Det kommunale bevillingssystemet for salg og skjenking av alkoholholdig
drikk skal bidra til å oppnå de nasjonale mål
som er satt for alkoholpolitikken, og samtidig gi rom for kommunalt
alkoholpolitisk skjønn og lokal tilpasning.
Målet med den gjennomgangen av virkemidlene som er foretatt
i proposisjonen, er å legge best mulig til rette for at
kommunene skal ha de nødvendige virkemidlene til rådighet
for å sikre og kontrollere at de aktører som etablerer
seg i markedet, er seriøse, og at de utøver salg
og skjenking av alkohol på en forsvarlig måte.
Det uttales at de foreslåtte endringene vil gi kommunen
større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske
arbeid ut fra en vurdering av lokale forhold og at de vil legge
bedre til rette for interkommunalt samarbeid.
Komiteen mener at målet med
en gjennomgang av virkemidlene i alkoholloven er å legge
best mulig til rette for at kommunene skal ha nødvendige virkemidler
til rådighet for å sikre og kontrollere at de
aktører som etablerer seg i markedet, er egnet til det,
og at de utøver salg og skjenking av alkohol på en
forsvarlig måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, påpeker at dersom en skal påvirke totalforbruket
av alkohol, er en blant annet avhengig av et effektivt bevillingssystem
for omsetning av alkohol. Dersom skadelige drikkemønstre
skal endres, er det viktig at utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger
kontrolleres.
Komiteen mener at dersom en skal redusere ulovlig
omsetning av alkohol, kreves det god samordning av kontrolltiltak
nasjonalt og lokalt og strenge reaksjoner der det skjer ulovlig
skjenking av alkohol.
Komiteen ønsker også å påpeke
at det er et politisk mål å heve debutalderen
for alkoholbruk. En heving av debutalderen for alkoholbruk forutsetter god
kontroll både fra bevillingshaverne og kontrollmyndighetene
for å hindre salg og skjenking til mindreårige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg bak Regjeringens foretatte
avveining mellom nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring,
og de hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Kommunene må ved
vurdering av lokalisering for salgs- og skjenkesteder kunne legge vekt
på ønsket om å skape trygge og positive
miljøer.
Alkoholloven § 1-12 inneholder begrensninger
i adgangen til delegasjon i kommunale bevillingssaker. Avgjørelser
om tildeling av bevilling og om tiden for salg og skjenking kan
bare delegeres til formannskapet. I kommuner med parlamentarisk
styringsform kan slike saker bare delegeres til faste utvalg eller
kommunerådet. Det framholdes at bestemmelsen i § 1-12
har skapt en del usikkerhet i kommunene med hensyn til hvor langt
begrensningene i delegasjonsadgangen går. Det uttales også at
begrensningene kan gjøre saksbehandlingen i salgs- og skjenkebevillingssaker
lite effektiv da kravet om politisk behandling kan bidra til at
kommunens saksbehandlingstid blir lang.
Departementet foreslår å oppheve alkoholloven § 1-12.
Det innebærer at de ordinære delegasjonsbestemmelsene
i kommuneloven kommer til anvendelse. Departementet peker på at
det fortsatt vil være opp til det enkelte kommunestyre å avgjøre
i hvilken grad delegasjon er ønskelig.
Etter departementets vurdering er det etter gjeldende rett ikke
hjemmel for kommunene til å delegere bevillingsmyndigheten
til en interkommunal sammenslutning, og det foreslås at
det tas inn i alkoholloven § 1-7 en bestemmelse
om at dette skal kunne gjøres.
Komiteen er opptatt av at den kommunale
alkoholpolitikken skal være politisk styrt, men er enig med
Regjeringen i at de nåværende delegasjonsbegrensningene
ikke er nødvendige for å sikre dette, og støtter
således opphevelsen av § 1-12. Samtidig
støttes opprettholdelsen av bestemmelsene i §§ 1-6
og 1-7d, jf. også nedenfor.
Komiteen støtter forslaget om å gi
kommunene større frihet til å organisere sitt
alkoholpolitiske arbeid ut fra lokale forhold, og komiteen vil
også påpeke at interkommunalt samarbeid på området
er et steg i riktig retning for flere kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at interkommunalt samarbeid
kan bidra til kompetanseutvikling og mer rasjonell kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslaget om at det åpnes for en større grad av
delegasjon hva angår salgs- og skjenkebevillinger i kommunene. Disse
medlemmer støtter også forslaget om at
det, dersom det er ønskelig, skal kunne gis anledning til å delegere
til et interkommunalt organ. Disse medlemmer vil imidlertid
vise til at det i kommunene er særdeles viktig at man sørger
for en ankeadgang inn mot et politisk organ slik at bransjen vil
kunne føle en trygghet om at en ikke bli utsatt for forskjellsbehandling.
Etter alkoholloven § 1-7d har kommunen plikt
til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Departementet
legger til grunn at den alkoholpolitiske handlingsplanen skal være
et sentralt instrument for å sikre helhetlig behandling
av alkoholpolitiske spørsmål i kommunen. Departementets
forslag om å oppheve delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12
forutsetter at det foreligger slike planer.
Departementet mener det kan være hensiktsmessig at kommunene
vurderer muligheten for å lage interkommunale alkoholpolitiske
handlingsplaner.
Departementet mener at alkoholloven § 1-7d
om plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan
bør opprettholdes.
Komiteen legger til grunn at den alkoholpolitiske
handlingsplanen skal være et sentralt instrument for å sikre
helhetlig behandling av alkoholpolitiske spørsmål
i kommunen. Komiteen støtter forslaget om å oppheve
delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12,
men forutsetter at det foreligger slike planer, og understreker
derfor at alkoholloven § 1-7d om plikt til å utarbeide
alkoholpolitisk handlingsplan bør opprettholdes.
Komiteen mener også det kan være
hensiktsmessig at kommunene vurderer muligheten for å lage interkommunale
alkoholpolitiske handlingsplaner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er naturlig at veilederen for
kommunal rusmiddelpolitisk plan revideres, men understreker at veiledning
om hva en plan skal inneholde, ikke må utformes som begrensinger
for kommunenes utforming av alkoholpolitikken.
Ved lovrevisjonen som trådte i kraft 1. januar 1998
ble det tatt inn bestemmelser i alkoholloven om at bevillingshaver
og visse sentrale aktører i skjenke- eller salgsvirksomheten
må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen
og skatte,- avgifts- og regnskapslovgivningen.
Det framholdes at det fra flere hold er hevdet at dagens regulering
av den personkrets som skal vandelsvurderes, ikke i tilstrekkelig
grad gir bevillingsmyndigheten mulighet til å avdekke stråmannsvirksomhet,
indirekte eierskap og fiktive overdragelser. Departementet mener
det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen mer
effektiv. Det uttales at den personkrets som er angitt i dagens
lovbestemmelse, ikke på en god nok måte ivaretar
hensynet bak regelen - å sikre at personer som driver virksomhet
med bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive
slik virksomhet. Etter departementets oppfatning er det personers
tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør
være avgjørende - ikke om vedkommende isolert
sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet i dagens
bestemmelse.
Departementet foreslår å endre lovteksten slik
at spørsmålet om en person omfattes av den personkrets som
skal vandelsvurderes, må avgjøres etter en helhetsvurdering
av om vedkommende har "vesentlig innflytelse på virksomheten".
For å lette anvendelsen av bestemmelsen foreslås
det å innta en positiv oppregning over personer som alltid
vil anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
Det presiseres at opplistingen ikke er uttømmende. Det
foreslås videre å innføre en regel om
at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig
innflytelse på virksomheten, skal kunne legge vekt på vedkommendes
nærståendes forhold til virksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen
mer effektiv, da den personkrets som skal vandelsvurderes, og som
er angitt i dagens lovbestemmelse, ikke i tilstrekkelig grad gir
bevillingsmyndighetene mulighet til å ivareta hensynet bak
regelen - å sikre at personer som driver virksomhet med
bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive slik
virksomhet. Etter flertallets oppfatning er det personers
tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør
være avgjørende - ikke om vedkommende isolert
sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet opp i
dagens bestemmelse.
Flertallet støtter således forslaget
om å endre lovteksten slik at spørsmålet
om en person omfattes av den personkrets som skal vandelsvurderes,
må avgjøres etter en helhetsvurdering av om vedkommende
har "vesentlig innflytelse på virksomheten".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det arbeides
videre med harmonisering av vandelskrav og bevillingsordningene
i alkoholloven og serveringsloven. Disse medlemmer ber
om at det i det videre arbeid vektlegges at det ut fra den erfaring
kontrollmyndighetene har med skjenkesteder, synes som om behovene
for krav til bevillingshaver er større her enn i rene serveringsvirksomheter.
Disse medlemmer ønsker å legge
vekt på den erfaring storbyene har med å håndtere
skjenkebransjen, og ønsker å inkludere styrer
og stedfortreder i den personkrets som skal egnethetsvurderes etter § 1-7a. Disse
medlemmer mener det er viktig å vurdere styrers
og stedfortreders personlige egenskaper med hensyn til for eksempel
rusproblemer eller evne til å håndtere forretninger
forsvarlig. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7a første
ledd annet punktum lyde:
Det skal også legges vekt på om bevillingssøker, styrer,
stedfortreder og personer som nevnt i § 1-7 b første
ledd, er egnet til å ha og/eller utøve
bevilling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at de kravene til vandelskrets som allerede er gjeldende i dag,
er strenge nok. Disse medlemmer mener at det eneste
en kommer til å oppnå med de foreslåtte
endringer til vandelskretsen, er mer byråkrati,
sterkere byråkratisk styring på bekostning av
politisk, lengre saksbehandlingstid, økte utgifter samt
en ytterligere stigmatisering av restaurantnæringen som
en næring bestående av personer som har til hensikt å ikke
drive lovlig. Disse medlemmer kan ikke akseptere
dette utgangspunktet og vil derfor stemme imot forslaget til endring
hva angår utvidelse av vandelskretsen.
Etter alkoholloven § 1-7 tredje ledd kan kommunen
pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som
er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene
i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.
Det uttales at det er uklart om bevillingsmyndigheten kan innhente
opplysninger om finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett
med hjemmel i alkoholloven § 1-7 slik den lyder
i dag.
Det framholdes at flere kommuner har gitt uttrykk for at de har
problemer med å avdekke for eksempel stråmannsvirksomhet
og andre uheldige økonomiske forhold. Departementet har
derfor funnet grunn til å foreslå å hjemle
en uttrykkelig adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker
framlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter,
og en slik bestemmelse foreslås i et nytt annet punktum i
alkoholloven § 1-7 tredje ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er kjent med at flere kommuner har gitt
uttrykk for at de har problemer med å avdekke for eksempel
stråmannsvirksomhet og andre uheldige økonomiske
forhold. Flertallet stiller seg derfor bak Regjeringens
forslag om et nytt annet punktum i alkoholloven § 1-7
tredje ledd, hvor det uttrykkelig hjemles en adgang for kommunen
til å kreve at bevillingssøker framlegger finansieringsplan,
drifts- og likviditetsbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at enkelte kommuner har hevdet at de har problemer med å avdekke stråmannsvirksomhet
og andre økonomiske forhold. På den bakgrunn er
det at Regjeringen foreslår at det skal hjemles en uttrykkelig
adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker
fremlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter. Disse
medlemmer mener at dette ikke vil kunne løse de
problemer som enkelte kommuner hevder å ha knyttet til stråmannsvirksomhet.
Det som imidlertid er et faktum, er at dette forslaget vil medføre
lengre saksbehandlingstid, økte personellkostnader i kommunene, mistenkeliggjøring
av en hel bransje, samt at det faktisk vil være en kommunalt
ansatt som vil kunne sitte og vurdere om en bedrift har livets rett
eller ikke. Dersom det skulle vise seg at en bedrift driver på et ulovlig
grunnlag med stråmannsvirksomhet og hvitvasking av penger,
så er det et anliggende for påtalemyndigheten. Disse
medlemmer vil stemme imot forslaget til endring i alkoholloven § 1-7
tredje ledd.
Av alkoholloven § 1-7c annet ledd framkommer det
at det påhviler styrer og i dennes fravær stedfortreder å føre
tilsyn med utøvelsen av en salgs- eller skjenkebevilling.
Styrer og stedfortreder må gjennom en obligatorisk kunnskapsprøve
dokumentere at de har kunnskap om alkoholloven og forskrifter gitt med
hjemmel i loven.
Departementet mener det er viktig at bevillingsmyndighetenes
kontrollører må kunne be om at de som hevder å være
styrer eller stedfortreder, etter en bevilling legitimerer seg,
og foreslår at dette hjemles i § 1-7c
nytt sjette ledd. I tillegg foreslår departementet at forskriftshjemmelen
i § 1-7c sjette ledd blir nytt syvende ledd og
utvides slik at den også hjemler forskrift som fastsetter
plikter for styrer og stedfortreder som anses nødvendige
for utøvelsen av effektiv kontroll.
Komiteen påpeker at ved alkohollovrevisjonen
i 1997 ble det lagt vekt på å styrke kravene til
styrer og stedfortreder. Det ble understreket at det skulle være
en realitet i det å inneha stillingene, og det ble stilt
vandelskrav og krav om bestått kunnskapsprøve. Komiteen mener
derfor det er viktig at den som er godkjent av bevillingsmyndigheten
som styrer og stedfortreder, også er den som til daglig
faktisk fører tilsyn med utøvelsen av bevillingen.
Tilbakemeldinger fra kommuner viser at dette kan være et
problem i storbyer med hyppige utskiftninger, og at det ikke er uvanlig
at andre uregistrerte personer i praksis fungerer som styrer.
Komiteen mener derfor at det er viktig at bevillingsmyndighetenes
kontrollører må kunne be om at de som hevder å være
styrer eller stedfortreder etter en bevilling, legitimerer seg,
og at dette hjemles uttrykkelig, og støtter derfor Regjeringens
forslag om et nytt sjette ledd i alkoholloven § 1-7c.
Etter alkoholloven § 1-9 første ledd
skal kommunen føre kontroll med kommunale bevillinger for salg
og skjenking og for statlig skjenkebevilling til befalsmesser. Etter
alkoholloven § 1-9 annet ledd skal departementet
føre kontroll med øvrige statlige bevillinger.
Etter lovens § 1-9 tredje ledd kan departementet
gi forskrifter om denne kontrollen, herunder om utøvelsen
av kontrollen og opprettelse av kontrollutvalg.
I alkoholforskriften kapittel 10 er det gitt forskrifter om at hver
kommune plikter å ha kontrollutvalg. Det er også gitt
nærmere regler for kontrollutvalgets virksomhet.
Departementet ønsker å forenkle statlig regelverk rettet
mot kommunesektoren uten samtidig å ta fra kommunene viktige
politiske styringsredskaper. Det er departementets oppfatning at
den politiske styring med og overvåkning av kontrollen
med salgs- og skjenkestedene ivaretas gjennom kravet til kommunal
alkoholpolitisk handlingsplan, og at det ikke i tillegg er nødvendig
at kommunene pålegges en bestemt organisering av kontrollvirksomheten.
Det foreslås å endre forskriftshjemmelen i § 1-9 slik
at den ikke lenger omfatter adgangen til å gi forskrifter
om opprettelse av kontrollutvalg og øvrig organisering
av kontrollen med salgs- og skjenkestedene. Departementet presiserer
at det etter forslaget fortsatt vil være hjemmel til å gi
forskrifter om innholdet i kontrollansvaret.
Komiteen stiller seg bak ønsket
om å forenkle statlig regelverk rettet mot kommunesektoren
uten samtidig å ta fra kommunene viktige politiske styringsredskaper.
Komiteen mener at det er av stor alkoholpolitisk betydning at
hver kommune har ansvar for kontroll med sine salgs- og skjenkesteder,
og tar dette ansvaret alvorlig. Samtidig er det komiteens oppfatning at
den enkelte kommune på bakgrunn av sin kjennskap til de
lokale forholdene selv best kan ta stilling til hvordan kontrollen
med salgs- og skjenkestedene skal organiseres.
Det er komiteens oppfatning at den politiske styring
med og overvåkning av kontrollen med salgs- og skjenkestedene
ivaretas gjennom kravet til kommunal alkoholpolitisk handlingsplan,
og at det ikke i tillegg er nødvendig at kommunene pålegges
en bestemt organisering av kontrollvirksomheten. Komiteen stiller
seg derfor bak forslaget som innebærer at det vil være
opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan kontrollen
med salgs- og skjenkesteder skal organiseres. Komiteens oppfatning
er at det er en fordel at kommunene kan velge om det skal opprettes
kontrollutvalg, eller om kontrollen vil være bedre tilpasset
de lokale forhold dersom den er organisert på en annen
måte.
Det følger av alkoholloven at det enkelte salgs- og
skjenkested har et ansvar for at utøvelsen av bevillingen
skjer i samsvar med alkohollovens formål og bestemmelser.
I forbindelse med forrige større revisjon av alkoholloven,
jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-1997), ble det tatt inn en bestemmelse i § 1-9
fjerde ledd om at departementet kan gi forskrifter om internkontroll
for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven
overholdes.
Departementet mener det bør utformes forskrifter om
at salgs- og skjenkesteder blir underlagt krav om internkontroll
i forhold til kravene i alkoholloven og bevillingen. Forslag til
forskrift vil bli presentert i forbindelse med den oppfølgende
forskriftsrevisjonen.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene for styrket internkontroll.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at internkontrollkrav er
særskilt viktige ved store arrangementer, som festivaler
og lignende.
Alkoholloven § 1-9 hjemler kommunens og statlig
bevillingsmyndighets kontroll med utøvelse av salgs- og
skjenkebevillinger.
Det uttales at bevillingsmyndighetens kompetanse i bevillingsperioden
til å kontrollere om forutsetningene for bevilling fortsatt
er oppfylt, er uklar, og at det for eksempel har vært stilt
spørsmål ved om bevillingsmyndigheten kan kreve
adgang til virksomhetens lager og regnskap.
Etter departementets oppfatning fordrer effektiv kontroll med
at bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, at
kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper
og alle lokaler som tilhører virksomheten.
Det foreslås at bevillingsmyndighetens kontrolladgang
i forhold til utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger
utvides til å omfatte tilgang til virksomhetens lokaler
og regnskaper og utlevering av vareprøver.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at kontroll med salgs- og skjenkebevillinger
er helt nødvendig dersom man ved samordnede kontroller
med andre etater skal få den dokumentasjon som kreves for å vurdere
de faktiske forhold ved driften. Flertallet er positive
til departementets forslag om å tilrettelegge for en mer effektiv,
målrettet og helhetlig stedlig kontroll med salgs- og skjenkebevillinger.
Etter flertallets oppfatning er det behov for
at bevillingsmyndigheten i bevillingsperioden får tilgang
til opplysninger som kan belyse spørsmål knyttet
til om virksomheten drives i tråd med alkohollovens bestemmelser. Flertallet stiller
seg derfor bak Regjeringens forslag om en effektiv kontroll med at
bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, slik
at kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper
og alle lokaler som tilhører virksomheten. Flertallet mener
at dette er viktig blant annet for å kontrollere om vandelskravet
til enhver tid er oppfylt. Videre støtter flertallet at
kontrollinstansen skal kunne ta ut prøver av alkoholholdig
drikk som selges eller skjenkes på stedet for å styrke
kontroll knyttet til forhold som smugling, metanolinnhold og lignende. Flertallet viser
i denne sammenheng til at det i flere kommuner har vært
utført vellykkede felles kontroller i regi av for eksempel
kontrollutvalgene etter alkoholloven og næringsmiddeletaten.
Flertallet understreker at tilgang til regnskaper
er nødvendig for å kontrollere at prising ikke
har karakter av tilbud både på salgs- og skjenkesteder. Flertallet mener
at felleskontroller fra mange etater synes å være
svært effektive. Tilgang til dokumentasjon for om mulig å avdekke
brudd på vandelskrav, skatte- og avgiftslovgivningen
mv. er en forutsetning for å kunne utføre kontroll,
og dette bør kunne sikres ved utarbeidelse av forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som naturlig at bevillingsmyndigheten gis tilgang til å kunne
kontrollere de lager og tilstøtende lokaler som bevillingsinnehaver disponerer.
Det er også naturlig at det skal kunne kreves utlevering
av vareprøver, men dette må gjøres på en
slik måte at bevillingsinnehaver ikke lider et unødig
stort tap som følge av at vareprøver tas fra kostbare
produkter, eller stadig gjentatte kontroller. Disse medlemmer ser
det videre som nødvendig at det blir foretatt en vurdering
av hvorvidt det skal innføres en ordning der kontrollmyndighet
blir pålagt å dekke inn varekostnaden knyttet
til vareprøver utover et visst beløp. Disse
medlemmer vil imidlertid stemme imot kravet om utlevering
av regnskaper så lenge det ikke foreligger konkret mistanke
om ulovligheter. Dersom denne typen mistanke foreligger, vil dette
fanges opp av annen type lovgivning enn alkoholloven. Det er etter disse
medlemmers mening heller ikke synliggjort i tilstrekkelig
grad hvordan dette vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle
børsnoterte selskaper, da innsyn i disse selskapenes regnskaper
vil kunne gi sensitiv informasjon. Dersom flertallet i komiteen
skulle falle ned på å tillate et krav om utlevering
av regnskaper, må dette på forhånd avklares
med Oslo Børs.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-9 nytt tredje
ledd lyde:
Bevillingsmyndigheten kan når som helst kreve tilgang
til salgs- og skjenkestedets lokaler, herunder kreve å få nødvendige
opplysninger om drift fra bevillingsinnehaver. Bevillingsinnehaver
plikter uten erstatning eller vederlag å utlevere nødvendige
vareprøver til bevillingsmyndigheten."
Etter ordlyden i alkoholloven § 1-9 omfattes
AS Vinmonopolets kommunale salgsbevillinger av kommunens kontrollansvar.
I merknaden til bestemmelsen i rundskriv I-6/98 er det
imidlertid presisert at den kommunale kontrollplikten ikke skal
omfatte Vinmonopolets utsalg. Dette reflekteres også i
lov- og forskriftsbestemmelser om gebyr og kontrollutvalg.
Departementets oppfatning er at den uklarhet som inkonsekvens
mellom lovens ordlyd og departementets tolkning i rundskrivet innebærer,
bør ryddes av veien, og foreslår at § 1-9
endres slik at AS Vinmonopolet ikke omfattes av kommunens kontroll
etter alkoholloven § 1-9.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene om forholdet til AS Vinmonopolet.
Av alkoholloven § 1-10 første ledd
framgår det at bevilling faller bort ved overdragelse av
virksomheten. I tredje punktum er det fastsatt at virksomheten likevel
kan fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder
så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette.
Departementet foreslår å supplere bestemmelsen med
en adgang for kommunen til å utvide overgangsperioden med én
måned.
Departementet foreslår videre å stille konkrete vilkår
om søkers aktivitetsplikt som forutsetning for rett til å drive
på tidligere bevilling i en tre måneders overgangsperiode
og for kommunens adgang til å utvide denne med én
måned.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter de foreslåtte
endringene om overgangsperioden ved overdragelse av virksomheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at overgangsperioden bør økes slik at
en har mulighet til å kunne drive virksomheten videre inntil
en søknad om ny bevilling er behandlet. Disse medlemmer vil
imidlertid ikke støtte forslaget om at utvidelsen blir
begrenset til én måned, men mener at man kan gi
en utvidelse i det tidsrommet det tar før en ny bevillingssøknad
er ferdigbehandlet i kommunen. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 første
ledd nytt fjerde punktum lyde:
Dersom søknad om ny bevilling ikke er endelig avgjort
av kommunen innen tre måneder, skal kommunen gi tillatelse
til at det drives videre på den tidligere bevilling inntil
endelig behandling har funnet sted i kommunen.
Fjerde punktum blir femte punktum."
Alkoholloven § 8-11 fastslår at det
er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til
personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk
på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart
beruset.
Det framholdes at bestemmelsen i § 8-11 har reist
en del tolkningsspørsmål, for eksempel om bestemmelsen
omfatter åpenbar beruselse i betydningen påvirkning
av andre rusmidler enn alkohol.
Etter departementets oppfatning bør det sikres at alkoholloven
også hjemler forbud mot å selge eller skjenke
alkoholholdig drikk til personer som åpenbart er påvirket
av rusmidler uavhengig av hvilket rusmiddel det er snakk om. På denne
bakgrunn foreslår departementet å endre alkoholloven § 8-11
slik at det går klart fram at den også omfatter
forbud mot salg og skjenking av alkohol til personer som åpenbart
er påvirket av andre rusmidler enn alkohol. I tillegg til å endre
ordet "alkohol" til "rusmidler" foreslår departementet å endre
begrepet "beruset" til "påvirket".
Etter komiteens oppfatning bør
det sikres at alkoholloven også hjemler forbud mot å selge
eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som åpenbart
er påvirket av rusmidler, uavhengig av hvilket rusmiddel
det er snakk om, ikke minst fordi en de seneste årene har
sett en utvikling hvor blandingsmisbruk blir mer og mer vanlig.
Kombinasjonen narkotiske stoffer og alkohol kan gi svært
uforutsigbare og skadelige resultater for den enkelte. Komiteen er derfor
fornøyd med forslaget til Regjeringen som slår fast
dette forbudet.
Komiteen stiller seg bak innføringen
av begrepet "påvirket" fremfor "beruset".
Det følger av alkoholloven at bevillinger til henholdsvis
salg og skjenking gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type
virksomhet, jf. §§ 3-1 annet ledd og
4-2 fjerde ledd. Etter § 4-1 kan skjenkebevilling
ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale.
Det framholdes at overlappende bevillinger som innebærer
rett for flere bevillingsinnehavere til å skjenke samtidig
i de samme lokalene, medfører et kontrollproblem. Det bør
etter departementets oppfatning presiseres i alkoholloven at dette
ikke er tillatt, og det foreslås at det fastslås
i § 4-1 første ledd nytt annet punktum
at det bare kan gis flere skjenkebevillinger til samme lokale til én
bevillingshaver med mindre det i bevillingene er fastsatt tider
for skjenking som ikke er overlappende.
Departementet vurderer det slik at bruken av begrepet "utøves"
i § 4-1 første ledd kan gi rom for uklarheter,
og foreslår å endre bestemmelsen slik at den presiserer
at salgs- og skjenkebevilling ikke kan gis til samme lokale.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene om bruk av flere bevillinger samtidig.
Bestemmelsene om hvilke grunner som kan føre til inndragning
av salgs- og skjenkebevillinger, følger av alkoholloven § 1-8.
Departementet mener at utestedsdiskriminering bør bekjempes
også på denne måte, og har derfor vurdert
hvordan lovverket best kan sikre at utestedsdiskriminering kan føre
til inndragning av skjenkebevilling.
Det foreslås å presisere i en egen bestemmelse
i § 1-8 at utestedsdiskriminering innebærer
inndragningsgrunn. Det vises til at straffelovens bestemmelser om
diskriminering omfatter diskriminering pga. tro, rase, hudfarge,
nasjonal eller etniske opprinnelse, samt pga. homofil legning, leveform
eller orientering. Etter departementets oppfatning bør
avgrensningen av en hjemmel til å inndra skjenkebevillinger pga.
utestedsdiskriminering knyttes opp mot de typer diskriminering som
lovgiver har funnet grunn til å fastsette straffebud overfor
i straffeloven.
Departementet foreslår at inndragningsadgangen skal
gjelde ved diskriminering som skjer "ved skjenkestedet", dvs. at
diskriminering som foregår utenfor skjenkestedet, i forbindelse
med innganger, bakdører osv., rammes.
Det uttales at dersom ansatte på skjenkestedet diskriminerer
med hensyn til adgang til stedet, å få servering,
plassering i lokalet, sørvisnivå mv., vil dette
omfattes av bestemmelsen, men at gjesters diskriminerende ytringer
om/handlinger mot en annen person ikke omfattes med mindre
skjenkestedets ansatte ser mellom fingrene med dette eller følger
opp dette på en slik måte at man kan si at vedkommende er
diskriminert i forhold til virksomhetens tilbud.
Departementet mener det bør være et vilkår
for inndragningsadgang at det foreligger gjentakelse.
Det er i dag ikke et vilkår for inndragning av en skjenkebevilling
etter § 1-8 at bevillingshaver har hatt faktisk
kjennskap til at det har foregått ureglementert alkoholskjenking.
Alkoholloven har et objektivt ansvar. Departementet foreslår
at objektivt ansvar skal gjelde også i forhold til den
foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.
Departementet har vurdert den foreslåtte bestemmelsen
i lys av forbudet mot dobbeltstraff i den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) protokoll 7 artikkel 4. Spørsmålet er om
det forhold at en bevillingshaver får sin skjenkebevilling
inndratt, sperrer for at vedkommende også strafforfølges
og evt. dømmes for diskriminering etter straffeloven § 349a,
og omvendt, om slik straff stenger for inndragning av skjenkebevillingen.
Departementet antar at inndragning av skjenkebevilling på grunn
av utestedsdiskriminering ikke er å anse som straff i konvensjonens
forstand.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at utestedsdiskriminering må bekjempes,
og støtter derfor den foreslåtte presiseringen
i en egen bestemmelse i § 1-8 at utestedsdiskriminering
innebærer inndragningsgrunn. Flertallet stiller
seg også bak Regjeringens forslag om at det bør
være et vilkår for inndragningsadgang at det foreligger
gjentakelse, og at objektivt ansvar også skal gjelde i
forhold til den foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen
av St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004)
der det vises til at Regjeringen i november 2002 besluttet å oppnevne
et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet
mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet
om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker
på denne måten å få kartlagt
hvilke juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige for å styrke
det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.
Dette flertallet legger til grunn at det lovutvalg
som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering
av funksjonshemmede, også vil vurdere eventuell utvidelse
av straffeloven § 349a sammen med vurdering av
en antidiskrimineringslov.
Videre understreker dette flertallet at det er viktig å stoppe
diskriminering av funksjonshemmede grunnet holdninger. Flere funksjonshemmede
føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette
angår også grupper som ikke fordrer særskilte
tiltak for fysisk tilgjengelighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til behandlingen av
St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004) der
det vises til at Regjeringen allerede i november 2002 besluttet å oppnevne
et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet
mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet
om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker
på denne måten å få kartlagt hvilke
juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige
for å styrke det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.
Når det gjelder juridiske virkemidler mer generelt, uttaler
sosialkomiteen bl.a.:
"Komiteen meiner også at det i tillegg til lovutvalet
er viktig at det er fremja og vil bli fremja ei rekke lovendringar
innanfor dei enkelte sektorar for å styrke den rettslege
situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne. Frå komiteen
si side er det ynskjeleg å understreke at det er viktig å sette
fokus på eksisterande lovgjeving."
Disse medlemmer viser til at det var full enighet
om å legge sektoransvarsprinsippet til grunn for tilgjengelighetsarbeidet.
Det er en strategi som innebærer at det er de vanlige instansene
som skal gi og finansiere et tilbud, som må sørge
for tilgjengelighet til personer med nedsatt funksjonsevne på lik
linje med den øvrige befolkning. Disse medlemmer understreker
at en slik strategi bare kan lykkes dersom det samtidig stilles
konkrete krav til hvilke tiltak som må settes i verk.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
virkemiddelet særlovgivningen innebærer, må nyttes
for å sikre mot diskriminering av funksjonshemmede. Alkoholloven
gir næringsdrivende bevillinger til å selge og
skjenke alkohol. Dette er en inntektskilde av stor betydning for
dem som får bevilling. Alkohollovens intensjon er å begrense
tilgangen generelt, men ikke overfor voksne enkeltgrupper. Siden
antall bevillinger blir vurdert ut fra ønsket om å styre
tilgjengelighet, og det heller ikke er et uttalt ønske
med lave priser på alkohol, innebærer det å få en
bevilling en fordel. Det er derfor stilt flere vilkår for å inneha
bevilling. Disse medlemmer mener at det også må kunne
stilles vilkår om tilgjengelighet for funksjonshemmede
til salgs- og skjenkesteder og at alkoholloven må hjemle
muligheten til å stille slikt vilkår.
Disse medlemmer understreker at de påbud som
til enhver tid er gjeldende, bør gjennomgås av kommunen
og undergis en vurdering i saksinnstilling om bevilling.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1-7a første
ledd første punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen
blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder,
stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, tilgjengelighet
for personer med nedsatt funksjonsevne, trafikk- og ordensmessige
forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.
§ 3-2 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at salgsstedet
skal overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt
funksjonsevne som er påbudt i lovverket.
§ 4-3 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at skjenkestedet skal
overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne
som er påbudt i lovverket."
Når det gjelder bevillingsmyndighetenes sanksjonsmuligheter,
mener disse medlemmer at det bør være
mulig å stille etterfølgende vilkår,
som har direkte sammenheng med bevillingen, men som er mindre sanksjoner
enn inndragning. Det må være i bevillingsinnehavers
interesse å kunne gjennomføre forbedringer i driften
som et alternativ til inndragning. Disse medlemmer viser
til forslag om å kunne stille vilkår om kurs for
ansatte eller økt vaktstyrke. Disse medlemmer har
merket seg at departementet ønsker å avvente slik
lovendring til oppfølgingen av NOU 2003:15 Fra bot til
bedring. Disse medlemmer forventer at alle høringsinnspillene
om mer fleksible sanksjonsmuligheter blir vurdert ved en særskilt
gjennomgang av alkoholloven som oppfølging av denne utredningen.
Disse medlemmer legger til grunn at det lovutvalg
som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering
av funksjonshemmede, også vil omfatte vurdering av eventuell
utvidelse av straffeloven § 349a sammen med vurdering
av en antidiskrimineringslov. Imidlertid understreker disse
medlemmer at det er viktig å stoppe diskriminering grunnet
holdninger i forhold til funksjonshemmede. Flere funksjonshemmede
føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette
angår grupper som ikke fordrer særskilte tiltak
for fysisk tilgjengelighet.
Disse medlemmer merker seg at Norges Handikapforbund
i sin høringsuttalelse tar til orde for at funksjonshemmede
bør tas inn i diskrimineringsvernet i alkoholloven § 1-8.
Handikapforbundet foreslår at dette gjøres gjennom
en konkret opplisting av alle grupper som skal vernes, i stedet
for at det henvises til straffeloven § 349a.
Disse medlemmer mener at funksjonshemmedes rettigheter
bør styrkes, også gjennom en tydeliggjøring
av krav til ikke-diskriminering i ulike lover som direkte eller
indirekte kan ivareta funksjonshemmedes kår. Disse
medlemmer vil også vise til at disse partier har
gått inn for en antidiskrimineringslov og tatt til orde
for at loven skal sikre mot diskriminering også av funksjonshemmede,
noe som også vil gjelde deres rett til adkomst til utesteder. Disse
medlemmer er kjent med at det er nedsatt et eget utvalg
som nå arbeider med et utkast til en slik lov.
Manglende fysiske adkomstmuligheter for en rullestolbruker til
et utested kan etter disse medlemmers syn medføre
en praktisk diskriminering av funksjonshemmede, også når
innehaver ikke bevisst søker å holde den funksjonshemmede
utenfor lokalet.
Disse medlemmer mener at det skal framgå klarere
av norsk lov at utesteder må sikre adkomst for funksjonshemmede. Disse
medlemmer vil be om at Regjeringen sikrer en gjennomgang
av lovgivningen med utgangspunkt i at funksjonshemmedes rett til
adkomst til utestedene skal sikres, og at resultatet av gjennomgangen
forelegges Stortinget.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå gjeldende
lovverk som ledd i å sikre funksjonshemmede adkomst til
utesteder og sikre funksjonshemmede mot diskriminering på utesteder.
Stortinget ber om at resultatet av gjennomgangen forelegges Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
stemme imot forslaget om at skjenkebevilling kan inndras som en
konsekvens av det som omtales som utestedsdiskriminering. Disse medlemmer mener
at denne endringen vil kunne medføre at vi får
en sammenblanding av forhold som i dag er hjemlet i straffeloven
hva angår diskriminering, og de rent alkoholrelaterte forhold
opp mot skjenkesteder som er hjemlet i alkoholloven. Disse medlemmer frykter
også at inndragning av skjenkebevilling som knyttes opp
mot en utestedsdiskriminering i alkoholloven, vil kunne finne sted
på et langt tynnere grunnlag enn det som er tilfellet under straffelovens
krav til bevisførsel hva angår pådømmelse
etter denne loven. Dissemedlemmer mener
at også utestedsbransjen må kunne få ha
et skikkelig rettsvern og dermed krav om at det er påtalemyndigheten
som må kunne pådømme diskriminering,
og ikke kommunen gjennom inndragninger etter alkoholloven. Disse
medlemmer er også uenige med departementet hva
angår begrepet dobbeltstraff da en inndragning av bevilling
i stor grad medfører nedleggelse av virksomhet og dertil
oppsigelser av arbeidsplasser. Tap av retten til å kunne
drive sin næringsvirksomhet videre må helt åpenbart kunne
karakteriseres som straff. Disse medlemmer tar sterkt
avstand fra alle former for utestedsdiskriminering, men mener at
straffeforfølgelsen skal skje gjennom bruk av straffeloven
og ikke alkoholloven.
Disse medlemmer vil stemme mot forslaget til endring
av § 1-8 tredje ledd.
Av alkoholloven § 7-1 første ledd
annet punktum går det fram at "bevillingsmyndigheten fastsetter
gebyret". Av annet ledd første punktum går det
fram at "[d]epartementet gir forskrifter om beregning
og innbetaling av gebyret". Departementet foreslår å endre bestemmelsen
slik at de begreper som benyttes i loven, samsvarer bedre med intensjonen
og realiteten, dvs. at departementet bestemmer gebyrsatsene som danner
grunnlag for bevillingsmyndighetens fastsettelse av det konkrete
gebyret som skal innbetales.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter en oppjustering av bevillingsgebyret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at det er synliggjort noen god begrunnelse for hvorfor en
skal øke bevillingsgebyret, og vil gå imot dette.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at det ved en eventuell endring/økning
av bevillingsgebyrene tas hensyn til ulike driftsformer og omsetningsvolum,
der begrenset og sesongpreget drift som for eksempel ved fjellstuer
må få differensiert gebyr etter nevnte kriterier.
Bestemmelsens overskrift lyder i dag "Hjemmel for forbud mot
kontroll med preparater som anvendes til alkoholholdig drikk."
Det foreslås at overskriften endres til "Preparater som
anvendes til alkoholholdig drikk".
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene knyttet til endring av overskriften til alkoholloven § 8-4.