Som en følge av at fylkeskommunen ikke lenger får
plikter etter sosialtjenesteloven, tas referansen til fylkeskommunale
oppgaver i første ledd ut av bestemmelsen.
Ansvaret for annenlinjetiltak for rusmiddelmisbrukere tas ut
av sosialtjenesteloven. I loven kapittel 7 omfattes da oppgaver
som tilligger kommunen. Som en følge av at tilsynet med
kommunens tjenester og virksomhet etter sosialtjenesteloven kapittel
7 foreslås samordnet med tilsynet med tjenester og virksomhet
etter kapitlene 4 og 6A, utvides plikten til internkontroll med
tjenestene og virksomheten tilsvarende. Se også merknadene
til § 2-6. For å sikre at internkontrollplikten
også omfatter hele kommunens virksomhet etter kapittel
6, endres bestemmelsen til også å omfatte dette
kapittel.
Etter forslaget skal fylkeskommunen ikke lenger ha ansvar for
noen deler av behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere. Endringene
i § 2-4 gjenspeiler dette.
Etter forslaget skal fylkeskommunen ikke lenger ha ansvar for
noen deler av behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere. Endringene
i § 2-5 gjenspeiler dette.
Dagens bestemmelse hjemler fylkesmannens tilsyn med tjenester
og virksomhet etter sosialtjenesteloven kapitlene 4 og 6A. Ansvaret
for annenlinjetiltak for rusmiddelmisbrukere tas ut av sosialtjenesteloven.
I loven kapittel 7 omfattes da oppgaver som tilligger kommunen.
Bestemmelsen utvides til å hjemle tilsyn med kapittel 7.
For å sikre at tilsynshjemmelen også omfatter
hele kommunens virksomhet etter kapittel 6, endres bestemmelsen
til også å omfatte dette kapittel. Tilsyn med
de oppgaver som er flyttet fra sosialtjenesteloven kapittel 7 og
fylkeskommunen til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale
helseforetakene, omfattes ikke av denne tilsynshjemmelen, men derimot
av lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten.
Tilsyn med disse tjenestene har tidligere vært hjemlet
i sosialtjenesteloven § 7-9. Ved dette forslaget
oppheves § 7-9, og alle tilsynshjemler i sosialtjenesteloven samles
i § 2-6.
Hjemmelen til å gi forskrifter om tilsynet vil gjelde
tilsvarende. Det forutsettes en samordning av tilsynet med tjenester
etter de ulike kapitler. Det er forutsatt at tilsynet med kapittel
4 og 6A skal føres etter systemrevisjonsmetoden. Det samme
forutsettes i forhold til kapittel 6 og 7. Det skal bemerkes at
tilsynsmetodikken er i stadig utvikling, og at det må tas høyde
for utvikling også på dette feltet.
Fylkesmannens kompetanse til å gi pålegg om å rette
opp forhold som kan ha skadelige følger for tjenestemottaker
eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig,
utvides tilsvarende.
Det vises til de generelle merknader i Ot.prp. nr. 54 (2002-2003).
Det skal bemerkes at formålet med individuell plan er å få til
en mer langsiktig og helhetlig tenking i forhold til brukere som
har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Utarbeidelse
av planen skal skje i samarbeid med andre tjenesteytere og brukeren selv.
For at formålet med planen skal oppnås, bør
planen revideres dersom hensynet til brukeren og brukerens behov
tilsier det. Dette kan for eksempel være tilfellet ved
innleggelse i og/eller ved utskrivning fra opphold i institusjon
etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første
ledd nr. 5.
Annet ledd er endret slik at det tydeliggjøres at et behandlingsopplegg
kan omfatte alle tjenester og ytelser loven gir hjemmel for. Det
er viktig at personer med rusmiddelproblemer i praksis får
tilgang til de tjenester som vil kunne dekke den enkeltes hjelpebehov.
I tillegg vil sosialtjenesten for eksempel samarbeide med primærhelsetjeneste
og spesialisthelsetjeneste, mens henvisningen til spesialiserte
sosiale tjenester og omsorg i og utenfor institusjon er tatt ut av
bestemmelsen som en følge av at disse tidligere fylkeskommunale
tjenestene foreslås overførest til spesialisthelsetjenesten.
Det vises til spesialisthelsetjenesteloven § 3-12.
Etter denne bestemmelsen vil sosialtjenesten, som legen, ha adgang
til å henvise til tjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
første ledd nr. 5 (tverrfaglig spesialisert behandling
for rusmiddelmisbruk).
Tredje ledd gir sosialtjenesten et ansvar for å sørge
for midlertidige tiltak hvis egnet institusjonsplass ikke kan skaffes.
Hvis det for eksempel er ventetid for den behandlingsform rusmiddelmisbrukeren
har behov for og er innsøkt i, kan det være behov
for støttetiltak i påvente av behandling. Et slikt
midlertidig tiltak kan for eksempel være plass i en omsorgsinstitusjon.
Innleggelse med hjemmel i denne bestemmelsen skal skje i institusjon
utpekt av regionalt helseforetak. Hjemmel for det regionale helseforetakets
plikt til å utpeke en institusjon for dette formålet,
overføres fra § 7-1a til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a annet
ledd. Henvisningen i § 6-2 første ledd
til hjemmelsbestemmelsen er derfor endret.
Regulering av institusjonenes plikt til å varsle tilsynsmyndigheten
om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13
og sjette ledd oppheves derfor.
Innleggelse med hjemmel i denne bestemmelsen skal skje i institusjon
utpekt av regionalt helseforetak. Hjemmel for det regionale helseforetakets
plikt til å utpeke en institusjon for dette formålet,
overføres fra § 7-1a til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a annet
ledd. Henvisningen til hjemmelsbestemmelsen er derfor endret.
Regulering av institusjonenes plikt til å varsle tilsynsmyndigheten
om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13
og syvende ledd oppheves derfor.
Endringen i første ledd skyldes at institusjon som kan
stille vilkår om rusmiddelmisbrukers samtykke til tilbakeholdelse,
vil være en institusjon utpekt av det regionale helseforetaket.
Det er tatt inn i første ledd en henvisning til hjemmelsbestemmelsen
for det regionale helseforetakets plikt til å utpeke slik
institusjon.
Regulering av institusjonens plikt til å varsle tilsynsmyndigheten
om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13
og tredje ledd siste punktum oppheves derfor.
Det fylkeskommunale ansvaret for behandling av rusmiddelmisbrukere
overføres i sin helhet til staten ved det regionale helseforetaket.
Bestemmelsen gjelder deler av det fylkeskommunale ansvaret og oppheves
derfor.
Bestemmelsen hjemler et ansvar for fylkeskommunen for etablering
og drift av institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Dette ansvaret
overføres til staten ved det regionale helseforetaket,
jf. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-1
første ledd nr. 5, og bestemmelsen oppheves derfor.
Bestemmelsen hjemler det regionale helseforetakets ansvar for å sørge
for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere etter §§ 6-2
til 6-3. Denne hjemmelen overføres til lov 2. juli 1999
nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m., jf. § 2-1a
annet ledd, og bestemmelsen oppheves derfor.
Bestemmelsen hjemler en plikt for fylkeskommunen til å utarbeide
en plan for løsningen av de oppgavene som er nevnt i § 7-1. § 7-1
er opphevet og § 7-2 oppheves derfor også.
Bestemmelsen gjelder samarbeid mellom fylkeskommuner for å løse
oppgavene etter loven. Disse oppgavene overføres i sin
helhet til staten ved de regionale helseforetakene, og bestemmelsen
oppheves derfor.
Bestemmelsen gjelder fylkeskommunens adgang til å inngå avtale
med kommunale eller private institusjoner for å løse
oppgavene etter loven. Disse oppgavene overføres i sin
helhet til staten ved de regionale helseforetakene, og bestemmelsen
oppheves derfor.
Endringen i denne bestemmelsen innebærer ingen endring
av innholdet i bestemmelsen, men skjer som en følge av
at §§ 7-3 og 7-4 oppheves. Bestemmelsen
inneholdt en henvisning til disse bestemmelsene som ga kommunen
en adgang til å samarbeide med andre kommuner og å inngå avtale
med private eiere av boliger med heldøgns omsorgstjenester.
Den reguleringen av kommunens adgang til slik samarbeid og slike
avtaler som sto i de opphevede bestemmelsene, tas derfor inn i § 7-5
annet til femte ledd.
Bestemmelsen endres til ikke lenger å regulere inntak
og utskriving i de institusjoner som ligger under det fylkeskommunale
ansvaret som overføres til spesialisthelsetjenesteloven
og de regionale helseforetakene.
Denne bestemmelsen ble vedtatt i forbindelse med Rusreform I
(Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) og regulerer spesialisthelsetjenestens
plikt til å varsle sosialtjenesten dersom utskriving fra
tvangsinnleggelse bør medføre sosiale tjenester.
Bestemmelsen er flyttet til spesialisthelsetjenesteloven § 3-15.
Dersom vedkommende ønsker det, skal spesialisthelsetjenesten
også varsle sosialtjenesten ved utskrivinger fra andre
innleggelser etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
første ledd nr. 5 (tverrfaglig spesialisert behandling
for rusmiddelmisbruk).
Bestemmelsen regulerer fylkeskommunens samarbeid med andre, og
oppheves da fylkeskommunens oppgaver ved forslaget her flyttes til
spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helseforetakene.
Bestemmelsen endres slik at henvisningen til tiltakene på fylkeskommunens
plan, dvs. de oppgaver som overføres til spesialisthelsetjenesten,
fjernes.
Bestemmelsen oppheves. Tilsynshjemmelen flyttes til § 2-6.
Se merknadene til denne bestemmelsen. Se også merknadene
til §§ 2-1 og 7-10. Tilsyn med de oppgaver
som er flyttet fra sosialtjenesteloven kapittel 7 og fylkeskommunen
til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helseforetakene,
omfattes ikke av denne tilsynshjemmelen, men av lov 30. mars 1984
nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten.
§ 7-10 regulerer forholdet til private institusjoner og
boliger som ikke er tatt inn på plan. Bestemmelsen foreslås
videreført med en del endringer. Bestemmelsen innebærer
blant annet at det kan gis forskrifter om at slike institusjoner
skal stå under tilsyn etter § 2-6, og
underlegges plikt til internkontroll etter §§ 2-1
og 2-4. I praksis gjelder bestemmelsen for private institusjoner
og boliger med heldøgns omsorgstjenester som benyttes av
kommunen.
§ 7-11 omhandler rettigheter under opphold
i institusjon og boliger med heldøgns omsorgstjenester. Bestemmelsen
opprettholdes, og gjøres via spesialisthelsetjenesteloven § 3-14
gjeldende for spesialisthelsetjenestens tiltak etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
første ledd nr. 5. Annet ledd annet punktum og tredje ledd
omhandler kun rettigheter i institusjon dersom inntaket er skjedd
med hjemmel i §§ 6-2 til 6-3. Ansvar
for institusjoner som kan ta inn personer med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2
til 6-3, er flyttet til spesialisthelsetjenesten. Bestemmelsene
i annet ledd annet punktum og tredje ledd oppheves derfor, men videreføres
i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14.
Bestemmelsen endres slik at den ikke omfatter de tiltak som omfattes
av det ansvar som flyttes til spesialisthelsetjenesten.
I og med at ansvaret for annenlinjetjenester for rusmiddelmisbrukere
flyttes ut av sosialtjenesteloven, oppheves bestemmelsen om annenlinjeplasser for
akutthjelp. Bestemmelsen videreføres i spesialisthelsetjenesteloven § 3-1a.
Bestemmelsen endres til ikke lenger å omfatte de tiltak
som flyttes fra sosialtjenesteloven til spesialisthelsetjenesteloven,
herunder institusjoner som skal kunne ta inn personer med hjemmel
i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3.
Tilsvarende hjemmel til å gi forskrifter om kvalitet i
tjenestene, finnes i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
femte ledd.
I og med at ansvaret for annenlinjetjenester for rusmiddelmisbrukere
flyttes ut av sosialtjenesteloven, tas henvisningen til disse tjenestene
ut av bestemmelsen.
Bestemmelsen slår fast at fylkeskommunen har plikt til å yte
hjelp etter lovens bestemmelser til alle som oppholder seg i fylkeskommunen.
I og med at fylkeskommunens oppgaver mht til rusmiddelmisbrukere
overføres til de regionale helseforetakene, oppheves bestemmelsen.
Bestemmelsen slår fast at regionalt helseforetak har
plikt til å yte hjelp etter lovens bestemmelser til rusmiddelmisbrukere
i helseregionen. Bestemmelsen ble vedtatt i forbindelse med Rusreform
I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) for å korrespondere med bestemmelsen
i § 10-2, jf. ovenfor. Når de bestemmelser
som gir plikter for de regionale helseforetak mht rusmiddelmisbruk,
nå flyttes til spesialisthelsetjenesteloven, oppheves bestemmelsen.
Etter denne bestemmelsen kan tvister om hvilken kommune/fylkeskommune
som har ansvaret for å yte tjenester etter loven, jf. §§ 10-1
og 10-2, bringes inn til fylkesmannen for avgjørelse. Bestemmelsen
videreføres, med den endring at bestemmelsen kun vil gjelde
tvister mellom kommuner, ettersom fylkeskommunens oppgaver overføres
til de regionale helseforetakene.
Bestemmelsen regulerer hvilken kommune som er ansvarlig for å utføre
de oppgaver som er lagt til kommunen etter loven. I annet ledd slås
det fast at det er den kommune som har reist tvangssak, som er ansvarlig
for iverksetting av vedtaket. Det vil også være denne
kommunen som har ansvar for tjenester etter sosialtjenesteloven
under og etter oppholdet, jf. sosialtjenesteloven § 6-1
fjerde ledd. Endringen i ordlyden innebærer ingen endring
med hensyn til hvilken kommune som er ansvarlig for tjenester etter
loven, men er foretatt for å signalisere at kommunen ikke skal
ha ansvar for innholdet i behandlingen under institusjonsoppholdet
i spesialisthelsetjenesteinstitusjon.
Bestemmelsen slår fast at den enkelte fylkeskommune
skal sørge for de bevilgninger som er nødvendige
for å yte de tjenester og sette i verk tiltak som fylkeskommunen
har ansvar for etter denne loven. I og med at alle fylkeskommunens
oppgaver overføres til spesialisthelsetjenesten, oppheves
denne bestemmelsen.
Bestemmelsen oppheves, da de fylkeskommunale oppgaver som bestemmelsen
regulerte finansieringen av, er tatt ut av sosialtjenesteloven.
Tjenestene er nå omdefinert til spesialisthelsetjeneste,
jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første
ledd nr. 5. Finansieringen av tjenestene vil derfor følge
samme regler som den øvrige spesialisthelsetjenesten, jf.
spesialisthelsetjenesteloven kapittel 5.
Bestemmelsen oppheves, da de fylkeskommunale oppgaver som bestemmelsen
regulerte finansieringen av, er tatt ut av sosialtjenesteloven.
Bestemmelsen, som ble vedtatt i forbindelse med Rusreform I (Ot.prp.
nr. 3 (2002-2003)), oppheves, da de oppgaver for regionalt helseforetak
som bestemmelsen regulerer finansieringen av, tas ut av sosialtjenesteloven.
I og med at fylkeskommunen ikke lengre skal ha oppgaver etter
sosialtjenesteloven, er henvisningen til fylkeskommunen tatt ut.
De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for
spesialisthelsetjeneste etter denne bestemmelsen er utvidet til
også å omfatte ansvar for å sørge
for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf.
første ledd nr. 5. Med dette er hele det tidligere fylkeskommunale
ansvaret etter sosialtjenesteloven § 7-1 overført
til staten ved de regionale helseforetakene. Tjenestene er samtidig
omdefinert fra å være sosiale tjenester til å være
spesialisthelsetjenester. Dette innebærer blant annet at
tjenestene reguleres av spesialisthelsetjenesteloven på samme
måte som den øvrige spesialisthelsetjenesten,
og at tjenestene vil være omfattet av den generelle helselovgivningen
som gjelder all helsetjeneste, for eksempel pasientrettighetsloven,
helsepersonelloven og pasientskadeloven.
En del av institusjonene som var omfattet av overføringen
til helsetjenesten, hadde ved overføringen en lav bemanningsfaktor
når det gjelder helsepersonell sammenlignet med den øvrige
spesialisthelsetjenesten. Det kan derfor være behov for å vurdere
om det er hensiktsmessig å tilføre disse tjenestene
en større grad av helsefaglig kompetanse. Dette kan eventuelt
gjøres ved å stille kvalitetskrav til tjenestene
i forskrifter gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
femte ledd.
En del av ansvaret etter § 1-2a første
ledd nr. 5 består i å sørge for plasser
som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenestelovens bestemmelser
i §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Bestemmelsen i § 6-2
gir hjemmel til å treffe vedtak om at personer som utsetter
sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende
misbruk, skal kunne holdes tilbake i institusjon uten samtykke dersom hjelpetiltak
etter sosialtjenesteloven § 6-1 ikke er tilstrekkelig.
Bestemmelsen i § 6-2a gir hjemmel til å holde
tilbake gravide rusmiddelmisbrukere i institusjon uten deres samtykke
under hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det
er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade,
og dersom hjelpetiltak etter sosialtjenesteloven § 6-1 ikke
er tilstrekkelig. Når en rusmiddelmisbruker blir tatt inn
i en institusjon på grunnlag av eget samtykke, gir bestemmelsen
i sosialtjenesteloven § 6-3 institusjonen adgang
til å stille som vilkår at misbrukeren kan holdes
tilbake i opptil tre uker etter inntaket. Dersom det med oppholdet
i institusjonen tas sikte på behandling eller opplæring
i minst tre måneder, kan rusmiddelmisbrukeren holdes tilbake
i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.
Etter § 2-1a annet ledd skal de regionale helseforetakene
peke ut hvilke institusjoner i det enkelte helseforetak som kan
ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2,
6-2a og 6-3. Etter sosialtjenesteloven § 6-1,
jf. § 10-4, er sosialtjenesten i den kommunen
der rusmiddelmisbrukeren oppholder seg ansvarlig for å vurdere
om det skal reises sak, og i tilfelle å reise sak etter §§ 6-2
og 6-2a dersom det er nødvendig. Vedtak om tilbakeholdelse etter §§ 6-2
og 6-2a treffes av fylkesnemnda for sosiale saker etter saksbehandlingsregler
i sosialtjenesteloven kapittel 9. Dersom vilkårene er oppfylt,
kan sosialtjenesten treffe midlertidig vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2
fjerde ledd eller § 6-2a femte ledd. Forslag til
endelig vedtak skal da sendes fylkesnemnda innen to uker. Sosialtjenesten
i den kommunen som har reist sak er ansvarlig for iverksetting av
vedtaket, jf. sosialtjenesteloven § 10-4 annet
ledd. Dette innebærer blant annet at sosialtjenesten for
eksempel må påse at rusmiddelmisbrukeren blir
brakt inn til institusjonen for behandling. De regionale helseforetakene
er ansvarlig for å gjennomføre fylkesnemndas vedtak.
På grunn av overføringen av ansvaret til de
regionale helseforetakene er det i tillegg til endringene i § 2-1a,
vedtatt følgende nye bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven; § 3-1a
som gir hjemmel til å gi forskrifter om de regionale helseforetakenes
ansvar for å opprette plasser for akutt behandling av rusmiddelmisbruk, § 3-12
om helseinstitusjoners plikt til å vurdere henvisning fra
sosialtjenesten til behandling for rusmiddelmisbruk, § 3-13
om varsel til tilsynsmyndigheten ved innleggelse i helseinstitusjon
med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2,
6-2a og 6-3, § 3-14 om adgang til tilbakeføring
ved rømming fra behandling for rusmiddelmisbruk m.m., § 3-15
om varsel til sosialtjenesten ved utskrivning dersom dette bør
medføre tiltak fra sosialtjenesten og § 6-4
om adgangen til å innhente bistand fra politiet for å fullbyrde
vedtak eller vilkår etter sosialtjenesteloven §§ 6-2,
6-2a og 6-3.
Bestemmelsen gir hjemmel for Kongen til å fastsette
forskrifter om at de regionale helseforetakene skal ha plasser for
akutt behandling av rusmiddelmisbruk. Bestemmelsen erstatter den
tidligere bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 7-13
som gav hjemmel til å fastsette tilsvarende plikt for fylkeskommunen. Det
er ikke ment å gjøre endringer i hjemmelen utover
endringen av pliktsubjektet.
Etter denne bestemmelsen plikter institusjoner innen spesialisthelsetjenesten å vurdere
henvisninger fra sosialtjenesten dersom henvisningen gjelder tjenester
som er beskrevet i § 2-1a første ledd
nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
Bestemmelsen innebærer at sosialtjenesten i kommunen har
samme adgang til å henvise til denne type behandling som
leger har.
I annet ledd er det gitt en hjemmel til i forskrift å fastsette
nærmere regler om henvisning fra sosialtjenesten, herunder
kan det gis nærmere regler om samarbeidet mellom lege og
sosialtjeneste når det gjelder henvisning.
Bestemmelsen i § 3-13 pålegger helseinstitusjoner
som mottar rusmiddelmisbrukere til innleggelse med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a om å varsle Helsetilsynet i fylket om innleggelsen
uten ugrunnet opphold. Varsel skal på samme måte
gis dersom en rusmiddelmisbruker går direkte over fra innleggelse
etter §§ 6-2 eller 6-2a til innleggelse
på grunnlag av samtykke etter sosialtjenesteloven § 6-3.
De regionale helseforetakene vil være ansvarlig for
gjennomføringen av tvangsvedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a og samtykke etter § 6-3. Tjenestene der
rusmiddelmisbrukerne legges inn etter disse bestemmelsene vil være
spesialisthelsetjeneste, jf. § 2-1a første
ledd nr. 5. Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket vil derfor
være ansvarlig for tilsyn med denne virksomheten i henhold
til lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten.
Varsel etter § 3-13 skal derfor sendes Helsetilsynet
i fylket.
Bestemmelsen i første ledd er en overføring
av tilsvarende tidligere bestemmelse i sosialtjenesteloven § 7-11
annet ledd annet punktum. Overføringen til spesialisthelsetjenesteloven
er ikke ment å innebære noen endringer i bestemmelsens
materielle innhold.
Etter annet ledd skal bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 7-11
og forskrifter som er gitt med hjemmel i § 7-11,
gjelde tilsvarende for tjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert
behandling for rusmiddelmisbruk. Forskrifter med hjemmel i § 7-11 er
gitt i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 til lov om sosiale tjenester
m.v. kapittel 5. Disse forskriftene må justeres noe slik
at bestemmelsene tilpasses de endringene som er gjort gjennom overføringen
av fylkeskommunens tidligere ansvar til de regionale helseforetakene.
Bestemmelsen i tredje ledd er en overføring av tilsvarende
tidligere bestemmelse i sosialtjenesteloven § 7-11
tredje ledd. Overføringen til spesialisthelsetjenesteloven
er ikke ment å innebære noen endringer i bestemmelsens
materielle innhold.
Dersom utskrivning fra en tjeneste som nevnt i § 2-1a
første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert
behandling for rusmiddelmisbruk, bør medføre tiltak
fra sosialtjenesten, skal denne ha varsel om utskrivningen i god
tid på forhånd. Utskrivningen skal da planlegges
og forberedes i samarbeid mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten,
jf. sosialtjenesteloven § 7-6a. Varsel etter denne
bestemmelsen skal som hovedregel bare sendes dersom pasienten ønsker
det. Det kreves imidlertid ikke samtykke fra pasienten for å varsle
sosialtjenesten ved utskrivning etter innleggelse med hjemmel i
sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Ved
slik utskrivning skal sosialtjenesten alltid varsles.
Bestemmelsen gjør unntak fra helsepersonells taushetsplikt,
blant annet etter helsepersonelloven § 21, for
at helsepersonell skal kunne innhente bistand fra politiet til å fullbyrde
tvangsvedtak og vilkår etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
til 6-3. Adgangen til å gi ut taushetsbelagte opplysninger
til politiet er begrenset til bare å gjelde i den utstrekning
dette er nødvendig for at politiet skal kunne gi slik bistand. Bestemmelsen
fastsetter også at politiet har plikt til å gi
spesialisthelsetjenesten slik bistand. Etter sosialtjenesteloven § 8-9
har politiet tilsvarende plikt til å yte bistand til sosialtjenesten
dersom det er behov for det ved sosialtjenestens iverksetting av
tvangsvedtak.
Det tas sikte på å sette endringene i kraft
fra 1. januar 2004. Tidspunktet er valgt fordi endringene i
Rusreform I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) også er ment å tre
i kraft 1. januar 2004.
På bakgrunn av at hele det fylkeskommunale ansvaret
etter sosialtjenesteloven § 7-1 foreslås
flyttes til staten ved de regionale helseforetakene, er det naturlig å ha
felles overgangsregler for den del av fylkeskommunens ansvar som
ble vedtatt overført ved behandlingen av forslagene i Ot.prp.
nr. 3 (2002-2003) og for den del av fylkeskommunens ansvar som behandles
her. Det foreslås derfor at overgangsbestemmelsene i nr.
2 til nr. 11 i romertall III i lov 28. februar 2003 nr.
14 om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale
tjenester m.v. og i enkelte andre lover skal gjelde tilsvarende
for de fylkeskommunale formuesposisjoner som overføres ved
forslaget her.
Dette innebærer at man ved virksomhetsoverdragelsen
ikke skiller mellom de to reformene, men anvender det samme sett
overgangsbestemmelser for begge reformene. Dette innebærer
blant annet at det etter overgangsbestemmelsen nr. 7 kun skal oppnevnes én
nemnd. Denne nemnda skal behandle alle saker, uavhengig av om de
formuesposisjoner saken omhandler er knyttet til den del av det
fylkeskommunale ansvaret som ble overført til staten ved
de regionale helseforetak ved lov 28. februar 2003 nr.
14 eller om de er knyttet til den del av det fylkeskommunale ansvaret
som overføres til staten ved de regionale helseforetakene
ved dette forslaget.