Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om
at dobbelt statsborgerskap så vidt mulig skal unngås.
Dette er bakgrunnen for gjeldende statsborgerlov § 7
om tap av statsborgerrett.
Slikt tap inntreffer uavhengig av om vedkommende fortsatt er
bosatt i Norge. At personer bosatt i Norge taper statsborgerskap
etter bestemmelsen forekommer sjelden, ettersom de fleste land stiller
krav om bopel i landet for at statsborgerskap kan erverves etter
søknad eller samtykke.
Som følge av at departementet går inn for å videreføre
prinsippet om ett statsborgerskap, må regler om tap ved
erverv av annet statsborgerskap videreføres. Departementet
er enig med utvalgets mindretall i at kontrollhensyn ikke kan begrunne
en annen regel. Ny lov bør derfor ha regler om at norsk
statsborgerskap tapes automatisk når annet statsborgerskap
erverves ved en aktiv handling, dvs. etter søknad eller ved
melding. Avgrenset på denne måten betyr forslaget
at norsk statsborgerskap ikke tapes dersom nytt statsborgerskap
erverves automatisk. Det er imidlertid behov for noen unntak.
Etter departementets oppfatning bør reglene for barns
tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap
som utgangspunkt være de samme som ved voksne personers
erverv av annet statsborgerskap.
Etter departementets syn bør barn som erverver annet
statsborgerskap samtidig med begge foreldre, tape sitt norske statsborgerskap,
uansett om ervervet for barnet inntrer automatisk eller etter aktiv
handling.
I de tilfellene begge foreldre taper sitt norske statsborgerskap,
og barnet automatisk erverver annet statsborgerskap, bør
også barnet tape sitt norske statsborgerskap. Tap bør
likevel ikke inntre dersom barnet selv er gift eller registrert
partner. De forslag til tapsregler som her er foreslått
er i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7
nr. 3.
Taper én av foreldrene med foreldreansvar sitt norske
statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, bør
ikke barnet tape sitt norske statsborgerskap ved sitt automatiske
erverv, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Dette
er i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7
nr. 3.
Departementet legger til grunn at de reglene som her foreslås
er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997,
artikkel 7 nr. 1, jf. nr. 2.
Departementets forslag til bestemmelse om tap av norsk statsborgerskap
ved erverv av annet statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 23.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at en videreføring av prinsippet om ett statsborgerskap
gjør det nødvendig å fortsatt ha regler
om tap ved erverv av annet statsborgerskap. Flertallet støtter
forslaget om at norsk statsborgerskap tapes automatisk når
annet lands statsborgerskap erverves ved en aktiv handling, men
at det som hovedregel ikke tapes dersom statsborgerskapet erverves
automatisk.
Flertallet er enig i at prinsippet om ett statsborgerskap
tilsier at barn som erverver annet statsborgerskap sammen med begge
foreldrene, skal tape sitt norske statsborgerskap, også dersom
det inntrer automatisk, men at det gjøres unntak dersom
barnet er gift eller registrert partner. Flertallet støtter forslaget
om at barnet ikke skal tape statsborgerskap ved automatisk erverv
som følge av at den ene av foreldrenes erverv av annet
statsborgerskap, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Flertallet mener
at tap skal inntre dersom barnet erverver annet statsborgerskap
etter søknad sammen med en av foreldrene, selv om den andre
forblir norsk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 23.
Statsborgerloven § 8 innebærer at
den som er født norsk ikke automatisk får beholde
det norske statsborgerskapet for bestandig, dersom vedkommende selv
ikke har tilknytning til Norge. Er vedkommende født i Norge,
er imidlertid dette tilstrekkelig til ikke å miste statsborgerskapet,
selv om fødselen her er tilfeldig. Den som er født
i utlandet, vil likevel ikke miste statsborgerskapet dersom vedkommende
har bodd i Norge eller har hatt en kvalifisert form for opphold
i Norge før fylte 22 år. Det kreves 2 års
botid dersom vedkommende var under tolv år da han eller
hun bodde her. Dersom vedkommende var over 12 år da han
eller hun bodde her, kreves det i stedet at vedkommende har gått
på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år.
Dersom vedkommende har bodd i et nordisk avtaleland, gjelder særregelen
i § 10 bokstav A.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
en regel om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge
av manglende bopel, og at tap kan avverges ved søknad om å beholde
det. Det sentrale ved forslaget er å begrense virkningen
av nedstamningsprinsippet, slik dette er utformet i utkastet til § 4.
Ved å sette krav om en viss botid, hindrer man at statsborgerskap
går i arv i generasjoner blant personer som ikke har tilknytning
til Norge. Etter departementets syn bør det fremgå av
bestemmelsen at tapet gjelder statsborgerskap ervervet ved fødsel.
Departementet støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen
om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk
statsborgerskap. Departementet slutter seg også til utvalgets
forslag om å la tapet inntre ved fylte 22 år.
Selv om det i mange tilfeller er unødvendig med så høy
aldersgrense for å sikre at vedkommende har ervervet annet
statsborgerskap, innebærer denne en videreføring
av gjeldende rett.
Departementet støtter forslaget om at det er vedkommendes
selvstendige tilknytning til Norge som skal være avgjørende
for om tap skal inntre etter bestemmelsen, og at fødsel
på territoriet ikke skal være avgjørende.
Når det gjelder hvilken konkret tilknytning til Norge som
bør kreves, slutter departementet seg til forslaget om
botidskrav på 2 år, i kombinasjon med en adgang
til å dispensere fra 22 års fristen når det
gjelder søknad om å beholde det norske statsborgerskapet.
Formålet med den tapsbestemmelsen som her diskuteres er
ikke å gjøre det svært vanskelig for nordmenn
bosatt i utlandet å opprettholde sitt norske statsborgerskap,
men å hindre dem som ikke har noen tilknytning til Norge
i å beholde det.
Departementet slutter seg til forslaget om at det ikke skal stilles
krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss
alder.
Departementet slutter seg til forslaget om at tapsregelen også skal
omfatte personer bosatt i Norge ved fylte 22 år, såfremt
de på dette tidspunktet ikke fyller kravet om 2 års
botid.
Når det gjelder dem som ikke fyller botidskravet, slutter
departementet seg til at det skal være mulig å avverge
automatisk tap av norsk statsborgerskap ved søknad om å beholde
det. Departementet er enig i utvalgets forslag om at det fortsatt
skal bero på en skjønnsmessig vurdering av søkerens
tilknytning til Norge om søknad skal innvilges. Relevante
hensyn ved avgjørelsen bør nedfelles i forskrift.
Etter departementets syn bør det kreves relativt lite.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn skal
tape statsborgerskapet det har fått etter foreldrene, dersom
foreldrene taper statsborgerskapet grunnet fravær fra riket.
Barnet skal likevel ikke tape sitt norske statsborgerskap dersom én
av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene
for å kunne beholde det. Dette er for øvrig i
tråd med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel
7 nr. 2.
Departementets forslag til tapsbestemmelser ved fravær
fra riket er inntatt i utkastet til § 24.
Komiteen er enig i at man må sørge
for at norsk statsborgerskap ikke går i arv i generasjoner blant
personer uten tilknytning til Norge. Komiteen støtter
derfor forslaget om å videreføre en regel om automatisk
tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel
for personer som har ervervet statsborgerskap ved fødsel.
Komiteen støtter forslaget om at tapet
skal inntre ved fylte 22 år dersom et botidskrav på 2 år ikke
er oppfylt. Komiteen er enig i å videreføre bestemmelsen
om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk
statsborgerskap.
Komiteen stiller seg bak forslaget om at det skal
være mulig å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap
ved søknad om å beholde det. Komiteen mener
også at det bør være en skjønnsmessig
adgang til å innvilge søknad om å beholde
statsborgerskap selv om fristen på 22 år er overskredet, dersom
søker ikke er vesentlig å bebreide for at søknaden
ble fremsatt for sent.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som taper
statsborgerskap som følge av fravær fra riket, også skal
tape sitt statsborgerskap, med mindre én av foreldrene
fortsatt er norsk eller barnet selv oppfyller vilkårene
for å beholde det.
Komiteen understreker at prinsippet om å unngå statsløshet
innebærer at det kun er personer med dobbelt statsborgerskap
som kan tape det norske statsborgerskap ved fravær fra
riket.
I medhold av statsborgerloven § 9 har en søker krav
på løsning dersom vedkommende er bosatt i utlandet
og har eller vil få dobbelt statsborgerskap. Det kreves
imidlertid ikke at vedkommende må være bosatt
i det landet han eller hun er statsborger av. For personer som er
bosatt i Norge vil det bero på et skjønn om løsning
skal gis. I dag praktiseres det en tilnærmet unntaksfri
regel om at samtykke til løsning i slike tilfeller ikke
gis.
Slik § 9 er utformet i dag, fører
den ikke til statsløshet. Dersom den som søker
løsning ikke har dobbelt statsborgerskap, er det et vilkår
for løsning fra norsk statsborgerskap at søkeren
erverver nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist. Om det ikke
skjer, vil løsningserklæringen fra norske myndigheter
falle bort.
Det er et beskjedent antall personer som løses fra sitt
norske statsborgerskap etter bestemmelsen.
Utvalget foreslår at man viderefører løsningsregelen
i gjeldende lov § 9.
Departementet støtter forslaget om å innta
en bestemmelse i loven om adgang til å søke løsning
fra norsk statsborgerskap. At man må ha en slik regel for søkere
som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, følger
også av internasjonale forpliktelser.
Som følge av forslaget om automatisk tap ved erverv
av annet statsborgerskap vil søknad om løsning fra
norsk statsborgerskap som regel ikke være knyttet til erverv
av annet statsborgerskap. Det kan imidlertid tenkes at det for enkelte
land ikke er tilstrekkelig med automatisk tap, og at løsning
må dokumenteres før statsborgerskap innvilges.
Departementet slutter seg derfor til forslaget om at det også inntas
en regel om løsning i slike tilfeller. Dette er også i
overensstemmelse med gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets
forslag om at løsning som hovedregel ikke gis personer
bosatt i Norge.
Departementet støtter forslaget om at løsning ikke
gis personer som blir statsløse som følge av løsningen,
med mindre løsningen er knyttet til erverv av annet statsborgerskap.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn ikke
skal tape norsk statsborgerskap automatisk som følge av
at foreldrene søker seg løst. Krav om særskilt
søknad om løsning for barn vil tvinge foreldre
til bevisst å ta standpunkt til om de ønsker at barnet
skal bli løst samtidig med dem. Dette harmonerer også med
forslaget om at barnet ikke automatisk får norsk statsborgerskap
som biperson til foreldrenes søknad om norsk statsborgerskap,
men at det må søkes særskilt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke
skal gjelde en aldersgrense for den som søker løsning.
Når det gjelder tilfeller der barn sendes ut av landet
for å inngå tvangsekteskap, mener departementet
at dette ikke kan hindres gjennom statsborgerlovgivningen. For å bli
løst må barna ha dobbelt statsborgerskap. I motsatt
fall er det ikke aktuelt å innvilge søknad om
løsning, med mindre det søkes løsning
i forbindelse med erverv av statsborgerskap i annet land. For barn
over 12 år vil det være vilkår om deres
samtykke til søknad om løsning. Hvis samtykke
til søknad om løsning er fremskaffet ved tvang,
vil samtykket være ugyldig og dermed også vedtaket
om løsning.
Departementets forslag til bestemmelse om løsning fra
norsk statsborgerskap etter søknad er inntatt i utkastet
til § 25.
Komiteen viser til at det for enkelte
land ved erverv av nytt statsborgerskap ikke vil være tilstrekkelig
med automatisk tap av annet statsborgerskap. Komiteen slutter
seg derfor til at det skal være adgang til å søke
løsning fra norsk statsborgerskap.
Komiteen er enig i at det som hovedregel ikke gis
adgang til løsning for personer som er bosatt i Norge. Komiteen støtter
også forslaget om at løsning ikke gis personer
som blir statsløse, med mindre løsningen er knyttet
til ervervet av annet statsborgerskap.
Komiteen er enig i at barn av foreldre som søker
om løsning ikke automatisk skal tape norsk statsborgerskap,
men at det stilles krav om særskilt søknad for
barn.
Komiteen viser til at det for barn over 12 år
vil være et vilkår om samtykke til søknad
om løsning. Komiteen er kjent med at dersom
samtykket er fremskaffet ved tvang vil både samtykket og
vedtaket om løsning være ugyldig, og barnet vil
dermed ikke være løst fra norsk statsborgerskap.
På denne bakgrunn er komiteen enig i at
det ikke skal gjelde en aldersgrense for den som søker
løsning.
I dag er det ca. 30-40 land som ikke løser sine borgere
fra statsborgerskapet før annet statsborgerskap er ervervet.
Etter gjeldende praksis får det ikke konsekvenser dersom
den nye norske statsborgeren unnlater å følge
opp vilkåret om etterfølgende løsning.
Den manglende etterlevelsen av prinsippet om ett statsborgerskap
har utløst kritikk.
Formålet med forslaget om en tilbakekallsregel er å gjennomføre
prinsippet om ett statsborgerskap så konsekvent som mulig.
Gjeldende ordning er etter departementets oppfatning ikke tilfredsstillende. Forslaget
tar sikte på å løse dagens problem med
at noen nye borgere beholder annet statsborgerskap i strid med forutsetningen
for ervervet av det norske statsborgerskapet. Ut fra antall bindende
tilsagn om norsk statsborgerskap direktoratet utstedte i 2002, anslår
det at halvparten av dem som innvilges norsk statsborgerskap med
krav om etterfølgende løsning ikke gjennomfører
dette. Etter departementets oppfatning er dette en så stor
andel at det er grunn å innføre en særskilt
tilbakekallsregel for disse tilfellene.
For å unngå å måtte vurdere
om statsborgervedtaket kan anses ugyldig, og for å synliggjøre
at innvilget statsborgerskap kan bli kalt tilbake, opprettholder
departementet forslaget i høringsbrevet om at statsborgerskapet
kan tilbakekalles ved manglende løsning. Hjemmelen for
tilbakekall bør klart fremgå av loven.
Når løsning er praktisk eller rettslig umulig
kan ikke manglende løsning lede til tilbakekall. Det samme
gjelder når løsningskravet anses urimelig av andre
grunner. Forslaget om at kriterier for når løsning er
praktisk eller rettslig umulig utdypes i forskrift opprettholdes.
En forutsetning for tilbakekall vil selvfølgelig være
at løsning fortsatt kan gis i henhold til det andre landets
lovgivning. Dersom det, etter at norsk statsborgerskap ble innvilget,
er oppstått forhold som tilsier at løsningskravet
ikke bør opprettholdes, bør det dispenseres fra
løsningskravet. De samme grunner som ved innvilgelse av
statsborgerskap kan være aktuelle, dvs. at løsning
anses rettslig eller praktisk umulig, eller er urimelig av andre
grunner. Dette bør fremgå av loven.
Utgangspunktet er at statsborgerskap tilbakekalles dersom løsning
ikke dokumenteres innen fristen på ett år. Dersom
løsningsprosess er satt i gang etter at tilbakekallssak
er reist, bør det imidlertid vurderes om tilbakekall likevel
kan unnlates. Er søkeren blitt løst fra annet
statsborgerskap etter utløpet av ettårsfristen,
er det som regel ikke grunn til å treffe vedtak om tilbakekall.
Departementet foreslår at det nedfelles i loven at tilbakekall
i slike tilfeller kan unnlates, med mindre særlige grunner
taler imot.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk
statsborgerskap som følge av manglende løsning
fremgår av utkastet til § 26 første
ledd.
Spørsmål om tilbakekall av innvilget statsborgerskap
ved ugyldighet oppstår når statsborgerskapet er innvilget
på uriktig grunnlag.
Gjeldende statsborgerlov inneholder ikke regler om tilbakekall
av statsborgerskap. Statsborgerskap kan imidlertid tilbakekalles
etter ulovfestede regler om omgjøring på grunnlag
av uriktige eller bristende forutsetninger, eller etter reglene
i forvaltningsloven § 35 om ugyldige vedtak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i ny
statsborgerlov inntas en bestemmelse om adgang til å trekke
tilbake eller omgjøre innvilget statsborgerskap når
dette er ugyldig.
Utvalgets forslag innebærer at statsborgerskap gitt
på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger
bare skal kunne tilbakekalles hvis feilen skyldes søkeren.
Departementet slutter seg til dette forslaget som dermed hindrer
tilbakekall av vedtak basert på uriktige eller ufullstendige
opplysninger som skyldes andre enn søkeren.
Når det gjelder kravet til skyld, slutter departementet
seg til utvalgets forslag om at det må kreves forsett.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at de uriktige
opplysningene eller fortiede forholdene må ha hatt vesentlig
betydning for vedtaket. Vesentlighetskravet må gjelde både
de uriktige opplysningene og de fortiede forholdene.
Når det gjelder utvalgets forslag om at eventuell statsløshet
ikke skal hindre tilbakekall av statsborgerskap, når ugyldigheten
skyldes søkeren, slutter departementet seg også til
dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den tilbakekallshjemmelen
som behandles her ikke skal gjelde omstendigheter som er inntrådt
etter at statsborgerskapet er innvilget.
Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk
statsborgerskap ved ugyldighet fremgår av utkastet til § 26
annet ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
at prinsippet om ett statsborgerskap må gjennomføres
så konsekvent som mulig. Det er etter flertallets mening
uheldig med en forskjellsbehandling mellom nye norske statsborgere
i forhold til om opprinnelseslandet gir innløsning før eller
etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Flertallet støtter
derfor forslaget om at statsborgerskap kan tilbakekalles ved manglende
løsning.
Flertallet er enig i at kravet ikke skal gjelde når
løsning er praktisk eller rettslig umulig, eller av andre
grunner anses som urimelig. Flertallet stiller seg
bak at fristen for å dokumentere løsning settes til
ett år. Flertallet er enig i at det dersom
løsningsprosessen er satt i gang kan vurderes om tilbakekall
likevel kan unnlates.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under kapittel 3.1.2 og vil derfor stemme imot lovforslagets § 26
første ledd.
Komiteen støtter forslaget
om at det i ny statsborgerlov inntas en bestemmelse om tilbakekall
av statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige
opplysninger. Komiteen er enig i at dette kun bør
gjelde der feilen skyldes søkeren og at det skal kreves
forsett. Komiteen viser til at hensynet til eventuelle
barn skal inngå i vurderingen av om et statsborgerskap
skal tilbakekalles.
Komiteen støtter forslaget om at det
ikke innføres tapsregler som følge av manglende
tilknytning til Norge for personer som har ervervet norsk statsborgerskap
etter søknad.
Komiteen er enig i at det er tilstrekkelig at straffbare
forhold møtes med ordinære straffereaksjoner. Komiteen viser
til at Europarådskonvensjonen av 1997 fastslår
at det ikke skal ha betydning om statsborgerskapet er ervervet ved
fødsel eller senere, og at en regel om tap av statsborgerskap
som følge av straffbare forhold derfor vil måtte
gjelde uavhengig av hvordan statsborgerskapet er ervervet. Komiteen ønsker
ikke en innføring av A- og B-statsborgerskap.