Til Odelstinget
Kultur- og kyrkjedepartementet legg i proposisjonen fram forslag
til lov om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn.
Formålet med stadnamnloven er å ta vare på stadnamn
som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke
til kjennskap til og aktiv bruk av namna. Gjeldande lov har vist
seg å vere både uklar og lite formålstenleg
på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og
det har mangla ein del viktige føresegner. Formålet
med lovendringane er såleis både å forenkle
saksbehandlinga og å gi klarare og meir høvelege
og funksjonelle føresegner.
Det er foreslått endringar på desse områda:
ny formålsparagraf
fleire definisjonar av sentrale omgrep i loven
nye reglar om namnsetjing
ny regel om gjenopptaking av saker
reglane for fastsetjing av skrivemåte
reglane om fleirspråklege namn
reglane om bruk av stadnamn
klagereglane
gebyr for informasjon frå Sentralt stadnamnregister
(SSR)
I kap. 2 i proposisjonen om generelle problemstillingar blir
spørsmålet om kva for rolle det offentlege skal
ha i arbeidet med stadnamn, drøfta. Den enkeltføresegna
som har ført til flest klagesaker, spørsmålet
om bruk av bunden eller ubunden form, blir foreslått mjuka
opp og endra i retning av tidlegare føresegner. Innsamling
av stadnamn og normering av kvenske namn blir også teke
opp. I kap. 3 blir det foreslått at ein formålsparagraf
skal takast inn, og kap. 4 inneheld definisjonar av viktige omgrep
i loven. Forslag til ein ny paragraf om namnevern og namnsetjing
er omtala i kap. 5. Kap. 6 og 7 omhandlar reglar om saksbehandlinga.
Kap. 6 konkluderer med at det skal takast utgangspunkt i den lokale
talemålsforma når skriftforma skal fastsetjast,
og at primærfunksjonen for namnet skal vere retningsgivande for
skrivemåten i dei andre funksjonane. I kap. 7 er det foreslått
reglar for korleis skrivemåten skal fastsetjast, og det
er særleg her at forenklingane i saksbehandlinga kjem inn.
Kap. 9 tek for seg særskilde reglar for gards-
og bruksnamn. Kap. 10 tek opp bruken av stadnamn, og det er fastsett
at offentlege organ skal nytte vedtekne skriftformer av eige tiltak,
og at samiske og kvenske stadnamn som blir nytta av folk på staden,
skal brukast av det offentlege. Folk som bur fast på staden,
omfattar også dei som har næringsmessig tilknyting
til staden over lengre tid. Klagereglane er omtala i kap. 11, og
det er der fastsett kven som er adressat for ulike klager. Kap.
12 tek for seg ymse andre problemstillingar, som stadnamnkonsulentane,
gebyr for informasjon frå stadnamnregisteret, unntak frå loven
og forskrifter. Forholdet til internasjonale konvensjonar og avtalar
er omtala i kap. 13 og økonomiske og administrative konsekvensar
i kap. 14. Merknader til dei enkelte paragrafane er tekne inn i
kap. 15.
Stadnamn kom gjennom den tidlege innsamlinga og tolkinga av namna
til å spele ei rolle i nasjonsbygginga fordi dei var ein
del av den norske kulturskatten.
Det kan likevel spørjast om det er ei oppgåve
for det offentlege å gi reglar om korleis namn på privat eigedom
skal skrivast, og å gjere vedtak om skrivemåten.
Departementet vil understreke kor viktig det er å ta
vare på den delen av kulturarven som stadnamna utgjer,
ikkje berre som grunnlagsmateriale for kultur- og busetjingshistorisk
gransking, men også ved å gi stadnamn ein formålstenleg
skrivemåte på kart, skilt, i register og i andre
offentlege samanhengar.
Gjennom åra har det vore mykje diskusjon om skrivemåten
av stadnamn i offentleg bruk. Synspunkta har variert frå ønsket
om ein mest mogleg dialektnær skrivemåte til argumentasjon
for skrivemåtar som ligg nær opp til skriftspråket,
og det er forskjellige meiningar om kva for uttaleform som skulle
vere utslagsgivande. Det er ulike årsaker til at synspunkta varierer
så mykje, som ulik vektlegging av eigenskapar knytte til
skriftformene: identitetsskapande element, det praktiske og formålstenlege,
ulike syn på kva som kjenneteiknar stadnamn som kulturminne mv.
Opp gjennom åra er det samla inn mange stadnamn, men
det finst inga oversikt over desse samlingane. Før behovet
for innsamling kan vurderast, trengst det ei oversikt over stadnamn
som alt er samla inn. I kulturmeldinga (St.meld. nr. 48 (2002-2003)) konkluderer
departementet med at behovet for innsamling og organisering av stadnamnarbeidet
i det heile må greiast ut nærare. Det vil bli
vurdert om det nye kompetansesenteret for språk kan koordinere desse
oppgåvene når det er på plass.
Eit spørsmål som har fått stor merksemd,
er bruken av bunden eller ubunden form. Frå stadnamnloven
tok til å gjelde, har om lag 25 pst. av klagesakene dreia
seg om eit stadnamn skal skrivast i bunden eller ubunden form; særleg
gjeld dette bruksnamn. Dette er i dag regulert i forskrift der det
er fastsett at grammatisk kjønn, eintals- eller fleirtalsform
og bunden eller ubunden form som hovudregel skal rette seg etter
målføret. Regelen har vore praktisert svært strengt,
og det er grunn til å tru at ei oppmjuking av regelverket
på dette punktet ville spare systemet for mange klagesaker
som ikkje er viktige for namneverket.
Departementet meiner at føresegna om bunden eller ubunden
form er for kategorisk formulert og slik gir rom for ei rigorøs
tolking det ikkje er tungtvegande grunnar til å halde oppe.
Departementet har vurdert om dette bør regulerast i
loven, sidan denne problemstillinga fører til såpass
mange klager, men har kome til at det er ei problemstilling av teknisk
karakter, og at det derfor er naturleg at ho framleis blir regulert
i forskrifta. Det er likevel nødvendig med ei presisering,
slik at dette kjem klart til uttrykk: bunden form skal gjennomførast
i alle naturnamn dersom den bundne forma er i levande bruk i talemålet.
Departementet er samd i at dei skogfinske stadnamna ikkje skal
følgje finske rettskrivingsprinsipp, og legg ikkje opp
til endring i den praksis som hittil har vore følgt, dvs.
at desse namna kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp. Når
det gjeld om kvensk kan sjåast som eit eige språk
og ikkje som ein finsk dialekt, er saka no til behandling i departementet.
Om kvensk skal reknast som ein finsk dialekt eller eit eige språk,
er ikkje avgjerande for endringane i stadnamnloven.
Departementet legg fram forslag om ein ny § 1 som
skal regulere både formålet med loven, verkeområdet
og reglar for når loven gjeld. Årsaka til at departementet
foreslår å ta inn ein formålsparagraf, er
at loven skal brukast av alle nivå i offentleg forvaltning.
Formålsparagrafen skal gi uttrykk for intensjonen og verkeområdet
og vil kunne hjelpe brukarane til betre å forstå kva
det skal leggjast vekt på i saksbehandlinga.
Departementet meiner at det geografiske verkeområdet
for loven ikkje skal endrast. Omsynet til forholdet til utanlandske
styresmakter og internasjonale avtalar inneber at loven ikkje kan
gjerast gjeldande for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda,
den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.
Departementet foreslo i høyringsnotatet ei føresegn
om namnevern og namnsetjing som ny § 3. Formålet
med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar
og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i
kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein
ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet,
t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden. Elles
må det visast varsemd ved bruksnamn med omsyn
til eigarens/festarens ønske og rettar.
Etter departementets syn er det usikkert om mangelen på reglar
om namnevern og namnsetjing i praksis utgjer ein trussel mot stadnamn
som kulturminne eller på annan måte er eit problem
av noko omfang. Det er likevel eit samrøystes ønske
frå det namnefaglege miljøet.
I § 4 første ledd er det foreslått
at det ved fastsetjing av skrivemåten skal takast utgangspunkt
i den lokale talemålsforma av namnet. Mange faktorar må vurderast
når skrivemåten for eit stadnamn skal fastsetjast.
Desse momenta er særleg viktige i normeringsarbeidet:
uttale på staden gjennom
tidene der denne er kjend
noverande og tidlegare skriftformer i offentleg bruk
ei eller fleire skriftformer for same namn på same lokalitet/namneobjekt
gjennom tidene
kva for omsyn det skal leggjast mest vekt på
I § 4 andre ledd er det foreslått
at skrivemåten for namnet i primærfunksjonen skal
vere retningsgivande for skrivemåten i dei andre funksjonane
når namnet er brukt om fleire namneobjekt på same
staden. Regelen må praktiserast med forstand slik at resultata ikkje
blir urimelege, og det er naturleg å sjå dei ulike namneobjekta
i samanheng i prosessen.
Departementet er ikkje utan vidare samd i at lokal talemålsform
som utgangspunkt for skrivemåte for eit stadnamn i bruk
av det offentlege vil svekkje namnet som kulturminne, slik det vert
hevda i nokre høyringsfråsegner. Kulturminneaspektet
ved eit stadnamn er noko anna og meir enn ein bestemt uttale; det
er namnet som heilskap, i konteksten, i språkleg utvikling,
med tyding og innhald og bruk.
Departementet held fast ved å endre "den nedervde lokale
uttalen" til "den lokale talemålsforma". Det skal takast
utgangspunkt i den uttalen som har lengst tradisjon på staden
når skriftform skal fastsetjast.
Det er vidare teke omsyn til at også skriftpåverka namneformer
og nyare namneformer er ein del av norsk namnetradisjon, og i merknadene
til § 4 andre ledd i lovendringsforslaget heiter
det at når "skriftforma har vore lenge i bruk og er vel
kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg sterke interesser til
denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter", kan det vere
særleg grunn til å fråvike gjeldande
rettskrivingsprinsipp.
I høyringsnotatet er det foreslått at reglar
om fastsetjing av skrivemåten skal regulerast i § 5
og nærmare reglar om saksbehandling blir fastsette i § 6. Saksgangen
vil etter forslaget ikkje innehalde vesentleg færre ledd,
men sjølve saksbehandlinga vil vere forenkla.
Kommunane skal fastsetje skrivemåte for namn på tettstader,
grender, bydelar, gater, vegar, torg, bustadfelt mv., og namn som
skal brukast som offisiell adresse.
Fylkeskommunen gjer vedtak om skrivemåte for namn på fylkeskommunale
anlegg. Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten for
andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift,
og for alle namn i statleg samanheng. Talet på vedtaksorgan blir
etter dette redusert til kommune, fylkeskommune, Statens kartverk
og dei som etter lov eller forskrift skal fastsetje skriftformer.
Forskjellane og dermed innsparingane vil etter framlegget liggje
i
at det blir færre vedtaksorgan,
som også skal samordne saksbehandlinga
at Statens kartverk skal vere vedtaksorgan i statleg samanheng
at det til vanleg berre vil vere ei tilråding frå namnekonsulentane
at berre eigar/festar skal tilskrivast direkte
at samlevedtak gjer at det ikkje må reisast namnesak
for alle namn
Det er semje om dei fleste føresegnene i forslaget til §§ 5
og 6. Usemja gjeld om synspunkta til eigar/festar skal
tilleggjast særleg vekt når ønsket deira
elles er innanfor rammene til regelverket. Departementet har forståing
for innvendinga - det er viktig med vern av stadnamna som kulturminne
- men vil likevel leggje til grunn at namn på privat eigedom
ikkje berre er offentleg felleseige; dei er ofte svært
viktige for eigaren og slekta hans både personleg og kulturelt.
Departementet meiner vidare at når det er teke atterhald om
at skrivemåten skal liggje innanfor regelverket, er kulturminneomsynet
ivareteke.
Gjeldande regelverk har ingen føresegner om gjenopptaking
av saker. Når departementet i høyringsnotatet
har foreslått å ta inn ein slik regel som ny § 7,
er det for å gi ein enkel tilgang til ny behandling av
ei sak dersom det kjem fram nye opplysningar som vil kunne påverke
vedtaket. Regelen er ikkje meint som ein heimel for ny klageadgang.
For at ei sak skal kunne takast opp på nytt, må det
vere klart at opplysningane som dannar grunnlag for gjenopptakinga,
ikkje vart vurderte førre gongen saka var oppe.
Erfaringa viser at mange offentlege organ ikkje tek i bruk dei
fastsette skriftformene. I forslaget til ny § 9
første ledd er det derfor teke inn ei føresegn
om at alle organ for stat, fylkeskommune, kommune og selskap som
det offentlege eig fullt ut, av eige tiltak skal ta i bruk fastsette
skriftformer.
Andre ledd inneheld elles særlege reglar for samiske
og kvenske namn. I gjeldande reglar § 3 andre ledd
(i lovendringsforslaget vidareført i § 9
andre ledd) er det fastsett at samiske og finske namn "som blir
nytta blant folk på staden" til vanleg skal brukast av
det offentlege. I høyringsnotatet er dette foreslått endra
til "som blir nytta blant folk som bur fast på staden".
I utkastet er det vidare foreslått at det skal gjerast samtidig
vedtak for parallellnamn på norsk, samisk og kvensk.
Når det gjeld forslaget om samtidig behandling av parallellnamn
på norsk, samisk og kvensk, viser høyringsfråsegnene
at dette ikkje var vel gjennomtenkt, og føresegna er endra
til at det skal reisast samtidig namnesak.
På bakgrunn av høyringsfråsegna er § 9
andre ledd endra. Samiske og kvenske stadnamn skal brukast av det
offentlege dersom dei er nytta av folk som bur fast på staden,
eller har næringsmessig tilknyting til han.
Forslaget om endring av finsk til kvensk gjeld for kvenske stadnamn
i Nord-Noreg.
I høyringsnotatet er det foreslått fleire endringar i
paragrafen, tidlegare § 8 no § 10.
I første ledd er det foreslått at klager skal
grunngivast.
Departementet foreslo også i høyringsnotatet
at lokale organisasjonar ikkje lenger skulle ha klagerett. Forslaget
var eit av tiltaka som skulle få ned talet på klagesaker;
ofte kan organisasjonane vere einaste klagar når alle andre
er samde.
Departementet er samd i at lokale organisasjonar med særleg
tilknyting til stadnamnet også skal ha klagerett. Dette
er ei naturleg følgje av retten til å ta opp namnesak.
Har dei ikkje klagerett, vil det berre vere eigar/festar
og det offentlege som kan klage, slik fleire høyringsinstansar
har peika på. Ved at lokale organisasjonar med særleg
tilknyting til stadnamnet får klagerett, får innbyggjarane
større innverknad over dei lokale stadnamna. Departementet
foreslår derfor ei føresegn der klageretten er
noko utvida i forhold til høyringsnotatet.
Forslaget om at klager skal grunngivast, blir halde oppe. Dette
vil sikre at dei synspunkta og merknadene klagaren har, blir vurderte
av klageinstansen.
Departementet foreslår også ei klargjering
av kven som skal behandle klager over feil bruk eller manglande
bruk av vedteken skriftform, eller over at det ikkje blir gjort
vedtak innan rimeleg tid etter at saka er ferdigbehandla.
Då loven vart sett i verk, vart det oppretta eit sentralt
stadnamnregister ved Statens kartverk. Alle namnevedtak skal meldast
inn til registeret av det organet som gjer vedtaket. For at Kartverket
skulle få dekt nokre av utgiftene til informasjon (i tydinga marknadsføring
av registeret), uttak og distribusjon frå Sentralt stadnamnregister,
foreslo departementet å innføre gebyr for utskrifter,
kopiar eller direkte tilknyting til registeret.
Fleire høyringsinstansar har reagert negativt på dette
forslaget.
I siste ledd i § 12 er det teke inn ein heimel
for at departementet i forskrift kan gi reglar om betaling for informasjon
frå registeret.
Internasjonale konvensjonar er særleg relevante i forholdet
til dei nasjonale minoritetsspråka.
Kommunal- og regionaldepartementet ber om at det blir teke inn
eit tillegg i forslag til stadnamnloven § 1 om
at lova skal særskilt sikre hensynet til samiske og kvenske
stadnamn i henhold til nasjonalt lovverk og internasjonale forpliktelser.
Kultur- og kyrkjedepartementet er samd med Kommunal- og regionaldepartementet
i at samiske og kvenske stadnamn treng eit særleg vern
og eit incitament til å ta vare på og nytte dessa
namna i samsvar med regelverket. Dette vil også gjelde
skogfinske stadnamn. I andre ledd i § 1 i loven
er det derfor teke inn ei føresegn som legg vekt på det
ansvaret det offentlege har for slike namn.
Komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, frå Høgre,
Afshan Rafiq, leiaren Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
frå Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
frå Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May
Hansen, frå Kristeleg Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola
T. Lånke, og frå Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
viser til proposisjonen der departementet legg fram forslag til
lov om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn.
Komiteen viser til at bakgrunnen for endringsforslaga
er at gjeldande lov har vist seg å vere uklar og lite formålstenleg
på enkelte punkt, tidkrevjande å praktisere og
at det har mangla ein del viktige føresegner. Evalueringar
og høyringsrundar har vist at det er brei semje blant kommunar,
fylkeskommunar, departement og andre institusjonar om at ein ønskjer ei
forenkling av regelverket knytt til stadnamn. Komiteenhar
merka seg dette og sluttar seg difor til intensjonane i proposisjonen
om å få til ei forenkling og forbetring av stadnamnloven.
Komiteen vil understreke kor viktig
det er å ta vare på den delen av kulturarven som
stadnamna utgjer, ikkje berre som grunnlagsmateriale for kultur- og
busetjingshistorisk gransking, men også ved å gi stadnamn
ein formålstenleg skrivemåte på kart,
skilt, i register og i andre offentlege samanhengar.
Komiteen viser til at opp gjennom åra
har det vore mykje diskusjon om skrivemåten av stadnamn
i offentleg bruk. Avhengig av korleis ein vektlegger eigenskapane
knytt til skriftformene, har synspunkta variert frå ønsket
om ein mest mogeleg dialektnær skrivemåte til
skrivemåtar som ligg nær opp til skriftspråket.
Komiteen er kjent med at det gjennom åra
er samla inn mange stadnamn, men at det ikkje finst noka oversikt
over desse samlingane. Før behovet for innsamling kan vurderast,
trengst det ei oversikt over dei stadnamna som alt er samla inn. Komiteen er samd
med departementet i at det bør vurderast om det nye kompetansesenteret
for norsk språk kan koordinere oppgåvene med å greie
ut behovet for innsamling og organisering av stadnamnarbeidet.
Komiteen har registrert at spørsmålet
om bruk av bunden eller ubunden form har fått stor merksemd.
Frå stadnamnloven tok til å gjelde, har om lag 25
pst. av klagesakene dreia seg om val av bunden eller ubunden form.
I gjeldande forskrift er det fastsett at grammatisk kjønn,
eintals- eller fleirtalsform og bunden eller ubunden form som hovudregel
skal rette seg etter målføret.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Sosialistisk Venstreparti, har merka seg
at denne regelen har vore praktisert svært strengt, og
er samd med departementet i at ei oppmjuking av regelverket på dette
punktet vil kunne spare systemet for mange klagesaker som ikkje
er viktige for namneverket. Fleirtalet sluttar seg
vidare til følgjande presisering i proposisjonen: Bunden
form skal gjennomførast i alle naturnamn dersom den bundne
forma er i levande bruk i talemålet. Bunden eller ubunden
form kan nyttast i gards- og bruksnamn, tettstadsnamn, administrasjonsnamn
og kommunikasjonsnamn. Bunden form skal nyttast dersom ho er i levande
bruk i talemålet i dag. Den ubundne forma skal nyttast
dersom ho er i levande bruk i dag, og dessutan er godt innarbeidd
i skrift. Dersom det er vakling i bruken og lokal usemje, skal fråsegna
frå eigaren for namn på privat eigedom, eller
frå kommunen og andre med uttalerett for andre namn tilleggjast
stor vekt.
Komiteen er samd med departementet
i at dei skogfinske stadnamna ikkje skal følgje finske
rettskrivingsprinsipp og i at det ikkje vert lagt opp til endringar
i den praksis som hittil har vore følgt, dvs. at desse
namna kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp.
Komiteen er samd med departementet
i at det bør takast inn ein formålsparagraf i
lova som skal regulere både formålet med lova,
verkeområdet og reglar for når lova
gjeld. Komiteen meiner dette vil kunne hjelpe brukarane
til betre å forstå kva det skal leggjast vekt
på i saksbehandlinga.
Komiteen er vidare samd med departementet i at
det geografiske verkeområdet for lova ikkje skal endrast.
Komiteen støttar forslaget
til nye reglar for namnevern og namnsetjing. Komiteen viser
til at formålet med dei nye reglane er å ta vare
på eksisterande namnetradisjonar og samtidig sikre at gamle namn
ikkje urettmessig blir brukte i kommersiell verksemd. Komiteen har
merka seg at dette er eit samrøystes ønske frå det
namnefaglege miljøet.
Komiteen viser til at departementet
i § 4 foreslår at det ved fastsetjing
av skrivemåten skal takast utgangspunkt i "den lokale talemålsforma"
av namnet og ikkje som no, "den nedervde lokale uttalen". Vidare
blir det foreslått at skrivemåten for namnet i primærfunksjonen
skal vere retningsgivande for skrivemåten i de andre funksjonane
når namnet er brukt om fleire namneobjekt på same
staden.
Komiteen meiner ein må halde på "nedervd lokal
uttale" som normeringsgrunnlag for skrivemåten, og går
imot endringsforslaget frå Regjeringa på dette
punktet. Medan det er relativt uproblematisk å normere
namn etter "nedervd lokal uttale", vil formuleringa "den lokale
talemålsforma" opne opp for ei rad tolkingar. Påstand
vil stå mot påstand, og det vil truleg opne for
fleire konfliktar. Komiteen meiner formuleringa "nedervd
lokal uttale" tek større omsyn til stadnamn som verneverdige
kulturminne enn det som er tilfelle med "den lokale talemålsforma".
Den nedervde dialektuttalen ber òg i seg tradisjonar og minne
som i sterkare grad gir ein historisk identitet. "Nedervd lokal
uttale" er dessutan ein innarbeidd og eintydig term i stadnamngransking
og -normering.
Komiteen fremjar følgjande
framlegg:
"§ 4 første
punkt skal lyde:
Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved
fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt
i den nedervde lokale uttalen."
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Sosialistisk Venstreparti, merkar seg forslaga
frå departementet når det gjeld sakbehandlingsreglar
for fastsetjing av skrivemåte. Talet på vedtaksorgan
blir etter dette redusert til kommune, fylkeskommune, Statens kartverk
og dei som etter lov eller forskrift skal fastsetje skriftformer.
Kommunane skal fastsetje skrivemåte for namn på tettstader,
grender, bydelar, gater, vegar, bustadfelt mv. og namn som skal
brukast som offisiell adresse. Fylkeskommunen gjer vedtak om skrivemåte
for namn på fylkeskommunale anlegg, medan Statens kartverk
skal gjere vedtak om skrivemåten for andre stadnamn dersom ikkje
anna er fastsett i lov eller forskrift, og for alle namn i statleg
samanheng. Flertallet meiner dette vil kunne føre
til forenkling og betre samordning og støttar forslaga.
Flertallet merkar seg innvendingane som har kome
mot at synspunkta til eigar/festar ifølgje forslaget
til § 6 skal tillegast særleg vekt ved
normering av stadnamn. Flertallet har forståing
for innvendinga fordi det er viktig med vern av stadnamn som kulturminne
og felleseige. Dette har samfunnet både rett og plikt til å ta
vare på. Samtidig er namn på privat eigedom ikkje
berre offentleg felleseige, men noko som ofte er svært
viktig for eigaren og slekta hans, personleg så vel som
kulturelt. Fleirtalet meiner kulturminneomsynet er
ivareteke i og med at det er teke atterhald om at skrivemåten
skal liggje innanfor regelverket og støttar Regjeringa
sitt forslag på dette punktet.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti går mot endringa i § 6
i lovframlegget og går inn for at reglane i § 7
i lova framleis skal gjelde:
"§ 7. Nærmare om saksbehandlinga
Eigar
eller, dersom eigedommen er festa bort, festar har rett til å uttale
seg i saker som gjeld bruksnamn. Kommunane har rett til å uttale
seg før det blir gjort vedtak om skrivemåten av
stadnamn i kommunen. Fylkeskommunane har rett til å uttale
seg i saker som gjeld område som femner om meir enn ein kommune.
Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker
som gjeld stadnamn organisasjonen har særleg ei tilknyting
til.
Dei som har rett til å uttale seg i
saka, skal få varsel når saka blir teken opp.
Dei skal få kopi av tilrådinga frå stadnamnkonsulentane,
og dei har rett til å få sjå fråsegner
frå dei andre partane. Dei skal få melding om
vedtaket i saka.
Det organet som gjer vedtak etter § 6
andre til fjerde ledd, skal på førehand leggje
saka fram for stadnamnkonsulentane. Når vedtaksorganet
krev det, eller når stadnamnkonsulentane finn det nødvendig, skal
stadnamnkonsulentane gi tilråding om skrivemåten.
Alle
kan få innsyn i tilrådinga frå stadnamnkonsulentane.
Når
vedtaket skal gjerast av slike organ som er nemnde i § 6
tredje og fjerde ledd, skal stadnamnkonsulentane sende saka til
vedkommande kommune til fråsegn. Kommunane skal også syte
for varsling om at saka er teken opp, til eigar eller festar i saker som
gjeld bruksnamn, og til lokale organisasjonar i saker dei har særleg
tilknyting til. Kommunen skal samordne innhenting og utsending av
fråsegner og gi melding om at det er gjort vedtak.
Med
mindre anna er fastsett i lov eller i medhald av lov, gjeld reglane
i forvaltningslova kapittel IV, V og VIII ikkje for saker etter
stadnamnlova."
Komiteen viser til at gjeldande regelverk
ikkje har føresegner om gjenopptaking av saker. Komiteen er
samd med departementet i at det bør takast inn ein slik
regel for å gi enklare tilgang til ny behandling av ei
sak dersom det kjem fram nye opplysningar som vil kunne påverke
vedtaket.
Komiteen har merka seg at mange offentlege organ
ikkje tek i bruk dei fastsette skriftformene. Komiteen støtter
derfor forslaget til ny § 9 der det er teke inn
ei føresegn om at alle organ for stat, fylkeskommune, kommune
og selskap som det offentlege eig fullt ut, av eige tiltak skal
ta i bruk fastsette skriftformer.
Komiteen støttar òg endringsforslaget
knytt til dei særlege reglane for samiske og kvenske namn, der
det i forslaget heiter at samiske og kvenske namn skal brukast av
det offentlege dersom dei er nytta av folk som bur fast på staden,
eller har næringsmessig tilknyting til han.
Komiteen støttar forslaga
frå departementet om at klageretten i tillegg til eigar/festar
og det offentlege også skal omfatte lokale organisasjonar
med særleg tilknyting til stadnamnet.
Komiteen har merka seg at det i forslaget
til § 12 tas inn ein heimel for at departementet
i forskrift kan gi reglar om betaling for informasjon frå det
sentrale stadnamnregisteret ved Statens kartverk.
Komiteen støtter ikkje forslaget om at
ein kan bli nøydd til å måtte betale
for informasjon frå Sentralt stadnamnregister. Komiteen viser
til at registeret er offentleg og meiner av den grunn at gratisprinsippet
skal gjelde. Komiteen meiner følgjeleg at
opplysningar frå registeret skal vere gratis for brukarane.
Komiteen gjer framlegg om at siste
ledd i forslaget til § 12 strykes og at § 12
skal lyde:
"§ 12 Stadnamnregister
Det skal førast eit sentralt
stadnamnregister.
Alle skriftformer som er endeleg
fastsette, skal meldast til stadnamnregisteret av det organet som
har gjort vedtaket.
Opplysningane i registeret er offentlege."
Komiteens fleirtal, alle unnateke medlemene
frå Fremskrittspartiet, er samd med departementet i at
samiske, kvenske og skogfinske stadnamn treng eit særleg
vern og eit incitament til å vare på og nytte
desse namna i samsvar med regelverket. Fleirtalet støttar
derfor at det i § 1 blir foreslått tatt
inn ei føresegn som legg vekt på det ansvaret
det offentlege har for slike namn.
Komiteen viser til merknadane og til
proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om
stadnamn m.m.
I
I lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn vert det gjort
følgjande endringar:
§ 1 skal lyde:§ 1 Formål og verkeområde
Formålet med denne lova er å ta
vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform
som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv
bruk av namna.
Lova skal sikre omsynet til samiske og kvenske stadnamn
i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar.
Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune
og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av
dei, eller bruke dei i tenesta. Lova gjeld også bruk av
stadnamn i selskap som det offentlege eig fullt ut og i læremiddel
som skal brukast i skolen. Departementet kan i særskilte
tilfelle gi forskrift om at lova skal gjelde når selskap
som det offentlege ikkje eig fullt ut, skal bruke stadnamn.
Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske
bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske
sone.
§ 2 skal lyde:§ 2 Definisjonar
I denne lova tyder:
a) stadnamn, namn på geografiske punkt,
liner og område som kan kartfestast
b)gardsnamn, namnet på heile
det gardsområdet som eitt eller fleire gardsnummer er knytte
til
c)bruksnamn, namn på eigedom
med eitt eller fleire bruksnummer eller festenummer under eit gardsnummer
d)nedervd stadnamn, stadnamn
som munnleg eller skriftleg er overlevert frå tidlegare
generasjonar
e)lokal talemålsform,
den uttaleforma som er i allmenn bruk av folk som har tradisjonell
tilknyting til staden, gjennom busetjing eller årviss næringsverksemd
f)rettskrivingsprinsipp, allmenne
reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift
§ 3 skal lyde:§ 3 Namnevern og namnsetjing
Eit stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk
på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer
heime, når det
a)er i bruk som etternamn
og er verna, eller
b)på annan måte
er eit særeige namn, eller
c)av andre grunnar bør
vernast
Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn
utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar
talar for det.
§ 4 skal lyde:§ 4 Reglar om skrivemåten
Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved
fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt
i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten
skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og
samisk. For kvenske stadnamn skal skrivemåten
følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk. Finske
stadnamn på Austlandet kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp.
Når same namnet er brukt om ulike namneobjekt på same
staden, skal skrivemåten i primærfunksjonen som
hovudregel vere retningsgivande for skrivemåten i dei andre
funksjonane. To eller fleire skriftformer av same namn på same
namneobjekt kan fastsetjast som sidestilte dersom eitt eller fleire
av desse vilkåra er oppfylte:
a)det finst fleire
uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk
utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde
b)to eller fleire skriftformer
av namnet er vel innarbeidde
c)det er sterk lokal interesse
for to eller fleire av formene
§ 5 skal lyde:§ 5 Fastsetjing av skrivemåten
Saker om skrivemåten av stadnamn kan takast opp
av
a) offentleg organ og andre som er nemnde i § 1 tredje
ledd,
b) eigar eller festar når bruksnamnet kjem inn
under § 8 andre ledd,
c) lokal organisasjon med særleg tilknyting til
eit stadnamn,
d) stadnamnkonsulentane når det gjeld stadnamn
i deira område.
Kommunen gjer vedtak om skrivemåten
av offisiell adresse og av namn på tettstader,
grender, kommunale gater, vegar, torg, bydelar, bustadfelt,
anlegg o.l. Fylkeskommunen gjer vedtak om skrivemåten
av namn på fylkeskommunale anlegg o.l.
Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten av andre
stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.
Det kan gjerast samlevedtak for skriftforma av eit namneledd innanfor
same administrative område.
Er det tvil om kven som etter desse reglane skal fastsetje
skrivemåten av eit stadnamn, kan spørsmålet
leggjast fram for departementet til avgjerd.
§ 6 skal lyde:§ 6 Nærmare om saksbehandlinga
Når ei namnesak er teken opp med vedtaksorganet,
skal saka gjerast kjend for dei som har rett til å uttale
seg. Eigar eller festar har rett til å uttale
seg i saker som gjeld bruksnamn. Eigar eller festar har òg rett
til å uttale seg i saker som gjeld gardsnamn, når skrivemåten
av gardsnamnet skal vere retningsgivande for skrivemåten
av bruksnamnet. Synspunkta til eigaren skal tilleggjast særskild
vekt. Kommunane har rett til å uttale seg når
vedtaket skal gjerast av andre organ enn kommunen sjølv. Fylkeskommunane har
rett til å uttale seg i saker som gjeld område
som femner om meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett
til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen
har ei særleg tilknyting til. Før vedtak
om skrivemåte blir gjort, skal namnekonsulentane gi tilråding
om skrivemåten.
Saker som gjeld gards- og bruksnamn, skal eigar eller
festar få tilsendt direkte. Saker som gjeld samiske eller
kvenske stadnamn, skal dessutan sendast til lokale organisasjonar
med særleg tilknyting til saka. I tillegg skal saka kunngjerast
i minst to aviser som er alminneleg lesne på staden, eller
gjerast kjend på annan høveleg måte.
Saker som gjeld andre namn, skal kunngjerast på same måten.
Namnesak må reisast samtidig for parallellnamn på norsk,
samisk og kvensk.Med mindre anna er fastsett i lov eller i medhald
av lov, gjeld reglane i forvaltningsloven kapittel IV, V og VIII
ikkje for saker etter lova her.
§ 7 skal lyde:§ 7 Gjenopptaking
Ei sak kan takast opp av dei som er nemnde i § 5 bokstav
a til d, dersom det kjem til nye opplysningar. Nytt vedtak skal
gjerast etter reglane i denne lova.
§ 8 skal lyde:§ 8 Særskilde reglar om gardsnamn
og bruksnamn
Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk.
Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller
byte ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege
grunnar talar for det.
Skrivemåten av gardsnamn og bruksnamn
som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn,
eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova
eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege,
skal fastsetjast etter reglane i §§ 4 til 6.
Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal
som hovudregel vere retningsgivande for skrivemåten av bruksnamn
som er identisk med gardsnamnet, eller der gardsnamnet går
inn som ein del av bruksnamnet.
For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.
§ 9 skal lyde:§ 9 Bruk av stadnamn
Når skrivemåten av eit stadnamn
er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret,
skal han brukast av eige tiltak av dei som er nemnde i § 1
tredje ledd.
Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant
folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting
til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart,
skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.
Offentlege organ og andre som er nemnde i § 1 tredje
ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som
er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk,
til det eventuelt blir gjort endringsvedtak.
§ 10 skal lyde:§ 10 Klage
Vedtak etter denne lova kan påklagast
av dei som etter § 5 første ledd bokstav a til
c har rett til å ta opp saker om skrivemåten
av stadnamn. Offentleg organ har berre klagerett i saker
som gjeld namn dei skal bruke i tenesta. Klageretten gjeld
også vedtak gjorde av kommunar og fylkeskommunar. Klage
skal grunngivast. Vedtak gjorde av Kongen og Stortinget kan
ikkje påklagast. Feilbruk eller manglande bruk av
stadnamn etter § 9 kan påklagast til overordna
departement. Klage over manglande vedtak kan påklagast
til klagenemnda.
Klager på andre vedtak enn dei som er gjorde av eit
departement, skal behandlast av ei klagenemnd oppnemnd av Kongen.
I klagesaker av prinsipiell karakter kan klagenemnda gi Norsk språkråd,
Sametinget og departementet høve til å uttale
seg.
Departement som gjer vedtak om skrivemåte, har plikt
til å ta saka opp til ny avgjerd etter klage. Departementet
skal i slike saker innhente tilråding frå klagenemnda.
For førebuinga av ei klagesak gjeld saksbehandlingsreglane
i § 6 tilsvarande. Elles gjeld reglane i forvaltningsloven
kapittel VI.
§ 11 skal lyde:§ 11 Stadnamnkonsulentar
Departementet oppnemner stadnamnkonsulentar for norske
og kvenske stadnamn. Sametinget oppnemner
stadnamnkonsulentar for samiske stadnamn.
Namnekonsulentane skal gi rettleiing og råd om skrivemåten
av stadnamn.
§ 12 skal lyde:§ 12 Stadnamnregister
Det skal førast eit sentralt
stadnamnregister.
Alle skriftformer som er endeleg fastsette, skal meldast
til stadnamnregisteret av det organet som har gjort vedtaket.
Opplysningane i registeret er offentlege.
§ 13 skal lyde:§ 13 Forskrift og unntak
Departementet kan gi forskrift til utfylling
og gjennomføring av lova.
Når særlege grunner talar for det, kan
departementet i enkelttilfelle gjere unntak frå reglane
i lova og forskrifta.
Noverande § 13 blir ny § 14.
II
I lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn
skal § 4 nr. 8 lyde:
navn på et gårdsbruk som vedkommende
eller en av dennes foreldre eier og har eid i minst 10 år,
eller som vedkommende eller en av foreldrene bruker og har brukt
i minst 20 år eller har brukt i minst 10 år og har
en bruksrett til som er fastsatt for en av foreldrenes eller vedkommendes
livstid. Dette gjelder ikke dersom navnet på gårdsbruket
er valgt etter 1. januar 1947 og strider mot lov 18. mai
1990 nr. 11 om stadnamn § 3 bokstav a.
III
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 18. februar 2005
Sonja Irene Sjøli |
Eli Sollied Øveraas |
leiar |
ordførar |