Til Odelstinget
Justisdepartementet fremmer i proposisjonen en rekke forslag
til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. De fleste
forslagene har som formål å sikre en hurtigere
straffesaksbehandling. Det foreslås også endringer
i reglene om varetekt.
Departementet går bl.a. inn for at lengstefristen ved
varetektsfengsling forlenges fra 1 til 3 dager. Dette antas å redusere
behovet for varetektsfengsling. Siktede skal så vidt mulig
ha krav på offentlig forsvarer straks det er klart at han
ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen.
Etter forslaget skal ikke bare retten, men også påtalemyndigheten
kunne oppnevne forsvareren. Det foreslås ikke innført
maksimumsgrenser for varigheten av varetekt, men politiet pålegges å gi
en kort redegjørelse for etterforskningen ved begjæring
om forlenget fengsling.
Det fremmes videre forslag som skal sikre en mer betryggende
behandling av spørsmålet om varetektsinnsatte
skal undergis isolasjon, og skal begrense bruken og varigheten av
isolasjon. Isolasjon skal besluttes uttrykkelig av retten, og skal
normalt ikke overstige en periode på to uker før
saken prøves på ny. Fristen er absolutt hvis siktede
er under 18 år. Det gis videre frister for hvor lenge en
person kan holdes sammenhengende isolert, og det foreslås
et særskilt varetektsfradrag i straffen der isolasjon har
vært benyttet.
Det foreslås videre bl.a. nye regler om at hovedforhandlingen
skal avholdes snarest mulig, og normalt starte innen 6 uker i tingretten
og innen 8 uker i lagmannsretten hvis siktede sitter i varetekt
eller var under 18 år da forbrytelsen ble begått.
Det gjøres også visse begrensninger i retten til
fritt forsvarervalg, og adgangen til bevisavskjæring foreslås
noe utvidet.
Det innføres videre en plikt for mistenkte og vitner
til å møte for politiet for å avklare
om de ønsker å forklare seg eller ikke. Videre
foreslås en hjemmel til å avhente og eventuelt
fengsle vitner som er innkalt til hovedforhandling.
Behandlingen av militære straffesaker effektiviseres
ved at den militære påtalemyndighet gis kompetanse
til å beslutte tiltale i fredstid.
Kompetansen til å avgjøre hvem som skal utføre aktoratet
i en del saker overføres fra riksadvokaten til statsadvokaten.
Adgangen til å forsterke tingretten med flere dommere utvides
til også å gjelde for mindre alvorlige saker.
Ankefristen for påtalemyndigheten skal i en del saker utløpe
tidligere enn etter gjeldende rett, og adgangen til å heve
en ankesak utvides. Fristreglene for klager til påtalemyndigheten
over vedtak om å henlegge en sak presiseres.
Strafferammen for naskeri heves slik at privatpersoner får
en utvidet rett til å pågripe butikknaskere.
Justisdepartementet oppnevnte 16. juni 1999 to arbeidsgrupper
som fikk i oppdrag å se nærmere på saksbehandlingstiden
i straffesaker. Flere av de lovgivningstiltak som arbeidsgruppene
vurderte, er allerede fulgt opp. I proposisjonen behandles de fleste øvrige
forslag til lovendringer som de to arbeidsgruppene har foreslått.
Et notat med forslag til en rekke endringer i straffeprosessloven
mv. ble sendt på høring 11. desember
2000.
I januar 2001 ble det såkalte Sanksjonsutvalget nedsatt.
Utvalget skal finne lovbrudd som kan avkriminaliseres, og komme
med forslag til alternative sanksjoner. Utvalget har frist 1. august
2002.
Etter departementets syn bør man avvente effekten av
endringen i straffeloven § 59 om straffutmålingen
ved tilståelser før et utredningsarbeid knyttet
til "plea bargaining" eventuelt settes i gang.
Norske lovbestemmelser om varetektsfengsling og praktiseringen
av reglene har vært kritisert av internasjonale kontrollorganer:
Både Den europeiske torturovervåkingskomité (CPT)
og FNs torturkomité har vært opptatt av bruken
av isolasjon og restriksjoner (brev- og besøksforbud) ved
varetektsfengsling. FNs menneskerettskomité har uttrykt
bekymring for urimelig lang varetektsfengsling i enkelte saker.
Komiteen viser til at norske lovbestemmelser og
praksis ved varetekt og isolasjon har vært kritisert av
internasjonale kontrollorganer, og er tilfreds med at departementet
foreslår endringer som vil sikre at Norge overholder sine
folkerettslige forpliktelser. Stortingets vedtak av menneskerettighetsloven
av 21. mai 1999 innebærer at de sentrale menneskerettighetskonvensjonene
skal gjelde som norsk lov, og komiteen vil understreke betydningen
av at lovgivningen for øvrig følges opp for å unngå motstrid.
Komiteen har merket seg at departementet de siste årene
har prioritert arbeidet med å sikre en hurtigere straffesaksbehandling.
Komiteen understreker at en effektiv straffesaksbehandling både
vil styrke straffens preventive effekt og øke tilliten
til rettssystemet, og er tilfreds med at arbeidet har resultert
i en rekke forslag som samlet kan øke effektiviteten i
straffesakskjeden.
Begge arbeidsgruppene mener at det bør innføres fristregler
for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. Det
påpekes imidlertid at dersom de underliggende forhold,
for eksempel etterforskings- og påtalekapasitet, er slik
at fristene ikke lar seg overholde, vil fristregler bare bli et
slag i luften. Fristregler kan også virke styrende på prioriteringen
av ulike sakstyper, og det er ikke gitt at den gjennomsnittlige
saksbehandlingstid totalt sett vil bli kortere.
Departementet er enig i disse betraktningene.
En pågrepet person skal etter gjeldende rett "snarest
mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen" fremstilles
for forhørsretten. Hvis fristen ikke holdes, skal grunnen
til det opplyses i rettsboken. Utløper fremstillingsfristen
på en lørdag eller en helligdag, forlenges den
til nærmeste virkedag. Loven stiller ikke opp noen absolutt
lengstefrist for å fremstille pågrepne personer
for retten.
Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5
nr. 3 har den som er arrestert rett til "promptly" å bli
fremstilt for en domstol. Praksis fra Menneskerettsdomstolen taler
for at en fremstilling eller løslatelse fire dager etter
pågripelse vil være helt i ytterkant av hva som
kan godtas i forhold til bestemmelsen. Grensen for hva som regnes
som "promptly", vil imidlertid variere fra sak til sak.
I proposisjonen pkt. 4.1.3 gjennomgås reglene i Sverige,
Danmark, Nederland og England. Fremstillingsfristen i disse landene
varierer fra 24 timer til 3 dager og 15 timer.
Arbeidsgruppe I foreslår at fremstillingsfristen for varetekt
forlenges til fire dager fra pågripelsen i en prøveperiode
på tre år. Tanken bak forslaget er at en lengre
frist for fremstilling totalt sett vil medføre færre fengslinger
og færre døgn i arrest/fengsel. Sverige
har tilsvarende regler. Arbeidsgruppen mener at praktiseringen av
reglene bør følges opp med enkelte kontrolltiltak.
Målinger bør foretas for å undersøke
hvordan ordningen praktiseres. Videre bør den siktede ha
krav på forsvarer når han ikke blir løslatt
senest dagen etter pågripelsen.
Departementet var i høringsnotatet enig i at en lengre
fremstillingsfrist kan bidra til å redusere den samlede
varetektstiden og gikk inn for en utvidelse i en prøveperiode
på 3 år. Departementet var i tvil om hvor lang
fremstillingsfristen burde være, men foreslo at den utvides
til 72 timer. Hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 tilsier at man i
tillegg til den absolutte fristen viderefører kravet om
at fremstilling må skje "snarest mulig". Fengsling ut over
72 timer, for eksempel hvis fristen løper ut på lørdag
eller helligdag, skulle bare helt unntaksvis være tillatt.
Høringsinstansene er delt i synet på om fremstillingsfristen
bør forlenges eller ikke. Et flertall av instansene støtter
forslaget, og de aller fleste av disse er enig i at lengstefristen
skal være 72 timer/tre dager. De fleste av de
høringsinstanser som går imot å forlenge fremstillingsfristen,
fremhever at en slik utvidelse er rettssikkerhetsmessig betenkelig.
Departementet viser til at høringsinstansene er delt
i troen på om den totale bruken av frihetsberøvelse
under etterforskningen vil bli redusert hvis fremstillingsfristen
utvides. På bakgrunn av en totalvurdering av uttalelsene
og erfaringene fra Sverige, holder departementet fast ved at man
bør kunne regne med en slik reduksjon.
Bestemmelsen i gjeldende lov om at grunnen til forsinkelsen må opplyses
i rettsboken hvis fremstilling skjer senere enn dagen etter pågripelsen
videreføres. Departementet forutsetter for øvrig
at det bare unntaksvis er aktuelt å vente med å fremstille
den siktede til lengstefristen løper ut.
Departementet drøfter om utvidelsen av lengstefristen
bør gjelde generelt, eller bare for noen typer av forbrytelser
avhengig av hvor alvorlig saken er, men foreslår ingen
slik sondring.
Det foreslås i proposisjonen at fremstillingsfristen utvides
til 3 dager etter pågripelsen, og at fristen skal være
absolutt, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 183.
Den siktede skal straks løslates hvis fremstilling ikke
kan skje innen den absolutte fristen. Det presiseres videre i loven
at kjæremål over kjennelser om varetektsfengsling
skal behandles snarest mulig.
Departementet holder fast ved at en endring i reglene om fremstillingsfristen
bør etterkontrolleres, men mener det ikke er nødvendig å gjøre
lovendringen tidsbegrenset.
Komiteen har merket seg at departementet går
inn for å utvide fremstillingsfristen for varetekt til
tre dager etter pågripelsen. Etter departementets vurdering kan
dette bidra til å redusere den totale bruken av frihetsberøvelse
under etterforskningen. Slik komiteen ser det vil en utvidet fremstillingsfrist
gi politiet bedre tid til å etterforske, herunder å sikre
bevis, eller sjekke den mistenkte ut av saken slik at varetekt blir
unødvendig. I tillegg vil retten få et bedre grunnlag
for å vurdere fengslingsspørsmålet.
Komiteen slutter seg til forslaget om at denne fristen skal være
absolutt, og at det fremdeles skal stå i loven at fremstilling
må skje snarest mulig. Dette er etter komiteens mening
nødvendig i forhold til EMKs regler, og komiteen vil understreke
at det bør utvises varsomhet med å vente med fremstilling
i så lang tid som den nye fristen åpner for. Fristen
bør først og fremst være forbeholdt de
saker der etterforskningen er spesielt komplisert.
Komiteen støtter departementets forslag om etterkontroll
av endringen i fremstillingsfristen for å vurdere om endringen
har virket etter intensjonene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil vise til at en utvidelse av tidsfristen for fremstilling
ligger i yttergrensen av det EMK tillater. Disse medlemmer vil likevel
støtte forslaget om utvidelse til 3 dager fordi denne bestemmelsen
gjøres absolutt og den sannsynligvis vil medføre at
behovet for varetektsfengsling blir redusert. Disse medlemmer forutsetter
at det foretas en etterkontroll som sluttføres to år
etter lovens ikrafttredelse, og som gir dokumentasjon på om
behovet for frihetsberøvelse under etterforskningen er
blitt mindre. Disse medlemmer er innstilt på at dersom
det viser seg at utvidelsen av fremstillingsfristen ikke vil redusere
behovet for varetekt, vil det være naturlig å gå tilbake
til den opprinnelige fristen på 24 timer.
En pågrepet person har i dag som hovedregel ikke krav
på forsvarer på det offentliges bekostning før
han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling. Bare dersom "særlige
grunner taler for det", kan retten oppnevne en forsvarer til å bistå den
siktede før fremstilling, for eksempel under politiavhør.
Arbeidsgruppen foreslår at den siktede skal ha krav
på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han
ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.
I høringsnotatet støttet departementet arbeidsgruppens
forslag. En slik ordning kan imidlertid by på enkelte praktiske
problemer. Dette taler for at forsvarer bør kunne oppnevnes
av andre enn retten hvis det vil forsinke saken å vente
på rettens beslutning. Departementet foreslo at politiet
burde få en generell kompetanse til å oppnevne
forsvarer for pågrepne personer. Begrensningen i dagens
lov om at forsvarer for forhørsretten skal oppnevnes "så vidt
mulig", videreføres. Det ble ikke foreslått noen
særregler om forsvarers rett til å få innsyn
i, eller til å få kopi av saksdokumentene.
Under forutsetning av at fremstillingsfristen utvides, støtter
alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet
forslaget om å gi den siktede rett til offentlig forsvarer
dersom han ikke er fremstilt for varetektsfengsling - eller løslatt
- innen 24 timer etter pågripelsen. Ingen mener at retten
bør inntre senere enn etter 24 timer, mens noen mener at
den bør inntre før. De fleste høringsinstansene
enten støtter uttrykkelig eller har ikke innvendinger mot
at politiet gis rett til å oppnevne forsvarer.
Departementet foreslår i proposisjonen at forsvareren
så vidt mulig skal oppnevnes straks det er klart at den
pågrepne skal holdes i mer enn 24 timer. Både politiet
og retten bør ha kompetanse til å oppnevne forsvarer
for personer som er pågrepet, men politiet bør
overlate dette til retten med mindre det er vanskelig å trekke
inn domstolen på det aktuelle stadiet i saken. Har den
siktede ikke ønske om noen bestemt forsvarer bør
en fast forsvarer oppnevnes hvis det er mulig. Forsvareren bør
velges ut etter tilfeldighetsprinsippet. Retten skal fortsatt kontrollere og
honorere salærregningen for forsvareren.
Komiteen støtter forslaget om at siktede
skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning
dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.
Dette vil utgjøre en viktig kontrollfunksjon så lenge
siktede ikke har vært fremstilt for retten. At den pågrepne får
oppnevnt en forsvarer tidligere, vil være en motvekt til
de negative sidene ved en utvidet fremstillingsfrist. Forsvareren
kan virke som en pådriver overfor politi- og påtalemyndighet
og til en viss grad få innsikt i etterforskningen. Av effektivitetshensyn
er komiteen enig i forslaget om at det bør være
adgang for påtalemyndigheten til å oppnevne forsvarer.
Prinsippet om fritt forsvarervalg vil ellers bli lagt til grunn.
Gjeldende rett har ingen regler om når fengslingsbegjæringer
skal sendes retten. Arbeidsgruppen viser til at i Sverige skal begjæringen
leveres retten dagen før fengslingsmøtet, og mener
denne regelen bør kopieres. Siden departementet går
inn for at fremstillingsfristen skal være tre dager, og
ikke fire slik arbeidsgruppen gikk inn for, foreslås det
ikke noen regel om når fengslingsbegjæringen skal
sendes retten. Ingen av høringsinstansene har gått
inn for at det lovfestes en slik regel.
Er den siktede varetektsfengslet når det avsies ubetinget
dom på frihetsstraff, kan han fortsatt holdes fengslet
i fire uker hvis ikke retten bestemmer noe annet (straffeprosessloven § 187).
Etter arbeidsgruppens syn bør § 187 endres til
også å omfatte pågrepne hvis fremstillingsfristen
utvides. Departementet peker på at saker hvor den siktede
bare har vært pågrepet, skiller seg fra sakene
hvor han er varetektsfengslet. Bare i de sistnevnte sakene har retten
tidligere behandlet spørsmålet om fengsling. Etter
departementets syn skulle det ikke være behov for en særregel
i § 187 slik arbeidsgruppen foreslår.
Siktede som er fengslet når hovedforhandlingen begynner,
kan videre holdes fengslet til dom er avsagt selv om fengslingstiden
i mellomtiden løper ut. Hensynene mot å endre § 187 gjelder
også i forhold til denne regelen.
De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig
departementets syn eller har ingen innvendinger. Enkelte høringsinstanser
mener at fengslingsbegjæringen bør kunne fremmes
direkte under hovedforhandling. Departementet holder fast ved at
det praktiske behovet er så lite at det ikke er grunn til å foreta
lovendring, men vil holde spørsmålet under oppsikt.
Arbeidsgruppen fremhever at en eventuell endring av fremstillingsfristen
ikke må lede til at siktede kan holdes lengre i politiarrest
enn nå. Høringsinstansene gir gjennomgående
uttrykk for at de er enige i at bruken av politiarrest ikke skal øke,
men noen instanser peker på en rekke praktiske problemer.
Departementet understreker at det er en klar forutsetning for
forslaget om å utvide fremstillingsfristen at bruken av
politiarrest ikke skal øke i forhold til i dag. For å sikre
dette, har departementet i utkastet til § 183 i
straffeprosessloven tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette
forskrift om bruken av politiarrest. Totalt sett er det ikke grunn
til å vente noen økning i behovet for fengselsplasser
hvis alle departementets forslag blir vedtatt - heller tvert imot.
Eventuelt praktiske problemer med å overføre en
pågrepet person fra politiarrest før han fremstilles
for varetektsfengsling, kan reduseres ved å heve standarden
i noen politiarrester.
Komiteen viser til at det fra flere hold, bl.a. fra FNs
torturkomité, har blitt reist kritikk av bruken av politiarrest,
som i flere tilfeller har strukket seg over urimelig lang tid. Komiteen
imøteser forskrifter om bruken av politiarrest, og mener
det her er et behov for klare retningslinjer.
Gjeldende rett har ingen maksimumsgrense for hvor lenge en person
kan holdes i varetekt. EMK artikkel 5 nr. 3 har heller ingen slik
maksimumsgrense. Ut fra praksis synes det som om maksimumsgrensen
i forhold til EMK går ved om lag fire år.
Arbeidsgruppen anbefaler ikke at det innføres maksimumsgrenser
for hvor lenge en person kan holdes i varetekt. Variasjonen mellom
sakene er stor, og selv om man kan tenke seg frister med ulik lengde
for ulike sakstyper, er det problematisk å fastsette frister som
gir den riktige balanse.
Under høringen gikk de fleste av de instansene som uttalte
seg om dette imot at det innføres maksimumsgrenser for
varigheten av varetekt.
Departementet ser godt argumentene for å innføre en
lengstefrist for varetekt. Men som arbeidsgruppen og det store flertallet
av høringsinstanser, mener departementet at ulempene likevel
er så store at det ikke bør innføres
en slik frist. Særlig legges det vekt på at lengden
av varetektstiden i stor grad ligger utenfor politiet og påtalemyndighetens
kontroll.
Komiteen merker seg at departementet ikke ønsker å innføre
en maksimumsgrense for varetekt. Komiteen er enig i de betraktninger
som gjøres, og understreker at behovet for fortsatt varetekt
vil være gjenstand for rettslig prøving med jevne
mellomrom, i tillegg til at praksis ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen
(EMD) vil sette grenser for varetektstidens lengde. Dersom man innfører
en absolutt lengstefrist, mener komiteen man vil binde seg opp i for
stor grad med tanke på spesielt komplekse saker som kan
oppstå fra tid til annen. Dette vil særlig være aktuelt
i alvorlige narkotikasaker hvor siktede har liten eller ingen tilknytning
til Norge, og unndragelsesfaren er stor.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) om lovtiltak mot
terrorisme og de store utfordringene verdenssamfunnet står
overfor i kampen mot terror og de trusler dette medfører.
På denne bakgrunn er det også viktig at norsk
politi har et så fleksibelt regelverk som de grunnleggende
menneskerettigheter tillater for å etterforske og hindre
mulige terroranslag i Norge. Her vil muligheten til å holde
personer mistenkt for å være involvert i terrorvirksomhet
i varetekt, være av avgjørende betydning, og en
absolutt lengstefrist kan være uheldig i denne typen saker.
Beslutter retten å fengsle den siktede, skal den etter
gjeldende regler fastsette en tidsfrist for fengslingen. Fristen
skal være så kort som mulig og må ikke overstige
4 uker. Retten kan forlenge fengslingen med inntil 4 uker av gangen.
Dersom etterforskningens art eller andre særlige forhold
tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være
uten betydning, kan retten sette en lengre frist. Straffeprosessloven
(Strpl) § 170 a fastsetter at fengsling ikke må være
et uforholdsmessig inngrep.
EMK artikkel 5 nr. 4 krever at enhver som er pågrepet
eller berøvet sin frihet skal ha rett til å anlegge sak
slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli
avgjort av en domstol. Det er innfortolket et krav om regelmessige
prøvinger av fengslingsgrunnlaget.
Arbeidsgruppe I viser til at i Sverige er "normalfristen" for
varetektsfengsling 14 dager. Gruppen mener gode grunner kan tale
for å erstatte den någjeldende fire-ukersfrist
med en frist på to uker selv om en slik ordning vil føre
til merarbeid ved hyppigere rettsmøter. En normalfrist
på to uker kan eventuelt innføres for en prøveperiode
på tre år.
Det er ulike syn blant høringsinstansene. Et flertall
advarer mot forslaget. Hovedinnvendingen er at en slik endring vil
være ressurskrevende og føre til en tregere saksbehandling.
Etter departementets mening gir dagens ordning et fleksibelt
system, og departementet går ikke inn for å redusere
fristen. Departementet understreker betydningen av at retten tar
sitt ansvar alvorlig, og at fristen skal settes til 4 uker bare
hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Det pekes på at
en mellomløsning kunne være å redusere
fristen bare i saker der det er bevisforspillelsesfare, eller å forkorte
normalfristen til 2 uker bare ved første gangs fengslinger,
men departementet går under noe tvil ikke inn for dette.
I Sverige er det slik at retten, når den mener å ha tilstrekkelig
oversikt over saken, fastsetter et tidspunkt for når eventuell
tiltale skal være tatt ut. Konsekvensen av at tiltale ikke
foreligger innen fristen, er at retten løslater siktede
med mindre påtalemyndigheten kan anføre gode grunner
for forsinkelsen. Arbeidsgruppen mener at tilsvarende regler neppe
passer i Norge, og at tiltale fortsatt eksklusivt bør høre
under påtalemyndigheten. De aller fleste høringsinstanser går
enten imot å innføre en slik ordning eller har
ikke uttalt seg om det. Departementet finner etter dette at det
ikke bør innføres en slik ordning i Norge. Derimot er
departementet enig med arbeidsgruppen i at retten bør være
mer aktiv i sin kontroll med fremdriften i etterforskningen.
Arbeidsgruppen er videre opptatt av at rettens grunnlag for å avgjøre
spørsmålet om fortsatt fengsling bør
bli bedre. I tillegg til informasjon om når saken ventes
ferdig etterforsket, bør det kreves at begjæringen
gir en kortfattet redegjørelse for den etterforsking som
er foretatt siden forrige rettsmøte, og hvilken etterforsking
som gjenstår. De fleste høringsinstanser er positive
til en slik ordning, men er delt i synet på om ordningen
bør lovfestes eller ikke. Etter departementets syn er det
viktig at retten får best mulig grunnlag for å føre
kontroll med fremdriften i etterforskningen. Departementet foreslår
etter dette å ta inn en bestemmelse som nevnt i straffeprosessloven § 185
annet ledd.
Komiteen viser til at normalfristen for varetektsfengsling
i Sverige er 14 dager, og at dette gjelder også for forlengelser.
I proposisjonen drøftes mulighetene for å innføre
en slik frist også i Norge, blant annet fordi dette kan
sikre en bedre fremdrift i politiets etterforskning. Departementet,
i likhet med en rekke høringsinstanser, ønsker
likevel ikke å innføre en slik frist.
Komiteen støtter flertallet av høringsinstansene som
mener dette vil påføre både domstolene,
politiet og påtalemyndigheten merarbeid. Antallet fremstillinger
vil øke og legge beslag på store ressurser både
hos politi, påtalemyndighet og rettssystemet. Dagens system
har den fleksibilitet man ofte er avhengig av under etterforskningen
av kompliserte saker, men komiteen vil understreke at adgangen til å sette
fristen til 4 uker bør brukes med varsomhet, og kun benyttes
hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Komiteen mener
rettssikkerheten til den siktede blir ivaretatt i tilstrekkelig
grad gjennom straffeprosessloven § 170 a
som fastsetter at fengslingen ikke må være et uforholdsmessig
inngrep.
For å sikre at retten får opplysninger om etterforskningen
og fremdriften i denne, foreslår departementet at det tas
inn en regel i § 185 som pålegger påtalemyndigheten å ta
inn dette i begjæring om forlengelse av varetektstiden.
Komiteen mener dette ikke pålegger påtalemyndigheten
vesentlig ekstraarbeid, men tvert om kan være en nyttig
gjennomgang av etterforskningen og status i saken. Dette vil også gi retten
et bedre grunnlag for å vurdere behovet for fortsatt fengsling.
Retten kan i den utstrekning hensynet til etterforskningen i
saken tilsier det, bestemme at den fengslede skal ilegges brev-
eller besøksrestriksjoner (straffeprosessloven § 186
annet ledd). Det samme kan bestemmes for tilgang til aviser og kringkasting.
Nektelse av samvær med andre innsatte reguleres i fengselsreglementet:
Varetektsinnsatte som av retten er ilagt brev- og besøksrestriksjoner,
skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om forbud
mot tortur vil kunne begrense adgangen til å isolere varetektsinnsatte.
Bruk av isolasjon er i seg selv ikke i strid med reglene i EMK.
Derimot vil bruken av isolasjon i en konkret sak kunne være
konvensjonsstridig.
Arbeidsgruppe I uttaler bl.a. at det er åpenbart at restriksjoner
- og særlig isolasjon - kan innebære en betydelig
belastning for den fengslede. På den annen side medfører
hensynet til kriminalitetsbekjempelsen at man ikke kan gi avkall
på bruk av restriksjoner.
Justisdepartementets varetektsstatistikk for 1999 viser at restriksjoner
ble brukt ved 41 pst. av førstegangsfengslingene.
I mer enn halvparten av tilfellene varte restriksjonene mindre enn
15 dager. Riksadvokaten har også innskjerpet rutinene for å begjære
restriksjoner.
Arbeidsgruppen viste til et dansk lovforslag om endrede frister
ved bruk av varetektsfengsling med isolasjon. Etter arbeidsgruppens
syn burde tilsvarende lovendring vurderes her i landet. De danske
reglene inneholder dels generelle vilkår for å beslutte
fengsling med isolasjon, dels er det fastsatt maksimumsgrenser for
hvor lenge slik fengsling kan vare. Fordi varetektsfengsling med
isolasjon er svært inngripende, foreslås et ekstra
fradrag i varetektstiden på én dag for hvert påbegynte
tredje døgn den domfelte har sittet isolert.
Departementet ga i høringsnotatet sin tilslutning til
arbeidsgruppens vurderinger. Etter det danske forslaget kan isolasjon
besluttes bare når den arresterte er fengslet pga. fare
for bevisforspillelse. Dessuten gjelder det et særlig forholdsmessighetskrav
ut over det alminnelige kravet. Det er understreket at man må være
meget tilbakeholden med å bruke isolasjon overfor unge
lovbrytere.
Etter departementets syn bør den norske straffeprosessloven
få en bestemmelse om isolasjon etter mønster av
dansk rett. Rettssikkerhetshensyn tilsier at retten tar uttrykkelig
standpunkt til spørsmålet om isolasjon, og at
loven fastsetter vilkår for når isolasjon skal
besluttes. Isolasjon bør brukes bare når fengslingsgrunnen
er bevisforspillelsesfare, og når varetektsfengsling i
seg selv ikke er nok til å hindre at den siktede forspiller
bevis. Departementet foreslår ikke at det lovfestes et
særskilt proporsjonalitetskrav. Det vises til at straffeprosessloven § 170 a
på generelt grunnlag stiller opp et proporsjonalitetskrav:
Jo mer inngripende et tvangsmiddel er, desto mer skal det til for å bruke
det. Adgang til å benytte isolasjon skal gjelde også overfor
siktede som er under 18 år, men bare når det er
særlig påkrevd.
Delvis isolasjon vil si at den fengslede ikke får ha samvær
med bestemte andre innsatte. Slik isolasjon er langt mindre inngripende
enn fullstendig isolasjon, og departementet går inn for
at en ny bestemmelse om isolasjon bare skal gjelde for fullstendig
isolasjon.
Departementets forslag får i hovedsak massiv støtte
under høringen. Bare noen få instanser har innvendinger
mot enkelte deler av forslaget. Ny bestemmelse om fullstendig isolasjon
gis i § 186 a.
Det danske forslaget har bl.a. tidsbegrensninger for sammenhengende
isolasjon som varierer fra 4 uker til 3 måneder avhengig
av strafferammen på det aktuelle lovbruddet. Unntaksvis
kan isolasjon forlenges ut over 3 måneder i de alvorligste
sakene. Hvis arrestanten er under 18 år, gjelder imidlertid
en absolutt maksimalfrist for sammenhengende isolasjon på 8
uker.
Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at det i
Norge innføres fristregler for isolasjon etter mønster av
dansk rett, men med visse justeringer. Forslaget fikk bred støtte
under høringen. Departementet legger også stor
vekt på at internasjonale kontrollorganer har anbefalt
Norge å sette i verk tiltak for å redusere bruken
av isolasjon.
I høringsbrevet ble det foreslått at isolasjon
ved første gangs fastsettelse ikke kan besluttes for mer
enn 2 uker, og at isolasjonen deretter kan forlenges for inntil
4 uker av gangen, men likevel bare for inntil 2 uker dersom den
siktede er under 18 år. Det foreslås i proposisjonen
at begge fristene som hovedregel settes til 2 uker. Bare dersom
særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving
etter 2 uker er uten betydning - og den siktede er fylt 18 år
- kan isolasjon besluttes for inntil 4 uker av gangen.
Høringsinstansene er noe mer delt i synet på hvor lange
lengstefristene for den totale bruken av isolasjon skal være,
og på om fristene skal være absolutte eller ikke.
I høringsnotatet var det angitt 3 kategorier av frister.
Under høringen er det antydet at lovteksten ved dette blir
unødvendig komplisert.
Departementet går inn for at strafferammene anvendes
som avgrensningskriterium for isolasjonsperiodene. Det foreslås
i proposisjonen to kategorier av frister for sammenhengende isolasjon:
en frist på 6 uker for saker med en strafferamme inntil
6 år og en frist på 12 uker for saker med en høyere
strafferamme. Fristene er ikke absolutte, men unntaksreglene er snevre.
For ungdom under 18 år foreslås likevel en maksimalgrense
på 8 uker.
Kjennelser om isolasjon skal etter dagens regler angi på hvilken
måte etterforskningen vil bli skadelidende hvis ikke den
fengslede blir underlagt forbud og kontroll. Det skal også gå frem
av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Tilsvarende regler bør gjelde ved fullstendig isolasjon
etter den nye § 186 a.
Straffeprosessloven § 187 a foreskriver
at den som er fengslet skal løslates så snart
grunnen til fengslingen er falt bort, eller når fengslingsfristen
har løpt ut. En tilsvarende regel gis også for
isolasjon og restriksjoner.
Ved den danske revisjonen ble det innført særregler
om varetektsfradrag i saker hvor den fengslede har vært
underlagt isolasjon. Straffen blir etter reglene redusert med en
dag ekstra for hvert 3. døgn den dømte har vært
isolert. Høringsinstansene er delt i synet på om
en tilsvarende bestemmelse bør innføres i norsk rett,
og hvor stort et ekstra fradrag eventuelt bør være.
Etter departementetssyn er det rimelig å gi
et ekstra varetektsfradrag ved fullstendig isolasjon ettersom varetekt
i isolasjon er vesentlig mer byrdefullt enn annen varetekt. Departementet
foreslår at to dager i varetekt skal gi krav på én
dags ekstra fradrag, jf. lovutkastet til straffeloven § 60.
Komiteen mener hensynet til en effektiv
kriminalitetsbekjempelse i noen tilfeller må veie tyngre
enn den belastningen restriksjoner kan medføre for den fengslede.
Komiteen ønsker derfor at det fremdeles skal være
adgang til å ta i bruk restriksjoner når dette er
påkrevd av hensyn til etterforskningen.
Komiteen viser til sine merknader under pkt. 2.2 og den kritikken
som har kommet fra internasjonale kontrollorganer vedrørende
norske bestemmelser om isolasjon. Komiteen ser på bakgrunn
av dette, samt det inngrep isolasjon kan være for den enkelte,
et klart behov for å foreta visse endringer i bestemmelsene
om den mest inngripende form for varetekt.
Departementets forslag om innføring av isolasjonsfrister
vil etter komiteens mening føre til at reglene samsvarer
med EMK.
På bakgrunn av det inngrep total isolasjon er for den
enkelte, synes komiteen det er rimelig at det gis et ekstra varetektsfradrag
ved fullstendig isolasjon, som foreslått i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti stiller
spørsmål ved om bruk av full isolasjon i forbindelse
med straffesaker i det hele tatt er nødvendig, da delvis
isolasjon med brev- og besøkskontroll synes som en mer
hensiktsmessig ordning. Isolasjon kan innebære betydelig
psykisk belastning for den som isoleres fra omverdenen. Dette medlem
vil fremheve at selv etter kortvarig full isolasjon får
enkelte alvorlige psykiske plager, herunder svært aggressiv
adferd. Dette medlem vil også fremheve at norsk praksis
med isolasjon under varetekt synes å ha gått for
langt, jf. flere kritiske rapporter om dette fra FNs torturovervåkningskomité.
Norge er dessuten ett av svært få land som praktiserer
full isolasjon. Dette medlem er usikker på om de landene
som ikke praktiserer full isolasjon har større problemer
enn norsk politi med å oppklare forbrytelser.
Dette medlem vil med dette fremheve at den fremlagte proposisjonen
med fordel kunne redegjort nærmere for det konkrete behovet
for isolasjon. Dette medlem vil videre fremheve at isolasjon ikke
skal kunne brukes for å hindre siktede i å tilpasse
sin egen forklaring til de øvrige bevis i saken, da dette
etter høyesterettspraksis ikke faller inn under begrepet
"bevisforspillelse", jf. Rettstidende 1996 side 1089. Fare for gjensidig
samordning mellom flere siktede må stå i samme
stilling. Dette medlem er videre av den oppfatning at det må konkret
påvises hvilke bevisforspillelsesmuligheter som skal forhindres
ved bruk av isolasjon. En unnlatelse av en slik nærmere
påvisning vil lett være i strid med EMK.
Dette medlem vil fremheve at de foreslåtte endringer
om isolasjon går i riktig retning, da de gir et noe bedre
vern for den siktede. Dette medlem vil av disse grunner støtte
de fremlagte forslag om isolasjon, men presiserer at forslagene
med fordel kunne gått adskillig lengre i den siktedes favør.
Departementet foreslo i høringsbrevet, i samsvar med
arbeidsgruppens forslag, at det innføres frister for påtalevedtak
i saker mot lovbrytere under 18 år. Forslaget innebar at
tiltalespørsmålet normalt skal avgjøres
senest innen 6 uker etter at noen er å anse som mistenkt
i saken.
Riksadvokaten uttaler at han overfor politi- og påtalemyndigheten
har gitt anvisning på en slik frist, og mener at erfaringene
med den interne fristen bør evalueres før lovbestemmelser
eventuelt vedtas. Departementet er enig
i dette, og fremmer ikke forslaget i proposisjonen.
Loven setter ingen frister for å avholde hovedforhandling.
Men det er forutsatt i straffeprosessloven § 275
at hovedforhandling i tingretten normalt skal berammes senest to
uker etter at saken kom inn til retten.
Under arbeidet med straffeprosessloven foreslo departementet
regler om frister for å avholde hovedforhandling både
i tingretten og i lagmannsretten. Forslaget ble vedtatt i Stortinget,
men før det var satt i kraft, ble § 275
endret til den ordlyd bestemmelsen har i dag. Begrunnelsen var at
det i mange saker ikke ville være praktisk mulig å følge
de fastsatte tidsfristene.
Arbeidsgruppe II mener at det er hensiktsmessig å innføre
frister for å avholde hovedforhandling, og at slike fristregler
ikke kan antas å kreve så stor tilførsel av
ressurser til domstolene som det ble antatt da lovvedtaket om dette
ble opphevet i 1985. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid
at det i denne omgang bare gis faste frister i saker mot unge lovbrytere
og i saker der siktede er undergitt varetektsfengsel. Det foreslås
at hovedforhandling i by- og herredsretten i disse sakstypene skal
være påbegynt senest 8 uker etter at saken kom
inn til retten. I lagmannsretten foreslås fristen satt til
12 uker fra anken er besluttet fremmet. Overskridelse av fristen
skal anmerkes i rettsboken med angivelse av årsak. Fristoversittelsen
skal ellers ikke ha noen rettslig betydning.
I høringsbrevet gikk departementet i hovedsak inn for å følge
opp forslagene fra arbeidsgruppen. Fristen for behandling i tingretten
ble imidlertid foreslått satt til 4 uker i saker mot unge
lovbrytere og til 6 uker i varetektssakene. Når det gjelder
lagmannsretten foreslo Justisdepartementet at fristen ble satt til
8 uker fra anke er besluttet henvist.
For å hindre at innføring av frister gjør
at andre straffesaker blir skjøvet ut i tid, har arbeidsgruppen foreslått å la
dagens berammingsfrist på to uker i tingretten stå ved
lag, samt å gi en tilsvarende frist for lagmannsretten.
Departementet støttet i høringsbrevet dette forslaget.
Et stort flertall av høringsinstansene går
inn for at det skal lovfestes frister for å avholde hovedforhandling.
Flere av de som går imot forslaget peker på at
de aktuelle sakene allerede prioriteres høyt, og mener
de foreslåtte fristene vil påføre påtalemyndighet
og domstoler merarbeid og føre til dårlig kapasitetsutnyttelse. Noen
foreslår som et alternativ til frister at det blir reservert
tid til en eventuell ankesak samtidig som saken blir berammet. Høringsuttalelsene
refereres i proposisjonen pkt. 6.4.
En rekke høringsinstanser har gitt uttrykk for skepsis
til lengden på de foreslåtte fristene. Departementet
går etter dette inn for en frist på seks uker
for å avholde hovedforhandling for tingretten i begge de aktuelle
grupper av saker. Den foreslåtte fristen i lagmannsretten
på 8 uker opprettholdes.
Departementet peker på at praktiske hensyn taler for å forhåndsberamme
hovedforhandlinger. Etter departementets syn åpner gjeldende
rett for forhåndsberammelser, og det er ikke noe stort
behov for å lovfeste en regel om dette.
Komiteen har merket seg forslaget fra
departementet om å innføre frister for avholdelse
av hovedforhandling for visse sakstyper. For de nevnte sakstyper,
dvs. mot unge lovbrytere og i saker der siktede sitter i varetekt,
melder det seg spesielle behov som gjør det ekstra viktig
med en rask behandling av saken. Komiteen vil understreke
viktigheten av at en pådømmelse skjer raskt etter
lovbruddet, noe som vil øke straffens preventive effekt.
Arbeidsgruppe II tar i forlengelsen av spørsmålet om å innføre
frister for å avholde hovedforhandling opp spørsmålet
om det bør gjøres enkelte begrensninger i reglene
om det frie forsvarervalget. Det følger av gjeldende straffeprosesslov § 102
at retten kan oppnevne en annen forsvarer enn den siktede ønsker
dersom det ellers ville oppstå "vesentlig forsinkelse".
Etter arbeidsgruppens oppfatning er dette et unødig stramt
vilkår.
Departementet var i høringsnotatet enig med arbeidsgruppen
i at reglene om fritt forsvarervalg bidrar til å forsinke
mange straffesaker. Hensynet til en hurtig straffesaksavvikling
må imidlertid veies mot hensynet til det frie forsvarervalg.
Det antas ikke å være i strid med EMK art. 6 nr.
3 c om rett til fritt forsvarervalg at retten gis adgang til å bytte
ut forsvarer dersom siktedes valg medfører at fristen for å avholde
hovedforhandling blir overskredet. Andre land har frister for avholdelse
av hovedforhandling som er til dels betydelig kortere enn dem som
foreslås innført i Norge.
På denne bakgrunn gikk Justisdepartementet inn for at
retten skal ha adgang til å oppnevne en annen forsvarer
enn den siktede ønsker dersom siktedes ønske medfører
at man overtrer fristene for avholdelse av hovedforhandling. Begrensningen
i retten til fritt forsvarervalg skal imidlertid gjelde generelt,
dvs. også for andre saker enn de det innføres
frister for. Departementet foreslo etter dette å endre
uttrykket "vesentlig forsinkelse" i straffeprosessloven § 102
til "nevneverdig forsinkelse". Det foreslås de samme endringer i
reglene om bistandsadvokat som i reglene om forsvarer.
De fleste høringsinstanser som uttaler seg, støtter forslaget
i høringsnotatet. Enkelte høringsinstanser anfører
imidlertid at problemet i dag er at domstolene ikke benytter de
muligheter straffeprosessloven allerede gir. Det pekes også på at
det ikke bare er forsvarervalget som fører til at en sak
blir forsinket. I en del saker er også påtalemyndigheten
forhindret fra å møte innen rimelig tid.
Departementet er ikke i tvil om at det frie forsvarervalg bidrar
til å forsinke mange saker, men understreker at det bør
legges opp til rutiner som gjør at det bare er aktuelt å oppnevne
en annen forsvarer enn den siktede ønsker i de saker hvor
forsvareren er den reelle årsaken til forsinkelsen.
Departementet foreslår i proposisjonen en noe annen
ordlyd i straffeprosessloven § 102 enn foreslått
i høringsbrevet. Retten bør kunne oppnevne en
annen forsvarer dersom oppnevnelsen av den ønskede forsvareren
vil føre til "forsinkelse av betydning for saken", herunder
til overskridelse av fristene for avholdelse av hovedforhandling.
Departementet ønsker å markere at det skal foretas
en viss innstramming av det frie forsvarervalg sammenliknet med
dagens praksis. Samtidig vil man understreke at det frie forsvarervalg
fremdeles skal være den klare hovedregelen.
Komiteen er kjent med at reglene om
det frie forsvarervalg bidrar til å forsinke mange straffesaker. Det
er ofte et fåtall profilerte forsvarsadvokater som ønskes
av et større antall siktede, og dette har medført en
større saksmengde enn mange advokater har kapasitet til
innen rimelig tid. Komiteen er enig
i at en oppmykning av vilkårene for at retten skal kunne
utnevne en annen forsvarer kan bidra til at saker blir avviklet
hurtigere. Men det understrekes at det frie forsvarervalg er et
viktig prinsipp i EMK, og vilkårene må endres
innenfor rammen av menneskerettighetene slik at det frie forsvarervalg
fremdeles blir stående som en hovedregel. Komiteen mener
departementets forslag ivaretar disse hensyn.
Norsk straffeprosess bygger på det ulovfestede prinsippet
om fri bevisførsel, men det er gitt enkelte unntak. Loven
sondrer bl.a. mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen
og bevis som vil føre til at hovedforhandlingen må utsettes.
Reglene om avskjæring av bevis varierer noe ut fra dette
kriteriet.
Det er arbeidsgruppens oppfatning at det ikke sjelden legges
opp til en bevisførsel som viser seg å ha liten
eller ingen verdi for avgjørelsen av de spørsmål
saken reiser. Det ble i Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) fremmet forslag
om å stramme inn straffeprosessloven § 292
og § 293, slik at adgangen til å avskjære
bevisførsel ble noe utvidet. Lovendringsforslagene ble imidlertid
ikke vedtatt, jf. Innst. O. nr. 65 (1994-1995). Arbeidsgruppen peker
på at etter innføringen av to-instansordningen,
er behovet for effektiv saksbehandling økt, samtidig som
betenkelighetene med å utvide adgangen for retten til å avskjære
bevis er redusert.
Arbeidsgruppen foreslår at loven endres slik at bevis
"uten beviskraft", samt bevisførsel om "uvesentlige forhold"
tas inn i oppregningen over hvilke bevis som kan avskjæres.
Videre skal bevis kunne avskjæres dersom bevisførselsen
vil kunne medføre forsinkelse av hovedforhandlingen eller
overskridelse av fristene i § 275 som ikke finnes å stå i
rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.
I høringsnotatet uttalte departementet bl.a. at det deler
arbeidsgruppens bekymring når det gjelder langvarige straffesaker
med omfattende bevisførsel. Det ble foreslått
at retten skal ha like stor mulighet til å avskjære
bevis under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen, jf.
straffeprosessloven § 272. Departementet foreslo
ellers en noe annen lovteknisk løsning enn arbeidsgruppen,
der nye kriterier for å nekte bevisførsel var
at den gjaldt forhold som åpenbart ikke har noen beviskraft,
eller forhold som er uten betydning for dommens innhold (straffeprosessloven § 292).
Disse vilkårene er noe videre enn etter gjeldende rett.
Det foreslås også en regel i § 293
som snevrer inn retten til å få utsettelse av
hovedforhandlingen dersom det føres et bevis som motparten
ikke har fått tilstrekkelig varsel om.
Et klart flertall av de høringsinstansene som uttaler
seg om disse reglene gir uttrykk for at de i all hovedsak støtter
departementets forslag. Kjernen i argumentene til de høringsinstanser
som er mot forslaget, er at dagens regelverk er godt nok, og at
en mer effektiv prosessledelse vil kunne avhjelpe det meste av det som
i dag oppfattes som problemer.
Departementet bemerker at de foreslåtte regler om bevisavskjæring
gjør små inngrep i retten til å føre egne
bevis. Domstolen må uansett sørge for at saken er
forsvarlig opplyst. De regler som er foreslått, innskrenker
ikke adgangen til å føre egne bevis i større
utstrekning enn det er adgang til etter EMK. Departementet fremmer
i proposisjonen i hovedsak de samme forslag som skissert i høringsnotatet.
To høringsinstanser reiser spørsmålet
om det ikke bør innføres en viss plikt til å begrunne
hvorfor man ønsker å føre ulike bevis.
Departementet er av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
en generell begrunnelsesplikt fordi det ville medføre mye ekstraarbeid
i saker der dette ikke er hensiktsmessig. Det vil imidertid være
en fordel for retten om den kan be partene om en skriftlig redegjørelse
for hvorfor bevisene ønskes ført. Departementet
foreslår derfor et tillegg til straffeprosessloven § 272
som gir retten en slik adgang.
Departementet foreslår at straffeprosessloven § 272
endres slik at det går klart frem at retten under saksforberedelsen
kan avholde rettsmøte for å behandle spørsmålet
om å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen.
I høringsnotatet ble det også reist spørsmål
om det er behov for en regel om at en avgjørelse under
saksforberedelsen om å avskjære bevis mv. unntaksvis ikke
trenger å behandles i rettsmøte der partene innkalles.
Det er ulike syn på dette blant høringsinstansene.
Høringen har ikke avdekket noe stort behov for en slik
regel, og departementet har kommet til at det ikke bør
innføres en slik adgang.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) der det
ble fremmet forslag som ga retten adgang til å avskjære
bevisførsel av "uvesentlig betydning for avgjørelsen".
Forslaget ble den gang avvist av komiteen med den begrunnelse at
til tross for at "komiteen har forståelse for de tidsbesparende
fordelene en mer omfattende adgang til bevisavskjæring
vil ha, mener komiteen at forslaget vil kunne bidra til å svekke
rettssikkerheten".
Komiteen deler ikke dette synet, og mener hensynet til en raskere
saksbehandling tvert om vil kunne styrke rettssikkerheten. Siktede
har krav på en avgjørelse innen rimelig tid. I
tillegg vil særlig vitnebevis kunne svekkes hvis det går
lang tid før saken kommer til hovedforhandling. Komiteen
vil dessuten bemerke at to-instanssystemet gjør det mulig å få overprøvd
bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og gjør
det mindre betenkelig å utvide adgangen til å avskjære
bevis.
Departementet fremmer nå et nytt forslag om å innføre
visse begrensninger i bevisførselen for å bøte på problemene
med omfattende bevisførsel i langvarige straffesaker. Komiteen
mener forslagene er balanserte og gir retten en viss mulighet til å begrense
bevisførselen uten at dette går ut over rettssikkerheten.
Den siktede plikter å møte i retten, men har
ikke plikt til å forklare seg. Vitner har som hovedregel
både møteplikt og forklaringsplikt for retten,
men det er gjort viktige unntak, jf. straffeprosessloven §§ 109 flg.
For politiet er utgangspunktet det motsatte. Verken den mistenkte
eller vitner har noen generell plikt til å møte
frem for eller til å forklare seg for politiet.
Arbeidsgruppe I har vurdert om vitner bør ha møteplikt
og forklaringsplikt for politiet, samt om den mistenkte bør
kunne pålegges å møte frem til politiavhør.
Arbeidsgruppen slår fast at forklaringsplikt for den mistenkte
er uaktuelt. Det foreligger heller ikke noe praktisk behov for møteplikt
for den mistenkte ettersom vilkårene for pågripelse
som regel vil være oppfylt der det kunne vært
aktuelt å pålegge slikt oppmøte.
Derimot foreslår arbeidsgruppen at vitner får
møteplikt for politiet. Men heller ikke vitner bør
ha forklaringsplikt. Retten bør ta stilling til om det
foreligger forklaringsplikt der vitnet påberoper seg en
fritaksgrunn, og retten bør vurdere sanksjoner ved manglende
overholdelse av forklaringsplikten. Derfor vil det være
lite å oppnå ved en forklaringsplikt for politiet.
Departementet var i høringsnotatet positiv til arbeidsgruppens
forslag om at vitner skal kunne pålegges å møte
til politiavhør. Man var imidlertid skeptisk til et forslag
om at informasjon om at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet
skulle fjernes fra innkallingen og heller ikke nevnes i avhørssituasjonen.
De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om
spørsmålet, går inn for at vitner skal
kunne pålegges å møte frem hos politiet.
De som går imot, uttaler at det neppe er hensiktsmessig å pålegge
et vitne møteplikt for politiet samtidig som vitnet ikke
har forklaringsplikt. Den Norske Advokatforening går inn
for at det i stedet innføres en plikt til å varsle
politiet dersom vitnet ikke kan eller vil møte. Bortsett
fra Politiets Fellesforbund er høringsinstansene enig i
at vitner ikke bør ha plikt til å forklare seg
for politiet. Høringsinstansene er delt i spørsmålet
om også den mistenkte bør kunne pålegges å møte
til politiavhør.
Departementet mener fortsatt at vitner bør kunne pålegges å møte
frem hos politiet, selv om de ikke har forklaringsplikt. Formålet
med en møteplikt er å avklare om vitnet ønsker å forklare
seg, og møteplikten baseres derfor på innkalling,
jf. lovutkastet § 230.
I en del tilfeller er vitner pga. taushetsplikt avskåret
fra å forklare seg både for retten og for politiet.
Er dette klart, vil vilkårene for å innkalle vitnet
ikke være oppfylt. Heller ikke et vitne som allerede har
gitt klart uttrykk for at det ikke ønsker å forklare
seg for politiet, bør kunne pålegges møteplikt.
Departementet foreslår ikke noen unntak fra møteplikten
for personer som er fritatt fra vitneplikt.
Noen høringsinstanser har tatt til orde for at også mistenkte
personer bør kunne pålegges å møte
til politiavhør. En slik møteplikt kan være
nyttig og forsvarlig i enkelte tilfeller, og etter en fornyet vurdering
har departementet kommet til at det bør innføres
en møteplikt også for mistenkte.
Komiteen har merket seg at det er et problem for politiet
at vitner og mistenkte unnlater å møte til politiavhør
etter innkalling. Dette legger beslag på ressurser hos
politiet og fører til forsinkelser i fremdriften av saken.
Komiteen mener innføringen av en møteplikt for
vitner og mistenkte til en viss grad vil avhjelpe problemet.
Komiteen mener vitner har en moralsk plikt til å bidra
med opplysninger som kan oppklare forbrytelser, men ønsker
ikke å lovfeste en forklaringsplikt overfor politiet. Komiteen
støtter departementets syn om at de fleste trolig vil velge å forklare
seg når de først har møtt opp hos politiet,
og at behovet for en lovfestet forklaringsplikt dermed ikke er så stort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener møteplikten ikke bør omfatte
de som har en ubetinget rett til å nekte å forklare
seg. Disse medlemmer er redd en møteplikt for disse vil
bli oppfattet som et pålegg om likevel å vitne. Menigmann
vil neppe føle seg fri til å benytte seg av sine
rettigheter når man først står overfor
"øvrigheten".
Arbeidsgruppe II peker på at mange saker må utsettes
fordi tiltalte eller sentrale vitner ikke er blitt stevnet til hovedforhandlingen.
Gruppen foreslår at det innføres en rettslig plikt
til å svare på postforkynnelser, og at retten
skal kunne ilegge rettergangsbot og erstatning for omkostninger
dersom en mottatt postforkynnelse ikke besvares.
De fleste høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet,
går imot å innføre en straffsanksjonert plikt
til å svare på postforkynnelser.
Departementet fremmer etter dette ikke et slikt forslag, og legger
særlig vekt på at det er usikkert om en slik plikt
vil føre til en vesentlig større svarprosent, og
på at en effektiv håndheving vil være
ressurskrevende.
Retten kan beslutte at et vitne som "uteblir eller forlater rettsstedet
uten gyldig forfall", skal avhentes til det samme eller et senere
rettsmøte. I særlige tilfelle kan retten beslutte
at vitnet skal holdes i fengslig forvaring inntil det kan bli avhørt.
Reglene er i utgangspunktet de samme for siktede som for vitner.
Men retten kan også beslutte at den siktede skal pågripes
på forhånd dersom hans "forhold gir grunn til å frykte
for at han vil utebli fra en berammet hovedforhandling".
Arbeidsgruppe II foreslår at det blir tatt inn en bestemmelse
i straffeprosessloven § 115 som gir retten adgang
til å beslutte at et vitne skal avhentes og eventuelt holde
det fengslet, dersom det på forhånd er sannsynlig
at vitnet vil utebli.
I høringsnotatet sa departementet seg enig i at det er
behov for å avhente et vitne med tvang, og eventuelt fengsle
vitnet dersom det på forhånd er konstatert en stor
fare for at vitnet vil utebli. Grunnvilkåret for å beslutte
avhenting og eventuelt fengsling bør være det samme
både for vitner og siktede, og formuleres som at det er
grunn til å frykte for at vedkommende vil utebli fra hovedforhandling,
og dette vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av
saken. Vilkåret "i særlige tilfeller" benyttes
der det er aktuelt med forhåndsavhenting i kombinasjon
med fengsel.
De fleste høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er enig i forslaget. De som går imot forslaget gir uttrykk
for at det er betenkelig å åpne for å pågripe
vitner før uteblivelse er konstatert.
Departementet går inn for at forslaget i høringsnotatet
følges opp. Dersom vitner har en reell grunn til å frykte
represalier, vil retten måtte ta hensyn til dette før
beslutning om avhenting treffes. Det samme gjelder ved avhenting
av mindreårige vitner.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Statsadvokaten avgjør normalt spørsmålet
om tiltale i saker om militære forbrytelser. Politiet avgjør spørsmålet
om tiltale i saker om militære forseelser, og i saker om
forbrytelser der politiet uttrykkelig er gitt slik kompetanse. Den
praktisk viktigste gruppen forbrytelser begått av militært
personell hvor politiet har tiltalekompetanse, er saker om ulovlig
fravær.
Generaladvokaten, førstekrigsadvokaten og krigsadvokaten
har samme kompetanse til å utferdige forelegg som politiet,
og i praksis avgjøres saker om fravær mellom 7
og 12 dager ved forelegg på arrest. Saker om fravær
ut over 12 dager medfører i utgangspunktet tiltale som
ikke kan tas ut av den militære påtalemyndighet,
men må besluttes av politiet. Den militære påtalemyndighet
aktorerer imidlertid fraværssakene og andre militære
straffesaker for retten.
Generaladvokaten har foreslått at den militære
påtalemyndighet får samme kompetanse som politiet
til å ta ut tiltale i militære straffesaker. Fraværssakene
er - med svært få unntak - kurante og enkle straffesaker. Til
tross for dette tar det ofte mer enn to år før
sakene blir pådømt i retten.
Spørsmålet har vært sendt på en
rask og begrenset høring. Ingen av adressatene hadde innvendinger
mot realiteten i forslaget.
Departementet slutter seg til realiteten i generaladvokatens
forslag. Den militære og den borgerlige påtalemyndighet
får sideordnet kompetanse, på samme måte
som i foreleggssakene. Den militære påtalemyndighets
tiltalekompetanse likestilles med politimesterens, og ikke med politiets.
Dette innebærer en viss utvidelse av gjeldende kompetanse
til å utferdige forelegg.
Komiteen støtter forslaget.
En statsadvokat skal aktorere alle saker for tingrett og for
lagmannsrett hvis strafferammen er mer enn 6 år. Når
særlige grunner foreligger, kan riksadvokaten bestemme
at slike saker likevel skal aktoreres av en politijurist, en advokat
eller en fullmektig ved riksadvokatembetet.
Arbeidsgruppen foreslår å overføre
kompetansen til å bestemme hvem som skal føre
aktoratet i slike saker fra riksadvokaten til statsadvokaten. Hovedregelen
bør fremdeles være at en statsadvokat skal føre
de nevnte aktorater, og at det skal "særlige grunner" til for å overlate
aktoratet til andre.
De aller fleste høringsinstanser enten støtter
forslaget uttrykkelig eller har ikke innvendinger. Enkelte gir likevel
uttrykk for bekymring for at ressurssituasjonen hos statsadvokatene
kan føre til at det blir oppnevnt for mange "politiaktører".
Departementet fremmer forslag om å endre straffeprosessloven § 76
slik at statsadvokaten får kompetanse til å bestemme
at en advokat eller polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten
skal aktorere saker med strafferamme over 6 år. Riksadvokaten
skal fortsatt bestemme eventuell overdragelse av saken til en fullmektig
ved riksadvokatembetet.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Ved hovedforhandling for tingretten settes retten som hovedregel
med én fagdommer og to meddommere. I saker om forbrytelser
som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn
6 år, kan domstolens leder bestemme at retten skal settes
med to fagdommere og tre meddommere dersom saken er særlig omfattende
eller det foreligger andre særlige grunner.
Arbeidsgruppe II foreslår at forsterket rett også skal
kunne nyttes i saker med lavere strafferamme. Departementet går
inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag, jf.
utkastet til straffeprosessloven § 276. Ordningen
brukes sjelden, og en utvidelse av adgangen til å nytte
forsterket rett vil derfor neppe bli så ressurskrevende
som departementet fryktet under forberedelsen av to-instansreformen.
Ingen høringsinstanser går i mot forslaget.
Komiteen slutter seg til forslaget
Etter straffeprosessloven § 310 er fristen
to uker for å erklære anke over dommer. For den
siktede løper fristen fra dommen er forkynt. For påtalemyndigheten løper
fristen derimot fra det tidspunktet dommen kom inn til kontoret
til den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten.
Etter arbeidsgruppens vurdering bør en dom være hos
den ankeberettigede senest to uker etter at dommen er mottatt av
ikke ankeberettiget tjenestemann. Det innebærer at ankefristen
for påtalemyndigheten høyst vil bli fire uker.
Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Bl.a. riksadvokaten er kritisk, og understreker at forslaget innebærer
en betydelig forkorting av påtalemyndighetens ankefrist,
uten at problemet som skal bøtes på er godt nok
underbygget.
Etter departementets oppfatning bør det kunne forventes
at en aktor som ikke selv er ankeberettiget, sender dommen videre
til den ankeberettigede påtalemyndighet i løpet
av 14 dager. Departementet foreslår etter dette at ankefristen
fortsatt skal være to uker fra dommen kom inn til den ankeberettigedes
kontor, men at fristen totalt sett ikke skal være lenger
enn fire uker fra det tidspunktet dommen kom inn til påtalemyndigheten.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Arbeidsgruppe II foreslår at det åpnes en adgang til å heve
ankesaker hvor den siktede har erklært anke, men hvor ankeforhandling
ikke har vært holdt fordi det ikke har vært mulig å innkalle
den siktede eller fordi den siktede har hatt gyldig forfall. Det
foreslås en regel om at ankesaker - hvor siktedes tilstedeværelse er
nødvendig - skal heves etter en viss tid uansett årsaken
til at siktede ikke møter. To år etter inngitt
anke anses å være et passende skjæringspunkt.
Arbeidsgruppen foreslår at retten skal ha plikt til å heve
saken i de aktuelle tilfellene. På dette punktet går forslaget
etter departementets syn for langt, og departementet foreslår
en mindre kategorisk kan-regel, jf. utkast til straffeprosessloven § 336.
Ingen av høringsinstansene går imot dette forslaget.
Avgjørelsen om å heve saken kan påkjæres,
og forsvarer gis selvstendig kjæremålsrett.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Klagerett over påtalevedtak gjelder som utgangspunkt
også for den som vedtaket retter seg mot (den mistenkte
eller siktede), men har særlig betydning for den fornærmede
og andre som har vært skadelidende. Etter straffeprosessloven § 75
annet ledd gjelder det en frist på 3 måneder for å omgjøre
beslutninger om å unnlate påtale eller om å frafalle
en påbegynt forfølgning.
I den senere tiden har mediene omtalt flere saker der fornærmedes
rettidige klage over statsadvokatens vedtak om å innstille
straffeforfølgning, ikke er blitt realitetsbehandlet. Klagene
har av ulike grunner ikke blitt ekspedert videre så hurtig
at riksadvokaten har kunnet ta stilling til klagene innen tre måneder,
og riksadvokaten har lagt til grunn at § 75 annet ledd
da er til hinder for å gjenoppta forfølgningen.
Synspunktet er omdiskutert i juridisk teori.
I høringsnotatet antok departementet at en klage som
er inngitt innen fristen, kan og skal realitetsbehandles uten at
de aktuelle fristreglene er til hinder for dette. Departementet
foreslår å presisere dette i loven. Samtidig foreslås
en frist på tre måneder for overordnet påtalemyndighet
til å behandle klagen.
Flere høringsinstanser støtter forslaget i
høringsnotatet. Bare Asker og Bærum politidistrikt
går imot. Enkelte høringsinstanser tar opp andre
spørsmål i tilknytning til omgjøring
som dels innebærer en innsnevring av omgjøringsadgangen,
og dels en utvidelse.
Det foreslås etter dette å presisere i loven
at §§ 74 og 75 ikke er til hinder for
at en rettidig klage skal realitetsbehandles. Den mistenkte skal
underrettes om klagen. Departementet foreslår at 3-måneders
fristen også skal gjelde der påtalevedtaket er
truffet av feil påtalemyndighet.
Komiteen støtter forslaget.
Pågripelse (arrestasjon) besluttes av påtalemyndigheten
og settes i verk av politiet. Også privatpersoner kan beslutte
og gjennomføre en pågripelse når den mistenkte
"treffes eller forfølges på fersk gjerning eller
ferske spor". Forutsetningen er at vilkårene for å pågripe
er oppfylt. Hovedregelen er at bare den som mistenkes for en straffbar
handling som kan medføre høyere straff enn fengsel
i 6 måneder, kan pågripes. I tillegg må det
foreligge en fengslingsgrunn, normalt enten unndragelsesfare, fare
for bevisforspillelse eller fare for gjentakelse. Treffes den mistenkte
på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare
handlingen, kan han pågripes selv om den straffbare handlingen har
en lavere strafferamme.
Straffen for naskeri er bøter eller fengsel i 6 måneder
(straffeloven § 391 a). Dermed kan private
bare pågripe en som mistenkes for nasking, hvis han treffes på fersk
gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Servicebedriftenes
Landsforening har gitt uttrykk for at handelsstanden har et behov
for å kunne holde igjen naskere.
Etter departementets syn bør en lovendring skje ved
at strafferammen i § 391 a endres. Det er tilstrekkelig
at det sies i straffebudet at bot kan idømmes sammen med
fengselsstraff. Dette vil innebære at lovbruddet kan medføre
høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dermed
vil politiet få en generell adgang til å pågripe
naskere hvis det foreligger en fengslingsgrunn. Private vil på de
samme vilkår få rett til å pågripe
hvis naskeren treffes eller forfølges på fersk gjerning
eller på ferske spor. Det er grunn til å tro at forslaget
vil ha en preventiv effekt.
Departementet peker på at slik naskeribestemmelsen praktiseres
er den ikke begrenset til de helt bagatellmessige forseelsene -
verdigrensen går på ca. kr 2 000.
Dessuten er det ofte unge mennesker som gjør seg skyldige
i nasking. Det kan derfor være hensiktsmessig å reagere
overfor denne type lovovertredere på et tidlig stadium
for å forebygge ytterligere kriminalitet. Maktanvendelsen
må stå i samsvar med lovbruddets alvorlighet,
og private vil ikke ha anledning til å holde igjen lovovertrederen
over lengre tid.
Høringsinstansene har ulike syn på forslaget.
Departementet peker på at selv om det har klare betenkeligheter å tillate
private å utøve makt overfor andre private, kan
problemet et godt stykke på vei avhjelpes ved at vektere
og butikkansatte gis opplæring og ved at det etableres
gode rutiner. Videre bør det innføres rutiner
som innebærer at den butikkansatte primært ber
naskeren om å legitimere seg. Naskeren har ikke plikt til
det, men mange vil nok gjøre det frivillig hvis de får
vite at alternativet er å bli holdt tilbake til politiet
kommer.
Enkelte høringsinstanser mener at man heller bør lovfeste
en slik legitimasjonsplikt, fremfor å utvide adgangen til å pågripe,
men dette gir ingen god løsning når den pågrepne
ikke har legitimasjonspapirer på seg. På denne
bakgrunnen fremmer departementet forslag om å endre strafferammen
i straffeloven § 391a.
Komiteen er kjent med at naskeri er
et økende problem og påfører handelsnæringen
og forsikringsselskaper store økonomiske tap hvert år.
Det er videre bekymringsfullt at mange starter tidlig med denne type
lovbrudd, og naskeri er ofte et skritt på veien mot mer
alvorlige former for kriminalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at disse
hensyn taler for en mer markert linje overfor slike lovbrudd, og
endringer i lovverket må gjøre det lettere å anmelde
og straffeforfølge lovbrytere. Flertallet ser,
i likhet med departementet og flere av høringsinstansene,
visse betenkeligheter med å gi private adgang til å pågripe
og holde tilbake naskere. Men siden naskere sjelden blir strafferettslig
forfulgt, kan en pågripelsesadgang virke preventivt.
Flertallet støtter etter dette departementets
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er betenkt over å utvide
private personers rett til å bruke maktanvendelse, og mener
det i alt overveiende grad er politiets oppgave å utøve
makt over privatpersoner.
Disse medlemmer vil peke på at reglene for pågripelse
er skjønnsmessige, og derfor vanskelig for private å håndtere.
Faren for at naskere blir pågrepet i større utstrekning
enn loven åpner for, og for at det blir brukt mer makt
og tvang enn lovlig, vil være til stede. Dette kan også resultere
i at den som utøver tvangsmyndighet selv kan komme i et
strafferettslig ansvar.
Disse medlemmer vil peke på at pågripelse også ved
naskeri kan vise seg å ikke være helt ufarlig,
og mener butikkansattes sikkerhet taler for å ikke utvide denne
adgangen.
Disse medlemmer mener at i tilfeller som naskeri, hvor det i
stor grad dreier seg om små verdier, bør handelsstanden
ivareta sine interesser gjennom forebyggende arbeid i form av videoovervåking,
og ved den myndighet den har til å foreta pågripelse
med det siktemål å få "tyvegodset" levert
tilbake, jf. straffeprosessloven § 173.
Disse medlemmer vil dessuten vise til at i forhold til "serie-naskeri"
vil straffeskylden grunnet gjentakelse ikke anses som liten og forholdet
vil bli subsumert som tyveri, slik at private vil kunne pågripe
etter dagens regelverk.
Disse medlemmer er enig i at butikknæringen skal ha
mulighet til å sikre seg nødvendige opplysninger
til å anmelde forholdet, samt skaffe bevis for hvem som er
gjerningsmannen. Imidlertid bør ikke pågripelsesadgangen
strekkes lengre enn dette. Det er dessuten et generelt behov, ikke
bare ved naskeri, men også ved andre forseelser, at fornærmede
bør ha mulighet til å sikre bevis for hvem som
er gjerningsmannen når denne blir tatt på fersk
gjerning.
Disse medlemmer mener derfor at butikknæringens behov
kan løses på en langt smidigere måte
ved at man endrer straffeprosessloven § 173 slik
at den som nekter å gi bevis for sine personalia kan pågripes.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring
i straffeloven § 391 a og fremmer i stedet følgende
forslag til tillegg til straffeprosessloven § 173
første ledd:
"I straffeprosessloven gjøres følgende
endring:
§ 173 første ledd nytt
annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder den som påtreffes på fersk gjerning,
og som på forlangende fra fornærmede eller representant
for denne nekter å gi bevis for sin personalia."
Departementet foreslår bl.a. at saker hvor lovbryteren
var under 18 år på gjerningstidspunktet eller
sitter i varetekt, skal prioriteres av domstolene. Prioriteringen
vil måtte skje på bekostning av andre straffesaker.
Departementet antar imidlertid at de øvrige forslagene
som fremmes bidrar til å spare så mye tid og ressurser
at også de andre sakene gjennomgående vil bli
behandlet raskere enn i dag.
En utvidet fremstillingsfrist for varetektsfengsling vil gjøre
det nødvendig i større grad enn i dag å ha fengslingsvakt
på lørdager. Utgiftene til dette anslås som
et utgangspunkt til kr 1 278 702, men
det antas at tallet må justeres opp en del.
Forslagene til endringer i reglene om varetekt i isolasjon vil
føre til økt arbeidsbelastning for domstolene
og dermed også for aktor og forsvarer.
En mer effektiv straffeforfølgning av butikknaskere
vil trolig ha en preventiv effekt. Går antallet naskerier
betydelig ned, vil handelsnæringen kunne bli spart for
store tap.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
I straffeprosessloven gjøres følgende
endring:
§ 173 første ledd nytt
annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder den som påtreffes på fersk gjerning,
og som på forlangende fra fornærmede eller representant
for denne nekter å gi bevis for sin personalia.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget
til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven mv.
(hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon
mv.)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
disse endringer:
§ 60 første ledd nytt annet
punktum skal lyde:
Har frihetsberøvelsen skjedd i fullstendig
isolasjon, skal det gis et ytterligere fradrag som svarer til én
dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som
den dømte har vært underlagt fullstendig isolasjon.
§ 391 a annet ledd skal lyde:
Straffen for naskeri er bøter eller fengsel inntil
6 måneder eller begge deler.
II
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres disse
endringer:
§ 59 a nytt fjerde ledd skal lyde:
Den som vedtaket retter seg mot, skal underrettes om
klager som innen klagefristens utløp er kommet fra noen
som nevnt i annet ledd nr. 2 eller nr. 3. Gjelder klagen en beslutning
om å unnlate påtale eller om å frafalle
en påbegynt forfølgning mot en siktet, må melding
om omgjøring være sendt siktede innen tre måneder
etter at påtalemyndigheten mottok klagen.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
§ 74 sjette ledd skal lyde:
Ellers kan en forfølging bare tas opp på ny
ved omgjøring av overordnet myndighet etter § 75
annet ledd, ved avgjørelse i klagesak etter § 59
a eller når vilkårene
for gjenopptakelse er oppfylt.
§ 75 annet ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Fristen gjelder selv om beslutningen ikke er truffet av
kompetent påtalemyndighet.
§ 76 tredje ledd skal lyde:
Saker ved lagmannsrett og tingrett som gjelder forbrytelse
som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år,
eller sak hvor påtalemyndigheten vil påstå idømmelse
av særreaksjon, skal under hoved- og ankeforhandling føres
av en statsadvokat. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn
av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser eller anvendelse
av straffeloven § 232 kommer ikke i betraktning. Når
særlige grunner foreligger, kan en advokat,
en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten,
eller en fullmektig ved riksadvokatembetetføre en
slik sak. Beslutningen om å overdra saken til
en fullmektig ved riksadvokatembetet treffes av riksadvokaten. For øvrig
treffes avgjørelser etter tredje punktum av den påtalemyndighet
som har påtalekompetansen. Utenfor hoved- eller
ankeforhandling kan statsadvokaten overlate til en advokat eller
polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, å føre
saken. Det samme gjelder når siktede i retten har gitt
en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige
opplysninger i saken, og saken ikke kan medføre fengsel
i mer enn 10 år. Annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 98 nytt første ledd skal lyde:
Er siktede pågrepet, skal han så vidt
mulig ha forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen
24 timer etter pågripelsen.
Nåværende første til tredje
ledd blir annet til nytt fjerde ledd. Det nye fjerde ledd skal lyde:
Oppnevningen faller bort når pågripelsen
eller varetektsfengslingen opphører, med mindre
retten treffer annen bestemmelse etter § 100.
§ 102 første ledd skal lyde:
Forsvarer for den enkelte sak eller det enkelte rettsmøte
oppnevnes av retten. Forsvarer etter § 98 første
ledd kan også oppnevnes av påtalemyndigheten. Har
siktede fremsatt ønske om en bestemt forsvarer, skal
denne oppnevnes. En annen forsvarer kan likevel oppnevnes dersom
oppnevnelsen av den ønskede forsvareren vil føre
til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse
av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275
annet ledd annet punktum. Det samme gjelder dersom forholdene
ellers gjør det utilrådelig å oppnevne
forsvareren.
§ 103 annet ledd første punktum
skal lyde:
Er det ikke anledning til å oppnevne en av de
faste forsvarere, kan det oppnevnes en annen
som kunne ha vært valgt til forsvarer.
§ 107 b første ledd skal lyde:
Advokat for fornærmede oppnevnes av retten. Ønsker
fornærmede en bestemt advokat, skal denne oppnevnes. Retten
kan likevel oppnevne en annen advokat dersom oppnevnelsen av den ønskede
advokaten vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder
til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling
i § 275 annet ledd annet punktum. Det samme gjelder dersom forholdene
ellers gjør det utilrådelig å oppnevne
advokaten. Fornærmede skal gjøres kjent
med reglene om godtgjørelse til advokaten.
§ 115 nytt tredje ledd skal lyde:
Er det grunn til å frykte at et vitne
vil utebli uten gyldig forfall fra en hovedforhandling som han er
lovlig innkalt til, og uteblivelse vil føre til en ikke
uvesentlig forsinkelse av saken, kan retten straks treffe beslutning
etter første ledd. § 88 annet ledd annet, tredje
og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
§ 183 første ledd skal lyde:
Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne,
må den snarest mulig og senest den tredje dagen
etter pågripelsen fremstille ham for forhørsretten
på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje,
med begjæring om fengsling. Domstolloven § 149
første ledd gjelder ikke ved beregning av fristen. Er
fremstilling for forhørsretten ikke skjedd dagen etter
pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken. Kongen kan
gi nærmere regler om bruken av politiarrest. § 187
a gjelder tilsvarende.
§ 185 annet ledd nytt tredje punktum skal
lyde:
Påtalemyndigheten skal også kortfattet
gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden
forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.
§ 186 annet ledd tredje og fjerde punktum
skal lyde:
Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal
ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal
utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte (delvis
isolasjon). Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme
hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær
med.
Annet ledd nåværende fjerde og
femte punktum blir tredje ledd. Nytt fjerde ledd skal lyde:
§ 187 a gjelder tilsvarende.
Nåværende tredje ledd blir nytt
femte ledd, som skal lyde:
Ellers gjelder reglene i straffegjennomføringsloven
kapittel 4.
Ny § 186 a skal lyde:
Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal
utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon)
når varetektsfengsling er besluttet etter § 184
annet ledd, jf. § 171 første ledd nr. 2, og det
er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille
bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under
18 år, kan isolasjon besluttes bare hvis det er særlig
påkrevet.
Retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for
isolasjonen. Fristen skal være så kort som mulig,
og må ikke overstige 2 uker. Den kan forlenges ved kjennelse med
inntil 2 uker om gangen. Dersom etterforskningens art eller andre
særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving
etter 2 uker vil være uten betydning, og den siktede er
fylt 18 år, kan fristen forlenges med inntil 4 uker om
gangen.
Den fengslede kan ikke holdes isolert i et sammenhengende
tidsrom på mer enn
a)6 uker når
siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre
straff av fengsel inntil 6 år. Forhøyelse av maksimumsstraffen
på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser
kommer ikke i betraktning. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare
handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn
6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det
nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert
utover 6 uker.
b)12 uker når siktelsen
gjelder en straffbar handling som kan medføre høyere
straff enn fengsel i 6 år. Bokstav a annet punktum gjelder
tilsvarende. Dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan
den fengslede holdes fortsatt isolert utover 12 uker.
Fengslede under 18 år kan under ingen
omstendigheter holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer
enn 8 uker.
§ 186 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 230 nytt annet ledd skal lyde:
Selv om et vitne ikke har forklaringsplikt etter
første ledd, plikter vitnet etter innkalling å møte
på politistasjon eller lensmannskontor i det politidistrikt hvor
han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig
til å forklare seg for politiet. Det samme gjelder for
mistenkte. §§ 110, 112, 113 og 114 gjelder tilsvarende
så langt de passer. Påtalemyndigheten kan beslutte
at en mistenkt eller et vitne skal avhentes for straks å fremstilles
dersom den mistenkte eller vitnet har fått innkallingen
lovlig forkynt for seg eller på annen måte har
fått kjennskap til innkallingen, og har uteblitt uten gyldig
forfall.
Nåværende annet til fjerde ledd blir
tredje til nytt femte ledd.
§ 248 første ledd bokstav b skal
lyde:
b) en overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd jf. § 31,
og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen,
eller
§ 272 første ledd bokstav c skal
lyde:
c) om å avskjære bevisførsel
under hovedforhandlingen, eller om å nekte å utsette
hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen,
§ 272 nytt fjerde ledd skal lyde:
Før retten avgjør hvorvidt det
skal holdes rettsmøte etter første ledd bokstav
c, kan den be partene gjøre skriftlig rede for hvorfor
det påberopte bevis ønskes ført.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
§ 275 skal lyde:
Retten fastsetter så snart som mulig tid og sted
for hovedforhandlingen og underretter påtalemyndigheten
og forsvareren, samt fornærmedes advokat i saker som nevnt
i § 107 a. Om ikke særlige forhold er til hinder,
skal hovedforhandling berammes senest to uker etter
at saken kom inn til tingretten, jf. § 262
første punktum, eller anke til lagmannsretten
er henvist til ankeforhandling, jf. § 325.
Hovedforhandling skal avholdes så snart
som mulig. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal
hovedforhandlingen være påbegynt innen seks uker
etter at saken kom inn til tingretten, og innen åtte uker
etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling, dersom
den siktede
a)var under 18 år
da forbrytelsen ble begått, eller
b)er varetektsfengslet når
saken berammes.
Blir en frist som nevnt i første eller
annet ledd ikke holdt, skal grunnen opplyses i rettsboken.
Påtalemyndigheten sørger for at innkalling til hovedforhandling blir
forkynt for tiltalte, vitner og sakkyndige, og for at
tiltalte og vitner som ikke er på frifot, blir brakt til
rettsstedet.
Vil tiltalte eller hans forsvarer innstevne vitner til hovedforhandlingen,
gjelder reglene i § 270 tredje ledd tilsvarende. Erstatning
for utgifter kan også gis når vitner møter
frivillig, og når det møter sakkyndige som ikke
er oppnevnt.
§ 276 annet ledd skal lyde:
I saker som er særlig omfattende
eller hvor andre særlige grunner foreligger, kan domstolens
leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere.
Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål
eller brukes som ankegrunn. Dersom noen av rettens medlemmer får
forfall etter at hovedforhandlingen er begynt, gjelder domstolloven § 15
første ledd tilsvarende.
§ 276 fjerde ledd skal lyde:
Retten kan ikke settes med dommerfullmektig i sak om forbrytelse
som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Forhøyelse
av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse, sammenstøt
av forbrytelser eller anvendelsen av straffeloven § 232
kommer ikke i betraktning.
§ 292 annet ledd første punktum
skal lyde:
Ellers kan bevis som er for hånden, bare nektes ført når beviset
a) gjelder forhold som er uten
betydning for dommens innhold,
b)gjelder forhold som allerede
er tilstrekkelig bevist, eller
c)åpenbart ikke har
noen beviskraft.
Annet punktum oppheves. Nåværende tredje
og fjerde punktum blir annet og tredje punktum.
§ 293 skal lyde:
Retten kan nekte å utsette forhandlingene av hensyn
til bevisførsel når den finner at bevisførselen vil føre til
en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold
til bevisets og sakens betydning.
Føres et bevis som motparten ikke har fått
tilstrekkelig varsel om, har han krav på utsettelse, hvis
ikke beviset er uten betydning for dommens innhold.
§ 310 tredje ledd skal lyde:
Har den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten
ikke vært til stede ved domsavsigelsen, løper
fristen for påtalemyndigheten fra den dag da dommen er
kommet inn til dennes kontor. Fristen løper likevel
senest ut fire uker etter at dommen kom inn til den påtalemyndighet
som er ankeberettiget, eller som utførte aktoratet.
§ 327 første ledd annet punktum
skal lyde:
For saker i Høyesterett gjelder ikke
bestemmelsene i § 275 første ledd annet punktum
og annet ledd annet punktum.
§ 336 nytt fjerde ledd skal lyde:
En ankesak kan heves dersom det har gått
mer enn to år siden siktede erklærte anke og ankeforhandling ikke
er holdt fordi det har vært umulig å innkalle
siktede eller fordi siktede har hatt gyldig forfall. Avgjørelsen
tas ved kjennelse. Kjæremålsfristen løper
fra det tidspunktet kjennelsen er avsagt. Dersom siktede har forsvarer,
har også forsvareren rett til å påkjære kjennelsen.
§ 380 nytt annet ledd skal lyde:
Kjæremål over avgjørelser
om hvorvidt en siktet skal varetektsfengsles, skal behandles snarest
mulig.
§ 474 første ledd tredje punktum
skal lyde:
Generaladvokaten, førstekrigsadvokaten
og krigsadvokaten har samme kompetanse som politimesteren til å ta
ut tiltale.
III
I straffegjennomføringsloven 18. mai 2001
nr. 21 gjøres disse endringer:
§ 46 annet ledd skal lyde:
Kriminalomsorgen skal prioritere tiltak for å avhjelpe
negative virkninger av isolasjon etter straffeprosessloven § 186
annet ledd og § 186 a.
§ 48 oppheves.
§ 52 skal lyde:
For øvrig gjelder bestemmelsene i denne loven så langt
det er forenelig med beslutninger om restriksjoner eller isolasjon
etter straffeprosessloven §§ 186 og 186 a. §§ 12,
15, 16, 20, 33, 35, 36 og 41 til 45 i loven her gjelder
ikke.
IV
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser
kan settes i kraft til forskjellig tid.
Endringen i straffeloven § 60 gjelder for saker som
blir pådømt i tingretten eller i forhørsretten
etter ikrafttredelsen.
Endringen i straffeprosessloven § 59 a gjelder for klager
over påtalevedtak som blir fattet etter ikrafttredelsen.
Endringene i straffeprosessloven §§ 186 og
186 a har ikke betydning for beslutninger om delvis eller fullstendig
isolasjon som er fattet før ikrafttredelsen.
Endringene i straffeprosessloven § 275 gjelder for saker
som kommer inn til retten etter ikrafttredelsen.
Endringen i straffeprosessloven § 310 gjelder for dommer
som avsies etter ikrafttredelsen.
Oslo, i justiskomiteen, den 4. juni 2002
Trond Helleland |
Linda Cathrine Hofstad |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |
sekretær |