Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til ny lov om
statsborgerskap. Den nye loven skal erstatte lov 8. desember
1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. I likhet med gjeldende lov vil
den nye loven omhandle vilkår for erverv og tap av statsborgerskap. Rettsvirkningene
som følger av norsk statsborgerskap fremgår ikke
av loven.
Regjeringen foreslår også at Stortinget samtykker
til ratifikasjon av Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 6. november 1997.
Bakgrunnen for forslaget om ny lov om statsborgerskap er statsborgerlovutvalgets
utredning, NOU 2000:32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap,
departementets høringsbrev av 10. april 2003 med
forslag om nye bestemmelser i tillegg til forslagene i utredningen,
samt høringsinstansenes uttalelser til utredning og høringsbrev.
I proposisjonen gis det en oversikt over statsborgerrettigheter
i de nordiske land og internasjonale forpliktelser på statsborgerrettens
område.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Ruth Stenersen og Anita Apelthun Sæle, og fra Senterpartiet,
lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at gjeldende
statsborgerrettslov av 1950 gir liten oversikt over rettstilstanden
på området fordi sentrale regler følger
av rundskriv, interne retningslinjer og forvaltningspraksis. Komiteen mener
det er viktig at loven er så brukervennlig som mulig. Komiteen er
enig med departementet i at alle relevante vilkår for tap
og erverv av norsk statsborgerskap bør fremgå av
loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
mye positivt i proposisjonen, samtidig som det er mye som ikke er
foreslått, og som kunne eller burde ha vært med.
Disse medlemmer vurderer derfor proposisjonen
ut fra to vinkler, en vurdering vil gjelde det som står
i loven, og en vurdering det som ikke står i loven. Fremskrittspartiet
har i mange år vært opptatt av lovens innhold,
og har flere poster i sitt program som refererer til hva som burde
stå i en ny lov om statsborgerskap.
Statsborgerskapet kan sees på som en formalisering av
den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom stat og borger.
Departementet mener at det norske statsborgerskapet, symbolsk og
faktisk, markerer at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene
som det politiske fellesskapet bygger på, som demokrati
og felles politiske spilleregler. Departementet ønsker
derfor at personer som bor permanent i riket blir norske statsborgere.
Europarådskonvensjonen av 1997 definerer statsborgerskap
som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette
båndet består av en rekke plikter og rettigheter.
De fleste rettigheter og plikter i det norske samfunnet er imidlertid
ikke knyttet til norsk statsborgerskap. Utlendinger som oppholder seg
innenfor landets grenser er i utgangspunktet underlagt de samme
lover og regler som norske statsborgere. Etter en rekke rettsregler
er det av avgjørende betydning om de er bosatt i Norge.
Eksempler på dette er skatte- og folketrygdlovgivningen.
Skal utlendinger ha rett til å stemme ved lokalvalg må de
ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge
de siste tre år. Andre rettigheter og plikter er knyttet
til om utlendingen har lovlig opphold i riket. Retten til økonomisk
stønad etter sosialtjenesteloven er et eksempel på dette.
Atter andre regler er knyttet til faktisk opphold i riket over en
viss tid, slik som plikten og retten til grunnskoleopplæring.
I proposisjonen gis en kort oversikt over de mest sentrale bestemmelsene
der statsborgerskapet er avgjørende for rettigheter og
plikter:
En av de sentrale rettighetene som er forbeholdt norske statsborgere,
er retten til å stemme ved valg til Stortinget, samt retten
og plikten til å stille til valg som stortingsrepresentant.
Ubetinget rett til opphold i Norge er for mange den viktigste
konsekvensen av statsborgerskapet.
En norsk statsborger kan ikke utvises fra Norge.
Også innen rettspleien stilles det i enkelte sammenhenger
krav om norsk statsborgerskap for å kunne bli utnevnt til
visse stillinger.
Utsendte utenrikstjenestemenn og utsendt administrativt personell
må være norske statsborgere.
En norsk borger kan ikke utleveres til annet land.
Statsborgerskapet har også betydning for muligheten
til å representere Norge i idrett, og som hovedregel for
retten til utdanningsstøtte fra Statens lånekasse
for utdanning.
Norge har et spesielt rettsinstitutt som betegnes som innfødsrett.
Norsk innfødsrett har personer som enten er født
i riket av foreldre som på fødselstidspunktet
var norske statsborgere (undersaatter), eller er født i
utlandet av norske foreldre som på fødselstidspunket
ikke var statsborgere av en fremmed stat, jf. Grunnloven § 92
bokstav a og b. I tillegg kan Stortinget gi personer innfødsrett
ved særskilt vedtak etter Grunnloven § 75
bokstav m, jf. § 92 bokstav d. Erverv av innfødsrett
ved stortingsvedtak betegnes "naturalisasjon".
I dag er det bare for å kunne utnevnes til embeter i
staten at innfødsrett oppstilles som vilkår. Etter Grunnloven § 92
kan bare norske borgere utnevnes til slike embeter. I tillegg må man
ha norsk innfødsrett, jf. bestemmelsens bokstav a, b og
d.
Et velfungerende demokratisk samfunn forutsetter at innbyggerne
deltar aktivt i samfunnslivet. Etter departementets vurdering kan
det være mer hensiktsmessig å benytte begrepet
deltakelse fremfor begrepet integrering ved en diskusjon av ervervsvilkår
for statsborgerskap.
Utviklingen har gått i retning av at statsborgerskapet
får stadig mindre å si for individets rettigheter og
plikter i samfunnet. Dette innebærer at man på den ene
siden kan leve hele sitt liv i Norge og delta aktivt i samfunnslivet
som utenlandsk statsborger. På den annen side representerer
statsborgerskapet den sterkeste og mest fullstendige form for tilknytning
til staten.
Antallet personer som har ervervet norsk statsborgerskap ved
søknad eller melding har de siste 15-20 år økt
sterkt. Statistisk sentralbyrå (SSB) har statistikk som
viser slikt erverv siden 1977. De første ti årene
i perioden var det omtrent 2 000 som årlig fikk norsk
statsborgerskap. Antallet holdt seg stabilt, selv om det gjennom
perioden var et økende antall som fylte ervervskriteriene.
Fra 1987 til midt på 1990-tallet ble antallet fire-femdoblet,
til 10-12 000 årlig. De siste årene har
antallet vært noe lavere, 9 000 i 2002 og 7 900
i 2003.
Den store økningen i antallet nye statsborgere etter
søknad eller melding de siste 15-20 årene synes å ha
direkte sammenheng med den sterke økningen i innvandring
fra ikke-vestlige land i det samme tidsrommet.
Motivene for å søke norsk statsborgerskap synes blant
annet å bero på hvilket land søkeren
kommer fra. For innvandrere fra land utenfor EØS-området kan
det av politiske, sikkerhetsmessige eller velferdsmessige grunner
være uaktuelt å reetablere seg i opprinnelseslandet.
For disse gir norsk statsborgerskap en trygg forankring, et pass
som innebærer visumfrihet til mange land, og en garanti
om diplomatisk beskyttelse ved reise til andre land.
Det er en overordnet målsetting for myndighetene at
innvandrere som skal bo i Norge kan forsørge seg selv og
delta aktivt i samfunnslivet. Idealet om like politiske rettigheter
og plikter for innbyggerne tilsier også at det er ønskelig
at innvandrere som blir permanent boende i Norge blir norske statsborgere.
Oppfatningen om at en søknad om norsk statsborgerskap
innebærer en vilje og et ønske om å tilslutte
seg prinsippene som ligger til grunn for det norske politiske fellesskapet,
kan tilsi at statsborgerskap bør innvilges etter svært
kort botid i landet og uten at det knyttes til andre vilkår
enn vandel og botid. Etter departementets oppfatning bør
det imidlertid kreves noe mer enn kun kort botid. Botidskravet bør
sees i sammenheng med den retten norske statsborgere har til å stemme
ved stortingsvalg. Den som deltar ved stortingsvalg bør
ha et visst kjennskap til det norske samfunnet, og det vil vanligvis
ta noe tid før en slik innsikt er oppnådd. Det
er først og fremst de som tar sikte på varig opphold
i Norge som bør inviteres til å bli norske statsborgere,
og på den måten få innflytelse på viktige
demokratiske beslutningsprosesser som er forbeholdt norske statsborgere.
Komiteen viser til at norsk statsborgerskap
har en viktig symbolsk betydning ved at det markerer en tilhørighet
til det norske samfunnet og dets grunnleggende verdier. Komiteen viser
også til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og
plikter som har betydning for innbyggernes deltakelse i det norske samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg derfor bak Regjeringens ønske
om at flest mulig innvandrere som blir permanent boende i Norge
blir norske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det ikke som noe mål for norsk innvandringspolitikk at
flest mulig utlendinger skal bli norske statsborgere.
Komiteen viser til vedlagte brev av
4. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet der departementet
gjør det klart at det ikke har blitt gjort nøyaktige
analyser av antallet som skifter statsborgerskap sett i forhold
til antallet som oppfyller kravet til syv års botid. Komiteen viser
videre til at Norges rapport av desember 2004 til SOPEMI, OECDs rapporteringssystem
om migrasjon, viser at andelen som velger å søke
om statsborgerskap varierer sterkt ut fra hvilket land utlendingene
kommer fra.
I likhet med lovgivningen i en rekke andre land har statsborgerloven
av 1950 som utgangspunkt at dobbelt statsborgerskap er uheldig.
Mulighetene for at dobbelt statsborgerskap skal oppstå er
derfor søkt begrenset.
Den viktigste av bestemmelsene om erverv av norsk statsborgerskap
som bygger på dette grunnsynet, er lovens § 6
tredje ledd.
Lovens utgangspunkt om ett statsborgerskap gjelder ikke fullt
ut. Dette følger blant annet av internasjonale forpliktelser.
Utvalget er delt i et flertall og et mindretall når det
gjelder spørsmålet om ett eller dobbelt statsborgerskap.
Flertallet går inn for å legge prinsippet om dobbelt
statsborgerskap til grunn for ny lov.
Departementet viser til at utviklingen internasjonalt og i Norden
har medført at ett statsborgerskap er forlatt som enerådende
prinsipp. Folkerettslig står statene i dag fritt til å velge
det ene eller det andre prinsipielle utgangspunktet i nasjonal rett.
Mange høringsinstanser har uttalt seg i tilknytning
til spørsmålet om å åpne for
dobbelt statsborgerskap når statsborgerskapet erverves
etter søknad. Langt de fleste er positive til flertallets
forslag.
Det er bred enighet om at erverv av norsk statsborgerskap kan
innebære større grad av deltakelse på flere
arenaer i samfunnet.
Departementet legger vekt på at statsborgerskap er et
viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til
det norske politiske fellesskapet og de prinsippene som ligger til
grunn for dette. Erverv av norsk statsborgerskap er en formalisering
av den uuttalte samfunnskontrakten som finnes mellom samfunn og
borger. Et prinsipp om dobbelt statsborgerskap står i en
viss motsetning til dette ideelle utgangspunktet.
Når det gjelder spørsmålet om dobbelt
sett rettigheter kan ha noen praktisk betydning, slutter departementet
seg altså til utvalgets mindretalls synspunkter. En utvikling
hvor en stadig større andel av befolkningen vil ha særfordeler,
som for eksempel retten til flere pass og stemmerett i flere land,
vil kunne medføre misnøye og intoleranse hos andre.
Når det gjelder diplomatisk beskyttelse av norske borgere
med dobbelt statsborgerskap viser praksis at dette i enkelte tilfeller
er svært vanskelig når borgeren møter
problemer i sitt annet hjemland. Norske myndigheter kan ikke gripe
inn i strid med interessene til det andre landets myndigheter. Departementet mener
dette er en relevant problemstilling som klart taler mot dobbelt
statsborgerskap og som bør tillegges vekt ved en samlet
vurdering.
Departementet er enig med utvalget i at innvandring kan representere
en risiko både ved at innvandrergruppen kan innbefatte
personer som vil drive etterretningsvirksomhet, og ved at innvandrere
kan være under press fra sitt opprinnelsesland. Utvalget konkluderer
med at det er vanskelig å se at denne risiko skulle bli
mindre ved at vedkommende ved søknad om statsborgerskap
oppgir sitt opprinnelige statsborgerskap. Departementet slutter
seg derfor til utvalgets konklusjon om at spørsmålet
om sikkerhet vanskelig kan sees å ha betydning ved valg
mellom prinsippene ett eller dobbelt statsborgerskap.
Dobbel verneplikt som argument mot dobbelt statsborgerskap får
mindre vekt jo flere avtaler om avtjening av verneplikt som inngås.
Som utvalget påpeker kan det være problematisk
dersom norske borgere med tilknytning til land der det pågår
væpnet konflikt ønsker å gjøre
militær innsats der. Ved sammensetningen av norske enheter
som skal delta i fredsbevarende eller fredsopprettende arbeid, vil man
unngå å få med personer med sterk tilknytning til
landet, uavhengig av statsborgerskap.
Den lite effektive rapporteringen om norske borgere som har ervervet
annet statsborgerskap gjør at noen har mulighet til å fremstå som
norske borgere, selv om statsborgerskapet rettslig sett ble tapt
ved ervervet. Etter departementets syn tilsier ikke kontrollproblemet
at man lar norske statsborgere som erverver annet statsborgerskap,
beholde det norske statsborgerskapet. Departementet vil bemerke
at det er en naturlig konsekvens av et prinsipp om ett statsborgerskap,
at regler om bortfall gjelder både når norske borgere
erverver annet statsborgerskap og når utenlandske borgere
erverver norsk statsborgerskap.
Departementet har forståelse for at mange vil føle trygghet
dersom de gis anledning til å beholde tidligere statsborgerskap
ved siden av et nytt. Argumentet om at statsborgerskap er nært
knyttet til identitet, innebærer likevel ikke at man av
den grunn bør legge til rette for dobbelt statsborgerskap.
Den enkelte bør gjøre seg opp en mening om betydningen
av endret statsborgerskap for egen identitet før søknad
om statsborgerskap fremsettes.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at de beste
grunner taler for å fastholde prinsippet om ett statsborgerskap
som utgangspunkt for ny lov.
Komiteen viser til at statsborgerloven
har hatt som utgangspunkt at en i størst mulig grad bør
unngå dobbelt statsborgerskap. Komiteen er
kjent med at ett statsborgerskap ikke lenger er et enerådende
prinsipp internasjonalt, og at blant annet Sverige og Finland har
forlatt dette prinsippet.
Komiteen viser til at økende migrasjon
over landegrensene gjør at mange i dag føler tilknytning til
flere land. Komiteen mener det er forståelig
at det for disse i mange tilfeller ville gjøre livet enklere dersom
det i større grad ble åpnet for dobbelt statsborgerskap. Komiteen mener
også det er sannsynlig at en del innvandrere som i dag
velger å ikke bli norske, ville valgt annerledes dersom
de kunne beholdt sitt opprinnelige statsborgerskap.
På den andre siden vil komiteen vise
til den betydningen statsborgerskapet har som symbol på tilhørighet
og lojalitet til det norske politiske fellesskapet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at statsborgerskapet gir viktige rettigheter og plikter,
og flertallet mener det er prinsipielt uheldig dersom
den enkelte har slike plikter og rettigheter i mer enn én
stat. Etter flertallets mening bør spesielt
retten til deltakelse i nasjonal politikk innebære at det
bør være klart hvor den primære politiske
lojaliteten ligger.
Flertallet er kjent med at dobbelt statsborgerskap
kan skape problemer i forhold til å gi den diplomatiske
beskyttelse som norske borgere har krav på. Flertallet viser
til at dette er spesielt vanskelig når det gjelder problemer
borgeren kan møte i sitt annet hjemland. Flertallet viser
til at det er spesielt viktig at norske myndigheter har mulighet
til å gripe inn og gi beskyttelse i tilfeller der barn
blir utsatt for tvangsekteskap under opphold i foreldrenes opprinnelige
hjemland.
Flertallet vil ut fra en helhetsvurdering støtte Regjeringens
forslag om at prinsippet om ett statsborgerskap videreføres.
Flertallet viser til at prinsippet om ett statsborgerskap
har vært svekket av at mange som får innvilget
norsk statsborgerskap ved søknad likevel har beholdt sitt
opprinnelige statsborgerskap. Flertallet viser imidlertid
til at dette nå søkes begrenset gjennom forslaget
om tilbakekall som følge av manglende løsning
fra opprinnelig statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at flere opparbeider seg tilknytning til flere
land som følge av at folk studerer, tar arbeid og gifter
seg over landegrensene. Dette er en positiv og politisk villet utvikling.
I tillegg fører kriger og despotiske regimer til at mennesker
får opphold som flyktninger i andre land enn sitt hjemland.
Det er et mål at flest mulig av de utlendinger som bosetter
seg i Norge blir norske statsborgere. Statsborgerskapet er en kontrakt
som slår fast fulle rettigheter og ansvar for innbyggeren
i forhold til staten.
Disse medlemmer vil peke på at Sverige, Finland,
Island, USA, Australia, New Zealand, Canada, Storbritannia med fler,
tillater dobbelt statsborgerskap. Erfaringen fra disse landene viser
at flere av de som bosetter seg i land som tillater dobbelt statsborgerskap
ber om statsborgerskap i det nye bosetningslandet.
Disse medlemmer vil peke på at Statsborgereskaplovutvalgets
flertall i NOU 2000:32 gikk inn for at det skulle være
mulig med dobbelt statsborgerskap. De konkluderte at spørsmål
knyttet til stemmerett og valgbarhet, verneplikt, mulighet til å yte
beskyttelse og bistand i utlandet og sikkerhetshensyn ikke taler
imot at folk skal kunne inneha dobbelt statsborgerskap. Tvert imot
taler flere av de samme forholdene sammen med, mulighet for å representere Norge
i idrett, muligheten til å motta støtte fra Statens Lånekasse,
næringslovgivningen, retten til norsk pass og mulighet
for å ta enkelte offentlige stillinger for å gi
mulighet for dobbelt statsborgerskap. I tillegg kommer kostnadene
ved kontroll av om nye norske statsborgere faktisk frasier seg sitt
gamle statsborgerskap og at norske statsborgere frasier seg sitt
statsborgerskap når de opparbeider et nytt.
Disse medlemmer merker seg at komitéflertallet
legger avgjørende vekt på at det kan bli vanskelig å gi
norske borgere den beskyttelse som er ønskelig dersom de
har flere statsborgerskap, særlig dersom de befinner seg
i et annet land de har statsborgerskap fra. Dette kan være
en aktuell problemstilling i forbindelse med tvangsekteskap eller
kjønnslemlestelse. Til det er det å si at norsk
utenrikstjeneste yter bistand til alle norske borgere etter nærmere retningslinjer.
Det kan være vanskeligere i enkelte saker å yte
konkret når vedkommende befinner seg i en annen stat vedkommende
har statsborgerskap i. Det som imidlertid er sikkert er at slik
bistand er bortimot umulig å yte overfor akkurat de samme
barn og andre dersom de ikke er norske statsborgere nettopp som
følge av at foreldrene ikke er norske statsborgere. Disse
medlemmer viser til vedlagte brev av 4. mai 2005
fra Kommunal- og regionaldepartementet som viser at kun et lite
mindretall av utlendinger som har bodd i Norge mer enn sju år
velger å søke om norsk statsborgerskap. Følgelig
vil heller ikke deres barn ha norsk statsborgerskap.
Disse medlemmer vil tillate dobbelt statsborgerskap
og vil av denne grunn stemme imot lovforslaget § 7 første
ledd bokstav h, § 10, § 20 annet punktum, § 23
og § 26 første ledd.
Dessuten fremmes følgende forslag:
"§ 17 første
punktum skal lyde:
Barn under 18 år av den som erverver eller har
ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her,
har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt
de fyller vilkårene i § 7 første
ledd bokstav a, c og g, og det ikke foreligger forhold som nevnt
i § 7 annet ledd.
§ 22 første ledd skal
lyde:
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap
etter bestemmelsene i §§ 20 eller 21
får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv,
såfremt barnet er bosatt i Norge.
§ 36 annet ledd skal lyde:
§ 27 tredje ledd og § 28
gjelder også for saker som er fremmet før, men
som avgjøres etter at loven her trådte i kraft.
§ 37 tredje og fjerde ledd skal
lyde:
§ 31 i loven her gjelder også for
erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for
barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap
etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett."
Etter gjeldende lov kan statsborgerskap erverves på tre
måter: automatisk (ex lege), ved melding og etter søknad.
Etter reglene om erverv ved melding har melderen rett til statsborgerskap
når vedkommende fyller nødvendige vilkår.
Vilkårene er uttømmende og det inngår
ikke noe element av skjønn ved vurderingen av om vilkårene
er oppfylt.
I søknadstilfellene er ikke statsborgerskap ervervet
før vedtak er truffet. I meldingstilfellene inntrer ervervet
i det øyeblikket melding er kommet inn til vedkommende
myndighet; fylkesmannen eller i noen tilfeller norsk utenriksstasjon.
Fra dette tidspunktet er vedkommende ikke lenger utlending, og det
kan ikke lenger iverksettes tiltak etter utlendingsloven. Vedkommende
kan for eksempel ikke utvises, selv om utvisning allerede er besluttet.
En melding kan imidlertid avslås, for eksempel fordi det
er mangler ved den eller fordi vilkårene i bestemmelsen
ikke er oppfylt. I slike tilfeller er norsk statsborgerskap ikke
ervervet ved innleveringen.
Departementet foreslår at barn av norsk far skal bli
automatisk norsk ved fødselen, selv om far ikke er gift
med mor. Automatisk erverv foreslås også for adoptivbarn
under 18 år. Når det gjelder gjenerverv av norsk
statsborgerskap og erverv for barn som biperson, foreslås
det at loven bare skal gi anvisning på én ervervsmåte,
og ikke to, som i gjeldende lov. Det fremstår som lite
hensiktsmessig at norsk statsborgerskap kan gjenerverves på to
forskjellige måter, med forskjellige vilkår. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag om at statsborgerskap i disse
tilfellene skal erverves etter søknad, og ikke etter melding.
Norge er etter den nordiske avtalen om erverv av statsborgerskap
i et annet nordisk land, forpliktet til å ha enkelte særregler
for erverv og botidsberegning. På nærmere bestemte
vilkår har borgere fra andre nordiske land rett til norsk
statsborgerskap ved melding (erklæring). I denne sammenhengen
er ervervstidspunktet vesentlig. Det følger av den nordiske
avtalen at ervervstidspunktet inntrer fra det tidspunktet en erklæring
(melding) er innlevert. Dersom gjeldende meldingsregler erstattes
med regler om erverv etter søknad, må ervervstidspunktet
også i disse tilfellene være fra søknaden
er innlevert. Dette blir en forskjell fra ervervstidspunktet for
alle andre søknader. Da er det, etter departementets syn,
mer hensiktsmessig å beholde adgangen til erverv ved melding
i disse tilfellene.
På ovennevnte bakgrunn kan departementet ikke slutte
seg til forslaget om fullt ut å oppheve adgangen til å erverve
statsborgerskap ved melding. Etter det lovforslaget som departementet
fremmer, vil erverv ved melding likevel bare være aktuelt
for personer som omfattes av den nordiske avtalen.
Departementet foreslår videre at meldinger skal innleveres
til politiet, og at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre
meldingene i første instans. Det foreslås at også etter
ny lov skal avgjørelser av meldinger anses som enkeltvedtak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det ved innføringen
av et rettskrav på statsborgerskap blir unødvendig å skille
mellom erverv ved melding og etter søknad. Flertallet støtter
derfor forslaget om at erverv ved melding ikke videreføres,
med unntak for nordiske borgere på bakgrunn av avtale mellom
de nordiske land.
Departementet støtter utvalgets syn om at det vil være
behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser.
Selv om loven angir alle relevante vilkår for tap og erverv
av norsk statsborgerskap, vil det i praksis være større
eller mindre behov for at de enkelte vilkårene må presiseres
nærmere eller utfylles.
Det foreslås i proposisjonen at departementet som hovedregel
ikke skal ha instruksjonsmyndighet. Departementet vil dermed (normalt)
ikke ha anledning til å gi utfyllende retningslinjer på annen
måte enn ved forskrift eller ved å foreslå lovendring.
Dermed svikter utvalgets forutsetning om at forskrifter kan utfylles
ved instrukser og det blir etter departementets oppfatning større
behov for forskriftshjemler enn utvalget har lagt til grunn. Loven
bør følgelig ha en eller flere forskriftshjemler.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig at det gis en generell
forskriftshjemmel. Av hensyn til lovens brukere bør det også gis
forskriftshjemler i tilknytning til de bestemmelsene hvor det er
nødvendig med utfyllende bestemmelser for at loven skal
kunne praktiseres på en mest mulig ensartet måte.
Departementet foreslår at det av hensyn til publikum også inntas
forskriftshjemmel i de bestemmelsene hvor det kan bli behov for
utfyllende eller presiserende bestemmelser. Da gis lovens brukere
signaler om at det finnes nærmere opplysninger knyttet
til den aktuelle lovbestemmelsen.
I motsetning til utvalgets forslag om at kompetansen til å gi
forskrifter legges til departementet, foreslår departementet
at denne kompetansen legges til Kongen. I utlendingsloven er kompetansen
til å gi forskrifter til loven lagt til Kongen. Etter departementets
oppfatning er det naturlig at denne kompetansen ligger til samme
instans i utlendingsloven og i statsborgerloven. Kongen kan delegere
kompetansen etter behov.
Departementets forslag til generell forskriftshjemmel er inntatt
i utkastet til § 2 annet ledd. Departementets øvrige
forslag til forskriftshjemler fremgår av departementets
utkast til de enkelte lovbestemmelser.
Komiteen er enig i at det vil være
behov for å supplere loven med utfyllende bestemmelser,
selv om loven skal angi alle relevante vilkår for tap og
erverv av norsk statsborgerskap. Komiteen støtter derfor
forslaget om å gi en generell forskriftshjemmel. Komiteen deler
oppfatningen om at kompetansen til å gi forskrifter bør
legges til Kongen.
Etter 1888-loven trådte et innvilget statsborgerskap
først i kraft etter at søkeren hadde avlagt en
ed til den norske konstitusjonen. Kravet om troskapsløfte
ble videreført i 1924-loven og i 1950-loven, men ble opphevet
ved lov 13. februar 1976 nr. 2.
Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre
troskapsløftet og bemerker at det ikke synes å ha
noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven.
Utvalget tar ikke stilling til spørsmålet om
seremoni i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap.
Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet
om å innføre en seremoni for personer som er innvilget
norsk statsborgerskap etter søknad. En seremoni skal være
en verdig markering for nye borgere. Det markeres at de er blitt
norske borgere med de rettigheter og plikter dette innebærer.
Departementet har lagt vekt på at de fleste høringsinstansene
hilser en seremoniordning velkommen, og antar at mange nye statsborgere
vil føle deltakelse i seremoni som et viktig ritual.
Departementet foreslår at deltakelse i seremoni skal
være frivillig. Gjøres deltakelse til en plikt,
bør manglende deltagelse sanksjoneres på en eller
annen måte. Det mest nærliggende er da at deltakelse
gjøres til et gyldighetsvilkår. I noen tilfeller
haster innvilgelse av statsborgerskap på grunn av forestående
reiser, søknadsfrister mv., og det å avvente en
seremoni vil medføre forlenget saksbehandlingstid.
På bakgrunn av synspunkter fra høringsinstansene
har departementet endret synspunkt på spørsmålet om
troskapsløfte. Departementet foreslår derfor at
et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som
et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Departementet foreslår
at det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet.
Dette lyder slik:
"As an Australian citizen, I affirm my loyalty to Australia
and its people, Whose democratic beliefs I share, Whose rights and
liberties I respect, And whose laws I uphold and obey."
Rettslig sett vil ikke et avgitt troskapsløfte stille den
nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir
avgitt. Vedkommende vil være like bundet av norske lover
og regler som alle andre i Norge. Et troskapsløfte kan
imidlertid få frem gjensidighetsforholdet mellom staten
og borgeren som får statsborgerskap etter søknad.
Staten gir statsborgerskap, den nye borgeren lover til gjengjeld å være
lojal. Dermed vil også høytideligheten under seremonien
bli styrket. Departementet foreslår at det gjøres
til en forutsetning for alle over 18 år som inviteres til
den frivillige seremonien, at de er villige til å avgi
et slikt løfte.
Departementet mener at gjennomføring av statsborgerseremonier
bør være en statlig oppgave, og opprettholder
forslaget om at fylkesmannen blir den instansen som får
ansvaret for seremoniene. De fleste høringsinstansene,
fylkesmennene inkludert, har sluttet seg til dette.
Det er ikke nødvendig å nedfelle i statsborgerloven
at ansvaret for seremonier legges til fylkesmannen. Det følger
av departementets overordningsforhold over fylkesmennene at disse
kan pålegges å avholde seremonier. Ingen høringsinstanser
har knyttet kommentarer til spørsmålet om lovhjemmel.
Departementet mener at innføring av seremonier ikke behøver
lovfestes alene for å gi publikum informasjon. Slik informasjon
kan gis på annen måte.
Departementet foreslår at det som et utgangspunkt bør
være en seremoni hver sjette måned. Praktiske
hensyn og ønsket om at flere bør delta på seremonier
samtidig, tilsier at det må gå noe tid mellom statsborgervedtak
og arrangement. Avholdes seremonier kun én gang årlig,
vil det for mange gå lang tid mellom innvilgelse og arrangement.
Den enkelte deltaker i seremoni må selv dekke eventuelle
utgifter til reise og opphold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om å innføre
en frivillig seremoni for nye, norske borgere. Flertallet mener
det er viktig med et tilbud om en verdig markering for nye borgere
av at de er blitt norske statsborgere med de rettigheter og plikter
dette innebærer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
det vil være lite praktisk å avvente en seremoni
som fører til lenger behandlingstid, fordi innvilgelse
av statsborgerskap ofte haster på grunn av forestående
reiser, søknadsfrister eller liknende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det ikke er hensiktsmessig å gjøre
deltakelse i en seremoni til en plikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at
et lojalitetsløfte kan inngå i seremonien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, går
imot at det skal stilles krav til et lojalitetsløfte/troskapsløfte
i forbindelse med den frivillige seremonien.
Flertallet mener et troskapsløfte ikke
vil ha noen funksjon i og med at ingen kan stilles til ansvar dersom
de bryter det. I tillegg er det bare statsborgere som har søkt
om statsborgerskap som vil gjennomgå et slikt løfte
som dermed bare vil gjelde for en liten del av befolkningen og ikke
de som har fått sitt statsborgerskap ved nedstammingsprinsippet. Flertallet viser
også til at troskapsløfte ble avskaffet i 1976-loven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre sto den gangen bak lovendringen, og flertallet kan
ikke se noen gode grunner for at troskapsløfte nå bør
innføres igjen.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig seremoni
ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at det skal holdes en obligatorisk seremoni for dem som ønsker å bli
norske statsborgere, så vel som at det i forbindelse med
seremonien avlegges et troskapsløfte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 tredje ledd
skal lyde:
Norsk statsborgerskap tildeles ved seremoni, hvor det skal
avgis en erklæring om troskap til riket. Seremoni og erklæring
om troskap er obligatorisk.
Tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd."
I motsetning til utvalget mener departementet at loven bør
ha en bestemmelse om lovens virkeområde. Departementet
foreslår at loven gjøres gjeldende på Jan
Mayen, selv om det har mest teoretisk interesse. Det følger
av loven om Jan Mayen at dette må inntas i statsborgerloven.
Heller ikke etter ny lov bør opphold på norske
biland utenfor Europa være relevant når det gjelder
erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at gjeldende
bestemmelse om rett til statsborgerskap for personer som oppholder
seg på Svalbard er uheldig, fordi personer uten tilknytning
til Norge kan fylle vilkårene for statsborgerskap. Forslaget
om krav om bosettingstillatelse i ny lov, der dette følger av
utlendingsloven, medfører derimot at personer som oppholder
seg på Svalbard, uten adgang til Norge, ikke vil fylle
vilkårene for statsborgerskap etter søknad. Etter
departementets syn er det derfor ikke grunn til å unnta
Svalbard fra statsborgerlovens virkeområde når
det gjelder reglene om erverv av norsk statsborgerskap.
Departementet foreslår med dette at ny lov om statsborgerskap
gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 1 annet
ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at lov om statsborgerskap gjøres gjeldende på Svalbard
og Jan Mayen.
Utvalget foreslår at ny lov om statsborgerskap, i likhet
med gjeldende lov, skal ha en bestemmelse om at traktatforpliktelser
går foran loven.
Begrunnelsen for å innta en bestemmelse om traktaters
forrang i statsborgerloven har historisk sett vært avtalen
av 1885 mellom Norge, Sverige og Argentina. Denne avtalen kan imidlertid
ikke alene være et argument for at ny lov skal tolkes i
overensstemmelse med internasjonale avtaler vi er bundet av, om
motstrid tilsynelatende foreligger.
I norsk rett bygger forholdet til folkeretten på det dualistiske
prinsipp. Dette innebærer blant annet at ved motstrid mellom
norsk rett og folkeretten har norsk rett forrang, og folkeretten
må vike. I praksis blir det sjelden konstatert slik motstrid.
Norsk lov utformes og endres for å være i overensstemmelse
med internasjonale regler. Som en følge av det såkalte presumsjonsprinsippet
blir norsk lov tolket i samsvar med folkeretten, slik at det ikke
foreligger motstrid, i tilfeller dette ikke skulle være
helt klart etter lovens ordlyd. I enkelte tilfeller er det likevel
ikke mulig å tolke bort motstrid. For å løse
slike konflikter kan det inntas en bestemmelse om at folkeretten
går foran norsk lov.
Ved eventuell inngåelse av avtaler med andre stater
i strid med statsborgerloven, vil det være naturlig å endre
loven. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det
inntas en generell reservasjon for slike avtaler med andre stater.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at bestemmelsen
skal gjelde også for avtaler som er inngått etter
lovens ikrafttredelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 3.
Komiteen støtter forslaget
om at det inntas en generell reservasjon i loven for overenskomster
med andre stater som strider mot lovens innhold for øvrig, og
at denne bestemmelsen skal gjelde også for avtaler som
er inngått etter lovens ikrafttredelse.
Norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet.
Det innebærer at statsborgerskap overføres til
barnet ved fødsel fra en eller begge foreldre. Prinsippet
om at barnet får rett til statsborgerskap etter begge sine
foreldre har de senere tiår bredt seg i de europeiske land.
Det er gitt anvendelse også i angloamerikanske land som
i utgangspunktet har bygget på territorialprinsippet. Dette
prinsippet innebærer at barnet får statsborgerskap
etter hvor det er født. Europarådskonvensjonen
av 1997 bygger på nedstamningsprinsippet.
Etter en lovendring i 1979 får et barn norsk statsborgerskap
ved fødselen dersom mor er norsk. Dette gjelder uansett
om mor er gift med far eller ikke, og uavhengig av om barnet samtidig
erverver annet statsborgerskap, etter far eller fordi det er født
i land som anvender territorialprinsippet.
Barnet får statsborgerskap etter norsk far dersom foreldrene
er gift på barnets fødselstidspunkt.
Departementet støtter utvalgets forslag om at barn født
i riket bør få statsborgerskap automatisk ved
fødselen dersom far eller mor er norsk, uavhengig av foreldrenes
sivile status. Spørsmålet i denne sammenhengen
er om nedstamningsprinsippets anvendelsesområde skal utvides
når det gjelder barns erverv av statsborgerskap etter norsk
far.
Etter gjeldende lov kan barn født av foreldre som er
gift med hverandre få dobbelt statsborgerskap, dersom foreldrene
har forskjellig statsborgerskap. Meldingsregelen for barn av ugifte
foreldre kan medføre at barna mister morens statsborgerskap
dersom melding gis om at det ønskes norsk statsborgerskap etter
faren. Dette tilsier, etter departementets syn, at meldingsregelen
ikke bør videreføres.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om at det heller ikke for barn født i utlandet av ugifte
foreldre skal kreves melding. Argumentet om at barnet risikerer å miste
morens statsborgerskap når statsborgerskap erverves ved
melding gjelder også for disse barna. Argumentet om likebehandling
av barn, uansett foreldrenes sivile status, taler etter departementets
syn for denne løsningen. Er det uklarheter rundt fremlagt
dokumentasjon om slektskapsforholdene, kan saken sendes til myndighetene
i Norge for behandling. Dette er også prosedyrene i dag
når tvil oppstår.
Utvalgets forslag om full likestilling mellom barn født
i og utenfor riket av foreldre som ikke er gift med hverandre, innebærer
at man i Norge går lenger enn de øvrige nordiske
og mange europeiske land ved erverv av statsborgerskap. Departementet kan
likevel ikke se avgjørende argumenter mot forslaget, blant
annet fordi farskapet i praksis må være fastslått
etter norske eller utenlandske regler før det kan legges
til grunn at statsborgerskapet er ervervet.
Departementets forslag til automatisk erverv av statsborgerskap
ved fødselen innebærer materielt sett ingen utvidelse
av kretsen som har rett til norsk statsborgerskap i forhold til
gjeldende rett.
Når det gjelder fra hvilket tidspunkt statsborgerskapet
erverves når barn får statsborgerskap etter ugift
far, fødselstidspunktet eller tidspunktet farskapet blir
fastsatt, slutter departementet seg til forslaget om at fødselstidspunktet
legges til grunn. For barn som er født av foreldre som
er gift med hverandre er det naturlig å videreføre
gjeldende rett som legger fødselstidspunktet til grunn.
Det er praktisk og rimelig at samme tidspunkt anvendes for øvrige
barn. Reglene bør også hindre at et
barn som ikke får statsborgerskap etter mor, blir statsløst
inntil det formelt blir fastslått hvem som er far.
Som følge av at man går inn for full likestilling mellom
barn født i ekteskap og barn født av foreldre som
ikke er gift med hverandre, er det ikke lenger behov for noen regel
om automatisk erverv av statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende
ekteskap, slik man har i gjeldende lov § 2. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets forslag om ikke å videreføre denne.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for barn ved fødsel er inntatt i utkastet til § 4.
Komiteen slutter seg til at nedstamningsprinsippet
fortsatt skal legges til grunn for norsk statsborgerlovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at alle barn født av norske statsborgere
skal få norsk statsborgerskap, uavhengig av om det er mor
eller far som er norsk, om barnet er født i eller utenfor
ekteskap, i eller utenfor Norge.
Flertallet viser til at barn av norsk far som ikke
er gift og der moren ikke er norsk, i dagens lov får statsborgerskap
dersom det gis melding til norske myndigheter. Flertallet viser
til at barn som er født av gifte foreldre kan få dobbelt
statsborgerskap dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Flertallet er
kjent med at meldingsregelen kan medføre at barnet mister
morens statsborgerskap dersom det gis melding om at det ønsker
norsk statsborgerskap. Flertallet er enig i at prinsippet
om likebehandling av barn uavhengig av foreldrenes sivile status
tilsier at meldingsregelen ikke bør videreføres.
Flertallet støtter at fødselstidspunktet
legges til grunn også for når barn av ugift far
får statsborgerskap. Reglene må likevel ikke føre
til at barnets mor blir rettsløs i forhold til hvor eget
barn skal bo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slår
fast at barn født i Norge av norske foreldre automatisk
skal bli norske statsborgere. Disse medlemmer mener
imidlertid at for barn født i utlandet av norske foreldre,
bør det søke om statsborgerskap, samtidig som
det bør være klart at barnet bør gis
norsk statsborgerskap hvis barnet har en klar tilknytning til Norge.
Søknader basert på forslaget i § 4
må sendes innen barnet er fem år, og søknader
på dette grunnlag omfattes ikke av de regler som foreslås
i proposisjonens § 7.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om det at
ikke stilles vilkår for erverv av statsborgerskap for adoptivbarn
under 18 år, utover de krav som adopsjonsloven stiller.
Dette innebærer at det i adopsjonstilfellene ikke skal
vurderes om lovens ordinære ervervsvilkår er oppfylt.
Dette er i overensstemmelse med gjeldende praksis når adoptanten
er bosatt i Norge. Også hensynet til mest mulig likestilling
mellom egnefødte barn og adoptivbarn tilsier at ytterlige
vilkår ikke oppstilles.
Departementet støtter forslaget om at det må være
tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene er norske for
at adoptivbarnet får norsk statsborgerskap. Dette er tilstrekkelig
i henhold til § 1 a, både ved automatisk
erverv og erverv etter melding. Det bør være tilstrekkelig
med én norsk adoptant, uavhengig av om adopsjonen skjer
i felleskap med en annen adoptant, og uavhengig av om eventuell
medadoptant er utenlandsk borger.
Departementet går inn for at alle adoptivbarn, dvs.
personer som adopteres før fylte 18 år, skal erverve
norsk statsborgerskap i kraft av adopsjonen.
For utenlandske personer som adopteres etter fylte 18 år,
vil norsk statsborgerskap måtte erverves etter søknad.
Dette betyr at de ordinære ervervsvilkårene for
erverv etter søknad må være oppfylt.
Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett.
Departementets forslag til bestemmelse om erverv ved adopsjon
er inntatt i utkastet til § 5.
Komiteen mener det er et viktig prinsipp å sikre
mest mulig likestilling mellom egnefødte barn og adoptivbarn. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det ikke stilles vilkår for erverv
av statsborgerskap for adoptivbarn under 18 år, utover
de krav som adopsjonsloven stiller, men at statsborgerskap skal erverves
automatisk i kraft av adopsjonen. Med bakgrunn i samme prinsipp,
mener komiteen at det er tilstrekkelig at én
av adoptivforeldrene er norsk for at adoptivbarnet skal få norsk
statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at automatisk erverv av statsborgerskap
for adoptivbarn ofte fører til at adoptivbarnet får
dobbelt statsborgerskap. Dette vil da også etter flertallets mening
som regel være til barnets beste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
ikke å kunne støtte komiteens flertall når
det gjelder det ovennevnte da det melder seg en del motforestillinger.
Disse medlemmer vil peke på at det er
enighet i komiteen om at dobbelt statsborgerskap ikke skal aksepteres,
og det er vanskelig å se gode grunner for at adoptivbarn
skal unntas fra denne regelen.
Disse medlemmer mener derfor at bestemmelsene
som er nedfelt i § 10 også bør
gjelde for adoptivbarn. I prinsippet bør adoptivbarnet
løses fra sitt statsborgerskap når adopsjonen
er godkjent av hjemlandets myndigheter, men i tilfelle der dette
ikke er mulig bør det gis en frist på ett år
for løsning fra annet statsborgerskap før norsk
statsborgerskap kan innvilges. Hvis løsning ikke er skjedd
innen ett år tilbakekalles norsk statsborgerskap etter
bestemmelsene i § 26.
I enkelte tilfeller erverves norsk statsborgerskap automatisk,
dvs. i kraft av loven. Når et gitt faktum foreligger, følger
det av loven at norsk statsborgerskap inntrer. Det kan i ettertid
vise seg at det faktum som ble lagt til grunn for det automatiske
ervervet av statsborgerskapet var feil.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at et barn
skal anses for aldri å ha vært norsk, når vilkårene
for det automatiske ervervet aldri har foreligget. Dette synspunktet
er også i overensstemmelse med uttalelse fra Justisdepartementets
lovavdeling.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at man i tilfeller
hvor grunnlaget for statsborgerskapet svikter kan treffe vedtak
om at dette ikke skal få betydning for "ervervet" av norsk
statsborgerskap.
Departementet støtter også forslaget om at
skjæringspunktet for å se bort fra manglende ervervsgrunnlag
settes til myndighetsalderen, dvs. 18 år etter norsk lov.
Dette er den ramme Europarådskonvensjonen av 1997 setter,
og departementet mener at det ikke er spesielt behov for å sette
høyere aldersgrense.
Etter departementets syn bør statsløsreservasjonen
i Europarådskonvensjonen av 1997 i artikkel 7 nr. 3 synliggjøres
i loven.
Departementets forslag til bestemmelse om betydningen av at grunnlaget
for statsborgerskap som er ervervet automatisk endres, er inntatt
i utkastet til § 6.
Komiteen støtter forslaget
om at et barn skal anses for aldri å ha vært norsk
når det i etterkant viser seg at vilkårene for
automatiske erverv aldri har foreligget. Komiteen mener
imidlertid at det i slike tilfeller skal være mulig å treffe
vedtak om at dette ikke skal få betydning for ervervet
av norsk statsborgerskap. Komiteen støtter
også forslaget om at skjæringspunktet for å se
bort fra manglende ervervsgrunnlag settes til 18 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at automatikken i tildeling av statsborgerskap primært
bør gjelde for dem som er bosatt i riket.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 4 første
ledd skal lyde:
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren
eller moren er norsk statsborger og bosatt i Norge. For barn født
i utlandet av foreldre, hvor en eller begge er norsk statsborger,
må det søkes om norsk statsborgerskap. Ved behandlingen
av søknader må det legges særlig vekt
på barnets tilknytning til Norge. Det må søkes
innen barnet er fylt fem år. Vilkårene i § 7
gjelder ikke for søknader etter § 4."
Europarådskonvensjonen av 1997 bestemmer i artikkel
6 nr. 3 at hver statspart i sin nasjonale lovgivning skal gi anledning
til erverv av statsborgerskap for personer med lovlig og fast bosted
på dens territorium.
Vilkår for å få statsborgerskap fremgår
av gjeldende lov § 6. Det fremgår ikke
av gjeldende lov på hvilket tidspunkt vilkårene
for statsborgerskap må være oppfylt.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at alle
vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad
må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Det
betyr at dersom vilkårene var oppfylt på søknadstidspunktet,
men ikke lenger er det når søknaden avgjøres,
må søknaden avslås.
Komiteen støtter forslaget
om at alle vilkårene for erverv av statsborgerskap etter
søknad må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
Bestemmelsen om erverv av statsborgerskap etter søknad
har i de tidligere statsborgerlovene vært utformet som
en kan-regel. Det har vært forutsatt at de lovbestemte
vilkårene var minimumsvilkår, og at det etter
omstendighetene kunne stilles strengere krav eller krav av en annen
art enn de som var fastsatt i lovteksten.
Departementet bemerker at lovutvalget har fremmet to forslag
som henger nært sammen og derfor behandles i sammenheng.
Når det gjelder forslaget om at søkeren skal ha
rettskrav på tillatelse dersom vilkårene er oppfylt,
slutter departementet seg til forslaget. Hensynene til forutberegnelighet
for søkeren, effektiv saksbehandling og rettssikkerhet,
derunder hensynet til likebehandling, tilsier at utlendingen gis
et rettskrav på statsborgerskap når vilkårene
er oppfylt. Departementet slutter seg derfor også til forslaget
om at alle relevante kriterier for tillatelse skal fremgå direkte
av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere
utfylling i forskrift. Lovhjemling gir også større
publikumsvennlighet. Hjemmel i lov innebærer også at
vilkårene ikke kan endres uten ny stortingsbehandling,
med den demokratiske kontroll det innebærer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at hensynet til forutberegnlighet,
effektivitet og rettssikkerhet tilsier at det gis et rettskrav på statsborgerskap. Flertallet er
enig i at alle relevante kriterier for tillatelse derfor må fremgå direkte
av loven, selv om det kan være nødvendig med nærmere
utfylling i forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at ifølge proposisjonen er norsk statsborgerskap
en rett man har hvis man oppfyller de åtte krav som stilles
i proposisjonens § 7, bokstavene a-h. Da dette
innebærer et juridisk krav på norsk statsborgerskap,
mener disse medlemmer at det er særdeles
viktig at kravene i § 7 avspeiler den virkelighet
som er i dag, og som er en ganske annen enn da den forrige loven
om norsk statsborgerskap ble vedtatt i 1950. Disse medlemmer mener
Norge fortsatt bør kunne vurdere statsborgerskap, uavhengig
av hvorvidt den enkelte oppfyller definerte krav.
Loven bør etter departementets oppfatning, oppstille
krav til søkerens identitet som uttrykkelig vilkår for
statsborgerskap. Personer med uavklart identitet bør etter
departementets oppfatning som utgangspunkt ikke gis mulighet til
permanent opphold i Norge.
Departementet foreslår at vilkåret om identitet skal
fremgå av loven som et krav om dokumentert eller på annen
måte klarlagt identitet. Forslaget innebærer at
det kreves fremlagt dokumenter som viser søkerens identitet.
Dette vil først og fremst være pass og andre dokumenter
utstedt av annet lands myndighet, med det formål å bekrefte
identitet.
Et krav om dokumentert identitet kan ikke være absolutt.
For enkelte vil det innebære en sikkerhetsrisiko å ha
med seg identitetspapirer på flukt fra hjemlandet. Lite
troverdige registre i søkerens opprinnelige hjemland kan
heller ikke frata søkeren muligheten til noen gang å bli
norsk. Utgangspunktet bør derfor være at dersom
søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, må vedkommende
på annen måte klargjøre denne. Det vil
etter departementets oppfatning være behov for å regulere
kravene til identitet nærmere i forskrift. Det bør
av forskriftene blant annet fremgå hvilke krav man skal
stille til klarlegging av identitet overfor personer fra land med
manglende eller lite troverdige offentlige registre over landets
borgere. Etter departementets syn må det imidlertid ikke
foreligge berettiget tvil om at opplyst identitet, herunder nasjonalitet,
er korrekt, når statsborgerskap innvilges.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav a.
Komiteen viser til at statsborgerlovutvalget foreslo
at det ikke bør reises nye dokumentasjonskrav på identitet
hvis en innvandrer har fått bosettingstillatelse til tross
for manglende dokumentasjon. Komiteen mener imidlertid
at det bør tillegges stor vekt at en ved innvilgelse av
statsborgerskap gir søkeren en ny identitet. Etter komiteens mening er
det derfor av enda større viktighet at identiteten er klarlagt
ved innvilgelse av statsborgerskap enn ved innvilgelse av bosettingstillatelse. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det i loven kreves at søker må ha
"dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet"
(§ 7 første ledd bokstav a). Komiteen mener
at kravene til identitet må klargjøres nærmere i
forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at da den forrige statsborgerskapsloven ble utformet i 1950,
synes spørsmålet om rett identitet ikke å ha
vært et aktuelt tema, så det er heller ikke formulert
noe krav til rett identitet i lovteksten. I de senere år
er spørsmålet blitt meget aktuelt på grunn
av den store tilstrømningen til Norge av personer med uklar
eller falsk identitet.
Disse medlemmer vil anta at grunnen til at folk
oppgir feil identitet kan være mange, men det er ikke tvil
om at dette utgjør et stort sikkerhetsmessig problem. Disse
medlemmer finner det ikke riktig at det skal være
norske myndigheters oppgave å utstyre eventuelle utenlandske
kriminelle med ny identitet og norsk pass.
Disse medlemmer mener at teksten etter det foreliggende
lovforslag kan aksepteres, forutsatt at den tolkes strengt, og at
dette fremgår av forskriftene som må utarbeides
når loven blir vedtatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil understreke at mange flyktninger kommer
fra land der det er vanskelig å skaffe dokumenter eller
der det å skaffe reisedokumenter kan innebære
risiko. Det er derfor viktig at dokumentasjonskravet til identitet
ikke praktiseres på en slik måte at det blir umulig
for flyktninger å oppnå norsk statsborgerskap.
Utviklingen må følges nøye fra myndighetenes
side.
Etter gjeldende lov må søkeren være
minst 18 år, jf. § 6 første
ledd nr. 1. Som hovedperson kan et barn få statsborgerskap
dersom det dispenseres fra 18-årskravet.
Departementet har merket seg at svært mange høringsinstanser
støtter utvalgets forslag om 12 års aldersgrense,
og går dermed mot departementets forslag i høringsbrevet
om å opprettholde gjeldende vilkår på 18 år.
Departementet vedgår at det finnes vektige grunner til
at statsborgerskap bør kunne innvilges før myndighetsalderen
og har derfor besluttet å støtte utvalgets forslag
om at barn kan erverve statsborgerskap uavhengig av om foreldrene
er norske statsborgere eller søker om norsk statsborgerskap. Adgang
til erverv av statsborgerskap for barn medfører at foreldre
som ønsker å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap
ikke behøver å velge mellom hensynet til barnet
og seg selv. En adgang til statsborgerskap på eget grunnlag
er også av betydning for barn hvis foreldre av forskjellige årsaker
ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Departementet
erkjenner også at det er en fordel for ungdom å kunne
utdanne seg utenfor Norge uten frykt for at returen til Norge blir
stengt fordi bosettingstillatelsen faller bort. Departementet antar
at erverv av statsborgerskap på selvstendig grunnlag i
ung alder også kan ha en positiv effekt på yngre
personers deltakelse i samfunnet. Departementet mener at disse hensynene
tilsier at barn bør kunne søke om norsk statsborgerskap på selvstendig
grunnlag.
Forslaget om at barn som har fylt 12 år kan erverve
statsborgerskap etter søknad, innebærer ikke at barnet
kan søke på egen hånd. Det er foreldrene
som må søke på barnets vegne som barnets
verger.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav b.
Komiteen viser til at et barns behov
for norsk statsborgerskap i mange tilfeller kan være sterkere enn
de voksnes, og at et barn bosatt i Norge ofte har en sterkere tilknytning
til landet enn sine foreldre. Komiteen er kjent med
at barnets foreldres sterkere tilknytning til hjemlandet kan føre
til at de ikke ønsker å søke om norsk
statsborgerskap, men at de kan komme i en situasjon der en av dem
må "ofre seg" og søke om statsborgerskap for at
barnet skal kunne bli norsk. Komiteen viser videre
til at det kan forekomme tilfeller der foreldre av ulike årsaker
ikke fyller vilkårene for statsborgerskap. Komiteen ser også at
ungdom som velger å ta deler av utdannelsen utenfor Norge,
vil ha et behov for å kunne bli statsborgere for å sikre
at de kan returnere uten problemer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette ikke vil være en problemstilling dersom det
gis mulighet for å inneha dobbelt statsborgerskap. Disse
medlemmer viser til merknad og forslag om dette under avsnitt
3.1.2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at
barn under myndighetsalder skal kunne erverve statsborgerskap uavhengig
av om foreldrene er norske statsborgere eller søker om
norsk statsborgerskap.
Flertallet støtter forslaget om at aldersgrensen
settes til 12 år. Flertallet viser til at
et barn ved 12-årsalder har fått erfaring med
norsk skole. Flertallet viser også til at
en slik aldersgrense stemmer godt med FNs barnekonvensjon. Flertallet vil
understreke at det er barnets verge som må søke
på vegne av barnet, og at barnet kan motsette seg dette
dersom vedkommende ikke ønsker norsk statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i gjeldende lov er kravet for å få innvilget
statsborgerskap 18 år, og det bør det etter disse
medlemmers mening fortsatt være. Årsaken
er bl.a. at mange kriminelle ungdommer starter sin kriminelle løpebane
etter fylte 12 år. Med denne for disse medlemmer uforståelige
liberalisering legges det opp til at kravet senkes til 12 år,
og da kan unge kriminelle ende opp med norsk statsborgerskap i stedet
for å bli utvist fra riket. I et kriminalpolitisk perspektiv
er dette ikke ønskelig.
Disse medlemmer mener i tillegg at man i 12-årsalderen
har begrenset innsikt i hva statsborgerskap innebærer,
og uansett vil rettighetene til en person med oppholdstillatelse
i Norge stort sett være de samme som for norske statsborgere,
bortsett fra stemmerett og anledning til å bruke norsk
pass ved reiser. Dette er fordeler som klart har større
betydning for en 18-åring enn for en 12-åring,
mener disse medlemmer.
Det er blitt argumentert med at man risikerer å få familier
hvor foreldre og barn har forskjellig statsborgerskap, men disse
medlemmer finner ikke at dette argumentet kan tillegges
så mye vekt at det oppveier muligheten for å få utvist
eventuelle kriminelle.
For øvrig hadde det standpunkt disse medlemmer forfekter
støtte i departementet, som i en høringsuttalelse ønsket å fastholde
en 18-årsgrense. Det er uklart hva som var grunnlaget for
departementets standpunkt da dette ikke fremgår av proposisjonen. Disse
medlemmer registrerer imidlertid at departementet nå støtter
en grense på 12 år.
Departementet har altså endret sitt syn etter hvert, men disse
medlemmer fastholder at en person bør være
fylt 18 år før statsborgerskap innvilges, ikke 12 år,
som det legges opp til i proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav b skal lyde:
b) har fylt atten år,"
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at søkeren
må ha bopel i Norge. En utlending som ikke er bosatt i
Norge vil ikke ha tilstrekkelig tilknytning til landet. Departementet
er også enig i at det tradisjonelle bopelsbegrepet bør
legges til grunn, slik at det også kreves at søkeren
har til hensikt å forbli boende i landet. Departementet
foreslår at et krav om fortsatt bopel skal fremgå av
loven.
Vilkåret om bopel og fortsatt bopelshensikt må være
oppfylt på vedtakstidspunktet.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav c.
Komiteen mener at en søker
som ikke er bosatt i Norge, ikke kan anses å ha sterk nok
tilknytning til Norge for å kunne bli norsk statsborger. Komiteen støtter
derfor forslaget om at bopel i Norge gjøres til et vilkår
for erverv av statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener det også er grunn til å kreve at det foreligger
en hensikt om at oppholdet i Norge skal være av en viss
varighet. Flertallet stiller seg derfor bak forslaget
om at det i forbindelse med søknadsprosessen bør
stilles spørsmål om vedkommende har til hensikt å reise
til utlandet for en periode og i hvilken forbindelse. Flertallet mener
at fortsatt bopelshensikt må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
ikke dette kravet kontroversielt. Det er et naturlig og rimelig
krav at den som ønsker å bli norsk statsborger
faktisk bor i Norge.
Riktignok finnes det folk av norsk avstamning i USA og andre
steder som kunne tenke seg et norsk statsborgerskap i tillegg til
sitt eget, men dette strider også mot kravet om kun ett
statsborgerskap. Disse medlemmer støtter
kravet om at søker skal være bosatt i riket, med
det unntaket som tidligere er nevnt under henvisning til forslaget
i proposisjonen § 4.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener kravet om bopelshensikt vil bli svært
skjønnsmessig praktisert og vanskelig å dokumentere. Disse medlemmer mener
kravet om bopelshensikt må fjernes. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav c skal lyde:
c) er bosatt i riket,"
Vilkårene for bosettingstillatelse fremgår
av utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften §§ 43-45.
En utlending som de siste tre årene har oppholdt seg sammenhengende
i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger,
har rett til bosettingstillatelse etter søknad, dersom
det ikke foreligger en utvisningsgrunn som nevnt i utlendingsloven § 29
første ledd. Bosettingstillatelse gir et visst utvisningsvern.
Bosettingstillatelse er ikke oppstilt som vilkår for statsborgerskap
i gjeldende lov.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at bosettingstillatelse
skal være ett av vilkårene for norsk statsborgerskap.
Bosettingstillatelse tilkjennegir en relativt sterk tilknytning
til riket, og gir en berettiget forventning om varig opphold, i
motsetning til opphold uten tillatelse eller tillatelse som er av midlertidig
karakter. Sammenhengen med kravet om at søkeren må være
bosatt i tradisjonell forstand tilsier at det stilles krav om bosettingstillatelse.
Også sammenhengen med kravet om at oppholdstiden kan opptjenes
i løpet av en 10-årsperiode, taler for et krav om
bosettingstillatelse, fordi dette sikrer en viss kontinuitet i oppholdet.
I motsetning til utvalget foreslår departementet at det
er tilstrekkelig at vilkårene for bosettingstillatelse er
oppfylt. Det kreves altså ikke at tillatelsen faktisk er
innvilget.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 første
ledd bokstav d.
Komiteen viser til at en bosettingstillatelse innebærer
at en søker har en berettiget forventning om å kunne
oppholde seg i Norge på ubestemt tid. Komiteen er
kjent med at det i dagens lovverk har vært mulig å komme
opp i en situasjon der man i praksis har krav på norsk
statsborgerskap uten å fylle vilkårene for bosettingstillatelse.
Komiteen mener at det ved søknad om statsborgerskap
må stilles krav om at søker enten har bosettingstillatelse
eller at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. Komiteen vil
understreke at dette kravet ikke vil omfatte nordiske borgere og
utlendinger som omfattes av EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bosettingstillatelse etter søknad kan gis til utlendinger
som i de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i
riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Disse
medlemmer viser til at dette normalt er en tillatelse som
gis til dem som har asyl, oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag eller oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.
Disse medlemmer viser videre til at reglene om
bosettingstillatelse i utlendingsloven § 12 innebærer
en utvidet beskyttelse mot å bli utvist fra riket, men
har utover dette ingen funksjon. Disse medlemmer mener
at regelen om bosettingstillatelse kunne ha vært fjernet
fra utlendingsloven. Grunnen er at det ikke kan ses å være
noe behov for å gi kriminelle et vern mot utvisning selv
om de har noen års botid i Norge. Som et alternativ mener disse
medlemmer at bosettingstillatelse etter utlendingsloven kan
gis etter fem års sammenhengende botid i Norge, ikke tre år,
som i dag.
Så lenge § 12 i utlendingsloven består
finner disse medlemmer ikke grunnlag for å gå imot kravet
til bosettingstillatelse.
Problemstillingen her er om det skal kreves bopelshensikt i hele
den perioden som regnes som botid, eller om det skal være
tilstrekkelig med faktisk opphold i landet. Det dreier seg med andre
ord om hvilket prinsipp som skal legges til grunn for botidsberegningen;
et oppholdsprinsipp eller et bopelsprinsipp. Forskjellen ligger
i at et bopelsprinsipp forutsetter en subjektiv hensikt om at oppholdet
skal være av en viss varighet.
Utvalget finner valget vanskelig, men foreslår et oppholdsprinsipp,
dvs. at det er tilstrekkelig at personer som søker norsk
statsborgerskap faktisk har oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år.
Departementet slutter seg til forslaget om at faktisk opphold
skal danne grunnlag for botidsberegningen, dvs. et oppholdsprinsipp.
Det er faktisk opphold som gir den tilknytning som kan begrunne
statsborgerskap. Valg av dette prinsippet innebærer en
videreføring av gjeldende praksis. Dette innebærer
at man unngår kompliserte vurderinger og bevisspørsmål
om hvorvidt søkeren har hatt bosettingshensikt i hele botiden.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det må reguleres
i forskrift hvilke faktiske opphold i utlandet som kan tillates,
uten at det influerer på botidsberegningen.
Kravet om faktisk opphold er uttrykt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
For å medregnes i botiden er det etter gjeldende rett
i utgangspunktet et vilkår at det faktiske oppholdet i
landet er lovlig.
Utvalget foreslår at bare opphold som er lovlig etter
utlendingslovens regler regnes inn i botiden. Det vil gi en uønsket
signaleffekt dersom ulovlig opphold i Norge kan medregnes. Praktiseringen
av et krav om lovlig opphold kan imidlertid by på enkelte problemer.
Ved valg av hvilke opphold som skal medregnes i botiden må man
ha regler som virker rasjonelle, fungerer rettferdig og som både
er enkle å forstå og håndheve. Dette
taler for regler som i minst mulig grad legger opp til skjønnsmessige
avgjørelser. Departementet foreslår at kun opphold
med tillatelse i en viss minimumsperiode bør regnes med
som botid. Departementet foreslår at denne minimumstiden
settes til ett år.
Departementet har vurdert om kun opphold på tillatelser
som danner grunnlag for bosettingstillatelse bør medregnes,
men har kommet til at også tillatelser som ikke kan danne
grunnlag for varig opphold bør regnes med i botiden.
Søknadstidspunktet bør være utgangspunktet
for botidsberegningen dersom søknaden om tillatelse etter
utlendingsloven senere innvilges. Derved hindrer man at lang saksbehandlingstid
gir urimelig resultat.
Kravet til oppholdsgrunnlag er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
Til tross for ordlyden i lovens § 6 første
ledd nr. 2 "har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra",
kan botidskravet anses oppfylt selv om søkeren har hatt opphold
utenlands i løpet av de siste syv årene. Praksis
innebærer at kravet til sammenhengende botid har liten
realitet.
Etter utvalgets syn bør botiden som utgangspunkt opptjenes
i en periode som i tid ligger rett i forkant av søknaden,
det bør bygges en viss fleksibilitet inn i regelverket.
Departementet slutter seg til forslaget om at det bygges inn
noe fleksibilitet i botidsberegningen, slik at botidskravet kan
oppfylles, selv om botiden er spredt over flere perioder. En slik
ordning innebærer en mellomløsning mellom gjeldende
praksis og gjeldende lovs ordlyd. At søkeren kan godskrives
faktisk opphold i søknadsperioden som botid flere ganger
i løpet av en periode, mener departementet også taler for
at denne perioden bør begrenses til ti år.
Departementets forslag om i hvilket tidsrom et opphold må finne
sted for å medregnes som botid er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav e.
Etter dagens praksis anses botidsvilkåret som oppfylt,
dersom syv års botid foreligger etter den beregningen som
Justisdepartementets rundskriv G-28/99 gir anvisning på.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at botidens
lengde settes til syv år. Hvor lang botid som bør
kreves, og om denne bør være sammenhengende,
eller kunne opptjenes over flere perioder, bør sees i sammenheng
med prinsippene for botidsberegning. Departementet antar at med
en adgang til å legge sammen botiden i flere perioder,
samt å regne den perioden en søknad er til behandling
som botid, må forslaget om syv års botid kunne
anses som gjennomsnittlig i europeisk sammenheng. Med den bevegelse over
landegrensene som høringsinstansene viser til, vil hurtig
erverv av statsborgerskap føre til stadige skifter av statsborgerskap,
noe som også vil få betydning for den enkeltes
identitet, og som neppe synes hensiktsmessig.
Departementets forslag til botidens lengde er inntatt i utkastet
til § 7 første ledd bokstav e.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at en i vurderingen av hvilke opphold
som skal medregnes i botiden må legge vekt på at
reglene må virke rasjonelle, fungere rettferdig og være
enkle å forstå og håndheve. Flertallet viser
til at både kriteriet "lovlig opphold" og "faktisk opphold"
vil kunne gi opphav til mange vanskelige bevisspørsmål.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, er derfor enig i
at kun opphold med tillatelse i en viss minimumsperiode bør
regnes med som botid. Dette flertallet mener at en
slik minimumstid bør settes til ett år. Dette
flertallet viser til at tillatelse med kortere varighet
sjelden vil gi forventning om varig opphold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det ved visumopphold med
visum til Schengen-området ikke lar seg kontrollere om
oppholdet faktisk har vært i Norge.
Flertallet mener at også opphold på tillatelse som
ikke danner grunnlag for varig opphold, for eksempel opphold som
student i Norge, gir søkeren en tilknytning til landet.
Etter flertallets mening er det derfor naturlig at
denne tiden regnes med i botiden.
Flertallet støtter forslaget om at søknadstidspunktet
bør være utgangspunktet for botidsberegningen. Flertallet vil
understreke at forslaget om at kun opphold med tillatelse i minimum
ett år skal medregnes i botiden, innebærer at
faktisk opphold mellom utløpet av en tillatelse og frem
til det fremsettes en ny som senere innvilges, ikke skal medregnes
i botiden.
Flertallet mener at det bør legges til
rette for at botidskravet kan oppfylles selv om botiden er spredt
over flere perioder. Studier, arbeid og feriereiser kan i mange
tilfeller føre til at man tilbringer perioder i utlandet. Flertallet støtter
derfor forslaget om at botiden kan opptjenes over en periode på ti år.
Flertallet viser til at Europarådskonvensjonen av
1997 slår fast at botidskravet ikke skal overstige ti år. Flertallet mener
på den andre siden at den tilknytning som det bør
kreves av en som ønsker å bli norsk statsborger,
ikke vil kunne anses som oppfylt uten en viss botid.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er uheldig
dersom for raskt erverv av statsborgerskap fører til at
det blir mulig å stadig bytte statsborgerskap. Dette
flertallet vil derfor slutte seg til forslaget om at botidens
lengde settes til syv år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det har vært mye snakk om å redusere denne
grensen til fem år, og det ble allerede i 1992 foreslått
i et høringsnotat fra Justisdepartementet. Disse
medlemmer viser til at det i andre land, så varierer
kravet til botid sterkt, fra to år i Australia til tolv år
i Sveits. I Sverige er kravet fem år, mens det i Danmark
er blitt forlenget til ni år.
Disse medlemmer viser til at tendensen i de land
som har et sterkt innvandringspress er å heve kravet til
botid. Det er verd å merke seg at Australia ellers har
en meget streng innvandringspolitikk, og tar i dag i praksis knapt
imot asylsøkere.
Disse medlemmer viser til at i Fremskrittspartiets
forslag til nytt program for perioden 2005-2009 er det foreslått
et krav på ti års botid, regnet fra tidspunktet
for innvilgelse av oppholdstillatelse. Disse medlemmer anser
dette forslaget for å være mer realistisk enn
Regjeringens forslag, verdenssituasjonen og innvandringspresset
tatt i betraktning.
Disse medlemmer går følgelig
inn for en botid i Norge på ti år før
statsborgerskap innvilges, regnet fra tidspunktet for innvilgelse
av oppholdstillatelse.
Disse medlemmer mener at etter over ti år
i Norge burde en utlending ha ervervet seg gode kunnskaper i norsk
og dessuten ha fått en forståelse av hvordan det
norske samfunn fungerer. Det må antas at man er bedre integrert
etter ti år enn etter syv.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav e skal lyde:
e) har til sammen ti års oppholdstid
i riket, regnet fra det tidspunkt første tillatelse til
varig opphold ble gitt. I prinsippet skal oppholdstiden være
sammenhengende. Fravær fra riket i mer enn seks måneder regnes
ikke som oppholdstid."
Disse medlemmer ser ingen stor kontrast mellom
begrepene "lovlig opphold" og "faktisk opphold" og mener at begge
begreper er relevante i denne sammenheng.
"Lovlig opphold" er det som primært må legges til
grunn når det gjelder beregningen av botid. Disse
medlemmer mener at botiden må regnes fra det tidspunkt
første oppholdstillatelse ble gitt, og vel og merke oppholdstillatelse
av en art som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Eksempler
på dette er oppholdstillatelse gitt i familiegjenforeningsøyemed
og oppholdstillatelse gitt på humanitært grunnlag.
Tidsbegrensete oppholdstillatelser, som oppholdstillatelse i studieøyemed
eller ikke varige arbeidstillatelser, regnes ikke med.
Etter utlendingsloven har en asylsøker ikke et lovlig
opphold i Norge, men et tolerert opphold. Det samme gjelder asylsøkere
som har fått endelig avslag på sin søknad
om asyl, men hvor uttransport av forskjellige grunner ikke lar seg
gjennomføre. Dette er altså faktiske opphold,
men ikke lovlige opphold. Opphold av denne art kan ikke medregnes
i botid.
Faktisk opphold har også en annen betydning. Svært
ofte viser det seg at utlendinger som har fått innvilget
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag velger å oppholde
seg utenfor Norge i lange perioder, ikke sjelden i det landet de
angivelig skal ha flyktet fra.
Et faktisk opphold betinger at man beviselig oppholder seg i
Norge. Derfor mener disse medlemmer at både
faktisk og lovlig opphold er relevante for beregningen av botid,
og at begge må legges til grunn. Lovlig opphold er lett å kontrollere.
Faktisk opphold må søkeren selv bevise.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at botidskravet er senket fra
syv til fem år i Sverige. I Canada er botidskravet tre år.
Hvilke krav man bør stille til botid er avhengig av skjønn. Disse medlemmer har
vært med på å heve kravene til å få bosetningstillatelse
etter tre år ved å innføre plikt til
norskopplæring og introduksjonsprogram for flyktninger.
Dette sammen med ønsket om raskere integrasjon taler for
at kravet om botid bør senkes. Disse medlemmer mener
kravet til botid bør senkes til fem år. Dette
vil ha gjennomgående konsekvenser for opparbeidelse av
botid i flere tilfeller.
Disse medlemmer mener at kortere midlertidige
tillatelser også må telle med ved beregning av botid.
Slike tillatelser gis i mange tilfeller som følge av lang
saksbehandlingstid i UDI. Disse medlemmer viser til
vedlagte brev av 12. mai 2005 fra Kommunal- og regionaldepartementet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav e skal lyde:
e) har til sammen fem års opphold i riket
i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller
arbeidstillatelser, opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i syvårsperioden, jf. fjerde ledd,
Statsborgerlovutvalget drøfter muligheten av å innføre
ferdigheter i norsk språk som vilkår for statsborgerskap.
Flertallet konkluderer med at det ikke er oppstilt vilkår
om språktest.
Språkkrav er ikke oppstilt som vilkår i 1950-loven.
I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) om lov om endringer i introduksjonsloven
mv. er det imidlertid forelått å innføre
et krav om gjennomført norskopplæring i statsborgerloven § 6
første ledd nr. 5. Forslaget går ut på at
den som søker statsborgerskap må ha gjennomført
300 timer godkjent norskopplæring, eller kunne dokumentere
tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.
I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) foreslås det også å endre
utlendingsloven, slik at oppfylt språkkrav etter introduksjonsloven
blir et vilkår for å få innvilget bosettingstillatelse
etter utlendingsloven.
Departementet foreslår at vilkåret om 300 timer gjennomført
norskopplæring som foreslås inntatt i 1950-loven,
også inntas i ny statsborgerlov. Som det fremgår
av Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om endringer i introduksjonsloven
mv., vil et vilkår om gjennomført norskopplæring,
etter departementets oppfatning, bidra til å understreke
viktigheten av at innvandrere lærer seg norsk.
Som i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004), innebærer forslaget
at 50 av de 300 timene skal være opplæring i samfunnskunnskap.
Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring
først får virkning for søknader som fremmes
etter 1. september 2008. På dette tidspunktet
vil retten og plikten til norskopplæring etter introduksjonsloven
etter planen ha vært i kraft i tre år.
Dersom søkeren kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper
i norsk, bør vilkåret om gjennomført
norskopplæring være oppfylt. Hva som er tilstrekkelige norskkunnskaper
bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli
fritatt fra plikten til norskopplæring etter forslaget
til endringer i introduksjonsloven. Det samme bør gjelde
samiskkunnskaper. Det foreslås også at adgangen
til å gjøre unntak fra vilkåret om norskopplæring
inntas i ny lov og i forskrifter til ny lov. Kravet om norskopplæring
ved søknad om statsborgerskap vil i mange tilfeller være
oppfylt som følge av kravet om bosettingstillatelse etter
utlendingsloven.
Nærmere regler om unntak for øvrig fra kravet om
gjennomført norskopplæring forutsettes gitt ved forskrift
til loven.
Departementet foreslår at vilkåret om norskopplæring
skal gjelde søkere mellom 18 og 55 år, tilsvarende
forslaget i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004).
Utlendinger som ikke omfattes av forslagene om rett og plikt
til norskopplæring i introduksjonsloven må skaffe
seg slik opplæring på egenhånd for å fylle kravet
i statsborgerloven om gjennomført norskopplæring.
Etter departementets oppfatning er det også i forhold til
disse gruppene rimelig at vilkåret om norskopplæring
etter statsborgerloven ikke stilles før de har blitt myndige,
dvs. har fylt 18 år.
Departementets forslag til bestemmelse om norskopplæring
som vilkår for erverv av statsborgerskap fremgår
av utkastet til § 7 første ledd bokstav
f, jf. utkastet til § 8.
Gjeldende lov stiller ikke krav om at den som søker
norsk statsborgerskap skal ha bestemte kunnskaper om det norske
samfunnet. Utvalgets flertall mener at det ikke bør stilles
krav om kjennskap til det norske politiske systemet.
Departementet støtter utvalgets flertall. Vurderingen
av om et slikt vilkår anses oppfylt vil være svært
skjønnsmessig, og derfor vanskelig å praktisere.
Som nevnt inngår det 50 timer samfunnskunnskap i forslaget
til norskopplæringen. Etter departementets oppfatning er
det dermed unødvendig å oppstille et eget vilkår
i loven om "andre ferdighetskrav" eller lignende.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at alle innvandrere lærer seg norsk. Komiteen viser til
Innst. O. nr. 18 (2004-2005) der en enstemmig komité mente
at
"det er riktig å kreve norskopplæring
eller tilsvarende kunnskap oppnådd på annen måte,
for innvilgelse av bosettingstillatelse eller norsk statsborgerskap."
Komiteen er derfor tilfreds med at det nå foreslås
at vilkåret om 300 timer gjennomført norskopplæring
nå foreslås inntatt i ny statsborgerlov.
Vilkåret må etter komiteens mening
anses å være oppfylt dersom søkeren kan
dokumentere tilstrekkelig kunnskaper i norsk eller samisk. Komiteen er
enig i at dette bør tilsvare det som er tilstrekkelig for å bli
fritatt fra plikten til norskopplæring i introduksjonsloven. Komiteen stiller
seg bak forslaget om at kravet for øvrig som hovedregel
ikke skal gjelde for dem som fritas etter introduksjonsloven.
Komiteen viser til at det for tidligere norske borgere,
nordiske borgere eller borgere som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen ikke stilles krav om bosettingstillatelse
for å få innvilget statsborgerskap.
Komiteen mener at det også for disse
gruppene må stilles krav om gjennomført norskopplæring for å få norsk
statsborgerskap ved søknad. Komiteen viser
til at den nordiske avtalen om statsborgerskap tilsier at dette
kravet ikke skal gjelde for nordiske borgere som erverver norsk
statsborgerskap ved melding.
Komiteen viser til at aldersgrensen for å søke om
statsborgerskap foreslås satt til 12 år. Komiteen mener
likevel det er tilstrekkelig at kravet til gjennomført
norskopplæring blir gjeldende for personer mellom 18 og
55 år, slik tilfellet er i introduksjonsloven. Komiteen viser
til at alle barn i Norge har skoleplikt, og at de dermed vil være
sikret opplæring i norsk.
Komiteen mener det er viktig at personer som ønsker å bli
norske statsborgere, har en grunnleggende kjennskap til det norske
samfunnet. Komiteen viser til at det inngår
50 timer samfunnsfag i forslaget til norskopplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
grunn til å reagere på at lovforslaget legger
opp til krav til norskopplæring, ikke krav til kunnskaper
i norsk. På denne måten skyves ansvaret (kravet)
over på norske myndigheter (skattebetalerne), som må organisere
og betale opplæringen.
Disse medlemmer registrerer at mange av dem som
søker om statsborgerskap vil ha gjennomgått 300
timers opplæring i norsk som en følge av introduksjonsloven,
som ble vedtatt av Stortinget høsten 2004.
Disse medlemmer mener imidlertid problemet er
at det er fullt mulig å slumre seg gjennom 300 timers opplæring
i norsk, uten å lære norsk. Disse medlemmer mener
derfor at den enkeltes kunnskaper i norsk må testes, og
at en eksamen i norsk må være bestått
før statsborgerskap kan innvilges.
Disse medlemmer støtter at kravet til
norskopplæring faller bort hvis søker kan dokumentere
tilstrekkelige kunnskaper i norsk (eller samisk), dette bør
imidlertid dokumenteres i form av en tilsvarende test.
For øvrig vises det til lovforslagets § 8
annet punktum, hvor søkere under 18 år og over
55 år kan unntas fra kravet om opplæring i norsk
(eller samisk). Disse medlemmer finner ikke at det
er tilstrekkelig grunnlag for å unnta søkergrupper
fra kravet om opplæring i norsk, og mener derfor at § 8
annet punktum er overflødig og kan sløyfes. Utgangspunktet
må være at alle norske statsborgere, nesten uansett
alder, bør beherske norsk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav f skal lyde:
f) fyller kravet om norskopplæring og
norskkunnskaper etter § 8,
§ 8 skal lyde:
For søknader som fremmes etter 1. september 2008
er det et krav at søkere har gjennomført 300 timer
godkjent norskopplæring og har bestått eksamen i
norsk. Kravet til norskopplæring frafalles hvis søkeren
kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet
om gjennomført norskopplæring og eksamen i norsk,
herunder unntak for dem som har tilstrekkelige kunnskaper i norsk
eller samisk."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at alle som kommer til Norge med arbeids- og oppholdstillatelse
på ett år eller lenger må gis tilbud
om gratis norskopplæring. Disse medlemmer viser
til at Sosialistisk Venstreparti var det eneste partiet som foreslo
dette under behandlingen av den nye introduksjonsloven. Disse medlemmer vil
vise til at alle hadde slikt tilbud frem til 1. januar
2004. Konsekvensen av dagens ordning er at arbeidsinnvandrere til
Norge ikke får tilbud om norskopplæring, men får
plikt til å ha tatt denne opplæringen hvis de ønsker
bosetningstillatelse eller statsborgerskap. I tillegg hemmer det
kampen mot sosial dumping at utenlandske arbeidere ikke kan norsk. Disse
medlemmer viser til egne merknader og forslag i forbindelse
med behandling av statsbudsjettet for 2005 der disse medlemmer fremmet forslag
om gjeninnføring av norskopplæring for arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at tilbudet om norskopplæring
for arbeidsinnvandrere var tilgjengelig fram til 1. januar
2004. Disse medlemmer mener Regjeringen bør
evaluere bortfallet av dette tilbudet etter en 2-årsperiode.
Etter 1950-loven praktiserte man opprinnelig en karenstid ved
straffbare handlinger som innebar at statsborgerskap ikke kunne
innvilges før karenstiden var utløpt. Systemet
med karenstid ble avløst av gjeldende retningslinjer om
tilleggstid, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99
av 11. mars 1999 avsnitt VII punkt 7.
Departementet mener at ilagt straff i utgangspunktet bør
få konsekvenser for retten til norsk statsborgerskap. Dette
er ordningen etter gjeldende rett også i alle andre vestlige
land. Det må anses som rimelig at det at man har brutt
landets lover og regler kan få konsekvenser for adgangen
til statsborgerskap. Slike konsekvenser kan bidra til å forebygge straffbare
forhold.
Alle former for ilagt straff bør kunne få konsekvenser
for søknad om statsborgerskap, uansett om den ilagte straff
er forelegg, betinget eller ubetinget fengsel, forvaring eller andre
reaksjonsformer som defineres som straff. Også andre ilagte
reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses som straff,
bør etter departementets oppfatning få konsekvenser
for retten til statsborgerskap. Det vises til straffeloven § 39
til 39b om tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det bør
komme tydelig frem i loven at reaksjon for straffbare forhold får
betydning for retten til statsborgerskap. Departementet foreslår
at loven skal definere vandelskravet konkret, og kravet bør
komme til uttrykk sammen med de øvrige vilkårene
for statsborgerskap etter søknad.
Departementet foreslår på den annen side at
man skal kunne sette strek over bagatellmessige reaksjoner. Dette
vil først og fremst gjelde straffereaksjoner i form av
mindre bøter.
På grunn av hensynet til forutsigbarhet bør
det i minst mulig grad må være opp til forvaltningens skjønn å bestemme
om ilagte reaksjoner skal anses som bagatellmessige eller lite graverende.
Det foreslås derfor en hjemmel til ved forskrift å fastsette
bestemmelser om karenstid.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
kun straffbare forhold skal få betydning for søknad
om statsborgerskap. Dette betyr at klanderverdig opptreden som ikke
dekkes av noe straffebud ikke skal vektlegges. Departementets forslag
til ny statsborgerlov vil ikke stenge for at personer som lever
i lovlige bigame forhold innvilges norsk statsborgerskap. I forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:20 Ny utlendingslov vil departementet
se nærmere på om det er behov for et mer restriktivt
regelverk for oppholds- og arbeidstillatelse til personer som er
gift med flere. Departementet vil etter en slik gjennomgang se på om
det eventuelt bør gjøres endringer i ny lov om
statsborgerskap når det gjelder vilkårene for å få statsborgerskap
etter søknad for personer som er gift med flere.
Dersom den som søker statsborgerskap ilegges straff
etter straffeloven § 220, vil det kunne medføre utvisning
etter utlendingsloven eller ileggelse av karenstid.
Departementet mener at straffbar overtredelse av utlendingsloven
eller statsborgerloven må ha resultert i ilagt straff for
at forholdet skal ha betydning for statsborgersøknaden.
Departementet legger med andre ord til grunn at det ikke bør
sondres mellom overtredelser av utlendingsloven eller statsborgerloven og
overtredelser av annen lovgivning.
Departementet mener at et vandelskrav bør innebære
at personer som er under etterforskning for straffbare forhold ikke
kan innvilges statsborgerskap før straffesaken er avgjort.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjeninnføre
en ordning med karenstid som gjaldt frem til gjeldende retningslinjer
ble gitt i 1999. Karenstid blir en form for sperretid som innebærer
at mindre alvorlige forhold begått for lang tid siden ikke
får faktisk konsekvens for søknaden om statsborgerskap.
Dersom utlendingen forblir i landet i karenstiden, fungerer karenstiden
også som en prøvetid.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at handlingens
grovhet vil være et sentralt element ved fastsettelse av
karenstid.
Departementet vil i forslag til forskrifter legge opp til at
systemet med karenstid ikke skal innebære at betydningen
av straffbare forhold tillegges mindre vekt enn etter dagens system
med tilleggstid.
Utlending som soner i fengsel og som ikke utvises fra riket,
vil kunne søke statsborgerskap. Dersom vedkommende hadde
bosettingstillatelse ved domfellelse, og den ikke blir tilbakekalt,
vil oppholdet i fengsel også være med tillatelse,
og dermed regnes som botid. Departementet vil i forslag til forskrifter foreslå at
det for fengselsstraff fastsettes en relativt lang karenstid.
Når det gjelder straffbare forhold begått i
utlandet både før og etter ankomst til landet,
mener departementet at disse bør få betydning
ved spørsmålet om vandel. Men slik at det kun
legges vekt på forhold som er straffbare i Norge, og som
det er ilagt straff eller annen reaksjon for.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at vandelskravet
skal gjelde for alle barn som er over den kriminelle lavalder.
Departementets forslag til bestemmelse om krav til vandel som
vilkår for statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 7
første ledd bokstav g, jf. utkastet til § 9.
Komiteen viser til brev av 12. mai
2005 fra kommunal- og regionalministeren som er vedlagt innstillingen.
I brevet bes det om at begrepet "annen strafferettslig reaksjon"
i lovforslaget § 7 første ledd bokstav
g og § 9 annet ledd erstattes med begrepet "strafferettslig
særreaksjon". Komiteen tar dette til etterretning
og har endret lovforslaget i tråd med dette.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at ilagt
straff bør få konsekvenser for søknad
om statsborgerskap. Et vandelskrav vil bidra til å hindre
at kriminelle personer slår rot i Norge, og komiteen støtter
derfor forslaget om at vandelskrav kommer til uttrykk i loven sammen
med de andre vilkårene for statsborgerskap etter søknad.
Komiteen er videre enig i at alle former for straff
eller reaksjoner i medhold av straffelovgivningen som ikke anses
som straff, bør kunne få betydning for retten
til statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget
om at det kun er straffbare forhold som det er blitt ilagt straff
eller annen reaksjon for, som skal få betydning. Komiteen er
også enig i at for personer som er under etterforskning
for straffbare forhold skal behandlingen av søknaden stilles
i bero til straffesaken er avgjort. Komiteen slutter
seg til forslaget om at straffbare handlinger begått i
utlandet som også er straffbare i Norge og som det er ilagt straff
eller annen reaksjonsform for, også skal ha betydning for
vandel.
Komiteen mener at det ikke er ønskelig å innføre
et absolutt hinder for statsborgerskap, men at det i forskrift fastsettes
bestemmelser om karenstid.
Komiteen mener det er lite logisk å la
en slik prøvetid løpe mens man soner. Komiteen støtter derfor
forslaget om at karenstiden ved utbetinget fengselsstraff løper
fra soningens opphør, og at man ved betinget straff bør
ta utgangspunkt i prøvetidens opphør. I øvrige
tilfeller mener komiteen at handlingstidspunktet
bør være utgangspunktet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om at karenstidens
lengde bør fastsettes i forskrift og at lengden settes
etter nivået på reaksjonen som er ilagt.
Flertallet mener at vandelskravet også skal gjelde
for barn over den kriminelle lavalder. Flertallet viser
imidlertid til at barn under 18 år normalt får
mildere straff og at de dermed i praksis vil få kortere
karenstid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det i lovforslaget kreves at søkeren ikke er ilagt straff
eller annen strafferettslig reaksjon, eller har utholdt karenstid,
og at det presiseres at karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte
reaksjonen.
Disse medlemmer viser til at det i utlendingsloven § 29
første ledd punkt c) står at utvisning kan skje
"når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon
for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn
tre måneder eller flere ganger i løpet av de siste
tre år er ilagt fengselsstraff".
Disse medlemmer finner det noe uklart hvordan
dette skal forstås i forhold til forslaget til ny lov om
statsborgerskap, men disse medlemmer mener det ikke
bør være lettere å bli norsk statsborger enn
det er å bli utvist fra riket.
Disse medlemmer mener derfor at på dette punkt
bør reglene av kriminalpolitiske hensyn være svært
strenge. Disse medlemmer mener, av preventive hensyn,
så burde i prinsippet alle utlendinger som begår
alvorlige straffbare handlinger bli utvist fra riket. Når
dette allikevel ikke skjer, og det er mange eksempler på dette,
ikke minst i tilfelle der en person har sterk familiemessig tilknytning
til Norge, så burde vedkommende i hvert fall ikke bli norsk
statsborger.
Tatt i betraktning at Fremskrittspartiet ønsker klart
strengere reaksjoner overfor kriminelle enn det som er praksis,
og mener at terskelen for utvisning av utenlandske kriminelle må være
klart lavere enn den er i dag, så mener disse medlemmer at
krav om karenstid kan virke overflødig. Disse medlemmer vil
derfor gå imot lovforslagets § 9.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 7 første
ledd bokstav g skal lyde:
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig
særreaksjon,"
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det må være et krav for erverv av statsborgerskap
ved søknad at søkeren kan forsørge seg
selv.
Disse medlemmer ønsker derfor
en tilføyelse i § 7 første ledd,
ved å foreslå ny bokstav i:
"§ 7 første
ledd bokstav i skal lyde:
i) forsørger seg selv. Søkeren
må dokumentere at hun eller han ikke har mottatt sosialhjelp
i løpet av de siste fem årene, regnet fra tidspunktet
for søknaden om statsborgerskap."
Et hovedprinsipp om kun ett statsborgerskap, nødvendiggjør
regler som sikrer at den som erverver nytt statsborgerskap ikke
beholder annet statsborgerskap. Kommer vedkommende fra et land som
også anvender prinsippet om ett statsborgerskap, vil landet ofte
ha bestemmelser om at statsborgerskapet tapes automatisk når
annet lands statsborgerskap erverves etter søknad. I slike
tilfeller er det ikke nødvendig med løsningsregler.
I andre tilfeller må det kreves at den som søker
nytt statsborgerskap søker sitt hjemlands myndigheter om å bli
løst fra sitt statsborgerskap. Noen har mer enn ett statsborgerskap
når de søker om å bli norske borgere.
Kravet om løsning innebærer i utgangspunktet at
søkeren må bli løst fra alle tidligere
statsborgerskap.
Vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap, når
det søkes norsk statsborgerskap, står i statsborgerloven § 6
tredje ledd.
Som følge av at utvalget foreslo å forlate
prinsippet om ett statsborgerskap, har det ikke foreslått
løsningskrav som vilkår for statsborgerskap.
Som følge av utvalgets forslag om dobbelt statsborgerskap,
har ingen høringsinstanser kommentert problemstillingene
knyttet til løsning fra tidligere statsborgerskap ved erverv
av nytt.
Departementet legger til grunn at gjeldende praksis skal videreføres
for borgere som kan løses fra annet statsborgerskap før
norsk statsborgerskap innvilges. Dette innebærer at norsk
statsborgerskap ikke blir innvilget dersom forutgående
løsning ikke dokumenteres. Det problematiske er håndteringen
av løsningskravet når forutgående løsning
ikke er mulig. I de fleste tilfeller vil den som søker
sitt annet statsborgerland om løsning etter at norsk statsborgerskap
er innvilget, faktisk bli løst. Departementet foreslår
derfor at gjeldende ordning, med krav om løsning innen et
nærmere bestemt tidsrom, videreføres i ny lov.
Departementet foreslår at de særlige meldingsreglene
for nordiske borgere, jf. lovens § 10, i hovedsak
videreføres i ny lov. Det foreslås imidlertid
at det i disse meldingsbestemmelsene inntas et krav om løsning
fra annet statsborgerskap. Det foreslås videre at barn
av nordiske borgere som erverver norsk statsborgerskap ved melding,
på nærmere bestemte vilkår skal erverve
norsk statsborgerskap automatisk som følge av foreldrenes
erverv. Dette er også en videreføring av gjeldende
rett. I motsetning til gjeldende rett foreslås det imidlertid
at disse barna må løses fra annet statsborgerskap.
Det antas at slikt automatisk erverv vil gjelde et lite antall barn
pr. år.
Når barn unntaksvis erverver norsk statsborgerskap før
fylte 18 år på selvstendig grunnlag, er utgangspunktet
at det også for dem stilles krav om løsning. Det
må på prinsipielt grunnlag tas stilling til om det
skal oppstilles krav om løsning for barna. Departementets
utgangspunkt er at det skal gjøres færrest mulige
unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, samt at barn og foreldre
bør behandles mest mulig likt i statsborgerrettslig sammenheng.
Dette tilsier løsningskrav også for barna. Dersom
foreldrene ønsker at barna skal beholde sitt opprinnelige
statsborgerskap, bør de heller unnlate å søke
norsk statsborgerskap for barnet.
Foreslått adgang til å søke norsk
statsborgerskap uavhengig av foreldrene vil innebære at
en del barn ikke kan løses fra annet statsborgerskap. Etter
departementets oppfatning bør ikke det hindre at disse
barna innvilges norsk statsborgerskap. Det bør imidlertid
kreves at de løser seg fra annet statsborgerskap på et
senere tidspunkt dersom det er mulig. Som regel vil løsning
være mulig etter at en viss alder er oppnådd,
som regel myndighetsalderen i opprinnelig hjemland. Departementet
foreslår derfor at det i disse tilfellene kreves at løsning
dokumenteres innen ett år etter at denne alderen er oppnådd.
Selv om departementets utgangspunkt er at dobbelt statsborgerskap
skal hindres når statsborgerskap erverves etter søknad,
vil det oppstå tilfeller hvor valget står mellom å nekte
statsborgerskap, eller å dispensere fra løsningskravet.
Departementet legger til grunn at det også etter ny lov
må gjøres unntak fra løsningskravet,
blant annet når det kan være en sikkerhetsrisiko
for søkeren å ta kontakt med myndighetene i hjemlandet,
når det kreves ekstraordinært høye løsningsgebyrer,
det tar urimelig lang tid å få svar på en
løsningsanmodning eller hjemlandet overhodet ikke gir løsning.
Departementet foreslår at det nedfelles i loven at det
gjøres unntak fra løsningskravet når
dette ikke er rettslig eller praktisk mulig. Det foreslås
at unntak fra løsningskravet reguleres nærmere
i forskrift.
Departementets forslag til bestemmelse om løsning som
vilkår for statsborgerskap fremgår av utkastet
til § 7 første ledd bokstav h, jf. utkastet
til § 10.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at prinsippet om ett statsborgerskap gjør det
nødvendig å sikre at den som erverver norsk statsborgerskap
ikke beholder det gamle statsborgerskapet. Flertallet støtter
derfor at kravet om løsning innen et bestemt tidsrom videreføres
i ny lov.
Flertallet er enig i at det bør gjøres
færrest mulig unntak fra prinsippet om ett statsborgerskap, og
at løsningskravet derfor må gjelde også for
barn som søker om norsk statsborgerskap. For barn fra land
som ikke løser egne borgere før en viss alder
er oppnådd, støtter flertallet forslaget
om at løsning må dokumenteres innen ett år
etter at denne alderen er oppnådd.
Flertallet er kjent med at det kan oppstå situasjoner
der et løsningskrav i praksis betyr at søker ikke
kan få statsborgerskap. Flertallet støtter
derfor forslaget om at det gjøres unntak fra løsningskravet
når dette ikke er rettslig eller praktisk mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens forslag om at det ikke skal være anledning
til dobbelt statsborgerskap.
Disse medlemmer legger vekt på at det
er vanskelig for Norge å ivareta interessene til personer med
dobbelt statsborgerskap, særlig når de besøker det
andre landet de er statsborger i. Disse medlemmer legger
videre vekt på at lojaliteten til riket blir større
når man ikke også har et statsborgerskap i et
annet land. Dette har betydning for eksempel ved militærtjeneste.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag under kapittel 3.1.2 hvor løsningskravet
foreslås fjernet.
Den som søker statsborgerskap etter gjeldende lov har
ikke rett til statsborgerskap, selv om lovens vilkår er
oppfylt. Antas en søker å være en fare
for rikets sikkerhet, eller utenrikspolitiske hensyn taler mot en
innvilgelse, kan søknaden avslås. Avslaget må imidlertid
være i overensstemmelse med eventuell praksis for slike
saker.
Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig med en egen
bestemmelse om sikkerhetskontroll i statsborgerloven. Utvalget mener
bestemmelsene i utlendingsloven kan brukes når det søkes
statsborgerskap.
Utvalget legger til grunn at bestemmelsene i utlendingsloven,
adgangen til å stille søknadsbehandlingen i bero
og adgangen til å trekke statsborgerskap tilbake, gjør
et ervervsvilkår om hensynet til rikets sikkerhet overflødig.
Departementet er enig i at i mange tilfeller vil man, ved å stille
behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero, få avklart
om det er aktuelt å treffe vedtak etter utlendingsloven
fordi vedkommende anses som en fare for rikets sikkerhet. Departementet
foreslår likevel at det inntas en bestemmelse i loven om
at søkeren ikke skal ha rett til norsk statsborgerskap
dersom hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
taler mot.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 7 annet
ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at det inntas en bestemmelse i loven om at søkeren ikke
skal ha rett til norsk statsborgerskap dersom hensynet til rikets sikkerhet
eller utenrikspolitiske hensyn taler imot det.
Utvalget foreslår at bestemmelsen om bidragsgjeld ikke
videreføres i ny lov. Det virker tilfeldig at bidragsgjeld
er satt i en særstilling i statsborgerloven.
Departementet er enig i utvalgets forslag. Ved mislighold av
bidragsplikt er det andre sanksjoner som er mer hensiktsmessige
enn avslag på søknad om norsk statsborgerskap.
Dersom misligholdet fører til en straffereaksjon vil dette
kunne få betydning for vandelsvurderingen, og dermed medføre
karenstid.
Departementet støtter utvalgets forslag om at annen
gjeld, til det offentlige eller til private, ikke skal være
relevant i forbindelse med søknader om statsborgerskap.
Et generelt vilkår knyttet til gjeld vil være
ressurskrevende ved at søkerens opplysninger om gjeldsforpliktelser
vil måtte kontrolleres.
Komiteen støtter forslaget
om at bidragsgjeld og annen gjeld til det private eller offentlige,
ikke skal være relevant for behandlingen av søknad
om statsborgerskap.
Utvalget foreslår ingen særregler for personer født
i riket eller ankommet før myndighetsalderen.
Departementet foreslår kortere botid for personer ankommet
før fylte 18 år. Botidskravet foreslås
satt til 5 år i løpet av de siste 7 årene.
Kombinert med forslaget om 12 års alderskrav, innebærer
forslaget om kortere botid at det blir enklere for barn å få statsborgerskap
mens de fortsatt er barn. Kortere botidskrav for barn og personer
ankommet som barn støttes av de høringsinstansene
som har uttalt seg til forslaget, med unntak av Politidirektoratet.
Departementet kan ikke se at forslaget om kortere botid medfører
at regelverket blir unødig komplisert. Kortere botidskrav for
personer ankommet som barn er også i overensstemmelse med
Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4.
En bestemmelse om kortere krav til botid for personer ankommet
som barn skal også ivareta hensynet til personer født
i riket. Barn født i riket av utenlandske foreldre, og
som har blitt boende i riket slik at botidskravet fylles, vil dermed
kunne få statsborgerskap etter egen søknad ved
fylte 12 år. Etter departementets syn er dette en rimelig
ordning. Departementets forslag om kortere krav til botid bygger
videre på en antagelse om at personer ankommet tidlig i
livet vil ha lettere for å tilpasse seg norske forhold
enn personer som ankommer på et senere tidspunkt.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 11.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at barn som regel vil ha lettere
for å tilpasse seg norske forhold enn personer som ankommer
landet på et senere tidspunkt. Flertallet viser
videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 1997 bestemmer at en skal lette adgangen til erverv av statsborgerskap
for personer som er født i landet eller som har lovlig
og fast bosted på statens territorium påbegynt
før fylte 18 år.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil derfor støtte
forslaget om at det kun stilles krav om 5 års botid i løpet
av en 7-årsperiode for barn som har ankommet riket før
fylte 18 år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil som følge av innføring
av kortere krav til botid fremme forslag om at det kun stilles krav
til tre års botid i løpet av en femårsperiode
for barn som har ankommet riket før fylte 18 år.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 11 annet punktum
skal lyde:
Søkeren må likevel til sammen ha tre års
opphold i riket i løpet av de siste fem årene,
med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års
varighet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet bestrider
ikke at barn normalt er mer tilpasningsdyktige enn voksne, og disse medlemmer har
merket seg Europarådskonvensjonens anbefaling, men finner
likevel ikke å kunne innrømme en særrettighet
til barn født i Norge av utenlandske foreldre, eller barn
eller ungdom som har lovlig og fast bosted på norsk territorium
før fylte 18 år.
Disse medlemmer går inn for en 18-årsgrense
for innvilgelse av statsborgerskap og 10 års botid i Norge. Disse
medlemmer betrakter barn og unge som selvstendige individer
som må kunne treffe egne valg, noe de er bedre kvalifisert
til som 18-åring enn som 12-åring. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot forslaget til § 11.
Etter utvalgets syn er det fortsatt ønskelig med lempinger
i botidskravet for utlendinger som er gift eller samboende med norsk
statsborger.
Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre
lempinger i botidskravet for personer som er gift, registrert partner
eller samboer med norsk borger, og at dette skal fremgå i
loven.
Bakgrunnen for en regel om kortere botidskrav for ektefeller
til norske statsborgere enn andre som søker norsk statsborgerskap,
er at de norskgifte har en tilknytning til Norge som gjør
det rimelig med forkortet botidskrav. Denne begrunnelsen tilsier
at skal regler om kortere botidskrav komme til anvendelse, så må den
forutsatte tilknytningen være reell. Dette innebærer
etter departementets syn at en søker ikke kan få medregnet
botid som norskgift før ektefellen ble norsk. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets forslag her, som også er
en videreføring av gjeldende rett. Argumentet om reell
tilknytning tilsier også at ektefellene må bo
sammen i tradisjonell forstand for at særreglen skal komme
til anvendelse.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for norskgifte er inntatt i utkastet til § 12.
Komiteen viser til at norskgifte personer
har en tilknytning til Norge som gjør det rimelig med forkortet
botidskrav.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter
derfor forslaget om at det for norskgifte stilles krav om at samlet
botid og ekteskapstid skal tilsvare lovens hovedregel på sju år. Flertallet er
enig i at botid som norskgift før ektefellen ble norsk,
ikke skal medregnes, og at ektefellene må bo sammen i tradisjonell
forstand for at reglen skal komme til anvendelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter at det i forslaget stilles
krav om at samlet botid og ekteskapstid skal tilsvare disse
medlemmers forslag om en hovedregel på fem år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 12 fjerde punktum
skal lyde:
Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger
med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre
minst fem år."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det bør være lempninger i botidskravet
for norskgifte utlendinger, men disse medlemmer vil
understreke at lovens hovedregel bør være ti års
botid før statsborgerskap kan innvilges. For norskgifte
mener disse medlemmer at botidskravet bør
være fem år.
Komiteen viser til at kravet om bosettingstillatelse
også skal gjelde for denne gruppen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter derfor forslaget om at
det skal kreves minst tre års botid.
Komiteen er enig i at også ektefeller
må være bosatt i Norge når søknaden
om statsborgerskap innvilges.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter opp om forslaget om at ekteskap,
registrert partnerskap og samboerskap skal være likestilt
og at dette skal fremgå av loven.
Utvalget mener det fortsatt bør stilles lempeligere
botidskrav til nordiske borgere enn til øvrige søkere,
og at dette bør komme til uttrykk direkte i loven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det stilles
lempeligere botidskrav for nordiske borgere, at kravet settes lik
to års sammenhengende botid, og at det ikke stilles krav
om bosettingstillatelse. Forslaget begrunnes med nordisk tradisjon
og språklig nærhet.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for nordiske borgere er inntatt i utkastet til § 13.
Komiteen viser til at det er lang tradisjon
for at det gjøres lettere for å få statsborgerskap
for søkere fra nordiske land, begrunnet i felles nordisk
kultur og språklig nærhet. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det stilles krav om to års sammenhengende
botid for at nordiske borgere skal få norsk statsborgerskap
etter søknad.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det for
personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
gjøres unntak fra kravet om bosettingstillatelse. Departementet
slutter seg videre til forslaget om at disse må ha tilbrakt
de siste tre årene i Norge på en fem års
tillatelse etter reglene for personer som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen. Forslaget innebærer at personer
omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan få statsborgerskap
uten å gå veien om oppholds- eller arbeidstillatelse
etter det ordinære regelverket. Rimelighetshensyn tilsier
at det formelle grunnlaget for søkerens tidligere opphold
ikke bør være avgjørende for spørsmålet
om statsborgerskap, såfremt kravet til botid og kravet
om tre års opphold på fem års tillatelse
uten begrensning er oppfylt.
De øvrige ervervsvilkårene for statsborgerskap etter
søknad vil gjelde også for personer omfattet av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen, derunder kravet om deltakelse i godkjent
norskopplæring, se utkastet til § 7.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for personer omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen
er inntatt i utkastet til § 14.
Komiteen viser til at utlendingsloven
gir rett til bosettingstillatelse til utlending som de siste tre år har
oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller
arbeidstillatelse uten begrensninger. Komiteen viser
videre til at personer som omfattes av EØS-avtalen eller
EFTA-konvensjonen som får opphold etter de særlige
reglene i utlendingslovens kapittel 8, i alminnelighet får
opphold for fem år med mulighet for fornyelse for nye fem år,
og at disse derfor ikke har muligheten til å få bosettingstillatelse. Komiteen mener
derfor at det for personer som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen, må gjøres unntak fra
kravet om bosettingstillatelse for å kunne få statsborgerskap. Komiteen støtter forslaget
om at disse må ha tilbrakt de siste tre årene i
Norge på en femårstillatelse, etter reglene som
gjelder for personer som omfattes av disse avtalene.
Gjenervervsreglene følger dels av loven selv ved gjenerverv
ved melding, og dels av praksis ved gjenerverv etter søknad.
Bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap forutsetter at
den som tidligere har vært norsk statsborger kan få lovlig
opphold i riket og at oppholdet har den nødvendige varighet.
Departementet støtter utvalgets forslag om at man i
ny lov inntar regler om gjenerverv for tidligere norske borgere.
Departementet støtter også forslaget om at gjeldende
regler forenkles, og at det ikke skal være særregler
for tidligere borgere som er født norsk i Norge i forhold
til tidligere norskfødte borgere som er født i
utlandet, eller norske borgere som har ervervet statsborgerskapet
på annen måte enn ved nedstamning. De samme reglene
skal også gjelde uansett hvordan og når norsk
statsborgerskap ble tapt, og uavhengig av når den tidligere
norske borgeren forlot Norge, dersom vedkommende noen gang har bodd her.
Den foreslåtte regelen vil innebære at en person som
er født norsk, men som aldri har vært i Norge,
og som mister statsborgerskapet som følge av regelen om
tap ved manglende bopel i Norge kan gjenerverve statsborgerskapet
etter to år.
Departementet støtter forslaget om at gjenerverv skal
skje etter søknad og at botidskravet for alle tidligere
norske borgere settes til to år.
Departementet foreslår at de øvrige generelle
ervervsvilkårene skal gjelde i gjenervervstilfellene, med
unntak av kravet om bosettingstillatelse. Dette innebærer
blant annet at det fortsatt skal gjelde et løsningskrav.
Departementet har så langt ikke funnet grunn til å foreslå endringer
i utlendingslovgivningen når det gjelder tidligere norske
borgere. Problemstillingen vil imidlertid bli fulgt opp i forbindelse
med departementets forslag til ny utlendingslov.
Departementets forslag til bestemmelse om gjenerverv av statsborgerskap
for tidligere norske borgere er inntatt i utkastet til § 15.
Komiteen støtter forslaget
om at man for tidligere norske statsborgere stiller krav om to års
botid for å gjenerverve norsk statsborgerskap etter søknad.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg også til at de samme reglene
skal gjelde uavhengig av hvordan og når statsborgerskapet
ble tapt. Komiteen er enig i at de øvrige
generelle ervervsvilkårene skal gjelde også for
disse, med unntak av kravet om bosettingstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bestemmelsen om to års botid for tidligere norske borgere
som ønsker å gjenerverve norsk statsborgerskap,
ikke bør gjelde for dem som har fått sitt statsborgerskap
tilbakekalt etter § 26 annet ledd, jf. forvaltningsloven § 35. Disse medlemmer mener
at krav til botid da bør være ti år,
regnet fra det tidspunkt statsborgerskapet ble tilbakekalt.
En person er statsløs når vedkommende ikke
har statsborgerskap i noe land. I noen tilfeller kan dette skyldes
vedkommende selv. Han eller hun kan ha frasagt seg sitt statsborgerskap
eller ha unnlatt å ta nødvendige skritt som gjør
at det opprettholdes.
Statsborgerloven § 3, den eneste av lovens
bestemmelser som særskilt nevner de statsløse,
har i første ledd annet punktum en bestemmelse om erverv av
statsborgerskap for statsløse dersom han eller hun er mellom
18 år og 23 år. Statsborgerskapet erverves ved
melding, og det kreves til sammen 10 års botid, hvorav
sammenhengende botid de siste 5 år.
Departementet støtter forslaget fra utvalget om at vilkårene
for statsløse skal fremgå direkte av loven. Departementet
slutter seg videre til forslaget om at personer som er selvforskyldt
statsløse, eller som ved enkel handling, for eksempel ensidig
erklæring, kan få statsborgerskap i annet land,
ikke skal behandles etter de gunstigere ervervsvilkårene
som foreslås for statsløse. I denne sammenhengen
er det av mindre betydning at antallet statsløse er lite.
Hensynet bak gunstige ervervsregler for statsløse er at
det anses som belastende å være statsløs.
Dette hensynet tilsier ikke at søkere som frivillig er
statsløse bør behandles gunstigere enn andre søkere.
Departementet foreslår at botidens lengde for statsløse
settes til tre år.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for statsløse voksne er inntatt i utkastet til § 16.
Komiteen viser til at det er et internasjonalt anerkjent
prinsipp at statsløshet bør unngås. Komiteen viser
videre til at Europarådskonvensjonen om statsborgerskap
av 1997 fastslår at ervervsvilkårene for statsløse
skal lettes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er derfor enig i at kravet til botidens
lengde for statsløse settes til tre sammenhengende år. Flertallet slutter
seg til at dette ikke skal gjelde for personer som er selvforskyldte
statsløse, eller som ved enkel handling kan få statsborgerskap
i annet land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
presisere at norsk statsborgerskap ikke må gis til personer
hvor det er berettiget tvil om nasjonalitet og/eller identitet. Disse
medlemmer mener at dette også må omfatte
påståtte eller reelle statsløse.
Et barn vil bli statsløst ved fødselen når
det ikke erverver statsborgerskap etter foreldrene, og heller ikke
får statsborgerskap i det landet hvor det blir født.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven bør
regulere ervervsvilkårene for statsløse barn,
og at det ikke stilles alderskrav som vilkår for statsborgerskap.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at statsløse
barn ikke bør få norsk statsborgerskap ved fødsel
i Norge. Departementet støtter forslaget om at statsløse
barn kan få norsk statsborgerskap etter søknad.
Departementet foreslår at man utelater et krav om botid
for statsløse barn, uansett om de er født i riket eller
ikke. Vilkårene for statsborgerskap vil da som regel være
oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse
er oppfylt. Barn født i riket av foreldre som oppholder
seg i riket, vil i visse tilfelle kunne få bosettingstillatelse
uten forutgående oppholdstid, jf. utlendingsforskriften § 43
femte ledd. For barn over den kriminelle lavalder vil det gjelde
et vandelskrav.
Departementet legger til grunn at barnekonvensjonens krav i forhold
til statsløse barn dekkes av kravene i Europarådskonvensjonen
av 1997, og at departementets forslag er i tråd med denne.
Departementets forslag til regulering av ervervsvilkår
for statsløse barn fremgår av utkastet til § 16.
Komiteen stiller seg bak forslaget
om at det for statsløse barn ikke skal stilles alderskrav
som vilkår for statsborgerskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter også forslaget
om at det ikke stilles krav om botid for statsløse barn,
uavhengig av om de er født i riket eller ikke. Flertallet viser
til at vilkårene for statsborgerskap da som regel vil være
oppfylt når vilkårene for bosettingstillatelse er
oppfylt. Flertallet vil videre vise til at barn født i
riket av foreldre som oppholder seg i riket, i visse tilfeller vil
få bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør stilles krav om botid også for statsløse
barn. Disse medlemmer mener at kravet bør
være fem års lovlig, sammenhengende opphold i
Norge. Disse medlemmer mener at det bør
være en klar forskjell på krav når det gjelder
innvilgelse av bosettingstillatelse og innvilgelse av statsborgerskap.
For øvrig mener disse medlemmer at statsløse
barn bør innvilges bosettingstillatelse etter vanlige regler,
det vil si krav om tre års botid i Norge.
I gjeldende statsborgerlov er det ordinære botidskravet
for norsk statsborgerskap syv år. Dette botidskravet gjelder
også for personer med flyktningstatus i henhold til utlendingsloven § 16.
Statsborgerlovutvalget har ikke foreslått særregler
for flyktninger, verken voksne eller barn. Ingen høringsinstanser
har hatt bemerkninger til dette.
Departementet slutter seg til utvalgets implisitte forslag om
at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at det ikke oppstilles særvilkår for flyktninger.
Med hjemmel i statsborgerloven § 6 annet ledd har
det utviklet seg en praksis som fraviker vilkårene i § 6
første ledd for enkelte grupper av søkere. Praksis
er nedfelt i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt
VII punkt 5.5, 5.6 og 6. Blant annet er botidskravet for "Kola-nordmenn"
satt til to år.
Ovennevnte rundskriv gir anvisning på at det kan gis
noe reduksjon i botidskravet dersom norsk statsborgerskap er helt
avgjørende for en idrettsutøvers deltakelse i
stort internasjonalt mesterskap. Botiden må minst være
6 år. I sjeldne tilfeller kan det også innvilges
statsborgerskap til søker som ikke er bosatt i Norge, såfremt
søkeren har en særlig tilknytning til Norge. I
praksis er dette aktuelt for adoptivbarn som lever sammen med norske
adoptivforeldre i utlandet, og norske utenrikstjenestemenns husstandsmedlemmer.
Norsk statsborgerskap er også innvilget i enkelte andre
tilfeller hvor søkeren er bosatt i utlandet, og det anses å foreligge
sterke velferdsgrunner.
I tillegg til særreglene for enkelte grupper i selve loven,
foreslår utvalget en hjemmel til i forskrift å gi regler
om kortere oppholdstid for bestemte søkergrupper.
Erfaring fra gjeldende rett viser at det i praksis dukker opp
tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling
av søkere. Departementet støtter utvalgets syn
om at det ikke er ønskelig å anvende den foreslåtte
dispensasjonshjemmelen når det gjelder grupper av søkere.
For å sikre likebehandling, samt synliggjøre praksis,
bør lempeligere regler for grupper av søkere forskriftsfestes.
I motsetning til utvalget mener departementet at forskriftshjemmelen
ikke bare bør gi adgang til å lempe på det
alminnelige vilkåret om oppholdstid, men også på lovens øvrige
ervervsvilkår, fordi dette i gitte tilfeller kan være
rimelig.
En generell hjemmel til å forskriftsregulere vilkårene
for grupper av søkere etter hvert som behov oppstår,
vil gi fleksibilitet. Kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser
foreslås lagt til Kongen i statsråd, slik at kompetansen
ikke kan delegeres.
For øvrig må det vurderes, i forbindelse med
utarbeidelse av forskrifter til loven, hvilke grupper det bør
gjelde særlige ervervsregler for, og hvordan disse ervervsreglene
bør være.
Departementets forslag er inntatt i utkastet til § 18.
Komiteen viser til at det kan dukke
opp tilfeller hvor det kan være ønskelig med særbehandling
av enkelte søkere. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det gis adgang til i forskrift å gjøre
unntak fra ervervsreglene for særlige grupper. Komiteen vil peke
på at dette unntaket, i tillegg til de grupper departementet
nevner i proposisjonen, også kan gjelde personer med internasjonale
yrker, for eksempel artister og kunstnere som ønsker norsk
statsborgerskap. Komiteen vil understreke at adgangen
kun skal kunne benyttes til å gi begunstigende unntak,
og ikke til å sette strengere eller ytterligere vilkår. Komiteen støtter
forslaget om at kompetansen til å gi slike forskriftsbestemmelser
gis til Kongen i statsråd, slik at kompetansen ikke kan
delegeres.
Etter gjeldende norsk rett kan barn få norsk statsborgerskap
samtidig med foreldrene på to forskjellige måter.
Den ene er automatisk erverv, jf. lovens § 5,
når foreldrene får norsk statsborgerskap ved melding
etter lovens § 3 eller 4. Den andre ervervsmåten er
som biperson til foreldrene, når disse søker statsborgerskap
etter lovens § 6. Blir barnet ikke norsk samtidig
med foreldrene, kan det få norsk statsborgerskap ved at
det i ettertid fremmes søknad. I slike tilfeller stilles
i praksis lempeligere botidskrav enn det ordinære vilkåret
i § 6 første ledd nr. 2.
Departementet slutter seg til forslaget fra utvalget om at loven
skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene skal
fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene
som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene
for erverv av statsborgerskap etter søknad. Departementet
slutter seg også til forslaget om at vilkårene
for slikt erverv skal være de samme, uansett om barnets
mor eller far allerede har blitt, eller blir norsk samtidig med barnet.
Forslaget forutsetter at barnet ikke automatisk får norsk
statsborgerskap ved foreldrenes erverv. Departementet slutter seg
videre til utvalgets forslag om at foreldrene må ta konkret
standpunkt til om barnet skal omfattes av deres søknad
om statsborgerskap, tilsvarende gjeldende rett når foreldrene
erverver statsborgerskap etter søknad. Hensynet til familiens statsborgerrettslige
enhet har etter departementets oppfatning begrenset betydning her.
Departementets syn henger også sammen med løsningskravet,
jf. punkt 8.10. Som følge av prinsippet om ett statsborgerskap
bør erverv som ikke skjer ved nedstamning eller adopsjon
som utgangspunkt medføre et løsningskrav. Ved
erverv etter søknad for barnet, isteden for automatisk
erverv, sikres det at barnets statsborgerskap avgjøres
etter et bevisst valg. I enkelte tilfeller vil barnets annet statsborgerskap
bortfalle automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap, selv om ervervet
skjer automatisk ved foreldrenes erverv.
Departementet støtter forslaget om at bestemmelsen om
barn som bipersoner skal avgrenses til ugifte barn under 18 år.
Utvalgets forslag om at erverv som biperson skal skje etter søknad,
innebærer at alle lovens alminnelige vilkår må være
oppfylt, med mindre det er gjort unntak. Departementet slutter seg
til utvalgets forslag om at et vandelsvilkår skal gjelde
også for barn som bipersoner.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at barnet må være
bosatt i riket.
Departementet foreslår et generelt botidskrav på 2 år
for barn som bipersoner. For barn som ikke er statsborger i annet
nordisk land, må oppholdet være med tillatelser
etter utlendingsloven av minst ett års varighet.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår
for barn som bipersoner er inntatt i utkastet til § 17.
Komiteen støtter forslaget
om at loven skal ha bestemmelser om barn som bipersoner, at bestemmelsene
skal fremgå av én paragraf, og at ervervsvilkårene
som biperson skal være lempeligere enn de alminnelige vilkårene
for erverv av statsborgerskap etter søknad. Komiteen er
enig i at vilkårene for slikt erverv skal være
de samme, uansett om barnets mor eller far allerede har blitt, eller
blir norsk samtidig med barnet.
Komiteen er enig i at barnet ikke automatisk skal
få norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, men at
foreldrene må ta konkret standpunkt til om barnet skal
omfattes av deres søknad om statsborgerskap.
Komiteen er enig i at et vandelsvilkår
også skal gjelde for barn som bipersoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at det må gjøres
unntak fra bestemmelsen om bosettelsestillatelse, og at det bør settes
et generelt botidskrav på to år for barn som bipersoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at botidskravet for innvilgelse av statsborgerskap bør
være fem år for barn som bipersoner. Det vises
til at komiteen fastholder at vandelsvilkår også skal
gjelde for barn som bipersoner.
Statsborgerloven § 6 annet ledd gir adgang
til å innvilge statsborgerskap, selv om vilkårene
i § 6 første ledd ikke er oppfylt.
Unntak kan gjøres etter en konkret vurdering, som gir
spillerom for skjønn. I praksis har det utviklet seg nærmere
vilkår for innvilgelse av statsborgerskap for de gruppene
som er nevnt i § 6 annet ledd, dvs. tidligere
norske borgere, norskgifte og nordiske borgere. Gjennom praksis
er det også utformet ervervsregler for barn, adoptivbarn,
statsløse, søkere over 18 år med norskfødt
mor, studenter, idrettsutøvere og "Kola-nordmenn". Foruten
ovennevnte tilfeller, kan det dispenseres fra lovens ervervsvilkår
dersom det antas å foreligge sterke velferdsgrunner, som
for eksempel sterkt behov for norsk statsborgerskap av sosiale,
humanitære eller personlige grunner, for eksempel av hensyn
til utdanning eller arbeid i Norge.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at loven må ha
en dispensasjonshjemmel. En slik bestemmelse skal etter departementets
syn fungere som en sikkerhetsventil for de svært sjeldne
og spesielle tilfeller, der lovens vilkår ikke er oppfylt,
og det likevel vil være urimelig at søkeren ikke
får norsk statsborgerskap. Departementet foreslår
at det må foreligge "særlig sterke grunner" for å gjøre
unntak fra loven. Det samme må gjelde dispensasjon fra
vilkår i forskrift gitt i medhold av loven.
Departementets forslag til dispensasjonsbestemmelse er inntatt
i utkastet til § 19.
Komiteen slutter seg til forslaget
om at loven får en dispensasjonshjemmel. Komiteen er
enig i at denne kun må gjelde der det er "særlig
sterke grunner" for å gjøre unntak fra loven.
Gjeldende avtale er datert 14. januar 2002, se vedlegg
4, og trådte i kraft 18. oktober 2003.
Den nordiske avtalen oppstiller krav til de nordiske landenes
nasjonale regler for erverv av statsborgerskap for nordisk borger
fra annet nordisk land.
De øvrige nordiske land har bestemmelser i sin lovgivning
i overensstemmelse med den nordiske avtalen.
Departementet støtter utvalgets forslag om å innta
bestemmelser i ny lov som ivaretar forpliktelsene etter den nordiske
avtalen. Utvalgets forslag om å erstatte gjeldende § 10
med fire nye paragrafer kan departementet imidlertid ikke støtte.
Departementet kan heller ikke støtte forslaget om å oppheve
adgangen til erverv ved melding for nordiske borgere. Etter den
nordiske avtalen skal statsborgere i andre nordiske land kunne erverve
statsborgerskap ved erklæring (melding).
Departementet foreslår at kravet om at den nordiske
borgeren må ha ervervet sitt statsborgerskap etter søknad
(naturalisasjon) tas ut i ny lov. Norge vil dermed gi en større
krets av nordiske borgere rett til erverv av norsk statsborgerskap
ved melding, enn de øvrige nordiske land. Dette antas ikke å være
i strid med den nordiske avtalen.
Som følge av at prinsippet om ett statsborgerskap foreslås
lagt til grunn for ny lov, og borgere fra Finland, Island og Sverige
ikke lenger taper sitt statsborgerskap ved erverv av nytt, se punkt
2.5.1, bør det nedfelles et løsningskrav i særreglene
for statsborgere fra andre nordiske land. Det betyr at borgere fra Finland,
Island og Sveige må søke sine hjemland om løsning
før de erverver norsk statsborgerskap ved melding. Dersom
melderen har statsborgerskap også i andre land, må vedkommende
løses også fra disse.
Bestemmelsene om erverv og gjenerverv av norsk statsborgerskap
i henhold til den nordiske avtalen er inntatt i utkastet til henholdsvis § 20
og 21.
Departementet foreslår at gjeldende adgang til å erverve
statsborgerskap ved melding opprettholdes for nordiske borgere.
En naturlig konsekvens av standpunktet om at gjeldende adgang til å ervere statsborgerskap
ved melding opprettholdes for nordiske borgere, er etter departementets
oppfatning, at gjeldende bestemmelse om automatisk erverv for de nordiske
borgeres barn også videreføres.
Komiteen støtter forslaget
om at det fortsatt skal være mulig for nordiske statsborgere å erverve statsborgerskap
ved melding.
Komiteen er enig i at det ikke er grunnlag for å forskjellsbehandle
nordiske borgere som har fått statsborgerskapet ved fødsel
eller ved søknad. Komiteen støtter
derfor at dette tas ut i den nye loven.
Som følge av prinsippet om ett statsborgerskap, støtter komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, forslaget om at det
nedfelles et løsningskrav i særreglene for statsborgere
fra andre nordiske land.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader og forslag under kapittel
7.7.2 og fremmer derfor følgende forslag:
"§ 20 første punktum skal lyde:
Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding
rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende
har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste
fem år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff
eller særreaksjon som følge av straffbart forhold."
Komiteen slutter seg til at bestemmelsene
om gjenerverv av norsk statsborgerskap som følge av den
nordiske avtalen, videreføres i ny lov.
Komiteen støtter forslaget om å videreføre den
gjeldende bestemmelsen om automatisk erverv av statsborgerskap for
barn av nordiske borgere som får statsborgerskap ved melding.
Komiteen støtter forslaget om at det
også her stilles krav om løsning fra annet statsborgerskap.
Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om
at dobbelt statsborgerskap så vidt mulig skal unngås.
Dette er bakgrunnen for gjeldende statsborgerlov § 7
om tap av statsborgerrett.
Slikt tap inntreffer uavhengig av om vedkommende fortsatt er
bosatt i Norge. At personer bosatt i Norge taper statsborgerskap
etter bestemmelsen forekommer sjelden, ettersom de fleste land stiller
krav om bopel i landet for at statsborgerskap kan erverves etter
søknad eller samtykke.
Som følge av at departementet går inn for å videreføre
prinsippet om ett statsborgerskap, må regler om tap ved
erverv av annet statsborgerskap videreføres. Departementet
er enig med utvalgets mindretall i at kontrollhensyn ikke kan begrunne
en annen regel. Ny lov bør derfor ha regler om at norsk
statsborgerskap tapes automatisk når annet statsborgerskap
erverves ved en aktiv handling, dvs. etter søknad eller ved
melding. Avgrenset på denne måten betyr forslaget
at norsk statsborgerskap ikke tapes dersom nytt statsborgerskap
erverves automatisk. Det er imidlertid behov for noen unntak.
Etter departementets oppfatning bør reglene for barns
tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap
som utgangspunkt være de samme som ved voksne personers
erverv av annet statsborgerskap.
Etter departementets syn bør barn som erverver annet
statsborgerskap samtidig med begge foreldre, tape sitt norske statsborgerskap,
uansett om ervervet for barnet inntrer automatisk eller etter aktiv
handling.
I de tilfellene begge foreldre taper sitt norske statsborgerskap,
og barnet automatisk erverver annet statsborgerskap, bør
også barnet tape sitt norske statsborgerskap. Tap bør
likevel ikke inntre dersom barnet selv er gift eller registrert
partner. De forslag til tapsregler som her er foreslått
er i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7
nr. 3.
Taper én av foreldrene med foreldreansvar sitt norske
statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, bør
ikke barnet tape sitt norske statsborgerskap ved sitt automatiske
erverv, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Dette
er i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7
nr. 3.
Departementet legger til grunn at de reglene som her foreslås
er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997,
artikkel 7 nr. 1, jf. nr. 2.
Departementets forslag til bestemmelse om tap av norsk statsborgerskap
ved erverv av annet statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 23.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at en videreføring av prinsippet om ett statsborgerskap
gjør det nødvendig å fortsatt ha regler
om tap ved erverv av annet statsborgerskap. Flertallet støtter
forslaget om at norsk statsborgerskap tapes automatisk når
annet lands statsborgerskap erverves ved en aktiv handling, men
at det som hovedregel ikke tapes dersom statsborgerskapet erverves
automatisk.
Flertallet er enig i at prinsippet om ett statsborgerskap
tilsier at barn som erverver annet statsborgerskap sammen med begge
foreldrene, skal tape sitt norske statsborgerskap, også dersom
det inntrer automatisk, men at det gjøres unntak dersom
barnet er gift eller registrert partner. Flertallet støtter forslaget
om at barnet ikke skal tape statsborgerskap ved automatisk erverv
som følge av at den ene av foreldrenes erverv av annet
statsborgerskap, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Flertallet mener
at tap skal inntre dersom barnet erverver annet statsborgerskap
etter søknad sammen med en av foreldrene, selv om den andre
forblir norsk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 23.
Statsborgerloven § 8 innebærer at
den som er født norsk ikke automatisk får beholde
det norske statsborgerskapet for bestandig, dersom vedkommende selv
ikke har tilknytning til Norge. Er vedkommende født i Norge,
er imidlertid dette tilstrekkelig til ikke å miste statsborgerskapet,
selv om fødselen her er tilfeldig. Den som er født
i utlandet, vil likevel ikke miste statsborgerskapet dersom vedkommende
har bodd i Norge eller har hatt en kvalifisert form for opphold
i Norge før fylte 22 år. Det kreves 2 års
botid dersom vedkommende var under tolv år da han eller
hun bodde her. Dersom vedkommende var over 12 år da han
eller hun bodde her, kreves det i stedet at vedkommende har gått
på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år.
Dersom vedkommende har bodd i et nordisk avtaleland, gjelder særregelen
i § 10 bokstav A.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
en regel om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge
av manglende bopel, og at tap kan avverges ved søknad om å beholde
det. Det sentrale ved forslaget er å begrense virkningen
av nedstamningsprinsippet, slik dette er utformet i utkastet til § 4.
Ved å sette krav om en viss botid, hindrer man at statsborgerskap
går i arv i generasjoner blant personer som ikke har tilknytning
til Norge. Etter departementets syn bør det fremgå av
bestemmelsen at tapet gjelder statsborgerskap ervervet ved fødsel.
Departementet støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen
om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk
statsborgerskap. Departementet slutter seg også til utvalgets
forslag om å la tapet inntre ved fylte 22 år.
Selv om det i mange tilfeller er unødvendig med så høy
aldersgrense for å sikre at vedkommende har ervervet annet
statsborgerskap, innebærer denne en videreføring
av gjeldende rett.
Departementet støtter forslaget om at det er vedkommendes
selvstendige tilknytning til Norge som skal være avgjørende
for om tap skal inntre etter bestemmelsen, og at fødsel
på territoriet ikke skal være avgjørende.
Når det gjelder hvilken konkret tilknytning til Norge som
bør kreves, slutter departementet seg til forslaget om
botidskrav på 2 år, i kombinasjon med en adgang
til å dispensere fra 22 års fristen når det
gjelder søknad om å beholde det norske statsborgerskapet.
Formålet med den tapsbestemmelsen som her diskuteres er
ikke å gjøre det svært vanskelig for nordmenn
bosatt i utlandet å opprettholde sitt norske statsborgerskap,
men å hindre dem som ikke har noen tilknytning til Norge
i å beholde det.
Departementet slutter seg til forslaget om at det ikke skal stilles
krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss
alder.
Departementet slutter seg til forslaget om at tapsregelen også skal
omfatte personer bosatt i Norge ved fylte 22 år, såfremt
de på dette tidspunktet ikke fyller kravet om 2 års
botid.
Når det gjelder dem som ikke fyller botidskravet, slutter
departementet seg til at det skal være mulig å avverge
automatisk tap av norsk statsborgerskap ved søknad om å beholde
det. Departementet er enig i utvalgets forslag om at det fortsatt
skal bero på en skjønnsmessig vurdering av søkerens
tilknytning til Norge om søknad skal innvilges. Relevante
hensyn ved avgjørelsen bør nedfelles i forskrift.
Etter departementets syn bør det kreves relativt lite.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn skal
tape statsborgerskapet det har fått etter foreldrene, dersom
foreldrene taper statsborgerskapet grunnet fravær fra riket.
Barnet skal likevel ikke tape sitt norske statsborgerskap dersom én
av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene
for å kunne beholde det. Dette er for øvrig i
tråd med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel
7 nr. 2.
Departementets forslag til tapsbestemmelser ved fravær
fra riket er inntatt i utkastet til § 24.
Komiteen er enig i at man må sørge
for at norsk statsborgerskap ikke går i arv i generasjoner blant
personer uten tilknytning til Norge. Komiteen støtter
derfor forslaget om å videreføre en regel om automatisk
tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel
for personer som har ervervet statsborgerskap ved fødsel.
Komiteen støtter forslaget om at tapet
skal inntre ved fylte 22 år dersom et botidskrav på 2 år ikke
er oppfylt. Komiteen er enig i å videreføre bestemmelsen
om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk
statsborgerskap.
Komiteen stiller seg bak forslaget om at det skal
være mulig å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap
ved søknad om å beholde det. Komiteen mener
også at det bør være en skjønnsmessig
adgang til å innvilge søknad om å beholde
statsborgerskap selv om fristen på 22 år er overskredet, dersom
søker ikke er vesentlig å bebreide for at søknaden
ble fremsatt for sent.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som taper
statsborgerskap som følge av fravær fra riket, også skal
tape sitt statsborgerskap, med mindre én av foreldrene
fortsatt er norsk eller barnet selv oppfyller vilkårene
for å beholde det.
Komiteen understreker at prinsippet om å unngå statsløshet
innebærer at det kun er personer med dobbelt statsborgerskap
som kan tape det norske statsborgerskap ved fravær fra
riket.
I medhold av statsborgerloven § 9 har en søker krav
på løsning dersom vedkommende er bosatt i utlandet
og har eller vil få dobbelt statsborgerskap. Det kreves
imidlertid ikke at vedkommende må være bosatt
i det landet han eller hun er statsborger av. For personer som er
bosatt i Norge vil det bero på et skjønn om løsning
skal gis. I dag praktiseres det en tilnærmet unntaksfri
regel om at samtykke til løsning i slike tilfeller ikke
gis.
Slik § 9 er utformet i dag, fører
den ikke til statsløshet. Dersom den som søker
løsning ikke har dobbelt statsborgerskap, er det et vilkår
for løsning fra norsk statsborgerskap at søkeren
erverver nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist. Om det ikke
skjer, vil løsningserklæringen fra norske myndigheter
falle bort.
Det er et beskjedent antall personer som løses fra sitt
norske statsborgerskap etter bestemmelsen.
Utvalget foreslår at man viderefører løsningsregelen
i gjeldende lov § 9.
Departementet støtter forslaget om å innta
en bestemmelse i loven om adgang til å søke løsning
fra norsk statsborgerskap. At man må ha en slik regel for søkere
som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, følger
også av internasjonale forpliktelser.
Som følge av forslaget om automatisk tap ved erverv
av annet statsborgerskap vil søknad om løsning fra
norsk statsborgerskap som regel ikke være knyttet til erverv
av annet statsborgerskap. Det kan imidlertid tenkes at det for enkelte
land ikke er tilstrekkelig med automatisk tap, og at løsning
må dokumenteres før statsborgerskap innvilges.
Departementet slutter seg derfor til forslaget om at det også inntas
en regel om løsning i slike tilfeller. Dette er også i
overensstemmelse med gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets
forslag om at løsning som hovedregel ikke gis personer
bosatt i Norge.
Departementet støtter forslaget om at løsning ikke
gis personer som blir statsløse som følge av løsningen,
med mindre løsningen er knyttet til erverv av annet statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn ikke
skal tape norsk statsborgerskap automatisk som følge av
at foreldrene søker seg løst. Krav om særskilt
søknad om løsning for barn vil tvinge foreldre
til bevisst å ta standpunkt til om de ønsker at barnet
skal bli løst samtidig med dem. Dette harmonerer også med
forslaget om at barnet ikke automatisk får norsk statsborgerskap
som biperson til foreldrenes søknad om norsk statsborgerskap,
men at det må søkes særskilt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke
skal gjelde en aldersgrense for den som søker løsning.
Når det gjelder tilfeller der barn sendes ut av landet
for å inngå tvangsekteskap, mener departementet
at dette ikke kan hindres gjennom statsborgerlovgivningen. For å bli
løst må barna ha dobbelt statsborgerskap. I motsatt
fall er det ikke aktuelt å innvilge søknad om
løsning, med mindre det søkes løsning
i forbindelse med erverv av statsborgerskap i annet land. For barn
over 12 år vil det være vilkår om deres
samtykke til søknad om løsning. Hvis samtykke
til søknad om løsning er fremskaffet ved tvang,
vil samtykket være ugyldig og dermed også vedtaket
om løsning.
Departementets forslag til bestemmelse om løsning fra
norsk statsborgerskap etter søknad er inntatt i utkastet
til § 25.
Komiteen viser til at det for enkelte
land ved erverv av nytt statsborgerskap ikke vil være tilstrekkelig
med automatisk tap av annet statsborgerskap. Komiteen slutter
seg derfor til at det skal være adgang til å søke
løsning fra norsk statsborgerskap.
Komiteen er enig i at det som hovedregel ikke gis
adgang til løsning for personer som er bosatt i Norge. Komiteen støtter
også forslaget om at løsning ikke gis personer
som blir statsløse, med mindre løsningen er knyttet
til ervervet av annet statsborgerskap.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som søker
om løsning ikke automatisk skal tape norsk statsborgerskap,
men at det stilles krav om særskilt søknad for
barn.
Komiteen viser til at det for barn over 12 år
vil være et vilkår om samtykke til søknad
om løsning. Komiteen er kjent med at dersom
samtykket er fremskaffet ved tvang vil både samtykket og
vedtaket om løsning være ugyldig, og barnet vil
dermed ikke være løst fra norsk statsborgerskap.
På denne bakgrunn er komiteen enig i at
det ikke skal gjelde en aldersgrense for den som søker
løsning.
I dag er det ca. 30-40 land som ikke løser sine borgere
fra statsborgerskapet før annet statsborgerskap er ervervet.
Etter gjeldende praksis får det ikke konsekvenser dersom
den nye norske statsborgeren unnlater å følge
opp vilkåret om etterfølgende løsning.
Den manglende etterlevelsen av prinsippet om ett statsborgerskap
har utløst kritikk.
Formålet med forslaget om en tilbakekallsregel er å gjennomføre
prinsippet om ett statsborgerskap så konsekvent som mulig.
Gjeldende ordning er etter departementets oppfatning ikke tilfredsstillende. Forslaget
tar sikte på å løse dagens problem med
at noen nye borgere beholder annet statsborgerskap i strid med forutsetningen
for ervervet av det norske statsborgerskapet. Ut fra antall bindende
tilsagn om norsk statsborgerskap direktoratet utstedte i 2002, anslår
det at halvparten av dem som innvilges norsk statsborgerskap med
krav om etterfølgende løsning ikke gjennomfører
dette. Etter departementets oppfatning er dette en så stor
andel at det er grunn å innføre en særskilt
tilbakekallsregel for disse tilfellene.
For å unngå å måtte vurdere
om statsborgervedtaket kan anses ugyldig, og for å synliggjøre
at innvilget statsborgerskap kan bli kalt tilbake, opprettholder
departementet forslaget i høringsbrevet om at statsborgerskapet
kan tilbakekalles ved manglende løsning. Hjemmelen for
tilbakekall bør klart fremgå av loven.
Når løsning er praktisk eller rettslig umulig
kan ikke manglende løsning lede til tilbakekall. Det samme
gjelder når løsningskravet anses urimelig av andre
grunner. Forslaget om at kriterier for når løsning er
praktisk eller rettslig umulig utdypes i forskrift opprettholdes.
En forutsetning for tilbakekall vil selvfølgelig være
at løsning fortsatt kan gis i henhold til det andre landets
lovgivning. Dersom det, etter at norsk statsborgerskap ble innvilget,
er oppstått forhold som tilsier at løsningskravet
ikke bør opprettholdes, bør det dispenseres fra
løsningskravet. De samme grunner som ved innvilgelse av
statsborgerskap kan være aktuelle, dvs. at løsning
anses rettslig eller praktisk umulig, eller er urimelig av andre
grunner. Dette bør fremgå av loven.
Utgangspunktet er at statsborgerskap tilbakekalles dersom løsning
ikke dokumenteres innen fristen på ett år. Dersom
løsningsprosess er satt i gang etter at tilbakekallssak
er reist, bør det imidlertid vurderes om tilbakekall likevel
kan unnlates. Er søkeren blitt løst fra annet
statsborgerskap etter utløpet av ettårsfristen,
er det som regel ikke grunn til å treffe vedtak om tilbakekall.
Departementet foreslår at det nedfelles i loven at tilbakekall
i slike tilfeller kan unnlates, med mindre særlige grunner
taler imot.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk
statsborgerskap som følge av manglende løsning
fremgår av utkastet til § 26 første
ledd.
Spørsmål om tilbakekall av innvilget statsborgerskap
ved ugyldighet oppstår når statsborgerskapet er innvilget
på uriktig grunnlag.
Gjeldende statsborgerlov inneholder ikke regler om tilbakekall
av statsborgerskap. Statsborgerskap kan imidlertid tilbakekalles
etter ulovfestede regler om omgjøring på grunnlag
av uriktige eller bristende forutsetninger, eller etter reglene
i forvaltningsloven § 35 om ugyldige vedtak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i ny
statsborgerlov inntas en bestemmelse om adgang til å trekke
tilbake eller omgjøre innvilget statsborgerskap når
dette er ugyldig.
Utvalgets forslag innebærer at statsborgerskap gitt
på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger
bare skal kunne tilbakekalles hvis feilen skyldes søkeren.
Departementet slutter seg til dette forslaget som dermed hindrer
tilbakekall av vedtak basert på uriktige eller ufullstendige
opplysninger som skyldes andre enn søkeren.
Når det gjelder kravet til skyld, slutter departementet
seg til utvalgets forslag om at det må kreves forsett.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at de uriktige
opplysningene eller fortiede forholdene må ha hatt vesentlig
betydning for vedtaket. Vesentlighetskravet må gjelde både
de uriktige opplysningene og de fortiede forholdene.
Når det gjelder utvalgets forslag om at eventuell statsløshet
ikke skal hindre tilbakekall av statsborgerskap, når ugyldigheten
skyldes søkeren, slutter departementet seg også til
dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den tilbakekallshjemmelen
som behandles her ikke skal gjelde omstendigheter som er inntrådt
etter at statsborgerskapet er innvilget.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk
statsborgerskap ved ugyldighet fremgår av utkastet til § 26
annet ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
at prinsippet om ett statsborgerskap må gjennomføres
så konsekvent som mulig. Det er etter flertallets mening
uheldig med en forskjellsbehandling mellom nye norske statsborgere
i forhold til om opprinnelseslandet gir innløsning før eller
etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Flertallet støtter
derfor forslaget om at statsborgerskap kan tilbakekalles ved manglende
løsning.
Flertallet er enig i at kravet ikke skal gjelde når
løsning er praktisk eller rettslig umulig, eller av andre
grunner anses som urimelig. Flertallet stiller seg
bak at fristen for å dokumentere løsning settes til
ett år. Flertallet er enig i at det dersom
løsningsprosessen er satt i gang kan vurderes om tilbakekall
likevel kan unnlates.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 26
første ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at det i ny statsborgerlov inntas en bestemmelse om tilbakekall
av statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige
opplysninger. Komiteen er enig i at dette kun bør
gjelde der feilen skyldes søkeren og at det skal kreves
forsett. Komiteen viser til at hensynet til eventuelle
barn skal inngå i vurderingen av om et statsborgerskap
skal tilbakekalles.
Komiteen støtter forslaget om at det
ikke innføres tapsregler som følge av manglende
tilknytning til Norge for personer som har ervervet norsk statsborgerskap
etter søknad.
Komiteen er enig i at det er tilstrekkelig at straffbare
forhold møtes med ordinære straffereaksjoner. Komiteen viser
til at Europarådskonvensjonen av 1997 fastslår
at det ikke skal ha betydning om statsborgerskapet er ervervet ved
fødsel eller senere, og at en regel om tap av statsborgerskap
som følge av straffbare forhold derfor vil måtte
gjelde uavhengig av hvordan statsborgerskapet er ervervet. Komiteen ønsker
ikke en innføring av A- og B-statsborgerskap.
Departementet foreslår at politiet og utenriksstasjoner
forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet
fortsatt skal avgjøre sakene i første instans.
Departementet foreslår at ordningen med erverv etter
melding bare skal gjelde for nordiske borgere. Etter forslaget skal
politiet motta melding om norsk statsborgerskap fra nordiske borgere.
Departementet foreslår at Utlendingsdirektoratet skal avgjøre
meldingssakene. Utlendingsdirektoratet blir dermed førsteinstans
i alle statsborgersaker og Fylkesmannen vil ikke lenger være
vedtaksinstans i saker etter statsborgerloven. Fylkesmannen vil
imidlertid få ansvaret for å gjennomføre
seremonier for nye statsborgere.
Departementet går inn for at det skal nedfelles i statsborgerloven
hvilke organer som har myndighet etter loven, samt hvilken myndighet
de har. Fordi seremoni ikke foreslås lovfestet, men lagt
til fylkesmannen i kraft av departementets administrative overordningsforhold,
vil fylkesmennene ikke regnes som myndighet etter loven.
Videre foreslår departementet at Utlendingsnemnda blir
ny klageinstans i saker etter statsborgerloven. Det relativt lave
antall klagesaker tilsier at det er unødvendig å opprette
et nytt klageorgan. Det er intet eksisterende organ utenfor departementet
som synes nærmere enn Utlendingsnemnda til å behandle klager
etter statsborgerloven.
Utlendingsnemnda skal behandle klagene etter statsborgerloven
på samme måte som nemnda i dag behandler saker
etter utlendingsloven. Dette innebærer at klager som byr
på vesentlige tvilsspørsmål skal behandles
i nemndmøte. For øvrig kan sakene behandles av
nemndleder alene eller delegeres til sekretariatet.
Departementets instruksjonsmyndighet i saker etter statsborgerloven
skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven.
Det innebærer at departementet kan instruere om lovtolking og
skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet
til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, om avgjørelsen
av enkeltsak som innbefatter slike hensyn, og om prioritering av
saker, jf. utlendingsloven § 38 første og
annet ledd.
Styringsforholdene på utlendingsfeltet er under revisjon.
Det vises til St.meld. nr. 21 (2003-2004) Styringsforhold på utlendingsfeltet
og Ot.prp. nr. 31 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven m.m.
(styringsforholdet på utlendingfeltet). Det er også fremmet
forslag om ny § 38c om omgjøring av nemndvedtak,
se Ot.prp. nr. 4 (2004-2005) Om lov om endringer i utlendingsloven
(menneskesmugling m.m.). Dersom forslagene til endringer i utlendingsloven
vedtas, vil departementet vurdere å foreslå endringer
også i forslaget til ny statsborgerlov - enten før
dette er behandlet i Stortinget eller før ny lov har trådt
i kraft. Et slikt forslag bør inneholde en samlet vurdering
av om hele eller deler av nytt styringsforhold på utlendingsfeltet
bør gjelde også på statsborgerfeltet.
I utkastet til § 27 tredje ledd er det henvist til
utlendingsloven § 38a og 38b. I Ot.prp. nr. 31 (2004-2005)
er det foreslått endringer i disse bestemmelsene. For å unngå at
endring i utlendingsloven får automatisk virkning for styringsforholdene
i ny statsborgerlov før det har vært behandlet
et eget lovforslag om dette, bør de nye elementene i utlendingsloven § 38a
og 38b inntil videre ikke inngå i henvisningen til disse
paragrafene i utkastet til § 27 tredje ledd. Departementet
foreslår derfor en alternativ formulering av § 27
tredje ledd, som kan anvendes fra det tidspunktet Stortinget eventuelt
har vedtatt forslaget om endringer i utlendingsloven. Forslag om
alternativ ordlyd er inntatt i merknadene til § 27
under punkt 16 i proposisjonen.
Departementets forslag om saksgang er inntatt i utkastet til § 27.
Departementets forslag om instruksjonsmyndighet er inntatt i
utkastet til § 28.
Komiteen er enig i at politiet og utenriksstasjoner
forblir forberedende instans i statsborgersaker, og at Utlendingsdirektoratet
fortsatt skal avgjøre sakene i første instans. Komiteen støtter
også forslaget om at Utlendingsnemnda blir ny klageinstans
i saker etter statsborgerloven.
Komiteen stiller seg bak at departementets instruksjonsmyndighet
skal tilsvare departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven,
og imøteser endringsforslaget til statsborgerloven etter
at utlendingsloven er endret.
Som følge av at Utlendingsnemnda gjøres til klageinstans
også etter statsborgerloven, blir klagene etter utlendingsloven
og statsborgerloven behandlet av samme organ. Dette var også ordningen
før 1. januar 2001. Departementet slutter seg
til utvalgets forutsetning i forbindelse med konsesjon til FREMKON
og DUF om at utlendingsloven og statsborgerloven bør sees
i sammenheng og utgjøre ett samlet bruksområde
for opplysningene. Det bør da ikke være problematisk å bruke
opplysningene fra utlendingssaken i statsborgersaken. Noe annet
ville også være upraktisk. Det anses på denne
bakgrunnen ikke nødvendig med en egen bestemmelse som uttrykkelig
tillater bruk av opplysninger fra utlendingssaker ved behandling
av statsborgersaker.
Departementet foreslår at det skal fremgå uttrykkelig
av loven at den som søker statsborgerskap har plikt til å gi
relevante opplysninger.
Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse
tilsvarende utlendingsloven § 44 om plikt til å gi
opplysninger i ny statsborgerlov. Den enkelte søker kan
da pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning
for vedtaket. Etter departementets oppfatning er det også behov
for bestemmelse om at den enkelte kan pålegges å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon.
Utlendingsloven § 44 annet ledd gir hjemmel
for å pålegge den enkelte å møte
personlig. Etter departementets oppfatning er det behov for en slik
bestemmelse også i statsborgerloven. En slik bestemmelse innebærer
at det kan kreves personlig fremmøte ved innlevering av
søknaden og ved utlevering av statsborgerbrevet. Formålet
med pålegg om personlig fremmøte vil først
og fremst være å konstatere at søkeren
fortsatt oppholder seg i landet, hvilket er en forutsetning for
innvilget statsborgerskap. Plikten til å møte
personlig skal imidlertid ikke kunne anvendes til å pålegge
noen å delta i seremoni etter innvilgelsen av statsborgerskap.
Deltakelse forutsettes å være frivillig.
Departementets forslag til bestemmelse om opplysningsplikt, dokumentasjonsplikt
og plikt til personlig fremmøte for den som søker
om norsk statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 29.
Komiteen støtter forslaget
om at det skal fremgå av loven at den som søker
har plikt til å gi relevante opplysninger, kan pålegges å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon og kan pålegges å møte
personlig.
Under behandlingen av en søknad om statsborgerskap kan
det oppstå spørsmål som må avklares
før søknaden avgjøres. Spørsmålet
er om søknaden i slike tilfeller skal stilles i bero inntil
problemstillingen er avklart, eller om den skal avslås.
Utlendingsloven kommer til anvendelse inntil en søker
er blitt norsk statsborger. Har søkeren begått straffbare
handlinger kan dette få betydning for søknaden
om statsborgerskap. Det kan også bli spørsmål om å tilbakekalle
søkerens tillatelser etter utlendingsloven. Forholdet kan
dessuten være relevant i forhold til utlendingslovens bestemmelser
om utvisning.
Departementet støtter utvalgets forslag om å innta
en bestemmelse i loven om adgang til å stille behandlingen
av søknad om statsborgerskap i bero. En lovfesting vil
synliggjøre adgangen til å stille en søknad
i bero, selv om det samme følger av forvaltningsloven § 11a.
Av opplysningshensyn bør det synliggjøres at denne
adgangen består når det er oppstått uavklarte
spørsmål etter utlendingsloven. Utlendingsloven
legger på mange måter premissene for bestemmelsene
i statsborgerloven og for de avgjørelsene som skal tas
i medhold av denne. En lovfesting av at det er adgang til å stille
en statsborgersøknad i bero grunnet uavklart utlendingssak,
vil synliggjøre denne sammenhengen.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens
praksis med å stille søknader om statsborgerskap
i bero når søkeren er under etterforskning for straffbare
handlinger.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at adgangen
til å stille en søknad i bero begrenses. Vedtak
etter utlendingsloven eller reaksjon for straffbart forhold som
ikke kan få betydning for søknaden om statsborgerskap
bør ikke medføre berostillelse.
Departementets forslag om adgangen til å stille behandlingen
av en søknad i bero er inntatt i utkastet til § 30.
Komiteen støtter forslaget
om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å stille
behandlingen av søknad om statsborgerskap i bero.
Spørsmålet om barns rettslige handleevne i
statsborgersaker er relevant når barn søker statsborgerskap
som hovedperson etter utkastet til § 7, 11, 13, 14,
15, 16 og § 18, ved erverv som biperson til foreldre
etter utkastet til § 17 og i forbindelse med søknad om
løsning fra norsk statsborgerskap etter utkastet til § 25.
Departementet støtter utvalgets forslag om en egen bestemmelse
i loven om barns rettslige handleevne. Departementet slutter seg
videre til utvalgets forslag om at barnet ikke skal ha selvstendig
handleevne før oppnådd myndighetsalder. Det er
dermed foreldrene eller annen verge som må opptre på barnets
vegne frem til barnet er myndig. Departementet slutter seg også til
utvalgets forslag om medbestemmelsesrett for barn i statsborgersaker.
Etter departementets syn er det rimelig at medbestemmelsesrett for
barn inntrer ved fylte 12 år. Det understrekes at selv
om aldersgrensen settes til 12 år, gjelder kravet i FNs
barnekonvensjon artikkel 12 om at også barn under 12 år
har rett til å si sin mening i alt som vedrører det
og at barns meninger skal tillegges behørig vekt i samsvar
med dets alder og modenhet.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om at kravet til samtykke fra barn som har fylt 12 år ikke
gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi samtykke
på grunn av sykdom eller utviklingshemning.
Etter departementets syn bør vergen kunne sende inn
melding om norsk statsborgerskap på vegne av en umyndiggjort.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i statsborgerloven § 16
annet ledd som er til hinder for dette, ikke videreføres
i ny lov. Det er derfor ikke nødvendig med en bestemmelse
i ny statsborgerlov om at vergen opptrer på den umyndiggjortes
vegne.
Departementet har merket seg at det kan oppstå problemer
ved praktisering av et krav om samtykke fra foreldre ved felles
foreldreansvar. Problemstillingen tilsier likevel ikke at krav om
samtykke fra begge foreldre utelates fra loven. Departementet foreslår
likevel å innta en unntaksbestemmelse etter finsk modell
i loven, om at samtykke ikke kreves når mors eller fars
oppholdssted er ukjent. Det må kreves høy grad
av sannsynliggjøring for at den andre av foreldrene ikke
er å få tak i. Det vil derfor være helt
unntaksvis at denne unntaksregelen kommer til anvendelse.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet
til § 31.
Komiteen er enig i at barnet ikke skal
ha selvstendig handleevne før oppnådd myndighetsalder,
og at foreldre eller verge må opptre på barnets
vegne. Komiteen stiller seg også bak forslaget
om medbestemmelsesrett for barn over 12 år, og at yngre barns
meninger også skal kunne tillegges vekt. Komiteen støtter
forslaget om at kravet til samtykke fra barn over 12 år
ikke gjelder dersom barnet er varig forhindret fra å gi
samtykke på grunn av sykdom eller utviklingshemming.
Komiteen mener at det må stilles krav
om at foreldre skal søke i fellesskap, men støtter
forslaget om en unntaksbestemmelse, jf. § 31.
Gjeldende lov § 17 annet punktum gir hjemmel for å kreve
gebyr for behandling av søknader om statsborgerskap.
Departementet foreslår at hjemmelen for gebyr for behandling
av søknader om statsborgerskap videreføres i ny
lov. I tillegg til å redusere antall ufunderte saker, vil
gebyr øke statens inntekter. I overensstemmelse med gjeldende
rett foreslås at det bare skal kunne kreves gebyr for søknader
om å erverve norsk statsborgerskap. Det vil si at søknader
om å bli løst fra norsk statsborgerskap faller
utenfor. Departementet legger til grunn at gebyrhjemmelen heller
ikke skal omfatte søknader om å beholde norsk
statsborgerskap.
Departementet foreslår at hjemmelen for å kreve gebyr
også omfatter meldinger. Den nærmere reguleringen
av gebyr bør gjøres i forskrift til loven. Gebyrets
størrelse og regler om unntak bør fremgå av
forskriften. Departementet forutsetter at unntaket, som nylig er
innført for barn under 18 år, skal videreføres i
forskrift til loven. Departementet legger også opp til at
det fortsatt ikke skal gjøres unntak for særskilte grupper
av søkere.
Departementets forslag til bestemmelse om gebyr fremgår
av utkastet til § 32.
Komiteen støtter forslaget
om at hjemmelen for gebyr for behandling av søknader om
erverv av norsk statsborgerskap videreføres, og at dette
også gjelder for melding.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig i at unntaket for barn under 18 år
skal videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør gjelde en grense på 18 år
for erverv av statsborgerskap gjennom søknad, og kan derfor
ikke støtte noe unntak for søkere under 18 år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at gebyrene ved å søke
statsborgerskap er for høye og mener at behandling av statsborgerskapssøknader skal
prises etter selvkost. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette ned gebyret på søknad
om statsborgerskap med utgangspunkt i selvkost."
Statsborgerloven har ingen straffebestemmelser. Straffbare forhold
i forbindelse med søknad om statsborgerskap kan straffes
etter bestemmelser i straffeloven. Straffbare forhold kan oppstå dersom
søkeren gir uriktige opplysninger eller forfalsker eller
gjør bruk av forfalskede dokumenter for å oppnå at
søknaden innvilges.
Utvalget forutsetter at uriktige forklaringer som gis i forbindelse
med en statsborgersøknad, faller inn under straffeloven § 166.
Utvalget foreslår likevel å innta en straffebestemmelse
om falsk forklaring i statsborgerloven.
Departementet slutter seg til forslaget om å innta en
spesiell straffebestemmelse som rammer falsk forklaring i statsborgerloven,
slik det også er gjort i utlendingsloven. Etter departementets
syn er det viktig å ha en slik straffebestemmelse både
i statsborgerloven og i utlendingsloven. Adgangen til å ilegge
straff med hjemmel i utlendingsloven blir ofte ikke benyttet fordi
loven hjemler andre sanksjoner, som blant annet bortvisning eller
utvisning fra riket, jf. utlendingsloven § 27
til 30, 57 og 58. I tilfeller der reaksjoner etter utlendingsloven
ikke er aktuelt fordi utlendingen for eksempel har en svært
sterk tilknytning til riket, eller vedtaket om statsborgerskap ikke
tilbakekalles, kan det være ønskelig at statsborgerloven har
et eget straffebud som rammer falsk forklaring. Dette gjelder særlig
dersom straffebudet avviker fra bestemmelsen i straffeloven § 166,
slik også utvalget har foreslått. En straffebestemmelse
i loven vil også kunne ha en viss preventiv effekt.
Departementet er videre enig i at bestemmelsen også bør
ramme grov uaktsomhet.
Når det gjelder strafferammen støtter departementet
forslaget om at den bør være tilsvarende strafferammen
etter utlendingsloven, dvs. bøter og/eller fengsel
inntil seks måneder. I alvorligere tilfeller kan det være
aktuelt isteden å anvende straffeloven § 166 som
har strafferamme på inntil to år. Departementet slutter
seg videre til forslaget om at påtale blir betinget av
at allmenne hensyn krever det, og at overtredelse skal anses som
forseelse.
Departementets forslag til bestemmelse om straff fremgår
av utkastet til § 33.
Komiteen støtter forslaget
om at det inntas en straffebestemmelse som rammer falsk forklaring. Komiteen er
enig i at denne også bør ramme grov uaktsomhet. Komiteen stiller
seg bak forslaget om en strafferamme tilsvarende strafferammen i
utlendingsloven.
Statsborgerloven § 3 annet ledd bestemmer at reglene
i § 3 første ledd om rett til statsborgerskap ved
melding ikke skal gjelde borger i fiendestat, når Norge
er i krig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at man ikke
inntar spesielle krigstidsbestemmelser i ny lov. Det er etter departementets
vurdering ikke behov for slike bestemmelser i statsborgerloven.
Komiteen er enig i at det ikke er behov
for spesielle regler for krigssituasjoner.
Departementet legger til grunn at det er nødvendig å utarbeide
forskrifter til ny lov før den kan tre i kraft. Fordi det
pr. i dag ikke kan fastslås når arbeidet med disse
forskriftene vil være avsluttet, er det vanskelig å innta
ikrafttredelsestidspunktet i loven. Departementet slutter seg derfor
til utvalgets forslag om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen
bestemmer.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett oppheves
ved ny lovs ikrafttredelse, og at ny lov får virkning for
forhold inntrådt etter lovens ikrafttredelse.
Departementet foreslår at innleverte, ubehandlede søknader
ved ny lovs ikrafttredelse, skal behandles etter det regelverket
som er gunstigst for søkeren.
Departementet foreslår at det bare skal være
Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som skal avgjøre
søknader og meldinger som er innlevert når ny
lov trer i kraft. Ubehandlede meldinger hos fylkesmennene oversendes
Utlendingsdirektoratet for avgjørelse i første
instans. Ubehandlede klager i departementet oversendes Utlendingsnemnda
for avgjørelse.
Etter departementets oppfatning bør forslaget om departementets
instruksjonsadgang i ny lov også legges til grunn for behandlingen
av saker etter 1950-loven som behandles etter at ny lov har trådt
i kraft. Departementet har her særlig sett hen til hensynet
til Utlendingsnemndas uavhengige rolle. Det foreslås derfor
en særlig bestemmelse om dette.
Departementet foreslår en regel om automatisk erverv
av norsk statsborgerskap for barn som adopteres før fylte
18 år. Departementets forslag vil bare gjelde adopsjoner
foretatt etter lovens ikrafttredelse. Etter departementets oppfatning
bør de barna dette gjelder erverve norsk statsborgerskap
på en enkel måte. Departementet foreslår
derfor at det gis en egen overgangsbestemmelse som materielt innebærer
en videreføring av vilkårene for erverv av statsborgerskap
ved melding etter 1950-loven § 1a annet ledd. Etter
departementets oppfatning er dette mer hensiktsmessig enn å gi
bestemmelser om videreføring av § 1a
annet ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at praksis
skal videreføres for de tilfellene der det etter gjeldende
rett er nødvendig med søknad fra adoptivbarn.
Dette kan gjøres ved forskrifter i medhold av den foreslåtte
bestemmelsen om unntak fra ervervsvilkårene for særlige
grupper av søkere.
Departementet tiltrer videre utvalgets forslag om en overgangsregel
for barn som hadde ugift norsk far da de ble født, og som
er født før ny lov trer i kraft. Departementet
foreslår derfor at det gis en overgangsbestemmelse som
materielt sett innebærer en videreføring av vilkårene
for erverv av statsborgerskap ved melding etter 1950-loven § 2a.
Dersom det ikke gis overgangsbestemmelser, vil disse barna være
henvist til å erverve statsborgerskap etter de ordinære
reglene om erverv etter søknad.
Departementet foreslår en særskilt bestemmelse om
erverv av norsk statsborgerskap for barn som bipersoner, dvs. barn
som har foreldre som er eller har blitt norsk borger etter bestemmelser
i ny lov.
Vilkåret om gjennomført norskopplæring
bør først gjelde søknader som er fremmet etter 1. september
2008. Departementet foreslår videre at tidspunktet for
ikrafttredelse av språkkravet fremgår samme sted
som vilkåret er nedfelt, se utkastet til § 7 første
ledd bokstav f, jf. utkastet til § 8.
Departementets forslag til bestemmelser om ikrafttredelse av
ny lov er inntatt i utkastet til § 34.
Departementets forslag til overgangsregler er inntatt i utkastet
til § 36 og 37.
Komiteen er kjent med at det er nødvendig å utarbeide
forskrifter til ny lov før den kan tre i kraft og at det
derfor er vanskelig å innta ikrafttredelsestidspunktet
i loven. Komiteen støtter derfor forslaget
om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteen er enig i at innleverte, ubehandlede søknader
ved ny lovs ikrafttredelse, skal behandles etter det regelverket
som er gunstigst for søkeren, men at det bare skal være
Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som skal avgjøre
søknader og meldinger som er innlevert når ny
lov trer i kraft.
Komiteen støtter forslaget om en overgangsbestemmelse
som gir barn som er adoptert før ny lov trer i kraft og
barn som hadde ugift norsk far da de ble født og som er
født før ny lov trer i kraft, de samme vilkårene
for erverv av statsborgerskap som de hadde i den gamle loven. Komiteen støtter
også forslaget om en overgangsordning for barn som har
foreldre som er blitt norske borgere etter 1950-loven.
Komiteen er enig i at vilkåret om gjennomført norskopplæring
bør gjelde søknader som er fremmet etter 1. september
2008.
Fylkesmennene må som følge av forslaget om
seremoni ved innvilgelse av statsborgerskap styrkes med ca. 9 mill.
kroner pr. år.
Departementet og Utlendingsdirektoratet vil det første året
ha behov for ca. 2 mill. kroner til å utarbeide gavebok
og veiledning. I tillegg vil Utlendingsdirektoratet ha et årlig
merbehov på ca. 1,8 mill. kroner for oppfølgning
av nye regler om løsning fra annet statsborgerskap ved
erverv av norsk statsborgerskap.
Utlendingsnemnda vil ha behov for ca. 0,2 mill. kroner pr. år
som følge av at det overtar klagebehandlingen fra Kommunal-
og regionaldepartementet. Departementets mindrebehov utgjør
tilsvarende.
Forslaget til ny statsborgerlov anslås totalt å medføre
et merbehov på ca. 12,8 mill. kroner det første året
og deretter ca.10,8 mill. kroner pr. år, gitt at antallet
som søker om og får innvilget statsborgerskap
er på samme nivå som de seneste årene.
Departementet vil komme tilbake til finansiering i forbindelse
med de årlige budsjettfremleggene.
Komiteen merker seg at forslaget til
ny statsborgerlov anslås å medføre et
totalt merbehov på ca. 12,8 mill. kroner det første året
og deretter ca. 10,8 mill. kroner per år. Komiteen tar
videre til etterretning de øvrige redegjørelsene
i proposisjonen.
Europarådets konvensjon om statsborgerskap er av 6. november
1997. Norge undertegnet konvensjonen samme dag, men har foreløpig
ikke ratifisert. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars
2000, etter at tre av Europarådets medlemsland hadde ratifisert.
Konvensjonen utgjør en del av bakgrunnen for forslaget
om ny lov om statsborgerskap. Lovutkastet er utformet slik at konvensjonen
skal kunne ratifiseres uten forbehold.
§ 2a annet ledd i gjeldende statsborgerlov
anses uforenlig med Europarådskonvensjonen av 1997. Ratifikasjon
nødvendiggjør derfor lovendring, dvs. at denne
bestemmelsen ikke videreføres i ny lov, se nærmere
punkt 15.4. På denne bakgrunnen anses det nødvendig
at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon i henhold til Grunnloven § 26
annet ledd.
I proposisjonen er det redegjort nærmere for de enkelte
bestemmelsene i konvensjonen. Autentisk engelsk tekst av konvensjonen
med oversettelse til norsk følger som vedlegg 2 til proposisjonen.
Departementet viser til at konvensjon om statsborgerskap av 1997
befester i én enkelt tekst alle viktige spørsmål
som har med erverv og tap av statsborgerskap å gjøre.
Konvensjonen kan anses som en europeisk lovbok om statsborgerskap.
Formålet med konvensjonen er å bidra til utvikling
av internasjonal rett når det gjelder statsborgerskap,
og særlig å unngå tilfeller av statsløshet.
Formålet med konvensjonen er også å gjøre
erverv av nytt statsborgerskap og gjenerverv enklere, og sikre at
statsborgerskap bare tapes med god grunn og ikke tilfeldig. Regjeringen anser
det som viktig å støtte Europarådets
arbeid på dette området. Ved ratifikasjonen signaliserer
Norge at man slutter seg til verdiene som uttrykkes gjennom konvensjonen.
Komiteen slutter seg til at Norge ratifiserer Europarådets
konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997. Komiteen viser
til at forslaget om ny lov om statsborgerskap er utformet slik at
konvensjonen skal kunne ratifiseres uten forbehold.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
§ 7 første
ledd bokstav c skal lyde:
c) er bosatt i riket,
§ 7 første ledd bokstav
e skal lyde:
e) har til sammen fem års opphold i riket
i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller
arbeidstillatelser, opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i femårsperioden, jf. fjerde ledd,
§ 11 annet punktum skal lyde:
Søkeren må likevel til sammen ha tre års
opphold i riket i løpet av de siste fem årene,
med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års
varighet.
§ 12 fjerde punktum skal lyde:
Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger
med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre
minst fem år.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sette ned gebyret på søknad
om statsborgerskap med utgangspunkt i selvkost.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
§ 4 første
ledd skal lyde:
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren
eller moren er norsk statsborger og bosatt i Norge. For barn født
i utlandet av foreldre, hvor en eller begge er norsk statsborger,
må det søkes om norsk statsborgerskap. Ved behandlingen
av søknader må det legges særlig vekt
på barnets tilknytning til Norge. Det må søkes
innen barnet er fylt fem år. Vilkårene i § 7
gjelder ikke for søknader etter § 4.
§ 7 første ledd skal lyde:
Enhver har etter søknad rett til norsk statsborgerskap
dersom søkeren på vedtakstidspunktet
a) har dokumentert eller på annen måte
klarlagt sin identitet, jf. tredje ledd,
b) har fylt atten år,
c) er og vil forbli bosatt i riket,
d) fyller vilkårene for bosettingstillatelse i
utlendingsloven § 12,
e) har til sammen ti års oppholdstid i riket, regnet fra
det tidspunkt første tillatelse til varig opphold ble gitt.
I prinsippet skal oppholdstiden være sammenhengende. Fravær
fra riket i mer enn seks måneder regnes ikke som oppholdstid,
f) fyller kravet om norskopplæring og norskkunnskaper
etter § 8,
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon,
h) fyller kravet om løsning fra annet statsborgerskap
fastsatt i § 10, og
i) forsørger seg selv. Søkeren må dokumentere
at hun eller han ikke har mottatt sosialhjelp i løpet av
de siste fem årene, regnet fra tidspunktet for søknaden om
statsborgerskap.
§ 7 nytt tredje ledd skal lyde:
Norsk statsborgerskap tildeles ved seremoni, hvor det skal
avgis en erklæring om troskap til riket. Seremoni og erklæring
om troskap er obligatorisk.
Tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.
§ 8 skal lyde:
For søknader som fremmes etter 1. september 2008
er det et krav at søkere har gjennomført 300 timer
godkjent norskopplæring og har bestått eksamen i
norsk. Kravet til norskopplæring frafalles hvis søkeren
kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet
om gjennomført norskopplæring og eksamen i norsk,
herunder unntak for dem med norsk eller samisk. Kongen kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført norskopplæring
og eksamen i norsk, herunder unntak for dem som har tilstrekkelige
kunnskaper i norsk eller samisk.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
§ 17 første
punktum skal lyde:
Barn under 18 år av den som erverver eller har
ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her,
har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt
de fyller vilkårene i § 7 første
ledd bokstav a, c og g, og det ikke foreligger forhold som nevnt
i § 7 annet ledd.
§ 22 første ledd skal
lyde:
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap
etter bestemmelsene i § 20 eller 21 får
automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, såfremt
barnet er bosatt i Norge.
§ 36 annet ledd skal lyde:
§ 27 tredje ledd og § 28
gjelder også for saker som er fremmet før, men
som avgjøres etter at loven her trådte i kraft.
§ 37 tredje og fjerde ledd skal
lyde:
§ 31 i loven her gjelder også for
erverv av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for
barn under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap
etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.
§ 20 første punktum skal
lyde:
Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved
melding rett til å bli norsk statsborger såfremt
vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket
de siste fem år og i denne tiden ikke er dømt
til frihetsstraff eller særreaksjon som følge
av straffbart forhold.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen
og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens saklige og stedlige virkeområde
Loven regulerer erverv og tap av norsk statsborgerskap.
Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.
§ 2 Utøvelse av myndighet etter
loven
Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda,
Utlendingsdirektoratet, politiet og norske utenriksstasjoner.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser til utfylling av
loven.
§ 3 Forholdet til folkeretten
Loven gjelder med de begrensninger som følger av
overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig.
Kapittel 2 Erverv av statsborgerskap ved fødsel
og adopsjon
§ 4 Erverv ved fødsel
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren
eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet
blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger
da han døde.
Hittebarn som blir funnet i riket er norsk statsborger
inntil annet legges til grunn.
§ 5 Erverv ved adopsjon
Barn som adopteres av en norsk statsborger blir norsk statsborger
ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.
Adopsjonsbevillingen må være gitt av norsk myndighet
i medhold av adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal
gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 4.
§ 6 Betydningen av at grunnlaget for statsborgerskapet
endres
Ved avgjørelse eller erkjennelse av at det forholdet
som la grunnlag for erverv av statsborgerskap etter lovens §§ 4
eller 5 ikke foreligger, skal barnet anses for aldri å ha
vært norsk. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet dermed
blir statsløst, eller avgjørelsen eller erkjennelsen
finner sted etter at vedkommende er fylt 18 år.
Når særlige grunner foreligger, kan det
etter søknad treffes vedtak om at en avgjørelse
eller erkjennelse som nevnt i første ledd ikke skal få betydning.
Søkeren skal da anses for å ha vært norsk
fra tidspunktet for opprinnelig antatt erverv av norsk statsborgerskap.
Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hvor lang
tid som er gått fra antatt erverv til det riktige forholdet
ble fastslått, og om søkeren og dennes foreldre var
i god tro.
Kapittel 3 Erverv av statsborgerskap etter søknad
§ 7 Hovedregel om erverv etter søknad
Enhver har etter søknad rett til norsk statsborgerskap
dersom søkeren på vedtakstidspunktet
a) har dokumentert eller på annen måte
klarlagt sin identitet, jf. tredje ledd,
b) har fylt tolv år,
c) er og vil forbli bosatt i riket,
d) fyller vilkårene for bosettingstillatelse i
utlendingsloven § 12,
e) har til sammen syv års opphold i riket i løpet
av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser
av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i syvårsperioden, jf. fjerde ledd,
f) fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8,
g) ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon eller
har utholdt karenstid, jf. § 9, og
h) fyller kravet om løsning fra annet statsborgerskap
fastsatt i § 10.
Søkeren har ikke rett til norsk statsborgerskap
etter første ledd dersom hensynet til rikets sikkerhet
eller utenrikspolitiske hensyn taler mot.
Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om kravet
til identifikasjon.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om beregning av
oppholdstid etter reglene i dette kapitlet.
§ 8 Kravet om gjennomført norskopplæring
For søknader som fremmes etter 1. september 2008
er det et krav at søkere mellom 18 og 55 år har gjennomført
300 timer godkjent norskopplæring eller kan dokumentere
tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Kongen kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført
norskopplæring, herunder om unntak, og om kravet om tilstrekkelige
kunnskaper i norsk eller samisk.
§ 9 Betydningen av straffbare forhold
Den som er ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon
har ikke rett til norsk statsborgerskap før det er gått
en viss tid (karenstid) fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Karenstidens
lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.
Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig
særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens
opphør. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden
fra prøvetidens utløp. For øvrig regnes
karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.
§ 10 Kravet om løsning fra annet
statsborgerskap
Dersom søkeren ikke automatisk taper annet statsborgerskap
som følge av innvilgelse av norsk statsborgerskap, må søkeren
være løst fra annet statsborgerskap før
søknaden innvilges. Dersom søkeren ikke kan løses
fra annet statsborgerskap før søknaden innvilges,
må søkeren innen ett år fra innvilgelsen
av norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst
fra annet statsborgerskap. Dersom søkeren ikke kan bli
løst fra annet statsborgerskap før en viss alder
er oppnådd, må søkeren innen ett år
etter å ha oppnådd denne alderen dokumentere at
vedkommende er løst fra annet statsborgerskap. Det kan
gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning
anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår
som urimelig.
Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres
innen utløpet av fristen etter første ledd, skal
det skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold.
Dersom løsning fra annet statsborgerskap ikke dokumenteres
innen utløpet av fristen, kommer reglene om tilbakekall
i § 26 første ledd til anvendelse.
§ 11 Personer ankommet riket før
fylte 18 år
For søkere som ankom riket før de fylte
18 år, gjelder ikke vilkåret i § 7 første
ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen
ha fem års opphold i riket i løpet av de siste
syv årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst
ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i femårsperioden.
§ 12 Personer som er gift, registrert partner
eller samboer med norsk statsborger
For søker som er gift med en norsk statsborger
og har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7
første ledd bokstav e. Søkeren må likevel
til sammen ha minst tre års opphold i riket i løpet
av de siste ti årene med oppholds- eller arbeidstillatelser
av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder
medregnes i treårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden
som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten
til sammen utgjøre minst syv år. Oppholdstid og
tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes samtidig.
Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere
og for samboere.
§ 13 Nordiske statsborgere
For søkere som er statsborger av et annet nordisk land,
gjelder ikke vilkårene i § 7 første ledd
bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt
seg i riket de siste to årene.
§ 14 Søkere som omfattes av EØS-avtalen
eller EFTA-konvensjonen
For søker som har tillatelse etter utlendingsloven kapittel
8 om særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtalen
om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS-avtalen) og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske
Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen), gjelder ikke vilkåret
i § 7 første ledd bokstav d. Søkeren
må likevel ha oppholdt seg i riket de siste tre årene
med en oppholdstillatelse som er gitt for fem år etter
utlendingsloven § 54 første ledd eller § 55.
§ 15 Tidligere norske borgere
For søkere som tidligere har vært norsk
statsborger, gjelder ikke vilkårene i § 7 første
ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt
seg i riket med arbeids- eller oppholdstillatelser av minst ett års
varighet de siste to årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder
medregnes i toårsperioden.
§ 16 Statsløse
For søkere som er statsløse gjelder ikke
vilkårene i § 7 første ledd bokstav b,
e og h. Som statsløs regnes ikke den som ved egen handling
eller unnlatelse har valgt å være statsløs,
eller som på en enkel måte kan bli statsborger
av et annet land. Statsløs søker som har fylt
18 år, må likevel ha oppholdt seg i riket med arbeids-
eller oppholdstillatelser av minst ett års varighet de
siste tre årene. Oppholdstid i en eller flere søknadsperioder
medregnes i treårsperioden.
§ 17 Barns erverv av statsborgerskap som
bipersoner
Barn under 18 år av den som erverver eller har
ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her,
har etter søknad rett til norsk statsborgerskap såfremt
de fyller vilkårene i § 7 første ledd
bokstav a, c, g og h, og det ikke foreligger forhold som nevnt i § 7
annet ledd. Det samme gjelder barn av foreldre som har ervervet
norsk statsborgerskap i medhold av §§ 20 eller
21.
Barnet må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene
med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års
varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes
i toårsperioden. Kravet om oppholds- eller arbeidstillatelse
gjelder likevel ikke barn som er statsborger av et annet nordisk
land.
Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke
av paragrafen her.
§ 18 Særlige grupper av søkere
Kongen i statsråd kan i forskrift gi regler om
unntak fra ervervsvilkårene i dette kapitlet for særlige grupper
av søkere.
§ 19 Dispensasjon
Dersom særlig sterke grunner foreligger, kan det i
den enkelte sak til gunst for søkeren gjøres unntak fra
vilkårene for erverv av statsborgerskap fastsatt i dette
kapitlet.
Kapittel 4 Erverv av statsborgerskap ved
melding i henhold til nordisk avtale
§ 20 Erverv ved melding
Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved
melding rett til å bli norsk statsborger såfremt
vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket
de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt
til frihetsstraff eller særreaksjon som følge
av straffbart forhold. Melderen må godtgjøre at
vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.
§ 21 Gjenerverv ved melding
Den som har tapt det norske statsborgerskapet og deretter
bare har vært statsborger av annet nordisk land, har ved
melding rett til å få det norske statsborgerskapet
tilbake såfremt melderen har bosatt seg i riket og godtgjør
at vedkommende senest ved ervervet er løst fra annet statsborgerskap.
§ 22 Erverv for barn
Barn under 18 år av den som erverver statsborgerskap
etter bestemmelsene i §§ 20 eller 21 får
automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv, såfremt
barnet er bosatt i Norge og senest ved ervervet er løst
fra annet statsborgerskap.
Barn som er gift eller registrert partner omfattes ikke
av første ledd.
§ 6 gjelder tilsvarende.
Kapittel 5 Tap av statsborgerskap
§ 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap
Den som erverver annet statsborgerskap etter søknad
eller uttrykkelig samtykke, taper sitt norske statsborgerskap.
Barn under 18 år som automatisk erverver et annet
statsborgerskap fordi en av foreldrene som har del i foreldreansvaret
erverver et annet statsborgerskap, taper sitt norske statsborgerskap.
Tapet inntrer likevel ikke dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger,
eller dersom barnet er gift eller registrert partner.
§ 24 Tap ved fravær fra riket
Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen,
men som ikke har vært bosatt i til sammen to år
i Norge eller til sammen syv år i Norge og andre nordiske
land, taper sitt norske statsborgerskap når vedkommende
fyller 22 år.
Den som ellers ville tape sitt norske statsborgerskap etter
første ledd, kan etter søknad få rett
til å beholde det såfremt søkeren har
tilstrekkelig tilknytning til Norge. Søknad om det må fremmes
innen vedkommende fyller 22 år.
En søknad kan tas under behandling selv om den er
fremsatt for sent, dersom søkeren ikke er vesentlig å bebreide
for dette, eller det ville være urimelig at statsborgerskapet
tapes på grunn av forsømmelsen.
Taper noen sitt norske statsborgerskap etter denne paragraf,
taper også vedkommendes barn statsborgerskapet. Det gjelder
likevel ikke dersom en av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet
selv fyller vilkårene i første ledd for å beholde
statsborgerskapet.
Tap av statsborgerskap etter denne paragraf inntrer ikke
dersom vedkommende dermed blir statsløs.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om vilkårene
for å beholde norsk statsborgerskap etter paragrafen her.
§ 25 Tap etter søknad
Norsk statsborger som er bosatt i utlandet og har annet
statsborgerskap, har etter søknad rett til å bli løst
fra sitt norske statsborgerskap. Dersom søkeren er bosatt
i Norge og har annet statsborgerskap, kan vedkommende bare bli løst
fra det norske statsborgerskapet dersom det vil være urimelig å nekte
dette.
Uavhengig av bosted kan søkeren ikke løses
fra sitt norske statsborgerskap dersom dette medfører at vedkommende
blir statsløs. Vedkommende kan likevel løses fra
norsk statsborgerskap dersom søkeren er bosatt i utlandet,
og det er nødvendig av hensyn til erverv av et annet statsborgerskap.
Det skal da settes en frist for når annet statsborgerskap
må være ervervet. Dersom annet statsborgerskap
ikke er ervervet innen fristens utløp, anses vedkommende
som ikke løst fra sitt norske statsborgerskap.
§ 26 Tilbakekall
Norsk statsborgerskap skal tilbakekalles dersom kravet
til løsning fra annet statsborgerskap ikke er oppfylt.
Dette gjelder likevel ikke dersom det gjøres unntak fra
løsningskravet etter § 10 første ledd
fjerde punktum. Dersom løsning fra annet statsborgerskap dokumenteres
etter utløpet av fristen i § 10 første ledd,
kan tilbakekall unnlates med mindre særlige grunner taler
mot det. Dersom det ikke treffes vedtak om tilbakekall, skal det
skriftlig bekreftes at det norske statsborgerskapet er i behold.
Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles der omgjøringsadgang
følger av forvaltningsloven § 35 eller
alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap
som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger,
kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende
har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig
betydning for vedtaket.
Kapittel 6 Saksbehandling m.m.
§ 27 Saksgang
Søknad om norsk statsborgerskap inngis til politiet
eller norsk utenriksstasjon som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet
avgjør søknaden. Melding om norsk statsborgerskap
inngis til politiet som forbereder saken. Utlendingsdirektoratet
treffer vedtak om meldingen skal godtas eller ikke.
Vedtak om tilbakekall av statsborgerskap treffes av Utlendingsdirektoratet.
Vedtak som nevnt i første og annet ledd kan påklages
til Utlendingsnemnda. Klagen behandles etter utlendingsloven §§ 38
a og 38 b.
§ 28 Instruksjonsmyndighet
Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse
når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter
slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere
om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen
av enkeltsaker.
Departementet kan instruere om prioriteringen av saker.
§ 29 Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt
I forbindelse med behandlingen av en sak etter loven her
kan den saken gjelder pålegges å gi opplysninger
som kan ha betydning for vedtaket, fremskaffe nødvendig
dokumentasjon og å møte personlig.
§ 30 Adgang til å stille behandlingen
av en søknad i bero
Behandlingen av en søknad kan stilles i bero dersom
det oppstår spørsmål om å treffe
vedtak etter utlendingsloven og vedtaket vil ha betydning for søknaden
om statsborgerskap.
Behandlingen kan også stilles i bero dersom søkeren
er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning
for søknaden, jf. § 9.
§ 31 Søknader om erverv eller tap
av statsborgerskap for barn
Søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for
barn kan bare fremmes av foreldrene i fellesskap eller av den som
har foreldreansvaret alene. Dersom en av foreldrene oppholder seg
på ukjent sted, kan søknad likevel fremmes av
den andre. Er foreldrene fratatt foreldreansvaret eller er foreldrene
døde, opptrer vergen for barnet.
For barn som har fylt tolv år kreves det samtykke i
søknaden. Det kreves ikke samtykke dersom barnet på grunn
av sykdom eller utviklingshemning varig er ute av stand til å gi
samtykke.
Barn som ikke har fylt tolv år skal gis mulighet
til å gi uttrykk for sin mening. Barnets mening skal tillegges
vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for
erverv av norsk statsborgerskap etter § 21.
Kapittel 7 Gebyr og straff
§ 32 Gebyr
Det kan kreves gebyr for behandlingen av søknader
og meldinger om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser
om gebyrets størrelse, innkreving og unntak fra plikten
til å betale gebyr.
§ 33 Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige
eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven
her, eller medvirker til dette, straffes med bøter eller
fengsel inntil seks måneder eller begge deler.
Overtredelse regnes som forseelse og påtales bare
når allmenne hensyn krever det.
Kapittel 8 Sluttbestemmelser
§ 34 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme
tid oppheves lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.
§ 35 Den europeiske konvensjon om statsborgerskap
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Den europeiske konvensjon
om statsborgerskap 6. november 1997.
§ 36 Overgangsregler
Søknader og meldinger skal behandles etter loven
her dersom de er fremmet etter lovens ikrafttredelse. Søknader
og meldinger som er fremmet før lovens ikrafttredelse,
skal behandles etter loven her dersom det vil være til
gunst for søkeren eller melderen.
§ 27 tredje ledd og § 28 gjelder også for
saker som er fremmet før, men som avgjøres etter
at loven her trådte i kraft.
Meldinger som er kommet inn til fylkesmannen oversendes
Utlendingsdirektoratet for avgjørelse. Klager som er kommet
inn til departementet oversendes Utlendingsnemnda for avgjørelse.
§ 37 Særlige overgangsregler for
barn født før
lovens ikrafttredelse
Barn mellom 12 og 18 år som er adoptert av en norsk
statsborger etter 1. oktober 1999, men før loven her trer
i kraft, har ved melding rett til å bli norsk statsborger
såfremt
a) barnet ble adoptert ved vedtak fra departementet, jf.
adopsjonsloven § 1, eller
b) barnet ble adoptert ved utenlandsk adopsjon og departementet
samtykket til adopsjonen på forhånd, jf. adopsjonsloven § 16
e.
Barn under 18 år født før loven
her trådte i kraft som ikke er norsk statsborger, har ved
melding rett til å bli norsk statsborger dersom faren var
norsk statsborger da barnet ble født. Døde faren
før barnet ble født, er det tilstrekkelig at faren
var norsk statsborger da han døde.
§ 31 i loven her gjelder også for erverv
av norsk statsborgerskap etter første og annet ledd.
§ 17 i loven her gjelder også for barn
under 18 år av dem som har ervervet norsk statsborgerskap
etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.
B.
Stortinget ber Regjeringen innføre en frivillig seremoni
ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte.
Jeg viser til brev fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
datert 27.04.05 med anmodning om høringsuttalelsene til
Statsborgerlovutvalgets innstilling og fire spørsmål
til besvarelse. Eksemplarer av høringsuttalelser ble sendt
ved brev av 2. mai 2005. Nedenfor følger svar
på spørsmålene.
Vedlagt utkast til lovtekst. Hvilke endringer som er gjort i
lovforslaget i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) fremkommer ved markeringer
i margen.
Vedlagt også utkast til lovtekst som setter det generelle
kravet til botid i riket til fem år. Jeg vil bemerke at
denne endringen reiser noen nye problemstillinger. I Regjeringens
lovforslag som legger et generelt botidskrav på syv år
til grunn, er botidskravet satt til fem år i løpet
av en syv års periode for personer ankommet riket før
fylte 18 år, jf. lovforslagets § 11. Dersom
det generelle botidskravet reduseres til fem år, må det
tas stilling til om også botidskravet for dem som ankommer
før fylte 18 år skal reduseres, og hvordan bestemmelsen
i så fall skal lyde, eller om hele § 11
bør sløyfes. I så tilfelle må de øvrige
bestemmelsene i lovforslaget renummereres.
I Regjeringens forslag til § 12 er det lagt
opp til at oppholdstiden i riket og tiden som gift, samboer eller
registrert partner med norsk borger til sammen skal minst utgjøre
syv år, dvs. tilsvarende det generelle botidskravet i lovforslagets § 7
første ledd bokstav e. Dersom det generelle botidskravet
reduseres til fem år må det tas stilling til om
botidskravet i lovforslagets § 12 for ektefeller
m.fl. skal opprettholdes eller endres.
I Regjeringens forslag til § 20 om erverv ved melding
for nordiske borgere er botidskravet satt til syv år. I
henhold til nordisk avtale om statsborgerskap, inntatt som vedlegg
4 til proposisjonen, kan botidskravet variere mellom fem og syv år.
Island, Finland og Sverige har satt botidskravet for nordiske borgere
i overensstemmelse med det generelle botidskravet som gjelder etter
søknad i sine lovgivninger, dvs. henholdsvis syv, seks
og fem år. I Danmark er det generelle botidskravet ni år,
og botidskravet for erverv etter melding for nordiske borgere er
syv år. Dersom det generelle botidskravet skal reduseres
til fem år, må det tas stilling til om botidskravet
i Regjeringens forslag til § 20 også skal
settes til fem år, eller om syvårskravet skal
beholdes.
Deltakelse i statsborgerskapsseremoni som forutsetning for innvilgelse
av norsk statsborgerskap vil i hovedsak ha økonomiske konsekvenser
for fylkesmannsembetene. Oppgavene til fylkesmannen vil blant annet
bestå av å sende ut invitasjoner, motta påmeldinger,
forberede og gjennomføre arrangementet.
I henhold til statistikk fra SSB, var det 7 867 overganger
til norsk statsborgerskap i 2003, eller gjennomsnittlig 437 for
hvert fylkesmannsembete. Gitt tilsvarende antall personer som i
2003, vil det enkelte fylkesmannsembete i gjennomsnitt måtte
gjennomføre 5,5 seremonier pr. år med 80 nye norske statsborgere
på hver seremoni. Det er imidlertid store variasjoner mellom
de ulike embetene med hensyn til antall overganger til norsk statsborgerskap.
Mens det i Finnmark og Nord-Trøndelag vil være
tilstrekkelig med én seremoni i året, vil en obligatorisk
seremoni med opp til 80 deltakere medføre at Fylkesmannen
i Oslo og Akershus årlig vil måtte avholde anslagsvis 40
seremonier.
Gjøres deltakelse i seremoni til en forutsetning for
innvilgelse av statsborgerskap, må en vurdere om det er
akseptabelt å bare ha seremoni én gang i året, siden
det kan ha praktiske konsekvenser for den enkelte. I tillegg må det
vurderes om det ved geografisk store avstander er akseptabelt med
bare ett sted å gjennomføre seremoniene. Av hensyn
til den enkelte nye nordmann, vil det nok måtte planlegges
for hyppigere og geografisk flere seremonier enn det beregningene
her er basert på.
I Regjeringens forslag er det lagt opp til at seremonier med
frivillig deltakelse bør avholdes en til to ganger pr. år
i hvert fylke. Utgiften til dette er anslått å bli
om lag 9 mill. kr, eller om lag 0,5 mill. kr per embete. Jeg vil
anslå at innføring av en obligatorisk seremoni
for opp til 80 personer om gangen anslagsvis vil doble denne utgiften,
dvs. til om lag 18 mill. kr. Jeg vil imidlertid understreke at anslaget
er usikkert.
Med hensyn til utgifter til gavebok, er det anslått en
utgift det første året på ca. 2 mill.
kr til å utarbeide gavebok og veiledning. Selv om en obligatorisk
seremoni vil gjøre det nødvendig med et større
opplag, anslås denne merutgiften ikke å være
vesentlig.
I henhold til Norges rapport av desember 2004 til SOPEMI, OECDs
rapporteringssystem om migrasjon, var antallet utlendinger i Norge
i 2003 ca. 205 000, hvorav ca. 116 000, eller
ca. 57 prosent, er statsborgere i annet europeisk land. Det er ikke
gjort nøyaktige analyser av antallet som skifter statsborgerskap
sett i forhold til antallet som oppfyller kravet til syv års
botid og andre krav. Se likevel vedlegget Table A23 fra rapporten
med oversikt over antall utenlandske statsborgere i Norge fra utvalgte
land, hvor mange av disse som har vært i Norge i lengre
tid enn 7 år og hvor mange med den enkelte nasjonalitet som
ervervet norsk statsborgerskap i 2003. For noen land er prosentandelen
som ervervet norsk statsborgerskap høyere enn antallet
personer med lengre botid i Norge enn 7 år. Det skyldes
at i visse tilfeller kan statsborgerskap erverves etter kortere
botid enn 7 år, blant annet for barn av foreldre som får
norsk statsborgerskap, og personer som er gift med norsk borger.
Table
A23. Naturalisation 2003, as per cent of number of persons
having stayed in Norway longer than seven years. Selected nationalitiesCountry of origin | Number of nationals
in Norway 1.1.2003 | Obtained Norwegian nationality
in 2003 |
| Total | Stayed longer than 7 years | Total | Per cent of 7+ |
Denmark | 20008 | 14164 | 129 | 0,91 |
Finland | 6362 | 2835 | 62 | 2,19 |
Sweden | 25241 | 11974 | 211 | 1,76 |
Bosnia-Herzegovina | 7850 | 4947 | 1965 | 39,72 |
Bulgaria | 533 | 55 | 34 | 61,82 |
Germany | 8233 | 3676 | 75 | 2,04 |
Poland | 2619 | 837 | 167 | 19,95 |
Romania | 672 | 50 | 40 | 80,00 |
Russia | 4829 | 259 | 280 | 108,11 |
Serbia and Montenegro1) | 6004 | 877 | 310 | 35,35 |
Ukraine | 572 | 23 | 28 | 121,74 |
United Kingdom | 11188 | 7616 | 68 | 0,89 |
EU 15 | 82213 | 46099 | 647 | 1,40 |
EU 25 | 87433 | 47224 | 873 | 1,85 |
NEW EU 10 | 5220 | 1125 | 226 | 20,09 |
Ethiopia | 1578 | 128 | 55 | 42,97 |
Morocco | 1472 | 401 | 86 | 21,45 |
Somalia | 8377 | 394 | 392 | 99,49 |
Turkey | 3510 | 971 | 398 | 40,99 |
China | 1512 | 195 | 84 | 43,08 |
India | 2215 | 1070 | 196 | 18,32 |
Iran | 4674 | 425 | 228 | 53,65 |
Iraq | 13038 | 222 | 403 | 181,53 |
Pakistan | 6676 | 3445 | 497 | 14,43 |
Philippines | 2356 | 357 | 265 | 74,23 |
Sri Lanka | 2851 | 742 | 281 | 37,87 |
Country of origin | Number of nationals
in Norway 1.1.2003 | Obtained Norwegian nationality
in 2003 |
| Total | Stayed longer than 7 years | Total | Per cent of 7+ |
Thailand | 3636 | 777 | 193 | 24,84 |
Viet Nam | 1582 | 374 | 210 | 56,15 |
USA | 7976 | 5553 | 72 | 1,30 |
Chile | 2197 | 1636 | 138 | 8,44 |
Colombia | 424 | 45 | 11 | 24,44 |
1) Earlier referred to as Yugoslavia
Source: Statistics Norway 2003
Jeg viser til brev fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
datert 9. mai 2005 med anmodning om lovteknisk bistand.
Nedenfor følger svar på spørsmålene.
Jeg viser også til mitt brev av i dag til Stortingets kommunalkomité hvor
jeg ber om en språklig nyansering i regjeringens lovforslag
i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005)
"Til § 7e
Jeg ønsker å få utformet
et lovforslag som er slik at også kortere/midlertidige
arbeids og oppholdstillatelser mellom de ordinære av minst
ett års varighet teller med i botiden. Disse gis ofte grunnet
lang saksbehandlingstid i UDI."
Det fremgår av regjeringens forslag til § 7
første ledd bokstav e at opphold i en eller flere søknadsperioder
skal medregnes i kravet til oppholdstid på syv år.
Det at en søker har hatt kortere eller midlertidig tillatelse
i søknadsperioden, i påvente av tillatelse av minst
ett års varighet, skal ikke ha betydning for beregning
av oppholdstid. Så lenge vedkommende har en søknad
til behandling, skal oppholdstiden mens søknaden er under
behandling uansett regnes med. Det er dermed ikke nødvendig å endre
ordlyden i regjeringens lovforslag § 7 første
ledd bokstav e.
Dersom spørsmålet skal forstås slik
at det er ønske om ordlyd som innebærer at oppholdstid
under behandling av enhver søknad om kortere tillatelse
etter utlendingsloven skal medregnes i oppholdstiden, må kravet
om ett års varighet fjernes fra ordlyden. Bestemmelsen
kan da lyde:
"e) har til sammen syv års
opphold i riket i løpet av de siste ti årene,
med oppholds- eller arbeidstillatelser, opphold i en eller flere
søknadsperioder medregnes i syvårsperioden, jf.
fjerde ledd,"
"Til § 9
Jeg ønsker å få utformet
et lovforslag slik at karenstiden regnes fra tidspunktet for den
straffbare handlingen, men likevel slik at perioden med frihetsstraff,
annen straff, eller prøvetid ikke løper mot karenstiden."
Jeg forstår det slik at det med "annen straff" siktes
til "annen strafferettslig reaksjon" som anvendt i regjeringens
forslag til § 9 annet ledd, og ikke all straff
som ikke er frihetsstraff. § 9 annet ledd kan
da lyde:
"Karenstiden regnes fra tidspunktet for den straffbare handlingen.
Karenstiden løper likevel ikke under soning av idømt
frihetsstraff, under gjennomføring av annen strafferettslig
reaksjon eller i prøvetiden ved betinget fengselsstraff.
"
Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at dersom
tidspunktet for straffbar handling legges til grunn vil karenstiden
begynne å løpe før et straffbart forhold
blir oppdaget og gjerningsmannen pågrepet og dømt.
Jeg vil ikke anbefale et slikt utgangpunkt.
Jeg viser til brev av i dag hvor jeg foreslår at Kommunalkomitéen
endrer lovforslagets begrep "annen strafferettslig reaksjon" til
"strafferettslig særreaksjon".
Jeg viser til Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap
(statsborgerloven).
Begrepet "annen strafferettslig reaksjon" i lovforslaget § 7
første ledd bokstav g og § 9 annet ledd var
ment å dekke de strafferettslige særreaksjonene tvungen
omsorg og overføring til tvungent psykisk helsevern, jf.
straffeloven §§ 39a og 39b. Dette fremgår
av merknadene til § 9 i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005)
Om ny lov om statsborgerskap s. 221 1. spalte annet avsnitt. Det
er uheldig at begrepet "strafferettslig særreaksjon", som
er et innarbeidet begrep for å dekke disse reaksjonene
som ikke anses som straff, ikke er benyttet i lovforslaget. Begrepet
"strafferettslig særreaksjon" er innarbeidet i strafferetten,
og begrepet "annen strafferettslig reaksjon" er språklig
sett mye videre og kan misforstås. I lovutkastet § 20
er begrepet "særreaksjon som følge av straffbart
forhold" benyttet. Jeg ber om at begrepet "annen strafferettslig
reaksjon" i lovforslaget § 7 første ledd
bokstav g og § 9 annet ledd erstattes med begrepet
"strafferettslig særreaksjon". § 7 første
ledd bokstav g skal da lyde:
Regjeringens forslag til § 9 annet ledd 1.
punktum skal da lyde:
"Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig
særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller
reaksjonens opphør."
Forslag til endret § 9 annet ledd, jf. mitt
svar av i dag på spørsmål fra Sosialistisk
Venstrepartis av 9. mai 2005, kan da lyde;
"Karenstiden regnes fra tidspunktet for den straffbare handlingen.
Karenstiden løper likevel ikke under soning av idømt
frihetsstraff, under gjennomføringen av strafferettslig
særreaksjon eller i prøvetiden ved betinget
fengselsstraff."
Oslo, i kommunalkomiteen, den 13. mai 2005
Magnhild Meltveit Kleppa |
Anita Apelthun Sæle |
leder |
ordfører |