Til Odelstinget
Proposisjonen inneheld forslag til ny skogbrukslov. Departementet foreslår at gjeldande lov av 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern ikkje lenger skal gjelde, og at den nye lova erstattar denne. I tillegg til dette inneheld proposisjonen forslag om å oppheve lov 9. juni 1939 om husbrukskog, og lov 9. november 1956 om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket.
I proposisjonen foreslår departementet mellom anna:
-
ei endring av namnet på lova. Departementet foreslår at lova skal heite lov om skogbruk for å få fram ei breiare tilnærming til verdiskaping og produksjon av varer og tenester med basis i skogressursane.
-
at formålet med lova skal gi eit viktig signal til dei som driv næringsverksemd i skog og til styresmaktene på ulike nivå om at skogbruksverksemd handlar om å få til ein balanse mellom økonomiske verdiar, miljøverdiar og sosiale og kulturelle verdiar.
-
at lova skal gjelde for all skog og skogmark. Lova gjeld i område som er verna etter naturvernlova og område som etter plan- og bygningslova er lagt ut til eller er regulert til andre formål enn landbruk, med mindre det går fram av verne- eller reguleringsvedtaket eller av føresegner knytt til vedtaket at heile eller deler av lova ikkje gjeld.
-
at departementet skal vere øvste skogbruksstyresmakt. Kommunen skal vere førsteinstans i dei fleste sakene etter lova.
-
at utgangspunktet i lova er at skogeigaren skal ha fridom under ansvar. Skogeigaren har såleis ansvaret for at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i skogbrukslova og forskriftene som blir gitt i medhald av lova. Skogeigaren skal etter forslaget også ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen. Skogeigaren skal også sjå til at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lova og forskriftene. Departementet foreslår ein heimel for forskrift om kva som ligg i skogeigaren sitt miljøansvar.
-
ein ny regel om at den som set i gang registreringar skal ha ei plikt til å informere den enkelte skogeigaren når registreringane blir sett i gang. Ein kan gi forskrift om skogregistrering og skogbruksplanlegging. Det skal ikkje vere eit generelt krav om at alle skogeigarar skal ha skogbruksplanar, men kommunen kan påleggje skogeigar å lage skogbruksplan.
-
at skogeigaren har plikt til å sørgje for forynging av ny skog etter hogst. Skogeigaren skal innan ein frist på 3 år leggje til rette for nødvendige tiltak for å sikre tilfredsstillande forynging. Kommunen skal etter forslaget ha ansvaret for å halde kontroll med at skogeigaren gjer det han skal. Blir det ikkje forynga eller lagt til rette for forynging, skal kommunen ta opp saka og avgjere kva tiltak som skal setjast inn. Når det blir gitt pålegg om tiltak, skal kommunen setje ein frist for tiltaket. Kommunen skal sørgje for at nødvendige tiltak blir utførte dersom skogeigaren sjølv ikkje sett i verk tiltak innafor fristen. Det er nytt i forhold til gjeldande lov at kommunen etter at denne fristen er ute kan sørgje for at tiltaka blir utførte for skogeigaren sin rekning.
-
ei føresegn som inneber eit generelt forbod mot å byggje vegar til skogbruksformål utan at det på førehand er henta inn løyve frå skogbruksstyresmakta.
-
at utgangspunktet skal vere at den einskilde skogeigar sjølv kan bestemme når, kor og korleis han vil hogge. Kommunen skal likevel til dømes ha moglegheit til å påleggje skogeigaren å rette opp att køyreskadar. Det skal framleis vere heimel for skogbruksstyresmakta til heilt eller delvis å nekte ein hogst som kan redusere eigedommen sitt produksjonsgrunnlag vesentleg eller kan få uheldige verknader for miljøverdiane.
-
at kommunen skal setje i verk dei førebyggjande tiltak som er nødvendige når det er fare for at større skogområde kan bli skadd av insekt- eller soppangrep.
-
at når skogen er skadd som følgje av uheldig skogbehandling, råte, brann, vindfelling, skred, sjukdom, sopp, smågnagar-, hjortevilt eller insektangrep, eller andre forhold som reduserar skogproduksjonen vesentleg, kan kommunen setje i verk dei tiltaka som er nødvendige for å utbetre skadane.
-
at når det er naudsynt for å halde kontroll med praktiseringa av lova kan kommunen eller anna skogbrukstyresmakt fastsetje at det skal vere meldeplikt for all hogst og alle tiltak knytt til forynging og stell av skog.
-
at fylkeslandbruksstyret kan vedta at skog skal vere vernskog.
-
at departementet ved forskrift kan leggje strengare restriksjonar på skogbehandlinga i område med viktige miljøverdiar.
-
at skogeigaren skal setje av middel til skogfondet som er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på ei berekraftig forvalting av skogressursane.
-
at det kan vedtakast ei forskrift med plikt til å svare ei avgift på skogsvirke til å fremme forsking og utvikling i skogbruket.
-
at kommunen skal føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne.
-
at fylkeslandbruksstyret skal vere klageorgan etter lova.
-
at strafferamma aukar til eitt år.
-
at det blir heimel for å påleggje tvangsmulkt.
I St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø -
muligheter i skogsektoren, foreslo regjeringa at det skulle utarbeidast
ei ny lov om skogbruk til erstatning for gjeldande skogbrukslov.
Ein peika på at innhaldet og språket i gjeldande
skogbrukslov er forelda, og at nyare prinsipp for saksbehandling
og forvaltning burde innarbeidast. I den nye lova ville ein innarbeide
klarare føresegner om berekraftig skogbruk bygd på langsiktig
ressursforvaltning. Ein ville leggje vekt på skogeigaren
sin rett til å nytte skogen etter eigne vurderingar innafor
rammene i lova. Næringskomiteen slutta seg i Innst. S.
nr. 208 (1998-1999) til dette.
I desember 2003 sende departementet ut eit høyringsnotat
der ein gjorde greie for lovforslaget. Departementet foreslo at
det blir utarbeidd ei ny lov til erstatning for gjeldande lov om
skogbruk og skogvern. På same måte som i gjeldande
lov skal den nye lova
regulere skogbruk som næring,
stimulere til verdiskaping med grunnlag i skogressursane
innan dei rammene miljøomsyna tilseier,
avgrensast i høve til naturvernlovgjevinga,
lovfeste organiseringa på kommune- og fylkesnivå,
omfatte tvingande reglar om å setje av deler av inntekta
til langsiktige investeringar.
Nytt i høyringsutkastet var det at lova mellom anna
gir
ein vidare heimel for meldeplikt for
tiltak,
ei presisering av skogeigaren sitt forvaltaransvar,
ei føresegn om forynging etter hogst og heimel for
forskrift om forynging,
heimel for forskrift om miljøomsyn,
heimel for å stille krav til skogeigaren sin internkontroll,
og for at styresmaktene kan krevje tilgang til og rapportar frå desse,
heimel for tvangsmulkt på same vis som etter reglane
i jordlova.
Hovudtyngda av høyringsinstansane har slutta seg til
dei fleste forslaga. Dette gjeld mellom anna innretting av lova
og forslaget til formålsparagraf. Det er også semje
om avgrensinga av lova.
I Noreg er det knytt store verdiar til jord-, skog- og utmarksareala.
Om lag 37 pst. av Noreg er dekt av skog, 22 pst. av landarealet
er "produktiv skog", det vil seie skog som produserer meir enn 0,1
m3 tømmer pr. daa pr. år. Det samla skog- og utmarksarealet
er samstundes brukt til anna landbrukstilknytt næringsverksemd.
Skogen er ei viktig kjelde til verdiskaping og sysselsetjing, og
ein heilt sentral faktor for å ta vare på jord-
og vassressursar og biologisk mangfald. Skogen gir samstundes eit
positivt bidrag i arbeidet med å løyse klimautfordringane.
Skog byr dessutan på verdiar for rekreasjon og friluftsliv.
Skogen inneheld også mange kulturminne, og er ein viktig
del av landskapsbiletet.
Energibruken står direkte eller indirekte for dei aller
fleste miljøproblema. Trevirke krev langt mindre energi
både til framstilling og transport enn samanliknande
materiale. Ein aktiv bruk av fornybare skogressursar kan såleis
medverke til eit meir berekraftig produksjons- og forbruksmønster.
Innafor rammene for berekrftig forvaltning er det også eit
potensial for å auke utnyttinga av skogen til energiformål.
Auka bruk av bioenergi kan medverke til å minske klimagassutslepp
og sikre framtidig oppdekking av energibehovet i landet.
Skogbruket skil seg vesentleg frå jordbruket ved at
det - i nært samspel med skogindustrien - er ei verdsmarknadsnæring
som opererer i frie marknader. Dette er med på å bestemme
rammevilkår for næringa og for styresmaktene sine
val av næringspolitiske løysingar.
Ved utgangen av 2003 kom nesten alt tømmer som blei
omsett i Noreg frå skog som var sertifisert. Sertifiseringa
byggjer i all hovudsak på modellar knytt til ISO 14001
og standardane for berekraftig skogbruk som blei laga i samband
med Levende Skog-prosjektet. Skogsertifiseringa legg til grunn at den
nasjonale skogbrukslovgjevinga og anna relevant lovgjeving skal
følgjast. Alle nye føresegner i skogbrukslova
blir dermed ein del av sertifiseringa. Det ligg i tenkinga bak sertifiseringa
at nivået på ambisjonane for miljøomsyn
kan vere høgare enn dei som ligg i lovgjevinga.
Skogen i Noreg blir driven gjennom eit typisk småskala
skogbruk. Meir enn 80 pst. av skogen er eigd av privatpersonar,
og ein stor del av skogen blir driven i kombinasjon med jordbruk.
Det er i alt 120 000 skogeigedommar med over 25 daa produktiv skog
i Noreg. Den gjennomsnittlege storleiken på desse einingane
er på rundt 500 daa. Eigedomsstrukturen har vore relativt
stabil over tid.
Stadig fleire bønder og skogeigarar hentar inntekt frå anna
verksemd enn landbruk. Den tradisjonelle utnyttinga av skogressursane
på mange eigedommar er redusert i omfang, medan produksjon
og sal av andre tenester og produkt enn trevirke frå utmarka
spelar ei større rolle enn tidlegare. I enkelte område
er det også slik at verdien av bioenergiprodukt, særleg
brennved, no er større enn verdien av massevirke til papirindustrien.
Realprisen på tømmer er meir enn halvert fra 1950
til 2000. Lågare egeninnsats og fallande realprisar har
gitt skogeigarane reduserte inntekter frå skogen. Prisfallet
har også ført med seg at store skogareal har gått
ut av aktiv forvaltning med tradisjonell skogsdrift.
Småskalapreget i norsk skogbruk har i lang tid vore
eit viktig utgangspunkt for samarbeid mellom skogeigarane. I dei
seinare tiåra har behovet for slike samarbeidsløysingar
vorte større og meir mangesidig. Fleirtalet av skogeigarane
samarbeider gjennom skogeigarorganisasjonane. Tradisjonelt har den
viktigaste oppgåva for skogeigarorganisasjonane vore å organisere
omsetjing av skogsvirke. Oppgåva er like viktig i dag,
men ho har endra innhald og form. Før innebar medlemskap
i ein skogeigarorganisasjon leveringsplikt for skogeigarane, men
no er dette ei frivillig sak. Skogeigarorganisasjonane kan tilby
assistanse for å gjennomføre hogst og
leveransar, og dei kan ta ansvar for at leveransane og skogsdrifta
elles er i samsvar med sertifiseringskrava etter standardar for
eit berekraftig skogbruk. Utan samarbeidet gjennom skogeigarorganisasjonane
ville mykje av dette ikkje vore mogleg å gjennomføre
på ein økonomisk og praktisk måte.
Frå resultata frå den første Landsskogtakseringa blei
lagt fram i 1925, har både tilvekst og ståande
volum i Noreg vorte fordobla. Auken har vore større for lauv
og furu enn for gran. Den årlege tilveksten er i dag 24
millionar m3, og avverkinga for sal har dei siste åra vore
mellom 7 og 8 millionar m3. Det totale uttaket av virke frå norske
skogar er derfor truleg mellom 9 og 10 millionar m3 årleg.
Norsk institutt for jord- og skogkartlegging NIJOS har konkludert med
at avverkingspotensialet for gran har vore godt utnytta. Furu og
lauvtre tåler derimot auka avverking i heile landet.
Etter skogbrukslova kan eit område få status
som vernskog. Formålet med å gi skogareala ein
eigen status er at ein gjennom meir kontrollert forvaltning kan
sikre vekst og livskår for skog i utsette område. Ein
gjennomgang av alle vernskogområda i Noreg på starten
av 1990-åra viste at om lag 20 pst. av den produktive barskogen
er vernskog etter skogbrukslova. I all vernskog er det generell
meldeplikt for all hogst, og i fleire område er det også meldeplikt
for andre tiltak i skogen.
Eit tenleg skogsvegnett er ein føresetnad for å kunne
drive eit stadstilpassa og konkurransedyktig skogbruk. På Sørlandet,
Austlandet og i Trøndelag er hovudvegnettet langt på veg
utbygd. I dei tidlegare skogsreisingsstrøka derimot, er
det nødvendig å halde fram med vegutbygging. Samstundes
er bygginga av skogsbilvegar redusert frå ca. 800 km pr. år
på starten av 1990-talet til 120 km i 2003. Som en følgje av
dette forventar ein at gjennomsnittleg driftsveglengde vil auke
til om lag det dobbelte av den lengda har vore dei siste 25 åra.
Dette får stor verknad på økonomien ved
drift av skogen.
For villmarksprega område er det i dag knytt restriksjonar
til vegbygging. I Nord-Trøndelag, Nordland og Troms er
om lag 10 pst. av skogarealet påverka av desse reguleringane.
Resultatkontrollen av foryngingsfelt blir utført kvart år
på 1 000 felt og i tre sesongar etter avverking på desse
felta. Kontrollen viser at det på ca. 25 pst. av det årlege
foryngingsarealet ikkje blir gjort god nok tilrettelegging for oppbygging
av ny skog med tilstrekkeleg kvalitet. Den delen av foryngingsfelta
som ikkje er tilfredsstillande tilrettelagt for ny skog auka frå 2001
til 2002 med 3,5 pst.
Etablert forynging må følgjast opp med nødvendig
ungskogpleie. I 2003 blei det gjennomført ungskogpleie
på om lag 120 000 daa eller om lag 16 pst. av
aktiviteten i toppåra sist på 1980-talet. Tal
frå landbruksavdelingane hos fylkesmennene viser behov
for ungskogpleie på vel 2 millioner daa. Omfanget av sprøyting
har minka kraftig dei siste åra. I 2003 blei det sprøyta
vel 6 000 daa. Dette er ei halvering sidan 2000.
Det er to hovudutfordringar knytt til miljøarbeidet
i skogpolitikken. Det er viktig å sikre miljøomsyn i
næringsverksemda. Vidare er det viktig å auke
dei positive miljøbidraga frå skogsektoren. Desse
miljøtema er særleg sentrale:
biologisk mangfald og genetiske ressursar,
kulturminne, kulturlandskap og andre kulturverdiar,
opplevings- og rekreasjonsverdiar,
miljønytte ved auka bruk av trevirke.
Landbruks- og matdepartementet har lagt til rette for utvikling
av eit standardisert og godt dokumentert registreringsopplegg knytt
til biologiske miljøverdiar. Slike miljøregistreringar
er ein del av skogbruksplanane til skogeigarane, og eit viktig grunnlag
for miljøarbeidet i skogbruket. Om lag 15 millionar daa er
så langt registrert etter MiS-metodikk.
Fleire av dei internasjonale naturvernavtalene (konvensjonane)
som Noreg har slutta seg til, omfattar mellom anna forpliktingar
til vern og berekraftig utnytting generelt, og med særskilt
merksemd omkring sikring av trua artar. Det enkelte medlemsland
må, for å følgje opp desse konvensjonane,
mellom anna ha oversikt over bestandssituasjonen for dei artane
som er omfatta av avtalene. På den norske raudlista blei
om lag 3 000 artar i 2000 omtala som trua, sårbare
eller omsynskrevjande. Nær halvparten av dei lever i skog.
Bevaring av genetiske ressursar går inn som eit av ledda
i Konvensjonen om biologisk mangfald som Noreg har ratifisert. Konvensjonen
forpliktar Noreg til m.a. å bevare den biologiske diversiteten
som finst, og til å utvikle nasjonale strategiar for slik
bevaring.
Landbruks- og matdepartementet har sett i gang eit prosjekt som
siktar mot å lage eit registreringsopplegg for kulturminne
i samband med skogbruksplanlegginga. Kulturminneregistrering utført
av skogbruksplanleggjarar i samband med skogtakst synest så langt å vere
ei kostnadseffektiv og påliteleg kulturminneregistrering.
Det har vore ein lang periode med sterk vekt på å innarbeide
miljøomsyn i alt skogpolitisk regelverk, og det er også gjennomført
store samarbeidsprosjekt mellom skognæringa og miljøvernorganisasjonane. Trass
i endringane i skogpolitikken og den innsatsen skognæringa
sjølv har gjort, har det ut over 1990-talet vore ei sterk
fokusering på mogelege negative effektar av skogbruk, spesielt
i høve til biologisk mangfald. Natur- og miljøvernorganisasjonar,
og i aukande grad marknadsaktørar og forbrukarar, stiller stadig
større miljøkrav til skogbruksverksemda. Det er
ei viktig utfordring framover å finne gode løysingar
som sikrar aktivitet og næringsverksemd med grunnlag i
skogressursane. Ei ny skogbrukslov bør vere ein reiskap
som samstundes skal gi gode rammer for framtidig næringsverksemd
og klare standardar for forvaltninga av ressursgrunnlag og miljøkvalitetar.
Etter gjeldande lov skal skogeigaren betale inn ei skogavgift,
som er ein tvungen fondsavsetnad. Plikta til å setje av
skogavgift gjeld ved alt sal av tømmer og biobrensel. Siktemålet
er å sikre nødvendige langsiktige investeringar
i vedkommande skog. Avsetnaden gir skogeigaren eit betre grunnlag
for å finansiere eit berekraftig skogbruk. Per 1. januar
2004 var det 694,7 mill. kroner inneståande på skogsavgiftskonti.
Meldeplikt for skogbrukstiltak etter gjeldande lov har vore aktuelt
i vernskog og i skog der det er fastsett forskrift etter § 17
b, eller når meldeplikt er innført etter § 19.
Meldeplikt vil seie at ein skogeigar må melde frå til
skogoppsynet før han skal hogge, eller gjennomføre
andre tiltak som det er innført meldeplikt for. Det er
innført meldepeleikt i all skog som er vernskog. Skogsområda
i Oslo og nærliggande kommunar (Oslo-marka) er det mest
kjende området med forskrift etter § 17
b. Heimelen til å innføre meldeplikt i § 19
har berrre vore nytta i nokre få tilfelle opp gjennom åra.
Det er dei siste åra gitt rammer for tilskot til formål
i skogbruket over statsbudsjettet og over jordbruksavtalen gjennom
Landbrukets utviklingsfond. Sidan tidleg på 1990-talet
er tilskota samla sett reduserte år for år. Verkemiddelbruken
i skogpolitikken blei endra i 2003. Frå 2004 er tilskot
til skogbruk i all hovudsak flytta frå jordbruksavtalen
til ein annan post på statsbudsjettet. Det er ikkje føresegner
i gjeldande lov om statlege tilskot. Forskriftene om tilskot er
for ein del fastsett med heimel i jordlova og delvis fastsett med
bakgrunn i Stortinget sine årlege budsjettvedtak.
Skogspørsmål kom høgt på den
internasjonale dagsorden i samband med førebuingane og
gjennomføringa av FN-konferansen om miljø og utvikling
i Rio i 1992. Oppfølginga har skjedd i arbeidet med FN
sitt mellomstatlege skogpanel, FN sitt mellomstatlege skogforum
og seinare i Skogforumet i FN som blei oppretta i 2000. Skogforumet
er i dag eit organ som er direkte lagt inn under FN sitt sosiale
og økonomiske råd. Det er forhandla fram eit fleirårig program
for arbeidet, under dette ein handlingsplan.
Skog er eit viktig element i Konvensjonen om biologisk mangfald
og Klimakonvensjonen. Partane i konvensjonen om biologisk mangfald
vedtok på det sjette partsmøtet i 2002 eit utvida
arbeidsprogram for biologisk mangfald i skog.
I Europa har det sidan 1990 vore eit aktivt skogpolitisk samarbeid
knytt til oppfølginga av Ministerkonferansane for trygging
av skogane i Europa. Dette regionale samarbeidet har i stor grad
teke opp dei globale skogpolitiske problemstillingane, og søkt å finne
løysingar på desse i forhold til dei spesifikke forholda
og utfordringane vi har i Europa.
Den første lova i Noreg som omhandla korleis ein skal
skjøtte og nytte skogressursane blei vedteken i 1863. Lova
var eit resultat av ei sterk utnytting av skogen over lengre tid.
For ein stor del hadde dette si årsak i at tømmerhandelen
blei frigitt i 1836. "Lov om Værnskogens Bevarelse og mot
Skogenes Ødeløggelse" blei vedteken i 1893. Denne
lova fanga likevel ikkje opp skogkommisjonen sitt forslag om ei plikt
til å gjennomføre skogkultur. Derfor sto jamvel lova
av 1893 fram som ei vedtektslov som i hovudsak gav lokale myndigheiter
høve til å fastsetje vedtekter om avgrensingar
i hogsten.
Skogkonsesjonslova frå 1909 fastsette at det måtte
søkjast konsesjon for kjøp av skogeigedom over ein
viss storleik. Skogkonsesjonslova var, saman med ei rekkje andre
konsesjonslover, forløparen til ei meir generell konsesjonslov
for kjøp av fast eigedom i 1974, jf. lov 28. november
2003 som gjeld i dag.
Skogvernlova av 1932 blir sett på som den viktigaste
hendinga i historia til norsk skogbruk. Lova gjorde ende på ein
tradisjon gjennom hundre år med å drive eit haustingsskogbruk.
Skogbruksdrifta blei bygd opp om ein planmessig skogproduksjon der plikta
til å drive skogkultur er eit sentralt element.
Med utgangspunkt i arbeidet til Skogkommisjonen av 1951 la departementet
i 1962 fram forslag til ei ny lov om skogproduksjon og skogvern.
Lova blei vedteken i Stortinget i 1965, og er med seinare endringar
den lova som gjeld i dag. Formålet med lova var å fremme
skogproduksjon, skogreising og skogvern.
Skogtilhøva i Noreg, Sverige og Finland liknar mykje
på einannan. Dette kjem også til uttrykk i lovgjevinga.
Samstundes er det viktige skilnader i korleis dei skogpolitiske
verkemidla er sett saman. Lovgjevinga i Sverige og Finland er derfor
omtala særskilt i proposisjonen.
I St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø -
muligheter i skogsektoren, foreslo regjeringa at det skulle utarbeidast
ei ny lov om skogbruk til erstatning for gjeldande skogbrukslov.
Arbeidet skulle ha som mål at den nye lova skal innehalde
klare føresegner om eit berekraftig skogbruk og om langsiktig ressursforvaltning.
Ein ønskte at skogeigaren sitt ansvar for å forvalte
eigne skogressursar og å ta miljøomsyn skulle
stå sentralt i ei ny lov. Føresegnene om å etablere
ny skog etter hogst burde sikrast ei utforming som i større
grad enn i gjeldande lov sikrar at forynging skjer. I arbeidet ønskte
ein både å leggje vekt på verdien av
lova som eit nasjonalt verktøy for utviklinga i skogbruket,
og som eit middel for å dokumentere hovudlinjene i den
norske skogpolitikken utanlands.
Regjeringa foreslo å behalde skogavgiftsordninga omtrent
som i dag, men ein viste til at ordninga burde få verknad
også i høve til miljøtiltak og i samanheng
med verdikjeda. Ein foreslo derfor å utvide ordninga ved å gi
ein generell skattefordel for bruk av skogavgift til konkrete definerte
miljøfremmande tiltak.
Regjeringa ønskte også å styrkje forsking
og utvikling, og foreslo at det blei innført ei FoU-avgift.
I eit overordna perspektiv på verkemiddelbruken meinte
regjeringa at ein måtte fokusere på dei mogelegheitene
som ligg i skogbrukssektoren, og ein viste særleg til at:
Hovudstrategien til regjeringa for å auke den skogbaserte
verdiskapinga var å utvikle ein meir heilskapleg politikk
for skogbruk og skogindustri. Departementet peika på at
det var nødvendig med eit fortsett statleg engasjement
i dei langsiktige investeringane i samband med aktiv skogkultur.
Ein ønskte, i samarbeid med næringa, å styrkje
rettleiing og kontroll omkring skogkultur. Departementet peika elles på at
det framleis er behov for å byggje fleire kilometer nye
skogsbilvegar i Noreg. Ut over dette viste ein til at regjeringa
ville setje i verk eit verdiskapingsprogram for bruk og foredling
av trevirke.
Regjeringa la til grunn at skogbruket må ha ei aktiv
haldning til miljøutfordringane. Skal ein møte desse
utfordringane bør ein ha høg kompetanse, og leggje
auka vekt på miljøregistrering og planlegging. Det
er òg nødvendig at bruken av verkemidla blir tilpassa
produksjonsevna på areala og dei miljøkvalitetane
som er på areala. Ut over dette tok regjeringa sikte på å fastsetje
ei miljøforskrift med heimel i gjeldande skogbrukslov,
og å styrkje satsinga på bioenergi.
Næringskomiteen meinte ved si handsaming av St.meld.
nr. 17 (1998-1999), jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999), at lova burde
vere ei næringslov som byggjer på prinsippet om
fridom under ansvar, og at lova burde gi klare rammer for dei miljøomsyna skogbruket
har, og som er ein viktig del av skogeigaren sitt forvaltaransvar.
Komiteen meinte at plikta til å setje av skogavgift bør
oppretthaldast. Ordninga med skogavgift burde vere ein grunnpilar
i finansieringa av berekraftig skogbruk. Komiteen bad departementet
vurdere ei endring av beløpsgrensene i ordninga med sikte
på å stimulere til auka investeringar. Komiteen
bad om ei vurdering av om skattefordelen kunne utvidast, og om han
kunne aukast til 50 pst. Komiteen var samd i at skogavgift med skattefordel
burde kunne nyttast til miljøtiltak.
Komiteen heldt fram som mål at investeringane til forsking
og utvikling innafor norsk treindustri burde hevast, og stilte seg
positiv til ei FoU-avgift. Ressursane burde rettast mot felt som
best styrkjer lønsemda i næringa. Fokuset burde
endrast frå produksjons- og råvarehandtering til
marknads- og brukarorientering.
Komiteen slutta seg til regjeringa sin hovudstrategi om å auke
verdiskapinga gjennom ein meir heilskapleg politikk for skogbruk
og skogindustri. Komiteen understreka at potensialet for auka verdiskaping og
sysselsetjing er størst innafor foredling. Måla
for skogpolitikken som regjeringa hadde stilt opp fanga etter komiteen
sitt syn hovudperspektiva i dei utfordringane skogsektoren står
overfor. Komiteen peika på at verdiskaping i skogbruket
kan ha distriktsmessige konsekvensar, og la til grunn at:
"... det er et mål at skogbruket kan spille en
sentral rolle for bosetting og sysselsetting i distriktene. Forutsetningen
er at det er lønnsomt og attraktivt å arbeide
med skogbasert verdiskaping."
Komiteen slutta seg til at det er viktig å ivareta omsynet
til komande generasjonar gjennom aktiv og målretta skogkultur.
Eit fleirtal i komiteen sa seg også samd i at det var eit
for lågt investeringsnivå og for låg
aktivitet i skogkulturen i høve til eit slikt mål, slik
at investeringane i skogbruk bør aukast.
Komiteen understreka verdien av at skogbruksverksemda skjer på ein
planmessig måte, som femner både skogfaglege vurderingar
og omsyn til miljø.
Komiteen var samd med departementet i at skogsvegane er vesentlege
for verdiskapinga, og at det framleis er behov for å byggje
ut og ruste opp slike vegar. På same tid peika komiteen
på at det i rutinane for saksbehandlings- og planleggingsprosessane
må leggjast vekt på miljøaspektet ved
vegbygginga.
Komiteen meinte at arbeidet med sertifisering vil vere viktig
framover, og at det kan fremme skogbruksmessige og miljømessige
tilpassingar. Komiteen såg det som ein fordel om skogbruksmyndigheitene
sitt regelverk som femner alle skogeigarane, kan leggjast direkte
til grunn for sertifisering. Eit fleirtal i komiteen bad departementet
utforme forskrifter som kan setje standardar for eit sertifiseringssystem. Komiteen
vurderte samarbeidsprosjektet Levende skog som ein konstruktiv dialog
om skogspørsmål. Ut frå drøftingar
mellom komiteen og ulike partar innafor skogbruket meinte komiteen
at det kunne undergrave denne dialogen dersom det blei fastsett
ei miljøforskrift. Eit fleirtal i komiteen meinte likevel
at ein i samband med utarbeidinga av ny skogbrukslov burde vurdere
spørsmålet om miljøforskrift på nytt.
Lågare tømmerprisar og lågare avverking
gjer at bruttoverdien av skogsavverkinga er halvert dei siste 10 åra.
Nyare undersøkingar tyder til dømes på at berre
5 pst. av skogeigarane hentar meir enn 50 pst. av inntekta frå tradisjonelt
skogbruk.
Med bakgrunn i dei endra økonomiske premissane for skognæringa,
endringane i dei økonomiske verkemidla og reduksjonane
i ressursar til rettleiing og oppfølging meiner Landbruks-
og matdepartementet det er nødvendig å leggje
større vekt på styring gjennom lova. Etter departementet
si vurdering vil ei ny lov gi ei betre heilskapleg tilnærming
til dei skogpolitiske utfordringane, setje klarare rammer for skogeigarane
sitt forvaltningsansvar og vere eit betre verktøy for skogbruksstyresmakta.
Samstundes er det lagt avgjerande vekt på at den nye lova
ikkje skal auke dei administrative kostnadene knytt til næringsverksemd
og verdiskaping i skogsektoren.
Ei god integrering av miljøomsyn er eit viktig element
for høg internasjonal og nasjonal tillit til at lovverket
sikrar eit berekraftig skogbruk. Styresmaktene regionalt og lokalt
kjem oftare og oftare opp i situasjonar der det er vanskeleg å tolke
kor langt gjeldande lov rekk og der det må trekkast grenser
i høve til miljøomsyn. Det er også eit
mål å få meir miljønytte ut
av skogen og skogprodukta. Ei ny lov - og dei forskriftene som blir
fastsett med heimel i lova - vil etter departementet si vurdering
gi eit betre grunnlag for arbeidet med miljøomsyn og høgare
miljønytte.
Departementet vurderer resultata frå skogprosessen i
FN som viktige i samband med utforminga av ny lov om skogbruk. Vedtak
frå dei pan-europeiske Ministerkonferansane for trygging
av skogane i Europa, samt det utvida arbeidsprogrammet for biologisk
mangfald i skog, har vesentleg relevans for skogbrukslovgjevinga.
Dette bør føre til at serleg følgjande
prinsipp og vedtak blir lagt til grunn for ny lov om skogbruk:
Retningslinjene for berekraftig forvaltning
av skog bør liggje til grunn både for formålet
og innhaldet i ei ny norsk skogbrukslov.
Det er behov for klare pålegg i lova som kan sikre ny
forynging av skog etter hogst, hindre skadar på og øydelegging
av skog, og tiltak for å bøte på skade.
Lovgjevinga bør reflektere det internasjonale fokuset
på bevaring av biologisk mangfald som eit element i berekraftig
forvaltning, og på same tid fremme viktige miljøverdiar
og sosiale og kulturelle verdiar i skogen i Noreg.
I høyringsnotatet foreslo departementet at formålet
i den nye lova skulle endrast. Bruk av skog og skogen sine funksjonar
blir vurdert i eit vidare perspektiv i internasjonale prosessar
og debattar enn det som er reflektert i formålet i gjeldande
lov.
Med dette som bakgrunn foreslo departementet at lova skulle ha
til formål å fremme ei berekraftig forvaltning
av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre
det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og
kulturverdiane i skogen. Omsynet til skogreising blei ikkje foreslått ført
vidare i den nye lova. Ein foreslo heller ikkje å føre
vidare dei særskilte uttrykte måla om eit tilfredsstillande
resultat for næringsutøvarane og å sikre
effektiv og jamn tilgang på råstoff til industrien.
Dei nye formuleringane om verdiskaping dekkjer likevel opp noko
nær det same som omsynet til næringsutøvarane
etter gjeldande lov.
Hovudtyngda av høyringsinstansar støttar forslaget.
Nokre gir likevel uttrykk for at næringsaspektet i forslaget
er for svakt. Norges Naturvernforbund støttar forslaget,
men meinar at berekraftomgrepet ikkje omfattar økonomi
eller distriktspolitikk slik departementet synest å leggje
til grunn i høyringsnotatet. Næringslivets Hovedorganisasjon
peikar på at det er unaturleg å fjerne eit så sentralt
mål som omsynet til effektiv og jamn råstofftilførsel
for industrien. Noregs Jeger- og Fiskeforbund ber om at jakt og
fiske blir nemnt i føresegna, og Norske Reindriftssamers Landsforbund
ber om at reindrift blir nemnt særskilt.
Målet om berekraftig forvaltning går mellom anna
fram av Grunnlova § 110b der det er lagt til grunn
at naturen skal disponerast ut frå ei langsiktig og allsidig
tilnærming som tek vare på ressursane for etterslekta.
Det bør etter departementet si meining gå fram
av ordlyden i lova at målet er å fremme berekraftig
forvaltning av skogressursane. Dette fører til at avveginga
mellom dei ulike omsyna som skal trekkjast inn ved forvaltninga
av skogressursane må byggje på ei langsiktig vurdering
knytt til både skog og areal.
Å fremme verdiskaping basert på skogressursane og å leggje
til rette for at skogeigaren og forvaltninga tek grunnleggjande
miljøomsyn når skogressursane blir utnytta, er
dei hovudomsyna som er aktuelle i dag. Dette er omsyn som ligg til
grunn for utforminga av forslaga til nye reglar. Lova bør
såleis leggje til rette for økonomisk verksemd
og samstundes hegne om dei ulike miljøverdiane skogen har.
Departementet oppfattar innspela frå høyringsinstansane
slik at dei er samde i dette. Departementet meiner det er ønskeleg å nemne
desse omsyna direkte i lovteksten.
Departementet meiner at det ikkje lenger bør vere eit
eige mål å sikre industrien effektiv og jamn forsyning.
Tidlegare sette handelsgrenser og transporttilhøve grenser
for omsetjing av tømmer og skogprodukt. Dette gjeld ikkje
i same grad i dag, og industrien hentar trevirke frå mange
land. Omsynet til industrien må trekkjast inn under og
avstemmast i høve til samleomgrepet verdiskaping.
I høyringsinnspela går det fram at det er noko
ulike meiningar om kor stor vekt dei ulike omsyna skal tilleggjast
i forhold til kvarandre. Mange av høyringsinstansane meiner
til dømes at forslaget i høyringsnotatet fører
til at omsynet til skogbruksnæringa blir svekt i forhold
til føresegna i gjeldande lov, og dei peikar på at
dette er uheldig. Departementet meiner formålet må leggje
til rette for at det blir lagt vekt på både verdiskaping
og miljøverdiar ved forvaltning av skogressursane. Ein
er klar over at nærings- og miljøinteressene kan
ha ulike syn på når det skal gjennomførast
skogbrukstiltak. I dei fleste høva vil det likevel ikkje
vere motsetningar mellom desse omsyna når forvaltninga
skal vere berekraftig. I dei enkelte føresegnene i lova
går det elles konkret fram kva for omsyn som skal takast,
og korleis omsyna skal vegast i høve til kvarandre. Avvegingar
basert på formålsføresegna aleine vil
dermed i liten grad vere avgjerande for den vekta dei ulike omsyna
skal ha. Med dette som grunnlag meiner departementet at det er lite
tenleg at det i formålet vert lagt fast kor stor vekt dei
ulike omsyna skal ha i forhold til kvarandre.
I høyringsnotatet til ny skogbrukslov la Landbruks-
og matdepartementet til grunn at den nye lova skulle ha det same
virkefeltet som i gjeldande lov. Ein foreslo likevel at lovregelen
blei formulert noko annleis enn i gjeldande lov. I forslaget til § 2
første ledd foreslo ein at lova skulle gjelde all skog:
"det vil seie all grunn som produserer skog eller som
etter ei samla vurdering er best egna til skogproduksjon."
Departementet vil presisere at det i utgangspunktet ikkje synest å vere
behov for å endre innhaldet av virkefeltet i ei ny skogbrukslov
i forhold til gjeldande lov. Lova skal gjelde all skog og skogmark,
og tilhøvet mellom den nye lova og anna lovverk bør
vere det same som i gjeldande lov. Ein oppfattar innspela frå høyringsinstansane
slik at dei sluttar seg til dette utgangspunktet. Departementet
meiner likevel at det er grunn til å gjere nokre endringar
i utforminga av regelen.
Det går fram av kapittel 6.10 at departementet foreslår å oppheve
regelen om omdisponering i gjeldande skogbrukslov § 50.
Forslaget inneber at unntaket i gjeldande lov § 3
første og andre ledd ikkje blir ført vidare i
føresegna om virkefelt for den nye lova.
Departementet legg vekt på dei mange merknadene som
er gitt frå høyringsinstansane i samband med forslaget
til endringar i språkbruken i høyringsutkastet § 2
første ledd, og har konkludert med at ein er betre tent
med å bruke noko nær dei samme omgrepa som finst
i gjeldande lov.
Lovutkastet i høyringsnotatet tek ikkje høgde
for at vernevedtaket kan gjere at skogbrukslova blir sett ut av
kraft. Departementet meiner at det bør gå fram direkte
i lova at ny skogbrukslov ikkje gjeld dersom dette går
fram av vernevedtaket eller føresegner knytt til vedtaket.
Tilhøvet til planar etter plan- og bygningslova bør
vidare vere det same i ny skogbrukslov. Ein viser særleg
til utsegna frå Miljøverndepartementet om at forslaga
i høyringsutkastet gir eit høveleg bilete av avgrensinga
mellom ny skogbrukslov og plan- og bygningslova. Landbruks- og matdepartementet
meiner at det er ønskeleg å synleggjere tilhøvet
mellom dei to lovene i lovteksten som gjeld virkefeltet for ny skogbrukslov
og foreslår derfor ei språkleg endring i høve
til den lovteksten som blei sendt på høyring.
Departementet viser til innspela frå høyringsinstansane,
og meiner at ein også i den nye skogbrukslova bør
ha ein regel som gjer merksam på dei rettane reindriftsnæringa
har. Regelen er innarbeidd i lovutkastet § 2 tredje
ledd.
I høyringsnotatet foreslo departementet at tredelinga
av skogbruksstyresmakta skulle førast vidare i ny skogbrukslov
og at omgrepet "skogoppsyn" i gjeldande lov blir bytta ut med nemninga
"skogbruksstyresmakt". Heimelen i gjeldande lov om at overordna skogbruksstyresmakt
kan fatte vedtak i staden for underordna skogbruksstyresmakt skulle
oppretthaldast i den nye lova. Regelen om kven som skulle vere skogoppsyn
for skog som er eigd av kommune eller fylkeskommune skulle også oppretthaldast
i den nye lova fordi ein ønskte å unngå at
kommunane og fylkeskommunane fekk habilitetsproblem som skogbruksstyresmakt
for eigen skog.
Mange høyringsinstansar meiner at ein bør behalde
samleomgrepet "skogoppsyn" i lov om skogbruk. Departementet meiner
at den offentlege forvaltninga som følgjer av den nye lova
ikkje bør ha nemninga "oppsyn". Skogbruksstyresmaktene
si rolle er breiare samansett enn dei oppgåvene som er knytt
til rein oppsynsverksemd. Mange av oppgåvene er forvaltningsoppgåver.
Departementet meiner såleis at samlenemninga for dei organa
som har oppgåver etter den nye skogbrukslova bør
vere "skogbruksstyresmakt".
Overordna skogbruksstyresmakt må kunne ta avgjerd i
saker som må samordnast over kommunegrenser, til dømes
saker som gjeld tiltak for å hindre skade på større
skogområde (lovutkastet § 9), eller ved
innføring av meldeplikt (§ 11) over eit
større område. Dette er regelen i dag, og departementet
ser det som nødvendig å føre regelen
vidare i den nye lova, ikkje minst av miljø- og ressursmessige
grunnar. I nokre høve har også kommunane bedt
om at departementet fattar rettleiande vedtak i nye sakstilfelle
der nasjonale interesser er sentrale. Departementet foreslår
etter dette at føresegna blir ført vidare i ny
skogbrukslov, men endra slik at ho berre gjeld dersom saka må samordnast
over kommunegrenser, eller der viktige nasjonale omsyn tilseier
det. Ein oppfattar at ei endring i samsvar med dette er i samsvar
med fellesuttala frå dei nemnde kommunane. Føresegna
er teken inn i § 3 andre ledd i lovutkastet. Departementet
ser det no slik at fylkesmannen skal vere skogbruksstyresmakt for
skog som kommunane og fylkeskommunane eig.
I gjeldande skogbrukslov § 11 er det lagt til grunn
at skogoppsynet sentralt har oppsyn med gjennomføring og
etterleving av lova. Gjeldande skogbrukslov har ingen generelle
reglar om kva som konkret skal gjerast for å sikre gjennomføring
eller etterleving av lova, og heller ikkje generelle føresegner som
gjer det mogleg for skogbruksstyresmaktene å krevje opplysningar
om drifta.
I høyringsnotatet la departementet til grunn at kontrollfunksjonane
i skogbruket må vere slik at dei samla sett fungerer mest
mogleg kostnadseffektivt. Dette gjeld både dei private
i form av sertifiseringsløysingar, og den offentlege resultatkontrollen.
Ein foreslo på dette grunnlaget at kommunen skulle ha til oppgåve å føre
tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne. I høyringsnotatet
foreslo ein at departementet også skulle kunne fastsetje
forskrifter om internkontrollar i skogbruket og om rapportar frå desse.
Fylkeslandbruksstyret burde halde fram som klageinstans over vedtak
fatta av kommunane, om ikkje departementet hadde bestemt at fylkesmannen
skal vere klageinstans. Ein foreslo vidare at departementet eller
den departementet har gitt mynde skal vere klageinstans for vedtak
gjort av fylkeslandbruksstyret eller fylkesmannen.
Hovudinntrykket av innspel frå høyringsinstansane
er at forvaltningsorgana har merknader til kommunane og fylkesleddet
si rolle knytt til tilsyn og rapportering, medan organisasjonane
i hovudsak har merknader til forslaget om ei forskrift om internkontroll.
Departementet foreslår at dei fleste oppgåvene knytt
til tilsyn, behandling av søknader, pålegg og oppfølging
og kontroll blir lagt til kommunane direkte i lova. Departementet
vil kome tilbake til omfanget av kommunen sine tilsyns- og rapporteringsoppgåver når
forskrifta blir sendt på høyring.
Departementet legg ikkje opp til nye kontrollrutinar for næringa,
men meiner det er behov for ein heimel som gjer det mogleg å samordne
den offentlege kontrollen som blir gjennomført av kommunane
og fylkesmennene og den interne sertifiseringskontrollen som blir
gjennomført av næringa sjølv. Ein slik heimel
kan venteleg føre til at både den offentlege kontrollen
og den private kontrollen kan bli meir effektiv og kanskje også betre.
Slik kan skogbruksstyresmaktene hente informasjon frå den
private kontrollen i staden for å gjennomføre
parallell kontroll av om lag dei same tilhøva. Heimelen
gjer det dessutan mogleg for departementet gjennom forskrift å gi retningslinjer
for rapportering til styresmaktene frå sertifiseringskontrollen
som næringa gjer. Forslaget går fram i lovutkastet § 20
andre ledd.
I høyringsnotatet foreslo departementet at retten i
gjeldande lov til å bestemme over drift av eigen skog,
utforma slik at skogeigaren sjølv har rett til å blinke
og stelle skogen, skulle førast vidare i ny skogbrukslov.
Ein foreslo likevel at ordlyden i lovutkastet § 4
første ledd skulle omfatte det overordna ansvaret skogeigaren
har for å administrere og følgje opp tiltak i
skogen. I forslaget la ein opp til at skogeigaren har ansvar for
at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med
føresegnene i lova og med forskrifter gitt i medhald av
lova. Skogeigaren står innafor desse rammene fritt til å forvalte
skogen sin ut frå eigne mål. Departementet meinte
at denne formuleringa viser at lova er ei næringslov der
det er markert tydeleg at skogeigaren har fridom under ansvar.
Skogeigaren sitt ansvar skulle etter forslaget mellom anna femne
plikt til å ha kunnskap om og følgje utviklinga
på skogareala og miljøverdiane i skogen i ulike
fasar. Departementet foreslo at det burde gå fram av lova
at skogeigaren pliktar å ha oversikt over og å ta
omsyn til miljøverdiane ved alle tiltak i skog. Skogeigaren
sitt miljøansvar kan føre til at nokre tiltak
i skogen ikkje kan gjennomførast og at skogeigaren må la
enkelte areal stå urørte utan at dette gir rett til
erstatning. Departementet foreslo vidare at skogeigaren bør
ha ansvar for at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lovgjevinga,
og at dette bør gå fram av lovteksten. I § 4
andre ledd foreslo departementet ein eigen heimel for å fastsetje
forskrift om miljøomsyn knytt til ulike tiltak i skogbruket.
Ein slik heimel kan sikre eit målretta miljøarbeid
på alle nivå.
Hovudtyngda av innspel (fleire enn 90) gjaldt kommentarar til
forslaget om heimel for miljøforskrift. Innspela viser
at det er ulike meiningar om behovet for miljøforskrift,
når ei slik forskrift eventuelt bør innførast
og kva ei forskrift bør innehalde. Om lag 2/3
av dei høyringsinstansane som har sendt inn ei uttale har
tilrådd at ein innfører slik forskrift. Nokre
høyringsinstansar viser til at forskrift ikkje er nødvendig.
Andre meiner at ei forskrift vil kunne undergrave det frivillige
arbeidet som blir lagt ned i sertifiseringsordninga.
NORSKOG ser forslag om miljøforskrift i samanheng med
Levende Skog. Organisasjonen viser til at også sentrale
styresmakter har gitt uttrykk for at prosessane med Levende Skog
har vore tilfredsstillande. Det å fastsetje miljøforskrift
vil underkjenne at næringa sjølv tar ansvar, og
det kan øydeleggje for sertifiseringsarbeidet. Skogindustrien,
representert ved Prosessindustriens Landsforening og Treforedlingsindustriens
Bransjeforening, støtter også dette synet. Miljøverndepartementet,
Direktoratet for naturforvaltning og miljøvernorganisasjonane meiner
det er behov for ein heimel for miljøforskrift. Mange gir
gjennomgåande uttrykk for at miljøforskrift er
ein føresetnad for å akseptere lovutkastet som
det dei oppfattar som ei ramme- og fullmaktslov.
Departementet meiner at spørsmål som gjeld
ei mogleg miljøforskrift må sjåast i
samanheng med skogbruket si miljøsatsing elles. Gjennom
miljøprosjektet Levende Skog blei det i 1998 fastsett standardar
for eit berekraftig skogbruk. Desse standardane blei innarbeidd
i eit sertifiseringssystem som no femner mellom 90 og 100 pst. av
avverkinga i det norske skogbruket. Departementet er svært
tilfreds med den innsatsen næringa legg i miljøomsyn
ved drift og forvaltning av skogressursane. Departementet meiner
likevel at det er ønskjeleg at skogeigaren sitt miljøansvar
også går fram gjennom utfyllande forskrifter til
lova. Det er eit offentleg ansvar å gi næringa
klare rammer for miljøomsyna i verksemda. Ein legg til
grunn at dei som er tilslutta gjeldande sertifiseringsordning vil
tilfredsstille dei krava som blir sett i lova, og som vil følgje
av den komande forskrifta.
Når departementet no kjem attende til spørsmålet om
miljøforskrift er det ei klar oppfølging av Stortinget
sine merknader i samband med handsaminga av Skogmeldinga sommaren
1999. Ei skogbrukslov anno 2004-2005 som ikkje har slike særlege
miljøføresegner ville vere eit brot med norsk
skogpolitikk til no, og dessutan ei svært annleis løysing
enn det ein finn i dei fleste land det er aktuelt å samanlikne
med. Miljøforskrifta bør fastsetjast i samband
med iverksetjinga av ny skogbrukslov. Det førebuande arbeidet med
forskrifta er sett i gang. Forskrifta bør sendast på høyring
på vanleg måte så snart evalueringa av
Levende Skog ligg føre, og Stortinget har tatt stilling
til den nye lova.
I gjeldande skogbrukslov kapittel V finst det reglar
om skogbruksplanar og skogregistreringar. Statleg tilskot til skogbruksplanlegging
blir i hovudsak gitt i samband med registrering i eit større
område eller for ein heil kommune, men også til
enkelte skogeigarar eller til fleire skogeigarar i eit område som
foretek ei registrering på same tid. Sju høyringsinstansar
meiner at det bør utarbeidast reglar med obligatorisk krav
om skogbruksplan i ei eller anna form.
Kor mykje skogeigaren vil avverke, og andre prioriteringar som
gjeld drift av skogen bør etter departementet si meining
byggje på eigaren sin råderett over eigen grunn.
Næringa har sjølv gjennom oppfølging
av miljøprosjektet Levende Skog, og gjennom ulike løysingar
knytt ordninga med sertifisering utvikla omfattande
registrerings-, planleggings- og dokumentasjonsrutinar som reduserer
behovet for generelle offentlege pålegg om skogbruksplanar.
Departementet har i lys av dette kome til at det ikkje er rett å stille
eit krav om obligatoriske skogbruksplanar for skogeiegedommar.
Etter departementet si meining bør skogbrukslova innehalde
den plikta skogeigarane har etter reglane i miljøinformasjonslova.
Ein slik regel i skogbrukslova synleggjer skogeigaren og forvaltninga sine
plikter. Regelen har såleis ein viktig informasjonsverdi.
Dette er innarbeidd i lovutkastet § 4. Miljøopplysningane
som kjem fram gjennom skogregistreringa bør også vere
offentleg tilgjengelege. Dette går fram av lovutkastet § 5
andre ledd tredje punktum.
Sams reglar om innhaldet i skogbruksplanar og reglar om korleis
data frå denne verksemda skal handterast kan auke samfunnsverdien
av den investeringa som ligg i registreringa. Føresegner
med eit slikt innhald er i dag gitt i forskrifter. Departementet meiner
at det er grunn til å ha ein slik heimel der ein særleg
bør ta sikte på å fastsetje korleis ein
skal forvalte data som blir samla inn.
I høyringsutkastet § 5 tredje ledd
har departementet foreslått at heimelen for å påleggje
skogeigaren å utarbeide skogbruksplan blir gjort generell.
Eit pålegg om å utarbeide plan kan vere tenleg
til dømes der styresmaktene har fatta vedtak etter lovutkastet § 9.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å føre
vidare omsyna til skogen sin framtidige produksjon og forynging
som dei viktigaste elementa. Ein foreslo samstundes at søknadsplikta
ved hogst av yngre tilfredsstillande barskog blei oppheva. Departementet foreslo
vidare at skogbruksstyresmakta, som i gjeldande lov, bør
kunne gripe inn når det blir planlagt eller gjennomført
hogster som vil vere til vesentleg ulempe for eigedommen eller miljøverdiar.
Ein la til grunn at kommunen skulle fatte slike avgjerder. Gjeldande
reglar om måleplikt vart foreslått vidareførte, og
ein forslo ein heimel for departementet til å gi forskrift
om registrering og oppgåveplikt.
Departementet meiner at skogeigaren i utgangspunktet bør
ha rett til å drive eigedommen sin som han sjølv
finn det mest tenleg. Lova bør synleggjere rammer for korleis
skogeigaren bør planleggje og gjennomføre hogst.
Ein foreslår ei føresegn om at det ved hogst skal
takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging.
Skogeigaren skal også ta omsyn til miljøverdiane i
skogen. Departementet foreslår derfor ein ny regel om at
kommunen kan påleggje skogeigaren å rette opp
køyreskader og andre skadar etter tiltak. Ein har sakna
ein slik klar heimel i gjeldande skogbrukslov.
Departementet meiner en bør ha måleplikt fordi tømmermåling
i dag er nært knytt opp mot ordninga med skogavgift (i
forslaget til ny lov kalla skogfond). Målinga gjer det
lettare for skogbruksstyresmakta å praktisere reglane om
skogfond ut frå samfunns- og næringsmessige behov.
Gjeldande skogbrukslov inneheld reglar om forynging, skogkultur
og skogreising.
Innsatsen innan skogkultur er redusert, og låg innsats
på dette feltet kan få negative konsekvensar for
verdiskapinga i skogbruket i framtida. Ein foreslo difor i høyringsnotatet
at målet for forynging i § 17 første
ledd og skogeigaren si plikt etter § 27 første
og andre ledd burde bli slått saman, og at skogeigaren
si plikt bør vere å sørgje for tilfredstillande
forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom hogstform
og metode for forynging. I samband med denne tydeleggjeringa foreslo
departementet ein frist for skogeigaren til å leggje til
rette for forynging innan 3 år etter at hogsten er skjedd.
Dette er nytt i lovforslaget.
Høyringsutkastet § 6 fjerde ledd inneheld
ein heimel for å gi forskrift om forynging og stell av
skog, om skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting
i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog,
og om frø- og planteforsyninga i skogbruket. Heimelen for å gi
forskrift om frø- og planteforsyninga er ei vidareføring
av gjeldande lov. Ut over dette er forskriftsheimelen ny. Ein ba
særleg om høyringsinstansane sine merknader til
forskriftsheimelen, og stilte mellom anna opp konkrete forslag til
berekning av ei nedre grense for tilfredsstillande tettleik.
Høyringsinstansane har gitt ei rekkje kommentarar til
behovet for forskrift, og innhaldet i ei slik forskrift. Det er
eit generelt inntrykk at høyringsinstansane oppfattar forslaga
til frist og saksbehandlingskrav som ei skjerping av plikta til
forynging, og at mange meiner at ei slik skjerping er rett. Frå næringa
si side, og frå nokre kommunar, blir det peika på at
slik skjerping er uheldig i ei tid da dei økonomiske rammeføresetnadene
er dårlegare enn før, og tilskota er borte.
I Skogmeldinga gjekk det fram at innsatsen i skogkultur viser
ei utvikling som vil kunne føre til lågare produksjon
og kvalitet på tømmer i framtida. Med grunnlag
i kravet om langsiktig berekraftig forvaltning av ressursane, og
med tanke på inntekt og nytte for framtidige generasjonar,
er det viktig å stille krav i dag om at inntekter frå hogst
fører med seg eit ansvar for den langsiktige ressursforvaltninga.
Departementet meiner derfor at det er nødvendig å endre lova
slik at skogeigaren sitt ansvar for god forynging kjem klarare fram.
Ein meiner dessutan at ein må gi meir konkrete retningslinjer
for kva som skal reknast som tilfredsstillande forynging.
Kommunen har etter lovforslaget § 20 ei plikt
til å føre tilsyn med at reglane i lova blir følgde.
Dersom skogeigaren ikkje gjer sitt for å sikre forynging
innan fristen på tre år, meiner departementet
at lova bør påleggje kommunen ei plikt til å vurdere
om det bør setjast inn tiltak for å sikre fornying,
og kva for tiltak som skal setjast inn. Det er grunn til å halde
fast ved reglane om reaksjonar overfor skogeigarar som ikkje følgjer
kommunen sine pålegg. Kommunen har såleis plikt
til å sørgje for at tiltak blir utførte
for skogeigaren si rekning.
Departementet foreslår at forskriftsheimelen for frø-
og planteforsyninga i skogbruket blir ført vidare i den
nye lova. Reglane i gjeldande lov om skogreising og kommunen sitt
ansvar i denne samanhengen blir ikkje ført vidare i den
nye lova. Reglane blei tekne inn i lova på eit tidspunkt
da dei norske skogane var sterkt uthogne, og fattige på virke.
Tilhøva er no annleis, skogen har mykje ståande
kubikkmasse, og mange areal utan skog er viktige for kulturlandskapet
og andre interesser. Det er derfor ikkje behov for reglar om skogreising.
Gjeldande skogbrukslov har i § 17 a føresegner om
vegar og andre anlegg i samband med skogbruk. Departementet foreslo
i høyringsnotatet § 7 å føre
vidare føresegna om at vegar til skogbruksformål
ikkje kan byggjast utan at det på førehand er
innhenta løyve frå skogbruksstyresmakta. Ein foreslo å gi
klare føringar i lova om kva for vurderingar som bør
liggje til grunn for behandlinga av vegsøknadene, og dessutan å føre
vidare heimelen til å fastsetje forskrift for planlegging
og bygging av vegar i skog. Det var ein føresetnad at ei
vegforskrift etter den nye lova skulle ha same innhald som tidlegare.
Departementet har ikkje fått høyringsinnspel som
tyder på at det er behov for å endre vesentleg
i høve til dei gjeldande reglane knytt til planlegging
og godkjenning av landbruksvegar.
Ei føresegn om meldeplikt gir etter departementet si
meining kommunane ein reiskap til å skjøtte oppgåva
si som rådgjevar og kontrollør i høve
til forvaltning og drift av skogen, og bør oppretthaldast
i den nye skogbrukslova. Departementet sitt forslag til føresegn
går fram av lovutkastet § 11, og er i
hovudsak ei vidareføring og forenkling av gjeldande regel
i skogbrukslova § 19.
Departementet meiner at det ikkje bør innførast ei
generell meldeplikt for hogst eller for andre skogbrukstiltak. Dette,
saman med at kommunane bør ha stor grad av handlefridom
med tanke på korleis dei vil skjøtte oppgåva
si som skogbruksstyresmakt, taler for at kommunane sjølv
må kunne velje om det skal innførast meldeplikt
eller ikkje. Meldeplikt bør kunne innførast generelt
dersom kommunen meiner det er behov for å få betre
kontakt med skogeigarane, eller halde kontrollen med praktiseringa
av føresegnene. Departementet er såleis ikkje
samd med Næringslivets Hovedorganisasjon som meiner at
føresegna berre bør kunne innførast reint
unntaksvis.
Mange høyringsinstansar meiner at skogeigaren bør
kunne setje i gang tiltaket dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding
innan ein viss tid. Departementet sluttar seg i hovudsak til dette.
Ein foreslår derfor at meldinga, på same måte
som etter gjeldande lov, skal vere skriftleg, og at innmeldte tiltak kan
setjast i verk dersom kommunen ikkje har gitt tilbakemelding innan
3 veker rekna frå den dagen meldinga kom fram til kommunen.
I høyringsnotatet foreslo departementet å føre
vidare ein heimel for å kunne vedta at visse skogområde
skal ha status som vernskog, og forvaltast etter særlege
retningslinjer. Nokre av høyringsinstansane meiner at vedtak
om at skogen skal vere vernskog bør bli fastsett sentralt
for heile landet, ikkje av fylkeslandbruksstyret. Vidare er det
fleire som meiner at hovudregelen i føresegna bør
vere at det er meldeplikt i vernskog.
Departementet meiner at ei ny skogbrukslov bør føre
ordninga med vernskog vidare. Reglane kan førebyggje skade
på annan skog eller gi vern mot naturskadar. Dei kan også gi
skogbruksstyresmaktene ein reiskap for å redusere skadepotensialet
på skogområde som er sårbare på grunn
av biologiske eller klimatiske forhold. Forslaget til føresegn
har fått ein noko annan oppbygging enn det forslaget som
blei sendt på høyring. Departementet har søkt å få fram
at eit område ikkje i seg sjølv er vernskog før
det er fatta særskilt vedtak om det.
Departementet foreslår at fylkeslandbruksstyret skal
kunne vedta at skog skal reknast som vernskog. I samband med dette
må fylkeslandbruksstyret fastsetje grensene for det aktuelle
vernskogområdet og gi reglar for korleis forvaltninga av
skogen skal vere. Departementet meiner at vedtaket bør
skje nære dei som er kjende med areala, og ikkje på sentralt
hald. Forenklingane i føresegna om vernskog vil kunne gi eit
betre verkty regionalt for å kunne fatte nye vernskogvedtak
og gjere justeringar i gjeldande vedtak og retningslinjer.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å føre
vidare ein heimel til å gi forskrifter om skogbehandlinga
i skogområde som har særs viktige miljøverdiar knytt
til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv eller kulturminne.
Dei fleste kommentarane frå høyringsinstansane gjeld
kor tungtvegande miljøverdiane bør vere for at det
bør kunne fastsetjast forskrift. Vidare er det fleire som
har meiningar om kor langt ein bør kunne gå med
restriksjonar i slike område.
Departementet meiner at den nye lova, som gjeldande lov, bør
gi skogbruksstyresmaktene, og særleg kommunane, verkemiddel
for å regulere gjennomføringa av næringsretta
tiltak i område der det er særleg viktig å ta
vare på miljø- eller friluftsverdiar. Føresegna
kan gjerast noko enklare enn i gjeldande lov, både med
omsyn til detaljeringsgrad og oppbygging. Ein oppfattar innspela
frå høyringsinstansane slik at dei sluttar seg
til dette. Departementet legg til grunn at heimelen for restriksjonar
i praksis dekkjer det same etter den nye lova som etter gjeldande § 17
b. Departementet foreslår såleis å føre
vidare regelen om at restriksjonane i ei slik forskrift kan gå ut
over dei restriksjonane lova elles gir heimel for.
Departementet foreslo i høyringsnotatet ein vesentleg
forenkla ordlyd i høve til i gjeldande lov. Høyringsinstansane
har ikkje hatt merknader til dette. Meininga er at føresegna
skal ha det same grunnlaget som etter gjeldande lov til å kunne
gripe inn med tiltak mot insekt- og soppskadar og andre skadar.
Detaljane om kva for tiltak som kan påleggjast, og korleis
sakene skal behandlast har ein førelått å ta ut
av sjølve lova. Departementet foreslår i staden
ein heimel til å gi forskrift om slike tiltak, og om korleis utgiftene
skal dekkjast.
Departementet legg derfor til grunn at kommunen skal ha ansvaret
for overvakinga av helsetilstanden, og kommunen skal setje i verk
nødvendige tiltak.
I høyringsnotatet viste departementet til at ein hadde
drøfta om det burde fastsetjast ein heimel i den nye skogbrukslova
som kunne gi høve til å setje ei grense for dei
skadane av skogen som beitinga kunne føre til. Eit forslag
til utforming blei teke inn som § 9 andre ledd
i høyringsutkastet.
50 høyringsinstansar, mellom dei 34 kommunar og 9 fylkeslandbruksstyre,
meiner at det er behov for ei føresegn som gir kommunen
heimel for å fastsetje ei tålegrense for beitetrykket.
24 høyringsinstansar, mellom dei Miljøverndepartementet,
Direktoratet for naturforvaltning, Norges landbrukshøgskule
og NORSKOG meiner at det ikkje er ønskeleg å innføre ei
slik føresegn i den nye skogbrukslova.
Departementet vil peike på at beiteskadar på skog i
visse område reduserer den framtidige verdiskapinga frå skogen
fordi ein ikkje får opp ny kvalitetsskog. Ein har derfor
kome til at ein vil fremme forslag om ei føresegn i den
nye skogbrukslova som sikrar at viltlova blir vurdert teken i bruk
når det kjem opp spørsmål om beiteskadar
frå hjortevilt på skogen. Viltlova og skogbrukslova
må saman sørgje for ei balansert forvaltning med
omsyn til både vilt og skog. Forvaltning av begge lovene
er lagt til kommunane. Ein må rekne med at dei fleste tilfelle
der det oppstår konfliktar mellom omsynet til viltet og
omsynet til skogen vil kommunen sørgje for ein balansert
skjøtselsplan.
Gjeldande skogbrukslov § 22 gjeld tiltak knytt
til skadar etter brann, vindfelling, skred og smågnagar- eller
insektangrep. I slike høve kan inntil 30 pst. av forsikringsselskapet
si utbetaling takast i bruk av skogbruksstyresmaktene til eventuelle
tiltak. § 23 gjeld tiltak mot skadar som følgje
av uheldige hogster, råte eller mangel på oppfølging
frå skogeigaren sin side. Det sentrale i begge føresegnene
er at det etter ein stor skade kan påleggjast plikt til å gjere
noko aktivt for å leggje til rette for tilfredsstillande
forynging av skogen. Mynde etter dei to føresegnene ligg i
hovudsak til fylkeslandbruksstyret.
I ei ny skogbrukslov er det også behov for særlege
verkemiddel for å rette opp skadar og sørgje for
at det blir lagt til rette for høveleg forynging. Ein må sjå føresegna
i samanheng med andre reglar om forynging, til dømes § 6.
Departementet foreslår å slå saman alle
tilfelle av skade på skog i ei føresegn, og gi
kommunen ansvaret for å fatte vedtak med pålegg om å utføre
opprettande tiltak, jf. § 10. Tiltaka det er aktuelt å påleggje
går ut over den plikta skogeigaren har etter § 6
til forynging.
I lovforslaget § 6 er det sett ein frist på 2 år
frå kommunen kjem med eit pålegg om tiltak. Etter
departementet si meining er det da uheldig å setje ein kortare
frist for å hogge eller leggje til rette for tilfredsstillande
forynging etter ein skade.
Forsikringsordningar for skog er no så godt innarbeidd
at det ikkje lenger er ei oppgåve for det offentlege å regulere
korleis ein skogeigar og eit forsikringsselskap skal ordne
seg etter til dømes ein skogbrann.
Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak
og kontroll med foretakssammenslutninger inneheld i § 10
forbod mot bruk av avtaler mellom foretak som kan vere konkurranseavgrensande,
og i § 11 forbod mot utilbørleg utnytting
av ei dominerande stilling. Slik lova og forskriftene gitt med heimel
i lova er utforma, kan føresegnene mellom anna få verknad
for skogeigarorganisasjonane si verksemd, særleg i samband
med kjøp og sal av tømmer.
Reglane i konkurranselova blei vedtekne etter at departementet
sendte ut forslag til ny skogbrukslov på høyring.
Departementet ser det slik at samarbeidet i og mellom skogeigarforeiningane
med oppkjøp og sal av tømmer er ein tenleg måte å kanalisere
tømmer frå mange små produsentar til
industrien på. Slik konkurranselova og forskrifta til lova
er utforma kan det lett bli eit behov for unntak frå konkurranselova § 10 for
det samarbeidet som skogeigarforeiningane gjennomfører.
Etter departementet sitt syn bør dette behovet løysast
ved at det blir teke inn i ny skogbrukslov ein heimel for forskrift
der departementet kan fastsetje at skogeigarane og organisasjonane
deira skal ha rett til å samarbeide om produksjon og omsetjing
av landbruksprodukt. Formålet med forskriftsheimelen er å sikre
at skogeigarne gjennom samarbeidet blir gitt høve til å sikre
sine interesser gjennom slike avsetjingsvilkår som høver
med måla i skogpolitikken. Forslaget går fram
av lovutkastet § 18.
Etter gjeldande lov skal skogeigaren betale inn skogavgift. Avgifta
er ein tvungen fondsavsetnad, som gjeld ved alt sal av tømmer,
ved og hogst av virke til bioenergi med vidare. Siktemålet
er å sikre nødvendige langsiktige investeringar
i vedkommande skog. Gjeldande skogbrukslov har eit eige kapittel VIII
med 9 føresegner om skogavgift, §§ 41-49,
inklusive føresegna om bruken av rentemiddel frå skogavgifta, § 48.
Føresegnene er svært detaljerte, og fleire av
dei er blitt uaktuelle på grunn av endringar i anna lovverk
og politiske føringar gjennom dei siste åra. Storleiken
på avgifta blir fastsett for kvart driftsår av
Kongen etter at skogbruket sine økonomiske organisasjonar
er gitt høve til å uttale seg.
Departementet foreslo i høyringsnotatet å endre nemninga
skogavgift til skogfond. Ein foreslo vidare å samle alle
reglane om skogfond i 3 føresegner, ei om innbetaling til
skogfond (§ 4), ei om bruk av skogfond (§ 15)
og ei om renter av skogfondmiddel (§ 16). Forslaga
innebar store endringar i oppbygging og ordlyd, men det var ikkje
tilsikta nemnande endringar. I opprekninga av kva skogavgifta skal kunne
nyttast til foreslo departementet å ta inn "tiltak som
tar sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar
i skogen". Dette er nytt i høve til gjeldande føresegn.
Både frå forvaltninga og organisasjonar er
det gitt kommentarar om at fondet må kunne brukast til vegbygging.
Nokre høyringsinstansar seier at kommunane bør
kunne bestemme meir når det gjeld korleis midla skal brukast.
Enkelte meiner at det er behov for å presisere nærare
kva for tiltak det er som tek sikte på å sikre
viktige miljøkvalitetar. Gjennom høyringa er det
også kome fram spørsmål om det er tenleg å føre
vidare føresegnene om rentemiddel.
Ordninga med skogavgift har gjennom mange år vore eit
berande element i bruken av verkemiddel i skogpolitikken. Endringa
gjer det klart at ordninga er bygd opp om ein tvungen fondsavsetnad
og at det ikkje dreier seg som ei avgift til staten. Plikta til
forynging av skogen etter hogst har lang tradisjon i den norske
skoglovgjevinga, og departementet foreslår at denne plikta
blir ført vidare i lovforslaget § 6.
I forslaget til ny lov er talet på føresegner
om skogfond korta ned i høve til gjeldande lov. Ein har no
berre teke med dei grunnleggjande prinsippa for ordninga, og det
som krev lovheimel i høve til skogeigaren. Departementet
foreslår slik som i høyringsnotatet 3 føresegner
om skogfond, ei om innbetaling (§ 14), ei om bruk
(§ 15) og ei om renter av skogfondmiddel (§ 16).
Satsane for skogavgifta blir etter gjeldande reglar fastsette
i forskrift, og er for 2004 innafor eit valfritt intervall på 4-40
pst. I den nye lova foreslår departementet at satsane skal
fastsetjast av departementet, men ein fører ikkje vidare
regelen om at dette skal skje for kvart driftsår.
Vegbygging er eitt tiltak blant mange andre i samband med skogproduksjon,
og det skal sjølvsagt framleis vere mogeleg å bruke
av skogfondet til dette. Med sikte på å gjere
dette tydeleg, er vegbygging nemnt i lovforslaget § 15.
Det er nytt i høve til gjeldande lov at skogfondet kan
brukast til tiltak som tek sikte på å ta vare
på viktige miljøkvalitetar. Fleire av høyringsinstansane
har gitt uttrykk for at dei er positive til dette. Spesifiseringa
av kva for tiltak som er aktuelle vil bli fastsett i forskrift.
Rentemiddelordninga er ei gammal ordning som har eksistert like
lenge som skogavgifta og har blitt brukt til desse formåla
sidan 1932. I den seinare tida har renta blitt mykje lågare
samtidig som kostnadene knytt til administrasjon, tapsavsetjingar
og andre aktuelle tiltak ikkje har blitt tilsvarande lågare.
På denne bakgrunn vil departementet vurdere om det er tenleg å føre
vidare ei ordning der skogeigarane ikkje får renteinntektene
frå skogavgifta. Departementet vil kome tilbake til Stortinget
med forslag knytt til bruken av rentemidla og finansiering av dei
tiltaka som er nemnde her.
Når lova trer i kraft vil departementet fastsetje ei samla
forskrift om skogfondsordninga, der dei mer detaljerte reglane vil
bli gitt.
Det er fleire statlege tilskotsordningar som gjeld skogbruk.
Etter at jordlova blei vedteke i 1995 har alle tilskotsforskrifter
innafor landbruket blitt heimla i § 18 i jordlova.
I høyringsnotatet foreslo departementet å ta inn
ei eigen føresegn i den nye skogbrukslova som gir heimel
til å gi forskrift om tilskot til nærings- og
miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir.
Det er ingen av høyringsinstansane som har innvendingar
mot dette.
Tilskotsmidlar vil bli fastsett direkte over statsbudsjettet
som tilskot til nærings- og miljøtiltak i skogbruket
og til skogbruksplanlegging. Med unntak av middel som er knytt til
kompetansehevande tiltak, blir midla fordelt frå departementet
til fylkesmennene, og vidare til kommunane ut frå kommunevise strategiar.
Departementet foreslår å innarbeide ei ny føresegn
i lova med ein klar heimel til å fastsetje forskrifter
om forvaltning, fordeling av og vilkår for statlege tilskot,
og om den kontrollen styresmaktene på ulike nivå skal
føre. Departementet meiner at ein forskriftsheimel i den
nye lova vil gi forskriftene ei binding til lova som gir skogbruksstyresmaktene
eit betre grunnlag for å vurdere tilskotsforvaltninga i samanheng
med formålet i lova og dei andre reglane i lova.
I lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak
i skogbruket fastsett 9. november 1956 går det
fram at skogeigarar kan bli kravd for ei avgift. Etter at lova frå 1956
tok til å gjelde blei det kravd inn avgift i driftsåret
1956-1957.
I St.meld. nr. 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø -
muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen), blei det teke til orde
for å nytte lova på ny. Grunngjevinga var at departementet
i forståing med skogeigarane sine organisasjonar ville
styrkje den økonomiske innsatsen i eit program for verdiskaping
i skogsektoren. Dette blei sett i verk etter forskrift fastsett 10. april
2000. Avgifta blei sett til kr 0,50 pr. fastkubikkmeter
skogsvirke. Skogeigarorganisasjonane er samde om at det bør
vere ei slik avgift i nokre år.
Ein foreslår etter dette ei føresegn som inneber
at departementet framleis kan krevje inn ein avgift til fremme av
forsking og utvikling i skogbruket. Departementet meiner at føresegna
også må innehalde ein heimel til å gi
forskrift om nærare reglar om innbetaling, bruk og forvaltning
av avgifta, og for kor lang periode ho skal krevjast inn.
Etter gjeldande lov § 52, kan brot på lova
straffast med bøter. Det er berre skogoppsynet som kan krevje
at brot på reglane blir påtalt. I nokre tilfelle kan
brotet straffast etter føresegner i anna lovverk som kan
ha andre, og til dels mykje strengare strafferammer. I høyringsnotatet
foreslo departementet å skjerpe strafferamma slik at det
blir heimel for både bøter og fengsel i inntil
eitt år for den som bryt reglane i den nye skogbrukslova.
Departementet foreslo elles at føresegna om at påtale
må skje av skogoppsynet skulle opphevast. Ut over dette
foreslo ein å innføre ein heimel for pålegg
om tvangsgebyr slik ordninga er i jordlovsaker, jf. § 20
i jordlova.
I samband med arbeidet med ny skogbrukslov har skogbruksstyresmaktene
lokalt og regionalt etterlyst klarare og meir omfattande moglegheiter
for sanksjonar. Oppbygging av kunnskap for skogeigarane og den tekniske
utviklinga knytt til planlegging for skogbruk, har ført
til at alle som eig skog, eller jobbar i skogen no har langt betre
moglegheit for å unngå tiltak som skader den vidare
utviklinga av skogen eller viktige miljøverdiar. Departementet
meiner på dette grunnlaget at det er behov for å styrke
reglane om sanksjonar i høve til gjeldande lov.
Føresegna om straff bør etter departementet
sitt syn i første rekkje gjelde brot på føresegner
om skogbrukstiltak. Dette kan sikre at lova blir følgd.
Behovet for ein straffesanksjon er til stades dersom nokon bryt
føresegna om forynging, jf. lovutkastet § 6,
om vegbygging, jf. lovutkastet § 7, hogst og måling
etter § 8, og dersom skogeigaren ikkje sender
inn melding der kommunen har innført meldeplikt etter lovutkastet § 11.
Føresegna om straff bør også gjelde brot
på føresegner om forvaltninga av vernskog og brot
på forskrift gitt etter § 13 for område
med høgt prioriterte miljøverdiar. I slike høve
er brotet på lova til skade for viktige ressurs- og miljøomsyn.
Føresegnene bør dessutan gjelde avsetjing og bruk
av skofgondmiddel og manglande avsetjing av avgift til forsking
og utvikling i skogbruket. Etter departementet si meining bør
strafferamma hevast til bøter eller fengsel inntil 1 år.
Forslaget er uttrykk for at skade på natur bør
ha ein høgare straff enn tidlegare, samstundes som straffeutmålinga
sjølvsagt må stå i høve til
skaden eller den vinninga som er oppnådd ved brot på lova.
§ 52 i gjeldande lov har ein regel om at brot
på lova ikkje kan påtalast utan etter krav frå skogbruksstyresmakta.
Departementet viser til at straffebodet etter dei liner som ein
har gjort greie for ovanfor, i første rekkje blir knytt
til tiltak som er til skade for miljø og naturressursar.
Ein meiner på bakgrunn av dette at avgrensinga av påtaleretten
ikkje er tenleg, og heller ikkje i samsvar med omsyna til open forvaltning,
innsyn og medverknad.
Departementet foreslår vidare ei føresegn om tvangsmulkt
etter same lest som i jordlova § 20. Ei slik føresegn
har blitt etterlyst av skogbruksstyresmaktene lokalt og regionalt.
Forslaget er teke inn i lovutkastet § 23.
§ 50 i gjeldande skogbrukslov regulerer omdisponering
av skogmark til andre formål enn skogproduksjon. I høyringsnotatet
foreslo departementet at den nye lova ikkje skal innehalde føresegner
om omdisponering av skogsmark. Nokre av høyringsinstansane
meiner at forslaget er godt, og at det fører til klarare
og enklare reglar om omdisponering. Andre meiner det vil vere uheldig
at reglane blir tekne bort i ny skogbrukslov, fordi reglane gjer
synleg at arealdisponering er ein viktig del av skogforvaltninga.
Det er eit mål i arbeidet med ny skogbrukslov å forenkle
reglane der dette er mogleg, og der ikkje viktige nasjonale omsyn
blir skadelidande. Departementet meiner at ein kan oppnå forenkling
ved at både søknadsplikt og meldeplikt ved omdisponering etter
gjeldande skogbrukslov blir oppheva. Denne forenklinga representerer
etter departementet si vurdering liten fare for skogbruksressursane,
fordi behova for å kontrollere omdisponering av skogmark
i all hovudsak er dekt gjennom anna lovgjeving. Departementet foreslår
etter dette at reglane i gjeldande lov §§ 50-51
ikkje blir ført vidare i den nye lova, og heller ikkje
blir flytta til anna lovverk.
Lov om husbruksskog av 9. juni 1939 nr. 17 hadde til
formål å gi eigarar av jordbruk moglegheit for å sikre
seg nødvendig trevirke til eige behov, jf. § 1.
I samband med fastsetjinga av gjeldande skogbrukslov i 1965 blei
det bestemt at det ikkje skulle kunne opprettast nye husbruksskogar
etter 1. januar 1966, jf. § 19 i husbruksskoglova.
Det er no berre ein husbruksskog igjen i Noreg.
Departementet foreslår at lova blir oppheva. Til trygd
for at den eksisterande husbruksskogen har eit regelverk å byggje
drifta si på vert det foreslått at ein i overgangsføresegna
i ny skogbrukslov fastset at lov om husbruksskog skal gjelde for
Nystaul og Finsbu husbruksskog fram til denne skogen har fått
ei ny eigarform.
Departementet meiner at lova bør setjast i kraft frå den
tid Kongen avgjer.
Den nye skogbrukslova erstattar lov 21. mai 1965 om
skogbruk og skogvern. I § 17 har departementet
også teke inn ein forskriftsheimel for å krevje ei
slik avgift som er omhandla i lov 9. november 1956 om avgift
på skogsvirke til fremme av fellestiltak for skogbruket.
Forslaget til forskriftsheimel erstattar såleis denne lova.
Departementet har elles foreslått at lov 9. juni
1939 om husbruksskog blir oppheva. Denne lova vil såleis
bli oppheva ved iverksetjinga. Det er såleis tre lover
som heilt ut blir oppheva dersom lovutkastet til ny skogbrukslov
blir vedteke.
Det er fastsett ei rekkje forskrifter og fatta vedtak etter dei
tre lovene som blir oppheva. Eit døme på slike
vedtak er vedtak om vernskog. Departementet foreslår at
forskriftene og vedtaka skal gjelde fram til eventuelt nye forskrifter
og vedtak blir fastsett i medhald av den nye lova. For meldeplikt
(lovutkastet § 11) og vernskog (lovutkastet § 12)
er mynde etter den nye lova lagt til kommunen og fylkeslandbruksstyret.
I slike tilfelle bør vedtaket kunne endrast av vedtaksorganet
som er fastsett i den nye lova.
Når proposisjonen blir fremma, finst det ein husbruksskog
igjen. Departementet meiner at reglane i lov om husbruksskog bør
gjelde for denne skogen fram til eigarane har funne ei løysing
på endringar i eigarform.
Etter departementet si vurdering kan det oppstå spørsmål
om overgangsordningar når gamle forskrifter eller vedtak
blir fastsett på nytt etter den nye lova. Dette er likevel
spørsmål som kan løysast gjennom regulering
i dei nye forskriftene utan at det er særskilt fastsett
i den nye lova. Ein ser etter dette ikkje behov for ein slik generell
heimel for å fastsetje overgangsordningar og forskrifter
som blei foreslått i høyringsnotatet.
Forslaget til ny skogbrukslov fører til at det blir nødvendig å gjere
endringar i dei lovene som enten nyttar omgrep som ikkje blir ført
vidare i den nye lova, eller som viser til gjeldande lov eller til
enkelte føresegner i gjeldande lov. Endringane har ikkje
konsekvensar for realiteten.
I kapittel 6.3.1.3 foreslår departementet at omgrepet
skogoppsyn blir endra til skogbruksstyresmakt. Dette omgrepet er
brukt i følgjande lover, og blir endra med forslaget til
ny lov:
lov 28. juni 1974 nr. 58
om odels- og åsetesretten § 63,
lov 21. desember 1979 om jordskifte o.a. § 93,
lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6
andre ledd andre punktum.
I kapittel 6.7.1 foreslår departementet at omgrepet
skogavgift blir endra til skogfond. Dette omgrepet er brukt i følgjande
lover, og blir endra med forslaget til ny lov:
lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6
andre ledd andre punktum,
lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene § 2-8
første ledd,
lov 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt § 8-1
(2) a og b,
lov 20. desember 2002 om endringer i lov 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt VI til § 8-2
andre ledd bokstav a.
Det er vist til tittelen på gjeldande skogbrukslov i
servituttlova § 14, i statsallmenningslova § 2-8
første ledd, og i vannressursloven § 12
fjerde ledd og § 20e. Også desse tilvisingane
må endrast. I vannressursloven § 20e
må også tilvisinga til § 17a
endrast til § 7.
I nokre få høve er det vist til enkelte føresegner
i gjeldande lov. Dette gjeld servituttlova § 14
første ledd som viser til gjeldande lov §§ 2,
17 og 50. Rett tilvising etter forslaget til ny lov blir §§ 2
og 6. I bygdeallmenningslova § 5-3 er det vist
til gjeldande lov kapittel VIII om skogavgift. Rett tilvising etter
forslaget til ny lov blir kapittel 4, skogfond. I statsallmenningslova § 2-8
første ledd er det vist til gjeldande skogbrukslov § 41
siste ledd. Etter forslaget til ny lov blir tilvisinga på same
vis kapittel 4, skogfond.
I St.meld. nr. 19 (2001-2002) blei det lagt til grunn at kommunane
i større grad skulle ha myndigheit til å avgjere
ei rekkje saker innan landbrukslovgjevinga. Som ledd i gjennomføringa
av dette blei det 8. desember 2003 fastsett nye reglar
om overføring av myndigheit til kommunen, fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen,
Statens landbruksforvaltning og Bergvesenet. I dei nye reglane blei
det mellom anna fastsett at kommunen frå 1. januar
2004 skulle ha myndigheit i alle saker som gjeld konsesjon etter
den nye konsesjonslova, og i saker om deling og omdisponering etter
jordlova.
Det viser seg at ordlyden i odelslova i nokre få høve
stemmer dårleg med dei nye reglane om at kommunen skal
avgjere dei aktuelle sakene og at fylkeslandbruksstyret er klageinstans.
Dette gjeld der det i odelslova er fastsett at fylkeslandbruksstyret
skal ha godkjent kjøp av tilleggsjord, sjå §§ 16
siste ledd siste punktum og 31 andre ledd og at fylkeslandbruksstyret
skal gi samtykke til frådeling, sjå §§ 24
første punktum og 54 første ledd.
Dei aktuelle reglane i odelslova må etter departementet
si meining tolkast slik at der lova viser til at fylkeslandbruksstyret
skal ta avgjerd, vil det vere nok at kommunen har avgjort saka.
Departementet meiner likevel at det er lite ønskjeleg med
ein ordlyd i odelslova som er eigna til å forvirre. Departementet foreslår
derfor at reglane blir endra slik at lovteksta viser til landbruksmyndigheitene,
ikkje til fylkeslandbruksstyret, jf. jordlova § 3.
Forslaget fører ikkje til noko realitetsendring.
Forslaget til ny lov om skogbruk tek i første rekke
sikte på å klargjere skogeigaren sitt forvaltaransvar.
Lova skal vidare gjere skogbruksstyresmakta betre i stand til å følgje
opp om tiltak i skogen blir planlagde eller gjennomførte
på ein slik måte at skogressursane eller miljøverdiane
kan bli skadelidande. Forslaget til ny lov vil også føre
til ei vesentleg forenkling av saksbehandlinga for enkelte sakstypar,
og kommunane får større mynde som skogbruksstyresmakt
i første instans.
Den nye lova skapar ikkje behov for endringar i organiseringa
av skogbruksstyresmakta i kommunane, på fylkesnivå eller
sentralt.
I forslaget til ny lov er det ikkje lagt nye oppgåver til
skogbruksstyresmakta. Gjennom dei heimlane kommunane får
i den nye lova til sjølv å velje korleis dei vil
utøve kontroll med skogbruket i kommunen, kan dei likevel
få nokre fleire oppgåver.
Departementet meiner at forslaget til ny skogbrukslov ikkje fører
til auka kostnader for skogbruksstyresmakta. For skogeigar vil det
heller ikkje bli nye kostnader.
Om den nye lova blir vedteke slik departementet foreslår,
vil det etter noko tid bli fastsett nye forskrifter til erstatning
for dei som er heimla i gjeldande lov. Departementet tek sikte på at
dei nye forskriftene også skal føre til forenklingar
som kan gi både administrative og økonomiske innsparingar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Pål Berrefjord, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen
og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm
og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik
og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær
Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger
Enoksen, viser til at det i Ot.prp. nr. 28 (2004-2005) Skogbrukslova
blir foreslått at eksisterende lov av 21. mai
1965 om skogbruk og skogvern ikke lenger skal gjelde, og at den
nye lova erstatter denne. Proposisjonen foreslår også å oppheve
lov av 9. juni 1939 om husbrukskog, og lov av 9. november 1956
om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket. Komiteen understreker
at dette er en oppfølging av St.meld. nr. 17 (1998-1999),
jf. Innst. S. nr. 208 (1998-1999).
Komiteen viser til nødvendigheten av å endre loven
både i forhold til innhold og språk. Loven blir også klarere
i forhold til saksbehandling og forvaltning.
Komiteen viser til lovens omfattende innhold, som
er godt og oversiktlig beskrevet.
Komiteen understreker at skognæringa
fortsatt skal være en næring med frihet under
ansvar.
Komiteen viser til skogens betydning for næringsutvikling
og rekreasjon.
Komiteen viser til beskrivelsen i proposisjonen
når det gjelder fornying av skog. Det er bekymringsfullt
at skogplantesalget har gått så mye tilbake de
siste åra, og at omfanget av tilplanta areal i 2002 var
på nivå med tilplantinga midt på 1950-tallet.
Komiteen viser til at departementet nå foreslår en
frist på 3 år for at skogeieren skal legge til
rette for nødvendige tiltak for fornying.
Komiteen viser også til at det er en årlig
tilvekst på 24 millioner kubikk skog, mens det nå tas
ut bare 7 til 8 millioner kubikk.
Komiteen viser til at dette er bekymringsfullt. Det
trengs en langsiktig strategi i denne næringa, samtidig
som en har en dagsaktuell utfordring i å skaffe råstoff
fra skog til både treindustrien og annen industri. Komiteen mener
det må være et mål å øke
uttaket for å sikre næringsvirksomheter råstoff, slik
at vi kan nå opp mot 10 millioner kubikk, som var et normalt
uttak for noen år tilbake.
Komiteen viser til at dette er avhengig av at skogeierne
ser det lønnsom å drive skogen, både
som leverandør av råstoff og som miljøforvalter.
Komiteen viser til behandlingen av stortingsmelding
om Rikets Miljøtilstand hvor også skog fikk en
bred behandling sett fra et miljøperspektiv.
Komiteen vil påpeke at næringa
er helt avhengig av fremtidig rekruttering av skogeiere som vil skape
verdier i et bredt spekter fra skogen. Komiteen har
merket seg at kvinner nå i langt sterkere grad er engasjert
i denne debatten. Organisasjonen "Jenter i skogbruket" har i høringene
påpekt at det skal legges til rette for arbeid og inntekt
for både kvinner og menn. Komiteen slutter
seg til denne intensjonen.
Komiteen har merka seg at departementet si vurdering
er at den nye loven vil gi en helhetlig tilnærming til
de skogpolitiske utfordringene, klarere rammer for skogeieren sitt
forvaltningsansvar og være et bedre verktøy for
skogbruksmyndighetene. Likeså at de administrative kostnadene
knyttet til næringsformål og verdiskapning i næringa
ikke skal økes med den nye loven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, mener formålsparagrafen
i sterkere grad må gjenspeile den næringspolitiske
verdiskapningen som skogen representerer.
Komiteen foreslår at det blir
gitt en tilføyelse til § 1 og at formålsparagrafen
blir:
"I lov om skogbruk skal § 1 lyde:
Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning
av skogressursane i landet med sikte på aktiv lokal og
nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet,
omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at alle som
gjennomfører skogsdrifter og tømmeromsetning er
miljøsertifisert etter ISO 14001-standarden. Dette for å få markedsadgang.
Levende Skog-standarder for bærekraftig skogbehandling
er lagt til grunn. Flertallet viser til at alt tømmer
som skal omsettes via offentlige kanaler må ha utarbeidet
en miljørapport før hver eneste skogsdrift. Den
beskriver miljøkvaliteter i driftsområdet og hvordan
de skal ivaretas. Miljørapporten fullføres etter
skogsdriften, med beskrivelse av hvordan miljøaktivitetene
faktisk har blitt ivaretatt. Systemet og rutinene blir kontrollert
av et uavhengig sertifiseringsorgan, Det norske Veritas eller Nemko
Certifications, minst en gang i året.
Miljøorganisasjonene deltok i avtalen om innholdet i
Levende Skog-standardene.
Flertallet viser også til at 70-80 pst.
av skogarealet har eiere som har skogbruksplan. I tillegg er det
restriksjoner i forhold til skogsbilveier, og det er et mål å verne
skogarealer som har stor betydning for ivaretakelse av miljø.
Flertallet mener en miljøforskrift vil
gi et dobbeltbyråkrati, med store mengder saksbehandling i
kommunene. Dette kan føre til at næringa bremser opp,
og mulighetene for å øke hogstkvantum blir vanskeligere.
Flertallet viser til at lovforslaget i § 4
gir hjemmel for en miljøforskrift i skogbruket. Et slikt forslag
vil etter flertallets oppfatning gi uheldige signaler
i forhold til det arbeid skogbruket selv har lagt ned i sitt miljøarbeid. Flertallet vil
minne om at Levende Skog-standarden er implementert og kvalitetssikret
gjennom ISO 14001-sertifisering. Videre er Levende Skog-standardene
blitt fulgt opp med prosjektet Miljøregistreringer i skog
(MIS) som begge må etterleves for å kunne levere
sertifisert virke i Norge. Flertallet registrerer
at omsetningsleddene for tømmer handler kun miljøsertifisert
virke og gir dermed skogbruket den felles miljøprofil som
ble etterlyst ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1998-1999) Skogmeldingen.
Flertallet støtter derfor skognæringens ønske om å drive
et aktivt miljøarbeid fremfor å innføre
en miljøforskrift. Flertallet viser for øvrig
til de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 208 (1998-1999)
Skogmeldingen.
Flertallet støtter ikke forslaget om
at det skal innføres en egen miljøforskrift til
loven nå, og mener derfor det ikke nå er behov
for en forskriftshjemmel slik Regjeringen har foreslått
i nytt tredje ledd. Flertallet foreslår
derfor at § 4 tredje ledd utgår.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristeleg Folkeparti viser til at Landbruks-
og matdepartementet meiner at skogeigaren sitt miljøansvar,
slik det er formulert i § 4 første ledd,
også vil gå fram gjennom utfyllande forskrifter
til lova. Dette fordi ein meiner det er eit offentleg ansvar å gi
næringa klare rammer for miljøomsyna i verksemda. Desse medlemene er
samd i dette. Desse medlemene har merka seg at departementet
samstundes legg vesentleg vekt på ikkje å legge
nye byrder på skogeigarar som aktivt følgjer opp
skogbruksnæringa sitt arbeid med miljøomsyn og
miljøsertifisering. Ei forskrift må utformast
slik at ho sikrar nødvendige minstekrav utan å svekke
den motivasjon næringa har for frivillige miljøomsyn,
og heller ikkje medfører byråkrati og svekka forutsigbarheit
for næringa. Desse medlemene har merka seg
at departementet legg til grunn at dei som er tilslutta sertifiseringsordning vil
tilfredstille dei krav som vert sett i lova, og som vil følgje
av den komande forskrifta. Mange av høyringsinstansane
til lova støtta ein heimel for miljøforskrift.
Desse medlemene meiner det er viktig at forskrifta
vert sendt på høyring, og at innspel frå næringa
vert tillagt vekt.
Desse medlemene fremmer forslaget i proposisjonen
til § 4 tredje ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til § 6 Fornying
og stell av skog. Her foreslår departementet en frist på tre år
for skogeieren for å legge til rette for nødvendige
tiltak for å sikre tilfredsstillende fornying.
Flertallet mener at det normalt skal være
tre år, men at klimatiske og lokale forhold kan være grunnlag
for å utsette fristen med forynging fra tre år. Flertallet foreslår
derfor at fristen for forynging kan utsettes til fem år
der det ut fra klimatiske og lokale forhold er forsvarlig og fremmer
følgende forslag.
"I lov om skogbruk skal § 6 nytt annet ledd
lyde:
Fristen for forynging kan utsettes til 5 år der det ut
frå klimatiske og lokale forhold er forsvarleg."
Proposisjonensforslag til annet, tredje og fjerde ledd
blir tredje, fjerde og femte ledd.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, registrerer at forslaget
til ny lov om skogbruk er en næringslov som bygger på prinsippet
om at skogeierne skal ha frihet under ansvar.
Dette flertallet viser til de siste årenes
lave aktivitet i skogbruket. Investeringene faller blant annet på grunn
av lavere avvirkning, reduserte inntektsmarginer og usikkerhet til
fremtidige inntekter samtidig som konkurransen øker. Dette
flertallet mener det derfor er viktig i størst
mulig grad å unngå ytterligere offentlige reguleringer
som kan virke aktivitetshemmende. Dette flertallet vil
på denne bakgrunn motsette seg enkelte bestemmelser i lovforslaget
som kan svekke mulighetene for rasjonell drift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at forslaget til skjerping av foryngelsesplikten betyr å bevege
seg bort fra prinsippet om frihet under ansvar. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at det gis tilstrekkelig fleksibilitet
til ulike strategier for forvaltningen av den enkelte eiendom, samtidig
som det er sentralt å ha sanksjonsmuligheter overfor de
som åpenbart ikke følger opp foryngelsesansvaret. Disse
medlemmer mener derfor at regelen om absolutt foryngelsesplikt
etter tre år er for streng.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"I lov om skogbruk skal § 6 første
ledd andre punktum lyde:
Nødvendige tiltak for å leggje til rette for
forynging skal normalt setjast i gang innan 5 år etter
at hogsten er skjedd."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at kommunenes rett
til å avbryte planlagte tiltak ikke er tidsbegrenset i
lovforslaget. Flertallet mener det skal settes en
tidsbegrensning på kommunenes mulighet til å avbryte
tiltak slik at det ikke skapes unødvendig usikre rammebetingelser
for skogeieren som kan virke aktivitetshindrende.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"I lov om skogbruk skal § 11 tredje ledd lyde:
Har kommunen ikkje gitt svar på meldinga innan 3 veker
frå den dagen da meldinga kom fram til kommunen, eller
gjort vedtak med heimel i §§ 6 tredje ledd,
8 andre ledd eller forskrift i medhald av §§ 4
eller 7, kan det meldte tiltaket setjast i verk i samsvar med dei
reglane som gjeld etter lova. Om kommunen treng meir tid for å ta
stilling til tiltaket, kan fristen forlengjast med inntil 14 dagar.
Tillatelsen gjeld for 10 år."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Ventreparti fremmer
proposisjonens forslag til § 11 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at eksempler har vist at slutthogst som ikke har vært del
av en godkjent plan, i enkelte tilfeller har ført til uønsket
hogst. Disse medlemmer foreslår derfor at
all slutthogst som ikke er en del av en godkjent plan, skal meldes
til og godkjennes av skogbruksmyndighetene. Godkjente planer skal
gjøres offentlig kjent.
Disse medlemmer mener at det er viktig med åpen
og demokratisk deltakelse i utformingen av skogpolitikken. Befolkningen
må derfor gis anledning til innsyn og deltakelse i alle
planer og tiltak som kan virke inn på skogens miljøverdier.
I forbindelse med forynging vil disse medlemmer vise
til problemer med spredning av ulike typer skog til områder
hvor de ikke hører naturlig hjemme. Det skal utvises varsomhet
med å plante arter som ikke hører naturlig hjemme
i området.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om skogbruk (skogbrukslova) gjøres
følgende endringer i forhold til forslaget i proposisjonen:
§ 4 nytt fjerde
ledd skal lyde:
All slutthogst som ikkje er ein del av ein godkjent plan,
skal meldes til og godkjennast av skogbruksmyndigheitene. Godkjente
planer skal gjerast offentleg kjent.
Ny § 12 skal lyde:
Befolkninga skal gis høve til innsyn og deltaking i
alle planer og tiltak som kan virke inn på skogens miljøverdier."
§§ 12 til 26 blir §§ 13
til 27.
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov om skogbruk skal § 4 tredje
ledd lyde:
Departementet kan gi nærare
forskrifter om omsyn skogeigaren skal ta i høve til miljøet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om skogbruk skal § 6 første
ledd tredje punktum lyde:
Nødvendige tiltak for å leggje
til rette for forynging skal normalt setjast i gang innan 5 år
etter at hogsten er skjedd.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
I lov om skogbruk (skogbrukslova) skal følgende bestemmelser
lyde:
§ 4 fjerde ledd:
All slutthogst som ikkje er ein del av ein godkjent plan,
skal meldes til og godkjennast av skogbruksmyndigheitene. Godkjente
planer skal gjerast offentleg kjent.
§ 11 tredje ledd:
Har kommunen ikkje gitt svar på meldinga innan 3
veker frå den dagen da meldinga kom fram til kommunen,
eller gjort vedtak med heimel i §§ 6
tredje ledd, 8 andre ledd eller forskrift i medhald av §§ 4
eller 7, kan det meldte tiltaket setjast i verk i samsvar med dei
reglane som gjeld etter lova. Om kommunen treng meir tid for å ta
stilling til tiltaket, kan kommunen avbryte fristen ved å gi
melding om dette.
§ 12:
Befolkninga skal gis høve til innsyn og deltaking i
alle planer og tiltak som kan virke inn på skogens miljøverdier.
§§ 12 til 26 blir §§ 13
til 27.
Komiteens tilråding § 6 nytt annet
ledd fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet.
Komiteens tilråding § 11 tredje ledd
fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Øvrige paragrafer og ledd fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om skogbruk (skogbrukslova)
Kapittel 1 Innleiande føresegner
§ 1 Formålet med lova
Denne lova har til formål å fremme ei
berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på aktiv
lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske
mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane
i skogen.
§ 2 Virkefeltet for lova
Denne lova gjeld for all skog og skogmark. Med skogmark
forstår ein i denne lova grunn som er skogproduserande,
eller som etter ei samla vurdering er best eigna for skogproduksjon,
og som ikkje er nytta til andre formål.
Lova gjeld sjølv om eit område er verna
etter naturvernlova eller i plan etter plan- og bygningslova er lagt
ut til andre formål enn landbruk, så sant ikkje anna
følgjer av verne- eller planvedtaket eller av forskrifter
knytt til vedtaket.
Lova kan ikkje nyttast i strid med dei rettane reindriftssamane
har til trevirke og brensel.
§ 3 Skogbruksstyresmakt
Departementet er øvste skogbruksstyresmakt. Departementet
kan overføre mynde til andre forvaltningsorgan. Fylkeslandbruksstyret,
fylkesmannen og kommunen har slikt mynde som følgjer av
føresegnene i lova, forskrift fastsett av departementet
og andre avgjerder om overføring av mynde.
Dersom saka krev samordning over kommunegrenser, eller
viktige nasjonale omsyn tilseier det, kan oppgåver som
i eller i medhald av lova er lagt til kommunen behandlast av departementet
eller anna skogbruksstyresmakt.
Fylkesmannen er skogbruksstyresmakt for skog som kommunen
eller fylkeskommunen eig.
§ 4 Skogeigaren sitt forvaltaransvar
Skogeigaren skal sjå til at alle tiltak i skogen
blir gjennomførte i samsvar med lov og forskrift. Skogeigaren
skal ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta
omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen.
Slike omsyn kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje
kan gjennomførast. Innafor desse rammene står
skogeigaren fritt til å forvalte skogen ut frå eigne
mål.
Skogeigaren skal sjå til at dei som gjer arbeid
i skogen rettar seg etter lova og forskriftene.
Kapittel 2 Skogbrukstiltak
§ 5 Skogregistrering og skogbruksplan
Skogbruksplanlegginga omfattar skogregistreringar som gir
oversikt over skog- og miljøressursane på eigedommen
og ein plan for forvaltninga av desse.
Skogregistreringar kan gjennomførast i eit område
jamvel om ikkje alle skogeigarane har tinga skogbruksplan. Alle
skogeigarar skal ha melding om at registreringa blir gjort. Oversikter
over miljøverdiane som kjem fram gjennom skogbruksplanlegginga
skal vere offentleg tilgjengelege, jf. lov 9. mai 2003 nr. 31 om
rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser
av betydning for miljøet.
Kommunen kan gi skogeigaren pålegg om gjennomføring
av skogregistreringar og utarbeiding av ressursoversikt eller skogbruksplan.
Departementet kan gi forskrift om skogregistrering og skogbruksplanlegging
med mellom anna krav til innhaldet i planen og reglar om korleis
data som blir samla inn skal forvaltast.
§ 6 Forynging og stell av skog
Skogeigaren skal sørgje for tilfredsstillande
forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom
hogstform og metode for forynging. Nødvendige tiltak for å leggje
til rette for forynging skal setjast i gang innan 3 år
etter at hogsten er skjedd.
Fristen for forynging kan utsettes til 5 år der
det ut frå klimatiske og lokale forhold er forsvarleg.
Dersom skogeigaren ikkje rettar seg etter dette, avgjer
kommunen om skogeigaren skal påleggjast å setje
i verk tiltak for å sikre at arealet blir forynga. Tiltaket
må setjast i verk innan ein frist som maksimalt kan vere
på 2 år. Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen,
skal kommunen sørgje for at tiltaka blir utførte
for skogeigaren si rekning. Kommunen sine kostnader i denne samanhengen
kan krevjast dekt frå middel som er avsett i skogfondet.
Kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
Dersom kommunen finn det nødvendig for å hindre
store negative effektar på miljøverdiane, under dette
ureining av viktige vassførekomstar, kan kommunen nekte
skogeigarar å plante i skoglause område, å skifte
treslag, å grøfte, gjødsle eller bruke
plantevernmiddel. Kommunen kan også setje vilkår
i slike høve.
Departementet kan fastsetje nærare forskrifter om
forynging og stell av skog, under dette krav til tilfredsstillande
forynging, skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting
i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog
og frø- og planteforsyninga i skogbruket.
§ 7 Vegbygging i skog
Bygging og ombygging av vegar til skogbruksformål
kan berre gjennomførast etter løyve frå kommunen.
Planlegging, bygging og ombygging skal skje på ein
måte som tek omsyn til viktige miljøverdiar og som
sikrar landbruksfaglege heilskapsløysingar. Det skal leggjast
vekt på å oppnå eit rasjonelt vegnett,
der det også blir teke omsyn til den nytten vegen kan få for
anna næringsverksemd knytt til landbrukseigedommane.
Departementet kan gi nærare forskrifter om planlegging,
godkjenning og bygging av skogsvegar og av andre anlegg og tekniske
inngrep knytte til skogbruk.
§ 8 Hogst og måling
Ved hogst skal det takast omsyn til skogen sin framtidige
produksjon og forynging samstundes som det blir teke omsyn til miljøverdiane.
Det skal sørgjast for at bruk av stigar, løyper
og andre ferdselsårer ikkje blir unødig
vanskeleggjort for allmenta etter at hogsten er avslutta. Kommunen
kan påleggje skogeigar å rette opp køyreskadar
eller andre skadar etter tiltak i skogen.
Om ein hogst blir planlagt eller skjer i strid med denne
lova, reduserer eigedommen sitt produksjonsgrunnlag vesentleg, eller
kan få uheldige verknader for miljøverdiane, kan
kommunen nekte hogsten eller setje vilkår for korleis den
skal gjennomførast.
Når ikkje anna er fastsett av departementet skal kjøpar
og seljar sørgje for at alt skogsvirke som blir hogd til
foredling, sal eller eksport blir målt. Departementet kan
gi nærare forskrifter om registrering og oppgåveplikt
i samband med slik måling.
§ 9 Førebyggjande tiltak
Når det er fare for at større skogområde
kan bli skadd av insekt- eller soppangrep skal kommunen setje i
verk dei førebyggjande tiltak som er nødvendige.
Dette kan mellom anna vere pålegg til skogeigarar. Dette
gjeld også for skog og tre i område som er utanfor
virkefeltet i § 2. Departementet kan fastsetje nærare
forskrifter om slike tiltak, og korleis utgiftene skal dekkjast.
Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for
utlegg.
Der beiting av hjortevilt fører til vesentlege
skadar på skog som er under forynging, eller der beitinga er
ei vesentleg hindring for å overhalde plikta til å forynge
skog etter § 6 i denne lova, skal kommunen som viltorgan
vurdere om det er behov for å regulere bestanden av hjortevilt
slik at beitetrykket blir redusert.
§ 10 Tiltak etter skade på skog
Når skogen er skadd som følgje av uheldig
skogbehandling, råte, brann, vindfelling, skred, sjukdom, sopp-,
smågnagar-, hjortevilt- eller insektangrep, eller andre
forhold som reduserer skogproduksjonen vesentleg, kan kommunen påleggje
skogeigaren å setje i verk dei tiltak som er nødvendige
for å rette opp skadane. Kommunen skal setje ein frist
for slike tiltak. Fristen skal ikkje vere lengre enn 2 år.
Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen, skal kommunen sørgje
for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning.
Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for
utlegg.
§ 11 Meldeplikt
Når det er nødvendig for å halde
kontroll med at lova blir følgt, kan kommunen eller anna
skogbruksstyresmakt gjere vedtak om at skogeigarar skal ha plikt
til å melde inn planar om hogst og tiltak knytt til forynging
og stell av skog. Denne meldeplikta kan gjelde ein eller fleire
skogeigarar i heile eller delar av kommunen.
Meldinga skal vere skriftleg og gi opplysningar om dei
planane eigaren har for hogst eller tiltak. Meldinga skal sendast
til kommunen seinast 3 veker før hogsten eller tiltaket
skal setjast i verk.
Har kommunen ikkje gitt svar på meldinga innan 3
veker frå den dagen da meldinga kom fram til kommunen,
eller gjort vedtak med heimel i §§ 6 tredje ledd,
8 andre ledd eller forskrift i medhald av §§ 4
eller 7, kan det meldte tiltaket setjast i verk i samsvar med dei
reglane som gjeld etter lova. Om kommunen treng meir tid for å ta
stilling til tiltaket, kan fristen forlengjast med inntil 14 dagar.
Tillatelsen gjeld for 10 år .
Kapittel 3 Vernskog og område av særleg
miljøverdi
§ 12 Vernskog
Fylkeslandbruksstyret kan gi forskrift om at skog skal
vere vernskog når skogen tener som vern for annan skog
eller gir vern mot naturskadar. Det same gjeld område opp
mot fjellet eller ut mot havet der skogen er sårbar og
kan bli øydelagt ved feil skogbehandling.
Forskrifta skal leggje fast grensene for vernskogen og
gi reglar for forvaltninga av skogen. Det kan også fastsetjast
reglar om meldeplikt.
Kommunen skal sørgje for at eigarar av vernskog blir
gjort kjent med vernskogvedtaket og dei reglane som blir fastsette,
og skal kunngjere vedtaket i dei aviser kommunen elles nyttar til
kunngjeringar.
§ 13 Skogområde av særleg
miljøverdi
Departementet kan ved forskrift leggje strengare restriksjonar
på skogbehandlinga i skogområde av særleg
miljøverdi knytt til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv
eller kulturminne enn det lova elles gir heimel for når
skogbehandlinga kan føre til vesentleg skade eller ulempe
for desse verdiane.
Kapittel 4 Skogfond m.m.
§ 14 Innbetaling til skogfond
Skogfond er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren
eit betre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på ei
berekraftig forvaltning av skogressursane.
Skogeigaren skal setje av middel til skogfondet ved sal,
oreigning eller anna overdraging av hogd eller framdrive virke eller
av tre på rot, ved skogeigaren sin bruk av virke for vidare
sal eller anna overdraging. Plikta gjeld ikkje skogeigaren sin bruk
av virke til eige behov i samband med jord- og skogbruksverksemd
på eigedommen.
Fylkesmannen kan frita ein skogeigar frå plikta til å innbetale
til skogfond etter første ledd dersom det er urimeleg å krevje
slik innbetaling, og skogeigaren kan vise til at det blir utført
investeringsarbeid i skogen som minst svarar til den innbetalinga
som er pliktig.
Inneståande skogfondsmiddel følgjer eigedommen
ved overdraging til ny eigar, og inneståande middel kan
ikkje skiljast frå eigedommen ved pantsetjing, tvangsfullføring
eller på annan måte.
Departementet kan gi forskrifter om ordninga med skogfond,
og fastset kor stor fondsavsetjinga skal vere. Avsetjinga skal ikkje
vere lågare enn 2 prosent av bruttoverdien av virket.
Ved manglande innbetaling til skogfondet er krav frå kommunen
tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 15 Bruk av skogfondet
Skogfondet skal brukast til langsiktige investeringar til
fordel for den skogen som virket kjem frå, eller til fordel
for annan skog som skogeigaren har i same kommune. Med godkjenning
frå kommunen kan middel på skogfondet også førast
over til annan skog som skogeigaren har.
Skogfondet skal i første rekkje brukast til skogkultur,
skogbruksplanlegging, skogproduksjon, skogsvegar og tiltak som tek
sikte på å sikre viktige miljøverdiar
i skogen.
Departementet kan gi nærare forskrifter om bruken
av skogfondet, mellom anna reglar om frigjeving av fondsmiddel dersom
det ikkje er behov for investeringar i skogen.
§ 16 Renter av skogfondsmiddel
Skogeigaren har ikkje krav på renter av inneståande
middel på skogfond.
Rentene av skogfondet skal nyttast til administrasjon av
skogfondsordninga, og til å dekkje eventuelle tap i samband
med innkrevjing av pliktig innbetaling til skogfondet. Renter som
ikkje blir brukt til desse formåla, skal brukast til ulike
skogbruksformål etter nærare forskrifter fastsett
av departementet.
§ 17 Avgift på skogsvirke for å fremme
forsking og utvikling i skogbruket
Departementet kan ved forskrift vedta at det skal svarast
ei avgift på skogsvirke til å fremme forsking og
utvikling i skogbruket og fastsetje nærare reglar om innbetaling,
bruk og forvaltning av denne avgifta, og for kor lang periode ho
skal krevjast inn.
Kapittel 5 Avsluttande føresegner
§ 18 Konkurranseavgrensande verksemd
Departementet kan fastsetje i forskrift at skogeigarane
og organisasjonane deira skal ha rett til å samarbeide
om produksjon og omsetjing av landbruksprodukt.
§ 19 Tilskot
Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av
og vilkår for utbetaling av tilskot til nærings- og
miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir.
Forskriftene kan innehalde reglar om å krevje tilskot tilbake
dersom vilkåra for tilskot ikkje er oppfylte.
§ 20 Tilsyn, kontroll og rapportering
Kommunen skal føre tilsyn med at føresegnene
i lova blir haldne, og kontrollere at vedtak med heimel i lova blir
gjennomførte. Departementet kan gi forskrift om kommunane
sin rapportering og resultatkontroll.
Ved tilsyn har skogbruksstyresmakta rett til tilkomst til
skog og utmark, også ved bruk av motorkjøretøy.
Ved utarbeiding av oversikter over skog- og virkesutviklinga,
har skogbruksstyresmakta rett til innsyn i sertifiseringsrapportar
og liknande oversikter som blir utarbeidd av skogeigarorganisasjonane
eller av organ knytt til desse.
§ 21 Klage
Vedtak kommunen gjer etter denne lova kan påklagast
til fylkeslandbruksstyret om ikkje departementet har fastsett at
fylkesmannen skal vere klageinstans.
Departementet eller den departementet har gitt mynde er
klageinstans for vedtak gjort av fylkeslandbruksstyret eller fylkesmannen
i første instans.
§ 22 Straff
Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar
til brot på føresegnene i §§ 6,
7, 8, 11, 12, 13, 14 eller 15, forskrifter gitt med heimel i desse
paragrafane eller vedtak i medhald av desse føresegnene eller
forskriftene, blir straffa med bøter eller fengsel i inntil
eitt år.
Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar
til brot på forskrifter gitt med heimel i §§ 4 tredje
ledd eller 17 eller vedtak i medhald av desse forskriftene, blir
straffa på same måte.
Straff etter første og andre ledd kan berre nyttast når
brotet er vesentleg.
§ 23 Tvangsmulkt
For å sikre at føresegnene i lova og
vedtak fatta med heimel i lova blir gjennomførte, kan kommunen påleggje
skogeigaren tvangsmulkt. Tvangsmulkta kan krevjast inn frå den
fristen kommunen har sett for retting av forholdet. Tvangsmulkta
kan også fastsetjast på førehand. Det
kan fastsetjast at tvangsmulkta aukar så lenge det ulovlege
forholdet varer ved.
Tvangsmulkta er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 24 Iverksetjing
Lova tek til å gjelde frå den tid Kongen
fastset.
Frå same tid held desse lovane opp å gjelde:
a) Lov 9. juni 1939 nr. 17 om husbruksskog.
b) Lov 9. november 1956 nr. 4 om avgift på skogsvirke
til fremme av fellestiltak for skogbruket.
c) Lov 21. mai 1965 nr. 21 om skogbruk og skogvern.
§ 25 Overgangsreglar
Forskrifter og vedtak med heimel i dei lovane som er nemnde
i § 24 andre ledd skal gjelde fram til departementet gjer
nye vedtak eller fastset nye forskrifter med heimel i lova her.
Føresegnene i lov 9. juni 1939 nr. 17 om husbruksskog
skal gjelde for Nystaul og Finsbu husbruksskog i Kilen i Telemark
fram til eigarane av skogen har vedteke ein annan organisering av
drifta av eigedommen.
§ 26 Endringar i andre lover
Frå den tida Kongen fastset blir det gjort slike endringar
i anna lovgjeving:
1. I følgjande lover skal omgrepet «skogoppsyn» endrast
til «skogbruksstyresmakt»:
lov 28. juni 1974 nr. 58
om odelsretten og åsetesretten § 63,
lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. § 93,
lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 1-6
annet ledd annet punktum.
2. I følgjande lover skal omgrepet «skogavgift» endrast
til «skogfond»:
lov 19. juni 1992 nr. 59
om bygdeallmenninger § 1-6 annet ledd annet punktum,
lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene § 2-8
annet ledd,
lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt § 8-2
(2) annet ledd,
lov 20. desember 2002 nr. 99 om endringer i lov 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt VI til § 8-2
annet ledd bokstav a.
3. Tilvisinga til tittelen på gjeldande
skogbrukslov endrast til tittelen på den nye lova i følgjande
lover:
lov 21. desember 1979 nr.
77 om jordskifte o.a. § 93,
lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene § 2-8
første ledd,
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann § 12
fjerde ledd.
4. I lov 29. november 1968 um særlege råderettar
over framand eigedom (servituttlova) skal § 14 første
ledd tredje punktum lyde:
For skoglaus mark gjeld dette likevel berre så langt
marka er rekna for skogmark etter skogbrukslova § 2.
5. I lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger skal § 5-3
første ledd annet punktum lyde:
Avgiften skal dekke skogfond etter skogbrukslova
kapittel 4, samt allmenningsstyrets utgifter i forbindelse
med utvisningen og til nødvendig skogkultur for så vidt
det ikke dekkes av skogfondmidler og offentlige
tilskudd.
6. I lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v.
i statsallmenningene skal § 2-8 første ledd lyde:
Når virkesretten utøves ved utvisning
etter § 2-7, skal skogfond etter skogbrukslova
kapittel 4 innbetales til Statens skogforvaltning eller
til allmenningsstyret innen en frist som fastsettes i forbindelse
med at den virkesberettigede underrettes om tildelingen.
7. I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
skal § 20 første ledd bokstav e lyde:
e) er godkjent med hjemmel i forskrift etter skogbrukslova § 7 eller
jordlova § 11.
8. I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten
skal omgrepet «fylkeslandbruksstyret» endrast
til «landbruksmyndigheita», i § 16 fjerde
ledd annet punktum, § 24 første punktum, § 31
annet ledd og § 54 første ledd.
Oslo, i næringskomiteen, den 3. mars 2005
Øystein Hedstrøm |
Aud Gaundal |
fung. leder |
ordfører |