Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 var det om lag 249 000
personar som røysta på førehand. Dette
utgjorde 12,0 pst. av dei som røysta. Ved lokalvalet i
1999 røysta om lag 332 000 (15,6 pst.) på førehand
og ved lokalvalet i 1995 rundt 179 000 (8,3 pst.). Postrøystegivinga
vart i høve til deltakinga ein suksess da ho vart innført.
Førehandsrøystegivinga på Posten vart
avvikla da den nye vallova vart vedteken. Bakgrunnen var at talet
på postkontor vart sterkt redusert.
Når ein derfor skal vurdere oppslutninga om førehandsrøystegivinga
ved valet i 2003, er det meir naturleg å samanlikne med
oppslutninga ved valet i 1995. Både mengda og prosentdelen
av førehandsrøyster var vesentleg høgare
ved valet i 2003 enn ved valet i 1995, altså førre
gongen kommunane hadde ansvaret for førehandsrøystegivinga.
Dette tyder på at kommunane generelt har greidd å leggje
til rette denne røystegivinga på ein god måte.
Heile regelverket for godkjenning og forkasting av røystegivingar
og røystesetlar vart gjennomgått i Ot.prp. nr.
45 (2001-2002) om forslag til ny vallov. Svært mange av
dei tidlegare forkastingsreglane i lova vart oppheva. Regelverket
vart mykje forenkla og lettare å praktisere.
Tilbakemeldingar frå kommunar og fylke tyder på at
målsetjinga til departementet med endra regelverk har slått
til.
Det er viktig at valordninga er mest mogleg stabil, både
i høve til kvar veljar og alle dei mange valmedarbeidarane
som skal stå for gjennomføringa av valet. Derfor
meiner departementet at det må liggje ei streng vurdering
til grunn når ein skal ta stilling til om regelverket bør
reviderast på visse område.
Ved den nye vallova vart det innført til dels vesentlege
endringar på ein del område. Særleg gjeld dette
endring i reglar for personval, fjerning av røystesetelkonvolutten,
endring av tidspunkt for avslutning av røystegiving på valdagen,
endring av tid og stad for røystegiving på førehand
osv.
Det at både veljarane og dei valansvarlege vil ha lært
mykje av valet i 2003, saman med fokus på informasjon og
rettleiing også i framtida, meiner departementet vil vere
den beste løysinga for å hindre at dei same feila
kjem att ved valet i 2005 og seinare val.
Det har dei siste åra vorte lansert og gjennomført mange
forsøk der ein del av grunngivinga for forsøka har
vore ein hypotese om at dette kunne vere tiltak som ville føre
til høgare valdeltaking. Dette handlar om direkteval av
ordførar, elektronisk røystegiving og eigen valdag.
Evalueringa av desse forsøka underbyggjer likevel ikkje
ein slik hypotese. Etter det departementet meiner, byggjer dette
opp om utsegna til vallovutvalet om at valdeltakinga er eit komplekst samansett
fenomen.
Regjeringa peikte i mars 2004 ut ein lokaldemokratikommisjon.
Denne kommisjonen fekk i oppdrag mellom anna å gjere greie
for utviklinga i valdeltakinga, finne moglege forklaringar på kvifor
færre innbyggjarar røystar, og føreslå tiltak
for å styrkje valdeltakinga på kortare og lengre
sikt. Departementet meiner at ein bør vente på tilrådingane
frå kommisjonen før ein eventuelt føreslår
lovendringar på dette området.
Evalueringa viste vidare at veljarane generelt vurderte sin eigen
kunnskap om valordninga som svært god. Nærmare
90 pst. syntest sjølv dei visste nok om kvar, når
og korleis dei skal røyste. Eit litt lågare prosenttal
meinte dei visste nok om korleis dei skal gjere rettingar på røystesetlane
(64 pst.).
Det er til dels store skilnader mellom kommunane i kor mange
feil som er gjorde av veljarane eller valfunksjonærane.
Det ligg nær å tru at skilnadene kommunane imellom
i stor grad kan forklarast med kor godt dei har greidd å gi
veljarane relevant informasjon i sjølve vallokalet om korleis
dei skal gå fram for å røyste. Opplæring
av valfunksjonærane og røystestyra kan vere ein
annan faktor.
Departementet vil i sin informasjon til kommunane føre
det neste valet understreke kor viktig det er å gi slik
informasjon, og komme med døme på korleis dei
kan gi slik informasjon. I tillegg vil departementet i sin generelle
informasjon til veljarane leggje stor vekt på korleis sjølve
røystegivinga skal gjennomførast.
Det var vallovutvalet som føreslo at røystesetelkonvolutten
vart avskaffa ved røystegiving på valdagen. Utvalet
kom med forslag om at veljaren i staden skulle brette saman røystesetelen
i røysteavlukket, slik at ingen andre kunne sjå kva
vedkommande hadde røysta, og deretter gå til urna.
Der skulle røystesetelen stemplast av røystemottakaren
før setelen vart lagd i urna av veljaren.
Departementet meiner det er grunn til å understreke
at det ikkje er nokon motstrid mellom hemmelege val og konvoluttfrie
val. Det er også mange andre land som ikkje nyttar røystesetelkonvolutt.
Visse føresetnader må likevel vere til stades,
noko som også vallovutvalet gav uttrykk for.
Det følgjer av valforskrifta § 19
andre ledd at dei røystesetlane som skal nyttast på valtinget,
skal produserast på ein slik måte at det ikkje
er mogleg å sjå kva veljarane har røysta
etter at røystesetelen er bretta saman. I dei få tilfella
der røystesetlane ikkje godt nok oppfylte kravet til å vere
ugjennomsiktige, ser departementet det slik at det ikkje var regelverket som
var mangelfullt, men kommunane som ikkje passa godt nok på da
røystesetlane vart produserte. Det er ikkje grunn til å tru
at praktiseringa av reglane vil bli annleis ved at ein tek inn meir
detaljerte reglar om produksjonen av røystesetlar i forskrift
framfor å ha dei i rettleiinga til forskrifta slik ho lyder
i dag. Regelen er dessutan heilt ny, og ein bør ikkje gripe
til unødvendig detaljerte reglar før kommunane
har fått høve til å tilpasse seg reglane.
På bakgrunn av dette meiner departementet at regelverket
inneheld dei nødvendige krava om korleis røystesetlar
skal produserast.
Departementet har tiltru til at dei fleste veljarane no har fått
med seg at dei skal brette røystesetelen. Røystegivinga
bør derfor gå betre i 2005 enn ved valet i 2003.
Det er også grunn til å tru at dersom regelverket
blir endra enda ein gong, vil dette gjere folk meir forvirra. Det
er likevel grunn til framleis å ha fokus på informasjon
om den praktiske gjennomføringa av sjølve valhandlinga.
Departementet vil følgje opp dette i informasjonsarbeidet
sitt.
Erfaringa til departementet er at kommunane generelt legg til
rette røystegivinga på dette feltet på ein fullt
ut tilfredsstillande måte. Men med fleire tusen vallokale
og enda fleire tusen røysteavlukke er det likevel ikkje
til å unngå at ein del valavlukke ikkje blir plasserte
på den beste måten. Det er ikkje noko som tilseier
at plasseringa av avlukka vil bli betre - i dei få tilfella
der dette har vore eit problem - dersom det er reglar i lov eller
forskrift framfor i rettleiingsmateriell til kommunane.
Valreglane vart endra på mange område føre
valet i 2003. Men det var vanskeleg for dei valansvarlege nøyaktig å finne
ut korleis dette ville påverke tidsbruken i røystelokalet. Årsakene
til at det somme stader vart kø i vallokala, var fleire.
Innføringa av nye prosedyrar i vallokala, gjorde nok at
ein del veljarar vart usikre på framgangsmåten,
noko som førte til at røystegivinga tok litt lengre
tid. Det same galdt truleg også for ein del valfunksjonærar.
Samstundes deltok mange fleire veljarar i personvalet ved valet
i 2003 enn ved tidlegare val. I tillegg stengde vallokala somme
stader tidlegare enn ved førre val.
Slik departementet ser det, er det grunn til å tru at både
veljarane og valmedarbeidarane vil ha tilpassa seg prosedyrane for
korleis røystegivinga skal vere i vallokalet ved neste
val. Dette tilseier at ein i 2005 ikkje vil få dei problema
med kø som ein hadde somme stader i 2003. På bakgrunn
av trua på at veljarane og valmedarbeidarane neste val
vil klare å tilpasse seg det nye regelverket, meiner departementet
det er grunn til å halde fast ved dei vurderingane om opningstider
som vart gjorde i odelstingsproposisjonen.
Det går ikkje direkte fram av vallova at det er mogleg å røyste
blankt. Men valforskrifta har i § 20 ein regel
om plikt for fylkesvalstyret og valstyret til å produsere
blanke røystesetlar i det same formatet og med den same
utforminga som ordinære setlar. Det er såleis
ikkje tvil om at retten til å røyste blankt må liggje
implisitt. Kravet til same utforming og format er sett av omsyn
til at det ikkje skal vere råd å skilje blanke
røystesetlar frå andre røystesetlar når
desse er bretta.
Departementet meiner ein må sjå på blanke
røyster som ei form for meiningsytring, og at dei dermed bør
skiljast frå andre forkasta røyster. Departementet vil
derfor føreslå at blanke røyster blir
skilde ut i ein eigen kategori, som skil seg frå både
ordinært forkasta og godkjende røyster.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003 vart det gjennomført
forsøk med elektronisk røystegiving i Oppdal,
Bykle og Larvik kommunar. I tillegg vart den same teknologien nytta
ved val til Longyearbyen lokalstyre. Evalueringa viser at forsøket
var ein suksess med omsyn til kor brukarvennlege systema var. Både
veljarane og valmedarbeidarane i kommunane var samde om at den løysinga
ein valde, var svært enkel å bruke.
Når det gjeld valdeltaking, viser rapporten til at det
ikkje er godt nok erfaringsgrunnlag til å konkludere med
at det vil bli høgare valdeltaking med å innføre
elektroniske løysingar. I forsøka vart valmaskinane
nytta i sjølve røystelokala og gjorde såleis
ikkje valet lettare tilgjengeleg for folk.
På bakgrunn av mellom anna tilrådingane i denne evalueringsrapporten,
sette departementet sommaren 2004 ned ei arbeidsgruppe som på prinsipielt
grunnlag skal vurdere om elektronisk røystegiving bør
innførast i Noreg og eventuelt i kva slags form.
Ved kommunestyrevalet i 1999 vart det for første gong
i Noreg gjort forsøk med direkteval av ordførar i
20 kommunar. Sjølv om ikkje målsetjinga om høgare
valdeltaking vart nådd, var det likevel mange interessante
og spennande verknader av forsøket. Dette gjorde det ønskjeleg å prøve
ut ordninga også i valperioden 2003-2007.
Med bakgrunn i dette inviterte departementet alle kommunane til
ein ny runde med forsøk for perioden 2003-2007. Det var
stor oppslutning om forsøket med om lag 90 kommunar som
søkte om å få vere med. Dei fleste av
kommunane frå den førre forsøksperioden
vart med vidare i tillegg til ein del nye, først og fremst
større kommunar. Forsøket vart såleis
utvida frå 20 kommunar i den førre valperioden
til 37 no. Etter valet fekk vi 34 direktevalde ordførarar.
I tre kommunar vart ordføraren likevel vald av kommunestyret
som følgje av forsøksmodellane i desse kommunane.
I den inneverande forsøksperioden vart også kommunane
inviterte til å prøve ut ei ordning med utvida
avgjerdsmakt for ordføraren. Dette vil gjere sitt til å synleggjere
ordførarrolla enda meir. Innanfor det systemet vi har i
dag, har ordføraren lita formell avgjerdsmakt, men vil
med prøveordninga meir vere ein leiar som også kan
ta avgjerder i visse situasjonar. Det er i dag åtte ordførarar
som har utvida avgjerdsmakt som ein del av forsøket.
Departementet vil i 2006 komme tilbake til Stortinget med forslag
om generell rett til direkteval av ordførar, slik at nye
reglar eventuelt kan ta til å gjelde ved kommunestyre-
og fylkestingsvalet i 2007.