Til Odelstinget
Regjeringen foreslår i denne proposisjonen endringer
i sentralbankloven, opphevelse av valutareguleringsloven og penge-
og kredittreguleringsloven samt enkelte endringer i finansieringsvirksomhetsloven.
For det første foreslås endringer i reglene for
og praksis ved oppnevning til Norges Banks hovedstyre og representantskap.
Det foreslås et prinsipp om offentlighet rundt hovedstyrets
rentebeslutninger. For det andre foreslås enkelte andre
endringer i sentralbankloven i tilknytning til Norges Banks organisering
og virksomhet. Dette er endringer som generelt har til formål å modernisere
loven. For det tredje foreslås å oppheve valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven. Det foreslås imidlertid å videreføre
elementer i disse lovene som fortsatt anses å ha aktualitet.
Når det gjelder oppnevning til hovedstyret mv., vises
det til at de fem ordinære medlemmene til Norges Banks
hovedstyre med vararepresentanter i dag oppnevnes av Kongen etter
forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter styrkeforholdet
på Stortinget. Regjeringen legger opp til å endre
dette, slik at hovedstyremedlemmer skal oppnevnes av Kongen uten
at noen spesielle instanser eller organisasjoner foreslår
bestemte personer til vervene. Det foreslås å videreføre
gjeldende praksis om at en skal legge vekt på å få et
hovedstyre som representerer et bredt spekter av samfunnsinnsikt.
Regjeringen foreslår i tillegg enkelte endringer i habilitetsreglene,
slik at kretsen av personer som ikke kan oppnevnes til hovedstyret
utvides noe i forhold til gjeldende rett. Også når
det gjelder adgangen til å oppnevne nærstående,
gjøres det innstramninger. Det foreslås i den forbindelse
bl.a. at nærstående til personer med tilknytning
til Storting og regjering ikke skal kunne oppnevnes. Regjeringen
foreslår også å lovfeste et prinsipp
om offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Regjeringen
antar at lovfesting av et slikt prinsipp vil markere og kunne legge
til rette for å videreutvikle den positive utviklingen
med økt åpenhet og offentlighet knyttet til hovedstyrets
beslutninger.
Videre foreslår Regjeringen enkelte andre endringer
som har til formål å modernisere sentralbankloven.
Det foreslås bl.a. å avskjære Norges
Banks adgang til å yte kreditt til staten og stramme inn
på adgangen til å yte kreditt til andre enn banker.
Det foreslås videre endringer i reglene om Norges Banks avdelinger,
representantskapets oppgaver og adgangen til å gi forskrifter
om plassering av valutareservene.
Regjeringen foreslår å oppheve valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven. Det antas ikke lenger å være
behov for de reguleringstiltak disse lovene gir hjemmel til. Det
vises i den anledning til at penge- og kredittreguleringene i hovedsak
ble avviklet på 1980-tallet og at valutareguleringene ble
gradvis avviklet i løpet av 1980- og 1990-tallet. Et særlig
spørsmål er om det er behov for å videreføre
enkeltbestemmelser i disse lovene. Regjeringen går ikke
inn for å videreføre et lovgrunnlag for å fastsette
en avgift på valutaomsetning, sk. Tobin-avgift. Dersom
det skulle bli aktuelt å innføre en slik avgift,
mener Regjeringen dette eventuelt bør skje i form av en
lovendring. Regjeringen foreslår imidlertid å videreføre
valutareguleringslovens regulering av valutaveksling og betalingsformidling
med utlandet, i form av et nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven.
Slik valutavirksomhet kan i dag bare drives av valutabanker, men
Regjeringen foreslår at også finansieringsforetak
skal kunne yte slike tjenester. Etter forslaget vil valutavirksomhet
fortsatt være underlagt konsesjonsplikt og tilsyn av Kredittilsynet. Det
antas at en slik løsning representerer en hensiktsmessig
avveining mellom bedre tilgjengelighet og konkurranse på den
ene siden, og hensynet til å motvirke at slike foretak
brukes til hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering på den
andre siden. For øvrig foreslås en generell hjemmel
i sentralbankloven til å innføre beskyttelsestiltak
i en krisesituasjon med ekstremt store kapitalbevegelser til og
fra utlandet. Det foreslås også en opprydning
i reglene om adgangen til å innhente opplysninger til bruk
for utarbeidelse av statistikk og kontroll mv.
De enkelte forslag og deres begrunnelse er nærmere omtalt
nedenfor og i proposisjonen. I proposisjonen er det bl.a. også gitt
en nærmere beskrivelse av gjeldende norsk rett, utenlandsk
rett, høringsnotat fra Finansdepartementet av 18. januar
2003 om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven, høringsinstansenes
merknader og internasjonale forpliktelser av betydning for penge-,
kreditt- og valutareguleringer. I tillegg inneholder proposisjonen,
i kapittel 11, en oversikt med merknader til de enkelte bestemmelser
som foreslås.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Heidi Larssen, Erlend Nornes og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun
Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Arne Braut, fra Venstre, May Britt Vihovde, og
fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til merknader under
de enkelte punkter nedenfor.
Stortingsrepresentant Siv Jensen fremmet 4. februar
2002 følgende forslag i Dokument nr. 8:52 (2001-2002):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer
i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet
slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken
får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen
til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av
statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig
eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen
fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet,
referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie
tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at
medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske
spørsmål og være uavhengige i forhold
til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser."
I Innst. S. nr. 117 (2001-2002) går det frem at flertallet
i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
ikke bifaller de endringsforslagene som fremsettes i Dokument nr.
8:52 (2001-2002). Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser
i innstillingen til at finansministeren "vil vurdere enkeltheter
i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte
på å komme tilbake til Stortinget med en slik
vurdering i løpet av 2002", jf. brev av 25. februar
2002 fra finansministeren til finanskomiteen. Det samme flertallet
uttaler videre at det konstaterer at det i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) om
retningslinjer for den økonomiske politikken ikke var flertall
for å be regjeringen ta initiativet til å gå gjennom
loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det
er behov for endring i sentralbankens stilling.
Denne tidsplanen har blitt forskjøvet, jf. nærmere omtale
i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 punkt 5.1.5:
"Av Innst. S. nr. 117 (2001-2002) følgjer det
at departementet her mellom anna vil vurdere nærare enkelte
sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis
av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant
regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne
seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar
blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar
i sentralbanklova m.v. Eit slikt samla lovforslag må sendast på høyring
før endeleg handsaming i departementet. Lovproposisjonen
vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet.
Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla
drøfting av forslag som blir tatt opp i Dokument 8:52 (2001-2002)
og Innst. S. nr. 117 (2001-2002) til våren, slik at Stortinget
kan handsame saka i vårsesjonen."
Finanskomiteen tok dette til etterretning i Innst. S. nr. 88
(2002-2003) kapittel 5.
Penge- og kredittutvalget drøftet valg av virkemidler
i pengepolitikken, jf. NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid.
Utvalget påpekte at direkte reguleringer er blitt mindre
effektive og indirekte virkemidler mer effektive, og uttalte i den
anledning (s. 23):
"Normalt bør direkte reguleringer unngås.
Utvalget
påpeker at man bør bruke indirekte virkemidler
for å regulere renten og kredittvolumet. Men utvalget utelukker
ikke at det kan oppstå helt spesielle situasjoner der det
er berettiget å ta i bruk direkte reguleringer, men da
bare for meget korte perioder. Derfor tar utvalget ikke opp noe
generelt forslag om å fjerne de hjemler kredittloven gir
for å bruke direkte reguleringer, men forutsetter at behovet for
lovhjemmel for de ulike virkemidlene blir vurdert nærmere
ut fra de spesielle hensyn som måtte foreligge."
Om valutareguleringen uttalte utvalget (s. 24):
"Utvalget mener at kredittpolitiske hensyn tilsier at
valutareguleringen som ordinært virkemiddel ikke bør
opprettholdes særlig lenge. Bakgrunnen er særlig at
reguleringen er blitt lite effektiv, samt hensynet til norske bedrifters
konkurransevilkår.
Utvalget mener at myndighetene
også i fremtiden bør ha lovhjemmel for å benytte
valutaregulering som et beredskapstiltak, særlig for å kunne
regulere destabiliserende kapitalbevegelser. Det bør utredes nærmere
hvordan en slik beredskapslovgivning bør utformes."
I brev 13. mars 2002 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe
med kopi til finanskomiteen, opplyste finansminister Per-Kristian
Foss at departementet i tiden fremover vil følge opp arbeidet
med en lovteknisk opprydding i bestemmelser i penge, kreditt- og valutalovgivningen.
Finansdepartementet sendte 18. januar 2003 ut et høringsnotat
om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven, med frist 15. februar
2003 for å gi merknader.
Departementet ba om høringsinstansenes syn på om
den gjeldende praksis for oppnevning til hovedstyret bør
videreføres eller om det er behov for endringer, og i så fall
hva disse endringene nærmere bør gå ut
på. Etter dagens praksis skjer oppnevning til hovedstyret
etter forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter
styrkeforholdet på Stortinget. Departementet drøftet
videre om det er behov for noe økt offentlighet i tilknytning
til Norges Banks rentebeslutninger og om regjeringen bør
få lovhjemmel til å fastsette nærmere
regler om dette. Det ble også tatt opp om en bør
utvide kretsen av personer som etter loven ikke kan oppnevnes til
hovedstyret eller representantskapet (habilitetsreglene).
Departementet har ved høringsnotatet foretatt en gjennomgang
av sentralbankloven med sikte på å modernisere
loven på enkelte punkter. Det ble i tråd med dette
foreslått endringer i lovens regler om:
Norges Banks avdelinger.
Representantskapets oppgaver.
Adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til
staten og andre enn banker.
Adgangen til å gi forskrifter om plassering av
valutareservene.
Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve valutareguleringsloven
og penge- og kredittreguleringsloven. Forslaget var basert på Finansdepartementets
høringsnotat om dette fra 1996. I høringsnotatet
fra 2003 står det bl.a. om dette:
"Departementet tar med dette opp igjen forslagene i høringsnotatet
fra 1996 om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven.
Departementet anser at saken i det vesentlige står i samme
stilling nå som i 1996/97. Vi tar derfor sikte
på å basere oss på merknadene fra høringsinstansene
som kom inn da. Høringsinstansene er likevel velkomne til å komme
med nye eller supplerende merknader."
Enkelte punkter ble likevel tatt opp til fornyet vurdering:
Regulering av forretningsmessig omsetning
av valutabetalingsformidling med utlandet (vekslingskontorer mv.)
Regler om opplysningsplikt og taushetsplikt
Valutaposisjonsreguleringen
Finansdepartementet sendte 24. oktober 1996 på høring
et høringsnotat om opprydding i bestemmelser i penge-,
kreditt- og valutalovgivningen mv. med høringsfrist 20. mars
1997. Dette høringsnotatet fulgte som elektronisk vedlegg
til høringsnotatet fra 2003, og høringen av det
er del av grunnlaget for lovforslaget.
Høringsnotatet fra 1996 var utarbeidet av Finansdepartementet
med bistand fra Norges Banks administrasjon. I høringsnotatet
ble det foreslått å oppheve lov 14. juli
1950 nr. 10 om valutaregulering (valutareguleringsloven) og lov
25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge-
og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) og å videreføre deler
av bestemmelsene i disse lovene i sentralbankloven. Lovforslag på bakgrunn
av disse forslagene i høringsnotatet er ikke tidligere
fremmet for Stortinget.
I høringsnotatet fra 1996 ble det også foreslått
enkelte andre endringer i sentralbankloven, bl.a. om adgang for
Norges Bank til å sette bort virksomhet og til å skille
ut virksomhet i egne selskaper. Lovforslag på bakgrunn
av disse forslagene i høringsnotatet ble fremmet for Stortinget
i Ot.prp. nr. 96 (1998-1999), jf. også Innst. O. nr. 13
(1999-2000) og lovendring av 17. desember 1999 nr. 95.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at forslaget
til endring av sentralbankloven er en naturlig modernisering av
loven og en tilpasning til den internasjonale utviklingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at retningslinjer
for pengepolitikken ble lagt om 29. mars 2001, og at det
innebar en klargjøring av sentralbankens rolle. Dette flertallet viser
til at et bredt flertall i Stortinget tok de nye retningslinjene
til etterretning, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001). Dette flertallet legger
stor vekt på langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken.
Dette flertallet vil peke på at et flertall
på Stortinget er enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet
i den norske krones verdi nasjonalt og internasjonalt, og samtidig
understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det operative målet
for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene
som over tid er nær 2,5 pst. Dette flertallet konstaterer
at med denne omleggingen har Norges Bank fått et større
ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken
skal virke sammen for å nå målet om stabile
rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne
svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende.
Samtidig bør en være varsom med å legge
for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid
vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke
konkurranseutsatt sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
generelt positive til endringene som Regjeringen foreslår,
men mener Finansdepartementet burde benyttet anledningen til å klargjøre Norges
Banks pengepolitiske mandat. Problemet med mandatet, som ble fastsatt
av Regjeringen 29. mars 2001, er at selv om man slår
fast at Norges Banks operative målsetting er en inflasjonsrate
på 2,5 pst., så inneholder forskriften også en
innledende programformulering hvor målet om prisstabilitet
tilsynelatende sidestilles med målsettinger om kursstabilitet
og hensynet til den realøkonomiske utviklingen.
Selv om Norges Banks tolkning av mandatet har vært klart
fra første dag, ser disse medlemmer at sentralbanken
gang på gang utsettes for angrep fra politikere og organisasjonslivet
med den begrunnelse at banken fokuserer for mye på den
operative målsettingen og ikke tar i betraktning forskriftens
innledende og bredere formulering. Dette skaper problemer mht. pengepolitikkens
troverdighet, og det bakes inn en viss risikopremie i norske renter. Disse
medlemmer henviser for øvrig til standpunkt i Dokument
nr. 8:52 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omleggingen av pengepolitikken 29. mars 2001. Disse
medlemmer advarte mot en omlegging som medførte
en større vektlegging av inflasjonen, på bekostning
av øvrige forhold i økonomien. Disse medlemmer konstaterer
at omleggingen ikke har vært en suksess, at omleggingen
med større uavhengighet for sentralbanken og større
fokus på inflasjonsstyring har medført en for
sterk krone målt mot andre valutaer og en akselererende
arbeidsledighet. Ikke alt kan forklares med omleggingen av pengepolitikken,
men norsk økonomi har i perioden etter omleggingen ikke
trukket i samme retning. Disse medlemmer vil understreke
at sentralbanken har vektlagt inflasjonsprognosene som har vært
for pessimistiske, og medflørt renteøkninger det
ikke har vært grunnlag for. Det kan nå fastslås
at inflasjonen på to års sikt fra omleggingen
har vært 1,6 pst., og ikke 2,5 pst. som var målet.
Dette har medført en unødvendig sterk innstramming,
som igjen har medført en rekordsterk valuta. Disse
medlemmer har ved en rekke anledninger understreket at det
i mandatet er tre andre forhold enn inflasjon, som er omtalt. Det
er valutakurs, sysselsetting og produksjon, og disse
medlemmer etterlyser et sterkere fokus på disse forhold. Disse
medlemmer vil understreke at et sterkere fokus på helheten
i mandatet, og ikke en ensidig vektlegging av inflasjonen, ville
ha medført en mindre dramatisk utvikling innen norsk økonomi
og arbeidsliv.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
vise til Senterpartiets forslag i Dokument nr. 8:4 (2002-2003) (jf.
Budsjett-innst. S. I (2002-2003) kap. 2.3) fra Odd Roger Enoksen,
Marit Arnstad og Morten Lund om å presisere Norges Bank
sitt mandat i pengepolitikken slik at inflasjonsmålet balanseres
i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til
produksjon og sysselsetting. Dette medlem mener utviklingen
høsten 2002 og i inneværende år har vist
at Norges Bank ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til situasjonen
i næringslivet, og at rentenivået har blitt holdt
alt for høgt alt for lenge. Dette har medført
at kronekursen har holdt seg på et skadelig høgt nivå alt
for lenge, noe som har gitt store deler av norsk næringsliv
meget store konkurranseulemper. Det viser seg i ettertid at prisstigningen
har holdt seg betydelig under inflasjonsmålet på 2,5
pst. selv om importprisene har holdt seg på et høgere
nivå enn kronekursen skulle tilsi. Dette medlem vil
fastholde at Norges Bank ikke har fulgt den renteinstruks som Stortingets
flertall har sluttet seg til på en god nok måte,
og konstaterer at stadig flere av det samfunnsøkonomiske
fagmiljø etter hvert har sluttet seg til en slik vurdering. Dette
medlem mener praktiseringen av renteinstruksen må endres
slik det ble foreslått i Dokument nr. 8:4 (2002-2003).
Den vanligste ordningen internasjonalt er at sentralbankens hovedstyre
eller tilsvarende organ, forestår de pengepolitiske beslutningene,
jf. over. Det finnes imidlertid også eksempler på at
denne oppgaven er lagt til en egen pengepolitisk komité,
jf. bl.a. Storbritannia. I enkelte land, som New Zealand, er den
pengepolitiske beslutningsmyndighet tillagt sentralbanksjefen alene.
Sentralbanksjefen er som regel leder av sentralbankens pengepolitiske
beslutningsorgan. I USA bestemmer den pengepolitiske komiteen selv
den interne organiseringen, men det er tradisjon for at komiteen
ledes av sentralbanksjefen. Internasjonalt ser det ut til å være
utbredt praksis at det sentrale beslutningsorganet i pengepolitikken
er sammensatt av personer med ekspertise innen økonomi
og finans. Flere land har imidlertid ingen særskilte lovbestemte kvalifikasjonskrav
til styremedlemmene, utover det som følger av habilitetshensyn.
Dette gjelder blant annet i Sverige.
Hva som skal legges i begrepene "eksperter" eller "ekspertise"
er ikke opplagt. Opprettelse av styrer i Norge hvor medlemmene har
vært gjenstand for særlige vurderinger med hensyn
til formelle kvalifikasjoner, ble blant annet gjort i forbindelse
med organiseringen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond.
Av Ot.prp. nr 20 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) om henholdsvis
Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet framgår det at
styremedlemmer skal være kvalifisert og ha kompetanse innenfor
fagområdene økonomi og jus, og for Banksikringsfondets
del måtte medlemmer også være i besittelse
av regnskapsmessig og revisjonsrettslig kompetanse. Regjeringen
har for disse styrene også lagt vekt på at man
finner fram til personer som er tilstrekkelig uavhengige i forhold
til banksystemet.
Etter gjeldende praksis for oppnevning av de fem ordinære
medlemmene til hovedstyret med vararepresentanter, legges det ved
oppnevningen vekt på "et bredt spekter av samfunnsinnsikt",
jf. omtalen i Innst. O. nr. 50 (1984-1985) om lov om Norges Bank s.
36. Krav om at hovedstyremedlemmer skal besitte formelle kvalifikasjoner
vil kunne sikre en sammensetning av hovedstyret med høy
grad av formell kompetanse innenfor ønskede fagområder.
Kompetanse innenfor et fagfelt kan imidlertid opparbeides også uten
at formelle krav nødvendigvis er tilfredsstilt. Behovet
for skjønnsutøvelse ved utvelgelsen av medlemmer
vil kunne være større i slike tilfeller. Uansett om
en stiller som krav at medlemmer skal ha tilstrekkelig formell kompetanse,
må det i alle tilfeller brukes skjønn i vurderingen
av aktuelle kandidater.
Det overordnede hensynet må etter Regjeringens vurdering
være å ha prosedyrer for oppnevning som sikrer
at en får et kompetent og tilstrekkelig bredt sammensatt
hovedstyre. Dagens oppnevningspraksis har enkelte prinsipielle svakheter
i så måte. Når enkeltpartier på Stortinget
hver for seg fremmer kandidater til styret, vil ikke nødvendigvis
hensynet til en helhetlig sammensetning av hovedstyret ivaretas
i tilstrekkelig grad. Hensynet til å sikre en god sammensetning
av styret kan etter Regjeringens oppfatning tilsi at hovedstyremedlemmer
bør foreslås av én og samme instans.
Etter en samlet vurdering går Regjeringen inn for at praksis
for oppnevning av hovedstyrets medlemmer endres. Regjeringen mener
at hovedstyremedlemmer bør vurderes uavhengig av partibakgrunn,
og at disse oppnevnes av Kongen etter tilråding fra Finansdepartementet.
Regjeringen foreslår derfor at en går bort fra
praksisen med at politiske partier på Stortinget nominerer
aktuelle kandidater til Norges Banks hovedstyre med personlige vararepresentanter.
Regjeringen legger vekt på at hovedstyret også i framtiden
skal reflektere en bred bakgrunn og kompetanse, med særlig
vekt på økonomi og finans samt betydelig innsikt
i samfunnsøkonomiske problemstillinger. Regjeringen går
ikke inn for at det stilles særskilte kvalifikasjonskrav
til hovedstyremedlemmene i sentralbankloven, men at faglig kompetanse
i noe grad kan ses atskilt fra formell kompetanse. Det er også i
framtiden viktig at hovedstyret skal være sammensatt av
personer med ulik bakgrunn for å sikre hovedstyrets evne
til å være kritisk til egne vurderinger. Regjeringen
går derfor inn for å videreføre at det
ved oppnevninger til hovedstyret skal legges vekt på et
bredt spekter av samfunnsinnsikt. Medlemmer som oppnevnes må videre
tilfredsstille kravet til habilitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de
fem ordinære medlemmene av Norges Banks hovedstyre og deres
personlige vararepresentanter etter sedvane oppnevnes etter forslag
fra stortingsgruppene etter styrkeforholdet på Stortinget.
Ved oppnevning til Norges Banks hovedstyre mener flertallet det
er avgjørende at det ikke kan stilles spørsmål
ved habilitet, og at hensynet til en helhetlig sammensetning ivaretas. Flertallet vil understreke
viktigheten av at hovedstyret reflekterer en bred bakgrunn og samfunnsinnsikt
og bredde i den økonomiske tenkningen som stimulerer til
faglig debatt i styret. Det er viktig at hovedstyret sammensettes
slik at en sikrer hovedstyrets evne til å være
kritisk til egne vurderinger.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter
seg til forslaget om å endre praksisen for oppnevning til
Norges Banks hovedstyre. Endringen bidrar til å tydeliggjøre
rollefordelingen. Dette flertallet mener at den folkevalgte
kontroll bedre kan sikres gjennom en jevnlig vurdering av pengepolitikken,
jf. komiteens merknad under punkt 3.2.2 nedenfor. Dette flertallet legger
til grunn at nytt styre kan oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at dagens praksis for oppnevning av styremedlemmer og vararepresentanter
til Norges Banks hovedstyre bør videreføres. Medlemmene
bør foruten å ha god kunnskap om samfunnsøkonomiske
spørsmål, også ha bred erfaring og innsikt
i generelle samfunnsforhold. Disse medlemmer mener
det ikke er ønskelig med et rent fagøkonomisk
hovedstyre. Internt i Norges Bank finnes et bredt miljø av økonomer
med spesiell kompetanse innen spørsmål om pengepolitikk. Disse medlemmer mener
at dagens praksis fungerer godt og sikrer et bredt sammensatt styre,
der medlemmene har ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at departementets intensjoner medfører
at styret får en slik bredde i den økonomiske
tenkningen at det stimulerer til faglig debatt i styret, og unngår
at en ensrettet akademisk retning eller politiske ideologier ukritisk
får dominere pengepolitikken i Norge. Dette innebærer
at finansministeren ikke må falle for fristelsen til ensidig å utnevne
sine egne politiske representanter. Disse medlemmer mener
det er viktig at Stortinget skal ha mulighet til å "godkjenne/akseptere"
kandidater til hovedstyret, og vil derfor foreslå at dette
gjøres gjennom en høring i finanskomiteen.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke
har klargjort tidspunktet for endring av hovedstyrets sammensetning.
Dagens representanter har varierende tid igjen av sine verv, og
i tillegg vil endringer i habilitetsreglene gjøre at enkelte
må tre ut av vervene før deres periode er slutt. Disse
medlemmer ønsker at et nytt styre skal oppnevnes
med virkning fra 1. januar 2004, uavhengig av gjenværende
periode for dagens hovedstyremedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den foreslåtte endring om hvem som kan oppnevnes til
hovedstyret i Norges Bank. Disse medlemmer vil advare
mot en slik omlegging. Ved oppnevning fra partigruppene på Stortinget
sikrer man medlemmer i hovedstyret med ulik politisk og samfunnsmessig
bakgrunn. Dette er viktig for å unngå en ensidig
sammensetting av hovedstyret. Hovedstyret skal vektlegge helheten
i økonomien og ikke være eksperter, slik det lett
vil bli med oppnevninger som er mer økonomifaglig orientert. Disse
medlemmer vil understreke at det også lett vil
bli en politisk slagside i en slik oppnevning, som ikke reflekterer
politisk bredde. Beslutninger i hovedstyret bygger i stor grad på politiske
avveininger, og ikke bare strengt økonomifaglige vurderinger,
selv om det ofte forsøkes fremstilt slik. Det viktigste
kriteriet for å sitte i hovedstyret er bred samfunnserfaring,
god dømmekraft og innsikt i økonomiske spørsmål.
En omlegging av oppnevning til hovedstyret kan vanskelig forstås
som annet enn et ønske om større politisk uavhengighet. Disse medlemmer ønsker
ikke en slik utvikling.
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke
se at de foreslåtte endringene nødvendigvis vil skape
bedre beslutninger, og vil derfor gå imot de foreslåtte
endringene.
Komiteens medlemmerfra Senterpartiet
og Kystpartiet mener det er fullt mulig å beholde
dagens oppnevningsmåte og samtidig sikre de hensyn som
er angitt fra Regjeringen. Disse medlemmer forutsetter
at dagens praksis med oppnevningsmåten blir beholdt.
Regjeringen mener at det i sentralbankloven bør inntas
et prisnipp om at banken skal informere offentligheten om de vurderinger
som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder pengepolitikken. Etter
gjeldende rett har bankens ansatte og tillitsvalgte taushetsplikt
om bankens "forretningsmessige forhold", jf. sentralbankloven § 12.
Rentebeslutninger og diskusjoner som leder fram til slike, regnes
som forretningsmessige forhold. Hovedstyret selv (eller den som
hovedstyret har gitt fullmakt) kan imidlertid dispensere fra taushetsplikten,
jf. § 12 fjerde ledd.
Praksis internasjonalt går i retning av større
grad av offentlighet rundt pengepolitiske beslutninger, selv om
praksis varierer en del mellom de ulike land. Sentralbanker som
offentliggjør protokoll fra møter i pengepolitiske
beslutningsorganer, refererer i stor grad slike diskusjoner anonymt,
men redegjør uttykkelig for hvem som har sluttet seg til
vedtaket eller hvem som har dissentert, jf. bl.a. praksis i Sverige, England
og USA. Tidspunktet for offentliggjøring av referatene
varierer fra noen uker etter siste møte til rett etter
det påfølgende møtet.
Åpenhet er en viktig side ved utøvelsen av
sentralbankens oppgaver. Etter sentralbankloven § 3 skal
banken informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene.
Ifølge forskriften om pengepolitikken skal banken jevnlig
offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for
den operative gjennomføringen av pengepolitikken. Norges
Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets
uttalelse om hovedstyrets protokoller skal etter sentralbankloven § 28
sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles
Stortinget. Budsjett for kommende driftsår skal etter § 27
meddeles departementet. Offentlighetsloven gjelder for Norges Bank som
for andre forvaltningsorganer.
Det er gjennom den pengepolitiske forskriften av 29. mars
2001 lagt vekt på et klart definert og kontrollerbart mandat
for pengepolitikken. Dessuten har banken lagt opp til vesentlig
større åpenhet om grunnlaget for og rapportering
om de pengepolitiske beslutningene. Det blir lagt fram tre inflasjonsrapporter
i løpet av året som analyserer utsiktene for norsk økonomi
og utviklingen i pris- og kostnadsveksten på to års
sikt. Renten vurderes normalt hver sjette uke på egne rentemøter.
Rentebeslutninger offentliggjøres umiddelbart etter rentemøtene
og på et tidspunkt som er kjent på forhånd.
Dette gjelder også om renten ikke blir endret. Det holdes
en pressekonferanse der banken gjør nærmere rede
for rentebeslutningen. Pressekonferansen kan følges direkte
på Internett. Høsten 2002 besluttet banken også å offentliggjøre
strateginotatene for pengepolitikken som utarbeides hver fjerde
måned og behandles i tilknytning til inflasjonsrapportene.
Strateginotatene vil bli gjort kjent ved strategiperiodens utløp
fire måneder etter hovedstyrets behandling. Vurderingene
som ligger til grunn for den operative gjennomføringen
av pengepolitikken omtales fyldig i årsberetningen.
Departementet skrev i høringsnotatet at det er grunner
for å vurdere om det bør være større
grad av offentlighet også rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Åpenhet
rundt hovedstyremøtene vil bl.a. bidra til en ansvarliggjøring
for beslutningene. Full åpenhet omkring alle sider av virkemiddelvurderingene og
beslutningsprosessen vil på den annen side kunne virke
hemmende på drøftingene i de pengepolitiske beslutningsorganene.
Det er på denne bakgrunn behov for å balansere
ulike sider ved økt grad av offentlighet.
Etter en samlet vurdering mener Regjeringen at det også i
loven bør inntas et prinsipp om at hovedstyret skal informere
offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget
for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken.
Regjeringen antar at lovfesting av et slikt prinsipp vil markere
og kunne legge til rette for å videreutvikle den positive utviklingen
med økt åpenhet og offentlighet knyttet til hovedstyrets
beslutninger. Det legges til grunn at den praksis som utvikles på dette
området trekker på erfaringer fra andre land som
praktiserer offentliggjøring av sentralbankens pengepolitiske
vurderinger.
Det vises til forslag til § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteen ser positivt på at
Norges Bank de senere år har lagt opp til større åpenhet
om grunnlaget for de pengepolitiske beslutningene. Komiteen viser
til høringsuttalelsen fra Norges Banks hovedstyre hvor
de skriver:
"Muligheten for innsyn, åpenhet og transparens er
en viktig side og forutsetning for utøvelsen av sentralbankens
oppgaver og tillit til virksomheten."
Komiteen er enig i dette og slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at offentliggjøring av referater fra hovedstyremøtene
er sentralt i åpenheten om beslutningene i Norges Bank,
og forutsetter at det legges til rette for det.
I drøftinger av spørsmålet om uavhengighet
for sentralbanker skilles det gjerne mellom om sentralbanken har
måluavhengighet og/eller instrumentuavhengighet.
Måluavhengighet for sentralbanken følger dersom
formuleringene av de endelige målene for den økonomiske
politikken og de avledede delmålene (valutakursmål
eller inflasjonsmål) for pengepolitikken ikke er forbeholdt
de politiske myndighetene, men i stedet lagt til sentralbanken.
Instrumentuavhengighet er knyttet til sentralbankens selvstendighet med
hensyn til de penge- og valutapolitiske virkemiddelvurderingene
og -beslutningene.
Målet for pengepolitikken og forholdet til statsmyndighetene
varierer mellom land. Enkelte land har i tillegg til instrumentuavhengighet
gitt sentralbanken en viss frihet til også selv å definere
målet for pengepolitikken. Dette gjelder bl.a. i Sverige
og i euroområdet hvor tallfestingen av inflasjonsmålet
har vært overlatt til henholdsvis Sveriges Riksbank og ESB.
En form for måluavhengighet ligger også innenfor
Federal Reserve systemet i USA, hvor pengepolitikken skal søke å fremme
full sysselsetting, stabile priser og moderate langsiktige renter,
men hvor noe mål for inflasjonen ikke er tallfestet. Vanligere
er det imidlertid at sentralbankens uavhengighet er begrenset til
instrumentuavhengighet, mens formuleringen av målene for
den økonomiske politikken, herunder også avledede
delmål for valutakurs eller inflasjon, er definert av de
politiske myndighetene. Dette gjelder bl.a. i Norge, Danmark og
Storbritannia. Det forekommer også at målet for
pengepolitikken er definert nærmere av Regjeringen og sentralbanken
i fellesskap, jf. bl.a. Canada og New Zealand. I Norge er målet
for pengepolitikken fastlagt i forskift av 29. mars 2001.
Forskriften er fastsatt med hjemmel i sentralbankloven §§ 2
og 4. Etter Regjeringens vurdering bør det ikke nå foretas
endringer i loven i forhold til fastleggelsen av målet
for pengepolitikken. Det vises til at dagens ordning fungerer på en
hensiktsmessig måte.
Når det gjelder den nærmere utøvelsen
av pengepolitikken, vises til at Norges Bank er ansvarlig for denne.
Norges Banks fremste virkemiddel er bankens folio- og D-lånsrente.
Foliorenten er den nominelle renten på bankenes innskudd
i Norges Bank. D-lånsrenten er den nominelle renten på bankenes
døgnlån i Norges Bank. Norges Banks hovedstyre
fastsetter sentralbankens folio- og D-lånsrente. Når
banksystemet samlet sett har innskudd på foliokontoen i
Norges Bank, er foliorenten den marginale plasseringsrenten for
banksystemet sett under ett. Foliorenten er da den effektive styringsrenten.
Norges Bank styrer likviditeten i pengemarkedet. Likviditetspolitikken støtter
på den måten opp om de rentesignaler som Norges
Bank gir og bidrar til at endringer i styringsrenten får
bredt gjennomslag i de korte pengemarkedsrentene.
Penge- og valutapolitikken utgjør sammen med budsjett-,
struktur- og inntektspolitikken rammene for den økonomiske
politikken. Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke
sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og
sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig
del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse
forhindrer imidlertid etter Regjeringens oppfatning ikke at hovedstyret
på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig
penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.
Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons-
og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge
og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt.
Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige
konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige
skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige
pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New
Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter
for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske
organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.
Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig
internasjonalt. Land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada,
New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor
sentralbankens pengepolitiske beslutninger.
Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2
om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Sentralbankloven inneholder ingen eksplisitt sanksjonsklausul.
Enkelte land har innført konkrete sanksjonsprosedyrer overfor
sentralbankens ledelse, dersom sentralbanken ikke oppnår
sine mål. New Zealand er det landet som har gått
lengst i den retning, og hvor sentralbanksjefen kan avsettes dersom ikke
målet om å holde inflasjonene mellom 1 og 3 pst.
oppfylles. I Storbritannia forutsetter en at sentralbanksjefen gir
en særlig redegjørelse for årsakene og aktuelle
tiltak fra Bank of England, dersom inflasjonen havner utenfor målsonen
for inflasjonen på 2,5 pst. +/- 1 prosentpoeng.
Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift 29. mars
2001 gir etter Regjeringens oppfatning et godt grunnlag for å vurdere
Norges Banks virkemiddelbruk. Departementet gir i de årlige
kredittmeldingene, som legges fram om høsten og hvor det
redegjøres nærmere for bl.a. Norges Banks virksomhet for året
før, en omtale av pengepolitikken sett i forhold til bankens
mandat. Retningslinjene av 29. mars 2001 innebærer
at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen.
Forskriften av 29. mars 2001 gjør det naturlig
at departementets vurdering av Norges Banks utøvelse av
pengepolitikken i kredittmeldingene videreutvikles. Pengepolitikken
skal i henhold til retningslinjene være framoverskuende.
En vesentlig del av virkningene av den politikken som blir ført,
vil først komme noe fram i tid. Inflasjonen som kan observeres
på et bestemt tidspunkt, er således bl.a. et resultat
av styringsrenten og valutakursen i en forutgående periode. Norges
Bank har lagt til grunn en toårsperiode for å vurdere
virkningen av renteendringer på prisstigningen.
Det har de siste årene vært gjort ulike uavhengige vurderinger
av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Centre for
Monetary Economics tilknyttet Bedriftsøkonomisk Institutt
har gjennom oppnevning av ekspertgrupper vært initiativtaker
til flere Norges Bank Watch-rapporter. Regjeringen legger vekt på at slike
eksterne evalueringer blir videreført. Slike rapporter
vil i sin tur kunne danne et grunnlag for departementets omtale
til Stortinget. Liknende gjennomganger av sentralbankers pengepolitikk
gjøres for øvrig i andre land med inflasjonsstyring,
bl.a. Sverige og New Zealand.
Det vil alltid være usikkerhet rundt anslag for den økonomiske
utviklingen. Etterprøving av anslagene vil imidlertid kunne
gi viktige holdepunkter med hensyn til kvaliteten på det
arbeidet som har vært gjort. Etterprøvingen kan
også gi ny viten og være en viktig del av arbeidet
med å forbedre prognoseverktøyet og forståelsen
av de økonomiske sammenhengene.
Regjeringen vil etter dette ikke gå inn for å uttrykke
sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre
nærmere. Regjeringen viser til at Norges Bank, dersom det
oppstår vesentlige avvik mellom den faktiske prisutviklingen
og målet for pengepolitikken, skal redegjøre for årsakene til
dette i sin årsberetning eller på andre måter
dersom omstendighetene skulle tilsi dette, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001)
hvor forskrift av 29. mars 2001 om pengepolitikken ble
presentert og omtalt.
Sentralbanker internasjonalt synes å ha ulike former
for rapporteringsplikt. For eksempel skal Sveriges Riksbank minst
to ganger i året avgi en rapport til Riksdagens finanskomité om
utøvelsen av penge- og valutapolitikken. Riksbanken har
valgt å benytte inflasjonsrapportene til dette. Riksbanksjefen
kan anmode om å få informere Riksdagen om pengepolitikken,
og riksbanksjefen eller en annen representant for banken kan innkalles
til offentlige høringer. ESB sender årsberetning
om virksomheten i nasjonale sentralbanker og penge- og valutapolitikken
i det foregående og inneværende år til
Europaparlamentet, Rådet (Ecofin), Kommisjonen og Det europeiske
råd. Presidenten for ESB og de andre medlemmene av hovedstyret
kan på anmodning fra Europaparlamentet eller etter eget
initiativ uttale seg for parlamentets fagkomiteer. Etablert praksis
er at presidenten for ESB møter for Europaparlamentets
pengepolitiske komité fire ganger i året og for
plenum én gang i året.
I sentralbankloven § 2 fjerde ledd heter det
at "Banken er et eget rettssubjekt, som eies av staten. Riksrevisjonen
fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter instruks fastsatt av Stortinget". Etter sentralbankloven § 28
skal bl.a. årsberetning og årsregnskap sendes
departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget.
I Norge er det praksis for at omtalen av Norges Banks virksomhet
gjøres i den årlige kredittmeldingen. Årsberetning
og regnskap følger meldingen som utrykt vedlegg. I tillegg publiserer
Norges Bank inflasjonsrapporter som redegjør nærmere
for deres virkemiddelvurderinger tre ganger i året. Regjeringen
kan således i utgangspunktet ikke se noe ytterligere behov
for særskilt rapportering om utøvelsen av pengepolitikken
overfor Stortinget.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering om ikke å gå inn for å uttrykke
sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre
nærmere.
Komiteen mener det er viktig at det jevnlig gjennomføres
uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.
I tillegg vil komiteen understreke viktigheten av
at en vurdering av pengepolitikken og utøvelsen av denne
forankres i Stortinget. I den årlige kredittmeldingen som
behandles av Stortinget gis en omtale av Norges Banks virksomhet. Komiteen viser
til brev av 16. mai 2003 fra Siv Jensen på vegne
av Fremskrittspartiets stortingsgruppe hvor det bes om en "noe bredere
omtale av pengepolitikken og Norges Bank gjennom Kredittmeldingen".
Det vises videre til finansministerens svar av 21. mai
2003. Komiteen ser positivt på at det vil bli
gitt en noe bredere pengepolitisk omtale i Kredittmeldingen og vil
se det som naturlig at Stortinget ved finanskomiteen gjennom behandling
av denne avholder åpen høring hvor sentralbanksjefen
kan møte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurdering
om at det ikke nå foretas endringer i loven til fastleggelsen
av målet for pengepolitikken.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering om at
det ikke foreslås endringer i sentralbankloven § 2
om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
foreleggelsesplikten burde oppheves. Siden man må anta
at Regjeringen utpeker et kompetent styre, bør styret få den
tillit at de kan bruke sitt beste skjønn uten at hver eneste
rentebeslutning må forelegges finansministeren. Disse medlemmer mener
at foreleggelsen i praksis fungerer som en binding på de
eksterne styremedlemmenes beslutningsfrihet. De stilles overfor
et forslag til vedtak som allerede har vært bekjentgjort
for finansministeren. Rent praktisk vil det kunne være
problematisk for styret å fatte en annen beslutning enn
den som finansministeren er innforstått med, både
siden han da må informeres på nytt før
endelig beslutning fattes, og fordi man er avhengig av at et vedtak
er i havn før det annonserte tidspunktet for offentliggjøring
som er samme dag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om endringer i sentralbankloven § 2,
slik at foreleggelsesplikten oppheves."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til hva disse medlemmene sa ved endring av valutaforskriften:
"Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at Solidaritetsalternativet har lagt rammene for en vellykket økonomisk
politikk gjennom 90-tallet. Den har bestått av moderate
lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet der
konkurranseutsatt sektor har fått bestemme rammene for
lønnsutviklingen, en ansvarlig finanspolitikk som ikke
har bidratt til å øke temperaturen i økonomien,
og en pengepolitikk som har opprettholdt en stabil valutakurs. På denne måten
har man klart å holde arbeidsledigheten lav, samtidig som
inflasjonen er holdt på et lavt nivå og den økonomiske
utviklingen for landet stort sett har vært god.
Dette
medlem ser ikke noen grunn for en omlegging av denne vellykkede
politikken. Endringene innebærer sterkere fokus på inflasjon
på bekostning av arbeidsløshet som mål
for den økonomiske politikken. I gitte økonomiske
situasjoner er det en avveining mellom disse. Dette medlem understreker
betydningen av at dette blir et valg som foretas av Stortinget,
ikke av Norges Bank. Forslaget fra Regjeringen medfører
en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer
i den økonomiske politikken. Dersom partene i arbeidslivet
eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning,
vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl
om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre
en mer ekspansiv politikk for å redusere antall arbeidsløse,
kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at
dette motarbeides av Norges Bank gjennom pengepolitikken.
Finanspolitikken
kan i større grad rettes direkte mot de sektorer i samfunnet
der det er behov for inngrep, enten det måtte være
stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte,
og i like stor grad på alle sektorer. Dette medlem er uenig i
forskyvingen av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Hvis Norge opplever
stagflasjon - en situasjon med høy arbeidsledighet og høy
inflasjon samtidig, for eksempel som følge av plutselig
sterk økning i prisen på viktige innsatsfaktorer
- vil pengepolitikken med nye retningslinjer bidra til å forsterke
problemene. Finanspolitisk motkonjunkturpolitikk kan i slike tilfeller
mer effektivt hindre høy arbeidsløshet. Må man
i en slik krisesituasjon endre valutaforskriften, vil dette redusere
troverdigheten til norsk pengepolitikk, med varig høye
renter som resultat. Sjøl om dette ikke ser ut til å være
en sannsynlig utvikling på kort sikt, mener dette medlem
vi bør føre en politikk som kan fungere også i
krisetilfeller."
Disse medlemmer vil ikke nå ta
til orde for å endre forskriften nå, men vil understreke
at Sentralbanken har lagt seg på en snever og lite smidig
tolking av mandatet, som har hatt uheldig innvirkning på norsk økonomi.
Regjeringen legger vekt på at medlemmer og vararepresentanter
til hovedstyret ikke skal ha en egeninteresse i hva hovedstyrets
beslutninger skal gå ut på. De alminnelige habilitetsreglene
i forvaltningsloven om inhabilitet ved bl.a. partsinteresse og når
det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten
til vedkommendes upartiskhet, gjelder for medlemmer og vararepresentanter
til hovedstyret. Hensynet til å unngå egeninteresse
har etter Regjeringens oppfatning også vekt utover de tilfeller
som rammes av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven.
Hovedstyrets beslutninger påvirker inntjeningsevnen til
næringslivet generelt og kredittinstitusjonene spesielt.
Det er viktig at det er tillit til at hovedstyremedlemmer ikke kan
utnytte sitt verv til å skaffe en særlig fordel
til seg selv, nærstående eller bedrifter vedkommende
er tilknyttet. Blant annet slike betraktninger ligger til grunn
for forskriftene som er fastsatt i medhold av sentralbankloven § 6
sjette ledd om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes
forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. I utredningen
av sentralbankloven i NOU 1983: 39 begrunnet utvalget sitt forslag
om en slik forskriftshjemmel slik (s. 343):
"For det første bør visse typer verv
og virksomheter ikke tillates av hensyn til de interessekonflikter som
kan tenkes å oppstå. Dernest bør loven
neppe inneholde absolutte forbud mot visse former for virksomhet.
Slike forbud vil kunne bli enten for snevre eller for vidtgående.
Utvalget har derfor foreslått at Kongen skal kunne gi forskrifter
om styremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter,
jfr. lovutkastets § 6 sjette ledd."
Det framkom ikke innvendinger mot dette under den videre lovbehandling,
jf Ot.prp. nr. 25 (1984-1985) s. 76 og Innst. O. nr. 50 (1984-1985)
s. 36.
Forskriftsreguleringen av interessekonflikter synes etter Regjeringens
vurdering å ha fungert tilfredsstillende. Adgangen til å fastsette
forskrifter har gjort det mulig å gi mer detaljerte og
presise regler enn det som vil være hensiktsmessig å fastsette
i sentralbankloven. Etter Regjeringens syn er dette en styrke ved den
norske reguleringen sammenlignet med reguleringen i sentralbanklovgivningen
i Danmark og Sverige. Disse lovene inneholder mer generelle krav
om at medlemmene ikke kan ha annen stilling eller oppdrag som gjør
dem uskikket til vervet (Sverige) eller at medlemmene må ha
den til stillingen fornødne tillit og aktelse (Danmark).
Regjeringen går derfor inn for å beholde den gjeldende
bestemmelsen om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes
forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. Ingen høringsinstanser
har hatt innvendinger mot dette.
Regjeringen foreslår å utvide kretsen av "politisk inhabile"
i sentralbankloven. Regjeringen legger vekt på at en slik
utvidelse vil bidra til å styrke hovedstyret ved å sette
klare skiller mellom politikere på Stortinget og politikere
og embetsverk i departementene. Forslaget understreker på den
måten betydningen av at sentralbanken skal ha en selvstendig
funksjon i utøvelsen av pengepolitikken.
Regjeringen legger vekt på at avgrensningen av hvem
som ikke kan være med i hovedstyret, ikke blir for vid.
Det kan være uheldig om ellers vel kvalifiserte personer
som det ikke er reell grunn til å utelukke fra vervet,
blir gjort formelt inhabile. Regjeringen foreslår derfor
ikke å utelukke nærstående av embetsmenn
i departementene. En vil her likevel konkret vurdere eventuell oppnevning
av nærstående til embetsmenn ut fra den aktuelle
embetsmannens stilling og arbeidsfelt. Derimot anser Regjeringen
at ingen medarbeidere i Finansdepartementet eller Statsministerens
kontor bør kunne fungere som medlemmer til hovedstyret
og heller ikke nærstående av disse.
Regjeringen anser videre at hensynet til selvstendige vurderinger
i hovedstyret taler for at bare sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen
stiller i hovedstyret fra Norges Bank, jf. sentralbankloven § 6 andre
ledd om at sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være
leder og nestleder i hovedstyret. Andre medarbeidere i Norges Bank
bør være utelukket. Det samme gjelder nærstående
av medarbeidere i banken, inkludert nærstående
av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen.
De hensyn som er anført i forhold til politikere innen
de konstitusjonelle styreorganer, har etter Regjeringens oppfatning
en viss reell vekt også i forhold til personer med sentral
partipolitisk tilknytning. I den svenske sentralbankloven er det
tatt inn en bestemmelse som utelukker sentralt ansatte i et politisk parti.
Etter Regjeringens syn har imidlertid hensynet til tilliten til
sentralbankens beslutninger mest vekt i forhold til personer tilknyttet
de konstitusjonelle styreorganer, som er Stortinget og Regjeringen.
Det foreslås derfor ikke å inkludere personer
som har en sentral partipolitisk tilknytning i kretsen av personer som
etter loven ikke kan fungere som medlemmer til hovedstyret.
Regjeringen anser at de foreslåtte endringene i habilitetsreglene
bør gjelde på samme måte for vararepresentanter
til hovedstyret samt medlemmer og vararepresentanter til representantskapet.
Regjeringen foreslår etter dette at kretsen av personer
som ikke kan være medlemmer eller vararepresentanter til
hovedstyret utvides fra i dag å omfatte regjeringsmedlemmer,
statssekretærer, andre politiske medarbeidere i departementene
samt stortingsrepresentanter, til i fremtiden også å omfatte
embetsmenn i departementene, medarbeidere i Finansdepartementet
og Statsministerens kontor, andre politiske medarbeidere på Stortinget,
komitésekretærer på Stortinget samt medarbeidere
i Norges Bank. Det foreslås at heller ikke nærstående
av slike personer kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter til
hovedstyret. Nærstående til embetsmenn i departementene
skal likevel ikke være utelukket etter forslaget. Nærstående
til medarbeidere i Finansdepartementet og Statsministerens kontor,
både embetsmenn og andre, skal ikke kunne oppnevnes.
Som nærstående regnes etter forslaget slektninger
i rett opp- og nedstigende linje, ektefeller, registrerte partnere,
personer som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold
og barn av disse. En tilsvarende utvidelse foreslås når
det gjelder personer som ikke kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter
til representantskapet.
Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 6
femte og sjette ledd og § 7 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 6 femte
ledd og nytt sjette ledd samt endring av § 7 tredje
ledd og at nåværende § 6 sjette
og syvende ledd blir nye syvende og åttende ledd.
Regjeringen anser, i tråd med forutsetningene i høringsnotatet,
at beslutninger om opprettelse, nedleggelse og organisering av Norges
Banks avdelinger i Norge og i utlandet kan følge de alminnelige
kompetansereglene i sentralbankloven. Det innebærer at hovedstyret
har beslutningsmyndigheten mens representantskapet har kontroll-
og budsjettfunksjoner. Regjeringen legger vekt på at det
er en fordel ikke å blande funksjonene til hovedstyret
og representantskapet. Det vises også til at banken ikke
lenger har avdelinger i Norge som omfattes av sentralbankloven § 8.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
bestemmelsene i sentralbankloven om avdelinger i Norge og utlandet.
Det foreslås å beholde bestemmelsen om at banken
har hovedkontor i Oslo og en bestemmelse om at det kan opprettes
kontorer i Norge og utlandet. Det vises til forslagene om endring
av sentralbankloven § 8 og konsekvensjusteringer
i § 5 tredje ledd og § 9 tredje
til femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 8
og konsekvensjusteringer i form av opphevelse av § 5 tredje
ledd sjette punktum og endring av nåværende åttende
punktum som blir nytt syvende punktum, opphevelse av § 9
tredje og femte ledd samt endring av nåværende § 9
fjerde ledd som blir nytt tredje ledd.
Representantskapets kompetanse er angitt i sentralbankloven § 5
tredje ledd. Etter bestemmelsen første punktum fører
representantskapet tilsyn med at reglene for bankens virksomhet
blir fulgt.
Regjeringen anser at formuleringen av representantskapets oppgaver
i sentralbankloven, ikke gir dekkende uttrykk for hva som er og
bør være representantskapets funksjon. Representantskapet
skal ha en videre tilsynsfunksjon enn den legalitetskontroll som
lovens ordlyd direkte gir anvisning på. Regjeringen foreslår
derfor at det presiseres i sentralbankloven at representantskapet
skal føre tilsyn med bankens drift. Regjeringen er enig
med representantskapet i at dette bør reflekteres i den årlige
uttalelsen som representantskapet avgir, og foreslår å lovfeste at
representantskapet også skal avgi uttalelse om tilsynet
med banken.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 5
tredje ledd og § 30 andre ledd første
punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje
ledd første og nåværende syvende punktum som
blir sjette punktum samt endring av nåværende § 28
andre ledd første punktum som blir § 30
andre ledd første punktum.
Sentralbankloven § 7 fjerde ledd gir regler
for representantskapets sammensetning og arbeidsformer og bestemmer
at det "kan blant sine medlemmer oppnevne utvalg til å forberede
saker for representantskapsbehandling".
Etter Regjeringens vurdering er det ikke nødvendig med
særskilte presiseringer i sentralbankloven av at representantskapet
kan la sentralbankrevisjonen eller eventuelt utvalg utpekt blant
representantskapets medlemmer utføre kontrolloppgaver på sine vegne.
Etter Regjeringens vurdering innebærer sentralbankloven
både plikt og anledning for representantskapet til å organisere
gjennomføringen av sine tilsynsoppgaver på en
tjenelig måte. Regjeringen anser heller ikke at det er
nødvendig å presisere særskilt i loven
at representantskapet innen budsjettkompetansen kan fastsette fullmaktsrammer
som hovedstyret kan disponere eller at hovedstyret kan endre budsjettposter
ut fra bestemte forhold. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig
klart at en slik praksis er i samsvar med de gjeldende bestemmelsene
om dette i sentralbankloven § 5 tredje ledd.
Det følger uttrykkelig av sentralbankloven § 5 tredje
ledd andre punktum at det hører under representantskapets
kompetanse å organisere bankens revisjon og å ansette
nødvendig personale. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig å lovfeste
at representantskapet ansetter sentralbankrevisor, slik at det blir klart
at det kan overlates til sentralbankrevisor å ansette personale
under seg. Regjeringen foreslår en presisering i sentralbankloven § 5
tredje ledd i tråd med dette.
Regjeringen mener at det ikke bør være adgang for
representantskapet til å delegere beslutningskompetanse
til underutvalg. Regjeringen legger vekt på at dette i
realiteten vil bli egne organer under representantskapet og at hensynet
til klare styringsmekanismer tilsier at det bare er ett tilsynsorgan
i banken. De hensyn som taler for delegering og som er nevnt i høringsnotatet
vil etter Regjeringens syn bli ivaretatt på en ryddigere
måte ved å fastsette adgang til å delegere
beslutningskompetanse til representantskapets leder i særlige
tilfeller.
Regjeringen legger vekt på at Norges Banks representantskap
ikke går inn for å åpne for at representantskapet
skal kunne treffe avgjørelser på annen måte
enn ved møter, og foreslår ikke regler som vil åpne
for det. Etter Regjeringens vurdering er ikke dette til hinder for
eventuelt å sammenkalle representantskapet til fjernmøte
ved hjelp av videokonferanse eller lignende når det gjøres
på en måte som reelt erstatter formålet
med fysiske møter.
Regjeringen slutter seg til Norges Banks hovedstyres vurdering
av at det fortsatt bør kreves at hovedstyret treffer sine
avgjørelser i møte, og foreslår ikke
regler som vil åpne for det. Det som er sagt om sammenkalling
av representantskapet til fjernmøte, gjelder også i
forhold til hovedstyret.
Regjeringen foreslår etter dette at representantskapet,
når særlig hensyn gjør det ønskelig,
skal kunne delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse
i saker som hører under representantskapet. Regjeringen
foreslår videre å lovfeste at representantskapet
ansetter sentralbankrevisor, i stedet for "nødvendig personale"
til revisjonen. Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 5
tredje ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje
ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd nytt første
punktum.
Etter sentralbankloven § 18 kan Norges Bank
yte sesongmessig og annen kortsiktig kreditt direkte til staten
innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Banken
kan i særlige tilfeller yte langsiktig kreditt direkte
til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget.
Bankens kjøp av statskasseveksler, statsobligasjoner og
andre gjeldsdokumenter utstedt av staten omfattes ikke av disse
bestemmelsene.
Regjeringen legger vekt på at et forbud for Norges Bank
mot å yte kreditt direkte til staten, kan bidra til å styrke
tilliten til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.
Regjeringen vil peke på at det i denne sammenhengen er
viktig å følge den internasjonale utviklingen
i retning av strammere bestemmelser. Et forbud for Norges Bank mot å yte
kreditt direkte til staten skal signalisere at sentralbankens oppgave
er å utøve pengepolitikk, og at banken ikke har
ansvar for å finansiere statlige utgifter.
Norges Bank er gitt en rolle som tilrettelegger/markedspleier
i organiseringen av statsgjeldsforvaltningen, noe som bl.a. innebærer
kjøp og salg av statspapirer. Dagens praksis med kjøp
direkte fra staten for markedspleieformål kan ikke videreføres
etter forslaget her. Regjeringen anser ikke at dette vil skape særlige
problemer for gjennomføringen av statsgjeldsforvaltningen.
Som Norges Banks hovedstyre indikerer i sin høringsuttalelse,
kan dette løses ved at Norges Bank gis fullmakt til å handle
med statens egne beholdninger av statspapirer. Norges Bank trenger
da ikke ha statspapirer i eget navn for å utøve markedspleie.
For aktørene i statspapirmarkedet vil ikke dette innebære
noen forskjell. I Danmark, der også sentralbanken har operative
oppgaver i statsgjeldsforvaltningen, er forholdet til artikkel 101
nr.1 i EF-traktaten løst gjennom en tilsvarende omlegging.
Etter Regjeringens vurdering vil ikke en slik omlegging svekke Norges
Banks mulighet til å ivareta de gjeldsforvaltningsoppgavene
som banken i dag utfører på vegne av Finansdepartementet.
Regjeringen foreslår etter dette å lovfeste
at Norges Bank ikke skal kunne yte kreditt direkte til staten. Et
slikt forbud vil omfatte direkte lån til staten og kjøp
av gjeldsinstrumenter utstedt av staten direkte fra staten. Kjøp
av statspapirer i annenhåndsmarkedet omfattes ikke.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 18.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering
og forslag til endring av sentralbankloven § 18 første
ledd og opphevelse av andre og tredje ledd.
Etter sentralbankloven § 22 første
ledd kan Norges Bank i særlige tilfeller yte lån
og andre former for kreditt til andre enn banker. Vilkårene
for slik kreditt fastsettes av banken. Etter § 22
andre ledd kan innskudd fra andre mottas i særlige tilfeller.
Banken fastsetter innskuddsvilkårene.
Regjeringen anser at næringslivslån bør
ytes av det alminnelige bankvesen og ikke av sentralbanken. Det
vises i den anledning til at alle næringslivslån
fra Norges Bank nå er avviklet. Regjeringen legger på samme
måte som i høringsnotatet vekt på at
sentralbanklån til næringslivet kan komme i konflikt
med sentralbankens pengepolitiske oppgaver gjennom sentralbankens
rolle som bankenes bank. Gjennom denne rollen har sentralbanken
også viktige oppgaver i forhold til å bevare finansiell
stabilitet. Denne sammenhengen taler for at Norges Bank fortsatt
bør kunne yte kreditt til andre foretak i finansiell sektor
i tilfeller der det er nødvendig for å hindre
eller begrense finanskriser, bl.a. i form av svekket finansiell
infrastruktur eller tilbud av finansielle tjenester. Regjeringens
foreslår ikke å lovfeste spesifikke begrensninger
ut fra formålet med slik kreditt. Regjeringen anser at
det er mest hensiktsmessig å beholde vilkåret om
"særlige tilfeller". Forutsetningen er likevel, slik Norges
Banks hovedstyre påpeker, at adgangen skal praktiseres
restriktivt til forhold av betydning for den finansielle stabilitet.
Regjeringen foreslår etter dette å regulere
adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til andre enn banker
ved å fastsette at banken i særlige tilfeller
skal kunne yte lån og andre former for kreditt til andre foretak
i finansiell sektor enn banker. Det vises til vedlagte forslag til
endring av sentralbankloven § 22 første
ledd med en lovteknisk tilpasning i andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 22 første
og andre ledd.
Etter sentralbankloven § 24 skal banken plassere de
offisielle valutareserver slik at de tjener den valutapolitikk som
er fastlagt. Kongen kan gi forskrifter om plasseringen av de offisielle
reserver.
Regjeringen legger vekt på gjeldende praksis med at
Norges Bank fastsetter retningslinjer for plassering av valutareservene,
fungerer tilfredsstillende og på at det faktiske systemet
for fastsetting av retningslinjer for plassering av valutareservene
bør samsvare med lovens system. Regjeringen legger videre
vekt på at større endringer i retningslinjene
vil være "vedtak av særlig viktighet" som må forelegges departementet
etter sentralbankloven § 2 andre ledd før
de fastsettes. Regjeringen anser at det ikke bør innføres
en særskilt foreleggelsesplikt for vedtak om endringer
av retningslinjene for plassering av valutareservene.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
adgangen for Kongen til å gi forskrifter om plasseringen
av de offisielle valutareserver. Det vises til forslag om å oppheve
sentralbankloven § 24 første ledd tredje punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag
til opphevelse av sentralbankloven § 24 første
ledd tredje punktum.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
gå mot å oppheve loven § 24
første ledd tredje punktum. Dette medlem mener
det er viktig at det er et klart folkevalgt ansvar for den investeringsstrategi
som velges for så store verdier som valutareservene representerer. Dette
medlem vil vise til de store tap som nå kan konstateres
i aksjemarkedet, og at den maksimale aksjeandelen av valutareservenes
langsiktige del i denne situasjonen høsten 2002 ble hevet
fra 20 pst. til 40 pst. Dette medlem anser at denne
beslutning om å øke risikoeksponeringen ikke burde
vært bifalt av Finansdepartementet.
Gjennom store deler av etterkrigstiden hadde penge- og kredittpolitikken
en sentral plass i styringen av samlet etterspørsel og
som ledd i nærings- og distriktspolitikken. Bankkriseutvalget
(jf. NOU 1992:30) oppsummerte målene for penge- og kredittpolitikken
under reguleringsperioden i tre punkter:
1. Opprettholde en kontrollert renteutvikling.
2. Sørge for en balansert kredittilgang, altså hindre at
kredittinstitusjonenes utlån vokste for sterkt.
3. Kanalisere kreditten til de ønskede realøkonomiske
sektorer.
Den detaljerte utformingen av reguleringene endret seg over tid.
En sentral oppgave for myndighetene i store deler av reguleringsperioden
var å holde igjen på utlånsøkningen
fra bankene og finansieringsselskapene. Dette må bl.a.
ses i sammenheng med den lavrentepolitikken som ble ført.
Kredittmarkedet var således gjenstand for detaljert
rente- og mengderegulering.
Generelt ble reguleringssystemet satt under økende press
i 1970-årene. Den økte inflasjonen, kombinert
med en økning av marginalskatten på lønnstakernes
nettoinntekt, førte til et kraftig fall i lånekostnadene
etter skatt som igjen bidro til å øke kredittetterspørselen.
Som en følge av bl.a. lavrentepolitikken vokste det parallelt
med denne utviklingen fram et uregulert kredittmarked. Dette markedet
vokste dels fram på siden av, men også i tilknytning
til, de ordinære kredittinstitusjonene. Videre fant det sted økt
kredittgivning over landegrensene og en fremvekst av et mer effektivt
internasjonalt pengemarked. Endelig medførte den teknologiske
utviklingen at kostnadene ved betalingstransaksjoner ble redusert,
og at de kunne skje i et stadig raskere tempo.
Dereguleringen av kredittmarkedet skjedde gradvis over en årrekke.
I 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer tatt bort.
Det vises til NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid og
St.meld. nr. 39 (1993-1994) "Bankkrisen og utviklingen i den norske
banknæringen", for en nærmere beskrivelse av bruken
og avviklingen av kredittreguleringene. Penge- og kredittreguleringer
har siden 1987 ikke utgjort en aktiv del av virkemiddelbruken i
pengepolitikken
I medhold av lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering
av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven)
kan det settes krav til finansinstitusjonenes likviditets-, deknings-
og tilleggsreserver. Videre kan det i medhold av loven fastsettes
plasseringsplikt, utlånsregulering, regulering av garantiomfang
og normering av rentesatser. Loven inneholder også bestemmelser
om finansinstitusjonenes plikt til å rapportere om sin
virksomhet til de kontrollerende myndigheter.
Bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven §§ 7
og 8 om reservekrav må etter sin intensjon skilles fra
bestemmelsene §§ 4 til 6 om bankenes
likviditetskrav, som regulerer bankenes minste beholdning
av likvide midler i forhold til bankens skyldnader (jf. forretningsbankloven § 22
og sparebankloven § 27). Mens reservekrav kan
anses som mulige pengepolitiske instrumenter, er likviditetskrav
begrunnet ut fra likviditets- og soliditetshensyn.
Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet
kapittel 7 foreslått regler om likviditet og likviditetsstyring
i finansforetak. Banklovkommisjonen uttaler bl.a. i punkt 7.6 i
utredningen:
"Norges Banks rolle som "lender of last resort" utgjør
den siste linje i likviditetsvernet for norsk finansiell sektor
og er derfor nær knyttet til de systemene som bygges opp
for å begrense finansforetakenes likviditetsrisiko. Det
bør derfor være et nært samarbeid mellom
Kredittilsynet og Norges Bank på dette området.
Myndigheten til å gripe inn overfor enkeltforetaks manglende
håndtering av sin likviditetsrisiko bør fortsatt
ligge i Kredittilsynet."
Banklovkommisjonen foreslår kvalitative krav og en adgang
for Kongen til å fastsette kvantitative likviditetskrav.
Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet. Regjeringen
vil i den forbindelse vurdere kvantitative likviditetskrav, jf.
penge- og kredittreguleringsloven §§ 4-6.
Regjeringen viser til at Norges Bank i høringsuttalelsen
fra 1997 påpeker at det er gitt en tilsvarende bestemmelse
i Maastricht-traktaten for Den europeiske sentralbanken. Det er
også fastsatt en slik adgang etter den svenske sentralbankloven.
Reservekrav anvendes ikke som virkemiddel i pengepolitikken i Norge
i dag og det er heller ikke vanlig i andre land. Reservekrav anvendes
bl.a. ikke av den europeiske eller svenske sentralbanken. Regjeringen
har merket seg at Norges Bank likevel anser det som hensiktsmessig å ha
en bestemmelse om reservekrav i beredskap. Regjeringen anser likevel
at de konsekvenser bruk av reservekrav kan få og usikkerhet
om dette, tilsier lovbehandling før reservekrav eventuelt
tas i bruk som pengepolitisk virkemiddel. I motsetning til pengepolitisk
styring ved rentesetting, vil et reservekrav som avgrenses til banker
mv. bære preg av kredittregulering. En må kunne
anta at ensidig nedbremsing av bankenes utlånsvekst vil
ramme visse anvendelser sterkere enn andre, for eksempel boliglån
og usikrede lån til små bedrifter. Det vises til
at flere høringsinstanser går mot å videreføre
et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre en
adgang for Norges Bank til å pålegge bankene reservekrav.
Regjeringen anser ikke lenger plasseringsplikten som et aktuelt
virkemiddel i penge- og kredittpolitikken, og foreslår
derfor å oppheve bestemmelsen om plasseringsplikt.
Regjeringen anser ikke lenger direkte regulering av utlån
og garantier som et egnet penge- og kredittpolitisk virkemiddel,
og foreslår å fjerne adgangen til direkte regulering
av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12
og å oppheve sentralbankloven § 19 andre
ledd andre og tredje punktum.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 14
første ledd kan Kongen, uansett om lånet ytes
eller formidles av en som driver virksomhet som går inn
under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, utferdige
forskrifter om høyeste rente og provisjon for de forskjellige
typer av utlån. I det enkelte tilfelle kan det gjøres
unntak fra forskriftene. Likeledes kan Kongen fastsette at slike
rente- og provisjonssatser ikke kan endres uten etter samtykke fra Norges
Bank. Etter andre ledd får paragrafen ikke anvendelse på rente
og provisjon fastsatt etter regler gitt i eller med hjemmel i annen
lov.
Kvantitative restriksjoner i det innenlandske kredittmarked har
sine klare begrensninger i en situasjon med full frihet til grenseoverskridende
kapitaltransaksjoner. Dersom det skulle vise seg at monopolmakt
i finansnæringen gir opphav til urimelig høye
renter, legger en til grunn at en slik situasjon ville bli håndtert
med et konkurransepolitisk utgangspunkt. I den grad det er behov
for renteregulering i en krisesituasjon som krig e.l., legger en
til grunn at lov om pristiltak kan hjemle slik regulering.
Regjeringen foreslår derfor å fjerne adgangen
til å gi forskrifter om høyeste tillatte rente-
og provisjonssatser i penge- og kredittreguleringsloven § 14.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 15
kan Kongen ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av
ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen,
eller lån som ellers gis av flere långivere sammen,
ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen.
Forskriften om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av obligasjoner
ble fastsatt i desember 1996 og erstattet ved fastsettelsen den
tidligere emisjonsforskriften fra 1989 som også inneholdt
et forbud mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Spørsmålet
om å oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til
underkurs ble vurdert da en fastsatte nåværende
forskrift. Departementet kom til at det var behov for å videreføre
forbudet inntil nye skatteregler for obligasjoner var
kommet på plass.
Departementet sendte forslag om endringer i reglene for obligasjonsbeskatningen
på høring 9. juli 2001 med frist for
merknader 22. september 2001. Forslaget er for tiden til
behandling i departementet. Regjeringen anser fortsatt at det er
behov for å videreføre forbudet mot utstedelse
av obligasjoner til underkurs inntil nye skatteregler for obligasjoner
er på plass. Regjeringen går etter dette inn for å utsette opphevelsen
av penge- og kredittreguleringsloven § 15, som
er lovgrunnlaget for forbudet mot utstedelse av obligasjoner til
underkurs, inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass.
Det vises til det vedlagte lovforslaget romertall V om ikrafttredelse.
Regjeringen går ikke inn for særskilt regulering som
kun skal ha til formål å definere et skille mellom korte
og lange obligasjonslån (sertifikater og obligasjoner)
til hjelp ved utarbeidelse av offisiell statistikk.
Regjeringen legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven
ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis som
er utviklet over tid for Regjeringens redegjørelse for
Stortinget om penge- og kredittforhold. Regjeringen anser det derfor
ikke nødvendig å videreføre informasjonsplikten i
penge- og kredittreguleringsloven § 2.
Ved en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven antar
Regjeringen at behovet for bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven § 3
om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen
treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven,
vil falle bort. Regjeringen foreslår derfor å oppheve
også denne bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag til opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven,
sentralbankloven § 19 andre ledd andre og tredje
punktum og finansieringsvirksomhetsloven § 2-13
andre punktum. Komiteen slutter seg til at de enkelte
bestemmelser i penge- og kredittreguleringsloven kan oppheves
til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.
Regjeringen anser det ikke som aktuelt å fastsette valutareguleringer
i medhold av valutareguleringsloven §§ 2,
3 og 5 i en normalsituasjon. Det anses heller ikke som aktuelt å regulere
valutakursen direkte. Det vises til at ingen høringsinstanser
hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatet om å oppheve disse
bestemmelsene. Det kan være nødvendig å innføre
tilsvarende valutareguleringer i en krisesituasjon. Forslag til
en slik særskilt beredskapsbestemmelse er nærmere
omtalt i kapittel 7 om beredskapstiltak i krisesituasjoner.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve
bestemmelsene som gir hjemmel for direkte regulering av valutaomsetning
og valutakursen, jf. valutareguleringsloven § 1
siste ledd, § 2, § 3 og § 5.
Regjeringen mener at finansinstitusjonenes valutarisiko bør
reguleres i eller i medhold av finanslovgivningen, herunder eventuelt
innen rammen av kapitaldekningsregelverket. Regjeringen mener at
det er forsvarlig å oppheve valutaposisjonsreguleringen
i valutareguleringsforskriften og lovgrunnlaget for denne reguleringen.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets
foreløpige vurdering av dette i høringsnotatet
fra 2003.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget
i valutareguleringsloven § 1 for valutaposisjonsreguleringen
etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget
om å oppheve valutareguleringsloven.
Høy grad av kapitalmobilitet muliggjør kapitalbevegelser
som kan gi opphav til betydelige svingninger i eller justeringer
av valutakursen, og medvirke til finanskriser. Dette var bakgrunnen
for at den amerikanske økonomen James Tobin i 1978 foreslo å bruke
en generell avgift på alle valutatransaksjoner til å regulere
kapitalstrømmer. Herav følger betegnelsen Tobin-avgift.
En Tobin-avgift vil kunne redusere sannsynligheten for finanskriser
i situasjoner hvor det ikke er fundamentale årsaker til
slike kapitalbevegelser. Avgiften vil imidlertid først
og fremst virke stabiliserende ved forventninger om mindre svingninger
i valutamarkedene. I situasjoner med press på valutakurser ut
fra fundamentale forhold vil det trolig kreve en svært
høy avgift på valutahandel for at den skal ha vesentlig
innvirkning på kapitalbevegelsene.
Skal en avgift på valutahandel bidra til å redusere svingningene
i valutamarkedet, må den innføres internasjonalt,
og dekke alle former for valutatransaksjoner. Avgiften vil kunne
påvirke kapitalmarkedenes virkemåte, bl.a. gjennom å øke
transaksjonskostnadene. Verdien for aktørene ved å omgå en
slik avgift vil imidlertid være betydelig. Det vil derfor være
motiver for å flytte valutahandel til land som ikke er
omfattet av avgiften eller til markedsplasser utenfor det offisielle
finansmarkedet.
En avgift på omsetning av valuta anses ikke som et egnet
eller ønskelig virkemiddel å innføre
for Norge på ensidig basis. En slik avgift vil også kunne være
i strid med EØS-avtalen og våre internasjonale forpliktelser
om betalingsoverføringer, tjenestetransaksjoner, kapitalbevegelser
og valutakursordninger.
En slik avgift vil imidlertid kunne bli aktuell dersom store
og toneangivende land i internasjonal økonomi skulle innføre
en tilsvarende avgift. Dersom dette skulle skje, deler Regjeringen
oppfatningen til flertallet i Norges Banks hovedstyre om at en slik
avgift i så tilfelle bør innføres ved
særskilt lov. Regjeringen ser således ikke behov
for en slik særskilt hjemmel i sentralbankloven, jf. § 28
i høringsnotatet. Regjeringen vil for øvrig vise
til at forslaget til ny § 29 i høringsnotatet
gir hjemmel til bruk av valutaavgifter i beredskaps- og krisesituasjoner.
I høringsrunden 2003 viser Norges Banks hovedstyre til
at megling av valutaspottransaksjoner har vært uregulert
siden november 1998 og at annen meglingsvirksomhet reguleres
av verdipapirhandelloven. Norges Bank ser derfor ikke behov for å videreføre
hjemmel for regulering av valutamegling.
Forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet
ble opphevet i november 1998. Som nevnt av Norges Bank reguleres
annen valutameglervirksomhet enn megling av valutaspotkontrakter
i verdipapirhandelloven. Departementet har siden opphevelsen av
valutameglingsforskriften ikke registrert noe behov for særskilt
regulering av valutameglere. Regjeringen anser ut fra
denne erfaringen at det ikke er behov for å videreføre
et særskilt lovgrunnlag for regulering av valutameglingsvirksomhet.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget
i valutareguleringsloven § 1 andre ledd for å fastsette
at mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta krever tillatelse
etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget om å oppheve
valutareguleringsloven.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak,
samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet
her i riket, kunne drive omsetning av valuta. Forslaget innebærer
en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak
vil kunne drive slik virksomhet. Det foreslås imidlertid
ikke å åpne for såkalte frittstående
vekslingskontorer, dvs. valutaveksling utført av foretak
som ikke er underlagt den alminnelige finansinstitusjonslovgivning.
Etter Regjeringens syn innebærer forslaget en hensiktsmessig
avveining av hensynet til å hindre hvitvasking av utbytte
av straffbare handlinger på den ene side, og hensynet til økt
konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den
annen side.
Etter Regjeringens syn bør all valutavekslingsvirksomhet
omfattes, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som forretningsmessig
eller ikke. I virksomhetsbegrepet ligger imidlertid den avgrensning
at det må dreie seg om tjenester som ytes på forholdsvis
regelmessig basis i forhold til andre.
Regjeringen foreslår at det skal kunne gjøres unntak
fra konsesjonsplikten i forskrift eller ved enkeltvedtak. Dispensasjonsadgangen
vil kunne være aktuell å benytte i forhold til
virksomhet av ubetydelig omfang. For virksomhet som omfattes av
konsesjonsplikten vil finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser
i utgangspunktet gjelde fullt ut. I høringsnotatet ble
det foreslått en hjemmel til å gjøre unntak
fra en rekke lovbestemmelser for foretak som bare driver valutavirksomhet,
herunder eierbegrensningsreglene og kapitalkrav mv. Regjeringen
vil imidlertid ikke foreslå en slik dispensasjonshjemmel. Det
vises særlig til at eierbegrensningsreglene er foreslått
erstattet med eierkontrollregler, som bl.a. har til formål å sikre
egnede eiere av finansinstitusjoner, jf. Ot.prp. nr. 50 (2002-2003).
Etter Regjeringens syn bør også finansieringsforetak
som bare yter valutavirksomhet, være omfattet av eierkontrollreglene,
bl.a. med tanke på den fare det ligger i at slike foretak
skal kunne benyttes i hvitvaskingsoperasjoner. Videre bør
slike foretak være underlagt kapitalregler mv. Det vises
til at kapitalreglene åpner for at det kan settes lavere
kapitalkrav til foretak som bare yter et begrenset tjenestetilbud.
Foretakene vil også underlegges løpende kapitalkrav
på lik linje med andre finansieringsforetak.
Regjeringen foreslår å oppheve særreglene
for valutakommisjonærer og valutamegling. Ingen høringsinstanser
har gått i mot forslaget.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak,
samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet
her i riket, kunne drive betalingsformidling med utlandet. På samme
måte som forslaget om valutaveksling, vil dette innebære
en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak
skal kunne drive slik virksomhet. Etter Regjeringens syn innebærer
forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre
hvitvasking og terrorfinansiering, og hensynet til økt
konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den
annen side.
Det oppstår særlige spørsmål
i forhold til å definere området for konsesjonsplikten,
dvs. hva som skal regnes som konsesjonspliktig betalingsformidling.
I høringsnotatet benyttes begrepet "betalingsformidling
med utlandet" i lovteksten, men det presiseres i omtalen at begrepet
skal tolkes vidt til å omfatte enhver overføring
av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om formålet
med overføringen er betaling for en vare eller tjeneste.
Videre skal begrepet omfatte fysisk forsendelse av kontanter. Regjeringen
opprettholder denne vurderingen, men vil foreslå en legaldefinisjon
av begrepet i lovteksten.
Etter forslaget vil både tradisjonelle betalingsoppdrag,
hawalavirksomhet og fysisk forsendelse av kontanter omfattes. Et
annet spørsmål knytter seg til hva som menes med
"forretningsmessig" betalingsformidling. Etter gjeldende rett avgrenses
reguleringen til "ervervsmessig betalingsformidling med utlandet
på vegne av allmennheten", jf. valutaforskriften kapittel
4. Virksomhet som har gått med underskudd og som er ideelt
begrunnet har også blitt regnet som "ervervsmessig" virksomhet.
Etter en fornyet vurdering har Regjeringen kommet til at det neppe
er behov for å begrense konsesjonsplikten til "forretningsmessig"
betalingsformidling. Formålet bak konsesjonsplikten er å regulere
betalingsoverføringer som utføres på vegne
av andre, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som "forretningsmessig"
eller ikke. Det foreslås derfor å erstatte kravet
til "forretningsmessig" betalingsformidling til "virksomhet som
består i" betalingsformidling med utlandet. Virksomhetsbegrepet
skal tolkes vidt, men vil neppe omfatte betalingsformidling som
bare skjer ved enkeltstående tilfeller.
I likhet med det som foreslås for valutavekslingsvirksomhet,
foreslår Regjeringen en hjemmel til å gjøre
unntak fra konsesjonsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift. Etter
Regjeringens foreløpige vurdering vil det bl.a. kunne være
aktuelt å gi en forskrift som unntar foretak som driver
postformidling (aktuelt for bl.a. Posten og DHL) fra konsesjonsplikt
ved betalingsformidling, forutsatt at hensynene bak konsesjonsplikten
vil kunne ivaretas på annen betryggende måte.
Dette er imidlertid spørsmål som eventuelt må utredes
nærmere.
Når det gjelder den nærmere reguleringen av konsesjonspliktig
virksomhet foreslås ikke en lovhjemmel til å gjøre
unntak fra eierkontrollreglene og kapitalkrav mv. for foretak som
omfattes av konsesjonsplikten.
Kredittilsynet vil kunne pålegge stans av ulovlig betalingsformidlingsvirksomhet,
jf. kredittilsynsloven § 4a. For ordens skyld
presiseres at foretak som driver ulovlig ikke vil være
underlagt tilsyn, jf. også uttalelser i Ot.prp. nr. 65
(1997-1998) s. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag til opphevelse av valutareguleringsloven,
endring av finansieringsvirksomhetsloven § 3-16
første og andre ledd samt nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven. Komiteen slutter seg
til at de enkelte bestemmelser i valutareguleringsloven kan oppheves
til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot Regjeringens forslag om at bestemmelsen i valutareguleringsloven § 6
ikke skal videreføres. Disse medlemmer støtter
forslaget i høringsnotatet fra 1996 der det foreslås
en ny § 29 i sentralbankloven om at Kongen kan
fastsette at det skal svares en avgift til Norges Bank når
noen omsetter utenlandsk valuta eller når det foretas overføringer
i norske kroner til eller fra en utlendings bankkonto. Det samme
skal etter forslaget gjelde for inn- og utgående oppgjørsbetalinger
og avregningsforretninger mellom Norge og utlandet. Disse
medlemmer anser ikke en avgift på omsetning av
valuta som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre
for Norge på ensidig basis. Det understrekes derfor at
dette virkemiddelet bare skal anvendes dersom en slik avgift innføres
internasjonalt. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer forslag om at følgende bestemmelse tas
inn i sentralbankloven:
"Departementet kan bestemme at det skal svares en avgift til
staten når noen omsetter utenlandsk valuta eller når
det foretas overføringer i norske kroner til eller fra
en utlendings bankkonto. Det samme gjelder for inn- og utgående
oppgjørsbetalinger og avregningsforretninger mellom Norge
og utlandet. En slik avgift skal bare innføres som del
av en internasjonal avtale der store, toneangivende land deltar."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den internasjonale debatten om innføring av en egen
avgift på valutatransaksjoner, også kalt Tobin-avgift,
eller valuta-avgift. Disse medlemmer mener en slik
avgift ville bidratt til å hindre spekulasjon og virke
stabiliserende på valutamarkedene. Mange land har tatt
til orde for en slik avgift, blant dem Frankrike og Canada. Disse
medlemmer etterlyser en vilje fra Den norske regjering til å reise
spørsmålet internasjonalt, og registrerer at det
er en betydelig forskjell på regjeringen Bondevik I og
den sittende i synet på slike tiltak. Disse medlemmer mener
at når det blir aktuelt å innføre en
slik avgift vil det naturlige være å hjemle dette
i egen lov, og ikke i valutareguleringsloven, og vil derfor støtte
opphevelse av loven.
Beredskapsloven av 15. desember 1950 nr. 7 gir neppe
adgang til å kreve tvangsavståelse av penger. Rett
til erstatning ved tvangsavståelse følger av Grunnloven § 105.
Regjeringen antar at det likevel neppe helt kan utelukkes at det
kan oppstå situasjoner der tvangsavståelse uten
erstatning kan være rettmessig ut fra nødrettsprinsipper.
Regjeringen viser til at internasjonale forpliktelser Norge er
bundet av setter grenser for anvendelsen av beskyttelsestiltak i
krisesituasjoner og mener dette bør reflekteres i en beredskapsbestemmelse.
Regjeringen legger vekt på at det er vanskelig å forutsi
hva slags tiltak som vil fremstå som mest aktuelle i en
krisesituasjon, og mener dette taler for ikke å fastsette
konkrete begrensninger på de beskyttelsestiltak som kan
fastsettes i medhold av beredskapsbestemmelsen.
Regjeringen foreslår at det tas inn en beredskapsbestemmelse
i sentralbankloven om at Kongen kan innføre nødvendige
beskyttelsestiltak i form av penge-, kreditt- eller valutareguleringer
eller lignende tiltak ved kapitalbevegelser til og fra utlandet
som kan føre til store betalingsbalanseproblemer eller
vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene.
Det vises til forslaget til ny § 28 i sentralbankloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven ny § 28.
Norges Bank innhenter i dag en rekke opplysninger i medhold av
valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. I høringsnotatet
ble det foreslått en bestemmelse om opplysningsplikt som skal
erstatte og i visse henseender utvide lovgrunnlaget for opplysningsplikt.
Det ble foreslått en bestemmelse om vid adgang til å kreve
opplysninger av foretak mv. som driver finansiell tjenesteyting
og en bestemmelse om adgang til å kreve opplysninger av enhver
om egne og kunders valutaforhold. Opplysninger fra finansinstitusjoner
mv. er viktige for å støtte utførelsen
av Norges Banks oppgaver etter sentralbankloven. Opplysninger om
valutaforhold tjener primært til bekjempelse av kriminalitet,
herunder skatte- og avgiftsunndragelser.
Valutareguleringsloven er lovgrunnlag for bankenes rapportering
til Norges Bank av sine kunders valutatransaksjoner gjennom det
elektroniske BRAVO-systemet (Bank Rapport Valuta Oppgave). Valutareguleringsloven
er også lovgrunnlag for de gjeldende bestemmelsene i valutareguleringsforskriften kapittel
10 om meldeplikt for inn- og utførsel av sedler og mynt.
Melding skal etter bestemmelsene gis til tollvesenet ved reiser
og til Norges Bank ved postforsendelse mv. Disse rapporterings-
og meldepliktene tjener primært til forebyggelse og avdekking
av kriminalitet, inkludert skatte- og avgiftsunndragelser. Norges
Bank vurderer ikke denne informasjonsinnhentingen som nødvendig
for å ivareta sine sentralbankoppgaver. Dette er bakgrunnen
for at banken har besluttet å avvikle BRAVO-systemet fra
2005. Samtidig er det satt i gang et prosjekt for å erstatte
BRAVO-systemet med et system for innrapportering til tollvesenet.
Det er også lagt opp til at alle meldinger om inn- og utførsel
av sedler og mynt skal skje til tollvesenet.
Etter Regjeringens syn bør lovgrunnlaget for rapporterings-
og meldeplikt til kontroll- og etterforskningsformål
som nevnt fastsettes i et eget regelverk utenfor sentralbanklovgivningen.
Regjeringen legger opp til å komme tilbake med et slikt
lovforslag. Etter Regjeringens vurdering vil Norges Banks behov
for opplysninger for å ivareta sin oppgave som rådgivende
organ for valutapolitikken, kunne dekkes gjennom tilgang til den
rapportering som skal skje til tollvesenet og til statistikkopplysninger
innhentet i medhold av statistikkloven. Etter Regjeringens oppfatning
er det da ikke nødvendig å videreføre
et særskilt lovgrunnlag for opplysningsplikt til Norges
Bank om valutaforhold.
Norges Bank har behov for opplysninger fra hele finanssektoren
for å ivareta sine oppgaver som utøvende og rådgivende
organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken, med å fremme
et effektivt betalingssystem og med å bidra til finansiell
stabilitet. Norges Bank krever i dag, etter avtale med Kredittilsynet, inn
opplysninger fra foretak under tilsyn i medhold av kredittilsynsloven.
Dette gjelder bl.a. regnskapsopplysninger. Opplysningene brukes
av Norges Bank til utarbeidelse av egen statistikk og offisiell statistikk
i forståelse med Statistisk sentralbyrå. Banken
bruker videre opplysningen til forskning og analyser av finansiell
stabilitet. Opplysningene brukes av Kredittilsynet i tilsynsarbeidet.
Norges Bank henter også inn opplysninger på frivillig
basis fra foretak som ikke er under tilsyn av Kredittilsynet. Norges Bank
henter i medhold av penge- og kredittreguleringsloven inn opplysninger
om rentesatser som finansinstitusjonene benytter.
Regjeringen anser at det bør fastsettes et eget og samlet
lovgrunnlag for Norges Banks innhenting av opplysninger fra foretak
i finansiell sektor. Regjeringen foreslår en ny bestemmelse
i sentralbankloven som skal dekke Norges Banks behov for opplysninger
for å ivareta sine oppgaver. Lovgrunnlaget bør
etter Regjeringens syn også dekke innhenting av opplysninger
til utarbeidelse av offisiell statistikk i sin alminnelighet og
opplysninger til bruk i Kredittilsynets tilsynsarbeid. Det kan bidra
til å lette foretakenes samlede rapporteringsbyrde gjennom
samordning av opplysningsplikter.
Norges Bank henter i medhold av penge- og kredittreguleringsloven
inn opplysninger om utstedelser av ihendehaverobligasjoner mv. Meldeplikten
tjener primært skattekontrollhensyn i forbindelse med forbudet
mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Etter Regjeringens
vurdering kan meldeplikten og lovgrunnlaget for den fjernes, når
nye skatteregler er på plass som legger til rette for å fjerne
forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Tilfredsstillende
emisjonsstatistikk vil kunne utarbeides på grunnlag av
data fra Oslo Børs eller innhentet av Statistisk sentralbyrå.
Regjeringen foreslår etter dette en ny bestemmelse om
opplysningsplikt i sentralbankloven, jf. lovforslaget III ny § 27.
I tiden før et nytt lovgrunnlag for opplysningsplikt
til tollvesenet og inntil det nye systemet som skal erstatte BRAVO-systemet
i Norges Bank er på plass, er det nødvendig å beholde
det gjeldende lovgrunnlaget for denne rapporteringen. Det samme gjelder
lovgrunnlaget for meldeplikt ved inn- og utførsel av sedler
og mynt. Det er også nødvendig å videreføre
lovgrunnlaget for meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner
mv. Regjeringen foreslår derfor at de enkelte bestemmelsene
i valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven skal kunne
oppheves til ulik tid. Det vises i denne sammenheng til lovforslaget
romertall V tredje punktum om ikrafttredelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven ny § 27 samt at nåværende § 27 blir
ny § 29. Komiteen viser til brev
26. mai 2003 fra finansministeren. Finansdepartementet
slutter seg i brevet til en vurdering fra Norges Bank om å utvide virkeområdet
for lovforslaget § 27, slik at Norges Bank kan
innhente nødvendige opplysninger fra aktører også utenfor
finansiell sektor. Komiteen slutter seg til denne
vurderingen og fremmer følgende forslag:
"Sentralbankloven § 27 første ledd
nytt tredje punktum skal lyde:
Kongen kan videre bestemme at andre institusjoner, foretak og
privatpersoner som er aktører i verdipapirmarkede, driver
betalingsformidling eller yter tjenester mot finansiell sektor skal
pålegges slik opplysningsplikt."
Komiteen slutter seg til at de enkelte
bestemmelsene i valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven
skal kunne oppheves til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.
Etter sentralbankloven § 12 har enhver som
utfører tjeneste eller arbeid for banken, plikt til å hindre at
andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse
med tjenesten eller arbeidet får vite om bankens eller
andres forretningsmessige forhold eller om noens personlige forhold.
Taushetsplikten gjelder ikke overfor Kredittilsynet, eller overfor ØKOKRIM ved
oversendelse av opplysninger i henhold til § 2-17 i
finansieringsvirksomhetsloven om tiltak mot hvitvasking av penger.
Etter sentralbankloven § 12 tredje ledd, jf.
forvaltningsloven § 13 b nr 4, er taushetsplikten
ikke til hinder for at opplysningene brukes for statistisk bearbeiding
eller utrednings- og planleggingsoppgaver. Regjeringen legger til
grunn at denne begrensningen i taushetsplikten åpner for
det etablerte samarbeidet mellom Norges Bank, Statistisk sentralbyrå,
Verdipapirsentralen og Oslo Børs om utveksling av opplysninger
til utarbeidelse av statistikk.
I valutareguleringsloven § 7 fjerde ledd er
det fastsatt at det som noen i tjenesten får vite av opplysninger
som nevnt i valutareguleringsloven § 7 første og
andre ledd, skal han tie med så langt det motsatte ikke
følger av oppgavene hans etter loven. Taushetsplikten er
ikke til hinder for å gi opplysninger til ØKOKRIM
når dette følger av lov eller er nødvendig i
etterforskningen av straffbart forhold. Taushetsplikten fritar ikke
fra å utveksle opplysninger (samordning) som forutsatt
i lov om Oppgaveregisteret. Etter sjette ledd avgjør departementet
om opplysninger innhentet etter første ledd skal meddeles
offentlige myndigheter som har med skatteligningen, tolloppgaver
og tilsyn med finansinstitusjoner å gjøre.
Tjenestemenn i de organer som kan motta opplysninger fra Norges
Bank i henhold til de særskilte begrensningene i taushetsplikten
er også underlagt taushetsplikt. ØKOKRIM har taushetsplikt
etter straffeprosessloven § 61a, ligningsmyndighetene
etter ligningsloven § 3-13, tollvesenet etter
tolloven § 8 og Kredittilsynet etter forvaltningsloven § 13
og kredittilsynsloven § 7.
Valutareguleringsforskriften kap. 10, jf. valutareguleringsloven § 4,
har særskilte regler om meldeplikt direkte til tollvesenet
ved innførsel og utførsel av sedler og mynt. Taushetsplikten
etter tolloven § 8 omfatter også disse
opplysningene.
Etter forslagene ovenfor skal innhenting av opplysninger om valutaforhold
rapporteres til tollvesenet i medhold av egen lovgivning, jf. punkt
7.1.1. Etter Regjeringens vurdering er det da ikke nødvendig med
nye unntak fra taushetsplikten etter sentralbankloven i samsvar
med det som er fastsatt i og i medhold av valutareguleringsloven § 7.
Regjeringen foreslår etter dette ikke endringer i reglene
om taushetsplikt etter sentralbankloven § 12.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering om ikke å endre reglene om taushetsplikt etter sentralbankloven § 12.
Etter valutareguleringsloven § 7 andre ledd
kan departementet og Norges Bank, for å gjennomføre bestemmelser
gitt i eller i medhold av loven eller kontrollere at slike bestemmelser
blir etterlevd, kreve innsyn i registrerte regnskapsopplysninger,
regnskapsmateriale, vedlegg, brevskifte, avtaler og andre dokumenter,
som kan ha vekt, og kan granske dem selv eller la oppnevnte sakkyndige
gjøre det. I forbindelse med granskingen skal departementet
og Norges Bank få tilgang til kontor- og bedriftslokale
og nødvendig hjelp og rettledning.
Etter valutareguleringsloven § 7 a første
ledd kan departementet eller Norges Bank kreve beslag i regnskapsmateriale
og dokumenter som noen plikter å gi innsyn i etter § 7
andre ledd. Er det grunn til å tro at det finnes registrerte
regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale eller dokumenter som noen
plikter å gi innsyn i etter § 7 andre
ledd, og gir forholdene ellers grunn til det, kan departementet
eller Norges Bank kreve ransaking av kontorlokale og alle andre steder
som ikke er privat hjem.
Etter Regjeringens vurdering er det ikke, med den begrensede
videreføring av opplysningsplikt som er foreslått,
jf. punkt 7.1.1, behov for å videreføre adgangen
til dokumentinnsyn, ransaking og beslag i valutareguleringsloven.
Dette kan vurderes i forbindelse med et særskilt lovgrunnlag
for rapportering av valutaforhold til tollvesenet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering om at det ikke er behov for å videreføre
adgangen til dokumentinnsyn, ransaking og beslag i valutareguleringsloven.
Regjeringen foreslår at Norges Bank skal kunne ilegge
tvangsmulkt for å sikre overholdelse av opplysningsplikt
fastsatt i medhold av forslaget til sentralbankloven § 27.
Regjeringen understreker at tvangsmulkt ikke skal være
en sanksjon, men et gjennomføringsmiddel for å bidra
til at opplysningsplikten blir effektiv. Forslaget innebærer
at tvangsmulkt kan anvendes ved brudd på opplysningsplikten
generelt.
Regjeringen foreslår at Norges Bank, for å sikre at
opplysningsplikten etter forslaget til sentralbankloven § 27
blir overholdt, skal kunne ilegge en tvangsmulkt til fordel for
statskassen. Pålegg om tvangsmulkt er etter forslaget tvangsgrunnlag
for utlegg. Påløpt tvangsmulkt skal i særlige
tilfelle kunne ettergis helt eller delvis. Kongen kan etter forslaget fastsette
nærmere regler om tvangsmulkt etter bestemmelsen. Det vises
til forslag til sentralbankloven § 31.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven ny § 31.
Regjeringen viser til at det er besluttet å legge om rapporteringen
om egne og kunders valutaforhold. Regjeringen legger i den forbindelse
opp til å komme tilbake med et forslag om et eget lovgrunnlag
for denne rapporteringen, jf. ovenfor under punkt 7.1.1. Ut fra
det foreslår Regjeringen kun bøtestraff for overtredelse
av vedtak om opplysningsplikt i medhold av den foreslåtte
bestemmelsen i sentralbankloven § 27. Det foreslås
at både forsettlig og uaktsom overtredelse skal kunne straffes.
Regjeringen foreslår å videreføre
regulering av valutavirksomhet i finansieringsvirksomhetsloven. Overtredelse
av de foreslåtte bestemmelsene vil etter finansieringsvirksomhetsloven § 5-1
kunne straffes med bøter eller, under særlig skjerpende
omstendigheter, fengsel inntil ett år.
Det foreslås at overtredelse av vedtak gitt med hjemmel
i den foreslåtte bestemmelsen i sentralbankloven § 28
om adgang til å innføre beredskapstiltak ved kapitalbevegelser
til og fra utlandet som kan føre til store problemer med
betalingsbalansen eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene,
skal kunne straffes med bøter eller, under særlig
skjerpende omstendigheter, fengsel inntil ett år.
Regjeringen foreslår etter dette at den som forsettlig
eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vedtak i medhold av beredskapsbestemmelsen
i § 28 skal kunne straffes med bøter
eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel
inntil ett år. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer
bestemmelser eller vedtak i medhold av § 27 om
opplysningsplikt skal kunne straffes med bøter. Straffebestemmelsene skal
etter forslaget ikke komme til anvendelse dersom forholdet rammes
av strengere straffebud.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til sentralbankloven ny § 32.
De lovendringene som foreslås i proposisjonen vil etter
Regjeringens vurdering ikke ha vesentlige økonomiske eller
administrative konsekvenser.
Forslagene som gjelder gjennomgangen av enkelte sider av Norges
Banks stilling vil ha visse administrative konsekvenser. Disse konsekvensene
ligger i forslagene selv, og det vises til omtalen av de enkelte
forslagene i proposisjonenes kapittel 3. Forslaget om å avskjære
adgangen for Norges Bank til å yte kreditt direkte til
staten, medfører behov for omlegging av dagens praksis
med at Norges Bank kjøper statspapirer direkte fra staten
for markedspleieformål. Omleggingen medfører visse
administrative konsekvenser for staten ved Finansdepartementet og for
Norges Bank. De økonomiske konsekvensene av forslagene
antas å kunne dekkes opp innenfor eksisterende ressursrammer.
Opphevelsen av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven
medfører forenklinger i lovverket. Forslaget innebærer
at den gjeldende valutaposisjonsreguleringen i medhold av valutareguleringsloven
må oppheves. Det antas å medføre forenklinger
for Norges Bank og kredittinstitusjonene. Det kan også gi
noe lavere kostnader for kredittinstitusjonene. Etter forslaget
skal lovgrunnlaget for innhenting av opplysninger videreføres.
Forslaget anses derfor i seg selv ikke å medføre økonomiske
og administrative konsekvenser. Det er imidlertid aktuelt å endre
innrettingen av deler av innhentingen. Konsekvensene må vurderes
nærmere i den forbindelse. Forslaget om ny regulering av
valutavirksomhet innebærer forenklinger ved at det ikke
lenger vil kreves særskilt autorisasjon som valutabank
fra Norges Bank. Etter forslaget vil adgangen til å drive
valutavirksomhet utvides fra valutabanker til å omfatte
kredittinstitusjoner og finansieringsforetak. Avhengig av i hvilken
grad nye foretak vil søke om å drive valutavirksomhet
på dette grunnlaget, kan det medføre behov for
noe økt ressursbruk i Kredittilsynet.
Komiteen tar dette til orientering.
Utover de endringer som foreslås ovenfor foreslår
Regjeringen følgende tekniske justeringer i sentralbankloven:
Endring av lovens tittel.
Nytt kapittel VI.
At nåværende kapittel VI blir nytt kapittel
VII.
Nytt kapittel VIII.
At nåværende kapittel VII blir nytt kapittel
IX.
Nåværende § 29 blir
ny § 33 under kapittel IX.
Det vises til lovforslaget.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det vises til lovforslaget romertall V. Regjeringen foreslår
at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de enkelte
bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid, samt at de
enkelte bestemmelser i lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering
og i lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av
penge- og kredittforholdene kan oppheves til ulik tid. Regjeringen
viser til behovet for å videreføre gjeldende adgang
til å fastsette forbud mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner
til underkurs inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er
på plass og gjeldende rapportering av kunders valutaforhold mv.
Det vises til omtale ovenfor under punkt 4.1, 5.1 og 7.1.1.
Regjeringen anser det ikke nødvendig å gi overgangsregler,
og har derfor ikke foreslått noen hjemmel til å gi
overgangsregler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurdering
og forslag til ikrafttredelse. I lys av at flertallet under punkt
3.1.1.2 legger til grunn at nytt hovedstyre i Norges Bank kan oppnevnes
med virkning fra 1. januar 2004 foreslår flertallet følgende
overgangsregel:
"Kongen kan gi overgangsregler."
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
Følgende bestemmelse tas inn i sentralbankloven:
Departementet kan bestemme at det skal svares en avgift til staten
når noen omsetter utenlandsk valuta eller når
det foretas overføringer i norske kroner til eller fra
en utlendings bankkonto. Det samme gjelder for inn- og utgående
oppgjørsbetalinger og avregningsforretninger mellom Norge
og utlandet. En slik avgift skal bare innføres som del
av en internasjonal avtale der store, toneangivende land deltar.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme sak om endringer i sentralbankloven § 2,
slik at foreleggelsesplikten oppheves.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i sentralbankloven og finansieringsvirksomhetsloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven
I
Lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering oppheves.
II
Lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene oppheves.
III
I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven)
§ 3 nytt fjerde ledd skal lyde:
Banken skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken.
§ 5 tredje ledd skal lyde:
Representantskapet fører tilsyn med bankens drift og at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Det organiserer bankens revisjon, ansetter herunder sentralbankrevisor, og fastsetter instruks for revisjonen. Representantskapet fastsetter bankens årsregnskap og vedtar etter forslag fra hovedstyret dens budsjett. Representantskapet kan etter forslag fra hovedstyret bestemme at produksjon av pengesedler og mynter eller annen forretningsmessig virksomhet som faller inn under denne loven, skal utøves av selskap som banken helt eller delvis eier. Representantskapet fører tilsyn med slike selskaper. Representantskapet avgir uttalelse om hovedstyrets protokoller, tilsynet med banken og saker som det forelegges av hovedstyret. Representantskapet avgjør i tvilstilfelle om en sak er av administrativ karakter, jf. § 6 tredje ledd, § 7 sjette ledd og § 11 andre ledd. Representantskapet fastsetter nærmere regler for bankens lån til ansatte, jfr. § 23.
§ 6 femte og nytt sjette ledd skal lyde:
Følgende personer kan ikke fungere som medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret:
1. regjeringsmedlemmer
2. statssekretærer og andre politiske medarbeidere i departementene
3. embetsmenn i departementene
4. medarbeidere i Finansdepartementet og Statsministerens kontor
5. stortingsrepresentanter
6. andre politiske medarbeidere på Stortinget
7. komitésekretærer på Stortinget
8. medarbeidere i banken
9 nærstående av personer som nevnt i nr. 1, 2, 4, 5, 6, 7 og 8.
Som nærstående etter femte ledd nr. 9 regnes slektninger i rett opp- og nedstigende linje, ektefeller, registrerte partnere, person som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold og barn av disse.
Nåværende sjette og syvende ledd blir nye syvende og åttende ledd.
§ 7 tredje ledd skal lyde:
Personer som nevnt i § 6 femte og sjette ledd kan ikke fungere som medlemmer eller vararepresentanter til representantskapet.
§ 7 fjerde ledd nytt første punktum skal lyde:
Når særlig hensyn gjør det ønskelig, kan representantskapet delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse i saker som hører under representantskapet.
Nåværende første punktum blir nytt andre punktum.
§ 8 skal lyde:
§ 8. Bankens kontorer
Banken har sitt hovedkontor i Oslo og kan opprette kontorer i Norge og i utlandet.
§ 9 tredje og femte ledd oppheves.
Nåværende fjerde ledd blir tredje ledd, som skal lyde:
Vararepresentanter for de ansattes medlemmer i hovedstyret ved behandlingen av administrative saker, velges av og blant de ansatte etter avtalt eller av representantskapet fastsatt valgmåte, jfr. § 6 tredje ledd.
§ 18 skal lyde:
§ 18. Kreditt til staten
Banken kan ikke yte kreditt direkte til staten.
§ 19 annet ledd annet og tredje punktum oppheves.
§ 22 skal lyde:
§ 22. Kreditt til og innskudd fra andre
Banken kan i særlige tilfeller yte lån og andre former for kreditt til andre foretak i finansiell sektor enn banker. Vilkårene for slik kreditt fastsettes av banken.
Innskudd fra andre enn banker kan mottas i særlige tilfeller. Banken fastsetter innskuddsvilkårene.
§ 24 tredje punktum oppheves.
Nytt kapittel VI skal lyde:
Kapittel VI. Opplysningsplikt og beskyttelsestiltak
§ 27. Opplysningsplikt
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak bestemme at foretak i finansiell sektor, herunder banker, forsikringsselskaper, finansieringsforetak, verdipapirforetak, børser, verdipapirregistre og oppgjørssentraler, skal gi banken opplysninger om sin virksomhet, finansiering av virksomheten, sitt regnskap, transaksjoner og beholdninger på egne og kunders vegne, samt andre opplysninger som er nødvendige for bankens arbeid. Foretak som er morselskap kan pålegges å gi slike opplysninger for konsernet. Kongen kan videre bestemme at andre institusjoner, foretak og privatpersoner som er aktører i verdipapirmarkedet, driver betalingsformidling eller yter tjenester mot finansiell sektor, skal pålegges slik opplysningsplikt.
Det kan bare fastsettes opplysningsplikt i medhold av paragrafen her for å ivareta bankens oppgaver etter loven, utarbeide offisiell statistikk eller støtte bankens eller Kredittilsynets tilsyn med soliditet og finansiell stabilitet. Opplysningene kan bare brukes til de formål som er nevnt her.
Kongen kan i forskrift fastsette regler om omfanget og gjennomføringen av opplysningsplikt fastsatt i medhold av paragrafen her.
§ 28. Beskyttelsestiltak
Ved kapitalbevegelser til og fra utlandet som kan føre til store problemer med betalingsbalansen eller vesentlige forstyrrelser i kapitalmarkedene, kan Kongen innføre nødvendige beskyttelsestiltak i form av penge-, kreditt- eller valutaregulering eller lignende tiltak. Banken skal ha anledning til å uttale seg før det treffes slikt vedtak.
Nåværende kapittel VI blir kapittel VII.
Nåværende §§ 27 og 28 blir nye §§ 29 og 30 under kapittel VII, der § 30 annet ledd første punktum skal lyde:
Årsberetningen, det reviderte årsregnskap, samt representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og tilsynet med banken sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget.
Nytt kapittel VIII skal lyde:
Kapittel VIII. Tvangsmulkt og straff
§ 31. Tvangsmulkt
For å sikre at opplysningsplikten etter § 27 blir overholdt, kan banken ved overtredelse av opplysningsplikten ilegge en tvangsmulkt til fordel for statskassen. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Påløpt tvangsmulkt kan i særlige tilfeller helt eller delvis ettergis. Kongen kan fastsette nærmere regler om tvangsmulkt etter bestemmelsen her.
§ 32. Straff
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vedtak i medhold av § 28 straffes med bøter eller under særdeles skjerpende omstendigheter med fengsel inntil ett år. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vedtak i medhold av § 27 straffes med bøter.
Nåværende kapittel VII blir nytt kapittel IX.
Nåværende § 29 blir ny § 33 under kapittel IX.
IV
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
§ 2-13 annet punktum oppheves.
§ 3-16 første og annet ledd skal lyde:
Finansieringsforetak kan bare drive finansieringsvirksomhet og valutavirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med dette.
Vedtektene skal ha bestemmelser om hva slags finansieringsvirksomhet og valutavirksomhet det enkelte foretak skal kunne drive.
Nytt kapittel 4a skal lyde:
Kapittel 4a. Valutavirksomhet
§ 4a-1. Rett til å drive valutavirksomhet
Valutavirksomhet kan bare drives av foretak som nevnt i § 1-4 første ledd nr. 1, 3, 4 og 5.
Som valutavirksomhet regnes virksomhet som består i omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet. Med «betalingsformidling med utlandet» menes utførelse av hele eller deler av et betalingsoppdrag der betalingsmidler stilles til disposisjon for mottaker i et annet land enn i det landet betalingsoppdraget blir gitt.
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra første ledd.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om valutavirksomhet.
§ 4a-2. Finansieringsforetak som bare driver valutavirksomhet
Det kan gis konsesjon som finansieringsforetak etter § 3-3 til foretak som bare driver valutavirksomhet.
§ 4a-3. Utenlandske foretaks valutavirksomhet i Norge
For utenlandsk foretak som driver valutavirksomhet gjelder § 3-4 på samme måte.
V
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid. De enkelte bestemmelser i lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering og i lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene kan oppheves til ulik tid.
Kongen kan gi overgangsregler.
Oslo, i finanskomiteen, den 28. mai 2003
Siv Jensen |
Jan Tore Sanner |
leder |
ordfører |