Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet,
lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til de respektive
partiers merknader i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) og de forslag som
ble fremmet i tilknytning til denne.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine
merknader i Innst. S. nr. 149 (2003-2004).
Flertallet legger til grunn at arbeidssøkere
fra de nye EU-landene skal få rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og at de må registrere seg så snart de tar opphold
i riket som aktive arbeidssøkere.
Flertallet legger til grunn at slik registrering kan
iverksettes ved forskrift gitt i medhold av utlendingsloven.
Komiteen fremmer følgende
forslag om innføring av meldeplikt for arbeidstakere i
utlendingsloven:
"Ny § 56 a skal lyde:
§ 56 a Melding til myndighetene
Utlending som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen, og som skal ta arbeid, drive ervervsvirksomhet
eller yte tjenester i riket, og som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse
etter § 50 første, annet eller tredje
ledd, skal senest innen èn uke etter at arbeidet er tiltrådt,
melde seg for vedkommende myndighet. Kongen kan gi nærmere
forskrift om hvilken myndighet utlendingen skal melde seg for og
hvordan melding skal skje.
§ 50 tredje ledd siste punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift fastsette unntak fra kravet om
oppholdstillatelse."
Det presiseres at begrepet "utlending som skal yte tjenester
i riket" i § 56 a også omfatter
arbeidstakere som er ansatt hos en tjenesteyter i et annet EØS-land
og som blir sendt til Norge av tjenesteyteren for å utføre
arbeid i en begrenset periode i forbindelse med tjenesteytingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har i Innst.
S. nr. 149 (2003-2004) lagt til grunn at alle arbeidssøkere
fra de nye EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte
vilkår, skal gis adgang til å arbeide i Norge.
Flertallet viser til at dette er i samsvar med departementets
forslag.
Flertallet har i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) lagt
til grunn at arbeidstakere fra de nye EU-landene skal sikres lønns-
og arbeidsvilkår etter gjeldende tariffavtale eller det
som er vanlig på samme sted og yrkesområde (jf.
utlendingsforskriften § 2 2, og være sikret
bolig som tilfredsstiller helsemyndighetenes krav (jf. utlendingsforskriften § 20).
Flertallet legger til grunn at Regjeringen i forskrift
fastsetter nærmere krav til lønns- og arbeidsvilkår
og bolig i samsvar med de krav som i dag følger av utlendingsforskriften § 2-2
og § 20.
Flertallet har i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) lagt
til grunn at vilkåret for å få tidsbegrenset
oppholds- og arbeidstillatelse i tillegg til ovennevnte krav til
lønn og bolig, samt underholdsevne, er at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Under hensyntaken
til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid,
kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
Flertallet viser til at hensynet til underholdsevne
forutsettes ivaretatt gjennom kravene til heltidsarbeid og lønn.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag til endring av utlendingsloven:
"Ny § 58 a første
ledd bokstav b skal lyde:
b) adgangen til arbeidsmarkedet som avviker fra § 51
første ledd bokstav a, herunder regler om bolig, lønns-
og arbeidsvilkår, dokumentasjon av arbeidsforhold og at
arbeidets omfang som hovedregel skal være heltidsarbeid."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti viser til at Arbeidstilsynet allerede i dag har tilsyn
med innkvartering som arbeidsgiver stiller til rådighet
for arbeidstakerne. Slik innkvartering skal i henhold til arbeidsmiljøloven
være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt. Disse
medlemmer viser til at dette også gjelder i forhold
til utsendte arbeidstakere.
Disse medlemmer mener det er riktig å stille
krav til boligstandard så lenge arbeidsgiver er ansvarlig
for innkvarteringen, noe annet er det når dette ikke er
tilfeller. Disse medlemmer mener det ville være
byråkratisk og urimelig om alle arbeidsgivere som trenger
nytilflyttet arbeidskraft måtte tilby egen innkvartering.
Et boligkrav ville medføre unødvendig forsinkelse
for arbeidsgivere ettersom nyansatte arbeidstakere ikke kan begynne å gjøre
nytte for seg før de finner en bolig som er god nok for
offentlige boliginspektører.
Disse medlemmer vil understreke at ethvert forsøk
på å håndheve et boligkrav vil kreve
oppbygging av et unødvendig byråkrati av offentlige
boliginspektører. Disse medlemmer mener
det er lite sannsynlig at et boligkrav vil være mulig å gjennomføre
i praksis. Disse medlemmer mener også at det
grenser til overformynderi å stille krav til hvordan voksne
arbeidstakere skal bo. En slik stat ønsker ikke disse
medlemmer.
Disse medlemmer forutsetter imidlertid at norske
arbeidsgivere skal være behjelpelig med praktiske spørsmål
så som bolig for nytilflyttede arbeidstakere. Særlig
overfor arbeidstakere som kun er her for midlertidige arbeidsforhold
vil dette være viktig. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen legger særlig vekt på dette i informasjon
til arbeidsgivere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til utlendingsforskriften § 20
som sier:
"Utlending som søker arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse, må være sikret bolig for den
tid søknaden gjelder, jf, lovens § 8
første ledd nr. 1.
Bolig anses å være
sikret når utlendingen disponerer hus, leilighet, hybel
og lignende som tilfredsstiller helsemyndighetens krav."
Flertallet ønsker som en overgangsordning å videreføre
dagens krav til bolig for de nye arbeidstakerne fra EU-medlemslandene. Flertallet understreker
at dette ikke innebærer at arbeidsgiver er forpliktet til å stille
bolig til disposisjon.
Flertallet har i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) lagt
til grunn at det må fremlegges skriftlig arbeidskontrakt
med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning
til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Flertallet viser til at krav om arbeidskontrakt for
alle framgår av arbeidsmiljøloven § 55 b
hvor det heter:
"Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale i alle
arbeidsforhold."
Flertallet viser for øvrig til Kommunal-
og regionaldepartementets svarbrev til komiteen av 31. mars
2004, og tar dette til etterretning.
Flertallet har i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) lagt
til grunn at for et dokumentert varig arbeidsforhold over 90 dager,
som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid med
videre, skal det gis oppholds- og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens
varighet, oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse
såfremt vilkårene for tillatelsen fortsatt er
til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører, gis rett til
inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære
vilkår i denne perioden.
Flertallet har i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) lagt
til grunn at for lovlig inngåtte midlertidige arbeidskontrakter,
sesongarbeid med videre av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller
kravene til lønn og arbeidstid, skal oppholds- og arbeidstillatelsen kun
gis for arbeidsforholdets avtalte varighet. Deretter vil vedkommende
igjen kunne være arbeidssøker på eget
underhold, dvs. uten rett til sosialhjelp. Hvis vedkommende ikke
finner nytt arbeid i løpet av arbeidssøkeperioden,
må han/hun forlate landet.
Flertallet viser til departementets svar vedrørende
disse forhold i brev til komiteen av 31. mars 2004, og
tar dette foreløpig til etterretning, men mener det er
behov for en nærmere avklaring av EU/EØS-regelverket
vedrørende virkningen av 12 måneders
sammenhengende arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.
S. nr. 149 (2003-2004) og støtter innholdet i proposisjonen, men ønsker å styrke
kravet om heltidsarbeid ved en lovfesting av dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til endring av utlendingsloven:
"Ny § 58 a første
og andre ledd skal lyde:
For arbeidstakere omfattet av § 51 første
ledd bokstav a som er borgere av Estland, Latvia, Litauen, Polen,
Slovakia, Slovenia, Tsjekkia eller Ungarn, er det et vilkår
for oppholdstillatelse at det som hovedregel dreier seg om heltidsarbeid.
Vilkåret gjelder ikke arbeidstakere som har hatt lovlig
opphold i riket som arbeidstaker i minst de tolv forutgående
månedene.
Kongen kan ved forskrift gi regler om
a) at arbeidstakeren må ha oppholdstillatelse
før arbeidet påbegynnes, jf. § 50,
b) adgangen til arbeidsmarkedet som avviker fra § 51
første ledd bokstav a, herunder regler om lønns- og
arbeidsvilkår og dokumentasjon av arbeidsforhold,
c) at oppholdstillatelse og fornyelse av denne gis for inntil
ett år, jf. §§ 54 og 55, og
om
d) tilbakekall av oppholdstillatelse som avviker fra § 56
første ledd.
Andre ledd i proposisjonens forslag til lovvedtak blir
tredje ledd."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt forslag i Innst. S. nr. 149 (2003-2004) jf. St. meld. nr.
19 (2003-2004) som ba Regjeringen om å videreføre
alle gjeldende restriksjoner for arbeidsinnvandrere fra de nye EU-medlemslandene. Disse
medlemmer viser til at de har påpekt ulempene som
følger med fri arbeidsinnvandring fra land som har et helt
annet lønns- og kostnadsnivå enn Norge. Slik arbeidsinnvandring, sammenkoblet
med det liberale familiegjenforeningsregelverket for EU-borgere
og det lave kravet til ansettelsesforhold, kan og vil gi et press
på velferdsordningene. Samtidig er det på det
rene at arbeidsinnvandring og utstrakt bruk av utstasjonerte arbeidere
med et helt annet lønnsnivå enn norske arbeidere,
gir skjeve konkurranseforhold. Disse medlemmer har
derfor vært svært opptatt av å innføre overgangsregler
som sikrer Norge tid til å omforme lovverk slik at ulempene
av arbeidsinnvandringen blir mindre, samtidig som vi kunne fått
noe mer konkret erfaring i hvordan arbeidsinnvandringen fortonet seg
i omfang og karakter.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets
forslag om slike overgangsregler ikke fikk flertall i Stortinget,
men at det finnes rom for de samme handlingene innenfor Regjeringens
lovforslag. På en annen side er Regjeringens forslag også så vide
at de også kan romme en fullstendig liberalisering på linje
med EUs regelverk. Disse medlemmer vil med bakgrunn
i ovennevnte påpeke viktigheten av at Regjeringen ikke
liberaliserer dagens regelverk vesentlig.
Disse medlemmer vil i kraft av at Fremskrittspartiets
forslag ikke har fått flertall, subsidiært, for å verne
velferdsordningene og norske arbeidstagere mot skjev konkurranse,
stemme for de forslag som går lengst i å begrense
arbeidsinnvandringen fra de nye EU-medlemslandene.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Komiteen viser til viktigheten av å unngå sosial
dumping. Komiteen vil be Regjeringen om å komme
tilbake med en redegjørelse i statsbudsjettet for 2005
om foreløpige erfaringer knyttet til sosial dumping som
følge av EU-utvidelsen. Komiteen vil også be
Regjeringen i samme dokument om å redegjøre for
erfaringer knyttet til lov om allmenngjøring av tariffavtaler
basert på de innmeldte saker til tariffnemnden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti er opptatt av å unngå ytterligere
kostnader for næringslivet gjennom unødvendig
byråkrati og rapporteringskrav som følge av tiltak
knyttet til overgangsordninger på arbeidsmarkedet og tiltak
mot sosial dumping knyttet til EU-utvidelsen. Krav fra myndighetene
må utformes deretter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at disse partier høsten 2003 og på nyåret
2004 tok initiativ for å sikre en grundig forberedelse
av eventuelle tiltak på arbeidsmarkedsområdet
for å unngå negative konsekvenser ved utvidelsen
av EØS-avtalen.
Flertallet viser til sine merknader i Innst. S. nr.
149 (2003-2004) om behovet for iverksetting av nødvendige
lov- og forskriftsendringer fra 1. mai 2004 for å hindre
sosial dumping.
Flertallet konstaterer at Regjeringen likevel ikke
i tide har igangsatt nødvendig lovarbeid.
Flertallet mener dette er meget uheldig. Flertallet finner
det derfor påkrevet å gi Regjeringen en frist
til 1. juni 2004 for å fremme en ny sak til Stortinget
med aktuelle lovendringer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har i Innst.
S. nr. 149 (2003-2004) lagt til grunn at Arbeidstilsynet må tilføres
tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av
regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll
med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår
i arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold,
i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel som utvider Arbeidstilsynets fullmakter
til håndheving av regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler
og styrket kontroll med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre
aktuelle vilkår i arbeidsmiljøloven, samt standarder
for bolig- og brakkeforhold, i forbindelse med utstasjonering av
arbeidstakere."
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har i Innst.
S. nr. 149 (2003-2004) lagt til grunn at det må vedtas
en lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og
underentrepriser gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns-
og arbeidsvilkår hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.
Dette flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge fram forslag
til lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og
underentrepriser gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns-
og arbeidsvilkår hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55 C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale."
Dette flertallet har i Innst. S. nr.
149 (2003-2004) lagt til grunn at det må vedtas en lovhjemmel som
gir tillitsvalgte rett til drøfting i forbindelse med beslutninger
om innleie og underentrepriser.
Dette flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge fram forslag
til lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til drøfting
i forbindelse med beslutninger om innleie og underentrepriser."
Dette flertallet har i Innst. S. nr.
149 (2003-2004) lagt til grunn at hovedentreprenør, eller
den som har kontrakt med byggherren, må gjøres
ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og
avgifter, og følger gjeldende lov- og regelverk, og at
byggherrens ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg-
og anleggsplass må innskjerpes.
Dette flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel som sikrer at hovedentreprenør,
eller den som har kontrakt med byggherren, gjøres ansvarlig
for at underentreprenører betaler skatter og avgifter,
og følger gjeldende lov- og regelverk, og at byggherrens
ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg- og
anleggsplass innskjerpes."
Dette flertallet har i Innst. S. nr.
149 (2003-2004) lagt til grunn at erfaringene med liberaliseringen
av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer må evalueres,
og at det må innføres en ordning for kontroll,
godkjenning og registrering av byråer som driver formidling
eller utleie av arbeidskraft i Norge.
Dette flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel om godkjenning, registrering og kontroll
av byråer som driver formidling eller utleie av arbeidskraft
i Norge."
Komiteen forutsetter at UDI, skattemyndighetene
og arbeidsmarkedsmyndighetene fortsetter å intensivere
arbeidet mot sosial dumping og for å sikre at arbeidstagere
og arbeidsgivere innbetaler skatter og avgifter i henhold til gjeldende
regler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at arbeidsgiver i bygge- og anleggsbransjen og
oljevirksomheten innen 14 dager har plikt til å rapportere
til Sentralskattekontoret. Flertallet legger videre
til grunn at rapporteringsplikten bør utvides til å gjelde
alle utenlandske arbeidstakere innen alle bransjer. Flertallet mener etter
en samlet vurdering at det må kunne gjøres unntak
fra en slik allmenn rapporteringsplikt.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge fram forslag
til lovhjemmel som utvider rapporteringsplikten til Sentralskattekontoret
for utlendingssaker til å gjelde alle utenlandske arbeidstakere innen
alle bransjer. Det forutsettes at det kan gjøres unntak
fra rapporteringsplikten."
Flertallet har i Innst. S. nr. 149
(2003-2004) lagt til grunn at tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll
må styrkes ved at det innføres bestemmelser om
at arbeidstakere skal vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør
eller den som har kontrakt med byggherren, skal legge fram mannskapslister
og dokumentasjon av lønnsforhold og utbetalt lønn.
Lignende ordninger må vurderes også i andre bransjer enn
bygge- og anleggsnæringen.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel som gir adgang til å pålegge
arbeidsgiver å sørge for at alle ansatte har identitetskort,
adgang til å pålegge arbeidstakere å vise
identitetskort på forespørsel fra offentlig myndighet,
samt adgang til å pålegge arbeidsgiver, hovedentreprenør
eller den som har kontrakt med en byggherre å kunne legge
fram mannskapslister og dokumentasjon av lønnsforhold og
utbetalt lønn."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at næringsdrivende
og offentlige organer som har gitt noen et oppdrag på kontinentalsokkelen
eller oppdrag på plass for bygge- eller monteringsarbeid
i riket etter ligningsloven § 6 10 nr.
1 3, er pliktig å gi likningsmyndighetene opplysninger
om oppdragsgivere og arbeidstagere knyttet til oppdraget i Norge. Disse
medlemmer vil påpeke at dette gjelder kun for personer
bosatt i utlandet eller selskaper hjemmehørende i utlandet. Disse medlemmer vil
påpeke at det er viktig at skatte- og avgiftsetaten samt
andre myndigheter har et særlig fokus på bygge-
og anleggsbransjen, og konsekvenser av EU-utvidelsen bør
inngå som en del av dette arbeidet. Disse medlemmer vil
videre understreke viktigheten av samarbeid med arbeidstagerorganisasjoner
og arbeidsgivere i bygg- og anleggsbransjen for å unngå sosial
dumping.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at Arbeidstilsynet må overta ansvar for
tilsyn med at vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelser
gitt av UDI følges.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel slik at Arbeidstilsynet overtar ansvar
for å føre tilsyn med at vilkårene for
innvilgelse av arbeidstillatelser gitt av UDI følges."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at dette forslaget vil endre dagens
system og ansvarsfordeling. Forslaget kan bli kostnadskrevende og
byråkratisk ettersom det vil medføre betydelig
dobbeltarbeid mellom Arbeidstilsynet og UDI. Videre vil disse
medlemmer påpeke at forslaget legger få,
om noen, begrensninger på rekkevidden av Arbeidstilsynets
ansvar. Derfor vil dette kunne medføre betydelig dobbeltarbeid
også mellom politiet og Arbeidstilsynet. Disse medlemmer mener
slikt dobbeltarbeid er et uheldig og unødvendig spill av
skattebetalernes penger.
Videre viser disse medlemmer til at forslaget
i tillegg vil være et brudd på det normale forvaltningsprinsippet
om at den statlige etat som gir tillatelser, også har kontrollansvaret.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at Arbeidstilsynet og andre relevante tilsyn skal
gis lovhjemlet fullmakt, samt økte ressurser, til kontroll
og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket,
slik at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår om lønn,
arbeidstid og boforhold blir fulgt.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lovhjemmel som utvider Arbeidstilsynets og andre
relevante tilsyns fullmakter til kontroll og iverksettelse av sanksjoner
overfor virksomheter som bryter regelverket, slik at regelverket,
inklusive vilkår om lønn, arbeidstid og boforhold,
blir fulgt."
Flertallet legger videre til grunn
at virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse
skal anmeldes og at de skal idømmes betydelige bøter
og inndraging av fortjenesten.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge
fram forslag til lov som sikrer at virksomheter som benytter arbeidstakere
uten arbeidstillatelse, skal anmeldes og at de skal idømmes
betydelige bøter og inndraging av fortjenesten."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at Utlendingsloven har hjemmel som
i dag ivaretar forhold hvor arbeidsgiver benytter arbeidstagere
uten arbeidstillatelse. Disse medlemmer mener det
derfor ikke trengs ytterligere lovhjemling av dette forhold. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å håndheve
disse forhold fra myndighetenes side.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har i Innst.
S. nr. 149 (2003-2004) lagt til grunn at ILO-konvensjon 94, som
hjemler at offentlig virksomhet, både i stat og kommune,
kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, skal implementeres i norsk lovgivning
snarest mulig.
Flertallet fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen 1. juni 2004 legge fram forslag
om å implementere ILO-konvensjon nr. 94 i norsk lovgivning."
Flertallet mener at ordningen med regionale verneombud
må utvides til flere bransjer. Flertallet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utvide ordningen med
regionale verneombud til flere bransjer."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter innholdet i proposisjonen og
viser til sine merknader i Innst. S. nr. 149 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
genuint opptatt av å begrense skadevirkningene av ufordelaktig
arbeidsinnvandring. Dette må imidlertid ikke handle om å begrense den
enkelte arbeidstagers rett til å inngå egne private arbeidsavtaler
med arbeidsgiver.
Disse medlemmer vil advare mot tiltak som selv
om de har gode intensjoner, går langt i å sovjetifisere
arbeidslivet gjennom økt makt og myndighet til tillitsvalgte.
Disse medlemmer mener det vil være galt å iverksette
kontrolltiltak mot ulempene av økt arbeidsinnvandring som
har vesentlige negative sideeffekter for hele det norske arbeidsmarkedet. Disse medlemmer understreker
at vi ikke kan iverksette kontrolltiltak i arbeidslivet som utelukkende
skal gjelde EU-borgere fra de nye EU-medlemslandene, og at alle
tiltak som blir vedtatt, vil gjelde overfor norske arbeidstagere
også.
Disse medlemmer mener oppmerksomheten mest av
alt burde rettes mot de utenlandske bedrifter som på selvstendig
grunnlag kommer til landet for å utføre tjenester
og oppdrag, all den tid de ikke vil ha den samme bindingen til norske
avtaler og lovverk som det norske bedrifter har.
Komiteen vil understreke behovet for
bedre samordning av de ulike offentlige aktører involvert
i arbeidet for å bekjempe utviklingen av et useriøst
arbeidsmarked og sosial dumping. Komiteen viser til
at under den åpne høringen i komiteen den 11. februar
2004 ble det gitt uttrykk for at taushetsplikten ble betraktet som
et hinder for effektiv samordning. UDIs praksis ble særskilt
nevnt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine
merknader om velferdsordninger i Innst. S. nr. 149 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti vil uttrykke bekymring for en mulig eksport av
velferdsytelser. Disse medlemmer har imidlertid merket
seg at ytterligere tiltak mot slik eksport ikke trenger vedtas før
selve utvidelsen. Disse medlemmer mener Regjeringen
fra første dag må være på vakt
mot mulig misbruk av velferdsordningene. Det vil være viktig å evaluere
over noe tid før nye tiltak gjøres.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 redegjøre
for erfaringer knyttet til bruk av norske velferdsytelser som følge
av EØS-utvidelsen."
Komiteen viser til at økt
arbeidskraftutveksling mellom Norge og de nye EØS-landene
vil øke behovet for et godt samarbeid mellom skattemyndighetene
i Norge og de nye medlemslandene. Komiteen viser
til den interdepartementale arbeidsgruppens rapport hvor det sies
at det kan være behov for å vurdere i
hvilken grad de eksisterende skatteavtaler er oppdatert i forhold
til den nye situasjonen. Halvparten av avtalene er fra før
1980.
Samtidig ser komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vanskelighetene
med å gjøre eventuelle endringer ettersom dette
er veletablerte bilaterale avtaler mellom Norge og de aktuelle landene. Disse
medlemmer viser til at en eventuell revisjon av avtalene
også må ta hensyn til de nordmenn som arbeider
i de aktuelle landene.
Disse medlemmer viser til at en person bosatt
i utlandet er skattepliktig til Norge for lønnsinntekt
for arbeid utført i Norge og næringsinntekt opptjent
gjennom filial i Norge. Norge har imidlertid skatteavtale med samtlige
av de nye EØS-landene, og Norge må da i tillegg
være tillagt beskatningsrett etter skatteavtalen. For personer
som etter skatteavtale ikke er bosatt i Norge, gjelder som hovedregel
at de vil være skattepliktige til Norge for lønn
for arbeid som utføres i Norge. Utbetales lønnen
imidlertid av en utenlandsk arbeidsgiver som ikke har fast driftssted
(filial) i Norge, kan Norge imidlertid bare skattlegge lønnsinntekten
dersom personen i løpet av en 12 månedersperiode
oppholder seg mer enn 183 dager i Norge. For enkelte stater kan
kravet være at oppholdet i Norge må overstige
183 dager i hvert kalenderår (f.eks. Polen). Selv
om lønnen utbetales av utenlandsk arbeidsgiver uten fast
driftssted i Norge, vil lønnen likevel være skattepliktig
til Norge dersom arbeidstakeren anses som "utleid" til norsk bruker. Disse
medlemmer viser til at dette innebærer at en utsendt
arbeidstaker som jobber for et utenlandsk firma (som ikke har filial
i Norge) med oppdrag i Norge, og ikke er utleid til norsk bedrift,
ikke skal betale skatt i Norge dersom oppholdet er under 6 måneder.
Norge har i dag et etablert samarbeid med Estland, Latvia, Litauen
og Polen gjennom Østersjøsamarbeidet. Skattedirektoratet
vil følge opp dette samarbeidet ved å inngå samarbeidsavtaler
om utveksling av opplysninger og simultankontroll med disse statene.
For en stor del av de utenlandske skattyterne må skatteinnkrevingen
skje ved innkrevingsbistand fra andre stater. En effektiv innkreving
av norske skattekrav i utlandet forutsetter at skatteavtalene inneholder
en bestemmelse om bistand til innkreving, eller at slik bistand
kan ytes innen rammen av Europarådet/OECD-konvensjonen
om gjensidig bistand. I dag er det bare Polen og de tre baltiske
stater som har avtaler om bistand til innfordring. Det er derfor ønskelig
at det tas initiativ overfor de mest aktuelle av de øvrige statene
med henblikk på å få inn slike bestemmelser i
skatteavtalene. Disse medlemmer er imidlertid klar
over at ikke alle stater har mulighet for å innta en slik
bestemmelse i sine skatteavtaler. Disse medlemmer mener
etatens kompetanse når det gjelder utenlandsinnkreving
bør vurderes økt i denne sammenheng.