Til Odelstinget
Sosial- og helsedepartementet legger i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002)
fram forslag til endringer i
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven)
lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven
og i enkelte andre lover
lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover
lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner
lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner
lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordningen for apoteketaten
lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
Det vises i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002) til at Regjeringen i forbindelse
med Langtidsprogrammet 2002-2005 har lagt fram en handlingsplan
for sosial og økonomisk trygghet med vekt på rettferdig
fordeling og utjevning av levekår. På folketrygdens
område foreslås tiltak i budsjettet for 2002 som
blant annet kan bedre situasjonen for uførepensjonister
med forsørgeransvar for barn og enslige forsørgere
med funksjonshemmede barn. Forslagene tilsier lovendringer som legges
fram i proposisjonen sammen med andre endringer på trygderettsområdet.
I Ot.prp. nr. 27 (2001-2002) legges det fram en endring av forslaget
i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002) om å øke barnetillegget
til alders- og uførepensjonister med forsørgeransvar,
jf. kap. 2. Det legges også fram forslag til endring i
lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven og i enkelte
andre lover, og dette gjelder en teknisk justering i folketrygdloven § 15-14 første
ledd som følge av ulike endringer i bestemmelsen som delvis
ikke er trådt i kraft, jf. kap. 20.
Lovforslagene i proposisjonene gjelder dels materielle endringer
som hovedsakelig er knyttet til budsjettforslaget for 2002 (pkt.
2-14), og dels klargjøring av praksis og lovtekniske justeringer
(pkt. 15-20).
Alders- og uførepensjonister med forsørgeransvar for
ektefelle og/eller barn kan gis forsørgingstillegg som
skal inntektsprøves.
Barnetillegget utgjør i dag 30 prosent av grunnbeløpet.
Dersom grunnpensjonen er redusert på grunn av manglende
trygdetid, blir tillegget tilsvarende mindre. Barnetillegget blir
redusert eller faller bort dersom den samlede inntekten til foreldrene
overstiger et fastsatt fribeløp. For hvert barn mer enn
ett øker fribeløpet med 30 prosent av grunnbeløpet.
Barnetillegget reduseres med 50 prosent av inntekt over fribeløpet.
Det tas hensyn til begge foreldres inntekt.
Det framholdes at blant pensjonistene kan særlig yngre
uførepensjonister med forsørgeransvar for barn ofte
ha det vanskelig økonomisk. For å sikre barnefamilier
hvor en eller begge av foreldrene er pensjonister en bedre økonomisk
trygghet, foreslås å øke barnetillegget
til folketrygdens pensjoner. Det foreslås i Ot.prp. nr.
27 (2001-2002) at folketrygdloven § 3-25 endres
slik at barnetillegget for alders- og uførepensjonister økes
fra 30 til 40 prosent av grunnbeløpet. Med gjeldende grunnbeløp
innebærer forslaget en økning på 5 136
kroner årlig per barn, og fullt barnetillegg vil utgjøre
20 544 kroner årlig per barn.
Som en konsekvens av at barnetillegget foreslås økt
til 40 prosent av folketrygdens grunnbeløp, foreslår
departementet samtidig å justere folketrygdloven § 3-26
femte ledd tilsvarende, slik at fribeløpet også økes
med 10 prosentenheter av grunnbeløpet for hvert forsørget
barn.
I Ot.prp. nr. 27 (2001-2002) vises det til at etter folketrygdloven § 3-25
femte ledd faller pensjonistens rett til barnetillegg bort dersom
barnet har rett til barnepensjon fra folketrygden. Gjeldende rett
innebærer at en alders- eller uførepensjonist
som er alene om omsorgen for barn under 18 år, mister retten
til barnetillegg når den andre av foreldrene dør.
Samtidig vil også retten til barnebidrag og eventuelt bidragsforskott
falle bort. Dette blir imidlertid erstattet av barnepensjon, men
vil kunne føre til en samlet inntektsnedgang for familien.
Etter departementets oppfatning er det lite heldig at pensjonister
med forsørgeransvar for barn kan få en inntektsnedgang
når den andre av foreldrene dør. Departementet
foreslår derfor at det gis barnetillegg til alders- og
uførepensjonister med forsørgeransvar selv om
barnet har rett til barnepensjon.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mai
2002 samtidig med den årlige grunnbeløpsendringen.
Forslaget om å øke barnetillegget og fribeløpet innebærer
merkostnader på om lag 206 mill. kroner årlig.
Forslaget om å yte barnetillegg samtidig som barnet får
barnepensjon, vil føre til merutgifter på om lag
8 mill. kroner årlig. Det uttales at endringene har ikke
administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rolf
Erling Andersen, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng og
Asmund Kristoffersen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer,
Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve,
fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik,
fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn
Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund
og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold,
viser til at alderspensjonister eller uførepensjonister
med forsørgeransvar for barn ofte kan ha det vanskelig økonomisk. Komiteen slutter
seg derfor til Regjeringens forslag om å øke barnetillegget
for alders- og uførepensjonister med 10 prosentenheter,
dvs. fra 30 til 40 pst. av grunnbeløpet, og endring av
folketrygdloven § 3-25 i tråd med dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har fulgt opp forslaget i Utjamningsmeldingen
om å øke det inntektsavhengige barnetillegget
i folketrygden. Disse medlemmer anser at dette tiltaket
særlig vil komme mange av de barna som lever under fattigdomsgrensen
i Norge, til gode.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil allikevel påpeke at det ikke
kommer alle trygdemottakere som har barn, til gode, dersom trygden
er så lav og utgiftene så høye, at familien
må få supplerende sosialhjelp. Disse medlemmer mener
at det er viktig at trygdeytelsene har et slikt nivå at
det i de aller fleste tilfellene ikke skal være behov for
supplerende sosialhjelp. Slik det nå er, er det et ineffektivt
system med mye dobbeltarbeid for trygdeetaten og sosialetaten som
heller ikke skaper trygghet for trygdemottakeren. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å vurdere grunnbeløpet
i folketrygden og de mest vanlige tilleggene med sikte på å redusere
behovet for supplerende sosialhjelp for trygdemottakere.»
Folketrygdens ytelser til livsopphold har blitt redusert under
langvarige institusjonsopphold med rett til fri forpleining fra
det offentlige siden folketrygden ble innført i 1967. Minstebeløpet
pasientene eller beboerne får beholde av folketrygdpensjonen,
utgjør i dag 25 prosent av grunnbeløpet og 10
prosent av tilleggspensjonen/særtillegget. Det
gis likevel en høyere ytelse dersom pensjonisten forsørger
ektefelle og/eller barn, og det kan etter søknad
gis forhøyet ytelse dersom pasienten etter innleggelsen
fortsatt har faste nødvendige utgifter til bolig så lenge
det er en mulighet for at pensjonisten kan komme tilbake til sitt
hjem.
Det vises til at en enstemmig sosialkomité i Innst. S.
nr. 85 (1995-1996) ba om at ordningen med pensjonsreduksjon ble
avviklet i somatiske sykehus i forbindelse med budsjettet for 1997.
Dette ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 8 (1996-97) der det også ble
pekt på at avviklingen bare i somatiske sykehus kunne bli
oppfattet som urimelig i forhold til pasienter i psykiatriske sykehus
og sykehusavdelinger.
Når det gjelder kommunale sykehjem, skal beboerne betale
vederlag til kommunene for oppholdet. I praksis trekker trygdekontoret
vederlaget i pensjonen og utbetaler dette direkte til kommunene.
Det skal betales et vederlag som utgjør 75 prosent av inntekt
opp til folketrygdens grunnbeløp over et fribeløp
på 6 000 kroner samt 85 prosent av inntekt utover
grunnbeløpet. En minstepensjonist er med dagens grunnbeløp følgelig
sikret en månedlig ytelse på 1 954 kroner
pr. måned. Det vil si 544 kroner mer pr. måned
enn i de statlige og fylkeskommunale institusjonene for psykiatriske
pasienter. Det uttales at personer som flytter til eller fra kommunale
sykehjem, har vanskelig for å forstå at minstebeløpet
i de kommunale institusjonene er mer enn 500 kroner høyere
pr. måned enn når pensjonen reduseres ved opphold
i statlige eller fylkeskommunale institusjoner.
Det framholdes at av pasienter i psykiatriske sykehus/sykehusavdelinger
og fylkeskommunale spesialsykehjem er det særlig enslige
pasienter uten fast bolig og forsørgeransvar som får
redusert sin pensjon ned til minstebeløpet, og at dette
ofte ikke er tilstrekkelig til å dekke utgifter til bl.a.
klær og permisjonsopphold slik at det derfor ikke er uvanlig
at enkelte må suppleres økonomisk med sosialhjelp
under institusjonsoppholdet.
Etter departementets oppfatning er det rimelig at psykiatriske
pasienter som er i et behandlingsopplegg med sikte på utskrivning,
sidestilles med opphold i somatiske sykehus, men at langvarige boopphold
sidestilles med opphold i somatiske sykehjem, slik at trygdeytelsen
reduseres.
Departementet foreslår at det er først ved
langtidsopphold over ett år at pensjonen skal reduseres.
Rikstrygdeverket antar at det er om lag 1 500 personer
som bor i institusjon lengre enn ett år, og 400 personer
bor mer enn 10 år.
Departementet foreslår at minstebeløpet fastsettes til
45 prosent av grunnbeløpet. Med dagens grunnbeløp
vil det innebære at minstebeløpet øker
med 516 kroner til 1 926 kroner pr. måned og blir
tilnærmet lik minstebeløpet på 1 954
kroner i de kommunale institusjonene.
Forslaget vil etter folketrygdloven § 3-29
også gjelde for ytelser under opphold i fengsel.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mai
2002.
Rikstrygdeverket antar at en utvidelse av definisjonen for langtidspasienter
fra fem måneder til ett år, vil innebære
at om lag 170 personer får utbetalt full pensjon i syv
måneder mer enn tidligere, og at dette vil utgjøre
mellom 8 og 10 mill. kroner i årlige merutgifter. Rikstrygdeverket
antar videre at antall langtidspasienter med opphold over ett år
og som får redusert pensjon, vil være omtrent
500 personer, men en del vil ha høyere tilleggspensjon
slik at de ikke får nytte av et økt minstebeløp.
Merutgiftene pr. år som følger av økt fribeløp
anslås til å være 2 til 3 mill. kroner.
Samlede merutgifter av de to forslagene anslås følgelig
til å ligge mellom 10 og 12 mill. kroner årlig.
Det uttales at endringen vil kreve et visst merarbeid både
når det gjelder rutiner, omregning av pensjoner og ny informasjon
i innføringsåret. For øvrig vil endringene
innebære en viss administrativ avlastning på sikt.
Komiteen deler departementets oppfatning
om at den økonomiske situasjonen for langtidspasienter bør
bedres og viser til sin tidligere behandling; jf. Innst. S. nr.
85 (1995-1996) og Ot.prp. nr. 8 (1996-1997) vedr. Ordning med pensjonsreduksjon
ved institusjonsopphold.
Komiteen slutter seg til departementets synspunkter
om at psykiatriske pasienter som er i et behandlingsopplegg med
sikte på utskriving, sidestilles med pasienter med opphold
i somatiske sykehus, og at pasienter med langvarige boopphold sidestilles
med pasientopphold i somatiske sykehjem. Komiteen slutter
seg videre til vurderingen om at pasientbetalingen i statlige, kommunale
institusjoner bør være noenlunde likt.
På denne bakgrunn slutter komiteen seg
til Regjeringens forslag til endring av folketrygdloven §§ 3-27
og 3-28.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i Regjeringens
forslag om gunstigere pensjonsregler for langtidspasienter i institusjon. Disse
medlemmer mener imidlertid det er uheldig at det gjelder
forskjellig regelsett for forskjellige typer institusjoner, for
eksempel fylkeskommunale eller kommunale, og at reduksjon i pensjonsytelser
gir forskjellige ytelser avhengig av hvilken institusjon man benytter. Disse
medlemmer vil derfor fremme forslag om at regelverket skal
gjennomgås og endres slik at de samme avkortingsbestemmelser
gjelder for alle institusjonsbrukere.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye retningslinjer
for reduksjon av pensjonsytelser til personer med langtidsopphold
i kommunal eller fylkeskommunal institusjon som likestiller brukere
i slike institusjoner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også vise til at bestemmelsen om fribeløp i Vederlagsforskriften
ikke har vært justert siden 80-tallet, og vil derfor fremme
forslag om at minstebeløpet pasientene får beholde,
fribeløpet, økes til kr 12 000
for alle pensjonister med langvarige institusjonsopphold med rett
til fri forpleining fra det offentlige. Disse medlemmer er
enig med departementet i at det først etter ett år
bør inntre reduksjon av pensjonen. Dette må etter disse
medlemmers mening også gjøres gjeldende
for personer i kommunale pleieinstitusjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at reduksjon av
pensjonen til personer med langtidsopphold i kommunal eller fylkeskommunal
institusjon ikke skal inntreffe før etter ett års
opphold, og fribeløpet skal være minst kr 12 000.»
Arbeidsgiverperioden for arbeidstakere ble utvidet fra 14 til
16 kalenderdager fra 1. april 1998 uten at ventetiden for selvstendig
næringsdrivende og frilansere ble utvidet tilsvarende.
Departementet anser selvstendig næringsdrivende og frilansere
for å være sin egen arbeidsgiver, og mener det
vil være hensiktsmessig at ventetiden for disse gruppene
harmoniseres med arbeidsgiverperioden. Departementet foreslår
derfor at ventetiden for sykepenger for selvstendig næringsdrivende
og frilansere utvides til 16 kalenderdager. De frivillige forsikringsordningene
som utfyller de lovbestemte ytelsene (jf. §§ 8-36
og 8-39) vil bli tilpasset endringene og premien økt i
samsvar med utvidelsen.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2002.
Endringen antas å gi årlige mindreutgifter på 32,5
mill. kroner. Det uttales at endringen vil gi en viss administrativ
og informasjonsmessig belastning ved innføringen, men ellers
ikke ha administrative konsekvenser av betydning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens forslag
til endringer og finner dette i tråd med den øvrige sykepengelovgivningen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen har tegnet en intensjonsavtale med partene i
arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Sykelønnsordningen
skulle være fredet til 2005. Dette medlem peker
på at til tross for dette foreslås det en utvidelse
av egenrisikoperioden med to dager for sykepenger for selvstendig
næringsdrivende og enkelte andre grupper i forslaget til
statsbudsjett. En slik utvidelse vil ytterligere belaste selvstendig
næringsdrivende slik at enkeltpersonsbedrifter og småforetak
får en forverring av sine rammevilkår. Spesielt vil
dette ramme kvinnelige etablerere og de små enhetene i
primærnæringene.
Dette medlem viser til at Senterpartiet ikke kan
akseptere at sykelønnsordningen til selvstendig næringsdrivende
blir strammet inn. Dette medlem vil peke på at
det er en rekke tiltak som kan gjøres uten å redusere
sykelønnsordningen. Det gjelder ikke minst forebyggende
tiltak på arbeidsplasser, som det å skape et godt
og inkluderende arbeidsmiljø, og et arbeidstempo og en
arbeidsmengde som ikke skader arbeidstakeren psykisk eller fysisk. Dette
medlem vil arbeide for ordninger som opprettholder høy
yrkesdeltaking, gjør det mulig for den enkelte å utnytte
sin arbeidsevne, hindrer utstøting fra arbeidslivet og
gir sikkerhet ved inntektsbortfall.
Dette medlem vil stemme mot de foreslåtte endringene
av §§ 8-34 og 8-36 første og
andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
anmerke at Sosialistisk Venstreparti har gått mot utvidelse
av arbeidsgiverperioden begge ganger stortingsflertallet har vedtatt
dette i foregående stortingsperiode. Disse medlemmer mener
at perioden for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende
skal være sammenfallende, og går derfor ikke mot
den tilpasningen Regjeringen nå har foreslått.
For å stimulere arbeidstakere til frivillig fratreden i
en virksomhet i omstilling, har Arbeids- og administrasjonsdepartementet åpnet
for at arbeidstakere kan motta et beløp tilsvarende lønn
i oppsigelsestiden uten at vedkommende har arbeidsplikt. Dersom
vedkommende blir syk i etterlønnsperioden, vil det vanligvis ikke
foreligge rett til sykepenger. Yrkesaktive som på sykmeldingsstidspunktet
midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid i mindre
enn tre måneder, kan likevel ha rett til sykepenger med
65 prosent av inntektsgrunnlaget fra 15. dag.
Statstjenestemenn som er blitt overtallige og oppsagt og som
ikke har fått tilbud om annet høvelig arbeid,
kan i dag gis ventelønn fra Statens Pensjonskasse. Ansatte
i medlemsvirksomheter i Statens Pensjonskasse utenom staten har
de samme rettigheter i form av vartpenger. Dersom arbeidsuførhet
oppstår mer enn 3 måneder etter fratredelsesdato,
men før ventelønn eller vartpenger er kommet til
utbetaling, foreligger det ikke rett til sykepenger.
Når arbeidsuførhet inntreffer etter tre måneder
etter fratredelsesdato og vedkommende ikke har gått over
til ventelønn eller vartpenger, foreligger det ikke økonomiske
rettigheter fra det tidspunkt etterlønnen opphører,
og fram til det eventuelt kan tilstås rehabiliteringspenger
etter 52 ukers arbeidsuførhet. Departementet finner det
uheldig at personer som i en omstillingsprosess har fått
avtale om både etterlønn og ventelønn
eller vartpenger, er uten rettigheter dersom sykdom inntreffer på «feil» tidspunkt.
Departementet foreslår å innføre sykepengerettigheter
til denne persongruppen. Sykepenger vil etter forslaget kunne gis
fra det tidspunktet ventelønn eller vartpenger var forutsatt å komme
til utbetaling. Endringen innebærer en særregulering
for denne persongruppen og gjelder uavhengig av hvor lang tid som
er gått siden arbeidsforholdet opphørte. Sykepengegrunnlaget
foreslås fastsatt lik ventelønn eller vartpenger.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2002 og
gis virkning for sykepengetilfeller som oppstår etter dette
tidspunkt. Endringen anslås å medføre årlige merutgifter
på 1 mill. kroner og vil ikke ha administrative konsekvenser
av betydning.
Komiteen viser til vurderingene ovenfor
og slutter seg til departementets syn om at det er uheldig at personer
i en omstillingsprosess, nærmest ved en tilfeldighet, kan
stå uten økonomiske rettigheter dersom sykdom
inntreffer på «feil» tidspunkt, og mener dette
ikke kan ha vært intensjonen da loven ble utformet. Komiteen slutter
seg således til endringer som departementet foreslår
om nytt andre ledd i § 8-49.
Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av
Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-1999)) traff vedtak om
at Regjeringen skulle fremme forslag for Stortinget som sikrer unge
alvorlig syke økonomisk trygghet.
Til personer som ikke har sykepengerettigheter, kan det ytes
rehabiliteringspenger når vedkommende har vært
sammenhengende minst 50 prosent arbeidsufør i
minst 52 uker. Under studier med støtte fra Lånekassen
kan en del av lånet omgjøres til stipend ved sykdom,
og dette har hittil kunnet gjøres for inntil 3 måneder.
Fra og med inneværende høst vil dette gjelde for
en periode på 4 måneder og 2 uker. Det beregnes
en karensperiode på 14 dager, slik at støtten
fra Lånekassen utløper etter 5 måneders
sykdom.
Det framholdes at det ved alvorlig sykdom som medfører
et lengre avbrudd fra studiene, kan oppstå en vanskelig økonomisk
situasjon når perioden for omgjøring av lån
til stipend er utløpt, og fram til en eventuelt kan motta
rehabiliteringspenger. Departementet foreslår å innføre
en særordning innenfor rehabiliteringspenger slik at rehabiliteringspenger
kan gis umiddelbart etter at perioden for omgjøring av
lån til stipend utløper. Nyordningen foreslås
begrenset til unge under 26 år. Det uttales at ordningen
bør avgrenses tilnærmet på linje med
den avgrensingen som i dag gjelder for garantert tilleggspensjon
til unge uføre, hvor det kreves at det foreligger en alvorlig
sykdom som er klart dokumentert.
Det foreslås at endringen trer i kraft fra 1. januar 2002.
Endringen anslås å medføre årlige
merutgifter på 28 mill. kroner og har ikke administrative
konsekvenser av betydning.
Komiteen viser til at den i forbindelse
med Utjamningsmeldinga satte søkelyset på den
vanskelige økonomiske situasjon unge mennesker og studenter med
alvorlig sykdom kunne komme i. Komiteen ser derfor
positivt på departementets forslag som vil bedre denne
gruppens økonomiske situasjon. Komiteen slutter
seg således til forslaget om å innføre
en særordning slik at rehabiliteringspenger kan gis umiddelbart
etter at perioden for omgjøring av lån til stipend
utløper.
Formålet med folketrygdens stønadsordninger
for enslige forsørgere er å sikre inntekt for
personer med aleneomsorg for barn, og gi disse midlertidig hjelp
til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge
seg selv ved eget arbeid.
Overgangsstønad kan som hovedregel gis til det yngste
barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt
tre år. Etter folketrygdloven § 15-8 første ledd
stilles det krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste
barnet fyller tre år. Det innebærer at forsørgeren
blant annet skal være i arbeid, under utdanning, eller
stå tilmeldt Aetat som reell arbeidssøker.
Det er utarbeidet egne retningslinjer for samarbeid mellom trygdeetaten
og Aetat. Disse går blant annet ut på at Aetat
vurderer hvorvidt den enslige moren eller faren skal ansees som
reell arbeidssøker, mens trygdekontoret fatter eventuelle
vedtak på bakgrunn av Aetats vurdering. En enslig
forsørger som står tilmeldt Aetat som reell arbeidssøker,
har en melde- og møteplikt.
Departementet foreslår å endre sanksjonsbestemmelsene
for enslige forsørgere som ikke overholder de forpliktelser
tilmeldingen til Aetat medfører. Sanksjonsbestemmelsene
foreslås løsrevet fra dagpengeregelverket, slik
at eventuelle sanksjoner som hovedregel følger de ordinære
bestemmelsene for månedlige trygdeytelser. Samtidig foreslås
det å gi trygdekontoret hjemmel til å sette som
vilkår for rett til overgangsstønad at den enslige
moren eller faren i tillegg til å være tilmeldt
Aetat, deltar på motivasjonskurs, arbeidsmarkedstiltak
eller tar imot tilbudt arbeid.
Når det gjelder krav til yrkesrettet aktivitet for øvrig,
herunder handlinger og unnlatelser som skal føre til stans
i utbetalingen av overgangsstønad, foreslås dette
regulert i forskrift. Videre skal det i forskrift kunne gjøres
unntak fra utbetalingsbestemmelsene i § 22-12.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. august
2002. Det uttales at endringen ikke har økonomiske konsekvenser
av betydning. Forslaget innebærer at trygdekontorene kan
bruke mindre tid til å administrere sanksjonsbestemmelsene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg til forslag om endringer i § 15 –8
idet det anser de foreslåtte endringer som en forenkling
av saksbehandlingen, at intensjonen om å forsørge
seg selv ved eget arbeid ikke er svekket, og at rent praktiske hensyn
ikke er til hinder for at den enkelte trygdemottaker kan delta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
stemme mot dette forslaget til lovendring. En slik endring vil etter disse
medlemmers mening føre til mer arbeid for trygdekontorene
både når det gjelder rutiner og oppfølging,
og har ikke noen vesentlig betydning for brukerne. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke viktigheten av at det
gis grundig informasjon til mottakerne av overgangsstønad
som er tilmeldt Aetat om hvilke sanksjoner som kan bli benyttet
ved mislighold av avtale om møte- og meldeplikt.
Enslige forsørgere med funksjonshemmede eller langvarig
syke barn får etter dagens regelverk redusert stønad
til barnetilsyn når det gis forhøyet hjelpestønad på grunn
av barnets sykdom eller funksjonshemming.
Det framholdes at enslige foreldre ofte har en vanskelig økonomi,
og at enslige med langvarig syke og funksjonshemmede barn er i en
spesielt krevende situasjon der det kan være svært
vanskelig å ta utdanning og arbeid.
For å legge økonomisk bedre til rette for at
enslige forsørgere skal kunne ta utdanning og arbeid, foreslår departementet
at stønad til barnetilsyn skal kunne gis samtidig med forhøyet
hjelpestønad til tilsyn og pleie.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2002. Årlige merutgifter anslås til om lag 10 mill.
kroner. Endringen har ingen administrative konsekvenser.
Komiteen ser behovet for å styrke økonomien til
enslige forsørgere med funksjonshemmede eller langvarig
syke barn, og ønsker å legge bedre til rette for
at de skal kunne ta utdanning og arbeid. Komiteen støtter
på denne bakgrunn forslaget om at stønad til barnetilsyn
skal kunne gis samtidig med forhøyet hjelpestønad
til tilsyn og pleie.
En gjenlevende ektefelle under 67 år har på visse vilkår
rett til etterlattepensjon som skal avkortes mot arbeidsinntekt.
Pensjonen består av en grunnpensjon og 55 prosent av den
avdødes opptjente tilleggspensjon og/eller særtillegg.
Hvis den gjenlevende ikke har rett til pensjon, kan det gis overgangsstønad
vanligvis begrenset til ett år og beregnet etter samme
regler som pensjonen. Både pensjon og overgangsstønad
blir redusert på grunnlag av arbeidsinntekt som den gjenlevende
har (faktisk inntekt) eller kan forventes å få (forventet
inntekt). Ytelsene reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten
av grunnbeløpet.
Antallet etterlattepensjonister har i perioden fra 1989 til 2000
blitt redusert fra 38 000 til 27 000. Av dem som
mottar etterlattepensjon, er ca. 63 prosent mellom 55 år
og 67 år, ca. 33 prosent i alderen 40 til 54 år
og ca. fire prosent under 40 år. Vel 60 prosent av etterlattepensjonistene
har fradrag i pensjonen for arbeidsinntekt.
Det framholdes at etterhvert som stadig flere kvinner har egen
arbeidsinntekt, og ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid
begynner å få effekt, vil behovet for folketrygdens
etterlattepensjon avta, men at så lenge kvinner og menn
tilpasser seg forskjellig når det gjelder omsorgsarbeid
og inntektsgivende arbeid, vil folketrygdens etterlattepensjon kunne
være en viktig inntektssikring dersom ektefellen dør.
Det uttales at det imidlertid kan reises spørsmål om
ordningen i tilstrekkelig grad stimulerer til inntektsgivende arbeid
særlig blant etterlattepensjonister i yngre årsklasser.
Det vises til at ved behandlingen av Velferdsmeldingen (jf. Innst.
S. nr. 180 (1995-1996)) uttalte flertallet (Arbeiderpartiet og Høyre)
blant annet følgende:
«Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte
normalt vil være svært forskjellig avhengig av
alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre
kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende,
vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende arbeid
enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn
mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering
av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte
kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år.»
Det vises videre til at det i Ot.prp. nr. 4 (1998-1999) ble foreslått
at pensjonen til gjenlevende ektefelle under 55 år skulle
reduseres ut fra en forventet inntekt på to ganger folketrygdens
grunnbeløp hvis den etterlatte ikke har noen rimelig grunn
til å ha en lavere inntekt, men at flertallet i sosialkomiteen,
representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre, i Innst.
O. nr. 21 (1998-1999) pekte på at forslaget hadde en annen innretting
enn det som ble uttrykt av flertallet i Stortinget. Stortinget vedtok å sende
forslaget tilbake til Regjeringen for at saken skulle sendes på høring
for drøfting av ulike alternativer før ny framleggelse
for Stortinget.
Sosial- og helsedepartementet sendte i september 1999 følgende
alternativer på høring:
a) Skjerpet krav til forventet
inntekt
b) Tidsbegrenset etterlattepensjonen
c) Aldersgradering av etterlattepensjonen
De fleste av høringsinstansene mente at alternativet
med skjerpet krav til forventet inntekt var det beste av de skisserte
alternativene.
Det uttales at personer som blir etterlattepensjonister i ung
alder, og som ikke kommer i arbeid i løpet av en tiårsperiode,
erfaringsmessig ofte vil bli avhengig av etterlattepensjon resten
av livet. Departementet mener derfor at det er behov for tiltak
som stimulerer yngre etterlatte til å bli selvforsørget
ved eget arbeid når de har muligheter til det.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at det
beste og enkleste alternativet for å motivere gjenlevende
ektefeller til å forsørge seg selv ved eget arbeid,
er å skjerpe kravet til forventet arbeidsinntekt. Dette
er det samme forslaget som ble lagt fram i Ot.prp. nr. 4 (1998-1999).
Slik departementet ser det, vil middelaldrende og eldre kvinner
ha svært ulike arbeidsmuligheter, og yngre kvinner kan
ha ulike omsorgsforpliktelser, og slike varierende og ulike forhold
hos hver enkelt etterlatt gjør at en overgang til aldersgradering
eller tidsbegrensning etter fastlåste satser kan føre
til et mer stivbent system som ikke tar hensyn til den enkeltes
livssituasjon. Departementet mener at ved å fastsette en forventet
inntekt ut fra en vurdering av den gjenlevendes situasjon, vil regelverket
fremstå som mer smidig, og i større grad ivareta
behovet for etterlattepensjon hos den gjenlevende. Departementet
mener likevel at det bør stilles større krav til
forventet inntekt, spesielt for yngre etterlatte, enn etter dagens
praksis. Etter departementets oppfatning bør regelverket
dessuten innskjerpes på en slik måte at det blir
enklere å praktisere enhetlig.
Departementet foreslår etter dette en hovedregel om
at pensjonen for etterlatte under 55 år skal reduseres
ut fra en forventet inntekt som minst svarer til to ganger grunnbeløpet,
men at det skal kunne gjøres unntak hvis den etterlatte
har rimelig grunn til å ha en lavere inntekt. Slike unntaksgrunner
kan være behov for utdanning, omsorg for små barn
eller manglende arbeidsmuligheter. Personer som har mulighet til
arbeid, men som velger å avstå, skal derimot få fradrag i
pensjonen.
Den foreslåtte lovendringen får også virkning
for inntektsprøvde etterlattepensjoner fra Statens Pensjonskasse,
Pensjonsordningen for apoteketaten og Pensjonsordningen for sykepleiere.
Forventet inntekt etter disse bestemmelsene foreslås satt
til det samme nivå som i folketrygden. Som følge
av departementets forslag om å regulere en mer arbeidsrelatert
etterlattepensjon i folketrygdloven § 17-8 nytt
andre ledd, er det nødvendig å endre henvisningene
i lov om Statens Pensjonskasse og lov om pensjonsordning for apoteketaten.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1.
januar 2002. På grunn av at ordningen for så vidt
allerede følger av dagens regelverk, og bare innebærer en
skjerping av gjeldende praksis, foreslås det at lovendringen
skal gjelde for både nye og løpende pensjonstilfeller.
Det foreslås likevel en overgangsperiode på opptil
ett år for de løpende tilfellene. Full virkning
antas å gi en årlig innsparing for folketrygden
på 15 til 20 mill. kroner og i tillegg en viss innsparing
i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Det uttales at endringen
gir en viss administrativ merbelastning for trygdeetaten i forbindelse
med selve innføringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, har ved tidligere
anledninger understreket betydningen av å motivere gjenlevende
ektefeller til å forsørge seg selv ved eget arbeid.
Ved behandling av Ot.prp. nr. 4 (1998-1999) etterlyste flertallet
en høring for drøfting av ulike alternativer for begrensninger
i pensjonsordningen for gjenlevende ektefeller.
Flertallet konstaterer at slik høring
nå er gjennomført, og at flertallet av høringsinstansene
har ment at alternativet med skjerpet krav til forventet inntekt
er det beste alternativet. Departementet har på denne bakgrunn
foreslått at pensjonen for etterlatte under 55 år
skal reduseres ut fra en forventet inntekt som minst svarer til
to ganger grunnbeløpet. Flertallet understreker
imidlertid at det skal kunne gis unntak hvis den etterlatte av grunner
som beskrevet ovenfor, har en lavere inntekt.
Flertallet legger til grunn at forslaget innebærer
en skjerping av gjeldende praksis og ikke endringer av gjeldende
prinsipper, og slutter seg til departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil stemme mot
Regjeringens forslag om en innskrenking av retten til etterlattepensjon. Disse
medlemmer viser til at det allerede er sterke begrensninger
i retten til å motta etterlattepensjon i form av samordning
og behovsprøving, og disse medlemmer vil
ikke medvirke til en ytterligere innstramming i en ytelse som både
den avdøde og den etterlatte har regnet med og stolt på å kunne
oppnå.
Disse medlemmer vil også peke på at
den foreslåtte regelendring ikke er fullstendig, og at
den derfor i for stor grad overlater til forvaltningen å utferdige
utfyllende regler på området. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt og overraskende at departementet foreslår å innføre
begrensninger i adgangen til etterlattepensjon for løpende
tilfeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 180 (1995-1996) til Velferdsmeldingen og ved behandlingen
av Ot.prp. nr. 4 (1998-1999) der disse partier ga uttrykk for at
de ikke ville støtte slike innskrenkninger.
Det framholdes at eldre og middelaldrende kvinner som stort sett
har vært hjemmearbeidende og blir skilt etter langvarig
ekteskap, gjerne kommer dårlig ut pensjonsmessige og at
en årsak til dette blandt annet er at pensjonsrettigheter
ikke er gjenstand for deling ved skilsmisseoppgjøret. Det
påpekes at det blant middelaldrende og eldre kvinner er
mange som har vært hjemmearbeidende og forsørget
av ektefellen gjennom hele den yrkesaktive alderen, slik at de blir minstepensjonister,
mens mennene får tilleggspensjon fra folketrygden og ofte
i tillegg ytelser fra en tjenestepensjonsordning. Opptjening av
eventuelle omsorgspoeng i folketrygden startet i 1992, og kommer derfor
først framtidens pensjonister til gode.
Det vises til at endringer i ekteskapsloven ble foretatt i 1998
for å bedre eldre skilte kvinners økonomiske situasjon
ved at det skal gis en kompensasjon dersom den ene av ektefellene
blir «urimelig dårlig stilt» og ved en
utvidelse av bidragsplikten.
Det uttales at disse endringene i ekteskapsloven ikke fullt ut
er tilfredsstillende for å bedre eldre skilte kvinners økonomiske
situasjon, bl.a. fordi bidrag bare blir utbetalt så lenge
den fraskilte ektefellen er i live.
Det vises til at etter folketrygdloven § 17-10
har gjenlevende skilt person på visse vilkår rett
til etterlattepensjon, men bare dersom den tidligere ektefellen døde
innen fem år etter skilsmissen.
En person som fyller vilkårene om ytelser til gjenlevende
skilt person vil ofte kunne få en høyere alderspensjon
sammenlignet med alderspensjon som er beregnet på grunnlag
av egne rettigheter. Den tidligere folketrygdloven inneholdt en
unntaksbestemmelse som etter en rimelighetsvurdering kunne gi ytelser
til skilt gjenlevende person også ved dødsfall
som inntraff senere enn fem år etter skilsmissen. Denne
unntaksbestemmelsen ble opphevet i 1989.
Departementet foreslår at det gjeninnføres
en unntaksregel på dette området slik at det igjen
blir adgang til etterlatteytelser fra folketrygden til skilte gjenlevende
personer selv om dødsfallet skjer mer enn fem år
etter skilsmissen dersom vedkommende fram til dødsfallet
var helt eller delvis forsørget gjennom ektefellebidrag.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft fra
1. mai 2002, og at den skal omfatte også tilfeller der
dødsfallet har skjedd tidligere. Merutgiftene anslås
til 7 mill. kroner med full årsvirkning. Utgiftene antas å synke
over tid. Endringen innebærer noe merarbeid for trygdeetaten.
Komiteen viser til departementets fremstilling og
slutter seg til departementets forslag.
Etter folketrygdloven § 19-6 tredje ledd kan
pensjonister som er mellom 67 og 70 år ha en pensjonsgivende årsinntekt
opp til grunnbeløpet uten at alderspensjonen blir redusert
(fribeløp). Er inntekten høyere, skal pensjonen
reduseres med 40 prosent av inntekt over grunnbeløpet.
Det vises til at Stortinget 1. juni 2001 vedtok følgende
i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:84 (2000-2001):
«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2002 legge frem forslag om å heve grensen for arbeidsinntekt
som pensjonister mellom 67 og 70 år kan ha uten avkortning
i pensjonen, fra 1 til 2 ganger folketrygdens grunnbeløp,
og eventuelle andre endringer i lov om folketrygd som belønner
den som ønsker å bidra med sin arbeidskraft etter
fylte 67 år.»
Departementet følger i proposisjonen opp vedtaket om å doble
fribeløpet ved kombinasjon av arbeidsinntekt og alderspensjon
før fylte 70 år. Dette innebærer at en
pensjonist med dagens grunnbeløp vil kunne tjene om lag
102 700 kroner uten at pensjonen reduseres.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2002, og at den også skal gjelde dem som er alderspensjonister
før 1. januar 2002. Merutgiftene anslås til om
lag 60 mill. kroner på årsbasis for folketrygden.
De offentlige tjenestepensjonsordningene vil få noe mindreutgifter
som følge av endringene, anslagsvis 6 mill. kroner. Endringene
vil innebære merarbeid for trygdeetaten i gjennomføringsåret.
Komiteen understreker betydningen av
fleksibilitet i reglene om å kunne kombinere arbeid og
trygd og betydningen av å stimulere eldre arbeidstakere
til videre deltakelse i arbeidslivet. Komiteen slutter seg
på denne bakgrunn til departementets forslag om å øke
fribeløpet fra 1 til 2 G ved kombinasjon av arbeidsinntekt
og alderspensjon før fylte 70 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
fornøyd med at Regjeringen nå følger
opp vedtaket Stortinget fattet ved behandlingen av Innst. S. nr.
252 (2000-2001) til Dokument nr. 8:84 (2000-2001) fra stortingsrepresentantene
Siv Jensen og Harald T. Nesvik. Disse medlemmer mener
at flere eldre arbeidstakere vil velge å stå lenger
i arbeid og bidra med sin erfaring og kompetanse til beste for det
norske samfunn når det bidrar til å bedre deres økonomiske
situasjon.
Disse medlemmer vil imidlertid på nytt
understreke at disse medlemmer betrakter opptjent alderspensjon
fra folketrygden ved 67 år som en rettighet som medlemmet
burde ha krav på uavhengig av han/hennes situasjon
og økonomi for øvrig. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at pensjonister etter fylte 67 år
skal ha sin fulle og rettmessige pensjon utbetalt uten avkorting
i forhold til annen inntekt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag for Stortinget
om endringer i lov om folketrygd som gir pensjonister rett til sin
fulle og rettmessige pensjon ved fylte 67 år uten avkorting
for eventuelle øvrige inntekter.»
Etter en endring av folketrygdloven § 22-18
skal fra 1. april 1999 trygdeytelser som hovedregel utbetales ved
overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren
har/oppretter en slik konto. Trygdens organer har hjemmel
til å kreve opplysninger om trygdemottakeres kontonummer
fra annet offentlig organ.
Rikstrygdeverket har fått konsesjon av Datatilsynet
til å opprette et register over kontonumre, men bare for
trygdemottakere. Når det gjelder nye stønadstakere,
er man henvist til å få opplysninger om kontonummer
frivillig, eller gjøre online-oppslag i Skattedirektoratets
register for den enkelte sak. Det knytter seg ifølge Rikstrygdeverket
problemer til å etablere en teknisk løsning for
slike oppslag som samtidig tilfredsstiller de gjeldende krav til
informasjonssikkerhet. Rikstrygdeverket ønsker å etablere
et eget register som gir direkte tilgang til kontonummeret også for nye
brukere på det tidspunkt utbetalingen skal foretas, dvs.
at registeret må være så omfattende som
mulig. En slik løsning forutsetter at innhentingen av opplysninger
og opprettingen av et register hjemles i folketrygdloven. Konsesjon
for oppretting av registeret vil da ikke være nødvendig,
forutsatt at registeret fyller de generelle krav til datasikkerhet
mv.
Det uttales at selv om de generelle personvernhensyn må tillegges
stor vekt, finner departementet at hensynet til en effektiv og minst
mulig ressurskrevende gjennomføring av trygdeforvaltningen
her må gå foran. Det foreslås derfor
at folketrygdloven § 22-18 første ledd
suppleres med en hjemmel til å innhente og registrere opplysninger
om kontonummer også for personer som ikke er stønadstakere.
Det framholdes at trygdeetatens betalingsformidling vil kunne
effektiviseres ytterligere dersom man kan sløyfe individuell
forespørsel til stønadstakeren om brukeligheten
av det registrerte kontonummeret. Det foreslås derfor tatt
inn en hjemmel til å gi forskrift om sløyfing
av forhåndsvarsel.
Det foreslås videre at det presiseres at utbetalinger fra
trygdens organer skal skje til én og samme konto, og at
dette også skal gjelde utbetalinger etter andre lover enn
folketrygdloven, for eksempel barnetrygdloven og når trygdens
organer foretar utbetalinger på vegne av andre.
Adgangen til å innhente opplysninger om kontonummer
fra andre offentlige organer til trygdeetaten innebærer
at eventuell taushetsplikt hos de andre organene må vike.
Det foreslås at dette presiseres ved å tilføye
ordene «uten hinder av taushetsplikt» i § 22-18 første
ledd nytt tredje punktum.
Det foreslås at endringene i folketrygdloven § 22-18
trer i kraft straks. Det uttales at endringene innebærer
at innsparingene (56 mill. kroner) som var antatt å følge
av overgangen til utbetaling ved overføring til konto,
vil bli realisert i økt grad.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til behovet for forenklinger i trygdeetatens utbetalingsrutiner
og slutter seg til departementets forslag og vurderinger. Flertallet legger
til grunn at trygdeetaten har innarbeidede rutiner for å behandle
fortrolige personopplysninger, og at personvernet på denne
måten vil bli ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil stemme mot
departementets forslag om å lovfeste en hjemmel til å innhente
og registrere opplysninger om kontonummer også for personer
som ikke er stønadsmottakere. Disse medlemmer er
ikke enige i at en minst mulig ressurskrevende gjennomføring
av trygdeforvaltningen skal gå foran hensynet til personvernet
og publikums interesser.
Disse medlemmer kan heller ikke støtte
oppretting av en hjemmel til å sløyfe forhåndsvarsel
når det gjelder brukeligheten av registrert kontonummer. Det
kan være forskjellige begrunnelser for at stønadsmottaker
ikke ønsker stønad innbetalt på den konto trygdeverket
har fått oppgitt i skatteetaten. Dette må etter disse
medlemmers mening være stønadsmottakerens
rett å ta stilling til.
For øvrig vil disse medlemmer slutte
seg til departementets forslag til endringer og forenklinger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet går imot forslaget om at kontonummeropplysninger
for alle landets skatteytere skal kunne overføres i sin
helhet til RTV én gang i året. Forslaget innebærer
at også kontonummeropplysninger om skatteytere som ikke mottar
trygdeytelser, overføres RTV én gang i året.
Disse medlemmer mener det for personvernsaker
må gjelde et generelt prinsipp om at overskuddsinformasjon
om personer bare skal kunne overføres andre dersom vektige
nok grunner taler for dette. Datatilsynet og Justisdepartementet
har gitt avslag på konsesjonssøknaden fra RTV
(jf. St.meld. nr. 53 (2000-2001), Datatilsynets årsmelding
for 2000, pkt. Utvalg av saker, Rikstrygdeverket). Hovedbegrunnelsene
for avslagene var at RTV ville få en stor mengde opplysninger
som trygdeetaten ikke hadde brukt for, og at RTVs behov for denne
overskuddsinformasjonen måtte tillegges mindre vekt enn
hensynet til personvernet. Det ble videre pekt på at det
ville være store usikkerhetsmomenter knyttet til opplysningenes korrekthet,
ettersom oppdateringen bare skulle skje én gang i året. Disse
medlemmer er enig i den oppfatning at også personopplysningenes
korrekthet må tillegges vekt i personvernsaker.
Disse medlemmer kan ikke se at Sosial- og helsedepartementet
i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002) har tilført saken nye og vektige
opplysninger. De nye opplysningene endrer uansett ikke saken slik
den lå til grunn for Datatilsynets avslag, og senere Justisdepartementets
opprettholdelse av dette avslaget. Dette er hovedbegrunnelsen for
at disse medlemmer går imot forslaget fra
Sosial- og helsedepartementet. Disse medlemmer går
også imot forslaget fordi personvernspørsmålet
ikke er godt nok utredet i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002).
Disse medlemmer vil fremheve at departementet
ved beregning av innsparinger på 23 mill. kroner ikke har
omtalt og estimert faktiske merkostnader knyttet til gale opplysninger
om kontonummer (ut fra at disse opplysningene vil være
inntil ett år gamle). Men også dette vil bety
merkostnader. Disse medlemmer vil derfor uttrykke
usikkerhet ved hvorvidt ikrafttredelse av nevnte ordning vil medføre
reelle innsparinger for RTV.
I St.prp. nr. 84 (2000-2001) ble det som del av en kostnadsnøytral
forenklingspakke foreslått at stønadsbeløp
under 50 kroner ikke skulle utbetales. I Innst. S. nr. 325 (2000-2001)
ble bevilgningsendringene på grunnlag av forslaget vedtatt.
Forutsetningen i stortingsproposisjonen og innstillingen var
at begrensningene kunne gjøres gjeldende fra 1. juli 2001
og gjennomføres ved forskriftsendringer. Etter at forslaget
i St.prp. nr. 84 (2000-2001) ble lagt fram og behandlet, har departementet
kommet til at en begrensning i retten til utbetaling av småbeløp bør
lovfestes.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse
i loven om at stønader som gis som engangsbeløp,
ikke skal komme til utbetaling dersom beløpet utgjør
mindre enn 50 kroner. Dersom en person innenfor en periode på 6
måneder får rett til flere slike stønadsbeløp,
og summen av dem utgjør minst 50 kroner, skal vedkommende
kunne kreve at stønadene utbetales under ett. Bestemmelsene
foreslås tatt inn som en ny § 22-19.
Den nye § 22-19 i folketrygdloven foreslås å tre
i kraft 1. januar 2002 og gitt virkning for stønadsbeløp som
ikke er utbetalt pr. 31. desember 2001. Det anslås at endringen
vil gi en samlet innsparing på om lag 2,2 mill. kroner
på årsbasis.
Komiteen viser til tidligere behandling
om at stønadsbeløp under 50 kroner ikke skulle
utbetales, og at vedtaket skulle gjennomføres ved forskriftsendring. Komiteen tar
imidlertid til etterretning at departementet mener det er behov
for endringer i selve lovteksten, og slutter seg til departementets
forslag til endring
Det eksisterer i dag ingen mulighet for å få Trygderettens
saksomkostningsavgjørelser etter trygderettsloven § 25
første ledd rettslig overprøvd utelukkende som
avgjørelse om saksomkostninger. Overprøving kan
bare skje ved at hele saken bringes inn for lagmannsretten etter
trygderettsloven § 23.
Det vises til at Trygderetten har gitt uttrykk for at det bør
innføres en adgang til å ta opp spørsmålet
om saksomkostninger separat ved at slike avgjørelse kan påkjæres
til lagmannsretten.
Departementet sendte i mai 2001 ut et høringsnotat til
berørte instanser og organisasjoner. I høringsnotatet
ble det foreslått at trygderettsloven § 25
suppleres, slik at Trygderettens avgjørelser om saksomkostninger
kan bringes inn for lagmannsretten. Det redegjøres for
høringsinstansenes syn.
Departementet foreslår på bakgrunn av høringsinstansenes
nær enstemmige tilslutning at trygderettsloven § 25
suppleres slik at Trygderettens avgjørelser om saksomkostninger
vil kunne angripes ved kjæremål. Det foreslås
at tvistemålsloven § 181 gis tilsvarende
anvendelse for overprøving av Trygderettens saksomkostningsavgjørelser.
Prøvingen vil dermed begrense seg til om Trygderettens
avgjørelse er «i strid med lov».
I høringsnotatet ble det i tråd med praksis
foreslått en supplering av trygderettsloven § 25,
slik at det går fram at adgangen til å ilegge
saksomkostninger skal benyttes når vilkårene for
det er tilstede. Det har ikke kommet innvendinger mot dette i høringsrunden.
Departementet følger derfor opp dette forslaget.
Departementet foreslår at saksomkostninger bare tilkjennes
dersom det er krevd. Det foreslås videre at det tas inn
en direkte bestemmelse i trygderettsloven om at avgjørelsen
om saksomkostninger skal treffes i kjennelsen.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.
Forslagene vil eventuelt kunne føre til en økt arbeidsbelastning
for lagmannsrettene. Det antas imidlertid at antallet saker om saksomkostninger
vil være beskjedent. Det antas at de foreslåtte
endringene ikke vil ha administrative eller økonomiske
konsekvenser av en slik størrelsesorden at det gir grunnlag for
budsjettmessige endringer.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til supplering av trygderettsloven § 25,
slik at Trygderettens avgjørelser og saksomkostninger skal
kunne påkjæres separat til lagmannsretten. Komiteen mener
at en slik endring vi styrke den enkeltes rettssikkerhet.
Departementet foreslår en justering av lovteksten ved
at betegnelsen «fysikalsk behandling» i overskriften
og i andre ledd, erstattes av betegnelsen «fysioterapi».
Det foreslås at endringen, som ikke har administrative
eller økonomiske konsekvenser, trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
I forbindelse med behandling av Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) «Om
lov om helseforetak m.m.» vedtok Stortinget 6. juli 2001 å overføre
ansvaret for luftambulansetjenesten fra folketrygden til de regionale
helseforetakene fra 1. januar 2002.
Departementet foreslår at folketrygdloven § 5-16 femte
ledd oppdateres slik at det framgår at folketrygden ikke
har ansvaret for å dekke reiseutgifter til ambulansebil,
ambulansebåt og luftambulansetransport fra 2002.
Det uttales at lovendringen ikke har noen økonomiske
eller administrative konsekvenser, og departementet foreslår
at den trer i kraft 1. januar 2002.
Komiteen slutter seg til forslaget
og viser til at lovendringen er en oppfølging av tidligere
stortingsvedtak.
Departementet foreslår å presisere at det ikke
foreligger sykepengerettigheter etter § 8-49 i
tidsrom hvor vedkommende ikke har dagpengerett som følge
av midlertidig stans i dagpengeutbetaling etter § 4-10.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks.
Det uttales at endringen er en presisering av gjeldende rett, og
at den derfor ikke har økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Komiteen slutter seg til forslaget
som er en presisering av gjeldende rett.
Når Trygderettens leder og nestleder har forfall, skal
etter gjeldende rett den eldste i ansiennitet av de andre juridisk
kyndige medlemmer gjøre tjeneste i lederens sted.
Det vises til at Trygderetten i brev har uttalt at det etter
at Trygderetten i 1997 ble inndelt i fagavdelinger, er naturlig
at det er den avdelingsleder som har lengst ansiennitet som avdelingsleder,
som gjør tjeneste i leders sted når leder og nestleder
har forfall.
Departementet er enig i dette og foreslår at trygderettsloven § 6
nr. 2 suppleres.
Endringen, som foreslås å tre i kraft straks,
har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.
Ved endringslov 10. desember 1999 nr. 84 ble det foretatt en
omdisponering av bl.a. bestemmelsene om hvem som skal være
ankemotpart ved behandlingen i Trygderetten, jf. Ot.prp. nr. 46
(1998-1999) punktene 17.4 og 22.2. Det opplyses at ved en feil ble
hjemmel for departementet til å fastsette unntak fra hovedregelen
om ankemotparter utelatt. Det foreslås at dette rettes
opp ved at hjemmelen gjeninnføres.
Endringen foreslås å tre i kraft straks. Den
har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.
Ved lovendring 10. desember 1999 nr. 84 ble det innført
kjønnsnøytrale betegnelser i trygderettsloven.
I § 14 andre ledd ble betegnelsen «rettens
formann» endret til «rettens leder».
Det påpekes at riktig betegnelse i bestemmelsen skal være «rettens
administrator».
Departementet foreslår at dette rettes opp.
Endringen foreslås å tre i kraft straks. Den
har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
endringer som er lovtekniske justeringer og klargjøringer.
Ved endringslov av 30. juni 2000 nr. 57 ble innhold og inndeling
av paragrafer i folketrygdloven kapittel 10 og 11 endret uten at
innholdsfortegnelsen ble oppdatert i samsvar med disse endringene.
Departementet foreslår å endre innholdsfortegnelsene
i kapittel 10 og 11 slik at det henvises til korrekte bestemmelser
når de nye beregningsreglene trer i kraft.
Folketrygdloven § 11-4 inneholder aldersvilkår for
rett til ytelser under attføring. Attføringsstønad
og attføringspenger reguleres etter gjeldende rett i henholdsvis §§ 11-7
og 11-8. Når endringsloven av 30. juni 2000 nr. 57 trer
i kraft, vil slike ytelser bli regulert i §§ 11-8
og 11-9. Ved en inkurie ble ikke henvisningene i § 11-4
foreslått endret i Ot.prp. nr. 48 (1998-1999). Departementet
foreslår at dette gjøres nå.
Folketrygdloven § 22-10 inneholder utbetalingsterminer
for folketrygdytelser. Fjerde ledd bokstav b omhandler attføringsstønad,
og henviser til § 11-7. Attføringsstønad
vil etter at endringsloven av 30. juni 2000 nr. 57 trer i kraft,
reguleres i § 11-8. Departementet foreslår å endre
paragrafhenvisningen i samsvar med endringsloven.
Endringslov 30. juni 2000 nr. 57 § 11-16 om
attføringspenger under opphold i institusjon har i andre ledd
tredje punktum en regel om at attføringspengene likevel
ikke skal «være lavere enn tilsvarende et grunnlag
for attføringspenger på 50 prosent av grunnbeløpet».
Det framholdes at for at omregningsreglene skal tilsvare omregningsregelen
for sykepenger må det legges til grunn at det er attføringspengene,
og ikke attføringspengegrunnlaget, som ikke skal være
lavere enn 50 prosent av grunnbeløpet. Dette vil gi tilsvarende
resultat som for sykepenger. Departementet foreslår at
bestemmelsen endres slik at det presiseres at det er den årlige
utbetalingen av attføringspenger som ikke skal være
lavere enn 50 prosent av grunnbeløpet.
Reglene om rehabiliterings- og attføringspenger ved
yrkesskade står i gjeldende folketrygdlov §§ 10-16
og 11-17. Disse bestemmelsene ble endret ved lov 10. desember 1999
nr. 84.
I endringsloven om nye beregningsregler er yrkesskadereglene
omhandlet i §§ 10-18 og 11-20. Denne loven
bygger imidlertid på lovteksten i folketrygdloven slik
den lød før endringen i 1999. Departementet foreslår å bringe
endringsloven §§ 10-18 og 11-20 i samsvar
med de presiseringene som ble foretatt i lov av 10. desember 1999
nr. 84.
Når de nye beregningsreglene for rehabiliterings- og
attføringspenger trer i kraft 1. januar 2001, vil rehabiliteringspenger
og attføringspenger bli pensjonsgivende inntekt. Som en
følge av dette, er det vedtatt at disse ytelsene skal likestilles
med arbeidsinntekt ved inntektsprøving av overgangsstønad
til enslige forsørgere og etterlatte ytelser. Det er bestemt
at departementet skal fastsette overgangsregler i forskrift.
Regjeringen legger til grunn at overgangsreglene utformes slik
at personer som mottar løpende ytelser når de
nye reglene trer i kraft, ikke skal gå ned i netto ytelse.
Mottakeren vil imidlertid ikke ha adgang til å få ytelsen
beregnet etter nytt regelverk selv om dette ville gitt en høyere
ytelse.
For medlem som får ytelsen beregnet etter overgangsreglene,
skal ytelsen fortsatt samordnes etter gjeldende regler. Departementet
foreslår at dette presiseres i ikrafttredelsesbestemmelsene.
De nye reglene om inntektsprøving ble vedtatt i gjeldende
folketrygdlov §§ 10-14 og 11-15 som ved ikrafttredelsen
av nye beregningsregler fra 2002 skal bli nye §§ 10-16
og 11-18. Departementet finner det hensiktsmessig å oppheve
endringene i §§ 10-14 og 11-15 og fremme
forslaget på ny som endringer i folketrygdloven §§ 10-16
og 11-18 i endringsloven av 30. juni 2000 nr. 57.
Det påpekes at de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger
og attføringspenger gjør det nødvendig
med tilpassing i samordningsregler i lovene om krigspensjon og yrkesskadetrygd.
Departementet foreslår at bestemmelsene om samordning
av pensjoner i lovene om krigspensjon og yrkesskadetrygd justeres
og tilpasses de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger
og attføringspenger på samme måte som
pensjoner fra tjenestepensjonsordningene, dvs. at man følger
hovedregelen for samordningsfradrag for tilleggspensjon. I samsvar med
dette foreslås det at pensjonene som hovedregel skal reduseres
med den delen av rehabiliteringspengene eller attføringspengene
som overstiger grunnbeløpet, eventuelt et forholdsmessig
redusert grunnbeløp ved gradert ytelse.
Departementet foreslår at det tas inn en hjemmel i loven
til å gi overgangsforskrift.
Komiteen lutter seg til de foreslåtte
endringer som er lovtekniske justeringer og klargjøringer. Komiteen legger
til grunn at det ikke oppstår tap for de pensjonister som
omfattes av endringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter
departementets forslag om hjemmel i loven til å gi overgangsforskrift,
jf. pkt. 19.1.7, men vil understreke at de gruppene som omfattes
av bestemmelsen, ikke skal komme dårligere ut sammenlignet
med nåværende samordningsregler når man
sammenligner beløpene etter samordning og etter skatt/trygdeavgift.
Det vises i Ot.prp. nr. 27 (2001-2002) til at etter folketrygdloven § 15-14
skal stønad til enslige forsørgere falle bort
i den utstrekning stønadsmottakeren mottar alderspensjon
eller visse andre folketrygdytelser. Ved lov 23. juni 2000 nr. 55
ble bestemmelsen endret slik at den ikke lenger skal omfatte
rehabiliterings- og attføringspenger. Bakgrunnen var at
etter nye beregningsregler skal disse ytelsene regnes som pensjonsgivende
inntekt. Forholdet mellom overgangsstønad og arbeidsinntekt
reguleres i § 15-9. Ved nevnte endringslov ble
det bestemt at rehabiliterings- og attføringspengene skal
likestilles med arbeidsinntekt. Disse endringene har ikke trådt
i kraft, men er i Ot.prp. nr. 4 (2001-2002) foreslått å tre
i kraft 1. januar 2002.
Ved lov 15. juni 2001 nr. 90 ble folketrygdloven § 15-14
endret slik at overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel
15 skal falle bort i den utstrekning vedkommende mottar pensjons-
eller trygdeytelser til livsopphold fra utlandet. På dette
tidspunktet var det imidlertid ikke bestemt når lov 23.
juni 2000 nr. 55 skulle tre i kraft, og det ble derfor ikke tatt
hensyn til denne lovendringen.
Det er derfor nødvendig å samordne de to aktuelle lovendringene,
og departementet foreslår å endre § 15-14
første ledd i lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven
og i enkelte andre lover slik at ordlyden oppdateres i henhold til
gjeldende rett.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
lovtekniske justeringene.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye retningslinjer for reduksjon av pensjonsytelser til personer med langtidsopphold i kommunal eller fylkeskommunal institusjon som likestiller brukere i slike institusjoner.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere grunnbeløpet i folketrygden og de mest vanlige tilleggene med sikte på å redusere behovet for supplerende sosialhjelp for trygdemottakere.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for at reduksjon av pensjonen til personer med langtidsopphold i kommunal eller fylkeskommunal institusjon ikke skal inntreffe før etter ett års opphold, og fribeløpet skal være minst kr 12 000.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag for Stortinget om endringer i lov om folketrygd som gir pensjonister rett til sin fulle og rettmessige pensjon ved fylte 67 år uten avkorting for eventuelle øvrige inntekter.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
I § 3-25 fjerde ledd første punktum skal tallet «30» endres til «40».§ 3-25 femte ledd skal lyde:
Det ytes ikke barnetillegg hvis barnet har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet.
I § 3-26 femte ledd bokstav b og c skal tallet «30» endres til «40». I bokstav c skal tallet «75» endres til «85».§ 3-27 andre ledd tredje punktum skal lyde:
Ytelsene omregnes bare dersom oppholdet antas å ville vare mer enn ett år inkludert hele innleggelsesmåneden.
§ 3-28 første ledd skal lyde:
Reduserte ytelser som nevnt i § 3-27 skal under opphold i institusjon utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet pluss 10 prosent av tilleggspensjonen. Ytelsen skal likevel utgjøre minst 45 prosent av grunnbeløpet.
I § 5-8 overskriften og andre ledd skal betegnelsen «fysikalsk behandling» endres til «fysioterapi».
§ 5-16 femte og sjette ledd skal lyde:
Trygden dekker ikke utgifter til ambulansebil, ambulansebåt eller luftambulansetransport. Utgiftene dekkes etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i denne paragrafen, om dekning av utgifter ved valg av sykehus etter pasientrettighetsloven.
§ 8-12 første ledd første punktum skal lyde:
Når en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248 dager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden.
§ 8-12 andre ledd andre punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om medlemmet har vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder der vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere for de første 16 kalenderdagene.
§ 8-14 andre ledd skal lyde:
Reisetilskott ytes tidligst fra og med 17. dag etter at arbeidsuførheten oppstod.
§ 8-34 andre ledd skal lyde:
Det ytes ikke sykepenger for de første 16 kalenderdagene regnet fra og med den dag arbeidsuførheten oppstod (ventetid). Ved ny arbeidsuførhet innen 16 kalenderdager etter at trygden har ytt sykepenger, regnes det ikke ny ventetid.
§ 8-36 første ledd bokstav b skal lyde:
b) sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag, eller
§ 8-36 andre ledd andre punktum skal lyde:
Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke dersom søknaden om forsikring blir satt fram innen 16 kalenderdager etter at vedkommende var sykepengedekket som arbeidstaker, som frilanser med forsikring etter § 8-39 eller som arbeidsløs etter § 8-49.
§ 8-38 andre ledd skal lyde:
Det ytes ikke sykepenger for de første 16 kalenderdagene regnet fra og med den dag arbeidsuførheten oppstod (ventetid). Ved ny arbeidsuførhet innen 16 kalenderdager etter at trygden har ytt sykepenger, regnes det ikke ny ventetid.
§ 8-39 første ledd første punktum skal lyde:
En frilanser kan mot særskilt premie tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 16 kalenderdagene.
§ 8-39 andre ledd andre punktum skal lyde:
Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke dersom søknaden om forsikring blir satt fram innen 16 kalenderdager etter at vedkommende var sykepengedekket som arbeidstaker, som næringsdrivende med forsikring etter § 8-36 første ledd bokstav c eller som arbeidsløs etter § 8-49.
§ 8-39 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Dersom en frilanser samtidig har rett til sykepenger som arbeidstaker fra en arbeidsgiver i de første 16 kalenderdagene, ytes sykepenger fra forsikringen på grunnlag av differansen mellom sykepengegrunnlaget etter § 8-30 første ledd og den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-30 andre ledd.
§ 8-49 første ledd første punktum skal lyde:
Til et medlem som mottar dagpenger under arbeidsløshet, eller som opptjener ventetid etter § 4-9, ytes det sykepenger fra og med den dag medlemmet blir arbeidsufør.
§ 8-49 nytt andre ledd skal lyde:
Til et medlem som er oppsagt og mottar etterlønn uten arbeidsplikt og som har påfølgende rett til vartpenger etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse, ventelønn etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m., eller etter en særlov med tilsvarende ordning, kan det ved arbeidsuførhet ytes sykepenger fra det tidspunkt vartpengene eller ventelønnen var forutsatt å komme til utbetaling.
Nåværende andre, tredje, fjerde og femte ledd blir nye tredje, fjerde, femte og sjette ledd.
Innholdsfortegnelse i kapittel 10 skal lyde:
Bestemmelser om
-
formål står i § 10-1
-
generelle vilkår står i §§ 10-2 til 10-4
-
stønad til bedring av funksjonsevnen står i §§ 10-5 til 10-7
-
rehabiliteringspenger står i §§ 10-8 til 10-15
-
forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt, står i § 10-16
-
forholdet til annen lovgivning står i § 10-17
-
rehabiliteringspenger ved yrkesskade står i § 10-18
§ 10-8 tredje ledd bokstavene e, f og ny bokstav g skal lyde:
e) tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, og igjen blir arbeidsufør på grunn av en annen sykdom innen seks måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger fra trygden på nytt,
f) må avbryte yrkesrettet attføring etter kapittel 11 på grunn av sykdom, eller
g)er student under 26 år og har vært sammenhengende arbeidsufør i minst 20 uker på grunn av alvorlig sykdom.
Innholdsfortegnelse i kapittel 11 skal lyde:
Bestemmelser om
-
formål står i § 11-1
-
generelle vilkår står i §§ 11-2 til 11-6
-
meldeplikt står i § 11-7
-
attføringsstønad står i § 11-8
-
attføringspenger står i §§ 11-9 til 11-17
-
forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt, står i § 11-18
-
forholdet til annen lovgivning står i § 11-19
-
attføringspenger ved yrkesskade står i § 11-20
§ 11-4 første og andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår for rett til attføringsstønad etter § 11-8 at medlemmet er mellom 16 og 67 år.
Det er et vilkår for rett til attføringspenger etter § 11-9 at medlemmet er mellom 19 og 67 år.
§ 15-8 skal lyde:
Når det yngste barnet har fylt tre år, er det et vilkår for rett til overgangsstønad etter § 15-6 andre, femte og åttende ledd at den enslige moren eller faren enten
a) er under utdanning som utgjør minst halvparten av utdanning på full tid,
b) er i arbeid som utgjør minst halvparten av full tid,
c) er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, se § 4-5 og § 4-8 første, andre og tredje ledd,
d) etablerer egen virksomhet, se § 4-6 tredje ledd, eller
e) er brukerkontakt.
Trygdekontoret kan sette som vilkår for rett til overgangsstønad etter første ledd bokstav c at den enslige moren eller faren i tillegg til å være tilmeldt arbeidsformidlingen, deltar på motivasjonskurs, arbeidsmarkedstiltak og/eller tar imot tilbudt arbeid.
Selv om vilkårene for rett til overgangsstønad i denne paragrafen ikke er oppfylt, gis det likevel overgangsstønad hvis den enslige moren eller faren ikke har en tilfredsstillende barnetilsynsordning og dette ikke kan tilskrives vedkommende selv. Det samme gjelder når den enslige forsørgeren eller barnet har en sykdom som hindrer forsørgeren i å ta arbeid eller utdanning. Sykdommen må dokumenteres med legeerklæring.
Departementet gir forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen. Det kan herunder gjøres unntak fra utbetalingsbestemmelsene i § 22-12.
§ 15-14 andre ledd oppheves.
§ 17-8 nytt andre ledd skal lyde:
En gjenlevende ektefelle som ikke har fylt 55 år, forventes å få en arbeidsinntekt på to ganger folketrygdens grunnbeløp etter en overgangsperiode på ett år etter dødsfallet. Dette gjelder likevel ikke dersom det er en rimelig grunn til at den gjenlevende ektefellen har en lavere inntekt. Kravet til forventet arbeidsinntekt gjelder ikke dersom den gjenlevende ektefellen fyller vilkårene for rett til overgangsstønad etter § 17-6.
Nåværende andre, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd.
§ 17-10 nytt andre ledd skal lyde:
Ytelser etter dette kapittel kan gis selv om dødsfallet skjer mer enn fem år etter skilsmissen, dersom den skilte personen var helt eller delvis forsørget av bidrag. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på varigheten av ekteskapet og den skilte gjenlevende personens alder.
§ 19-6 tredje ledd første punktum skal lyde:
Alderspensjonen skal ikke reduseres hvis den pensjonsgivende årsinntekten er mindre enn to ganger grunnbeløpet.
§ 22-10 fjerde ledd bokstav b skal lyde:
b) attføringsstønad (§ 11-8)
§ 22-12 sjette og syvende ledd oppheves.
§ 22-18 første ledd skal lyde:
Utbetaling skal skje ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter en slik konto. Dersom vedkommende mottar flere ytelser som utbetales av trygdens organer, skal ytelsene utbetales til samme konto. Trygdens organer kan kreve opplysninger om kontonummer fra annet offentlig organ uten hinder av taushetsplikt og opprette et register over kontonumre. Innhentingen av kontonummer og opprettingen av et register kan omfatte også kontonumrene til personer som ikke får utbetalinger som nevnt.
§ 22-18 fjerde ledd skal lyde:
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av denne paragrafen, og kan bestemme at visse saker eller typer av saker skal unntas fra bestemmelsene i første og andre ledd. Det kan videre bestemmes at kontonummer innhentet med hjemmel i første ledd tredje og fjerde punktum skal kunne nyttes ved utbetaling av ytelser uten forhåndsvarsel til mottakeren.
§ 22-19 (ny) skal lyde:
§ 22-19 Utbetaling av små beløp
Dersom en stønad som gis som et engangsbeløp utgjør mindre enn 50 kroner, skal stønaden ikke utbetales. Dersom medlemmet innen 6 måneder får rett til ytterligere stønadsbeløp, og summen av stønadsbeløpene utgjør minst 50 kroner, kan vedkommende kreve at beløpene slås sammen og utbetales under ett. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder for alle stønader som administreres av trygdens organer eller utbetales av dem.
II
I lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven gjøres følgende endringer:
Endringene i § 10-14 andre ledd bokstav b oppheves.
Endringene i § 11-15 andre ledd bokstav b oppheves.
§ 15-14 første ledd første punktum skal lyde:
Overgangsstønad etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning vedkommende mottar ytelser til livsopphold fra folketrygden i form av pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle, alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller tilsvarende ytelser fra utlandet.
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser i lovens del IV pkt. 5 skal lyde:
Endringene i folketrygdloven §§ 15-9 og 16-8 trer i kraft 1. januar 2002.
Endringen i § 17-8 tredje ledd trer i kraft 1. januar 2002, og blir nytt fjerde ledd.
Endringene i folketrygdloven § 15-14 trer i kraft 1. januar 2002 for nye tilfeller. For tilfeller hvor overgangsstønad til enslig forsørger er samordnet med rehabiliteringspenger, eller vilkårene for begge ytelsene er oppfylt per 31. desember 2001, trer endringene i kraft 1. januar 2003.
III
I lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i folketrygdloven gjøres følgende endringer:
§ 10-16 andre ledd bokstav b skal lyde:
b) i den utstrekning medlemmet får barnepensjon etter kapittel 18
§ 10-18 andre ledd skal lyde:
Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.
§ 11-16 andre ledd skal lyde:
Attføringspengene ytes uten reduksjon for innleggelsesmåneden og den påfølgende måneden. Deretter blir attføringspengene redusert med 50 prosent. Den årlige utbetaling av attføringspengene skal likevel ikke være lavere enn 50 prosent av grunnbeløpet.
§ 11-18 andre ledd bokstav b skal lyde:
b) i den utstrekning medlemmet får barnepensjon etter kapittel 18.
§ 11-20 andre ledd skal lyde:
Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.
IV
I lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner gjøres følgende endringer:
§ 18 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Har invaliden rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i første ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 18 nr. 1 sjette ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i fjerde ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
V
I lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres følgende endringer:
§ 23 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Har invaliden rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i første ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp
§ 23 nr. 1 sjette ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i fjerde ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
VI
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse gjøres følgende endring:
§ 36 første ledd andre punktum skal lyde:
Ytelser fra folketrygden som er nevnt i folketrygdloven § 17-8 fjerde ledd er likestilt med arbeidsinntekt.
VII
I lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordningen for apoteketaten gjøres følgende endring:
§ 19 første ledd andre punktum skal lyde:
Ytelser fra folketrygden som er nevnt i folketrygdloven § 17-8 fjerde ledd er likestilt med arbeidsinntekt.
VIII
I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd gjøres følgende endringer:
§ 12 nr. 3 fjerde ledd skal lyde:
Dersom den skadede har rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i annet ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 19 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i annet ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
IX
I lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten gjøres følgende endringer:
§ 6 nr. 2 skal lyde:
2. Dersom både Trygderettens leder og nestlederen har forfall, skal den eldste i ansiennitet av de andre juridisk kyndige medlemmer gjøre tjeneste i lederens sted eller, dersom Trygderetten er inndelt i avdelinger, det juridisk kyndige medlemmet som har lengst ansiennitet som avdelingsleder.
§ 12 nr. 2 skal lyde:
2. Det organ som har truffet det påankede vedtaket, skal, med de unntak som departementet bestemmer, være ankemotpart ved behandlingen av anken i Trygderetten. Rikstrygdeverket skal likevel være ankemotpart for vedtak truffet av trygdekontoret etter andre lover enn folketrygdloven og barnetrygdloven.
I § 14 andre ledd skal ordet «leder» endres til «administrator».
§ 25 skal lyde:
Hvis Trygderettens kjennelse er til gunst for den ankende part, skal retten pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part, inkludert utgifter som Trygderetten er ansvarlig for etter bestemmelsene i lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.
Hvis den ankende part åpenbart uten grunn har fremsatt eller opprettholdt anke, kan retten bestemme at vedkommende helt eller delvis skal bære de utgifter som anken har medført for Trygderetten og ankemotparten.
Saksomkostninger tilkjennes bare når parten har krevd det. Retten tar avgjørelse om saksomkostninger i den kjennelse som avslutter saken.
Rettens avgjørelser om saksomkostninger kan påkjæres separat. Bestemmelsene i tvistemålsloven § 181 gjelder tilsvarende. Kjæremålsrett er den lagmannsrett som er nevnt i § 23 andre ledd i loven her. Fristen for å erklære kjæremål er fire uker fra den dag vedkommende mottok underretning om avgjørelsen.
X
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser
1. Endringene i folketrygdloven §§ 5-8, 8-49 første ledd og 22-18, endringene i trygderettsloven §§ 6, 12, 14 og 25 og endringene i lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover, trer i kraft straks.
2. Ny § 22-19 i folketrygdloven trer i kraft 1. januar 2002 og gis virkning for stønadsbeløp som ikke er utbetalt pr. 31. desember 2001.
3. Endringene i lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover §§ 10-18, 11-16 og 11-20 trer i kraft straks. Endringene i § 11-18 trer i kraft 1. januar 2002 og gjøres gjeldende for nye tilfeller. Endringene i § 10-16 trer i kraft 1. januar 2002 for nye tilfeller, og for tilfeller hvor rehabiliteringspenger er samordnet med etterlatteytelser eller vilkårene for begge ytelsene er oppfylt pr. 31. desember 2001 trer endringene i kraft 1. januar 2003.
4. Endringene i folketrygdloven §§ 5-16, 10-8 tredje ledd bokstav e og f, 11-4, 15-14, 17-8 og 22-10 trer i kraft 1. januar 2002. For etterlatte som mottar ytelser pr. 31. desember 2001 trer endringen i § 17-8 i kraft 1. januar 2003. Endringene i §§ 8-12, 8-14, 8-34, 8-36, 8-38 og 8-39 trer i kraft 1. januar 2002 og skal gjelde for nye tilfeller. Endringene i §§ 8-49 andre ledd og 10-8 tredje ledd ny bokstav g trer i kraft 1. januar 2002 og skal gjelde for nye tilfeller. Endringene i folketrygdloven § 19-6 trer i kraft 1. januar 2002 og skal gjelde også for løpende tilfeller. Endringene i innholdsfortegnelsene til folketrygdloven kapittel 10 og 11 trer i kraft 1. januar 2002.
5. Endringene i lovene om krigspensjonering for militærpersoner § 18, krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 23 og yrkesskadetrygdloven §§ 12 og 19 trer i kraft 1. januar 2002. Departementet fastsetter overgangsregler i forskrift.
6. Endringene i lov om Statens Pensjonskasse § 36 og lov om pensjonsordningen for apoteketaten § 19 trer i kraft 1. januar 2002.
7. Endringene i folketrygdloven §§ 3-25, 3-26, 3-27, 3-28 og 17-10 trer i kraft 1. mai 2002. Endringene i §§ 3-25 og 3-26 gis virkning for barnetillegg som utbetales for tidsrom etter 30. april 2002. Endringen i § 17-10 omfatter dødsfall som har funnet sted tidligere, men ytelsen utbetales tidligst med virkning fra ikrafttredelsestidspunktet.
8. Endringene i folketrygdloven §§ 15-8 og 22-12 trer i kraft 1. august 2002.
Oslo, i sosialkomiteen, den 4. desember 2001
John. I. Alvheim |
Britt Hildeng |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |