Jeg viser til brev av 11. juni 2003 fra Familie-, kultur-
og administrasjonskomiteen vedrørende forslag til endringer
i blant annet endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap.
Det er også foreslått endringer i utlendingsforskriften.
Merknadene til disse er innhentet fra kommunal- og regionalminister
Erna Solberg.
Forslaget innebærer at det innføres en ny bokstav l
i § 7 i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
der det blir tydeliggjort at ekteskapet skal inngås frivillig
og at partene anerkjenner hverandres like formelle rett til skilsmisse:
Dette følger allerede av ekteskapsloven i dag. I følge
ekteskapsloven § 11 første ledd fremgår
det at ekteskapet skal inngås frivillig jf. ordlyden "Mens begge
er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap
med hverandre." Når det gjelder rett til skilsmisse følger
det av ekteskapsloven § 21 at hver av ektefellene
kan kreve skilsmisse når de har vært separert
i minst ett år. Det er ikke noe krav om enighet om skilsmisse
etter ett års separasjon. En ektefelle som ikke finner å kunne
fortsette samlivet kan kreve separasjon jf. ekteskapsloven § 20.
Bestemmelsen gir hver av ektefellene et ubetinget krav på separasjon
uten hensyn til den andres ønske. Det er ikke noe krav
til begrunnelse for separasjonssøknaden. I henhold til
ekteskapsloven § 22 har også hver av
partene et ubetinget krav på skilsmisse når samlivet
har vært brutt i to år.
For at to personer skal kunne gifte seg må visse vilkår
være oppfylt - de såkalte materielle ekteskapsvilkårene,
jf. ekteskapsloven § 6. Ekteskapsloven § 7 regulerer
de bevis brudefolkene må fremlegge i forbindelse med prøving
av ekteskapsvilkårene. Forut for prøvingen forutsettes
det at brudefolkene hver for seg fyller ut en særskilt
blankett "Erklæring fra brudefolkene før prøving
av ekteskapsvilkårene m.m." hvor partene på ære
og samvittighet skal erklære at de ikke er for nært
beslektet, hvorvidt de har inngått ekteskap tidligere,
hvorvidt de lider av smittefarlig sykdom og hvorvidt de har eller
venter barn med noen annen.
Slik departementet forstår dok. 8-forslaget foreslås
det at partene forut for ekteskapsinngåelsen, på samme
skjema, også skal erklære på ære
og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri
vilje og at de anerkjenner hverandres like formelle rett til skilsmisse.
En erklæring om å anerkjenne hverandres like rett
til skilsmisse vil da gjelde for alle som ønsker å inngå ekteskap
etter norsk rett.
På bakgrunn av at prøvingen, og følgelig
også erklæringen, skal avgis forut for ekteskapsinngåelsen, foreslår
departementet at ordet er i lovutkastet
endret til blir. Departementet mener
videre det er unødvendig å ha med ordet formell
i lovteksten.
Departementet foreslår at § 7 ny bokstav
l får følgende ordlyd:
Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære
og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri
vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.
Jeg gjør oppmerksom på at forslaget ikke har vært
til lovteknisk gjennomgang i Justisdepartementet.
Departementet har merket seg at komiteen ønsker at lovforslaget
skal tre i kraft straks. Departementet vil i den forbindelse bemerke
at siden forslaget er fremmet som et dok. 8-forslag, har det ikke vært
tid til å forberede eventuell iverksettelse på vanlig
måte. Det vil ta noen uker å endre blanketten
"Erklæring fra brudefolkene før prøving
av ekteskapsvilkårene". Blanketten må deretter
distribueres til alle vigslerne (prester i den norske kirke, prester
eller forstandere i registrerte trossamfunn med vigselsrett, notarius
publicus og norske utenrikstjenestemenn), samtidig som vigslerne
må orienteres om endringene. På denne bakgrunn
finner departementet ikke å kunne anbefale at en eventuelt
lovendring skal tre i kraft straks. Dersom Stortinget vedtar lovendringen,
vil departementet legge opp til en så rask iverksettelse som
det er praktisk mulig.
Bokstav B i forslaget mener departementet er unødvendig
siden en konsekvens av lovforslaget vil være at blankett
"Erklæring for prøving av ekteskapsvilkårene"
må endres.
Departementet vil for øvrig bemerke at ekteskapsloven
gjelder for ekteskap som inngås i Norge eller av norsk
vigselsmyndighet i utlandet. Prøving av ekteskapsvilkårene
etter norsk lov kan også skje der en utenlandsk myndighet
etter hjemlandets rett skal foreta en vigsel av norsk statsborger,
og myndighetene i dette landet krever en slik attest (ekteskapsattest).
En rekke land krever ikke ekteskapsattest fra norske myndigheter.
Religiøse seremonier i menigheter, som ikke er vigsel,
kan ikke myndighetene regulere i ekteskapsloven.
"De foreslåtte endringene innebærer en begrensning
av retten til familiegjenforening etter gjeldende rett, og det knytter
seg flere prinsipielle, praktiske og juridiske problemstillinger
til forslagene. Kommunalministeren mener at forslagene må utredes
nærmere. I den forbindelse skal det innhentes en uavhengig
utredning. Justisdepartementets lovavdeling er videre bedt om å vurdere
de juridiske sidene ved spørsmålet.
Forslagene må for øvrig sendes til høringsinstansene
på vanlig måte før eventuelle forskriftsendringer
kan gjennomføres. Det vises blant annet til forvaltningsloven § 37
annet ledd som innebærer at "offentlig institusjoner og
organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene
skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig
berøres, skal gis anledning til å uttale seg før
forskriften blir utferdiget endret eller opphevet". I henhold til
utredningsinstruksen fastsatt ved Kgl.res. 18. februar 2000
er normal høringsfrist tre måneder, og ikke mindre
enn seks uker. Kortere frist kan fastsettes når særlige
omstendigheter gjør det nødvendig. Regjeringen
mener at unntakene i § 37 fjerde ledd ikke kommer
til anvendelse.
Av spørsmål som må avklares nevnes
forholdet til internasjonale forpliktelser, blant annet flyktningkonvensjonen,
barnekonvensjonen, FNs erklæring om menneskerettigheter,
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med videre.
Hensynet til retten til et familieliv og hensynet til barnets
beste må spesielt vurderes. Det vises til at forslaget
vil kunne innebære en begrensning i retten til familiegjenforening.
Spesielt for flyktninger og andre med et beskyttelsesbehov vil det
kunne være i strid med ovennevnte konvensjoner at retten
til familiegjenforening begrenses.
Det er også viktig å vurdere forslaget opp
mot kravet på beskyttelse mot diskriminering. For å unngå diskriminering
på grunnlag av nasjonalitet, rase, etnisitet, religion
osv må det vurderes hvorvidt forslaget bør gjelde
alle ekteskapskontrakter. Praktiske problemer knyttet til en slik
løsning må avklares.
I utlendingsforskriften er EØS-borgeres rettigheter
og deres familiemedlemmers (kan være tredjelandsborgere)
rett til familiegjenforening regulert. Vilkår som foreslått
vil være tilleggsvilkår for familiegjenforening
som vil kunne stride med EØS-avtalen.
Videre må begge forslagene vurderes opp mot prinsipper
nedfelt i norsk internasjonal privatrett. Norsk internasjonal privatrett
regulerer blant annet hvilket lands rett som skal legges til grunn
i vurderingen av om ekteskap og skilsmisser generelt sett er gyldige
i Norge.
Kommunalministeren mener det er hensiktsmessig å se
nærmere på hvordan andre land håndterer disse
spørsmålene, for på best mulig måte
finne frem til et regelverk som tar sikte på å forhindre
tvangsekteskap, bigami og misbruk av familiegjenforeningsinstituttet.
Kommunalministeren er enig i intensjonene bak forslagene, men
vil understreke viktigheten av at forholdet til internasjonale forpliktelser
klargjøres. Det vises til utlendingsloven § 4
som påpeker at lovgivningen skal anvendes i samsvar med
internasjonale regler som Norge er bundet av når disse
har til formål å styrke utlendingens stilling.
Det vil være uheldig å vedta forskriftsendringer
som ikke får juridisk virkning fordi de eventuelt strider
mot internasjonale forpliktelser.
Regjeringens syn er dermed at eventuelle forskriftsendringer
trenger nærmere utredninger og gjennomgå en demokratisk
forvaltningsrettslig prosess før det fattes en beslutning."