Kjøpsloven av 1988 omfatter kjøpsavtaler uansett om
kjøperen og selgeren er profesjonelle eller opptrer i egenskap
av privatperson. Loven har imidlertid viktige særregler
for forbrukerkjøp. Også andre lover gir regler
knyttet til kjøp, for eksempel avhendingslova (kjøp
av fast eiendom), håndverkstjenesteloven, bustadoppføringslova,
kredittkjøpsloven, avtaleloven og angrerettloven.
I Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) Om A kjøpslov B Lov om
samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale
løsørekjøp, ga departementet uttrykk
for at det på sikt burde gis en egen lov om forbrukerkjøp.
I Innst. O. nr. 51 (1987-1988) slutter justiskomiteen seg til dette.
Justisdepartementet oppnevnte i 1989 et utvalg til å utrede
forbrukerkjøpenes stilling og komme med forslag til en
lov om forbrukerkjøp (Forbrukerkjøputvalget).
Utredningen fra utvalget ble avgitt som NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov.
Hovedpunktene i utredningen gjengis i proposisjonen pkt. 2.3. Utredningen ble
sendt på høring i 1993/94.
Justisdepartementet besluttet på bakgrunn av arbeidet
med forbrukerkjøpsdirektivet i EU å utsette oppfølgingen
av NOU 1993:27. Direktivet (1999/44/EF) ble vedtatt
i 1999. EØS-komiteen vedtok 28. januar 2000 at
EØS-samarbeidet ble utvidet til å omfatte direktivet.
Direktivet er todelt. Først og fremst regulerer det spørsmålet
om når en vare er mangelfullog
forbrukerkjøperens rettigheter overfor selgeren i den forbindelse.
Direktivet gir også regler om garantier, men her tar det
bare sikte på å gi visse grunnleggende bestemmelser
for å verne forbrukerne.
På bakgrunn av forbrukerkjøpsdirektivet sendte Justisdepartementet
i 2000 på høring et noe endret forslag til lov
om forbrukerkjøp. I proposisjonen gis en kort oversikt
over spørsmål som ble drøftet og forslagene
i høringsnotatet. Videre gjennomgås lovgivningen
i de andre nordiske land og nordisk samarbeid på området.