Til Odelstinget
Departementet fremmer i proposisjonen forslag om at Kongen som
en prøveordning kan bestemme at det kan etableres lokaler
for injeksjon av narkotika ("sprøyteromsordning"). Lovens
formål er å gjøre det mulig å gjennomføre
en tidsbegrenset prøveordning med sprøyterom i
tråd med Stortingets vedtak, og å få erfaringsgrunnlag
til å vurdere effekten av sprøyterom. Ordningen
skal gi tungt belastede narkotikamisbrukere skjermede og rene omgivelser
for å sette sprøyter under oppsyn av kvalifisert
personell. Forslaget har flere formål, og er først
og fremst ment å bidra til å gi de tyngste rusmiddelmisbrukerne
en opplevelse av økt verdighet samt bidra til å etablere kontakt
mellom misbrukerne og hjelpeapparatet. Et annet formål
vil være å bidra til å forebygge infeksjoner
og smitte. Gjennom en prøveordning vil det også være
aktuelt å undersøke hvorvidt sprøyterom
kan bidra til å redusere antallet overdoser som følge
av sprøytemisbruk.
Departementet går inn for at bruk av en brukerdose narkotika
i et godkjent sprøyterom skal være straffri. Som
en konsekvens av dette må også besittelse av en
brukerdose narkotika i sprøyterommet eller tilstøtende
venterom eller samtalerom, være straffri. Brukeren har
etter forslaget et absolutt krav på straffrihet når
lovens vilkår er oppfylt, dvs. når vedkommende
har lovlig adgang til sprøyteromslokalene. Det dreier seg
imidlertid om en såkalt unnskyldningsgrunn; ikke en rettmessighetsgrunn.
Det innebærer at besittelsen og bruken av en brukerdose narkotika
i prinsippet er ulovlig også i sprøyteromslokalene,
men at straffeforfølgning ikke kan iverksettes overfor
brukeren. Besittelse og bruk av narkotika utenfor sprøyteromslokalene
skal fortsatt være gjenstand for strafforfølgning.
Målgruppen for ordningen er tungt belastede heroinmisbrukere
som er over 18 år og som ikke er inntatt i legemiddelassistert
rehabiliteringstiltak (LAR).
Ordningen med sprøyterom skal etter forslaget være
en treårig prøveordning som skal evalueres innen
perioden er over.
Regjeringen Stoltenberg vedtok høsten 2001 å ville
godkjenne et begrenset antall forsøk med sprøyterom
for narkomane dersom enkelte kommuner ønsket dette, og
sendte spørsmålet på høring.
Etter regjeringsskiftet i oktober 2001 fattet Stortinget vedtak om å følge
opp regjeringen Stoltenbergs positive holdning til sprøyterom.
Flertallet av høringsinstansene stilte seg negative til
etablering av sprøyterom, slik dette var beskrevet i høringsnotatet.
Riksadvokaten påpekte at flere rettslige og påtalemessige
problemstillinger måtte avklares, før man eventuelt
kunne gjennomføre forsøk med sprøyterom.
Regjeringen ga i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 derfor uttrykk
for at den ikke ville gå inn for å godkjenne forsøk
med sprøyterom.
Med utgangspunkt i finanskomiteens behandling av saken, fattet
Stortinget vedtak om å be Regjeringen om å legge
til rette for forsøk med sprøyterom.
Sosialdepartementet, Helsedepartementet og Justisdepartementet
sendte i desember 2003 på høring et notat med
forslag til en særlov om forsøksordning med lokaler
for intravenøs bruk av narkotika ("sprøyterom"),
samt forslag til forskrift om gjennomføring av forsøksordningen.
Som en kort beskrivelse av høringsinstansenes syn på forslaget,
kan det sies at et flertall støtter eller uttaler seg ikke
prinsipielt imot etablering av en prøveordning med sprøyterom.
Men flere høringsinstanser er prinsipielt imot en slik
ordning. Flere instanser har innvendinger mot forslaget ut fra en
overbevisning om at sprøyteromsordningen ikke vil være
egnet til å oppfylle de uttalte formålene. Av
disse instansene peker også flere på viktigheten av å styrke
andre tiltak, særlig lavterskel helsetiltak, for å ivareta
de aktuelle formålene.
Straffeloven setter forbud mot ulovlig tilvirking, innførsel,
utførsel, erverv, oppbevaring, sending eller overdragelse
av stoff som etter regler med hjemmel i lov er å anse som
narkotika. Besittelse og bruk av narkotika er ikke regulert av straffeloven,
men er straffbart etter legemiddelloven. Justisdepartementet har
tidligere vurdert om etablering av sprøyterom fra myndighetenes
side må anses som straffbar medvirkning til brudd på legemiddelloven.
Departementet konkluderte med at den alminnelige rettsstridsreservasjonen
tilsier at legemiddelloven på dette punkt må tolkes
innskrenkende. Det ble vist til at selv om det i utgangspunktet
ikke er tvilsomt at det å stille lokaler til rådighet
for straffbar virksomhet etter omstendighetene vil kunne anses som
straffbar fysisk eller psykisk medvirkning, må legemiddelloven
leses med forbehold for unntakssituasjoner som det ikke har vært
meningen å ramme med straff. Etablering av sprøyterom
var etter departementets syn et slikt tilfelle. For at brukerens
besittelse og bruk av narkotika i sprøyteromslokalene skal
anses straffri, er det imidlertid nødvendig med lovendring.
Det folkerettslige utgangspunkt for vurderingen av en ordning
med sprøyterom, må tas i FN-konvensjonene om narkotika
som Norge er part i. Her skal det kort nevnes at FN-konvensjonen
fra 1961 oppstiller en forpliktelse for partene til å ta
slike lovmessige og administrative forholdsregler som er nødvendige for å begrense
bruk og besittelse av narkotika utelukkende til medisinske og vitenskapelige
formål. I konvensjonen heter det at statene ikke skal tillate
besittelse av narkotika uten ved hjemmel i lov. Det oppstilles krav
om at bl.a. forsettlig besittelse av narkotika gjøres straffbart.
Bruk er ikke nevnt i denne forbindelse.
Enkelte av høringsinstansene som er kritiske til opprettelse
av sprøyterom, går nærmere inn på Norges
forhold til narkotikakonvensjonene. Politiets Fellesforbund viser
for eksempel til at narkotikakonvensjonene stiller krav til medlemsstatene
om å hindre ulovlig handel med narkotika, begrense bruken
av ulovlige narkotiske midler og gjøre besittelse av narkotika
til personlig bruk straffbart. I uttalelsen blir det videre vist
til at det bør tillegges vesentlig vekt at andre nordiske
land ikke har opprettet, eller ønsker å opprette,
sprøyterom. Det pekes på at Norge ikke må bli
et foregangsland i legaliseringen av narkotikamisbruk. Etter departementets
oppfatning lar det seg imidlertid vanskelig gjøre å ta
stilling til om sprøyteromsordningen er forenlig med narkotikakonvensjonene,
uten å se hen til ordningens nærmere utforming.
Sammenlignet med flere av sprøyterommene som er i drift
i utlandet, vil modellen som legges til grunn i forslaget være
restriktiv. Dette gjelder både i forhold til målgruppen,
i forhold til den strafferettslige vurderingen, i forhold til type
og mengde narkotika som straffritt kan benyttes i sprøyterommet
og til dels også i forhold til kravet om samlokalisering
med lavterskel helsetiltak. Dessuten er sprøyteromsordningen
som her foreslås en tidsbegrenset prøveordning
som skal evalueres for å vurdere virkningene av sprøyterom.
I kapittel 4 i proposisjonen omtales sprøyterom i andre
land.
I høringsnotatet går det frem at sprøyterommet
er ment å være et alternativ til å injisere
på gater og i portrom. Et sprøyterom skal tilby
et avskjermet miljø der brukerne i rolige omgivelser og
uten direkte innsyn fra andre, kan sette sine sprøyter.
Hensikten er å kunne bidra til å bedre rusmiddelmisbrukerens
livssituasjon og opplevelse av verdighet. En sprøyteromsordning
har flere målsettinger og må ses i et skadereduserende
perspektiv. Etablering av kontakt mellom misbruker og hjelpeapparatet,
forebygging av infeksjoner og smitte samt reduksjon av overdoser
er anført som viktige målsettinger.
Et flertall av høringsinstansene gir uttrykk for at de
støtter eller stiller seg positive til en sprøyteromsordning.
Disse instansene viser i stor grad til departementenes uttalte formål
i høringsnotatet, selv om flere av dem uttrykker skepsis
med hensyn til om alle formålene vil kunne oppnås.
Dette gjelder spesielt formålet om reduksjon i overdoser.
Et mindretall av høringsinstansene går derimot
uttrykkelig imot forslaget om å etablere sprøyterom.
De fleste av disse instansene finner det avgjørende at
det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på at sprøyterom
har positiv effekt.
Departementene går inn for at brukerne må være tungt
belastede heroinmisbrukere for å få adgang til sprøyterommet.
Departementene legger vekt på at det uansett må skje
en form for siling i prøveperioden, om ikke annet av kapasitetshensyn.
For å være i best mulig samsvar med konvensjonsforpliktelsene er
det viktig å regulere ordningen slik at nyrekruttering
unngås og at brukere som er på vei ut av sitt
misbruk, ikke blir "tunge". Dette taler for å begrense
ordningen til å gjelde de tyngste misbrukerne. Uansett vil
målgruppen evalueres etter prøveperiodens utløp. Departementene
går inn for en 18-årsgrense og viser til den oppslutningen
18-årsgrensen har fått under høringen.
Departementene ser det som meget viktig å møte det
store behovet for helsehjelp som tunge rusmiddelmisbrukere har.
Departementene mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig å gjøre
dette ved å tilby helsetjenester i selve sprøyteromsordningen.
Et sprøyterom vil ikke være et egnet sted eller
et egnet tiltak for individuell behandling av rusmiddelmisbrukeres
helseproblemer. Formålet om å bidra til å forebygge
infeksjoner og smitte skal etter departementenes vurdering søkes
ivaretatt ved at brukerne gis tilbud om å sette sine sprøyter
i et hygienisk miljø, med tilgang til rent brukerutstyr
og innsamling av brukt utstyr og ved at det gis generell informasjon
og veiledning om hygiene, smittevern og injeksjonsteknikk. Det skal
etter departementenes syn ikke være en oppgave for personalet å gi
konkret, individuell rådgivning til den enkelte bruker
i forbindelse med selve injiseringen, for eksempel å finne
forsvarlig injeksjonssted. Den informasjon og veiledning som bør gis,
bør etter departementenes vurdering være av generell
karakter. Det vil derfor ikke kreves helsefaglig kompetanse for å gi
denne type informasjon og veiledning.
På bakgrunn av høringen, og for å sikre
den nødvendige nærhet og tilknytning til eksisterende
helsetiltak, går departementene imidlertid inn for å skjerpe kravet
i forskriften slik at det stilles et krav om at sprøyteromsordningen
skal samlokaliseres med lavterskel helsetjeneste.
Når det gjelder håndtering av akutte overdosesituasjoner,
mener departementene at dette kan ivaretas tilstrekkelig ved at
personalet i sprøyterommet gis spesiell opplæring
og trening i håndtering av slike situasjoner, ved at personalet
tilkaller den ordinære ambulansetjenesten dersom det er
behov for det, og ved at helsepersonell i helsetiltaket som er samlokalisert
med sprøyteromsordningen også kan tilkalles ved
behov.
På bakgrunn av høringen og med den begrunnelsen
som er anført i høringsnotatet, fremmer departementet
forslag om at besittelse og bruk av narkotika i sprøyteromslokalene
blir gjort straffri.
I valget mellom en unnskyldningsgrunn og en rettmessighetsgrunn
fastholder departementet sitt standpunkt om at straffrihetsregelen
bør være en unnskyldningsgrunn. Departementet
legger spesielt vekt på at en regel om at besittelsen og
bruken fortsatt er ulovlig selv om den er fritatt for straff, vil
ha en signaleffekt. En slik regulering er også best i samsvar med
konvensjonsforpliktelsene.
Departementene gikk i høringsnotatet inn for at bare én
brukerdose heroin straffritt kan besittes og brukes i sprøyterommet.
Medvirkning til bruk (bistand i forbindelse med sprøytesetting)
fra andre brukere eller personalet, var etter forslaget ikke omfattet av
straffriheten. Departementet fastholder avgrensningen av straffriheten
til å gjelde én brukerdose. Departementet ser
imidlertid behovet for at "en brukerdose" presiseres nærmere
i motivene, og tar utgangspunkt i at vurderingen av hva som skal
utgjøre en brukerdose ikke kan ses uavhengig av målgruppen for
sprøyterommet. I høringsnotatet gikk departementene
inn for at bruk bare skal være straffritt i rommet som
er innredet for bruk av narkotika (injisering). Besittelsen av brukerdosen
burde derimot også være straffri i venterommet
og samtalerommet.
Høringsrunden har bidratt til å underbygge
departementets tvil med hensyn til om en frisone utenfor sprøyteromslokalene
er nødvendig og hensiktsmessig. Det som kunne tale for
en slik frisone, er ønsket om å hindre at brukerne
av sprøyterommet regelmessig blir "tatt" på vei
til eller fra lokalene. En slik konsekvens vil kunne motvirke intensjonen
med ordningen. På den annen side ser departementet håndhevingsproblemer
og risiko for straffbare handlinger i tilknytning til en frisone.
Departementet vil imidlertid understreke at en eventuell straffri
sone utenfor sprøyteromslokalene ikke vil rekke lenger
enn straffriheten innenfor. På bakgrunn av innvendingene
under høringen, og spesielt uttalelsen fra riksadvokaten,
har departementet likevel kommet til at det ikke er behov for å gi
hjemmel for frisone i prøveperioden. Dersom ordningen blir
permanent, vil evalueringen kunne si noe om det er behov for at
straffriheten utvides til et nærmere avgrenset område
utenfor sprøyteromslokalene.
Departementet fastholder etter høringen beskrivelsen
i høringsnotatet om politiets kompetanse til å aksjonere
i sprøyteromslokalene. For de tilfeller av besittelse og
bruk i sprøyteromslokalene som faller innenfor straffrihetsbestemmelsen,
er vilkårene for å benytte tvangsmidler mot brukeren
i utgangspunktet ikke oppfylt. Har politiet skjellig grunn til mistanke om
straffbare handlinger som faller utenfor straffrihetsregelen, har
de adgang til å aksjonere etter alminnelige straffeprosessuelle
regler.
Departementet fastholder at personalet ikke skal ha plikt til å gripe
inn i forhold til straffbare handlinger som måtte finne
sted i sprøyteromslokalene i større grad enn det
som følger av alminnelige regler.
I høringsnotatet foreslo departementene en bestemmelse
om at kommunen kan behandle personopplysninger i den grad det er
nødvendig for å oppfylle formålet med
sprøyteromsordningen. I forbindelse med adgangsreguleringen
må brukerne avgi opplysninger som vil være å anse
som sensitive etter personopplysningsloven. Opplysningene skal etter forslaget
kunne registreres og brukes for å sikre en forsvarlig adgangsregulering,
kjennskap til brukerens identitet i en eventuell nødsituasjon
og en mulighet for å evaluere ordningen.
Departementet fastholder etter høringsrunden at samtykke
til registrering og etterfølgende evaluering ikke er en
praktisk løsning. Skal man forsikre seg om at brukeren
gir en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring om
at han godtar behandling av opplysninger om seg selv, vil dette
bidra til å gjøre adgangskontrollen unødvendig
omstendelig. Departementet legger særlig vekt på høringsinstansenes
syn om at adgangsreguleringen ikke må bli for byråkratisk
og tidkrevende. Departementet vil likevel understreke betydningen
av at brukerne blir gjort oppmerksom på at det skjer en
registrering med etterfølgende evaluering, og at registreringen
som finner sted, er så restriktiv som mulig. På denne
bakgrunn ble det foreslått at bare navn og kjønn
kan registreres. Departementet fastholder etter dette at samtykke
til registrering ikke vil være en hensiktsmessig ordning.
Dersom politiet har mistanke om straffbar besittelse og bruk
av narkotika, utenfor eller innenfor sprøyterommet, har
det full adgang til å forfølge forholdet nærmere.
Spørsmålet er om politiet i forhold til mistanke
om straffbar besittelse og bruk i sprøyterommet, skal ha
tilgang til den informasjon som ligger i sprøyteromsregisteret.
Departementet har vært i tvil om politiet bør
gis en begrenset kontrolladgang, men støtter seg til flertallet
i høringen. Formålet med politiets kontrolladgang
er å sikre en forsvarlig drift og hindre straffbare handlinger
i sprøyteromslokalene.
Det vil ikke være kostnader for staten forbundet med
etablering og drift av sprøyterommet, bortsett fra kostnader
ved evaluering av ordningen innen prøveperiodens utløp.
I Sosialdepartementets budsjett er det avsatt midler til evaluering
av prøveordningen.
Kostnadene for den enkelte kommune vil relatere seg til investeringskostnader/leie
av lokaler og drift. Disse utgiftene må kommunen beregne
og ta med i sin vurdering av om den ønsker status som prøvekommune.
Det kan ikke utelukkes at kravet om samlokalisering med lavterskel
helsetiltak, kan føre til økte kostnader for kommunen.
På den annen side kan samlokalisering også være
kostnadsbesparende.
Departementet vil understreke at sprøyteromsordningen
er en frivillig ordning som naturlig ligger under kommunene. Utgiftene
forbundet med etablering og drift av en slik ordning, må inngå som
del av kommunens vurdering av om den ønsker å søke
om å bli godkjent prøvekommune. Kostnadene ved
gjennomføring av tilsyn med ordningen i prøveperioden, skal
dekkes innenfor fylkesmannens budsjettrammer.
Eventuelle merarbeid og ressursbehov for politiet under gjennomføringen
av forsøk med sprøyterom, antas å kunne
dekkes innenfor ordinært budsjett.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) samt vedlagte brev til komiteen fra justisministeren av 10. juni 2004.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at alle, også slitne rusavhengige, har krav på et verdig liv. Flertallet ser sprøyterom først og fremst som en mulighet for tungt belastede rusavhengige til å oppnå større verdighet. Opplevelsen av verdighet vil være subjektiv og dermed vanskelig å evaluere, men flertallet vil likevel framheve som viktig at de rusavhengige i og med dette tiltaket skal kunne slippe å injisere rusmidler i det offentlige rom, foran andre menneskers øyne, gjerne under stress og under uhygieniske forhold. Slik sett vil et av formålene bli oppnådd allerede ved etableringen av tiltaket. Opprettelsen av en forsøksordning med sprøyterom for injiserende rusmisbrukere vil også kunne ha gode helsegevinster for brukerne, og bidra til å styrke kontakten mellom det offentlige hjelpeapparat og den enkelte bruker. I hvor stor grad en vil lykkes med å nå målsettinger om bedret livskvalitet og skadereduksjon, vil imidlertid avhenge av hvordan ordningen organiseres mht. adgangskriterier, generell tilgjengelighet, bruk og bemanning.
Flertallet viser til at Lisboa-baserte European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA), en av 15 desentraliserte EU-kontorer, i 2002-2003 foretok en undersøkelse av sprøyterom som konkluderte med at sprøyterommene når den gruppen sprøyterommene var ment å skulle nå, nemlig slitne rusavhengige med ulike helseproblemer og sosiale problemer. Sprøyterommene tilbyr hygieniske omgivelser og de minsker sannsynligheten for smitte av infeksjonssykdommer, i alle fall for regelmessige brukere. De bidrar til en nedgang i risikoatferd blant brukerne og øker tilgangen til helse-, velferds- og rusbehandlingstiltak for spesifikke grupper av rusavhengige som ellers er vanskelige å nå. De sørger for umiddelbar hjelp ved overdoser, og kan bidra til reduksjon i overdosesdødsfall. Selv for denne vanskelige gruppa har sprøyterommene bidratt til bedret helse, tilgang til rådgivning og andre terapeutiske muligheter, og de har henvist mange videre til helsetjenester og i noen tilfeller til rusbehandling. Alt dette ifølge rapporten fra EMCDDA, som er gjengitt på http://www.emcdda.eu.int/about/index.shtml. Flertallet vil likevel påpeke viktigheten av at sprøyterommene aldri må bli en erstatning for rusbehandlingstiltak eller andre lavterskeltiltak, og dessuten at alle aktører må samarbeide for å oppnå målene som settes for opprettelsen av disse rommene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener videre at sprøyterommene ikke må komme i stedet for rusforebyggende arbeid og en restriktiv rusmiddelpolitikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at sprøyterommene er ment å være lavterskeltilbud og at det derfor er viktig å gjøre ordningen minst mulig byråkratisk og å begrense adgangskriteriene til et minimum. Flertallet vil foreslå at adgangskriteriene knytter seg til en 18 års aldersgrense, samt at målgruppen defineres som tungt belastede rusavhengige, uten å definere dette eksakt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det vil være meget uheldig å avgrense målgruppen til de som injiserer heroin. De aller fleste er blandingsmisbrukere, og disse medlemmer kan uansett ikke se at det er forskjell på injiserende brukeres behov for tilgang til sprøyterom ut fra hva slags type narkotikum de injiserer. Videre deler disse medlemmer Pro Sentrets og Kirkens Bymisjons oppfatning av at døra til sprøyterommet må være åpen for den som selv definerer seg som en "tungt belastet rusavhengig", noe som er en tøff merkelapp å plassere på seg selv.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, tror at dette i seg selv vil virke begrensende på hvem som vil benytte seg av tilbudet, samtidig som personalet må kunne utvise en viss grad av skjønn. Flertallet mener at den enkelte bruker bør kunne ta med seg den mengde stoff vedkommende selv forventer å benytte under besøket. Videre bør det etter flertallets mening ikke være sprøyteromspersonalets ansvar å sjekke om brukerne av sprøyterommet er deltakere i legemiddelassistert rehabiliteringstiltak (LAR), og flertallet vil foreslå at dette kriteriet utgår uten derved å svekke kriteriene for deltagelsen i LAR.
Flertallet er også uenig i departementets vidtfavnende forslag til registreringsordning. Registrering av brukerne må kun ha til formål å lette forskernes evalueringsarbeid, hvor det også kan være aktuelt med sammenlikninger med andre lavterskeltiltak med noenlunde samme målgruppe.
Flertallet mener det er avgjørende for oppnåelsen av målene som ligger til grunn for vedtaket om opprettelsen av sprøyterom at disse er bemannet med helsefaglig personell, i tillegg til sosialfaglig personell. Flertallet forutsetter derfor at Regjeringen ivaretar dette og sørger for at sprøyterom, der det blir etablert, bemannes med både helse- og sosialfaglig personell. Sprøyterommets brukere vil være en sammensatt gruppe, og for noen av dem vil sprøyterommets personale være de eneste ikke-rusede menneskene de er i kontakt med. Dette gjør sprøyterommet til en viktig arena for helseforebygging og helsehjelp. Flertallet viser til at det i tillegg til økt verdighet for de rusavhengige er et viktig mål å sørge for at sprøyterommene sikrer økt tilgang til helsetjenester og på den måten oppnår økt helsemessig trygghet. Flertallet er uenig med departementet som på side 24 skriver følgende:
"Et sprøyterom vil ikke være et egnet sted eller et egnet tiltak for individuell behandling av rusmiddelmisbrukeres helseproblemer".
Videre står det:
"Det skal etter departementets syn ikke være en oppgave for personalet å gi konkret, individuell rådgivning til den enkelte bruker i forbindelse med selve injiseringen, for eksempel å finne forsvarlig injeksjonssted."
Flertallet er av den motsatte oppfatning. Det er nettopp et viktig mål at rusavhengige kan få individuell behandling for helseproblemer og at de kan få konkret, individuell rådgivning - også i forbindelse med selve injiseringen. Sprøyterommene skal bidra til bedret helse for brukerne, og dette kan best gjøres gjennom tilstedeværelse av kvalifisert personale som gjennom veiledning og råd kan forsøke å hindre absesser, infeksjoner, smitte og andre helsefarer, samt oppdage, og kanskje også forhindre, mulige overdoser. I tillegg vil det kunne være aktuelt at personalet henviser videre til andre helseinstanser. Flertallet anser det derfor som meget viktig at sprøyterommene også er bemannet med helsefaglig personell, siden alt dette krever høy helsefaglig kompetanse.
Flertallet vil understreke viktigheten av at brukerne av sprøyterommene tas med på råd i hele prosessen med etablering, utforming og evaluering av sprøyteromstiltaket. Respekt for brukerne gjennom tro på deres evne til å delta og til å ta ansvar øker muligheten for at tiltaket blir vellykket. Mennesker som møtes med respekt og et positivt menneskesyn viser seg oftere enn motsatt å være tilliten verdig. Dette gjelder også for slitne rusavhengige mennesker. Dessuten er det et viktig poeng at disse menneskene mest sannsynlig vil gjøre mye for at dette tiltaket vil bli vellykket. Flertallet er enig med departementet når de på side 31 skriver følgende:
"Departementet vil tro at brukerne vil være tilbakeholdne med handlinger som vil skade tiltaket og dermed også dem selv."
Flertallet er enig med departementet i at personalet ikke skal bistå ved injiseringen av rusmidler, både av etiske grunner og av forsvarlighetshensyn. Flertallet er imidlertid ikke enig i at brukere ikke skal ha lov til å hjelpe hverandre med selve injiseringen. Flertallet vil vise til departementets begrunnelse for dette på side 32:
"En slik grense vil dessuten hindre uro og avverge risikoen for "kjøp" av bistand i form av omsetning av narkotika."
Flertallet er opptatt av at sprøyterommet må framstå som attraktivt for brukerne, også utover å tilby skjerming, ro og god belysning. Venteværelset må være et hyggelig sted, og det må etableres et samtalerom i forbindelse med sprøyterommet, som brukerne kan oppsøke etter at de har satt sprøyte. Flertallet legger vekt på at lokalene skal invitere til samvær og samtaler både mellom brukere og mellom brukere og ansatte ved sprøyterommet. Sprøyterommet må videre være tilgjengelig for brukerne i den tiden av døgnet de har behov for det. Åpningstid fra 07.00 til midnatt vil være i tråd med dette.
Flertallet viser til at ordningen med sprøyterom skal evalueres etter at forsøksperioden er over. Flertallet vil understreke at evalueringen må gjøres av uavhengige forskningsinstitusjoner.
For å sikre at trang kommuneøkonomi ikke er til hinder for etablering av forsøksordningen mener flertallet at etableringen av sprøyterom må delfinansieres av staten.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om delfinansiering av sprøyterom i forbindelse med statsbudsjettet for 2005, der den statlige andelen minst tilsvarer halvparten av kostnadene for etablering og drift av sprøyterom."
Stortinget ber Regjeringen om å bli orientert på egnet måte om forskrift om sprøyterom før de trer i kraft.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at nødvendige lovendringer og forskrifter kommer på plass slik at sprøyterommene kan tas i bruk fra 1. januar 2005.”
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forsøksordningen som nå skal gjennomføres, kun skal rettes mot de tunge heroinmisbrukerne. Selv om dette skal være et tilbud rettet mot rene heroinmisbrukere, ser en problemet rundt blandingsmisbruk. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for en praktisk tilnærming slik at et eventuelt blandingsmisbruk ikke fører til at en bruker automatisk faller ut av tiltaket. Disse medlemmer vil likevel påpeke at ordningen ikke må uthules slik at man åpner for nye brukergrupper.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets vedtak nr. 642 av 20. juni 2003 der Regjeringen ble bedt om å foreslå lovendringer som legger til rette for forsøk med sprøyterom. Høyre og Kristelig Folkeparti støttet ikke dette vedtaket. Disse medlemmer vil heller ikke denne gang støtte forslaget om en prøveordning med sprøyterom.
Disse medlemmer mener at et godt utbygd lavterskeltilbud, samt behandlingsprogram, er de viktigste tiltak for å sikre misbrukere et verdig liv og mulighet til å komme ut av rusmisbruk. Disse medlemmer mener at sprøyterom ikke er et egnet virkemiddel for å redusere narkotikaforbruket og bedre helsetilstand til rusmiddelavhengige.
Etter disse medlemmers syn må hovedstrategien være å tilby behandling som kan føre til rusfrihet og å tilby lavterskel helsetilbud som har som hovedmål å redusere skadevirkninger ved rusmisbruk. Sprøyteromsordningen vil etter disse medlemmers syn ikke være et målrettet tiltak for å bedre helsetilstanden hos rusmisbrukere, men tvert imot kunne være med å opprettholde rusmisbruket.
Disse medlemmer viser til flertallets henvisning til EMCDDAs rapport om sprøyterom (2004). Flertallet hevder, med rapporten som kilde, at sprøyterom har bidratt til bedre helse for brukerne. Disse medlemmer ser også at det kan påvises en reduksjon av infeksjonshyppigheten som en følge av hygieniske omgivelser og veiledning i injeksjonspraksis, men rapporten påviser etter disse medlemmers kunnskap ikke noen tydelig effekt på sykelighet og dødelighet blant brukerne av sprøyterom. Helseeffektene er særlig vanskelige å måle, og det fremgår av rapporten. Disse medlemmer mener at det kan heller ikke påvises at nedgang i overdosedødsfall er en følge av sprøyterom. Disse medlemmer viser til at reduksjon i overdosedødsfall var en tendens før de første sprøyterommene ble etablert. Disse medlemmer har også merket seg at det er store metodeproblemer forbundet med forskning på området. Sprøyterom virker i sammenheng med andre lavterskeltiltak og det er svært vanskelig å isolere effekten av sprøyterommet alene.
Disse medlemmer viser til at flertallet er kritisk til at det bare skal kunne injiseres heroin i sprøyterommet. Dersom det åpnes for andre narkotiske stoffer eller blandingsbruk, vil det etter disse medlemmers syn kunne bli problematisk å sikre bruken av sprøyterommet for den målgruppen forslaget tar sikte på. Dersom en prøveordning innføres, er det etter disse medlemmers syn viktig å motvirke at andre brukere enn de mest utslåtte narkomane blir brukere av sprøyterommet.
Disse medlemmer vil også trekke frem at dersom det åpnes for bruk av flere typer narkotiske stoffer i sprøyterom, så vil dette representere en større helserisiko for brukerne. Dette fremgår for øvrig også av EMCDDAs rapport. Disse medlemmer er kjent med at de fleste blandingsmisbrukerne bruker heroin i kombinasjon med andre stoffer. Disse misbrukerne vil ikke bli utelukket fra sprøyterom i henhold til Regjeringens forslag, det er blandingsmisbruket som utelukkes.
At dette er et forsøk som skal evalueres, er for disse medlemmer også et viktig argument for i første omgang å begrense bruken til heroin alene.
Disse medlemmer viser til at en brukerdose praktiseres også i sprøyterommene i Frankfurt uten at det rapporteres om kontrollproblemer der. Lovlig besittelse av mer enn én brukerdose vil etter disse medlemmers syn kunne legge til rette for salg.
Dersom prøveordningen innføres, er disse medlemmer enig i at pasienter i et LAR-tiltak skal utelukkes. Disse medlemmer viser til at dette praktiseres ulikt i sprøyterom i Europa. I Tyskland utelukker de fleste sprøyterom dem som bruker metadon, og disse medlemmer mener det er ulogisk å åpne sprøyterommet for dem som tilbys LAR og som ikke skal ha et sidemisbruk. Disse medlemmer viser til at sidemisbruk etter LAR-reglementet kan føre til eksklusjon fra LAR. Hvis det skal aksepteres av det offentlige at en person benytter begge ordningene, så vil sprøyteromsordningen etter disse medlemmers syn kunne sies å virke ødeleggende på et behandlingsopplegg.
Disse medlemmer mener at flertallets merknad om adgangsreguleringen trolig beror på en misforståelse. Disse medlemmer viser til at det ikke er lagt opp til "en større prosess der den rusavhengige må søke om adgang". Opplysning om navn i forbindelse med 1. gangs bruk og registrering, skulle etter disse medlemmers syn ikke representere et hinder som utelukker deler av målgruppen.
Disse medlemmer mener det er en svakhet at flertallet i sine merknader ikke berører forholdet til internasjonale narkotikakonvensjoner. Etter disse medlemmers syn strider flertallets utvidede sprøyteromsforslag mot FNs narkotikakonvensjoner. Det er bemerkelsesverdig at flertallet foreslår mer liberale ordninger, uten å berøre forholdet til våre internasjonale konvensjonsforpliktelser på narkotikaområdet.
Disse medlemmer støtter ikke forslaget om bemanning av sosial- og helsefaglig personell, og viser til Høyre og Kristelig Folkepartis respektive merknader i Innst. S. nr. 244 (2003-2004), (Dokument nr. 8:18 (2003-2004).
Komiteens utkast til innstilling ble 3. juni 2004 oversendt sosialkomiteen til uttalelse. Sosialkomiteen avga i brev av 8. juni 2004 følgende uttalelse:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flertallet i sosialkomiteen, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, i en flertallsmerknad til Dokument nr. 8:18 (2003-2004) vedrørende helsebemanning ved sprøyterom uttaler følgende:
"Flertallet viser i denne sammenheng til at det i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) foreslås at lederen av sprøyterommet skal ha relevant utdanning som minst tilsvarer høyskolenivå. Flertallet kan ikke si seg enig i dette. På bakgrunn av det faktum at spøyterommet er et helsetilbud, bør lederen av sprøyteromsordningen ha relevant helsefaglig utdanning minst på høyskolenivå. Flertallet vil mene at hvis lederen av sprøyterommet har helsefaglig bakgrunn, vil også lederen måtte ta ansvar for den daglige bemanning i sprøyterommet ut fra helsefaglig vurderinger og være ansvarlig for den kompetanse som kreves av ikke-medisinsk personell under den daglige drift av sprøyterommet."
"
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til sine merknader i innstillingen til Dokument nr. 8:18 (2003-2004) der det vises til brev av 3. juni 2004 fra justisministeren til Stortingets justiskomité, som svar på justiskomiteens brev av 27. mai 2004. Justisministeren viser i brevet til innhentet uttalelse fra Helsedepartementet, som peker på en rekke konsekvenser av å anse sprøyterom som en helsetjeneste.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil innledningsvis bemerke at Senterpartiet ikke er representert i Stortingets justiskomité. Med dette som bakgrunn viser dette medlem til at Senterpartiet støtter justiskomiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen til Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) ved at man ikke vil stemme for forslaget om en prøveordning med sprøyterom. Dette medlem viser videre til sin merknad og merknader sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen til Dokument. nr. 8:18 (2003-2004) der det bl.a. vises til brev av 3. juni 2004 fra justisministeren til Stortingets justiskomité, som svar på justiskomiteens brev av 27. mai 2004. Justisministeren viser i brevet til innhentet uttalelse fra Helsedepartementet, som peker på en rekke konsekvenser av å anse sprøyterom som en helsetjeneste.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil påpeke at dersom sprøyteromstjenesten skal ansees som en helsetjeneste, vil dette ha betydelige konsekvenser for organisering, lovanvendelse og juridisk ansvar for tjenesten. Det vil for det første være nødvendig å avklare hvorvidt sprøyterom skal ansees som en kommunehelsetjeneste eller en "særhelsetjeneste" bare regulert av sprøyteromsloven med forskrifter. Hvilken type helsetjeneste dette skal være, vil ha betydning for reguleringen av tjenestene.
Dersom dette er en kommunehelsetjeneste, vil brukerne være pasienter etter pasientrettighetsloven. Forholdet til for eksempel bestemmelsene om rett til nødvendig helsehjelp bør da avklares. Dersom tjenesten er en kommunehelsetjeneste, vil eventuelle skader være pasientskader etter pasientskadeloven og underlagt Norsk Pasientskadeerstatnings ansvarsområde. Registrering av opplysninger om brukerne vil være regulert av helseregisterloven og ikke av personopplysningsloven slik som etter forslaget i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004).
Dersom tjenesten skulle anses som en helsetjeneste, ville alle ansatte som utfører handlinger som er definert som helsehjelp, være helsepersonell etter helsepersonelloven, uavhengig av om de er autorisert eller ikke og uavhengig av faglig bakgrunn.
Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket har etter tilsynsloven ansvar for å føre tilsyn med hele helsetjenesten. Dersom sprøyteromsordningen anses som en helsetjeneste, vil tilsynsansvaret derfor omfatte tilsyn med hele tjenesten og ikke bare med helsepersonellets virksomhet. Sprøyteromstjenesten vil også være pålagt å ha et internkontrollsystem og ansvar for å sørge for at virksomheten og tjenestene planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i lovverket, jf. tilsynsloven § 3.
Ovenstående viser etter disse medlemmers oppfatning at en eventuell beslutning om å bemanne sprøyterom med helsepersonell har vidtrekkende lovmessige implikasjoner, og vil understreke at forholdet til disse lovene i så tilfelle må utredes.
Disse medlemmer viser igjen til justisministerens brev av 3. juni 2004 der han skriver:
"Med den korte tiden som har stått til rådighet, har ikke Justisdepartementet kunnet gå inn i spørsmålene som Helsedepartementet her reiser. Den foreslåtte ordning med helsefaglig personell synes imidlertid å være så komplisert at jeg sterkt fraråder en utforming i tråd med forslaget i Dokument nr. 8:18 (2003-2004). Hvis tanken er den at kravet om samlokalisering med lavterskel helsetiltak skal erstattes av et krav om at lederen av sprøyterommet skal ha helsefaglig utdanning, blir tilbudet for brukeren dessuten klart dårligere enn regjeringens forslag. En utbygget lavterskel helsetjeneste som ligger sammen med sprøyterommet, vil kunne tilby helt andre vilkår for samtaler og behandling enn sprøyterommet."
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak:
A.
Vedtak til midlertidig lov
om prøveordning med lokaler for injeksjon av
narkotika (sprøyteromsordning)
§ 1
Kongen kan som en prøveordning bestemme at det
kan etableres lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning).
§ 2
Den som med lovlig adgang til sprøyterommet
a) injiserer narkotika i et godkjent sprøyterom,
eller
b) besitter en brukerdose narkotika til eget bruk i et godkjent
sprøyterom eller tilstøtende venterom eller samtalerom,
kan ikke straffes for dette etter legemiddelloven § 31,
jf. § 24 første ledd.
§ 3
En kommune som etablerer en godkjent sprøyteromsordning,
kan føre register og behandle personopplysninger som nevnt
i personopplysningsloven § 2 nr. 1 og 8 i den
grad det er nødvendig for å oppfylle reglene gitt
i eller i medhold av loven her.
§ 4
En avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene
er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Har politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk
av narkotika i sprøyteromslokalene, skal personalet uten
hinder av taushetsplikten i forvaltningsloven §§ 13
til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning
om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet
eller ikke.
§ 5
Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens virksomhet
etter denne loven og påse at virksomheten drives i samsvar
med reglene gitt i eller i medhold av loven her.
§ 6
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen
av ordningen med sprøyterom, og kan blant annet bestemme
a) hvem ordningen skal gjelde for,
b) ordninger for adgangsregulering,
c) type og mengde narkotika som straffriheten skal omfatte,
d) ordninger for kontroll av type og mengde narkotika en
person har med seg inn i sprøyteromslokalene,
e) hvilken adgang politiet skal ha til sprøyteromslokalene,
f) krav til personalet som har ansvar for sprøyteromslokalene,
g) hvordan personopplysninger i registeret kan behandles,
h) krav for å bli godkjent kommune for ordningen,
i) krav til internkontroll med ordningen,
j) plikt for kommunen til å avgi opplysninger av
betydning for evalueringen av ordningen.
§ 7
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og
gjelder i tre år fra ikrafttredelsen.
B.
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om delfinansiering av sprøyterom i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005, der den statlige andelen minst tilsvarer
halvparten av kostnadene for etablering og drift av sprøyterom.
C.
Stortinget ber Regjeringen om å bli
orientert på egnet måte om forskrift om sprøyterom
før de trer i kraft.
D.
Stortinget ber Regjeringen sørge
for at nødvendige lovendringer og forskrifter kommer på plass
slik at sprøyterommene kan tas i bruk fra 1. januar 2005.
Jeg viser til brev 8. juni 2004 hvor det bes om en vurdering
av en del spørsmål av betydning for behandlingen
av regjeringens forslag til sprøyteromsordning, jf. Ot.
prp nr. 56 (2003-2004). Med den korte tiden som har stått
til disposisjon, har spørsmålet i brevet ikke
kunnet bli vurdert så grundig som de ellers burde.
Ifølge regjeringens forslag kan brukerne straffritt
ta med og benytte én brukerdose heroin i sprøyterommet.
Regjeringen har tatt høyde for at mengden som utgjør
en brukerdose, kan variere fra person til person, og at den kan
være vesentlig større for en tungt belastet heroinmisbrukerne
enn for en førstegangsbruker. Derfor et det presisert i
proposisjonen at vurderingstemaet er den mengden stoff som vedkommende
med rimelighet kan forventes å benytte selv (se proposisjonen
side 31). Vurderingstemaet er skjønnsmessig og skal etter
forslaget foretas av personalet, men det ligger i forslaget at brukerens egne
opplysninger om sitt misbruk og mengden vil ha betydning for vurderingen.
Hvis komiteens flertall mener at brukerens oppfatning av hvor
mye han trenger som én dose skal tillegges vekt, vil dette
derfor være sammenfallende med regjeringens forslag. Hvis
det derimot menes at brukeren kan ta med den mengden han selv forventer å bruke,
selv om dette skulle utgjøre langt mer enn det han med
rimelighet kan forventes å benytte selv, vil dette gå lenger
enn regjeringens forslag og ha flere implikasjoner. Regjeringens
avgrensning av en brukerdose tar utgangspunkt i at sprøyterommet
ikke skal representere noen spredningsfare i forhold til de andre
brukerne av rommet. Hvis brukerne kan ta med så mye de ønsker,
så lenge de selv hevder at det utgjør én
brukerdose, er risikoen for omsetning i sprøyterommet absolutt
til stede. Dette kan også skape en uro som gjør
arbeidssituasjonen til personalet mindre trygg. Dette har også en
side til narkotikakonvensjonene. I den forbindelse er det viktig
at ordningen ikke legger til rette for omsetning. Jeg vil i tillegg
peke på at risikoen for overdoser kan øke hvis
man i prinsippet tillater brukerne å ta med så mye
stoff som de selv ønsker til eget bruk, uten at det foretas
noen vurdering av hva man med rimelighet kan forvente at en tungt
bruker kan benytte selv uten at overdoserisikoen er overhengende.
Hvis det likevel skulle være slik at komiteen ønsker
at vurderingen av hva som er én brukerdose alene skal være
fullt og helt opp til brukeren selv å avgjøre,
er det likevel ikke nødvendig å foreta noen endringer
i lovutkastet. Jeg forstår det slik at "én brukerdose"
fortsatt ligger fast, men at komiteen eventuelt ønsker å legge
andre føringer på skjønnsutøvelsen.
Dette kan det eventuelt tas inn en bestemmelse om i forskriften.
Krav om at Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) innvilges
etter strenge kriterier og innebærer en ressurskrevende
og svært langsiktig satsing fra kommunal sosial- og helsetjeneste
og fra spesialisthelsetjenesten. Misbrukeren får metadon
eller subutex som ledd i rehabiliteringsprogrammet og sidemisbruk
aksepteres ikke. Det tas prøver av pasientene for å avdekke
et eventuelt sidemisbruk som ikke er forenlig med rehabiliteringsprogrammet.
I regjeringens forslag til adgangsregulering av sprøyteromsordningen
foreslås det at deltakere i et LAR-program skal utelukkes.
Det foreslås ikke at personalet skal sjekke misbrukerens
identitet mot et LAR-register, men kun spørre misbrukeren
om vedkommende deltar i LAR og opplyse om at han/hun i så fall
ikke vil få adgang til sprøyterommet. Hvis vedkommende
skjuler at han/hun går på metadon eller
subutex og samtidig bruker sprøyterommet, vil det i tilfelle
bli avdekket ved urinprøver i LAR.
Regjeringen ser det som viktig at en kommunal ordning som sprøyterom
ikke aksepterer at en misbruker setter sprøyter som ødelegger
en pågående rehabilitering. At det likevel ikke
kan utelukkes at LAR-deltakere også skaffer seg adgang
og benytter sprøyterommet, er en annen sak. Signaleffekten
av at bruk av sprøyterom ikke er forenlig med LAR-deltakelse
er viktig ikke bare overfor den enkelte misbruker, men også sosialpolitisk.
Et kommunalt tiltak bør ikke motvirke et behandlingsopplegg
i regi av spesialisthelsetjenesten. Regjeringens Rusreform har sterke
føringer om et samordnet tiltaksapparat på tvers
av forvaltningsnivå. En inkludering av LAR-deltakere i sprøyteromsordningen
vil kunne oppfattes som å gå imot sentrale føringer
om en samordning av helse- og sosialpolitiske tiltak rettet mot
enkeltpersoner. Det bør her også legges vekt på at
den enkelte misbruker har vist en motivasjon til legemiddelassistert
rehabilitering ved at han/hun er godkjent for ordningen.
Hvis komiteen likevel skulle mene at brukere som deltar i LAR-program
skal ha adgang til sprøyterommet, foranlediger det ingen
endringer i lovutkastet, men i forskriften.
I regjeringens forslag er det ikke tillatt for brukerne å hjelpe
hverandre med sprøytesettingen. Komiteens flertall går
inn for å endre dette. Man flytter i så fall de
strafferettslige grensene for straffrihet.
Regjeringens forslag tar utgangspunkt i brukernes verdighet.
Det er lagt stor vekt på at sprøyterommet skal
ha ordnede og oversiktlige forhold og at det ikke legger til rette
for omsetning av narkotika. Man er ikke ukjent med at hjelp til
sprøytesetting ofte kjøpes i form av salg av narkotika.
I lys av dette er det mest forsvarlig at brukerne ikke gis adgang
til å bistå hverandre med injiseringen. Kontakt
mellom brukerne i sprøyterommet kan dessuten skape en uro
som verken brukerne selv eller personalet er tjent med. Ingen ønsker
at sprøyterommet skal være en mindre utgave av
"Plata". Ordningen er ment å gi et verdig og trygt tilbud
for brukerne. I denne sammenheng vil bistand til sprøytesetting
forringe tilbudet. Jeg vil også understreke at det er noe
helt annet å skade andres helse, enn å ødelegge
sin egen. Regelverket bør beskytte brukergruppen mot å bli
brukt i en slik sammenheng hvor de kanskje settes under press til å injisere
sprøyter som er helseskadelige, og hvor de kan få sanksjoner
i miljøet dersom de ikke er hjelpsomme. Dette dreier seg
i siste rekke om en etisk standard i samværet mellom mennesker.
Jeg ser ingen grunn til at det her skal være en annen etisk
standard i samværet mellom brukerne av sprøyterommet
enn samværet mellom andre.
Hvis det likevel er slik at komiteens flertall ønsker
at brukerne skal kunne hjelpe hverandre med sprøytesetting,
er dette straffbar medvirkning til bruk av narkotika. Det er derfor
nødvendig med en bestemmelse som gjør medvirkningen
straffri. Regjeringens lovutkast kan endres slik:
"Utkastet til § 2 skal lyde:
"Den som lmed ovlig adgang til sprøyterommet
a) injiserer eller
medvirker til å injisere narkotika i et godkjent
sprøyterom, eller
b) en brukerdose narkotika til eget bruk i et godkjent sprøyterom
eller tilstøtende venterom eller samtalerom, kan ikke straffes
for dette etter legemiddelloven § 31, jf. § 24
første ledd.""
Regjeringen har lagt opp til at personalet kan gi råd
om injeksjonspraksis og gi annen generell veiledning. Slik bistand
er vurdert å ligge innenfor det straffrie. Det fremstår
ikke klart hvor langt komiteens flertall mener å gå i
forhold til personalets bistand til injisering, og om man går
lenger enn regjeringens forslag. Flertallet sier seg enig i departementets
syn om at det av både etiske grunner og forsvarlighetshensyn
ikke bør være adgang for personalet til å "bistå ved
injiseringen av rusmidler", jf. utkast til innstilling 3.6.2004
side 12. Høyere opp på samme side drøfter
flertallet bemanning, og her heter det imidlertid at brukerne " … kan
få konkret, individuell rådgivning - også i
forbindelse med selve injiseringen."
Ut fra etiske grunner antar jeg at komiteens flertall ikke mener
at personalets rådgivning skal gå så langt
som til å finne den beste åren for sprøytesetting osv.
I så fall vil dette gå lenger enn regjeringens
forslag, og må regnes som straffbar medvirkning til bruk av
narkotika. Forslaget foranlediger i tilfelle en bestemmelse som
gjør personalets individuelle veiledning straffri. Men
i dette tilfellet vil jeg sterkt fraråde at straffriheten
gjøres i form av en såkalt unnskyldningsgrunn
slik det er gjort for brukernes besittelse og bruk, jf. proposisjonen
side 29. Dersom komiteen først ønsker å pålegge
personalet en oppgave med å gi slik individuell veiledning,
bør bistanden anses rettmessig. Straffriheten bør
derfor gjøres i form av en rettmessighetsgrunn, hvilket
betyr at bistanden ikke bare er straffri, men lovlig. Det bør
gå frem av merknadene i innstillingen.
Ovennevnte endring kan gjøres slik:
"Utkastet til § 2 annet
ledd skal lyde:
"Ansatte i sprøyteromsordningen
som gir individuell veiledning i forbindelse med injisering av narkotika
i sprøyterommet, kan heller ikke straffes."
Helsedepartementet har vurdert nødvendige endringer
i lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) dersom ordningen skal
bemannes med helsepersonell og tjenesten defineres som en helsetjeneste.
Helsedepartementet har uttalt at følgende endringer er
nødvendige:
"§ 3
En kommune som etablerer
en godkjent sprøyteromsordning, kan uten
samtykke fra de registrerte, føre helseregister og
behandle helseopplysninger som nevnt i helseregisterloven § 2
nr. 1 i den grad det er nødvendig for å oppfylle
reglene gitt i eller i medhold av loven her.
§ 4
En
avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene
er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Har
politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika
i sprøyteromslokalene, skal personalet uten hinder av taushetsplikten
i helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven §§ 13
til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning
om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet eller
ikke.
Adgang til bruk av sprøyteromslokalene
er ikke nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1
første ledd og pasientrettighetsloven § 2-1 andre
punktum. Avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene
kan ikke påklages etter kommunehelsetjenesteloven § 2-4
eller pasientrettighetsloven § 7-3.
§ 5
Helsepersonelloven § 4
er ikke til hinder for at helsepersonell kan utføre de
oppgaver som etter regler gitt i eller i medhold av loven her, er
lagt til personalet i sprøyteromsordningen.
§ 6
Kongen
kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen
av ordningen med sprøyterom, og kan blant annet bestemme
a) hvem ordningen skal gjelde
for,
b) ordninger for adgangsregulering,
c) type og mengde narkotika som straffriheten skal omfatte,
d) ordninger for kontroll av type og mengde narkotika en
person har med seg inn i sprøyteromslokalene,
e) hvilken adgang politiet skal ha til sprøyteromslokalene,
f) krav til bemanning av
sprøyteromslokalene,
g) hvordan helseopplysninger i helseregisteret
kan behandles, herunder hvilke opplysninger
som kan behandles og formålet med behandlingen,
h) krav til å bli godkjent kommune for ordningen,
i) plikt for kommunen til å avgi opplysninger av
betydning for evalueringen av ordningen uten
hinder av taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til
13 e og helsepersonelloven § 21 og
j) at reglene i helsepersonelloven §§ 39
og 40 helt eller delvis ikke skal gjelde for helsepersonell i sprøyteromsordningen.
§ 7
Denne
lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og gjelder i tre år
fra ikrafttredelsen.
§ 8
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres
følgende endringer i andre lover:
I lov 19. desember 1982 nr. 66 om helsetjenesten i
kommunene gjøres følgende endringer:
Ny § 1-3
fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Sprøyteromsordninger
som er etablert i medhold av lov xx. xx. 2004 nr. xx om prøveordning
med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning)
er å anse som en kommunehelsetjeneste. Det er opp til den
enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å etablere
en slik tjeneste."
"Til endringene i lovutkastets § 3
I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 3
var det foreslått en egen lovhjemmel for registrering og behandling
av personopplysninger etter personopplysningsloven i forbindelse
med adgangsreguleringen. Når sprøyteromsordningen
defineres som en helsetjeneste, vil registeret være et
helseregister regulert av lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre
og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven), jf. lovens § 3.
Det er derfor gjort de endringer i § 3 som er
nødvendige som en konsekvens av dette.
Til endringer i lovutkastets § 4 andre ledd
I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 4
andre ledd var det gjort unntak fra personalets taushetsplikt etter
forvaltningsloven §§ 13 til 13 e slik
at personalet skal kunne gi opplysninger til politiet om hvorvidt
en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet
eller ikke. Når sprøyteromstjenesten defineres
som en kommunehelsetjeneste, vil personalet være å anse
som helsepersonell etter helsepersonelloven i den grad de utøver
handlinger som er definert som helsehjelp. Disse vil da ha taushetsplikt
etter helsepersonelloven § 21 som er en strengere
taushetsplikt enn den etter forvaltningsloven. Opplysninger om hvorvidt
en person er registrert bruker av sprøyteromsordning vil
være taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelsen.
For at personalet skal kunne gi politiet slike opplysninger, er
bestemmelsen i § 4 andre ledd derfor endret slik
at den gir det nødvendige unntak fra denne taushetsplikten.
§ 4 tredje ledd
Etter bestemmelsen i § 8 er sprøyteromstjenesten å anse
som en kommunehelsetjeneste. Ordningen er imidlertid ikke en obligatorisk
tjeneste. Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre
om den ønsker å tilby denne type tjeneste. Etter
bestemmelsen i § 4 tredje ledd slås det
fast at adgang til sprøyteromsordningen ikke er nødvendig
helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven eller pasientrettighetsloven.
Beslutning om tilgang til tjenesten kan ikke påklages etter kommunehelsetjenesteloven
eller pasientrettighetsloven. En rusmiddelmisbruker vil ikke ha
et rettslig krav på tilgang til tjenesten. Dette gjelder
selv om kommunen har valgt å tilby en slik tjeneste og
vedkommende fyller vilkårene for lovlig adgang. Se ellers
merknadene til § 4 første ledd.
Til opphevelsen av lovutkastets § 5
I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 5
ble det foreslått en bestemmelse om tilsyn med sprøyteromsordningen.
Etter denne bestemmelsen ble den eksterne tilsynskompetansen med
ordningen lagt til fylkesmannen. Når sprøyteromsordningen
defineres som en kommunehelsetjeneste, vil en konsekvens av dette
være at ordningen vil være omfattet av Statens helsetilsyns
og Helsetilsynet i fylkets tilsyn med helsetjenesten etter lov 30. mars
1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Tilsynsansvaret
vil omfatte tilsyn med hele tjenesten, og ikke bare med helsepersonellets
virksomhet.
Til ny § 5
Det fremgår av helsepersonelloven § 4
første ledd at helsepersonell skal utføre sitt
arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp
som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets
karakter og situasjonen for øvrig. All helsehjelp skal
i utgangspunktet være begrunnet i hensynet til pasientens
beste. Begrepet "forsvarlighet" er en rettslig standard. Dette medfører
at begrepets innhold kan forandre seg over tid og ikke kan knyttes
opp mot bestemte og entydige kriterier, men gir anvisning på en
bestemt målestokk til bruk ved bedømmelsen. Begrepets
innhold varierer med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende.
Helsepersonell skal fremme helse og behandle sykdom, og det vil
kunne oppfattes å være i strid med helsepersonelloven
og god yrkesetikk om helsepersonell skal rettlede ved bruk av narkotika,
selv om formålet er skadereduksjon.
For å forhindre uklarheter knyttet til forholdet til kravet
om forsvarlig yrkesutøvelse i helsepersonellloven § 4,
slås det derfor fast i herværende lov § 5
at det ikke er å anse som uforsvarlig yrkesutøvelse
etter helsepersonelloven § 4 første ledd,
for helsepersonell å påta seg og å uføre
de oppgaver som er lagt til personalet i sprøyteromsordningen
slik den er utformet i denne loven og dens forskrifter. Det gjelder
for eksempel å dele ut rent brukerutstyr, å observere
brukerne under og etter selve injeksjonen og å gi råd
om injeksjonspraksis, hygiene og egenomsorg for å forebygge
smitte og redusere faren for skader som følger av misbruket.
Det er imidlertid ikke en oppgave for personalet å foreta
eller bistå med selve injiseringen av rusmidler. Det vil
si at personer som har de nødvendige faglige kvalifikasjoner,
kan ansettes i ordningen og utføre disse oppgavene uten
at dette i seg selv kan anses som uforsvarlig yrkesutøvelse
etter helsepersonelloven.
Bestemmelsen innebærer ikke at kravet etter helsepersonelloven § 4
første ledd om forsvarlighet ikke gjelder for helsepersonell
som arbeider i sprøyteromsordningen. Kravet til forsvarlig
yrkesutøvelse etter § 4 gjelder fortsatt for helsepersonellets
konkrete gjennomføring av de enkelte oppgavene. Den konkrete
gjennomføringen av de ulike oppgavene kan derfor bli vurdert å ha
skjedd på en slik måte at det aktuelle helsepersonell
blir ansett å ha handlet uforsvarlig og i strid med § 4.
Det kan for eksempel være tilfelle dersom en kommer til
at et helsepersonell i en konkret nødssituasjon ikke har
handlet i overensstemmelse med plikten til å gi øyeblikkelig
hjelp etter helsepersonelloven § 7, eller at et
helsepersonell har gått utover sine faglige kvalifikasjoner
ved gjennomføringen av de enkelte oppgavene.
Til endringer i lovutkastets § 6 bokstav f
Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav
f, kunne Kongen blant annet gi nærmere bestemmelser om
krav til personalet som har ansvar for sprøyteromslokalene.
I vedlagte utkast til forskrift var det stilt krav til leder av
sprøyteromsordningen. Bestemmelsen er foreslått
justert slik at den bedre gjenspeiler at det skal stilles krav til
bemanningen av sprøyteromsordningen generelt og ikke bare
til leder av ordningen.
Til endringen i lovutkastets § 6 bokstav g
Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav
g, kunne Kongen blant annet gi nærmere bestemmelser om
føring av personopplysninger i register. I bestemmelsen
er det foreslått de endringer som er nødvendige
som en konsekvens av at registeret vil være et helseregister
regulert av helseregisterloven. Se merknad til endringene i § 3.
Til opphevelsen av lovutkastets § 6 bokstav
i:
Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav
i, kunne Kongen gi nærmere bestemmelser om krav til internkontroll
med ordningen. Fordi tjenesten er definert som en kommunehelsetjeneste,
er den pålagt å ha et internkontrollsystem og
sørge for at virksomheten og tjenestene planlegges, utføres
og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i lovverket etter tilsynsloven § 3.
Lovutkastets § 6 bokstav i er derfor foreslått
strøket.
Til ny § 7 bokstav j:
Bestemmelsen i § 7 bokstav j gir Kongen hjemmel
til å unnta helt eller delvis fra helsepersonellovens bestemmelser
om plikt til å føre journal og reglene med krav
til journalens innhold.
Etter personelloven §§ 39 og 40 skal
den som yter helsehjelp nedtegne eller registrere nødvendig og
relevante opplysninger i en journal for den enkelte pasient. Journalopplysningene
skal bl.a. bidra til å dokumentere at man som helsepersonell
har handlet i samsvar med forsvarlighetskravet. Bestemmelsene er utarbeidet
med tanke på andre typer virksomhet enn sprøyterom.
Det bør derfor avklares nærmere hvor langt dokumentasjonsplikten
skal gjelde for den virksomheten som skjer i sprøyterom.
Det kan i den forbindelse være behov for å begrense
kravet til dokumentasjon i forhold til det som følger av
helsepersonelloven.
Til ny § 8
I bestemmelsen i § 8 slås det fast
at sprøyteromsordningen er en å anse som en kommunehelsetjeneste,
men at dette ikke er en obligatorisk tjeneste for kommunene. Det
er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å søke
om å etablere en slik tjeneste."
Helsedepartementet gir uttrykk for at det er ønskelig
at komiteen i innstillingen vedlegger merknadene til lovendringene
som følge av helsebemanning. Merknadene til endringene
vil ikke være like tilgjengelig for det enkelte helsepersonell
hvis de ikke vedlegges innstillingen.
Jeg viser ellers til opplysningene i brev 3. juni 2004
om at skader som er voldt av ansatte i sprøyteromsordningen,
vil være en pasientskade etter pasientskadeloven, dersom
skaden er voldt blant annet under veiledning. Dette vil også gjelde
skader som skjer i forbindelse med individuell rådgivning
i forbindelse med sprøytesetting. Slike skader vil derfor kunne
utløse rett til erstatning forutsatt at lovens øvrige
vilkår er oppfylt. Norsk pasientskadeerstatning er ansvarlig
for skader som er voldt i den offentlige helsetjenesten, herunder
i sprøyteromsordningen dersom denne defineres som en kommunehelsetjeneste.
Til sist i brevet tas det opp to spørsmål om
henholdsvis registrering av brukerne og om konsekvensene for fremdriften
at Stortinget skal holdes orientert om forskriften før
den trer i kraft.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke
konsekvenser det har at registreringen utelukkende skal skje med
det formål å gjennomføre en evaluering,
vil jeg bemerke følgende:
Forslaget til regjeringen om en førstegangsregistrering
har tatt utgangspunkt i et ønske om å lette adgangsreguleringen
for både personalet og brukerne av sprøyterommet.
Brukerne skal slippe å bli vurdert og måtte gi
opplysninger ved hvert besøk. Det legges ikke opp til noen
omfattende søknadsprosedyre. Vurderingen av om vedkommende
kvalifiserer skal ifølge forslaget tas umiddelbart og på stedet.
Videre er ordningen lagt opp slik at brukerne skal gis adgang til sprøyterommet
selv om de ikke er i stand til å forevise adgangsbeviset
som de tidligere har fått utdelt. Forutsetningen er at
de opplyser navnet sitt (og som personalet kan sjekke opp mot registeret)
eller at de blir gjenkjent av personalet. Det siste vil antakelig være
særlig praktisk etter noen tids drift. På denne bakgrunn
er gjennomføringen av adgangskontrollen angitt som et formål
med registreringen.
Dersom gjennomføring av adgangskontroll sløyfes
som formål med registreringen, slik at kun evaluering står
igjen, blir det også vanskelig å hevde at politiets
kontrolladgang ikke er uforenlig med det opprinnelige formålet
(se utkastet til forskrift § 11 annet ledd). Det
er mer naturlig å si at politiets begrensede kontrolladgang
ikke er uforenlig med formålet om en adgangskontroll enn
formålet om evaluering. Hvis politiets kontrolladgang skal
beholdes (og det er viktig ut fra narkotikakonvensjonene, ordningens
legitimitet og hensynet til de lovlige brukerne av ordningen), må i
så fall politiets kontrolladgang blir et formål
på linje med evalueringen. Dette kan gjøres i
forskriften som kan få slik tekst:
"Formålet med behandlingen av helseopplysningene
er å gjennomføre en evaluering. Politiet kan dessuten
ved mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i sprøyteromslokalene
på begjæring få opplysning om hvorvidt
en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet
eller ikke."
Dersom Stortinget ønsker at dette skal gå frem
av loven, må formålet med behandlingen tas ut
av bokstav g i § 5. I tillegg kan teksten over
tas inn som en egen bestemmelse i loven, for eksempel som annet ledd
i § 3 i loven.
Hvis Stortinget opprettholder sin anmodning om at det skal holdes
orientert om forskriften før den trer i kraft, antar vi
at det mest praktiske vil være å gjøre dette
i budsjettproposisjonen i august. Slik regjeringen vurderer tidsplanen,
vil det da ikke være mulig å få en sprøyteromsordning
i funksjon i 2004. Det vil være ønskelig at Stortinget
isteden blir orientert om forskriften så snart det er mulig
for regjeringen uten at dette påvirker tidspunktet for
når forskriften vedtas.
Oslo, i justiskomiteen, den 10. juni 2004
Trond Helleland |
Inga Marte Thorkildsen |
leder |
ordfører |