Til Odelstinget
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Vedtak til lov
om endringer i lov 29. april 1988 nr.
21 om ferie
I
I lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie
gjøres følgende endringer:
§ 5 (1) skal lyde:
Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker gis
feriefritid på 30 virkedager
hvert ferieår.
§ 10 (2) skal lyde:
Arbeidstaker har rett til feriepenger fra arbeidsgiver
med 12,3 pst. av feriepengegrunnlaget
(jf. nr. 1).
§ 15 oppheves.
II
Loven trer i kraft straks."
Lov om ferie 29. april 1988 § 5 gir
rett til 4 uker og 1 dag lovfestet ferie.
Lovens § 15 gir Kongen adgang til å innføre
rett til feriefritid i inntil 5 virkedager utover feriefritiden etter § 5.
Denne adgang er ikke benyttet.
Forslagsstillerne viser til at ved tariffoppgjøret 2000-2001
fikk mange grupper en 5. ferieuke. Den 5. uken er ikke lovbestemt,
og om arbeidstakere har krav på denne ferieuken, avhenger
av hvorvidt en er omfattet av tariffavtalen eller ikke.
Forslagsstillerne påpeker at det er blitt en vanlig oppfatning
at 5 ukers ferie er innført som en rettighet for alle arbeidstakere
i Norge. Denne misoppfatningen kan gi grunnlag for uenighet og dårlig
arbeidsmiljø på de få arbeidsplassene
der ansatte ikke får lengre ferie enn det som er lovfestet.
Det er derfor naturlig å lovfeste retten til 5 ukers ferie.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet,
lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument
nr. 8:60 (2003-2004) fra stortingsrepresentantene Morten Lund og Magnhild
Meltveit Kleppa om lovfesting av en femte ferieuke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er i prinsippet enig med forslagsstillerne
om at alle i Norge bør ha rett til 5 ukers ferie. Dette
er imidlertid et spørsmål som i utgangspunktet
er en sak mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer vil
videre peke på at det er en lang tradisjon i Norge for
at fremforhandla velferdsgoder senere har blitt lovfestet og gjeldende
for alle arbeidstakere. Disse medlemmer er også kjent
med at det har blitt en oppfatning om at 5 ukers ferie er innført
som en rettighet for alle arbeidstakere og at mange arbeidsplasser
har innført ferie på lik linje med det øvrige
arbeidsliv.
Disse medlemmer viser til vedlagte brev fra arbeids-
og sosialministeren av 12. november 2004 der det fremgår
at minst 74 pst., men sannsynligvis over 90 pst., av alle arbeidstakere
i Norge har 5 ferieuker. Disse medlemmer mener det
er rimelig å foreta en vurdering av om ikke den femte ferieuken bør
innføres i tråd med hva som gjelder det overveldende
flertall. Disse medlemmer oppfordrer partene til å gjøre
slik vurdering i forbindelse med den, av statsråden, varslede
gjennomgangen av ferieloven.
Disse medlemmer vil videre be om at departementet
i forbindelse med gjennomgangen kommer tilbake til Stortinget med
en oversikt over hvor mange som ikke omfattes av den femte ferieuken
og en vurdering av om den bør lovfestes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til vedlagte brev fra arbeids-
og administrasjonsministeren av 14. mai 2004 og stiller
seg bak departementets vurderinger. Det antas at de økonomiske
konsekvensene ved å innføre en 5. ferieuke kan
bli store. Disse medlemmer viser til at kostnadsnivået
i konkurranseutsatt næringsliv allerede er høyt
i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig
Folkeparti, viser til at forhandlinger om lønn,
ferie, arbeidstid eller andre goder handler om prioriteringer. Det
bør utvises varsomhet med å lovregulere forhold
som blir avgjort mellom partene i arbeidslivet. Når enkelte
grupper prioriterer ferie fremfor lønn, finner flertallet det
ikke riktig å automatisk utvide lovfesting av rett til
5. ferieuke for alle.
Flertallet foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at det har vore ein klår politisk intensjon i Noreg å utvide
ferietida til 5 vekers ferie. Det at lova i dag gir lovfesta rett
til ferie i 25 dagar, noko som utgjer 4 veker og ein dag, var ei
byrjing på innføringa av den femte ferieveka.
Denne medlemen viser til § 15
i ferielova, Adgang for Kongen til å fastsette lengre ferie,
der det heiter:
"Kongen kan bestemme at det skal innføres rett til
feriefritid i inntil 5 virkedager ut over feriefritiden etter § 5.
Den enkelte utvidelse må være forsvarlig ut fra
en vurdering av landets totale økonomiske stilling. Den
alminnelige prosentsats for feriepenger skal være 10,6
når beslutning om 26 virkedager feriefritid er tatt, og
etter beslutninger om feriefritid i 27, 28, 29 og 30 virkedager,
henholdsvis 11,0, 11,4, 11,8 og 12,3."
Denne medlemen meiner denne paragrafen som er
vedteken i 1988 er ei klår indikasjon frå lovgjevaren
si side om kva målet vidare har vore.
Denne medlemen er glad for at partane i arbeidslivet
utan medverknad frå Stortinget har sytt for at ferietida
no er sett til 5 veker for dei aller fleste arbeidstakarane i Noreg. Denne
medlemen vil påpeike at det er ei gjengs oppfatning
at arbeidstakarar i Noreg har rett til 5 vekers ferie. Denne
medlemen meiner difor det er naudsynt å oppdatere
lovverket i tråd med det som er gjeldande praksis og den allmenne
oppfatninga. Det verkar uklårt at ferielova ikkje skal
vere på høgde med forholda i arbeidslivet.
Denne medlemen viser til at det er eit fåtal av
norske arbeidstakarar som i dag ikkje har 5 vekers ferie. Denne
medlemen viser òg til at det ikkje hadde vore mogleg å gjennomføre
ei utviding av ferieperioden i tariffoppgjeret om ikkje partane
i arbeidslivet samla gjekk inn for det. Ei oppdatering av lovverket
på dette området vil difor ikkje framstå som
ei svekking av tariffinstituttet.
Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"I
I lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie
gjøres følgende endringer:
§ 5 (1) skal lyde:
Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker gis
feriefritid på 30 virkedager
hvert ferieår.
§ 10 (2) skal lyde:
Arbeidstaker har rett til feriepenger fra arbeidsgiver
med 12,3 pst. av feriepengegrunnlaget
(jf. nr. 1).
§ 15 oppheves.
II
Loven trer i kraft straks."
Forslag fra Senterpartiet:
I
I lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie gjøres følgende endringer:
§ 5 (1) skal lyde:
Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker gis feriefritid på 30 virkedager hvert ferieår.
§ 10 (2) skal lyde:
Arbeidstaker har rett til feriepenger fra arbeidsgiver med 12,3 pst. av feriepengegrunnlaget (jf. nr. 1).
§ 15 oppheves.
II
Loven trer i kraft straks.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:60 (2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene
Morten Lund og Magnhild Meltveit Kleppa om lov om endring i lov
29. april 1988 nr. 21 om ferie (5. ferieuke) - vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev fra Kommunalkomiteen 29. april 2004
med forespørsel om å vurdere ovennevnte dok. nr.
8 forslag.
I dok. nr. 8 forslaget vises det til at det ved lønnsoppgjøret
i 2000 - 2001 var mange arbeidstakere som fikk tariffestet retten
til en 5. ferieuke som en del av lønnsoppgjøret
mellom partene. Dok. nr. 8 forslaget er begrunnet med at det i dag
bare er et fåtall av arbeidstakere som ikke har rett til
5 ukers ferie. Det vises i denne sammenheng til at de fleste arbeidsplasser som
ikke er dekket av tariffavtaler også har innført ferie
på lik linje med det øvrige arbeidsliv. Det er
således blitt en vanlig oppfatning at 5 ukers ferie er
innført som en rettighet for alle arbeidstakere i Norge. Denne
misoppfatningen kan gi grunnlag for uenighet og dårlig
arbeidsmiljø på de få arbeidsplasser
der ansatte ikke får lengre ferie enn det som er lovfestet. Forslagstillerne
mener derfor det er naturlig å lovfeste retten til 5 ukers
ferie.
Jeg mener det bør utvises varsomhet med å lovregulere
forhold som avgjøres mellom partene i arbeidslivet, En
5. ferieuke er etter min vurdering et typisk velferdsgode som naturlig
er og fortsatt bør være et forhandlingstema mellom
partene i lønnsoppgjørene. På det nivået
av velferd vi her snakker om må det blant annet være
et viktig prinsipp at partene selv avveier på hvilken måte
de vil prioritere å ta ut eventuell velferdsvekst som lønn,
ferie, redusert daglig arbeidstid eller lignende. Det er for øvrig
ingen grunn til å anta at de partene som har framforhandlet
en slik ferieløsning, eventuelt på bekostning
av andre goder, vil finne det rimelig at myndighetene umiddelbart skal
gi tilsvarende rettigheter til de øvrige arbeidstakerne.
Forslagsstillerne peker på at det er blitt en vanlig oppfatning
at 5 ukers ferie er innført som en rettighet for alle arbeidstakere
i Norge. De viser til at denne misoppfatningen kan gi grunnlag for
uenighet og dårlig arbeidsmiljø på de
arbeidsplasser der ansatte ikke får lengre ferie enn det
som er lovfestet. Jeg vil i denne sammenheng vise til at retten
til den femte ferieuken bare er en av flere rettigheter
hvor pattene har fremforhandlet seg til bedre ordninger enn lovens. Også retten
til 37 1/2 times arbeidsuke mot lovens 40 timer er en slik
fremforhandlet rettighet som ikke har resultert i noen endring av
loven. Arbeidslivslovutvalget, som nylig har avgitt sin innstilling
med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, har heller
ikke foreslått endringer i den ukentlige arbeidstid selv
om 37 1/2 times uke må sies å være
den alminnelige arbeidstid for de fleste arbeidstakere i dag.
Det foreligger i dag ingen sikre tall på hvor mange
arbeidstakere som har rett til 5 ukers ferie. Innenfor offentlig
sektor vil i hovedsak alle arbeidstakerne ha rett til 5 ukers ferie,
mens tallene er langt mer usikre i privat sektor. Selv
om det må antas at et stort flertall i privat sektor også har
rett til 5 ukers ferie, vil det trolig fremdeles være en
ikke ubetydelig andel av arbeidstakerne som ikke har rett til mer
enn den lovfestede ferien på 4 uker og l dag. Det antas
derfor at de økonomiske konsekvensene av å lovfeste
retten til 5 ukers ferie, kan bli store innenfor den private sektor,
Kostnadsnivået i konkurranseutsatt næringsliv
er allerede høyt i forhold til land det er naturlig å sammenligne
med. Dette gjelder spesielt prisen på arbeidskraft. Etter
min vurdering bør det være opp til partene på den
enkelte arbeidsplass å avtale innføring av en
eventuell 5 ukers ferie.
Jeg mener på ovennevnte bakgrunn at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
retten til en 5. ferieuke.
Jeg viser til brev av 5. november i år fra
Heikki M. Holmås med en rekke spørsmål
knyttet til forslag om en lovfestet innføring av en 5.
feieuke i Norge. Saken ble opprinnelig sendt kommunal- og regionalministeren,
men er overført til meg som rette fagstatsråd
på området.
Den 5. ferieuken er for de fleste arbeidstakere i Norge en del
av tariffavtalen. I tillegg har en del arbeidstakere en 5. ferieuke
selv om de ikke er omfattet av tariffavtale. Det er dessverre ikke
tilgjengelig et godt tallmateriale som med stor nøyaktighet
viser utbredelsen av den femte ferieuken. Særlig størrelsen på den
gruppen som har en 5. ferieuke uten at det er tariffestet, er det
dårlig tallmessig oversikt over. Det har således
ikke vært mulig for departementet å fremskaffe
tall som nøyaktig besvarer spørsmålene
om utbredelsen av en 5. ferieuke. I det følgende er det
likevel redegjort for saken så langt det lar seg gjøre.
Ifølge SSB er det totale antall
arbeidstakere i privat og offentlig sektor 2 098 000. Antall arbeidstakere som har den 5. ferieuken
i kraft av tariffavtaler er ca. l 550 000, dvs.
om lag 74 pst. av den samlede arbeidsstokken i privat og offentlig
sektor. Dette fordeler seg på følgende måte:
Hele offentlig sektor, med 739 000 arbeidstakere,
En andel på ca. 53 pst av
arbeidstakerne i privat sektor, eller ca 810 000 arbeidstakere.
Herunder
NAVO-områdets del av privat sektor (NSB, Posten
mv.), ca. 65 000 arbeidstakere,
virksomheter i privat sektor som bruker
offentlig sektors tariffavtaler som ramme, ca. 30 000,
øvrig tariffbundet del av privat sektor, ca 715 000.
Den 5 ferieuken avhenger ikke av om den enkelte arbeidstaker
er organisert eller ikke, siden tariffrettigheter ikke avhenger
av medlemskap i fagorganisasjoner. Det avgjørende er om
man er ansatt i en tariffbundet virksomhet eller ikke.
Omkring 600 000 arbeidstakere i
privat sektor er således ikke dekket av tariffavtale og
har ikke rett til en 5. ferieuke i denne sammenheng. Arbeidstakere kan
imidlertid få del i den femte ferieuken gjennom andre ordninger: Noen arbeidsgivere følger
en tariffavtale uten å være formelt bundet av
den. Arbeidstakeren kan også få anledning til å ta
ut ekstra feriedager uten feriepenger. Vi har ingen tallmessig oversikt over
hvor mange som omfattes av slike ordninger. NHO og HSH opplyser
imidlertid følgende:
Innen NHOs område er andelen
virksomheter som enten har tariffavtale eller som følger
tariffavtalene så høy som 85 pst, mens tariffavtaledekningen
altså bare er omkring 50 pst. I sektorer som industri,
transport, kommunikasjon og finansiell tjenesteyting er utbredelsen
av slike ordninger høy, mens den antas å være
lavere i varehandel og hotell- og restaurantbransjen. Disse bransjene
har mange deltidsarbeidende studenter og elever blant sine ansatte.
HSH opplyser at det i varehandelen er vanlig at virksomhetene
følger tariffavtalene selv om de ikke er avtalemessig forpliktet
av dem. Mange virksomheter er avhengige av å kunne tilby
den femte ferieuken for å kunne rekruttere medarbeidere.
En beregning av kostnadene ved å innføre den femte
ferieuken for alle arbeidstakere har således dessverre
ikke vært mulig med den usikkerheten som knytter seg til
tallgrunnlaget. Jeg kan imidlertid opplyse at departementet i løpet
av våren 2005 vil ta initiativet til en kartlegging av
erfaringene med ferieloven og eventuelle endringsbehov. Det vil
skje gjennom en åpen høringsrunde med relevante
parter.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 2. desember 2004
Magnhild Meltveit Kleppa |
Heikki Holmås |
leder |
ordfører |