Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte proposisjonen om lov om rettsforhold og forvaltning av naturressurser i Finnmark fylke, samt vedlagte brev av 6. april og 14. juni 2004 fra Justisdepartementet til komiteen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget
på 1980-tallet gjorde det klart at det i Norge var et stort
behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og
rettsstilling. I etterkant av denne striden var det bred enighet
om at det var nødvendig å finne ut hvilken plass samene
skulle ha i det norske samfunnet. Det var også behov for
en nærmere kartlegging av hvilke særlige rettsforhold
som knyttet seg til samisk kultur og virksomhet i områdene
som samene tradisjonelt befolket.
Som et svar på dette ble Samerettsutvalget oppnevnt
i 1980 og dets første utredning forelå i 1984; NOU
1984:18 Om samenes rettsstilling. Flertallet viser
i den forbindelse til at sameloven ble vedtatt i 1987 som en direkte
konsekvens av anbefalingene i nevnte utredning. Grunnloven § 110 a
om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen ble vedtatt
i 1988 og det første sametingsvalget ble avholdt i 1989.
Flertallet viser videre til at Samerettsutvalget etter
1984 fortsatte arbeidet med å avklare samiske rettsforhold
og for å gi Sametinget en hensiktsmessig rolle i vernet
av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Utvalgets samlede
forslag til lovregulering av forholdene i Finnmark ble lagt frem
i NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur.
I NOU 1997:4 tok Samerettsutvalget ikke endelig stilling til
de samiske rettsforholdene sør for Finnmark. Samerettsutvalget
ble derfor gjenoppnevnt 1. juni 2001, med nevnte problemstilling
som utgangspunkt for dets mandat.
Flertallet viser til at forslag til lov om rettsforhold
og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)
ble fremlagt av regjeringen Bondevik II 4. april 2003,
jf. Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Lovforslaget er etter flertallets mening
et godt utgangspunkt for en forbedret grunnforvaltning i Finnmark.
Det gir Sametinget og Finnmark fylkesting en formalisert og faktisk
medbestemmelse over arealer som er meget viktige som grunnlag for samisk
kultur og for Finnmark som sådan.
Flertallet anser finnmarksloven som en viktig grunnstein
i arbeidet med samiske rettigheter, men viser til den identifiseringen
av rettigheter som skal finne sted.
Flertallet viser til at forslaget til finnmarkslov har
skapt betydelig debatt. Fra flere hold - bl.a. fra Sametinget -
ble det hevdet at lovforslaget ikke fullt ut var i samsvar med konvensjoner
som Norge har forpliktet seg til å overholde. Det ble påstått
brudd både på ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk
og stammefolk i selvstendige stater og på FNs konvensjon om
sivile og politiske rettigheter.
Som en følge av dette ba justiskomiteen 19. juni 2003
Justisdepartementet om å skaffe til veie en kvalifisert
uavhengig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov. Departementet
engasjerte professorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver ved
Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, for å foreta
vurderingen. Deres utredning; "Folkerettslig vurdering av forslaget
til ny finnmarkslov", ble oversendt Stortinget 3. november
2003. Flertallet viser til at professorene konkluderte
med at Regjeringens forslag på viktige punkter ikke var
tilstrekkelig til å oppfylle ILO-konvensjon nr. 169.
Justiskomiteen ba 18. desember 2003 om Regjeringens
vurdering av utredningen fra professorene Ulfstein og Graver. Departementets
tilbakemelding kom ved brev av 6. april og 14. juni
2004. Disse brevene følger som vedlegg til denne innstillingen.
Regjeringen støttet sine vurderinger, slik de fremkommer
i nevnte brev, på en utredning fra Utenriksdepartementets
rettsavdeling som på visse punkter var uenig med Ulfstein
og Gravers beskrivelse av gjeldende folkerett. Regjeringen mente
at lovforslaget ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
For i større grad å sikre en lojal oppfyllelse
av ILO-konvensjonens krav om identifisering av opparbeidede kollektive
og individuelle rettigheter, mente imidlertid Regjeringen at det
kunne være hensiktsmessig å vurdere supplerende
tiltak. I brev av 14. juni 2004 skisserte Justisdepartementet
noen mulige løsninger, jf. vedlegg.
Flertallet viser til at det på justiskomiteens
initiativ er gjennomført fire konsultasjoner med Sametinget
og Finnmark fylkesting i løpet av 2004 og 2005. Norges
folkerettslige forpliktelse om å konsultere samene er på denne
måten tatt inn i Stortingets arbeid. Dette er en konstitusjonell
nyvinning. Konsultasjonene har drevet saken fremover og har vært svært
nyttige.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
at dette har vært et viktig og svært nyttig verktøy
i arbeidet for å komme fram til en løsning som
kan samle bredest mulig støtte. Justiskomiteen har dessuten
mottatt utfyllende skriftlige innspill fra Sametinget underveis
i prosessen.
For dette flertallet har det vært viktig å finne
løsninger for Finnmark som er i overensstemmelse med folkeretten
og som kan aksepteres av både Sametinget og av Fylkestinget.
Dette flertallet vil i det følgende først
redegjøre for sine forslag til suppleringer i Regjeringens forslag
til finnmarkslov, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Deretter vil proposisjonens
lovbestemmelser bli kommentert - det foreslås også enkelte
endringer i disse.
Dette flertallet mener at med de suppleringer
og justeringer dette flertallet foreslår i forhold til Regjeringens
lovforslag, vil den nye finnmarksloven etter dette flertallets
mening klart oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser. Dette
flertallet viser i denne forbindelse til følgende
uttalelse fra dette flertallets side:
Det fastslås i prinsipiell
form at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter
til grunn i Finnmark. Rettighetene er opparbeidet uavhengig av etnisk
bakgrunn. Dette gjelder også for andre innbyggere i Finnmark.
Eksisterende rettigheter, så vel samenes som andres,
skal kartlegges og anerkjennes gjennom en egen kommisjon og en særdomstol.
Formålsparagrafen styrkes i forhold til Finnmarks
interesser, deriblant i forhold til samiske interesser, ved at henvisningen
til allmennheten utenfor Finnmark går ut. Dette innebærer
imidlertid ikke en utestengning av allmennheten som fortsatt skal
ha adgang til å jakte og fiske i Finnmark.
Loven skal gjelde med de begrensningene som følger
av ILO-konvensjon nr. 169.
Det fastslås at forvaltningen av fisket i Tana-
og Neiden-vassdragene skal være lokal og rettighetsbasert.
Offentlige myndigheters plikt til å vurdere samiske
hensyn ved endret bruk av utmark i samsvar med Sametingets retningslinjer
for denne vurderingen, er skjerpet uten at Sametinget derved er gitt
en nektingsrett.
Finnmarkseiendommens selvstendighet i forhold til andre
myndigheter er styrket ved at staten ikke skal oppnevne noen av
styremedlemmene, og ved at Finnmarkseiendommen skal ha alminnelig ekspropriasjonsvern.
Adgangen til å gi bygdefolk særskilt rett
til utnyttelse av utmarksressurser er utvidet noe slik at ordningen
lettere kan fange opp samiske tradisjoner.
Dette flertallet finner det oppsiktsvekkende at
Sosialistisk Venstreparti, som tradisjonelt har vært opptatt
av at Norge skal oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser,
går imot lovforslag som er nødvendige om vi skal
oppfylle våre forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169
artikkel 14.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at utkastet til ny lov om rettsforhold og forvaltning
av grunn og natturresurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) har
ført til stor uro i Finnmark fylke. Disse medlemmer registrerer
at konfliktene mellom folkegrupper i Finnmark ser ut til å ha økt
og tilspisset seg betraktelig etter fremleggelsen av denne loven.
Lovutkastet og flertallets syn på loven synes å ha
skapt ytterligere konflikter i stedet for å bygge bro over
de motsetninger som ligger blant befolkningsgruppene i landsdelen. Disse
medlemmer mener dette ikke er en unaturlig konsekvens når
man fra Stortinget og samfunnets side ønsker å forskjellsbehandle
befolkningsgrupper på bakgrunn av etnisk opprinnelse eller
folkegrupper når det gjelder grunnleggende rettigheter som
eiendomsrett og forvaltning av grunn i Norge. Disse medlemmer mener
det ikke bør innføres en ny lov om rettsforhold
og forvaltning av grunn og natturresurser i Finnmark fylke, og fremmer
følgende forslag:
"Odelstinget bifaller ikke Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) om lov
om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark
fylke (finnmarksloven)."
For det tilfelle at ovennevnte forslag ikke oppnår flertall,
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Før iverksettelse av finnmarksloven skal det avholdes
en folkeavstemning om lovvedtaket. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
folkeavstemning i Finnmark med spørsmål om å si
ja eller nei til den nye loven samtidig med stortings- og sametingsvalg i
september 2005."
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
i sitt prinsipprogram tar avstand fra forskjellsbehandling av mennesker
basert på rase, kjønn, religion og etnisk opprinnelse.
Dette gjelder spesielt i forhold til så grunnleggende rettigheter
som eiendomsrett. Disse medlemmer mener lovutkastet forskjellsbehandler
som nevnt.
Disse medlemmer vil derfor i utgangspunktet stemme
imot forslaget til ny finnmarkslov, med mindre et flertall av innbyggerne
i Finnmark gjennom en folkeavstemning gir uttrykk for ønske
om en slik lov.
Komiteens flertall og proposisjonen viser til ILO-konvensjon
nr. 169, og mener loven er en nødvendig konsekvens av konvensjonen. Disse
medlemmer stiller seg ikke bak dette syn. Da konvensjonen
ble inngått var det slik disse medlemmer ser
det, en forusetting at eiendomsretten og andre rettigheter ble sikret
gjennom det alminnelige og generelle lovverk. Disse medlemmer mener
derfor det ikke er forutsatt en positiv forskjellsbehandlning av
enkelte befolkningsgrupper. Følgene av at man eventuelt
likevel finner at Norge bryter konvensjonen vil i all hovedsak være
en påpekning og uttrykk for en misbilligelse, eller at
de andre landene ensidig kan si opp hele eller deler av traktaten
eller konvensjonen (jf. Wien-konvensjonen artikkel 60). Dette er slik disse
medlemmer ser det en liten pris å betale for å kunne
unngå en lov som gir slike stridigheter i et fylke. Disse
medlemmer stiller for øvrig spørsmålstegn
ved om samer er å anse som urfolk. Disse medlemmer viser
her til partiets syn bl.a. i forbindelse med St.meld. nr. 10 (2003-2004).
Disse medlemmer vil dog uansett varsle at man ønsker å si
opp ILO-konvensjon nr. 169 ved første anledning.
Disse medlemmer finner det for øvrig
problematisk og uheldig at man automatisk fornyer traktater som
kan sies opp med visse frister, uten at Stortinget gir sin aktive
tilslutning til dette. For ILO-konvensjon nr. 169 er tilfellet at
de som har ratifisert konvensjonen kan si den opp hvert tiende år,
jf. konvensjonens artikkel 39.
Disse medlemmer ønsker å pålegge
denne og fremtidige regjeringer å legge frem for Stortinget en
egen sak om man skal si opp eller videreføre konvensjoner,
dersom konvensjonen gir mulighet til dette. Hvor det ikke er gitt
bestemte frister for å si opp en konvensjon, burde man
i hver stortingsperiode få en melding om hvilke konvensjoner
Norge er bundet av, om man kan gå ut av dem eller unnlate å fornye dem,
samt eventuelle følger av dette. Disse medlemmer mener
dette vil være i tråd med grunnleggende demokratiske
verdier at Stortinget tar aktivt stilling til slike spørsmål.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge for Stortinget spørsmålet
om fornyelse/videreføring eller oppsigelse av
konvensjoner og traktater, innen de nødvendige respektive
frister som gjelder, slik at Stortinget aktivt kan ta stilling til
spørsmålet om konvensjonene skal sies opp eller
videreføres. Hvor det er mulig å si opp traktater
eller konvensjoner, uten at noen bestemte tidsfrister er angitt,
gis det en melding til Stortinget i løpet av hver stortingsperiode
om disse traktater og konvensjoner."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i mye av det som nå legges fram fra regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, men har samtidig vesentlige innvendinger. Sosialistisk Venstreparti
har hele tiden ansett finnmarksloven som en mulighet for Finnmarks
befolkning til å ta styring over sin egen framtid, næringsliv
og forvaltning, og dessuten som en mulighet til å få til
et bedre samarbeid og til å se framover. Sosialistisk Venstreparti
har en lang tradisjon som urfolks forsvarere og har lenge ment at
det er viktig å sikre samene kollektiv rett til land og
vann i Finnmark. Bestemmelsene i konvensjonen til Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen (ILO) om urfolks rettigheter og FN-konvensjonen
om sivile og politiske rettigheter er folkerettslig forpliktende
og gir, sammen med FN-erklæringen om urfolk, det samiske
folk et reelt utgangspunkt for å forme sitt eget samfunn.
Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at samenes rett til land
og vann må utøves i samarbeid med den øvrige
befolkningen som har tilhørighet til de samme områdene.
For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å sikre samene
styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår
samisk kultur generelt, og samiske næringer i de tradisjonelle
samiske områdene. I tillegg er det viktig for Sosialistisk
Venstreparti å sørge for at saltvannsressursene
langs Finnmarkskysten vurderes i forhold til folkerettslige forpliktelser
og tradisjonell lokal utnytting med sikte på at folk i
Finnmark får forvaltningsrett.
Når Sosialistisk Venstreparti velger å stå utenfor flertallet
som sikrer en ny finnmarkslov, så er det særlig
med begrunnelse i to forhold: For det første allmennhetens
rettigheter. Sosialistisk Venstreparti kan ikke gå for
en lov som så sterkt svekker allmennhetens rettigheter
til jakt og fiske i Finnmark som det flertallet legger opp til.
Allmenn tilgjengelighet til norsk natur er særdeles viktig
for Sosialistisk Venstreparti. Dette medlem kan ikke
se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark har vært
til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller
naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle.
Samtidig er Sosialistisk Venstreparti opptatt av særlig å verne
om samiske interesser. Finnmarksloven er kommet som et resultat
av våre folkerettslige forpliktelser overfor samene som
urfolk. Dette medlem mener imidlertid at det fins
rikelig med muligheter til å foreta innskrenkninger og
fortolkninger av loven som vil ivareta samiske interesser i eventuelle
konfliktsituasjoner. ILO-konvensjonen gir også rom for
tilpasninger til lokale forhold. For Sosialistisk Venstreparti er
det viktig at finnmarksloven blir noenlunde balansert og at man
oppnår økt forståelse for våre
folkerettslige forpliktelser overfor samene, ikke motsatt. En finnmarkslov
som oppleves som sterkt ubalansert og hvor store deler av befolkningen
ikke føler seg godt ivaretatt, vil ikke styrke ILO-konvensjonen.
Den andre hovedinnvendingen Sosialistisk Venstreparti har angår
spørsmålet om en kommisjon for identifisering
av eksisterende rettigheter. Sosialistisk Venstreparti ønsker
også en slik kommisjon, men er betenkt over måten
den vedtas på. Kommisjonsforslaget er svært omfattende
samtidig som det ikke gis anledning for alle de berørte
partene til å gi sitt syn på saken. Alle partier
i Finnmark har ønsket en høringsrunde. Videre
har uttalelser i mediene spredt usikkerhet rundt hvor omfattende
rettigheter kommisjonen skal kunne tildele. Spesielt har uttalelser
fra deler av reindriftsnæringa og fra samisk juridisk hold
skapt usikkerhet. Sosialistisk Venstreparti mener det ville være
en fordel for tryggheten i Finnmarks befolkning om spørsmålet
om mandat og regelverk ble sendt på høring, men
anser dette også som et demokratispørsmål. Dette
medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en kommisjon som
skal utrede eksisterende rettigheter i Finnmark. Kommisjonens mandat
og regelverk sendes på høring på vanlig
måte før saken fremmes for Stortinget."
Et tredje moment for Sosialistisk Venstreparti handler om miljø og
bærekraft. Sosialistisk Venstreparti foreslår
flere endringer i loven som tar opp i seg dette hensynet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at identifisering
av bestående rettigheter må inngå som
et sentralt element i finnmarksloven. Flertallet vil
at det skal opprettes en kartleggende kommisjon og en dømmende
særdomstol for å identifisere bestående
rettigheter til land og vann i Finnmark.
Flertallet peker på at den kartleggende
kommisjonen skal uttale seg om hvordan rettsforholdene til den grunnen
som Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog
SF, er. Kommisjonens uttalelser vil etter flertallets mening
gi et godt grunnlag for folk i Finnmark til å gjøre
seg opp en mening om hvorvidt det faktisk eksisterer konflikter
om grunnrettigheter. Finnmarkseiendommen pålegges å bidra
til å fastslå at andre har slike rettigheter,
i den grad den er enig med kommisjonen. Det legges opp til at uklarheter
og mindre uenigheter kan løses gjennom forhandlinger. Gjenstående
rettslige konflikter kan bringes inn for særdomstolen innen
en romslig frist på ett og et halvt år.
Med dette som grunnlag foreslår flertallet et nytt
kapittel 5 i finnmarksloven kalt "Kartlegging og anerkjennelse av
eksisterende rettigheter". I det følgende vil de enkelte
bestemmelsene i det nye kapittelet bli presentert og kommentert. Flertallet vil deretter
kommentere enkelte andre rettspolitiske forhold knyttet til spørsmålet
om identifikasjon av rettigheter.
Flertallet viser til at det i Finnmark har vært knyttet
betydelig interesse til kommisjonens mandat og de nærmere
retningslinjene for dens arbeid. Blant annet har Finnmark fylkesting
og flere kommuner bedt om at mandat og retningslinjer sendes på høring. Flertallet understreker
at kommisjonens mandat vil være å kartlegge bestående
rettigheter på grunnlag av gjeldende rett. Opprettelsen
av en slik kommisjon reiser imidlertid mange spørsmål
som Finnmark fylkesting, Sametinget, kommunene i Finnmark og brukerorganisasjoner
m.fl. bør få anledning til å uttale seg
om, deriblant om de nærmere reglene etter § 47. Flertallet forutsetter
derfor at departementet legger arbeidet opp på en slik
måte at de får adgang til det.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke viktigheten av at man får en avklaring av de
tingsrettslige forholdene i Finnmark. Det er viktig at en slik prosess
foregår på en måte som motvirker konflikter,
og ikke skaper flere. Det er videre viktig at prosessen foregår
på en måte som alle involverte og berørte
parter føler seg trygg på. Dette medlem vil
understreke at Sosialistisk Venstreparti støtter opprettelse
av en kommisjon for identifisering av allerede etablerte rettigheter.
For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å avdekke rettigheter
som er etablert gjennom langvarig bruk fra større og mindre
persongrupper i Finnmark. Slik bruk har både samer og etniske
nordmenn stått for.
Dette medlem vil vise til at det har vært
stor usikkerhet rundt innholdet i prosessen som fører fram til
bestemmelser om kommisjon for avklaring av rettighetsbildet blant
folk i Finnmark. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at
prosessen knyttet til opprettelsen av en kommisjon er forsvarlig
utredet og sikres en demokratisk behandling. Dette medlem vil
peke på at et organ med så viktige og omfattende oppgaver
som en kommisjon og domstol og viktigheten av arbeidet med identifisering
og avklaring av bruks- og eiendomsrettigheter i et helt fylke, krever at
det foreligger lovforarbeider og høringer. Arbeidet med
finnmarksloven har vært svært grundig, og justiskomiteen
har hatt saken i litt over to år. Det er viktig at den
delen av finnmarksloven som folk flest i Finnmark vil kunne komme
til å få personlig befatning med, kommisjonen
som skal avklare deres eventuelle rettigheter, sikres gjennom en
ordinær lovprosess. Både rettstekniske hensyn
og hensynet til folks rettsfølelse taler for at også kommisjonen
får en forsvarlig behandling der alle berørte
parter får uttale seg på ordinært vis. Dette
medlem vil også påpeke at samtlige partier
i Finnmark fylkesting støttet en form for høringsrunde
for reglene for kommisjonen.
For å sikre de ovenfor nevnte hensyn, foreslår dette
medlem som nevnt at Regjeringen utarbeider et forslag til
mandat og regelverk for en kommisjon og domstol for identifisering
av tingsrettslige rettigheter i Finnmark fylke som de så sender
ut på høring. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiets ønske om
at de nærmere reglene etter § 47 skal
sendes på høring, er ingen innrømmelse
i så måte. Ved å vedta 19 paragrafer
allerede nå, vil det være svært lite
som høringsinstansene vil kunne uttale seg om.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
"Finnmarksloven § 29
skal lyde:
§ 29 Finnmarkskommisjonen
Det opprettes en kommisjon (Finnmarkskommisjonen) som på grunnlag
av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter
til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar etter § 49.
Kongen oppnevner Finnmarkskommisjonens medlemmer. Finnmarkskommisjonen
skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. Lederen
skal oppfylle de kravene som domstolloven stiller til høyesterettsdommere.
To av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene som
stilles til tingrettsdommere. Minst to medlemmer skal være
bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning
til Finnmark fylke."
"Den grunnen Finnmarkseiendommen overtar etter § 49"
er angitt som gjenstand for kommisjonens utredning. Flertallet vil
påpeke at en viktig årsak til at denne avgrensningen
er valgt, er at Finnmarkseiendommen starter sin virksomhet parallelt med
at kommisjonen starter identifiseringsarbeidet. Det kan derfor tenkes
at Finnmarkseiendommen disponerer over eiendom, for eksempel ved
salg, i et område som ikke er utredet av kommisjonen. Det
forhold at overtakelsen etter § 49 brukes som
avgrensning for utredningsarbeidet innebærer at kommisjonen
skal ta stilling til rettsforholdene også til eiendommer
som Finnmarkseiendommen eventuelt har disponert over.
Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen
gjennom sin utredning kan komme til at det eksisterer bruksrettigheter
på Finnmarkseiendommens grunn, at grunn som Finnmarkseiendommen står
som eier av i realiteten eies av andre, eventuelt at det i tillegg
eksisterer bruksrettigheter for tredjepersoner på den samme
grunnen.
Flertallet viser til at Sametinget har foreslått at
kommisjonen i tillegg til å kartlegge hvilke rettighetshavere
som finnes i de ulike områdene, også skal fastslå hvilken
kategori de ulike områdene faller inn under etter ILO-konvensjonen
artikkel 14. Det fremstår for flertallet som
noe uklart om det er ment at en slik kategorisering skal få noen
rettslige konsekvenser utover konsekvensene av kartleggingen av individers
og gruppers rettigheter.
Flertallet mener at ILO-konvensjon nr. 169 ikke
pålegger noen plikt til en slik kategorisering så lenge
de opparbeidete rettighetene blir identifisert, anerkjent og beskyttet. Flertallet forutsetter
at kommisjonen og særdomstolen skal bygge sine avgjørelser
på gjeldende rett, i første rekke alminnelig tingsrett
herunder samiske sedvaner. Flertallet har vurdert å presisere
i lovteksten at kartleggingen skal skje på grunnlag av
gjeldende norsk rett, men har i stedet valgt formuleringen "gjeldende
nasjonal rett" for bedre å få frem at også samiske
sedvaner og rettsoppfatninger skal hensyntas. Folkerettslige kilder
vil være relevante i den utstrekning de omfattes av det alminnelige
presumsjonsprinsippet. For øvrig viser flertallet til
sine merknader til § 5.
Sametinget har i sitt første arbeidsdokument til justiskomiteen
krevd at Sametinget skal oppnevne halvparten av medlemmene i kommisjonen
og i særdomstolen. Dette er noe justert i arbeidsdokument
3, hvor det heter at Kongen, Sametinget og Finnmark fylkesting i
samråd bør oppnevne medlemmene i kommisjonen.
Dersom Sametinget og for eksempel Fylkestinget eller staten oppnevner
sine respektive medlemmer til kommisjonen, vil disse lett kunne
bli oppfattet som representanter for hver sine interesser. En slik
løsning vil være uheldig. Flertallet går
derfor inn for en løsning hvor Kongen oppnevner medlemmene
i både kommisjonen og i utmarksdomstolen.
Etter flertallets mening er det svært
viktig at kommisjonen ikke bare er sammensatt av jurister, og at
den har legitimitet i hele befolkningen. Det sentrale i denne sammenheng
må være at man skal komme frem til et juridisk
forsvarlig resultat og dermed kan få en endelig avklaring
av rettighetsforholdene i fylket. I så måte er
det viktig at både Sametinget, fylkestinget, reindriften
og ulike brukerrepresentanter får mulighet til å uttale
seg om sammensetningen.
Flertallet vil at kommisjonen skal ha fem medlemmer.
Tre medlemmer skal være jurister, mens det ikke stilles
særskilte krav til utdannelse eller yrke for kommisjonens øvrige
to medlemmer. Lederen skal ha de kvalifikasjonene som kreves av
høyesterettsdommere, og to av de øvrige medlemmene skal
ha de kvalifikasjonene som kreves for tingrettsdommere. I tillegg
er det et krav at minst to av kommisjonens medlemmer skal være
bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning
til Finnmark. Dette kan være enten jurister eller andre
medlemmer av kommisjonen. Alternativet "på annen måte
ha sterk tilknytning til" er tatt inn for ikke å utelukke
gode kandidater som for eksempel har vokst opp i Finnmark, og har
bevart kontakten med fylket, men som for tiden er bosatt et annet
sted. Likestillingsloven vil også gjelde, slik at man må sørge
for at hvert kjønn er representert med minst to.
I tillegg til de fem faste medlemmene vil kommisjonen kunne knytte
til seg bistand av forskjellig slag. Kommisjonen må for
det første ha et sekretariat. I tillegg kan det bl.a. bli
aktuelt å knytte til seg arkivteknisk bistand, historikere,
sosialantropologer og folk med kompetanse på reindrift
og samiske sedvaner generelt. Dette henger nært sammen
med kommisjonens ansvar for sakens opplysning etter § 32.
Utgiftene til slik bistand vil måtte dekkes av staten via Finnmarkskommisjonen.
Hva gjelder muligheten for å utvide kommisjonens mandat
til også å omfatte rettigheter til saltvannsfisk,
viser flertallet til sine merknader i kapittel 7.3.2.
Når Finnmarkskommisjonen har avgitt rapport for det
siste feltet den skal utrede, vil den bli avviklet. Flertallet mener
det er uhensiktsmessig å angi noen bestemt dato for avvikling
av kommisjonen i loven.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 30
skal lyde:
§ 30 Avgrensning av utredningsfelt
m.m.
Finnmarkskommisjonen fastsetter felt for utredningsarbeidet
og bestemmer rekkefølgen i behandlingen. Ved avgjørelsen
skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig
og hensiktsmessig avgrensning av feltet når det gjelder
utstrekning og rettslig og historisk sammenheng samt på behovet
for avklaring av rettsforholdene.
Finnmarkskommisjonen kan innskrenke eller utvide et felt
etter at utredningen er satt i gang dersom det er nødvendig
for å skape en naturlig og hensiktsmessig avgrensning.
Finnmarkskommisjonen kan unnlate å utrede rettigheter
som åpenbart ikke egner seg for utredning av kommisjonen.
Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på rettighetens
art og hvilket grunnlag den bygger på."
Flertallet vil bemerke at ansvaret for fremdriften
og rekkefølgen i kartleggingsarbeidet legges til Finnmarkskommisjonen. Flertallet vil
videre påpeke at uttrykket "utvide" i annet ledd også dekker sammenslåing
av flere felt.
Kommisjonen har etter tredje ledd en viss mulighet for å unnlate å utrede
bruks- og eierrettigheter som åpenbart ikke egner seg for
utredning av kommisjonen. Flertallet vil bemerke
at bestemmelsen gir kommisjonen en mulighet for å avslå å utrede rettsforhold
av helt perifer betydning for formålet med kartleggingsprosessen.
Ved vurderingen skal det etter flertallets mening
tas hensyn til hva slags rettighet det er tale om og hvilket rettsgrunnlag
den bygger på sammenholdt med bakgrunnen for og formålet
med kartleggingsprosessen. F.eks. vil en rettighet som bygger på alders
tids bruk normalt egne seg bedre enn en rettighet som bygger på kontrakt.
En rett til utmarksbruk vil videre normalt egne seg bedre for utredning
av kommisjonen enn f.eks. en rett til husleie eller tomteleie.
Kommisjonen skal etter flertallets syn primært
utrede bruks- og eierrettigheter som er basert på langvarig
og tradisjonell bruk. Kommisjonens mandat kan imidlertid ikke avgrenses
til dette. Det kan tenkes rettighetsforhold basert på kontrakt
som det også vil være naturlig for kommisjonen å utrede. F.eks.
kan det være tale om å ta stilling til om et grunnstykke
som Finnmarkseiendommen har grunnbokshjemmel til, men som andre
har brukt som sin egen eiendom i lengre tid, i sin tid ble ervervet
eller avstått ved avtale. Det er derfor etter flertallets oppfatning
vanskelig på en presis måte å angi nærmere
hvilke rettsforhold kommisjonen skal utrede.
Rettsforhold som kommisjonen etter flertallets mening
neppe bør utrede, kan f.eks. være spørsmål
om forståelsen av en leiekontrakt eller en nylig inngått
salgsavtale. Videre vil det f.eks. høre under kommisjonen å ta
stilling til om det er hevdet privat eiendomsrett til et småbruk,
mens kommisjonen neppe bør utrede en tvist arvingene imellom
om hvem som har rett til å overta det.
Se for øvrig også flertallets merknad til § 39.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 31
skal lyde:
§ 31 Varsling av mulige rettighetshavere
Utredningsarbeidet for et felt skal kunngjøres med
oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg.
Kunngjøringen foretas i Norsk lysingsblad, i en avis som
er alminnelig lest på stedet og lokalt på annen
hensiktsmessig måte.
Reindriftsorganisasjoner og andre representanter for brukerinteresser
i det aktuelle feltet, samt Sametinget, Finnmark fylkesting, Finnmarkseiendommen og
berørte kommuner varsles særskilt."
Flertallet vil bemerke at etter første
ledd skal rettighetshaverne varsles gjennom kunngjøring
i Norsk lysingsblad, i en eller flere lokalaviser og lokalt på annen
hensiktsmessig måte. I realiteten innebærer dette
at enhver som mener å ha eiendoms- eller bruksrett i det
aktuelle området, får en oppfordring til å melde
seg.
Flertallet vil fremheve at regelen i annet ledd skal
sikre at reindriftsorganisasjoner og andre representanter for brukerinteresser
samt Sametinget, Finnmark fylkesting, Finnmarkseiendommen og berørte kommuner
blir varslet og på den måten får en særlig oppfordring
til å følge saken.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 32
skal lyde:
§ 32 Ansvaret for sakens opplysning
Finnmarkskommisjonen har selv ansvaret for at saken blir tilstrekkelig
opplyst. Kommisjonen kan på den måten som den
finner hensiktsmessig, innhente forklaringer, dokumenter og annet
materiale samt foreta undersøkelser og utredninger m.m.
om faktiske og rettslige forhold som kan være av betydning
for kommisjonens konklusjoner.
Partene har rett til å gjøre rede for de faktiske
forholdene og føre bevis som er av betydning for kommisjonens
konklusjoner. Partene kan begjære iverksatt tiltak etter
første ledd. Finnmarkskommisjonen kan avslå begjæringen
dersom den finnes ugrunnet, eller det vil medføre uforholdsmessige
forsinkelser eller kostnader å etterkomme den.
For å ivareta partenes interesser kan Finnmarkskommisjonen
oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge
kommisjonens arbeid. Utgiftene dekkes av staten."
Flertallet vil presisere at § 32
første ledd slår fast at Finnmarkskommisjonen
selv skal ha ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Det
skal med andre ord ikke være slik at de som mener å ha
rettigheter i det aktuelle feltet, skal være nødt
til selv å fremskaffe alle bevisene for sin rettsstilling.
Partene skal imidlertid etter annet ledd ha rett til å slippe
til med slike bevis.
Etter § 32 tredje ledd kan Finnmarkskommisjonen
oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge
kommisjonens arbeid. Dette kan ses på som en form for rettshjelpstiltak
og vil trolig være både mer effektivt, mindre
kostbart og mindre konfliktskapende enn om staten skulle dekke utgifter til
advokat for de enkelte interessentene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 33
skal lyde:
§ 33 Finnmarkskommisjonens rapport
Etter at kommisjonen har utredet et felt skal den avgi
en rapport som skal inneholde opplysninger om:
a) hvem som etter kommisjonens oppfatning er eiere
av grunnen
b) hvilke bruksrettigheter som etter kommisjonens oppfatning
eksisterer
c) de saksforholdene kommisjonen bygger sine konklusjoner
på
Det skal fremgå av rapporten om konklusjonene er
enstemmige. Hvis det ikke er tilfellet, skal det fremgå hvem
som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder. Både
flertallets og mindretallets konklusjoner skal begrunnes.
Etter at rapporten er avgitt skal den straks kunngjøres
på den måten som er beskrevet i § 31.
Ved kunngjøring etter § 31 første
ledd er det tilstrekkelig at kunngjøringen inneholder et
kort sammendrag av konklusjonene samt opplysning om hvor interesserte kan
gjøre seg kjent med rapporten i sin helhet. I kunngjøringen
skal det opplyses om fristen for å bringe tvister inn for
utmarksdomstolen."
Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol, og kommisjonens rapport
vil ikke ha rettskraft. Konklusjonene bør imidlertid etter flertallets mening være
så presist utformet at de i ettertid kan legges til grunn
for oppmålinger og tinglysing. De bør også være
så presise at utmarksdomstolen eller de ordinære
domstolene kan ta utgangspunkt i rapporten i sin behandling.
Flertallet vil påpeke at kommisjonen
trolig i en del tilfeller vil være i tvil om hvordan rettsforholdene
egentlig er. Kommisjonen plikter å gjøre seg opp
en mening, men den har adgang til å gjøre rede for
tvilen i begrunnelsen. Dersom partene ikke ønsker å sette
spørsmålet på spissen ved å bringe
det inn for utmarksdomstolen, kan de la Finnmarkseiendommen forsette å forvalte
grunnen uten at det avskjærer adgangen til å ta
opp rettighetsspørsmålet på et senere
tidspunkt. Flertallet vil også peke på at
kommisjonen kan stå overfor den situasjonen at den i utgangspunktet
er tilbøyelig til å mene at andre enn Finnmarkseiendommen
er eier av et grunnstykke, men at det er vanskelig å konkludere
med hvem som er rette eier. I et slikt tilfelle må kommisjonen
gjøre seg opp en mening om hvilket resultat som har de beste
rettslige grunner for seg. Den har ikke anledning til å konkludere
med at Finnmarkseiendommen ikke er eier av grunnstykket uten samtidig å peke
ut hvem den i så fall mener er eier.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 34
skal lyde:
§ 34 Behandlingen i Finnmarkseiendommen
Finnmarkseiendommen skal uten ugrunnet opphold ta stilling
til kommisjonens konklusjoner. For vedtak som går ut på å godta
konklusjoner fra kommisjonen om at andre har bruks- eller eierrettigheter, gjelder § 10
sjette ledd tilsvarende.
I den grad Finnmarkseiendommen er enig med kommisjonen
i at andre har rettigheter, plikter Finnmarkseiendommen å gi
skriftlig uttrykk for det, og uten ugrunnet opphold sørge
for at rettigheten blir tinglyst eller i tilfelle bringe saken inn
for jordskifteretten etter § 45."
Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen
skal kartlegge rettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen
overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog SF, jf. § 29.
Finnmarkseiendommen vil derfor i kraft av å være
registrert som grunneier, også være part i sakene.
Finnmarkseiendommen er imidlertid også noe mer enn en vanlig
grunneier og part. I og med at Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen
til all grunn som Statskog SF i dag har grunnbokshjemmel til, vil
Finnmarkseiendommen også forvalte grunn som det kan vise
seg at andre har rettigheter til. Dette tilsier etter flertallets oppfatning
at Finnmarkseiendommen må ha forpliktelser i identifiseringsprosessen
utover det som kan betegnes som alminnelige partsforpliktelser.
Det følger av første ledd første punktum
at Finnmarkseiendommen har en plikt til å ta aktivt stilling til
kommisjonens rapport. Flertallet viser til at når Finnmarkseiendommen
skal ta stilling til om den godtar Finnmarkskommisjonens konklusjoner
eller ikke, vil de alminnelige avstemningsreglene i § 9
i utgangspunktet gjelde. For å hindre at det oppstår mistanke
om skjevheter i Finnmarkseiendommens holdning i de forskjellige
styreperiodene, forslår flertallet at § 10
sjette ledd skal gjelde tilsvarende, jf. nedenfor. Hvis det som
ledd i forhandlinger blir spørsmål om å avstå rettigheter
utover det kommisjonen har konkludert med, kommer også de
særlige reglene i § 10 annet til femte
ledd til anvendelse.
Regelen i annet ledd innebærer for eksempel at Finnmarkseiendommen
ikke kan si seg enig i kommisjonens konklusjon om at andre har bestemte
rettigheter, men samtidig nekte å gi skriftlig uttrykk
for det, sørge for at rettigheten blir tinglyst og eventuelt bringe
saken inn for jordskifteretten. Flertallet vil påpeke
at å gi skriftlig uttrykk for enigheten kan bety enten
at Finnmarkseiendommen og den aktuelle rettighetshaveren nedfeller
enigheten i en avtale, eller at Finnmarkseiendommen gir en ensidig
erklæring.
Hvis Finnmarkseiendommen er uenig i kommisjonens konklusjoner,
vil forhandlinger etter reglene i § 35 være
aktuelt, eventuelt behandling i utmarksdomstolen hvis det ikke oppnås
enighet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 35
skal lyde:
§ 35 Forhandlinger
Parter som ikke er enig i kommisjonens konklusjoner, eller
som trenger bistand til å få konklusjonene nedfelt
i bindende avtale, kan be Finnmarkskommisjonen om å mekle.
Kommisjonens plikt til å mekle faller bort når
fristen for å bringe tvisten inn for utmarksdomstolen har
løpt ut."
Sametinget har i sitt første arbeidsdokument lagt stor
vekt på at konflikter så langt det er mulig, og
i tråd med samiske tradisjoner, skal løses gjennom
forhandlinger og ikke ved domstolsbehandling. Flertallet slutter
fullt ut opp om en slik prosessuell tilnærming.
I forslag til § 35 er det lagt opp til at partene
kan forhandle etter at kommisjonen har lagt frem sin rapport, og
at kommisjonen kan mekle i forhandlingene. Kommisjonen vil etter flertallets oppfatning
ha den oversikten som kreves for å kunne inneha en slik rolle,
og vil dessuten være en nøytral part i konflikter mellom
Finnmarkseiendommen og private parter. Hvis partene kommer til enighet,
kan dette nedfelles i en bindende avtale som kan tinglyses. På denne
måten sikrer man etter flertallets mening
at det kun er de reelle konfliktene som bringes inn for utmarksdomstolen. Flertallet nevner
at denne muligheten ikke utelukker at partene i stedet benytter
andre meklingstilbud.
Det er viktig at Finnmarkseiendommen også på dette
stadiet bidrar til at man kan komme til enighet uten å måtte
gå til utmarksdomstolen. Der det kommer krav om justeringer
i forhold til kommisjonens konklusjoner, eller Finnmarkseiendommen
ellers ser at det kan være rom for å mekle, forutsettes
det fra flertallets side at den forholder seg aktivt
til de øvrige partene og deltar i forhandlinger. Dette
er ikke direkte nedfelt i lovteksten, men ligger som en forutsetning
for ordningen, jf. også merknaden til § 36.
Kommisjonens plikt til å mekle faller bort når søksmålsfristen
i § 38 har løpt ut. Flertallet vil imidlertid
påpeke at det ikke er noe i veien for at kommisjonen yter
assistanse også etter denne datoen hvis den ser at det
er en reell mulighet for at enighet kan oppnås.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
"Finnmarksloven § 36
skal lyde:
§ 36 Utmarksdomstolen for Finnmark
Det opprettes en særdomstol (utmarksdomstolen for
Finnmark) som skal behandle tvister om rettigheter som oppstår
etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.
Kongen oppnevner utmarksdomstolens medlemmer. Utmarksdomstolen
skal bestå av en leder, en nestleder, tre faste medlemmer
og to varamedlemmer. Lederen, nestlederen og ett av de øvrige
medlemmene skal oppfylle de kravene domstolloven stiller til høyesterettsdommere.
Det samme gjelder ett av varamedlemmene, som er varamedlem for disse
tre.
Saker som hører under utmarksdomstolen, kan ikke
bringes inn for de alminnelige domstolene eller jordskifteretten,
med mindre utmarksdomstolen har avvist saken etter § 39,
eller søksmålsfristen etter § 38
første ledd er løpt ut, og utmarksdomstolen heller
ikke skal ta saken til behandling etter § 38 annet ledd."
Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen skal
behandle tvister som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen
har kunngjort sin rapport. Det forutsettes at partene forsøker å løse
eventuelle konflikter gjennom forhandlinger før sak reises
for utmarksdomstolen. Forhandlinger kan eventuelt skje med bistand
fra kommisjonen etter § 35. Flertallet har imidlertid
ikke ønsket å oppstille dette som et vilkår.
Det kan derfor etter flertallets vurdering tenkes
at en part vil bringe saken inn for utmarksdomstolen straks kommisjonens
rapport foreligger. I så fall kan man tenke seg flere ulike
utfall:
Utmarksdomstolen vil kunne heve saken
som forlikt hvis det oppnås enighet.
Det kan også tenkes at stevningen blir trukket.
Saken gjennomføres til tross for at man kunne oppnådd
enighet gjennom forhandlinger. I så fall kan det få innvirkning
på dekningen av saksomkostningene, se nærmere § 43.
Flertallet vil at utmarksdomstolen skal bestå av
fem medlemmer. Tre av disse; lederen, nestlederen og ett av de øvrige
medlemmene, skal ha de kvalifikasjonene som kreves for høyesterettsdommere. Det
stilles ingen særskilte krav til de to øvrige
medlemmenes yrke eller utdannelse. Utmarksdomstolen skal i tillegg
ha to varamedlemmer, hvorav ett skal ha de kvalifikasjonene som
kreves for høyesterettsdommere, og skal tre inn når
ett av de øvrige medlemmene med samme kvalifikasjoner har
forfall, se nærmere i merknaden til § 37.
Når det gjelder oppnevningen av utmarksdomstolens medlemmer,
viser flertallet til sine merknader til § 29.
Etter tredje ledd er utmarksdomstolen gitt eksklusiv kompetanse.
Dette innebærer også at mekling i forliksrådet
ikke finner sted i saker som skal behandles i utmarksdomstolen.
Når fristene etter § 38 for å bringe
tvister fra de ulike områdene inn for utmarksdomstolen
har gått ut, og den har behandlet ferdig de sakene som
har kommet inn, vil domstolen bli avviklet. Flertallet finner
det ikke hensiktsmessig å angi noen bestemt dato for avviklingen
av denne domstolen i loven.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 37
skal lyde:
§ 37 Forfall
Har noen av de faste medlemmene forfall, innkalles det
av varamedlemmene som skal gjøre tjeneste istedenfor det
faste medlemmet som har forfall. Har lederen forfall, gjør
nestlederen tjeneste som leder.
Får noen av utmarksdomstolens medlemmer forfall
etter at behandlingen av en sak er begynt, kan behandlingen fortsette
uten tilkalling av varamedlem så lenge fire medlemmer er
med under behandlingen. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende."
I første ledd er det regler om hvem som skal tre inn
i utmarksdomstolen ved forfall. Det er ikke noe i veien for at begge
varamedlemmene fungerer samtidig.
Flertallet vil presisere at utmarksdomstolen ikke
kan starte behandlingen av en sak med mindre alle fem medlemmene,
eventuelt erstattet av opptil to varamedlemmer, er til stede. Det
kan imidlertid tenkes at et medlem får forfall underveis
i behandlingen. I så fall kan behandlingen sluttføres
med fire medlemmer. Hvis det oppstår stemmelikhet, vil
lederens stemme være avgjørende.
Adgangen til å fortsette med fire medlemmer beror på domstolens
skjønn. Utmarksdomstolen kan derfor velge å utsette
behandlingen til det femte medlemmet kan gjeninntre, eventuelt tilkalle
et varamedlem, og da gjenta de nødvendige delene av forhandlingene.
Partene bør etter flertallets mening normalt
gis adgang til å uttale seg om spørsmålet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 38
skal lyde:
§ 38 Stevning
Tvister kan bringes inn for utmarksdomstolen ved skriftlig
stevning senest ett år og seks måneder etter at
Finnmarkskommisjonens rapport ble avgitt. Stevningen skal være
underskrevet og skal inneholde:
a) partens fulle navn og adresse
b) en angivelse av de kravene som parten reiser og omstendighetene
de støttes på
c) den påstanden parten nedlegger
d) den motparten kravet rettes mot
Selv om fristen etter første ledd har løpt
ut, skal utmarksdomstolen likevel behandle saker som kommer inn
før alle saker fra samme felt er avsluttet, dersom den
finner at saken egner seg for slik behandling og den kan behandles
uten vesentlig forsinkelse for domstolens saksavvikling. Avgjørelser
etter leddet her kan ikke angripes ved kjæremål
eller anke."
Fristen for stevning er satt til ett år og seks måneder
etter at kommisjonens rapport ble avgitt. Med tanke på at
Finnmarkseiendommen skal rekke å ta stilling til rapporten,
og at partene skal ha mulighet til å forhandle, eventuelt
med kommisjonens hjelp, bør fristen være romslig.
Hensynet til enkelte samiske bruksmønstre tilsier også en
lang frist. På den annen side vil flertallet fremheve
at fristen kan være med på å drive eventuelle
forhandlinger fremover og legge press på partene til å bli
enige.
Hvis fristen oversittes, kan en part eventuelt bringe saken inn
for de alminnelige domstolene. Det er imidlertid en forutsetning
at utmarksdomstolen ikke tar saken opp til behandling etter § 38
annet ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen i § 38
annet ledd er å unngå at parallelle saker innenfor
samme felt behandles både i de alminnelige domstolene og
i utmarksdomstolen. Så lenge utmarksdomstolen behandler
saker fra samme felt, vil det etter flertallets mening
være mest hensiktsmessig og gi best sammenheng at utmarksdomstolen
behandler saken.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 39
skal lyde:
§ 39 Avvisning
Saker som finnes ikke å egne seg for behandling i
utmarksdomstolen, kan domstolen ved kjennelse avvise helt eller
for en del. Ved avgjørelsen skal det bl.a. tas hensyn til
kravets art og hvilket grunnlag det bygger på.
Før en sak avvises, skal saksøkeren gis
anledning til å uttale seg. Saken kan avvises uten at partene
innkalles til rettsmøte. Avvisning etter paragrafen her kan
ikke angripes ved kjæremål eller anke."
Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen etter § 36
er gitt eksklusiv kompetanse. Det fremgår imidlertid av § 36
tredje ledd at saker som er avvist etter reglene i § 39,
kan bringes inn for de alminnelige domstolene. Flertallet vil
bemerke at dette henger sammen med at enkelte saker ikke vil være egnet
for en behandling i utmarksdomstolen.
Ved vurderingen av om Utmarksdomstolen skal avvise en sak, skal
den etter flertallets mening legge vekt på kravets
art og det grunnlaget kravet bygger på. Dette er tilsvarende
kriterier som for kommisjonens adgang til å unnlate å utrede
visse rettigheter etter § 30 tredje ledd, og flertallet viser
til sine merknader til denne bestemmelsen. Det kreves imidlertid
ikke etter § 39 at saken åpenbart ikke
skal egne seg for behandling. Flertallet vil bemerke
at det er tatt hensyn til saksøkeren ved regelen i annet
ledd om at vedkommende skal høres før domstolen
tar stilling til spørsmålet.
Utmarksdomstolen bør etter flertallets mening
kunne konsentrere seg om de store og prinsipielle sakene, slik at
mindre saker, f.eks. en sak om justering av grensen mellom to eiendommer,
eller saker av en annen karakter, f.eks. en tvist om tolkningen
av en nylig inngått avtale om salg av en eiendom, vil kunne
overlates til de alminnelige domstolene eller jordskifteretten.
Delvis avvisning kan være aktuelt hvor det i et større
sakskompleks finnes en tvist som ikke egner seg for behandling i
utmarksdomstolen.
Det er ikke foreslått regler om at utmarksdomstolen
skal henvise saker den avviser til behandling i de alminnelige domstolene
eller jordskifteretten. Dette skyldes at flertallet mener
at parten selv må avgjøre om vedkommende ønsker å anlegge
søksmål ved en av de nevnte domstolene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 40
skal lyde:
§ 40 Forening av saker, oppdeling
m.m.
Utmarksdomstolen kan:
a) forene flere saker til felles behandling og
i tilfelle felles avgjørelse
b) dele opp forhandlingene og pådømmelsen
av ett eller flere krav som er forent i en sak, eller selvstendige
tvistepunkter vedrørende samme krav
c) bestemme rekkefølgen i behandlingen av de saker
som er brakt inn
Ved avgjørelser etter første ledd skal
det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning
av tvisteområdene når det gjelder utstrekning,
rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring
av rettsforholdene.
Før avgjørelser etter første
ledd treffes skal partene gis anledning til å uttale seg,
med mindre dette finnes unødvendig eller ville medføre
uforholdsmessig forsinkelse eller omkostning.
Beslutninger etter paragrafen her kan ikke angripes ved
kjæremål eller anke."
Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen vil
kunne få inn stevninger etter § 39 i
løpet av de kommende 18 månedene etter at Finnmarkskommisjonen
har kunngjort sin rapport. Noen parter vil kanskje umiddelbart sende
stevning til utmarksdomstolen, mens andre vil benytte seg av muligheten
til å forhandle om konklusjonene, eventuelt med Finnmarkskommisjonens
hjelp, før de eventuelt bringer saken inn for domstolen.
I en slik situasjon vil det etter flertallets mening
være store prosessøkonomiske fordeler ved å kunne
samle saker med f.eks. samme rettsgrunnlag eller samme grunnleggende faktum.
Det vil også kunne være av stor betydning å behandle
tvister som reiser prinsippspørsmål i ren form,
først. Flertallet vil påpeke at
forslag til ny § 40 gir utmarksdomstolen en hensiktsmessig
prosessuell fleksibilitet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 41
skal lyde:
§ 41 Ansvaret for sakens opplysning
m.m.
Det påhviler partene å gjøre
rede for de faktiske forholdene og bevisene som er av betydning
for avgjørelsen. Utmarksdomstolen skal av eget tiltak innhente
Finnmarkskommisjonens rapport og ta utgangspunkt i denne i sin behandling
av saken. Partene kan i tillegg legge frem som bevis dokumenter som
er kommet inn til, lagt frem for eller utferdiget av Finnmarkskommisjonen.
Utmarksdomstolen kan ikke ta imot vitneforklaring fra Finnmarkskommisjonens
medlemmer eller fra personer som har utført arbeid for
kommisjonen i forbindelse med saken.
Rettsmøter til avhør av parter og vitner
utenfor hovedforhandling kan holdes av to av utmarksdomstolens medlemmer,
hvorav minst den ene må ha de kvalifikasjonene som kreves
for høyesterettsdommere. Utmarksdomstolen kan begjære
at vedkommende tingrett foretar avhør."
Flertallet vil bemerke at i motsetning til saksbehandlingen
i kommisjonen, vil utgangspunktet i utmarksdomstolen være
at partene selv har ansvaret for sakens opplysning i samsvar med
de alminnelige prosessreglene i tvistemålsloven.
Første ledd første punktum tilsvarer tvistemålsloven § 86
første ledd. Også utover dette vil de alminnelige
reglene i tvistemålsloven om bevis og vitneførsel
gjelde, jf. § 46 i loven her. Det er imidlertid
tatt inn enkelte særregler. Dette skyldes at flertallet vil
sikre at partene ikke skal behøve å legge frem kommisjonens
rapport, og at partene ikke skal kunne føre kommisjonens
medlemmer eller andre som har arbeidet for kommisjonen, som vitner.
Uttrykket "andre som har utført arbeid for kommisjonen"
vil bl.a. omfatte kommisjonens sekretariat.
Utmarksdomstolen skal etter § 41 forholde seg
til rapporten fra Finnmarkskommisjonen samt det partene legger frem
av bevis i saken. Partene kan bl.a. legge frem Finnmarkskommisjonens
bakgrunnsdokumenter som bevis i saken. Flertallet vil
påpeke at partenes adgang til disse dokumentene er sikret
gjennom at offentlighetsloven får anvendelse på kommisjonens
virksomhet, jf. § 46. For å unngå misforståelser
er dette likevel presisert i § 41 første
ledd.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 42
skal lyde:
§ 42 Anke og kjæremål
Utmarksdomstolens avgjørelser kan påankes
til Høyesterett. Tvistemålsloven § 357
gjelder ikke.
Avgjørelser som etter tvistemålslovens
bestemmelser er gjenstand for kjæremål, kan på tilsvarende måte
påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg
når ikke kjæremål er avskåret
etter loven her."
Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolens avgjørelser
etter første ledd kan ankes direkte til Høyesterett. Flertallet viser
til at tilsvarende løsning ble valgt for avgjørelser
fra utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.
I første ledd er det gjort unntak fra reglene om ankesum
i tvistemålsloven § 357. Der heter det
at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke
av Høyesteretts kjæremålsutvalg når
anken gjelder en formuesverdi under 100 000 kroner. Når
anken som her skal gå direkte til Høyesterett,
vil en slik verdigrense etter flertallets mening
innebære en for sterk begrensning i ankeadgangen. Dels
vil sakene kunne dreie seg om andre verdier enn rent økonomiske,
og dels kan det bli svært vanskelig å fastsette
verdien på f.eks. en bruksretter. Høyesteretts
kjæremålsutvalg vil imidlertid kunne avvise bagatellmessige saker
etter reglene i tvistemålsloven § 373.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 43
skal lyde:
§ 43 Utgiftene ved saken
Staten dekker utgiftene til utmarksdomstolens egen virksomhet.
Staten dekker også nødvendige utgifter for partene
i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt
seg.
Ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene
har vært nødvendige, skal utmarksdomstolen bl.a.
ha for øyet at parter med likeartede interesser som ikke
står i strid, bør nytte samme juridiske og tekniske
bistand. Domstolen skal så tidlig som mulig av eget tiltak
ta opp spørsmålet der det er aktuelt.
Når særlige grunner tilsier det, kan utmarksdomstolen
pålegge en part helt eller delvis selv å bære sine
kostnader med saken. For øvrig gjelder tvistemålsloven § 177
tilsvarende.
For behandlingen av saker for utmarksdomstolen betales det ikke
gebyr. For anke eller kjæremål over utmarksdomstolens
avgjørelser gjelder lov 17. desember 1982 nr.
86 om rettsgebyr § 8."
Flertallet vil påpeke at det ved utformingen av
ny § 43 er tatt utgangspunkt i reglene for utmarkskommisjonen
for Nordland og Troms. Her dekket staten partenes nødvendige
utgifter i forbindelse med utmarkskommisjonens behandling av sakene.
Dette var naturlig i og med at kommisjonens mandat besto i å utrede
statens eiendomsrett og bruksrett på statens eiendom.
Utmarksdomstolen for Finnmark skal ikke bare behandle tvister
om Finnmarkseiendommens eiendomsrett, men også grensene
mellom andres eiendomsrett, bruksrett mv. Det er derfor etter flertallets oppfatning
rimelig at det gjøres enkelte unntak fra utgangspunktet
om at staten dekker partenes utgifter. Dekningen av utgifter for
den private parten er på denne bakgrunn gjort betinget
av at Finnmarkseiendommen har motsatt seg kravet. Hvis en løsning kunne
vært oppnådd gjennom forhandlinger, og den private
parten ikke har forsøkt dette før vedkommende
brakte saken inn for utmarksdomstolen, er det etter flertallets mening
liten grunn til at staten skal dekke utgiftene til behandlingen.
Etter flertallets lovforslag skal også Finnmarkseiendommens
utgifter dekkes av staten.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
"Finnmarksloven § 44
skal lyde:
§ 44 Samisk språk
Om bruk av samisk språk gjelder sameloven kapittel
3. Sameloven § 3-4 første ledd gjelder
også for Finnmarkskommisjonen."
Flertallet vil bemerke at det i § 44
presiseres at samelovens språkregler skal gjelde for kommisjonen
og utmarksdomstolen. Som eksempel vil varsling etter § 31
være "kunngjøring" etter sameloven § 3-2
annet ledd og skal derfor skje både på samisk og
norsk. Det samme vil gjelde kunngjøring av kommisjonens
rapport etter § 33.
I annet punktum er sameloven § 3-4 første
ledd om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet, gitt tilsvarende
anvendelse for kommisjonens arbeid. I motsetning til utmarksdomstolen
vil ikke kommisjonen være en domstol etter sameloven § 3-4
første ledd, slik at reglene ikke automatisk kommer til
anvendelse. Det er imidlertid etter flertallets mening
naturlig at de samme reglene om bruk av samisk skal gjelde også for
kommisjonens arbeid.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 45
skal lyde:
§ 45 Grensegang og tinglysing
Rettskraftige dommer fra utmarksdomstolen, samt erklæringer
og avtaler som er avgitt eller inngått i samsvar med Finnmarkskommisjonens
konklusjoner, kan bringes inn for jordskifteretten etter jordskifteloven § 88.
Jordskifteretten gjennomfører grensemerking i terrenget,
koordinatfesting og kartlegging av grensene i samsvar med dommen,
erklæringen eller avtalen. Reglene om jordskifte gjelder
tilsvarende så langt de passer. Jordskifteretten settes
uten jordskiftemeddommere. Jordskifteloven § 88
femte ledd og § 89 annet ledd gjelder ikke. Ved
anke gjelder § 72. Det skal ikke betales rettsgebyr
etter § 74 første ledd. Partene skal
heller ikke betale for kostnadene ved grensemerking, koordinatfesting
og kartlegging av grensene. For tinglysing gjelder jordskifteloven § 24
så langt den passer.
For rettigheter som er fastlått i en rettskraftig dom
fra utmarksdomstolen eller i en erklæring eller avtale
i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner, er offentligrettslige
begrensninger i adgangen til å stifte eller overdra slike
rettigheter ikke til hinder for at rettigheten tinglyses. Det betales
ikke gebyr eller dokumentavgift ved tinglysingen."
Flertallet viser til at det for utmarkskommisjonen
for Nordland og Troms gjaldt særregler om grensemerking
mv., jf. jordskifteloven § 89 a og henvisningen
til denne i lov 7. juni 1985 nr. 51 om utmarkskommisjon
for Nordland og Troms § 18 a. Reglene
kom inn i de nevnte lovene ved en lovendring i 1994 (lov 22. april
1994 nr. 8). Før dette lå ansvaret for grensemerking
mv. hos utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Det var utmarkskommisjonen
selv som tok initiativet til endringen, jf. Ot.prp. nr. 27 (1993-1994).
I finnmarksloven § 45 er det valgt en liknende
løsning. Flertallet finner det imidlertid
ikke nødvendig å ta inn en egen regel i jordskifteloven
om dette.
Det er ikke uttrykkelig sagt i lovteksten hvem som skal sørge
for å sende avtalene, erklæringene og dommene
til jordskiftedomstolen. Når det gjelder erklæringer
fra Finnmarkseiendommen eller avtaler som er inngått i
samsvar med kommisjonens konklusjoner, vil det etter flertallets mening
være Finnmarkseiendommens ansvar å sende erklæringen
eller avtalen til jordskifteretten, jf. plikten i § 34
annet ledd. For øvrig vil det bero på omstendighetene
hvem som gjør det, jf. jordskifteloven § 88.
Flertallet vil påpeke at bakgrunnen for
unntaket i § 45 annet ledd er at det i denne sammenhengen er
snakk om å avdekke rettigheter som allerede ligger der,
men som hittil ikke har blitt identifisert. Det er derfor etter flertallets mening
ikke rimelig at f.eks. kommunen skal kunne sette en stopper for
deling og tinglysing når kommisjonen eller utmarksdomstolen
har kommet til at rettighetene eksisterer. På denne bakgrunnen
vil også lovgivning som viker for det som følger
av "særlige rettsforhold" e.l., men ikke for partenes avtale,
likevel måtte vike for avtale inngått i samsvar
med kommisjonens konklusjoner, jf. f.eks. lov 29. november
1968 om særlege råderettar over framand eigedom § 1
annet ledd, jf. § 16. Begrensningene i adgangen
til å fraskille fiskerett etter lov 15. mai 1992
nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. § 19 gjelder
heller ikke for eksisterende rettigheter. Videre vil konsesjonslovens
regler om erverv, stiftelse og overdragelse av rettigheter ikke gjelde
for rettigheter som kommisjonen eller utmarksdomstolen finner at
allerede eksisterer.
Virkeområdet for bestemmelsen er angitt som "rettskraftige
dommer fra utmarksdomstolen samt erklæringer og avtaler
som er avgitt eller inngått i samsvar med Finnmarkskommisjonens
konklusjoner". Avtaler som går lenger enn eller på tvers
av kommisjonens konklusjoner, vil derimot måtte følge
de alminnelige reglene for deling, grensemerking, tinglysing mv.
Avtalene vil etter flertallets oppfatning trolig ofte
ha med hovedelementene fra kommisjonens konklusjoner, men gå noe
lenger eller kortere i den ene eller andre retningen. Det kan f.eks.
tenkes at kommisjonen kommer til at en person eier område
A, mens Finnmarkseiendommen og den aktuelle rettighetshaveren gjennom
forhandlinger kommer til at eiendomsretten strekker seg noe utover
område A. De kan da inngå en avtale basert på denne
enigheten. For område A vil unntaket som er angitt i annet
ledd gjelde, mens man for det som går utover område
A, vil måtte følge reglene i jordlova, plan- og
bygningsloven mv. Flertallet mener at dette neppe
vil by på særlige problemer.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 46
skal lyde:
§ 46 Forholdet til annen lovgivning
Domstolloven kapittel 6 om ugildhet og offentlighetsloven
gjelder så langt de passer for Finnmarkskommisjonens virksomhet.
Ved avslag på begjæringer om innsyn kan spørsmålet
om det er adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet,
påklages til fylkesmannen i Finnmark. Forvaltningsloven
gjelder ikke for Finnmarkskommisjonens virksomhet.
Domstolloven og tvistemålsloven gjelder så langt de
passer for utmarksdomstolens virksomhet, dersom ikke annet er bestemt
i loven her."
Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen
ikke er en domstol og at den derfor i utgangspunktet ville vært
omfattet av forvaltningslovens regler. I § 46
er det imidlertid gjort unntak fra forvaltningsloven. Dette innebærer
bl.a. at det ikke vil være mulighet til å påklage
avgjørelser som fattes av kommisjonen, f.eks. i forbindelse
med sakens opplysning, se § 32.
Offentlighetsloven er derimot uttrykkelig gitt anvendelse på kommisjonens
virksomhet. Dette medfører bl.a. at partene kan be om innsyn
i kommisjonens bakgrunnsdokumenter og på den måten
ha bedre grunnlag for å vurdere om de er enige i kommisjonens
konklusjoner. Dokumentene vil også kunne legges frem som
bevis i en eventuell sak for utmarksdomstolen.
Flertallet vil påpeke at for utmarksdomstolen gjelder
domstolloven og tvistemålsloven tilsvarende så langt
de passer. Domstolloven kapittel 6 om habilitet gis tilsvarende
anvendelse også på kommisjonens virksomhet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 47
skal lyde:
§ 47 Fullmakt til å gi
nærmere regler
Kongen kan gi nærmere regler om Finnmarkskommisjonen
og utmarksdomstolen for Finnmark, herunder om organisering og økonomiske
forhold mv."
Både kommisjonen og domstolen vil etter flertallets vurdering
trenge et sekretariat med utredningskapasitet. Departementet må kunne
ha kontroll over økonomien. Nærmere bestemmelser
om bl.a. dette skal derfor kunne gis av departementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bemerke
at den tvisteløsningsmodell som ovenfor er skissert, i
realiteten ligger svært nær den løsningen
som Sametinget gikk inn for i sitt første arbeidsdokument
og har også viktige elementer fra Fylkestingets forslag.
Under konsultasjonene 2. mars og 13. april
2005 og i sine notater til justiskomiteen, har Sametinget problematisert
at Finnmarkseiendommen både skal ha en privatrettslig rolle
som eier og en offentligrettslig rolle som forvalter. Flertallet vil
som en følge av dette i det følgende presisere
enkelte forhold rundt Finnmarkseiendommens stilling.
Finnmarksloven gir Finnmarkseiendommen status som en alminnelig
eier. Loven gjør imidlertid visse begrensninger i organets
eierrådighet (utdeling av overskudd, forholdet til fremtidig
lovgivning, andres rett til jakt og fiske på dens grunn
mv.), men dette endrer ikke Finnmarkseiendommens juridiske karakter.
I § 30 i Regjeringens forslag heter det at
Finnmarkseiendommen skal overta "de faste eiendommer i Finnmark
fylke som Statskog SF eier". Samtidig forutsettes det at kommisjonen
og særdomstolen vil avdekke at det også eksisterer
andre rettigheter på denne grunnen. Slik sett vil Finnmarkseiendommen råde
over andre grupper og individers rettigheter inntil disse blir identifisert
gjennom de nye reglene.
Flertallet viser til at Sametinget har sluttet
seg til at Finnmarkseiendommen skal starte sin virksomhet parallelt
med at rettigheter blir identifisert. I motsatt fall vil Statskog
SF måtte sitte på grunnbokshjemmelen til kommisjonen
og særdomstolen har fullført sitt arbeid. Sametinget ønsker
videre en avklaring av hvilke områder staten har eiendomsrett
til i Finnmark.
Flertallet har forståelse for at man
kan mene at staten, og ikke Finnmarkseiendommen, bør stå som
ansvarlig part for en slik kommisjon eller særdomstol.
Etter flertallets syn vil det imidlertid virke unødig
kompliserende om staten skal trekkes inn i identifikasjonsprosessen.
Det gir heller ikke god mening at staten skal spille en rolle i
prosessen når grunnbokshjemmelen er overført fra
Statskog SF til Finnmarkseiendommen, og staten derfor ikke lenger har
en direkte interesse i utfallet av kartleggingen.
Forslaget legger opp til at kommisjonen skal identifisere andres
rettigheter på grunn som Finnmarkseiendommen har grunnbokshjemmelen
til. På den måten vil kommisjonen avdekke at dette
er rettigheter som heller ikke tidligere tilhørte staten.
Flertallet vil fremheve at Finnmarkseiendommen
plikter å behandle kommisjonens rapport og skal, i den
grad den er enig i at andre har rettigheter, bidra til at disse
blir tinglyst. Denne plikten til å forholde seg aktivt
til kommisjonens rapport og bidra til tinglysing henger sammen med
at Finnmarkseiendommen, slik Sametinget også påpeker,
i en startfase vil råde over rettigheter som det kan vise
seg at tilhører andre.
I Regjeringens utkast til finnmarkslov § 30
heter det at Finnmarkseiendommen overtar de faste eiendommene som
Statskog SF eier. Samtidig er det forutsatt både i de generelle
merknadene i proposisjonen, i utkastet til § 5
og nå i forbindelse med de nye reglene om identifisering,
at det eksisterer rettigheter på denne grunnen som ennå ikke
er kartlagt. Det blir derfor etter flertallets mening
noe upresist å snakke om en overføring av eiendomsretten
fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen. Dette kan dessuten
oppfattes som en tilsløring av de reelle rettighetsforholdene.
En måte å bøte på disse
uklarhetene på er å ta inn formuleringen "har
grunnbokshjemmel til eller eier uten å ha grunnbokshjemmel"
i nye § 49. Man tar ikke ved selve hjemmelsoverføringen
stilling til hvilke rettigheter som faktisk eksisterer. Denne oppgaven
overlates til kommisjonen og særdomstolen etter reglene
i det nye kapittel 5. Som en følge av dette foreslår flertallet følgende
endring:
"Finnmarksloven § 49
første ledd skal lyde:
Ved ikrafttredelsen av kapittel 2 overtar Finnmarkseiendommen
de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF har grunnbokshjemmel
til eller eier uten å ha grunnbokshjemmel. Tilsvarende gjelder
begrensede rettigheter i fast eiendom. Omregistrering i grunnboken
skjer ved navneendring. Overføringen skjer med skattemessig
kontinuitet og utløser ikke skatteplikt for Statskog SF
etter skatteloven § 5-2."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at forslaget om et identifiseringsinstitutt for å avdekke
eksisterende rettigheter i Finnmark, jf. forslag til nytt kapittel
5, av enkelte har blitt betegnet som "privatisering av Finnmark". Flertallet vil
presisere at begrepet "privatisering" er direkte misvisende for
forslaget.
Flertallet vil fremheve at Finnmarkskommisjonen
og utmarksdomstolen skal legge gjeldende rett til grunn for sitt
arbeid. Dette betyr at det ikke vil være snakk om å gi
bort rettigheter til grunnen i Finnmark. Kommisjonen og domstolens
oppgave er utelukkende å identifisere rettigheter som grupper
og enkeltpersoner har opparbeidet, men som de til nå ikke
har fått "papirer på".
Dersom man ikke oppretter en særordning for identifikasjon
av rettigheter, vil rettighetshaverne uansett kunne kreve sin rett
ved de alminnelige domstolene. Flertallet mener det
er liten grunn til å tro at folk i Finnmark generelt vil
slå seg til ro med den uavklarte rettighetssituasjonen
man har i dag. Det er derfor nærliggende å tro
at hvis man ikke får en særordning for identifisering
på plass, vil man få mange tvister for de alminnelige
domstolene. Resultatet ville i så fall blitt det samme:
Sakene vil bli løst etter gjeldende rett. Det vil imidlertid
være en del viktige forskjeller:
Sakene ville strukket ut i tid.
Man vil ikke få en slik helhetlig gjennomgang som
forslaget legger opp til.
Muligheten for å løse sakene gjennom mekling vil
ikke være den samme.
De alminnelige domstolene har ikke den spesialkompetansen
kommisjonen og særdomstolen vil ha.
Viktig i denne sammenhengen er også etter flertallets oppfatning
at Norge ikke vil oppfylle sine forpliktelser etter ILO-konvensjon
nr. 169 artikkel 14 hvis rettighetshaverne kun henvises til de alminnelige
domstolene for å få kartlagt sine rettigheter.
Bakgrunnen for forslaget om en ordning for identifisering av opparbeidete
rettigheter, er nettopp å finne her.
Flertallet viser til at man bør være
varsom med å uttale seg om hvordan utfallet av identifikasjonsprosessen
vil bli. Dette er et rettsspørsmål som det tilligger
domstolene å avgjøre med bindende virkning. På bakgrunn
av det kollektive preg som mye av utmarksbruken i Finnmark har,
og de ulike brukergruppene og bruksmåtene som ofte er representert
i det samme området, er det imidlertid etter flertallets mening
god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad
vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark. Det
dominerende vil etter flertallets oppfatning trolig
være kollektive bruksretter av ulike slag.
Sametinget hevdet allerede ved fremleggelsen av proposisjonen
at Regjeringens forslag ikke fullt ut oppfylte forpliktelsene i
ILO-konvensjonens artikkel 14. Sametinget fikk senere støtte
for denne tolkning av konvensjonen fra professorene Ulfstein og
Graver i deres utredning "Folkerettslig vurdering av forslaget til
ny Finnmarkslov". I brev fra justisministeren til justiskomiteen
6. april 2004 og 14. juni 2004, jf. vedlegg, ble
det tilkjennegitt et behov for "supplerende tiltak" fra statens
side for å sikre en lojal oppfyllelse av ILO-konvensjonen
artikkel 14. Flertallet viser videre til at kravet
om en identifiseringsordning også har vært reist
fra Finnmark fylkesting.
ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 2 krever at myndighetene skal
ta nødvendige skritt for å identifisere de landområdene
som urfolk tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres
eiendomsrett og rett til besittelse. I artikkel 14 nr. 3 heter det
videre at hensiktsmessige ordninger skal sikres i den nasjonale rettsorden
for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder
fra vedkommende folk. Det er med andre ord etter flertallets mening
klart ikke holdbart etter folkeretten å overlate spørsmålet
om hvilke og hvor omfattende rettigheter som er opparbeidet i Finnmark
til de alminnelige domstolene.
I denne forbindelsen vil flertallet også nevne at
man uavhengig av urfolks rettigheter og folkerettslige betraktninger
har hatt liknende særordninger for kartlegging av rettigheter
ellers i landet. Høyfjellskommisjonen tok i perioden 1908
til 1953 for seg de sentrale høyfjellsområdene
i Sør-Norge. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde
i perioden 1985 til 2004 til oppgave å ordne rettsforholdene mellom
staten og andre i høyfjellsområder og andre utmarksområder
i Nordland og Troms. Ut fra et sammenliknende synspunkt vil det
da etter flertallets mening være klart urimelig å si
at finnmarkingene må ta byrden ved selv å føre
sine saker for de alminnelige domstolene med alle de ulempene dette
innebærer.
Komiteen flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringens
forslag til § 28, hvor det heter at de særlige
rettighetsforholdene vedrørende fisket i Alta-, Tana- og
Neiden-vassdragene ikke berøres av bestemmelsene i lovforslaget
om fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn.
Spørsmålene omkring rettigheter til og reguleringen
av fisket i disse vassdragene er komplekse. Regjeringen mente det
var behov for en bred gjennomgang av den fremtidige forvaltningen
av disse vassdragene og ville derfor ikke fremme forslag til en
mer detaljert lovregulering i denne omgang.
Flertallet mener at det er viktig å slå fast
i enkelte overordnede regler finnmarksloven om fisket i Tana- og
Neiden-vassdragene. Flertallet viser også til
at både Sametinget og Fylkestinget ønsker at det
gis særlige lovregler for disse vassdragene.
Flertallet er likevel enig med Regjeringen i at det
ikke er hensiktsmessig å detaljregulere fisket i de to
nevnte vassdragene i finnmarksloven. Det kan derimot etter flertallets syn
tas inn regler på et overordnet nivå, samtidig
med at Kongen gis hjemmel til å fastsette mer detaljerte
regler i forskrift.
Flertallet viser til at retten til fisket i Alta-vassdraget
ble slått fast ved dom i Alta tingrett 16. mai
2002. Ifølge dommen tilkommer fiskeretten Alta Laksefiskeri
Interessentskap. Flertallet viser til at det har
vært bred enighet om at det ikke skulle gripes inn i eksisterende
rettighetsforhold knyttet til fisket i de tre vassdragene. Flertallet ser
derfor ingen grunn til å foreslå nærmere
lovregler om retten til fisket i Alta-vassdraget.
Flertallet mener imidlertid at de overordnete regler
om rett til fisket i Tana-vassdraget bør fastsettes i finnmarksloven.
Etter flertallets mening må forvaltningen
av fisket i Tana-vassdraget være lokal og rettighetsbasert.
Reglene som foreslås bygger på eksisterende rettigheter
og vil ikke gripe inn i disse. Mer detaljert regulering bør
skje gjennom forskrifter. For øvrig skal forvaltningen
skje innenfor rammen av lakse- og innlandsfiskloven.
Flertallet er kjent med at retten til å fiske
i Neiden-vassdraget i stor utstrekning er klarlagt gjennom rettspraksis,
og viser i den forbindelse både til Samerettsutvalgets
utredning NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur s. 372 flg.,
et brev 25. april 2005 til komiteen fra Neidenelvens fiskefellesskap
samt en dom fra Hålogaland lagmannsrett 10. november
1998 som flertallet har blitt kjent med på annen
måte. Siden fisket i Neiden må forvaltes i samarbeid
med Finnland, er det etter flertallets mening likevel
hensiktsmessig å ta med Neiden ved siden av Tana i lovforslaget.
De eksisterende rettighetene må uansett respekteres i det
videre arbeidet.
Flertallet foreslår på denne
bakgrunn å ta inn et nytt kapittel 4 med bestemmelser om
fisket i Tana- og Neiden-vassdragene. Flertallet foreslår
også at det slås uttrykkelig fast at reglene i
kapittel 3 om forvaltning av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens
grunn ikke gjelder der annet følger av de særlige
rettsforholdene i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene.
Flertallet har følgende
forslag til nye bestemmelser:
"Finnmarksloven § 21
annet ledd skal lyde:
Reglene i kapittelet her gjelder ikke i den utstrekning
annet følger av særlige rettsforhold."
Bestemmelsen dekker de særlige rettsforholdene i Alta-,
Tana- og Neiden-vassdragene, og innebærer at de særlige
reglene i kapittel 3 om forvaltning av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn
ikke gjelder i den utstrekning annet følger av slike rettsforhold.
Bestemmelsen dekker også andre særlige rettsforhold,
inkludert slike som blir kartlagt i identifiseringsprosessen etter
kapittel 5.
Flertallet fremmer videre følgende
forslag:
"Finnmarksloven kapittel 4 skal lyde:
Kapittel 4 Tana og Neiden
§ 28 Fisket i Tana- og Neiden-vassdragene
I Tana- og Neiden-vassdragene har lokalbefolkningen særskilte
rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk
og lokal sedvane.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om forvaltningen
og utøvelsen av fisket. Forskriften skal legge til rette
for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i
samsvar med overenskomster med Finland om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene.
Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland
om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene skal skje i samråd
med Sametinget, berørte kommuner og dem som har særskilte
rettigheter til fisket i disse vassdragene."
I § 28 slås det uttrykkelig fast at
det eksisterer særskilte rettigheter til fisket i Tana-
og Neiden-vassdragene. Disse rettighetene er dels nedfelt i lov,
dels følger de av alders tids bruk og lokal sedvane som
til dels er fastslått ved dom. I det videre arbeidet med å utvikle
et lokalt rettighetsbasert forvaltningssystem vil en modernisering
av bestemmelsene i lov 23. juni 1888 nr. 1 om Retten til
Fiskeri i Tana-vassdraget i Finmarkens Amt stå sentralt.
Det samme vil en vurdering av forslagene i Samerettsutvalgets utredning NOU
1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Den nærmere reguleringen
av rettighetsforholdene må tas inn i finnmarksloven på et
senere tidspunkt.
Mer detaljerte regler om forvaltning og utøvelse av
fisket fastsettes av Kongen i forskrift. Det presiseres at forskriften
skal legge til rette for lokal forvaltning basert på eksisterende
rettigheter. Denne løsningen ivaretar både ønsket
om å lovfeste hovedprinsippene for forvaltningen, og behovet
for en mer detaljert utforming av det nærmere regelverket.
Både Tana- og Neiden-vassdragene forvaltes sammen med
Finland. En helhetlig og god forvaltning forutsetter gode felles
regler for forvaltningen. Forskriftene må derfor være
i samsvar med de bilaterale overenskomstene med Finland om fisket
i Tana og Neiden.
For å sikre at Sametinget, de berørte kommunene og
rettighetshaverne får innflytelse på utformingen av
nye forvaltningsregler, foreslås det lovfestet at de skal
konsulteres under utarbeidelsen av forskrifter og under forhandlinger
med Finland.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig å få en avklaring av hvordan forvaltningen
av de tre store elvene Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene skal være
i fremtiden. Sosialistisk Venstreparti ønsker lokal forvaltning
av vassdragene, men vil også her at spørsmålet
sendes ut på høring for å sikre at alle
parter får uttale seg i sakens anledning. Dette
medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag om lokal, rettighetsbasert forvaltning av de tre store vassdragene
i Finnmark."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget har foreslått
fritt fiske for finnmarkinger i havet utenfor Finnmark for fartøy
under 10 meter.
Flertallet vil bemerke at spørsmål
om retten til og forvaltningen av saltvannsfisket i samiske bosettingsområder
har vært gjenstand for atskillig utredning, særlig
i perioden 1990-2001. Historiske forhold har vært undersøkt,
og hva som må antas å være gjeldende
rett er drøftet både i lys av folkeretten og norsk
rett, inkludert mulig sedvanerett.
Felles for alle utredninger og forslag har vært at eventuelle
rettigheter, og eventuelle korresponderende forpliktelser for myndighetene,
må knyttes til geografisk definerte lokalsamfunn og ikke
til personer eller grupper på etnisk grunnlag.
I utredningen "En sakkyndig vurdering av hvilke rettslige forpliktelser
myndighetene er bundet av overfor den samiske befolkningen ved regulering
av fiske" konkluderte Carsten Smith i 1990 med at statens forpliktelse
til å verne om det materielle grunnlaget for samisk kultur
også må omfatte det sjøsamiske kyst-
og fjordfisket. Samerettsutvalget utredet dette nærmere
og fremmet i NOU 1997:4 forslag om fritt fiske for båter
under en viss størrelse og lokal forvaltning. Senere har
Samisk fiskeriutvalg levert en utredning, og en mulig sedvanerett
til fritt fjordfiske i Finnmark og andre fiskerirelaterte temaer
ble behandlet i NOU 2001:34 "Samiske sedvaner og rettsoppfatninger".
Samerettsutvalgets forslag til fiskeriforvaltning er ikke iverksatt,
og har tematisk falt utenfor virkeområdet for forslaget
til finnmarkslov.
Det kan etter flertallets mening ikke utelukkes
at det foreligger føringer både i folkeretten
og i norsk rett for å ta særlig hensyn til fisket
i sjøsamiske områder i utformingen og praktiseringen
av fiskeriforvaltningen. I forhold til dagens aktuelle situasjon er
det imidlertid ikke utredet konkret hvordan disse hensyn mest effektivt
og hensiktsmessig kan ivaretas i den løpende fiskeriforvaltningen.
Flertallet er kjent med at sjøfiske en
viktig del av det næringsmessige grunnlaget for samisk
kultur. De sjøsamiske tradisjonene med kystfiske har i
dagens regelverk et usikkert vern. Det er derfor viktig at muligheten
for fortsatt sjøsamisk kystfiske sikres. Flertallet mener
at en utredning av disse spørsmålene bør
foretas av Regjeringen, i samråd med Sametinget og Finnmark
fylkesting.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at
Finnmarkskommisjonens mandat på et senere tidspunkt kan
utvides til å omfatte rettigheter til saltvannsfiske dersom
man finner at det er tilstrekkelig rettslig grunnlag for slike rettigheter,
uten at dette flertallet nå tar stilling
til det.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at flertallets åpning for å knytte utredningen
av rettigheter til saltvannsfisket til kommisjonsarbeidet, er nok
et argument for å sende kommisjonens mandat og regelverk
ut på høring. På denne måten
kunne man sikret en mer helthetlig tilnæring til avklaringen
av rettighetsforholdene i Finnmark.
På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta en utredning
av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, herunder
minimumskvote for båter under ti meter, og fremme en oppfølgende
sak om dette for Stortinget."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Samerettsutvalget i sin innstilling
la frem et forslag om revitalisering av øst-samisk kultur. Flertallet er
opptatt av at Samerettsutvalgets intensjoner på dette punktet ivaretas.
Den øst-samiske tradisjonen i Neiden er en viktig del
av Finnmarks historie. Flertallet er derfor opptatt
av at øst-samisk kultur og historie dokumenteres gjennom
etableringen av det øst-samiske museet i Neiden som skal
stå ferdig sommeren 2006. Dette senteret for øst-samisk
kultur og tradisjon vil også kunne ha en viktig funksjon
som et kultursentrum for kontakt med de øst-samiske samfunnene
i nabolandene på Nordkalotten. Flertallet ber
om at arbeidet gis prioritet.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Arbeiderpartiet
i sitt notat til konsultasjonene 2. mars 2005 foreslo at
man skal ta inn regler i finnmarksloven om ansattes representasjon
i styret i Finnmarkseiendommen. Dette er flertallet enig
i og foreslår følgende ny § 11
i finnmarksloven:
"Finnmarksloven § 11
skal lyde:
§ 11 Saker som angår de
ansattes arbeidssituasjon og rettsstilling
Av og blant de ansatte i Finnmarkseiendommen velges en
representant som møter i Finnmarkseiendommens styre ved
behandling av saker som angår de ansattes arbeidssituasjon
eller rettsstilling. Representanten for de ansatte har tale- og
forslagsrett, men ikke stemmerett.
Representanten for de ansatte har ikke rett til å delta
i behandlingen av saker som gjelder arbeidsgivers forberedelse til
forhandlinger med arbeidstakere, arbeidskonflikter, rettstvister
med arbeidstakerorganisasjoner eller oppsigelse av tariffavtaler."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Arbeiderpartiet i sitt notat
til konsultasjonene 13. april 2005 foreslo at man skulle
ta inn i overgangsbestemmelsene at de ansatte i Fjelltjenesten i
Statskog Finnmark skulle ha rett til ansettelse i Statens naturoppsyn
i stedet for i Finnmarkseiendommen. Også Regjeringens lovforslag
legger opp til at det er Statens naturoppsyn som skal føre
det offentligrettslige naturoppsynet i Finnmark. Det åpnes
imidlertid for at Finnmarkseiendommen kjøper oppsynstjenester
av Statens naturoppsyn. Dette for at Finnmarkseiendommen skal slippe å bygge
opp et eget tilsynsapparat, jf. forslaget i proposisjonen om endringer
i naturoppsynsloven § 2.
Flertallet viser videre til at det i dag er Statskogs
fjelltjeneste som etter oppdrag fra Statens naturoppsyn utfører
det offentligrettslige naturoppsynet ved siden av det oppsynet som
Statskog som grunneier har behov for. Etter flertallets mening
kan overgangen fra Fjelltjenesten til Statens naturoppsyn gjøres
meget smidig dersom de ansatte i Fjelltjenesten overføres
direkte til Statens naturoppsyn. Så vidt flertallet er
kjent med, ønsker de ansatte i Fjelltjenesten selv denne
løsningen.
Flertallet mener at mye taler for at Statens naturoppsyn
skal kunne overta anleggs- og driftsmidler knyttet til Fjelltjenesten
fra Statskog. Tilsvarende gjelder for Finnmarkseiendommen i forhold
til de andre sidene av Statskogs virksomhet i Finnmark. Proposisjonen
inneholder ikke regler om dette, og flertallet foreslår
derfor at Kongen gis adgang til å fastsette regler om overføring
av andre eiendeler enn fast eiendom fra Statskog til Finnmarkseiendommen og
Statens naturoppsyn.
Fast eiendom skal overføres til Finnmarkseiendommen
etter overgangsbestemmelsene i § 49 første ledd.
Blant annet av hensyn til kartleggingsprosessen ønsker
ikke flertallet å åpne for at fast
eiendom overføres direkte til staten ved Statens naturoppsyn ved
lovens ikrafttredelse. Det bør imidlertid også åpnes
for at Statens naturoppsyn kan tre inn i relevante avtaler som Statskog
har inngått.
Flertallet foreslås på denne
bakgrunn følgende utforming av overgangsbestemmelsene i § 49:
"Finnmarksloven § 49
fjerde og nye sjette og syvende ledd skal lyde:
Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog
SF med arbeidssted i Finnmark fylke, unntatt ansatte som er knyttet
til Statskog SFs fjelltjeneste, anses som ansatt i Finnmarkseiendommen
fra ikrafttredelsestidspunktet med samme lønns- og arbeidsvilkår
som vedkommende hadde hos Statskog SF, med mindre den ansatte har
meddelt at vedkommende ikke ønsker det. Fra ikrafttredelsestidspunktet er
ansatte i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark ikke lenger ansatt
i Statskog SF med mindre det er særskilt avtalt.
- - -
Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog
SF med arbeidssted i Finnmark og som er knyttet til Statskog SFs
fjelltjeneste, anses fra ikrafttredelsestidspunktet som ansatt i
Statens naturoppsyn. For øvrig gjelder fjerde ledd tilsvarende.
Kongen kan fastsette at andre eiendeler knyttet til virksomheten
i Finnmark enn fast eiendom skal overføres fra Statskog
SF til Finnmarkseiendommen og Statens naturoppsyn. Kongen kan også fastsette
at avtaler som nevnt i tredje ledd skal kunne overtas av Statens
naturoppsyn."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
blant andre Sametinget og Finnmark fylkesting har foreslått å ta
ut henvisningen til "allmennheten" i lovutkastets § 1. Flertallet oppfatter at
det er bred enighet om at allmennheten fortsatt skal ha adgang til å delta
i høstingen av fornybare ressurser i Finnmark. Det er imidlertid
etter flertallets mening tilstrekkelig at dette kommer
til uttrykk i lovens kapittel 3 om fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens
grunn.
Det er videre enighet om at et hovedformål med loven
er å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur. På denne
bakgrunn synes det etter flertallets oppfatning å gi
størst klarhet at lovens formålsparagraf avgrenses
til å ha fylkets innbyggere som målgruppe.
Sametinget har videre ønsket at "samiske hensyn" fremheves
særskilt og at henvisningen til "reindriften" tas ut. Det
sistnevnte begrunnes med at begrepene "kultur" og "næringer",
som er brukt i Regjeringens forslag til formålsparagraf,
også dekker reindrift. Sametinget ønsker dessuten
at "utmarksbruk" tas inn.
Det fremgår ovenfor at flertallet vil
innlemme helt nye bestemmelser om identifisering i finnmarksloven.
Det er derfor etter flertallets mening unødvendig å innta
"avklaring av rettigheter" i lovens formålsbestemmelse,
og er enig med Sametinget i at det er hensiktsmessig å understreke
at "samiske hensyn" er et meget sentralt formål med loven.
Videre er flertallet enig med Sametinget i at det
bør inntas en henvisning til "utmarksbruk" i lovens formålsbestemmelse.
"Utmarksbruk" må tolkes i lys av begrepene "kultur", "reindrift",
"næringsutøvelse" og "samfunnsliv" som også benyttes
i formålsparagrafen.
Henvisningen til reindriften bør imidlertid etter flertallets oppfatning
bli stående. Flertallet mener at reindriften
har en særlig betydning som materielt grunnlag for samisk
kultur, og utgjør både en næring og en
kulturform i seg selv. Det er ønskelig å få en
bred aksept for loven i Finnmark. Skal man lykkes med dette, er
det etter flertallets oppfatning av stor betydning
at også reindriftsmiljøet opplever at loven ivaretar
deres interesser.
Flertallet vil bemerke at bakgrunnen for at henvisningen
til "allmennheten" er tatt ut av § 1 er at finnmarksloven
særlig skal regulere hensynet til innbyggerne i Finnmark
og hensynet til samiske forhold. Flertallet viser
imidlertid til § 25 Adgang for andre, og legger
til grunn at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres.
Allmennhetens jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig
inntektskilde for fylket også i fremtiden. Dette bidrar
etter flertallets oppfatning også til å sikre
allmennhetens adgang.
Flertallet viser til at Sosialistisk Venstrepartis
beskrivelse av allmennhetens rettigheter etter finnmarksloven ikke
er dekkende for lovens realitet. I § 25 reguleres
allmennhetens adgang til jakt og fiske i Finnmark. Disse
medlemmer mener at allmennhetens rett til jakt og fiske
i fylket videreføres i finnmarksloven.
Flertallet foreslår på bakgrunn
av ovennevnte følgende omformulering av finnmarksloven § 1:
"Finnmarksloven § 1
skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å legge til rette for
at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en
balansert og økologisk bærekraftig måte
til det beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og
samfunnsliv."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
svært opptatt av at allmennhetens rettigheter skal styrkes,
ikke svekkes. Allmennhetens adgang til naturen, og rett til jakt
og fiske, er en verdi som Sosialistisk Venstreparti ønsker å ivareta.
Flere steder i Norge forsøkes allmennhetens adgang til
naturen stadig innskrenket, med og uten hell. Finnmark fylke er
et område med unike muligheter for naturopplevelser. Dette
medlem kan ikke se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark
har vært til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller
naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle.
Samtidig er Sosialistisk Venstreparti opptatt av særlig å verne
om samiske interesser og ivareta våre folkerettslige forpliktelser. Dette medlem mener
imidlertid at det finnes rikelig med muligheter til å foreta
innskrenkninger og fortolkninger av loven som vil ivareta samiske
interesser i eventuelle konfliktsituasjoner. ILO-konvensjonen gir
også rom for tilpasninger til lokale forhold. Dette
medlem vil også understreke viktigheten av at samiske
interesser særlig skal sikres med denne loven, og foreslår
derfor en understreking av samiske interesser i formålsparagrafen.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 1
skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å legge til rette for
at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en
balansert og økologisk bærekraftig måte
til beste for innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig,
og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk,
næringsutøvelse og samfunnsliv."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget har foreslått å utvide
lovens virkeområde til også å omfatte
"de fornybare ressursene i territorialfarvannet i Finnmark, inkludert
fiske". Fylkestinget har tatt til orde for tilsvarende standpunkt.
Forslaget tar opp i seg viktige spørsmål om
lokale og samiske rettigheter til saltvannsfiske i kystnære farvann. Flertallet viser
i den forbindelse til sine merknader og forslaget om saltvannsfiske
i punkt 7.3.2.
Flertallet støtter Regjeringens
forslag til utforming av § 2 slik den fremkommer
i proposisjonen. Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 2
skal lyde:
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder for fast eiendom og vassdrag med naturressurser
i Finnmark fylke. I strandlinjen gjelder loven så langt
ut i sjøen som den private eiendomsretten strekker seg."
Flertallet viser til § 2 i sitt
komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt i vedtaket. Flertallet har
ingen merknader og henviser til proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget i arbeidsdokument
2 foreslo å inkorporere ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk
og stammefolk i selvstendige stater i finnmarksloven § 3,
samt å gi den forrang foran både finnmarksloven
og annen lovgivning.
Flertallet viser til at det fortsatt er mye uklarhet
rundt tolkningen av ILO-konvensjon nr. 169. Dette gjør
den etter flertallets oppfatning lite egnet til inkorporasjon.
Lovgivers oppgave er å finne frem til gode løsninger
i loven som også er i samsvar med folkeretten. ILO-konvensjonen
vil uavhengig av inkorporering eller ikke være en viktig
rettskildefaktor ved anvendelsen av finnmarksloven. Dette har sin
bakgrunn i presumpsjonsprinsippet og i at Norge har ratifisert konvensjonen
og dermed er folkerettslig forpliktet til å følge
den.
Flertallet har imidlertid oppfattet at en henvisning
til ILO-konvensjon nr. 169 i lovs form er viktig for Sametinget.
Etter grundige overveielser har flertallet derfor
funnet det hensiktsmessig å foreslå en begrenset
inkorporering av konvensjonen ved å ta inn en regel i § 3
om at loven skal gjelde "med de begrensninger" som følger
av ILO-konvensjonen. Dette vil samtidig synliggjøre lovens
folkerettslige bakgrunn på en god måte.
Formuleringen "med de begrensninger" vil innebære at
ILO-konvensjonen går foran finnmarksloven hvis det skulle
vise seg at bestemmelser i loven står i motstrid til bestemmelser
i ILO-konvensjonen. Hvis man derimot kommer til, på bakgrunn
av ILO-konvensjonen, at loven mangler bestemmelser av et visst innhold,
vil dette være en oppgave for lovgiver. Domstolen skal
med andre ord ikke bruke ILO-konvensjonen til å bygge ut
finnmarksloven. Det vil være enklere å forutse
konsekvensene av en slik begrenset inkorporering enn om man skulle
gi ILO-konvensjonen generell forrang over all norsk lovgivning.
Flertallet ønsker i tillegg som annet
punktum å bevare den bestemmelsen Regjeringen foreslo om at
loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler
om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede
stater om fisket i grensevassdragene. Uttrykket "grensevassdragene" viser
tydeligere enn "grensetraktene", som var brukt i Regjeringens forslag,
at bestemmelsen ikke er myntet på saltvannsfiske.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 3
skal lyde:
§ 3 Forholdet til folkeretten
Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon
nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven skal
anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter
og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i
grensevassdragene."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis lange historie som forsvarere av
samiske rettigheter og den samiske kulturen, en historie som strekker
seg tilbake til partiets begynnelse. I 1981 var Sosialistisk Venstreparti,
sammen med samiske miljøer og miljøbevegelsen,
svært aktive i kampen mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget.
Sosialistisk Venstreparti har også alltid vært
et foregangsparti i forhold til folkeretten. Internasjonalt bindende
avtaler på områder som miljø, menneskerettigheter
og ivaretakelse av urfolks rettigheter har alltid vært
viktig arbeid for Sosialistisk Venstreparti. Dette medlem vil
understreke at Sosialistisk Venstreparti ikke ønsker en finnmarkslov
som bryter med ILO-konvensjon nr. 169, men ønsker, som
flertallet, at loven skal gjelde med de begrensninger som følger
av konvensjonen. Samiske rettigheter må få den
beskyttelsen de har krav på. Dette medlem vil
ved siden av viktigheten av ILO-konvensjon nr. 169, understreke
norske miljørettslige internasjonale forpliktelser. I en
lov som fastsetter forvaltning av store naturområder med tilhørende
utmarksressurser, er det svært viktig at miljøperspektivet
blir ivaretatt.
Dette medlem foreslår følgende
formulering til § 3:
"Finnmarksloven § 3
skal lyde:
§ 3 Forholdet til folkeretten
Loven gjelder med de begrensninger som følger av
ILO-konvensjon nr. 169 om stammefolk og urfolk i selvstendige stater.
Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk
og minoriteter, Norges forpliktelser i henhold til internasjonale
miljøkonvensjoner og bestemmelser i overenskomster med
fremmede stater om fisket i grensevassdragene."
Etter § 4 i Regjeringens forslag til finnmarkslov gis
Sametinget mulighet til å utforme retningslinjer om hvordan
virkningen for samisk kultur mv. av beslutninger om endret bruk
av utmark skal bedømmes. I saker om endret bruk av utmark
skal offentlige myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil
ha for samisk kultur mv. på bakgrunn av retningslinjer
utformet at Sametinget. Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i den forbindelse
til at Sametinget har fremmet krav om at retningslinjene for endret
bruk av utmark skal være avgjørende for hvilke
hensyn som skal vektlegges - ikke veiledende slik Regjeringens forslag
legger opp til.
Flertallet er enig med Sametinget i at det bør gå klarere
frem av § 4 at Sametingets retningslinjer skal
legges til grunn ved vurderingen av samiske hensyn i forbindelse
med endret bruk av utmark.
Flertallet har erfart at det er stor usikkerhet knyttet
til hva departementets godkjennelse av retningslinjene skal gå ut
på. I proposisjonen pkt. 7.3.4 siste avsnitt står
det:
"(…) Departementet vil som ledd i godkjenningen
måtte vurdere om retningslinjene holder seg innenfor den
saklige avgrensningen i § 4, om Sametinget har
hørt aktuelle samiske interesser ved utformingen av retningslinjene,
om retningslinjene er utformet på en måte som
gjør at de vil kunne anvendes som forutsatt i loven mv.
Departementet skal imidlertid ikke foreta noen prøving
av Sametingets vurdering av hva som vil være til skade
for samisk kultur mv. Dette vurderingstemaet vil fullt ut være
overlatt til Sametingets skjønn."
Flertallet mener det vil virke klargjørende
at det fremgår av loven hvilke sider av retningslinjene som
departementet skal prøve, men mener det er unødvendig
at departementet etterprøver i hvilken utstrekning Sametinget
har hørt ulike samiske interesser.
Etter flertallets mening er det unødvendig å presisere
i lovteksten at også endringer i retningslinjene skal godkjennes
av departementet. Det ligger allerede i bestemmelsen om at retningslinjene
skal godkjennes.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, foreslår
på denne bakgrunn følgende omformulering av finnmarksloven § 4:
"Finnmarksloven § 4
skal lyde:
§ 4 Sametingets retningslinjer
for endret bruk av
utmark
Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes.
Retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet
prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første
punktum, og om de er utformet på egnet måte.
I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil
ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer skal legges til grunn
ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum."
At retningslinjene "skal legges til grunn ved vurderingen av
samiske interesser etter første punktum", innebærer
etter dette flertallets oppfatning at det ikke er
tilstrekkelig å bare la Sametingets retningslinjer inngå i
myndighetenes vurdering av hvilken betydning endret bruk av utmark
vil ha for samisk kultur mv. I den grad Sametinget har gitt retningslinjer
for hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur mv. og
hvordan denne skal bedømmes, er det dette som skal legges
til grunn. Myndighetene kan f.eks. ikke si at de har sett på retningslinjene, men
har kommet til at andre samiske hensyn enn dem retningslinjene omhandler,
trekker i en annen retning og blir avgjørende i dette tilfellet.
Det er også etter dette flertallets mening
grunn til å påpeke at ved behandling av saker
om endret bruk av utmark i Finnmarkseiendommen, er retningslinjene
sikret virkning gjennom de særlige saksbehandlings- og
avstemningsreglene i § 10.
Dette flertallet finner videre grunn til å presisere
at verken forslaget i proposisjonen eller dette flertallets forslag
til § 4 innebærer at retningslinjene
vil være avgjørende for den endelige beslutningen
i saker som gjelder endret bruk av utmark. I saker der både
samiske og andre hensyn gjør seg gjeldende, vil retningslinjene
være avgjørende for vurderingen av de samiske
hensynene, men ikke for avveiningen av disse hensynene i forhold
til de andre hensynene som gjør seg gjeldende, jf. proposisjonen
punkt 9 der det i merknadene til § 4 heter:
"Annet ledd regulerer ikke den skjønnmessige avveiningen
mellom hensynet til vern av samisk kultur mv. og andre hensyn".
Dette flertallet vil påpeke at hvilken
gjennomslagskraft for samiske hensyn som retningslinjene vil medføre,
vil i stor utstrekning bero på om Sametinget gir retningslinjene
et innhold som oppfattes som saklig og konstruktivt av de myndighetene
som skal anvende dem. Dette flertallet er ikke i
tvil om at Sametinget vil gi retningslinjene et slikt innhold, og
viser i den forbindelse til det gode samarbeidet mellom Sametinget
og Finnmark fylkeskommune når det gjelder kulturminneforvaltning
og arealplanlegging.
Dette flertallet vil også påpeke
at retningslinjene bare skal ha betydning ved endret bruk av utmark.
Disponeringen må ha "visse fysiske og praktiske konsekvenser
og må være av en viss varighet" før det
kan bli snakk om endret bruk, jf. merknadene til § 4
i proposisjonen. Typiske eksempler vil være hus- og hytteutbygging,
bygging av veier, oppstart av gruvedrift og oppføring av
vindmølleparker. Retningslinjene bør derimot etter dette
flertallets syn ikke gjelde for endringer innenfor rammen
av tradisjonell utmarksbruk. Retningslinjene skal derfor f.eks.
ikke gjelde for saker om fordeling av fornybare ressurser eller
saker om begrensninger i adgangen til å utnytte slike ressurser
pga. ressursmangel.
Dette flertallet viser til at fylkeskommunen,
nabokommunene og statlige fagmyndigheter hvis saksområde
blir berørt, kan fremme innsigelse mot kommunens forslag
til henholdsvis arealplan og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 20 5 femte
ledd og § 27 2 nr. 2. Dersom det fremsettes formell
innsigelse mot planen, må areal- eller reguleringsplanen
sendes departementet for endelig godkjenning.
Dette flertallet viser til Miljøverndepartementets
rundskriv T 5/95 Retningslinjer for bruk av innsigelser
i plansaker, som angir hvem som har innsigelsesadgang etter plan-
og bygningsloven. I dette rundskrivet står det blant annet:
"Det er opp til vedkommende fagdepartement å avgjøre
hvilket organ som skal være statlig innsigelsesmyndighet.
Det vil som hovedregel være et statlig fagorgan på fylkesnivå som
har innsigelsesmyndighet på hvert fagområde. (…)
Departementet legger … til grunn at det er de statlige
organer som har oppgaver i kommunal planlegging etter [plan-
og bygningsloven] § 9-3, som forvalter
den formelle samarbeidsrolle og som dermed kan fremme innsigelse."
Dette flertallet viser til at Sametinget blant annet
har innsigelsesrett som statlig fagmyndighet i saker som berører
samisk kulturminnevern. Sametinget er imidlertid etter dette
flertallets mening ikke en "statlig fagmyndighet" med generell
kompetanse til å fremme formell innsigelse etter plan-
og bygningsloven. Sametingets kompetanse til å gi retningslinjer
knyttet til endret bruk av utmark etter finnmarksloven § 4
har ikke betydning i forhold til dette. Andre organer enn de som
er nevnt i plan- og bygningsloven har ikke rett til å fremsette
formell innsigelse mot kommunens planer.
Sametinget kan imidlertid ha rett til å uttale seg om
kommunens forslag til arealplan, som et av de "berørte
statlige organer (...) som har særlige interesser i planarbeidet",
jf. plan- og bygningsloven § 20-5 annet ledd.
Utkast til kommuneplan skal i så fall sendes Sametinget. Dette
flertallet finner grunn til å påpeke at
en slik uttalelse fra Sametinget ikke vil ha noen formelle rettsvirkninger.
Det kan også tenkes at Sametinget i enkelte saker kan
ha rett til å klage på kommunens vedtak om reguleringsplan,
jf. plan- og bygningsloven § 27-3 annet ledd.
En slik klagerett avhenger av om Sametinget har "rettslig klageinteresse"
i den konkrete saken.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i flertallets betraktninger omkring Sametingets retningslinjer. Dette
medlem har imidlertid et noe annet forslag til formulering
av paragrafen, der hensynet til bærekraftig bruk og miljøvernet
også skal vurderes særskilt i saker om endret
bruk av utmark. Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 4
skal lyde:
§ 4 Retningslinjer for forvaltningen
av utmark
Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes.
Retningslinjene og endringer i retningslinjene skal godkjennes av
departementet. Departementet prøver om retningslinjene
ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet
på egnet måte.
I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale
og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil
ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse,
samfunnsliv og en balansert og økologisk bærekraftig
utvikling."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget under konsultasjonene
har ønsket en klarere henvisning til ILO-konvensjonen artikkel
14 i § 5 og at det skal slås fast i loven
at samene har eiendoms- og besittelsesrettigheter etter nasjonal
rett og folkeretten.
Flertallet foreslår å innta
i finnmarksloven en klar anerkjennelse av at det eksisterer rettigheter
i Finnmark som ennå ikke er kartlagt. En direkte henvisning
til folkeretten som grunnlag for slike rettigheter er imidlertid
problematisk. ILO-konvensjonen slår fast at opparbeidete
rettigheter skal anerkjennes, men man kan etter flertallets mening
ikke utlede rettigheter direkte fra ILO-konvensjonen.
Kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende rett.
Det har vært en viss utvikling av rettspraksis de siste
tiårene som flertallet ønsker å peke
på. Utviklingen i høyesterettspraksis er beskrevet
i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) side 42 til 43. Av nyere dommer er
Selbudommen og Svartskogdommen trukket frem som særlig
viktige. Under omtalen av Selbudommen heter det blant annet:
"En samlet rett anerkjente at man i saken stod overfor
visse særlige metodespørsmål som var
knyttet til samisk kultur og livsform. Det ble påpekt at
samene tok skriftspråket sent i bruk, og at retten måtte ta
hensyn til at samene var nomader og stort sett brukte organiske
materialer som går i forråtnelse, og at det da
vil være vanskelig å finne fysiske spor etter reindriften.
Høyesterett poengterte at disse forholdene gjorde at man
måtte være varsom med å trekke slutninger
av at man mangler konkrete opplysninger om samenes tilstedeværelse
i et område.
Som plenumsavgjørelse
vil dommen være en sentral rettskilde i eventuelle senere
tilsvarende saker."
I oppsummeringen av nyere rettspraksis på området
heter det på s. 43:
"I forhold til det tingsrettslige skal bemerkes at vilkårene
for erverv gjennom alders tid i utgangspunktet er vurdert på vanlig
måte. Det man kan utlede av disse dommene er at Høyesterett
anvender velkjente tingsrettslige prinsipper, men på samiske
premisser og i tråd med folkeretten. Det synes som Høyesterett
anvendte den rettsnormen en fortolkning av de folkerettslige tekstene
gir i den konkrete tingsrettslige analysen. Dette medførte
at samisk bruk og det samiske syn på og holdning til eierposisjon
ble lagt til grunn for avgjørelsen. I Selbudommen var dette
særlig tydelig i vurderingen av nomadisk bruk og i Svartskogdommen
kom dette til uttrykk i vurderingen av god tro og i forhold til
tradisjonell samisk rettsoppfatning av eiendomsbegrepet."
Det er flertallets vurdering at bevisbedømmelsen
i nyere rettspraksis har vært tilfredsstillende. Nyere
norsk rettspraksis, særlig Selbu- og Svartskogdommen, har
gitt anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal
anses som grunnlag for rettserverv. Det vil være viktige
rettskilder for kommisjonen og domstolen.
Hvis man derimot skulle kodifisere nyere praksis i finnmarksloven,
ville det deretter være disse nye lovbestemmelsene som
i prinsippet måtte følges i kartleggingen, ikke
gjeldende domstolskapt rett. Det kan vise seg å være
svært vanskelig å gjengi gjeldende norsk rett
på en tilfredsstillende måte i konkrete lovbestemmelser. Flertallet går
derfor ikke inn for en slik løsning, men vil i stedet peke
på enkelte trekk ved gjeldende norsk tingsrett.
Læren om alders tids bruk verner om forhold som har
bestått i lang tid. Ved bedømmingen av om rettigheter
eksisterer og hvilket omfang de har, vil etter flertallets mening
hensynet til et rimelig resultat også spille en viss rolle.
Rettigheter skal som et gjennomgående prinsipp utøves
på en måte som ikke unødig er til ulempe
for andre. Innholdet i bruksrettigheter vil ofte anses for å ta
farge av den tekniske og økonomiske utviklingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Finnmarksloven § 5
skal lyde:
§ 5 Forholdet til bestående
rettigheter
Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig
bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.
Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle
rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders
tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere
har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.
For å fastslå omfanget og innholdet av
de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller
alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en
kommisjon som skal utrede rettigheter til land og vann i Finnmark
og en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike
rettigheter, jf. kapittel 5."
I første ledd slås det uttrykkelig fast at
samene har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Dette er
en prinsipiell og politisk anerkjennelse av at det forekommer slike
rettigheter. Kartleggingen skal imidlertid skje på grunnlag
av gjeldende rett. Man kan ikke av den politiske prinsipperklæringen
i første ledd utlede hva slags rettigheter samene har opparbeidet
og heller ikke hvor det har skjedd. Anerkjennelsen av de enkelte
eksisterende rettighetene vil skje i det enkelte tilfellet etter
hvert som de identifiseres under kartleggingsarbeidet og blir nedfelt
i bindende form.
Det følger av annet ledd at loven ikke gjør
inngrep i opparbeidete rettigheter, og av tredje ledd at det skal
opprettes en kommisjon og en egen domstol for å avgjøre
omfanget og innholdet av de rettighetene som samene og andre har
opparbeidet. Dette flertallet vil understreke at
kartleggingen skal omfatte rettigheter som etniske nordmenn, kvener
og andre grupper har opparbeidet, på lik linje med rettigheter
som folk av samisk opphav har opparbeidet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Finnmarksloven § 5
skal lyde:
§ 5 Forholdet til bestående
rettigheter
Samene har gjennom langvarig bruk av land- og vannområder
opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.
Loven her gjør ikke inngrep i rettigheter som bygger
på hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de
rettighetene utøvere av samisk reindrift har på slikt
grunnlag eller etter reindriftsloven."
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:
"Finnmarksloven § 6
skal lyde:
§ 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling
Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat) er et
eget rettssubjekt med sete i Finnmark som skal forvalte grunn og
naturressurser mv. som den eier i samsvar med lovens formål
og reglene i loven her for øvrig."
Flertallet viser til proposisjonen og har ingen ytterligere
merknader.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen i proposisjonen
har foreslått at Sametinget og Fylkestinget skal oppnevne
tre medlemmer hver til Finnmarkseiendommens styre. I tillegg skal
staten oppnevne ett styremedlem som ikke har stemmerett. Det statsoppnevnte
medlemmet skal etter forslaget ha følgende oppgaver:
Dersom situasjonen i styret er låst,
skal vedkommende forsøke å megle mellom de ulike
sidene slik at enighet eller et flertall kan oppnås.
Dersom driften av Finnmarkseiendommen krever at det treffes
vedtak og megling ikke fører frem, skal vedkommende bringe
saken inn for departementet til avgjørelse.
Dersom de stemmeberettigede styremedlemmene ikke ved enstemmighet
eller ved et flertall velger en styreleder, skal det statsoppnevnte
medlemmet ivareta lederfunksjonen.
Vedkommende skal sikre god kommunikasjon mellom Finnmarkseiendommen
og sentrale myndigheter.
Vedkommende skal innkalle til det første styremøtet
i Finnmarkseiendommen.
Flertallet vil påpeke at formålet
med forslaget om et statsoppnevnt medlem av styret i Finnmarkseiendommen
i første rekke var å hindre at styrets arbeid ble
blokkert av stemmelikhet. Styret har etter forslaget et likt antall
stemmeberettigede medlemmer.
Flertallet har imidlertid merket seg at Sametinget
ikke ønsker et statsoppnevnt medlem av Finnmarkseiendommens
styre. Tilsvarende standpunkt har Finnmark Sosialistisk Venstreparti,
Finnmark Kristelig Folkeparti, Finnmark Venstre, Samefolkets parti
og Finnmark Senterparti tatt.
Finnmark Arbeiderparti ønsker seg en annen sammensetning
av styret. Finnmark Høyre har lagt frem et forslag om to
representanter valgt av fylkestinget og to av Sametinget, hvorav
en skal være fra reindriften, en ordfører fra
de samiske kommunene, en ordfører fra de øvrige
kommunene og en statlig representant.
Etter en grundig vurdering av innspillene til hvordan Finnmarkseiendommens
styre bør sammensettes, mener flertallet at
styremedlemmet oppnevnt av staten kan utgå. Dette ble også antydet
som en mulig løsning i Justisdepartementets brev til justiskomiteen
av 14. juni 2004, jf. vedlegg. På side 6 i brevet
heter det blant annet:
"Hvis man går inn for en løsning
hvor staten ikke er representert i styret, må man sikre
seg mot at situasjonen i Finnmarkseiendommens styre blir
låst fordi styret har et likt antall stemmeberettigede
styremedlemmer. Samtidig bør man etter mitt syn holde på en ordning
hvor Finnmark Fylkesting og Sametinget oppnevner like mange styremedlemmer.
Hvis
staten ikke skal oppnevne et medlem, vil den mest nærliggende
løsningen derfor være roterende lederskap og dobbeltstemme
for lederen ved stemmelikhet, slik Samerettsutvalget foreslo i NOU 1997:4
s. 548 (§§ 2-9 og 2-10). Som det fremgår
av mitt brev 30. september 2003, mener jeg regjeringens forslag
er å foretrekke, blant annet fordi en løsning med
roterende lederskap kan gi tilfeldige utslag avhengig av hvilken
periode man er inne i."
Flertallet mener at proposisjonens forslag til sammensetning
av styret i Finnmarkseiendommen er et godt utgangspunkt, og viser
til den begrunnelse som gis i proposisjonen og i brevet fra departementet av
14. juni 2003 for dette, jf. sitatet ovenfor.
For å imøtekomme de mange innsigelsene til
at staten oppnevner et styremedlem i Finnmarkseiendommen, har flertallet funnet å kunne
akseptere kravet om å fjerne statens representant i styret.
Ved dette understrekes finnmarkingenes eget ansvar for en god og
bærekraftig forvaltning av grunnen som overføres
til Finnmarkseiendommen. Man unngår uklarhet rundt ansvarsforholdene
i Finnmarkseiendommen, og videre sikres avgjørelser også i
de sakene som ikke er viktige nok til å kunne bringes inn
til departementet for avgjørelse iht. Regjeringens opprinnelige
forslag.
Som en følge av ovennevnte må det
gjøres visse justeringer i lovforslagets §§ 7,
9, 10 og ny § 49 femte ledd. Når det
gjelder endringene i §§ 9 og 10, viser flertallet til
merknadene nedenfor. Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 49
femte ledd skal lyde:
Departementet innkaller til det første styremøtet i
Finnmarkseiendommen. Styret skal sørge for at Finnmarkseiendommen
blir registrert i foretaksregisteret innen seks måneder
etter ikrafttredelsen."
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 7
skal lyde:
§ 7 Finnmarkseiendommens styre
Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.
Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer
med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene
skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av
Sametinget skal minst ett styremedlem og vedkommendes varamedlem
være representanter for reindriften. Både som
medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både
kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte
i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer
og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer
eller varamedlemmer.
Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil
fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem
i mer enn ti år i sammenheng.
Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ
som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt
velge medlemmer og varamedlemmer samlet.
Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre
tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn
foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal
gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder
tilsvarende.
Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene.
Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting
i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem
av de seks medlemmene som skal være leder og nestleder."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
Sametinget selv skal velge sine medlemmer til Finnmarkseiendommens
styre. Dette medlem ønsker ikke å gi
noen bindinger som krever at et styremedlem med tilhørende
varamedlem skal være representanter for reindriftsnæringen. Dette
medlem foreslår derfor at denne bestemmelsen strykes
i §§ 7 og 8.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis
forslag til styresammensetting hele tiden har vært tre
medlemmer valgt av Sametinget og tre medlemmer valgt av Finnmark
fylkesting. Utnevnelse av leder skal, dersom styret ikke selv blir
enig om dette, gå på omgang mellom Sametinget
og fylkestinget som oppnevner hvert annet år. Denne lederen
skal ikke ha dobbeltstemme. Dette medlem ser at det ved
et styre sammensatt på en slik måte, vil kunne medføre
situasjoner der det ikke fattes noe vedtak på grunn av
stemmelikhet. Dette medlem mener at slike situasjoner
skal løses ved at departementet får problemstillingen
forelagt når et samlet mindretall på tre ønsker
dette.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 7
skal lyde:
§ 7 Finnmarkseiendommens styre
Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.
Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer
med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene
skal være bosatt i Finnmark. Både som medlemmer
og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og
menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte
i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer
og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer
eller varamedlemmer.
Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil
fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem
i mer enn ti år i sammenheng.
Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ
som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt
velge medlemmer og varamedlemmer samlet.
Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre
tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn
foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal
gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder
tilsvarende.
Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene.
Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting
i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem
av de seks medlemmene som skal være styreleder."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til § 8
i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt
i vedtaket. Flertallet har ingen merknader og henviser
til proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader over om reindriftens representant. Dette
medlem fremmer følgende forslag:
"Finnmarksloven § 8
skal lyde:
§ 8 Nærmere om forholdsvalg
Valget av styremedlemmer og varamedlemmer holdes som forholdsvalg
som nevnt i kommuneloven § 37 dersom minst ett
medlem av organet krever det.
Dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle
kravet om at det blant medlemmene og varamedlemmene skal være
både kvinner og menn, skal kandidater fra det underrepresenterte
kjønn rykke opp på den listen som har fått
færrest stemmer av de listene som skal representeres. Ved
stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning på hvilken
liste opprykk skal skje."
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag til omformulering i § 9:
"Finnmarksloven § 9
skal lyde:
§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling
Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under
styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av
virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette
planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten.
Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig
for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal
iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever
det.
Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker
blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig
måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at
styret behandler bestemte saker.
Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen
finner at saken kan forelegges styret skriftlig eller behandles
på annen betryggende måte. Et styremedlem kan
kreve møtebehandling.
Styret kan treffe vedtak når minst fem medlemmer
er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre
annet følger av § 10. Ved stemmelikhet
er styrelederens stemme avgjørende.
Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen
om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en
særskilt redegjørelse for endringer i bruken av
utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv.
Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen
dekkes av Finnmarkseiendommen."
Ettersom statens representant i styret er foreslått tatt
ut, må det opprettes en annen mekanisme for å forhindre
at styret blir handlingslammet dersom avstemningsresultatet i en
sak blir 3-3.
Etter flertallets syn bør man også for
Finnmarkseiendommens vedkommende holde seg til den løsningen
som er vanlig mange andre steder, nemlig at styrelederens stemme
er avgjørende ved stemmelikhet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Finnmarksloven § 9
skal lyde:
§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling
Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under
styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av
virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette
planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten.
Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig
for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal
iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever
det.
Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker
blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig
måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at
styret behandler bestemte saker.
Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen
finner at saken kan forelegges styremedlemmene skriftlig eller behandles
på annen betryggende måte. Et styremedlem kan
kreve møtebehandling. Styret kan treffe vedtak når
minst fem medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig
flertall med mindre annet følger av § 10.
Ved stemmelikhet anses vedtak for ikke å være
truffet. Dersom det er nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen
at vedtak treffes, kan tre av styrets medlemmer samlet kreve at Finnmarkseiendommen
ber om at departementet avgjør saken. Departementets vedtak
har virkning som styrevedtak. Det kan ikke påklages til
Kongen.
Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen
om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en
særskilt redegjørelse for endringer i bruken av
utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget
for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse
og samfunnsliv.
Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen
dekkes av Finnmarkseiendommen."
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at det er behov for særlige avstemningsregler for
styret i Finnmarkseiendommen når saken gjelder (1) endret
bruk av utmark, (2) avhendelse av fast eiendom eller (3) tilslutning
til konklusjoner fra Finnmarkskommisjonen om at andre har bruks-
eller eierrettigheter. Når det gjelder saker om endret
bruk av utmark, mener flertallet at det bør åpnes
for at styret settes med skiftende sammensetning i en del situasjoner. Flertallet foreslår
derfor følgende omformulering i § 10:
"Finnmarksloven § 10
skal lyde:
§ 10 Saker om endret bruk av utmark
og avhendelse av fast eiendom m.m.
I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen
vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift,
utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer
etter § 4 skal legges til grunn ved vurderingen
av samiske interesser etter første punktum.
Vedtak om endret bruk av utmark krever tilslutning fra
minst fire styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt
standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk,
næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn
av Sametingets retningslinjer. Dersom flertallet ikke utgjør
flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve
at saken forelegges for Sametinget. Dersom Sametinget ikke godtar
flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen
rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen
forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal
godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.
Dersom et forslag om endret bruk av utmark som enten bare
gjelder Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana kommuner
eller bare gjelder resten av Finnmark, får tilslutning
fra tre og bare tre styremedlemmer, kan tre styremedlemmer samlet
kreve at saken behandles en gang til. Ved denne behandlingen deltar
ikke det siste styremedlemmet valgt av Finnmark fylkesting dersom
saken gjelder endret bruk av utmark i Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger
eller Tana kommuner. Gjelder saken endret bruk av utmark i resten
av Finnmark, deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Sametinget
som ikke representerer reindriften. Saken avgjøres med alminnelig
flertall. Dersom det blir besluttet endret bruk av utmark med tilslutning
fra tre og bare tre stemmer, og hele mindretallet begrunner sitt
standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk,
næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn
av Sametingets retningslinjer, kan et samlet mindretall i løpet
av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget.
Annet ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for bemyndigelse
av ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk
av utmark.
Første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for
saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel
3.
Vedtak om avhendelse av fast eiendom som er truffet med
tilslutning fra mindre enn fire styremedlemmer, må godkjennes
av Sametinget og Finnmark fylkesting. Første punktum gjelder
ikke for avhendelse av eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning
og som er utlagt til byggeområde i planer etter plan- og
bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd."
I første ledd foreslår flertallet samme
presisering som i § 4.
Annet ledd er i samsvar med proposisjonen, og flertallet mener
det er en god hovedregel for saker om endret bruk av utmark. De
særlige reglene i § 10 annet ledd er
ment å ivareta samiske interesser der de er i mindretall,
uten at dette går på bekostning av styrets mulighet
til å komme til enighet og fatte en omforent beslutning
til beste for den helhetlige forvaltningen av Finnmarkseiendommen. Flertallet stiller
seg bak merknadene til § 10 annet ledd i proposisjonen
s. 127.
I saker som bare angår utmarksområder i ytre Finnmark
eller bare angår områder i indre Finnmark, kan
det etter flertallets syn likevel være grunn
til å operere med avvikende avstemningsregler i spesielle
tilfeller, jf. tredje ledd i flertallets forslag til § 10. Flertallets forslag
går ut på at dersom styret har behandlet en slik
sak, og tre - og bare tre - styremedlemmer har stemt for endret
bruk av utmark, så skal ett styremedlem fratre ved annengangs
behandling. Det forutsettes at det er rimelig avstand i tid mellom de
to styrebehandlingene, slik at styremedlemmene gis anledning til å finne
løsning.
Hvilket styremedlem som må fratre ved annengangs behandling
av saken, vil avhenge av om saken gjelder utmarksområder
i ytre eller indre Finnmark. Flertallet har vurdert
forskjellige avgrensningskriterier for de geografiske områdene
hvor de forskjellige styresammensetningene skal ha sitt kompetanseområde,
og har falt ned på om saken gjelder de fem kommunene i
det samiske språkforvaltningsområdet eller andre
deler av Finnmark. For reindriften er ytre Finnmark like viktig
som indre Finnmark. Flertallet mener derfor at reindriftsrepresentanten i
styret aldri skal være det styremedlemmet som må tre
ut.
Ved den andre behandlingen avgjøres saken med alminnelig
flertall. Flertallet vil understreke at det er viktig
at samiske interesser kan ivaretas også i ytre Finnmark
og mener at reglene om mindretallsanke til Sametinget (med mulighet
for flertallsanke til Kongen) må gjelde også i
disse tilfellene.
De særlige avstemningsreglene i § 10
sjette ledd kan etter flertallets mening avdempe
enkelte ulemper som kan oppstå som en følge av
de ulike styreperiodene (jf. § 7 sjette ledd),
den skiftende styresammensetningen etter tredje ledd (jf. femte
ledd om avhendelser som kan innebære endret bruk av utmark)
og i situasjoner der styret er vedtaksført med fem medlemmer
på grunn av forfall.
Flertallet vil presisere at Finnmarkseiendommen
står i samme stilling som andre grunneiere når det
gjelder innløsning av festetomter. Et krav om innløsning
etter tomtefesteloven § 36, jf. § 32,
er videre ikke en sak om avhendelse av fast eiendom etter § 10. Eventuelle
krav om innløsning av festetomter må styret behandle
etter de ordinære avstemningsreglene i § 9
fjerde ledd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener,
som flertallet, at ved saker om endret bruk av utmark skal Sametingets
retningslinjer legges til grunn ved vurderingen av betydningen slik
endring får for samiske interesser. Dette medlem vil
påpeke at den endrede utmarksbruken også må vurderes
ut fra hensynet til at den skal skje på en balansert og økologisk
bærekraftig måte.
Dette medlem frykter at flertallets forslag til styremodell
vil skape geografiske skiller på etnisk grunnlag i Finnmark. Dette
medlem vil foreslå en enhetlig forvaltning av
Finnmarkseiendommen som sikrer likebehandling uansett geografisk
plassering i fylket. Gjensidig ankeadgang, og mulighet for i siste
instans å bringe en sak inn for Kongen i statsråd,
sikrer at saker kommer til avgjørelse i Finnmarkseiendommens
styre, og ikke blir trenert. Dette medlem vil understreke
at det er et hovedpoeng at begge parter i styret skal ha klare incentiver
for å komme til enighet i saksbehandlingen, og at Sosialistisk
Venstrepartis modell i størst mulig grad sikrer dette.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 10
skal lyde:
§ 10 Saker om endret bruk av utmark
og avhendelse av fast eiendom m.m.
I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen
vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift,
utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og
en balansert og økologisk bærekraftig utvikling.
Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer etter § 4
legges til grunn.
Vedtak om endret bruk av utmark krever alltid tilslutning
fra minst fire styremedlemmer. Dersom flertallet ikke utgjør
flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet
kreve at saken forelegges for Sametinget eller Finnmark fylkesting.
Dersom Sametinget eller Finnmark fylkesting ikke godtar flertallets
vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid,
kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger
saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes.
Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.
Dersom et forslag om vedtak om endret bruk av utmark har
fått tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan
de tre styremedlemmene samlet kreve at Finnmarkseiendommen bringer
saken inn for enten Finnmark fylkesting eller Sametinget eller begge
deler. Fylkestinget og Sametinget avgjør om styret skal
behandle saken en gang til. Får forslaget på nytt
tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan de tre styremedlemmene
samlet kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for
Kongen, som avgjør om forslaget skal godkjennes eller ikke.
Kongens vedtak har virkning som styrevedtak.
Styret kan bare bemyndige ansatte og andre til å treffe
beslutning om endret bruk av utmark dersom minst fire styremedlemmer
stemmer for det. Annet ledd gjelder tilsvarende.
Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for
saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel
3."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til §§ 11,
12, 13 og 14 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er
gjengitt i vedtaket. For bestemmelsen om ansattes styrerepresentasjon
i § 11 viser flertallet til drøftelsen
i punkt 7.3.4 ovenfor. Til de øvrige bestemmelsene har flertallet ingen
merknader og henviser til proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
proposisjonens forslag til finnmarksloven § 14
innebærer en meget snever adgang for Finnmarkseiendommen
til å dele ut overskudd. Første punktum i lovforslaget
sikrer Finnmarkseiendommen en solid økonomi. I § 14
annet punktum er det imidlertid tatt inn en bestemmelse om at overskudd bare
kan utbetales "i den grad summen av bankinnskudd, kontanter og lignende
overstiger Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster ved salg av
fast eiendom siden opprettelsen med fradrag for investeringer i
fast eiendom". Dette innebærer en restriksjon på hvordan
Finnmarkseiendommen kan drives til beste for fylkets innbyggere.
Flertallet mener at ovennevnte begrensning med
fordel kan fjernes fra lovteksten, og foreslår følgende
omformulering i ny § 15:
"Finnmarksloven § 15
skal lyde:
§ 15 Utdeling av overskudd
Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og
lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det
som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret
beslutte at overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark
fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som
kommer fylkets innbyggere til gode."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til de unike mulighetene til jakt, fiske og friluftsliv som Finnmark
fylke kan tilby. Dette er svært viktig som grunnlag for
blant annet turismen og tilflytting til fylket. Dette medlem er svært
opptatt av at dette skal være et tilbud som er åpent
for alle som ønsker å benytte det, og ikke ender opp
som eksklusive overprisede naturområder som bare er tilgjengelige
for noen få. Det er derfor viktig at prisene på jakt-
og fiskekort som utstedes på Finnmarkseiendommens holdes
på et nivå som er styrt av hensynet til at folk
flest skal ha mulighet til å gjøre bruk av den
flotte naturen, og ikke ut fra et hensyn til høyest mulig
avkastning på naturgoder alle skal ha rett til å høste
av. Dette medlem vil opprettholde Regjeringens opprinnelige
forslag til § 14. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
"Finnmarksloven § 15
skal lyde:
§ 15 Utdeling av overskudd
Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende
har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs
av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at
overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark fylkeskommune,
Sametinget eller allmennyttige formål som kommer innbyggerne
i fylket til gode. Det kan likevel bare utbetales overskudd i den
grad summen av bankinnskudd, kontanter og lignende overstiger Finnmarkseiendommens
samlede salgsgevinster ved salg av fast eiendom siden opprettelsen
med fradrag for investeringer i fast eiendom."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til §§ 16
og 17 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt
i vedtaket. Flertallet har ingen merknader til disse
bestemmelsene og henviser til proposisjonen (§§ 15
og 16).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at det i § 17
i Regjeringens lovforslag foreslås at offentlighetsloven og
forvaltningsloven kapittel II og III skal gjelde for Finnmarkseiendommen.
På grunn av den sentrale rollen Finnmarkseiendommen vil
få på mange områder i Finnmark, er flertallet enig
i at hensynet til befolkningen og næringslivet i fylket
tilsier at Finnmarkseiendommen er underlagt enkelte offentligrettslige
regler.
Etter flertallets oppfatning er det for det første
viktig at offentlighetsloven kommer til anvendelse slik at man sikrer åpenhet
rundt Finnmarkseiendommens virksomhet. For det andre mener flertallet det
er viktig at tilliten til Finnmarkseiendommen styrkes gjennom habilitetsreglene
i forvaltningsloven. Flertallet mener videre at befolkningen
bør sikres alminnelig god saksbehandling og taushet om sensitive
opplysninger om personlige forhold m.m. Flertallet ønsker
dessuten å sikre at rettighetshavere som i særlig
grad berøres av et vedtak, blir varslet og gitt anledning
til å uttale seg på forhånd.
På dette grunnlag foreslår flertallet følgende omformulering
i ny § 18:
"Finnmarksloven § 18
skal lyde:
§ 18 Forholdet til forvaltningsloven
og
offentlighetsloven
For Finnmarkseiendommen gjelder forvaltningsloven kapittel
II om ugildhet, § 11 om veiledningsplikt, § 11 a
om saksbehandlingstid og foreløpig svar og §§ 13
til 13 f om taushetsplikt tilsvarende. Finnmarkseiendommen
skal gi rettighetshaverne i et område forhåndsvarsel
og adgang til å uttale seg etter reglene i forvaltningsloven § 16
før Finnmarkseiendommen treffer vedtak som kan ha rettslige
eller faktiske konsekvenser for dem.
Finnmarkseiendommens saksdokumenter er offentlige etter
reglene i offentlighetsloven. Ved avslag på begjæringer
om innsyn kan spørsmålet om det er adgang til å unnta
dokumentene fra offentlighet, påklages til fylkesmannen
i Finnmark.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringens forslag til
finnmarksloven § 18 om nasjonalparker og ekspropriasjon,
har vakt sterke reaksjoner i Finnmark. Flertallet vil
derfor gjøre noen justeringer i bestemmelsen.
Det bør etter flertallets mening presiseres
i ny § 19 om nasjonalparker på Finnmarkseiendommens
grunn, at bruksrettsutøvere vil ha krav på erstatning
dersom opparbeidede bruksrettigheter blir tilsidesatt, jf. naturvernloven § 20 b.
Denne muligheten ble nevnt i justisministerens brev til justiskomiteen
14. juni 2004. På side 7 i brevet heter det, jf.
vedlegg:
"Hvis man ønsker å redusere statens
adgang til erstatningsfritt å ekspropriere grunn fra Finnmarkseiendommen,
kan man eventuelt endre § 18 første ledd slik
at det går frem at staten ved opprettelse av nasjonalparker
må betale erstatning for bruksretter som bortfaller (...)"
Flertallet vil presisere at ny § 19
kun gjelder grunn som Finnmarkseiendommen eier, og dermed ikke grunn
som det viser seg gjennom kommisjonens og særdomstolens
arbeid at tilhører andre enn Finnmarkseiendommen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener videre at
Finnmarkseiendommen skal kunne kreve erstatning etter naturvernloven § 20
b ved opprettelse av nasjonalparker på Finnmarkseiendommens
grunn. Dette flertallet mener dessuten at Finnmarkseiendommen
skal ha det samme ekspropriasjonsvernet som andre grunneiere og
fremmer forslag om endring i loven som ivaretar dette:
"Finnmarksloven § 19
skal lyde:
§ 19 Nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn
Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark
etter reglene i naturvernloven. Ved utformingen av bruksregler skal
det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres.
Finnmarkseiendommen og bruksrettshavere som berøres, kan
kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i naturvernloven § 20 b."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Finnmarkseiendommen overtar et svært stort utmarksområde
av staten. Selv om man ved dette oppretter et nytt rettssubjekt,
får ikke de nye eierne fullstendig fri råderett. Dette medlem viser
til at Sosialistisk Venstreparti blant annet mener at Finnmarkseiendommen
skal pålegges bindinger i forhold til miljøvern
og allmennhetens rettigheter. Dette medlem mener
videre at Finnmarkseiendommen ikke skal ha krav på erstatning ved
utlegging av grunn til nasjonalparker. Slikt vern er et stort fellesgode. Dette
medlem vil understreke at privatpersoner som får
ekspropriert sine bruks- og eiendomsrettigheter, skal ha krav på erstatning.
Videre skal Finnmarkseiendommen sikres erstatning ved annen ekspropriasjon
enn ved opprettelse av nasjonalparker.
Dette medlem mener at det ved ekspropriasjon til
utlegging av nasjonalpark må vurderes om bruksrettshaverne
kan fortsette sin bruk i det vernede området.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven § 19
skal lyde:
§ 19 Nasjonalparker, ekspropriasjon
Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark
etter reglene i naturvernloven uten at Finnmarkseiendommen har krav
på erstatning. Ved utformingen av bruksregler skal det legges
vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at det fra flere hold har vært
fremmet krav om å utelate proposisjonens forslag til § 19
om fremtidig lovgivning fra finnmarksloven. Flertallet viser
til at bestemmelsen er en sikkerhetsventil som bare vil komme til
anvendelse dersom det mot formodning skulle vise seg nødvendig å gripe
inn i Finnmarkseiendommens rettsstilling fordi ordningen fungerer
dårlig.
Regjeringens forslag til § 19 kommer etter flertallets oppfatning
i et annet lys etter at man får inn regler om identifisering
av bestående rettigheter i loven. Etter at andres rettigheter
er kartlagt og anerkjent, er det klart at resten opprinnelig tilhørte
staten. Institusjoner som er opprettet av staten og med statens
midler, og som ikke har blitt tilført verdier eller mottatt økonomiske
tilskudd fra private, har et begrenset vern etter Grunnloven § 105.
I slike tilfeller er utgangspunktet at Stortinget ved lov kan råde
over institusjonens midler. Flertallet ser at man
imidlertid ikke kan ta dette for gitt for Finnmarkseiendommen all
den tid opprettelsen av Finnmarkseiendommen både har en
folkerettslig side og videre en klar "finnmarksbegrunnelse". Flertallet anser
det derfor som en klar fordel at loven uttrykkelig forbeholder staten
adgang til å råde over Finnmarkseiendommens rettigheter
ved lov.
Flertallet vil påpeke at en eventuell
nyordning også må ligge innenfor Grunnlovens og
folkerettens rammer. Dessuten må Sametinget konsulteres under
forberedelsen av eventuelle endringer i loven. Etter flertallets mening
vil det være naturlig at Finnmark fylkesting også er
med i konsultasjonene. I den forbindelse viser flertallet til
den gode erfaringen man har hatt med konsultasjonene om finnmarksloven.
Det er etter flertallets mening klart at staten ikke
med hjemmel i denne bestemmelsen vil kunne gjøre inngrep
i rettigheter som det gjennom kommisjonen og domstolens arbeid viser
seg at tilhører andre enn Finnmarkseiendommen. Bestemmelsen hjemler
heller ikke inngrep overfor folk som på vanlig måte
har ervervet en tomt e.l. fra Finnmarkseiendommen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg uttalelser fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om at innbyggerne
i Finnmark får en særrett hvis allmennhetens rettigheter
i Regjeringens lovforslag går ut. Etter flertallets oppfatning
er dette en sannhet med store modifikasjoner.
Flertallet vil bemerke at bakgrunnen for at henvisningen
til "allmennheten" er tatt ut av § 1 er at finnmarksloven
særlig skal regulere hensynet til innbyggerne i Finnmark
og hensynet til samiske forhold. Flertallet minner
imidlertid om § 25 Adgang for andre, og legger
til grunn at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres.
Allmennhetens jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig
inntektskilde for fylket også i fremtiden. Dette bidrar
etter flertallets oppfatning til også å sikre
allmennhetens adgang.
Flertallet vil gjøre det uttrykkelig
klart at allemannsrettene (bl.a. ferdselsretten, retten til å telte
i utmark og adgangen til å plukke ville bær (for
multer er det særregler), sopp og blomster i utmark) vil
gjelde uavhengig av hvem som står som eier av grunnen i
Finnmark, og uavhengig av hvordan finnmarksloven regulerer allmennhetens
rettigheter. Flertallet vil også peke på at
det finnes særlige regler for plukking av multer i straffeloven § 400
annet ledd. Det foreslås ingen endring i den bestemmelsen.
Viltloven omhandler bl.a. retten til jakt og fangst på statens
grunn. Når grunnbokshjemmelen overføres fra Statskog
SF til Finnmarkseiendommen, vil de alminnelige reglene om eiers
rett til jakt og fangst gjelde med mindre man sier noe annet i finnmarksloven.
Flertallet viser til at både Sametinget
og Finnmark fylkesting ønsker å fjerne "allmennhetens rettigheter"
i Regjeringens forslag til § 21. Samtidig understreker
begge parter at de ikke har noe ønske om å stenge
allmennheten ute.
Flertallet har etter fremleggelsen av proposisjonen
blitt klar over at det kan reises spørsmål ved om
bostedskravet i § 21 i Regjeringens lovforslag
er i samsvar med EØS-avtalen. I brev 30. september 2003
til justiskomiteen har justisministeren lagt til grunn tidligere
regjeringers forståelse av EØS-avtalen og forholdet
til forvaltning av naturressursene. Liknende bostedskrav finnes
dessuten bl.a. i lakse- og innlandsfiskloven § 22,
viltloven § 31 og fjellova §§ 23
og 28.
Finnmarksloven skiller seg imidlertid fra de tre nevnte lovene
ved at inntekter fra utmarksbruken vil gå inn i Finnmarkseiendommens
regnskap, mens det i de andre tilfellene er forutsatt at inntekter
fra salg av fiskekort mv. skal tilbakeføres til aktiviteten. Flertallet har
derfor utformet bestemmelsen om adgangen for andre enn kommunens
og fylkets innbyggere uten referanse til bosted i Norge. En slik
utforming vil, slik flertallet ser det, løse
eventuelle problemer i forhold til EØS-avtalen.
Flertallet mener videre at rekkefølgen
på paragrafene i kapittel 3 bør snus, slik at
bestemmelsen om rettigheter for personer bosatt i kommunene nevnes
først, etterfulgt av rettigheter for personer bosatt i
fylket. Deretter kommer § 24 om særskilt
rett til lokal utnyttelse og så § 25
om "adgang for andre" til å utnytte fornybare ressurser
som ellers ligger til de to første gruppene.
Flertallet foreslår en forsiktig utvidelse
av ordningen med særskilt rett til lokal utnyttelse, slik
at den lettere kan fange opp samiske tradisjoner. Flertallet foreslår
videre at Finnmarkseiendommen skal kunne overlate forvaltningen
av jakt, fangst og fiske i bestemte områder til "organisasjoner
og sammenslutninger" som har allmenn jakt, fangst og fiske som formål.
Dette innebærer en viss oppmykning i forhold til hvem som
kan stå for en slik forvaltning. Flertallet vil
i den forbindelse peke på at bestemmelsen åpner
for at forvaltningen også kan overlates til organisasjoner
som har som formål å fremme jakt, fangst og fiske
for lokalbefolkningen generelt.
Flertallet foreslår at fellesbestemmelsene
om utnyttelse av utmarksressurser samles i § 27.
Disse fellesbestemmelsene gjelder i utgangspunktet for alle de utnyttelsesmåtene
som kapittel 3 dekker, uavhengig av de forskjellige gruppene i §§ 22
til 25, jf. henvisningen i første ledd direkte til "katalogene"
i §§ 22 og 23. Flertallet foreslår
en regel om rimelig fordeling av innskrenkninger i stedet for forslaget
i proposisjonen om forholdsmessig reduksjon, og dessuten
at innskrenkninger skal kunne påklages til departementet.
På denne bakgrunn foreslår flertallet følgende
endringer i lovens kapittel 3:
"Finnmarksloven kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3 Fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens
grunn
§ 21 Hovedprinsipper for forvaltningen
Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene
på sin grunn i samsvar med lovens formål og innenfor
de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven
og annen lovgivning. Naturens mangfold og produktivitet skal bevares.
Reglene i kapittelet her gjelder ikke i den utstrekning
annet følger av særlige rettsforhold.
§ 22 Rettigheter for personer bosatt
i kommunen
I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer
som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i
en kommune i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn
i kommunen rett til:
a) fiske etter innlandsfisk med garn,
b) fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap
i sjøen,
c) sanking av egg og dun,
d) hogst av lauvskog til brensel for husbehov,
e) stikking av torv til brensel og annet husbehov og
f) uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur
i reindrifts- og jordbruksnæring.
Reindriftsutøvere har samme rett som personer bosatt
i kommunen i den tiden reindrift foregår der.
§ 23 Rettigheter for personer bosatt
i Finnmark
I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer
som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i
Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:
a) jakt på storvilt,
b) jakt og fangst av småvilt,
c) fiske i vassdrag med stang og håndsnøre,
d) plukking av multer og
e) uttak av trevirke til husflid.
Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor
buskap som kan vinterføs på eiendommen.
§ 24 Særskilt rett til
lokal utnyttelse
Enkeltpersoner eller grupper av personer som har tilknytning
til en bygd og har sitt livsgrunnlag helt eller delvis knyttet til
utnyttelsen av fornybare ressurser i nærheten av bygda,
kan av kommunen for inntil 10 år om gangen bli
tildelt særskilt rett til å utnytte fornybare
ressurser som nevnt i §§ 22 og 23 på nærmere
angitte områder i kommunen. Ved fastsettelsen av området
og de nærmere vilkår skal det tas utgangspunkt
i den bruk folk med tilknytning til bygda tradisjonelt har gjort
av området. Området skal fortrinnsvis utgjøre
et sammenhengende område i nærheten av bygda.
Finnmarkseiendommen kan gi generelle bestemmelser om kommunenes
behandling og vurdering av saker etter paragrafen her. Finnmarkseiendommen
er klageorgan for vedtak truffet av kommunen. For kommunens og Finnmarkseiendommens
saksbehandling gjelder forvaltningsloven.
Paragrafen her gjelder ikke for jakt på storvilt
og småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre
og fiske etter anadrome laksefisk i sjøen med faststående
redskap.
§ 25 Adgang for andre
I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer
som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens
grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag
med stang og håndsnøre samt plukking av multer
til egen husholdning.
Finnmarkseiendommen kan gi andre enn dem som er bosatt
i kommunen eller fylket, ytterligere adgang til å utnytte
fornybare ressurser som nevnt i §§ 22
og 23.
§ 26 Lokal forvaltning av jakt
og fiske
Finnmarkseiendommen kan for inntil 10 år om gangen
tildele lokale organisasjoner og sammenslutninger som har som formål å fremme
allment jakt, fangst og fiske, særskilt rett til å forvalte
utøvelsen av jakt, fangst og fiske på nærmere
angitte områder av Finnmarkseiendommens grunn.
§ 27 Nærmere vilkår
for utnyttelse av fornybare
ressurser og innskrenkninger i utnyttelsen
Finnmarkseiendommen kan fastsette nærmere bestemmelser
for utnyttelse av fornybare ressurser som nevnt i § 22
bokstav a til f og § 23 bokstav a til e. Finnmarkseiendommen
kan fastsette at utnyttelse krever tillatelse. Det kan settes vilkår
i tillatelsene.
For jakt, fangst og fiske er tillatelse alltid nødvendig.
Den som får tillatelse, skal motta et kort eller lignende
som viser at vedkommende har tillatelse. Med samtykke fra departementet
kan Finnmarkseiendommen fastsette unntak fra bestemmelsene i leddet
her.
For tillatelse til jakt, fangst og fiske kan Finnmarkseiendommen
kreve avgift. Avgiften for personer bosatt i Finnmark skal ikke
overstige det dobbelte av avgiften for personer bosatt i kommunen.
Det kan ikke kreves avgift ved tildeling av særskilte retter
etter § 24.
Fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap
i sjøen kan bare foregå etter utvisning av fiskeplass
av Finnmarkseiendommen.
Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder
fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare
ressurser som nevnt i første ledd dersom hensynet til ressursen
tilsier det. Kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for
brukere som berøres, skal høres på forhånd.
Ved innskrenkninger i utnyttelsen av fornybare ressurser
som nevnt i første ledd skal det tas rimelig hensyn til
de ulike brukergruppenes bruk av ressursen.
Finnmarkseiendommens beslutninger om innskrenkninger som
nevnt i femte og sjette ledd kan påklages til departementet
etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Departementets avgjørelse
kan ikke påklages."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader om allmennhetens rettigheter. Dette medlem viser
til at samiske interesser er sikret et sterkt vern i den nye finnmarksloven.
Lovens formål skal særlig være å sikre
samiske interesser, loven skal gjelde med de begrensninger som følger
av ILO-konvensjon nr. 169, kommunens innbyggere har flere rettigheter
enn fylkets innbyggere som har flere rettigheter enn allmennheten,
og det kan gis eksklusive rettigheter og settes vilkår
i tillatelsene til jakt og fiske. Videre vil Sametingets retningslinjer
ved endret bruk av utmark gi en viktig anledning til å vurdere
virkningen endret bruk kan få for samisk kultur eller næring.
Det er viktig for Sosialistisk Venstreparti å sikre samisk
næringsvirksomhet og kulturutøvelse spesielt.
Samtidig er det viktig å sikre bærekraftig bruk
og ressursutnyttelse. Dette medlem vurderer det slik
at den mest effektive forebyggingsmekanisme man kan legge til grunn
for å sikre dette, er ved å opprettholde Regjeringens
opprinnelige forslag om å legge til grunn en forholdsmessig
fordelingsnøkkel ved innskrenkninger på bakgrunn
av ressursknapphet. Dersom alle ulike grupper som innehar rettigheter
til ressurser får begrenset sin tilgang ved knapphet, vil
dette medvirke til at alle brukere føler ansvar for en
fornuftig ressursutnyttelse. Dette medlem mener dette
er en bærekraftig tilnærming til forvaltningen.
Dette medlem er skuffet over at flertallet har gått
inn for en så vidt sterk svekkelse av allmennhetens stilling
i den nye loven. Allmennhetens adgang og tillatelse til jakt og
fiske bør så langt som mulig ikke knyttes opp
til økonomiske interesser, men i stedet sikres en selvstendig
stilling. Flertallet "legger til grunn" at allmennhetens adgang
til jakt og fiske videreføres. De sier imidlertid ingen
ting om hvilke konsekvenser det vil få dersom allmennhetens
adgang til Finnmark svekkes i en situasjon der det ikke er knapphet
på ressurser. Totalt gis det et inntrykk av at allmennheten
får en sterkt svekket stilling i Finnmark med den nye loven.
Dette mener Sosialistisk Venstreparti er beklagelig.
Dette medlem vil videre påpeke
at de foreslåtte endringene i de nye §§ 24
og 26 er kommet i siste liten, og Sosialistisk Venstreparti har
ikke hatt mulighet til å få en skikkelig vurdering
av disse. Opprinnelig forslag til lovtekst foreslås derfor
opprettholdt. Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Finnmarksloven §§ 23,
25 og 27 skal lyde:
§ 23 Rettigheter for personer bosatt
i Finnmark
I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer
som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i
Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:
a) jakt på storvilt,
b) plukking av multer og
c) uttak av trevirke til husflid.
Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor
buskap som kan vinterføs på eiendommen.
§ 25 Allmennhetens rettigheter
I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer
som følger av annen lovgivning, har alle som det siste året
har vært og fortsatt er bosatt i Norge på Finnmarkseiendommens
grunn rett til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag
med stang og håndsnøre.
Finnmarkseiendommen kan gi personer som det siste året
har vært og fortsatt er bosatt i Norge, og andre ytterligere
adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første
ledd og i §§ 22 og 23 i den grad ressursen
tillater det. Personer som nevnt i første punktum, skal
etter søknad normalt gis tillatelse til å plukke
multer til egen husholdning.
§ 27 Innskrenkninger i utnyttelsen
Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder
fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare
ressurser som nevnt i §§ 22 til 25 dersom
hensynet til ressursen tilsier det. Før Finnmarkseiendommen
fastsetter de nærmere vilkårene for utnyttelsen
av fornybare ressurser, skal kommuner, myndigheter for vilt og fiske
mv. og organisasjoner for brukere som berøres, høres.
Innskrenkninger i adgangen til jakt på storvilt, jakt
og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre
skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne som nevnt i §§ 22-25."
Dette medlem fremmer videre forslag om følgende
endringer i annen lovgivning:
"I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk gjøres
følgende endringer:
I kapittel 2 skal ny § 7
a lyde:
§ 7 a Særregler om skjerping
i Finnmark
Ved skjerping i Finnmark fylke skal skjerperen senest en uke
før skjerpingen begynner, skriftlig varsle Sametinget,
Finnmark fylkesting, grunneieren og det aktuelle områdestyret
og distriktsstyret for reindriften. Tar skjerperen sikte på inngrep
i grunnen, skal stedet for inngrepet angis.
I kapittel 3 skal ny § 22
a lyde:
§ 22 a Særregler om muting
i Finnmark
Søknader om muting i Finnmark fylke kan avslås dersom
allmenne hensyn taler imot at søknaden innvilges. Ved vurderingen
skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur,
reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv,
og hensyn til miljøet. Innvilges søknaden, kan
det settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt.
Ved behandlingen av søknaden skal bergmesteren
gi grunneieren, Sametinget, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen
og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften
anledning til å uttale seg.
Utstedelse av mutingsbrev på Finnmarkseiendommens
grunn, forutsetter samtykke fra Finnmarkseiendommen."
Dette medlem understreker videre viktigheten av
et bærekraftig miljø i Finnmark fylke. Dette bør
derfor fremheves på flere steder i loven. Flere av de områdene
som i dag er vernet i Finnmark, er kun vernet gjennom administrative
vedtak hos Statskog SF. Dette medlem vil vise til
at disse vedtakene ikke lenger er bindende når grunnbokshjemmelen overdras
til Finnmarkseiendommen. Dette medlem mener det er
viktig å videreføre disse vernevedtakene, og vil
foreslå at alle dagens administrative vedtak skal videreføres
på samme nivå av Finnmarkseiendommens styre, inntil
det foreligger en verneplan for Finnmarkseiendommens grunn. Dette
medlem mener det bør igangsettes en total gjennomgang/kartlegging
av eksisterende vernetiltak og kartlegging av behovet for nye vernetiltak. Dette medlem fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om en verneplan
for Finnmarkseiendommens grunn der alle dagens administrative vernevedtak
videreføres på samme nivå, og at det
igangsettes en total gjennomgang/kartlegging av eksisterende
vernetiltak og en kartlegging av behovet for nye vernetiltak."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at loven innebærer et
betydelig historisk skifte: Staten trekker seg ut av grunneierrollen
i Finnmark, og den grunnen som Statskog SF tidligere har forvaltet
overføres til lokalt eierskap. Ved dette settes et punktum
for den særlige grunnforvaltningen i Finnmark, der staten
har utøvd både myndighet og eierrådighet
uten et klart skille mellom funksjonene. Flertallet vil
påpeke at hjemmelsoverføringen til Finnmarkseiendommen innebærer
en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett
etnisk og kulturell bakgrunn.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det
i Finnmark har vært uro over og uenighet om Finnmarksloven
i lengre tid. Mye av dette har vært begrunnet i misforståelser
om lovens faktiske innhold. Det er etter dette flertallets oppfatning viktig å skape
aksept for loven i Finnmark. Dette flertallet mener
i den forbindelse at det er viktig å informere fylkets
innbyggere på en god måte om hva loven innebærer,
og ber departementet snarest mulig iverksette et hensiktsmessig
informasjonsopplegg.
Dette flertallet vil avslutningsvis fremheve at
formålet med finnmarksloven er tredelt. For det første
er loven et viktig ledd i arbeidet med å avklare og sikre
samenes rettsstilling i Norge. For det andre er målet å skape
ro og stabilitet rundt rettsforholdene knyttet til land og vann
i fylket. For det tredje ønsker dette flertallet å legge
til rette for løsninger som motiverer til samarbeid og
verdiskapning. Finnmarksloven er etter dette flertallets oppfatning et
meget godt rammeverk for den videre utvikling i Finnmark.