Kultur- og kyrkjedepartementet legg i proposisjonen fram forslag
til lov om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn.
Formålet med stadnamnloven er å ta vare på stadnamn
som kulturminne, gi dei ei praktisk og tenleg skriftform og medverke
til kjennskap til og aktiv bruk av namna. Gjeldande lov har vist
seg å vere både uklar og lite formålstenleg
på fleire punkt, tidkrevjande å praktisere, og
det har mangla ein del viktige føresegner. Formålet
med lovendringane er såleis både å forenkle
saksbehandlinga og å gi klarare og meir høvelege
og funksjonelle føresegner.
Det er foreslått endringar på desse områda:
ny formålsparagraf
fleire definisjonar av sentrale omgrep i loven
nye reglar om namnsetjing
ny regel om gjenopptaking av saker
reglane for fastsetjing av skrivemåte
reglane om fleirspråklege namn
reglane om bruk av stadnamn
klagereglane
gebyr for informasjon frå Sentralt stadnamnregister
(SSR)
I kap. 2 i proposisjonen om generelle problemstillingar blir
spørsmålet om kva for rolle det offentlege skal
ha i arbeidet med stadnamn, drøfta. Den enkeltføresegna
som har ført til flest klagesaker, spørsmålet
om bruk av bunden eller ubunden form, blir foreslått mjuka
opp og endra i retning av tidlegare føresegner. Innsamling
av stadnamn og normering av kvenske namn blir også teke
opp. I kap. 3 blir det foreslått at ein formålsparagraf
skal takast inn, og kap. 4 inneheld definisjonar av viktige omgrep
i loven. Forslag til ein ny paragraf om namnevern og namnsetjing
er omtala i kap. 5. Kap. 6 og 7 omhandlar reglar om saksbehandlinga.
Kap. 6 konkluderer med at det skal takast utgangspunkt i den lokale
talemålsforma når skriftforma skal fastsetjast,
og at primærfunksjonen for namnet skal vere retningsgivande for
skrivemåten i dei andre funksjonane. I kap. 7 er det foreslått
reglar for korleis skrivemåten skal fastsetjast, og det
er særleg her at forenklingane i saksbehandlinga kjem inn.
Kap. 9 tek for seg særskilde reglar for gards-
og bruksnamn. Kap. 10 tek opp bruken av stadnamn, og det er fastsett
at offentlege organ skal nytte vedtekne skriftformer av eige tiltak,
og at samiske og kvenske stadnamn som blir nytta av folk på staden,
skal brukast av det offentlege. Folk som bur fast på staden,
omfattar også dei som har næringsmessig tilknyting
til staden over lengre tid. Klagereglane er omtala i kap. 11, og
det er der fastsett kven som er adressat for ulike klager. Kap.
12 tek for seg ymse andre problemstillingar, som stadnamnkonsulentane,
gebyr for informasjon frå stadnamnregisteret, unntak frå loven
og forskrifter. Forholdet til internasjonale konvensjonar og avtalar
er omtala i kap. 13 og økonomiske og administrative konsekvensar
i kap. 14. Merknader til dei enkelte paragrafane er tekne inn i
kap. 15.
Stadnamn kom gjennom den tidlege innsamlinga og tolkinga av namna
til å spele ei rolle i nasjonsbygginga fordi dei var ein
del av den norske kulturskatten.
Det kan likevel spørjast om det er ei oppgåve
for det offentlege å gi reglar om korleis namn på privat eigedom
skal skrivast, og å gjere vedtak om skrivemåten.
Departementet vil understreke kor viktig det er å ta
vare på den delen av kulturarven som stadnamna utgjer,
ikkje berre som grunnlagsmateriale for kultur- og busetjingshistorisk
gransking, men også ved å gi stadnamn ein formålstenleg
skrivemåte på kart, skilt, i register og i andre
offentlege samanhengar.
Gjennom åra har det vore mykje diskusjon om skrivemåten
av stadnamn i offentleg bruk. Synspunkta har variert frå ønsket
om ein mest mogleg dialektnær skrivemåte til argumentasjon
for skrivemåtar som ligg nær opp til skriftspråket,
og det er forskjellige meiningar om kva for uttaleform som skulle
vere utslagsgivande. Det er ulike årsaker til at synspunkta varierer
så mykje, som ulik vektlegging av eigenskapar knytte til
skriftformene: identitetsskapande element, det praktiske og formålstenlege,
ulike syn på kva som kjenneteiknar stadnamn som kulturminne mv.
Opp gjennom åra er det samla inn mange stadnamn, men
det finst inga oversikt over desse samlingane. Før behovet
for innsamling kan vurderast, trengst det ei oversikt over stadnamn
som alt er samla inn. I kulturmeldinga (St.meld. nr. 48 (2002-2003)) konkluderer
departementet med at behovet for innsamling og organisering av stadnamnarbeidet
i det heile må greiast ut nærare. Det vil bli
vurdert om det nye kompetansesenteret for språk kan koordinere desse
oppgåvene når det er på plass.
Eit spørsmål som har fått stor merksemd,
er bruken av bunden eller ubunden form. Frå stadnamnloven
tok til å gjelde, har om lag 25 pst. av klagesakene dreia
seg om eit stadnamn skal skrivast i bunden eller ubunden form; særleg
gjeld dette bruksnamn. Dette er i dag regulert i forskrift der det
er fastsett at grammatisk kjønn, eintals- eller fleirtalsform
og bunden eller ubunden form som hovudregel skal rette seg etter
målføret. Regelen har vore praktisert svært strengt,
og det er grunn til å tru at ei oppmjuking av regelverket
på dette punktet ville spare systemet for mange klagesaker
som ikkje er viktige for namneverket.
Departementet meiner at føresegna om bunden eller ubunden
form er for kategorisk formulert og slik gir rom for ei rigorøs
tolking det ikkje er tungtvegande grunnar til å halde oppe.
Departementet har vurdert om dette bør regulerast i
loven, sidan denne problemstillinga fører til såpass
mange klager, men har kome til at det er ei problemstilling av teknisk
karakter, og at det derfor er naturleg at ho framleis blir regulert
i forskrifta. Det er likevel nødvendig med ei presisering,
slik at dette kjem klart til uttrykk: bunden form skal gjennomførast
i alle naturnamn dersom den bundne forma er i levande bruk i talemålet.
Departementet er samd i at dei skogfinske stadnamna ikkje skal
følgje finske rettskrivingsprinsipp, og legg ikkje opp
til endring i den praksis som hittil har vore følgt, dvs.
at desse namna kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp. Når
det gjeld om kvensk kan sjåast som eit eige språk
og ikkje som ein finsk dialekt, er saka no til behandling i departementet.
Om kvensk skal reknast som ein finsk dialekt eller eit eige språk,
er ikkje avgjerande for endringane i stadnamnloven.
Departementet legg fram forslag om ein ny § 1 som
skal regulere både formålet med loven, verkeområdet
og reglar for når loven gjeld. Årsaka til at departementet
foreslår å ta inn ein formålsparagraf, er
at loven skal brukast av alle nivå i offentleg forvaltning.
Formålsparagrafen skal gi uttrykk for intensjonen og verkeområdet
og vil kunne hjelpe brukarane til betre å forstå kva
det skal leggjast vekt på i saksbehandlinga.
Departementet meiner at det geografiske verkeområdet
for loven ikkje skal endrast. Omsynet til forholdet til utanlandske
styresmakter og internasjonale avtalar inneber at loven ikkje kan
gjerast gjeldande for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda,
den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.
Departementet foreslo i høyringsnotatet ei føresegn
om namnevern og namnsetjing som ny § 3. Formålet
med dei nye reglane er å ta vare på eksisterande namnetradisjonar
og samtidig sikre at gamle namn ikkje urettmessig blir brukte i
kommersiell verksemd, t.d. ved at eit kjent namn blir brukt på ein
ny stad som ikkje har tilknyting til det opphavlege namneobjektet,
t.d. for å auke marknadsverdien til den nye staden. Elles
må det visast varsemd ved bruksnamn med omsyn
til eigarens/festarens ønske og rettar.
Etter departementets syn er det usikkert om mangelen på reglar
om namnevern og namnsetjing i praksis utgjer ein trussel mot stadnamn
som kulturminne eller på annan måte er eit problem
av noko omfang. Det er likevel eit samrøystes ønske
frå det namnefaglege miljøet.
I § 4 første ledd er det foreslått
at det ved fastsetjing av skrivemåten skal takast utgangspunkt
i den lokale talemålsforma av namnet. Mange faktorar må vurderast
når skrivemåten for eit stadnamn skal fastsetjast.
Desse momenta er særleg viktige i normeringsarbeidet:
uttale på staden gjennom
tidene der denne er kjend
noverande og tidlegare skriftformer i offentleg bruk
ei eller fleire skriftformer for same namn på same lokalitet/namneobjekt
gjennom tidene
kva for omsyn det skal leggjast mest vekt på
I § 4 andre ledd er det foreslått
at skrivemåten for namnet i primærfunksjonen skal
vere retningsgivande for skrivemåten i dei andre funksjonane
når namnet er brukt om fleire namneobjekt på same
staden. Regelen må praktiserast med forstand slik at resultata ikkje
blir urimelege, og det er naturleg å sjå dei ulike namneobjekta
i samanheng i prosessen.
Departementet er ikkje utan vidare samd i at lokal talemålsform
som utgangspunkt for skrivemåte for eit stadnamn i bruk
av det offentlege vil svekkje namnet som kulturminne, slik det vert
hevda i nokre høyringsfråsegner. Kulturminneaspektet
ved eit stadnamn er noko anna og meir enn ein bestemt uttale; det
er namnet som heilskap, i konteksten, i språkleg utvikling,
med tyding og innhald og bruk.
Departementet held fast ved å endre "den nedervde lokale
uttalen" til "den lokale talemålsforma". Det skal takast
utgangspunkt i den uttalen som har lengst tradisjon på staden
når skriftform skal fastsetjast.
Det er vidare teke omsyn til at også skriftpåverka namneformer
og nyare namneformer er ein del av norsk namnetradisjon, og i merknadene
til § 4 andre ledd i lovendringsforslaget heiter
det at når "skriftforma har vore lenge i bruk og er vel
kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg sterke interesser til
denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter", kan det vere
særleg grunn til å fråvike gjeldande
rettskrivingsprinsipp.
I høyringsnotatet er det foreslått at reglar
om fastsetjing av skrivemåten skal regulerast i § 5
og nærmare reglar om saksbehandling blir fastsette i § 6. Saksgangen
vil etter forslaget ikkje innehalde vesentleg færre ledd,
men sjølve saksbehandlinga vil vere forenkla.
Kommunane skal fastsetje skrivemåte for namn på tettstader,
grender, bydelar, gater, vegar, torg, bustadfelt mv., og namn som
skal brukast som offisiell adresse.
Fylkeskommunen gjer vedtak om skrivemåte for namn på fylkeskommunale
anlegg. Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten for
andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift,
og for alle namn i statleg samanheng. Talet på vedtaksorgan blir
etter dette redusert til kommune, fylkeskommune, Statens kartverk
og dei som etter lov eller forskrift skal fastsetje skriftformer.
Forskjellane og dermed innsparingane vil etter framlegget liggje
i
at det blir færre vedtaksorgan,
som også skal samordne saksbehandlinga
at Statens kartverk skal vere vedtaksorgan i statleg samanheng
at det til vanleg berre vil vere ei tilråding frå namnekonsulentane
at berre eigar/festar skal tilskrivast direkte
at samlevedtak gjer at det ikkje må reisast namnesak
for alle namn
Det er semje om dei fleste føresegnene i forslaget til §§ 5
og 6. Usemja gjeld om synspunkta til eigar/festar skal
tilleggjast særleg vekt når ønsket deira
elles er innanfor rammene til regelverket. Departementet har forståing
for innvendinga - det er viktig med vern av stadnamna som kulturminne
- men vil likevel leggje til grunn at namn på privat eigedom
ikkje berre er offentleg felleseige; dei er ofte svært
viktige for eigaren og slekta hans både personleg og kulturelt.
Departementet meiner vidare at når det er teke atterhald om
at skrivemåten skal liggje innanfor regelverket, er kulturminneomsynet
ivareteke.
Gjeldande regelverk har ingen føresegner om gjenopptaking
av saker. Når departementet i høyringsnotatet
har foreslått å ta inn ein slik regel som ny § 7,
er det for å gi ein enkel tilgang til ny behandling av
ei sak dersom det kjem fram nye opplysningar som vil kunne påverke
vedtaket. Regelen er ikkje meint som ein heimel for ny klageadgang.
For at ei sak skal kunne takast opp på nytt, må det
vere klart at opplysningane som dannar grunnlag for gjenopptakinga,
ikkje vart vurderte førre gongen saka var oppe.
Erfaringa viser at mange offentlege organ ikkje tek i bruk dei
fastsette skriftformene. I forslaget til ny § 9
første ledd er det derfor teke inn ei føresegn
om at alle organ for stat, fylkeskommune, kommune og selskap som
det offentlege eig fullt ut, av eige tiltak skal ta i bruk fastsette
skriftformer.
Andre ledd inneheld elles særlege reglar for samiske
og kvenske namn. I gjeldande reglar § 3 andre ledd
(i lovendringsforslaget vidareført i § 9
andre ledd) er det fastsett at samiske og finske namn "som blir
nytta blant folk på staden" til vanleg skal brukast av
det offentlege. I høyringsnotatet er dette foreslått endra
til "som blir nytta blant folk som bur fast på staden".
I utkastet er det vidare foreslått at det skal gjerast samtidig
vedtak for parallellnamn på norsk, samisk og kvensk.
Når det gjeld forslaget om samtidig behandling av parallellnamn
på norsk, samisk og kvensk, viser høyringsfråsegnene
at dette ikkje var vel gjennomtenkt, og føresegna er endra
til at det skal reisast samtidig namnesak.
På bakgrunn av høyringsfråsegna er § 9
andre ledd endra. Samiske og kvenske stadnamn skal brukast av det
offentlege dersom dei er nytta av folk som bur fast på staden,
eller har næringsmessig tilknyting til han.
Forslaget om endring av finsk til kvensk gjeld for kvenske stadnamn
i Nord-Noreg.
I høyringsnotatet er det foreslått fleire endringar i
paragrafen, tidlegare § 8 no § 10.
I første ledd er det foreslått at klager skal
grunngivast.
Departementet foreslo også i høyringsnotatet
at lokale organisasjonar ikkje lenger skulle ha klagerett. Forslaget
var eit av tiltaka som skulle få ned talet på klagesaker;
ofte kan organisasjonane vere einaste klagar når alle andre
er samde.
Departementet er samd i at lokale organisasjonar med særleg
tilknyting til stadnamnet også skal ha klagerett. Dette
er ei naturleg følgje av retten til å ta opp namnesak.
Har dei ikkje klagerett, vil det berre vere eigar/festar
og det offentlege som kan klage, slik fleire høyringsinstansar
har peika på. Ved at lokale organisasjonar med særleg
tilknyting til stadnamnet får klagerett, får innbyggjarane
større innverknad over dei lokale stadnamna. Departementet
foreslår derfor ei føresegn der klageretten er
noko utvida i forhold til høyringsnotatet.
Forslaget om at klager skal grunngivast, blir halde oppe. Dette
vil sikre at dei synspunkta og merknadene klagaren har, blir vurderte
av klageinstansen.
Departementet foreslår også ei klargjering
av kven som skal behandle klager over feil bruk eller manglande
bruk av vedteken skriftform, eller over at det ikkje blir gjort
vedtak innan rimeleg tid etter at saka er ferdigbehandla.
Då loven vart sett i verk, vart det oppretta eit sentralt
stadnamnregister ved Statens kartverk. Alle namnevedtak skal meldast
inn til registeret av det organet som gjer vedtaket. For at Kartverket
skulle få dekt nokre av utgiftene til informasjon (i tydinga marknadsføring
av registeret), uttak og distribusjon frå Sentralt stadnamnregister,
foreslo departementet å innføre gebyr for utskrifter,
kopiar eller direkte tilknyting til registeret.
Fleire høyringsinstansar har reagert negativt på dette
forslaget.
I siste ledd i § 12 er det teke inn ein heimel
for at departementet i forskrift kan gi reglar om betaling for informasjon
frå registeret.
Internasjonale konvensjonar er særleg relevante i forholdet
til dei nasjonale minoritetsspråka.
Kommunal- og regionaldepartementet ber om at det blir teke inn
eit tillegg i forslag til stadnamnloven § 1 om
at lova skal særskilt sikre hensynet til samiske og kvenske
stadnamn i henhold til nasjonalt lovverk og internasjonale forpliktelser.
Kultur- og kyrkjedepartementet er samd med Kommunal- og regionaldepartementet
i at samiske og kvenske stadnamn treng eit særleg vern
og eit incitament til å ta vare på og nytte dessa
namna i samsvar med regelverket. Dette vil også gjelde
skogfinske stadnamn. I andre ledd i § 1 i loven
er det derfor teke inn ei føresegn som legg vekt på det
ansvaret det offentlege har for slike namn.