Til Odelstinget
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i proposisjonen å lovregulere
bruken av utbyggingsavtaler.
Utbyggingsavtaler - slik begrepet vanligvis brukes - er avtaler
om utbygging av et konkret område, der kommunen i samarbeid
med en eller flere utbyggere og/eller grunneiere gjennomfører
utbygging innenfor rammen av en kommunal arealplan, dvs. kommuneplanens
arealdel, reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Det som ellers
kjennetegner utbyggingsavtaler, er at kommunen bruker sin rolle
som planmyndighet etter plan- og bygningsloven som grunnlag for
avtale. Dette kan skje i kombinasjon med økonomiske eller
andre forpliktelser eller bidrag fra kommunens side, men det forekommer
også at et planvedtak er kommunens eneste andel i avtalen.
Utbygger på sin side forplikter seg til å gjennomføre
eller bekoste tiltak som kommunen ellers har ansvaret for.
Utbyggingsavtaler er mest aktuelt i pressområder med
høye bolig- og tomtepriser. Avtalene er et instrument som
har vært i bruk i lang tid for å avklare forhold
mellom kommuner og utbyggere/grunneiere, som ikke er regulert
i lov eller kommunale planer. Frykt for manglende balanse i avtalevilkårene
har skapt diskusjon de senere år. Bakgrunnen er at avtalene
har vært brukt som middel til å finansiere kommunale
investeringstiltak kommunen ellers ikke har hjemmel til å kreve
gjennomført eller finansiert av utbygger. Vi har sett noen
uheldige avtaler, men undersøkelser viser at omfanget av
denne typen vilkår til nå har vært beskjedent.
Departementet har likevel funnet det riktig å lovregulere
bruken, da vi ser tendenser til økt bruk av avtaleformen.
Gjennom klargjøring i loven kan en bidra til at grensen
mellom akseptable og uakseptable avtalevilkår blir tydelig,
slik at byggekostnadene blir mer forutsigbare.
Kommunal- og regionaldepartementets begrunnelse for å lovregulere
bruken av utbyggingsavtaler er å forhindre en kostnadsovervelting
på boligkjøper, og sikre forutsigbarhet for utbyggere
og kommunene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Helge Bjørnsen og Heikki Holmås, fra Kristelig
Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg,
og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa,
er kjent med at en del kommuner har et så stort utbyggingspress
at de finner det vanskelig å ta imot nye innbyggere. Bakgrunnen
er de store finansieringskrav en rask befolkningsvekst stiller til
utbygging og drift av skoler, barnehager, sykehjem osv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at svak kommuneøkonomi ofte fremstilles som en hovedforklaring
på denne vekstproblematikken som først og fremst
gjør seg gjeldende i presskommuner. Blant annet av disse
grunner er utbyggingsavtaler blitt stadig mer brukt som finansieringskilde
i forbindelse med utbygging av tomteområder. Dette for å sikre
kommunenes behov for å bygge ut og finansiere kommunale
tiltak som er nødvendig på grunn av økt
tilflytting.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at stram kommuneøkonomi sammen
med behovet for balanse i budsjettene innenfor gjeldende fireårsperiode
og at kommunen ikke ønsker å ta opp ekstra lån
som følge av tilflytning, fremstilles ofte som en hovedforklaring på denne
vekstproblematikken som først og fremst gjør seg
gjeldende i presskommuner i sentrale strøk av landet, spesielt
på det sentrale Østlandet. Blant annet av disse
grunner er utbyggingsavtaler blitt stadig mer brukt som finansieringskilde
i forbindelse med utbygging av tomteområder. Dette for å sikre
kommunenes behov for å bygge ut og finansiere kommunale
tiltak som er nødvendig på grunn av økt
tilflytting.
Komiteen viser til at utbyggingsavtaler
dekker et vidt spekter av avtaletyper som inngås mellom kommunen
og utbygger eller grunneier og som kan regulere mange ulike forhold.
Med en utbyggingsavtale menes vanligvis en avtale som inngås
mellom kommunen og utbygger eller grunneier om utbygging av et tomteområde
til boligformål og om hva utbygger må forplikte
seg til å gjøre i forbindelse med utbyggingen.
Det mest vanlige innholdet i en utbyggingsavtale er at utbygger
eller grunneier forplikter seg til å opparbeide den nødvendige
tekniske infrastruktur som vei, vann og avløp. Men det
kan også være at utbygger må opparbeide
fellesarealer og anlegg for energiforsyning og lignende gjennom
utbyggingsavtaler. Det finnes også stadig flere eksempler på utbyggingsavtaler
som går på at utbygger eller grunneier også må besørge
eller delfinansiere kommunenes behov for sosial infrastruktur som
skoler og barnehager med mer.
Komiteen viser til at tradisjonelt har utbyggingsavtaler
vært begrenset til utbygging av teknisk infrastruktur som
vei, vann og avløp. Denne formen for utbyggingsavtaler
har i all hovedsak vært akseptert og uomtvistet av alle
parter. I løpet av de siste årene har imidlertid
bruken av utbyggingsavtaler tatt en ny retning. En del kommuner
har i økende grad også krevd utbyggingsavtaler
som pålegger utbygger eller grunneier å oppføre
eller gi økonomiske bidrag til utbygging av sosial infrastruktur
som skoler, barnehager og sykehjem. Dette er tiltak som går
under fellesbetegnelsen sosial infrastruktur. Denne nye utviklingen
der krav fra kommunens side om utbygging av - eller bidrag til -
sosial infrastruktur er blitt mer kontroversiell. Dette fordi det
i denne sammenheng reises mange kompliserte spørsmål
av både politisk, økonomisk og juridisk karakter.
Komiteen er av den oppfatning at kommunenes finansieringskostnader
relatert til utbygging av sosial infrastruktur, og som drives i
kommunens egen regi, fortrinnsvis skal finansieres av kommunenes egne
inntekter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er uheldig og betenkelig at kommuner ved denne nye bruken
av utbyggingsavtaler, vedrørende krav til utbygger om opparbeidelse
eller finansiering av sosial infrastruktur, påfører
utbygger og derved boligkjøper betydelige ekstrakostnader.
Flertallet mener utbyggingsavtaler med krav om
at utbygger eller grunneier skal bygge eller delfinansiere skoler
eller annen sosial infrastruktur derfor blir å betrakte
som en form for dobbeltbeskatning av boligkjøper og som
kan gjøre boligene unødvendig dyre. Dette er en
uønsket utvikling.
Flertallet vil derfor legge til grunn at det settes
et klart skille mellom sosial infrastruktur og teknisk infrastruktur
i lovreguleringen vedrørende utbyggingsavtaler. Formålet
med et slikt skille er at det som kan defineres som sosial infrastruktur
ikke skal være tillatt finansiert i en utbyggingsavtale.
Flertallet forutsetter at det i forskrift kan
fastsettes hva som skal defineres som henholdsvis teknisk og sosial
infrastruktur.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det er behov for en klar lovregulering
og innstramning i bruken av utbyggingsavtaler. Dette feltet har
tidligere ikke vært regulert og disse medlemmer støtter
derfor at det er tatt initiativ til en slik lovregulering.
Disse medlemmer mener det er uheldig med en overvelting
av kostnader på boligkjøpere. Utbygging av infrastruktur
er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Likevel mener disse
medlemmer at utbyggingsavtaler riktig brukt, kan være
positivt både for boligkjøpere, utbyggere og kommuner.
Et totalt lovforbud kan bety at nødvendig boligbygging
ikke vil finne sted, fordi kommunene kan vise til vedtatte planer
og rekkefølgebestemmelser og derigjennom stoppe utbyggers
planer, selv om disse er i samfunnet som helhet sin interesse. Det
kan medføre redusert boligbygging i presseområdene
og dermed ytterligere prispress på boliger. Disse
medlemmer mener det er viktig å balansere disse
synspunktene. Samtidig kan utbyggingsavtaler også være et
viktig verktøy for å oppnå lokale boligpolitiske mål.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens lovforslag
setter klare begrensninger på hva en kommune kan forlange
av en utbyggingsavtale. Disse medlemmer viser til
kapittel 4.2 og de tolkninger man der legger til grunn.
Videre mener disse medlemmer at det i praksis
vil være svært vanskelig å skille mellom
sosial og teknisk infrastruktur i en rekke tilfeller. Disse
medlemmer mener derfor at et slikt skille i lovverket vil
være lite hensiktsmessig og vil kunne bidra til at det
oppstår andre måter å omgå lovverket på.
Komiteen viser til brev fra Kommunal-
og regionaldepartementet v/statsråden av 8. mars
2005 som svar på komiteens anmodning om utarbeidelse av
et alternativt lovforslag og til brev fra departementet av 2. mars
2005 som svar på spørsmål fra Arbeiderpartiets
stortingsgruppe, samt til brev fra departementet av 4. april 2005
som svar på spørsmål fra stortingsgruppen
til Sosialistisk Venstreparti. Brevene er tatt inn som vedlegg til
innstillingen.
To lovutvalg har vurdert behovet for lovregulering, og begge
har kommet med forslag til betydelig innstramming i forhold til
dagens muligheter og praksis. Forslagene er forskjellige, både
i utgangspunkt og mht. hva avtaler bør kunne gå ut
på, men inneholder mer parallelle regler om definisjoner, saksbehandling
mv.
Planlovutvalget ønsker i NOU 2003:14 Bedre kommunal
og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II å begrense
utbyggingsavtaler til teknisk infrastruktur der kommunen har direkte
lovhjemmel til å stille vilkår. Forslaget innebærer
at utbygger/grunneier ikke bør kunne påta
seg større forpliktelser enn det kommunen kan pålegge
gjennom plan- og bygningsloven, plan, vedtekt e.l. Forslaget vil
innebære en dramatisk innstramming i forhold til gjeldende
rett.
Bygningslovutvalget foreslår i NOU 2003:24 Mer effektiv
bygningslovgivning også lovregler som medfører
innstramming, men uten å avgrense til typer av tiltak.
Bygningslovutvalget foreslår i stedet strenge krav til
avtalevilkårene, basert på krav om at de tiltak
avtalene omfatter skal være nødvendige og stå i
forhold til tiltakets virkninger. Bygningslovutvalgets forslag viser
til behov for smidigere regler og trekker opp skjønnsmessige,
strenge rammer for hvor langt avtalene kan gå.
Høringsinstansene er skarpt delt i synet på avtalenes
innhold. Flere, særlig kommuner, påpeker at avtalefrihet
er viktig for å sikre smidig og hensiktsmessig utbygging
i pressområder. Motstandere av en vid adgang til å inngå avtaler
viser særlig til at utbyggingsavtaler med store økonomiske
forpliktelser for utbygger/grunneier vanskeliggjør
utbygging og fordyrer boliger.
Departementet følger utvalgenes ønsker om innstramming,
og mener det er behov for lovregulering for å hindre at
kommunene bruker sin myndighet på en uheldig måte.
Stortinget har også tidligere uttalt at det er behov for
innstramming av bruken av utbyggingsavtaler.
På den annen side er det gjennom mange år utviklet
et konstruktivt samspill mellom kommuner og utbyggere, og mulighetene
for å videreføre dette bør ikke begrenses
for mye. Etter departementets vurdering er derfor Planlovutvalgets
forslag for restriktivt. Forslaget innebærer at bruk av
avtaler mellom private og den offentlige forvaltning, som har vokst
fram over tid, og som har funnet støtte og rammer gjennom rettspraksis
og juridisk teori, ikke vil være tillatt på plan-
og bygningslovens område. Det er grunn til å være
noe tilbakeholden, og ikke gripe for sterkt inn i en rettsutvikling
av nye og konstruktive samarbeidsformer mellom offentlig og privat
sektor. Samtidig er det et viktig poeng å ivareta utbyggingsavtalenes funksjon
som virkemidler i kommunenes boligpolitikk.
Komiteen viser til at både
Planlovutvalget i NOU 2003:14 og Bygningslovutvalget i NOU 2003:24
har behandlet temaet utbyggingsavtaler.
Komiteen viser til at Bygningslovutvalget gjorde
en omfattende og grundig vurdering av utbyggingsavtaler.
Komiteen har merket seg at Bygningslovutvalget åpner
for en fleksibel bruk av utbyggingsavtaler uten å ville
skille mellom teknisk infrastruktur eller sosial infrastruktur.
Komiteen har også merket seg at Bygningslovutvalget
foreslår en lovregulering for å stramme inn dagens
praksis, men at utvalget ser det som mindre hensiktsmessig å avgrense
bruken av utbyggingsavtaler til bare å kunne gjelde teknisk
infrastruktur som for eksempel vei, vann og avløp.
Komiteen har merket seg at en del av kritikken mot
Bygningslovutvalgets forslag går på at utvalgets forslag åpner
for skjønnsmessige vurderinger fra kommunens side av når
en avtale kan inngås og hva den kan inneholde.
Komiteen har på den andre siden merket
seg at Planlovutvalget foreslår å begrense utbyggingsavtaler
til kun å kunne gjelde teknisk infrastruktur, noe som innebærer
en betydelig innstramming i forhold til dagens tilstand.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter Planlovutvalgets
forslag om å avgrense bruken av utbyggingsavtaler til kun å omfatte
tiltak som kan defineres som teknisk infrastruktur. Dette vil skape
klare rammer for innholdet i utbyggingsavtaler og bidra til forutsigbarhet
for utbygger samt forhindre store kostnadsoverføringer
til boligkjøper.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker å fjerne
muligheten for utbygger og kommune til å inngå avtale
om at utbygger skal kunne forskuttere eller yte annet bidrag til
sosial infrastruktur.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens
forslag bygger på Bygningslovutvalgets innstilling, men
med ytterligere innstramninger og presiseringer i forhold til utvalgets
innstilling. Disse medlemmer mener dette forslaget
med visse justeringer må ligge til grunn for ny lovtekst.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at Planlovutvalgets forslag ikke forhindrer
den ekstrakostnad det er for boligkjøper at prisene holdes
kunstig høye som følge av lav boligbygging i pressområder. Disse medlemmer viser
til at mange kommuner vil utsette vedtak om utbygging, dersom muligheten
til å inngå utbyggingsavtaler som også,
under de strenge vilkår disse medlemmer legger
til grunn, for sosial infrastruktur forbys.
Kommunale arealplaner (kommuneplanens arealdel, reguleringsplan
eller bebyggelsesplan) er kommunenes viktigste virkemidler for å styre
arealdisponering og utbygging, men gir få føringer
for tempoet og kostnadene ved gjennomføringen. En realisering av
planene er avhengig av at grunneiere og utbyggere finner det interessant
og regningssvarende å gjennomføre planlagt arealbruk.
Private tiltak er således viktige for gjennomføringen.
Dette vises bl.a. ved en kraftig økning i bruken av private
reguleringsplanforslag hvor utbyggere fremmer planforslag i forbindelse
med konkrete utbyggingstiltak. Rollefordelingen i utbyggingsarbeidet
mellom offentlig og privat sektor har endret seg de siste tiårene.
Private har fått en større andel av verdistigningen
og større innflytelse, men også mer av kostnadene
og risikoen.
Avtaler mellom kommunen og utbyggere/grunneiere om hvordan
areal- og utbyggingsplanene skal gjennomføres, har vist
seg å være et effektivt virkemiddel for å realisere
kommunens politiske beslutninger. Dette kan gjelde utbyggingstakt,
nærmere utforming av arealer, fordeling av kostnader ved
infrastrukturtiltak osv. Ulempen for utbyggerne har først og
fremst vært risikoen for at dyre investeringer i fellesanlegg
kan skape for stor belastning for økonomien i utbyggingsprosjektene.
Manglende forutberegnelighet har også vært fremhevet
som en ulempe ved flere avtaler.
Utbyggingsavtaler har reist mange spørsmål
både av økonomisk og juridisk karakter, først
og fremst om fordelingsvirkningene, økte boligpriser, utbyggernes
fortjenestemarginer, og tomteprisene. Juridiske problemstillinger
er knyttet til hvorvidt en kommune kan binde sin reguleringsmyndighet
gjennom avtale, om avtalene innebærer myndighetsutøvelse, og
dermed er offentlige vedtak, eller om de er rent privatrettslige.
Avtalevilkårene er det tema som har skapt mest debatt,
dvs. om kommunene går for langt i å kreve ytelser
fra utbyggere på grunn av sin posisjon som reguleringsmyndighet.
Forholdet til såkalte OPS-avtaler (Offentlig-Privat-Samarbeid)
har vært diskutert. OPS-avtaler er etter hvert utviklet
til en avtaleform som etter omstendighetene kan være hensiktsmessig
for å gjennomføre kommunale tiltak. Avtalene omfatter
som regel privat finansiering, investering og drift av et tiltak. Kommunen
har et basisansvar som bruker og leier, f.eks. gjennom å betale årlig
leie. OPS-avtaler regulerer i hovedsak forhold etter at planer er
vedtatt, og i diskusjonen har det vært pekt på OPS-avtaler
som et alternativ til utbyggingsavtaler. Avtaletypene grenser opp
til hverandre, og kan til dels overlappe. Dersom OPS-avtaler har
et bestemt reguleringsvedtak som forutsetning, kommer de inn under
reglene om utbyggingsavtaler. Her kan imidlertid partene velge å dele
avtalene i én utbyggingsavtale og én rent privatrettslig
(OPS-)avtale.
Det finnes en del annet regelverk som gir grunnlag for bruk av
arealer, f.eks. konsesjonsregler, regler om jordskifte mv. Departementets
forslag til lovregulering av utbyggingsavtaler tar imidlertid bare
sikte på å regulere avtaleinngåelse med
grunnlag i planmyndighet etter plan- og bygningsloven. Forslaget
er derfor avgrenset mot myndighetsutøvelse i medhold av
annet rettsgrunnlag, med mindre det er samordnet med planlegging
etter plan- og bygningsloven.
Komiteen viser til at private reguleringsforslag
og private tiltak er blitt stadig mer dominerende når det
gjelder realiseringen av kommunens arealplaner. Private står
i økende grad for utarbeidelsen av reguleringsplaner og
bebyggelsesplaner og kommunenes rolle er i sterkere grad blitt redusert
til å godkjenne private utbyggingsforslag.
Komiteen vil peke på kommunens sterke
rolle som reguleringsmyndighet etter plan- og bygningsloven. Denne
myndighetsutøvelsen setter kommunene i en meget sterk posisjon
overfor private utbyggere. En privat utbygger vil som oftest være
helt avhengig av et positivt reguleringsvedtak fra kommunen for å igangsette
og realisere sine utbyggingsplaner. Dette kan tilsi at utbygger
eller grunneier i enkelte tilfeller vil ha behov for et rettslig
vern mot at kommunene i kraft av sin sterke posisjon kan stille
urimelige krav til utbygger gjennom en utbyggingsavtale.
Komiteen vil imidlertid få understreke
at det så langt er få eksempler på klart
urimelige avtalevilkår. Usikkerheten knytter seg i så måte
heller til hva den fremtidige utviklingen vedrørende innholdet
i utbyggingsavtaler kan sette som vilkår for positive planvedtak
eller byggetillatelser dersom utbyggingsavtaler ikke blir lovregulert.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det forslag disse medlemmer legger
til grunn vil sikre utbyggere vern mot myndighetsmisbruk. Disse medlemmer vil
også vise til at kommunenes egen planlegging også blir
fraveket og at private planer kan bestemme utbyggingstakt, hvilke
områder som skal bebygges og hvilke kommunale tiltak det
er behov for, herunder barnehager, veier, skoler mv.
Alternativet til avtaler, under strenge vilkår, er etter disse
medlemmers oppfatning at utbygging utsettes, noe både
boligkjøpere og utbyggere taper på.
Komiteen viser til at utbyggingsavtaler
har vært brukt i mange år, men at dette har vært
lite påaktet fordi det stort sett har fungert som en positiv ordning
og vært avgrenset til tiltak av mer teknisk karakter. I
enkelte kommuner ble utbyggingsavtaler brukt allerede for rundt
35 år siden.
Komiteen viser til at dagens anvendelse og utforming
av utbyggingsavtaler i all hovedsak er basert på en rettspraksis
som har utviklet seg over lang tid uten noen direkte lovregulering.
Manglende regelverk for utbyggingsavtaler medfører derfor
at det reises en rekke vanskelige spørsmål mellom
offentlig og privat rett der flere ulike interesser og perspektiver blir
berørt. Det er derfor behov for en mer formalisert avklaring
på disse spørsmålene.
Lovforslaget går ut på å begrense
mulighetene for urimelige avtalevilkår gjennom å stille
strenge krav til nødvendighet, gjensidighet, forutberegnelighet
og ryddig prosess. Nødvendighetskravet omfatter også krav
til saklig sammenheng mellom avtalevilkårene og utbyggingsformålet,
og at tiltaket skal tjene interessene i området eller avhjelpe
ulemper.
Et utgangspunkt for departementets arbeid har vært å tilstrebe
gjensidighet og balanse mht. avtalevilkårene. Jo mer kommunene
vil oppnå gjennom avtaler, desto mer må de legge
inn av avtalerettslige forpliktelser (penger, eiendom, arbeid, tilrettelegging mv.)
eller offentlige prioriteringer i tillegg til forvaltningsvedtaket.
Dersom utbyggers nytte eller kommunens byrde ved avtalen ikke er
mer enn f.eks. et ordinært reguleringsvedtak, må kommunens
krav om motytelse begrenses til en ren forskuttering av det kommunale
tiltaket. I tillegg til dette kommer det kommunen ensidig kan kreve
i medhold av lov og generell forvaltningsrett.
Dersom en avtale preges av stor grad av gjensidighet i ytelsene,
og derfor ligger nærmere en rent privatrettslig avtale,
f.eks. en OPS-avtale, må kravet til nødvendighet
kunne tillegges mindre vekt. Jo større likevekt det er
mellom kommunens og utbyggerens ytelser, desto mer står
avtalen - rent avtalerettslig - på egne ben, og desto mindre
betydning vil de andre kriteriene ha i vurderingen av om vilkårene
er urimelige. Kommunene kan også bruke utbyggingsavtaler
til andre formål, f.eks. å begrense uønskede samfunnsvirkninger
av en ellers ønsket næringsetablering, gjennom
miljøkrav eller andre kompenserende tiltak som man ellers
ikke har hjemmel til i lov.
Et annet viktig prinsipp i lovforslaget er krav til forutberegnelighet,
altså at forutsetningene for avtalene skal være
klare på et tidlig tidspunkt. Forutberegnelighet fremheves
av mange utbyggere som den viktigste forutsetningen for å unngå uheldige
virkninger av avtaler. Etter departementets forslag skal rammene
for utbyggingsavtaler fremgå av særskilte kommunale
vedtak. Dette kan være handlingsprogram, planprogram, konsekvensutredninger,
boligsosiale handlingsplaner, utbyggingsprogrammer e.l., eller særskilte
vedtak som er forankret i kommunens handlings- eller økonomiplan
og/eller årsbudsjett.
Departementet tar utgangspunkt i at avtalerettens krav skal gjelde,
uansett hva avtalen går ut på. Det avtalene inneholder
av myndighetsutøvelse vil samtidig fremkomme gjennom offentlige
vedtak, slik at en unngår for stor grad av samfunnsmessig
styring gjennom avtaler. Dette medfører at den avtalerettslige
siden av avtalene ikke skal kunne påklages. Vurdering og
overprøving av utbyggingsavtalenes innhold må således
foretas av domstolene.
Departementet har ikke valgt å knytte reglene til typer
av tiltak, slik Planlovutvalget gjør. En slik avgrensning
er problematisk i seg selv, og tilslører hovedspørsmålet,
nemlig om kommunen skal kunne inngå avtaler om kostnadsfordeling
av kommunale tiltak, eller om den må begrense seg til det
den ensidig kan gi pålegg om med hjemmel i lov. Lovforslaget
er på denne måten ment å kunne gjelde
også for fremtidig utvikling mht. hva som anses som fellesanlegg
og hvordan de skal gjennomføres og bekostes.
Særskilte spørsmål oppstår
der avtalene misligholdes, eller ikke kan oppfylles av andre årsaker. Mislighold
får i utgangspunktet ingen virkning for arealplanen som
ligger til grunn for avtalen. Planen gjelder fortsatt. Dersom forutsetningen
for planen anses bortfalt, kan kommunen nedlegge midlertidig bygge-
og deleforbud og deretter utarbeide ny plan.
I tillegg foreslås regler om offentlighet gjennom kunngjøring
og medvirkning for tredjeparter. Behovet for offentlighet og mulighet
for medvirkning vil i noen tilfeller kunne være stort.
Lovforslaget er utformet som rammebestemmelser. Departementet
har ikke funnet det nødvendig å lage detaljerte
bestemmelser, men foreslår i stedet en forskriftshjemmel
som kan benyttes dersom behovet oppstår. En forskrift vil
kunne inneholde mer detaljerte krav til saksbehandling, sammenheng
med andre offentlige vedtak, typer tiltak, fordeling av kostnader,
nærmere avgrensning av avtalevilkår osv.
Komiteen viser til at Kommunal- og
regionaldepartementet fremmer forslag om å lovregulere
bruken av utbyggingsavtaler gjennom et nytt kapittel i plan- og
bygningsloven.
Komiteen har merket seg at hovedintensjonen med
lovforslaget er å stramme inn den nyere og mer kontroversielle
retningen bruken av utbyggingsavtaler har tatt vedrørende
krav om sosial infrastruktur. Lovforslaget tar sikte på å begrense
kommunens muligheter til å presse frem urimelige avtalevilkår
overfor utbygger eller grunneier. Lovforslaget har som formål å stille
strenge krav til nødvendighet av de krav kommunene kan
stille gjennom utbyggingsavtaler samt forhindre at kommunene bruker
sin myndighet på en uheldig måte overfor utbygger
eller grunneier.
Komiteen støtter departementets syn om
at utbyggingsavtaler må stå i saklig sammenheng
med utbyggingen og være nødvendig for gjennomføringen av
planvedtaket og at avtalens innhold må stå i rimelig
forhold til kommunens behov og utbyggingens art, størrelse
og omfang.
Komiteen har merket seg at departementet:
"ikke vil gripe for sterkt inn i en rettsutvikling av nye
konstruktive samarbeidsformer mellom offentlig og privat sektor.
Samtidig er det et viktig poeng å ivareta utbyggingsavtalens
funksjon som virkemiddel i kommunenes boligpolitikk."
Komiteen har merket seg at blant annet av disse
grunner foreslår ikke departementet noe lovforbud mot at
krav om sosial infrastruktur kan inngå som en del av utbyggingsavtaler.
Når det gjelder utbyggingsavtaler om teknisk infrastruktur,
vil lovforslaget etter komiteens vurdering ikke medføre
store endringer i forhold til dagens praksis.
Komiteen støtter departementets syn om
at lovregulering vedrørende utbyggingsplaner er nødvendig
og at dette tas inn som et eget kapittel i plan- og bygningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener lovforslaget ikke gir de nødvendige avklaringer og
den nødvendige forutsigbarhet i forhold til kommunens bruk
av utbyggingsavtaler. Lovforslaget er også for uklart vedrørende
hva kommunen kan kreve av utbygger eller grunneier gjennom utbyggingsavtale.
Flertallet vil derfor legge til grunn at det settes
et klart skille mellom teknisk og sosial infrastruktur, og at det
legges opp til en lovregulering som setter et tydelig forbud mot
at sosial infrastruktur kan inngå som en del av kommunenes
krav til innhold i en utbyggingsavtale.
Flertallet vil legge dette prinsipielle syn til grunn
for selve lovutformingen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
nesten samtlige høringsinstanser mente at grunnen til at
utbyggingsavtaler tas i bruk i større grad er at kommunene sliter
med dårlig økonomi. Dette flertallet deler denne
oppfatningen og viser til sine respektive partiers forslag om en
flerårig økonomisk opptrappingsplan for kommunesektoren. Dette
flertallet ser at en del kommuner får problemer
med å møte store endringer i etterspørselen
etter skoler, barnehager og annen sosial infrastruktur på grunn
av store utbyggingsprosjekter. Dette gjelder spesielt i pressområder. Dette
flertallet mener imidlertid at det ikke er en akseptabel
løsning at kostnadene må dekkes inn av boligkjøperne. Dette
flertallet viser til at Boligutvalget foreslo et nytt tilskudd
til kommunene pr. nybygd bolig. Dette flertallet viser
videre til forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet i Innst. S. nr. 229 (2003-2004) Boligmeldingen om
et tilskudd til områdeutvikling for å oppfordre
til helhetlig planlegging og kompensere for investeringskostnader.
Dette flertallet viser til at disse partier også foreslo å etablere
en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente-
og avdragsutsettelse på lån til tomtekjøp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
også til at Arbeiderpartiet foreslo en tilskuddsordning
pr. bolig til kommuner som bygger boliger utover et minstenivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til behovet for en klar innstramning i
lovgrunnlaget for bruk av utbyggingsavtaler mellom kommuner og utbyggere. Disse
medlemmer viser til at departementets forslag legger store
begrensninger på muligheten til å pålegge
utbyggingsavtaler fra kommunes side. Disse medlemmer forstår
med begrepet "nødvendig" i lovteksten at en ytelse må være
nødvendig som følge av utbyggingen, at de tjener
interessene i utbyggingsområdet og at det må stå forhold
til utbyggingens art og omfang. Videre vil disse medlemmer påpeke at
det må være balanse mellom kommunens og utbyggers
ytelse i avtalene. Det betyr etter disse medlemmers oppfatning
at utbygger må få en gjenytelse av samme verdi,
for at slike avtaler skal kunne inngås. Desto mer kommunen
vil oppnå gjennom en avtale, desto mer må de legge
inn av avtalerettslige forpliktelser, som penger, eiendom, arbeid, tilrettelegging
mv. i tillegg til selve forvaltningsvedtaket. Dermed får
utbygger og boligkjøper en gjenytelse som kan øke
verdien for utbygger og kjøper. Disse medlemmer vil
presisere at det ikke er nok for kommunen å bare fatte
reguleringsvedtak for å kreve bidrag fra utbygger gjennom
en utbyggingsavtale.
Avtaler må utover dette begrenses til forskuttering
av det kommunale vedtaket som er nødvendig for å gjennomføre
planvedtaket. Forskuttering kan etter disse medlemmers oppfatning
fremstå som en god løsning for å få til
utbygging, før gjeldende planer skulle tilsi.
Disse medlemmer vil også påpeke
at det i forslaget legges til grunn forutsigbarhet for utbygger. Dette
er etter disse medlemmers oppfatning noe av det viktigste
for å forhindre at utbygger kan bli pålagt urimelige
avtaler. Forutsigbarhet krever at det er gjort egne kommunale vedtak
som gir rammer for avtalene. Forutsetningene for avtalene skal være klarlagt
på et tidlig tidspunkt.
Disse medlemmer vil påpeke behovet av
ytterligere presiseringer av avtaleverket gjennom forskrifter og
veiledning og mener dette bør vær klart samtidig
som lovverket trer i kraft.
Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag,
med tillegg av noen ytterligere innstramninger i avtaleverket.
I § 8 foreslås det at kommunestyrets
myndighet og oppgaver etter §§ 4, 9-1,
20-5, 27-1, 27-2, 27-3, 28-2, 30, 35 nr. 2, 36, 37, 64 a,
69 nr. 4, 109 og 118 ikke kan delegeres.
Avtalene er i hovedsak knyttet til gjennomføring av
regulerings- eller bebyggelsesplan. Øverste planmyndighet
i kommunen tilligger kommunestyret. Av hensyn til grunneiere og
utbyggere, og for å få en god og forsvarlig avtaleprosess
og planbehandling, er det etter departementets mening riktig at
en forutsetning om avtale vedtas av samme organ.
Departementet foreslår ikke en tilsvarende begrensning
for delegasjon av adgangen til å inngå avtaler.
Grunnen til dette er for det første at de viktige grunnleggende
forutsetningene for avtalen - kommunens forutsetning for avtaler
etter § 64 a og planvedtak - fattes av
kommunestyret. De viktigste føringene for avtalene blir
således uansett politisk behandlet. Det vil etter departementets
mening være lite hensiktsmessig at enhver avtale uansett
omfang behandles av kommunestyret. Departementet går videre
ut fra at de aller fleste avtaler ut over rent tekniske avtaler,
som trer i stedet for pålegg etter plan- og bygningslovgivningen,
refusjon o.l., uansett vil bli behandlet av kommunestyret. Dette
er den klare hovedregelen i dag, og departementet antar at praksisen
vil videreføres. Delegasjon om inngåelse av avtale
kan skje internt i kommunen. Delegasjon må også kunne skje
til andre offentlige organer som utarbeider planer i medhold av
samordnet planmyndighet etter plan- og bygningsloven, f.eks. vegmyndighetene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Bestemmelsen definerer hvilke avtaler som er underlagt begrensningene
i kapittel XI-A.
Definisjonen gjelder avtale mellom en kommune og en grunneier
eller utbygger. "Grunneier eller utbygger" er ment å gjelde
alle som inngår utbyggingsavtale, enten grunneieren eller
utbyggeren selv, eller representanter for en av disse.
For kommunen ligger myndigheten til å inngå avtaler
til kommunestyret, men vil kunne delegeres, jf. kommentarene til § 8
ovenfor.
Definisjonen gjelder avtaler om utbygging av et område.
Det siktes med dette til at avtalen gjelder grunneierens eller utbyggerens
konkrete planer om utbygging, og avgrenses mot tilfellene der kommunen
foretar andre disposisjoner (avtaler) for oppfølging av
plan.
Reglene omfatter kun avtaler som har sitt grunnlag i kommunens
planmyndighet etter plan- og bygningsloven. Uttrykket innebærer
at avtalene skal være knyttet til gjennomføring
av arealplan (dvs. arealdel av kommuneplan, reguleringsplan eller
bebyggelsesplan), enten ved at avtalen inngås i sammenheng
med kommunens behandling av et planforslag, ofte fremmet av private
etter plan- og bygningsloven § 30, eller at avtalen
er knyttet til en byggesak.
At avtalen skal gjelde gjennomføring av kommunal arealplan,
er en presisering av at de utbyggingsavtalene som omfattes, er de
som er knyttet til utbygging etter en konkret bindende plan. Avtalen
vil for utbygger være en nærmere presisering av
hvilke krav som følger av planen. For kommunen blir avtalen
et verktøy for å oppnå planens formål.
Komiteen viser til merknader under
kapittel 5.6.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
presisere at utbyggingsavtaler er å anse som et enkeltvedtak
som kan påklages, og ønsker denne presiseringen
inntatt i lovteksten.
Disse medlemmer viser til at både Planlovutvalget
og Bygningslovutvalget har foreslått en bestemmelse om
muligheter for ny vurdering, omgjøring eller klage på en
inngått utbyggingsavtale basert på forvaltningsrettslige
regler.
Disse medlemmer støtter utvalgenes vurderinger,
men med de begrensninger som fremgår av denne lov.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 64 skal lyde:
§ 64 Definisjon. Adgangen til å inngå utbyggingsavtale
Med utbyggingsavtaler menes i denne lov en avtale mellom
kommunen og utbygger eller grunneier om utbygging av et område,
som har sitt grunnlag i kommunens myndighet som planmyndighet etter denne
lov. En utbyggingsavtale er å anse som et enkeltvedtak
etter forvaltningslovens § 2.
Kommunene kan inngå utbyggingsavtale innenfor de rammer
som gjelder for offentlig anskaffelse og med de begrensninger som
følger av reglene i dette kapitlet."
Forutsigbarhet er et nøkkelord ved inngåelse
av utbyggingsavtaler. Formålet med § 64 a
er å synliggjøre kommunens forutsetninger, og
gi grunneier/utbygger og andre mulighet for å ta
hensyn til disse på et tidlig stadium i prosjektet. For å sikre
at forutberegneligheten foreligger, vil en utbyggingsavtale ikke
kunne fremforhandles før et vedtak som forutsatt i § 64 a
foreligger. Formålet er å synliggjøre gjennom
en offentlig tilgjengelig beslutning hvilke føringer som
følger av slike vedtak, og hvordan kommunen kan tenke seg
at disse følges opp. Tilsvarende vedtak fattes allerede
av mange kommuner som benytter utbyggingsavtaler. Opplysning om
at kommunen har fattet et vedtak i tråd med § 64 a
kan gjerne gis i forbindelse med møter som innleder planarbeid eller
avtaleforhandling.
Med vedtak menes en formell beslutning av kommunestyret, jf.
kommuneloven § 30. Vedtaket vil således
kunne underlegges lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.
Formålet med å stille et slikt krav er at vedtaket
da følger faste rammer for varsling, saksbehandling, offentlighet
mv.
Kommunens vedtak skal for det første angi i hvilke tilfeller
utbyggingsavtale er en forutsetning for utbygging. Det sentrale
er at grunneier/utbygger får en klar forståelse
av at fremforhandling av en avtale med kommunen vil inngå i
prosjektet. Et slikt vedtak vil dermed kunne gjelde for flere utbygginger
og avtaler.
Kommunens vedtak må for det andre synliggjøre kommunens
forventninger til avtalen. Grunneier/utbygger og andre
skal få et inntrykk av hvilke elementer kommunen forventer
at avtalen skal inneholde. Dette kan gjelde utbyggingstakt, boligpolitiske
forhold, behov for infrastruktur mv. Vedtaket etter § 64 a
skal gi en viss forutberegnelighet på nivået som
forventes, men vil ikke være bindende føringer for
utbyggingen av et område. Slike føringer gis i plan
og planbestemmelser, blant annet gjennom rekkefølgekrav.
Formålet med bestemmelsen er videre ikke å bestemme
hva en avtale skal inneholde. Kommunen vil ikke være bundet
til å videreføre alle de forutsetninger som er
angitt i et vedtak etter § 64 a.
Komiteen mener at forutsetningen for
en utbyggingsavtale er at avtalen har sitt grunnlag i kommunale
vedtak. Dette vil etter komiteens oppfatning gi nødvendig
forutsigbarhet for utbygger/grunneier.
Komiteen mener det virker klargjørende
at forutsetningen for bruk av utbyggingsavtaler fremgår av
selve lovteksten og støtter av disse grunner Regjeringens
forslag til § 64 a.
Komiteen slutter seg i all vesentlighet til Regjeringens
forslag. Komiteen viser til at forutsigbarhet ofte
fremheves som det viktigste fra utbyggernes side. Komiteen vil
påpeke at for å sikre denne forutberegneligheten,
vil ikke en utbyggingsavtale kunne fremforhandles før et
vedtak etter § 64 a, foreligger. Komiteen vil
videre understreke at kommunen må ha fattet vedtak som
angir kommunens forutsetninger.
Videre mener komiteen at utbyggingsavtaler må være
forankret i kommuneplanen, slik at nødvendig forutsigbarhet
sikres. Komiteen er også av den oppfatning
at berørte grupper og interesser må sikres nødvendig
medvirkning.
Komiteen mener også at det er riktig å flytte kravet
til at kommunene skal tilrettelegge for medvirkning til § 64
a, som et generelt prinsipp, i stedet for at det skal være
knyttet til oppstart av avtaleforhandlingene.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
§ 64 a annet ledd
skal lyde:
Kommunen skal legge til rette for medvirkning av berørte
grupper og interesser."
Forslaget til § 64 b setter grenser
for hvilke forpliktelser avtalen kan pålegge utbygger/grunneier. Utgangspunktet
for departementets forslag er et ønske om å hindre
uheldige utslag av utbyggingsavtaler. Det siktes da særlig
til avtalevilkår som legger for stort press på økonomien
i utbyggingsprosjekter, med de følger dette kan få for
utbyggingsprosjektenes gjennomførbarhet, byggekostnader,
tomtepriser og boligpriser. Samtidig skal reglene være
fleksible, slik at kommune og grunneier/utbygger i størst
mulig grad kan komme frem til avtaler som er egnet til å få gjennomført
planen og utbyggingsprosjektet.
Departementets forslag innebærer ikke et absolutt forbud
mot vilkår som kan forplikte utbygger/grunneier
til å bidra til såkalt "sosial infrastruktur", som
skoler og barnehager. Den viktigste grunnen til dette er at det
er svært vanskelig å lage presise og anvendelige
avgrensninger.
Utgangspunktet for hva som kan avtales gis i første
ledd, som bestemmer at avtalene kan gjelde forhold som kommunen
har gitt bestemmelser om i arealdelen til kommuneplan, reguleringsplan
eller bebyggelsesplan. Både Bygningslovutvalget og Planlovutvalget
foreslår en slik regel. Bestemmelsen innebærer
at avtalen ikke kan utvide kommunens planmyndighet eller legge strengere
føringer for det enkelte prosjekt enn det som ligger i
planen. Avtalen kan imidlertid presisere innholdet i planbestemmelser.
Oppfyllelsen av forutsetninger, f.eks. i rekkefølgekrav,
omfattes ikke av første ledd. Eventuelle vilkår
i avtale ut over planens bestemmelser kan bare skje etter særskilt
angitte hjemler, jf. andre, tredje og fjerde ledd.
Formuleringen "har gitt" forutsetter at planen er vedtatt før
avtalen blir rettslig bindende. Avtalen kan altså ikke
foregripe planvedtak.
Andre ledd gir kommunen adgang til å regulere boligpolitiske
forhold og bygningers utforming i utbyggingsavtale, f.eks. krav
til universell utforming.
Første punktum åpner for at avtalen kan fastsette fordeling
av boligtyper og leilighetsstørrelser og sikring av minstestørrelse.
Det kan videre stilles nærmere krav til bygningers utforming
der det er hensiktsmessig.
Etter andre punktum kan avtalen gi kommunen eller andre rett
til å kjøpe en andel av boligene. Det forutsettes
at ervervet skjer til markedspris, altså samme pris som
utbygger ville fått ved ordinært salg under de
samme forutsetningene.
Tredje ledd åpner for at det kan avtales at grunneier/utbygger
skal besørge eller helt eller delvis bekoste tiltak som
skal avhjelpe offentlige behov som skapes av utbyggingen.
Departementet har ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå en
regel med en positiv opplisting av tillatte tiltak slik Planlovutvalget
gjør i sitt lovforslag. En slik regel ville etter departementets
mening være for lite fleksibel, og kunne ødelegge
for mulighetene for gjennomføring av utbygging i mange
situasjoner.
Med formuleringen "besørge eller helt eller delvis bekoste"
gis partene anledning til å velge om utbygger skal sørge
for den fysiske gjennomføringen av det avtalte tiltaket,
eller bidra økonomisk til kommunens gjennomføring
av tiltaket.
Tredje ledd stiller opp kriterier for hvilke tiltak utbygger
skal kunne påta seg gjennom avtale.
Hovedkriteriet er at tiltaket er nødvendig for gjennomføringen
av planvedtak, jf. tredje ledd første punktum. For å være
nødvendig må tiltaket ha saklig sammenheng med
gjennomføringen av planen. Utbyggingen må være
den direkte foranledningen til behovet for ytelsen, slik at det
er en relevant og nær sammenheng mellom ytelsen og planens
innhold. Ytelsen må tjene interessene i utbyggingsområdet (veg,
barnehage, parkområde) eller avhjelpe skadevirkninger eller
ulemper av den konkrete utbyggingen.
Av annet punktum følger at det i tillegg til et nødvendighetskrav
også foreligger et krav om forholdsmessighet. Kostnaden
eller omfanget av de tiltak som grunneier/utbygger lovlig
kan besørge skal for det første vurderes opp mot
selve utbyggingens art og omfang.
Lovforslaget innebærer ikke et absolutt forbud mot såkalt
"sosial infrastruktur", men slike vilkår kan etter departementets
mening kun tenkes i spesielle tilfeller. Dette følger blant
annet av at tiltaket må være nødvendig
for gjennomføring av planvedtak. Selv om nye boliger, og
dermed nye innbyggere, kan sies å medføre behov
for flere skoleplasser, er dette alene ikke tilstrekkelig til å si
at bidrag til skole er nødvendig for gjennomføring
av planvedtak. Tilførsel av skoleplasser vil uansett ikke
være "nødvendig" før den eksisterende
og planlagte kapasiteten på stedet er sprengt eller vil
bli det som følge av utbyggingen.
Departementets forslag til andre punktum krever videre at utbyggers
ytelse må stå i rimelig forhold til de bidrag
eller byrder avtalene medfører for kommunen. Det skilles
mellom kommunens bidrag til gjennomføringen av planen og
forpliktelser etter avtalen. Regelens formål er å sørge
for balanserte avtaler.
Et reguleringsvedtak kan etter forholdene innebære en
stor belastning for kommunen som sådan, eller for deler
av kommunens innbyggere, også i tilfeller der kommunen
ikke tar aktivt økonomisk del i selve utbyggingen. Også når
det forholder seg slik, vil det kunne være grunnlag for å utvide
rammene for en utbyggingsavtale.
Med betegnelsen "kommunens forpliktelser etter avtalen" siktes
det til ytelser fra kommunen av rendyrket privatrettslig karakter.
Avtalen kan f.eks. også gjelde overdragelse av fast eiendom
fra kommunen til grunneier/utbygger eller samarbeid om
opparbeiding av infrastruktur. Rene avtaler om overdragelse av fast
eiendom reguleres ikke av reglene i forslaget til kapittel XI-A.
Det samme vil gjelde andre avtaler om salg eller tjenester.
I fjerde ledd foreslås en regel om forskuttering. Utbygger
kan etter forslaget uansett påta seg å forskuttere
kommunens utgifter for et aktuelt tiltak. Kommunen skal da etter
en nærmere avtalt plan betale tilbake utgiftene. Der utbygger
besørger oppføringen er det en forutsetning at
tiltaket som forskutteres skal overtas av kommunen. Tidspunktet
må avtales, men bør i utgangspunktet fremgå av
kommunalt utbyggingsprogram e.l., jf. § 64 a.
Forskuttering kan i utgangspunktet skje for alle kommunale tiltak
som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak. Tiltaket
skal være en følge av utbyggingsprosjektet. Vilkår
om forskuttering i en utbyggingsavtale kan altså bare gjelde
tiltak som f.eks. ut fra rekkefølgekrav anses nødvendige
for gjennomføringen av det aktuelle planvedtaket. Der tiltaket
ikke har slik sammenheng med gjennomføring av plan, er
det etter departementets mening mer hensiktsmessig at avtalen inngås
separat, f.eks. som en OPS-avtale.
En avtale om forskuttering innebærer at kommunen skal
refundere utbyggers utgifter. I avtalen kan kommunen kompenseres
for utgifter eller ulemper som følger av utbyggingen, som
rentekostnader, men ikke ordinære utgifter til drift og
vedlikehold. Utbyggers ekstra belastning ved forskutteringen må vurderes
i forhold til tredje ledd.
Komiteen vil beholde § 64
b første ledd uendret, men vil endre andre ledd
slik at det presiseres at der en utbyggingsavtale gir kommunen forkjøpsrett til
et visst antall boliger, så skal det skje til gjeldende markedspris.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"§ 64 b annet ledd
skal lyde:
Avtalen kan også regulere antall boliger i ett
område, største og minste boligstørrelse,
og nærmere krav til bygningenes utforming der det er hensiktsmessig.
Avtalen kan også regulere at kommunene eller andre skal
gis fortrinnsrett til å kjøpe en andel av boligene
til markedspris."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ser det ikke som hensiktsmessig
at anlegg for energiforsyning skal kunne være en del av en
utbyggingsavtale.
Flertallet ser det også som lite ønskelig
at utbyggingsavtale skal kunne omfatte forskuttering og går
imot Regjeringens forslag vedrørende dette punkt.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 64 b tredje til
femte ledd skal lyde:
Avtale kan også gå ut på at
utbygger eller grunneier skal besørge eller helt eller
delvis finansiere veg, annet anlegg for offentlig kommunikasjon,
vanntilførsel og avløp og fellesarealer, som kommunen
påviser er nødvendig for å gjennomføre
utbyggingen. Slike tiltak skal tjene interessene i utbyggingsområdet
og stå i rimelig forhold til utbyggingens art og omfang.
Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser,
gangveg, sykkelsti, turveg og offentlig plass, hvor private avkjørsler
er tillatt. Avtalen kan også gjelde avbøtende
tiltak, jf. § 33-2.
Kommunen kan ikke sette betingelser om andre ytelser, eller
motta gaver som har sammenheng med planvedtaket eller tillatelsen.
Avtalen kan ikke gjelde forskuttering av kommunale tiltak
som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil ikke innføre et absolutt lovforbud
mot bruk av sosial infrastruktur i tråd med sine begrunnelser
under kapittel 1.2. Disse medlemmer vil presisere
at vilkår for bruk av utbyggingsavtaler kun skal skje i
spesielle tilfeller. Tiltaket må være nødvendig
for å gjennomføre planvedtak. Etter disse
medlemmers oppfatning er det for eksempel ikke nok å si
at nye boliger medfører behov for nye skoleplasser før
eksisterende kapasitet er sprengt eller vil bli det som følge
av utbyggingen. Utbygger kan heller ikke gjennom utbyggingsavtaler pålegges å finansiere
mer enn det behovet som utbyggingen konkret medfører.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser også til
sine respektive merknader under kapittel 4.2 for sin forståelse
av innholdet i utbyggingsavtaler. Videre vil disse medlemmer også i
lovteksten ytterligere presisere at kostnader som belastes utbygger
eller grunneier må stå i forhold til den belastning
den aktuelle utbygging påfører kommunen.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 64 b tredje og
fjerde ledd skal lyde:
Avtalen kan også gå ut på at
grunneier eller utbygger skal besørge eller helt eller
delvis bekoste tiltak som er nødvendige for gjennomføringen
av planvedtak. Slike tiltak må stå i rimelig forhold
til utbyggingens art og omfang og kommunens bidrag til gjennomføringen
av planen og forpliktelser etter avtalen. Kostnadene som belastes
utbygger eller grunneier til tiltaket må stå i
forhold til den belastning den aktuelle utbygging påfører
kommunen.
Avtalen kan uansett gjelde forskuttering av kommunale tiltak
som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener grunneier/utbygger ikke skal kunne pålegges å finansiere
offentlig eid eller drevet sosial infrastruktur, så som
skoler, barnehager og sykehjem m.m. Flertallet mener
at Regjeringens forslag åpner for dette og at det derfor
også gjennom forskrifter må fremgå at
det ikke kan inngås avtale om bidrag eller forskuttering
av denne type infrastruktur. Forskriftene som fastslår
dette skal være på plass når loven trer
i kraft, og flertallet ber Regjeringen informere
Stortinget på egnet måte om dette før
lov og forskrift trer i kraft.
Flertallet fremmer forslag om dette
under kap. 5.7.2.
Forslag til § 64 c inneholder regler
som skal sørge for gjennomsiktighet og en god prosess.
Forslaget følger i hovedsak § x-4, men
inneholder også en rekke elementer fra Planlovutvalgets
forslag til § 18-4. En viktig side av utbyggingsavtaler
er at kommunens rolle som forhandlingspart er knyttet til rollen
som plan- og bygningsmyndighet. Tilbud om ytelser fra utbygger kan
tenkes å påvirke kommunen til å fatte vedtak
i tråd med grunneiers/utbyggers ønsker,
og føre til at andre hensyn som skal ivaretas i en forsvarlig
planprosess kommer under press. Det kan oppstå mistanke
om at andre hensyn ikke tillegges tilstrekkelig vekt.
Etter første ledd første punktum skal oppstart
av forhandlinger om utbyggingsavtale kunngjøres. Dette
vil bidra til at tredjeparter blir oppmerksomme på forhandlingene.
De kan således følge med på planleggingsprosessen
og avtaleprosessen, og reagere der de mener deres interesser påvirkes.
Andre punktum trekker opp generelle føringer for kommunens
forhandlinger, ved å presisere kommunens plikt til å innhente
synspunkter fra berørte og legge til rette for deltagelse.
Andre ledd regulerer tilfellene der avtaler går ut over
det kommunen ensidig kan pålegge gjennom plan. I slike
tilfeller skal avtalen legges ut til eget ettersyn, slik at berørte
tredjeparter gjøres kjent med avtalen.
Når utbyggingsavtalen er inngått, skal den
kunngjøres etter bestemmelsen i tredje ledd. Lovens regler om
offentlighet er utformet slik at dersom en utbyggingsavtale fremforhandles
parallelt med utarbeidelse av ny arealplan, kan kunngjøringen
tidligst skje samtidig med kunngjøring av den nye arealplanen. Kunngjøringen
vil være viktig for å synliggjøre hvordan
planen gjennomføres, og hvilke hensyn som har blitt vektlagt
i prosessen.
Fjerde ledd fanger opp tilfeller der partene i ettertid blir
enige om at det er ønskelig med endringer i allerede inngått
utbyggingsavtale.
Femte ledd bestemmer at kommunen ikke kan inngå bindende
utbyggingsavtale før arealplan er vedtatt. Forhandlinger
kan skje parallelt med behandlingen av plan, før plan er
vedtatt, mens endelig avtale må avvente planvedtaket. Formålet
er å unngå en forhåndsbinding av kommunens
planmyndighet, herunder å sikre at planprosessen etter
loven er fullført før avtalen formaliseres.
Regelen om kunngjøring innebærer at alle utbyggingsavtaler
skal kunngjøres, selv om hoveddelen av avtalen er av utelukkende
privatrettslig karakter, og at innslaget av myndighetsutøvelse
er lite.
Komiteen viser til forslag under kap.
5.3.2. Komiteen fremmer følgende forslag:
"§ 64 c første ledd skal lyde:
Kommunen skal kunngjøre oppstart av forhandlinger om
utbyggingsavtale."
Komiteen mener det er viktig at lovverket sikrer
gjennomsiktighet og en god prosess og at oppstart av forhandlinger
om utbyggingsavtaler kunngjøres. Dette vil sikre at berørte
tredjepart gjøres oppmerksom på at slike forhandlinger
vil finne sted. Det er også etter komiteens oppfatning
viktig at tredjepart sikres rett til innsyn i avtaler der avtaler
går utover det kommunen ensidig kan pålegge gjennom plan.
Kommunene kan heller ikke inngå bindende utbyggingsavtale
før arealplan er vedtatt. Komiteen mener
at alle avtaler skal kunngjøres.
Departementet har vurdert spørsmålet om klagerett
prinsipielt og praktisk, og foreslår en lovbestemmelse
som slår fast at avtalene ikke kan påklages. Resultatet
blir at eventuelle uoverensstemmelser avgjøres av domstolene.
Departementets forslag avviker således fra både
Planlovutvalgets og Bygningslovutvalgets forslag. Hvorvidt utbyggingsavtaler
bør kunne påklages er et komplisert og prinsipielt
viktig spørsmål. Avtalene ligger i grenseland
mellom privat rett der partene innenfor vide rammer kan binde seg gjennom
eget samtykke, og offentlig rett der det gjelder til dels stramme
rammer for beslutningenes tilblivelse og innhold.
Når det gjelder tredjepartsinteresser som berøres av
utbyggingen, har departementet funnet større grunn til å vurdere
klagerett. Disse partene er som oftest ikke direkte representert
ved forhandlingene om utbyggingsavtale, og interessene kan være
i strid med de interessene som ligger til grunn for avtalen. Når departementet
ikke foreslår klagerett for disse partene, har dette sammenheng
med at det ikke er avtalen, men de offentlige vedtak avtalen knytter
til, som er avgjørende for tredjepartsinteressene. Der
avtalen er direkte knyttet til gjennomføring av plan, kan
avtalen ikke gå lenger enn det som er lovlig vedtatt, jf. § 64 b første
ledd. Også der det hevdes at de "fordeler" kommunen oppnår
gjennom avtalen har ført til at andre hensyn har blitt
skadelidende, er det ikke avtalen selv som legger direkte føringer
for tredjemannsinteressene, men plan eller eventuelt byggetillatelse.
Disse offentlige beslutningene kan påvirkes eller eventuelt påklages
etter reglene som gjelder for dem. Departementet anser for øvrig
at hensynet til tredjemannsinteressene styrkes betydelig gjennom
forslaget til saksbehandlingsregler i § 64 c,
ved at kunnskap om avtalene vil gjøre muligheten for reell
deltagelse i debatten mulig.
Etter andre ledd har utbygger/grunneier frist for å gå til
søksmål om gyldigheten av hele eller deler av avtalen.
Fristen er satt til det tidspunkt det gis rammetillatelse for det
byggeprosjektet avtalen gjelder. Grunnen til at grensen settes her
er at departementet ellers ser en fare for at en kommune i god tro
baserer planvedtak og eventuelle forpliktelser på forventede ytelser
etter avtalen. Hvis disse ytelsene faller bort etter at rammetillatelse
er gitt, vil kommunen ikke kunne endre planen, noe som kan gi uheldige
konsekvenser for kommunen.
Departementet kan ikke se at en utbyggingsavtale lovlig kan innebære
at kommunen har fraskrevet seg sin myndighet etter reglene i plan-
og bygningsloven. Om en endring av planvedtak (som ligger til grunn
for avtalen) kan få konsekvenser for kommunen må vurderes
ut fra avtalen, med de begrensninger som følger av den
ulovfestede læren om forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag
om at avtaler ikke skal kunne påklages, og at eventuelle uoverensstemmelser
skal avgjøres av domstolene. Dette vil etter flertallets oppfatning
sikre den beste behandlingen av eventuelt uoverensstemmelser mellom
kommune og utbygger/grunneier. Flertallet mener
at utbyggers rett til å reise søksmål
om gyldigheten av en avtale ikke må begrenses til å måtte
skje før kommunen har gitt rammetillatelse for det tiltaket
som avtalen gjelder.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 64 d skal lyde:
§ 64 d Klage
Utbyggingsavtaler kan ikke påklages.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at utbyggingsavtaler bør kunne påklages
av utbygger eller grunneier eller tredjepart som er part i avtalen.
Disse medlemmer legger til grunn at en utbyggingsavtale
er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2.
Disse medlemmer viser til at både Planlovutvalget
og Bygningslovutvalget har foreslått en bestemmelse om
ny vurdering, omgjøring eller rett til å klage
på en inngått utbyggingsavtale. Planlovutvalgets
forslag er ikke bygget på spesifikke regler for klage,
men utvalgets forslag bygger på at en utbyggingsavtale
er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2,
og at den alminnelige klageadgangen etter forvaltningsloven følgelig
ligger til grunn for utbyggingsavtaler.
Disse medlemmer har merket seg at Bygningslovutvalget
foreslår mer spesifikke lovregler for klage over utbyggingsavtaler,
jf. utkastet til § x-5 første ledd der
det heter at grunneier eller utbygger som er part i avtalen og andre
med rettslige klageinteresser kan påklage avgjørelsen
om utbyggingsavtalen etter reglene i plan- og bygningsloven § 15.
Utvalget foreslår at det ikke er klageadgang på forhold som
det er adgang til å klage over i planvedtaket.
Disse medlemmer mener det er mest hensiktsmessig
at det finnes en forvaltningsrettslig klageadgang slik utvalgene
foreslår.
Disse medlemmer mener man ikke kan utelukke at
den private part i noen tilfeller under forhandlingene kan føle
et sterkt press for å påta seg betydelige infrastrukturforpliktelser
som det kan vise seg blir svært vanskelige eller umulige å gjennomføre
av ulike grunner. I slike tilfeller synes det ikke tilfredsstillende
bare å kunne henvise den private part til domstolene for å få hjelp
til å få kjent avtalen ugyldig i ettertid.
Disse medlemmer mener det kan være uheldig
fullt ut å avskjære den klageretten som private
i alminnelighet har i de tilfeller hvor det offentlige gjennom sin
myndighetsutøvelse pålegger private forpliktelser
og oppgaver. Dersom eneste klagemulighet på utbyggingsavtale
skal begrenses til henvisning til domstolene kan det i noen tilfeller
være både tyngende og bli svært kostbar
for den enkelte grunneier og utbygger.
Disse medlemmer mener klagemuligheter kan være
viktig i de tilfeller der det oppstår tvil om kommunen
i sin endelige avgjørelse, vedtakelsen av utbyggingsplanen,
har holdt seg innenfor de begrensninger for hva som kan inngås
avtale om og som kan påklages. I de tilfeller der det kan
reises tvil om de foreskrevne saksbehandlingsregler og prinsipper
og gjeldende lovbestemmelser om utbyggingsavtaler er blitt fulgt
i forbindelse med kommunens vedtak bør det være
klagegrunn. I slike tilfeller vil en forvaltningsrettslig klagerett
ofte kunne være en bedre løsning enn å måtte
henvises til det ordinære rettsapparatet. Hvorvidt noen
av partene ikke ønsker å inngå utbyggingsavtale
skal imidlertid ikke være grunnlag for klage.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 64 d skal lyde:
§ 64 d. Klage og omgjøring
Grunneier eller utbygger som er part i avtalen og andre
med klageinteresser kan påklage avgjørelse om utbyggingsavtaler
etter reglene i plan- og bygningsloven § 15. Det
kan allikevel ikke klages på forhold som det er adgang
til å klage over i planvedtak. Klageinstansen kan stadfeste
eller oppheve avgjørelse om utbyggingsavtale.
For omgjøring av avgjørelse om utbyggingsavtale
gjelder reglene i §§ 20-5 siste ledd
og 28-1 så langt omgjøringsspørsmålet
gjelder forhold som kommunene har gitt bestemmelser om i arealdelen
til kommuneplanen, områdeplan eller detaljplan. Andre endringer
i utbyggingsavtaler følger reglene om statlig organs omgjøring
av kommunale enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 35
andre til femte ledd."
Forslaget til lovregulering av utbyggingsavtaler gjelder et komplisert
samfunnsområde, og det inngås mange forskjellige
typer avtaler. Det er videre usikkert hvordan praksis vil utvikle
seg. Lovforslaget åpner videre for mange forskjellige løsninger,
og kan innebære flere uavklarte spørsmål.
Det vil etter departementets mening være hensiktsmessig
med en mulighet for å trekke grenser og foreta presiseringer innefor
de rammene lovforslaget trekker opp, uten å gå veien
om lovendring. Det bør også være mulig å foreta
justeringer i forhold til hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsene,
f.eks. ved at bestemte typer ikke omfattes. Det kan eventuelt utarbeides
nærmere regler for saksbehandling. Det kan også bli
hensiktsmessig å regulere nærmere i hvilke tilfeller
unntaksregelen i § 64 f annet ledd kan
benyttes. Departementet foreslår derfor en særskilt
forkriftshjemmel for lovens kapittel XI-A Utbyggingsavtaler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til merknader foran under kap. 5.4.2 og fremmer følgende
forslag:
"§ 64 e skal lyde:
§ 64 e. Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelsen,
typer av tiltak som kan omfattes, herunder at nærmere angitte
tiltak ikke kan inngå i avtale, og hvordan avtalevilkårene
skal gjennomføres."
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte informere
Stortinget om utformingen av forskrift om utbyggingsavtaler før
lov og forskrift trer i kraft."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det behov for ytterligere presiseringer
av innhold og bruk av utbyggingsavtaler gjennom forskrifter og veiledning.
Etter disse medlemmers oppfatning er det viktig at forskrifter
og veiledning er på plass ved ikrafttreden av lovverket
for utbyggingsavtaler. Disse medlemmer mener det
også er viktig å foreta en gjennomgang av lovverk,
forskrifter og veiledning etter en tid, for å sikre at
disse er i henhold til intensjonene i lovforslaget.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag til forskriftshjemmel. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"§ 64 e skal lyde:
§ 64 e. Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelsen,
typer av tiltak som kan omfattes og hvordan avtalevilkårene
skal gjennomføres."
I og med at reglene om utbyggingsavtaler setter rammer for kommunens
avtaler i plan- og byggesaker, er det etter departementets mening
klart at kommunene ikke bør kunne dispensere fra reglene
i medhold av § 7. Departementet antar at dispensasjon
uansett ikke vil være mulig, men foreslår i første
ledd allikevel en regel for å presisere dette.
I andre ledd åpnes det for at departementet under visse
omstendigheter kan samtykke til at reglene i plan- og bygningslovens
nye kapittel XI-A fravikes for konkrete utbyggingsprosjekter.
Regelen åpner ikke for at departementet unntar geografiske
(hele eller deler av kommuner) eller tematiske (avtaletyper) områder
fra reglene. Slike generelle unntak bør eventuelt følge
av forskrift.
Departementet vil vurdere om myndigheten etter § 64 f
bør delegeres til fylkesmennene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det er grunn til å anta at både kommuner og
utbyggere avventer en lovregulering, og vil innrette seg etter reglene
også før de trer i kraft. Det antas dermed at
det ikke er nødvendig med overgangsregler.
For å sikre at overgangen til lovregulering ikke gir
uheldige utslag for pågående forhandlinger, der partene
allerede har kommet langt i forhandlinger med utgangspunkt i gjeldende
rett, bør det være en viss periode fra endringslovens
vedtagelse til den trer i kraft. Departementet anslår at
et halvt år etter vedtagelse burde være tilstrekkelig,
og anser det som hensiktsmessig at Regjeringen vedtar ikrafttreden
en passende periode etter vedtagelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det er viktig å sikre en rask
ikrafttreden av lovverket, for å forhindre at kommuner
spekulerer i å fremtvinge utbyggingsavtaler som er i strid
med intensjonene i lovforslaget, før den tid.
Det er et viktig prinsipp for departementet at boligkjøpere
ikke blir sittende med regningen for tiltak som i prinsippet skal
betales med kommunens skatteinntekter. Boligprisen i det enkelte
prosjektet vil på kort sikt i hovedsak være bestemt
av markedsprisen. Utbyggere kan mao. ikke sette boligprisen nevneverdig
høyere enn prisen for andre boliger av tilsvarende kvalitet
i samme område. Unntaket er hvis utbyggingsavtaler fører
til kvalitetsøkning på boliger og boområder.
Dette vil kunne føre til prisøkning, men det bør
da være sammenheng mellom merkostnader og økt
kvalitet.
På lengre sikt vil imidlertid markedsprisen påvirkes
både av byggekostnadene og av nivået på boligbyggingen.
Utbyggingsavtaler er mest aktuelt i pressområder med høye
bolig- og tomtepriser. I slike områder kan det være ønskelig å stimulere
til større utbygging enn det kommunale planer tilsier,
selv om dette innebærer behov for kostnadsfordeling. For å balansere
de ulike effektene har departementet lagt opp til en lovregulering
med moderat bruk av utbyggingsavtaler. Hensikten er at det dermed
kan tilrettelegges for boligbygging samtidig som kostnadene ikke
presses for mye.
For byggebransjen er det av særlig betydning at det
skapes større forutsigbarhet ved at kommunene klargjør
sine krav til utbyggere tidlig i prosessen. Det er også viktig
for utbygger/grunneier at det settes begrensninger for
kommunenes krav. Utbyggerne får dermed bedre oversikt over
prosjektøkonomien og kan investere i de mest lønnsomme
prosjektene. For kommunene vil forslaget skape fleksibilitet til å møte ulike
situasjoner, som sterk befolkningsvekst eller utbyggingsprosjekter
utenom det vanlige.
Komiteen mener det er viktig å skape
forutsigbarhet og klare rammer for hva kommunene kan kreve overfor
utbygger eller grunneier gjennom utbyggingsavtale.
Komiteen mener det er viktig å forhindre
at urimelige utbyggingsavtaler skal kunne bidra til at det skapes
høyere boligpriser enn nødvendig. Klargjørende
lovmessige rammer som regulerer bruken av utbyggingsavtaler vil
derfor på sikt være til fordel både for
boligkjøper, utbygger og kommunen. Dette fordi alle parter
vil få økt forutsigbarhet i både økonomisk,
politisk- og juridisk sammenheng.
Komiteen mener at denne målsetting best
oppnås ved at det legges opp til en lovregulering som klarere
enn Regjeringens forslag avgrenser hva partene kan forvente seg
i de tilfeller utbyggingsavtale kommer til anvendelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader og forslag, og mener
dette vil sikre at boligkjøper ikke ilegges urimelige ekstrakostnader. Disse medlemmer mener
at et totalforbud mot utbyggingsavtaler for sosial infrastruktur,
vil ha den negative konsekvens at boligbygging, særlig
i pressområder, kan bli utsatt på ubestemt tid
eller i verste fall ikke finne sted i det hele tatt. Det vil ramme
boligbyggingen. Disse medlemmer vil påpeke
at det også vil bidra til å presse boligprisene
oppover, til ugunst for boligkjøper. Etter disse
medlemmers oppfatning vil et vedtak i tråd med disse medlemmers forslag
best ivareta både kommuners, utbyggeres og boligkjøperes
interesser både på kort og lengre sikt.
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
§ 64 b tredje og fjerde ledd skal lyde:
Avtalen kan også gå ut på at grunneier eller utbygger skal besørge eller helt eller delvis bekoste tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak. Slike tiltak må stå i rimelig forhold til utbyggingens art og omfang og kommunens bidrag til gjennomføringen av planen og forpliktelser etter avtalen. Kostnadene som belastes utbygger eller grunneier til tiltaket må stå i forhold til den belastning den aktuelle utbygging påfører kommunen.
Avtalen kan uansett gjelde forskuttering av kommunale tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 2
§ 64 e skal lyde:
§ 64 e. Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelsen, typer av tiltak som kan omfattes og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
§ 64 skal lyde:
§ 64 Definisjon. Adgangen til å inngå utbyggingsavtale
Med utbyggingsavtaler menes i denne lov en avtale mellom kommunen og utbygger eller grunneier om utbygging av et område, som har sitt grunnlag i kommunens myndighet som planmyndighet etter denne lov. En utbyggingsavtale er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningslovens § 2.
Kommunene kan inngå utbyggingsavtale innenfor de rammer som gjelder for offentlig anskaffelse og med de begrensninger som følger av reglene i dette kapitlet.
Forslag 4
§ 64 d skal lyde:
§ 64 d. Klage og omgjøring
Grunneier eller utbygger som er part i avtalen og andre med klageinteresser kan påklage avgjørelse om utbyggingsavtaler etter reglene i plan- og bygningsloven § 15. Det kan allikevel ikke klages på forhold som det er adgang til å klage over i planvedtak. Klageinstansen kan stadfeste eller oppheve avgjørelse om utbyggingsavtale.
For omgjøring av avgjørelse om utbyggingsavtale gjelder reglene i §§ 20-5 siste ledd og 28-1 så langt omgjøringsspørsmålet gjelder forhold som kommunene har gitt bestemmelser om i arealdelen til kommuneplanen, områdeplan eller detaljplan. Andre endringer i utbyggingsavtaler følger reglene om statlig organs omgjøring av kommunale enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 35 andre til femte ledd.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i plan- og bygningsloven (utbyggingsavtaler)
I
I plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77 gjøres følgende endringer:
§ 8 skal lyde:§ 8. Delegasjon av kommunestyrets myndighet
Kommunestyrets myndighet og oppgaver etter §§ 4, 9-1, 20-5, 27-1, 27-2, 27-3, 28-2, 30, 35 nr. 2, 36, 37, 64 a, 69 nr. 4, 109 og 118 kan ikke delegeres.
Nytt kapittel XI-A skal lyde:
Kap. XI-A Utbyggingsavtaler
§ 64. Definisjon
Med utbyggingsavtale menes en avtale mellom kommunen og grunneier eller utbygger om utbygging av et område, som har sitt grunnlag i kommunens planmyndighet etter denne lov, og som gjelder gjennomføring av kommunal arealplan.
§ 64 a. Forutsetninger for bruk av utbyggingsavtaler
Utbyggingsavtaler må ha grunnlag i kommunale vedtak som angir i hvilke tilfeller utbyggingsavtale er en forutsetning for utbygging, og som synliggjør kommunens forventninger til avtalen.
Kommunen skal legge til rette for medvirkning av berørte grupper og interesser.
§ 64 b. Avtalens innhold
En utbyggingsavtale kan gjelde forhold som kommunen har gitt bestemmelser om i arealdelen til kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan.
Avtalen kan også regulere antallet boliger i et område, største og minste boligstørrelse, og nærmere krav til bygningers utforming der det er hensiktsmessig. Avtalen kan også regulere at kommunen eller andre skal ha fortrinnsrett til å kjøpe en andel av boligene til markedspris.
Avtalen kan også gå ut på at utbygger eller grunneier skal besørge eller helt eller delvis finansiere veg, annet anlegg for offentlig kommunikasjon, vanntilførsel og avløp og fellesarealer, som kommunen påviser er nødvendig for å gjennomføre utbyggingen. Slike tiltak skal tjene interessene i utbyggingsområdet og stå i rimelig forhold til utbyggingens art og omfang. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti, turveg og offentlig plass, hvor private avkjørsler er tillatt. Avtalen kan også gjelde avbøtende tiltak, jf. § 33-2.
Kommunen kan ikke sette betingelser om andre ytelser, eller motta gaver som har sammenheng med planvedtaket eller tilatelsen.
Avtalen kan ikke gjelde forskuttering av kommunale tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planvedtak.
§ 64 c. Saksbehandling og offentlighet
Kommunen skal kunngjøre oppstart av forhandlinger om utbyggingsavtale.
Dersom fremforhandlet forslag til utbyggingsavtale bygger på kompetansen i § 64 b annet eller tredje ledd, skal forslaget legges ut til offentlig ettersyn med 30 dagers frist for merknader.
Når utbyggingsavtale er inngått, skal denne kunngjøres.
Reglene i første til tredje ledd gjelder tilsvarende ved eventuelle endringer i utbyggingsavtalen.
Kommunen kan ikke inngå bindende utbyggingsavtale om et område før arealplanen for området er vedtatt.
§ 64 d. Klage
Utbyggingsavtaler kan ikke påklages.
§ 64 e. Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler om krav til avtaleinngåelsen, typer av tiltak som kan omfattes, herunder at nærmere angitte tiltak kan inngå i avtale og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.
§ 64 f. Dispensasjon. Samtykke til å fravike reglene
Det kan ikke gis dispensasjon i medhold av § 7 fra bestemmelsene i dette kapitlet.
Departementet kan etter søknad gi samtykke til å fravike reglene i kapittel XI-A der samfunnsmessige interesser tilsier det.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Lovens bestemmelser kommer ikke til anvendelse på avtaler som er inngått før lovens ikrafttredelse.
B.
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte informere Stortinget om utformingen av forskrift om utbyggingsavtaler før lov og forskrift trer i kraft.
Jeg viser til brev fra Stortingets Kommunalkomité datert
2. mars 2005. Komitéen ber departementet om å utarbeide
et alternativt lovforslag som tar hensyn til:
Det sondres mellom sosial og teknisk infrastruktur i lovreguleringen
av utbyggingsavtaler, slik at utbyggingsavtaler kun kan omfatte
tiltak som kan defineres som teknisk infrastruktur, jf. Planlovutvalgets forslag § 18-1.
Med hensyn til utbyggingsavtalens innhold legges Planlovutvalgets
utkast til grunn, jf. § 18-2.
Det gis adgang til å påklage avgjørelse
om utbyggingsavtale, jf. Bygningslovutvalgets forslag § x-5.
Innledningsvis bemerkes at et slikt lovforslag har et helt annet
utgangspunkt enn departementets forslag i Ot.prp. 22 (2004-2005),
i forhold til bl.a. oppbygning, intensjoner og lovteknisk metode.
Det innebærer at både motiver og konsekvensvurderinger i
proposisjonen får liten overføringsverdi til det
nye lovforslaget. Det påpekes at lovforslaget nedenfor
er utarbeidet innenfor en knapp tidsramme, og derfor ikke konsekvensvurdert.
Videre er heller ikke Planlovutvalgets forslag konsekvensutredet
ut over merknadene i Ot.prp. 22 (2004-2005), jf. særlig
kapittel 4.2.5.
Departementet forstår henvendelsen slik at komitéen ønsker
at det utarbeides et fullstendig regelsett basert på forutsetningene
som er listet opp ovenfor. I dette nye forslaget foreslår
departementet at proposisjonens struktur mht. plassering i plan-
og bygningsloven mv. beholdes. Det er for øvrig gjort enkelte endringer
i forhold til Ot.prp. 22 som følge av komiteens forslag,
ut over de endringer som er etterspurt av komitéen. Departementet
foreslår at kravet om et forutgående kommunalt
vedtak i § 64a tas ut. Grunnen er at rammene i
forslaget til § 64a er så snevre at det
forutgående vedtak vil ha svært liten funksjon. Ulempene
ved å kreve et slikt vedtak, særlig det at slike
vedtak kan virke kompliserende og tidkrevende i saksbehandlingen,
får da overvekt.
Nytt Kapittel XI-A
§ 64 Definisjon. Adgangen
til å inngå utbyggingsavtale
Med utbyggingsavtale menes i denne lov en
avtale mellom kommunen og en tiltakshaver om utbygging av et område,
som har sitt grunnlag i kommunens myndighet som planmyndighet etter
denne lov. En utbyggingsavtale er å anse som et enkeltvedtak
etter forvaltningsloven § 2.
Kommunen kan inngå utbyggingsavtale
innenfor de rammer som gjelder for offentlige anskaffelser og med
de begrensninger som følger av reglene i dette kapitlet.
Forslaget tilsvarer Planlovutvalgets forslag til § 18-2.
Første ledd annet punktum medfører at alle forvaltningslovens
regler om saksbehandling, klage og omgjøring mv. gjelder
for avtalene, med unntak av de særlige reglene om klage
komitéen ønsker, jf. nedenfor under § 64c.
§ 64a Utbyggingsavtalens
innhold
En utbyggingsavtale kan gjelde forhold som kommunen
har gitt bestemmelser om i arealdelen til kommuneplan, reguleringsplan
eller bebyggelsesplan.
Avtalen kan også regulere antallet
boliger i et område, største og minste boligstørrelse,
og nærmere krav til bygningers utforming der det er hensiktsmessig.
Avtalen kan også regulere at kommunen eller andre skal
ha fortrinnsrett til å kjøpe en andel av boligene
til markedspris.
Avtale kan også gå ut
på at tiltakshaver skal besørge eller helt eller
delvis finansiere veg, annet anlegg for offentlig kommunikasjon,
anlegg for energiforsyning, vanntilførsel og avløp,
og fellesarealer, som kommunen påviser er nødvendig
for å gjennomføre utbyggingen. Med veg forstås
kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti,
turveg og offentlig plass, hvor private avkjørsler blir
tillatt. Avtalen kan også gjelde avbøtende tiltak,
jf. § 33-2.
Kommunen kan ikke sette betingelser om andre ytelser,
eller motta gaver som har sammenheng med planvedtaket eller tillatelsen.
Første og annet ledd foreslås videreført
fra lovforslaget i proposisjonen, men det presiseres i lovteksten
at en eventuell forkjøpsrett til kommunen skal skje til
markedspris.
Tredje ledd og fjerde setter rammer for privates ytelser til
kommunen, og tilsvarer i utgangspunktet Planlovutvalgets forslag
til § 18-1. Forslaget til § 64a skiller
seg i ordlyden fra Planlovutvalgets § 18-1 ved at
kommunen ikke ensidig kan gjøre planvedtak eller tillatelser
betinget av opparbeiding eller finansiering av infrastrukturen.
Slike tiltak kan inngå i avtale, jf. første strekpunkt
i komitéens brev, men etter Planlovutvalgets motiver innebærer § 18-1
at avtalene i hovedsak ikke kan gå lenger enn det utbygger
uansett kan ha plikt til å opparbeide.
Tredje ledd siste punktum viser til någjeldende § 33-2
om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven. Dette erstatter
Planlovutvalgets forslag til henvisning til § 1-9.
Regelen er ikke kommentert i motivene til § 18-1,
men legger etter all sannsynlighet opp til at avtalen også kan
avbøte vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser
eller samfunn som vil følge av tiltaket.
Til orientering åpner ikke tredje ledd for forskuttering
ut over de rammene bestemmelsen trekker for opparbeiding av infrastrukturtiltak
eller økonomiske bidrag.
§ 64b Saksbehandling og
offentlighet
Kommunen skal legge til rette for medvirkning
av berørte grupper og interesser.
Kommunen skal kunngjøre oppstart
av forhandlinger om utbyggingsavtale.
Dersom fremforhandlet forslag til utbyggingsavtale
bygger på kompetansen i § 64a annet eller
tredje ledd, skal forslaget legges ut til offentlig ettersyn med 30
dagers frist for merknader.
Når utbyggingsavtale er inngått,
skal denne kunngjøres.
Reglene i første til tredje ledd
gjelder tilsvarende ved eventuelle endringer i utbyggingsavtalen.
Kommunen kan ikke inngå bindende
utbyggingsavtale om et område før arealplanen
for området er vedtatt.
Med unntak av en redaksjonell endring, tilsvarer dette forslaget
i proposisjonen.
§ 64c Klage og omgjøring
Grunneier eller utbygger som er part i avtalen
og andre med rettslig klageinteresse kan påklage avgjørelse
om utbyggingsavtale etter reglene i plan- og bygningsloven § 15.
Det kan likevel ikke klages på forhold som det er adgang
til å klage over i planvedtak. Klageinstansen kan stadfeste
eller oppheve avgjørelse om utbyggingsavtale.
For omgjøring av avgjørelse
om utbyggingsavtale gjelder reglene i §§ 20-5
siste ledd og 28-1 så langt omgjøringsspørsmålet
gjelder forhold som kommunen har gitt bestemmelser om i arealdel
til kommuneplan, områdeplan eller detaljplan. Andre endringer
i utbyggingsavtaler følger reglene om statlig organs omgjøring
av kommunale enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 35
andre til femte ledd.
§ 64c tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag
til § x-5. Departementet bemerker at behovet for
klageadgang er svekket i forhold til lovforslaget i proposisjonen,
siden avtalenes rammer i hovedsak ikke går lenger enn det
utbygger/grunneier uavhengig av avtale er pliktig å opparbeide.
I annet ledd er Bygningslovutvalgets henvisning til Planlovutvalgets
forslag til §§ 11-8 og 12-5 byttet ut
med den tilsvarende regelen i §§ 20-5
siste ledd og 28-1.
§ 64d Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler
om krav til avtaleinngåelsen, typer av tiltak som kan omfattes, og
hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.
Innefor rammene som foreslås, er spillerommet for forskrifter
og behovet for bestemmelsen lite. Departementet foreslår
allikevel at bestemmelsen beholdes, for å dekke eventuelle
behov for regler om avtaleinngåelse mv. samt justeringer
for typer av tiltak innenfor rammene i § 64a.
§ 64e. Dispensasjon. Samtykke
til å fravike reglene
Det kan ikke gis dispensasjon i medhold
av § 7 fra bestemmelsene i dette kapitlet.
Departementet kan etter søknad
gi samtykke til å fravike reglene i kapittel XI-A der samfunnsmessige interesser
tilsier det.
Forslaget er likelydende med forslaget i proposisjonen. Departementet
anbefaler at dette videreføres.
Jeg viser til brev datert 29. mars 2005 fra Sosialistisk
Venstrepartis stortingsgruppe. Spørsmålene lyder:
"§ 64 d. i forslaget slår fast at
søksmål ikke kan reises etter at kommunen har
gitt rammetillatelse.
1a. Hvordan kan paragrafen utformes for å gi utbygger
eller grunneier mulighet til å reise søksmål, men
likevel slik at alle parter er forpliktet til å følge opp
avtalen forpliktelsene i avtalen inntil rettskraftig som eventuelt
skulle fastslå noe annet?
1b. Hvordan ville paragrafen utformes for å gi utbygger
eller grunneier mulighet til å reise søksmål inntil
alle elementer av utbyggingsavtalen var oppfylt, men likevel slik
at alle parter er forpliktet til å følge opp avtalen
forpliktelsene i avtalen inntil rettskraftig som eventuelt skulle
fastslå noe annet?
Diskusjonen knyttet til § 64b går
blant annet på såkalt "sosial infrastruktur".
2a. Hvordan kan nytt ledd i paragrafen utformes for å gi
departementet ansvar for/myndighet til å gjennom
forskrift fastslå hvilke type tiltak som under enhver omstendighet
ikke kan ytes bidrag til fra utbygger/grunneier etter 1-3
ledd?
2b. Hvordan kan nytt ledd i paragrafen utformes for å gi
departementet ansvar for/myndighet til å gjennom
forskrift fastslå hvilke type tiltak som under enhver omstendighet
ikke kan ytes bidrag til fra utbygger/grunneier etter 1-3,
men heller ikke etter 4. ledd?
3. I hvilken grad vil 3. part berørt av utbyggingsavtalen
ha reell mulighet til å klage på reguleringsvedtak
eller annet kommunalt enkeltvedtak knyttet opp mot utbyggingsavtalen,
begrunnet i denne, etter at denne er underskrevet?"
1. Adgangen til å gå til søksmål
- § 64 d
Sperren mot søksmål etter at byggetillatelse
er gitt tas i forslaget her ut. Det foreslås ikke en regel som
eksplisitt åpner for søksmål, siden en
slik adgang vil foreligge der den ikke er innskrenket.
Departementet forstår formålet med forslagene skissert
i 1a og 1b slik at utbygger ikke skal avskjæres søksmålsrett
der byggetillatelse er gitt. Samtidig skal ikke en tvist om avtalen
eller deler av avtalen medføre at lovlige avtalevilkår
som er viktige for gjennomføringen av planen ikke blir
gjennomført.
Regulering av dette kan gripe inn i utformingen av avtalevilkår
og gjennomføringen av avtale. Det er videre betenkeligheter
knyttet til å gi en rett til å kreve full gjennomføring
av avtalen, også der deler av avtalen åpenbart
pålegger større forpliktelser enn det som følger
av § 64 b. Partene bør også kunne
avtale nærmere hvordan tvisten skal håndteres.
Hvis kommunen ikke samtykker, vil gjennomføring kunne kreves
for vilkår som ikke er åpenbart i strid med § 64
b. Kommunen løper da en risiko for om vilkåret
står seg i en senere rettslig overprøving.
Departementet presiserer at forslagene regulerer et komplisert
område, og at det ikke er konsekvensvurdert.
1a.
Nytt § 64 d annet ledd.
Ved tvist om gyldigheten av en utbyggingsavtale, kan
oppfyllelsen av avtalen ikke stanses eller utsettes med mindre avtalen
selv angir det, avtalemotparten har samtykket, det følger
av rettskraftig dom eller avtalevilkår som kreves gjennomført åpenbart
strider mot bestemmelsene i § 64 b.
1b.
Nytt § 64 d annet og tredje
ledd.
Ved tvist om gyldigheten av en utbyggingsavtale, kan
oppfyllelsen av avtalen ikke stanses eller utsettes med mindre avtalen
selv angir det, avtalemotparten har samtykket, det følger
av rettskraftig dom eller avtalevilkår som kreves gjennomført åpenbart
strider mot bestemmelsene i § 64 b.
Det kan ikke reises søksmål
om gyldigheten av en utbyggingsavtale når alle elementer
av avtalen er gjennomført.
Departementet bemerker at konsekvensene av en slik sperre som
nevnt i siste ledd i alternativ 1b er vanskelig å forutsi,
samtidig som den umiddelbare gevinsten ved regelen er uklar.
2. Forkriftshjemmel for å innskrenke hva avtalen kan
gå ut på - §§ 64 b
og 64 e
Det er ikke hensiktsmessig ved lov å pålegge
departementet å gi forskrift om konkrete innstramninger.
Slike innstramninger bør i så fall gis direkte
i lov. Bruken av formuleringen "gi departementet ansvar for/myndighet
til" i brevet fra Sosialistisk venstrepartis stortingsgruppe oppfattes
derfor ikke som en forespørsel om bistand til å pålegge
departementet å gi særskilte forskrifter. Hjemler
som presiserer adgangen til å stramme inn innholdet i avtalene
kan lyde:
2a.
Nytt § 64 b femte ledd
Departementet kan i forskrift etter § 64
e bestemme at nærmere angitte tiltak ikke kan inngå i
avtalevilkår etter denne paragrafs første til
tredje ledd.
2b.
Nytt § 64 b femte ledd
Departementet kan i forskrift etter § 64
e bestemme at nærmere angitte tiltak ikke kan inngå i
avtalevilkår etter denne paragraf.
Det bemerkes at et forbud med hjemmel i alternativ 2b ikke bare
kan innebære et forbud mot at refundering av det forskutterte
beløp avkortes, men også at det overhodet ikke
kan avtales forskuttering for de tiltak som er angitt i forskriften.
Departementet bemerker også at adgangen til å gi forskrift
som ønsket i både alternativ 2a og 2b ligger innenfor
forslaget til forskriftshjemmel i § 64 e i proposisjonen,
og at det gir en lovteknisk bedre løsning å samle
kapittelets forkriftshjemler i en bestemmelse. Proposisjonens forslag
til forskriftshjemmel kan eventuelt utvides med en presisering av
en adgang til å forby nærmere angitte tiltak i
avtale. § 64 e kan da lyde:
§ 64 e. Forskrifter
Departementet kan gi ytterligere regler
om krav til avtaleinngåelsen, typer av tiltak som kan omfattes, herunder
at nærmere angitte tiltak ikke kan inngå i avtale,
og hvordan avtalevilkårene skal gjennomføres.
3. Utbyggingsavtalens betydning ved klage på reguleringsvedtak
eller annet kommunalt enkeltvedtak
Reguleringsplan og bebyggelsesplan kan påklages én
gang av private med rettslig klageinteresse. Utbyggingsavtale etter
lovforslaget i proposisjonen skal gjelde "gjennomføring
av kommunal arealplan" og kan "gjelde forhold som kommunen har gitt
bestemmelser om i arealdelen av kommuneplan, reguleringsplan eller
bebyggelsesplan". Det materielle innholdet i en plan- og byggesak
med betydning for 3. part vil derfor bli behandlet og avgjort i
forbindelse med plansaken.
Siden all utbygging av noe omfang skjer med grunnlag i reguleringsplan
eller bebyggelsesplan vil i praksis 3. part kunne få prøvet
eventuelle innvendinger i forbindelse med klage på den
aktuelle planen som ligger til grunn for avtalen og for byggetillatelsen.
Dersom en 3. part mener at avtalegrunnlaget er brukt på en
slik måte at det har bidratt til en planutforming som er
usaklig motivert, uforsvarlig eller uholdbar av andre grunner, vil
han kunne få prøvet en slik anførsel
i forbindelse med klagesaken på den aktuelle planen.
For øvrig kan også tillatelser som gis i byggesaken,
samt eventuelle vedtak/vilkår i forbindelse med opparbeidelse,
refusjon og ekspropriasjon påklages etter plan- og bygningslovens § 15.
Hvis avtalen er grunnlaget for oppfyllelsen av krav i plan, for
eksempel rekkefølgekrav, kan klage over byggetillatelse også gjelde
hvorvidt avtalen oppfyller planens forutsetninger.
Jeg viser til brev fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe datert
14. februar 2005.
"Sosial infrastruktur" har ikke noe entydig innhold. Begrepet
retter seg på samme måte som "teknisk infrastruktur"
mot fysiske innretninger, som anlegg eller bygninger. Begrepenes
forskjell ligger i hvilke behov infrastrukturen skal dekke. Forskjellen er
således svært vanskelig å gjenspeile
i lovteksten. Begrepene "sosial infrastruktur", "skole", "barnehage"
el. er ikke innholdsmessig presise.
Den mest presise måten å forby sosial infrastruktur
i avtaler på vil kunne være å bruke metodikken
til Planlovutvalget ved å angi positivt hva som er tillatt, jf.
utvalgets forslag til § 18-1. Se vedlegg. Anlegg som
kan inntas i avtale er i all hovedsak de samme anlegg som uansett
kan kreves opparbeidet. Dette er en svært snever ramme
for avtalene, og kan ha uheldige konsekvenser for boligkjøperne
og utbyggerne. Det vises til departementets vurdering i Ot.prp.
nr. 22, særlig kapittel 4.2.5.
Hvis det er ønske om å foreslå et
slikt grep, vil forutsetningene for hele lovforslaget endres i betydelig
grad. Vi har følgende merknader til endringer i departementets
forslag:
§ 64a. Behovet for bestemmelsen faller i stor
grad bort ved rammer for avtalene som foreslått av Planlovutvalget.
§ 64b. Første og annet ledd kan beholdes
uendret. Tredje ledd kan erstattes med Planlovutvalgets forslag
til § 18-1 første ledd første
punktum. Fjerde ledd kan beholdes, men en naturlig forståelse
av bestemmelsen vil være at det forskutterte beløp
tilbakebetales i sin helhet.
§ 64c. Kan beholdes uendret, men rammene for avtalene
ligger så nær opp til det utbygger uansett kan
pålegges at behovet for egne saksbehandlingsregler i stor
grad faller bort. Avtalene bør fortsatt være offentlige.
§ 64d. Første ledd bør beholdes
uendret. Det anbefales ikke å vedta prinsippet om at avtalene
er et offentligrettslig enkeltvedtak som foreslått av Planlovutvalget
i § 18-2 første ledd annet punktum. Behovet for
annet ledd bortfaller.
§ 64e. Bør beholdes uendret.
§ 64f. Bør beholdes uendret.
Departementet har ikke ønsket å foreslå endringer
i plansystemet på det nåværende tidspunkt.
Det vil eventuelt komme som følge av Planlovutvalgets og
Bygningslovutvalgets utredninger. Departementets forslag går
derfor ut på at "forutberegnelighetsvedtak" etter § 64a
skal være selvstendige. Begrunnelsen er først
og fremst at dette vedtaket gjelder gjennomføring av plan,
mens arealplanene gjelder arealdisponeringen og ikke gjennomføringen.
Det vil allikevel ofte være hensiktsmessig om et slikt
vedtak knyttes til kommuneplan, herunder i kommunale handlingsplaner/tiltaksplaner.
Det er ikke valgt å binde vedtaket til et reguleringsvedtak.
En slik regel ville også kunne være uhensiktsmessig,
for eksempel der det allerede foreligger en fullt brukbar reguleringsplan.
Planlovutvalget foreslår at det skal utarbeides eget
planprogram der planleggingen er omfattende. Et slikt planprogram
vil f eks kunne omfatte gjennomføringselementer. Hvis dette
blir innarbeidet, vil det være naturlig å la planprogrammet
også omfatte vedtak etter § 64a, og dermed
knytte planleggingen nærmere opp til gjennomføringen.
På lengre sikt er det departementets intensjon at planlegging
og gjennomføring skal knyttes nærmere sammen.
Særmerknadene til den foreslåtte § 64
b, andre ledd angir at "boligens utforming og formål" kan være
utgangspunkt for vurdering av markedspris. Dette angir noen av de
forhold det kan tas eksplisitt hensyn til når partene gjennom
avtale fastsetter pris eller metode for prisfastsetting ved kommunens
erverv. Hensikten er at prisen i størst mulig grad skal være
den samme som ved ordinært salg under samme forutsetninger.
"Utforming og formål" innebærer i denne sammenhengen
de reguleringsmessige forhold som framkommer gjennom plan samt avtalens
krav til utforming og tilrettelegging. Dersom boligen selges ved
ordinært salg må man kunne regne med at de samme
kriterier vil ha betydning for prisen.
Forskuttering innebærer at det forskutterte beløp refunderes
utbygger/grunneier. Etter lovforslaget kan det refunderte
beløp avkortes tilsvarende forholdsmessighets-betraktningen
i forslaget til § 64 b tredje ledd, andre punktum:
"Slike tiltak skal stå i rimelig forhold til utbyggingens
art og omfang og kommunens bidrag til gjennomføringen av
planen og forpliktelser etter avtalen". Størrelsen på grunneiers/ utbyggers
ytelse kan avhenge av ytelser og ulemper fra kommunens side. Der
kommunens rolle er avgrenset til å vedta selve arealplanen
vil adgangen til å stille tyngende vilkår bli
mindre. Der kommunen for eksempel endrer egne investeringsplaner
og forserer utbyggingen av kommunal infrastruktur til fordel for utbyggingsprosjektet,
kan også rammene for en utbyggingsavtale utvides.
Har utbygger/grunneier i et slikt tilfelle forskuttert
infrastrukturen, kan kostnadsdekning av renter være et
avtalepunkt. Utbygger kan for eksempel dekke kostnadene for påløpte
renter i hele eller deler av tidsrommet mellom den forserte utbyggingen
og kommunes planlagte utbyggingstidspunkt. Det bør i slike
tilfeller vurderes om OPS-avtaler er et bedre verktøy for å opparbeide
den kommunale infrastrukturen. Det er også viktig at en
eventuell reduksjon i tilbakebetalingen fra kommunen står
i forhold til tiltakets art og omfang og kommunens bidrag og ytelser,
jf. tredje ledd. Departementet vil komme tilbake til dette i en
veiledning som skal foreligge samtidig med en ikrafttreden, jf.
også svaret til spørsmål 5.
Avtaler kan reforhandles, og departementet forutsetter at utbyggingsavtaler
normalt vil inneholde klausuler om dette. Det er forutsatt at avtalene
skal gjelde gjennomføring av plan, og endringsklausuler kan
også rette seg mot endringer av planene som ligger til
grunn for avtalene. Når det gjelder avtaleutformingen,
har departementet i denne omgang funnet det mindre hensiktsmessig å utforme
detaljerte krav i lovteksten om f eks endringsklausuler, erstatning osv.
Departementet vil imidlertid utforme veiledning som skal være
klar samtidig med ikrafttreden av lovreglene. Denne vil blant annet
omhandle kommunens forutgående vedtak og forskjellige typer
avtalevilkår, herunder når og hvordan avtaler
bør endres. Etter gjennomgang av praksis etter en tid (f
eks 2-3 år), vil behov for ytterligere justeringer av lover,
forskrifter og veiledning bli vurdert.
Kapittel 9 Lovforslag med motiver og merknader til de enkelte
bestemmelsene
9.7 Del VII Avtaler om gjennomføring m.v.
Innenfor de rammene som følger
av reglene om offentlige anskaffelser, kan kommunen i forbindelse med
planvedtak eller tillatelse etter denne lov gjøre utbygging
betinget av at tiltakshaver besørger eller helt eller delvis
finansierer veg, annet anlegg for offentlig kommunikasjon, anlegg
for energiforsyning, vanntilførsel og avløp, og
fellesarealer, som kommunen påviser er nødvendig
for å gjennomføre utbyggingen. Med veg forstås
kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti,
turveg og offentlig plass, hvor private avkjørsler blir
tillatt. Betingelsen kan også gjelde avbøtende
tiltak, jf. § 1-9.
Kommunen kan ikke sette betingelser om andre ytelser,
eller motta gaver som har sammenheng med planvedtaket eller tillatelsen.
Bestemmelsen trekker opp rammene for hvilke ytelser som kan pålegges
utbyggeren av et område - tiltakshaveren - i form av vilkår
eller betingelser for utbyggingen. Dette gjelder andre ytelser enn
de restriksjoner med videre som kan pålegges gjennom planbestemmelser,
nærmere bestemt med hjemmel i kapittel 9 til 12.
Første ledd slår
fast at kommunen kan gjøre utbygging på grunnlag
av planvedtak eller tillatelse etter denne lov betinget av bestemte
ytelser fra tiltakshaver. Bestemmelsen gir kommunen grunnlag for å fastsette
vilkår om slike ytelser i forbindelse med vedtak av en
kommunal arealplan (kommuneplanens arealdel, områdeplan
eller detaljplan). Kommunen kan altså for eksempel i forbindelse
med at et areal legges ut for utbygging i en områdeplan
eller detaljplan, fastsette at utbyggingen bare kan skje dersom utbyggeren
oppfyller betingelsen om ytelser. Dette vilkåret vil i
første omgang rette seg mot enhver som skal stå for
gjennomføringen av planen. Formaliseringen av dette i forhold
til en bestemt utbygger (tiltakshaver) vil skje i form av vilkår
i den endelige tillatelsen til tiltaket etter lovens regler.
De ytelser som kan kreves etter første ledd, er det som
gjerne går under fellesbetegnelsen "teknisk infrastruktur"
i forbindelse med en utbygging. Dette tilsvarer i hovedsak de infrastrukturtiltak
som omfattes av plan- og bygningslovens regler om refusjon (kap IX).
Etter § 46 i dagens lov kan det ikke kreves refusjon
for utgifter til offentlig vegstrekning hvor private avkjørsler
ikke blir tillatt, og det bør da heller ikke kunne stilles
krav om at en utbygger skal besørge eller finansiere slik
vegstrekning. I tillegg er tatt med anlegg for energiforsyning,
særlig med tanke på fjernvarmeanlegg o.l. Listen
er ment å være uttømmende.
Bestemmelsen presiserer at mulighetene til å stille
slike betingelser begrenses av reglene om offentlige
anskaffelser etter lov av 27. november 1992 nr. 116
med forskrifter. Det følger generelt av disse reglene
at arbeid som skal utføres for kommunen, skal settes ut
på anbud. Disse reglene vil gjelde også for de
arbeider som skal utføres som betingelse for at et område
utbygges. Utvalget finner det ikke mulig eller nødvendig å gå inn
i detaljene i dette regelverket, men ser det som hensiktsmessig å la
dette forholdet komme klart fram i lovteksten av opplysningsgrunner.
Det er også på denne bakgrunn uttrykksmåten "besørger
eller helt eller delvis finansierer" skal forstås. Det
vil - så vidt utvalget har forstått - ikke være adgang
for kommunen til å pålegge tiltakshaveren selv å utføre
arbeidene, fordi dette må antas å være
i strid med reglene om offentlige anskaffelser. Tiltakshaveren må enten
pålegges å betale kommunens kostnader, eller "besørge"
at arbeidet ble utført. I begge tilfelle må reglene
om offentlige anskaffelser følges når kontrakt
inngås om de konkrete arbeidene.
Det er bare tiltak som er "nødvendig for å gjennomføre"
utbyggingen, som kan settes som vilkår for utbygging. Vilkårene
må altså for det første knytte seg til
gjennomføringen - når planen skal iverksettes. For
det andre må de være nødvendige for å gjennomføre
utbyggingen. Det kan for eksempel ikke settes vilkår om
at utbyggeren finansierer en veg med større kapasitet enn
det som den aktuelle utbyggingen krever, med tanke på en
mulig framtidig utbygging. En slik merkostnad må kommunen
eventuelt dekke selv. Det er ikke uvanlig at kommunen krever et økonomisk
bidrag ("gebyr" eller lignende) av en utbygger i forbindelse med
en utbygging, for eksempel et bestemt beløp pr. boenhet,
til dekning av kommunens merutgifter i forbindelse med utbyggingen.
Dette kan godtas etter regelen her dersom beløpet skal
brukes til å dekke kommunens nødvendige utgifter
til de formål som her er nevnt, for det aktuelle utbyggingsområdet.
(Utvalget har ikke vurdert hvorvidt det kan foreligge andre hjemler
for slike økonomiske bidrag.) Det er kommunen som må påvise
at tiltakene og kostnadene er nødvendige. I dette ligger
en "bevisbyrde" for kommunen.
Listen i første ledd er uttømmende, men dette
er for ordens skyld presisert i andre ledd. Det
er for eksempel ikke adgang til å sette vilkår
om å besørge eller helt eller delvis dekke utgifter
til offentlig "sosial infrastruktur", det vil si utbygging eller
utvidelse av skoler, eldreinstitusjoner med videre. For den nærmere
begrunnelsen for dette, og diskusjonen av disse spørsmål,
vises til drøftingene foran i kapittel 2.4. For å unngå usikkerhet
om hvor grensene her går, og fjerne mulighetene for omgåelse,
sies det også uttrykkelig at kommunen ikke kan motta gaver
som har sammenheng med tillatelsen. Situasjonen kan for eksempel
være den at kommunen går imot utbygging av et
større boligområde fordi den vil kreve utvidelse av
skolekapasiteten. Kommunen kan da ikke ta imot et tilbud fra utbyggeren
om et økonomisk bidrag til skolebudsjettet, selv om dette
ville ha muliggjort utbyggingen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 6. april 2005
Magnhild Meltveit Kleppa |
Torbjørn Andersen |
leder |
ordfører |