Etter vallova § 5-2 andre ledd bokstav b er
det ein føresetnad for registrering av eit politisk parti
i Partiregisteret at partiet melder frå om kva personar
som er medlemmer av hovudstyret i partiet med rett til å representere
partiet sentralt i saker etter vallova. Det sentrale målet
har vore at ikkje berre partinamnet, men også opplysningar
om kven som har rett til å disponere over partinamnet,
nemleg hovudstyret i partiet, skal stå i Partiregisteret.
I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er det understreka at dette organet
ikkje er pålagt andre oppgåver enn å opptre
på vegner av partiet i saker etter vallova. Av omsyn til
det å ha ryddige forhold før listeforslaga skal
leverast inn 31. mars i valåret, er det fastsett
at partia må melde frå om endringar i personsamansetjinga
i hovudstyret i partiet innan 2. januar i valåret.
I samband med utarbeidinga av ny vallov var departementet i dialog
med Brønnøysundregistera, som ønskte
at Partiregisteret skulle knytast opp mot Einingsregisteret for å få til
ein eintydig identifikasjon av juridiske personar. Det vart derfor
lagt ned som ein føresetnad at partiet - før det
vart registrert i Partiregisteret - skulle registrerast i Einingsregisteret
og få tildelt eit eige organisasjonsnummer. For at systemet
skulle vere enkelt og for å leggje til rette for mest mogleg
gjenbruk av opplysningar, var det i vallova § 5-5
andre ledd dessutan ein føresetnad at opplysningar om kven
som sit i hovudstyret i eit registrert politisk parti, også skulle
registrerast i Einingsregisteret. Det vart lagt til grunn at hovudstyret
skulle registrerast som "styret" i eininga i tråd med einingsregisterlova § 6
første ledd bokstav c.
I ettertid har det vist seg at ei slik samkøyring likevel
ikkje var formålstenleg. Årsaka er at omgrepet "styre"
slik det er tolka i samanslutningsretten og einingsregisterlova,
ikkje kan ha det same meiningsinnhaldet som omgrepet "hovedstyre"
etter vallova.
For å gjere det tydeleg at hovudstyret etter vallova
ikkje er noko anna enn eit organ som skal stå for kontakten
mellom styresmaktene og partiet sentralt, foreslår departementet å endre
vallova § 5-5 andre ledd slik at tilvisinga til
Einingsregisteret blir erstatta med ei tilvising til Partiregisteret.
Departementet meiner også at nemninga "hovedstyre" bør
endrast og at "Partiregisterutvalget" vil vere ei presis nemning
på organet. Det blir derfor fremma forslag om endringar
i tråd med dette i vallova § 5-2 andre
ledd bokstavane b og c og § 5-5 andre ledd.
Det er naturlig at partiets utøvende organ representerer
partiet sentralt i saker etter valgloven. Navnet på partiets
utøvende organ er det opp til partiet selv å bestemme.
Komiteen foreslår på denne
bakgrunn at "hovedstyre" i valglovens § 5-2 annet
ledd bokstav b og c, og § 5-5 annet ledd, endres
til partiets utøvende organ.
Komiteen deler departementets vurdering av at
Enhetsregisteret bør erstattes med Partiregisteret og støtter
forslaget til endring på dette punkt i § 5-5 annet
ledd:
"§ 5-5 annet ledd skal lyde:
(2) Partiene skal innen 2. januar i valgåret sende inn
oppdaterte opplysninger eller bekreftelse på de opplysninger
som er registrert i Partiregisteret, om hvem som er medlemmer i
partiets utøvende organ med virkning for valget. Registreringsmyndigheten skal
i god tid innen fristen informere partiene om de opplysninger som
er registrert i Partiregisteret."
Vallova gir i § 9-5 femte ledd reglar for korleis røyster
frå veljarar som røystestyret meiner lir av alvorleg
sjeleleg svekking eller nedsett medvit, skal handterast. Slike veljarar
skal på valdagen ikkje leggje røysta i urna, men
i ein røystesetelkonvolutt. Valstyret skal vurdere røystegivingane.
Verken Grunnlova eller vallova seier noko om kva som skal vere grunnlag
for forkasting av slike røyster.
Vallovutvalet gav i NOU 2001: 3 uttrykk for at det ikkje burde
gjelde spesialreglar for veljarar som nokså opplagt lir
av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett medvit. Det vart uttalt
at slike reglar er uheldige reint prinsipielt og ut frå eit
rettstryggleikssynspunkt. Departementet slutta seg i Ot.prp. nr.
45 (2001-2002) til forslaget frå vallovutvalet. På bakgrunn
av den klare innstillinga frå vallovutvalet, høyringsrunden
og det faktum at det låg føre eit grunnlovsforslag
om å oppheve Grunnlova § 50 tredje ledd,
gjorde departementet ikkje nærmare greie for kvifor regelen
burde opphevast.
Imidlertid vedtok Stortinget 26. mai 2003 i samband
med behandlinga av grunnlovsforslag fremma i Dokument nr. 12:7 (1999-2000) å vidareføre
regelen i Grunnlova § 50 tredje ledd om at det
kan fastsetjast særskilde reglar for røysterett
for personar som lir av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett
medvit. Dette vart følgt opp ved at slike reglar vart tekne
inn i vallova § 9-5 ved eit nytt femte ledd.
Departementet stiller på denne bakgrunn spørsmål
ved om alle relevante forhold var godt nok klarlagde før
Stortinget gjorde vedtak om å føre vidare regelen
om særskild behandling av røyster frå veljarar
som nokså opplagt lir av sjelelig svekking eller nedsett
medvit.
Sjølv om det ikkje kjem til uttrykk i lova, må grunngivinga
for å ha reglar av denne typen vere at ein ønskjer å hindre
at personar som ikkje har ei normal forståing av kva valet
går ut på, får høve til å gi ei
gyldig røyst. Men det er svært vanskeleg å lage reglar
som i praksis gjer det mogleg å identifisere desse veljarane.
Sjølv om dei norske reglane formelt ikkje tek røysteretten
frå veljarar som lir av alvorleg sjeleleg svekking eller
nedsett medvit, er det dette som reelt skjer.
På bakgrunn av dette meiner departementet at dei beste
grunnane taler for å oppheve reglane om særskild
behandling av røyster frå veljarar som ein reknar
med lir av alvorleg sjeleleg svekking eller nedsett medvit. Ein
føreslår derfor at vallova § 9-5
femte ledd blir oppheva.
Komiteen er enig med departementet i at valglovens
bestemmelser i § 9-5 femte ledd om behandling av stemmer
fra velgere som en antar lider av alvolige sjelelig svekkelse eller
nedsatt bevissthet, oppheves.
Vallova § 9-5 sjette ledd fastset at
"Velger som har behov for det, kan selv be stemmestyret
om å få nødvendig hjelp ved stemmegivningen.
Velgeren peker selv ut en hjelper blant de personer som er tilstede
i valglokalet. Stemmestyret skal gjøre hjelperen oppmerksom
på at vedkommende har taushetsplikt."
Sjølv om det er slått fast i lova at veljarar
som har behov for hjelp, sjølv skal peike ut hjelparen,
har det i ein del tilfelle vist seg vanskeleg for røystestyret
(eller mottakaren av førehandsrøyster) å vurdere
om veljaren faktisk ønskjer assistanse av ein hjelpar. Særleg
gjeld dette dersom veljaren har språkproblem. Det kan vere
situasjonar der ein meir språkkunnig familiemedlem insisterer
på å vere med veljaren inn i avlukket, utan at
det er mogleg for røystestyret å kontrollere om
det verkeleg er det veljaren ønskjer. Slike situasjonar
vil opne for at hjelparen kan utsetje veljaren for utilbørleg
påverknad, slik at det ikkje blir valet til veljaren som
kjem til uttrykk gjennom røystesetelen, men det hjelparen
røystar på.
Utgangspunktet når ein skal røyste, er at røystegivinga
skal skje i einerom og utan at andre ser kva ein røystar.
Vallovgivinga inneheld derfor krav om at røystegivinga
skal leggjast slik til rette at også veljarar med ulike
typar funksjonshemmingar (til dømes blinde) skal kunne
røyste på eiga hand. Det er likevel ikkje alle
veljarar som greier å utnytte desse ordningane. For veljarar
som må ha hjelp til å røyste, må det lagast
ordningar som gjer at også denne gruppa av veljarar får
høve til å delta i valet.
Slik departementet ser det, bør det alltid vere ein hjelpar
frå dei valansvarlege til stades ved assistert røystegiving.
Dette er den einaste måten ein kan sikre at veljarane ikkje
blir utsette for utilbørleg påverknad frå den
utpeikte hjelparen.
Departementet føreslår endringar i reglane
for assistert røystegiving (jamfør §§ 8-4
første ledd og 9-5 nytt femte ledd), slik at det alltid
skal vere ein representant frå dei som står for
valet (røystemottakar, valfunksjonær eller røystestyremedlem),
som gir assistanse til ein veljar med behov for hjelp. Veljarar
med alvorleg psykisk eller fysisk funksjonshemming kan likevel peike
ut ein ekstrahjelpar etter eige ønske.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at valghandlinger skjer i enerom og uten mulighet for utenforstående
til å påvirke selve valghandlingen. Komiteen deler
derfor departementets vurdering av at velgere som trenger bistand
til å stemme på grunn av psykisk eller fysisk
funksjonshemming eller språkproblemer, som hovedregel skal
få hjelp av stemmemottaker i forbindelse med forhåndsstemmegiving
eller medlemmer av stemmestyret under det ordinære valget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, deler
oppfatningen av at det i områder med store innslag av ikke-norskspråklige
velgere, vil være formålstjenlig å benytte
valgmedarbeidere med samme språklige bakgrunn som velgerne
i kretsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er tilstrekkelig at valgmedarbeiderne snakker norsk, da det
er norsk som er det offisielle språket i Norge. Det må forutsettes
at velgere som er bosatt i Norge, som har stemmerett og som velger å delta
i landets demokratiske handlinger, behersker landets offisielle
språk. Disse medlemmer er derfor av den
oppfatning at valgmedarbeidere kun skal benytte norsk som språk
i valglokalene.
Komiteen støtter de foreliggende
forslag til ny § 8-4 første ledd og § 9-5
femte ledd.
Vallova § 9-7 inneheld reglar om avslutning
av røystegivinga på valtinget. Paragrafen lyder
slik:
"Stemmelokalet stenges på det tidspunkt som er fastsatt.
De velgere som da er til stede i valglokalet skal få avgi
stemme."
Departementet meiner at alle som kjem til eit vallokale innanfor
den fastsette opningstida, bør få høve til å røyste
sjølv om dei skulle stå i kø utanfor
røystelokalet når det skal stengjast. Det bør
vere eit vilkår at ein har møtt fram til lokalet
innanfor opningstida. Ein føreslår derfor at lova § 9-7
andre punktum blir formulert annleis i tråd med dette.
Departementet meiner at det ikkje er nødvendig å fastsetje
i lova eller i valforskrifta korleis røystestyra skal gå fram
for å sikre seg at ingen som kjem etter den fastsette tida
for stenging av vallokalet, får røyste. Dette
bør røystestyra kunne ordne utan at dei har ein
formell regel å halde seg til.
Komiteen har merket seg at forslaget
innebærer en kodifisering av gjeldende rett. Velgere som
er kommet til valglokalet før stengetid skal få stemme, også de
som står i kø utenfor.
Komiteen ser behovet for en slik presisering og
støtter forslaget.
Ved kommunestyreval kan veljarane gi personrøyster til
kandidatar som er oppførte på andre vallister,
jamfør § 7-2 tredje ledd. Regelen kom
inn i lova i samband med stortingsbehandlinga av lovforslaget til
ny vallov. I medhald av § 10-6 tredje ledd skal
valstyret ved den endelege oppteljinga av røystesetlar
og utrekninga av listerøystetal registrere rettingane veljarane
har gjort. Listerøystetalet blir brukt ved utrekning av
mandatfordelinga i kommunestyret. Men det er ikkje presisert i lova
at ein ved denne utrekninga må sjå bort frå kandidatar
som ikkje er valbare, slik det i § 11-12 andre
ledd er presisert når det gjeld kandidatkåringa
ved kommunestyreval.
Departementet har på bakgrunn av høyringsrunden
komme til at det vil vere betre å regulere dette spørsmålet
i vallova § 7-2 tredje ledd. Departementet føreslår
at § 7-2 tredje ledd siste punkt får
denne ordlyden:
"Når velgeren gir personstemme til valgbare kandidater
på andre lister, overføres et tilsvarende antall listestemmer
til den eller de listene disse kandidatene står oppført
på."
Denne omformuleringa inneber likevel inga endring av realitetane
i høve til forslaget i høyringsnotatet.
Komiteen viser til at den foreslåtte
endring innebærer en presisering av at personstemmer til ikkevalgbare
kandidater på andre lister ikke vil bli talt med ved kandidatkåringen. Komiteen støtter forslaget.
Vallova § 11-3 regulerer framgangsmåten
når stortingsmandata skal fordelast på valdistrikta.
Alle mandat skal fordelast av departementet kvart åttande år.
Mandata blir fordelte ved at ein finn fordelingstalet for kvart
valdistrikt. Dette er kor mange innbyggjarar det var i valdistriktet
ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalet,
pluss kor mange kvadratkilometer det er i valdistriktet multiplisert
med 1,8.
Fordelingstalet for kvart valdistrikt blir dividert med 1 - 3
- 5 - 7 osv. Dei kvotientane ein da får, blir nummererte
fortløpande, og representantplassane blir fordelte på valdistrikta
på grunnlag av kvotientane. Representantplass nr. 1 går
til det valdistriktet som har den største kvotienten. Representantplass
nr. 2 går til det valdistriktet som har den nest største
kvotienten, osv. Dersom to eller fleire valdistrikt har same kvotient,
går representantplassen til det valdistriktet som har det
høgaste fordelingstalet.
Departementet gjekk i høyringsnotatet ut frå at det
var ei forgløyming at ikkje vallova har ein regel om korleis
ein skal gjere det dersom to eller fleire valdistrikt har både
same kvotient og same fordelingstal.
Departementet føreslår at lova § 11-3
blir endra slik at det går fram korleis ein skal løyse
den situasjonen der to eller fleire valdistrikt både har
same kvotient og same fordelingstal. Det skal i så fall
avgjerast ved loddtrekking kva for eit valdistrikt representantplassen
skal gå til.
Dessutan går departementet inn for ei språkleg justering
av lova § 11-3 tredje ledd, slik det går
fram av høyringsnotatet.
Komiteen støtter forslaget
om å lovregulere fremgangsmåten ved fordeling
av stortingsmandater på valgdistriktene dersom to eller
flere valgdistrikt skulle få samme kvotient og samme fordelingstall
og anser den foreslåtte løsning som tilfredsstillende.
Vallova § 11-6 andre ledd fastset at riksvalstyret skal
fordele utjamningsmandata mellom partia i medhald av Grunnlova § 59.
I andre ledd i paragrafen er det fastsett at dei skal fordelast
på grunnlag av St. Laguës modifiserte metode:
Det samla røystetalet partia har fått på landsbasis, skal
dividerast med 1,4 - 3 - 5 - 7 osv., og alle stortingsmandata blir
fordelte på partia i høve til kor store kvotientane
er. Det mandattalet som kjem fram for kvart enkelt parti, er summen
av dei distriktsmandata og utjamningsmandata partiet skal ha.
Departementet føreslår at det blir fastsett
i lova at dersom to eller fleire parti har same kvotient ved fordelinga
av utjamningsmandata, går mandatet til det partiet som
har størst røystetal. Dersom dei også har same
røystetal, blir fordelinga avgjord ved loddtrekking.
Ein føreslår å ta reglane inn i lova § 11-6
andre ledd som nytt andre og tredje punktum.
Komiteen deler departementets vurdering
av behovet for regler for fordeling av utjamningsmandater dersom
to eller flere partier har samme kvotient ved mandatfordelingen.
Det følgjer av vallova § 13-2 første
ledd at ved kommunestyre- og fylkestingsval kan alle som har røysterett,
klage over "forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen"
i den kommunen eller det fylket vedkommande er manntalsført.
Departementet er klageinstans, jamfør fjerde ledd. Det
går ikkje fram av regelen kva som skal til for at departementet
skal erklære valet for ugyldig. Etter vallova § 13-4
andre og tredje ledd skal fylkestinget eller kommunestyret i samband
med kontrollen av valet erklære valet for ugyldig dersom
det er gjort feil som ein meiner kan ha hatt innverknad på fordelinga
av mandata mellom listene, og som det ikkje er mogleg å rette
opp. Ein må gå ut frå at eit tilsvarande
vilkår gjeld i høve til den kompetansen departementet
har til å erklære valet for ugyldig i samband
med klagebehandlinga.
Departementet føreslår derfor at § 13 2 (4)
blir endra slik at regelen får ei ny setning om at valet
skal kjennast ugyldig dersom det er gjort feil som ein meiner kan
ha hatt innverknad på fordelinga av mandata mellom listene,
og som det ikkje er mogleg å rette. Ei slik formulering
svarer til andre og tredje ledd i vallova § 13-4
som regulerer kva som krevst for at eit fylkesting eller eit kommunestyre
skal erklære eit val for ugyldig.
Komiteen er enig med departementet
i at det er behov for å lovregulere vilkårene
for når valg til fylkesting eller kommunestyre skal erklæres
ugyldig, og støtter forslaget til ny § 13-2 fjerde
ledd.
Stortinget gjorde 23. november 2004 vedtak i samsvar
med tilrådinga frå kontroll- og konstitusjonskomiteen
i Innst. S. nr. 33 (2004-2005):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer
i valgloven, blant annet basert på at Riksvalgstyret er
klageorgan samt foreta en vurdering av eventuelle økte
ressursbehov."
Det går fram av vallova § 4-4 at Kongen
i det året det blir halde stortingsval, skal setje ned
eit riksvalstyre. Oppgåva til riksvalstyret er å fordele
utjamningsmandat, jamfør første ledd. Det går
fram av andre ledd at Riksvalstyret skal ha minst fem medlemmer
med varamedlemmer. Ved tidlegare val har Riksvalstyret vore samansett
av éin representant for kvart av partia som er representerte
på Stortinget.
Komiteen seier ikkje noko om korleis ein tenkjer seg at sekretariatsfunksjonen
for Riksvalstyret bør organiserast. Departementet vil derfor
føreslå at departementet - på same måten
som departementet førebur saker om fordeling av utjamningsmandat
for Riksvalstyret - også førebur klagesakene for
Riksvalstyret. Ei slik ordning vil vere ei vidareføring
av systemet vi har i dag med at departementet førebur klagesakene
for Stortinget.
Fordelen med at departementet legg til rette klagebehandlinga,
er at departementet er operativt heile valåret og sit inne
med den nødvendige valekspertisen på lovsida.
Departementet kan dermed sørgje for ei rask og sikker saksbehandling,
også i sommarferiemånadene, slik at ei klage blir
avgjord så raskt som råd, og slik at avgjerda
til Riksvalstyret kan leggjast til grunn av dei lokale valansvarlege.
Omsynet til rask saksbehandling i desse klagesakene er svært
viktig for å førebyggje tvil om at stortingsvalet er
gyldig.
Vallova § 13-1 gjeld klage ved stortingsval.
Fjerde ledd i paragrafen må endrast slik at det går
fram at Stortinget berre skal vere klageinstans for klager som gjeld
røysterett og retten til å røyste. Når
det gjeld dei andre klagene, skal Riksvalstyret vere klageinstans. Riksvalstyret
skal sende vedtaka sine i klagesakene til Stortinget.
Slik departementet ser det, vil ikkje det auka ressursbehovet
i Riksvalstyret og departementet vere så stort at dette
ikkje kan dekkjast innanfor den gjeldande budsjettramma for kapittel
502 Valutgifter, post 1.
Komiteen viser til Stortingets vedtak
i Innst. S. nr. 33 (2004-2005) hvor Regjeringen ble bedt om å fremme
forslag i valgloven, blant annet basert på at Riksvalgstyret
skulle være klageorgan. Komiteen konstaterer
at vedtaket er fulgt opp ved utformingen av ny § 13-1
fjerde ledd og støtter forslaget til formulering.
Det følgjer av vallova § 7-2 første
ledd at veljarane ved stortingsval kan stryke kandidatnamn. Dette gjer
ein ved å setje ein strek over namnet. Lova opnar ikkje
for å stryke kandidatar på andre måtar.
Ein del kommunar og fylkeskommunar bruker optiske lesarar ved
oppteljinga. Departementet er gjort merksam på at lovregelen
slik han er forma, kan gjere slik oppteljing av røystesetlane
vanskeleg. Det er fordi ikkje alle typar optiske lesarar greier å registrere
overstryking av namn. Men dei klarer å registrere strykingar
som er gjorde med eit merke i ein eigen rubrikk for strykingar ved
sida av namnet.
På bakgrunn av dette fremmar departementet forslag til
endring i § 7-2 første ledd som inneber
at stryking av kandidatnamn skal skje ved at veljaren set eit merke
utanfor namna på kandidatane. Lovteknisk skjer dette ved
at ein tek inn i lova ein regel om at veljaren kan stryke kandidatnamn
ved å gå fram slik det er forklart på røystesetelen,
jamfør tilsvarande i vallova frå 1985 § 44
nr. 4. Departementet vil i forskrift fastsetje nærmare
krav til utforming av ei rettleiing som skal trykkjast på røystesetlane,
for å få gjennomført ei slik ordning
på ein formålstenleg måte.
Komiteen konstaterer at forslaget innebærer
at man bare skal kunne stryke kandidater på listene ved å følge
prosedyren som angis på stemmeseddelen. Komiteen har
merket seg at prosedyren vil bli regulert i forskrift og slutter
seg til forslaget.