Straffelovkommisjonen definerer strafferettslige reaksjoner som
reaksjoner som kan ilegges i en straffesak. Departementets definisjon
er noe annerledes: Strafferettslige reaksjoner er straffene, samt
andre reaksjoner som ilegges som følge av at det er begått
et lovbrudd, og som skal ilegges i straffeprosessuelle former. Straffelovens
system er at bare de reaksjoner som er listet opp i §§ 15
og 16, er straff i lovens forstand. Selv
om en reaksjon etter straffeloven ikke betegnes som straff, kan
det tenkes at den vil bli vurdert annerledes i forhold til straffebegrepet
etter Grunnloven eller EMK.
Straffeloven inneholder en samlet oppregning av de strafferettslige
reaksjonene som er straff, jf. §§ 15 og
16. Straffene er delt inn i hovedstraffer og tilleggsstraffer. Hovedstraffene
kan idømmes alene, mens tilleggsstraffene bare kan idømmes
sammen med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår to bestemmelser som samlet
gir en oversikt over de strafferettslige reaksjonene. Innholdsmessig
viderefører disse paragrafene i all hovedsak gjeldende
rett. Hefte, som er gått ut av bruk, er ikke foreslått
videreført. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve
dagens skille mellom hoved- og tilleggsstraffer.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om en egen paragraf som lister opp de ulike straffene. Departementet
er også enig i at straffarten hefte bør avskaffes.
Departementet støtter kommisjonen i at skillet mellom hovedstraffer
og tilleggsstraffer ikke bør videreføres i den
nye loven. Forslaget medfører at enkelte former for rettighetstap
går fra å være tilleggsstraff til å kunne
bli ilagt som eneste reaksjon.
Departementet er videre enig med Straffelovkommisjonen i at hjemlene
for å idømme fengselsstraff og bot fortsatt bør
finnes i det enkelte straffebudet, samtidig som det opplyses om
dette i den alminnelige delen av loven. Departementet er også enig
i at det for de andre straffene synes hensiktsmessig fortsatt å gi
generelle hjemler i den alminnelige delen av loven. En uttømmende
regulering av alle mulige straffer i det enkelte straffebudet ville
ført til omfattende og tunge bestemmelser.
Departementet går inn for kommisjonens forslag om at
adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre
skal angis særskilt i tilknytning til den enkelte straffart.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve gjeldende § 26
i straffeloven, om at de nærmere regler om gjennomføringen
av fengselsstraff, samfunnsstraff og strafferettslige særreaksjoner
gis ved særskilt lov. Departementet er enig med kommisjonen
i at denne bestemmelsen er overflødig og at den derfor kan
utgå.
Komiteen er enig med departementet
i at straffarten hefte bør avskaffes, og støtter
også forslaget om at skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer
ikke videreføres i ny straffelov. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader til kap. 18 til 23.
Verken straffeloven eller straffeprosessloven inneholder noen
samlet oversikt over reaksjonene som ikke er straff. Departementet
slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at loven også bør inneholde
en oversikt over de strafferettslige reaksjonene som ikke er straff,
men som likevel kan - og skal - ilegges i forbindelse med en straffesak.
Departementet er videre enig i at "straffutmålingsutsettelse"
er et mer dekkende begrep enn "domsutsettelse". Departementet foreslår
en ny strafferettslig reaksjon som skal hete straffutmålingsfrafall
og som tilsvarer straffutmålingsutsettelse uten vilkår.
Denne reaksjonen bør med på listen.
Departementets kriterier for hva som bør regnes som
en strafferettslig reaksjon, innebærer at tap av føreretten,
sperrefrist for utstedelse av førerkort og tap av retten
til å føre førerkortfri motorvogn, samt tap
av retten til kjøreseddel etter yrkestransportloven, regnes
som strafferettslige reaksjoner. Også disse reaksjonene
bør føres på listen over de strafferettslige reaksjoner.
Komiteen viser til sine merknader til
kap. 8 hva gjelder forslaget om å innføre en ny
ordning kalt straffutmålingsfrafall. Hvorvidt dagens ordning
med mortifikasjon bør bestå, vil komiteen ta stilling
til under behandlingen av ærekrenkelsesbestemmelsene som
hører hjemme i forslag til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader til kap. 19, 24 og 25.
To hovedstraffer kan kun kombineres dersom det finnes særskilt
hjemmel for det. Unntakene fra denne regelen er imidlertid så mange
og viktige at den reelle hovedregelen er den motsatte - at det i
stor grad er en adgang til forening av straffer.
Departementet foreslår bare få endringer i
gjeldende rett. Opphevingen av skillet mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer
medfører en viss utvidelse av adgangen til å idømme
rettighetstap som eneste reaksjon. Dagens adgang til å kombinere
de ulike straffene med hverandre foreslås videreført.
På ett punkt foreslås det en utvidelse, nemlig
når det gjelder adgangen til å kombinere rettighetstap
og bot.
Adgangen til å kombinere andre strafferettslige reaksjoner
med straff foreslås å skulle være som
før, bortsett fra at straffutmålingsutsettelse
og den nye reaksjonen straffutmålingsfrafall skal kunne
gis sammen med ubetinget fengsel eller bot når flere lovbrudd
pådømmes i samme sak.
Komiteen viser til sine merknader til
de respektive kapitlene om de ulike reaksjonene senere i denne innstillingen.
Komiteen mener at det for straffedømte
er behov for større fleksibilitet knyttet til å kombinere ubetinget
fengselsstraff med overføring til behandling. Komiteen mener
videre at det bør være mulighet i større
grad til å kombinere samfunnsstraff med fengselsstraff,
gjerne ved prøveløslatelse eller som en straffedoms
siste del, som en bedre kontrollert forberedelse på å gjeninnta
samfunnet.