4.1 Sammendrag

Norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet. Det innebærer at statsborgerskap overføres til barnet ved fødsel fra en eller begge foreldre. Prinsippet om at barnet får rett til statsborgerskap etter begge sine foreldre har de senere tiår bredt seg i de europeiske land. Det er gitt anvendelse også i angloamerikanske land som i utgangspunktet har bygget på territorialprinsippet. Dette prinsippet innebærer at barnet får statsborgerskap etter hvor det er født. Europarådskonvensjonen av 1997 bygger på nedstamningsprinsippet.

Etter en lovendring i 1979 får et barn norsk statsborgerskap ved fødselen dersom mor er norsk. Dette gjelder uansett om mor er gift med far eller ikke, og uavhengig av om barnet samtidig erverver annet statsborgerskap, etter far eller fordi det er født i land som anvender territorialprinsippet.

Barnet får statsborgerskap etter norsk far dersom foreldrene er gift på barnets fødselstidspunkt.

Departementet støtter utvalgets forslag om at barn født i riket bør få statsborgerskap automatisk ved fødselen dersom far eller mor er norsk, uavhengig av foreldrenes sivile status. Spørsmålet i denne sammenhengen er om nedstamningsprinsippets anvendelsesområde skal utvides når det gjelder barns erverv av statsborgerskap etter norsk far.

Etter gjeldende lov kan barn født av foreldre som er gift med hverandre få dobbelt statsborgerskap, dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Meldingsregelen for barn av ugifte foreldre kan medføre at barna mister morens statsborgerskap dersom melding gis om at det ønskes norsk statsborgerskap etter faren. Dette tilsier, etter departementets syn, at meldingsregelen ikke bør videreføres.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at det heller ikke for barn født i utlandet av ugifte foreldre skal kreves melding. Argumentet om at barnet risikerer å miste morens statsborgerskap når statsborgerskap erverves ved melding gjelder også for disse barna. Argumentet om likebehandling av barn, uansett foreldrenes sivile status, taler etter departementets syn for denne løsningen. Er det uklarheter rundt fremlagt dokumentasjon om slektskapsforholdene, kan saken sendes til myndighetene i Norge for behandling. Dette er også prosedyrene i dag når tvil oppstår.

Utvalgets forslag om full likestilling mellom barn født i og utenfor riket av foreldre som ikke er gift med hverandre, innebærer at man i Norge går lenger enn de øvrige nordiske og mange europeiske land ved erverv av statsborgerskap. Departementet kan likevel ikke se avgjørende argumenter mot forslaget, blant annet fordi farskapet i praksis må være fastslått etter norske eller utenlandske regler før det kan legges til grunn at statsborgerskapet er ervervet.

Departementets forslag til automatisk erverv av statsborgerskap ved fødselen innebærer materielt sett ingen utvidelse av kretsen som har rett til norsk statsborgerskap i forhold til gjeldende rett.

Når det gjelder fra hvilket tidspunkt statsborgerskapet erverves når barn får statsborgerskap etter ugift far, fødselstidspunktet eller tidspunktet farskapet blir fastsatt, slutter departementet seg til forslaget om at fødselstidspunktet legges til grunn. For barn som er født av foreldre som er gift med hverandre er det naturlig å videreføre gjeldende rett som legger fødselstidspunktet til grunn. Det er praktisk og rimelig at samme tidspunkt anvendes for øvrige barn. Reglene bør også hindre at et barn som ikke får statsborgerskap etter mor, blir statsløst inntil det formelt blir fastslått hvem som er far.

Som følge av at man går inn for full likestilling mellom barn født i ekteskap og barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre, er det ikke lenger behov for noen regel om automatisk erverv av statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende ekteskap, slik man har i gjeldende lov § 2. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om ikke å videreføre denne.

Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for barn ved fødsel er inntatt i utkastet til § 4.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til at nedstamningsprinsippet fortsatt skal legges til grunn for norsk statsborgerlovgivning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at alle barn født av norske statsborgere skal få norsk statsborgerskap, uavhengig av om det er mor eller far som er norsk, om barnet er født i eller utenfor ekteskap, i eller utenfor Norge.

Flertallet viser til at barn av norsk far som ikke er gift og der moren ikke er norsk, i dagens lov får statsborgerskap dersom det gis melding til norske myndigheter. Flertallet viser til at barn som er født av gifte foreldre kan få dobbelt statsborgerskap dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Flertallet er kjent med at meldingsregelen kan medføre at barnet mister morens statsborgerskap dersom det gis melding om at det ønsker norsk statsborgerskap. Flertallet er enig i at prinsippet om likebehandling av barn uavhengig av foreldrenes sivile status tilsier at meldingsregelen ikke bør videreføres.

Flertallet støtter at fødselstidspunktet legges til grunn også for når barn av ugift far får statsborgerskap. Reglene må likevel ikke føre til at barnets mor blir rettsløs i forhold til hvor eget barn skal bo.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slår fast at barn født i Norge av norske foreldre automatisk skal bli norske statsborgere. Disse medlemmer mener imidlertid at for barn født i utlandet av norske foreldre, bør det søke om statsborgerskap, samtidig som det bør være klart at barnet bør gis norsk statsborgerskap hvis barnet har en klar tilknytning til Norge. Søknader basert på forslaget i § 4 må sendes innen barnet er fem år, og søknader på dette grunnlag omfattes ikke av de regler som foreslås i proposisjonens § 7.