Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ulike endringer
i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m.
Sosial- og helsedepartementet sendte i august 1999 ut høringsnotat
med forslag til lovendringer til 220 instanser med høringsfrist
i oktober 1999.
Sosial- og helsedepartementet har mottatt 76 høringssvar.
Det opplyses at de fleste instansene er enige i departementets hovedsynspunkter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Nils
Amund Røhne og Gunhild Øyangen, fra Kristelig
Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra
Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli,
fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik,
fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, vektlegger at om lag 2/3
av befolkningen er positive til organdonasjon. Det er naturlig at
mennesker vil hjelpe mennesker med svært alvorlige lidelser
når det ikke medfører noen nærliggende
fare for givers liv eller helse. Mangelen på organer og
biologisk materiale til behandling av sykdom eller legemsskade er
stor. Reglene bør av den grunn ikke være så kompliserte
og tidkrevende at dette i seg selv avholder givere fra å gjennomføre
donasjon.
Komiteen viser for øvrig til behandling
av Innst. S. nr. 153 (2000-2001) der følgende forslag ble enstemmig
vedtatt:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for
2002 legge frem forlag om at det ved alle godkjente donorsykehus
skal utpekes en ansvarlig koordinator ved akuttavdelingene, og at
donorsykehusene sikres økonomisk kompensasjon for den innsatsen
som gjøres for å ivareta disse oppgavene.»
Det foreslås i proposisjonen klarere bestemmelser for
uttak av fornybart vev til transplantasjon fra personer som ikke
selv kan gi eget samtykke til inngrepet.
Det vises til at etter transplantasjonsloven § 1
kreves skriftlig samtykke fra giver for at organer eller annet biologisk
materiale skal kunne tas fra en person. Som hovedregel kan samtykke
gis av den som er fylt 18 år. Når særlige
grunner taler for det, kan også yngre givere samtykke med
tilslutning fra vergen og den som har foreldreansvaret og omsorgen
for den mindreårige. I så fall trengs også godkjenning
fra departementet.
Det framholdes at det ved transplantasjon av benmarg ofte kan
bli aktuelt med en mindreårig donor, og at rettstilstanden
er uklar når det gjelder benmargstransplantasjon, ikke
minst i forhold til mindreårige og andre som ikke har samtykkekompetanse.
Det har i Norge vært foretatt uttak av benmarg fra mindreårige uten
samtykke og godkjenning etter transplantasjonslovens regler med
begrunnelse at inngrepet er blitt ansett som et «mindre
inngrep», som etter lovens § 6 kan foretas «uten
hinder av bestemmelsene i denne lov». Statens helsetilsyn
har på forespørsel fra departementet vurdert spørsmålet
om hvorvidt benmargstransplantasjon er et mindre inngrep etter lovens § 6,
og Helsetilsynet mener at det ikke kan karakteriseres som et mindre
inngrep.
Det redegjøres for Europarådets konvensjon
om menneskerettigheter og biomedisin som inneholder bestemmelser
om fjerning av organer og vev fra levende givere. Ifølge
konvensjonens artikkel 20 kan fornybart vev fjernes fra personer
som ikke har evne til å samtykke forutsatt at følgende
vilkår er oppfylt:
det finnes ingen vevsforlikelig giver
som er i stand til å samtykke
mottakeren er bror eller søster av giveren
transplantasjonen må ha mulighet for å redde
mottakerens liv
krav til fullmakt som er gitt i artikkel 6 om vern av personer
som ikke er i stand til å samtykke, er oppfylt
den berørte, potensielle giver har ingen innvendinger.
I Sverige har Lag (1995: 831) om transplantation m.m. en bestemmelse
med vilkår som i hovedsak tilsvarer dem som følger
av artikkel 20 i konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin,
men den svenske bestemmelsen har ikke noe vilkår om at transplantasjonen
må ha mulighet for å redde mottakerens liv. Den
svenske loven stiller ytterligere vilkår dersom det skal
uttas biologisk materiale som ikke er fornybart.
Danmark har ratifisert konvensjonen om menneskerettigheter og
biomedisin, men har reservert seg mot konvensjonens artikkel 20.
Danmark ønsker at også donasjon fra barn til foreldre
skal være mulig.
I Finland regulerer § 2 annet ledd i lov om
avskiljande av mänskliga organ och vävnader för
medicinska ändamål tilfeller hvor en mulig giver
er yngre enn 18 år. Her er vilkårene at det dreier
seg om fornybare vev, at sentrale nasjonale helsemyndigheter har
godkjent inngrepet og givers verge har samtykket skriftlig. Så sant
giverens alder tillater det, skal hans eller hennes mening om inngrepet
innhentes, og det skal ikke gjennomføres hvis han eller
hun motsetter seg inngrepet.
Departementet sendte i august 1999 ut et høringsnotatet
der det ble foreslått å regulere adgangen til
uttak av fornybart vev til transplantasjon fra barn under 12 år
og andre som ikke ansees å kunne gi eget samtykke. Det
opplyses at ingen av de innkomne høringsuttalelsene har
generelle innvendinger mot å lovregulere adgangen til å ta
ut fornybart vev på visse vilkår fra en donor
som ikke har evne til å gi eget samtykke. Noen av de foreslåtte
vilkårene har imidlertid blitt kommentert av flere høringsinstanser,
og det redegjøres i proposisjonen kort om dette.
Departementet finner i likhet med Statens helsetilsyn at uttak
av benmarg ikke kan karakteriseres som et mindre inngrep etter § 6,
og finner at adgangen til å benytte mindreårig
donor således må forankres i en ny bestemmelse
som ikke kommer i konflikt med dagens samtykkeregler. Det understrekes
at utgangspunktet må være at organer eller annet
biologisk materiale ikke skal tas fra personer som ikke selv kan
gi sitt samtykke til det, og at det bare i helt spesielle tilfeller bør
gjøres unntak fra denne hovedregelen. Et vilkår for å gjøre
unntak skal være at det dreier seg om fornybart vev.
Departementet har forståelse for høringsinstansenes
syn på at også foreldre bør ha mulighet
til å være mottaker, og foreslår en adgang
til at også donors mor eller far kan være mottaker.
Det uttales videre at adgangen til uttak av fornybart vev fra personer
som mangler evne til å gi eget samtykke også bør
omfatte uttak der mottaker er barn av giver. At departementets forslag
går videre enn konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin
artikkel 20 som begrenser adgangen til uttak til tilfeller der mottakeren
er giverens bror eller søster, foranlediger et forbehold
for så vidt angår denne bestemmelsen ved en eventuell
norsk ratifikasjon av konvensjonen.
Departementet legger til grunn at barn under 12 år i
denne sammenheng ikke kan gi samtykke etter bestemmelsens annet
ledd. Det uttales at selv om potensielle givere under 12 år
ikke har samtykkekompetanse, skal deres mening bli hørt
i økende grad i forhold til alder og evne til å motta
informasjon. Det forutsettes derfor at den potensielle giver får
opplysninger om inngrepets art i den grad alder og utvikling tillater
det. Når det gjelder barn i aldersgruppen 12 til 18 år,
vil det være § 1 annet ledd som gjelder.
Det framholdes at i tillegg til barn under 12 år skal også eldre
personer som ikke har evne til å gi eget samtykke, omfattes
av forslaget i § 1 tredje ledd. Det kan dreie
seg om umyndiggjorte etter vergemålsloven § 1,
og personer som har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven § 90
a.
Det foreslås at fylkeslegen skal godkjenne alle inngrep
på personer under 18 år og på andre personer som
ikke er i stand til å gi eget samtykke.
Komiteen tiltrer forslagene om samtykke fra den
som har foreldreansvaret for mindreårige, og fra verge
for de som ikke er i stand til å samtykke selv.
Komiteen er enig i at det i tillegg skal gis godkjenning
fra fylkeslegen for de som ikke selv har samtykkekompetanse.
Komiteen mener at dersom giver ut fra alder og situasjonen
har en plausibel motivasjon for å ville være donor
og skjønner konsekvensene for egen situasjon, så bør
dette kunne skje.
Komiteen legger til grunn at det i avveining om å transplantere
vev alltid må legges avgjørende vekt på at
inngrepet bare kan foretas når det ikke medfører noen
nærliggende fare for givers liv eller helse. Donasjon vil
særlig være aktuell mellom barn, der vevsuttak
ikke er omfattende og fornyelse skjer forholdsvis raskt.
Komiteen slutter seg til at selv om potensiell giver
ikke har samtykkekompetanse, skal deres mening bli hørt. Komiteen slutter
seg til vilkår nr. 5 om at potensiell giver ikke motsetter
seg donasjonen.
Komiteen finner det ikke rimelig at mottakerkretsen
i § 1 nr. 2 er avgrenset til søsken,
barn eller foreldre med hensyn til donasjon av fornybart vev fra barn
under 12 år. Komiteen legger til grunn at
donasjon fra annen nær familie i særlige tilfeller
vil være aktuelt når foreldre og søsken
ikke kan være givere, og når annet medlem av nær
familie har et særlig nært forhold til mottaker.
Komiteen legger til grunn at det er få slike
situasjoner, men at det for annen nær familie som f.eks. halvsøsken,
fettere og kusiner kan være aktuelt når både
den som innehar foreldreansvaret, og fylkeslegen samtykker i den
mindreåriges vurdering. Komiteen finner
at slike avgjørelser er vanskelige, og at barn skal høres,
og finner således aldersgrense for organdonasjon på 12 år
rimelig.
Komiteen legger til grunn at givere mellom 12 og
18 år ikke har begrensinger med hensyn til mottakerkrets
eller at det er et absolutt vilkår at transplantasjon er
nødvendig for å redde mottakerens liv. Komiteen antar
at det f.eks. vil være aktuelt å gi benmarg fra
mindreårige, og at dette ikke kan anses som et mindre inngrep
og således skal omfattes av loven her.
Komiteen har merket seg at lovforslaget er videre
enn konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin der mottaker
er begrenset til bror og søster.
Komiteen har sett at det også foreslås
avgrensing i målet ved donasjonen, nemlig at transplantasjonen
er nødvendig for å redde mottakerens liv, når
vev gis av mindreårige eller andre uten samtykkekompetanse.
Komiteen vil peke på at det kan være
vanskelig eller umulig å fastslå om en transplantasjon
vil være livreddende eller forlenge livet for kortere eller
lengre tid.
Komiteen vil mene at for barn under 12 år
vil det å forlenge en forelders liv ha stor positiv betydning,
selv om ikke bedringen skulle være varig.
Komiteen regner med at transplantasjon til nær slektning
som forelder faller inn under § 1 tredje ledd punkt
3, selv om slik transplantasjon ikke medfører helbredelse.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om transplantasjon sykehusobduksjon og avgivelse
av lik m.m. skal § 1 tredje ledd punkt 2 lyde:
Det framholdes at mangelen på organer til transplantasjon
er et internasjonalt problem, og at mulig overføring av
organer og vev fra dyr til mennesker de senere år har vært
drøftet i en rekke land og i flere internasjonale organisasjoner.
Det vises til at det i flere internasjonale vitenskapelige tidsskrifter
og organisasjoner blitt reist forslag om en tenkepause i form av
et midlertidig forbud (moratorium) før kliniske forsøk
på mennesker settes i gang. Faren for spredning av ukjente
virus fra dyr til mennesker har stått sentralt sammen med
behovet for en samfunnsmessig diskusjon både om eksistensielle spørsmål
knyttet til kryssing av artsgrensen mellom mennesker og dyr, og
til dyrevern, samtykke, prioritering og aksept av dyreorganer.
Om gjeldende rett i Norge opplyses at transplantasjon av organer/celler
fra dyr faller utenfor lov om transplantasjon m.v. Smittevernloven
inneholder bestemmelser som vil kunne komme til anvendelse ved overføring
av smittsom sykdom fra dyr til mennesker. Dyrevernloven § 21
inneholder bestemmelser som regulerer bruk av dyr i forskning og
forsøksvirksomhet. Ingen må gjøre biologiske
forsøk med dyr uten særskilt tillatelse. Formålet
med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk
av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig
forsvarlig måte. Det opplyses at spørsmålet
om overføring av genmodifisert levende biologisk materiale
fra dyr til mennesker ikke er drøftet i lovens forarbeider.
Det framholdes at innenfor rammen av nåværende regulering
vil klinisk utprøvning av celler, vev eller organer fra
dyr til mennesker i Norge være et klinisk forskningsprosjekt
som skal forelegges en regional forskningsetisk komité.
Det understrekes at det er viktig å drøfte
de mulige risikoer som xenotransplantasjoner kan medføre
på internasjonalt nivå, og det blir gitt en oversikt
over en del sentrale internasjonale utredninger.
Et svenskt utvalg avga i 1999 innstillingen Från en
art till en annan - transplantation från djur til människa
(SOU 1999:120). Med utgangspunkt i dagens kunnskap anser utvalget
ikke at risikoen ved xenotransplantasjon er så stor at
det er behov for et permanent eller midlertidig forbud, men at den
usikkerhet som finnes om risiko, likevel krever særskilte
tiltak basert på et forsiktighetsprinsipp. Etter utvalgets
syn er det nødvendig med et særskilt regelverk
for regulering av denne type kliniske forsøk, og det foreslås
en egen lov om dette. Det foreslås videre at hvert enkelt klinisk
forsøk skal godkjennes av et eget sentralt organ, og at
hvert prosjekt skal vurderes ut fra medisinske, etiske, dyrevernmessige
og juridiske aspekter. Etter utvalgets syn er det behov for ny utredning
og nytt standpunkt fra myndighetene dersom man eventuelt går
over til å anvende xenotransplantasjon som etablert behandlingsmetode.
I tilknytning til det danske Teknologirådet er samarbeidsorganet
BIOSAM opprettet for drøfting av etiske spørsmål
knyttet til forskning og anvendelse av bioteknologi.
Av aktuelle utredninger i Storbritannia redegjøres det
for rapporten Animal-to-Human transplants - the ethics of xenotransplantation
fra det privatfiansierte rådgivende organet Nuffield Council
on Bioethics fra 1996. Videre redgjøres det for rapporten
Animal tissue into humans som et britisk regjeringsoppnevnt utvalg
framla i 1997, og som kom med en lang rekke anbefalinger, blant
annet opprettelse av et organ for å overvåke xenotransplantasjonsvirksomheten
på nasjonalt plan. Det vises også til at den britiske
regjering i 1997 oppnevnte et rådgivende organ som skal
komme med forslag til regulering av xenotransplantasjoner og som
skal gi råd til den britiske helseministeren.
Det orienteres om at Helserådet i Nederland i en rapport
i 1998 konkluderte med at xenotransplantasjonsteknikken er etisk
akseptabel sett både fra pasientenes side og fra et dyrevernmessig
synspunkt. Kliniske forsøk ble likevel ikke anbefalt på grunn
av avstøtningsproblemer og den økende bekymring
når det gjelder overføring av virus fra dyr til
menneske.
Det blir i proposisjonen også vist til utredninger og
forsøk fra Spania og USA.
OECD har i 1999 utgitt rapporten Xenotransplantation: International
Policy Issues. Rapporten drøfter blant annet behovet for
organer, økonomiske aspekter og behovet for internasjonalt
samarbeid. I tråd med retningslinjer fra flere av medlemslandene
anbefaler OECD livslang overvåkning av personer som har gjennomgått
xenotransplantasjoner. Rapporten understreker behovet for et nødvendig
internasjonalt samarbeid når det gjelder forskning for å dokumentere eventuelle
risikofaktorer for overføring av infeksjoner, etablering
av nasjonale og internasjonale nettverk for overvåkning
av pasienter og for å løse spørsmål knyttet
til oppfølgning av xenotransplanterte pasienter som reiser
mellom land og verdensdeler samt tiltak for å hindre ukontrollert
bruk av teknologien.
Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet anbefalte
i 1999 Ministerkomiteen å arbeide for en rask innføring
av et moratorium i alle medlemsland for kliniske forsøk
med xenotransplantasjoner, og ta skritt for å gjøre
moratoriet til en verdensomfattende bindende avtale. Europarådet
har opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere anbefalingen fra
Parlamentarikerforsamlingen og utarbeide retningslinjer for anvendelse
av xenotransplantasjoner.
WHO har tatt flere initiativer innen xenotransplantasjoner, blant
annet rapport fra en arbeidsgruppe som har gitt forslag til retningslinjer
til forebygging av smittsom sykdom ved xenotransplantasjoner.
Det opplyses at EUs politiske organer hittil ikke har tatt standpunkt
til kliniske forsøk med xenotransplantasjoner på mennesker.
Regjeringen oppnevnte i desember 1999 et utvalg for vurdering
av overføring av levende biologisk materiale fra dyr til
mennesker. Utvalget skal levere innstilling innen mai 2001.
Departementet ønsker å legge et «føre
var»-prinsipp til grunn ved vurderingen av om det skal
gis adgang til overføring av levende biologisk materiale
fra dyr til mennesker. Departementet mener også at det
er nødvendig å skape tillit og trygghet i befolkningen omkring
dette spørsmålet, og at befolkningens verdigrunnlag
bør tillegges betydelig vekt. Etter departementets syn
bør fremtidige muligheter for overføring av levende
biologisk materiale fra dyr til mennesker være gjenstand
for politisk og etisk debatt før det eventuelt settes i
gang kliniske forsøk i Norge. Ut fra dagens kunnskap finner
departementet at det ikke er forsvarlig å sette i gang
kliniske forsøk med overføring av denne type biologisk
materiale.
Det vises til regelverk som er foreslått eller under utarbeiding
i Storbritannia og Sverige, og etter departementets syn er det også i
Norge nødvendig å få på plass
et regelverk som kan stille de nødvendige krav til vurderingen
av forsøk, før det eventuelt blir gitt adgang
til overføring av levende biologisk materiale fra dyr til
mennesker.
Departementet foreslår at det ved endring i transplantasjonsloven
inntas en ny § 6 a om at overføring av
levende biologisk materiale fra dyr til mennesker ikke er tillatt.
Forbudet skal omfatte både kliniske forsøk og
enhver form for medisinsk behandling med levende biologisk materiale
fra dyr. Det foreslås videre en bestemmelse i § 15
nytt annet ledd om at § 6 a opphører å gjelde
1. januar 2003. Bestemmelsen forutsetter at departementet legger
fram nytt lovforslag på en slik måte at endelig
lovforslag kan tre i kraft senest 1. januar 2003. Det uttales at
dersom erfaringer viser at det er for tidlig å ta et endelig
standpunkt innen denne tid, kan det være aktuelt å foreslå en
begrunnet forlengelse av det midlertidige forbudet.
Komiteen legger vekt på at
Europarådet har tatt initiativ til rask innføring
av verdensomfattende og bindende moratorium for organtransplantasjon
fra dyr til menneske av hensyn til at dyreorganer kan overføre visse
typer virus og andre smittsomme sykdommer. Komiteen ser
det som riktig å legge til grunn de definisjoner og avgrensinger
som er i tråd med internasjonale definisjoner.
Komiteen legger til grunn at transplantasjon av levende
biologisk materiale fra et genmodifisert dyr faller utenfor genteknologilovens
virkefelt, men at aktuelle vilkår for eventuell slik behandling
er så omfattende, at også dette bør utredes
nærmere. Det er behov for et moratorium bl.a. for å hindre
epidemier på grunn av virus.
Komiteen ser at det med vår nåværende
kunnskap ikke er mulig å anslå risiko, og vil
avvente Gjørvutvalgets innstilling. Utvalget skal levere
innstilling 1. mai 2001. Selv om forbud vil omfatte både kliniske
forsøk og enhver form for medisinsk behandling med levende
biologisk materiale fra dyr, er det aktuelt med et midlertidig forbud
bare fram til 1. januar 2003, da det forventes ferdigbehandlet
endelig forslag til ny lovgivning.
Komiteen tiltrer på denne bakgrunn forslag
til ny § 6 a.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det på nåværende tidspunkt
ikke åpnes mulighet for transplantasjon av dyreorganer
til mennesker i Norge. Disse medlemmer viser imidlertid
til at det over flere år har foregått en intens
forskning på bruk av dyreorgan for transplantasjon til
mennesker, men at sikkerheten for ikke å overføre
smitte fra dyr til mennesker ennå ikke er tilstrekkelig
dokumentert. Disse medlemmer mener imidlertid på bakgrunn
av den betydelige forskning som foregår ulike
steder i verden, at det blir for kategorisk å legge ned
lovforbud mot slik transplantasjon frem til 2003. Disse medlemmer vil
støtte lovforslaget på det nåværende
tidspunkt, men vil forbeholde seg retten til eventuelt å komme
tilbake til denne saken om det før januar 2003 åpnes
for xenotransplantasjon i utlandet.
Det vises til NOU 1994: 22 Bruk av celler og vev fra aborterte
fostre der en arbeidsgruppe tilrår bruk av vev fra aborterte
fostre begrenset til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling/fremstilling,
diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor
det ikke foreligger andre behandlingsalternativer, eller hvor tidligere
behandlingsformer har hatt begrenset effekt.
Det vises videre til behandlingen av St.meld. nr. 16 (1995-1996)
Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v. som inneholdt
forslag til regulering av bruk av fostervev, jf. Inst. S. nr. 231
(1995-1996).
Det redegjøres for den medisinske bruken av celler og
vev fra aborterte fostre. Det uttales bl.a. at den internasjonale
optimisme med hensyn til muligheter for behandlingssuksess ved transplantasjon
av celler og vev fra provoserte aborter både til fostre
og fødte personer er mindre i dag enn for 5-10 år
siden, og at alternative metoder som genterapi, bruk av dyreceller og
bruk av stamceller vurderes i større grad.
Det vises til at en fra provosertaborterte fostre nå kan
isolere stamceller som har evne til å utvikle seg til mange
forskjellige slags celler, og at dette gir store muligheter for
behandlingsmessige gevinster ved sykdommer som diabetes, hjertesykdom,
benskjørhet, slag, multippel sklerose og senil demens,
og for erstatning av skadet vev og celler blant annet innen kreftbehandling.
Samtidig vil de gi økt kunnskap om biologiske årsaker
til for eksempel kreft og medfødte misdannelser. Stamceller
vil også kunne bli en svært viktig komponent i
genterapi. Det framholdes også at tilgang på stamceller
vil være av stor betydning for farmasøytisk industri.
Om rettstilstanden i Norge uttales det at gjeldende norsk rett
ikke inneholder lovbestemmelser som direkte regulerer bruken av
celler og vev fra aborterte fostre, og at rettstilstanden på området
er uklar. Det vises til at Sosial- og helsedepartementet skal orienteres
om alle bio- og genteknologiske forsøk på mennesker
før slike forsøk blir igangsatt, og at dette også gjelder
forsøk som omfatter bruk av fostervev.
I orienteringen om internasjonal regulering vises det bl.a.
til at den svenske Riksdagen i 1995 vedtok en ny lov om transplantasjon
som blant annet inneholder bestemmelser om anvendelse av fostervev.
Det fastslås der at fostervev bare får anvendes
for medisinske formål, at det kreves informert samtykke
fra kvinnen, og at det kreves godkjenning fra Socialstyrelsen.
Det redegjøres for høringsrunden til et forslag
fra 1999 til endringer i transplantasjonsloven der ble det foreslått å lovfeste
at aborterte fostre skal håndteres på en respektfull
måte, og at bruk og innførsel av celler og vev
fra provosert aborterte fostre skal være forbudt.
Sosial- og helsedepartementet nedsatte i oktober 1999 en arbeidsgruppe
til å utrede bruk av stamceller fra abortert fostre og
befruktede egg.
Arbeidsgruppen avleverte sin rapport i mars 2000. Gruppens flertall
kom under tvil til at bruk av vev fra overtallige befruktede egg
og provosertaborterte fostre til forskning og behandling på visse
vilkår kan være etisk forsvarlig. Mindretallet
fant det ikke etisk akseptabelt å tillate bruk av stamceller
fra provosertaborterte fostre. Rapporten ble sendt på høring,
og det redegjøres for høringsrunden. Det opplyses
at flertallets standpunkt om at det kan være etisk akseptabelt å bruke
overtallige befruktede egg og provosertaborterte fostre som stamcellekilde,
får generell tilslutning av høringsinstansene.
Departementet foreslår å lovregulere bruk av
celler og vev fra provosertaborterte fostre. Forslaget er i hovedtrekk
i samsvar med forslaget som ble framlagt i St.meld. nr. 16 (1995-1996)
Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv. På bakgrunn
av Stortingets behandling av meldingen er det i tillegg foreslått en
adgang for helsepersonell til å reservere seg mot å delta
i forskningsprosjekter eller behandling der fostervev inngår.
Departementet foreslår å tillate bruk av celler
og vev fra provosertaborterte fostre til medisinsk forskning,
herunder utvikling av vaksine, framstilling av vaksine, diagnostikk
og behandling, herunder transplantasjon. Fostervevet skal kun brukes
til behandling når det foreligger en alvorlig sykdom eller
skade der alternative behandlingsmetoder har begrenset effekt. Anvendelse
til virusdiagnostikk, framstilling av vaksine eller forskning skal
kun skje dersom det ikke finnes andre likeverdige metoder. Bruk
av fostervev til behandling og forskning, herunder utvikling av
vaksine, skal kreve godkjenning fra departementet. Det skal ikke
kreves godkjenning for bruk til framstilling av vaksine eller til
diagnostikk. Det understrekes at bruken av fostervev ikke må medføre
at satsningen på å redusere uønskede
svangerskap og svangerskapsavbrudd reduseres, eller at svangerskapsavbrudd
utføres for å skaffe materiale til forskning,
diagnostikk eller behandling. Det foreslås forbud mot transplantasjon av
eggstokkvev fra aborterte fostre.
I forslaget stilles det krav om samtykke fra kvinnen som fostervevet
stammer fra. Samtykket skal først kunne gis etter at kvinnen
har fått nødvendig informasjon og beslutningen
om svangerskapsavbrudd er tatt.
Departementet foreslår å opprette en fostervevsbank
som skal stå for innsamling, lagring og utlevering av fostervev.
Det understrekes at det ikke må oppstå situasjoner
der kvinner får utført svangerskapsavbrudd i den
hensikt å skaffe tilgang på fostervev.
Det er foreslått i utkastet å innføre
en adgang for helsepersonell til av samvittighetsgrunner å reservere seg
mot å delta i forskningsprosjekter der fostervev blir benyttet,
og mot å delta ved transplantasjon av fostervev.
Departementet foreslår av den grunn å lovfeste pasientens
rett til informasjon om at vevet stammer fra provosertaborterte
fostre.
Det er i dag ikke tillatt å forske på befruktede
egg, jf. om medisinsk bruk av bioteknologi. Departementet arbeider
med en evaluering av denne loven og planlegger i den forbindelse å fremlegge
en odelstingsproposisjon for Stortinget i løpet av 2001.
Departementet vil komme tilbake til spørsmålet
om det bør åpnes for bruk av stamceller fra befruktede
egg til forskning og behandling i forbindelse med denne evalueringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at spørsmålet om bruk av celler og vev fra
aborterte fostre til medisinsk forskning tidligere har blitt behandlet
i forbindelse med stortingsmeldingen om erfaringer med abortloven
som ble behandlet i 1996. Flertallet gikk da inn for å tillate
at aborterte fostre kan nyttes til medisinsk forskning under forutsetning
av at klare vilkår er oppfylt. I tilfeller hvor det aborterte
fosteret etter kvinnens ønske behandles som biologisk materiale,
skal det være adgang for å spørre om
samtykke til at fostervev kan avgis til fostervevsbank.
Flertallet mente det var nødvendig å sette
slike strenge vilkår, fordi bruk av vev fra aborterte fostre
til forskning og behandling er etisk omstridt. Disse medlemmer har
merket seg at departementet i lovforslaget har inntatt alle de vilkår
som flertallet etterlyste, og slutter seg til at bruk av fostervev
til behandling bare skal være tillatt i de tilfeller hvor
det foreligger alvorlig sykdom eller skade og andre behandlingsformer
har begrenset effekt. Bruk av fostervev til medisinsk forskning,
diagnostikk og fremstilling av vaksine skal bare være tillatt
dersom det ikke finnes andre likeverdige alternativer.
Flertallet vil framholde at dersom kvinnens navn
og fødselsnummer skal lagres i fostervevsbanken, vil dette
kreve hennes samtykke etter helseregisterloven.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, vil peke på at når
fostervev, navlestreng og morkake behandles som biologisk materiale,
vil det være rimelig også å kunne anvende
dette biologiske materiale. Kvinner som ikke gir spesielt utrykk
for at det provosertaborterte foster skal plasseres på kirkegård
eller lignende, bør derfor spørres om de samtykker
til at fostervev kan avgis til fostervevsbank.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, mener det ikke vil
påvirke kvinners generelle forhold til provoserte aborter
at det er mulig å nytte fostervev til viktige formål
fordi skriftlig samtykke innhentes etter at avgjørelse
om svangerskapsavbrudd er tatt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i avgrensingen mot å bruke eggstokkvev.
Dette flertallet mener det er absolutte vilkår at
det opprettes en fostervevsbank, at verken avgiver eller mottaker
av vev skal bli kjent med de respektives identitet, og at taushetspliktreglene
overholdes strengt.
Dette flertallet ser at det også her
kan være rimelig å ha bestemmelse om helsepersonells
reservasjonsrett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, tiltrer kapittelet
om bruk av fostervev.
Flertallet mener at for å skape et så godt
kunnskapsgrunnlag som mulig er det viktig å forske både på stamceller
fra voksne og fra aborterte fostre.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at det fostervev som kan være
aktuelt å benytte til medisinsk bruk, i alt vesentlig vil
være fra provoserte aborter. Cellelinjer utviklet fra provosert
aborterte fostre har ikke vært brukt til utvikling eller
produksjon av vaksiner i Norge, og i virusdiagnostikken har genteknologiske
metoder i dag langt på vei erstattet bruken av cellelinjer
fra fostre, slik at det ikke er aktuelt å etablere nye
cellekulturer som krever ny tilgang på fostervev.
Disse medlemmer har videre merket seg at transplantasjon
av celler og vev fra aborterte fostre har vært forsøkt
som behandling ved alvorlige sykdommer i flere land, men at dette
har vært lite vellykket og ikke er blitt etablert behandling.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at proposisjonen peker på at den internasjonale optimisme
med hensyn til muligheter for behandlingssuksess ved transplantasjon
av celler og vev fra provoserte aborter både til fostre
og fødte personer i dag er mindre enn for 5-10 år
siden, og alternative metoder som genterapi, bruk av dyreceller
og bruk av stamceller vurderes i større grad. Det pekes
ofte på at det er publisert få vitenskapelige
artikler om medisinsk bruk av fosterceller (unntatt stamceller)
siste år. Disse medlemmer antar at bruken
av stamceller innebærer muligheter for behandlingsmessige
gevinster ved flere alvorlige sykdommer, men at en foreløpig
her har lite konkrete holdepunkter for optimisme. Etter disse medlemmers oppfatning
bør norsk forskning fokusere mer på å være
i fremste rekke i bruken av stamceller fra voksne, samtykkende individer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at dette skal gjøres istedenfor å bruke
celler fra aborterte fostre, med de etiske betenkeligheter det innebærer.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti forutsetter at bruk av vev fra aborterte fostre
til medisinsk forskning og behandling ikke skal finne sted dersom
man med alternative metoder kan oppnå de samme behandlingsmessige
resultater.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til høringsnotat av 16. august
1999 med forslag til endringer i transplantasjonsloven hvor det
ble foreslått å lovfeste at aborterte fostre
skal håndteres på respektfull måte, og
at bruk og innførsel av celler og vev fra provosert aborterte
fostre skal være forbudt. Disse medlemmer er
enig i dette. Disse medlemmer går derfor
imot nytt kapittel II A i proposisjonens lovforslag.
Slik komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti ser
det, bør et foster ikke brukes som et middel for andre,
men er et mål i seg selv. Videre frykter disse medlemmer at
en utstrakt bruk av celler og vev fra aborterte fostre på sikt
vil kunne medføre økte aborttall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bruk av fostervev til behandling og forskning skal kunne godkjennes
av de regionale forskningsetiske komiteer istedenfor som anført
i lovforslaget av departementet. Disse medlemmer mener
at de regionale forskningsetiske komiteer sitter inne med bedre
fagkunnskap for å ta standpunkt til slik godkjennelse enn
hva departementet gjør. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag;
«I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. skal § 8 c lyde:
Bruk av fostervev til behandling og forskning
skal godkjennes av de regionale forskningsetiske komiteer.»
Det vises til at høringsnotatet fra 1999 inneholdt forslag
om en klar lovfesting av retten til å utføre obduksjon
av personer som dør utenfor sykehus. Departementet ønsket å avgrense
adgangen til obduksjon til spesielle tilfeller hvor døden
har inntruffet plutselig eller uventet, og dødsårsaken
vanskelig kan bestemmes på annen måte.
Det vises til at Justisdepartementet har oppnevnt et utvalg som
skal gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll
i straffesaker, og at utvalget i sin høringsuttalelse påpekte
at deres arbeid vil kunne berøre forslaget til endringer
i transplantasjonsloven § 7 om obduksjon. Utvalget
anmodet departementet om å avvente forslaget til endringer
i § 7 inntil utvalget har avgitt sin innstilling.
Det uttales at departementet ønsker å avvente
utvalgets innstilling, og høringsnotatets forslag om endringer
i § 7 videreføres derfor ikke i proposisjonen.
Komiteen avventer utvalgsutredning
vedrørende rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll
og foreslår ikke endringer om dette nå.
Komiteen viser til brev av 22. mars 2001 fra saksordfører
og svar fra helseministeren av 27. mars 2001 vedrørende
samtykke, informasjon og etisk forsvarlig håndtering av
obduserte og obduksjonsmateriale ved obduksjon av personer som dør
i helseinstitusjon eller sykehus.
Komiteen legger vesentlig vekt på at
sykehusobduksjon er nødvendig for å kvalitetssikre
diagnose og behandling og for å få brakt
dødsårsak på det rene.
Komiteen mener medisinsk obduksjon er svært viktig
for å få ny erfaring og kunnskap for senere behandling
av syke.
Komiteen mener videre at den medisinske utvikling
og kvalitetsmessig god opplæring er avhengig av at organer
kan gis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen legger
til grunn at obduksjon ifølge loven kan utføres
uten eksplisitt samtykke fra pasienten eller pårørende. Komiteen understreker at
pasient og pårørende imidlertid har adgang til å nekte
obduksjon, og at dersom avdøde eller hans nærmeste
har uttalt seg mot det, kan obduksjon ikke gjennomføres.
Videre legger komiteen vekt på at lovgivningen
også innebærer at obduksjon ikke kan gjennomføres
dersom det er grunn til å tro at slikt inngrep vil være
i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn,
eller andre særlige grunner taler mot å utføre
obduksjon. Komiteen mener det kan være en
belastning for pårørende og pasienter hvis en
ved innleggelse i sykehus eller annen helseinstitusjon aktivt må underskrive
på en beslutning om tillatelse til eventuell obduksjon. Komiteen understreker
at dette prinsippet om presumert samtykke også går
igjen i flere andre lands lovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, finner på denne
bakgrunn at prinsippet om presumert samtykke ikke bør endres.
Komiteen er av den oppfatning at det
er viktig å ha åpenhet rundt obduksjonspraksis
og et godt tillitsforhold mellom befolkningen og helsetjenesten
på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må vurderes å stille
krav om aktivt samtykke fra pasienter eller pårørende
før obduksjon finner sted og vil understreke at informasjonen
må gis på en skånsom måte uten å virke
støtende.
Disse medlemmer har forståelse for at
det kan være vanskelig for pasienter og pårørende å bli presentert
for denne problemstillingen i en situasjon hvor de er rammet av
alvorlig og livstruende sykdom. Disse medlemmer mener
derfor det bør vurderes hvordan samtykke til obduksjon
mest hensiktsmessig kan innhentes, f.eks. om det kan skje i forbindelse med
besøk hos fastlege.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge
fram et forslag om aktivt samtykke ved obduksjon og hvordan slikt
samtykke kan innhentes, f.eks. gjennom fastlegeordningen.»
Disse medlemmer mener at de tiltak som gjennomføres
i regi av helsevesenet, skal være basert på frivillighet
og forutsette forutgående godkjenning fra den berørte,
eller der vedkommende ikke selv kan gi godkjenning, fra dennes pårørende.
Unntak fra dette bør etter disse medlemmers syn
begrenses til situasjoner der mulighetene for behandling forspilles, eventuelt
i kombinasjon med at det foreligger fare for liv eller helse for
den syke eller andre dersom behandling ikke igangsettes. Disse
medlemmer vil vise til de bestemmelser som gjelder innenfor
lov om psykisk helsevern og lov om sosial omsorg, som beskriver
svært begrensede situasjoner og med sterke krav til dokumentasjon
dersom behandling igangsettes mot den enkeltes vilje.
Disse medlemmer vil påpeke at en obduksjon
ikke dreier seg om medisinsk behandling, men om kartlegging av dødsårsak.
Der det foretas disseksjon i den hensikt å foreta organtransplantasjon,
vil det likevel foreligge et behandlingsmessig aspekt knyttet til
inngrepet, selv om den personen som får fjernet ett eller
flere organer, vil være en avdød.
Uansett årsak bør det etter disse medlemmers syn
fastslås at det skal foreligge forutgående informasjon
til pårørende om at obduksjon/disseksjon vil
finne sted når dette er planlagt utført. Samtaler
med pårørende som har mistet et nært
familiemedlem, vil kunne bidra til å avdramatisere den
påfølgende obduksjonen, og bidra til å øke
forståelsen for denne typen inngrep i befolkningen.
Der pårørende i ettertid finner ut at obduksjon
har funnet sted uten at de på forhånd fikk ta
stilling til dette (eventuelt ble informert ved begjæring),
er det etter disse medlemmers syn grunn til å anta
at det følelsesmessige traumet vil oppleves som større
enn dersom pårørende på forhånd
hadde vært involvert/informert.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
forskrifter for obduksjon med krav om forhåndsgodkjenning
fra pårørende når obduksjonen ikke er
rettslig begjært.»
Komiteen har merket seg at loven fokuserer lite
på de etiske sidene og respektfull håndtering
ved obduksjon og mener det bør fokuseres tydeligere i loven
på de etiske sidene ved obduksjon og respekt for avdøde.
Det er svært viktig at informasjon om og praksis på et
slikt område blir foretatt på en skånsom og
respektfull måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, foreslår derfor følgende
forslag til nytt sjette ledd i § 7:
«I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. skal § 7 nytt sjette
ledd lyde:
Obduksjon skal utføres på en
etisk forsvarlig måte med respekt for den avdøde.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
vise til de generelle bestemmelser i lov om helsepersonell og spesielt
vise til lovens § 4 (om forsvarlighet) og § 24
(opplysninger etter en persons død). Disse medlemmer legger til
grunn at alt helsepersonell, også personell som har ansvar
for å utføre eller assistere ved obduksjoner, skal
opptre på en etisk forsvarlig måte, der det utvises respekt
så vel for avdøde som dennes pårørende. Disse
medlemmer finner det selvsagt at obduksjon skal utføres
på en etisk forsvarlig måte med respekt for avdøde
og dens pårørende.
Disse medlemmer viser for øvrig til at § 7
vil bli tatt opp til behandling senere slik det blir annonsert i
Ot.prp. nr. 77 (1999-2000), og vil derfor ikke endre paragrafen
nå.
Komiteen har videre merket seg at etter
forskriften kan vev og organer tas ut i forbindelse med obduksjon
og avgis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen understreker
at forskriftene bør utbedres raskt både når
det gjelder informasjon og etisk forsvarlig håndtering. Komiteen har
merket seg at helseministeren i sitt brev av 27. mars 2001 legger
opp til at forskrifter bør regulere de etiske aspektene
ved obduksjon og håndtering av obduksjonsmateriale.
Komiteen viser til at obduksjon av en avdød pårørende
kan være en stor påkjenning for familien. Det
er av stor betydning at kroppen behandles med den største
respekt, og at arbeidet med obduksjonen gjøres på en
slik måte at det ikke fører til negative følelsesmessige
reaksjoner hos de pårørende. Det er også viktig
med tanke på folks vilje til å akseptere obduksjon.
Komiteen er tilfreds med at Statens helsetilsyn har
besluttet å nedsette et utvalg som skal vurdere dagens
praksis og behovet for endringer i forskriften med tanke på de
etiske spørsmålene omkring obduksjon og håndtering
av obduksjonsmateriale. Komiteen ber om at Stortinget
på egnet måte blir orientert om resultatet av
denne gjennomgang.
Komiteen ber derfor om at departementet tar initiativ
til at Helsetilsynet utarbeider etiske retningslinjer for obduksjoner,
inkludert behandling av organer og estetisk etterarbeid av den avdødes
kropp, med den hensikt å redusere påkjenningene
for de pårørende.
Komiteen er også kjent med at Den norske
patologforening mener at det i dag ikke gis tilstrekkelig informasjon
om obduksjon, og ber departementet ta initiativ til at Helsetilsynet
utvikler et bedre informasjonsmateriell om obduksjoner.
Det framholdes at kommersiell utnytting av organer og deler av
organer har vært drøftet i mange land og internasjonale
organer.
Det opplyses at lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse
av lik m.m. ikke inneholder bestemmelser om dette, og at dette heller
ikke er regulert i annen lovgivning.
Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin
inneholder i artikkel 21 bestemmelse om at menneskekroppen og dens
deler som sådan ikke skal gi opphav til økonomisk
vinning. Av merknadene til artikkelen framgår det at organer
og deler av organer, inkludert blod, ikke må selges eller
gi økonomiske fordeler for den person som organer m.v.
er fjernet fra, eller for en tredje person. De fleste vesteuropeiske
land som utfører organtransplantasjoner, har innført
forbud mot kommersiell utnytting av organer i tråd med
Europarådets anbefalinger.
Departementet mener at organer, deler av organer og celler og
vev som sådan ikke ved kjøp eller salg skal gi
opphav til økonomisk vinning for den person det tas fra,
eller en tredje person, verken private eller juridiske personer.
Kjøp og salg av tilvirket biologisk materiale skal imidlertid
kunne forekomme da forbudet ikke er ment å ramme materiale
som har gjennomgått en tilvirkningsprosess.
Departementet foreslår videre forbud mot kommersiell
utnytting av celler og vev fra aborterte fostre.
Forbudet foreslås å gjelde generelt for anvendelse av
biologisk materiale som sådan i vinnings hensikt, og begrenses
ikke til bruk for transplantasjon.
Komiteen vektlegger at forbudet rammer
fortjeneste og økonomisk gevinst på menneskekroppen og
dens bestanddeler.
Komiteen finner det ikke vanskelig å avgrense en
slik bestemmelse mot utveksling av blodprodukter og lignende mellom
sykehus eller rimelig utgiftsdekning for donorer, blodgivere og
lignende.
Komiteen tiltrer forslag om at ingen kan motta ytelser
for avgivelse av spontant eller provosert abortmateriale.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, er enig i at det skal være
forbud mot kommersiell utnytting av organer i tråd med
Europarådets anbefalinger, men flertallet vil
presisere, som også anført i proposisjonen, at
forbudet ikke er ment å gjelde vaksiner og medikamenter
som er utviklet fra organer, celler og vev fra aborterte fostre.
Komiteen mener det er viktig også å styre
utførsel av humant biologisk materiale fra eksisterende norske
biobanker, og opplysninger fremkommet ved analyse av slikt materiale. Komiteen ønsker å lovregulere
dette.
Komiteen legger til grunn at kommersiell utnyttelse
av materialet som sådan er regulert av lovforslaget i Ot.prp.
77 (1999-2000) § 10 a, men at denne bestemmelsen
imidlertid ikke gjelder opplysninger som er trukket ut fra materiale.
Komiteen ønsker også at «bestandeler
av slikt materiale» omfattes av lovreguleringen. Med dette siktes
det til for eksempel proteiner, DNA eller RNA som er trukket ut
av slikt materiale. Disse kan igjen gi opphav til genetiske opplysninger. Komiteen ønsker
både å ivareta personvernhensyn og opplysninger i
anonymt materiale for forskningsformål. Komiteen foreslår
derfor å regulere både personidentifiserbare og
anonyme opplysninger.
Komiteen har lagt vekt på at forbudet
ikke skal ramme utførsel i forbindelse med behandling av
pasienter i Norge, eller utførsel i forbindelse med behandling
av pasienter i utlandet. Dette vil være aktuelt i forbindelse
med eksport av organer/vev som skal brukes til transplantasjon
eller analyse av biologisk materiale. Komiteen vil
derfor foreslå en unntaksbestemmelse i annet ledd i ny § 10
b.
Komiteen mener det er nødvendig med en
lovregulering selv om en vesentlig del av biobankene er tilknyttet
etater som er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Det
finnes også en rekke samlinger av biologisk materiale ved
patologiske avdelinger eller laboratorieavdelinger på det
enkelte sykehus, forskningsinstitutter og private laboratorier.
For å styre bruken av disse samlingene, er det behov for
en lovregulering.
Komiteen fremmer følgende forslag til
ny bestemmelse i transplantasjonsloven:
«I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. skal ny § 10 b lyde:
«Organer, deler av organer, celler og
vev som sådan fra mennesker og aborterte fostre, bestanddeler
av slikt materiale og opplysninger som er fremkommet ved analyse
av slikt materiale, kan ikke tas ut av landet uten godkjenning fra
departementet.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom utførselen
skjer i forbindelse med ytelse av helsehjelp til enkeltpersoner.»
Det påpekes at overtredelse av bestemmelsene som foreslås
i proposisjonen om bruk av celler og vev fra aborterte fostre, overføring
av levende biologisk materiale fra dyr til mennesker, samt kjøp
og salg av organer, deler av organer og celler og vev, ikke vil omfattes
av någjeldende straffebestemmelse.
Det foreslås at det innføres et nytt ledd i § 14
som retter seg mot denne type overtredelse.
Komiteen tiltrer tilføyelsen
i straffebestemmelsen.
Det uttales at de foreslåtte lovendringene i § 1
hovedsakelig er en presisering av gjeldende rett som ikke vil medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser. Det samme gjelder forslagene
om et midlertidig forbud mot xenotransplantasjon og forbudet mot
kommersiell utnytting av organer m.v.
Utgifter i forbindelse med utvalgsarbeid vil bli dekket innenfor
departementets rammer.
Forslaget om regulering av bruk av fostervev innebærer
at helseforvaltningen gis nye oppgaver og derfor må styrkes.
I forbindelse med opprettelse av en fostervevsbank vil det bli behov
for enkelte engangsinvesteringer. De økte økonomiske
behovene vil bli dekket innenfor eksisterende rammer.
Forslag fra Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge fram et forslag
om aktivt samtykke ved obduksjon og hvordan slikt samtykke kan innhentes,
f.eks. gjennom fastlegeordningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse
av lik m.m. skal § 8 c lyde:
Bruk av fostervev til behandling og forskning
skal godkjennes av de regionale forskningsetiske komiteer.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide forskrifter
for obduksjon med krav om forhåndsgodkjenning fra pårørende
når obduksjonen ikke er rettslig begjært.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 9. februar 1973 nr. 6 om
transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.
I
I lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
Fra person som har gitt skriftlig samtykke kan organer
eller annet biologisk materiale tas til behandling av sykdom eller
legemsskade hos en annen. Inngrep kan bare foretas når
det ikke medfører noen nærliggende fare for giverens
liv eller helse.
Samtykke kan gis av den som er fylt 18 år. Når særlige
grunner taler for det, kan også personer under 18 år
gi samtykke med tilslutning fra sin verge og den som har foreldreansvaret
og omsorgen for den mindreårige.
Fra en person som er under 12 år eller
som mangler evnen til å gi eget samtykke, kan
fornybart vev uttas dersom
1. det ikke finnes noen vevsforlikelig giver
som er i stand til å samtykke,
2. mottakeren er søsken, barn eller forelder
til eller i særlige tilfeller i nær familie med
giveren,
3. transplantasjonen må antas å være
nødvendig for å redde mottakerens liv,
4. vergen og den eller de som har foreldreansvaret og
omsorgen for giveren samtykker og
5. den potensielle giveren ikke motsetter seg det.
Inngrep på personer under 18 år
og på personer som ikke kan gi eget samtykke, skal godkjennes
av fylkeslegen.
Før samtykke gis, skal den eller de som gir samtykke
ha fått opplysning av en lege om arten av inngrepet og
om de følger dette kan få. Legen plikter å forvisse
seg om at vedkommende har forstått innholdet og betydningen
av opplysningene. Er giveren under 12 år eller
mangler evnen til å gi eget samtykke, skal en lege opplyse
giveren om inngrepets art og de konsekvenser dette kan få i
den utstrekning det må antas at giveren har forutsetninger
for å forstå hva inngrepet innebærer.
Ny § 6 a skal lyde:
Overføring av levende biologisk materiale
fra dyr til mennesker er midlertidig ikke tillatt, jf. § 15
annet ledd.
§ 7 nytt sjette ledd skal lyde:
Obduksjon skal utføres på en
etisk forsvarlig måte med respekt for den avdøde.
Nytt kapittel II A skal lyde:
Kapittel II A. Bruk av fostervev
§ 8 a
Med fostervev forstås i denne lov celler
og vev fra provosertaborterte fostre.
§ 8 b
Fostervev kan bare brukes til medisinsk forskning,
diagnostikk, fremstilling av vaksine og behandling.
Bruk av fostervev til behandling er bare tillatt
i de tilfeller hvor det foreligger alvorlig sykdom eller skade og
andre behandlingsformer har begrenset effekt. Bruk av fostervev
til medisinsk forskning, diagnostikk og fremstilling av vaksine
er bare tillatt dersom det ikke finnes andre likeverdige metoder.
Det er forbudt å bruke eggstokkvev fra
provosertaborterte fostre til transplantasjon.
§ 8 c
Bruk av fostervev til behandling og forskning
skal godkjennes av departementet.
§ 8 d
Skriftlig samtykke fra kvinnen skal foreligge
før fostervev kan avgis til en fostervevsbank.
Først etter at beslutningen om svangerskapsavbrudd
er tatt, kan kvinnen informeres om mulig bruk av fostervevet. Samtykket
kan bare gyldig avgis etter at slik informasjon er gitt.
§ 8 .
All innsamling, lagring og utlevering av fostervev skal
foretas av en fostervevsbank. Fostervevsbanker skal godkjennes av
departementet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler om
fostervevsbankers innsamling, lagring og utlevering av fostervev.
§ 8 f
Kvinnen skal ikke gis opplysninger om identiteten til
den som mottar fostervevet.
Den som mottar fostervev, skal ikke gis opplysninger
om identiteten til kvinnen som har avgitt fostervevet.
§ 8 g
Enhver som mottar fostervev ved transplantasjon, skal
informeres om at vevet stammer fra provosertaborterte fostre.
§ 8 h
Helsepersonell som av samvittighetsgrunner ønsker
det, kan reservere seg mot å delta i forskningsprosjekter
hvor fostervev benyttes og å utføre eller assistere
ved transplantasjon av fostervev.
Nytt kapittel III A skal lyde:
Kapittel III A. Kommersiell utnytting av organer mv.
§ 10 a.
Kommersiell utnytting av organer, deler av organer
og celler og vev som sådan fra mennesker er forbudt.
Det samme gjelder kommersiell utnytting av celler
og vev som sådan fra aborterte fostre.
§ 10 b
Organer, deler av organer, celler og vev som sådan
fra mennesker og aborterte fostre, bestanddeler av slikt materiale
og opplysninger som er fremkommet ved analyse av slikt materiale,
kan ikke tas ut av landet uten godkjenning fra departementet.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke
dersom utførselen skjer i forbindelse med ytelse av helsehjelp
til enkeltpersoner.
§ 14 nytt annet ledd skal lyde:
På samme måte straffes den som
treffer beslutning om bruk av fostervev, overføring av
levende biologisk materiale fra dyr til mennesker eller kommersiell
utnytting i strid med lovens bestemmelser.
§ 15 nytt annet ledd skal lyde:
§ 6 a opphører å gjelde
1. januar 2003.
§ 16 oppheves.
II
Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i sosialkomiteen, den 5. april 2001
John I. Alvheim |
Gunhild Øyangen |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |