
en videreføring av gjeldende rett.
Høringsinstansene som uttaler seg er med få unntak
opptatt av ettårsgrensen for utelukkelse fra fellesskapet
og reglene for innberetning til overordnet instans, og det er ulike
syn på dette.
Departementet foreslo bl.a. at lovteksten angir at utelukkelsen
ikke skal vare lenger enn nødvendig, og at grunnlaget for
den skal vurderes fortløpende, jf. § 37.
Det er foreslått tidsangivelser for når tiltaket skal
overprøves av overordnet instans og når melding til
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal skje. Den øvre
tidsgrense på ett år for hvor lenge hel utelukkelse
kan vare, er en videreføring av dagens bestemmelse. Innsatte
som selv ønsker det bør kunne være utelukket
ut over et år, og § 37 er endret i samsvar med
dette. Bestemmelsen får for øvrig ikke anvendelse
for innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå og
ressursavdelinger.
Departementet foreslo i høringsutkastet en uttrykkelig
hjemmel for «kollektiv utelukkelse» av flere innsatte
når det er særlig grunn til å tro at
det vil bli begått alvorlige handlinger som kan true hensynet
til ro, orden og sikkerhet, eller når akutte bygningsmessige og
bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig. Videre
har departementet senket «beviskravet» for når
utelukkelse kan skje. Tiltaket er foreslått å kunne vare
i inntil tre døgn, med adgang til ytterligere tre døgns
forlengelse når særlige grunner gjør
det påkrevet.
Fengselsreglementet gir adgang til utelukkelse fra fellesskap
når det er særlig grunn til å mistenke
en innsatt for å ha begått en handling som kan
medføre refselse i form av innsetting i enerom eller tillegg
i straffetiden.
Fengselslovutvalget foreslo videreført adgangen til
umiddelbar utelukkelse, men slik at adgang til eneromsrefselse ble
begrenset til tap av fellesskap i fritiden. Utelukkelsen skulle
ikke kunne strekke seg ut over tre døgn.
Departementet foreslår adgang til umiddelbart å utelukke
innsatte helt eller delvis fra fellesskapet når det er
særlig grunn til å tro at det er begått
handling som kan medføre en etterfølgende reaksjon
i form av tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet eller
tap av retten til permisjon, jf. § 39. Forslaget
er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Utelukkelsen
kan etter forslaget ikke strekke seg utover ett døgn. Bare
en høringsinstans har innvendinger til regelen.
Etter fengselsloven § 26 kan det anvendes refselse overfor
innsatte som gjør seg skyldig i brudd på orden og
disiplin eller slett forhold for øvrig. I tillegg til refselse
kan det gis advarsel, utelukkelse fra undervisning og tap av begunstigelser.
Fengselsreglementet gir en uttømmende oppregning av hvilke
begunstigelser som kan fratas innsatte.
Fengselslovutvalget foreslo flere endringer i systemet
for reaksjoner på disiplinærbrudd. Utvalgets flertall
foreslo at adgangen til å beslutte tillegg i straffetiden
ble opphevet, mens mindretallet ville videreføre denne
adgangen. Fengselslovutvalget foreslo videre bl.a. at adgangen til å anvende
enerom som refselsesform ble opphevet. Det ble også vist
til at fratakelse av arbeid og undervisning ikke var en adekvat
reaksjonsform. Utvalget foreslo at det i stedet ble innført
en ordning med delvis utelukkelse fra fellesskapet, bot eller tap
av retten til ordinær utgang. Fengselslovutvalget ga for øvrig
uttrykk for at det burde vurderes å gjøre rømning
straffbart.
Departementet foreslo i høringsutkastet at adgangen
til å beslutte «tillegg i straffetiden» ble
opphevet da denne adgangen lenge har vært ansett som problematisk
i forhold til Grunnloven § 96. Det ble også foreslått
at adgangen til å beslutte innsettelse i enerom og til å utelukke
innsatte fra arbeid ble opphevet. I høringsutkastet ble
det lagt opp til følgende fremtidige reaksjoner på brudd:
skriftlig irettesettelse, tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet
og tap av adgangen til å få permisjon i inntil
fire måneder. Flere reaksjoner kan ikke gis i forening,
men en reaksjon kan kombineres med tap av en begunstigelse. Det ble
ikke foreslått at rømning skulle gjøres
straffbart.
Et flertall av de som uttaler seg om det, støtter forslaget
om å oppheve «tillegg i straffetiden» og «fulldøgns
enerom» som reaksjon. Det er ellers delte meninger blant
høringsinstansene om den foreslåtte reaksjonsmenyen
samlet sett.
Departementet fastholder de nevnte forslagene. Departementet
antar at man vanskelig kan ilegge bot på grunnlag av reglementsbrudd,
men går inn for at tap av dagpenger i en bestemt periode
kan gis som en reaksjon på et disiplinærbrudd.
Til forskjell fra i dag vil tapet omfatte dagpenger som på reaksjonstidspunktet
ikke er opptjent. Denne reaksjonen bør begrenses til tilfelle
hvor ikke en av de andre reaksjoner er adekvate eller hensiktsmessige.
Etter en ny vurdering foreslår departementet nå også en
bestemmelse som gjør rømning eller uteblivelse
straffbart. Straffen er bøter eller fengsel inntil seks
måneder, og kriminalomsorgen gis kompetanse til å begjære
offentlig påtale.
Komiteen mener at de ansatte ved norske fengsler
må få anledning til å bruke de tvangsmidlene de
finner nødvendig for å forhindre at det oppstår
farlige situasjoner og skader på personer eller gjenstander.
I de tilfellene der fanger begår lovbrudd i form av trakassering
av ansatte verbalt, ved bruk av spytting, eller på andre
måter, eller i form av voldsbruk eller hærverk,
bør disse lovbruddene etter komiteens vurdering
anmeldes til politiet og bli straffeforfulgt.
Samtidig vil komiteen understreke at graden av maktbruk
og typen tvangsmiddel ikke må være strengere enn
nødvendig, og støtter at dette går klart
fram i loven. Andre, mildere tiltak må vurderes og eventuelt prøves
først. Det er også all grunn til å differensiere bruken
av tvangsmidler etter hva som skal beskyttes. Terskelen må for
eksempel ligge mye høyere dersom det dreier seg om å avverge
skade på ting, enn skade på person. Komiteen viser
til at praksisen ved bruk av tvangsmidler er forskjellig fra fengsel
til fengsel. Det har selvfølgelig sammenheng med typen
innsatte, men også med holdninger på den enkelte
anstalt. Komiteen ber om at man er oppmerksom på dette
både under utdanningen, og i den daglige driften.
Komiteen slutter seg ellers til kriteriene for bruk
av tvangsmidler og melding om dette. Når det gjelder innhenting
av uttalelse fra lege ved bruk av sikkerhetsseng eller -celle, ser komiteen at
det kan oppstå akuttsituasjoner hvor det ikke vil være
praktisk mulig umiddelbart å få en leges vurdering.
Hovedregelen må likevel være at det skal gis en
slik uttalelse før avgjørelsen tas, og at den
må innhentes så snart det er praktisk mulig.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
reglene om utelukkelse fra fellesskapet når det ansees
nødvendig av forebyggende hensyn.
Komiteen mener at de foreslåtte reaksjonene på brudd
virker hensiktsmessige. Komiteen ser at trussel om
tillegg i straffetiden kan være en virkningsfull reaksjon,
men har merket seg at det kan være problematisk i forhold
til Grunnlovens regel om at ingen skal dømmes uten etter
lov og dom. Administrasjonen kan ikke gjøres både
til aktor og dommer.
Komiteen støtter videre forslaget om
at rømming eller annen unndragelse av gjennomføringen
av straffen gjøres straffbart. I noen tilfeller kan nok
administrative reaksjoner innenfor kriminalomsorgen virke mest effektivt.
For de groveste tilfellene er det rent prinsipielt og av preventive
grunner viktig å ha mulighet til ordinær straffeforfølgelse
og straff.
Etter fengselsloven § 35 kan en innsatt som
er dømt til fengselsstraff løslates på prøve
når han har utholdt 2/3 av straffen, dog minst
to måneder. Fengselsstyret har i 1999 strammet inn en praksis
med tilnærmet automatisk prøveløslatelse,
og det skal nå foretas en individuell vurdering av hvorvidt
løslatelsen totalt sett fremstår som tilrådelig.
Innsatte som er idømt fengselsstraff i mer enn 18 år
kan løslates på prøve etter å ha
vært fengslet i minst 12 år.
Etter fengselsloven § 36 kan innsatte løslates
på prøve etter halvdelen av straffetiden i tilfelle
hvor det anses særlig begrunnet. Etter fast praksis vurderes utenlandske
innsatte som skal utvises fra Norge for løslatelse når
7/12 av straffen er gjennomført. Etter fengselsloven § 45
kan dessuten innsatte løslates kort tid før løslatelse
ellers skulle skje når særlige grunner taler for
det.
Fengselslovutvalget konkluderte enstemmig med at prøveløslatelsesinstituttet
burde oppheves i sin helhet, og at mulighetene for en gradvis tilpasning
til frihet ville bli bedre ivaretatt ved hjelp av et foreslått opplegg
for «utslusing». Utvalget understreket at forslaget
måtte innebære en justering i domstolens straffeutmåling
slik at man ikke fikk økt soningstid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at dagens regler
om adgang til prøveløslatelse ble videreført. Kriteriene
for å nekte løslatelse ble presisert i lovteksten,
men ikke angitt uttømmende. For utenlandske statsborgere
som skal utvises ble det foreslått at prøveløslatelsen
kunne gjøres betinget av at utvisning rent faktisk ble
iverksatt.
Med et par unntak har ingen av høringsinstansene kritiske
merknader til at domfelte kan løslates på prøve
etter at 2/3 av straffen er gjennomført. Enkelte
mener at hjemmelen for å løslate personer med
straff på mer enn 18 år etter 12 år bør
oppheves.
Departementet opprettholder forslaget, jf. § 42, men
foreslår at «12-års-regelen» oppheves.
Departementet har vurdert om nektelse av prøveløslatelse
er å anse som en «strafferettslig sanksjon» etter
EMK art. 6. Departementet har kommet til at det ikke er nødvendig
med en endring av gjeldende rett ved å innføre adgang
til domstolsprøving i saker hvor prøveløslatelse
nektes.
Når domfelte blir løslatt på prøve
skal det fastsettes en prøvetid. Prøvetiden skal
være minst seks måneder og høyst tre år.
Når den gjenstående straffetiden er mer enn
tre år kan det fastsettes en prøvetid på høyst
fem år.
Fengselslovutvalget understreket det prinsipielt uheldige i at
fengselsmyndighetene kan iverksette tiltak overfor domfelte som
strekker seg utover endt straffetid.
Departementet foreslo i høringsutkastet at prøvetiden
skal utløpe på det tidspunktet hvor fengselsstraffen
ville vært gjennomført i sin helhet.
Det er delte meninger om forslaget blant høringsinstansene.
Departementet fastholder at domstolens utmåling av straffens
lengde bør avspeiles i lengden på prøvetiden,
og opprettholder forslaget, jf. § 42.
Det er et grunnvilkår for prøveløslatelse
at domfelte ikke begår nye straffbare handlinger i prøvetiden.
I tillegg kan det fastsettes mange av de samme vilkårene
som ved en betinget dom. I praksis har vilkåret om tilsyn
fra friomsorgen stått sentralt.
Friomsorgsutvalget foreslo i NOU 1993:32 at tilsyn som særvilkår
burde avvikles så fremt det ikke framsto som et alternativ
til soning fram til full tid.
Departementet foreslo i høringsbrevet at tilsynet skulle
erstattes av en fremmøteplikt for kriminalomsorgen, og
at kriminalomsorgen i tillegg skulle kunne pålegge den
domfelte andre prøveløslatelsesvilkår som
ble ansett nødvendige for å motvirke ny kriminalitet
eller for kontroll. Lovforslaget ga en snevrere adgang til å fastsette
vilkår enn etter dagens regler. Vilkår kunne oppheves
eller endres når prøveløslattes forhold
tilsier det, og perioden med møteplikt kunne forlenges
når «særlige forhold» tilsier
det, for eksempel fare for ny kriminalitet.
Flere høringsinstanser er kritiske til ulike deler av forslaget,
bl.a. mener flere at det bør kunne settes flere vilkår
enn foreslått.
Departementet har justert ordlyden i lovutkastet slik at møteplikt
skal fastsettes «dersom det fremstår som nødvendig
for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring»,
jf. § 43. Når det gjelder møtepliktens utstrekning
i tid mener departementet for øvrig at tre måneders
møteplikt kan være et hensiktsmessig utgangspunkt.
Departementet holder fast ved forslaget om at adgangen til å sette
prøveløslatelsesvilkår så langt
som mulig må begrenses til vilkår kriminalomsorgen
rent faktisk har mulighet til å følge opp og kontrollere.
Prøveløslatte skal møte for kriminalomsorgen
i upåvirket tilstand. Departementet ønsker imidlertid
ikke å åpne for at det skal kunne settes et totalforbud
mot bruk av lovlige rusmidler. Departementet har ellers tilføyet
i lovteksten at prøveløslatte skal kunne pålegges å overholde
bestemmelser om arbeid eller opplæring i perioden med møteplikt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at prøveløslatelse kan
brukes som et virkemiddel for å få en gradvis
tilpasning til samfunnet og til et liv uten kriminalitet. Dersom
prøveløslatelse finner sted, skal dette være
en integrert del av fullbyrdelsen av fengselsstraffen. Den kan være
et riktig virkemiddel for en innsatt som har gått gjennom
en progresjon i soningen med soning under stadig mindre kontroll
og med mer selvstendig ansvar. Flertallet vil imidlertid
understreke at prøveløslatelse skal skje etter
en individuell vurdering, og at ingen har rett eller krav på løslatelse
før tiden. De sikkerhetsmessige hensynene skal være
overordnet, slik at prøveløslatelse ikke skal
skje dersom det er tvil om den innsatte vil begå nye lovbrudd
under prøveløslatelsen. Prøveløslatelse
bør heller ikke finne sted dersom det strider mot den allmenne
rettsfølelsen, og flertallet forutsetter
at dette inngår som et hensyn i den totalvurdering som
skal gjøres etter § 42 femte ledd der det fremgår
at prøveløslatelse ikke skal besluttes hvis omstendighetene
etter en totalvurdering gjør løslatelse utilrådelig. Flertallet er
enig i at det også bør legges vekt på den
innsattes adferd under soningen. Den kan si noe om vedkommende er
i stand til å bli løslatt, og det kan dessuten
bidra til at innsatte stimuleres til en bedre adferd.
Flertallet slutter seg til at det er prinsipielt
riktig at prøvetiden utløper på det tidspunktet
den idømte fengselsstraffen ville vært gjennomført
i sin helhet. Det harmonerer også med synet om at prøveløslatelsen
er en del av straffegjennomføringen.
Flertallet viser for øvrig til at i forbindelse med
gjennomføring av fengselsstraff og samfunnsstraff er det
inntatt klare hjemler for å kreve ulike prøver
for å kunne kontrollere at for eksempel rusforbud overholdes.
Tilsvarende hjemmel er ved en feil ikke inntatt i reglene om prøveløslatelse,
og flertallet foreslår derfor i samråd
med departementet inntatt en hjemmel som nevnt i § 43
ved en tilføyelse i tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at hovedregelen bør være at man skal sone tiden fullt
ut. Prøveløslatelse etter 2/3 tid kan
brukes som påskjønnelse i spesielle tilfeller.
Det er meningsløst å opprettholde et system som
ikke er i samsvar med normal språklig terminologi. Komiteen
har gjentatte ganger gitt uttrykk for at idømte straffer
er for lave, og bør økes spesielt for volds- og
sedelighetsforbrytelser samt for gjengangere. Det blir derfor en
motstrid dersom man gjennom reglene om prøveløslatelse
opprettholder en slik generell straffereduksjon. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«§ 42 første ledd første
punktum skal lyde:
Kriminalomsorgen kan, dersom særlige grunner taler for
det, løslate domfelte på prøve når
vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført
to tredjedeler av straffen og minst 60 dager.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ordningen med prøveløslatelser bør
oppheves, uten at det må føre til at det idømmes
mildere straffereaksjoner. Ordningen med prøveløslatelse
etter 2/3-soning virker kun til å «kaste blår
i øynene» på opinionen, som vil få inntrykk
av at det i Norge idømmes strengere straffer enn det reelt sett
gjøres. Disse medlemmer mener at det bør være
en tilsynsperiode etter at en person er løslatt fra fengselet,
men denne perioden må begynne etter endt soning.
Disse medlemmer stemmer etter dette imot § 10
første ledd bokstav e, § 42, med unntak
av syvende ledd, samt §§ 43, 44 og 45,
og fremmer forslag til endring av § 41 første
punktum.
I utgangspunktet har varetektsinnsatte underlagt restriksjoner
ikke adgang til å delta i fellesskap med andre innsatte.
Samtykke til kontakt med andre kan bare besluttes av påtalemyndigheten,
eventuelt domstolen. Varetektsinnsatte uten restriksjoner har samme adgang
som domsinnsatte til å delta i alle aktiviteter i fengselet,
men varetektsinnsatte har ikke en aktivitetsplikt slik domfelte
har. Varetektsinnsatte har krav på å bli behandlet
av sin private lege hvis vedkommende ønsker det.
Varetektsinnsatte ble ikke regulert i det utkastet til ny fengselslov
som Fengselslovutvalget la frem.
I høringsutkastet foreslo departementet å regulere varetektsinnsatte
mv. i et eget kapittel i den nye loven. Bestemmelsene var hovedsakelig
i samsvar med gjeldende rett. Forskjellen var først og
fremst at departementet foreslo å lovfeste en del prinsipper
for behandling av varetektsinnsatte for å styrke gruppens
rettsstilling.
Høringsinstansene er generelt meget positive til at varetektsinnsattes
rettsstilling styrkes. De viktigste forhold som er berørt
av høringsinstansene er prioritering (ressursmessig) av
varetektsinnsatte underlagt restriksjoner, spørsmålet
om ansvaret for fremstilling av varetektsinnsatte utenfor fengsel
og varetektsinnsattes adgang til å benytte egen lege. Det
er ulike syn på disse spørsmålene.
Departementet foreslår en egen regel i § 2
som pålegger kriminalomsorgen å sikre varetektsinnsatte
tilfredsstillende forhold.
Fengselsloven av 1958 har flere bestemmelser som gir enkelte
rettigheter til varetektsinnsatte som domsinnsatte ikke har. Enkelte
bestemmelser ønsker departementet å videreføre
fordi de er praktiske, andre tas ut.
Departementet foreslår å regulere varetektsinnsatte
som er ilagt brev- og besøksforbud eller kontroll gjennom
direkte henvisninger til aktuelle bestemmelser i straffeprosessloven.
Varetektsinnsatte underlagt restriksjoner må prioriteres
i form av ressurser og spesialtiltak for å avhjelpe negative
skadevirkninger av isolasjonen, jf. § 46.
Varetektsinnsattes mulighet til å motta besøk
av og la seg behandle av privat lege opprettholdes i tråd med
den adgang som er vedtatt i de europeiske fengselsregler art. 98,
ved at varetektsinnsatte kan anmode om å bli behandlet
av sin private lege dersom det er «rimelig grunn» til
det. Forslaget omfatter også tannlege. Hovedregelen må være
at legen møter opp i fengslet.
Komiteen ser positivt på at
det lages et eget kapittel i straffegjennomføringsloven
som bidrar til å styrke varetektsinnsattes rettsstilling.
Varetktsinnsatte er i en spesiell situasjon, siden de ikke er straffedømte. Komiteen er
enig i at innsatte på varetekt med restriksjoner må prioriteres
i et fengsel. Det er viktig at skadevirkningene av restriksjonene
bøtes på så langt det er mulig. Det er
særlig viktig å ha stor oppmerksomhet mot dem
som er i en slik situasjon over lengre tid.
I St.meld. nr. 27 (1997-1998) foreslo departementet å styrke
muligheten til å føre kontroll med samfunnstjenestedømte
ved at retten skulle kunne pålegge den domfelte også å gjennomføre
et tilsynsprogram. Departementet foreslår nå å gå lengre,
ved å øke antallet timer som den domfelte skal
gjennomføre pr. måned, og at timene skal kunne
fylles med andre tiltak enn arbeid. I tillegg blir domstolen gitt
anledning til å sette vilkår om at den domfelte
skal overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring,
behandling eller forbys samkvem med bestemte personer.
Friomsorgsutvalget kritiserte i sin innstilling NOU 1993:32 fastsettelsen
av vilkår i forbindelse med betingete dommer, og mente
at fastsettelsen kunne virke tilfeldig. Utvalget foreslo at tilsyn
og andre særvilkår i all hovedsak burde gjelde
dommer som ligger i skjæringspunktet mellom betingede og
ubetingede dommer.
I høringsutkastet ble samfunnsstraff foreslått
lovfestet i straffeloven § 28 a som en ny hovedstraff,
bygget opp etter systemet for samfunnstjeneste. Straffen skulle
være en kombinasjon av dagens samfunnstjeneste og betinget
dom med tilsynsprogram, og erstatte disse reaksjonsformene. Anvendelsesområdet
var som i dag straffbare handlinger som ellers ville medført
fengselsstraff i inntil ett år, men i større grad
enn etter dagens praksis både ubetinget og betinget fengselsstraff.
Siktedes samtykke var den eneste absolutte begrensningen for idømmelse
av samfunnsstraff.
Departementet foreslo at dagens regler om tilsyn ved betinget
dom ble erstattet med regler om en meldeplikt. Denne meldeplikten
skulle ikke innebære noen oppfølging av den domfelte
utover å registrere at han eller hun melder seg som forutsatt.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
at samfunnsstraff blir regulert som en hovedstraff. Enkelte var
skeptiske til at samfunnsstraffen skal erstatte betinget dom med
tilsyn, andre mente anvendelsesområdet er uklart og Riksadvokaten
hadde forslag til annen ordlyd i § 28 a.
Departementet fastholder at anvendelsesområdet for samfunnsstraffen
må knyttes opp mot både betinget og ubetinget
fengselsstraff, men foreslår en endring i lovteksten i § 28
a første ledd i tråd med Riksadvokatens forslag.
Kriteriet for å kunne idømme samfunnsstraff blir
etter dette om den aktuelle forbrytelse har en strafferamme på 6 år
eller mindre. Den nedre del av anvendelsesområdet skal
være saker i skjæringspunktet mellom betinget
og ubetinget dom. Det er videre et krav at den siktede er bosatt
i Norge.
I motsetning til forslaget i høringsutkastet har departementet åpnet
for at domstolen kan sette vilkår når den dømmer
til samfunnsstraff, men denne adgangen bør ikke benyttes
annet enn der domstolen finner det hensiktsmessig å reagere
med omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis den domfelte
gjentatt bryter vilkårene.
Ved samfunnstjeneste beslutter domstolen i dag omfanget og intensiteten
av straffen innenfor en ramme på 360 timer og ett års
gjennomføringstid. 20 timer samfunnstjeneste pr. måned
er antydet som en veiledende norm.
Departementet foreslo i høringsbrevet at den øvre grensen
for timetallet heves fra 360 til 420 timer. Samtidig videreførte
man dagens forutsetning om inntil ett års gjennomføringstid.
Departementet valgte også å videreføre
domstolens adgang til å fravike den øvre grensen
på ett års subsidiær fengselsstraff når sterke
grunner taler for det. Timetallet bør ikke være høyere
enn at det lar seg gjøre å legge til rette gjennomføringen
for domfelte som er i fullt arbeid eller opplæring, og
departementet antydet en ny norm på 30 timer samfunnsstraff
pr. måned.
Det er ulike syn på forslaget. Bare én høringsinstans
mener at timetallet blir for høyt. Enkelte mener timetallet
bør økes ytterligere.
Departementet mener at gjennomføringstiden i utgangspunktet
skal tilsvare den subsidiære fengselsstraffen som domstolen
fastsetter. En økning av intensiteten utover hva som er
foreslått vil, etter departementets mening, gjøre
det praktisk vanskelig for personer som er i fullt arbeid eller
under opplæring å gjennomføre straffen.
Innholdet i samfunnstjenesten er ulønnet samfunnsnyttig
arbeid. Ny kriminalitet i løpet av gjennomføringstiden
eller manglende oppfølging av tjenesteplikten kan føre
til omgjøring til ubetinget fengselsstraff hvis bruddet
er alvorlig eller har skjedd gjentatt.
Innholdet i tilsyn ved betinget dom er generelt angitt i straffeloven § 53
nr. 2. Kriminalomsorgen er gitt vidt skjønn mht. hva tilsynssamtalen
skal gå ut på. Retten kan også knytte
ulike særvilkår til tilsynet.
Departementet foreslo i høringsbrevet at kriminalomsorgen
skulle gis myndighet til å beslutte det nærmere
innholdet av samfunnsstraffen. Det ble vist til at domstolen i dag
i stor grad bygger på forslag fra kriminalomsorgen når
den utformer betingete dommer med tilsynsprogram. Møteplikten
skulle være grunnsteinen i frihetsbegrensningen. Innholdet
i samfunnsstraffen ble i forslaget presisert som arbeid, program
eller andre tiltak som er egnet til å motvirke kriminalitet.
Enkelte høringsinstanser kritiserer departementets forslag
om å forskyve myndigheten til å fastsette innholdet
i straffen fra domstolen til kriminalomsorgen. Flere mener at man
risikerer at domstolen ikke vil velge denne reaksjonen.
Departementet mener det beste utgangspunktet for å kunne
oppnå en individuell tilrettelegging av straffen, er at
kriminalomsorgen gis anledning til å fastsette og justere
innholdet i samfunnsstraffen etter at domstolen har besluttet hvilket
omfang og intensitet straffen skal ha.
Departementet foreslår også at domstolen gis
anledning til å fastsette vilkår som den domfelte
skal overholde i gjennomføringstiden, men domstolen skal bare
kunne fastsette vilkår som er egnet til å følges opp
i form av omgjøring ved brudd.
Begrepet «arbeid» som ble brukt i høringsutkastet er
erstattet med «samfunnsnyttig tjeneste», uten
at det skal innebære noen endring av realiteten. Deltakelse
i program og behandling skal i utgangspunktet bygge på frivillighet,
men noen program er såpass lite konfronterende i forhold
til den enkelte at de bør kunne anvendes uten et samtykke
fra den domfelte.
Dersom ikke påtalemyndigheten eller domstolen anser
at det er behov for en kartlegging av den domfelte, bør
ikke kriminalomsorgens behov alene kunne begrunne innhenting av
personundersøkelse.
Nærmere krav til domfeltes gjennomføring av samfunnstraffen
gis i § 54.
Under gjennomføring av samfunnstjeneste er beruselse
i tjenesten framhevet som et eksempel på et alvorlig brudd.
Under gjennomføringen av en betinget dom med tilsyn er
det ikke satt noe tilsvarende krav til domfelte.
I høringsutkastet ble det presisert at den domfelte skal
møte upåvirket av berusende eller bedøvende midler
for å gjennomføre det idømte antallet
timer. Det gis ikke et generelt forbud mot å bruke rusmidler, men
domfelte som kriminalomsorgen mener kan komme til å begå ny
kriminalitet rettet mot noens liv eller helse, skal kunne pålegges
generelt å avholde seg fra å bruke rusmidler.
Svært få høringsinstanser har uttalt
seg om disse forslagene.
Departementet følger opp forslaget, jf. §§ 54
og 55.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at i vurderingen av om samfunnsstraff
kan idømmes, må det legges vekt på at
straffens formål blir oppfylt, og hensyn til sikkerhet
må være overordnet. Hensynet til den allmenne
rettsfølelsen og til fornærmede må også veie tungt. Flertallet er
enig i at samfunnsstraff særlig kan være aktuelt
for unge lovbrytere, og at det i større grad bør
idømmes samfunnsstraff enn rene betingede straffer for
disse. Det er viktig at straffereaksjonen overfor unge er en følbar
reaksjon, og at unge lovbrytere ikke får en følelse
av å ha «sluppet unna». Det er også viktig
at reaksjonen og vilkårene eller arbeidet er relevant i
forhold til handlingen og individuelt tilpasset.
Når det gjelder innholdet i samfunnsstraffen deler flertallet den
oppfatningen at det er størst mulighet til å kunne
få de beste individuelt tilpassede og relevante oppleggene
ved at innholdet defineres av kriminalomsorgen. Men det er også viktig
at domstolene kan sette vilkår som må overholdes
for at den domfelte skal få sone samfunnsstraff.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Fremskrittspartiet, støtter hovedlinjene
i den nye samfunnsstraffen. Ved at de som er dømt til samfunnsstraff
nå også kan dømmes til å gjennomføre tilsynsprogram,
blir det flere likheter mellom denne typen straff og en betinget
dom med særvilkår. Det er derfor naturlig med
en felles betegnelse samfunnsstraff, som viser at dette er en straff
som i utgangspunktet skal gjennomføres ute i samfunnet,
i motsetning til fengselsstraffen.
Dette flertallet slutter seg til kriteriene for å kunne
idømme samfunnsstraff. Ved å sette en grense for
handlinger med en strafferamme på inntil seks år, utelukkes
de alvorlige forbrytelsene.
Dette flertallet slutter seg videre til forslaget om å heve
den øvre grensen for antall timer til 420 timer og normalt
30 timer pr. måned, og viser i den forbindelsen til sine
merknader om dette i Innst. S. nr. 6 (1998-1999).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil endre
reglene for bruk av samfunnsstraff slik at samfunnsstraff i hovedsak
brukes for førstegangsdømte og aldri ved volds-
eller sedelighetskriminalitet. Disse medlemmer fremmer
forslag til endringer i straffeloven § 28 a i
tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
positivt på innstramningen i samfunnstjenesten i form av økning
av den øvre grensen for antall timer, og ved at samfunnstjeneste,
som nå omdøpes til samfunnsstraff, kombineres
med idømming av tilsynsprogram og kan benyttes også som
erstatning for betingede dommer.
Disse medlemmer reagerer imidlertid sterkt på at
samfunnsstraff skal kunne brukes for kriminelle handlinger med en
strafferamme helt opp til 6 års fengsel. Disse medlemmer mener
at samfunnsstraff kan ha en positiv effekt dersom en forbryter får anledning
til å gjøre opp for seg i form av samfunnsnyttig
arbeid, og mener derfor at en slik ordning kan benyttes som tilleggsstraff
i forbindelse med betingede dommer. Forutsetningen må da
være at den straffedømte må arbeide på full
tid, og ikke bare noen få timer hver dag. Slik samfunnsstraffen
legges opp i lovforslaget vil den hovedsakelig virke til å redusere straffebyrden.
Forslaget er derfor uakseptabelt for disse medlemmer.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 28 a
i straffeloven og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at samfunnsstraff
kun kan idømmes som tilleggsstraff ved betingede dommer.»
Komiteen mener at det er en selvfølge
at en som er dømt til samfunnsstraff skal være
helt rusfri når vedkommende møter opp for å gjennomføre
ulike oppgaver og delta i tiltak. Det harmonerer også med rusforbudet
som gjelder i fengslene. Komiteen ser at det vil
være problematisk å kontrollere et forbud mot
alkohol som strekker seg utover den tiden domfelte har kontakt med
kriminalomsorgen eller dens samarbeidspartnere. Dessuten er samfunnsstraffen
en straffeform som krever mer av domfelte i forhold til å ta
ansvar for egen situasjon, og takle det åpne samfunnets
utfordringer. Komiteen slutter seg derfor til at det
i utgangspunktet ikke skal være et absolutt alkoholforbud
for alle som er dømt til samfunnsstraff. Komiteen understreker
samtidig at et slikt forbud alltid må settes dersom det
er noen grunn til å tro at den straffedømte etter
tilgang til alkohol kan komme til å begå alvorlig
kriminalitet rettet mot noens liv eller helse. Det samme må gjelde
dersom vedkommende har et rusproblem.
Departementet ser det som svært viktig at brudd på vilkårene
under prøveløslatelse eller ved gjennomføringen
av samfunnsstraff blir møtt med konsekvente og effektive
reaksjoner.
Når prøveløslatte og betinget dømte
bryter fastsatte vilkår kan forhørsretten beslutte
at den løslatte/betinget dømte må fullbyrde
den ubetingede fengselsstraffen, eller sette en ny prøvetid
og nye vilkår. Ved brudd på forutsetningene under
samfunnstjeneste er retten gitt myndighet til å velge om
straffen skal fullbyrdes helt eller delvis.
Hvis en prøveløslatts forhold gir grunn til
det, kan fengselsdirektøren i forebyggende øyemed
oppheve, endre eller fastsette nye vilkår eller endre prøvetiden, før
brudd skjer. Domstolen har den samme myndigheten overfor betinget
dømte. I en del fylker har friomsorgen etablert en ordning
hvor den domfelte innkalles til «innskjerpingssamtaler» hos
politiet eller hos kontorsjefen i friomsorgen, før saken
vurderes for omgjøring. Før innskjerpingssamtalen
gis gjerne en skriftlig eller muntlig advarsel (irettesetting).
Friomsorgsutvalget mente at friomsorgen burde ha flere reaksjonsalternativer
ved brudd på vilkår, og foreslo lovfestet følgende
alternativer: skriftlig irettesettelse, innskjerping av vilkår
og iverksetting av hvilende vilkår.
I høringsutkastet opprettholdt man rettens adgang til å vedta
fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen, men ikke
adgangen til å sette nye vilkår ved brudd på prøveløslatelse.
Det ble foreslått en mer systematisk bruk av delvis fullbyrdelse
av fengselsstraffen som en form for «korttidsfengsling»,
slik det var foreslått i St.meld. nr. 27 (1997-1998).
Departementet foreslo videre ulike reaksjonsformer som kriminalomsorgen
skulle iverksette før begjæring om fullbyrdelse
av fengselsstraffen ble fremmet for retten. Ved første
gangs brudd skulle kriminalomsorgen kunne pålegge domfelte å møte
til innskjerping av vilkårene/kravene, og eventuelt
fastsette nye, nærmere angitte vilkår. I tillegg
ble det foreslått at politiet fikk uttrykkelig hjemmel
for å avhente domfelte når dette var nødvendig
for å få gjennomført reaksjonen.
Svært få høringsinstanser kommenterte
hvilke reaksjoner den domfelte bør kunne ilegges ved brudd.
Departementet foreslår lovfestet bruddreaksjonene som
ble fremsatt i høringsutkastet dvs. innskjerpingssamtale
og fastsetting av vilkår, jf. § 58.
Både ved betinget dom, prøveløslatelse
og samfunnstjeneste setter gjeldende regler krav til at bruddet skal
være «alvorlig eller gjentatt» for at
retten skal kunne beslutte fullbyrding av fengselsstraffen.
Friomsorgsutvalget ga uttrykk for at tilsyn og andre særvilkår
bare bør fastsettes der man har til hensikt å reagere
på brudd.
Det ble i høringsutkastet satt som forutsetning at prøveløslatte/samfunnsstraffdømte
måtte ha begått mer enn ett brudd før
det var aktuelt å bringe saken inn for forhørsretten.
Det ble imidlertid foreslått en forenkling ved at man ikke
lenger skulle anvende begrepet «alvorlig» brudd.
Departementet bemerker at hvis samfunnsstraffdømte reiser
til utlandet eller opptrer destruktivt i en gruppesituasjon skulle
dette regnes som et brudd.
Det er ikke kommet innvendinger til det materielle innholdet
i forslaget.
Departementet bemerker at det er tilstrekkelig med ett nytt brudd
etter at domfelte har vært igjennom en innskjerpingssamtale
for at saken skal kunne bringes inn for forhørsretten,
jf. lovforslaget §§ 44 annet ledd og
58 annet ledd. Dersom den domfelte totalt neglisjerer oppmøteplikten,
og unnlater å møte til innskjerpingssamtalen,
kan kriminalomsorgen anmode politiet om å pågripe
og fremstille ham/henne.
Straffeloven gir forhørsretten myndighet til å beslutte
fullbyrding av fengselsstraffen når prøveløslatte/betinget
dømte eller samfunnstjenestedømte bryter forutsetningene.
I praksis blir prøveløslatte og betinget dømte
bare helt unntaksvis satt inn i fengsel på grunn av vilkårsbrudd
som ikke innebærer ny kriminalitet. Det er utelukkende
påtalemyndigheten som kan bringe bruddsakene inn for retten.
Friomsorgsutvalget foreslo å begrense domstolens myndighet
ved brudd slik at den ikke lenger skulle kunne vurdere om fengselsstraffen
skulle fullbyrdes dersom alvorlig eller gjentatt brudd var konstatert, men
i så fall var pålagt å omgjøre
straffen til fengsel.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (1997-1998)
var flertallet i justiskomiteen enig med departementet i at man
burde vurdere å overføre kompetansen til å beslutte
omgjøring ved brudd på særvilkårene
fra domstolen til kriminalomsorgen. Departementet vurderte dette
i høringsbrevet, men konkluderte med at dagens ordning
burde videreføres. Departementet foreslo imidlertid at
også kriminalomsorgen fikk myndighet til å fremme
sakene for retten, med mindre forholdet omfattet ny straffbar handling. Dersom
retten konstaterer et gjentatt brudd, skal retten ikke vurdere om
fengselsstraffen skal fullbyrdes, men bare om fullbyrdingen skal
skje helt eller delvis. Den domfelte vil etter forslaget kunne påkjære
forhørsrettens avgjørelse. Kjæremål
skal som hovedregel ikke gis oppsettende virkning.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at beslutning
om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen skal
tilligge domstolen. Enkelte anbefaler likevel at man flytter beslutningskompetansen
for gjeninnsettelse av prøveløslatte til kriminalomsorgen. Det
er ellers ulike syn på om kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten
skal gis myndighet til å bringe vilkårsbrudd inn
for forhørsretten.
Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet.
Det foreslås at påtalemyndigheten kan fremme bruddsaker
som gjelder nye straffbare forhold, mens kriminalomsorgen, evt.
påtalemyndigheten etter anmodning fra kriminalomsorgen,
fremmer saker om brudd på særvilkårene.
Ved ny kriminalitet i forbindelse med prøveløslatelse
er domstolen gitt myndighet til å bestemme om reststraff
bør fullbyrdes. Ved ny kriminalitet under samfunnstjeneste
som innebærer et «alvorlig eller gjentatt» brudd
på forutsetningene, skal domstolen beslutte hel eller delvis
fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
I høringsutkastet ble dagens reaksjonsalternativer og
beslutningsmyndighet opprettholdt, men slik at den straffbare handlingen
måtte ha skjedd «gjentatt» for at retten
skulle kunne beslutte fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.
Få høringsinstanser omtaler behandlingen av
nye straffbare forhold.
Departementet foreslår ikke videreført kompetansen
retten i dag har til å endre gjennomføringstiden
i de tilfellene hvor retten avsier en særskilt dom for
den nye handlingen. I prøveløslatelsessituasjoner
får retten heller ikke lenger mulighet til å oppheve
eller endre fastsatte vilkår, sette nye vilkår
eller forlenge prøvetiden.
Etter en ny vurdering har departementet tatt ut kravet om gjentagelse
for at retten skal ha anledning til å vurdere om den subsidiære
fengselsstraffen/reststraffen bør fullbyrdes.
Komiteen ser det som avgjørende
at det skal reageres effektivt når domfelte bryter vilkårene
som er satt i forbindelse med prøveløslatelse
og samfunnsstraff. «Løslatelse på prøve» må innebære
at prøvingen er reell. Dersom den domfelte ikke består
prøven, må det få konsekvenser. På samme
måte må det få konsekvenser dersom det
viser seg at en domfelt ikke er sitt ansvar bevisst, og klarer å følge
opp sine plikter i henhold til en samfunnsstraff. Trusselen om en
fullbyrding av fengselsstraffen må være reell. Komiteen ser
derfor positivt på at det nå ryddes opp i regelverket,
slik at ethvert brudd skal føre til en relevant reaksjon,
at det klargjøres hva som er et brudd, og hvilken myndighet
som skal ta beslutningene.
Komiteen støtter forslagene om at kriminalomsorgen
ved første gangs brudd skal innkalle domfelte til samtale,
og skjerpe vilkårene, eventuelt sette nye vilkår.
På den måten gis domfelte en sjanse. Skusles denne
sjansen bort, ved manglende oppmøte eller at ett nytt brudd
begås, støtter komiteen reglene
om at saken bringes inn for forhørsretten. Det er også naturlig
at det er kriminalomsorgen som har myndighet til å fremme
en sak for retten når det dreier seg om brudd på vilkårene,
mens påtalemyndigheten fremmer saker når det er
begått ny kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker
tydelig og rask reaksjon på brudd på vilkårene
for samfunnsstraff. Alle kvalifiserte brudd skal føre til
at saken bringes inn for forhørsretten.
Disse medlemmer mener kvalifiserte brudd på vilkårene
for samfunnsstraff som hovedregel skal medføre overføring
til soning
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme regelendringer som
sikrer at kvalifiserte brudd på vilkårene for samfunnsstraff
som hovedregel medfører overføring til soning.»
Disse medlemmer foreslår også endringer
i § 58 og i straffeloven § 28 b.
Domstolen kan i dag beslutte at den domfelte skal stå under
tilsyn i prøvetiden for en betinget dom. Domstolen kan
også fastsette andre særvilkår.
I høringsutkastet foreslo departementet at tilsynet ved
betinget dom skulle inngå i den foreslåtte samfunnsstraffen
i straffeloven § 28 a, mens de øvrige særvilkårene
ble opprettholdt. Som en erstatning for tilsynet ble det foreslått
at domstolen kunne pålegge den domfelte meldeplikt.
Enkelte høringsinstanser kommenterer at videreføringen
av tilsynet i samfunnsstraffen innebærer en straffeskjerping.
Andre er bekymret for at lovbrytere som i dag ville fått
en betinget dom med tilsyn enten ikke vil fanges opp av samfunnsstraffen
eller at gjennomføringstiden vil bli betraktelig kortere
enn dagens tilsynstid. Flere mener at meldeplikten utelukkende bør
knyttes til politiet.
Departementet fastholder at det anvendelsesområdet som
friomsorgsutvalget mente at tilsynet burde gis, bør dekkes
av samfunnsstraffen. Betingete dommer med tilsyn som ikke vil falle
innenfor dette anvendelsesområdet, bør erstattes
av betingete dommer med meldeplikt. Departementet er enig i at politiet
er rett instans for meldeplikten.
Komiteen viser til den foreslåtte
skjerpelsen om at mange av de betingede dommene med tilsyn etter
den nye ordningen vil bli til samfunnsstraff, med en tettere og
bedre oppfølging enn dagens system. Komiteen ser
at det kan være grunn til i tillegg å ha muligheten
til å idømme betinget dom, eventuelt med vilkår.
Det er naturlig at en meldeplikt da rettes til politiet.
Regionadministrasjonene er lokalisert utenfor driftsenhetene,
noe som medfører økte kostnader til lokaler. Det
vil også påløpe høyere utgifter
til lønn i forbindelse med opprettelse av noen nye stillinger
i administrasjonen. De økte utgiftene vil bli dekket innenfor
kriminalomsorgens budsjettramme.
Departementets lovforslag legger opp til en betydelig desentralisering
av myndighet. Den skjerpede praksisen i forhold til å reagere
på brudd i forbindelse med gjennomføring av samfunnsstraffer
og i prøvesituasjoner antas å innebære
at antallet saker øker. Det økte behovet for saksbehandlerkompetanse
kan i hovedsak løses gjennom å omrokkere stillinger
internt. I tillegg er det tatt høyde for en moderat stillingsvekst til
regionadministrasjonene. Departementet antar at det i praksis ikke
vil bety merarbeid av betydning for lokalt nivå om disse
også må ta beslutningene i mange saker.
Det skal etableres både avdelinger med særlig høyt
sikkerhetsnivå, og ressursavdelinger. Dette antas å være
tiltak som må gjennomføres gradvis og vil derfor
bli tatt i den alminnelige budsjettprosessen. På kontroll-
og reaksjonssiden foreslås noen endringer som kan føre
til et økt ressursbehov i form av flere fengselsplasser.
Når det gjelder gjennomføring av samfunnsstraff, legges
det bl.a. opp til en større grad av kontroll av domfelte.
Friomsorgen vil få økte oppgaver også i
forbindelse med oppfølging av prøveløslatte.
Departementet antar at det må tas sikte på en
gradvis opptrapping av antallet stillinger i friomsorgen i forbindelse med
den årlige budsjettbehandlingen. Enkelte av de tiltakene
som foreslås iverksatt i den nye loven vil måtte
gjennomføres gradvis. Også utviklingen av programvirksomheten
vil føre til et økt bemanningsbehov.
Komiteen har merket seg at selve omorganiseringen
til regionale nivå og en annen oppgavefordeling vil kunne
skje innenfor kriminalomsorgens budsjettramme. Komiteen slutter
seg for øvrig til at oppbyggingen av særskilte
ressursavdelinger og avdelinger med særlig høyt
sikkerhetsnivå, og en opptrapping av bemanningen i friomsorgen
skjer gradvis. Slik sikres også kvaliteten på det
som bygges opp. Komiteen har også merket
seg at innstrammingene som ligger i loven kan føre til
behov for flere fengselsplasser, og viser til planleggingen av et
nytt storfengsel i Østfold. Komiteen understreker
at de årlige bevilgningene må følge målsettingene
i loven, slik at de vedtatte endringene etter hvert blir oppfylt
i praksis.
Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I lov om straffegjennomføring skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 30 annet ledd:
Kriminalomsorgen skal kontrollere postsending til og fra
innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå før
den utleveres eller sendes. Postsending til og fra innsatte skal
også ellers kontrolleres, men kontroll kan unnlates dersom
sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det.
§ 31 annet ledd:
Kriminalomsorgen skal kontrollere besøk i avdeling
med særlig høyt sikkerhetsnivå. Besøk
i fengsel skal også ellers kontrolleres, men kontroll kan
unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det.
§ 32 annet ledd:
Kriminalomsorgen skal kontrollere telefonsamtale til og
fra innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Telefonsamtale til og fra innsatte skal også ellers kontrolleres,
men kontroll kan unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke
taler mot det.
§ 58 annet ledd:
Hvis den domfelte etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale
eller fastsatt vilkår etter første ledd, på nytt
bryter kravene eller vilkår fastsatt etter første
ledd bokstav a til d, bør regionalt nivå bringe
saken inn for forhørsretten med begjæring om at den
subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller
delvis i medhold av straffeloven § 28 b
første og tredje ledd.
Forslag 2
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 gjøres følgende endring:
§ 28 b annet ledd første
punktum skal lyde:
Dersom den domfelte har brutt forutsetningen om at ny straffbar
handling ikke skal begås i gjennomføringstiden,
bør forhørsretten ved kjennelse etter påtalemyndighetens
begjæring bestemme at den subsidiære fengselsstraffen
helt eller delvis skal fullbyrdes.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme regelendringer som sikrer at
kvalifiserte brudd på vilkårene for samfunnsstraff
som hovedregel medfører overføring til soning.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
I lov om straffegjennomføring skal § 23
nytt annet punktum lyde:
Ved enhver anstalt skal det virke en prest.
Forslag fra Høyre:
Forslag 5
I lov om straffegjennomføring skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 10 første ledd bokstav
c:
c) i overgangsfengsel
§ 15 tredje ledd første
punktum:
Innsatte kan, når særlige grunner taler
for det, overføres fra fengsel med høyt eller
lavere sikkerhetsnivå til overgangsfengsel når
en del av straffen er gjennomført.
§ 42 første ledd første
punktum:
Kriminalomsorgen kan, dersom særlige grunner taler
for det, løslate domfelte på prøve når
vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført
to tredjedeler av straffen og minst 60 dager.
Forslag 6
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 gjøres følgende endring:
§ 28 a første ledd skal
lyde:
Samfunnsstraff kan idømmes for handlinger som kan
medføre straff av fengsel inntil 2 år dersom lovovertrederen
samtykker og hensynet til straffens formål ikke taler mot
en reaksjon i frihet. Samfunnsstraff skal ikke benyttes ved gjentakelse.
Forhøyelse av maksimumsstraffen ved sammenstøt
av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Samfunnsstraff kan bare
idømmes hvis den siktede er bosatt i Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 7
I lov om straffegjennomføring skal § 41
første punktum lyde:
Kriminalomsorgen skal i god tid forberede og
bidra til at forholdene legges til rette for løslatelse.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at samfunnsstraff
kun kan idømmes som tilleggsstraff ved betingede dommer.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om gjennomføring av straff mv.
(straffegjennomføringsloven)
I
Lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven)
skal lyde:
Kapittel 1 Lovens anvendelsesområde og
generelle prinsipper for straffegjennomføring
§ 1 Anvendelsesområde
Denne loven gjelder for gjennomføring av fengselsstraff,
strafferettslige særreaksjoner, samfunnsstraff og varetektsfengsling
og for gjennomføring av andre reaksjoner når det
er særskilt bestemt i lov.
§ 2 Formål
Straffen skal gjennomføres på en måte
som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker
nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som
innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.
Ved varetektsfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene
til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.
§ 3 Innhold
Gjennomføringen av reaksjonen skal være
sikkerhetsmessig forsvarlig. Innholdet skal bygge på de
tiltak kriminalomsorgen har til rådighet for å fremme domfeltes
tilpasning til samfunnet. Kriminalomsorgen skal legge forholdene
til rette for at domfelte skal kunne gjøre en egen innsats
for å motvirke nye straffbare handlinger.
Barns rett til samvær med sine foreldre skal særlig vektlegges
under gjennomføringen av reaksjonen.
Domfelte har aktivitetsplikt under gjennomføringen
av straff og strafferettslige særreaksjoner. Aktivitetsplikten
kan bestå av arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring,
program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke
ny kriminalitet. Under sykdom eller uførhet kan aktivitetsplikten
falle bort.
Ved gjennomføringen av fengselsstraff og strafferettslige
særreaksjoner skal det så vidt mulig skje en gradvis
overgang fra fengsel til full frihet og gis tilbud om deltagelse
i fritidsaktiviteter.
§ 4 Forvaltningssamarbeid
Kriminalomsorgen skal gjennom samarbeid med andre offentlige
etater legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får
de tjenester som lovgivningen gir dem krav på. Samarbeidet
skal bidra til en samordnet innsats for å dekke domfelte
og innsattes behov og fremme deres tilpasning til samfunnet.
Kapittel 2 Administrative bestemmelser
§ 5 Kriminalomsorgens organisatoriske inndeling
Kriminalomsorgen er inndelt i Kriminalomsorgens sentrale
forvaltning, regionalt nivå og lokalt nivå.
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning har ansvaret for
den faglige og administrative ledelsen av kriminalomsorgen. Lederen
utnevnes av Kongen.
Regionalt nivå ledes faglig og administrativt
av en regiondirektør. Det kan bestemmes at regiondirektører
tilsettes på åremål.
Kongen kan gi nærmere regler om kriminalomsorgens
virksomhet, organisering og gjennomføringen av fengselsstraff,
strafferettslige særreaksjoner, varetekt, samfunnsstraff
og andre reaksjoner når det er særskilt bestemt
i lov.
§ 6 Myndighet til å treffe avgjørelser
Avgjørelser etter denne loven treffes av lokalt nivå med
mindre annet følger av annet ledd.
Regionalt nivå treffer avgjørelse i alle
saker etter § 11, § 37 fjerde ledd, og syvende
ledd tredje punktum, § 38 tredje og fjerde ledd, § 44
annet ledd og § 58 annet ledd. Når den
domfelte er idømt fengselsstraff på mer enn ti år,
idømt en strafferettslig særreaksjon eller innsatt
i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå etter § 10
annet ledd, treffer regionalt nivå også avgjørelse
etter §§ 12 til 16, 20, 33, 35, 36 og 42 til 44.
§ 7 Saksbehandlingsregler
Forvaltningsloven gjelder med følgende
unntak:
a) Domfelte, innsatte eller tilsatte i kriminalomsorgen
kan ikke være fullmektig for en person som er under straffegjennomføring
eller innsatt etter denne loven.
b) Saksbehandlingen kan være muntlig når
tidsmessige grunner gjør det nødvendig. Det gjelder
også for vedtaket og underretningen om vedtaket til domfelte
eller innsatte.
c) En part har ikke krav på innsyn i et dokument
som inneholder opplysninger som det av hensyn til en annen person
må anses utilrådelig at parten får kjennskap
til. Parten har heller ikke krav på å gjøre
seg kjent med opplysninger i et dokument dersom innsyn er utilrådelig
på grunn av sikkerhetsmessige hensyn, eller av hensyn til
etterforskning av straffbare forhold.
d) Det kan gjøres unntak fra plikten til å begrunne vedtak
etter forvaltningsloven § 24 hvis begrunnelsen vil røpe
opplysning som er unntatt fra adgangen til innsyn etter bokstav
c.
e) Klagefristen i saker etter denne loven er 7 dager. Dette
gjelder ikke saker om reaksjon på brudd etter § 40
første til og med sjette ledd og § 58 første ledd.
I slike saker er klagefristen 48 timer.
f) Beslutning om å fremme sak for forhørsretten
etter § 44 annet ledd eller § 58 annet ledd kan
ikke påklages.
g) Kriminalomsorgens sentrale forvaltning og regionalt nivå kan,
selv om fristene i forvaltningsloven § 35 tredje ledd er
overskredet, av eget tiltak omgjøre et vedtak som er fattet
av underordnet instans til skade for domfelte eller innsatte hvis
særlige grunner tilsier det.
h) Enhver som gjør tjeneste i kriminalomsorgen,
har taushetsplikt om det vedkommende i forbindelse med tjenesten
får vite om sikkerhetsmessige forhold i fengslene.
i) Taushetsplikt er ikke til hinder for at kriminalomsorgen
gir opplysninger som nevnt i § 36 tredje ledd og § 42
syvende ledd til den fornærmede i straffesaken eller dennes
etterlatte.
§ 8 Krav til tilsatte mv.
For å bli tilsatt i kriminalomsorgen kan det settes spesielle
krav til utdanningen. Det må ikke være noe å utsette
på vandelen til tilsatte i kriminalomsorgen. En tilsatt
kan midlertidig eller varig forflyttes til en annen driftsenhet
i kriminalomsorgen dersom hensynet til tjenesten tilsier det.
§ 9 Tilsynsråd
I tilknytning til hver region skal det være et
tilsynsråd som etter nærmere regler skal føre
tilsyn med fengsler og friomsorgskontor og med behandlingen av de
domfelte og innsatte.
Kapittel 3 Fengselsstraff og strafferettslige
særreaksjoner
§ 10 Gjennomføringsformer
Fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner kan
gjennomføres
a) i fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket
fengsel),
b) i fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpent
fengsel),
c) i overgangsbolig,
d) utenfor fengsel med særlige vilkår
etter § 16, eller
e) som prøveløslatt med vilkår
etter § 43 annet ledd.
Avdeling i fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan tilrettelegges
for innsatte med særlige behov, herunder personer som er
idømt en strafferettslig særreaksjon, eller innrettes
med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Straff kan gjennomføres ved heldøgnsopphold
i institusjon eller sykehus etter §§ 12 og 13.
§ 11 Innsettelse i fengsel
Kriminalomsorgen skal sette domfelte direkte inn i fengsel
med høyt sikkerhetsnivå hvis ikke annet er bestemt
med hjemmel i denne loven. Domfelte bør så langt
det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten
av hjemstedet.
Dersom spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det
påkrevet, kan domfelte settes inn i avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå etter § 10 annet
ledd.
Domfelte med særlige behov, herunder personer som
er idømt en strafferettslig særreaksjon, bør
settes inn i avdeling tilrettelagt for dette etter § 10
annet ledd.
Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte
inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå dersom det er idømt
fengselsstraff på inntil 2 år. Slik innsettelse
skal ikke besluttes dersom formålet med straffen eller
sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta
at domfelte vil unndra seg gjennomføringen. I særlige
tilfeller kan domfelte settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det
er idømt fengselsstraff på mer enn 2 år.
§ 12 Gjennomføring av straff i
institusjon
Straffen kan i særlige tilfeller helt eller delvis gjennomføres
ved heldøgnsopphold i institusjon dersom oppholdet er nødvendig
for å bedre domfeltes evne til å fungere sosialt
og lovlydig, eller andre tungtveiende grunner taler for det. Kriminalomsorgen skal
ikke beslutte slik gjennomføring hvis sikkerhetsmessige
grunner taler mot det eller det er grunn til å anta at
domfelte vil unndra seg gjennomføringen.
§ 13 Gjennomføring av straff i
sykehus
Kriminalomsorgen kan beslutte at straffen kan gjennomføres
ved heldøgnsopphold i sykehus dersom behandling av sykdom
gjør det nødvendig, og behandlingen ikke kan gis
under ordinær gjennomføring av straffen.
§ 14 Overføring mellom gjennomføringsformer
Kriminalomsorgen kan overføre innsatte til et
annet fengsel dersom
a) det er sannsynlig at innsatte har begått
eller vil begå en straffbar handling,
b) det er grunn til å anta at innsatte vil unndra
seg gjennomføringen,
c) innsatte til tross for skriftlig advarsel har særlig negativ
innflytelse på miljøet i fengslet,
d) overføring er nødvendig for å opprettholde
ro, orden og sikkerhet i fengslet, eller
e) bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold eller
plassmangel gjør det nødvendig.
Innsatte som gjennomfører straff i avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå, kan overføres til
annet fengsel for å forebygge brudd på ro, orden
og sikkerhet i avdelingen selv om vilkårene etter første
ledd bokstavene a til e ikke er oppfylt.
Domfelte som selv ønsker det, kan overføres
til annet fengsel dersom dette er hensiktsmessig for den videre
straffegjennomføring.
Domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16,
kan tilbakeføres til fengsel dersom det er sannsynlig at
domfelte har begått eller vil begå en straffbar
handling, unndra seg gjennomføringen eller bryte forutsetninger
og vilkår for gjennomføring av straff utenfor
fengsel.
Domfelte skal ikke overføres til mer restriktivt fengsel
enn det som er nødvendig.
§ 15 Overføring til mindre restriktivt
fengsel
Innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå,
eller som er tilrettelagt for innsatte med særlige behov,
kan overføres til fengsel med høyt sikkerhetsnivå dersom
sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det og det ikke er grunn
til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen.
Kriminalomsorgen skal vurdere innsatte i avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå for overføring til
fengsel med høyt sikkerhetsnivå med ikke mer enn
6 måneders mellomrom.
Innsatte kan, etter å ha gjennomført
en del av straffen, overføres fra fengsel med høyt
sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå.
Innsatte skal ikke overføres dersom formålet med
straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det
er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen.
Kriminalomsorgen skal vurdere overføring til fengsel med
lavere sikkerhetsnivå når det gjenstår
ett år til innsatte kan løslates på prøve.
Innsatte kan overføres fra fengsel med høyt
eller lavere sikkerhetsnivå til overgangsbolig når
en del av straffen er gjennomført. Innsatte skal ikke overføres dersom
formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler
mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil
unndra seg gjennomføringen. Overføringen må være
hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke
ny kriminalitet.
§ 16 Gjennomføring av straff utenfor
fengsel
Dersom det er nødvendig og hensiktsmessig for å sikre
en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet,
kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring
av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår
når halvdelen av straffetiden er gjennomført.
Overføring skal ikke besluttes dersom formålet
med straffen eller hensynet til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring
taler mot det.
Det er en forutsetning for gjennomføring av straff utenfor
fengsel at domfelte skal ha fast bopel og være sysselsatt
i form av arbeid, opplæring eller andre tiltak. Domfelte
skal dessuten unnlate å bruke rusmidler, bedøvelsesmidler,
hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig
foreskrevet.
Dersom det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig
forsvarlig gjennomføring av straffen utenfor fengsel, skal
kriminalomsorgen fastsette særlige vilkår. Kriminalomsorgen
kan blant annet fastsette at domfelte skal
a) gjennomgå behandling,
b) delta i program,
c) innta antabus eller andre foreskrevne medikamenter,
d) overholde bestemmelser om oppholdssted, eller
e) unnlate å ha samkvem med bestemte personer.
Kriminalomsorgen kan oppheve fastsatte vilkår, endre
eller fastsette nye vilkår hvis det fremstår som nødvendig
av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring
av straffen.
Kriminalomsorgen skal kontrollere at domfelte overholder
forutsetninger og fastsatte vilkår. Som ledd i kontrollen
kan tiltak etter § 56 iverksettes. Ved brudd på vilkår
eller forutsetninger, eller dersom det er sannsynlig at domfelte
har begått eller vil begå straffbar handling eller
unndra seg gjennomføringen, gjelder bestemmelsene om tilbakeføring
til fengsel i § 14 fjerde og femte ledd.
§ 17 Fellesskap med andre innsatte
Så langt det er praktisk mulig skal innsatte ha
adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller
andre tiltak, og i fritiden. Kriminalomsorgen kan beslutte hel eller
delvis utelukkelse fra fellesskapet etter bestemmelsene i § 29
annet ledd og §§ 37, 38, 39 og 40 annet ledd bokstav
d. Innsatte skal være i enerom om natten hvis ikke helsemessige
forhold eller plassmangel er til hinder for det.
Fellesskapet for innsatte som gjennomfører straff i
avdeling som nevnt i § 10 annet ledd, kan helt eller delvis
begrenses av hensyn til ro, orden og sikkerhet, eller dersom hensynet
til innsatte selv eller andre innsatte tilsier det, og det ikke
fremstår som et uforholdsmessig inngrep.
§ 18 Arbeid, opplæring, program
eller andre tiltak
Kriminalomsorgen skal legge til rette for at innsatte får
et aktivitetstilbud på dagtid.
§ 19 Dagpenger
Domfelte som gjennomfører straff i fengsel, eller utenfor
fengsel etter §§ 12 og 13, kan tilstås
dagpenger. Satsene fastsettes av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
§ 20 Frigang
Kriminalomsorgen kan gi innsatte tillatelse til å delta
i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor
fengsel dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det, og
det ikke er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg
gjennomføringen av straffen.
§ 21 Fritidsaktiviteter
Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at
de innsatte skal få tilbud om deltagelse i aktiviteter
på fritiden, herunder mulighet for fysisk aktivitet og
kulturell virksomhet.
§ 22 Lufting
Innsatte skal så langt det er mulig få oppholde
seg i friluft hver dag.
§ 23 Religion og livssyn
Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve
religion og livssyn.
§ 24 Reportasje og intervju
Kriminalomsorgen kan gi tillatelse til reportasje fra fengsel.
Det kan settes vilkår for tillatelsen for å sikre
ro, orden og sikkerhet i fengslet.
Innsatte har rett til å la seg intervjue og fotografere.
Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for en praktisk
gjennomføring av denne retten. Kriminalomsorgen kan bestemme
tid og sted for intervjuet av hensyn til ro, orden og sikkerhet
i fengslet. Politiet skal samtykke til intervju av varetektsinnsatte
som er ilagt restriksjoner etter straffeprosessloven § 186
annet ledd.
Den som gis tillatelse til reportasje etter første ledd,
eller som intervjuer innsatte, kan pålegges taushetsplikt
om opplysninger som vedrører sikkerhetsmessige forhold
i fengslet. Den som forsettlig eller uaktsomt krenker taushetsplikten,
straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
§ 25 Samarbeidsorganer
Dersom de innsatte ønsker det, bør kriminalomsorgen
etablere samarbeidsorganer med representanter for innsatte og tilsatte.
Hvis straff gjennomføres i avdeling som nevnt i § 10
annet ledd, kan slike organer etableres dersom sikkerhetsmessige
grunner ikke taler mot det.
Samarbeidsorganene har som formål å legge
til rette for diskusjon av spørsmål som har betydning
for de innsattes daglige liv. Spørsmål som angår
en enkelt innsatt eller tilsatt, eller spørsmål
om organisering av sikkerhetsmessige tiltak, kan ikke diskuteres.
§ 26 Private eiendeler
Kriminalomsorgen kan ut fra hensynet til ro, orden og sikkerhet
gi bestemmelser om hvilke gjenstander som det er tillatt å ta
med inn eller ut av fengsel.
Gjenstander som tas inn eller ut av fengsel, kan undersøkes
etter §§ 27 og 28.
Kriminalomsorgen kan midlertidig holde tilbake penger eller
gjenstander som er forsøkt innført eller utført
i strid med første ledd. Hvis pengene eller gjenstandene
ikke blir beslaglagt etter straffeprosessloven kapittel 16, inndratt
etter straffeloven § 34, eller holdt tilbake på annet
grunnlag, skal de senest leveres tilbake ved løslatelse
eller når en besøkende forlater fengslet. Kriminalomsorgen
kan destruere alkohol, andre rusmidler og medikamenter mv.
§ 27 Undersøkelse av personer og
gjenstander
Kriminalomsorgen kan på fengselsområdet
undersøke personer og gjenstander ved bruk av teknisk utstyr
eller hund for å forhindre at det tas med gjenstander som
ikke er tillatt. Ved positivt utslag, eller når personen
ikke medvirker til undersøkelsen, kan fengslet avvise personen.
Ved funn av gjenstander som ikke er tillatt, gjelder reglene i § 26
tredje ledd.
Dersom undersøkelsen etter første ledd
gir positivt utslag, eller kriminalomsorgen ellers beslutter det, kan
en person visiteres dersom han eller hun samtykker. Dersom undersøkelsen
etter første ledd gir positivt utslag, eller det ellers
er grunn til å anta at en person forsøker å ta
med seg gjenstander som ikke er tillatt inn i fengslet, kan en person
holdes tilbake av tilsatte inntil politiet ankommer selv om personen ikke
samtykker til visitasjon. Ved funn av gjenstand som ikke er tillatt,
gjelder bestemmelsen i første ledd annet og tredje punktum
tilsvarende.
Undersøkelse etter første ledd ved bruk
av teknisk utstyr eller hund overfor offentlig forsvarer og offentlig
myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær
representant, kan bare finne sted i avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Disse personer kan bare avvises
etter første ledd dersom de ikke medvirker til undersøkelsen.
Ved positivt utslag kan kontrolltiltak som nevnt i § 31
tredje ledd, jf. sjette ledd iverksettes.
Enhver kan avkreves gyldig legitimasjon for å sikre
rett identitet.
Før kriminalomsorgen gir tillatelse til besøk
til innsatte, kan det på forhånd innhentes opplysninger om
den besøkendes vandel.
Ved bruk av telefon kan samtalepartens identitet undersøkes
på forhånd.
Innsatte kan fotograferes for å sikre rett identitet.
§ 28 Undersøkelse av innsatte,
rom og eiendeler
Kriminalomsorgen kan undersøke innsatte, deres rom
og eiendeler for å forebygge uorden eller straffbar handling.
Undersøkelsen kan skje ved bruk av teknisk utstyr eller
hund, visitasjon eller ved kroppsvisitasjon.
§ 29 Undersøkelser for å avdekke
bruk av
rusmidler mv.
Kriminalomsorgen kan pålegge domfelte som gjennomfører
straff etter § 10 første ledd bokstav a, b, c
og d å avgi urinprøve, utåndingsprøve
eller blodprøve eller å medvirke til andre undersøkelser
som kan skje uten fare eller særlig ubehag, for å avdekke
bruk av rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller
andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet. Blodprøve
kan bare tas av helsepersonell.
Dersom det er sannsynlig at domfelte i kroppen skjuler
rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller andre
kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet, kan kriminalomsorgen
beslutte at domfelte skal settes i enerom med spesialtoalett. Uttalelse fra
lege skal innhentes og tas i betraktning ved vurderingen av om tiltaket
skal settes i verk. Under oppholdet skal domfelte ha jevnlig tilsyn
av helsepersonell.
Dersom det er overveiende sannsynlig at en innsatt i kroppen
skjuler rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller
andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet, kan kriminalomsorgen
beslutte at det skal foretas kroppslig undersøkelse eller annet
tiltak for å bringe stoffet frem. Uttalelse fra lege skal
innhentes og tas i betraktning ved vurderingen av om tiltaket skal
settes i verk. Inngrepet kan bare utføres av helsepersonell.
Samtykke fra regionalt nivå skal innhentes på forhånd
hvis dette er praktisk mulig.
§ 30 Postsending
Innsatte skal kunne sende og motta postsending hvis ikke
annet følger av denne bestemmelsen.
Kriminalomsorgen skal kontrollere postsending til og fra
innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå før
den utleveres eller sendes. Postsending til og fra innsatte i fengsel
med høyt sikkerhetsnivå skal kontrolleres, men
kontroll kan unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler
mot det. Postsending til og fra innsatte i fengsel med lavere sikkerhetsnivå og
overgangsbolig skal kontrolleres dersom det fremstår som
nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.
Kontroll av postsending kan skje ved åpning og gjennomlesning
av sendingen før den utleveres eller sendes, og ved undersøkelse
som nevnt i § 27 første ledd. I avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå kan innsatte pålegges å føre
korrespondanse på et språk de tilsatte behersker.
Kriminalomsorgen kan nekte å utlevere eller sende
postsending til eller fra innsatte dersom sendingen inneholder opplysninger
om planlegging eller gjennomføring av straffbar handling,
unndragelse av gjennomføringen eller handlinger som vil
forstyrre ro, orden og sikkerhet. Innsatte bør gjøres
kjent med den delen av sendingen som uten skade kan meddeles.
Postsending som den innsatte allerede har mottatt, kan
kontrolleres etter tredje ledd.
Postsending til eller fra offentlig forsvarer og offentlig
myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær
representant, kan undersøkes etter § 27 tredje
ledd. Kontroll ved gjennomlesning skal ikke finne sted. Sendingen
skal alltid åpnes i nærvær av innsatte.
Bestemmelsene i første til sjette ledd gjelder
tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde.
§ 31 Besøk
Innsatte skal kunne motta besøk hvis ikke annet følger
av denne bestemmelsen.
Kriminalomsorgen skal kontrollere besøk i avdeling
med særlig høyt sikkerhetsnivå. Besøk
i fengsel med høyt sikkerhetsnivå skal kontrolleres,
men kontroll kan unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner ikke
taler mot det. Besøk i fengsel med lavere sikkerhetsnivå og
overgangsbolig skal kontrolleres dersom det fremstår som
nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.
Kontroll under besøk kan skje ved påsyn
av tilsatt under besøket, ved overhøring av samtale,
ved bruk av glassvegg eller ved å forby fysisk kontakt
mellom innsatte og den besøkende. Dersom sikkerhetsmessige
grunner gjør det nødvendig å overhøre
samtalen, kan innsatte og den besøkende pålegges å føre
samtalen på et språk de tilsatte behersker. Flere
kontrolltiltak kan iverksettes samtidig dersom det er nødvendig. Det
skal ikke iverksettes strengere kontrolltiltak enn nødvendig.
Kriminalomsorgen kan nekte besøk dersom det er grunn
til å anta at besøket vil bli misbrukt til planlegging
eller gjennomføring av straffbar handling, unndragelse
av gjennomføringen eller handlinger som vil kunne forstyrre
ro, orden og sikkerhet. Dersom besøket er av stor betydning
for innsatte, og kontroll er tilstrekkelig for å avverge
at besøket misbrukes til formål som nevnt i første
punktum i dette ledd, bør besøket kontrolleres
og ikke nektes.
Besøkende kan undersøkes etter § 27
første, annet, fjerde og femte ledd.
Offentlig forsvarer og offentlig myndighetsrepresentant,
herunder diplomatisk eller konsulær representant, kan undersøkes
etter § 27 annet til femte ledd. Kontroll under besøket
ved at samtale overhøres skal ikke finne sted.
Besøk bør gjennomføres i besøksrom.
Fengslet skal legge forholdene til rette for at besøk av
barn kan gjennomføres på en skånsom måte.
Ved brudd på gjeldende besøksregler kan besøket
avbrytes.
§ 32 Telefonsamtaler
Innsatte skal kunne telefonere hvis ikke annet følger
av denne bestemmelsen.
Kriminalomsorgen skal kontrollere telefonsamtale til og
fra innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Telefonsamtale til og fra innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå skal
kontrolleres, men kontroll kan unnlates dersom sikkerhetsmessige
grunner ikke taler mot det. Telefonsamtale til og fra innsatte i fengsel
med lavere sikkerhetsnivå og overgangsbolig skal kontrolleres
dersom det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige
grunner.
Kontroll av telefonsamtale kan skje ved at samtalen avlyttes.
Samtalepartene skal på forhånd varsles om avlyttingen.
Partene kan pålegges å føre samtalen på et
språk de tilsatte behersker. Undersøkelse av samtalepartners
identitet kan foretas under samtalen.
Kriminalomsorgen kan nekte innsatte å telefonere dersom
det er grunn til å anta at telefonsamtalen vil bli misbrukt
til planlegging eller gjennomføring av straffbar handling,
unndragelse av gjennomføringen eller handlinger som vil
forstyrre ro, orden og sikkerhet. Dersom telefonsamtalen er av stor
betydning for innsatte, og kontroll er tilstrekkelig for å avverge
at samtalen misbrukes til formål som nevnt i første
punktum i dette ledd, bør samtalen kontrolleres og ikke
nektes.
Telefonsamtaler kan tas opp på bånd dersom
det er sannsynlig at innsatte planlegger å unndra seg gjennomføringen.
Samtalepartene skal på forhånd varsles om at opptak
vil finne sted.
Telefonsamtale til og fra offentlig forsvarer og offentlig
myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær
representant kan undersøkes etter § 27 sjette
ledd før samtalen påbegynnes. Samtalen kan ikke
avlyttes eller tas opp på bånd.
§ 33 Permisjon fra fengsel
Dersom sikkerhetmessige grunner ikke taler mot det, kan
kriminalomsorgen gi innsatte permisjon av kortere tids varighet
dersom særlige og vektige grunner taler for det, eller
når permisjon anses formålstjenlig for den videre
gjennomføring av straffen.
Innsatte kan først gis ordinær permisjon
etter at en del av straffen er gjennomført.
Ved vurderingen av om en permisjon er sikkerhetsmessig
forsvarlig skal det, ut fra den kjennskap kriminalomsorgen har til
innsatte og innsattes atferd under gjennomføringen, særlig
legges vekt på om det er grunn til å anta at innsatte
vil begå ny straffbar handling, unndra seg gjennomføringen
eller bryte forutsetninger og permisjonsvilkår som er fastsatt
etter § 36 første og annet ledd.
§ 34 Fremstilling
Kriminalomsorgen kan fremstille innsatte utenfor fengsel
med følge av tilsatte.
§ 35 Straffavbrudd
Kriminalomsorgen kan beslutte at gjennomføringen
av straffen skal avbrytes dersom domfeltes helsetilstand tilsier
det, eller når det for øvrig foreligger særlig
tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte.
§ 36 Fastsettelse av vilkår ved
permisjon og
straffavbrudd
Det er en forutsetning at innsatte under permisjon og straffavbrudd
ikke begår ny straffbar handling, oppholder seg på oppgitt
adresse, overholder fastsatte vilkår etter annet ledd og
møter tilbake til fengslet i upåvirket tilstand
til fastsatt tid. Under permisjon skal innsatte dessuten unnlate å bruke
rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller andre
kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet.
Kriminalomsorgen skal fastsette særlige vilkår dersom
det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig
forsvarlig gjennomføring av permisjonen eller straffavbruddet.
Det kan bestemmes at innsatte skal
a) oppsøke angitt myndighet eller person,
b) melde seg for politiet eller kriminalomsorgen til fastsatt
tid,
c) innta antabus eller andre foreskrevne medikamenter,
d) avgi ren urin- eller utåndingsprøve
før utgang,
e) hentes og bringes tilbake til fengslet av bestemte personer,
f) overholde bestemmelser om oppholdssted,
g) unnlate å ha samkvem med bestemte personer,
eller
h) under straffavbrudd unnlate å bruke rusmidlerbedøvelsesmidler,
hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig
foreskrevet. Vilkår om forbud mot bruk av alkohol skal
bare unnlates dersom det fremstår som sikkerhetsmessig ubetenkelig.
Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken
eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet
for permisjonen eller straffavbruddet, skal kriminalomsorgen varsle
fornærmede eller etterlatte på forhånd.
§ 37 Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak
Kriminalomsorgen kan beslutte at en innsatt helt eller
delvis skal utelukkes fra fellesskapet med andre innsatte dersom
det er nødvendig for å
a) hindre at innsatte til tross for skriftlig
advarsel fortsetter å påvirke miljøet
i fengslet på en særlig negativ måte,
b) hindre innsatte i å skade seg selv eller øve
vold eller fremsette trusler mot andre,
c) hindre betydelig materiell skade,
d) hindre straffbare handlinger, eller
e) opprettholde ro, orden og sikkerhet.
Kriminalomsorgen skal beslutte delvis utelukkelse dersom
dette er tilstrekkelig for å forebygge handlinger etter
første ledd bokstavene a til e.
Hel eller delvis utelukkelse etter første ledd
skal ikke opprettholdes lenger enn nødvendig, og kriminalomsorgen
skal fortløpende vurdere om det fortsatt er grunnlag for
utelukkelsen.
Dersom hel utelukkelse fra fellesskapet overstiger 14 dager,
skal regionalt nivå ta stilling til om den innsatte fortsatt
skal utelukkes. Dersom utelukkelsen samlet overstiger 42 dager,
skal tiltaket meldes til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Melding skal deretter gis til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning
med 14 dagers mellomrom. Utelukkelse etter første ledd
bokstavene a til e kan bare strekke seg utover ett år dersom
innsatte selv ønsker det.
Dersom delvis utelukkelse fra fellesskapet overstiger 30
dager, skal tiltaket meldes til regionalt nivå.
Innsatte som er helt utelukket fra fellesskapet, skal flere
ganger daglig tilses av tilsatte. Lege skal varsles om utelukkelsen
uten ugrunnet opphold.
Kriminalomsorgen kan beslutte at alle eller enkelte innsatte
helt eller delvis skal utelukkes fra fellesskapet dersom det er
sannsynlig at et ubestemt antall innsatte har begått eller
er i ferd med å begå handlinger som nevnt i første
ledd, eller dersom akutte bygningsmessige eller bemanningsmessige
forhold gjør det nødvendig. Slik utelukkelse kan
opprettholdes i inntil 3 døgn. Regionalt nivå kan
forlenge utelukkelsen med inntil 3 døgn dersom særlige
grunner gjør det påkrevet.
Kriminalomsorgen kan beslutte at en innsatt skal utelukkes
helt eller delvis fra fellesskapet dersom bygningsmessige eller
bemanningsmessige forhold gjør det påkrevet, eller
dersom den innsatte selv ønsker det.
§ 17 annet ledd skal anvendes ved utelukkelse
fra fellesskapet i avdelinger som nevnt i § 10 annet ledd.
§ 38 Bruk av tvangsmidler i fengsel
Kriminalomsorgen kan ta i bruk sikkerhetscelle, sikkerhetsseng
eller annet godkjent tvangsmiddel for å
a) avverge alvorlig angrep eller skade på person,
b) hindre iverksettelse av alvorlige trusler eller betydelig
skade på eiendom,
c) hindre alvorlige opptøyer eller uroligheter,
d) hindre rømning fra fengsel, under transport
eller fra bestemmelsessted,
e) avverge ulovlig inntrenging i fengsel, eller
f) sikre adgang til sperret eller forskanset rom.
Kriminalomsorgen skal bare bruke tvangsmidler dersom forholdene
gjør det strengt nødvendig, og mindre inngripende
tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart
vil være utilstrekkelig. Tvangsmidler skal brukes med varsomhet
slik at ingen blir påført unødig skade
eller lidelse. Uttalelse fra lege skal så vidt mulig innhentes
og tas i betraktning ved vurderingen av om det skal besluttes bruk
av sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng. Kriminalomsorgen skal fortløpende
vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.
Bruk av sikkerhetsseng som overstiger 24 timer, skal meldes
til regionalt nivå som tar stilling til om tiltaket skal
opprettholdes. Spørsmålet skal vurderes på nytt
etter 24 timer. Tiltaket skal meldes til Kriminalomsorgens sentrale
forvaltning når bruk av sikkerhetsseng overstiger 3 døgn.
Bruk av sikkerhetscelle som overstiger 3 døgn, skal
meldes til regionalt nivå som tar stilling til om tiltaket
skal opprettholdes. Tiltaket skal meldes til Kriminalomsorgens sentrale
forvaltning når bruk av sikkerhetscelle overstiger 6 døgn.
§ 39 Umiddelbar utelukkelse som følge
av brudd ved gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner
Dersom det er sannsynlig at en innsatt har begått handling
som kan føre til reaksjon etter § 40 annet ledd
bokstavene c, d og e, kan kriminalomsorgen helt eller delvis utelukke
den innsatte fra fellesskapet i inntil 24 timer.
§ 40 Reaksjon på brudd ved gjennomføring
av
fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner
Kriminalomsorgen kan ilegge reaksjon etter denne bestemmelse
dersom innsatte forsettlig eller uaktsomt har brutt reglene for
ro, orden og disiplin eller forutsetninger og vilkår fastsatt
i eller i medhold av denne loven. Dette omfatter brudd som er begått
under midlertidig fravær fra fengsel eller under transport til
og fra fengsel. Reaksjon kan også besluttes overfor den
som har medvirket til brudd.
Følgende reaksjoner kan anvendes
a) skriftlig irettesettelse,
b) tap av dagpenger i en bestemt periode,
c) tap av begunstigelse,
d) utelukkelse fra fritidsfellesskapet eller andre aktiviteter
i fritiden for et tidsrom av inntil 20 dager for brudd som utmåles
i samme reaksjonssak, eller
e) tap av adgang til permisjon for et tidsrom av inntil fire
måneder.
Domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16
kan, hvis ikke tilbakeføring til fengsel besluttes etter § 14
fjerde ledd, gis skriftlig irettesettelse. Dersom domfelte som følge
av brudd er eller vil bli overført til fengsel, skal reaksjoner
bare besluttes dersom domfelte har unndratt seg gjennomføringen
av straffen.
Dersom innsatte har begått flere brudd, skal kriminalomsorgen
beslutte en felles reaksjon. Tap av en begunstigelse kan besluttes
i tillegg til en reaksjon etter annet ledd bokstavene a, b, d og
e. Alternativt kan kriminalomsorgen beslutte tap av to begunstigelser. Reaksjon
skal ikke besluttes dersom innsatte som følge av bruddet
er eller vil bli overført til mer restriktivt fengsel,
med mindre innsatte har unndratt seg gjennomføringen.
Reaksjonen kan gjøres betinget med en prøvetid på inntil
tre måneder. Dersom innsatte i prøvetiden gjør
seg skyldig i nytt brudd, avbrytes prøvetiden. I disse
tilfelle skal kriminalomsorgen beslutte en ny felles reaksjon.
Dersom helsemessige eller andre særlige grunner taler
for det, kan en reaksjon avbrytes eller helt eller delvis ettergis.
Hvis gjennomføringen av en avbrutt reaksjon ikke er iverksatt
på nytt innen tre måneder, er reaksjonen ettergitt.
Den som forsettlig unndrar seg gjennomføringen av
fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner, straffes
med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Offentlig
påtale finner bare sted etter kriminalomsorgens begjæring.
§ 41 Forberedelse til løslatelse
Kriminalomsorgen skal i god tid forberede og bidra til
at forholdene legges til rette for prøveløslatelse. Dette
gjelder så langt mulig også overfor innsatte som gjennomfører
kortere fengselsstraff. Det skal i nødvendig utstrekning
tas kontakt med offentlige myndigheter, organisasjoner eller privatpersoner
som kan yte bistand for å oppnå ordnede boligforhold,
arbeid, opplæring eller andre tiltak som kan bidra til
en lovlydig livsførsel etter løslatelse.
§ 42 Løslatelse fra fengselsstraff
Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når
vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført
to tredjedeler av straffen og minst 60 dager. Dersom løslatelse
på prøve medfører at den gjenstående
straffetid blir mindre enn 14 dager, kan prøveløslatelse
bare skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Domfelte som
er dømt i utlandet til fengsel i mer enn 21 år,
og som er overført til gjennomføring av straffen
i Norge, kan løslates på prøve etter å ha
vært fengslet i minst 14 år.
Kriminalomsorgen kan beslutte at domfelte som ikke lenger
er fengslet, men som fyller vilkårene for løslatelse
på prøve etter første ledd, skal løslates
på prøve uten ny innsettelse.
Dersom halvdelen av fengselsstraffen og minst 60 dager
fengsel er gjennomført, medregnet varetektsopphold, kan
kriminalomsorgen løslate domfelte på prøve
dersom særlige grunner tilsier det.
Dersom særlige grunner taler for det, kan kriminalomsorgen
løslate domfelte kort tid før løslatelse
ellers skulle skje.
Kriminalomsorgen skal ikke beslutte prøveløslatelse
hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør løslatelse
utilrådelig. Kriminalomsorgen skal særlig legge
vekt på domfeltes atferd under gjennomføring av
straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte vil
begå nye straffbare handlinger i prøvetiden.
Kriminalomsorgen kan gjøre prøveløslatelsen
betinget av at et utvisningsvedtak blir iverksatt.
Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken
eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet
for løslatelse, skal kriminalomsorgen varsle fornærmede
eller etterlatte på forhånd.
Prøvetiden utløper på det tidspunkt
den idømte fengselsstraff ville vært gjennomført
i sin helhet.
§ 43 Fastsettelse og endring av vilkår
ved prøveløslatelse fra fengselsstraff
Det er en forutsetning for prøveløslatelse
at prøveløslatte ikke begår ny straffbar
handling i prøvetiden.
Dersom det fremstår som nødvendig for å gjennomføre
prøveløslatelsen på en sikkerhetsmessig
forsvarlig måte, skal kriminalomsorgen sette som vilkår at
prøveløslatte i en tidsavgrenset periode skal
møte for kriminalomsorgen i upåvirket tilstand.
Dersom det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig
forsvarlig gjennomføring, skal kriminalomsorgen i perioden
med møteplikt fastsette at prøveløslatte
skal
a) overholde bestemmelser om bosted,
b) møte i upåvirket tilstand hos offentlig
myndighet, person eller organisasjon etter kriminalomsorgens anvisning,
c) overholde bestemmelser om behandling,
d) overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid eller
opplæring, eller
e) unnlate å ha samkvem med bestemte personer.
Dersom det fremstår som nødvendig av
hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring
av prøveløslatelsen, kan fastsatte vilkår
i perioden med møteplikt oppheves, endres eller kriminalomsorgen
kan fastsette nye vilkår som nevnt i annet ledd. Ved mistanke
om brudd på vilkår fastsatt med hjemmel i § 43 kan
tiltak etter § 56 iverksettes.
Kriminalomsorgen kan forlenge perioden med møteplikt
innen prøvetidens utløp på samme vilkår som
nevnt i tredje ledd.
§ 44 Brudd på prøveløslatelsesvilkår
i perioden med møteplikt for kriminalomsorgen
Hvis prøveløslatte forsettlig eller uaktsomt
bryter vilkår fastsatt etter § 43 annet ledd,
kan kriminalomsorgen pålegge den prøveløslatte å møte
til samtale for å få innskjerpet vilkårene.
Under samtalen skal den prøveløslatte gjøres
kjent med følgene av gjentatt vilkårsbrudd. Dersom
det fremstår som nødvendig for å motvirke
nye brudd, skal kriminalomsorgen fastsette vilkår etter § 43
annet ledd eller nye vilkår om at den prøveløslatte
skal
a) unnlate å bruke rusmidler, bedøvelsesmidler,
hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig
foreskrevet, eller
b) overholde bestemmelser om meldeplikt for politiet eller
kriminalomsorgen i tillegg til møteplikten etter § 43
annet ledd.
Hvis prøveløslatte etter at kriminalomsorgen
har holdt innskjerpingssamtale eller fastsatt vilkår etter første
ledd på nytt bryter vilkår, kan regionalt nivå bringe
saken inn for forhørsretten med begjæring om gjeninnsettelse
i fengsel for hel eller delvis fullbyrding av reststraffen. Straffeloven § 28
b første og tredje ledd gis tilsvarende anvendelse på saker
om gjeninnsettelse for fullbyrdelse av reststraff etter prøveløslatelse.
Dersom prøveløslatte unnlater å møte
til innskjerpingssamtale etter første ledd, kan gjennomføringen av
straffen avbrytes. Det samme gjelder hvis prøveløslatte,
etter at innskjerpingssamtale er gjennomført, på nytt
bryter vilkår. Dersom regionalt nivå bringer saken
inn for forhørsretten etter annet ledd, avbrytes gjennomføringen
av straffen fra det tidspunkt begjæringen er oversendt
retten.
Hvis retten ved kjennelse beslutter at den prøveløslatte
skal gjeninnsettes for hel fullbyrding av reststraffen, kan kriminalomsorgen
beslutte ny løslatelse på prøve selv
om minstetidene i § 42 første ledd ikke er oppfylt
for reststraffens del.
Kriminalomsorgen kan anmode politiet om å avhente
prøveløslatte etter straffeprosessloven § 461 tredje
ledd hvis det er nødvendig for å få iverksatt
reaksjon etter første ledd.
§ 45 Ny straffbar handling begått
i prøvetiden
Begår den prøveløslatte en ny
straffbar handling i prøvetiden, og tiltale blir reist
eller saken blir begjært pådømt innen
seks måneder etter at prøvetiden gikk ut, gjelder
bestemmelsene i straffeloven § 28 b annet ledd og tredje
ledd annet til fjerde punktum tilsvarende.
Dersom prøveløslatte er siktet for en
straffbar handling som kan føre til gjeninnsettelse for
fullbyrdelse av reststraffen etter straffeloven § 28 b,
kan gjennomføringen av straffen avbrytes.
Kapittel 4 Varetekt og andre reaksjoner når
det er særskilt bestemt i lov
§ 46 Generelle bestemmelser
Kriminalomsorgen kan ikke pålegge innsatte etter dette
kapittel andre innskrenkninger i friheten enn det som er nødvendig
for å sikre formålet med fengslingen eller for å opprettholde
ro, orden og sikkerhet i fengslet. Skadelige virkninger av fengslingen
skal så vidt mulig forebygges.
Kriminalomsorgen skal prioritere tiltak for å avhjelpe
negative virkninger av isolasjon overfor varetektsinnsatte som er
ilagt restriksjoner etter straffeprosessloven § 186 annet
ledd.
§ 47 Plassering av innsatte
Kriminalomsorgen bør plassere innsatte i nærheten
av hjemstedet når det er praktisk mulig. Det samme gjelder
varetektsinnsatte, med mindre hensynet til etterforskningen eller
den siktedes forsvar taler imot det.
Varetektsinnsatte kan overføres til et annet fengsel
etter § 14. Første ledd annet punktum gjelder
tilsvarende.
Varetektsinnsatte kan ikke uten eget samtykke pålegges å dele
rom med andre, med mindre helsemessige forhold eller plasshensyn
tilsier det.
§ 48 Fellesskap
Varetektsinnsatte som er ilagt restriksjoner etter straffeprosessloven § 186
annet ledd, har ikke adgang til å delta i fellesskap med
andre innsatte, herunder aktiviteter etter § 49. Kriminalomsorgen
skal, i den grad det er praktisk mulig, gjøre unntak når
domstolen opphever restriksjonene eller når påtalemyndigheten
gir samtykke til helt eller delvis fellesskap.
§ 49 Arbeid, opplæring, program
og andre tiltak
Innsatte har så langt det er praktisk mulig adgang til å delta
i arbeid, opplæring, program eller andre tiltak. Kriminalomsorgen
kan ikke pålegge varetektsinnsatte å delta i slike
aktiviteter. De kan likevel pålegges å bidra til
nødvendig renhold og annet husarbeid i fengslet.
§ 50 Adgang til å bruke egne penger
Varetektsinnsatte har rett til å benytte seg av
egne penger når det er forenlig med ro, orden og sikkerhet i
fengslet. Ved deltagelse i fellesskap med andre innsatte kan retten
til å bruke egne penger begrenses.
§ 51 Helsetjeneste
Varetektsinnsatte har mulighet til å motta besøk av
og la seg behandle av sin egen lege eller tannlege dersom det er
rimelig grunn til det. Forskriving av medisiner skal skje i samråd
med fengselshelsetjenesten.
§ 52 Andre bestemmelser
For øvrig gjelder bestemmelsene i denne loven med
unntak av §§ 12, 15, 16, 20, 33, 35, 36 og 41
til 45. §§ 17, 18, 21, 25 og 30 til 32 gjelder
for varetektsinnsatte ilagt restriksjoner etter straffeprosessloven § 186
annet ledd dersom domstolen eller påtalemyndigheten samtykker
til det.
Kapittel 5 Samfunnsstraff
§ 53 Innholdet i samfunnsstraffen
De idømte timene samfunnsstraff etter straffeloven § 28
a skal gå ut på
a) samfunnsnyttig tjeneste,
b) program, eller
c) andre tiltak som er egnet til å motvirke ny
kriminalitet.
Kriminalomsorgen fastsetter i hvert enkelt tilfelle det
nærmere innholdet i samfunnsstraffen innenfor de rammene
som retten har fastsatt i dommen. Har domstolen satt vilkår
om at den domfelte skal overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted,
arbeid, opplæring eller behandling, skal kriminalomsorgen
fastsette det nærmere innholdet i bestemmelsene. Kriminalomsorgen
skal legge særlig vekt på tiltak som kan fremme
den domfeltes evne til å motvirke sitt kriminelle handlingsmønster.
Kriminalomsorgen skal også legge vekt på tiltak
som kan fremme den domfeltes evne til å gjennomføre
straffen i samsvar med bestemmelsene gitt i og i medhold av denne
loven.
Kriminalomsorgen skal endre innholdet når det fremstår
som nødvendig av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig
gjennomføring av samfunnsstraffen. Kriminalomsorgen kan
endre innholdet hvis bemanningsmessige forhold tilsier det.
§ 54 Krav til den domfelte
Den domfelte skal gjennomføre straffen etter nærmere
anvisning fra kriminalomsorgen. Den domfelte skal
a) møte til fastsatt tid og sted,
b) være upåvirket av berusende eller bedøvende midler
ved fremmøtet,
c) gi opplysninger om sitt bosted, forsørgelsesgrunnlag
og andre forhold av betydning for gjennomføringen av straffen,
d) overholde vilkårene som domstolen har fastsatt etter
straffeloven § 28 a tredje ledd, og
e) oppholde seg i landet i gjennomføringstiden
hvis ikke kriminalomsorgen gir tillatelse til noe annet.
Den domfelte skal ikke vise en atferd som kan
a) true sikkerheten til personer som deltar under gjennomføringen,
eller
b) påvirke miljøet på en særlig
negativ måte.
Den domfelte skal ikke begå en ny straffbar handling
i gjennomføringstiden.
§ 55 Forebyggende rusforbud
Hvis det fremstår som nødvendig for å motvirke en
ny straffbar handling som er rettet mot noens liv, helse eller frihet,
kan kriminalomsorgen på ethvert tidspunkt i løpet
av gjennomføringstiden forby den domfelte å bruke
berusende eller bedøvende midler.
Kriminalomsorgen skal oppheve forbudet når det ikke
lenger fremstår som nødvendig.
§ 56 Undersøkelser i forbindelse
med fastsatte
vilkår eller rusforbud, eller som følge av
mistanke om at den domfelte møter påvirket
Hvis retten har satt vilkår etter straffeloven § 28
a tredje ledd, eller kriminalomsorgen etter § 55 eller § 58
første ledd har forbudt den domfelte å bruke berusende
eller bedøvende midler, skal kriminalomsorgen undersøke
om vilkåret eller forbudet blir overholdt. Undersøkelsen
kan innebære uanmeldte besøk i hjemmet. Når
det er satt rusforbud, kan kriminalomsorgen pålegge den
domfelte å avgi urinprøve, utåndingsprøve
eller blodprøve eller å medvirke til annen undersøkelse
som kan skje uten fare eller særlig ubehag. Blodprøve
kan bare tas av helsepersonell.
Er det grunn til å anta at den domfelte møter
påvirket av berusende eller bedøvende midler,
skal kriminalomsorgen snarest undersøke forholdet. Den domfelte
kan pålegges å avgi urinprøve, utåndingsprøve
eller blodprøve eller å medvirke til andre undersøkelser
som kan skje uten fare eller særlig ubehag. Blodprøve
kan bare tas av helsepersonell.
Tiltak som er en del av undersøkelse etter første eller
annet ledd, kommer ikke til fradrag i det idømte antallet
timer.
§ 57 Straffavbrudd
Kriminalomsorgen kan avbryte gjennomføringen av
straffen dersom den domfeltes helsetilstand tilsier det, eller det
for øvrig foreligger særlig tungtveiende grunner
som ikke kan avhjelpes på annen måte. Når det
fremstår som nødvendig for at avbruddet skal være
sikkerhetsmessig forsvarlig, skal kriminalomsorgen fastsette slike
vilkår for avbruddet som nevnt i § 58 første
ledd.
§ 58 Reaksjon på brudd
Hvis den domfelte forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser
gitt i eller i medhold av § 54 første og annet
ledd eller § 55, kan kriminalomsorgen pålegge den
domfelte å møte til samtale for å få innskjerpet kravene.
Under samtalen skal den domfelte gjøres kjent med følgene
av gjentatte brudd. Dersom det fremstår som nødvendig
for å motvirke nye brudd, skal kriminalomsorgen fastsette
vilkår om at den domfelte skal
a) overholde bestemmelser om oppholdssted,
b) unnlate å ha samkvem med bestemte personer,
c) unnlate å bruke berusende eller bedøvende
midler, eller
d) overholde bestemmelser om meldeplikt for politiet eller
kriminalomsorgen.
Hvis den domfelte etter at kriminalomsorgen har holdt innskjerpingssamtale
eller fastsatt vilkår etter første ledd, på nytt
bryter kravene eller vilkår fastsatt etter første
ledd bokstav a til d, kan regionalt nivå bringe saken inn
for forhørsretten med begjæring om at den subsidiære
fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av
straffeloven § 28 b første og tredje ledd.
Dersom den domfelte unnlater å møte til
innskjerpingssamtale etter første ledd, kan kriminalomsorgen avbryte
gjennomføringen av straffen. Det samme gjelder dersom den
domfelte, etter at innskjerpingssamtalen er gjennomført,
på nytt bryter kravene. Når regionalt nivå beslutter å bringe
saken inn for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen
fra det tidspunktet begjæringen er oversendt retten.
Kriminalomsorgen kan anmode politiet om å avhente
den domfelte etter straffeprosessloven § 461 tredje ledd
hvis det er nødvendig for å få iverksatt
en reaksjon etter første ledd.
§ 59 Ny straffbar handling
Begår den domfelte en ny straffbar handling i gjennomføringstiden,
gjelder bestemmelsene i straffeloven § 28 b annet og tredje
ledd.
Dersom den domfelte er siktet for en straffbar handling
som kan føre til fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffen etter straffeloven § 28 b annet og tredje
ledd, kan gjennomføringen av straffen avbrytes.
§ 60 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.
Fra samme tidspunkt oppheves fengselsloven av 12. desember
1958. Forskriftene gitt i medhold av fengselsloven og i medhold
av straffeloven § 28 b og § 53 nr. 6 skal likevel
fortsatt gjelde, for så vidt de ikke er i strid med denne
loven, inntil de oppheves eller endres av Kongen.
II
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 gjøres følgende endringer:
§ 15 første ledd skal lyde:
De alminnelige straffer er:
fengsel,
hefte,
samfunnsstraff og
bøter.
§ 26 skal lyde:
De nærmere reglene om gjennomføring
av fengselsstraff, samfunnsstraff og strafferettslige særreaksjoner
gis ved særskilt lov.
§ 28 a skal lyde:
Samfunnsstraff kan idømmes for handlinger
som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år
dersom lovovertrederen samtykker og hensynet til straffens
formål ikke taler mot en reaksjon i frihet. Forhøyelse
av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av
forbrytelser kommer ikke i betraktning. Samfunnsstraff kan bare
idømmes hvis den siktede er bosatt i Norge.
I dommen skal det fastsettes et timetall og en
gjennomføringstid. Timetallet skal være fra 30
til 420 timer. Gjennomføringstiden skal være inntil
1 år hvis ikke sterke grunner taler for en lengre gjennomføringstid.
Reglene i § 25 gjelder tilsvarende for fastsettingen av
gjennomføringstiden.
Retten kan sette vilkår om at den domfelte
i gjennomføringstiden skal overholde bestemmelser gitt
av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring
eller behandling, eller forbys samkvem med bestemte personer.
I dommen skal det fastsettes en subsidiær fengselsstraff,
som skal svare til lengden av den straffen som ville blitt idømt
uten samfunnsstraff.
Sammen med samfunnsstraff kan retten
idømme bøtestraff. Dette gjelder selv om bøter
ellers ikke er fastsatt for overtredelsen. Ved utmålingen
av samfunnsstraffen skal retten ta hensyn til
at også bøtestraff idømmes.
I særlige tilfeller kan ubetinget fengselsstraff
på inntil 30 dager idømmes sammen med samfunnsstraffen.
Når en dom på samfunnsstraff blir
lest opp eller forkynt for den domfelte, skal han gjøres
nærmere kjent med hva dommen går ut på,
og med følgene av brudd på bestemmelsene
gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven,
og av at det begås en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
§ 28 b skal lyde:
Dersom den domfelte har brutt bestemmelsene gitt
i eller i medhold av straffegjennomføringsloven § 54
første og annet ledd, § 55 eller § 58
første ledd bokstav a til d, skal forhørsretten
ved kjennelse etter kriminalomsorgens begjæring
bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller
delvis skal fullbyrdes. Etter anmodning fra kriminalomsorgen
kan påtalemyndigheten fremsette begjæringen for
forhørsretten.
Dersom den domfelte har brutt forutsetningen om at
ny straffbar handling ikke skal begås i gjennomføringstiden, kan forhørsretten
ved kjennelse etter påtalemyndighetens begjæring
bestemme at den subsidiære fengselsstraffen helt eller
delvis skal fullbyrdes. Retten kan gi en samlet
dom for begge handlinger eller en særskilt dom for den
nye handlingen.
Kjennelsen må være avsagt innen
utløpet av gjennomføringstiden. Ved
omgjøringen skal retten ta hensyn til
omfanget av den samfunnsstraffen som er gjennomført. Reglene
om forsvarer og om pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100
og kapittel 14 gjelder tilsvarende. Den domfelte,
forsvareren og kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten
skal varsles etter reglene i straffeprosessloven § 243.
§ 28 c oppheves.
§ 53 nr. 2 første ledd skal lyde:
Retten kan sette som vilkår for utsettelsen at
den domfelte melder seg for politiet til bestemte tider.
Perioden for meldeplikten er ett år når
ikke retten bestemmer noe annet. Meldeplikten løper
fra den dag dommen er rettskraftig. Gjelder dommen en
straffbar handling som den domfelte har tilstått, kan det
bestemmes i dommen at meldeplikten skal settes
i verk straks selv om dommen ikke er endelig.
§ 53 nr. 2 annet ledd oppheves.
§ 53 nr. 6 første ledd første
punktum skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen
av vilkårene.
§ 53 nr. 6 annet ledd oppheves.
§ 54 nr. 2 tredje punktum oppheves.
§ 54 a annet ledd oppheves.
§ 60 annet ledd skal lyde:
Er samfunnsstraff idømt, skal
fradraget gjøres i den subsidiære fengselsstraffen,
samtidig som antallet timer samfunnsstraff reduseres
forholdsmessig. Er samfunnsstraffen idømt sammen med ubetinget
fengselsstraff, skal fradraget først gjøres i
denne.
§ 62 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende ved
idømmelse av en felles straff på samfunnsstraff. Skal samfunnsstraff idømmes
sammen med ubetinget fengselsstraff, skal det ved utmålingen
av samfunnsstraffen tas hensyn til den ubetingete
fengselsstraffen.
§ 72 annet ledd siste punktum skal lyde:
Tilsvarende gjelder der domfelte i eller utenfor riket
utfører samfunnsstraff i henhold til
dom.
§ 73 a første punktum skal lyde:
Idømt samfunnsstraff faller
bort ved foreldelse etter de samme frister som for frihetsstraff.
III
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker gjøres følgende endringer:
§ 76 nytt femte ledd skal lyde:
Ved rettsmøter i forhørsretten
om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 28
b første ledd eller av reststraff etter prøveløslatelse
etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd,
kan tilsatte i kriminalomsorgen møte.
§ 161 annet ledd annet punktum oppheves.
§ 459 første og annet ledd skal
lyde:
Fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff skal
utsettes dersom domfelte er blitt alvorlig sinnslidende eller hans
helsetilstand ellers gjør fullbyrding utilrådelig.
Ellers kan fullbyrding av frihetsstraff eller samfunnsstraff utsettes
når vektige grunner tilsier det.
§ 461 skal lyde:
Skal en domfelt som er på frifot, utholde frihetsstraff
eller samfunnsstraff, meddeler politiet ham pålegg
om å møte til fastsatt tid og sted for at fullbyrdingen
kan påbegynnes.
Mistenkes han for å ville flykte, eller unnlater
han på tilsigelse å fremstille seg, kan han avhentes.
Hvis den domfelte uteblir under gjennomføringen av
frihetsstraff eller samfunnsstraff, kan han avhentes.
IV
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
Overskriften i § 13-12 skal lyde:
Medlemmer som oppholder seg i institusjon eller utfører samfunnsstraff
§ 13-12 første ledd bokstav e skal
lyde:
e) medlemmer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28
a,
V
I lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering gjøres
følgende endringer:
§ 1 første ledd nr. 1 skal
lyde:
Frihetsstraff, samfunnsstraff, rettighetstap
eller utsettelse med å idømme straff.
§ 6 første ledd nr. 7 tredje punktum
skal lyde:
Det samme gjelder også dom på samfunnsstraff der
den subsidiære fengselsstraffen er inntil 6 måneder,
og samfunnsstraffen er utført mer enn
5 år før attesten blir utstedt.
§ 6 første ledd nr. 9 annet punktum
skal lyde:
Det samme gjelder dom på samfunnsstraff der
den subsidiære fengselsstraffen er over 6 måneder,
og samfunnsstraffen er utført mer enn
10 år før attesten blir utstedt.
VI
I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene gjøres følgende
endring:
§ 165 annet ledd første
punktum skal lyde:
Istedenfor stevnevitne kan offentlige myndigheter bruke
en ansatt ved politiet eller i kriminalomsorgen når
det gjelder forkynning i straffesaker.
VII
Lovendringene under II - IV trer i kraft fra det tidspunktet
Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 22. mars 2001
Kristin Krohn Devold |
Ane Sofie Tømmerås |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |