1.1 Sammendrag

Det framholdes i Ot.prp. nr. 86 (2003-2004) at Regjeringens mål for rusmiddelpolitikken er en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk, og at det er et sentralt mål for alkoholpolitikken å redusere totalkonsumet av alkohol gjennom tiltak rettet mot hele befolkningen.

Den gjeldende alkoholloven trådte i kraft i 1998. Sosialdepartementet har de siste årene mottatt en rekke innspill og synspunkter fra kommuner, frivillige organisasjoner og næringsdrivende på hvordan lovverket fungerer i praksis. Det vises også til utredninger som har bidratt til økt kunnskap om den dokumenterbare effekten av de ulike alkoholpolitiske virkemidlene. Forholdet til EØS-avtalen krever også en ny vurdering av enkelte bestemmelser i alkoholloven. Samlet sett har dette gitt grunnlag for en generell gjennomgang av alkoholloven for å sikre at den fortsatt fungerer som et effektivt alkoholpolitisk redskap.

Med de endringer som foreslås i proposisjonen, ønsker Regjeringen å videreføre alkoholloven som et sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken.

Totalforbruket av alkohol i den norske befolkningen har siden 1993 vært økende. I 1993 var forbruket beregnet til 4,55 liter ren alkohol per innbygger over 14 år, mens det i 2003 var økt til 6,03 liter. 10 prosent av befolkningen står for rundt 50 prosent av konsumet. Mens det beregnede gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990-tallet i aldersgruppen 15-20 år ble beregnet til omkring 3 liter ren alkohol per år, var det i 2003 på hele 5,6 liter ren alkohol. Det uttales at internasjonal forskning og forbruksstatistikk viser at norsk alkoholpolitikk har vært effektiv i forhold til å begrense totalkonsumet.

Det legges i proposisjonen vekt på at de internasjonale rammebetingelsene for norsk alkoholpolitikk endres, og at særlig EØS-avtalen har skapt et press for endringer i norsk regelverk. Det framholdes også at store avgiftsreduksjoner i våre naboland gir press mot relativt høye norske særavgifter.

Et viktig mål for Sosialdepartementet er å modernisere og oppdatere alkoholloven slik at den fortsatt fungerer som et godt styringsverktøy for kommunene. Et effektivt lokalt forvaltet bevillingssystem er helt sentralt i denne sammenheng.

Et notat om lovendringene ble sendt på høring i desember 2003 med høringsfrist i februar 2004. Det er mottatt høringssvar fra 94 instanser. Det uttales at flertallet av høringsinstansene er positive til de foreslåtte endringene.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Vens­treparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, er positiv til at Regjeringen kommer med en revisjon av alkoholloven da tiden er inne for en slik revisjon både på bakgrunn av den generelle samfunnsdebatten, nyere forskningsrapporter samt forholdet til EØS-avtalen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at målet for norsk rusmiddelpolitikk må være en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk, og stiller seg derfor bak Regjeringen sine mål for rusmiddelpolitikken. Et sentralt mål er å redusere totalkonsumet av alkohol. Flertallet viser til at det er faglig belegg for å mene at norsk alkoholpolitikk har vært effektiv i forhold til å begrense totalkonsumet. Det betyr at det ikke bare er behov for å søke å opprettholde de virkemidlene som vi vet er effektive, men også å utvikle nye kompensatoriske tiltak.

Flertallet understreker at det er avgjørende at alkoholloven fungerer som det loven er tenkt til; et effektivt alkoholpolitisk redskap. Det er således avgjørende at en modernisering og oppdatering av alkoholloven resulterer i at den fortsatt fungerer som et godt styringsverktøy for kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av å kunne se både det registrerte og uregistrerte forbruket av alkohol i en sammenheng, slik at en mer kan målrette de tiltak en setter inn for å redusere rusmiddelmisbruket i Norge. Når Regjeringen, gjennom forslaget til endringer i alkoholloven i Ot.prp. nr 86 (2003-2004), snakker om sitt mål om en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk, så viser den sine restriktive holdninger til alkohol i utgangspunktet.

Disse medlemmer er enige i at en må tilstrebe færrest mulig skader som følge av rusmiddelmisbruk på lik linje med at vi ønsker færrest mulig skader og helseproblemer av andre årsaker. Det er imidlertid grunn til å påpeke at det må gå et skille mellom det som kan karakteriseres som bruk, og det som er et misbruk. Dette kan det virke som om Regjeringen ikke har tatt inn over seg. Disse medlemmer vil vise til at et normalt konsum av alkohol ikke nødvendigvis medfører skade eller andre problemer.

Disse medlemmer vil videre vise til at det helt åpenbart er en sammenheng mellom for høye avgifter på lovlig omsettbar alkohol og kriminalitet knyttet til smugling og hjemmebrenning. Disse medlemmer vil også vise til at det burde blitt satset mer midler på justissektoren slik at en kan få bed­re kontroll med den illegale omsetningen av alkohol. Dette er veldig viktig sett i forhold til at risikoen for å kunne bli utsatt for forgiftninger er meget stor dersom man drikker denne spriten. Disse medlemmer er av den formening at det blir for enkelt å bare si at en ikke skal drikke denne spriten, og at de som gjør det, selv må ta ansvaret for dette.

Disse medlemmer mener det er viktig at vi også tar inn over oss at vi lever i en stadig åpnere verden med de fordeler og ulemper dette medfører. Det er derfor nødvendig å se norsk alkoholpolitikk i en større sammenheng. Disse medlemmer mener derfor at norsk alkoholpolitikk i større grad må tilpasses det som er tilfellet i resten av Europa.