Begrepet verdipapirisering, gjeldende rett og utenlandsk rett
og EØS-rett er omtalt i hhv. punkt 4, 4.1 og 4.2 i proposisjonen.
Departementet finner å kunne slutte seg til Banklovkommisjonens
forslag om at det åpnes for verdipapirisering i Norge.
Verdipapirisering er en måte å overføre
kredittrisiko fra bankene til obligasjonsmarkedet. Se nærmere
om vurderingene i punkt 4.3.4 i proposisjonen.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet går imot Regjeringens forslag
om å åpne for verdipapirisering av låneporteføljer. Disse
medlemmer avviser forslaget av hensyn til den finansielle
stabiliteten i samfunnet, og av hensyn til forbrukernes rettigheter.
Disse medlemmer peker på at verdipapirisering
i praksis er en metode for å omgå de krav til blant
annet kapitaldekning som vanligvis gjelder for finansforetak. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Banklovkommisjonens
mindretall, slik det er gjengitt på side 38 (punkt 4.10.1)
i proposisjonen:
"Bakgrunnen for kapitaldekningskrav og sikringsfondsavgift
er å gi trygghet for innskuddsmidler fra allmennheten og
sørge for finansiell stabilitet i samfunnet. Ved verdipapirisering
brukes en teknikk med sikte på å omgå disse
kravene og dermed spare kostnader for finansinstitusjonene."
Disse medlemmer viser videre til den skepsis som
har gjort seg gjeldende også innenfor det flertall i Banklovkommisjonen
som anbefaler en åpning for verdipapirisering. I NOU 2001:23
side 51, skriver denne gruppen innenfor flertallet, særlig
bestående av myndighetenes representanter, at:
"(…) de aktuelle utlån, som medfører
kapitalkrav når de står i balansen til et finansforetak,
ikke vil kreve ansvarlig kapital når de flyttes ut til
et spesialforetak. Verdipapirisering vil derfor redusere finansforetakenes
behov for ansvarlig kapital, alternativt øke deres kapasitet
til nye utlån. Risikoen for et finansforetak og dets kreditorer
vil kunne øke på forskjellige måter ved
slik verdipapirisering. Selgende finansforetak kan for det første
få et ansvar - formelt eller reelt - for de utlån
som er overdratt (verdipapirisert). Selgende finansforetak kan for
det annet ha insentiver til å verdipapirisere de beste
utlånene, slik at kvaliteten på restporteføljen
reduseres, uten at dette fanges opp av kapitalkravene. For det tredje
vil finansforetaket, når det får ledig kapasitet
i forhold til kapitalkravet ved å legge ut utlån,
kunne endre risikoprofilen i sin balanse gjennom nye utlån
uten at dette nødvendigvis fanges opp av eksisterende kapitalkrav
eller de nye kapitalkrav det arbeides med internasjonalt."
Disse medlemmer mener at de hensyn som her er
påpekt må veie tyngre enn den eventuelle konkurransemessige
betydning av en lovendring. Disse medlemmer frykter
at verdipapirisering vil bidra til at den samlede økonomiske
risiko i samfunnet øker. Dette er særlig alvorlig
i en tid hvor vi ser at mange husholdninger har høyt låneopptak,
samtidig som arbeidsledigheten øker og det er tegn til
stagnasjon i boligmarkedet. Disse medlemmer viser også til
at det er et stigende antall konkurser i industrien, og i handels-
og servicenæringen.
Disse medlemmer ser det som viktig at Norge bidrar
til å opprettholde et sikringssystem i finansverdenen som
baserer seg på ansvarliggjøring av institusjonene. Disse
medlemmer vil påpeke at verdipapirisering er en
metode for å overføre risiko. Disse medlemmer slutter
seg til vurderingene til Banklovkommisjonens mindretall (NOU 2001:23 side
52):
"Vi er nå i ferd med å få en
annen situasjon, der risiko flyttes ut av institusjonene og over
til bedrifter og husholdninger som eiere av verdipapirer.
(…)
Etter
vår oppfatning blir risikoen (både økonomisk
og politisk) flyttet nærmere myndighetene. Bedrifter og
enkeltpersoner i vår del av verden vil neppe la myndighetene
toe sine hender i forhold til framtidige kriser, slik man har sett
i andre deler av verden."
Disse medlemmer viser til LOs høringsuttalelse,
som er gjengitt på side 18 i proposisjonen. LO viser til
at kapitalkravene er under internasjonal behandling i Basel-komiteen,
og foreslår å avvente forslagene før
kapitalkravene endres. I svarbrev til Sosialistisk Venstrepartis
stortingsgruppe av 22. oktober 2002 påpeker departementet
at det ikke er foreslått endringer i kapitaldekningsregelverket
i proposisjonen. Disse medlemmer understreker likevel
at åpningen for verdipapirisering i praksis vil berøre
kapitalkravene, og kunne endre deler av grunnlaget for dem.
Disse medlemmer er videre bekymret for at verdipapirisering
kan svekke forbrukernes rettigheter. Regjeringens forslag innebærer
at institusjonen som opprinnelig er långiver ikke lenger
vil ha kredittrisikoen, men at denne institusjonen fortsatt skal kunne
opptre som forvalter av lånet. Disse medlemmer frykter
at det vil bli vanskeligere for låntakere som har fått
sine lån verdipapirisert å oppnå for eksempel
betalingsutsettelse eller gjeldsordning. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Barne- og familiedepartementets høringsuttalelse, som
er gjengitt på side 17 (punkt 4.3.3) i proposisjonen:
"Når lånet er verdipapirisert vil finansinstitusjonen
ikke lengre ha kredittrisikoen, og vil dermed heller nødvendigvis
ikke ha samme interesse i å komme frem til konstruktive
løsninger med låntaker."
Disse medlemmer registrerer at også Forbrukerombudet
deler disse motforestillingene. I ombudets høringsuttalelse,
gjengitt på side 18 (punkt 4.3.3) i proposisjonen, heter
det:
"Dersom lånekunden får betalingsproblemer
og lånet misligholdes vil det kunne få betydning
for kunden at lånet er overdratt til spesialforetaket.
En forvalter som ikke bærer kredittrisikoen vil ikke ha samme
interesse av å komme frem til konstruktive løsninger
for låntaker som en långiver med kredittrisiko
vil ha. Samtidig vil løsningen i en slik situasjon ofte
være å finne i en helhetlig ordning, løsninger hvor
kundens lønnskonti, spareavtaler osv trekkes inn. Dersom
kundens engasjementer i banken har forskjellige "eiere", vil ikke
slike løsninger falle like naturlig."
Disse medlemmer vil dessuten peke på at det
er stor sannsynlighet for at låntaker vil oppfatte det
som utrygt at lånet overdras til et annet foretak enn det
kunden selv har valgt som långiver. Det er lite sannsynlig
at kunden selv vil ønske seg en slik overdragelse, samtidig
som kundens forutsetning for å sette seg inn i mulige konsekvenser
av verdipapirisering av lånet må antas å bli
dårlig. Disse medlemmer mener derfor den
foreslåtte prosedyren for samtykke til verdipapirisering
er utilstrekkelig. Etter disse medlemmers oppfatning
burde et krav om aktivt samtykke vært lagt til grunn. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til merknad og forslag
under punkt 2.7 nedenfor.
Disse medlemmer viser til at hovedargumenter som
har vært anført for verdipapirisering har vært
muligheten for at låntakerne kan få gunstigere lån,
at finansvesenet kan betjene flere lånsøkere og
at finansinstitusjonenes kostnader vil kunne reduseres. Disse
medlemmer finner grunn til å trekke disse argumentene
i tvil. Verdipapirisering vil i seg selv være en kostnadskrevende
operasjon. Både etablering av selskaper og forvaltning
av porteføljene vil pådra kostnader. Det er dessuten
lite som tyder på at kredittverdige lånsøkere
har problemer med å skaffe seg finansiering i dag. Slike
problemer har først og fremst lånsøkere
som er i en vanskelig situasjon i utgangspunktet, for eksempel ungdom
i etableringsfasen. Det er helt andre tiltak enn verdipapirisering
som skal til for å hjelpe slike grupper.
Disse medlemmer viser til at det i finanskomiteens
høring om proposisjonen kom fram at både Finansnæringens
Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen tviler på om verdipapirisering,
med det foreslåtte regelverket, vil bli tatt i bruk i Norge.
Det blir pekt på at det er lagt inn kontrollmekanismer
som næringen mener er for strenge. I høringen
ble det derfor foreslått at loven måtte evalueres
i løpet av tre år. Disse medlemmer peker
på at det dermed er sannsynlig at det etter en viss tid
vil oppstå et press for å få til en mer
ubegrenset adgang til verdipapirisering. En slik utvikling vil kunne
gjøre dette instrumentet mer utbredt enn det som i dag
virker sannsynlig. Det vil også kunne undergrave deler
av Banklovkommisjonens flertalls forutsetninger for å gå inn
for den aktuelle lovendringen.
Disse medlemmer er bekymret over at Regjeringen
i behandlingen av forslaget om verdipapirisering ikke har tatt mer
hensyn til innvendingene, både fra høringsinstanser,
mindretallet og deler av flertallet i Banklovkommisjonen. Disse
medlemmer viser til at det bare er finansnæringens
representanter i Banklovkommisjonen som ikke har uttrykt bekymring
for mulige negative konsekvenser av en åpning for verdipapirisering. Disse
medlemmer er overrasket over at innvendingene fra forbrukerhold
ikke er tillagt større vekt.
Kommisjonen har foreslått at reglene om verdipapirisering
skal gjelde for banker, kredittforetak og forsikringsselskaper.
Enkelte høringsinstanser mener at også finansieringsforetak
bør omfattes av reglene.
Departementet mener alle finansinstitusjoner bør omfattes
av regelverket om verdipapirisering, også finansieringsforetak
(se finansvl. kap. 3). Departementet kan ikke se at det er anført
tilstrekkelige grunner til å avskjære finansieringsforetak
fra muligheten til å verdipapirisere på lik linje
med banker, kredittforetak og forsikringsselskaper. Det vises i
den forbindelse til at finansieringsselskap er underlagt tilsyn,
og at de etter omstendighetene vil kunne ha et markedsmessig behov
for verdipapirisering. De betenkeligheter som foreligger ved å tillate
verdipapirisering, gjør seg ikke sterkere gjeldende for
banker, kredittforetak og forsikringsselskap enn for finansieringsselskap.
Det vises til forslag til § 2-34.
Departementet er kjent med at Banklovkommisjonen på et
senere tidspunkt vil vurdere virksomhetsreglene for pensjonskasser.
Pensjonskassers adgang til å verdipapirisere vil vurderes
i den sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-34 om at finansieringsforetak
skal omfattes av reglene om verdipapirisering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Ved verdipapirisering er det anført som hensiktsmessig
at utlånsporteføljen fjernes fra balansen og beregningsgrunnlaget
for kapitaldekning til den overdragende institusjonen, samtidig
som det overtagende spesialforetaket ikke skal være underlagt
krav om ansvarlig kapital. En forutsetning for å anerkjenne
en slik reduksjon i beregningsgrunnlaget er etter departementets
vurdering at det skjer en full overføring av risiko knyttet
til porteføljen slik at ordningen ikke utvikler seg til
en form for omgåelse av kapitalregelverket.
Departementet ser det som vesentlig at salget må være
reelt og innebære en umiddelbar og vedvarende juridisk
separasjon. Det overdragende selskap må ikke sitte igjen
med noen form for forpliktelser. Spesialforetaket må for
eksempel ikke innrømmes noen form for regressrett. Departementet
mener videre at regelverket må sikre at overdrager heller
ikke blir sittende igjen med noen form for interesse i hvordan det går
med betjeningen av lånene som er overdratt. Som følge
av at overdrager normalt vil yte en del tjenester til spesialforetaket,
vil det kunne stilles spørsmål ved om dette skjer
på forretningsmessige vilkår dersom overdrager
også har en generell økonomisk interesse av spesialforetakets økonomiske
situasjon.
Dette leder til prinsippet om full separasjon mellom forvalter
og spesialforetak. Kravet om full separasjon går i flere
retninger. Det innebærer forbud mot innflytelse, eie og
annen form for engasjement som innebærer at overdrager
påtar seg noen form for risiko knyttet til betjeningen
av låneporteføljen. Det bemerkes imidlertid at
lovregulering i seg selv neppe er tilstrekkelig for å unngå at
overdragende foretak i enkelte tilfeller vil kunne føle
et ansvar for spesialforetakets forpliktelser, særlig av
hensyn til det overdragende selskaps renommé.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om finansinstitusjonens forhold til spesialforetaket og til den
låneportefølje som overdras eller er overdratt.
Dersom kravene fastsatt i eller i medhold av denne paragrafen
ikke er oppfylt, skal finansinstitusjonen fortsatt stille ansvarlig
kapital for risikoen knyttet til låneporteføljen
eller fordringsmassen i henhold til kapitaldekningsregelverket som
om låneporteføljen eller fordringsmassen ikke
var skilt ut.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 første punktum, annet ledd nr. 1, tredje ledd
og fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til Regjeringens forslag, men vil tilføye at det neppe
er realistisk å omtale forholdet mellom spesialforetaket
og den overdragende finansinstitusjon som "fullt separert", tatt
i betraktning de reglene som er foreslått i § 2-35.
Komiteen viser også til merknader
nedenfor i dette punkt 2.3.
Departementet slutter seg til Kommisjonens utgangspunkt om at
banken ikke skal eie aksjer i spesialforetaket. Det er lagt stor
vekt på at risikoen i porteføljen skal overdras
fullt og helt, og dette utgangspunktet vil kunne svekkes dersom
det åpnes for at banken skal kunne ha eierandeler i spesialforetaket.
I likhet med Kommisjonen vil imidlertid departementet foreslå at
overdragende foretak i enkelte tilfeller og i begrenset omfang skal
kunne erverve obligasjoner utstedt av spesialforetaket. I den grad
det er knyttet eierbeføyelser til slike obligasjoner, vil
således overdragende foretak kunne inneha enkelte eierbeføyelser
i spesialforetaket, jf. nærmere drøftelse i kapittel
4.5.4 i proposisjonen.
Departementet slutter seg videre til Kommisjonens forslag om
at overdrager ikke kan sikre seg innflytelse over spesialforetakets
disposisjoner ved å la seg representere i spesialforetakets
ledelse. Det vises igjen til behovet for full separasjon og at det
ikke bør være tvil om spesialforetakets uavhengige
stilling. Det vises for eksempel til at eventuelle avtaleforhold mellom
overdrager og spesialforetak bør skje på ordinære,
forretningsmessige vilkår.
Etter departementets vurdering kan det ikke ses bort i fra at
banken på en eller annen måte kan risikere å havne
i et avtaleforhold med spesialforetaket som innebærer en
form for tilbakeføring av risiko. Dersom dette skulle skje,
for eksempel ved uforvarende kjøp av aksjer eller obligasjoner
slik som Kredittilsynet skisserer i sin høringsuttalelse,
bør overdrager varsle tilsynsmyndigheten og straks bringe den
uforutsette risikoen til opphør. Departementet finner i
likhet med Kredittilsynet ikke grunn til å fastsette egne
bestemmelser om dette.
Departementet slutter seg ikke til Kommisjonens forslag om at
spesialforetakets aksjer overhodet ikke kan eies av en stiftelse.
Som det fremgår i kapittel 4.6 i proposisjonen foreslår
departementet at spesialforetaket kan organiseres som en stiftelse
dersom dette godkjennes av Kredittilsynet. En følge av
dette må være at spesialforetaket på samme
måte kan eies av en stiftelse dersom Kredittilsynet godtar
det. På samme måte som ved spørsmålet
om et spesialforetak kan organiseres som en stiftelse vil det være
avgjørende at det ikke kan reises tvil om de reelle eier-
og innflytelsesforholdene i stiftelsen. Gjennomsiktighet vil være
avgjørende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 2 og 3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteen viser til punkt 2.4 nedenfor
når det gjelder organiseringen av et spesialforetak.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag til forbud
mot at spesialforetaket skal være forpliktet til å betale
tilbake eventuelt "overskudd" til overdrager. Når overdragelsen
har funnet sted, skal det ikke være noen form for gjenværende
risiko hos overdrager.
Departementet slutter seg videre til Kommisjonens øvrige
forslag. Hensynet til kundene tilsier at forvaltning av låneporteføljen
kun bør overlates til en bank eller tilsvarende institusjon
som den som overdrar porteføljen. En bank kan følgelig
fortsatt etter avtale med spesialforetaket tilby tjenester som for
eksempel å administrere de verdipapiriserte lånene
og på den måten opptre som forvalter for spesialforetaket.
Så lenge ydet kreditt og stilte garantier kommer til
fradrag i bankens ansvarlige kapital, så kan ikke departementet
se at det knytter seg store betenkeligheter ved dette, noe som antas å være
praktisk. Dette er en form for tilbakeføring av risiko
som Kommisjonen foreslår kompensert ved en økning
i kravene til den ansvarlige kapital som tilsvarer den maksimale kreditt/garantiramme.
Forslaget gir rom for fleksibilitet av hensyn til spesialforetakets
behov for likviditet. Departementet slutter seg til forslaget i
det dette ikke kan anses som en omgåelse av kapitalkravene. Det
blir opp til tilsynsmyndigheten å sikre et forsvarlig tilsyn
med institusjoner som yter kreditt eller stiller garanti i forhold
til kravet om økt ansvarlig kapital.
Det er videre avgjørende at kunder, investorer og andre
som skal forholde seg til et spesialforetak ikke villedes til å tro
at spesialforetaket er en del av en større enhet som følge
av navneforvekslinger etc. Dette er videre av betydning for å motvirke
at banken ikke på annen måte påtar seg
noen form for moralsk ansvar for betjeningen av den overdratte låneporteføljen
som kan skape en forventning om redningsaksjoner ved eventuelle
kriser i spesialforetaket. Følgelig bør kjøpers
virksomhet klart skilles fra selgers også utad slik at
låntakere, obligasjonseiere og andre ikke forveksler de
to selvstendige og atskilte juridiske subjektene, eller på annen
måte kommer i fare for å oppfatte dem som to deler
av samme konsern. Det foreslås derfor en bestemmelse som
skal hindre muligheten for slik forveksling av firma, kjennetegn,
varemerke eller annet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 bokstav a og b og annet ledd nr. 3 og § 2-36
femte og sjette ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at spesialforetaket etter forslaget forbys bruk av kjennetegn
mv. som kan føre til sammenblanding med den overdragende
finansinstitusjon. Det må antas at dette behovet gjelder
for lånekunder, idet obligasjonseiere vil være
godt kjent med skillet mellom de to foretakene. Når det
er finansinstitusjonen som etter alt å dømme vil
være lånekundenes daglige kontaktpunkt, burde
reglene like mye være rettet mot finansinstitusjonene for å sikre at
disse hele tiden sørger for at kundene er innforstått med
at det er spesialforetaket som formelt er kreditor. Disse
medlemmer finner det naturlig at departementet tar initiativ
for å bevisstgjøre finansinstitusjonene på dette
punkt.
Generelt vil departementet bemerke at det knytter seg vesentlige
betenkeligheter til at overdragende institusjon skal kunne eie obligasjoner
utstedt av spesialforetaket, i det slikt eie etter omstendighetene
kan bryte med prinsippet om full separasjon. Departementet slutter
seg imidlertid under tvil til Kommisjonens forslag, og foreslår
at overdragende foretak kan eie inntil 5 pst. av obligasjonene utstedt
av spesialforetaket i den grad dette er nødvendig for å drive
vanlig markedspleie. Slike obligasjoner vil inngå i balansen
til erverver, noe som vil reflekteres i kapitaldekningskravet til
erverver.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 annet ledd nr.
2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Dette er et tilbakekjøp av en låneportefølje.
Det vil kunne ligge en fare i at banken betaler for høy
pris for porteføljen. Etter tilbakekjøpet vil
naturligvis lånene inngå i bankens balanse på vanlig
måte, og fordre ansvarlig kapital. En rekke høringsinstanser
har fokusert på betydningen av 100 pst. reell overdragelse
av risiko. Dersom prisen reflekterer den reelle risiko i porteføljen
kan ikke departementet se betenkeligheter ved dette. Forslaget vil
kunne innebære en viss mulighet for banken til likevel å påta
seg en form for risiko for det lånet som ble verdipapirisert.
Dette vil i tilfelle, på samme måte som forslaget
ovenfor, kunne sies å bryte med prinsippet om full separasjon. Etter
departementets vurdering blir dette først og fremst et
spørsmål om salg på forretningsmessige
vilkår og eventuelt om utforming av kapitaldekningsregelverket.
Med utgangspunkt i at ethvert tilbakekjøp medfører økt
krav til ansvarlig kapital i henhold til kapitaldekningsregelverket
slutter departementet seg til Kommisjonens forslag. Det vises til
at det synes å være praktisk at banken av administrative
hensyn har mulighet til å overta en slik restportefølje.
Det forutsettes videre at ingen forbrukerinteresser blir skadelidende
som følge av et slikt kjøp.
Kommisjonen har foreslått at Kredittilsynet skal gi
samtykke til å kjøpe tilbake restporteføljen.
Departementet stiller spørsmålstegn ved forslaget
om å etablere en godkjennelsesordning for en rekke transaksjoner
av begrenset omfang som det er grunn til å anta er av mindre
betydning for den finansielle stabilitet. Departementet forutsetter
at den risiko et slikt tilbakekjøp representerer blir ivaretatt
av kapitaldekningsregelverket. Departementet går etter
dette imot Kommisjonens forslag om at banken må søke
Kredittilsynet om å få kjøpe tilbake
restporteføljen. Det foreslås imidlertid at slike
tilbakekjøp skal måtte meldes til Kredittilsynet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 bokstav c.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at tilbakekjøp ikke skal kunne føre til at låntakernes
interesser blir skadelidende.
Kommisjonen foreslår at spesialforetaket må organiseres
som et aksjeselskap. Norges Bank og Kredittilsynet støtter
kravet. Dette begrunnes med at dette er den mest gjennomregulerte
organisasjonsformen. Andre høringsinstanser ønsker
at det åpnes for andre organisasjonsformer. Et krav om
aksjeselskap slik Kommisjonen har foreslått innebærer
et etableringskrav i Norge. Departementet viser til at et slikt krav
vil kunne reise problemer i forhold til våre EØS-forpliktelser.
Det sentrale hensyn er etter departementets vurdering at organisasjonen
skal være så gjennomsiktig og uavhengig at det
ikke byr på problemer for tilsynsmyndighetene å fastslå at
den økonomiske risikoen er overført fullt ut fra
banken til spesialforetaket og at banken ikke kan øve innflytelse
over spesialforetaket og dermed pådra seg noen annen form
for ansvar. Det avgjørende er igjen kravet til separasjon
og tilsynsmyndighetenes mulighet for innsyn i innflytelses- og eierforhold.
Departementet slutter seg til Kommisjonens vurdering om at aksjeselskap/allmennaksjeselskap
er den organisasjonsform som generelt sett vil anses å være
mest hensiktsmessig. Det vises til Kommisjonens begrunnelse for
dette som departementet i det vesentligste slutter seg til. Internasjonalt
er det imidlertid åpnet for spesialforetak med ulike organisasjonsformer.
Stiftelsesformen synes utbredt. I Norge fremla Justisdepartementet
i november 2000 et forslag til ny lov om stiftelser i Ot.prp. nr.
15 (2000-2001). Det er videre nedsatt et utvalg som arbeider med
spørsmålet om utforming av en lov om samvirkeforetak.
Det kan derfor etter departementets vurdering ikke ses bort i fra
at også andre former enn aksjeselskapsformen vil kunne
være egnet som spesialforetak.
En positiv effekt av verdipapirisering er overføring
av risiko fra utlånsmarkedet til verdipapirmarkedet. En
forsterket effekt oppnås dersom risikoen blir ytterligere
spredt til utenlandske obligasjonseiere ved at disse erverver slike
obligasjoner utstedt av et SPV. Denne effekten vil muligens kunne
styrkes ytterligere dersom det åpner seg et marked for
salg av hele porteføljer direkte til utenlandske spesialforetak.
En utvikling i den retning vil kunne bidra til ytterligere likviditet
i obligasjonsmarkedet og markedet for videresalg av utlånsporteføljer
og mulighet for risikospredning for norske finansinstitusjoner med
de positive virkninger det antas å ha for den finansielle
stabilitet i Norge. Departementet ser det som uheldig dersom regelverket
blir formulert slik at det blir til hinder for overføring
av porteføljer til norske og utenlandske spesialforetak
organisert som stiftelser. Det forutsettes imidlertid at bankene
ikke gjennom utforming av vedtekter eller utpeking av styremedlemmer
eller på annen måte skal kunne øve innflytelse
på stiftelsen.
Departementet foreslår etter dette at Kredittilsynet
kan gi dispensasjon slik at et spesialforetak kan organiseres på annen
måte enn aksjeselskap/allmennaksjeselskap. Dette
for å åpne for andre organisasjonsformer, herunder
utenlandske foretak og stiftelser som spesialforetak i de tilfelle
der dette er åpenbart ubetenkelig, og hvor det ikke er
tvil om at det ikke foreligger noen forbindelse mellom den overdragende
banken og det aktuelle spesialforetaket eller dets eiere. Ved spørsmålet
om dispensasjon skal gis, skal det legges vekt på at kravet
om full separasjon tilfredsstilles og at spesialforetaket organiseres slik
at det ikke skapes tvil rundt dette. Dersom slik tvil er til stede
eller oppstår på et senere tidspunkt, må det
være anledning for tilsynsmyndigheten til å gripe inn.
Dispensasjonen må i tilfelle kunne trekkes tilbake. Videre
må Kredittilsynet kunne stille ytterligere krav til den
ansvarlige kapital i finansforetaket dersom det oppstår
tvil om separasjonsprinsippet er overholdt. Dette må gjelde
tilsvarende der et spesialforetak for eksempel eies av en stiftelse
eller dersom det på noen måte er uklart hvem som
eier eller har innflytelse over stiftelsen. Departementet går
etter dette inn for at Kredittilsynet gis adgang til å dispensere
fra hovedregelen om at et spesialforetak må organiseres
som et aksjeselskap/allmennaksjeselskap i enkelttilfeller.
Dette innebærer at utenlandske spesialforetak på linje
med norske spesialforetak organisert som annet enn aksjeselskap/allmennaksjeselskap alltid
må søke tillatelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-36 fjerde ledd.
Flertallet viser til at ny lov om stiftelser er vedtatt
(lov nr. 59/2001), men ikke trådt i kraft, og
at Samvirkelovutvalget har avgitt utredning (NOU 2002:6). Flertallet legger
til grunn at slike virksomheter vil kunne få tillatelse
til å være spesialforetak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor prinsipalt imot forslaget til finansvl. § 2-36
fjerde ledd. Disse medlemmer viser imidlertid til
at et flertall av medlemmene i finanskomiteen tilrår Odelstinget å vedta
Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at lovforslaget innebærer at utenlandske spesialforetak
kan bli kreditor for låntakere som opprinnelig har lånt
penger i norske finansinstitusjoner på vilkår
som er vanlige i det norske lånemarkedet. Flertallet er
opptatt av at slike låntakere fortsatt skal ha rett til
konfliktløsning ved norske domstoler, enten det gjelder
søksmål fra eller mot de nye, utenlandske kreditorene.
Det er ikke mulig å se ut fra proposisjonen om dette hensyn
er ivaretatt og finansministeren har heller ikke gitt fyllestgjørende
svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets
fraksjon i finanskomiteen. Flertallet mener at hjemmelen
i § 2-36 fjerde ledd skal forstås slik
at Kredittilsynet når enkeltvedtak skal fattes, kan sette
vilkår om at et utenlandsk spesialforetak rettslig skal
forplikte seg til for det ene å anlegge eventuelt søksmål
mot norsk låntaker i Norge og for det annet å vedta
Norge som verneting i tilfelle søksmål fra norsk
låntaker. Flertallet mener at denne adgangen
til å sette vilkår skal brukes når det
er snakk om utenlandske selskap med mindre andre gjeldende regler
sikrer de hensynene som er nevnt ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Kystpartiet, ber Regjeringen om å foreta en vurdering
av om verneting i Norge bør bli en alminnelig del av norske
låneavtaler.
For øvrig mener komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet at åpning for utenlandske spesialforetak
kan bidra til risikospredning som reduserer systemrisikoen i Norge,
og at dette taler for at tillatelse etter § 2-36
ikke bør holdes tilbake når foretaket tilfredsstiller øvrige
krav som må stilles.
Kommisjonen legger til grunn at foretak som utsteder obligasjoner
for å finansiere kjøp av en nærmere avgrenset
låneportefølje ikke driver virksomhet som kredittinstitusjon,
dersom spesialforetakets virksomhet begrenses slik at det kun har
adgang til å utstede obligasjoner én gang for å finansiere
erverv av en nærmere definert låneportefølje.
Enkelte høringsinstanser mener et slikt forbud mot rullerende
innlån er for restriktivt, og at forbudet heller ikke kan
begrunnes i våre EØS-forpliktelser.
Det blir etter dette et særskilt spørsmål
om våre EØS-forpliktelser er til hinder for at
spesialforetakene kan unntas fra kapitaldekningsreglene mv. Dette beror
på om spesialforetakene er å anse som "kredittinstitusjoner",
se nærmere drøftelsen i punkt 4.7.3 i proposisjonen.
Etter departementets vurdering vil ikke EØS-forpliktelsene
være til hinder for at spesialforetak utsteder obligasjoner
mer enn én gang, forutsatt at obligasjonene ikke utstedes
løpende.
Departementet kan imidlertid ikke se at Kommisjonen anfører
særlige grunner som tilsier at spesialforetaket bare skal
kunne utstede obligasjoner én gang. Det kan hevdes at hensynet
til obligasjonseierne tilsier at utstedelse fra uregulerte foretak
begrenses så mye som mulig. Departementet viser imidlertid
til at norske investorer allerede kan erverve obligasjoner fra uregulerte
foretak. Det må i den forbindelse kunne legges til grunn
at investorene i all hovedsak vil være profesjonelle og
selv være i stand til å vurdere utsteders kredittverdighet.
Det vises i den anledning til at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse
uttaler at det vil være forsvarlig å åpne
for at spesialforetak skal kunne refinansiere porteføljen
gjennom rullerende innlån. På den annen side må spesialforetakenes
adgang til å utstede obligasjoner begrenses. I motsatt
fall vil de kunne anses å være kredittinstitusjoner.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det
lovfestes at spesialforetakene ikke kan utstede obligasjoner løpende.
En slik løsning innebærer imidlertid en noe videre
adgang til å utstede obligasjoner enn det som ble foreslått
av Kommisjonen, og det vil kunne oppstå særskilte
problemstillinger som høringsinstansene ikke har hatt anledning til å vurdere.
Det foreslås derfor at departementet skal kunne gi nærmere
regler i forskrift om slik utstedelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-36 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag om at spesialforetaket
ikke skal underlegges krav om konsesjon, og heller ikke kapitaldekningsregler
mv.
Flere høringsinstanser går mot Kommisjonens forslag
om at verdipapirisering skal godkjennes av Kredittilsynet. Det anføres
at dette er en omfattende kontrollfunksjon som vil være
tidkrevende og kreve betydelige ressurser. Det vises videre til
at det internasjonalt er vanlig med kun en meldeplikt til tilsynsmyndigheten.
Departementet går inn for kun en meldeplikt i stedet
for et krav om konsesjon. For at Kredittilsynet skal få et
tilfredsstillende grunnlag til å vurdere å foreta
nærmere undersøkelser stilles det krav til meldingens
innhold.
I forlengelsen av dette slutter departementet seg til Kommisjonens
forslag om å begrense spesialforetakets virksomhet slik
at spesialforetaket skal være opprettet med det formål å erverve
en nærmere fastsatt utlånsportefølje
eller fordringsmasse. Spesialforetaket skal ikke drive annen virksomhet
enn å erverve og eie utlånsporteføljen
eller fordringsmassen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-34 om meldeplikt og § 2-36
første og annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for et generelt
forbud mot verdipapirisering av boliglån slik enkelte høringsinstanser
går inn for.
Det sentrale spørsmål blir hvilke rettigheter
låntaker bør ha ved overdragelse av lån
til et spesialforetak. En står i realiteten overfor tre
alternativer.
Ett alternativ er å kreve låntakers aktive
samtykke forut for verdipapirisering. Dette er en løsning
forbrukermyndighetene tar til orde for. Et annet alternativ er at
det ikke skal gjelde et samtykkekrav overhodet, men kun en varslingsplikt.
Dette er den løsningen finansnæringen synes å støtte.
Etter departementets syn er en slik løsning i tråd
med finansavtaleloven § 45 om at overdragelser
av låneporteføljer mellom finansinstitusjoner
ikke krever samtykke. Dette skyldes at spesialforetaket i prinsippet
må anses som en finansinstitusjon, selv om institusjonen ikke
er underlagt konsesjonskrav, kapitaldekningskrav mv. En slik løsning
vil derfor ikke kreve lovendring. Et tredje alternativ er den "mellomløsning"
et flertall i Banklovkommisjonen går inn for, hvor låntaker
skal kunne nekte overdragelse innen en rimelig frist. Det vil si
at samtykke anses gitt ved passivitet fra låntakers side.
Etter en helhetsvurdering av kommisjonens forslag og de synspunkter
som er fremkommet i høringsrunden, mener departementet
det bør innføres en reservasjonsrett som låntakerne
gjøres oppmerksom på samtidig som de varsles om
overdragelsen av lånet. Dette innebærer at låntaker
aktivt må reservere seg innen utløpet av en frist
som må fremgå av varselet. Forslaget innebærer
således ikke at låntakers passivitet vil stenge
for overdragelse, slik tilfellet vil være ved overdragelse
til andre enn finansinstitusjoner mv. Forslaget er i tråd
med forslaget fra flertallet i Banklovkommisjonen. Etter departementets
oppfatning synes en slik reservasjonsrett i disse spesielle tilfellene å innebære
en rimelig avveining av de ulike hensyn som her står mot
hverandre, jf. ovenfor. Nærmere regler om låntakers
reservasjonsrett kan fastsettes i medhold av § 2-37
slik som foreslått her.
Det vises til at Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 41 (1998-1999)
har uttalt at departementet vil vurdere om det oppstår
behov for endringer i finansavtaleloven § 45 etter
at Banklovkommisjonens forslag vedrørende verdipapirisering
foreligger, jf. kapittel 9.6.3. i proposisjonen. Vurderingen av
samtykkekravet i proposisjonen her må anses som en oppfølging av
Justisdepartementets uttalelse. For øvrig vises det til
at Justisdepartementet for tiden vurderer en utvidelse av samtykkekravet
til også å gjelde overdragelser til andre finansinstitusjoner
og lignende institusjoner som følge av at Stortinget har
bedt Regjeringen om å utrede dette på generelt
grunnlag. Dette arbeidet vil pågå parallelt med
arbeidet med å fremme bestemmelser om verdipapirisering.
Etter Finansdepartementets vurdering bør det skilles
klart mellom det generelle samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
(som for tiden vurderes av Justisdepartementet) og det foreliggende
spørsmål om reservasjonsrett ved verdipapirisering.
Det er en rekke særtrekk ved verdipapirisering som ikke
gjør seg gjeldende ved alminnelige overdragelser mellom finansinstitusjoner
mv. Det vises særlig til at spesialforetaket ikke vil være
underlagt tilsyn, kapitaldekningskrav mv., og til at de aktuelle
overdragelser vil skje til spesialforetak som er opprettet kun for å erverve
utlånsporteføljer som ledd i verdipapirisering
i henhold til forslaget til spesialbestemmelser i underkapittel
V i finansvl. kapittel 2.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-37 første
ledd.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-37 annet ledd
med den endring at ordet "finansforetakets" erstattes med "finansinstitusjonens"
i annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget til finansvl. § 2-37.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at forbrukermyndighetene og
et mindretall i Banklovkommisjonen har tatt til orde for å styrke
låntakers rettigheter ved overdragelse av lån
til et spesialforetak. Dette kan gjøres gjennom å kreve
aktivt samtykke fra låntaker før verdipapirisering. Disse
medlemmer mener et slikt krav ville bidra til å redusere
de negative konsekvenser av verdipapirisering, og finner det oppsiktsvekkende
at Regjeringen ikke har gått inn for dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil derfor subsidiært fremme forslag
om aktivt samtykke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag til § 2-37 annet ledd:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
gjøres følgende endringer:
Overskriften til § 2-37 skal lyde:
Informasjon til lånekundene - krav om uttrykkelig
samtykke
§ 2-37 annet ledd skal lyde:
Overdragelse av låneportefølje fra en
finansinstitusjon til et spesialforetak kan bare skje etter uttrykkelig
samtykke fra låntakerne."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under punkt 2.4 ovenfor når det gjelder ivaretagelse
av forbrukerinteresser. Disse medlemmer viser for øvrig
til at finansministeren i brev 5. september 2002 til Fremskrittspartiets
fraksjon i finanskomiteen opplyser at selve overdragelsen av lån
til spesialforetak og eventuell tinglysning mv. av tilhørende
panterett, ikke fører til noen forpliktelser for låntaker.
Departementet mener i likhet med Kommisjonen at forholdet til
innbetaling av sikringsfondavgift bør vurderes på et
senere tidspunkt. Det vises til Kommisjonens begrunnelse som departementet
i det vesentlige slutter seg til. Departementet vil se an utviklingen
for på et senere tidspunkt å avgjøre
om beregningsmodellen for innbetalinger bør vurderes nærmere.
Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1.
I forlengelsen av kravet om full separasjon mellom forvalter
og spesialforetak, har Kommisjonen foreslått at reglene
om taushetsplikt skal gjelde fullt ut overfor spesialforetaket for
kundeopplysninger som forvalter er i besittelse av selv etter en
overdragelse av en låneportefølje til et spesialforetak.
Finansnæringens Hovedorganisasjon ønsker unntak
fra taushetsplikten i forhold til ledelsen i spesialforetaket.
Selv om det kan være situasjoner der spesialforetaket
vil kunne ha et særskilt selvstendig behov for å få innsyn
i taushetsbelagte kundeopplysninger, anser departementet at det
bør legges avgjørende vekt på det tillitsforholdet
med kunden som begrunner taushetsplikten. Etter departementets vurdering
innebærer ikke verdipapirisering et slikt særtilfelle
i forhold til annen porteføljeoverdragelse at det er grunn
til å fravike prinsippet om at finansinstitusjonene ikke kan
bringe taushetsbelagte kundeopplysninger videre.
Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1.