Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen å endre
plan- og bygningsloven (pbl.) på følgende områder:
tidsfrist for kommunenes behandling
av private forslag om regulering
tidsfrist for kommunestyrets behandling av planutvalgets
reguleringsforslag
tidsfrist for berørte myndigheters adgang til å fremme
innsigelse til regulerings- og bebyggelsesplaner
rapporteringssystem i reguleringssaker som tar lang tid
bedre tilgang til kart og annen geografisk informasjon.
Hensikten med forslagene er å oppnå samfunnsmessige
besparelser gjennom å gjøre planbehandlingen i
kommunene mer effektiv og forutsigbar for brukerne og å få en
bedre utnyttelse av offentlige myndigheters ressursinnsats. Dette
skal likevel ikke gå på bekostning av kvaliteten
og grundigheten i prosessen.
Departementet viser til at både offentlige myndigheter
og private har interesse av en mer effektiv planbehandling og sikrere
anslag på framdriften i plansaker.
Departementet viser også til mulige kostnader ved kortere
behandlingstid, og departementet mener at den totale nytten for
samfunnet ved mer effektiv planbehandling overstiger kostnadene.
Videre viser departementet til at det er flere grunner til at
planprosesser tar tid. Planforslagets kvalitet, omfang, hvilke temaer
det tar opp, forholdet til andre planer, hvor mange det berører
og konfliktnivå er noen forhold som kan påvirke
tidsbruk under behandlingen. Lang saksbehandling kan skyldes både forslagsstiller
selv, planmyndigheten, andre offentlige myndigheter og berørte
ellers.
Lovforslagene i proposisjonen tar sikte på å strukturere
planprosessene bedre, slik at en får bedre nytte av den
arbeidsinnsats som gjøres i kommuner og forvaltningen for øvrig
og slik at tidsbruken blir mer forutsigbar.
Departementet viser til at variasjonen i kompleksitet og innhold
i reguleringsforslag gjør det vanskelig å sette
en lik tidsfrist for hele saksbehandlingen i alle saker.
Departementet har delt opp saksbehandlingen i dens forskjellige
faser, og foreslår i proposisjonen tidsfrister i de fasene
der det er formålstjenlig.
Departementet viser til at Planlovutvalget har dokumentert at
en stor andel av de reguleringsforslag som blir vedtatt, er framsatt
som private forslag etter pbl. § 30.
Det er gode muligheter for effektivisering i tidsrommet fra kommunen
mottar et slikt planforslag og fram til det vurderes politisk første
gang. Her er det stor variasjon i tidsbruk i dag, til tross for
at loven sier at planforslaget skal behandles "snarest mulig". Departementet
foreslår i proposisjonen en frist på 12 uker.
For å bevisstgjøre kommunen på tidsbruk
også etter at planutvalget har fremmet et privat planforslag,
foreslår departementet at det innføres en plikt for
kommuneadministrasjonen til å underrette planutvalget dersom
det har gått mer enn 24 uker siden det ble besluttet å legge
forslaget ut til offentlig ettersyn.
Etter at planutvalget har sluttført behandlingen av
reguleringsforslaget, foreslår departementet at kommunen
får en ny frist på 12 uker til å ferdigbehandle
saken i kommunestyret. Fristen betyr at møtefrekvens i
kommunestyret, mekling ved innsigelse og avtaleinngåelse
for utbyggingsavtaler må koordineres.
Departementet foreslår at fristen for å fremme innsigelse
til regulerings- og bebyggelsesplanforslag knyttes til den fristen
berørte myndigheter i dag har til å uttale seg
om saken etter pbl. § 27 1 nr. 2 annet ledd.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om kartgrunnlag
for de formål som omhandles i loven, blant annet for å utarbeide
kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner, situasjonskart og situasjonsplaner.
Forslaget gir kommunen hjemmel til å kreve at data leveres
på digital form i større saker.