Til Odelstinget
Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble det vedtatt nye regler
om strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjonene
forvaring og overføring til tvunget psykisk helsevern.
Stortinget bestemte at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle
fastsettes i egen lov. I proposisjonen foreslås det at
loven skal tre i kraft 1. januar 2002.
Proposisjonen inneholder også forslag til regler om
særreaksjonen tvungen omsorg, som skal kunne idømmes
utilregnelige psykisk utviklingshemmede lovbrytere. Det foreslås
at det etableres en særlig fagenhet som skal
ha ansvaret for å iverksette særreaksjonen, som
organisatorisk skal knyttes til en sterkavdeling innen det psykiske
helsevernet. Det åpnes for at tvungen omsorg kan gjennomføres
utenfor fagenheten etter avtale med en kommune eller en annen avtalepart.
Ansvaret for domfelte vil likevel ligge hos fagenheten.
I proposisjonen foreslås videre en lovendring som gjør
det klart at beslektede ordninger kan etableres i forbindelse med
prøveløslatelse av forvaringsdømte dersom
en kommune eller en institusjon samtykker. Det åpnes dessuten
for at det i stedet for varetektsfengsling av bl.a. psykisk utviklingshemmede
lovbrytere i visse tilfeller kan være aktuelt med et tjenestetilbud
i kommunen på tilsvarende vilkår.
Departementet foreslår også enkelte endringer
i overgangsreglene som ble vedtatt ved lov 17. januar 1997
nr. 11, og det foreslås en endring i vilkårene
for å bli idømt forvaring. I proposisjonen foreslås
også en del andre lovendringer av mer teknisk karakter.
I kapittel 9 foretas en vurdering av om reglene om uaktsomt bildrap
mv. bør endres. Etter påtalemyndighetens praksis
skal det bare tas ut tiltale for uaktsomt drap iht. straffeloven § 239
der den utviste uaktsomhet er markert, mens det skal mindre til
før det tas ut tiltale for overtredelse av vegtrafikkloven § 3.
Denne praksis har vært vanskelig å forene med
Høyesteretts uttalelser. I proposisjonen foreslås
det en teknisk endring i straffeloven §§ 238
og 239, som ledsaget av motivene vil gi domstolene grunnlag for å anvende
en noe ulik aktsomhetsnorm.
Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble det, med utgangspunkt
i forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994), vedtatt nye regler om
strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjonene forvaring
og overføring til tvunget psykisk helsevern. Stortinget
bestemte at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle fastsettes
i egen lov, jf. Innst. O. nr. 34 (1996-1997) der det fremgår
at komiteen er i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen har den
nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene
med å ta hånd om de særreaksjonsdømte
på en tilfredsstillende måte.
I St.meld. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske
lidelser og tjenestetilbudene, er konsekvensene av de nye særreaksjonene
behandlet. Stortinget har senere også behandlet St.prp.
nr. 63 (1997-1998) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006, Endringer
i statsbudsjettet for 1998 og St.meld. nr. 27 (1997-1998) Om kriminalomsorgen.
Departementet antar at Stortinget etter dette vil ha det nødvendige grunnlaget
for å beslutte ikraftsetting av de nye reglene.
Stortinget vedtok ikke Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 60
(1995-1996) om særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk
utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes. I
stedet vedtok Stortinget å be Regjeringen legge fram et
nytt lovforslag basert på et statlig ansvar, jf. Innst.
O. nr. 33 (1996-1997). Justisdepartementet har utarbeidet et utkast
til regler om særreaksjonen tvungen omsorg, som ble sendt
på høring.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra
Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og
representanten Jørn L. Stang, viser til at Regjeringen
har lagt fram et lovforslag i tråd med det flertallet i
Stortinget ba om ved behandlingen av Ot.prp. nr. 60 (1995-1996). Komiteen støtter
forslaget om at psykisk utviklingshemmede i høy grad, som
ikke kan straffes, kan idømmes særreaksjonen tvungen
omsorg. Komiteen er også enig i at staten
skal ha ansvaret for de som blir dømt til tvungen omsorg.
I Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) ble det foreslått at lovbrytere
som på grunn av psykisk utviklingshemming ikke kunne straffes,
skulle kunne idømmes særreaksjonen tvungen omsorg.
Den tvungne omsorgen skulle i hovedsak foregå i bolig
med heldøgns omsorgstjenester, og i utgangspunktet være
den enkelte kommunes ansvar, men suppleres med et statlig ansvar.
Det ble foreslått å etablere en statlig fagenhet
ved en sentral institusjon hvor den domfelte skulle ha døgnomsorg
i det første halvåret etter at dommen var rettskraftig.
Justiskomiteens flertall var enig i at det burde innføres
en særreaksjon kalt tvungen omsorg, men mente denne særreaksjonen
bare skal kunne idømmes lovbrytere som er psykisk utviklingshemmet
i høy grad (IQ under 55), og at den bør være
et statlig ansvar. De ulike fraksjoners synspunkter gjengis i proposisjonen.
Vilkårene for å idømme en særreaksjon
for utilregnelige psykisk utviklingshemmede skal være de samme
som for å idømme særreaksjonen overføring til
tvunget psykisk helsevern, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) og Innst.
O. nr. 34 (1996-1997).
En oversikt over innholdet i gjeldende regler om sikring er gitt
i Ot.prp. nr. 60 (1995-1996). Det er i dag 29 psykisk utviklingshemmede
som utholder sikring i kommunale opplegg. Departementet antar at
mange av disse har en IQ over 55 og ikke ville vært aktuelle for
tvungen omsorg.
En oversikt over gjennomføringen av strafferettslige
reaksjoner overfor psykisk utviklingshemmede i Danmark, Finland
og Sverige er også gitt i Ot.prp. nr. 60 (1995-1996). Endringer
i reglene foretatt etter dette refereres kort i proposisjonen.
Departementet foreslo i høringsbrevet at bestemmelser
om særreaksjonen tvungen omsorg dels skulle tas inn i straffeloven § 39
a, dels i forskrifter. En sentral fagenhet skulle ha ansvaret for
gjennomføringen av særreaksjonen tvungen omsorg,
og særreaksjonen skulle som hovedregel gjennomføres
der. Departementet uttalte at det etter en tid kunne vurderes om funksjonen
burde spres ved at det opprettes fagenheter på regionalt
nivå. Departementet foreslo at fagenheten - i alle fall
i første omgang - organisatorisk skulle knyttes til en
regional sikkerhetsavdeling.
Stortinget har åpnet for at fagenheten skal kunne inngå avtale
med en kommune om at den domfelte skal utholde en del av særreaksjonen
i kommunen. Departementet foreslo en slik avtaleadgang. Det kan også være
andre aktuelle avtaleparter. Slike avtaler skal være frivillige
fra avtalepartenes side, men bør søkes gjennomført
der dette framstår som et bedre alternativ for den domfelte
enn opphold i fagenheten, og sikkerhetshensyn ikke taler mot det.
De fleste høringsinstansene støtter forslaget
om at ansvaret for særreaksjonen tvungen omsorg bør
være statlig. 13 av 28 høringsinstanser er generelt
positive til at tvungen omsorg skal utholdes i en sentral fagenhet,
mens 10 mener at tvungen omsorg helt eller delvis bør gjennomføres
på regionalt plan. Fem høringsinstanser går
inn for at særreaksjonen bør gjennomføres
i kommunen.
Statens helsetilsyn gikk sterkt imot forslaget i Ot.prp. nr.
60 (1995-1996) om kommunalt ansvar for særreaksjonsdømte
utilregnelige psykisk utviklingshemmede, men mener at forutsetningene
nå er endret, og at erfaringene fra enkelte av de kommunene
som har hatt sikringsdømte er gode dersom det stilles tilstrekkelige økonomiske
og faglige ressurser til rådighet.
Fem høringsinstanser støtter forslaget om å knytte fagenheten
til en regional sikkerhetsavdeling. Fem høringsinstanser ønsker å supplere
eller erstatte denne tilknytningen med kompetanse fra den fylkekommunale
habiliteringstjenesten. Fagnettverksprosjektet for kommuner med
psykisk utviklingshemmede med sikringsdom foreslår at kriminalomsorgen
kan være tilknytningspunktet for fagenheten.
Et flertall av høringsinstansene er generelt positive
til forslaget om at den som er idømt tvungen omsorg kan
utholde en del av særreaksjonen utenfor fagenheten,
men det er delte meninger om i hvilken utstrekning og på hvilke
vilkår dette skal skje.
Departementet fastholder i hovedtrekk forslaget i høringsbrevet.
Særreaksjonen for utilregnelige psykisk utviklingshemmede
kalles «tvungen omsorg», og reglene om særreaksjonen
gis dels i straffeloven, dels i forskrifter.
Særreaksjonen tvungen omsorg skal være et statlig
ansvar, og bør som hovedregel gjennomføres i en fagenhet.
Gjennomføring av særreaksjonen utenfor fagenheten
kan bare skje etter avtale.
Departementet understreker at det kan være aktuelt å etablere
flere fagenheter, men siden det er usikkert hvor mange personer
som vil bli idømt særreaksjonen tvungen omsorg,
foreslår departementet at det i alle fall i første
omgang bare etableres én enhet.
Departementet legger til grunn at fagenheten kan innhente råd
blant annet fra den fylkeskommunale habiliteringstjenesten. Det
foreslås at den avtalen som skal inngås mellom
fagenheten og avtaleparten også bør inneholde
et punkt om slik bistand.
Departementet viderefører forslaget om at fagenheten
- i alle fall i første omgang - knyttes til en regional
sikkerhetsavdeling innenfor det psykiske helsevernet. Fagenheten
må knyttes til en større institusjon som kan gi
administrativ og faglig støtte, og som har erfaring med
kontroll av personer som kan være farlige.
Departementet viderefører også forslaget om
at fagenheten kan inngå avtale med en kommune eller andre
(for eksempel fylkeskommune eller privatdrevet botilbud) om at en
del av særreaksjonen kan gjennomføres der når
hensynet til den domfelte tilsier det, og sikkerhetshensyn ikke
taler mot. Det foreslås ikke at det settes en normaltid
eller lengstetid for oppholdet i fagenheten.
Departementet foreslår nedfelt en aktivitetsplikt for
fagenheten til å forsøke å få i
stand en avtale når vilkårene for gjennomføring
utenfor fagenheten foreligger. Det foreslås også en
hjemmel for å la bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel
6A om bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede gjelde tilsvarende
ved gjennomføring av tvungen omsorg utenfor fagenheten,
jf. pkt 3.1.6 nedenfor. Det understrekes at utgiftene ved en gjennomføring
av tvungen omsorg utenfor fagenheten, skal dekkes av staten.
Departementet foreslo i høringsbrevet at fagenheten
skulle ha ansvaret for å sette i verk den tvungne omsorgen
straks påtalemyndigheten har gitt melding om at dommen
er rettskraftig. Bestemmelsene i psykisk helsevernlov kapittel 1
(alminnelige bestemmelser), kapittel 4 (gjennomføring av
psykisk helsevern) og kapittel 6 (kontroll og etterprøving)
bør gjelde så langt de passer. Blant annet får
man et regelverk om adgangen til bruk av tvang, jf. kapittel 4.
Det ble imidlertid gjort unntak bl.a. fra reglene om adgang til å gripe
inn i retten til å kommunisere med omverdenen, og om tvangsbehandling
med medikamenter. Den domfelte må kunne holdes tilbake
mot sin vilje og hentes tilbake ved rømning, om nødvendig
med tvang.
Den faglig ansvarlige ved fagenheten bestemmer hvordan omsorgen
til enhver tid skal gjennomføres. Om innholdet i den tvungne
omsorgen uttalte departementet bl.a. at det skal legges stor vekt
på sikkerheten, men den domfelte skal også gis
opplæring og trening slik at faren for nye alvorlige lovbrudd
reduseres. For øvrig skal det legges vekt på at
den domfelte gis en mest mulig meningsfull tilværelse.
Noen høringsinstanser er generelt positive til at psykisk
helsevernloven kapitlene 1, 4 og 6 skal gjelde under oppholdet i
fagenheten. Flere mener det må foretas en avklaring mellom
forslaget om anvendelse av psykisk helsevernlov og eksisterende
regler i sosialtjenesteloven kapittel 6A om bruk av tvang overfor psykisk
utviklingshemmede. Enkelte går imot at psykisk helsevernlov
skal gjelde for utilregnelige psykisk utviklingshemmede, andre mener
det bør være adgang til tvangsmedisinering.
Departementet viderefører i hovedtrekk forslaget i høringsbrevet.
Det legges til grunn at sosialtjenesteloven kapittel 6A ikke gjelder
direkte når tvungen omsorg gjennomføres i fagenheten.
Departementet har funnet tilknytningen til psykisk helsevernloven
mer naturlig bl.a. siden fagenheten foreslås knyttet til
en eksisterende sterkavdeling innenfor det psykiske helsevernet.
Departementet presiserer at en tilsvarende anvendelse ikke innebærer
at psykisk utviklingshemmede anses som sinnslidende. Forskriftshjemmelen departementet
foreslår i straffeloven § 39 a bør
imidlertid åpne for at kapittel 6A også kan gis
tilsvarende anvendelse når tvungen omsorg gjennomføres
i fagenheten.
Departementet har ellers i samråd med Sosial- og helsedepartementet
kommet til at det likevel ikke bør gjøres unntak
fra reglene om tvangsmedisinering. De nærmere vilkårene
for en slik behandling skal fastsettes i forskrift. Det bør
også gis forskrifter om bruk av tvangsmidler i fagenheten.
Departementet gikk i høringsbrevet inn for at det bør
være adgang til å holde den domfelte tilbake i
boenheten, og sikre at han eller hun ikke forlater denne uten tillatelse.
Reglene i psykisk helsevernloven kapittel 1 og kapittel 6 skulle
gjelde tilsvarende så langt de passer også når
den domfelte bor utenfor fagenheten. Derimot skulle bestemmelsene
i kapittel 4, som i hovedsak regulerer bruk av tvang, ikke gjelde.
Et flertall i justiskomiteen ville i Innst. O. nr. 33 (1996-1997)
gi påtalemyndigheten en adgang til å kreve rettslig
prøving av vedtak om å overføre den særreaksjonsdømte
fra fagenheten til en kommune. Departementet var usikker på om
en slik ordning ville være hensiktsmessig.
En rekke høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om
anvendelse av sosialtjenesteloven kapittel 6A (Rettigheter og begrensning
og kontroll med bruk av tvang og makt mv. overfor enkelte personer
med psykisk utviklingshemming). Det er ulike syn på om
påtalemyndigheten bør ha adgang til å kreve
rettslig prøving av vedtak om å overføre
den særreaksjonsdømte fra fagenheten til en kommune.
De fleste høringsinstansene er generelt positive til at
utgiftene ved gjennomføringen av særreaksjonen utenfor
fagenheten skal dekkes av staten.
Departementet viderefører i hovedsak forslaget i høringsbrevet.
Det vil bli foreslått i forskriften om tvungen omsorg at
enkelte avgjørelser i forbindelse med opphold utenfor fagenheten
skal kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Gjennomføringen av særreaksjonen tvungen omsorg
er et fullt ut statlig ansvar, og departementet antar derfor at
sosialtjenestelovens regler om kommunale tjenester i utgangspunktet
ikke gjelder. Departementet har, i samråd med Sosial- og
helsedepartementet, kommet til at det ikke nå bør
tas inn i loven en bestemmelse om at sosialtjenesteloven kapittel
6A skal gjelde tilsvarende. Disse reglene er midlertidige, og det kan
være behov for tilpasninger i forhold til saksbehandlingsreglene
som ikke lovteksten bør utvides med. Departementet foreslår
at det i stedet gis en bestemmelse om at Kongen i forskrift kan
fastsette at bestemmelser i sosialtjenesteloven kap. 6A skal gjelde tilsvarende.
Departementet foreslår ikke at påtalemyndigheten får
adgang til å kreve rettslig prøving av vedtak
om å overføre særreaksjonsdømte
fra fagenheten til en kommune.
Departementet legger til grunn at straffeloven § 39 b
skal gi felles regler om opphør av særreaksjonene
for utilregnelige lovbrytere, dvs. både for tvungen omsorg
og for overføring til tvunget psykisk helsevern.
Tvungen omsorg kan etter forslaget bare opprettholdes når
vilkåret om gjentakelsesfare fortsatt er oppfylt. Den domfelte
og de andre klageberettigete skal årlig kunne få domstolsprøvd
spørsmålet om opphør av særreaksjonen.
Og hvert tredje år skal spørsmålet om
opphør vurderes av retten. Påtalemyndigheten kan
til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen.
Flere mener særreaksjonen tvungen omsorg bør gjøres
tidsbegrenset, men at det må være mulig for domstolen å beslutte
forlengelse av reaksjonen. Departementet viser til at justiskomiteens
flertall fullt ut støttet at særreaksjoner for
utilregnelige skal være tidsubestemte.
Komiteen viser til at lovforslaget
omfatter bestemmelser som sterkt griper inn i den enkeltes personlige
forhold. Komiteen forutsetter at lovforslaget er
i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Komiteen har merket seg at det er noe uenighet blant
høringsinstansene om hvem som skal ha ansvaret for gjennomføringen
av reaksjonen tvungen omsorg, og om den bør gjennomføres
i en sentral fagenhet, på et regionalt plan eller i kommunene. Komiteen har
spesielt merket seg at Statens helsetilsyn har endret syn, og nå mener
at kommunene bør ha ansvaret for reaksjonen forutsatt at
det stilles tilstrekkelige økonomiske og faglige ressurser
til rådighet.
Komiteen ser at det kan være gode argumenter for
andre løsninger enn det departementet har foreslått,
men mener at ansvaret for reaksjonen bør være statlig. Komiteen viser
til at flertallet i Innst. O. nr. 33 (1996-1997) mente at staten
bør ha hovedansvaret for tiltak som primært har
som hensikt å sikre samfunnet mot alvorlige forbrytelser.
Videre mente flertallet at det lå klart utenfor kommunenes
naturlige ansvarsområde å stå ansvarlig
for gjennomføringen av en idømt reaksjon som skal
være et alternativ til straff, uansett lovbryterens sinnstilstand
og evnenivå.
Komiteen mener de synspunktene som flertallet
representerte fortsatt er prinsipielt riktige, og dermed bør
være avgjørende for hvor ansvaret plasseres – altså hos
staten.
Komiteen er enig i at særreaksjonen tvungen omsorg
som hovedregel bør gjennomføres i en fagenhet. Komiteen viser
til at departementet har fulgt opp flertallets syn i Ot.prp. nr.
33 (1996-1997) om at det også bør være
mulig å gjennomføre særreaksjonen utenfor
fagenheten, men at det bare skal gjøres etter avtale med
en kommune, fylkeskommune eller andre parter (for eksempel privatdrevet
botilbud).
Komiteen understreker at særreaksjonen
bare kan gjennomføres utenfor fagenheten dersom sikkerhetshensyn
ikke taler mot det, og hensynet til domfelte tilsier det. Komiteen vil
videre understreke at jo større gjentakelsesfaren er, jo
større krav må det stilles til sikkerhetstiltakene. Komiteen er
enig i at alle utgifter ved gjennomføringen av særreaksjonen
skal dekkes av staten, også der særreaksjonen
gjennomføres utenfor fagenheten. Komiteen mener
det ville være prinsipielt galt om andre parter enn staten
ble belastet økonomisk for noe som er et statlig ansvar.
Komiteen støtter departementets forslag
om at fagenheten bør knyttes til en regional sikkerhetsavdeling
innenfor det psykiske helsevernet. Komiteen understreker
betydningen av at fagenheten blir knyttet til en større
institusjon som kan gi administrativ og faglig støtte,
og som har erfaring med kontroll av personer som kan være
farlige. Komiteen mener dette er viktig for at særreaksjonen
skal gjennomføres på en god måte.
Komiteen støtter departementets forslag
om at det ikke settes noen normaltid eller lengstetid for oppholdet
i fagenheten, men at dette må settes ut fra en individuell
vurdering. Komiteen understreker at det er svært
viktig med god ekspertise og høy faglig kvalitet på vurdering
av risiko for farlighet for å unngå uriktige beslutninger.
Komiteen støtter forslaget om at den
domfelte kan kreve at domstolen årlig vurderer om særreaksjonen
kan opphøre.
Komiteen har merket seg at mange høringsinstanser
mener at den domfelte til en viss grad bør utholde tvungen
omsorg utenfor fagenheten fordi det vil medføre bedre rehabiliteringsmuligheter
for den domfelte enn opphold i fagenheten. Komiteen har
videre registrert at noen høringsinstanser frykter at etableringen
av en sentral fagenhet vil føre til en oppblomstring av
vanskelig og utfordrende atferd hos den enkelte, med dertil hørende økt
fare for utfordrende og skadelig adferd. Komiteen viser
til at flest høringsinstanser likevel slutter opp om forslaget
om en sentral fagenhet. Komiteen er enig med departementet i
at det kan være aktuelt å opprette flere fagenheter, blant
annet for å avhjelpe ulempene i forhold til avstanden til
den domfeltes nærmiljø.
Komiteen vil understreke viktigheten av at særreaksjonen
iverksettes straks påtalemyndigheten har gitt melding om
at dommen er rettskraftig.
Når det gjelder lov om sosiale tjenester og lov om psykisk
helsevern, slutter komiteen seg også til
departementets forslag om hvilke regler som bør gjelde for
særreaksjonen tvungen omsorg.
Komiteen viser til at flertallet ved behandlingen
av Innst. O nr. 33 (1996-1997) mente at påtalemyndigheten
burde ha en adgang til rettslig overprøving av vedtak om
at en særreaksjonsdømt skal overføres
fra fagenheten til en kommune. Denne klageadgangen ville komme i
tillegg til adgangen til å klage til kontrollkommisjonen. Komiteen har
merket seg at bare to høringsinstanser har uttalt seg om dette
spørsmålet. Riksadvokaten går imot forslaget om å gi
påtalemyndigheten rett til å bringe avgjørelsen
inn for en domstol. Riksadvokaten uttaler at man bør være
varsom med å gi påtalemyndigheten en form for
løpende oppfølgingsansvar for så vidt
gjelder sikkerheten ved gjennomføring av særreaksjonen.
Det ansvaret er, og bør være, hos den faglig ansvarlige, mener
Riksadvokaten. Oslo politidistrikt mener derimot at påtalemyndigheten
bør ha adgang til å kreve rettslig prøving
av slike vedtak.
Komiteen har merket seg at departementet på dette
området ikke følger opp flertallets innstilling
i Innst. O. nr. 33 (1996-1997). Når komiteen slutter seg
til departementets synspunkt på dette området, legger
den avgjørende vekt på Riksadvokatens høringsuttalelse. Komiteen understreker
at dersom det skulle vise seg utilfredsstillende at påtalemyndigheten
ikke har adgang til rettslig prøving av en slik avgjørelse,
bør saken raskt legges fram på ny for Stortinget.
Komiteen støtter departementets forslag
om at enkelte avgjørelser i forbindelse med opphold utenfor fagenheten
skal kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Komiteen er enig i at særreaksjonen tvungen omsorg
skal være tidsubestemt. En forutsetning for at særreaksjonen
skal kunne opprettholdes, er at faren for gjentakelse fortsatt er
oppfylt. Komiteen viser til at den domfelte og andre
klageberettigede kan få prøvet spørsmålet
om opphør av særreaksjonen ved domstolene hvert år. Komiteen viser
også til at retten hvert tredje år skal vurdere
spørsmålet om opphør, og at påtalemyndigheten
til enhver tid kan beslutte opphør av reaksjonen.
Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon har henvendt seg
til Justisdepartementet og foreslått endringer i overgangsreglene
for særreaksjonene.
Slik straffeloven § 44 annet ledd lyder etter
lov 17. januar 1997 nr. 11, er de som er psykisk utviklingshemmede
i høy grad, straffri pga. utilregnelighet. Departementet
presiserer at det ikke gjelder en helt absolutt IQ-grense på 55
for å bli ansett for å være utilregnelig.
Etter departementets syn er det imidlertid en fordel å ha
en samlebetegnelse for hvilke grader av psykisk utviklingshemming
som leder til straffrihet, og det foreslås ikke endringer
i ordlyden i straffeloven § 44 annet ledd.
Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede
med sikringsdom har tatt opp spørsmål knyttet
til såkalte dobbeltdiagnosetilfeller, herunder hvilken
særreaksjon en høygradig psykisk utviklingshemmet
som samtidig er psykotisk, skal idømmes. Departementet
antar at de aller fleste med doble diagnoser vil bli betraktet som
utilregnelige pga. den psykiske utviklingshemmingen og at det derfor
er tvungen omsorg som vil være aktuell. Departementet vil
imidlertid ikke foreslå at det gis en fast regel om at
disse alltid skal anses utilregnelige på grunnlag av utviklingshemmingen.
Det bør være retten som i det konkrete tilfellet
avgjør utilregnelighetsgrunnlaget og dermed hvilken særreaksjon
som kan idømmes.
Departementet går heller ikke inn for en egen overføringsadgang
fra tvungent psykisk helsevern til tvungen omsorg.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter.
Etter straffeloven (ny) § 39 c kan forvaring,
som i utgangspunktet er en tidsubestemt straff, idømmes tilregnelige lovbrytere. Et grunnvilkår
for å idømme forvaring er at tidsbestemt straff
ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. I tillegg
må lovbryteren ha begått eller forsøkt å begå en
nærmere angitt alvorlig forbrytelse. Videre må lovbryteren
tidligere ha begått eller forsøkt å begå en
slik forbrytelse (§ 39 c nr. 1). Også mindre
alvorlige lovbrudd av samme art som i nr. 1 kan være tilstrekkelig
til å bli idømt forvaring, dersom vedkommende
tidligere har begått eller forsøkt å begå forbrytelse
som nevnt i nr. 1 og det er en nær sammenheng mellom forbrytelsene
(§ 39 c nr. 2).
Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forvaring
også bør kunne idømmes på grunnlag
av ett alvorlig lovbrudd, og foreslår å fjerne kravet
i § 39 c nr. 1 om at lovbryteren tidligere må ha begått
slike forbrytelser som er nevnt der. Det vil imidlertid fortsatt
være slik at forvaring som hovedregel bare bør
idømmes ved gjentagelse av en alvorlig forbrytelse.
Forslaget vil medføre at noen flere kan bli idømt forvaring.
Endringen innebærer ikke noen utvidelse i forhold til gjeldende
regler om sikring.
Departementet har også vurdert om det allerede nå bør
gjøres endringer i hvilke lovbruddskategorier som kan gi
grunnlag for en forvaringsdom, slik justiskomiteen reiste spørsmål
om i Innst. O. nr. 34 (1996-1997). Departementet har kommet til
at § 39 c slik den nå foreslås,
bør virke en tid før vilkårene evalueres.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til endringer i reglene om forvaring. Forvaring er en tidsubestemt
straff som idømmes tilregnelige forbrytere. Komiteen har
merket seg at forvaring i hovedsak bare bør idømmes
ved gjentakelse av en alvorlig forbrytelse, men er enig med departementet
i at gjentakelse ikke skal være et vilkår. Komiteen støtter derfor
departementets forslag om at forvaring også skal kunne
idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, da det ikke
kan utelukkes at enkelte tilregnelige forbrytere allerede etter å ha
begått en alvorlig forbrytelse kan ha vist en så farlig
adferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne
reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være
tilstrekkelig.
Komiteen har merket seg at endringen i reglene om
forvaring ikke innebærer noen utvidelse i forhold til gjeldende
regler om sikring.
Komiteen har merket seg at flertallet i Innst.
O. nr. 34 (1996-1997) tok opp spørsmålet om det
er for sterke begrensinger på hvilke lovbrudd som kan medføre
forvaring. Flertallet viste til at blant annet truende adferd kan
virke meget belastende. Komiteen viser til at spesielt
truende adferd kan se ut til å bli et stadig større
problem, ikke minst blant ungdom. Komiteen vil imidlertid
ikke gjøre endringer i forhold til Regjeringens forslag
på dette området nå, men ber Regjeringen
følge utviklingen nøye.
Komiteen understreker viktigheten av at det må skje
et godt samarbeid mellom psykiatri og fengselsvesen; altså mellom
ulike systemer for å treffe de riktige beslutninger og
gi det best egnede tilbud til lovbryteren.
Etter gjeldende rett kan sikring idømmes utilregnelige
lovbrytere på grunnlag av en hvilken som helst (ellers)
straffbar handling, men i praksis brukes sikring bare for de alvorligste
lovbruddene.
Lovbryter som anses utilregnelig pga. at han var psykotisk eller
bevisstløs kan etter de nye reglene i lov 17. januar
1997 nr. 11 idømmes tvunget psykisk helsevern. Det er et
grunnvilkår at særreaksjonen skal anses nødvendig
for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 39.
Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått eller
forsøkt å begå en nærmere angitt
alvorlig forbrytelse, og at det foreligger nærliggende
fare for gjentakelse av nye alvorlige lovbrudd. Også mindre
alvorlige lovbrudd av samme art som nevnt kan gi grunnlag for en
særreaksjon dersom lovbryteren tidligere har begått
eller forsøkt å begå alvorlig forbrytelse
som nevnt. Faren for tilbakefall må da være særlig
nærliggende.
Troms politidistrikt er i høringsrunden opptatt av problemene
med utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet
og manglende reaksjonsmuligheter overfor disse.
Et flertall i justiskomiteen bemerket i Innst. O. nr. 34 (1996-1997)
at det kan vise seg at § 39 nr. 1 for sterkt begrenser
hvilke lovbrudd som kan gi en særreaksjon.
Departementet legger til grunn at samfunnet har et behov for
beskyttelse også mot enkelte mindre alvorlige lovbrudd
begått av utilregnelige, særlig dersom aktiviteten
blir svært plagsom, omfattende og intens. Departementet
har imidlertid kommet til at § 39 ikke bør
endres på dette punktet nå, men vil i samråd
med Sosial- og helsedepartementet se nærmere på spørsmålet
i lys av de erfaringer man får etter at psykisk helsevernloven
trer i kraft.
Komiteen viser til at særreaksjonen
overføring til tvungent psykisk helsevern kan idømmes
en lovbryter som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket,
og dermed anses som utilregnelig. En forutsetning for å idømme
denne reaksjonen, er at det er nødvendig for å verne
samfunnet, og at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå visse
typer alvorlige forbrytelser. Det må også være
nærliggende fare for gjentakelse av nye lovbrudd.
Komiteen viser til at flertallet i Innst. O nr.
34 (1996-1997) tok opp spørsmålet om lovforslaget
i for sterk grad begrenset hvilke lovbrudd som kan kvalifisere til
overføring til tvungent psykisk helsevern. Komiteen har
i den forbindelse spesielt merket seg høringsuttalelsen
fra Troms politidistrikt om hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag
for å idømme denne særreaksjonen. Komiteen har
merket seg at utilregnelige personer som begår mindre alvorlig
kriminalitet også kan utgjøre et stort problem
for samfunnet.
Komiteen viser til at det er flere årsaker
til at departementet ikke ønsker å foreslå en
utvidelse av virkeområdet nå:
Det bør vurderes om ikke
lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere
slike situasjoner enn bestemmelsene om strafferettslige særreaksjoner.
En utvidelse av bestemmelsen ville kreve en ny høringsrunde.
Påtalemyndigheten har mulighet til å påklage
avgjørelse om opphør av tvunget psykisk helsevern dersom
den har begjært innleggelse.
Komiteen deler Troms politidistrikts syn om at samfunnet
har behov for beskyttelse også mot mindre alvorlige forbrytelser
begått av utilregnelige, særlig dersom den ellers
straffbare aktiviteten blir svært plagsom, omfattende og
intens. Komiteen viser til at departementet mener
at lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere
disse situasjonene. Komiteen er ikke uenig i en slik
vurdering, men etter komiteens oppfatning er det
viktig at personer som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet
ikke blir gående uten et tilbud. Komiteen ønsker
derfor en sikkerhetsventil i loven mot dette.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring i straffeloven,
slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig
kriminalitet i større grad enn i dag skal kunne idømmes
tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.»
Overgangsreglene i lov 17. januar 1997 nr. 11 innebærer
at sikringsdommer som er avsagt før loven trer i kraft,
faller bort innen ett år etter ikrafttredelsen. Mener påtalemyndigheten
at det fortsatt er behov for en særreaksjon, må den
reise sak for herreds- eller byretten før sikringsdommen
er falt bort med påstand om idømmelse av særreaksjon.
Riksadvokaten har antydet at overgangsregelen bør vurderes
endret, slik at det ikke er påkrevd med en konvertering
av sikringsdommen før ved lengstetidens utløp.
Også Den rettsmedisinske kommisjon har bedt om en revurdering
av overgangsreglene fordi konverteringssakene vil innebære
en ekstrem belastning på saksbehandlere og sakkyndige.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet
at eksisterende påbegynte sikringstiltak kan fortsette
inntil lengstetiden i sikringsbemyndigelsen er gått ut,
men at den domfelte skal ha adgang til å kreve at påtalemyndigheten
enten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand
om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Etter
forslaget bortfaller sikringsbemyndigelsen hvis sak i et slikt tilfelle ikke
er reist innen ett år etter at kravet er satt fram. Dom
på sikring som ikke er satt i verk, faller etter forslaget
bort om ikke påtalemyndigheten reiser særreaksjonssak
innen ett år etter lovens ikrafttredelse.
Forslaget til overgangsordning får støtte i
høringsrunden, men Riksadvokaten og Oslo politidistrikt
mener at også den ordning som foreslås nå vil
være arbeidskrevende for påtalemyndigheten.
Departementet fastholder forslaget. Både hensynet til
den sikringsdømte, og hensynet til at de to ordningene
ikke skal løpe parallelt over svært lang tid, bør
veie tyngre enn de praktiske og ressursmessige problemene for påtalemyndigheten.
Komiteen viser til at både
Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon ba om en revurdering av
de overgangsordninger som ble vedtatt ved lov 17. januar
1997. Komiteen viser til at departementet har endret
noe på overgangsreglene, men at både Riksadvokaten
og Oslo politidistrikt mener at den ordningen som foreslås
fortsatt vil være arbeidskrevende for påtalemyndigheten.
Komiteen støtter departementets forslag
om at sikring som er satt i verk, kan fortsette til lengstetiden er
gått ut, med mindre den domfelte krever at sikringstiltaket
innstilles eller at det reises sak om konvertering til en av de
nye særreaksjonene. Komiteen har merket
seg at sikring som ikke er satt i verk, foreslås å falle
bort dersom ikke påtalemyndigheten reiser sak innen ett år
etter ikrafttredelsen.
Komiteen er enig i at det må være
et mål å få konvertert idømte
sikringsdommer til de nye særreaksjonene så snart
som mulig. Komiteen er videre enig i at domfelte
som sitter på sikring må gis anledning til å begjære
konvertering til de nye særreaksjonene før lengstetiden
for sikringsbemyndigelsen utgår. Komiteen viser
til at det nye systemet gir en bedret rettssikkerhet for de domfelte,
og ser også ulemper ved at de to ulike systemene skal administreres
parallelt i lang tid fremover. Komiteen er enig i at
omgjøringssak bør reises innen ett år
etter at begjæring om det er fremsatt, og at samme frist
bør legges til grunn for å reise sak om omgjøring
av sikringsdommer som ennå ikke er satt i verk. Komiteen regner med
at påtalemyndigheten vil følge opp dette, og vil understreke
at Riksadvokaten må få tilført tilstrekkelige
resurser slik at det blir praktisk mulig å overholde fristene.
Komiteen vil avvise å sette absolutte
tidsfrister i loven for når sak må reises etter
at begjæring er fremsatt eller for sikringsdommer som ennå ikke
er satt i verk, og mener dette vil kunne skape unødige
praktiske problemer. Komiteen foreslår derfor
at ettårsfristen ikke gjøres absolutt, og at det
ikke knyttes rettsvirkninger til om den i enkelttilfeller skulle
bli oversittet. Komiteen foreslår følgende
endring av lovvedtaket II pkt. 3 i Del II nr. 4 og 5:
«4. Den som er idømt sikring, kan kreve at
påtalemyndigheten innstiller sikringstiltaket eller reiser
sak med påstand om idømmelse av særreaksjon
etter straffeloven §§ 39, 39 a
eller 39 c. Sak skal så vidt mulig reises innen
ett år etter at kravet er satt frem. Nr. 3 siste punktum
gjelder tilsvarende.
«5. For dom på sikring som ikke er satt i verk
når loven trer i kraft, skal påtalemyndigheten
så vidt mulig innen ett år etter lovens ikrafttredelse
innstille sikringstiltaket eller reise sak for herreds- eller byretten med
påstand om idømmelse av særreaksjon etter
straffeloven §§ 39, 39a eller 39c. Nr. 3 siste
punktum gjelder tilsvarende.»
Det blir i proposisjonen foreslått enkelte endringer
og tilpasninger i bestemmelsene som ble vedtatt ved lov 17. januar
1997 nr. 11.
Departementet foreslår å oppheve enkelte endringer
som ble vedtatt i lov 17. januar 1997 nr. 11 fordi disse
er blitt overflødige som følge av andre endringer som
ble gjort under lovbehandlingen i Stortinget, jf. Innst. O. nr.
34 (1996-1997).
Fra Den rettsmedisinske kommisjon er departementet videre blitt
oppfordret til å presisere hvordan straffeloven § 56
bokstav c, slik den lyder etter endringen, skal forstås.
Bestemmelsen gir adgang til å nedsette straffen under det
lavmål som er bestemt og til en mildere straffart når
lovbryteren hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket
evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden, men ikke
var psykotisk, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller
handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var følge
av selvforskyldt rus.
Departementet viser til at ordlyden i bestemmelsen ble endret
under lovbehandlingen i Stortinget som følge av andre endringer
i utilregnelighetsreglene, men at dette ikke innebærer
noen endring av innholdet i § 56 bokstav c.
Reglene om overføring til tvunget psykisk helsevern
er tatt inn i straffeloven §§ 39 og 39 b
og i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
kapittel 5.
Psykisk helsevernloven opererer med to hovedformer for tvungent
psykisk helsevern; tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold
i institusjon.
Departementet antar at den nye psykisk helsevernloven åpner
for mer bredspektrete tiltak enn tidligere. Den psykiatriske spesialisthelsetjenesten
får et utvidet ansvar for oppfølging etter utskriving
for de som dømmes til særreaksjonen overføring
til tvunget psykisk helsevern. Dette imøtekommer etter
departementets syn justiskomiteens anmodninger om å sikre oppfølging
av sikringsdømte som slippes fri, og om å gi dem
et differensiert og individuelt tilpasset sikringstilbud.
I St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om
psykiske lidelser og tjenestetilbudene uttalte Sosial- og helsedepartementet
at det ut fra faglige og menneskelige hensyn verken er behov for
eller ønskelig å etablere en landsdekkende behandlings-
og sikringsinstitusjon for sinnslidende med voldelig og kriminell
atferd, men at disse bør plasseres ved regional sikkerhetsavdeling.
Departementet gikk inn for at de regionale sikkerhetsavdelingene
i Oslo og Bergen utvikles til kompetansesentre slik som i Trondheim.
I Innst. S. nr. 258 (1996-1997) sa sosialkomiteens flertall seg
enig i at det er riktig å bygge videre på den
desentraliserte modellen som er valgt, men at tilbudene til sinnslidende
med voldelig og kriminell atferd hele tiden må evalueres,
og at det må sørges for at kapasiteten er tilstrekkelig.
I St.prp. nr. 63 (1997-1998) Om opptrappingsplanen for psykisk
helse, ble det anslått at inntil 20 personer vil bli dømt
til overføring til tvungent psykisk helsevern pr. år.
Det opplyses i proposisjonen at det er lagt inn en økning
av driftsmidlene med 196 mill. kroner og investeringsmidlene med
346 mill. kroner til den kapasitetsøkningen som følger
av dette i opptrappingsperioden. Videre er det satt av 20 mill.
kroner til utbygging av kompetansesentre ved de regionale sikkerhetsavdelingene.
Det opprettes nå regionale kompetansesentre i Oslo og Bergen
i tillegg til det nåværende i Trondheim.
Psykisk helsevernloven § 5-6 fastsetter at
personer som er dømt til overføring til tvungent
psykisk helsevern unntaksvis kan overføres til anstalt
under fengselsvesenet. Det tas sikte på å tilpasse
den nåværende Ila sikringsanstalt slik at den
er egnet til å motta også disse. Den prosjekterte
ressursavdelingen i Trondheim kretsfengsel antas også å være
et godt alternativ for personer i denne gruppen. Hvis den særreaksjonsdømte
samtykker, bør det være adgang til å overføre
ham eller henne til en annen anstalt under fengselsvesenet som måtte
anses som mer egnet.
I psykisk helsevernloven § 5-9 gis Kongen myndighet
til å gi forskrifter om gjennomføring av dom på overføring
til tvunget psykisk helsevern. Det vil blant annet bli gitt regler
om kontakten mellom den faglig ansvarlige og de sakkyndige, og enkelte
saksbehandlingsregler.
Fylkeshelsesjefen i domfeltes bostedsfylke skal avgjøre
hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvar for den domfelte.
Sosial- og helsedepartementet vil følge opp i forhold til
fylkeskommunene og deres ansvar.
Enkelte høringsinstanser mener det kan være
behov for forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring
til tvunget psykisk helsevern. Departementet er enig i dette, blant
annet for å sikre lik praksis, og Sosial- og helsedepartementet
tar sikte på å utarbeide slike forskrifter.
Komiteen viser til at det nå er/blir
regionale sikkerhetsavdelinger i Oslo, Trondheim og Bergen. Komiteen har
merket seg at det i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr.
63 (1997-1998) om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 ble
forutsatt lagt inn midler til bl.a. utbygging av kompetansesentre
i løpet av planperioden slik at det psykiske helsevernet
er i stand til å motta de som blir idømt særreaksjonene.
Forutsetningen for at lovbestemmelsene om særreaksjonen
tvungen omsorg skal kunne tre i kraft, er først og fremst
at det eksisterer en fagenhet som er i stand til å motta
de domfelte. Sosial- og helsedepartementet vil ta kontakt med utvalgte
fylkeskommuner med sikte på å finne den mest hensiktsmessige
plassering av fagenheten. I den første perioden etter ikrafttredelsen
tas det sikte på å finne en midlertidig løsning.
Departementet har utarbeidet utkast til forskrift om gjennomføring
av særreaksjonen tvungen omsorg.
Da Særreaksjonsutvalget avga NOU 1990:5 Strafferettslige
utilregnelighetsregler og særreaksjoner, var det planlagt å etablere
en spesialinstitusjon, den såkalte gråsoneanstalten,
for særlig farlige eller vanskelige lovbrytere. Det er
senere blitt besluttet ikke å etablere en slik spesialinstitusjon.
Departementet uttaler bl.a. om innholdet i forvaringen at i og
med at bakgrunnen for forvaringsdommen er gjentakelsesfaren, må i
hvert fall deler av den særlige anstalten som skal motta
forvaringsdømte ha et høyt sikkerhetsnivå.
Samtidig må man arbeide aktivt med den enkelte for å redusere
gjentakelsesfaren. Innholdet i forvaringen skal bygge videre på den
prosessen som allerede er satt i gang i kriminalomsorgen, og tiltakene
skal tilpasses den enkeltes individuelle behov. Ikke bare den særlige
anstalten, men også ressursavdelinger i andre fengsler
og andre fengselsavdelinger kan være egnede soningssteder
for forvaringsdømte. Det foreslås at loven endres
slik at det i større grad åpnes for dette.
Forutsatt at hensynet til sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt,
er det etter departementets oppfatning ønskelig at også de
forvaringsdømte skal kunne overføres til behandlingsinstitusjon
av den typen som er omfattet av fengselsloven § 12.
Det foreslås en uttrykkelig hjemmel for å kunne
holde den forvaringsdømte tilbake og eventuelt hente ham
eller henne ved unnvikelse.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene
om innholdet i forvaringen.
Det er besluttet at den særlige anstalten skal legges
til det som nå er Ila landsfengsel og sikringsanstalt.
De forvaringsdømte skal i utgangspunktet ikke plasseres
sammen med andre innsatte. Anstalten skal bygges om, slik at det
gradvis etableres flere avdelinger, herunder etter hvert en kvinneavdeling.
I løpet av 2001 vil etter planene to til tre av avdelingene
stå klare. Samtidig planlegger man å oppføre
et nytt aktivitetsbygg.
Det tas sikte på å gi de forvaringsdømte
på Ila et helhetlig døgntilbud hvor atferdstrening,
arbeidstrening, programvirksomhet, undervisning og ulike fritidsaktiviteter
er viktige elementer.
Det er videre prosjektert en ressursavdeling ved Trondheim kretsfengsel
med 10 plasser fordelt på to enheter, som soningstilbud
til bl.a. forvaringsdømte, med høyere personaltetthet
og et mer systematisk tilbud på innholdssiden enn en vanlig
fengselsavdeling kan gi.
Løslatelse av den forvaringsdømte skal skje
på prøve med en prøvetid som kan være
fra ett til fem år. Det foreslås i proposisjonen
at det kan settes som vilkår for prøveløslatelse
at kriminalomsorgen skal følge opp den forvaringsdømte
i prøveperioden. Dette vil innebære en sterkere
kontroll av prøveløslatte forvaringsdømte
sammenliknet med andre lovbrytere som løslates på prøve.
Flertallet i justiskomiteen uttrykte i Innst. O. nr. 34 (1996-1997)
at det må være adgang til innsettelse i varetekt
dersom brudd på vilkår for prøveløslatelse igjen
kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger. Departementet
foreslår en endring i straffeloven § 39
g som vil innebære en slik adgang.
Den domfelte bør i saker om gjeninnsettelse i prøvetiden
ha et ubetinget krav på forsvarer. Forvaringsdømte
vil da få større rett til forsvarer i slike saker
enn andre lovbrytere som er prøveløslatt. Oslo
politidistrikt og Den Norske Advokatforening støtter forslaget.
I dag bor 26 sikringsdømte psykisk utviklingshemmede
lovbrytere i boenheter i hjemkommunen. Kriminalomsorgen har det
overordnete ansvaret for sikkerheten, og kommunens utgifter dekkes
av staten.
Når det gjelder utilregnelige psykisk utviklingshemmede,
vil det kunne etableres beslektede ordninger basert på avtale
mellom fagenheten og den domfeltes hjemkommune.
For tilregnelige domfelte, herunder de som er psykisk utviklingshemmede
i lettere grad, måtte slike ordninger eventuelt etableres
som ledd i en prøveløslatelse. For enkelte domfelte
vil en prøveløslatelse under slike betingelser
være den eneste måten de kan oppnå et
liv utenfor fengselsvesenets anstalter. På denne bakgrunn
går departementet inn for at slike prøveløslatelsesopplegg
unntaksvis skulle kunne etableres for forvaringsdømte ut
over ett årsfristen i straffeloven § 53
nr. 3. Den domfelte skal om nødvendig kunne holdes tilbake
i boenheten mot sin vilje eller hentes tilbake ved unnvikelse. Domfelte
skal årlig kunne be forhørsretten vurdere om vilkåret
skal opprettholdes.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om
en slik ordning med prøveløslatelse på betingelse
av at den domfelte tar opphold i en institusjon eller kommunal boenhet.
En kommune eller institusjon kan ikke uten hjemmel pålegges å ta
imot forvaringsdømte som løslates til et slikt
opplegg, og vilkåret om frivillighet går fram
av lovteksten. Departementet legger til grunn at en endret situasjon
for institusjonen eller kommunen kan føre til at et etablert
prøveløslatelsesopplegg må opphøre.
Den prøveløslatte kan i så fall gjeninnsettes uten
ny behandling av retten. Utgiftene til slike prøveløslatelsesopplegg
dekkes av staten. Kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten.
Sosialtjenesteloven, herunder kapittel 6A vil gjelde for prøveløslatte
forvaringsdømte. Prøveløslatelse i institusjon
eller kommunal boenhet utover ett år kan bare settes som
vilkår når særlige grunner tilsier det.
Departementet legger til grunn at slike prøveløslatelsesopplegg
som er beskrevet ovenfor, ofte kan igangsettes tidligere enn annen
prøveløslatelse på grunn av muligheten
til å holde den løslatte under kontinuerlig oppsikt.
I de forskriftene som må gis om denne prøveløslatelsesordningen,
gis en bestemmelse om at den domfelte og kriminalomsorgen med jevne
mellomrom kan begjære at påtalemyndigheten vurderer å kreve
gjeninnsettelse fordi særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse.
Dersom kriminalomsorgen samtykker og påtalemyndigheten
er enig, bør gjeninnsettelse kunne skje uten dom i de tilfellene
der det er den forvaringsdømte som har begjært
gjeninnsettelse.
Straffeloven § 39 h gir Kongen fullmakt
til å gi forskrifter om gjennomføringen av forvaring.
Bestemmelsen er også ment å skulle hjemle nærmere regler
om situasjonen når den forvaringsdømte er løslatt
på prøve. Justisdepartementet tar sikte på å gi
slike forskrifter før lovendringene trer i kraft.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter og forslag når det gjelder innholdet i forvaringen.
Komiteen er enig med departementet i at de forvaringsdømte
i utgangspunktet ikke skal plasseres sammen med andre innsatte. Komiteen vil
understreke betydningen av at de forvaringsdømte får
et helhetlig tilbud, og at det også opprettes et egnet
forvaringstilbud for kvinner.
Komiteen viser til at prøvetiden for
forvaringsdømte som prøveløslates kan
være fra ett til fem år. Komiteen vil
understreke betydningen av en tett og god oppfølging av
de prøveløslatte, og slutter seg til forslaget
om at det skal kunne settes som vilkår for prøveløslatelse
at kriminalomsorgen skal følge opp den domfelte.
Komiteen mener det er viktig at det er muligheter
for å sette en prøveløslatt forvaringsdømt
i varetekt dersom brudd på vilkårene aktualiserer
faren for nye alvorlige straffbare handlinger, og slutter seg til departementets
forslag om endring av straffelovens § 39 g. Komiteen støtter
forslaget om at den prøveløslatte skal ha en ubetinget
rett til forsvarer i saker om gjeninnsettelse.
Det foreslås at reformen trer i kraft 1. januar
2002.
Også de som antas å være strafferettslig
utilregnelige kan pågripes og varetektsfengsles. Personer
som er sinnslidende kan i stedet innlegges på psykiatrisk sykehus
såfremt vilkårene i psykisk helsevernloven er oppfylt.
Tilsvarende muligheter finnes ikke for psykisk utviklingshemmede
eller andre tilfeller der fengsel anses å passe dårlig,
f.eks. meget unge eller meget gamle lovbrytere.
Departementet uttaler at det i medhold av straffeprosessloven § 188,
jf. § 181, antakelig er, og også bør
være, adgang til å fastsette som vilkår
at den siktede i stedet for varetektsfengsel skal kunne holdes tilbake
i bolig eller institusjon utenfor fengselsvesenet. For at dette
skal komme tydelig fram, foreslo departementet i høringsbrevet
at det føyes til i § 188 at retten kan
fastsette at en siktet i stedet for å bli varetektsfengslet
skal kunne holdes tilbake mot sin vilje eller hentes tilbake ved
unnvikelse, hvis den siktede har eller får plass i en institusjon
eller kommunal boenhet og den ansvarlige for boligen samtykker.
Flere høringsinstanser er generelt positive til forslaget.
Departementet har utformet forslaget noe annerledes enn i høringsbrevet,
og foreslår at retten kan beslutte at varetekt kan utholdes
i en institusjon eller i en kommunal boenhet dersom institusjonen
eller kommunen samtykker. For siktede som er psykisk utviklingshemmede
og antas å være utilregnelige, kan retten beslutte
at varetekt skal utholdes i en fagenhet for tvungen omsorg. Fagenheten
er forpliktet til å ta imot slike siktede.
Institusjonen/kommunen kan holde den siktede tilbake
mot sin vilje og hente ham eller henne ved unnvikelse. Staten finansierer
slike tiltak, og politiet har ansvaret for sikkerheten.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at det bør være adgang til å fastsette
som vilkår at den siktede kan utholde varetektsfengsling
i en kommunal boenhet eller en institusjon utenfor fengselsvesenet
dersom boenheten/institusjonen samtykker. Komiteen slutter
seg videre til at dersom siktede er utilregnelig psykisk utviklingshemmet,
kan retten beslutte at varetekt skal utholdes i fagenhet for tvungen omsorg. Komiteen vil
understreke at det er politiet som har ansvaret for sikkerheten
i disse tilfellene.
Den foreslåtte endring i vilkårene for å bli
idømt forvaring fører til at noen flere kan få denne
særreaksjonen, og dermed en noe mer utstrakt bruk av rettspsykiatrisk
sakkyndige og noen flere tilsynsoppdrag for kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen
må utvikle et soningsalternativ hvor innholdet i forvaringen
kan tilpasses de domfeltes særlige behov. Økt
bemanning på Ila er det viktigste tiltak for å ivareta
disse forhold. I tillegg skal bygningsmessige arbeider utføres.
Bemanningsøkningen er beregnet til å utgjøre
52 årsverk. Kostnadsrammen er beregnet til 22 mill. kroner, hvorav
engangsinvesteringer/etableringskostnad utgjør
ca. 2,5 mill. kroner. De budsjettmessige konsekvensene vil bli vurdert
i de årlige budsjetter.
Et foreløpig anslag tilsier at totalt 15 personer vil ha
opphold i fagenheten. Med utgangspunkt i et anslag på 1-2
personer som dømmes til tvungen omsorg pr. år,
antar departementet at det kan være hensiktsmessig med
en trinnvis utbygging av institusjonsplasser i fagenheten. Investeringskostnadene
for 15 plasser anslås til totalt 32,4 mill. kroner. Anslag
for driftsutgifter er 38,25 mill. kroner.
I forbindelse med prøveløslatelse fra forvaring kan
det fastsettes at den domfelte skal holdes tilbake i en bolig eller
institusjon. Det samme foreslås når slike vilkår
fastsettes som varetektssurrogat.
Staten vil refundere utgiftene til slike tiltak. Sosial- og helsedepartementet
har beregnet utgiftene i år 2002 til 97 mill. kroner til
refusjon av kommunenes utgifter og 1 mill. kroner i økte
kostnader til administrering av tilskuddsordningen.
Komiteen tar departementets synspunkter
om økonomiske og administrative konsekvenser til etterretning.
Det vises til Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) om etterkontroll av
reglene om strafferettslige utilregnelighet og særreaksjoner.
For psykisk utviklingshemmede lovbrytere innføres det
ved forslagene nå en helt ny særreaksjon i form av
tvungen omsorg. Etterkontrollen bør finne sted etter ca.
fem år, og resultatet av denne vil bli forelagt Stortinget.
Også ordningen for å prøveløslate
forvaringsdømte med vilkår om å ta opphold
i en institusjon eller kommunal boenhet bør evalueres.
Komiteen støtter at det blir
gjennomført en etterkontroll av loven, og mener det er
fornuftig at denne gjennomføres slik at neste Storting
gis mulighet til å vurdere ordningen.
Komiteen er enig med departementet i at det for øvrig
skal foretas en kontinuerlig vurdering av ordningen.
Uaktsom atferd i trafikken rammes av den generelle aktsomhetsnormen
i vegtrafikkloven § 3. Straffeloven § 239
retter seg mot den som ved uaktsomhet forvolder en annens død.
Etter en lovendring i 1988 angir straffebudet uttrykkelig at også uaktsomt
drap ved bruk av motorvogn rammes. En tilsvarende tilføyelse
ble gjort i § 238 om uaktsom grov legemsbeskadigelse.
Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for
at aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239
er den samme.
I St.meld. nr. 23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet
uttalte den daværende regjeringen at lovendringen i 1988
muligens hadde ført til at «pendelen (er) svingt
noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet
fra en bilfører kan føre til påtale og
dom for uaktsomt drap». Departementet ga uttrykk for at
det i første rekke ville være opp til riksadvokaten å treffe
avgjørelse om en justering gjennom påtalepraksis.
Disse synspunktene fikk tilslutning fra justiskomiteen (Innst. S.
nr. 192 (1991-1992)). Riksadvokaten har gitt uttrykk for at påtalemyndigheten ikke
burde ta ansvaret for og styre en slik kursendring.
Våren 1999 meldte representanten Finn Kristian Marthinsen
en interpellasjon til justisministeren om uaktsomt drap ved bruk
av motorvogn. I interpellasjonsdebatt 31. mai 1999 uttalte
den daværende justisministeren blant annet at både
Høyesterett og riksadvokaten har gitt signaler som kan
tyde på at praksis er i ferd med å bli justert,
slik at det skal mer til for å domfelle for uaktsomt drap
nå enn i årene etter lovendringen i 1988. På denne
bakgrunnen mente justisministeren at det ikke nå burde
foretas noen lovendringer med sikte på å justere
praksis ytterligere. Disse synspunktene fikk oppslutning i Stortinget.
Justiskomiteen ba i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) om at
departementets vurderinger om rettspraksis i forhold til straffeloven § 239
blir forelagt Stortinget så snart som mulig.
Departementet redegjør i proposisjonen for høyesterettspraksis
om aktsomhetsnormen i straffeloven § 239.
I brev 29. mars 2000 til departementet uttalte riksadvokaten
at man kan legge til grunn at påtalemyndigheten i dag finner
det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for
uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere
må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til
annen.
Riksadvokaten viser til at det ikke er holdepunkter for å kreve
grovere uaktsomhet etter straffeloven §§ 238
og 239 enn etter vegtrafikkloven § 3. Riksadvokaten
har i rundskriv åpnet for å begrense anvendelsen
av straffeloven § 239 til de tilfeller der det
er rimelig å knytte karakteristikken «uaktsomt
drap» til handlingen. Denne praksis befinner seg på grensen
til det som er lovgivers oppgave, og det er riksadvokatens oppfatning
at den rettstilstand som er beskrevet ikke bør vedvare.
Riksadvokaten tar til orde for at det bør vurderes å inneføre
et generelt krav om grov uaktsomhet for overtredelse av straffeloven §§ 237
til 239. Det antas at det i det alt vesentlige bare vil være
ved uaktsomme legemskrenkelser begått under fritidsarbeid og
rekreasjon at enkelte uaktsomme handlinger som i dag er straffbare,
vil bli avkriminalisert ved en slik endring.
Departementet er enig med riksadvokaten i at man ikke bør
belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom
uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne
at en gjør seg skyldig i fra tid til annen. Departementet
antar at det foreligger et visst avvik mellom påtalemyndighetens
tiltalepraksis og Høyesteretts standpunkt om at aktsomhetsnormen er
lik i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven §§ 239. Det
foreslås etter dette en justering av straffeloven §§ 238
og 239 for å sikre en rettspraksis i samsvar med det som
i proposisjonen er lagt opp til på grunnlag av påtalemyndighetens
praksis. Dette gjøres ved at det i straffeloven §§ 238
og 239 nevnes noen flere eksempler på situasjoner som omfattes
enn bruk av motorvogn.
Dersom skyldkravet i straffeloven §§ 237-239
endres fra uaktsomhet til grov uaktsomhet, vil det etter departementets
syn føre til frifinnelse i flere tilfeller der det etter
dagens påtalepraksis tas ut tiltale. Det er en viss fare
for at en slik «justering» vil kunne sende signaler
som påvirker kjøreatferden i negativ retning og
resultere i flere ulykker. Departementet er likevel enig med riksadvokaten
i at det er grunn til å se nærmere på aktsomhetskravet
i straffeloven §§ 237-239. Disse spørsmålene
bør vurderes av Straffelovkommisjonen.
Komiteen viser til at spørsmålet
om uaktsomt bildrap har vært omtalt flere ganger etter
at Stortinget foretok endring i straffeloven § 239
i 1988, og at Stortinget våren 1999 la vekt på at
ikke hvilken som helst uaktsomhet eller avvik fra idealatferden
skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Komiteen har
fulgt departementets råd om å avvente utviklingen
i rettspraksis, da det kunne se ut som om denne var i ferd med å bli
justert i mildere retning. Komiteen har med interesse
merket seg departementets undersøkelse om rettspraksis
fra 1992 til 1999. Komiteen er enig med departementet
i betraktningene om at lovendringen i 1988 førte til at
pendelen svingte for langt, slik at praksis ble for streng, og at
en ny lovendring kan medføre det motsatte - altså at
rettspraksis blir for mild.
Komiteen vil understreke som et ufravikelig krav
til enhver bilfører at hensynet til sikkerhet i trafikken
krever skjerpet oppmerksomhet for å unngå alvorlige
ulykker. Det er imidlertid ikke mulig å beskrive aktsomhetskravet
helt presist i loven slik at enhver eksakt skal kunne lese fasitsvar
ut fra lovteksten. Mange momenter spiller inn ved vurderingen, og
det er domstolen som til enhver tid skal foreta en samlet bedømmelse
i lys av de foreliggende konkrete forhold i saken. Komiteen mener
at dette samtidig kan forenes med Riksadvokatens påpeking
av at man bør tilstrebe å utforme straffebestemmelsene
slik at de er forutberegnelige.
Komiteen er enig med departementet i at den alminnelige
rettsfølelse er vanskelig å måle. Men
når juryen etter den tidligere prosessordningen ofte gikk mot
fagjuristene i spørsmålet om det forelå uaktsomt drap
iflg. straffeloven § 239, og påtalemyndigheten finner
det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for
uaktsomt drap dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere
må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til
annen, så mener komiteen at dette i det
minste antyder hvor den alminnelige rettsfølelse utfordres.
Det er også sannsynlig at bruken av betegnelsen «uaktsomt
drap» i seg selv er en utfordring til den alminnelige rettsfølelsen
når den brukes om trafikkulykker. Betegnelsen passer best
når den brukes på voldsforbrytelser som ender
med døden. Komiteen er derfor enig i at
så lenge det ikke er tale om kvalifisert uaktsomhet, ville
en mer treffende og mindre belastende betegnelse være «dødsfall
voldt ved uaktsom kjøring».
Komiteen har merket seg Riksadvokatens uttalelse
om at påtalemyndigheten med sin praksis befinner seg på grensen
til det som er lovgivers oppgave, og ikke rettsanvenders (påtalemyndighetens)
oppgave. Komiteen støtter departementets
betraktninger om at en mindre presisering i loven kan være
veien å gå i denne omgang, og at disse spørsmålene
for øvrig bør vurderes av Straffelovkommisjonen.
Komiteen viser til proposisjonen og råd Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven §§ 238 og 239)
I
1. Lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) trer i kraft 1. januar 2002.
2. Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) kapittel 5 trer i kraft 1. januar 2002.
II
1. I Alminnelig borgelig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) gjøres følgende endring:
§ 39 a skal lyde:
På samme vilkår som nevnt i § 39 kan en lovbryter som er straffri etter § 44 annet ledd, idømmes tvungen omsorg.
Tvungen omsorg skal utholdes i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet. Hvis hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler mot det, kan fagenheten etter nærmere forskrift som Kongen gir, inngå avtale om gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten.
Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Fagenheten har det overordnete ansvaret for gjennomføringen av tvungen omsorg, også når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.
Ved gjennomføring av dom på tvungen omsorg gjelder følgende bestemmelser i psykisk helsevernloven tilsvarende så langt de passer:
a)kapittel 1, kapittel 4 med unntak av §§ 4-5 annet ledd, 4-9 og 4-10, og kapittel 6 med forskrifter når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Bestemmelsen i § 4-4 annet ledd annet punktum gjelder likevel bare i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt av Kongen.
b)kapittel 1 og kapittel 6 når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten.
Kongen kan gi forskrift om at sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde tilsvarende. Kongen kan gi særlige regler om saksbehandlingen.
Kongen gir forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av tvungen omsorg, herunder bestemmelser om hvilke vedtak som kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
§ 73 a skal lyde:
Idømt forvaring faller bort ved foreldelse etter de samme frister som for frihetsstraff. Fristen beregnes etter lengden av den tidsrammen som er fastsatt etter § 39 e første ledd første punktum. Idømte særreaksjoner for utilregnelige, jf. §§ 39 og 39 a, faller bort ved foreldelse etter 20 år. §§ 71 siste ledd, 72 og 73 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Nåværende § 73 a blir ny § 73 b.
2. I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endring:
§ 188 annet ledd skal lyde:
I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet. Slik plassering kan bare skje dersom institusjonen eller kommunen samtykker. Retten kan beslutte at siktede som er psykisk utviklingshemmet og antas å være utilregnelig, skal plasseres i en fagenhet for tvungen omsorg, jf. straffeloven § 39 a. Når den siktede skal oppholde seg i institusjon eller kommunal boenhet, kan retten fastsette at den siktede skal kunne holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
3. I lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner mv.) gjøres følgende endringer:
I del I gjøres følgende endringer:
Nr. 1 endres slik:
I endringene i Alminnelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) gjøres følgende endringer:
§ 15 skal lyde:
De alminnelige straffer er:
fengsel,
forvaring,
hefte,
samfunnsstraff og
bøter.
I særlige tilfelle anvendes rettighetstap som nevnt i § 29.
Rettighetstapet kan idømmes ved siden av eller istedenfor annen straff. Det kan dog ikke tre istedenfor annen straff når loven har fastsatt en frihetsstraff på minst 1 år for handlingen.
§ 39 første ledd første punktum skal lyde:
Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5.
§ 39 nr. 1, første punktum skal lyde:
Lovbryteren har begått eller førsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare.
§ 39 b første og annet ledd skal lyde:
Tvungent psykisk helsevern etter § 39 og tvungen omsorg etter § 39 a kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 39 nr. 1 eller nr. 2 fortsatt er oppfylt.
Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste, avgjøres etter psykisk helsevernloven § 1-3 annet ledd. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
§ 39 c skal lyde:
Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff når vilkårene i nr. 1 eller nr. 2 er oppfylt:
1. Lovbryteren finnes skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.
2. Lovbryteren finnes nå skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i nr. 1, og har tidligere begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der. I tillegg må det antas å være en nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og faren for tilbakefall til en ny forbrytelse som nevnt i nr. 1 må antas å være særlig nærliggende.
§ 39 f annet ledd skal lyde:
Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom.
§ 39 f fjerde ledd skal lyde:
Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
§ 39 g skal lyde:
Ved prøveløslatelse av retten kan det settes vilkår som ved betinget dom, jf. straffeloven § 53 nr. 2 til 5. Retten kan også sette som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen. Når særlige grunner tilsier det, og institusjonen eller kommunen har samtykket, kan retten også sette som vilkår at den domfelte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet utover ettårsfristen i § 53 nr. 3 bokstav g. Når den domfelte skal oppholde seg i institusjon eller kommunal boenhet, kan retten fastsette at den domfelte skal kunne holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Ved prøveløslatelse av kriminalomsorgen kan det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstav a til g, nr. 4 og nr. 5. Det kan også settes som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen.
Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene. Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder reglene i straffeloven § 54 nr. 1 tilsvarende. Den løslatte kan begjære at forhørsretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første ledd annet punktum skal oppheves eller endres, jf. straffeloven § 54 nr. 1. Slik begjæring kan tidligst fremmes ett år etter at dommen om prøveløslatelse eller forhørsrettens siste kjennelse var endelig. Reglene om forsvarer i straffeprosessloven kapittel 9 gjelder tilsvarende.
Dersom institusjonen eller kommunen trekker sitt samtykke etter første ledd annet punktum tilbake, gjeninnsettes den løslatte.
Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, eller særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i medhold av første ledd annet punktum, kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for herreds- eller byrett. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Har den løslatte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse før det blir avsagt dom. Reglene om forsvarer og om pågripelse og fengsling i straffeprosessloven kapittel 9 og kapittel 14 gjelder tilsvarende. Det samme gjør straffeloven § 54 nr. 2 annet ledd.
§ 132 annet og tredje ledd skal lyde:
På samme måte straffes den som bevirker eller medvirker til at noen ved flukt eller ved å holdes skjult eller utgis for en annen person søkes unndratt forfølgning eller straff for en straffbar handling eller særreaksjon.
På den som har handlet i hensikt å unndra seg selv eller noen av sine nærmeste fra forfølgning, straff eller særreaksjon, kommer straff ikke til anvendelse.
Nr. 3 endres slik:
I endringen i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett gjøres følgende endring:
§ 10 femte ledd skal lyde:
B. Borgar i nordisk avtaleland som
1. ikkje har fått borgarretten der ved borgarrettsløyve,
2. har fylt 18 år,
3. har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra og
4. ikkje i den tida er dømd til fridomsstraff og heller ikkje til overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffelova § 39 eller tvungen omsorg etter straffelova § 39 a,
får norsk borgarrett når han gjev inn melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.
Nr. 4 endres slik:
I endringene i fengselsloven 12. desember 1958 nr. 7 gjøres følgende endringer:
§ 10 første ledd skal lyde:
Personer som er dømt til forvaring eller som etter psykisk helsevernloven § 5-6 er besluttet overført til anstalt under kriminalomsorgen, innsettes i særlig anstalt eller i ressursavdeling i fengsel. Hvis det finnes hensiktsmessig for å kunne gjennomføre en gradvis overgang til et liv i frihet, kan forvaringsdømte overføres til annen fengselsavdeling. Det samme gjelder for personer som etter psykisk helsevernloven § 5-6 er besluttet overført til anstalt under fengselsvesenet såfremt de samtykker. Når særlige grunner tilsier det, kan forvaringsdømte starte soningen i fengsel.
§ 12 skal lyde:
Hvis det finnes hensiktsmessig på grunn av vedkommendes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne, tilpasningsevne eller andre særlige grunner, kan en person som utholder fengselsstraff, overføres til særlig anstalt, pleieanstalt, hybelhus under Kriminalomsorg i frihet, kursted eller annen behandlingsinstitusjon. I særlige tilfelle kan det bestemmes at straffullbyrdelsen skal ta til i behandlingsinstitusjon som nevnt i første punktum.
Personer som er dømt til forvaring, kan på samme vilkår overføres til pleieanstalt, kursted eller annen behandlingsinstitusjon såfremt ikke behovet for å beskytte samfunnet mot nye lovbrudd taler mot det. Den domfelte skal kunne holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
§ 13 skal lyde:
Bestemmelsene i dette kapittel kommer når ikke annet er sagt, til anvendelse på innsatte som i kriminalomsorgens anstalter utholder frihetsstraff eller er overført fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6.
Nr. 5 oppheves.
Nr. 6 oppheves.
Nr. 7 enderes slik:
I endringene i lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd skal lyde:
I et Strafferegister som omfatter hele riket, tas inn opplysninger om dommer, vedtatte forelegg og andre avgjørelser som går ut på:
1 Frihetsstraff, samfunnstraff, rettighetstap eller utsettelse med å idømme straff.
2. Bot for forbrytelse.
3. Overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, eller anbringelse i arbeidshus.
4. Betinget påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 i sak om forbrytelse.
§ 6 nr. 6 skal lyde:
Betinget dom når dommen er avsagt mer enn 5 år før attesten blir utstedt. Det samme gjelder dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 når det ikke har skjedd overføring til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, og reaksjonen har opphørt, samt dom på bemyndigelse til anbringelse i tvangsarbeid eller kursted når bemyndigelsen ikke har vært brukt.
§ 6 annet ledd første punktum skal lyde:
Har en person flere dommer på ubetinget fengsel i 6 måneder eller mer, ungdomsfengsel (arbeidsskole), tvangsarbeid, overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a eller forvaring, tas alle disse dommer med i attesten selv om bare en av dem skal tas med etter reglene i første ledd.
Nr. 8 oppheves.
Nr. 9 endres slik:
I endringene i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd nr. 1 skal lyde:
1) sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a,
§ 76 tredje ledd første punktum skal lyde:
Saker ved lagmannsrett og herreds- eller byrett som gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, eller sak hvor påtalemyndigheten vil påstå idømmelse av særreaksjon, skal under hoved- og ankeforhandling føres av en statsadvokat.
§ 96 femte ledd skal lyde:
Vil påtalemyndigheten påstå idømt en særreaksjon, skal siktede alltid ha forsvarer under hovedforhandlingen.
§ 147 første ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder ikke ved foreløpige erklæringer som nevnt i § 165 fjerde ledd.
Ny § 147 a skal lyde:
I saker der det kan bli lagt ned påstand om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, skal påtalemyndigheten underrette den eller de rettspsykiatrisk sakkyndige om dette. De sakkyndige skal straks etter at de har avgitt den rettspsykiatriske erklæringen, underrette fylkeshelsesjefen om saken. De sakkyndige skal gi råd om hvilken institusjon den siktede bør innskrives ved, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-2 og 5-3.
Endringen i § 157 annet ledd oppheves.
§ 165 første og nytt annet ledd skal lyde:
Dersom retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken, kan den beslutte at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige.
Siktede skal alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse når det er aktuelt å idømme
1.overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39,
2.tvungen omsorg etter straffeloven 39 a,
3.opprettholdelse av reaksjon som nevnt i nr. 1 og 2 etter straffeloven § 39 b, eller
4.overføring til anstalt under kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6.
Nåværende annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd.
§ 171 annet ledd skal lyde:
Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse skje uansett om straff kan idømmes, såfremt vilkårene i første ledd for øvrig foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Endringen i § 196 oppheves.
Endringen i § 216 a oppheves.
§ 248 fjerde ledd skal lyde:
Sak om særreaksjon kan ikke pådømmes i forhørsrett.
§ 251 første ledd skal lyde:
Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 og innkalling til hovedforhandling blir unnlatt etter reglene i § 84 annet ledd, kan det bare fremmes sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a eller om inndragning.
§ 288 tredje ledd første punktum skal lyde:
Det skal alltid avsis kjennelse som nevnt dersom vilkårene ellers er til stede for det og den videre forhandling må utsettes for at tiltalte kan bli underkastet mentalobservasjon i tilfelle der avgjørelsen om dette har utstått etter reglene i § 165 tredje ledd.
§ 391 nr. 3 skal lyde:
når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. I sak hvor det ikke er idømt frihetsstraff, overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a eller rettighetstap, kan det ikke påberopes nye opplysninger eller bevis som vedkommende burde ha gjort gjeldende på et tidligere tidspunkt.
Nr. 10 endres slik:
I endringene i utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 gjøres følgende endringer:
§ 29 første ledd bokstav c skal lyde:
når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff,
Endringen i § 30 oppheves.
Endringen i § 58 oppheves.
Nr. 11 endres slik:
I endringen i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte gjøres følgende endring:
§ 5 annet ledd skal lyde:
Fullbyrding i Norge av en utenlandsk straffereaksjon mot en utilregnelig person kan bare skje etter dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, eller til tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a.
Del II endres slik:
Nr. 3 til 7 skal lyde:
3. Sikringstiltak som er satt i verk når loven trer i kraft, kan fortsette inntil lengstetiden i sikringsbemyndigelsen løper ut eller krav som nevnt i annet punktum eller nr. 4 er rettskraftig avgjort. Hvis påtalemyndigheten mener at særreaksjon fortsatt er nødvendig etter utløpet av lengstetiden, må den reise sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39 a eller 39 c. Saken må bringes inn for herreds- eller byretten før lengstetiden løper ut. Retten avgjør ved dom om det skal idømmes særreaksjon som nevnt.
4. Den som er idømt sikring, kan kreve at påtalemyndigheten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39 a eller 39 c. Sak skal så vidt mulig reises innen ett år etter at kravet er satt fram. Nr. 3 siste punktum gjelder tilsvarende.
5. For dom på sikring som ikke er satt i verk når loven trer i kraft, skal påtalemyndigheten såvidt mulig innen ett år etter lovens ikrafttredelse innstille sikringstiltaket eller reise sak for herreds- eller byretten med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39 a eller 39 c. Nr. 3 siste punktum gjelder tilsvarende.
6. For en domfelt som er idømt både straff og sikring, kan påstanden i sak som nevnt i nr. 3, 4 og 5 begrenses til at den domfelte skal anses som prøveløslatt etter §§ 39 f og 39 g. Reglene om gjeninnsettelse i § 39 g fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende.
7.Inntil den nye dommen er rettskraftig eller sikringsdommen er falt bort, gjelder straffeloven § 39 slik den lød før ikrafttredelsen av lov 17. januar 1997 nr. 11 for gjennomføringen av sikringsdommen.
4. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
§ 3-29 første ledd skal lyde:
Til en person som mottar ytelser til livsopphold etter kapittel 12, 16, 17 eller 19, og som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, gis reduserte ytelser etter bestemmelsene i §§ 3-27 og 3-28.
§ 6-8 første ledd annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder for et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjon i en slik institusjon eller boform eller i en av kriminalomsorgens anstalter.
§ 8-54 første ledd skal lyde:
Et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, har ikke rett til sykepenger.
§ 10-13 første punktum skal lyde:
Et medlem som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til rehabiliteringspenger.
§ 11-14 skal lyde:
§ 11-14. Attføringspenger under opphold i fengsel
Retten til attføringspenger faller bort når et medlem utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen.
§ 13-12 første ledd skal lyde:
Følgende personer er yrkesskadedekket:
a) medlemmer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter sykehusloven,
b) medlemmer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon, når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige,
c) medlemmer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon,
d) medlemmer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter,
e) medlemmer som utfører samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a,
f) medlemmer som sitter i varetekt.
§ 18-10 første ledd skal lyde:
Til en person som sitter i varetekt, soner straff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, ytes det redusert barnepensjon etter bestemmelsene i §§ 18-8 og 18-9.
5. I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-6 overskrift skal lyde:
Overføring til anstalt under kriminalomsorgen
§ 5-6 første ledd første punktum skal lyde:
Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen, når særlige grunner taler for det.
6. I lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) gjøres følgende endringer:
§ 12 nytt annet punktum skal lyde:
Den domfelte skal kunne holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 15 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder for personer som etter psykisk helsevernloven § 5-6 er besluttet overført til anstalt under kriminalomsorgen såfremt de samtykker.
Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
III
I lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) gjøres følgende endringer:
§ 238 skal lyde:
Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder betydelig skade på legeme eller helbred, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.
§ 239 skal lyde:
Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død, straffes med fengsel inntil 3 år eller under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.
IV
1. Del I og II trer i kraft 1. januar 2002. Del II pkt. 3 nr. 4 gjelder midlertidig til lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) trer i kraft.
2. Del III trer i kraft straks.
B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring i straffeloven, slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet i større grad enn i dag skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Oslo, i justiskomiteen, den 23. mai 2001
Kristin Krohn Devold |
Finn Kristian Marthinsen |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |