Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om
alternativ behandling av sykdom mv. Samtidig foreslås kvaksalverloven
opphevet.
Proposisjonen har som siktemål å etablere et
modernisert rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette skal
ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet og legge
til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ
behandling basert på ryddighet og redelighet. Med proposisjonen ønsker
Regjeringen å framlegge sin samlede tilnærming
til feltet alternativ behandling. Dette innebærer både
forslag til rettslig regulering og tiltak av utenomrettslig karakter.
De hensyn og formål som lå til grunn for forslagene
i NOU 1998:21, inngår som grunnlag for departementets prinsipielle
utgangspunkt for forslag til politikkutvikling på feltet.
Blant tiltak av utenomrettslig karakter foreslår departementet
bl.a. økt satsing på forsknings- og samarbeidsprosjekter,
opprettelse av en egen informasjonsbank og opprettelse av et kontaktforum
mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner
og myndighetene.
Departementet er av den oppfatning at det er et klart behov for
en rettslig regulering av alternativ behandling, og uttaler at regelverket
må balanseres mellom på den ene side hensynet
til pasientens valgfrihet, og på den andre side pasientens
behov for beskyttelse. Departementet legger til grunn at hensynet til å ikke
utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet.
De begrensninger som foreslås, innebærer en oppmyking
i forhold til begrensninger i eksisterende lovgiving og er basert
på en drøfting av alternativ behandlings virkeområde
og forståelsesmodeller av sykdom.
Med begrepet alternativ behandling sikter departementet til virksomhet
som har til hensikt å lindre eller behandle sykdom eller
skade, samtidig som virksomheten normalt ikke er en del av den helsehjelp som
gis av helsepersonell innenfor den ordinære offentlige
eller private helsetjenesten.
For pasientens valgfrihet og trygghet er det etter departementets
mening viktig at det stilles visse krav til alternativ behandling.
For at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge,
mener departementet det må arbeides for å oppnå økt
vitenskapelig innsikt i de prinsipper som alternative utøvere
bygger sin virksomhet på.
Det framholdes at omfanget av alternativ behandling har økt
de senere år, og at stadig flere ser på dette
som et selvstendig alternativ eller et supplement til den helsehjelp
som tilbys innenfor den ordinære helsetjenesten.
Det vises til uttalelser fra sosialkomiteen og vedtak fattet
av Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 41
(1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan,
St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid
og St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring - Mål
og virkemidler for en bedre helsetjeneste.
Sosial- og helsedepartementet oppnevnte i april 1997 et utvalg
for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget
avga sin innstilling 15. desember 1998, og innstillingen er publisert
som NOU 1998:21 Alternativ medisin. Det redegjøres for
hovedpunkter i utvalgets innstilling.
Innstillingen har vært på høring,
og departementet mottok over 140 høringsuttalelser. Det
uttales at det blant høringsinstansene var til dels delte
meninger om utvalgets ulike forslag.
Det vises til at forholdet mellom den ordinære helsetjenesten
og alternativ behandling er omtalt i St.meld. nr. 26 (1999-2000)
Om verdiar for den norske helsetenesta.
Etter avgivelsen av NOU 1998:21 tok Norges forskningsråd
(NFR) initiativ til å etablere et forskningssenter som
beskrevet i innstillingen, og i 2000 ble Nasjonalt forskningssenter
innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) etablert
ved Universitetet i Tromsø.
Departementet viser også til en samarbeidsavtale mellom
Kina og Norge som inneholder en konkret handlingsplan, og som vil
innebære et samarbeid blant annet når det gjelder
tradisjonell kinesisk medisin.
Departementet ser et behov for å definere hvilke begreper
som skal brukes om de behandlingsformer som i hovedsak finnes utenfor
den etablerte helsetjenesten, og som er tuftet på et annet
teoretisk grunnlag. Både i Norge og i andre land brukes
begreper som komplementær, tradisjonell eller alternativ
om den yrkesmessige behandlingsvirksomheten som foregår
utenfor den etablerte helsetjenesten. Dessuten brukes henholdsvis
begrepene medisin eller behandling i kombinasjon med de tre førstnevnte.
Det redegjøres for begrepsbruken i NOU 1998:21 og i
andre land som Storbritannia, USA, Sverige og Danmark og i EU ogWHO.
Departementets vurdering er at begrepet behandling er et mer
hensiktsmessig begrep enn medisin fordi behandlingsbegrepet kan
tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner
til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Departementet
vurderer det videre som mest hensiktsmessig å bruke begrepet
alternativ behandling fremfor komplementær og alternativ
behandling, men understreker at begrepet alternativ behandling også omfatter
terapier som anvendes med et komplementært siktemål.
Med begrepet alternativ behandling forstås det i proposisjonen
hele det aktuelle feltets virkeområde; det vil si bruk
av behandling både som et alternativ og som et supplement,
både med konkurrerende, utfyllende eller sammenfallende
filosofisk og teoretisk grunnlag som skolemedisinen.
Det understrekes at valg av begrepet alternativ behandling ikke
bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens
hensikt.
Det uttales at det er vanskelig å oppnå oversikt over
hvor mange alternative terapi- og behandlingsformer som tilbys og/eller
anvendes i Norge i dag. Departementet har i proposisjonen valgt å gi
en relativt sett mer grundig beskrivelse av de terapiformer som
er vurdert å ha størst omfang, eller som har størst likhetstrekk
med terapiformer som brukes innen den ordinære helsetjenesten.
Det redegjøres nærmere for følgende
behandlingsformer:
Det redegjøres for ulike forklaringsmodeller for helse,
sykdom og helbredelse.
Det uttales at det er uklart hvor mange alternative behandlere
som praktiserer i Norge. Basert på tall innhentet fra organisasjonene
selv, kan det anslås et antall sum på ca. 3 000
medlemmer i de største utøverorganisasjonene
i Norge, hvorav ca. 800 er autorisert helsepersonell. Om man inkluderer
de mindre organisasjonene, kan man anslå at det er i underkant av
5 000 organiserte alternative utøvere, hvorav
anslagsvis 1 500 er autorisert helsepersonell.
Organisasjoner som omfatter terapiformer som akupunktur, osteopati
og homøopati har sterkest representasjon av autorisert
helsepersonell. Organisasjoner som omfatter terapiformer som soneterapi,
kinesiologi, biopati, massasjeterapi, aromaterapi og healing har
lavest representasjon av helsepersonell.
Variasjonsbredden i hvilke utdanningskrav som stilles for medlemskap,
spenner fra ingen formell utdanning (healerne), via kvelds-/helgekurs
(soneterapi, biopati) til krav om 3-5-års utdanning på høgskolenivå (akupunktørene,
homøopatene, naprapatene og osteopatene). Det er i enkelte
foreninger et krav at utøverne skal være autorisert
helsepersonell.
Basert på de undersøkelser som er foretatt,
kan det konkluderes med at det har vært en økning
i bruk av alternativ behandling i Norge og i utlandet de siste 15-20 årene.
Homøopat, akupunktør og soneterapeut er i nevnte
rekkefølge de mest benyttede alternative behandlere. Kvinner
benytter seg oftere av alternativ behandling enn menn. Menns bruk
ser ut til å øke mest. Middelaldrende og yngre
benytter alternativ behandling mer enn eldre. Alvorlig og kronisk
syke benytter alternativ behandling i større grad enn andre pasientgrupper.
Ryggsmerter, isjias, nakkeproblemer og hodepine/migrene
er de lidelser folk hyppigst søker alternativ behandling
for. Forbruk av, offentlig interesse for og forskning innen alternativ
behandling er stigende i de fleste land, og ikke minst i Europa.
Andel av befolkningen som har besøkt alternativ behandler,
varierer mellom 18 og 71 prosent i de land en har opplysninger fra.
Homøopati er den form for alternativ behandling som brukes
oftest i fem av fjorten land, og som en av de tre hyppigst benyttede
i elleve av landene. Urtemedisin er hyppigst benyttet i tre av landene,
og en av de tre hyppigst benyttede i fem land.
Sykepleiere synes å være hyppigere brukere
av alternativ behandling enn det en finner blant befolkningen for øvrig,
mens leger benytter slike metoder mot egne lidelser sjeldnere enn
andre grupper i samfunnet. I alle studier finner en at yngre helsearbeidere er
mer positive til alternative behandlingsformer enn eldre kolleger.
En finner også en klar forskjell mellom sykehusleger og
allmennleger der disse siste er mer positive til pasientenes ønsker
om bruk, informasjon og samarbeid med andre terapitradisjoner enn den
klassiske skolemedisinen. Blant norske leger er det særlig
akupunktur som aksepteres. Andre terapier som antas å ha
nytte, er urtemedisin og kostbehandling (enkelte dietter). Terapier
som fotsoneterapi, homøopati og healing forkastes av de
aller fleste norske leger.
Når det gjelder brukernes holdninger, viser undersøkelser
at befolkningens tiltro til akupunktur er vesentlig høyere
enn til homøopati, mens tilliten til healing karakteriseres
som temmelig liten. Et flertall ønsker at både
akupunktur og homøopati skal inngå i helsetjenesten
og at det skal ytes refusjon på toppen av en egenandel
for behandling. Et mindretall kan også tenke seg dette
for soneterapi og aromaterapi, mens støtten til refusjon
for healing er liten.
Utøvernes holdninger til integrasjon og samarbeid med
den etablerte helsetjenesten oppsummeres som svært blandede.
Det er en betydelig frykt for at den etablerte medisin kun vil ta
i bruk avgrensede aspekter av alternative behandlingsformer uten
at den opprinnelige forståelsesmodell ligger til grunn.
Videre frykter noen at i det øyeblikk medisinen anvender alternative
metoder, så vil de alternative behandlere bli marginalisert.
Det ser ut til å være et felles ønske om
større respekt og bedre samarbeid med medisinen. Det ser
også ut til å være enighet om at en på sikt ønsker
seg en utvikling mot likeverdig integrering i en mer mangfoldig
helsetjeneste.
Etter departementets oppfatning er det fire sentrale aktiviteter
som kan knyttes til kunnskapsstatus; forskningsvirksomhet, kunnskapshåndtering
og -spredning, utredningsarbeid og samarbeidsprosjekter.
Dette omtales i proposisjonen både i nasjonalt og internasjonalt
perspektiv.
Når det gjelder forskning, så tok Norges forskningsråd
etter avgivelsen av NOU 1998:21 initiativ til å etablere
et senter, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin (NAFKAM). NAFKAM har i 2002 fått
en bevilgning via forskningsrådet på 1,6 mill.
kroner, og har en bemanning med 1,2 forskerstillinger, 1 stipendiat
samt administrativ leder. Et samlet inntrykk av forskningen er at
temavalg er godt i samsvar med norske pasienters bruk av alternativ
behandling, men at det er noe dublering i forhold til den internasjonale
kunnskapsbasen. Sosial- og helsedirektoratet har foretatt en effektvurdering
av akupunktur, homøopati, urtemedisin, osteopati og naprapati,
og har funnet at akupunktur ser ut til å være
effektivt mot post-operativ kvalme hos voksne, mot kvalme og oppkast
etter cellegiftbehandling og som smertebehandling etter tannkirurgi.
Johannesurt er effektiv ved korttids behandling av mild til moderat
alvorlig depresjon. Ingen andre behandlingsformer ble av direktoratet
vurdert som dokumentert effektive på grunnlag av kunnskapsoppsummeringene
og de kriterier disse bygger på. Departementet anser at
slike vurderinger er en viktig del av beslutningsgrunnlaget med
hensyn til ulike former for integrering i helsetjenesten.
Med kunnskapshåndtering menes systematiske forsøk
på å evaluere tilgjengelig forskning med sikte på å fastslå hva
vi kan betrakte som sikker viten innen ulike fagfelt. Kunnskapsspredning
er det arbeid som gjøres for å gjøre
kunnskapen allment kjent. Det redegjøres for Cochrane-samarbeidet
som er et forskningssamarbeid som har som mål å hjelpe
klinikere, brukere og politikere til å ta velfunderte beslutninger om
helsetjenester ved å lage, oppdatere og distribuere systematiske
oversikter om effekten av tiltak innen helsetjenesten.
Det redegjøreres for utredninger som er gjort i Storbritannia
og USA.
Med hensyn til samarbeidsprosjekter og status for integrering
av alternativ behandling i helsetjenesten vises det til integreringsprosjekter
på Hålogaland sykehus HF, Harstad, og Universitetssykehuset
i Nord-Norge, Tromsø. Akupunktur tilbys på Aker Universitetssykehus
HF og ved Sunnaas sykehus HF. Alternativ behandling tilbys i økende
grad på britiske sykehus, og i USA har flere universiteter
med medisinutdanning, deriblant Harvard, gått sammen om å fremme
undervisning, forskning og behandling innen det som omtales som
integrativ medisin. Santa Monica-klinikkene er en kjede av private
sykehus i USA som bygger på full integrering av alternativ
behandling og etablert medisin, og det er nå etablert Santa Monica-klinikker
også i Tyskland og Polen.
Det finnes ingen særskilt lov som regulerer alternativ
behandling. Utgangspunktet er at alle kan ta syke i kur. Imidlertid
finnes det adskillig regelverk som direkte eller indirekte har betydning
for utøvelse av alternativ behandling. Mest relevant er
lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke
er helsepersonell til å ta syke i kur, ofte omtalt som
kvaksalverloven, som setter grenser for hva slags behandling den
som ikke er helsepersonell, kan utføre. Loven har også regler
om markedsføring.
Ved siden av kvaksalverloven redegjøres det for relevante
bestemmelser i følgende lover:
Lov om helsepersonell mv.
Lov om pasientrettigheter
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
Lov om helsetjenesten i kommunene
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av
lik m.m.
Lov om medisinsk bruk av bioteknologi
Lov om svangerskapsavbrudd
Lov om behandling av personopplysninger
Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger
Under omtalen av legemiddellovgivningen gjøres rede
for hva som er legemidler, og for en del av de regler som gjelder
for slike midler. Norsk lovgivning på området
er tilpasset et omfattende EØS-regelverk knyttet til legemidler.
Videre omtales en særordning for godkjenning av naturlegemidler
etter forenklede prosedyrer i forhold til ordinære legemidler. Ordningen
følger av retningslinjer gitt av Statens legemiddelverk.
Den rettslige situasjonen for naturpreparater, kosttilskudd og lignende
som ikke anses som legemidler, følger delvis av legemiddellovens
bestemmelser om reklame for varer som ikke er legemidler, og for øvrig
gjelder næringsmiddellovgivningen. Særlig viktig
er næringsmiddelloven med et omfattende forskriftsverk.
Det vises også til Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) hvor det
ble foreslått endringer i legemiddelloven med konsekvenser
for naturlegemiddelordningen.
Lov om merverdiavgift har bestemmelser om at helsetjenester er
unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning
av tjenester. Det er ikke gitt noen uttømmende definisjon
av begrepet helsetjenester i loven, men i forarbeidene er det gitt
en nærmere beskrivelse av rekkevidden av unntaket. Viktige
momenter som framheves, er hvorvidt tjenesten utføres av
autorisert personell, og om tilbudet også gis av det offentlige
helsevesen. Det er forutsatt en relativt streng praktisering av
unntaksbestemmelsen. Finansdepartementet har med hjemmel i loven gitt
forskrift om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning
av helsetjenester. Foruten tjenester som er nærmere definert
i helselovgivningen, unntar forskriften også akupunktur
og homøopati fra merverdiavgiftsplikten. Andre tjenester
benevnt som alternativ medisin er avgiftspliktige. Alt helsepersonell som
har autorisasjon eller lisens, kan yte både ordinære
helsetjenester og alternativ behandling uten å legge merverdiavgift
på tjenesten. Hvilken utdanning og kompetanse vedkommende
har innenfor alternativ behandling har ingen betydning.
Regjeringen mener det er behov for en nærmere vurdering
av ytterligere unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten for
tjenesteområder innenfor alternativ behandling, og i Ot.prp.
nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer
foreslo derfor Finansdepartementet endringer i merverdiavgiftsloven
slik at dagens unntakshjemmel for helsetjenester utvides til også å omfatte
det som benevnes som helserelaterte tjenester. Endringene vil gi adgang
for Finansdepartementet til i samarbeid med Helsedepartementet å foreta
endringer i forskriften om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket
for omsetning av helsetjenester slik at også nærmere
bestemte helserelaterte tjenester omfattes. Som en videre oppfølging
med ytterligere unntak fra merverdiavgiften for alternativ behandling
vil Finansdepartementet i samråd med Helsedepartementet
vurdere å unnta ytterligere former for alternativ behandling.
Det uttales at de alternative behandlingsformene som anses som aktuelle å unnta
fra merverdiavgiften (i tillegg til akupunktur og homøopati
som allerede er unntatt), er følgende:
I tillegg til bestemmelsene om markedsføring i kvaksalverloven
vil markedsføringsloven være relevant for hvordan
alternative behandlere kan markedsføre sin virksomhet,
og lov om pristiltak vil være relevant for hva som kan
tas som vederlag for alternativ behandling.
Alternative behandlere faller som hovedregel utenfor tilsynsmyndighetenes
ansvarsområde slik dette er regulert i lov om statlig tilsyn
med helsetjenesten. Unntak fra dette vil gjelde dersom en alternativ
behandler arbeider innenfor helsetjenesten og yter helsehjelp. Videre
vil autorisert helsepersonell som også yter alternativ
behandling, være underlagt tilsyn også med hensyn
til den alternative behandling de tilbyr.
I hvilken utstrekning pasientskadeloven vil gjelde i forhold
til skader voldt i forbindelse med utøvelse av alternativ
behandling, vil bero på hvor og av hvem skaden er voldt,
samt tolkning av loven. Skade voldt av alternativ behandler som
ikke har autorisasjon eller lisens som helsepersonell og som driver privat
behandlingsvirksomhet, faller helt klart utenfor pasientskadelovens
virkeområde.
Straffeloven inneholder en rekke bestemmelser som kan tenkes å ramme
både helsepersonell og alternative behandlere. Dette kan
både gjelde handlinger knyttet til selve den "medisinske"
behandlingen av en pasient, for eksempel ved at pasienten påføres fysiske
skader, andre handlinger i det konkrete forholdet mellom behandler
og pasient, og handlinger som er knyttet til en virksomhet mer generelt,
for eksempel der hvor det markedsføres og selges "legemidler"
som er virkningsløse.
De fleste vesteuropeiske land har lovgivning som i varierende
grad regulerer i hvilken utstrekning det er tillatt for andre enn
helsepersonell å ta syke i kur. Særlig lovgivningen
innenfor de nordiske land er ganske sammenfallende. Dette gjelder
også hvilke personellgrupper som er autorisert/godkjent
som helsepersonell, selv om det finnes enkelte forskjeller. De ulike
lands lovgivning setter som hovedregel begrensninger i forhold til
nærmere bestemte alvorlige sykdommer og/eller
behandlingsformer, samt at det gjelder begrensninger i forhold til
markedsføringsadgangen.
Det redegjøres for relevant lovgivning i Sverige, Danmark,
Finland, Island, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland og
for relevante EU-direktiver.
Det redegjøres for forslagene i NOU 1998:21 Alternativ
medisin. Utvalget har foreslått enkelte rettslige og utenomrettslige
tiltak som samlet sett vil fremme økt integrering og anerkjennelse
av alternativ behandling.
Et samlet utvalg foreslo at kvaksalverloven ble opphevet, og
at nye strafferettslige bestemmelser om andre behandlere enn helsepersonell
ble inntatt som et eget kapittel i helsepersonelloven.
Utvalget har foreslått at det gis regler som regulerer
alternativmedisinske utøveres markedsføring, samtidig
som det foreslås et forbud mot bruk av tittel som er beskyttet
etter helsepersonelloven.
Utvalget har videre foreslått at behandling av allmennfarlige
smittsomme sykdommer og alvorlige sinnslidelser, fortsatt skal være
forbeholdt helsepersonell, og at det samme skal gjelde medisinske
inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko
for pasienter. Ved andre alvorlige sykdommer har utvalget foreslått
at voksne personer som er kompetente til både å samtykke
til og å nekte å motta skolemedisinsk behandling,
selv skal kunne velge å motta alternativmedisinsk behandling
uten at dette medfører straffansvar for behandleren. For
barn og andre som ikke har slik samtykkekompetanse, har utvalget
foreslått at alternativmedisinsk behandling ved alvorlige
sykdommer kan gis straffritt dersom helsevesenet ikke har helbredende
eller lindrende behandling å tilby, og behandlingen finner
sted i samarbeid eller samforståelse med lege.
I utvalgets forslag til regulering er det foreslått innført
en lovbestemt taushetsplikt også for andre behandlere enn
helsepersonell.
Et enstemmig utvalg la til grunn at de samme hovedkriterier bør
gjøres gjeldende ved autorisasjon av alternativmedisinske
behandlere som for helsepersonellgrupper for øvrig, og
at det dermed er lite hensiktsmessig å foreslå en
særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere.
Utvalget har foreslått at det ved lov opprettes en frivillig
registerordning for helsepersonell og andre som tar syke i kur,
og som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder.
Utvalget har vurdert om det bør innføres refusjon fra
folketrygden ved alternativmedisinsk behandling. Et flertall (13)
har kommet til at det ikke bør innføres en slik
ordning, mens et mindretall (4) har foreslått at det på visse
vilkår innføres en refusjonsordning for behandling
hos alternativmedisinske utøvere som er registrert i det
frivillige registeret som foreslås opprettet.
Når det gjelder andre virkemidler enn rettslig regulering,
mener utvalget at de virkemidler som tas i bruk, først
og fremst bør ta sikte på å:
øke kunnskapen om alternativ
medisin i helsevesenet og befolkningen,
styrke forskningen om alternativmedisinske behandlingsmetoder,
virkningsmekanismer og effekter,
sette i gang enkeltstående samarbeidsprosjekter mellom
alternativmedisinske behandlere og det etablerte helsevesen.
Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta et
visst ansvar for å gi befolkningen nødvendig informasjon
om alternativ medisin, og foreslår at det opprettes en
informasjonsbank om alternativ medisin i offentlig regi.
Utvalget mener videre at det bør legges til rette for
et vitenskapelig forskningsmiljø innen alternativ medisin
med eget professorat og mulighet for forskerutdanning.
Utvalget foreslår at det tilrettelegges for komparative
studier og for prosjekter som kan bidra til samarbeid mellom utøvere
av alternativ medisin og skolemedisin.
Utvalget foreslår at skolemedisinske utdanningsinstitusjoner
bør legge til rette for undervisning i behandlingsformer
som viser seg å ha dokumentert eller mulig dokumentert
effekt, og som ønskes av befolkningen.
Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta større
ansvar for å bygge opp kunnskap om alternativ medisin som
bl.a. kan danne grunnlag for samarbeid mellom alternativmedisinske
utøvere og helsevesenet.
Videre foreslår utvalget at det i større grad
enn i dag legges til rette for at pasienter som ønsker
helsehjelp av alternativmedisinsk utøver mens de er innlagt
i institusjon, gis anledning til det.
Utvalget mener at de virkemidlene som foreslås, må initieres
av Helsedepartementet og finansieres over statsbudsjettet og at
enkelte godkjennings- og fordelingsoppgaver legges til departementet.
Utvalget foreslår at det settes av 100 mill. kroner over
en femårsperiode.
Når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse
av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, vil
departementet legge forbrukerperspektivet til grunn. Når
det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten
er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til
grunn. I vurderingen av omfanget av helsemyndighetenes forslag til
virkemidler for å ivareta disse perspektivene, ser departementet
det som viktig å ha en felles forståelse av virkefeltet
til skolemedisin og til alternativ behandling.
Sentrale forhold i departementets politikkutvikling på feltet
vil for det første være at pasienten har mulighet
til å få kunnskap om behandlingsformene, deres
anvendelsesområde og mulig virkning, for det andre at pasienten
er trygg på behandlerens kvalifikasjoner og at pasienten
ikke utsettes for risiko ved å motta behandlingen, og dernest
at det må finnes organiserte klageordninger.
Begrepene sykdom og behandling drøftes.
Det er ikke etablert noe offentlig godkjenningssystem for utdanninger
innenfor alternative behandlingsformer. Departementet ønsker
imidlertid å ha en aktiv holdning til feltet.
Det vises til at Stortinget i flere sammenhenger har påpekt
betydningen av at politikkutviklingen må bidra til å skille
mellom seriøs og useriøs behandling. Med begrepet
"seriøs" i denne sammenheng mener departementet det er
naturlig å forstå seriøsitet knyttet
til det innholdsmessige i yrkesutøvelsen og i måten
utøverne driver kunde- eller pasientbehandling på.
Et annet stikkord som nevnes, er bransjemessig eller forretningsmessig
seriøsitet som avspeiler seg i markedsføring,
bransjeinterne etiske regler, krav til god forretningsskikk og systemer
for kvalitetssikring, samt etablerte klagemuligheter for pasient/bruker.
I første omgang har departementet sett det som aktuelt
at tiltak for å skille seriøse fra useriøse
utøvere tar utgangspunkt i bransjemessige og forretningsmessige
forhold. Sentralt her er den foreslåtte registerordningen,
og de vilkår som stilles overfor organisasjonene og deres
medlemmer. Av langsiktig karakter mener departementet det også er
nødvendig med tiltak angående det faglige innholdet
i yrkesutøvelsen.
Det uttales at når det gjelder minstekrav til samarbeid
og integrering med helsetjenesten, ligger dennes rammevilkår
som en grunnforutsetning, men at samarbeidet og integreringen også bør
ta utgangspunkt i alternative behandlingsformer. Etter departementets
oppfatning er det nødvendig at helsepersonell og de delene
av helsetjenesten som ønsker et systematisert samarbeid
og integrering, formulerer krav til kvalifikasjoner hos de alternative
utøverne og til innhold i samarbeidet. Samtidig anses det
som viktig at de alternative utøvere beskriver sine behandlingsformer,
og formulerer forutsetninger for at de alternative behandlingsformene
skal kunne fungere som et alternativ eller et supplement til skolemedisin.
Av hensyn til pasientenes sikkerhet mener departementet det er
nødvendig med et lovverk som setter rammer for utøvere
som yter helserelaterte tjenester og hvor det ikke stilles myndighetskrav
til vedkommendes faglige kvalifikasjoner.
Departementet mener det er behov for å styrke den enkeltes
mulighet til å ta overveide valg, og å bidra til å redusere
antall pasienter som utsettes for utnytting eller uønsket
behandling.
Når det gjelder forskning, foreslår departementet en
styrking av Norges forskningsråds program for pasientnær
klinisk forskning og alternativ medisin og av muligheten for Nasjonalt
forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin
(NAFKAM) til å initiere og drive forsknings- og utviklingsarbeid. Det
uttales at forskningsaktivitetens faglige perspektiv må utvides
med en bred tilnærming til effektbegrepet, og at den også skal
omfatte befolkningens bruk av alternativ behandling. Aktivtetene
foreslås finansiert innen rammen av de årlige
forskningsbevilgninger. Departementet foreslår at NAFKAM
videreutvikles som landsdekkende funksjon med kontakter mot øvrige
universiteter og med bred internasjonal kontakt og samarbeid, og
at det i første omgang etableres en satellitt ved Universitetet
i Oslo. Forskningsaktivitet foreslås prioritert framfor
andre funksjoner i en oppbyggingsfase.
Departementet foreslår statlig tilskudd til samarbeidsprosjekter
mellom alternative behandlere og helsetjenesten og som forvaltes
av Sosial- og helsedirektoratet.
Departementets målsetting er å styrke befolkningens
mulighet til å ta overveide valg og foreslår at
det opprettes en egen informasjonsbank. Videre ønsker departementet
at norske fagmiljøer fortsatt bidrar i Cochrane-samarbeidet.
Departementet tilrår at det opprettes et kontaktforum
mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner
og myndighetene i første omgang for 2-3 år. Videre
tilrår departementet statlig støtte til et felles
sekretariat for utøverorganisasjonene for en periode på 2-3 år.
Driftsutgiftene forutsettes delt mellom utøverorganisasjonene
og myndighetene.
Når det gjelder opplæring og utdanning, vil
departementet i første omgang ta initiativ til en dialog med
utdanningsmyndighetene om utviklingen på feltet. Dersom
det på sikt viser seg at utdanningsinstitusjonene selv
ikke iverksetter tiltak for mer informasjon/opplæring
i alternative behandlingsformer i grunnutdanningene, vil departementet
vurdere mulige tiltak for å sikre økt kjennskap
til slik behandling i grunnutdanningene.
Det understrekes at det gjenstår en større
opprydding i kunnskapsgrunnlaget for de ulike alternative behandlingsformene,
og at få terapiformer med rimelig sikkerhet kan sies å ha
dokumentert effekt. Departementet vil derfor ha en avventende rolle
når det gjelder andre initiativ på utdanningsfeltet,
men mener det kan være aktuelt å gi utøverorganisasjonene insentiver
til selv å drive arbeidet framover for et mer enhetlig
utdanningsfelt.
I forbindelse med at naprapati og osteopati vurderes med henblikk
på autorisasjon foreslår departementet en utredning
av utdanningenes innhold og omfang, samt at det foretas en sammenlikning
med relevante utdanninger for autorisert helsepersonell. Departementet
foreslår også at det iverksettes en utredning
av eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati. Øvrige
tiltak for å rydde på utdanningsfeltet foreslås
forsøkt ivaretatt gjennom det foreslåtte kontaktforumet
og myndighetenes økte satsning på forskning.
Departementet foreslår at utøverorganisasjonene oppfordres
til å bidra til at utdanninger innen alternativ behandling
innfører skikkethetsvurdering, har en felles plattform
i utdanningene med hensyn til kunnskap om den ordinære
helsetjenesten og om forskning, innfører mer veiledet praksis
og vurderer krav til etter- og videreutdanning.
Fordi pasienter på grunn av sin sykdom eller livssituasjon
vil kunne være i en svært sårbar situasjon
er det etter departementets oppfatning viktig at det stilles krav
til den som behandler syke mennesker, og at man forhindrer spekulativ
utnyttelse av pasienters sykdom eller livssituasjon. Etter departementets
oppfatning må det foretas en avveining mellom på den ene
side hensynet til pasientens valgfrihet og på den andre
side pasientens behov for beskyttelse. Å sette pasienten
i sentrum innebærer, slik departementet ser det, at pasienten
også må ha frihet til å velge behandlingsmetoder
som ikke er en del av den ordinære helsetjenesten. For
at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge
er det etter departementets vurdering viktig at det stilles visse
krav til alternativ behandling, og det er videre viktig at det arbeides
for å oppnå økt vitenskapelig innsikt
i de behandlingsprinsipper, metoder og forståelsesformer
som alternative utøvere bygger sin virksomhet på.
For å ivareta disse hensyn er det etter departementets
oppfatning et klart behov for en rettslig regulering av alternativ
behandling. Departementet legger i den forbindelse til grunn at
hensynet til pasientens frie valg skal være sentralt, men
likevel slik at hensynet til å ikke utsette pasienten for
unødig risiko skal være overordnet. Departementet
foreslår at kvaksalverloven oppheves, og at alternativ
behandling reguleres av et mer moderne regelverk ved at det utarbeides
en egen lov til regulering av alternativ behandling framfor å innta
bestemmelser om dette i et eget kapittel i helsepersonelloven.
Departementet finner det naturlig å ha en formålsbestemmelse
når reguleringen skjer i form av en egen ny lov om alternativ
behandling. Departementet foreslår at lovens formål
søkes ivaretatt ved en rettslig regulering som ikke gir
pasientene direkte rettigheter, men som mer indirekte regulerer
pasientenes situasjon.
Når det gjelder lovens virkeområde, finner
departementet det naturlig at loven har det samme stedlige virkeområdet
som helsepersonelloven. Departementet foreslår derfor at
forskrifter om stedlig virkeområde fastsatt i medhold av
helsepersonelloven, skal gjelde tilsvarende for den foreslåtte
lov om alternativ behandling så langt de passer.
Departementet finner det naturlig å innta en bestemmelse
om hva som menes med begrepet "alternativ behandling" i loven, men
uttaler at det er vanskelig å finne en presis og dekkende
formulering.
Departementet foreslår at det gjøres helt klart
i den nye loven at helsepersonelloven også gjelder når alternativ
behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert
helsepersonell. Etter departementets vurdering bør plikten
til gi informasjon og innsyn i journal gjelde også der
autorisert helsepersonell driver alternativ behandlingsvirksomhet
utenfor helsetjenesten. Departementet foreslår en bestemmelse
som presiserer dette.
Når det gjelder spørsmålet om lovfesting
av en frivillig registerordning, mener departementet at når det
foreslås opprettet en slik ordning, er det naturlig at
denne hjemles i samme lov som ellers inneholder bestemmelser som
er relevante for utøvere av alternativ behandling. Departementet
foreslår etter dette at en frivillig registerordning for
helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling,
lovfestes.
Etter departementets vurdering er taushetsplikt en så grunnleggende
pasient-/forbrukerrettighet at den bør lovfestes
for alternative behandlere.
Etter departementets oppfatning vil det fortsatt være
behov for regulering som setter grenser for hvem som skal kunne
utføre medisinske inngrep eller behandling som kan medføre
alvorlig helserisiko for pasienter, og foreslår at det
i loven inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell
skal kunne gjøre dette. Det uttales at begrepet "behandling"
vil omfatte både medikamentell behandling, behandling med
urter og droger, manuelle terapiformer, ulike strålebehandlinger
mv. Også innsprøytning av ulike stoffer eller
medikamenter vil kunne omfattes. Departementet mener videre at blodprøvetaking
etter en generell vurdering må sies å kunne medføre
alvorlig helserisiko for pasienten.
Departementets utgangspunkt er at personer med psykiske lidelser
som hovedregel skal ha samme adgang til å velge alternativ
behandling som andre pasientgrupper under forutsetning av at lidelsen
ikke er av en slik karakter eller i en slik sykdomsfase at personen
ikke er i stand til å inngå gyldige avtaler, herunder
avtale om behandlingstjenester. Under henvisning til at det som
hovedregel vil kreves spesialistkompetanse både for å diagnostisere
og å behandle psykiske lidelser på en adekvat
måte, vil det etter departementets oppfatning være
behov for visse begrensinger i forhold til hvem som skal kunne behandle
de alvorligste formene for psykiske lidelser. Når det gjelder
alternative behandleres adgang til å behandle selve den
alvorlige sinnslidelsen, mener departementet at dette bør
reguleres på lik linje med behandling av annen alvorlig
sykdom eller lidelse.
Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling
inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell
skal kunne behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet
er imidlertid av den oppfatning at det i en slik bestemmelse bør åpnes
for at også andre enn helsepersonell skal kunne behandle
visse sider av sykdommen. Det tenkes her særlig på alternativ
behandling som ikke tar sikte på å kurere eller
helbrede selve grunnsykdommen, men behandling som utelukkende har
til hensikt å lindre eller dempe symptomer av sykdommen,
eller behandling som har til hensikt å dempe eller lindre
bivirkninger av den behandling pasienten ellers får.
Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling
inntas en bestemmelse som regulerer i hvilken grad andre enn helsepersonell
bør kunne behandle alvorlige sykdommer og lidelser. Etter
forslagets første ledd skal dette bare kunne gjøres
av helsepersonell, men departementet foreslår at det i
bestemmelsens andre ledd vedtas en regel som innebærer
en modifisering av forbudet etter første ledd slik at også andre
enn helsepersonell kan behandle pasienter med alvorlige sykdommer
og lidelser så fremt behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre
symptomer på eller følger av sykdommen, for eksempel
uvelfølelse, søvnvansker eller slapphet. Likedan
vil det etter andre ledd være adgang til å gi behandling
som tar sikte på å styrke pasientens immunforsvar.
I bestemmelsens tredje ledd foreslår departementet inntatt
en unntaksbestemmelse fra første ledd. Unntaksbestemmelsen
innebærer at det under visse forutsetninger likevel vil
være lovlig for andre enn helsepersonell å behandle
de sykdommer som er omfattet av første ledd, dvs. behandling
av selve grunnsykdommen/-lidelsen. Etter bestemmelsen må et
grunnvilkår om at behandlingen skal skje i samarbeid eller
samforståelse med pasientens lege, alltid være
oppfylt. I tillegg må pasienten være myndig og ikke
lide av en permanent eller forbigående svekkelse som gjør
at vedkommende ikke har samtykkekompetanse, eller for andre pasienter
som barn, ungdom og umyndiggjorte dersom helsetjenesten ikke har helbredende
eller lindrende behandling å tilby pasienten.
Av pedagogiske grunner mener imidlertid departementet at det
i en lov om alternativ behandling bør inntas bestemmelser
som henviser til den tittelbeskyttelse som følger av helsepersonelloven,
og foreslår at det i loven inntas bestemmelser om tittelbeskyttelse
med tilsvarende ordlyd som § 74 første
ledd i lov om helsepersonell, samtidig som det inntas en henvisning
til de bestemmelser i helsepersonelloven som gjelder henholdsvis
autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Departementet foreslår
at det også i forhold til gruppen av registrerte alternative behandlere
lovfestes bestemmelser om tittelbeskyttelse, slik at det uttrykkelig
er forbeholdt de som er registrert, å benytte begrepet
"registrert" i tilknytning til sin yrkesbetegnelse. I bestemmelsen
foreslås det også at det skal være forbudt å markedsføre
en virksomhet på en slik måte at det gis uriktig
inntrykk av at vedkommende for eksempel er autorisert helsepersonell
eller registrert alternativ behandler. Departementet foreslår
at det også inntas en spesialbestemmelse i forhold til
markedsføringslovens bestemmelser. Etter departementets
oppfatning bør tilsyn med markedsføring i størst
mulig utstrekning legges til ett organ. I så måte
bør tilsyn med markedsføring fra alternative behandlere
som ikke er helsepersonell, etter departementets oppfatning ligge
hos Forbrukerombudet. Departementet ønsker at det skal
føres et mer aktivt og overordnet tilsyn med markedsføringen
på feltet. For å sikre nødvendig ivaretakelse
av dette feltet vil departementet sørge for at Forbrukerombudet blir
tilført ressurser slik at de kan føre et mer aktivt og
overordnet tilsyn på feltet.
Departementet foreslår en egen straffebestemmelse som
vil kunne ramme overtredelse av de øvrige bestemmelser
i den foreslåtte lov om alternativ behandling. Bestemmelsens
andre ledd er ment å ramme de tilfellene hvor den alternative
behandler ikke har overtrådt lovens bestemmelser, men allikevel
ved sin handling har utsatt pasientens liv eller helbred for alvorlig
fare. Etter departementets oppfatning er det derfor nødvendig
gjennom straffebestemmelsen å signalisere at det overfor
den som påtar seg å behandle syke mennesker uten å være
helsepersonell, forventes en særskilt aktsomhet i forhold
til å utføre inngrep eller gi behandling som utsetter
noens liv eller helbred for alvorlig fare. Departementet har derfor foreslått
at strafferammen etter både første og andre ledd
settes til bøter eller fengsel i inntil tre måneder, men
at fengsel i inntil 2 år kan anvendes dersom det foreligger
særdeles skjerpende omstendigheter etter tredje ledd.
Det finnes i dag ingen offentlig godkjenningsordning for alternative
behandlere. Den eneste godkjenningsordning disse utøverne
eventuelt vil være underlagt, er ulike former for privat
godkjenning fra utøverorganisasjoner/-foreninger,
for eksempel der hvor disse krever at medlemmene har gjennomgått nærmere
bestemte former for utdanning for å være kvalifisert
for medlemskap. Imidlertid er mange av utøverne også autorisert
som helsepersonell, for eksempel som fysioterapeuter, sykepleiere
og leger.
Grupper av såkalt alternative behandlere kan søke
om å bli autorisert som helsepersonell etter helsepersonelloven.
Departementet vil ikke foreslå å opprette en
særskilt godkjenningsordning for alternative behandlere. Departementet
legger her særlig vekt på at det blant høringsinstansene
var så å si samlet motstand mot en slik godkjenningsordning.
Videre mener departementet at dersom det offentlige først
skal godkjenne grupper av alternative behandlere for å behandle
pasienter, bør dette skje etter tilsvarende strenge vilkår som
gjelder for helsepersonell etter helsepersonelloven.
Ettersom spørsmålet om eventuell autorisasjon henger
nært sammen med omfang av og innhold i utdanningene, anser
departementet det for å være for tidlig å vurdere
autorisasjon av grupper av alternative behandlere på det
nåværende tidspunkt. Departementet anser at det
er behov for en utredning av utdanningsfeltet når det gjelder
enkelte former for alternativ behandling. Det vises til at det i
Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) er anført at en betingelse for
en autorisasjonsordning er at helsemyndighetene finner det helsefaglige
innholdet i utdanningen tilfredsstillende. Det framholdes at helsemyndighetene
ikke har foretatt slik vurdering og heller ikke har faglige forutsetninger
eller grunnlag for å gjøre slik vurdering.
Det vises til at osteopater, homøopater, akupunktører
og naprapater det siste halvannet år har søkt
om autorisasjon etter helsepersonelloven. Departementet har avslått
disse søknadene under henvisning til at helsepersonelloven
bør virke i 2-3 år før nye grupper autoriseres,
samt at spørsmål om autorisasjon bør
utstå til etter at odelstingsproposisjonen om alternativ behandling
er behandlet av Stortinget.
Slik departementet ser det, er behandlingsformene osteopati og
naprapati de to alternative behandlingsformer som har størst
likhetstrekk med behandlingsformer som i dag utøves av
autoriserte grupper. Departementet foreslår å gjennomføre
en utredning som omfatter de fire gruppene manuelle terapiformer (osteopati,
naprapati, kiropraktikk og fysioterapi), med tanke på en
sammenligning av henholdsvis behandlingsformene, graden av dokumentert
effekt, utdanningenes faglige innhold og omfang. Hensikten med en
slik utredning vil være å vurdere om osteopati og
naprapati bør autoriseres som selvstendige helsepersonellgrupper
etter helsepersonelloven.
Det vises til at det for akupunktur kan legges til grunn en viss
dokumentert behandlingseffekt i forhold til nærmere bestemte
lidelser. Departementet mener at akupunktur og homøopati
kommer i en annen kategori enn osteopati og naprapati idet ingen
av disse gruppene har offentlig godkjenning/autorisasjon
i nordiske land, og at det heller ikke gis noen utdanning ved offentlig
godkjente utdanningsinstitusjoner i Norden som fører fram
til yrkestittel eller godkjent grad. Av disse grunner foreslås
derfor i første omgang en utredning av utdanningsfeltet
når det gjelder akupunktur og homøopati.
Departementet er ikke kjent med at det i andre land er innført
en offentlig, lovfestet registerordning for utøvere av
alternativ behandling, men i Danmark har man i flere år
hatt to ulovfestede og frivillige registre i regi av utøverorganisasjoner,
og i Nederland er det innført et frivillig utøverregister
for alle terapeutgrupper hvor krav til registrering er knyttet til
utdanning.
Det drøftes i proposisjonen om en registerordning kan
bidra til å oppnå det ønskede skille
mellom seriøse og useriøse utøvere av
alternativ behandling, og hvilke vilkår som skal stilles
til den som ønsker å bli registrert.
Det framholdes at en registerordning vil signalisere en imøtekommelse
fra helsemyndighetene overfor utøvermiljøene,
og også gjøre det lettere for myndighetene å etablere
kontakter med miljøene.
Departementet anbefaler at det opprettes en registerordning for
utøvere av alternativ behandling. Det uttales at selv om
den foreslåtte registerordningen ikke fullt ut vil bidra
til å skille mellom seriøse og useriøse
på faglig grunnlag, er det departementets oppfatning at
ordningen må antas å bidra noe i så måte.
Det uttales videre at ordningen vil bidra til en ivaretakelse av
forbrukerperspektivet ved at den stiller krav om at de registrerte
utøverne skal være medlem i godkjente organisasjoner.
Departementet anbefaler at det skal stilles krav til organisasjoner
for at de skal kunne godkjennes, herunder at de har vedtektsfestet
faglige krav for medlemskap, og at de i neste omgang stiller nærmere
bestemte krav til medlemmene, blant annet yrkesetiske krav. Det
uttales at som vilkår for registrering bør det også stilles
krav om forsikring, krav om innsending av årsoppgjør/næringsoppgave
osv.
Det drøftes om registerordningen skal være
frivillig eller tvungen, og departementet anbefaler at registerordningen
gjøres frivillig.
Den foreslåtte registerordningen innebærer
at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner
for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen
vil gi grunnlag for registrering. Det forutsettes at disse organisasjonene oppfyller
bestemte vilkår. Departementet mener ordningen bør
være slik at departementet påser at organisasjonene
har vedtekter som stiller faglige krav til den som ønsker å bli
medlem i organisasjonen, men at det nærmere innhold av
disse ikke skal være gjenstand for godkjenning av departementet.
Selv om det anbefales at departementet ikke skal godkjenne de faglige
krav organisasjonene stiller, forutsettes det at departementet påser
at vedtektene eller yrkesetiske regler ikke er i strid med relevante
lover og forskrifter. Departementet foreslår at vilkår
om yrkesetiske regler, klageordning og mulighet for utelukkelse
av medlemmer skal settes for å kunne godkjenne utøverorganisasjoner
i registerordningen. Departementet anbefaler også at det
legges til grunn for registerordningen at det settes vilkår
om at organisasjoner skal ha et visst antall medlemmer for å kunne
bli godkjent, men at det åpnes for adgang til å gjøre
unntak fra dette minstekravet. Videre er departementet av den oppfatning
at det i forskrift bør stilles som vilkår for
godkjenning av organisasjoner at disse stiller krav om forsvarlig
virksomhet til sine medlemmer, og også at organisasjonene
i sine vedtekter eller yrkesetiske regler pålegger medlemmene
plikt til å gi nødvendig informasjon til sine
pasienter.
Departementet kan ikke se noen vesentlige innvendinger mot at
de som ønsker å bli registrert i et frivillig
utøverregister, pålegges å dokumentere
at de har gyldig forsikring/sikkerhetsstillelse som dekker det
erstatningsansvar behandleren kan pådra seg ved behandlingsvirksomheten.
Departementet anbefaler at det offentlige dekker etableringskostnadene
ved registeret, men at utgiftene søkes dekket inn igjen
ved gebyr fra de som registreres. Under henvisning til at det vil
være snakk om et beskjedent beløp for den enkelte
registrerte, samt hensynet til det offentliges samlede utgifter,
vil departementet anbefale at ordningen gjøres selvfinansierende
gjennom de registrertes årsavgift.
Departementet anbefaler at registeret legges til Brønnøysundregistrene,
og at disse står for driften av selve registeret.
Departementet har fått opplyst at det i Danmark og Sverige
ikke gis stønad/refusjon gjennom trygdesystemene
ved alternativ behandling, og at det i Finland og Island ikke gis
slik stønad/refusjon med mindre behandlingen utføres
av helsepersonell. I Finland gis stønad til behandling
av osteopat og naprapat dersom pasienten er diagnostisert og henvist
av lege, og behandleren er ansatt i helsetjenesten. Osteopater og naprapater
er godkjent som helsepersonell i Finland. I Storbritannia ytes noen
former for alternativ behandling i en del offentlige sykehus, og
det gis i noen utstrekning stønad/refusjon ved
alternativ behandling utenfor sykehus etter henvisning fra lege.
I Tyskland gis det stønad/refusjon gjennom trygdesystemet når
den tyske legeforeningen anser behandlingsformen for å være
vitenskapelig dokumentert, og behandlingen gis av lege. I Frankrike
gis stønad/refusjon fra trygdesystemet for enkelte
former alternativ behandling dersom det er lege som gir behandlingen.
Departementet finner ikke grunnlag for å foreslå innføring
av stønad fra folketrygden ved behandling hos utøvere
av alternativ behandling. Det framholdes at det foreløpig
foreligger lite vitenskapelig dokumentasjon som viser at slik behandling
har effekt ved sykdom, og at dersom det skal innføres stønad,
bør det først dokumenteres effekt i større
grad.
Den foreslåtte lovregulering av alternativ behandling
innebærer at Forbrukerombudet blir ansvarlig tilsynsmyndighet
for alternative utøveres markedsføring. Det framholdes
at Forbrukerombudet har behov for å bygge opp kompetanse
på feltet, og ivaretakelsen av tilsynsansvaret antas å ha
en kostnad på ca. 1 mill. kroner per år.
Den foreslåtte registerordningen innebærer
at departementet etter søknad godkjenner yrkesorganisasjoner
for alternative behandlere. Sosial- og helsedirektoratet har anslått
etableringskostnadene til under 1 mill. kroner og lagt
til grunn at den enkelte registrerte skal bidra til å dekke
disse utgiftene gjennom et registreringsgebyr, for eksempel 500
kroner. Årlig drift foreslås finansiert gjennom
en årlig avgift, anslagsvis 300 kroner for den enkelte
registrerte. Departementet foreslår at etableringskostnadene
i første omgang dekkes av staten, men at dette kan søkes
dekket inn igjen ved et gebyr for registrering. Departementet foreslår
videre at de årlige driftsutgifter ved registeret dekkes
gjennom den årsavgift de registrerte skal betale.
Godkjenningsbehandlingen av yrkesorganisasjoner vil få administrative
konsekvenser i form av at dette vil medføre arbeidsoppgaver
for berørte etater. Mesteparten av arbeidet vil sannsynligvis
kunne delegeres til Sosial- og helsedirektoratet. Det antas at dette
arbeidet vil kreve 7-8 månedsverk på saksbehandlernivå.
Arbeidet med godkjenning av organisasjonene antas i all hovedsak å være
et engangsarbeid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Liv Skaaheim, og fra Senterpartiet, Ola
D. Gløtvold, viser til at det har vært
en betydelig og kontinuerlig økning i bruken av alternativ behandling
i landet vårt over en lengre periode, spesielt de siste
15-20 årene. Dette har også gitt seg utslag i økende
innspill til Stortinget fra både utøvere av alternativ
behandling og fra brukere av alternativ behandling, samtidig som
det fra ulikt hold fra tid til annen har blitt reist spørsmål
ved effekten av alternativ behandling. Et sentralt spørsmål
har også vært problemstillinger omkring seriøs
og ikke-seriøs behandling og behandlere.
Komiteen ser at spennet i synet på alternativ behandling
går fra de som mener at regelverk bør endres slik
at alternative behandlingsformer skal gis større anerkjennelse
og mulig integrering i det ordinære helsetjenestearbeidet,
og til de som hevder at alternativ behandling er å anse
som en virksomhet som er uvitenskapelig og med udokumentert effekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke
at gruppen av alternative behandlere er svært uensartet.
En del behandlere har lang utdannelse innenfor det feltet der de
utfører behandling. Men noen alternative behandlere mangler enhver
form for formalkompetanse, og de metodene som benyttes i slike tilfeller,
må med rette kunne kalles uvitenskapelige. Hvordan alternative
behandlere betraktes, avhenger dermed etter disse medlemmers syn
ikke bare av øynene som ser, men i vel så stor
grad av hvorvidt den behandlingen som gis, har en faglig forankring,
og dermed hvorvidt det tilbudet som gis, framstår som et
verdifullt supplement til den tradisjonelle medisinske behandlingen.
Komiteen viser til at det er noe uklart
hvor mange alternative behandlere som praktiserer i Norge, men ut
fra oppgaver fra organisasjonene selv kan en trolig anta at tallet
er ca. 5 000 organiserte alternative utøvere.
Av disse er det ca. 1 500 autorisert helsepersonell.
Komiteen ser av publiserte undersøkelser
om bruk av alternativ behandling, bl.a. Aarbakke-utvalgets undersøkelse,
at om lag en tredjedel av den norske befolkning oppgir å ha
benyttet alternativ behandling. En undersøkelse gjennomført
av Senter for helseadministrasjon i 1998 viste at 37 prosent av
de spurte oppga å ha benyttet alternativ behandling. (I begge
disse nevnte undersøkelsene inngår behandling
hos kiropraktor i tallmaterialet, selv om denne behandling ut fra
gjeldende definisjon av alternativ behandling ikke hører
hjemme der.) Komiteen viser til at bruk av alternativ
behandling innenfor den etablerte helsetjenesten er meget beskjeden.
I en undersøkelse gjort blant Den norske lægeforenings medlemmer
viser at 4 prosent av legene praktiserte akupunktur, mens
1 prosent praktiserte en av de andre terapiformene.
Komiteen mener at omfanget av bruken av alternativ
behandling tilsier at det er behov for en grundig gjennomgang av
i hvor stor grad og på hvilken måte offentlige
myndigheter gjennom ulike virkemidler, både rettslige og
ikke-rettslige, skal regulere eller gripe inn i området
for alternativ behandling. Komiteen viser til at
Stortinget og skiftende regjeringer har tatt initiativ til en mer
aktiv holdning til området alternativ behandling. En kan
her vise til at det allerede i Innst. S. nr. 120 (1988-1989), Helsepolitikken
mot år 2000 – Nasjonal helseplan, ble understreket
behovet for en gjennomgang av hvilken plass "alternativ medisin"
burde ha innenfor et samlet helsevesen. Sosialkomiteen fulgte også opp
temaet under behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-1993) i Innst.
S. nr. 118 (1993-1994).
Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 50 (1993-1994),
Samarbeid og styring – Mål og virkemidler for
en bedre helsetjeneste, gikk sosialkomiteen nærmere inn
på området alternativ behandling, og Stortinget
fattet en rekke såkalte romertallsvedtak vedrørende
alternativ behandling. Dette var åpenbart en av grunnene
til at Sosial- og helsedepartementet i 1997 oppnevnte Aarbakke-utvalget
som fikk i oppdrag å utrede ulike sider ved "alternativ
medisin".
Etter at utvalget la fram sin innstilling ved slutten av 1998,
har så utvalgets innstilling vært ute på en meget
omfattende høringsrunde med over 140 innkomne høringsuttalelser.
Den proposisjonen som Helsedepartementet nå har lagt fram,
er således et resultat av denne langvarige og nokså omfattende
prosess.
Komiteen slutter seg til departementets syn om
behovet for politikkutforming knyttet til særlig to hovedspørsmål
slik det uttrykkes i proposisjonen s. 87:
"1. Hvilke myndighetskrav skal stilles
til alternativ behandlingsvirksomhet som utøves i det private marked
utenom den ordinære helsetjenesten, og hvordan kan myndighetene
for øvrig bidra til at de viktigste hovedhensyn blir ivaretatt?
2. I hvilket omfang og på hvilken måte
kan og bør det skje en form for integrering av alternativ
behandling med den ordinære helsetjenesten?"
Komiteen er kjent med at den rettslige reguleringen
av alternativ behandling-området varierer noe fra land
til land, men at forskjellen mellom de nordiske land er relativt
liten.
Komiteen viser til at det i proposisjonen redegjøres
for en rekke ulike alternative terapi- og behandlingsformer. Området
er preget av at det er svært vanskelig både for
myndigheter og for befolkningen å oppnå oversikt
over hva som tilbys av alternativ behandling, men både
i Aarbakke-utvalgets innstilling og i Helsehåndboka 2002-2003
utgitt av Alternativt nettverk finnes nokså fullstendige
oversikter.
Komiteen legger til grunn at de forslag som er framlagt
i proposisjonen, tar sikte på å favne om alle alternative
behandlingsformer hva angår krav til ansvarlighet, sikkerhet,
redelighet m.m.
Komiteen viser til at det vil være den
enkelte person sitt frie valg å avgjøre hvilken
behandlingsform en velger. Komiteen støtter
derfor en av hovedkonklusjonene i proposisjonen om at forbrukerperspektivet
må legges til grunn for politikkutformingen av feltet,
samtidig som myndighetene gjennom både rettslige og ikke-rettslige
beslutninger må sikre forbrukerne mot at personer som får
alternativ behandling, blir utsatt for helsefare eller kan bli forledet
til behandling som kan være direkte hensiktsløs.
Komiteen støtter derfor et av de overordnede prinsipper
i loven om alternativ behandling der det entydig sies at behandling
av alvorlige sykdommer eller lidelser ikke skal utøves
av andre enn helsepersonell. Dette betyr også slik det
er uttrykt i lovforslaget, at medisinske inngrep eller behandling
som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, kun
skal utøves av helsepersonell. Komiteen viser
ellers til de utfyllende fortolkninger som knytter seg til lovparagrafen
på dette punkt, og gir sin tilslutning til disse.
Komiteen viser til at det i proposisjonen er godtgjort
at omfanget av alternativ medisin øker, noe som betyr at
stadig flere pasienter ønsker denne behandlingsformen som
et alternativ eller supplement til ordinær helsehjelp.
Komiteen er enig med departementet når
det legges opp til at tiltakene på området deles
i to hovedinnretninger. Den ene går på andre virkemidler
enn rettslig regulering, og den andre delen knytter seg til behovet
for rettslig regulering av alternativ behandling.
Komiteen mener i likhet med departementet at den
rettslige reguleringen foretas i en egen lov, som også vil
erstatte en noe foreldet kvaksalverlov. Alternativet til egen lov
ville være å bygge den rettslige reguleringen
inn i et eget kapittel i helsepersonelloven. En egen lov for alternativ
behandling vil tydeliggjøre de rammer som både
behandlere og pasienter har å forholde seg til, og skulle
gi de samme muligheter for samarbeid mellom det ordinære
helsevesen og alternative behandlere der et slikt samarbeid er ønskelig.
Komiteen vil også utrykke at ønsket
om å oppnå større grad av integrering
mellom alternativ behandling og ordinær helsetjeneste og
samarbeid mellom behandlerne i begge områder, trolig oppnås best
gjennom utenomrettslige tiltak. Sentralt i lovgivningen vil være å ivareta
pasientenes sikkerhet og beskytte dem mot risiko. Samtidig må en
legge til grunn hensynet til pasientens frie valg til behandlingstilbud og
gi befolkningen mulighet til å ta trygge og reelle valg. Komiteen mener
at disse hensyn best ivaretas gjennom kombinasjonen av utenomrettslige
og rettslige virkemidler.
Komiteen deler også departementets syn
på at både rettslige og ikke-rettslige forslag
som foreslås nå, kan være starten på en
utviklingsprosess der en vurderer nye tiltak, lover og retningslinjer
når ny kunnskap og bredere erfaringsgrunnlag fra dagens rettstilstand
og praksis foreligger. Myndighetsstyringen må ta mest mulig
utgangspunkt i ny viten om forskning, dokumentasjon, standardisering
av utdanning, den faglige utdanning, den faglige utvikling innenfor
terapi- og behandlingsformene, pasientinformasjonsspørsmål,
klageregler osv.
Komiteen vil likevel understreke behovet for at
myndighetene er aktive medspillere til alternative behandlere og
legger til rette både organisatorisk og økonomisk
for utvikling og dokumentasjon og til samspill mellom ulike grupperinger
og det ordinære helsevesen.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår
at det opprettes et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative
behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene. Komiteen har
også merket seg at departementet tilrår statlig
støtte til et felles sekretariat for utøverorganisasjonene. Komiteen støtter
begge disse forslag.
Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle
gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres
kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går
tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.
Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell
kinesisk medisin var i det minste med på å bryte
ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid,
men førte også trolig til en økende erkjennelse
av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke
er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.
Komiteen sier seg tilfreds med at det nå endelig
foreligger en lovproposisjon for regulering av alternativ medisin/behandling. Komiteen viser
til at Aarbakke-utvalget avga sin innstilling etter innspill fra
Stortinget så tidlig som i 1998, og slik komiteen ser
det, er det på høy tid at det legges frem en lov for
alternativ behandling på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets
innstilling.
Komiteen viser til at alternativ behandling av ulikt
slag blir stadig mer omseggripende i den norske befolkningen, og
det finnes på markedet både seriøse og
useriøse behandlere og behandlingsformer. Slik komiteen ser
det, er det derfor særdeles viktig at vi nå får
en lov som et stykke på vei legger grunnlaget for at det
bedre kan skilles mellom de useriøse og seriøse
tilbud som i dag finnes på markedet og den foreliggende
stortingsmelding synes å imøtekomme dette.
Komiteen er også tilfreds med at proposisjonen
legger opp til å gjennomføre tiltak av utenomrettslig
karakter i tillegg til den rettslige reguleringen. Dette vil etter komiteens mening
ha betyding for troverdigheten til den alternative medisinen og
dens utøvere og gi en bedre trygghet og flere valgmuligheter
til brukere av denne behandlingsformen. Komiteen vil
i denne sammenheng særlig understreke betydningen av økt
forskning på dette området. Komiteen sier
seg også enig i at det etableres en offentlig informasjonsbank
som både helsevesenet og brukerne kan forholde seg til.
Komiteen har merket seg at meldingen ikke legger
opp til autorisasjon av alternative behandlere, men isteden vil
utrede den faglige bakgrunnen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til Ot.prp. nr. 27 (2002-2003),
pkt. 6.1.4, der det fremgår at Sosial- og helsedirektoratet
har foretatt en kunnskapsoppsummering i forhold til effekten av
ulike alternative behandlingsformer. Denne gjennomgangen viser blant
annet at akupunktur synes å ha effekt mot post-operativ
kvalme hos voksne, mot kvalme etter cellegiftbehandling og smertebehandling
etter tannkirurgi. Flertallet viser videre til at
denne behandlingsformen også er benyttet i den offentlige
helsetjenesten i en viss grad.
I proposisjonens pkt. 13.5.2 påpekes det imidlertid
at det verken for akupunktører eller homøopater
er offentlig godkjente utdanningstilbud, og det foreslås derfor
en utreding av utdanningsfeltet for disse behandlingsformene i første
omgang. Flertallet slutter seg til dette.
Komiteen viser til at departementet bl.a. sier:
"Ukyndig bruk av legemidler, urter, droger eller lignede,
kan medføre alvorlig helserisiko. Hvem som kan forskrive
slike er også regulert i legemiddellovgivningen."
Komiteen vil påpeke den store utbredelsen
vi i dag har av kosttilskudd og naturmidler, hvor man har en forvaltningspraksis
som i prinsippet forbyr informasjon om disse produktene. Det er
nærmest umulig for alternative behandlere å skaffe
seg kvalitetssikret kunnskap om de produkter de anbefaler i sin
praksis. Komiteen legger derfor til grunn at de retningslinjer
som er angitt i Innst. O. nr, 53 (2002-2003) fra komiteen i forbindelse
med Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) om kvalitetssikring av hele kosttilskudd og
naturmiddelmarkedet, blir iverksatt av departementet snarest mulig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, finner det tilfredsstillende at departementet
gjennom utredning tar stilling til autorisasjon av nye grupper. Flertallet vil
påpeke at kvaliteten på behandlingen vil være
avhengig av at den som utfører behandlingen, oppfyller
visse formalkrav til kompetanse. Eksempelvis vil effekten av akupunktur
variere ut fra i hvilken grad behandleren har gjennomgått
en lengre utdanning eller kun har gjennomgått et kort kurs
i forkant. Effekten må også antas å påvirkes
av i hvilken grad behandleren på forhånd har annen
relevant helsefaglig utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det først
vil være gjennom formalkrav til de som utfører
behandlingen, at det kan sikres belegg for at den behandlingen som
gis, har god effekt. En generell godkjenning av naprapater, osteopater
eller akupunktører som ikke samtidig setter klare krav
til hvilken formalkompetanse som skal foreligge, vil etter disse
medlemmers syn kunne være egnet til å villede
forbrukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet stiller seg spørrende til hvorfor
departementet ikke også vil utrede den faglige bakgrunnen
for akupunktører og homøopater. Disse medlemmer mener
at enkelte alternative behandlere, som nevnt naprapater, osteopater
samt akupunktører og homøopater, over lang tid
i Norge har tilbudt alternativ behandling med god effekt for den
enkelte pasient ved ulike lidelser. For disse grupper mener disse
medlemmer at det kanskje er unødvendig med ytterligere
større utredninger om fagligheten og forsvarligheten av
deres faglige bakgrunn og behandlingsutøvelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at når proposisjonen ikke legger opp til autorisasjon av
enkelte alternative behandlingsgrupper, er det selvfølgelig
logisk at proposisjonen heller ikke reiser spørsmålet
om offentlig refusjon for utførelse av alternativ behandling.
Når det imidlertid gjelder akupunktører med helsefaglig
bakgrunn som eksempelvis leger, så gis det en refusjon, men
forutsetningen er da at akupunkturbehandlingen er en del av det
samlede behandlingsopplegg for den enkelte pasient. På disse
medlemmer virker en slik vurdering noe urettferdig, idet
et stort antall kvalifiserte akupunktører uten helsemedisinsk
bakgrunn også utøver akupunktur i Norge på et
høyt, faglig nivå. Disse burde etter disse
medlemmers mening også ha krav på refusjon,
særlig i de tilfeller hvor pasienter henvises fra helsepersonell
til akupunktør slik man ser praktisert i enkelte andre
europeiske land, eksempelvis Storbritannia.
Komiteen vil understreke at en av de
forannevnte "bestillinger" som Stortinget gjennom sine vedtak har
gjort, gikk ut på å legge til rette for å skille mellom
seriøse og useriøse behandlere, en oppgave som
ikke uten videre er entydig. Komiteen viser til at
både Aarbakke-utvalget og Sosial- og helsedirektoratets
gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon tydeliggjør at
det kan være vanskelig å legge tilgjengelige forskningsresultater
til grunn for å kunne skille mellom seriøse og
useriøse utøvere. I proposisjonen vises det til
at det kun er én til to terapiformer der det finnes objektiv
dokumentasjon for effekt. Dette vil etter komiteens mening
måtte bety at slik dokumentasjon ikke er egnet til en slik
grensegang som både er ønskelig og nødvendig. Komiteen viser
til at departementet foreslår andre typer tiltak som kan
ha betydning for en slik grensegang, bl.a. mer og utvidet forskningsaktivitet,
dokumentasjonsarbeid, registerordning der medlemmer i godkjente organisasjoner
frivillig kan registrere seg, etablering av informasjonsbank, utredning
om enkelte utdanninger, oppretting av et kontaktforum mellom organisasjonene
og myndighetene og opprettelse av en sekretariatsfunksjon.
Komiteen viser til departementets forslag om å opprette
et kontaktforum mellom organisasjonen av alternative behandlere,
brukerorganisasjoner og myndigheter, og dessuten et felles sekretariat
for utøverorganisasjonene. Komiteen er enig
i dette og at organisasjonene etter en tid skal ha dette ansvaret selv
slik som andre sammenlignbare profesjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet understreker behovet for en samordning av
bransjen. Bransjen framstår i dag som uoversiktlig med
over 40 utøverorganisasjoner i tillegg til mange små skoler
og kursfirma. Dette gjør samspill vanskelig både
innad i bransjen og ikke minst i kontakt med myndighetene. Innspill
overfor myndigheter fra mange enkeltorganisasjoner og utøvere
kan ha svekket gjennomslagskraft, samtidig som myndighetene må forholde
seg til en sprikende og dårlig organisert bransje.
Disse medlemmer har merket seg at det i proposisjonen
tas til orde for en mer hensiktsmessig samordning av bransjen. Det
vil også være vanskelig for den enkelte lille
utøverorganisasjon å kunne håndtere store
og komplekse utfordringer både innenfor egen medlemsmasse
og i forhold til det offentlige rom, bl.a. i forhold til en god
og aktiv myndighetskontakt.
Disse medlemmer har også fått
inntrykk av at de aller fleste organisasjonenes økonomi
er svak og hemmer god utvikling, både faglig og organisatorisk.
Disse medlemmer mener med bakgrunn i disse forhold
og erfaringene så langt at myndighetene må bidra
til at bransjen kan finne en organisasjonsform som er mer hensiktsmessig,
målrettet og tidsriktig. Disse medlemmer vil
derfor anmode departementet om i samarbeid med bransjen å starte
et arbeid med sikte på å få opprettet
en hovedorganisasjon for organisasjonene i bransjen, gjerne som
en paraplyorganisasjon med den enkelte utøverorganisasjon som
"særforbund" i hovedorganisasjonen. Et mønster
kan være idretts-Norges organisering i paraplyen "Norges
idrettsforbund" med underliggende, men selvstendige "særforbund".
En slik hovedorganisasjon kan ivareta fellesinteressene for alle
utøverne.
Disse medlemmer mener at det ville være av
stor betydning både for bransjen selv og for myndighetene
at bransjen kan opptre som samordnet. Det kan gi bedre og mer ordnet
myndighetskontakt, og myndighetene kan på sin side lettere
ta opp forhold med bransjen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med bransjen for alternative
behandlere ta initiativ til å få opprettet en
hovedorganisasjon for bransjen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener
prinsipielt at det bør overlates til bransjen selv å organisere
seg på en måte som den finner hensiktsmessig.
Komiteen har merket seg at departementet
har valgt begrepet "alternativ behandling." Det redegjøres
bredt for begrepsalternativene i kap. 3 i proposisjonen med henvisning
både til andre lands begrepsbruk og til en rekke høringsuttalelser.
De tre mest aktuelle alternativene syntes å være:
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
vil ikke gå inn i en ny og bred drøfting av begrepsmulighetene.
Alternativ behandling kan ofte være et supplement til skolemedisinsk
behandling, men pasientene mottar ofte kun behandling hos alternative
behandlere utenfor skolemedisinen. Dette betyr at "komplementær
og alternativ behandling" trolig vil være den mest dekkende
beskrivelsen. Dette begrepet er imidlertid noe langt og uhensiktsmessig.
Begrepet "alternativ medisin" kan, slik det utrykkes i proposisjonen,
gi et noe innskrenkende inntrykk av hva feltet faktisk dekker, men
har på den annen side meget bred dekning internasjonalt.
Flertallet sier seg enig i departementets valg av
begrepet "alternativ behandling", da dette er enkelt og rettslig
synes å dekke feltet på en tilfredsstillende måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at alternativ behandling ofte kan
være et supplement til skolemedisinsk behandling, men befolkningen
mottar ofte behandling kun hos alternative behandlere utenfor skolemedisinen.
Dette betyr at den best dekkende beskrivelsen trolig ville være
"komplementær og alternativ behandling", eller "komplementær
og alternativ medisin". Begrepet "komplementær og alternativ
medisin" ville være langt mer i samsvar med det som benyttes
om disse behandlingsformene i andre land i Norden, i Europa, i USA
m.fl. Begrepet "alternativ behandling" dekker ikke bredden i behandlingstype
eller behandlingsforløpene, selv om en i dette begrepet
definerer inn at alternativ behandling også skal omfatte
behandlinger med et komplementært siktemål.
Disse medlemmer viser også til at det
nasjonale senteret for forskning i Tromsø innen alternativ
medisin har navnet "Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin" med forkortelsen NAFKAM. Navnet er slik det
kom fram i den åpne høringen i komiteen, valgt
for best mulig å beskrive området senteret arbeider
med. Selv om begrepet "alternativ medisin" er et enkelt og forståelig begrep
for befolkningen, så er det grunn til å anta at en
ny og mer dekkende betegnelse over tid vil innarbeide seg både
i fagmiljø og i befolkningen.
Disse medlemmer viser til at begrepsbruken drøftes
både i miljøer for alternative behandlere og hos
skolemedisinske utøvere. Noen ønsker å reservere
ordet "medisinsk" til skolemedisinske behandlingsformer. Etter en
total vurdering der en ønsker å finne forståelse
hos begge ovennevnte grupper, vil disse medlemmer foreslå at
en skal bruke begrepet "komplementær og alternativ behandling",
og at dette inngår i alle paragrafer der proposisjonens
forslag er "alternativ behandling".
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. byttes betegnelsen
"alternativ behandling" ut med betegnelsen "komplementær
og alternativ behandling" i alle lovens paragrafer der betegnelsen
"alternativ behandling" er brukt."
Komiteen har merket seg en rekke tiltak
av ikke-rettslig karakter som foreslås på for
eksempel områder som angår forskning, dokumentasjon,
utdanning og opplæring, kvalitetssikring av utdanninger
innen alternativ behandling m.m.
Komiteen har merket seg at en av de sterkeste ankepunkter
mot alternativ behandling er mangelen på dokumentert effekt.
Komiteen mener at den store økningen
i bruk av alternativ behandling bl.a. kan begrunnes i misnøye
med helsetjenesten både faglig og i måten pasienter
fra tid til annen hevder de blir møtt på. På den positive
side synes det åpenbart at folks tro på og erfaringer
fra alternativ behandling tilsier at de velger slike behandlingsformer
ut fra disse behandlingsformers fortrinn. Også forskning
om økningen i befolkningens bruk av alternativ behandling,
holdningsmessige spørsmål og integrering i ordinær
helsetjeneste er både interessant og nødvendig. Komiteen ser
derfor stort behov for øket forskningsinnsats og systematisk
tilgang på andre lands forskning. Komiteen støtter
derfor opprettelsen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin (NAFKAM) og behovet for utvidelsen av driften
der for å styrke det vitenskapelige miljøet. Forskningen
innenfor alternativ medisin bør ha bredest mulig inngang
til effektbegrepet, og samtidig ha sterkt fokus på befolkningens
bruk av alternativ behandling. NAFKAM vil også kunne ivareta
viktige rådgiveroppgaver overfor myndigheter, befolkningen,
helsearbeidere og alternative behandlere. Kunnskapsoppbygging er
derfor av aller største betydning.
Komiteen mener at NAFKAMs etablering i Tromsø må forsterkes
med ytterligere ressurser, og at en vurdering av opprettelsen av
satellittmiljø ved andre universitet må komme
i neste omgang. Ettersom det nå er etter måten
små ressurser, så må ikke disse splittes
opp, noe som klart kan svekke kraft og faglighet i det allerede
etablerte miljø. Men det må etter hvert være
et mål å spille på og utnytte andre fagmiljøer.
Komiteen understreker også behovet for
forbedret informasjonsvirksomhet både for å gi
befolkningen reelle valg og for å gi helsetjenesten god
tilgang på informasjon om alternative behandlingsformer.
Komiteen mener at den informasjonsbank som det
internasjonale Cochrane-samarbeidet utgjør, ikke er tilstrekkelig. Komiteen mener
derfor at det må opprettes en informasjonsbank i Norge,
og da gjerne tilknyttet miljøet rundt NAFKAM. Komiteen overlater
til departementet å komme tilbake til Stortinget med forslag
om organisatorisk forankring av en slik informasjonsbank.
Komiteen viser til at opplæring
og utdanning innenfor feltet alternativ behandling er en stor utfordring.
Utdanninger som leder fram til autorisasjon av helsepersonell skal
være basert på dokumentert kunnskap. Utdanningsfeltet
for alternative behandlere er ikke regulert av offentlige myndigheter,
og utdanning på dette feltet preges naturlig nok av svært stor
variasjon både i innhold og lengde. All utdanning foregår
med ytterst få unntak i privat regi.
Komiteen mener det er gode grunner til at kunnskap
og informasjon om alternative behandlinger også bør
tilbys i utdanninger som leder fram til autorisasjon som helsepersonell,
for å gi disse en viss innsikt i behandlingsformer og effekt.
Dette skal selvsagt ikke ha som siktemål at dette helsepersonellet
skal være i stand til selv å utføre alternative
behandlingsformer. Komiteen ber derfor departementet
foreta en vurdering av på hvilken måte og i hvilket
omfang utdanningsinstitusjonene kan undervise om alternative behandlingsformer.
Komiteen viser til at som nevnt foran, er utdanningsfeltet
innen alternativ behandling preget av meget stor variasjon. Utdanningsfeltet
er også preget av at det stort sett er selvregulert innenfor
hver behandlingsgruppe. Komiteen mener at selv om
utdanningen i framtiden i all hovedsak også må basere seg
på nåværende ordninger, så er
det behov for tiltak som kan bidra til kvalitetssikring også sett
ut fra et forbruker- og pasientsynspunkt.
Komiteen mener at utøverorganisasjonene gjennom
insentiver fra myndighetene selv også i framtida må utvikle
utdanningsfeltet der behovet for et mer enhetlig utdanningsfelt
bør være sentralt.
Det foreslåtte kontaktforumet vil være en viktig arena
for samspill mellom myndigheter og utøverorganisasjonen
også når det gjelder utdanningsspørsmålet.
Uavhengig av dette forumet så vil det innenfor området
alternativ behandling være minst like stort behov som i
den ordinære helsetjenesten for å ivareta hensynet
til at pasientene kan gjøre opplyste valg og føle
reell sikkerhet i behandlingssituasjonene.
Komiteen mener at gjennom utøverorganisasjonenes
framtidige krav til medlemmer som vil bli registrerte utøvere
i den foreslåtte registerordning, så vil dette
også vær et avgjørende bidrag til at
de som tilbyr utdanning, legger tydelige faglige krav til grunn.
Komiteen mener at følgende viktige elementer
bør inngå i enhver utdanning på området:
Sikre at gjennomført utdanning
betyr kvalifikasjon innen faget og personlig skikkethet til å utøve
virksomheten.
Sikre en veiledet og kvalitativ praksisperiode.
Sikre at utøverne kjenner nødvendig lovverk innenfor
helselovgivning, markedsføring og forbrukerlovgivning.
Et bevisst forhold til behovet for forskning.
Et opplegg for etterutdanning for alle registrerte utøvere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ber departementet gjennom
den formaliserte kontrakten det nå legges opp til bl.a. gjennom
det foreslåtte kontaktforumet, å utrede og vurdere
om det kan etableres en felles grunnutdanning for flest mulige behandlingsformer
og så en spesialisering mot ulike terapier.
Flertallet ber også departementet ta
initiativ overfor høyskolene for først å kartlegge
høyskolenes planer om utdanninger innenfor alternative
behandlingsformer og dernest i samråd med de alternative utøvernes
organisasjoner, vurdere hvordan en gjennom både offentlige
og private utdanningsinstitusjoner kan sikre gode utdanningstilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at utdanningstilbud
på dette området primært ikke bør
være et offentlig ansvar. Myndighetene har heller ikke
faglige forutsetninger for å foreta en vurdering av om
det skal opprettes en felles grunnutdanning, og i så fall
hva denne eventuelt skal inneholde.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener ut fra det som
er dagens situasjon, at det er et reelt behov for å utvikle
større krav til mange av de private utdanningsmiljøene,
slik at disse i større grad oppfyller krav som kan sammenlignes
med offentlige høyskoler med hensyn til organisering og
faglig styring.
Flertallet mener også at utdanningene
bør ha et innhold som gir kunnskap på et bredt
område innenfor helse og samfunn. For flere terapiformer
vil det måtte være aktuelt å legge nivået
minst på høyskolenivå.
Flertallet mener at departementet bør
vurdere å være en medspiller til alternativ behandler-bransjen.
Dette kan bl.a. gjøres ved at det blir opprettet et halvoffentlig
utdanningsråd som kan settes sammen av representanter for
utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene
i bransjen og offentlige myndigheter.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et formalisert halvoffentlig
utdanningsråd innen bransjen for alternative behandlere,
delvis finansiert av det offentlige. Rådet settes fortrinnsvis
sammen av representanter fra utøverorganisasjonene, de
private utdanningsinstitusjonene innen bransjen og fra offentlige
myndigheter."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at mer formålstjenlig
enn etablering av et utdanningsråd innen bransjen for alternative
behandlere, vil være dialog med bransjen (for eksempel
gjennom det foreslåtte kontaktutvalget) og å overlate
til bransjen selv å utvikle faglige standarder for de ulike
utdanningene. Myndighetene har ikke faglig kompetanse til å vurdere
hva som bør inngå i de ulike utdanninger, og hva
som ut fra en faglig vurdering må sies å være
et "forsvarlig" faginnhold.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
foretas en grundig gjennomgang av behovet for ny og mer tidsmessig
lovregulering enn det "kvaksalverloven" nå inneholder (lov
av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenking i adgangen for den
som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur).
Komiteen gir sin støtte til departementets
forslag om en ny egen lovgivning for å regulere alternativ
behandling.
Komiteen understreker at sentralt i loven er de begrensninger
som fastsettes når det gjelder adgangen for de som ikke
er helsepersonell til å behandle alvorlige sykdommer og
lidelser, og forbudet mot å behandle allmennfarlige smittsomme
sykdommer og forbud mot medisinske inngrep eller behandling som kan
medføre helserisiko.
Komiteen merker seg at det verken i lovtekst eller
i de særskilte merknader til den enkelte paragraf om alvorlighet,
er noen oppramsing av hvilke spesifikke sykdommer og lidelser det
i lovteksten siktes til. Dette vil også etter komiteens mening
vært bortimot en umulighet.
Komiteen støtter at det i denne sammenheng må foretas
en helhetsvurdering av hva som er å anse som alvorlig sykdom
basert på kriterier som hvor smertefull sykdommen normalt
er, hvor syk pasienten normalt er eller vil bli, om sykdommen vil
medføre funksjonsnedsettelse eller invaliditet, om sykdommen
vil medføre tap av kroppsfunksjoner og sanser. Det må videre
vektlegges i hvilken grad sykdommen kan behandles og om sykdommen
bare kan behandles av høyt spesialisert helsepersonell.
Komiteen merker seg at det selvsagt ikke finnes
absolutte svar, og gir derfor sin støtte til at det i loven
også er naturlig med en viss grad av modifisering slik
det går fram av § 7 andre ledd.
Dette vil innebære at alternativ behandling som har
til hensikt å lindre symptomer på eller følger
av sykdommen når dette ikke motvirker effekten av behandling
pasienten får i den ordinære helsetjenesten, så er
dette innenfor rammen av det nye lovverket. Det samme vil gjelde
alternativ behandling som har til hensikt å lindre eller
dempe eventuelle bivirkninger fra ordinær behandling.
Også alternativ behandling som gjøres for å styrke
pasientens immunforsvar eller mobilisere pasientens egne "selvhelbredende"
krefter, vil være innenfor lovens ramme.
Komiteen er kjent med at flere grupper
av alternative behandlere har søkt om å bli autorisert
etter lov om helsepersonell som trådte i kraft 1. januar 2001.
Det er nå autorisert 27 helsepersonellgrupper.
Komiteen mener i likhet med departementet at spørsmålet
om autorisasjon henger nøye sammen med kvalitet og innhold
i de ulike utdanningene.
Komiteen viser i denne sammenheng til både det
som uttrykkes i proposisjonen og til komiteens merknader når
det gjelder behovet for utredninger og gjennomgang av utdanningsfeltet.
Komiteen vil peke på at en autorisasjon
av nye grupper etter helsepersonellovgivningen vil stille disse
grupper overfor de samme krav, rettigheter og plikter som nåværende
autorisert helsepersonell, bl.a. kravet til forsvarlighet.
Komiteen viser til at det i forbindelse med utarbeidelsen
av lov om helsepersonell ble gjort rede for hvilke kriterier som
måtte være oppfylt før det kunne være
aktuelt med autorisasjon av nye helsepersonellgrupper.
Følgende kriterier ble nevnt:
Hensynet til pasientens sikkerhet.
Utdanningsnivået til yrkesgruppen.
Innhold i yrkesutøvelsen.
Internasjonale reguleringer.
Komiteen vil imidlertid framheve at en autorisasjon
innebærer klare rettigheter og plikter for utøveren
og konkrete reaksjonsmuligheter fra både myndighetssiden
og fra utøvernes medlemsorganisasjon.
En autorisasjon vil ha som en hovedhensikt å sikre et
minimum av kvalifikasjoner for grupper av helsepersonell og dermed
redusere risiko for feilbehandling og feildiagnostisering.
Komiteen vil også legge til grunn at
en autorisasjon også betyr at det foreligger tilstrekkelig
dokumentasjon på at behandlingsmetoden har effekt.
Komiteen vil også vektlegge at dersom
nye grupper autoriseres, så vil disse utøvernes
organisasjoner på en bedre måte enn i dag kunne
slå ned på utøvere som opptrer uetisk
eller uforsvarlig.
Komiteen ser at det kan være gode grunner
til å autorisere flere grupper som i dag gir alternativ
behandling. Komiteen mener at både utøverorganisasjonene
selv og departementet må arbeide videre med dokumentasjon
på behandlingsform og effekt og utdanningens faglige innhold
og omfang med sikte på at nye grupper evt. kan autoriseres
som selvstendige helsepersonellgrupper etter helsepersonelloven.
Komiteen gir sin tilslutning til at departementet
foretar en slik utredning for osteopati og naprapati i forhold til
kiropraktikk og fysioterapi.
Komiteen mener at manuell terapi naturlig må inn
i samme vurderingen, da alle manuelle terapeutene har full utdanning
som fysioterapeuter. Dette betyr at departementet må utvide
mandatet for utredningen slik at også spørsmål
om særskilt autorisasjon av manuellterapeuter blir omfattet
av vurderingen.
Komiteen forutsetter at det foretas en utredning
også for andre grupper som kan være aktuelle, og
der det foreligger dokumentasjon på at behandlingsmetoden
er virksom, slik det også er redegjort for i proposisjonen,
der akupunktur og homøopati spesielt nevnes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at departementet ønsker en
utredning av utdanningsfeltet når det gjelder akupunktur
og homøopati. Flertallet støtter
dette og viser til hva som ellers er sagt i merknaden og i proposisjonen
om utdanning og profesjonalisering av bransjen, også som
grunnlag for eventuell autorisasjon for utøverne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet er kjent med at flere grupper av alternative
behandlere eksempelvis akupunktører, naprapater og osteopater samt
homøopater, bør vurderes gitt autorisasjon etter lov
om helsepersonell. Bruk av akupunktur som behandling for ulike lidelser
og særlig i forbindelse med smertelidelser, har økt
sterkt i hele den vestlige verden og ikke minst i Norge de seneste år. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at akupunktur ble brukt på Rikshospitalet
da prinsesse Märtha Louise nylig fødte sin datter
istedenfor annen smertestillende og konvensjonell behandling under fødselen. Disse
medlemmer er også kjent med at akupunktur av Verdens
Helseorganisasjon (WHO) anses for å være en trygg
behandlingsform når den utføres av godt utdannede
behandlere som praktiserer etter trygge og solide standarder. WHO
har også nylig publisert en analyse av forskning på akupunktur
som gir meget positive konklusjoner. I Norge har det også de
seneste år vært forsket på effekt av
akupunktur på ulike lidelser, og det har vært
offentliggjort flere artikler i så måte med positivt
fortegn.
Disse medlemmer viser til at bruk av homøopater
blant ulike pasientgrupper får større og større utbredelse
i vårt land, og at denne gruppe alternative behandlere
også bør være med i den vurderingen departementet
skal gjøre med tanke på autorisasjon.
Disse medlemmer viser til at osteopati og naprapati
får større og større utbredelse i Norge
særlig i forhold til pasientgrupper med skjelett- og muskelsmerter,
en lidelse som har vært sterkt økende i Norge
de seneste år. Behandlingsformen som osteopatene og naprapatene
gir, ligger tett opp til kiropraktisk behandling og fysioterapi.
Kiropraktikere og fysioterapeuter er i dag autorisert med refusjonsordning
fra Rikstrygdeverket. Det virker på disse medlemmer noe
uforståelig da at osteopatene og naprapatene ikke skal
få autorisasjon.
Disse medlemmer ser selvfølgelig problemet
med at ulike former for alternativ behandling utføres av
behandlere med ulik bakgrunn og ulik utdannelse både når
det gjelder faglig innhold og studietid, og disse medlemmer mener
i den sammenheng at skal man vurdere autorisasjon, bør
det settes et minimumskrav til allmenn faglig utdannelse, faglig
utdannelse og spesialutdannelse gjerne fastslått i antall studiesemestere
ved anerkjente utdannelsessteder i inn- eller utland.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkludere akupunktører og
homøopater i den utredningen som skal gjøres for
osteopati og naprapati."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å gi akupunktører
autorisasjon i henhold til helsepersonelloven § 48
under forutsetning av at akupunktøren har en allmennutdannelse
på høyskolenivå og videre forsvarlig
spesialutdannelse i akupunktur."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å tillate refusjon
til akupunktur som en selvstendig spesialitet uavhengig av om akupunktøren
har en selvstendig helseprofesjon eller ikke."
Komiteen viser til lov av 19. juni
1969 om merverdiavgift der det av lovens § 5b
går fram at helsetjenester skal være fritatt for
den generelle merverdiavgiftsplikten. Selv om det av lovteksten
ikke går fram hvilke helsetjenester det siktes til, så går
det fram av forarbeidet at det her menes helsetjenester utført
av autorisert helsepersonell og tilbud som gis av det offentlige
helsevesen.
Komiteen viser til praksis for unntaksbestemmelsen
som i hovedsak innebærer at det helsepersonell som har
autorisasjon eller lisens, ikke pålegges merverdiavgiftsplikt
om de yter alternativ behandling.
Komiteen har merket seg at det ikke har noen betydning
hvilken utdanning eller kompetanse vedkommende har innenfor alternativ
behandling. På den annen side har alternative behandlere
uten autorisasjon siden 1. juli 2001 måttet legge
merverdiavgift på sine tjenester uavhengig av deres utdanningsbakgrunn,
men med unntak av de som yter akupunktur eller homøopati.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
mener at disse nevnte forhold kan virke meget urimelig ved at helsepersonell
som yter alternativ behandling er fritatt for merverdiavgift, mens alternative
behandlere som for eksempel utfører nøyaktig samme
behandling, må legge merverdiavgift på tjenesten.
Det kan ofte være slik at den autoriserte har langt lavere
kompetanse på det alternative behandlingsområdet
vedkommende praktiserer på, enn en utøver som
kun driver alternativ behandling.
Flertallet har merket seg at departementet mener
det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak
fra merverdiavgiftsplikten. Dette støtter flertallet og
viser også til en rekke innspill fra alternative behandlere.
Det synes åpenbart urimelig at bare akupunktur og homøopati
skal være unntatt selv om det ut fra lov og forskrifter
er god begrunnelse for å frita disse.
Flertallet har selvsagt ingen mulighet til å gå inn
i de detaljvurderinger som må gjøres, men forutsetter
at departementet raskt vurderer hvilke kriterier som skal legges
til grunn for å frita alternative behandlere for å kreve
inn merverdiavgift på sine tjenester, og så gjennom
forskrift bestemme hvilke alternative behandlingsformer som skal
være fritatt for merverdiavgift.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det er viktig
slik departementet legger opp til, at merverdiavgiftsunntaket utvides
til flere terapiformer.
Dette flertallet har merket seg at ut fra de kriterier
som departementet selv nevner for unntak, så vil følgende
terapier være de mest aktuelle: osteopati, naprapati, soneterapi
(refleksologi), aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisin.
Selv om disse terapiformene har stor utbredelse, så vil
også andre terapiformer ut fra tungtveiende faglige argumenter være
aktuelle, for eksempel klassisk massasje, psyko-orienterte terapiformer,
kinesologi m.fl. Det er vanskelig å forsvare det som nå oppleves
som urimelig både av forbruker og terapeut; at for eksempel
en sykepleier eller fysioterapeut, med noen korte kurs i ulike terapier
kan utføre alternative behandlinger uten å måtte
plusse på merverdiavgift, mens en velkvalifisert utøver
innen alternativ behandling med en utstrakt og veldokumentert utdanning
og som kanskje jobber sammen med den samme sykepleieren/fysioterapeuten,
må plusse på merverdiavgift til pasienten. For
det første skaper dette konkurransevridning som verken
er bra for pasienten, utøveren av profesjonen eller for
den allmenne rettsoppfatning. For det andre er dette med på å undergrave
en kvalitativ utvikling av terapeuter med hensyn til en kvalitetssikret
utdanning (grunnutdanning og mellom- og etterutdanning). Det tredje,
og kanskje det mest betenkelige, er at denne klare forskjellsbehandling
som innebærer brudd på de mest elementære
og grunnleggende konkurransevilkår, kan bidra til svart økonomi,
herav skatteunndragelser og derav en snusket forretningsførsel
blant dem som faller utenfor merverdiavgiftsunntaket. Dette kan
skje med forskjellige behandlinger. For eksempel kan en utøver
som har flere kvalifiserte profesjoner innenfor alternativ behandling,
foreskrive behandlinger innenfor en terapi som gir unntak fra merverdiavgift.
Det samme kan skje innenfor kontorfelleskap der det er flere behandlere
og behandlingsformer.
Dette flertallet mener det er viktig å legge opp
til ordninger også på skatte- og avgiftssiden
som gir ryddige forhold både for utøver, forbruker
og myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at unntak for momsplikt for helsepersonell bør knyttes
til hvorvidt helsepersonellet har autorisasjon eller ikke. Dersom
helsepersonell som har autorisasjon, utfører alternativ behandling,
vil de i sin praksis være underlagt helsepersonelloven
og ha forpliktelser i sin omgang med pasienten også ut
fra pasientrettighetsloven, noe en alternativ behandler uten autorisasjon
ikke vil ha. Etter disse medlemmers syn er det dermed
rimelig å beholde et skille mellom autorisert og ikke-autorisert
helsepersonell når det gjelder momsplikt. Med utgangspunkt
i et slikt skille mener disse medlemmer at også akupunktører
og homøopater uten autorisasjon skal være momspliktige.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at det lovfestes en frivillig registerordning for helsepersonell
og andre som utfører alternativ behandling. Det legges
opp til at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner
for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen
gir grunnlag for å være med i registerordningen,
dersom de vilkår som er foreslått for slik registrering,
er oppfylt, bl.a. krav til god forretningsførsel som innsending
og orden i årsoppgjør, næringsoppgaver,
dokumentasjon av gyldig forsikring som også dekker eventuelt
erstatningsansvar overfor pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at departementet
i samarbeid med organisasjonene må arbeide videre med spørsmålet
om dokumentasjonsplikt. Flertallet viser til omtalen
i proposisjonen om stor sprik med hensyn til organisering og kvaliteten
innen utdanningen i bransjen, der variasjoner bl.a. synliggjøres gjennom
omfanget av utdanning fra helgekurs til en mangeårig deltidsundervisning.
Flertallet mener at ett av hovedgrepene for å sikre
en ryddigere og kvalitetsmessig bedre bransje går igjennom
utdanninger som kan sikre kvaliteten hos behandlerne, og dermed
en mer kvalitetssikret behandling. Dette gir igjen større
trygghet for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener derfor at den foreslåtte registerordning
også bør gjelde de private utdanningsinstitusjonene
- i begrepet utdanningsinstitusjoner legges både skoler
og kursfirmaer - og at dette tas inn i § 3 Registerordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov om alternativ behandling mv. skal § 3
lyde:
§ 3 Registerordning
Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning
for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling.
Det samme skal gjelde for private utdanningsinstitusjoner innenfor
alternativ behandlerbransje. Herunder kan det gis bestemmelser om:
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at registerordningen
er ment for utøverne (og indirekte deres organisasjoner).
Det vises videre til at det ikke er utredet om den kan gjelde også for
private utdanningsorganisasjoner, og om dette er hensiktsmessig
eller ønskelig. Disse medlemmer vil understreke
at dersom registerordningen skal utvides slik forslaget fra komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger opp til, må formålet
med og regelverket for registerordningen omarbeides betydelig. Myndighetene har
uansett ikke faglig kompetanse til å vurdere private utdanningsinstitusjoner
med tanke på "godkjenning"/registrering, eller å fastsette
krav som må være oppfylt for at utdanningsinstitusjonene
skal kunne la seg registrere. Disse medlemmer går
derfor imot forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets medlemmer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at i proposisjonen omtales forholdet
til lov om behandling av personopplysninger og lov om helseregistre
og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven). Disse
medlemmer ber Helsedepartementet gjennom forskrift til § 2
Lovens virkeområde, begreper mv. sikre at disse forskriftene
fanger opp prinsippene i lov om behandling av personopplysninger
og lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger. For å lage
hjemmel for slik forskrift fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. skal § 2
sjette ledd lyde:
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om virkeområde, begreper mv."
Disse medlemmer anmoder departementet om at ivaretakelse
av behandling av personopplysninger og behandling av helseopplysninger
innen bransjen bør skje på en forsvarlig og elektronisk
måte.
Disse medlemmer mener at på samme måte som
bransjen må gjennom en profesjonalisering med hensyn til
strukturendring og samordning, så må bransjen
for å kunne betrakte seg som ryddig og seriøs,
ha nødvendig sikring og behandling av pasientdata.
Disse medlemmer ber departementet vurdere om kravet
til sikring (behandling av personopplysninger, helseregistre og
helseopplysninger etc.) bør skje på elektronisk
måte, dvs. et pålegg til bransjen om å utvikle
eller knytte seg til en elektronisk programpakke med så vel
egen som felles oppbevaring (felles server). Et eventuelt pålegg
bør iverksettes snarest mulig etter at loven trer i kraft
etter en kort overgangstid.
Disse medlemmer viser til det som er sagt ellers
i innstillingen om å profesjonalisere bransjen slik at
den samlet sett oppfattes og opptrer ryddig og med en mest mulig
god etisk forankring. Klarhet og ryddighet i personopplysningsspørsmål
vil etter disse medlemmers syn være et viktig
bidrag.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov om alternativ behandling av sykdom mv. byttes
betegnelsen "alternativ behandling" ut med betegnelsen "komplementær
og alternativ behandling" i alle lovens paragrafer der betegnelsen
"alternativ behandling" er brukt.
I lov om alternativ behandling av sykdom mv. skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 2 sjette ledd
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om virkeområde, begreper mv.
§ 3 Registerordning
Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning
for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling.
Det samme skal gjelde for private utdanningsinstitusjoner innenfor
alternativ behandlerbransje. Herunder kan det gis bestemmelser om:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med bransjen for alternative
behandlere ta initiativ til å få opprettet en
hovedorganisasjon for bransjen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen inkludere akupunktører og
homøopater i den utredningen som skal gjøres for
osteopati og naprapati.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen vurdere å gi akupunktører
autorisasjon i henhold til helsepersonelloven § 48
under forutsetning av at akupunktøren har en allmennutdannelse
på høyskolenivå og videre forsvarlig
spesialutdannelse i akupunktur.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen vurdere å tillate refusjon
til akupunktur som en selvstendig spesialitet uavhengig av om akupunktøren
har en selvstendig helseprofesjon eller ikke.
Komiteens tilråding til A fremmes av en samlet komité med unntak av bruken av betegnelsen "alternativ behandling" og § 3 som fremmes av Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.
Komiteens tilråding til B fremmes av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet.
Komiteen viser til merknadene og til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende:
vedtak:
A.
Vedtak til lov
alternativ behandling av sykdom mv.
§ 1. Lovens formål
Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling samt å regulere adgangen til å utøve slik behandling.
§ 2. Lovens virkeområde, begreper mv.
Loven gjelder den som tilbyr eller utøver alternativ behandling i riket.
Bestemmelser om stedlig virkeområde gitt i medhold av helsepersonelloven § 2 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende for denne lov så langt de passer.
Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helsetjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helsetjenesten.
Med helsepersonell menes i denne lov personer som definert i helsepersonelloven § 3.
Når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell, gjelder også helsepersonelloven. Autorisert helsepersonell skal gi informasjon og innsyn i journal tilsvarende det som følger av helsepersonelloven § 10 og § 41, også dersom pasienten ikke har rettigheter etter pasientrettighetsloven.
§ 3. Registerordning
Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling. Herunder kan det gis bestemmelser om
1. gebyr ved registrering og
2. årlig avgift for opprettholdelse av registreringen.
§ 4. Taushetsplikt
Bestemmelsene om taushetsplikt i helsepersonelloven §§ 21 til 25 gjelder tilsvarende for andre enn helsepersonell som utøver alternativ behandling, så langt de passer.
§ 5. Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko
Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, skal kun utøves av helsepersonell.
Departementet kan ved forskrift bestemme det nærmere innholdet i første ledd.
§ 6. Behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer
Behandling av sykdom som i henhold til lov om vern mot smittsomme sykdommer § 1-3 er å anse som allmennfarlig smittsom sykdom, skal kun utøves av helsepersonell.
Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om behandling etter andre ledd.
§ 7. Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser
Behandling av andre alvorlige sykdommer og lidelser enn dem som omfattes av § 6, skal heller ikke utøves av andre enn helsepersonell.
Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten er myndig og har samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven § 4-3 første og andre ledd. Det samme gjelder for andre pasienter dersom helsetjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke sykdommer og lidelser som omfattes av første ledd, og om behandling etter andre og tredje ledd.
§ 8. Beskyttet tittel og markedsføring
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven §§ 48 til 51, har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.
Bare den som er registrert som utøver av alternativ behandling i register opprettet i medhold av denne lov § 3, har rett til å benytte betegnelsen registrert i tilknytning til sin yrkesbetegnelse som alternativ behandler.
Ingen må uriktig benytte titler eller markedsføre virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven, jf. første ledd, eller er registrert utøver av alternativ behandling, jf. andre ledd.
Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring.
§ 9. Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.
Den som ikke er helsepersonell, og som ved medisinske inngrep eller behandling forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at pasienten på grunn av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte.
Ved særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes. Ved vurderingen av om slike omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om handlingen har medført døden eller alvorlig helseskade, om den har vært særlig smertefull eller psykisk belastende, og om den skyldige tidligere er straffet etter paragrafen her.
Det fritar ikke for straff etter første og andre ledd at vedkommende ikke forsto eller burde ha forstått faren eller sykdommens art.
Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.
§ 10. Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.
§ 11. Opphevelse av og endring i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur.
Fra samme tid gjøres følgende endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven):
§ 12 første ledd nytt femte punktum skal lyde:
Markedsrådet kan forby handlinger som rådet finner er i strid med lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 8 når hensynet til forbrukerne tilsier dette.
Nåværende femte punktum blir sjette punktum.
§ 12 andre ledd første punktum skal lyde:
Vedtak etter første ledd første, annet, femte eller sjette punktum kan også rettes mot virksomheter og personer som har medvirket til at handlingen fant sted eller at vilkåret ble brukt.
§ 13 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Forbrukerombudet skal også ut fra hensynet til forbrukerne føre tilsyn med markedsføring etter lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 8.
Nåværende tredje punktum blir fjerde punktum.
§ 14 første ledd skal lyde:
Forbrukerombudet kan treffe vedtak om forbud som nevnt i § 12 første ledd, første, annet, tredje, fjerde og femte punktum dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Vedtak som Forbrukerombudet treffer om forbud som er nevnt i § 12 første ledd første, annet og femte punktum, kan også rettes mot medvirkere, jf. § 12 annet ledd.
B.
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et formalisert halvoffentlig utdanningsråd innen bransjen for alternative behandlere, delvis finansiert av det offentlige. Rådet settes fortrinnsvis sammen av representanter fra utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene innen bransjen og fra offentlige myndigheter.
Oslo, i sosialkomiteen, den 27. mai 2003
John I. Alvheim |
Asmund Kristoffersen |
leder |
ordfører |