Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet en revisjon av
straffeprosessloven kap. 27 om gjenopptakelse. Det foreslås
opprettet en egen kommisjon som skal behandle begjæringer
om gjenopptakelse av straffesaker. Kommisjonen skal selv ha ansvar
for å utrede sakens faktiske og rettslige sider, og avgjør
om gjenopptakelse skal tillates. Dersom kommisjonen beslutter at saken
skal gjenopptas, skal saken behandles på nytt av en annen
domstol enn den som avsa den angrepne dommen.
Departementet foreslår dessuten at brudd på Norges
folkerettslige forpliktelser i større grad enn i dag skal
gi rett til gjenopptakelse.
I proposisjonen pkt. 7 legges NOU 1996:15 Lilandsaken og departementets
oppfølging av utredningen frem for Stortinget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra
Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og
representanten Jørn L. Stang, er tilfreds med at
Regjeringen foreslår en omlegging av ordningen med gjenopptakelse.
En slik endring vil etter komiteens oppfatning styrke
den generelle rettssikkerheten i samfunnet. Komiteen vil
understreke at også domstolene kan begå feil med
det resultat at uskyldige har blitt dømt, og vil her særlig
vise til Lilandsaken. Det er etter komiteens mening
av avgjørende betydning for den enkeltes rettssikkerhet
at institusjonelle rammer er tilrettelagt på en slik måte
at saker kan gjenopptas i domstolene hvis det foreligger berettiget tvil
om det har blitt begått et justismord.
Komiteen vil understreke at den foreslåtte
ordningen ikke må oppfattes eller utvikle seg til å bli
en ekstra ankeordning for straffesaker. Det må fortsatt være
det ordinære domstolssystemet som vurderer straffespørsmålet,
og vilkårene må være oppfylt for at gjenopptakelse
skal tillates.
Spørsmålet om hvem som skal behandle begjæringer
om gjenopptakelse av straffesaker, har vært tatt opp i
Stortinget ved flere anledninger de senere årene. Det vises
i den forbindelse til Dokument nr. 8:11 (1989-1990), St.meld. nr.
23 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet jf. Innst. S. nr.
192 (1991-1992) og Dokument nr. 8:64 (1993-1994) jf. Innst. S. nr.
35 (1994-1995). Stortinget fattet 1. desember 1994 følgende
vedtak:
«Dokument nr. 8:64 for 1993-1994 om forslag fra stortingsrepresentantene
Jan Simonsen og Tor Nymo om opprettelse av en domstol (klagerett)
for gjenopptakelsesbegjæringer, vert å oversende
Regjeringa til utgreiing og uttale.»
I høringsbrev 17. april 1996 la Justisdepartementet
frem tre alternative løsninger: 1) å legge behandlingen
av begjæringer om gjenopptakelse til en domstol som er
overordnet den domstolen som har avsagt den angrepne dommen, 2)
til en sideordnet domstol, eller 3) til en særdomstol i
form av en egen klagerett. De fleste høringsinstansene
ga sin tilslutning til alternativ 2.
Det tredje alternativet, forslaget om å opprette en egen
klagerett etter dansk mønster, ble utredet ytterligere
i et eget høringsnotat av 15. mars 1999, jf. pkt. 2.3
i proposisjonen. Klageretten skulle etter forslaget organiseres
som en særdomstol bestående av 3 dommere, 2 andre
jurister og 2 legfolk. Dersom saken ble vedtatt gjenopptatt, skulle
den prøves på ny av den domstol som i sin tid
avsa den angrepne dommen. Et flertall av høringsinstansene
var skeptiske til forslaget. Flere høringsinstanser tok
til orde for at ytterligere ett alternativ - opprettelse av en gjenopptakelseskommisjon
etter engelsk mønster - burde utredes.
I høringsbrev 14. juli 2000 foreslo departementet at
det enten ble opprettet en egen gjenopptakelseskommisjon, eller
at begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker skulle
behandles av en domstol som er sideordnet den domstolen som avsa
den angrepne dommen.
Komiteen vil vise til at Stortinget
allerede i 1990 behandlet Dokument nr. 8:11 (1989-1990) etter forslag
fra representanten Jørgen Kosmo om utvidelse av adgangen
til å gjenoppta straffesaker. Enkelte av elementene i representanten
Kosmos forslag har allerede blitt inkorporert, blant annet er straffeprosessloven § 392
annet ledd blitt endret. Kravet for å få en sak
gjenopptatt etter denne bestemmelsen var tidligere at det var «meget
tvilsomt» om den aktuelle dom var riktig. Etter dagens
regler er dette kriteriet erstattet med «tvilsomt».
Også under behandlingen av St.meld. nr. 23 (1991-1992)
om bekjempelse av kriminalitet, ble dette temaet drøftet
i Stortinget
Komiteen vil videre vise til at representantene Jan
Simonsen og Tor Nymo i Dokument nr. 8:64 (1993-1994) foreslo å opprette
en egen domstol for gjenopptakelsesbegjæringer. Forslagsstillerne
viste blant annet til at en vesentlig problemstilling i gjenopptakelsessaker
var at den domstolen som har avsagt den kritiserte dommen også skal
ta stilling til om det er tilstrekkelig grunnlag for gjenopptakelse.
Forslagsstillerne viste blant annet til at dette kunne føre
til at domstolene av ulike årsaker, bevisst eller ubevisst, ikke
maktet å opptre uhildet, noe som igjen ville skade rettssikkerheten
til den som hadde blitt ilagt den kritiserte dommen. Forslagsstillerne
viste blant annet til at dette problemet hadde blitt omgått
i europeisk rett gjennom at avgjørelsen om gjenopptakelse
treffes av en annen domstol enn den som har avgjort skyldspørsmålet.
Komiteen vil videre vise til at Stortinget under behandling
av Dokument nr. 8:64 (1993-1994) fattet følgende vedtak:
«Dokument nr. 8:64 for 1993-1994 om forslag fra stortingsrepresentantene
Jan Simonsen og Tor Nymo om opprettelse av en domstol (klagerett)
for gjenopptakelsesbegjæringer, vert å oversende
Regjeringa til utgreiing og uttale.»
Komiteen vil vise til at Justisdepartementet i forbindelse
med høringen til ovennevnte forslag av flere høringsinstanser
ble oppfordret til å undersøke et fjerde alternativ
der en vurderer å opprette en gjenopptakelseskommisjon
etter engelsk mønster. Komiteen er tilfreds
med at dette alternativet har blitt utredet og at det fremmes et
selvstendig forslag om gjenopptakelse av straffesaker slik det foreligger
i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001).
Etter straffeprosessloven § 394 første
ledd skal begjæringer om gjenopptakelse settes frem for
og behandles av den domstolen som har avsagt den angrepne dommen.
En tilsvarende regel gjelder for sivile saker. De dommerne som deltok
ved behandlingen av den angrepne dommen, kan ikke delta ved avgjørelsen av
gjenopptakelsesbegjæringen.
I England ble en kommisjon til å behandle og avgjøre
begjæringer om gjenopptakelse (the Criminal Cases Review
Commission, forkortet CCRC) opprettet ved lov i 1995, og begynte
sin virksomhet 1. januar 1997. Medlemmene utnevnes av dronningen.
Kommisjonen trer som regel i funksjon etter begjæring fra den
domfelte, men kan også ta opp saker av eget initiativ,
og den har vide fullmakter til selv å foreta undersøkelser
og til å pålegge andre å undersøke
på kommisjonens vegne.
Kommisjonen avgjør kun om en sak skal henvises til behandling
i domstolene eller ikke. Den tar ikke standpunkt til realiteten
i saken. Henvisning skjer bare dersom det foreligger en reell mulighet
for at den tidligere dommen ikke vil opprettholdes, enten på grunn av
et argument eller et bevis som ikke tidligere har blitt fremmet
for retten, eller fordi det foreligger særlige omstendigheter.
Den skotske kommisjonen (the Scottish Criminal Cases Review Commission,
forkortet SCCRC) ble etablert 1. april 1999, og har en
tilsvarende funksjon som den engelske kommisjonen. I motsetning
til den engelske kommisjonen utfører medlemmene arbeidet som
et verv ved siden av annet arbeid. En annen forskjell er at den
skotske kommisjonen treffer sine avgjørelser i plenum.
I Skottland skal kommisjonen henvise en sak dersom den kommer til
at det har skjedd en uriktig domfellelse, og det er i allmennhetens
interesse at saken henvises.
Departementet har tatt kontakt med landets domstoler for å skaffe
til veie ulike statistiske opplysninger om behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringer
i årene 1992-1999. I vurderingen av tallmaterialet bør det
tas hensyn til at samme person kan sette frem flere gjenopptakelsesbegjæringer
knyttet til samme sak.
For hele perioden kom det inn 460 begjæringer om gjenopptakelse.
For herreds- og byrettene var det en markert økning i antallet
begjæringer fra og med 1996, og antallet etter dette har
ligget relativt stabilt rundt 50. For lagmannsrettene har antallet
begjæringer ligget mellom 11 og 33, og i Høyesterett
har sakene variert fra 1 til 7 pr. år.
I herreds- og byrettene ble 41 saker besluttet gjenopptatt i
perioden 1992-1999; i lagmannsrettene ble 24 saker gjenopptatt,
og Høyesterett besluttet gjenopptakelse av 1 sak. Det vil
si at 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene ble tatt
til følge. Totalt endte 40 saker med full frifinnelse ved
fornyet behandling i rettssystemet.
I proposisjonen gis også en oversikt over situasjonen
for den engelske kommisjonen og for Den Særlige Klageret
i Danmark for den tilsvarende perioden.
I Justisdepartementets høringsnotat 14. juli
2000 ble det foreslått at begjæringer om gjenopptakelse
av straffesaker enten skal avgjøres av en domstol som er sideordnet
den domstolen som har avsagt den angrepne dommen, eller av en egen
kommisjon. I forslaget om å la begjæringene bli
behandlet av en sideordnet domstol, lå det også at
domstolen skulle ha et større ansvar for sakens opplysning
enn det som gjelder ved behandling av straffesaker ellers.
Forslaget om en egen kommisjon innebar å opprette et
uavhengig forvaltningsorgan med selvstendig ansvar for selv å utrede
saken før den tar stilling til begjæringen. Dersom
begjæringen ble tatt til følge, skulle saken behandles
av domstolene på vanlig måte.
Høringsinstansene er delt i synet på om det
bør opprettes en egen kommisjon. Enkelte går inn
for at man avventer ytterligere erfaringer med to-instansordningen
før det eventuelt gjøres endringer i reglene. Høyesterett
gir ikke uttrykk for noen bestemt oppfatning, men peker på at
de fleste innvendingene som ble reist mot forslaget fra 1999 om
en særlig klagerett, synes å gjøre seg
gjeldende også mot forslaget om å opprette en
kommisjon. Det pekes videre på at kommisjonsalternativet
reiser konstitusjonelle spørsmål.
For det første etterlater høringen et klart
inntrykk av at det ikke er realistisk å gå særlig
langt i å pålegge en ordinær domstol å ta
aktive skritt for selv å opplyse saken før det
tas stilling til begjæringen. En annen avklaring høringen
har bidratt til, er at det ikke bør åpnes for
domstolsoverprøving av kommisjonens avgjørelser.
I lys av kritikken som ble rettet mot forslaget i høringsbrevet
fra 1999 om å opprette en særskilt klagerett,
fremstår dette alternativet som lite aktuelt.
Departementet er enig med flere høringsinstanser i at
det ikke er grunnlag for generell kritikk av at domstolene tar kollegiale
hensyn eller på annen måte behandler gjenopptakelsesbegjæringer
slik at det gir grunnlag for svekket tillit. Det vises imidlertid
til at den offentlige debatten i flere år har blitt preget
av kritiske holdninger til dagens system.
Departementet foreslår å opprette en egen kommisjon
for å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker.
Det er lagt avgjørende vekt på at behandlingen
av gjenopptakelsesbegjæringer bør innrettes på en
måte som er mest mulig tillitvekkende, som i størst mulig
utstrekning leder frem til materielt riktige avgjørelser,
og som gjør det til et samfunnsansvar å avdekke
urett som kan ha blitt begått.
Det er departementets syn at kjernen i kommisjonsalternativet
- å la et forvaltningsorgan avgjøre om gjenopptakelse
skal tillates - ikke er uforenlig med forfatningen eller med menneskerettighetene,
jf. pkt. 3.6.3 i proposisjonen. Konstitusjonelle synspunkter får
imidlertid betydning for den nærmere utformingen av en
slik ordning.
Komiteen viser til at det i dag er
den domstolen som har avsagt den kritiserte dommen som i førsteinstans
skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse. Komiteen mener
at dette i enkelte tilfeller i seg selv kan gi grobunn for tvil
om bakgrunnen for at en begjæring om gjenopptakelse blir
avvist. Det er derfor etter komiteens mening av avgjørende
betydning at et annet organ eller en annen domstol behandler begjæringer
om gjenopptakelse, og ikke den domstolen som i utgangspunktet avsa
den kritiserte dommen slik det er i dag. Etter komiteens mening
er dette et helt sentralt element i det foreliggende forslaget.
Komiteen finner grunn til å understreke
at med dagens ordning har 14,3 pst. av gjenopptakelsesbegjæringene
blitt tatt til følge, og i perioden 1992-1999 har dette
resultert i 40 saker med full frifinnelse ved fornyet rettsbehandling.
Dette viser at det i domstolene unntaksvis forekommer at det blir
avsagt dommer på gale premisser slik at uskyldige blir
dømt, og at det derfor er nødvendig å sørge
for at de som blir uskyldig dømt kan få prøvet
sin sak for domstolene på ny.
Komiteen vil for øvrig understreke at
rettsvesenet selvsagt hele tiden må gjøre sitt
ytterste for å unngå at noen blir uskyldig dømt
i første omgang. Selv om 40 saker er særdeles
beskjedent sammenliknet med det store antall straffesaker som pådømmes, mener
likevel komiteen at dette tallet er urovekkende. Komiteen viser
til at det på 90-tallet var flere store saker hvor gjenopptakelse
førte til full frifinnelse, blant annet i Rødsethsaken
og i Lilandsaken. Komiteen er derfor meget tilfreds
med at Regjeringen i proposisjonen pkt. 7 gjennomgår vurderingene etter
granskingen av Lilandsaken, og mener det er svært viktig
at de anbefalinger og utredninger som er kommet som følge
av dette arbeidet følges opp snarest mulig.
Komiteen er tilfreds med at departementet har foreslått å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
adgang til gjenopptakelse, da komiteen mener at en
slik ordning imøteser de hensyn som er nevnt over.
Komiteen ser at hensynet til offeret i noen grad taler
imot en vid adgang til å begjære gjenopptagelse. Det
kan åpenbart være en stor påkjenning
for ofrene og deres pårørende som forsøker å legge
en forbrytelse bak seg, dersom en tidligere straffesak tas opp igjen etter
mange år. Komiteen mener imidlertid at forslaget
om at en egen kommisjon skal avgjøre om saken kan gjenopptas
og der kommisjonen får et større selvstendig etterforskningsansvar,
ikke i seg selv svekker ofrenes stilling i forhold til gjeldende
ordning.
Komiteen merker seg at departementet mener det
ikke er avgjørende konstitusjonelle betenkeligheter knyttet
til det å opprette en slik kommisjon, og legger dette til
grunn.
Departementet ser det som selvsagt at kommisjonen ikke skal ha
myndighet til å behandle en sak som tillates gjenopptatt.
Dette er og blir domstolenes oppgave.
Departementet mener det er naturlig at en kommisjon behandler
begjæringer om gjenopptakelse av både dommer,
kjennelser og beslutninger. Det er ikke kommet innvendinger mot
dette under høringen.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at kommisjonen
burde organiseres som et uavhengig forvaltningsorgan, og ikke som
en særdomstol. Kravet om uavhengighet ble særlig
understreket ved klare begrensninger i regjeringens og departementets
adgang til å instruere kommisjonen.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om
dette, er enig med departementet.
Kommisjonens uavhengige stilling bør komme klart til
uttrykk i loven. Enkelte endringer som departementet foreslår
i forhold til høringsnotatet, understreker at kommisjonen
ikke er noen særdomstol. Avgjørelsen av om gjenopptakelse
skal tillates, skal ikke formelt sett være kjennelse,
og det legges ikke lenger opp til at kommisjonens avgjørelse
av begjæringen skal kunne angripes med kjæremål.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet fra 1999
om opprettelse av en klagerett etter dansk modell, at klagerettens
kompetanse skulle begrenses til å behandle begjæringer
om gjenopptakelse av straffesaker. Få høringsinstanser
uttalte seg om dette. Begrunnelsen for ikke å la en særskilt
klagerett også ta stilling til gjenopptakelse av sivile
saker, var hovedsakelig at klageretten bare i begrenset grad ville
anvende muntlige forhandlinger.
Dette argumentet gjør seg gjeldende også i
vurderingen av om en kommisjon bør avgjøre om
en sivil sak skal gjenopptas. I samme retning trekker at den selvstendige
undersøkende rollen kommisjonen er tiltenkt harmonerer
dårlig med grunnprinsippene for tvistemål, bl.a.
prinsippet om at partene i stor grad har herredømme over
søksmålsgjenstanden. Den sammensetning en kommisjon
vil få med sikte på straffesaker, vil heller ikke
uten videre egne seg for sivile saker. Departementet foreslo derfor
i høringsbrevet at begjæringer om gjenopptakelse
av sivile saker fortsatt bør behandles av den domstolen
som har avsagt den angrepne dommen. Det ble heller ikke foreslått
noen endring i regelen om at Høyesteretts kjæremålsutvalg skal
behandle gjenopptakelsesbegjæringer i tilfeller der den
angrepne dommen er avsagt av Høyesterett. Departementet
signaliserte imidlertid at man ville følge opp et forslag
fra høringsrunden i 1999 om at begjæringer om
gjenopptakelse av dommer avsagt av forliksrådet skal fremsettes
for herreds- eller byretten.
Kun få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet,
og det er ulike syn.
Departementet mener fortsatt at kommisjonen bare bør
behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker.
Departementet har også vurdert om gjenopptakelsesbegjæringer
i sivile saker skal behandles av en sideordnet domstol, men har
kommet til at man bør vurdere spørsmålet
på et senere tidspunkt, for eksempel i forbindelse med
oppfølgningen av Tvistemålsutvalgets utredning.
Etter gjeldende rett må det en begjæring om
gjenopptakelse til for at gjenopptakelse besluttes. Den engelske
kommisjonen har myndighet til å bestemme gjenopptakelse
selv om det ikke er fremsatt noen begjæring.
Synspunktet om at det bør være et samfunnsansvar å sørge
for at urett rettes opp, taler for at kommisjonen ikke bør
være avskåret fra å beslutte gjenopptakelse
på eget initiativ dersom særlige grunner taler for
det. På den annen side taler sterke grunner for at dette
bør avhenge av siktedes eget valg. Departementet vil derfor
ikke foreslå at kommisjonen skal ha noen generell adgang
til å bestemme at en sak skal gjenopptas uten at det foreligger
noen begjæring om det, men kommisjonen skal kunne beslutte
gjenopptakelse av eget tiltak dersom det avdekkes forhold som taler
for at en nå avdød person har blitt domfelt med
urette. Kun få høringsinstanser har uttalt seg
om dette forslaget, og meningene er delte.
Komiteen vil understreke behovet for
at en gjenopptakelseskommisjon kan arbeide uavhengig, og uten at
noen har hjemmel til på noen måte å instruere
kommisjonen i sitt arbeid. Komiteen er derfor tilfreds
med at Regjeringen foreslår å organisere kommisjonen
som et uavhengig forvaltningsorgan.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i proposisjonen
ikke i første omgang ønsker at kommisjonen også skal
kunne behandle begjæringer om gjenopptagelse av sivile
saker. Komiteen mener spørsmålet
om også gjenopptakelse av sivile saker bør legges
til et eget, uavhengig organ, må vurderes i forbindelse
med oppfølgingen av Tvistemålsutvalgets innstilling.
Komiteen vil vise til at kommisjonen i enkelte sammenhenger
på eget initiativ vil kunne ha grunn til å undersøke
om det foreligger grunnlag for å beslutte gjenopptakelse
uten at det foreligger en begjæring om dette fra den dømte.
Dette kan ha flere årsaker, f.eks. kan den dømte
kan ha avgått ved døden, han kan være særlig
ressurssvak eller ha vært bosatt utenfor Norge i særlig
lang tid.
Komiteen mener etter dette at det er argumenter
som taler for å gi kommisjonen en noe større adgang
til å undersøke saker av eget tiltak enn det legges opp
til i proposisjonen. Komiteen vil derfor be departementet
vurdere behovet for - og ønskeligheten av - å utvide
kommisjonens kompetanse til å undersøke saker
av eget tiltak på et senere tidspunkt når den
nye ordningen har fått virke en tid. Komiteen vil
understreke at selve beslutningen om gjenopptagelse alltid må baseres
på begjæring fra domfelte, med mindre kommisjonen
beslutter gjenopptagelse i en sak der domfelte er en avdød
person.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet, forutsetter at departementet i den forbindelse
også vurderer eventuelle konstitusjonelle implikasjoner
en slik utvidelse av kommisjonens mandat vil kunne ha. Flertallet ser
at hensynet til ofrene tilsier at kommisjonen bør være
meget tilbakeholdende med å ta opp en sak av eget tiltak,
og er derfor enig med departementet i at kommisjonen bare unntaksvis
bør ha en slik adgang.
Etter loven skal den engelske kommisjonen bestå av minst
elleve medlemmer, hvorav en tredjedel skal ha minst ti års
erfaring som jurister. Minst to tredjedeler av medlemmene skal ha
kunnskap om eller erfaring fra strafferettspleien, men behøver
ikke å være jurister. Mens de arbeider i kommisjonen
kan medlemmene ikke inneha annen stilling innenfor strafferettspleien.
Det er for tiden 35 saksbehandlere ansatt ved kommisjonen.
Den skotske kommisjonen består av én leder
og seks kommisjonsmedlemmer. I tillegg har kommisjonen en administrativ
stab på 8 personer. Til forskjell fra lederen av den engelske
kommisjonen, deltar kommisjonsleder i behandlingen av begjæringene
om gjenopptakelse. Kommisjonsmedlemmene består hovedsakelig
av personer med bred juridisk bakgrunn. For både kommisjonslederen
og kommisjonsmedlemmene er arbeidet i kommisjonen et verv som de
innehar ved siden av sin ordinære stilling eller virksomhet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at kommisjonen
bør ha en tverrfaglig sammensetning, der både jurister
og personer med en annen yrkeserfaring er representert. Når
det gjaldt juristene i kommisjonen, mente departementet at det ikke
var grunn til å utelukke dommere, men at de ikke burde
utøve dommergjerningen samtidig. Utvelgelsen av lekpersonene
burde foretas ut fra en vurdering av personlige kvalifikasjoner
og egenskaper. Departementet foreslo at kommisjonen skulle bestå av
fem medlemmer med syv års funksjonstid, og at den skulle
ha en leder og en nestleder som skulle være jurister. Kommisjonsmedlemmene
skulle ifølge forslaget arbeide i kommisjonen på heltid
på åremål og samtlige kommisjonsmedlemmer skulle
delta i realitetsbehandlingen av den enkelte sak.
Det er ulike synspunkter fra høringsinstansene på disse
forslagene.
Departementet har kommet til at kommisjonen bør ha en
noe annen sammensetning enn den som ble skissert i høringsnotatet,
og sekretariatet bør styrkes i forhold til departementets
foreløpige forslag, bl.a. med etterforskningskompetanse.
Departementet antar at kommisjonen bør ha en administrativ
sjef, to til tre heltidsansatte eller deltidsansatte utredere samt
to sekretærer.
Kommisjonen bør bestå av til sammen fem medlemmer,
der lederen og to andre medlemmer må være jurister
og ha bred erfaring. I tillegg bør det være to personer
med annen utdannelse og yrkesbakgrunn. Man bør ikke kunne
være ansatt i påtalemyndigheten samtidig som man
sitter i kommisjonen. Det er imidlertid ikke noe til hinder for å bli
kommisjonsmedlem at man for tiden arbeider som forsvarer eller at
man tidligere har arbeidet for påtalemyndigheten.
Departementet har videre kommet til at kommisjonsmedlemmene ikke
bør bli utnevnt og arbeide på heltid, men i stedet
bli oppnevnt for en 3 årsperiode slik at arbeidet blir
et verv ved siden av vedkommendes stilling. Det skal være
adgang til gjenoppnevning for en periode. Saksmengden vil neppe
være så stor at den kan beskjeftige fem kommisjonsmedlemmer
på heltid. Behovet for sakkyndig bistand bør dekkes
ved å innhente sakkyndige uttalelser der det er behov for dette.
Justisdepartementet bør avgi innstilling i forbindelse
med oppnevning og utnevning av kommisjonsmedlemmene, og har budsjettansvar
og det overordnede administrative ansvaret for kommisjonen.
Komiteen mener at kommisjonens sammensetning
bør være bred, og er derfor tilfreds med at departementet
foreslår at to av kommisjonsmedlemmene ikke skal ha juridisk
bakgrunn. Komiteen er videre tilfreds med at kommisjonens
sekretariat blir styrket med blant annet etterforskningskompetanse.
Komiteen mener er for øvrig at medlemmene av
kommisjonen, med unntak av lederen, bør fortsette i sin
ordinære virksomhet, og at arbeidet i kommisjonen blir å anse
som verv som en innehar for et visst antall år av gangen. Komiteen har
ingen merknader til at medlemmene skal sitte tre år med
mulighet for en gangs reoppnevnelse.
Komiteen mener det er viktig at kommisjonens leder
får en reell mulighet til å lede det daglige arbeidet
i kommisjonen og til å styre arbeidet med sakene. Komiteen mener
dette best kan sikres ved at kommisjonens leder engasjeres på full
tid.
Straffeprosessloven bør i størst mulig utstrekning regulere
kommisjonens virksomhet. Også en del av reglene i domstolloven
bør få anvendelse på kommisjonen så langt
de passer. Kommisjonens sammensetning, kompetanse og arbeidsmåte
gjør det imidlertid nødvendig å utforme
enkelte særskilte saksbehandlingsregler.
Komiteen har merket seg at straffeprosessloven
og en del av reglene i domstolsloven får anvendelse på kommisjonens
arbeid.
Etter gjeldende rett skal gjenopptakelsesbegjæringer
i straffesaker underkastes en foreløpig prøving
for å luke ut saker hvor det er opplagt at vilkårene
for gjenopptakelse ikke er tilstede. Den foreløpige prøvingen
av gjenopptakelsesbegjæringen skjer skriftlig uten partsforhandling.
I England er silingsprosedyren todelt: Først siler man
ut de saker hvor kommisjonen ikke har jurisdiksjon eller hvor ikke
alle ankemuligheter har vært prøvd. Deretter behandles
saker som tilsynelatende kan behandles i løpet av 32 timers
arbeid av en egen gruppe saksbehandlere. I utgangspunktet er det
ikke begrensninger for hva slags saker som kan behandles summarisk.
Det foreslås i proposisjonen at kommisjonen skal ha
adgang til å forkaste åpenbart ugrunnede begjæringer
eller begjæringer som lider av åpenbare feil som gjør
at de ikke kan behandles eller tas til følge. Denne avgjørelsen
bør kunne tas av kommisjonens leder eller nestleder. Vilkårene
for å forkaste begjæringen er skjerpet i forhold
til gjeldende rett, slik at beslutning ikke kan treffes før
kommisjonen om nødvendig har innhentet supplerende opplysninger,
rettledet siktede og gitt frist for å rette opp eventuelle
mangler.
Kan avgjørelsen bygges på begjæringen
alene, er det etter departementets syn ikke nødvendig at
begjæringen forelegges den annen part til uttalelse. Når
avgjørelsen derimot må bygge på tilleggsopplysninger, og
det samtidig fremstår som åpenbart at begjæringen ikke
vil føre frem, har hensynet til kontradiksjon større
vekt. Etter departementets syn bør derfor slike opplysninger
forelegges partene til uttalelse, selv om dette vil kunne gjøre
den foreløpige prøvingen noe mer omstendelig enn
i dag.
Komiteen viser videre til at Regjeringen
foreslår at vilkårene for å forkaste
begjæringer om gjenopptagelse etter en foreløpig
prøving skal skjerpes. Dette er komiteen tilfreds
med. Komiteen har på den annen side ingen
innvendinger til at kommisjonen forkaster begjæringer om
gjenopptakelse som er grunnløse. Komiteen vil
imidlertid påpeke behovet for at kommisjonen i enkelte
tilfeller selv innhenter og/eller arbeider med en sak om
begjæring om gjenopptagelse hvis det uten rimelig tvil
kan fastslås at begjæringen om gjenopptakelse
vil kunne føre frem dersom flere saksopplysninger hentes
inn og disse eventuelt styrker grunnlaget for en gjenopptakelse.
Etter gjeldende rett er det den som begjærer gjenopptakelse,
som praktisk sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Domstolen
kan imidlertid innhente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak.
Den engelske kommisjonen skal ikke bare ta hensyn til omstendigheter
som påberopes av domfelte eller av andre, men også andre
forhold som kommisjonen antar har betydning for saken. Den skal
foreta slike undersøkelser som den mener er nødvendig. Kommisjonen
har ikke politimyndighet, og dens myndighet er ellers begrenset
på andre måter. Vitner har ikke forklaringsplikt
overfor kommisjonen, noe kommisjonen selv mener er uheldig. Den
skotske kommisjonen kan pålegge vitner å forklare
seg.
I høringsnotatet foreslo departementet at kommisjonen
skal ha en selvstendig utredningsplikt, og dermed ha hovedansvaret
for å opplyse saken. Det ble foreslått at kommisjonen
bl.a. skal kunne innkalle og avhøre vitner, innhente opplysninger
fra andre offentlige organer, oppnevne sakkyndige, begjære
bevisopptak ved domstolene, og kreve utlevert ting som antas å ha
betydning som bevis. Kommisjonen skulle dessuten kunne be om etterforskningsbistand
fra politiet.
De fleste høringsinstansene er enige i at kommisjonen
bør gis et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Noen
er imidlertid mer skeptiske, først og fremst av hensyn
til kommisjonens objektivitet.
Etter departementets syn er det en svakhet ved dagens system
at domfelte selv har ansvaret for sakens opplysning. Kommisjonen
bør derfor ha et hovedansvar for å klarlegge sakens
faktiske og rettslige sider før den treffer avgjørelse
i saken.
Departementet opprettholder sitt forslag om at kommisjonen selv
ikke bør kunne beslutte bruk av andre tvangsmidler enn
utleveringspålegg. Departementet er imidlertid enig med
riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter i at kommisjonen bør
kunne sette frem for forhørsretten begjæring om
bruk av tvangsmidler dersom kommisjonen unntaksvis skulle ha behov
for det. I den grad gjennomføringen av tvangsmidlene krever
politimyndighet, må kommisjonen anmode om bistand til dette.
Departementet går inn for at kommisjonen skal kunne
oppta forklaringer på tre måter. For det første bør
dette kunne skje ved avhør direkte for kommisjonen etter
reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling. Kommisjonen bør
på samme måte som en domstol kunne lukke dørene
dersom hensynet til sakens opplysning tilsier det. For det andre
bør kommisjonen kunne begjære bevisopptak ved
domstolene, der et eller flere av kommisjonens medlemmer kan møte
og stille spørsmål på vegne av kommisjonen. Mer
uformelle avhør skal også kunne opptas av ett
eller flere av kommisjonens medlemmer, av ett medlem og én
ansatt i sekretariatet eller av én eller flere ansatte i
sekretariatet. Slike avhør bør i utgangspunktet
reguleres på samme måte som politiavhør,
og det gjelder ikke noen møte- eller forklaringsplikt.
Komiteen viser til at det i dagens
system er den som begjærer gjenopptagelse som praktisk
sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Etter komiteens oppfatning
er dette uheldig fordi en begjæring om gjenopptagelse i
mange tilfeller vil bli forkastet med den begrunnelse at det ikke
har fremkommet nye opplysninger som er avgjørende for sakens
betydning. Komiteen finner grunn til å understreke
at ressurssterke personer dermed vil kunne ha større mulighet til å få gjennomslag
for gjenopptagelse, og det kan derfor reises spørsmål
ved om dagens system i praksis kan sies å fungere etter
prinsippet om likhet for loven. På denne bakgrunn er komiteen meget
tilfreds med at departementet foreslår at kommisjonen blir
tillagt et hovedansvar for å klarlegge faktiske og rettslige
sider før en avgjørelse om gjenopptakelse blir
truffet. Komiteen viser til at dette er et hovedelement
i den nye ordningen, og kanskje det enkeltforhold som taler sterkest
for en kommisjonsløsning sammenliknet med en ordning der
en sideordnet domstol avgjør begjæringen. Komiteen vil
i forlengelsen av dette sterkt understreke at økonomiske
og menneskelige ressurser må stilles til disposisjon slik
at ikke ressursmangel blir et hinder for at kommisjonens arbeid
kan utføres i tråd med de føringene som
departementet selv har lagt.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om
kommisjonen selv ikke bør kunne beslutte andre tvangsmidler
enn utleveringspålegg, men at kommisjonen kan få anledning
til å fremsette begjæring for forhørsretten
om bruk av tvangsmidler dersom det i spesielle saker skulle være
behov for det. For øvrig har komiteen ingen
kommentarer til Regjeringens forslag om kommisjonens avhørsmetoder
utover å påpeke at også på dette
området må kommisjonen få anledning til å opptre
på en slik måte som kommisjonen selv oppfatter
som relevant i forhold til den sak som blir behandlet.
Etter gjeldende rett skal en gjenopptakelsesbegjæring
som ikke forkastes under den foreløpige prøvingen,
forelegges motparten til uttalelse. Videre skal partene gis anledning
til å uttale seg om opplysninger som retten innhenter av
eget tiltak.
I England har motparten ikke krav på å få uttale seg
om begjæringen eller innhentede opplysninger, men kommisjonen
kan etter behov be om motpartens uttalelse.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal
forelegge for siktede og påtalemyndigheten nye opplysninger
som den mottar eller selv innhenter, og gi dem adgang til å uttale
seg om disse. Plikten til å informere siktede gjelder likevel
ikke opplysninger som vedkommende ikke har rett til å gjøre
seg kjent med etter straffeprosessloven § 264.
Retten til innsyn i sakens dokumenter avgrenses også på samme
måte som i dag.
Riksadvokaten bemerker bl.a. at påtalemyndigheten ikke
bør anses som «part» i gjenopptakelsessaker. Etter
riksadvokatens oppfatning bør fornærmede om mulig
varsles om begjæringer som ikke avvises, gis anledning
til dokumentinnsyn og til å uttale seg.
Dersom påtalemyndigheten bare skal trekkes inn i saken
om kommisjonen mener det er behov for det, risikerer man etter departementets
oppfatning at påtalemyndigheten i en konkret sak ikke blir
kontaktet på tross av at den sitter inne med relevante
opplysninger. For å unngå dette, bør
påtalemyndigheten gis anledning til å uttale seg
om de opplysninger kommisjonen mottar eller selv innhenter. Noen
plikt for påtalemyndigheten til å uttale seg,
er det derimot ikke grunn til å oppstille.
Når det gjelder forholdet til fornærmede, er
departementet enig med riksadvokaten i at vedkommende bør
varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige
prøvingen. Fornærmede bør dessuten få anledning
til å uttale seg og til å få innsyn i
sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242.
Både siktede og fornærmede gis rett til innsyn i
sakens dokumenter, også etter at saken er avsluttet.
Komiteen er enig i at påtalemyndigheten
bør gis anledning til å uttale seg om de opplysninger
kommisjonen mottar selv eller innhenter, og vil videre slutte seg
til Regjeringens syn om at påtalemyndigheten kun skal ha
en rett til å uttale seg, og ikke noen plikt. Komiteen er
også enig i at fornærmede bør varsles
om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige
prøvingen, og at fornærmede får anledning til å uttale
seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor
rammen av straffeprosessloven § 242. Både siktede
og fornærmede gis rett til innsyn i sakens dokumenter,
også etter at saken er avsluttet.
Etter gjeldende rett er det noe uklart i hvilken utstrekning
retten har veiledningsplikt overfor den som begjærer gjenopptakelse
av en straffesak.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal
ha slik veiledningsplikt, etter mønster av forvaltningsloven § 11.
Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Etter gjeldende rett er det som hovedregel skriftlig behandling
av en begjæring som ikke forkastes under den foreløpige
prøvingen. Også i England behandles gjenopptakelsesbegjæringer
skriftlig.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at saksbehandlingen
skal kunne ha både skriftlige og muntlige innslag. Adgangen
til å avholde muntlige forhandlinger fremgår uttrykkelig
av loven.
Komiteen har ingen kommentarer til
spørsmålet om skriftlige og/eller muntlige
forhandlinger utover å påpeke at kommisjonen selv,
i tråd med den instruks og det lovverk som skal være
styrende for kommisjonens arbeid, må få anledning
til å avgjøre fra sak til sak hva som eventuelt
vil være den mest hensiktsmessige arbeidsmåten.
Etter dagens ordning har siktede rett til å la seg bistå av
en forsvarer, også i saker om gjenopptakelse. Noe generelt
krav på forsvarer gir loven derimot ikke. Krav på forsvarer
har siktede bare under bevisopptak, og under muntlig forhandling
dersom forsvarer vil være nødvendig under ny hovedforhandling
i saken. Retten kan imidlertid også ellers oppnevne offentlig forsvarer
dersom særlig grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100
annet ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått at siktede
skal ha rett til å la seg bistå av en forsvarer
på ethvert trinn av kommisjonens saksbehandling. I tillegg
skal han ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer om særlige
grunner taler for det, men ikke ellers. Oslo statsadvokatembeter
var enig i den avgrensning som ble foreslått, mens Den
Norske Advokatforening var mer skeptisk.
Departementet viser til at kommisjonen av eget tiltak skal vurdere
om siktede har behov for veiledning. I de fleste tilfellene vil
dette være tilstrekkelig. Det kan imidlertid tenkes situasjoner
hvor siktede har behov for mer hjelp enn det kommisjonen kan yte.
I slike og lignende tilfelle bør kommisjonen kunne oppnevne
forsvarer når særlige grunner tilsier det.
Komiteen deler departementets oppfatning
i forhold til bruk av forsvarer. Komiteen viser til
at kriteriet for å få dekket utgiftene til forsvarer
etter bestemmelsen er at særlige grunner må tale
for det. Komiteen understreker at selv om kommisjonen
har et veiledningsansvar, vil det kunne foreligge behov for forsvarer. Komiteen forutsetter
at departementet ikke legger en for streng tolkning av gjeldende
bestemmelse til grunn når det gjelder å dekke
utgiftene til forsvarer i saker om gjenopptagelse. Komiteen mener
dette er ett av punktene det er viktig å følge
opp ved etterkontrollen.
Rettens avgjørelse av en begjæring om gjenopptakelse
av en straffesak kan etter dagens regler påkjæres av
partene.
Den engelske kommisjonens avgjørelser er endelige -
det er ikke lagt opp til noen alminnelig overprøvingsadgang.
Et vedtak om ikke å henvise en sak kan imidlertid angripes
ved å anlegge sivilt søksmål mot kommisjonen.
Klager over kommisjonens saksbehandling behandles etter kommisjonens
interne klageprosedyre. Også avgjørelsene til
Den Særlige Klageret i Danmark er endelige.
Departementet var i høringsnotatet skeptisk til å opprette
et eget klageorgan til å behandle klager over kommisjonens
avgjørelser. Det ble skissert to mulige løsninger.
Den ene gikk ut på at lagmannsretten skulle kunne foreta
en begrenset prøving, mens det andre alternativet gikk
ut på full overprøving.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om
spørsmålet går inn for at kommisjonens
avgjørelse skal være endelig. Høyesterett
går for sin del inn for at også avgjørelser
om å tillate gjenopptakelse skal kunne bringes inn for
domstolene.
Etter departementets oppfatning er det usikkert om det vil være
i godt samsvar med konstitusjonelle regler helt å avskjære
retten til prøving for de ordinære domstolene
når det gjelder avgjørelser om å tillate eller
nekte gjenopptakelse.
Departementet har kommet til at det bør gjelde de samme
reglene for domstolsprøving av kommisjonens avgjørelse
som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak.
Det vil da være mulig å anlegge et sivilrettslig
søksmål mot kommisjonen med påstand om
at kommisjonens avgjørelse er ugyldig, og kommisjonen vil
være undergitt Sivilombudsmannens kontroll. Det skal for øvrig
utarbeides en generell intern klageprosedyre i kommisjonen.
Komiteen viser til at dagens ordning
gir adgang til å påkjære avgjørelsen
om gjenopptagelse til en høyere domstol. Komiteen mener
at også en gjenopptagelseskommisjon på et gitt
tidspunkt av ulike årsaker kan komme til å vedta
en kjennelse som på et senere tidspunkt vil kunne betraktes
som lite heldig. Et slikt perspektiv, og særlig hensynet
til den fornærmede, taler for at en overprøving
bør være mulig.
Komiteen har imidlertid notert seg at flertallet av
høringsinstansene ikke går inn for en ordinær
overprøvingsadgang, og viser til at ordningene både
i Danmark og i England er at kommisjonens vedtak er endelige. Det
må også tas i betraktning at sakene tidligere
har vært behandlet etter en ordning med tre instanser.
Komiteen støtter derfor departementets
vurderinger om at det skal gjelde de samme reglene for domstolprøving
av kommisjonens avgjørelse som for domstolprøving
av andre typer forvaltningsvedtak.
I dag er det domstolen som har avsagt den angrepne dommen som
behandler saken på ny dersom den gjenopptas. Ved den nye
behandlingen av saken deltar ikke noen dommer som har vært
med på å avsi den opprinnelige dommen.
Departementet foreslo i høringsnotatet at dersom gjenopptakelse
tillates skal saken som hovedregel henvises til ny fullstendig behandling
ved en domstol som er sideordnet den rett som har avsagt den angrepne
dommen. Av praktiske og økonomiske grunner foreslo departementet
at saken skal henvises til en domstol som grenser til den domstol
som har avsagt den angrepne dommen.
Flertallet av de få høringsinstansene som uttaler seg
om forslaget, støtter dette.
Departementet foreslår at kommisjonen, i de tilfellene
den tillater gjenopptakelse, skal sende saken til lagmannsretten
som etter å ha latt partene uttale seg bestemmer hvilken
sideordnet domstol som skal behandle saken. Dersom den angrepne
dommen ble avsagt av lagmannsretten, får Høyesteretts
kjæremålsutvalg en tilsvarende rolle. Den overordnete
domstolen skal dersom særlige grunner taler for det, kunne
peke ut en annen sideordnet domstol enn en nabodomstol.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at kommisjonen, i de tilfellene hvor gjenopptakelse tillates,
skal sende saken til lagmannsretten, som etter å ha latt
partene uttale seg bestemmer hvilken sideordnet domstol som behandler
saken. Komiteen er enig i at den overordnete domstolen
skal kunne avgjøre at en annen sideordnet domstol enn nabodomstolen skal
kunne behandle en sak dersom særskilte grunner taler for
dette.
Reglene om behandlingsmåten av gjenopptakelsesbegjæringer
fremgår i dag av straffeprosessloven kapittel 27, og de
nye reglene om kommisjonen er også innarbeidet her.
Et par høringsinstanser reiste spørsmål
om ikke reglene om en eventuell kommisjon burde gis i en egen lov.
Det skal sterke grunner til for å forsvare en egen lov
om gjenopptakelseskommisjonen, og departementet kan ikke se at slike
grunner gjør seg gjeldende.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Den første etterkontrollen bør trolig finne
sted etter at ordningen har virket i ett år, og hovedsakelig
ta sikte på å undersøke om beregningene
av saksmengde, ressursbehov og kostnader er dekkende, eller om de
bør justeres. På noe lengre sikt, dvs. tre til
fem år etter at ordningen blir satt i kraft, bør
det vurderes å foreta en mer grundig etterkontroll.
Komiteen mener at en etterkontroll
eller foreløpig evaluering bør finne sted senest
ett år etter at kommisjonen har startet sitt virke, slik
at eventuelle mangler i form av ressurser eventuelt straks kan bli rettet
opp. For øvrig synes komiteen at en bredere evaluering
bør skje etter tre års virketid, og at denne evalueringen
bør legges frem for Stortinget med eventuelle forslag til
endringer hvis evalueringen klart påpeker mangler og/eller
forhold som bør endres.
Etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 og tvistemålsloven § 407
første ledd nr. 7 kan gjenopptakelse kreves når «avgjørelsen
antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse
av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse
som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast
som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde
føre til en annen avgjørelse».
Bestemmelsene gir bare rett til gjenopptakelse når selve
avgjørelsen er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
At saksbehandlingen er traktatstridig, er ikke tilstrekkelig. Det
er videre et vilkår at folkerettsbruddet er fastslått
av en internasjonal domstol. Uttalelser fra andre organer, f.eks.
FNs menneskerettighetskomité, gir ikke rett til gjenopptakelse.
Departementet går inn for at brudd på folkerettslige
forpliktelser skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning
enn i dag.
Komiteen vil understreke Norges selvsagte plikt
til å underkaste seg folkerettslige forpliktelser, og er
enig med Regjeringen i at brudd på folkerettslige forpliktelser
skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning enn
i dag.
I dag er kravet at den forståelse som den internasjonale
domstolen har fastslått «må antas å burde
føre til en annen avgjørelse». I relasjon
til saksbehandlingsfeil er det et spørsmål om
ikke dette kravet blir for strengt.
I høringsnotatet foreslo departementet at vilkåret for å gjenoppta
en sak som følge av brudd på traktatbestemmelser
om menneskerettigheter, skulle være at det «må antas
at avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen
og at en ny prøving kan føre til en annen avgjørelse».
Riksadvokaten mener vilkårene passer dårlig
der det er det materielle innhold i en avgjørelse som er
i strid med en traktat, og at det bør gis en egen bestemmelse
som bare omfatter tilfeller der saksbehandlingen har vært
i strid med konvensjonen. Regjeringsadvokaten mener derimot at det
skal stilles strengere krav enn i forslaget i høringsbrevet.
Også andre instanser hadde kritiske merknader.
Departementet er enig med riksadvokaten i at det i utgangspunktet
er naturlig å utforme bestemmelsen etter mønster
av straffeprosessloven § 390 og tvistemålsloven § 405.
Det avgjørende blir da om det er grunn til å anta
at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen. I tillegg
til dette kravet, er departementet enig med regjeringsadvokaten
i at det bør kreves at gjenopptakelse er nødvendig
for å bøte på skaden.
ØKOKRIM og riksadvokaten advarer mot at retten til å begjære
gjenopptakelse skal gjelde andre enn den eller dem som den konkrete
avgjørelsen gjelder.
Departementet finner grunn til å legge vekt på disse
innvendingene. Det er ikke noen god løsning å gi
en generell adgang til å gjenoppta tidligere avgjørelser som
i sin tid ble ansett for å være konvensjonsmessige.
Når det gjelder avgjørelser fra tiden etter den
aktuelle uttalelse, mener departementet at hensynet til den som ønsker
sin sak gjenopptatt, i rimelig utstrekning vil kunne ivaretas ved
bruk av bestemmelsen i straffeprosessloven § 392
annet ledd som gir rett til gjenopptagelse dersom særlige
forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende
hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld
blir prøvet på ny.
Komiteen er enig i departementets syn
på vilkårene for gjenopptagelse som følge
traktatstridig saksbehandlingsfeil, og mener derfor at det i disse
tilfellene er for strengt å kreve at det må antas
at gjenopptagelse burde føre til en annen avgjørelse
før en avgjørelse om gjenopptagelse kan fattes. Komiteen er
enig i at kravene til gjenopptagelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil
som nevnt skal være om det er grunn til å anta
at feil kan ha hatt betydning for avgjørelsen, og at gjenopptakelse
er nødvendig for å bøte på den
skaden.
I forslaget fra 1996 ble to mulige avgrensninger foreslått:
Alternativ 1 omfattet bare FNs menneskerettskomité. Alternativ
2 omfattet i tillegg håndhevingsorganene under FNs torturkonvensjon
og rasediskrimineringskonvensjon.
De fleste høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til forslaget om å utvide gjeldende ordning.
Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på hvilke
internasjonale organer som bør omfattes.
Departementet vil ikke foreslå noen bestemmelse som
generelt åpner for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer
om norske domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse.
Etter departementets oppfatning bør lovendringen først
og fremst omfatte uttalelser fra FNs menneskerettskomité.
Departementet har under tvil kommet til at man i denne omgang bør
nøye seg med dette og ikke nå inkludere uttalelser
fra FNs rasediskrimineringskomité eller FNs torturkomité.
Dette skyldes først og fremst at Norge foreløpig
har liten erfaring med disse FN-organene. Departementet vil komme
tilbake til spørsmålet straks man har et bredere
erfaringsmateriale å bygge på.
Når det gjelder uttalelser fra ILO-systemet, er det etter
departementets syn grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet
med å knytte en rett til gjenopptakelse til uttalelser
fra disse organene. Dette skyldes at ILO og Norge har forskjellig
syn på rekkevidden av enkelte konvensjoner.
Komiteen vil vise til at departementet
ikke foreslår noen bestemmelse som generelt åpner
for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer om norske
domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen støtter også departementets
forslag om at uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomité og FNs
torturkomité foreløpig ikke skal kunne danne grunnlag
for gjenopptakelse på linje med uttalelser fra FNs menneskerettskomité.
Samlet sett anslår departementet at kommisjonsordningen
vil koste 6 til 7 mill. kroner hvert år. Reformen vil imidlertid
medføre besparelser for domstolene og ikke minst for påtalemyndigheten.
Departementet foreslår at en sak som blir besluttet gjenopptatt,
skal behandles på nytt ved en sideordnet domstol. Antallet
saker som gjenopptas vil imidlertid være så begrenset
- anslagsvis 10 til 15 hvert år fordelt på landets
domstoler - at merarbeidet neppe får budsjettmessig betydning.
Øvrige forslag antas ikke å medføre
nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
På bakgrunn av Innst. S nr. 127 (1994-1995) fra justiskomiteen
traff Stortinget 9. mai 1995 følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen oppnevne en
granskningskommisjon for å granske og vurdere politiets
og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken.
Dersom
granskningskommisjonen finner grunn til det ut fra forhold som avdekkes
under granskningen, kan den også foreta en faktisk kartlegging
av de prosessuelle sider ved domstolenes behandling av Liland-saken
med sikte på å avdekke om regelverket for saksbehandlingen
har fungert tilfredsstillende eller om det er grunnlag for endringer.»
Etter anmodning fra Stortinget oppnevnte regjeringen ved kongelig
resolusjon 13. juli 1995 et utvalg som fikk i oppdrag bl.a. å granske
og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av
straffesaken mot Per Kristian Liland. Utvalget leverte sin rapport til
Justisdepartementet 1. juli 1996 (NOU 1996:15).
På grunnlag av sin gjennomgåelse av saken,
konstaterer utvalget flere former for svikt og svakheter i saksbehandlingen.
Kritikken kan i hovedsak knyttes til tre forhold, jf. NOU 1996:15
side 16 flg.:
«(1) Etterforskningen ble anlagt for ensporet
hva angår personkrets og for begrenset hva angår
tidsrom for ugjerningene.
(2) Den holdning overfor
Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken
i 1970, var subjektiv og fordømmende.
(3)
De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser
med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var
til dels utilstrekkelige, og samspillet mellom disse sakkyndige
og de juridiske aktører i straffesaken har ikke vært
godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens
faktum.»
Lilandsaken viser at det er god grunn til å vurdere om
ikke det i større grad enn i dag bør være
et samfunnsansvar å avdekke slike forhold som loven viser til.
Det bør ikke være slik at en person som kan være uskyldig
dømt, er avhengig av å ha frivillige hjelpere for å få gjenopptatt
sin sak. Dette er en av begrunnelsene for forslaget om å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
gjenopptakelse av straffesaker.
Departementet fremhever at det påhviler den enkelte
i påtalemyndigheten og domstolene et selvstendig ansvar
for å ta lærdom av erfaringene fra Lilandsaken.
Utvalgets rapport er sendt til landets statsadvokater, politimestre
og lederne for politiets særinstitusjoner. Departementet
ba om at utredningen ble brukt som grunnlag for en intern debatt
i politiet og påtalemyndigheten.
Utvalget peker på at straffeprosesslovgivningen er endret
en rekke ganger de siste tiårene, og at endringene i stor
grad retter opp de svakhetene som Lilandsaken avdekket. I første
rekke gjelder dette vedtagelsen av den nye straffeprosessloven i
1981, og to-instansreformen som ble satt i kraft i 1995.
Siden det nå fremmes forslag om å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
gjenopptakelse, finner ikke departementet grunn til å gå nærmere
inn på dette spørsmålet.
Vilkårene for å få gjenopptatt en
fellende straffedom i straffeprosessloven § 392
annet ledd ble myket opp noe i forbindelse med to-instansreformen.
Utvalget fant ikke at erfaringene fra Lilandsaken gir grunn til å gå nærmere
inn på om lovens vilkår for gjenopptakelse bør
vurderes på nytt.
Tallene som departementet har hentet inn, viser at dagens regler
blir praktisert mer liberalt enn tidligere antatt, noe som tyder
på at adgangen til å få gjenopptatt en
sak er vid nok. Etter departementets syn bør en høste
erfaringer av endringen av § 392 annet ledd slik den
blir praktisert av en kommisjon, før det eventuelt vurderes å utvide
gjenopptakelsesadgangen ytterligere.
En begjæring om gjenopptagelse som ikke straks forkastes
av domstolene, skal forelegges for påtalemyndigheten til
uttalelse. Praksis er slik at begjæringen om mulig blir
behandlet av den samme personen som var aktor i straffesaken. Utvalget
understreker at tjenestemannen i sin habilitetsvurdering må ta
hensyn til partenes og allmennhetens tillit til saksbehandlingen.
Etter at utvalget la frem sin utredning, vurderte riksadvokaten
om påtalemyndighetens praksis burde legges om, men konkluderte
med at dagens praksis burde fortsette, i hvert fall inntil videre.
Departementet peker på at forslaget om å opprette
en kommisjon vil gi påtalemyndigheten en mer tilbaketrukket
rolle i behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen enn
etter dagens regler.
Utvalget peker på at Lilandsaken har aktualisert debatten
om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i
norske rettssaler.
Departementet viser til at det siden 1. januar 1986 har
vært adgang til å gjøre lydopptak under
hovedforhandling når retten finner grunn til det. Denne
adgangen har vært lite benyttet i praksis.
På bakgrunn av to-instansreformen ble det i 1997 satt
i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger
i straffesaker. Departementets foreløpige inntrykk av ordningen
er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om
det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet
vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om
det i større grad enn i dag bør være
obligatorisk å gjøre lydopptak.
Et av hovedpunktene i utvalgets kritikk av saksbehandlingen i
Lilandsaken var knyttet til de rettsmedisinsk sakkyndige. Det fremgår
av straffeprosessloven § 139 første ledd
at det skal oppnevnes én sakkyndig «med mindre
retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige».
Utvalget peker på at rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer
ofte inneholder skjønnsmessige vurderinger, noe som tilsier
at lovens hovedregel i slike tilfeller bør være
at det oppnevnes to sakkyndige.
Blant annet på bakgrunn av erfaringene fra Lilandsaken
oppnevnte Justisdepartementet 2. april 1998 et utvalg for å gjennomgå rettsmedisinsk
kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget avga sin utredning
2. april 2001, publisert som NOU 2001:12 Rettsmedisinsk
sakkyndighet i straffesaker.
Dette utvalget legger frem en rekke forslag om praksis- og regelendringer,
blant annet om at habilitetsreglene for sakkyndige skjerpes. Utvalget
går inn for at det bør trekkes klarere skillelinjer
mellom politiets og rettens bruk av sakkyndige. Det foreslås
at det skal fremgå av straffeprosessloven at sakkyndige
skal ha skriftlig mandat for sine oppdrag, og utvalget går inn
for at fagmiljøene bør utarbeide nærmere
retningslinjer for de rettsmedisinske undersøkelsene. Det fremheves
også at det bør komme klart frem med hvilken grad
av sikkerhet den sakkyndige uttaler seg.
Utvalget går videre inn for at det i større
utstrekning enn i dag innføres en systematisk kvalitetssikring av
de sakkyndiges virksomhet, for eksempel i form av akkreditering
eller sertifisering, og det bør utvikles et undervisningstilbud
i sakkyndigarbeid i straffesaker. Utvalget støtter forslaget
fra Lilandutvalget om at plikten til å sende inn erklæringene
til Den rettsmedisinske kommisjon skal flyttes til påtalemyndigheten. Endelig
foreslår utvalget at det opprettes en oversikt over kvalifiserte
rettsmedisinsk sakkyndige som kan brukes i straffesaker.
Departementet vil med det første sende utvalgets forslag
på høring. Som ledd i oppfølgningen vil
det også bli vurdert om det kan være behov for å endre straffeprosessloven § 139
første ledd, slik at det i utgangspunktet skal oppnevnes
to sakkyndige i saker der et dødsfall kan skyldes kriminelle
forhold.
I kjennelsen inntatt i Rt. 1996 side 769 tok Høyesterett
stilling til krav om godtgjørelse og dekning av omkostninger
fra tre utenrettslige hjelpere som hadde bistått Per Liland
i arbeidet med å få gjenopptatt saken. Kravene
ble ikke tatt til følge, idet Høyesterett uttalte
at straffeprosessloven § 438 bare gir siktede
selv krav på dekning av nødvendige utgifter til
hans forsvar.
I innstilling 20. mai 1997 fra Privatetterforskningsutvalget,
går flertallet i utvalget inn for at det bør bli
adgang til offentlig dekning av utgifter til privat etterforsker
i straffesak. Innstillingen ble sendt på høring,
og et stort flertall av høringsinstansene gikk imot utvalgets
forslag.
Utvalgets forslag reiser kompliserte spørsmål
som departementet vil komme tilbake til. Departementet er imidlertid
enig med Høyesterett i at det i helt spesielle tilfeller
kan være rimelig at også andre enn siktede får erstattet
sine omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt, i hvert
fall dersom omkostningene har vært av vesentlig betydning
for at saken ble gjenopptatt og den nye behandlingen fører
til frifinnelse. Departementet foreslår derfor at straffeprosessloven § 438
tilføyes et annet ledd, som åpner for slik dekning
av omkostninger.
Utvalget konkluderte blant annet med at daværende statsadvokat
Håkon Wiker under deler av straffesaken mot Liland i 1970
var «subjektiv og fordømmende», og ikke «preget
av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og
uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden».
Departementet finner det riktig å gjøre Stortinget
kjent med at Wiker har kommet med innvendinger mot deler av utvalgsarbeidet, og
departementet har vært oppmerksom på kritikken
i behandlingen av utredningen.
På bakgrunn av flere konkrete klagesaker er Justisdepartementet
blitt anmodet av Stortingets ombudsmann for forvaltningen om å foreta
en generell gjennomgåelse av saksbehandlingsreglene for
granskningskommisjoner. Regjeringen vil oppnevne et utvalg som skal
foreta en generell og prinsipiell vurdering av granskningskommisjoners
sammensetning, oppgaver, rettslige status og saksbehandling.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
nå gir en orientering om granskingen av og oppfølgingen
av det videre arbeidet knyttet til erfaringene etter Lilandsaken. Komiteen ser
det som svært viktig at de svakheter som ble avdekket under
Lilandsaken resulterer i konkrete tiltak der regler og praksis forbedres for å søke å forhindre
tilsvarende justismord i fremtiden. Komiteen har
merket seg at endringer foretatt i vilkårene for gjenopptagelse,
innføringen av to-instansreformen, og den ordning som nå foreslås
med en gjenopptakelseskommisjon langt på vei imøtekommer
forhold som har vært kritisert.
Komiteen mener det i utgangspunktet er mye som
taler for at man bør ta lydopptak fra straffesaker, og
imøteser departementets evaluering 1. august 2001 av
den pågående prøveordningen. Komiteen henviser
til Sverige hvor alle rettssaler er utstyrt med båndopptakere.
Lydopptak kan øke rettssikkerheten i norske rettssaler. Komiteen vil
hevde det er særlig viktig for ankeinstansene å få denne
muligheten, fordi det da vil være lettere å referere
til hva vitner tidligere har sagt i rettssalen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002
redegjøre for ordningen med lydopptak i rettssaler, og
fremme eventuelle forslag om en permanent ordning med lydopptak
av hovedforhandling i straffesaker.»
Komiteen er meget tilfreds med at det er avgitt en
egen utredning om de rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. Komiteen viser
til at de sakkyndige har en særdeles viktig og sentral
rolle i straffesaker, og ser ikke bort fra at de sakkyndiges innflytelse øker
etter hvert som straffesakene blir mer omfattende og komplekse.
Det er derfor meget betimelig at det nå er laget en utredning
som retter seg mot de sakkyndiges rolle, og komiteen ber
departementet prioritere oppfølgingen av denne utredningen
høyt.
Komiteen viser til at endringen i straffeprosessloven § 139
der hovedregelen om antall sakkyndige ble endret fra to til en,
er vedtatt relativt nylig. Komiteen er likevel enig
i at man bør revurdere regelen i lys av utvalgets anbefalinger.
Komiteen har også med tilfredshet merket
seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik
at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne
også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak
blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en
svakhet under behandlingen av Lilandsaken at de som bisto Liland,
og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke
kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet
opp.
Komiteen har for øvrig merket seg at
Regjeringen vil oppnevne at utvalg som skal foreta en gjennomgang
av reglene om granskningskommisjoner.
Komiteen har for øvrig merket seg Liland-utvalgets
synspunkter på juryordningen, og ser at ordningen kan gjøre
det vanskelig å vurdere om det er grunnlag for å gjenoppta
en straffesak. Dette skyldes bl.a. at juryens avgjørelse
av skyldspørsmålet er slik at det ikke er mulig
senere å vite hvilke faktiske og rettslige forhold avgjørelsen
bygger på.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere om det er mulig å endre
straffeprosessloven slik at det gjennom regler innenfor dagens jurysystem,
ved bruk av meddomsrett eller på annen måte,
kommer klarere frem enn i dag hvilke rettslige og faktiske forhold
avgjørelsen av skyldspørsmålet blir basert
på.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven mv.
(gjenopptakelse)
I
I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for
tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende
endringer:
§ 407 første ledd nr. 7
skal lyde:
7. når en internasjonal domstol
eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge har funnet
at
a) avgjørelsen er i strid med
en folkerettslig regel som Norge er bundet av, og ny behandling
må antas å burde føre til en annen avgjørelse,
eller
b) saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen
er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, hvis
det er grunn til å anta at saksbehandlingsfeilen kan ha
virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og
gjenopptakelse er nødvendig for å bøte
på den skade som feilen har medført.
§ 409 første ledd annet punktum
skal lyde:
Er dommen avsagt av forliksrådet, settes
begjæringen frem for herreds- eller byretten.
Nåværende annet punktum blir nytt
tredje punktum.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 261 skal lyde:
Om gjenopptakelse av sak som er avgjort ved vedtatt forelegg,
gjelder reglene i kap 27 tilsvarende så langt de passer.
Begjæringen settes frem for herreds- eller byretten,
som også behandler saken på nytt hvis gjenopptakelse
blir besluttet.
§ 282 annet til fjerde ledd skal lyde:
Begjæringen må settes frem innen utløpet
av ankefristen, og behandles av den rett som har avsagt
den angrepne dom. Er dommen påanket, stilles
anken i bero inntil begjæringen om ny behandling er avgjort. For øvrig
gjelder reglene i §§ 308, 309, 318 første
ledd og 319 annet ledd tilsvarende.
Begjæringen må angi grunnlaget
for ny behandling. Inneholder begjæringen ingen grunn som
kan føre til ny behandling etter reglene i første
ledd, avsier retten straks kjennelse om at begjæringen
forkastes. Avgjørelsen kan tas av rettens formann.
Dersom begjæringen ikke straks forkastes,
forelegges den for motparten til uttalelse. Begjæringen avgjøres
ved kjennelse uten muntlig forhandling. Retten kan likevel innhente
ytterligere opplysninger og holde bevisopptak etter reglene for
bevisopptak utenfor hovedforhandling. Reglene om forsvarer i § 97 første
punktum gjelder tilsvarende. Avgjørelsen kan tas av rettens
formann. Partene skal få uttale seg om innhentede opplysninger.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
§ 391 nr. 2 skal lyde:
2. når en internasjonal domstol
eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge har funnet
at
a) avgjørelsen er i strid med
en folkerettslig regel som Norge er bundet av, og ny behandling
må antas å burde føre til en annen avgjørelse,
eller
b) saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen
er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, hvis
det er grunn til å anta at saksbehandlingsfeilen kan ha
innvirket på avgjørelsens innhold, og gjenopptakelse
er nødvendig for å bøte på den
skade som feilen har medført.
§§ 394-400 skal lyde:
§ 394.
Begjæringen settes frem for kommisjonen
for gjenopptakelse av straffesaker (gjenopptakelseskommisjonen).
Begjæringen må angi den avgjørelsen som angripes,
grunnlaget for gjenopptakelse og bevis av betydning for saken.
Dersom særlige grunner taler for det,
kan kommisjonen bestemme at en avgjørelse som retter seg
mot en avdød person, skal gjenopptas uten at noen har begjært
det.
§ 395.
Kommisjonen skal ha fem faste medlemmer og tre varamedlemmer
som tiltrer ved forfall. Kommisjonens leder, nestleder, ett annet
fast medlem og to av varamedlemmene skal ha juridisk embetseksamen.
Kommisjonens medlemmer og varamedlemmer oppnevnes
av Kongen i statsråd for en periode på 3 år med
adgang til én gjenoppnevning. Dersom kommisjonen ellers
ikke vil være vedtaksfør, kan stedfortredere for
kortere tid eller for en enkelt sak oppnevnes av departementet.
Kommisjonens leder utnevnes av Kongen i statsråd
for en periode på 5 år uten adgang til gjenutnevning.
Kommisjonens øvrige avgjørelser kan bare angripes
ved kjæremål eller anke der det er uttrykkelig sagt
i loven. Avgjørelsen treffes med alminnelig flertall hvis
den ikke tas av kommisjonens leder eller nestleder.
Kongen i statsråd kan fastsette nærmere
regler om kommisjonens lokalisering, arbeidsmåte og administrasjon.
For øvrig bestemmer kommisjonen selv sin arbeidsmåte
og tilsetter et nødvendig antall saksforberedere. Kommisjonen
kan ikke instrueres om sin utøving av myndighet.
§ 396.
Kommisjonens medlemmer og andre som handler på vegne
av den, kan ikke delta i behandlingen av en sak når personen
ville ha vært ugild som dommer etter reglene i domstolloven §§ 106-108.
Har noen tidligere handlet i saken for eller på vegne
av kommisjonen, er vedkommende ugild bare dersom vilkårene
i domstolloven § 108 er oppfylt.
De øvrige reglene i domstolloven kapittel
6 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Kommisjonens medlemmer og andre som handler på vegne
av den, har taushetsplikt etter reglene i domstolloven § 63
a.
§ 397.
Kommisjonen har plikt til å veilede den
som begjærer gjenopptakelse, slik at han eller hun kan
vareta sitt tarv best mulig. Kommisjonen skal av eget tiltak vurdere
om siktede har behov for veiledning.
Kommisjonen kan oppnevne offentlig forsvarer for
siktede når særlige grunner tilsier det. Reglene
i §§ 101-107 gjelder i så fall tilsvarende.
Gjelder begjæringen en avgjørelse
som etter sin art ikke kan gjenopptas, eller inneholder den ingen grunn
som etter loven kan føre til gjenopptakelse, kan kommisjonen
uten nærmere behandling forkaste begjæringen etter
reglene om kjennelse. Det samme gjelder hvor begjæringen
av andre grunner åpenbart ikke kan føre frem.
Avgjørelsen kan tas av kommisjonens leder eller nestleder.
Dersom begjæringen ikke forkastes etter
reglene i tredje ledd, forelegges den for den annen part. Dersom
den foreløpige prøvingen bygger på andre
opplysninger enn dem som fremgår av begjæringen,
skal også disse forelegges for partene til uttalelse før
avgjørelsen treffes. Dette gjelder likevel ikke opplysning som
siktede ikke har rett til å gjøre seg kjent med
etter § 264, eller som stammer fra parten selv.
§ 398.
Kommisjonen skal av eget tiltak sørge
for at saken er så godt opplyst som mulig før
den avgjør om begjæringen skal tas til følge.
Avgjørelsen skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet
opphold. Kommisjonen kan innhente opplysninger på den måten
den anser hensiktsmessig, jf. §§ 398 a og 398
b, og avholde muntlige høringer.
Dersom kommisjonen under saksforberedelsen innhenter
eller mottar opplysninger av betydning for avgjørelsen,
skal siktede og påtalemyndigheten gjøres kjent
med opplysningene og få uttale seg om dem. Plikten til å informere
siktede gjelder likevel ikke for opplysninger som vedkommende ikke
har rett til å gjøre seg kjent med etter § 264.
Om dokumentinnsyn gjelder §§ 28,
242 og 264 tilsvarende. Kommisjonen kan unnta fra innsyn dokumenter
som den selv har utarbeidet for sin interne saksforberedelse.
§ 398 a.
Kommisjonen kan innkalle siktede til avhør
etter reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling. Minst tre
av kommisjonens medlemmer må være tilstede under
avhøret. Reglene i kapittel 8 gjelder tilsvarende.
Kommisjonen kan innkalle vitner til avhør
etter reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling. Minst tre
av kommisjonens medlemmer må være tilstede under
avhøret. Reglene i kapittel 10 og § 234 annet
ledd gjelder tilsvarende. Avgjørelse om vitneforklaring
etter § 118 tas av kommisjonens leder eller nestleder og
to andre medlemmer, og skal følge reglene om kjennelse.
Avgjørelsen treffes med alminnelig flertall, og kan bringes
inn for lagmannsretten etter reglene om kjæremål.
Beslutning som nevnt i §§ 88
og 115 tas av kommisjonens leder eller nestleder.
Avhørsmøter etter første
og annet ledd og høring etter § 398 første
ledd holdes for åpne dører. Kommisjonen kan beslutte
at møtet skal holdes for lukkede dører
a) når hensynet til privatlivets
fred eller til ærbarhet krever det,
b) når særlige forhold gir grunn
til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens
opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd,
eller
c) når en siktet er under 18 år,
fornærmedes ettermæle krever det eller et vitne
ber om det av grunner som kommisjonen finner fyllestgjørende.
Kommisjonen eller en som handler på vegne
av den, kan avhøre siktede og vitner etter reglene om politiavhør.
§ 398 b.
Kommisjonen kan begjære bevisopptak etter
reglene i domstolloven § 43 annet ledd og §§ 44
flg. Kommisjonen kan også sette frem begjæring
for forhørsretten om personundersøkelse og observasjon
etter kapittel 13 og om bruk av tvangsmidler etter kapitlene 14-16.
Kommisjonen kan gi utleveringspålegg
etter § 210 første punktum, oppnevne
sakkyndige etter reglene i kapittel 11, og foreta gransking etter
reglene i kapittel 12.
Kommisjonen kan i særlige tilfeller anmode
påtalemyndigheten om å utføre nærmere
angitte etterforskningsskritt.
§ 399.
Reglene om kjennelse gjelder for kommisjonens avgjørelse
av om gjenopptakelse skal tillates. Fem medlemmer hvorav tre med
juridisk embetseksamen avgjør om begjæringen skal
tas til følge. Reglene i § 54 får ikke
anvendelse.
§ 400.
Er gjenopptakelse besluttet, skal saken henvises til
ny fullstendig behandling ved en domstol som er sideordnet den rett
som har avsagt den angrepne dom. Er det avsagt dom i flere instanser,
regnes den domstol som i siste instans har prøvd den side
av dommen som angrepet rettes mot, for å ha avsagt dommen.
Er dommen som skal gjenopptas avsagt av herreds-
eller byretten, sender kommisjonen sin avgjørelse til lagmannsretten,
som peker ut en herreds- eller byrett med tilgrensende rettskrets
til å behandle begjæringen. Er dommen avsagt av
lagmannsretten, sender kommisjonen sin avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg,
som peker ut en lagmannsrett med tilgrensende rettskrets til å behandle
begjæringen. Er dommen avsagt av Høyesterett,
behandles saken på nytt av Høyesterett.
Dersom særlige grunner taler for det,
kan saken henvises til ny behandling ved en domstol som ikke har
tilgrensende rettskrets.
Regelen i § 351 første punktum
gjelder tilsvarende ved den nye behandlingen av saken.
Er siktede død, skal retten avsi frifinnende
dom uten hovedforhandling. Også ellers kan retten med påtalemyndighetens
samtykke avsi frifinnende dom uten hovedforhandling.
Beslutninger etter paragrafen her kan ikke angripes
ved kjæremål eller anke.
§ 438 annet ledd skal lyde:
Dersom en sak som har blitt gjenopptatt ender med
frifinnelse, og særlige grunner gjør det rimelig, kan
retten helt eller delvis tilkjenne andre enn siktede dekning av
omkostninger som knytter seg til tiltak som har hatt vesentlig betydning
for at saken ble gjenopptatt.
§ 452 annet ledd skal lyde:
Angripes en rettskraftig dom ved anke eller er
en begjæring om gjenopptakelse tatt til følge,
kan den rett som skal behandle saken, ved kjennelse beslutte
at fullbyrding helt eller delvis skal utstå.
III
I lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges
godtgjørelse m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd nytt annet
punktum skal lyde:
Det samme gjelder for vitner og sakkyndige som møter
eller på annen måte avgir forklaring for gjenopptakelseskommisjonen,
jf. straffeprosessloven kapittel 27.
§ 12 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Avgjørelser truffet av Arbeidsretten og
gjenopptakelseskommisjonen kan ikke påkjæres.
IV
Ikraftsettings- og
overgangsbestemmelser
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
forskjellige bestemmelser i loven i kraft til forskjellig tid.
Loven gjelder ikke for begjæringer om gjenopptakelse
som har kommet inn til retten før loven trer i kraft. Domstolloven § 146
annet ledd gjelder tilsvarende.
Når Kongen i statsråd første gang
oppnevner medlemmer til kommisjonen etter straffeprosessloven § 395,
skal ett av juristmedlemmene og ett av de øvrige medlemmene
oppnevnes for to år.
B
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 redegjøre
for ordningen med lydopptak i rettssaler, og fremme eventuelle forslag
om en permanent ordning med lydopptak av hovedforhandling i straffesaker.
Oslo, i justiskomiteen, den 23. mai 2001
Kristin Krohn Devold |
Tor Nymo |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |