8.1 Sammendrag

Gjeldende avtale er datert 14. januar 2002, se vedlegg 4, og trådte i kraft 18. oktober 2003.

Den nordiske avtalen oppstiller krav til de nordiske landenes nasjonale regler for erverv av statsborgerskap for nordisk borger fra annet nordisk land.

De øvrige nordiske land har bestemmelser i sin lovgivning i overensstemmelse med den nordiske avtalen.

Departementet støtter utvalgets forslag om å innta bestemmelser i ny lov som ivaretar forpliktelsene etter den nordiske avtalen. Utvalgets forslag om å erstatte gjeldende § 10 med fire nye paragrafer kan departementet imidlertid ikke støtte.

Departementet kan heller ikke støtte forslaget om å oppheve adgangen til erverv ved melding for nordiske borgere. Etter den nordiske avtalen skal statsborgere i andre nordiske land kunne erverve statsborgerskap ved erklæring (melding).

Departementet foreslår at kravet om at den nordiske borgeren må ha ervervet sitt statsborgerskap etter søknad (naturalisasjon) tas ut i ny lov. Norge vil dermed gi en større krets av nordiske borgere rett til erverv av norsk statsborgerskap ved melding, enn de øvrige nordiske land. Dette antas ikke å være i strid med den nordiske avtalen.

Som følge av at prinsippet om ett statsborgerskap foreslås lagt til grunn for ny lov, og borgere fra Finland, Island og Sverige ikke lenger taper sitt statsborgerskap ved erverv av nytt, se punkt 2.5.1, bør det nedfelles et løsningskrav i særreglene for statsborgere fra andre nordiske land. Det betyr at borgere fra Finland, Island og Sveige må søke sine hjemland om løsning før de erverver norsk statsborgerskap ved melding. Dersom melderen har statsborgerskap også i andre land, må vedkommende løses også fra disse.

Bestemmelsene om erverv og gjenerverv av norsk statsborgerskap i henhold til den nordiske avtalen er inntatt i utkastet til henholdsvis § 20 og 21.

Departementet foreslår at gjeldende adgang til å erverve statsborgerskap ved melding opprettholdes for nordiske borgere. En naturlig konsekvens av standpunktet om at gjeldende adgang til å ervere statsborgerskap ved melding opprettholdes for nordiske borgere, er etter departementets oppfatning, at gjeldende bestemmelse om automatisk erverv for de nordiske borgeres barn også videreføres.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen støtter forslaget om at det fortsatt skal være mulig for nordiske statsborgere å erverve statsborgerskap ved melding.

Komiteen er enig i at det ikke er grunnlag for å forskjellsbehandle nordiske borgere som har fått statsborgerskapet ved fødsel eller ved søknad. Komiteen støtter derfor at dette tas ut i den nye loven.

Som følge av prinsippet om ett statsborgerskap, støtter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, forslaget om at det nedfelles et løsningskrav i særreglene for statsborgere fra andre nordiske land.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader og forslag under kapittel 7.7.2 og fremmer derfor følgende forslag:

"§ 20 første punktum skal lyde:

Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste fem år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold."

Komiteen slutter seg til at bestemmelsene om gjenerverv av norsk statsborgerskap som følge av den nordiske avtalen, videreføres i ny lov.

Komiteen støtter forslaget om å videreføre den gjeldende bestemmelsen om automatisk erverv av statsborgerskap for barn av nordiske borgere som får statsborgerskap ved melding.

Komiteen støtter forslaget om at det også her stilles krav om løsning fra annet statsborgerskap.