Til Odelstinget
Utgangspunktet for denne delen av proposisjonen er EUs direktiver
om konglomerater og forsikringsgrupper. Direktivene inneholder
visse minstestandarder som EU/EØS-landene
må oppfylle. I Norge har vi lagt stor vekt på å sikre
en god lovgivning knyttet til denne typen virksomhet. De grunnleggende
sikkerhetsmessige og soliditetsmessige forhold som ligger til grunn
for de nevnte EU-direktiver var basis for den konsernlovgivning
som Stortinget vedtok allerede høsten 1991, jf. Ot.prp.
nr. 2 (1991-1992) om finanskonsern. Dette betyr at norsk lovgivning
allerede i snart 14 år har oppfylt hovedelementene i de
nylig vedtatte EU-direktiver på dette området.
På enkelte områder tar imidlertid de nevnte EU-direktiver
opp forhold som ikke omfattes av den norske reguleringen. Det er
derfor behov for på enkelte områder å justere
norsk lovgivning for å oppfylle samtlige krav i disse direktivene.
Departementet fremmer på denne bakgrunn i proposisjonen
forslag til enkelte endringer i kredittilsynsloven, finansieringsvirksomhetsloven,
verdipapirhandelloven og sentralbankloven for å legge til rette
for utvidet anvendelse av kapitaldekningsreglene og kravene til
konserninterne transaksjoner for banker, forsikringsselskaper og
verdipapirforetak med nær tilknytning til andre foretak.
Forslagene gjennomfører EØS-forpliktelser etter
det såkalte konglomeratdirektivet og det såkalte
forsikringsgruppedirektivet.
Direktivet om konglomerater inneholder bestemmelser som fastsetter
krav om supplerende tilsyn med finansielle konglomerater for å bedre
oversikten over gruppens finansielle situasjon. Direktivet inneholder
minstekrav til regulering av kapitaldekning på konsolidert
grunnlag, konserninterne transaksjoner, store engasjementer og risikostyring/internkontroll. Formålet
er å skjerme finansinstitusjonenes egenkapital fra den
risiko som kan oppstå når finansinstitusjoner
har nære bånd til hverandre, samt å hindre
vesentlig risikokonsentrasjon i slike grupperinger.
Departementet fremmer forslag om utvidet plikt til konsolidering
for banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak ved anvendelse
av kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav på konsolidert
grunnlag. Etter forslaget skal noen flere enheter enn etter gjeldende
konsolideringsregler som utgangspunkt inngå ved konsolideringen.
Samtidig foreslås det en adgang for Kredittilsynet til å unnta,
i det enkelte tilfelle eller ved forskrift, enheter i gruppen fra
konsolideringen. Unntak skal baseres på om konsolidering
av enheten vil være ubetydelig i forhold til bestemmelsens
formål om å fastsette forsvarlige soliditetskrav
på konsolidert basis.
Departementet fremmer forslag om å utvide kravet som
stilles til finansinstitusjoner om å gjennomføre
transaksjoner i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår
og prinsipper. Etter forslaget utvides kravet fra å gjelde
konserninterne transaksjoner til å gjelde transaksjoner
og engasjementer overfor foretak med tilknytning til en finansinstitusjon
i form av felles ledelse, eierandeler på minst 20 pst.
og tilsvarende tilknytning uten slik eierandel i finansinstitusjonen.
Det foreslås å anvende bestemmelsene om konsolideringsplikt
som følger av konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet
også på andre finansgrupper enn finansielle konglomerater
og forsikringsgrupper. For finansinstitusjoner foreslås
det på tilsvarende måte å utvide virkeområdet
til bestemmelsene som stiller krav om at gruppeinterne transaksjoner
skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår
og prinsipper.
Departementet fremmer videre forslag om egnethetsvurdering av
de som faktisk leder virksomheten som vilkår for å gi
tillatelse til etablering av morselskap i finanskonsern (finansielt
holdingselskap). Slik egnethetsvurdering vil etter departementets
vurdering bidra til å redusere operasjonell risiko i finanskonsern.
Slik egnethetsvurdering er nødvendig for å oppfylle
EØS-forpliktelser etter konglomeratdirektivet.
Det foreslås videre en adgang for Kredittilsynet til å pålegge
institusjoner det har tilsyn med å sende oppgaver og opplysninger
til utenlandsk tilsynsmyndighet. Det foreslås å legge
til rette for utvidet samarbeid med myndigheter i andre land med
ansvar for tilsynet med banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak.
Et velfungerende samarbeid mellom tilsynsmyndigheter over landegrensene
er i stadig større grad, ettersom finansgrupper opererer
samtidig i flere land, en viktig forutsetning for å sikre
finansiell stabilitet og et effektivt tilsyn med finansinstitusjoner.
Direktivene forutsetter blant annet at det ved grensekryssende gruppetilsyn
skal utpekes en koordinator blant de berørte tilsynsmyndighetene
som skal ha særlige oppgaver i tilsynet med gruppen. Etter
forslaget skal Kredittilsynet videre kunne pålegge en utvidet
krets av foretak med nærmere angitt gruppetilknytning til
en institusjon det har tilsyn med, å gi slike opplysninger
som er nødvendige for å føre tilsyn med
institusjoner under tilsyn. Det fremmes også forslag om
unntak fra taushetsplikt for å legge til rette Kredittilsynets
og Norges Banks samarbeid med sentralbanker i andre land.
Forslagene i proposisjonen tar særlig sikte på å etablere
et tilstrekkelig lovgrunnlag for å oppfylle EØS-forpliktelser
om tilsynssamarbeid og gruppetilsyn som følger av direktiv
2002/87/EF om supplerende tilsyn med kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og investeringsforetak i et finansielt konglomerat (konglomeratdirektivet)
og direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med
forsikringsforetak som er en del av en forsikringsgruppe (forsikringsgruppedirektivet).
I tillegg til de lovendringene som foreslås i proposisjonen,
vil det være nødvendig med forskrifter i medhold
av gjeldende og foreslåtte bestemmelser for å sikre
fullstendig gjennomføring av EØS-forpliktelsene
etter direktivene.
Finansdepartementet fremmer i proposisjonen også forslag
til endringer i finansieringsvirksomhetsloven og panteloven som
tar hensyn til behovet for noe utvidet adgang til å gi
forskrifter om obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsporteføljer,
samt tilpasninger til dette i panteloven i en ny bestemmelse om lovbestemt
pant for konkursbo.
Endringsforslagene skal styrke obligasjoner med pant i utlånsportefølje
som et attraktivt finansieringsalternativ. Det foreslås
enkelte mindre justeringer for bl.a. å sikre obligasjonseiernes
interesse i rettidig betaling, legge bedre til rette for at kredittforetaket
som utsteder de sikrede obligasjonene kan sikre utlånsporteføljen
mot rente- og valutasvingninger, samt en utvidelse av adgangen til å ta
med utlån til offentlig sektor i utlånsporteføljen.
Endelig foreslås det å legge til rette for at
Kongen i forskrift kan åpne for bruk av obligasjoner med
pant i utlånsportefølje også for energibransjen
og andre som kan tilby pant i andre realregistrerbare formuesgoder
enn fast eiendom.
Det foreslås et unntak fra bestemmelsen i panteloven § 6-4
som trer i kraft 1. juli 2005, der det heter at konkursboet
har lovbestemt pant for fem prosent i ethvert formuesgode. Formålet
med lovendringen er å likestille obligasjonslån
med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre
utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter,
slik at det gjelder en øvre grense for omfanget av legalpantet.
Forslaget hindrer at en uforholdsmessig stor andel av verdiene i
boet reserveres for bobehandlingen og sikrer at en større
del av pantet gjøres tilgjengelig for obligasjonseierne
i tråd med intensjonen med ordningen.
Utlånsporteføljen, som også tjener
som sikkerhet for obligasjonene, kan bare inneholde visse typer
utlån. Det foreslås at følgende typer
utlån likestilles med utlån til kommuner:
utlån til den norske stat
utlån til andre stater (med tilfredsstillende rating i
EØS og OECD-området)
utlån til offentlig sektor i slike stater.
Det foreslås også at følgende
typer utlån likestilles med utlån garantert av
norsk stat og kommune:
utlån garantert av andre stater (med tilfredsstillende
rating i EØS og OECD-området)
utlån garantert av offentlig sektor i slike stater
Forslaget øker spekteret av offentlige lån
som kan inngå i utlånsporteføljen. Det
legges til grunn at nærmere krav til slike stater kan fastsettes
i forskrift.
Det foreslås å legge til rette for at kredittforetak kan
utstede obligasjoner med pant i en utlånsportefølje
bestående av utlån med pant i realregistrerte
formuesgoder, herunder lån til energibransjen med pant i
produksjons- og overføringsanlegg for elektrisk kraft.
Det foreslås å supplere gjeldende kategorier porteføljepant
(bolig og annen fast eiendom) med utlån sikret med pant
i et realregister. Forslaget innebærer at utlån
med sikkerhet i et realregister, som eksempelvis kraftanlegg, transformatorer,
kraftledninger mv. likestilles med utlån med sikkerhet
i annen fast eiendom. Som realregister regnes etter panteloven § 1-1
fjerde ledd foruten grunnbok også skipsregister, luftfartøyregister
og lignende rettighetsregister. Som lignende rettighetsregister
regnes kraftledningsregisteret og petroleumsregisteret og eventuelle nye
lignende rettighetsregistre ordnet etter de formuesgoder som rettigheten
gjelder.
Kredittforetaket skal kun inngå derivatkontrakter for å sikre
seg mot rente- og valutarisiko. Det skal stilles krav til hvilke
motparter kredittforetaket kan inngå derivatkontrakter
med. Rente- og valutakontraktene knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonsinnlånet skal kunne inngå i porteføljepantet.
Derivatmotpartene blir pålagt restriksjoner med hensyn til
oppsigelsesadgang mv. Forslaget legger til rette for at derivatmotparters
rettigheter i større grad likestilles med obligasjonseiernes,
eksempelvis når det gjelder panterett i utlånsporteføljen.
Forslaget begrunnes med at dette er nødvendig for at kredittforetaket
skal kunne inngå slike sikringskontrakter på kommersielle
vilkår. På samme måte foreslås
det en presisering av at obligasjonseiere og derivatmotparter (panthaverne)
må finne seg i at retten til heving og motregning avskjæres
av hensyn til de øvrige panthavernes behov for rettidig
betaling.
I tilfelle konkurs eller offentlig administrasjon av foretaket
har obligasjonseierne fortrinnsrett til de midler som er pantsatt
til sikkerhet for dette obligasjonslånet. Kongen kan i
forskrift gi bestemmelser som fraviker fra reglene i lovgivningen
om konkurs mv. Det foreslås at det i loven presiseres at
obligasjonseiernes rettigheter i konkurs også gjelder dersom
det åpnes gjeldsforhandling. Det foreslås herunder
at det presiseres at unntakene fra konkursbestemmelsene
og unntakene fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene likestilles, og
at det kan gis nærmere bestemmelser om dette i forskrift.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen endringer
i reglene om garantiordninger for skadeforsikringsselskaper. Departementet
foreslår i tillegg til endringer i reglene også å flytte
reglene fra lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet
(forsikringsvirksomhetsloven) kapittel 9 til
nytt kapittel 2A i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger
for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner.
Bestemmelsene omfatter i utgangspunktet bare skadeforsikringsselskaper,
men det gis også hjemmel til å etablere garantiordninger for
livsforsikringsselskaper og kredittforsikringsselskaper ved forskrift.
Hovedformålet med lovendringene som foreslås, er å avgrense
virksomheten og dekningsområdet til garantiordningen for
skadeforsikringsselskaper. En reduksjon i garantiordningens dekningsområde
samt en begrensning av virkemidlene ordningen kan benytte seg av
synes hensiktsmessig for uttrykkelig å presisere at filial
av forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat kan
pålegges medlemskap i ordningen.
Forslaget til endringer i regelverket om garantiordninger i forsikring
i proposisjonen bygger på lovforslag fra Kredittilsynet,
oversendt departementet 27. juni 1999. Kredittilsynets
lovforslag ble utarbeidet på bakgrunn av høringsuttalelser
til Banklovkommisjonens lovforslag i NOU 1995:25 Om sikringsordninger
og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner. Kredittilsynet
har i brev av 22. oktober 2004 foreslått enkelte
endringer i det lovforslaget Kredittilsynet oversendte i 1999.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen at det
presiseres i forsikringsvirksomhetsloven at filial av forsikringsselskap
med hovedsete i annen EØS-stat som driver direkte skadeforsikring
gjennom filial her i riket, skal være medlem av garantiordningen
for skadeforsikringsselskaper. Departementet foreslår også å fjerne
adgangen garantiordningen for skadeforsikringsselskaper har til å yte
støtte til et soliditetstruet medlem, samt å fjerne
adgangen til å yte støtte til overføring
av portefølje. Utbetaling fra garantiordningen skal etter
dette bare kunne gå til forsikringstakerne (de sikrede),
noe som innebærer at garantiordningen bare vil kunne dekke
direkte forsikringskrav. Videre foreslår departementet å endre
bestemmelsen om bidragenes størrelse, slik at medlemmene
bare kan pålegges bidrag i forhold til direkte premieinntekt
i Norge knyttet til de forsikringer som dekkes av garantiordningen
for skadeforsikringsselskaper. Det foreslås også at
departementet gis hjemler til i forskrift å fastsette nærmere
regler om medlemskap, bestemmelser som avgrenser garantiordningens
dekningsområde og nærmere regler om bidragenes
størrelse. Disse hjemlene åpner for at departementet
kan foreta de nærmere avgrensninger i garantiordningens dekningsområde
og medlemskapsbestemmelser i forskrift.
Garantiordningen for kredittforsikringsselskaper foreslås
avviklet på bakgrunn av at forsikringskollektivet ikke
er tilstrekkelig stort til å forvare en garantiordning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere
omtalt nedenfor i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 58 (2004-2005)
Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), lov 6. desember
1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon
mv. av finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (finansgrupper,
obligasjoner med pant i utlånsportefølje og skadeforsikringsselskapenes
garantiordning).
Komiteen viser videre til at det generelt kun
er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som er gjengitt
nedenfor under de enkelte punkter. Bakgrunnen for lovforslaget,
gjeldende norsk rett, EØS-rett herunder nærmere
om de enkelte direktiv, høringsnotater, høringsuttalelser
mv. knyttet til de enkelte vurderinger og forslag, er redegjort
nærmere for i nevnte odelstingsproposisjon. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader nedenfor under de enkelte
punkter.
Departementet viser til at konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet
inneholder en rekke krav om at banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak
(regulerte enheter) skal rapportere til tilsynsmyndighetene i hjemlandet
og til vedkommende tilsynsmyndighet i en annet EØS-stat
som er utpekt som koordinator for tilsynet med et finansielt konglomerat,
samt om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre
EØS-stater. Direktivene krever også at vedkommende
tilsynsmyndigheter i EØS-statene skal kunne innhente opplysninger
fra uregulerte foretak som har en nærmere angitt tilknytning
til den regulerte enheten. Direktivbestemmelsene er avgrenset til
henholdsvis "finansielle konglomerater" som angitt i konglomeratdirektivet
og "forsikringsgrupper" som angitt i forsikringsgruppedirektivet.
Kredittilsynet har etter kredittilsynsloven § 3
annet ledd og § 4 første ledd nr. 3 vid
adgang til å innhente opplysninger og pålegge
rapportering fra institusjonene det har tilsyn med. Det inkluderer
de institusjoner som er dekket av direktivene og omfatter etter
kredittilsynsloven § 1 annet ledd også andre
foretak som inngår i et finanskonsern. Disse lovhjemlene gir
adgang til å pålegge rapporterings- og opplysningsplikter
som dekker vesentlige deler av de rapporterings- og opplysningsplikter
som må fastsettes etter direktivene. Bestemmelsene gir
også rom for å utnytte de unntaksmuligheter som
er fastsatt i direktivene. Det vises her særskilt til omtalen
av rapportering av gruppeinterne transaksjoner, jf. pkt. 2.3.1 nedenfor.
Departementet legger til grunn at rapporteringsplikter i medhold
av kredittilsynsloven § 4 første ledd
nr. 3 kan pålegges i forskrift i samsvar med bestemmelsene
om rapporteringskrav i direktivene.
Etter departementets vurdering er det nødvendig med
nye lovgrunnlag for å oppfylle direktivforpliktelsene om
innhenting av opplysninger fra uregulerte enheter i et finansielt
konglomerat eller forsikringsgruppe som er tilknyttet en regulert
enhet uten å inngå i samme konsern. EFTAs overvåkingsorgan (ESA)
har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt
spørsmål om bestemmelsen om dette i forsikringsgruppedirektivet
er fullt ut gjennomført i norsk rett. Departementet har
i svar til ESA i brev 11. november 2004 lagt til grunn
at lovendring er nødvendig.
Departementet går inn for at en slik adgang til å innhente
opplysninger ikke begrenses til virkeområdet for direktivene,
men skal kunne pålegges uregulerte enheter med nærmere
angitt tilknytning til en regulert enhet uavhengig av om den regulerte
enheten er del av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe.
Etter departementets vurdering kan de risikoforhold opplysningsplikten
skal bidra til å lette tilsynet med, i like stor grad være
til stede utenfor direktivenes virkeområde. I samsvar med
kravet etter forsikringsgruppedirektivet foreslår departementet
at opplysningsplikten skal være betinget av at den regulerte
enheten først er bedt om å gi opplysningene. Videre
foreslår departementet at opplysningsplikten skal avgrenses
etter de kriterier for tilknytning som er fastsatt i direktivene.
Disse omfatter tilknytning gjennom eierandeler som representerer
minst 20 pst. av stemmene eller kapitalen i den regulerte enheten (deltakende
foretak) og slike eierandeler som den regulerte enheten har i andre
foretak (tilknyttet foretak). Deltakende og tilknyttet foretak omfatter
dessuten visse andre tilknytningsformer, særlig tilknytning gjennom
felles ledelse fastsatt ved avtale, i vedtekter eller gjennom at
flertallet av de samme personer sitter i foretakenes styrende eller
kontrollerende organer.
Departementet foreslår ut fra dette en ny bestemmelse
i kredittilsynsloven om at Kredittilsynet kan pålegge foretak
som er
tilknyttet foretak av (jf. forslaget
til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav
f),
deltakende foretak i (jf. forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav g) eller
tilknyttet foretak av et deltakende foretak i en institusjon
som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr.
14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi
de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige
for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet
kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er
underlagt tilsyn omfattet av § 1 dersom Kredittilsynet
har bedt den tilknyttede institusjonen under tilsyn om å få opplysningene
og disse ikke er utlevert fra foretaket som inngår i gruppen,
men som ikke er under tilsyn. Dette er en oppfølging av
forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 1.
Konglomeratdirektivet krever, som et tiltak for å bidra
til et samordnet tilsyn med finansielle konglomerater, at regulerte
enheter skal kunne pålegges å rapportere om forhold
relevante for dette tilsynet til vedkommende tilsynsmyndighet i
et annet EØS-land som er utpekt som koordinator for tilsynet.
Departementet mener at det bør legges til rette for denne
typen tilsynssamarbeid også ut over rammen for konglomeratdirektivet.
Innen rammen av et etablert og fungerende tilsynssamarbeid vil slik
rapportering kunne bidra til et bedre tilsyn med finansgrupperinger
med grener i flere land der sentrale risikoelementer typisk ikke
er isolert til et av landene.
Departementet foreslår ut fra dette at Kredittilsynets
kompetanse etter kredittilsynsloven § 4 første ledd
nr. 3 til å pålegge de institusjoner som det har
tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den
måten tilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger
for å kunne utføre sitt verv, utvides til å omfatte
adgang til å pålegge innsending av slike oppgaver
og opplysninger til myndigheter i andre land som fører
tilsvarende tilsyn.
Etter direktivene for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper
og investeringsforetak skal taushetsregler som gjelder for tilsynsmyndigheter
ikke være til hinder for å utveksle opplysninger
med sentralbanker, eller med andre organer med tilsvarende funksjon
og med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer
i andre land. I samsvar med Kredittilsynets forslag om dette, foreslår
departementet et unntak i taushetsplikten for Kredittilsynets tjenestemenn.
Departementet foreslår videre, i samsvar med høringsuttalelsen
til Norges Bank, et tilsvarende unntak i taushetsplikten for Norges
Banks tjenestemenn.
Departementet foreslår etter dette en endring i kredittilsynsloven § 7
og sentralbankloven § 12 om at taushetsplikten
etter disse bestemmelsene og etter forvaltningslovens bestemmelser
ikke skal gjelde overfor andre lands sentralbanker. Det vises til
lovforslaget del I (kredittilsynsloven) endret § 7
del III (sentralbankloven) endret § 12.
Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene
fastsette at deres tilsynsmyndigheter skal kunne gjennomføre
stedlig tilsyn i foretak med konserntilknytning til forsikringsselskaper (mor-,
datter- og søsterselskaper). ESA har i brev 18. februar
2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om
Kredittilsynet er bemyndiget til å gjennomføre
tilsyn for denne gruppen. Kredittilsynet har kompetanse etter kredittilsynsloven § 3,
jf. § 1 annet ledd til å føre
stedlig tilsyn med alle selskaper som inngår i et finanskonsern.
Departementet legger til grunn at dette inkluderer alle foretak
som er omfattet av forsikringsgruppedirektivet.
Etter konglomeratdirektivet, inkludert endringer i direktivene
om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner og investeringsforetak,
skal vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat
rådspørres før det gis tillatelse til
en kredittinstitusjon (bank mv.), forsikringsselskap eller investeringsforetak (verdipapirforetak)
som er datterselskap av eller har tilsvarende tilknytning til en
kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i en annen EØS-stat.
Tilsvarende gjelder ved egnethetsvurdering av eiere i slike institusjoner.
Kredittilsynet foreslår i høringsnotatet endringer
i sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven,
finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelloven om at tillatelse
i slike tilfeller bare kan gis etter samråd med myndighetene
i vedkommende EØS-stat. Etter departementets vurdering
skal denne samrådsplikten etter direktivet ikke være
et vilkår for tillatelse. Departementet anser derfor at
samrådspliktene etter direktivene kan, og mest hensiktsmessig
bør, oppfylles uten særskilte lovregler. Det kan
være naturlig å innta bestemmelser om slikt samråd
i de tilsynsavtaler ("memoranda of understanding") Kredittilsynet
har med tilsynsmyndigheter i andre land. Mellom tilsynsmyndighetene
i EØS-land vil samrådsplikten uansett følge
av direktivene.
Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) § 4
første ledd nr. 3 (endret), ny § 4b og § 7
første ledd (endret), samt del III (sentralbankloven) § 12 (endret).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
EØS-reglene som svarer til konglomeratdirektivet og
forsikringsgruppedirektivet stiller krav til nasjonal lovgivning
som langt på vei er oppfylt gjennom de norske reglene som
krever konsolidering ned til 20 pst. Konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet
krever i tillegg at grupper med løsere tilknytning enn
eierskap, som for eksempel i form av felles ledelse mv., underlegges
konsolideringsplikt. Dette innebærer at også foretak
med annen form for tilknytning enn 20 pst. eierskap må tas
med i konsolideringen. Det er følgelig nødvendig
med en viss utvidelse av virkeområdet for gjeldende konsolideringsbestemmelse.
Departementet legger til grunn at konsolideringsplikten derfor
må utvides til å omfatte foretak med felles ledelse.
Det vises til konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 14 bokstav b
og artikkel 28 nr. 1 og forsikringsgruppedirektivet artikkel
1 bokstav g og h.
Departementet legger videre til grunn at konsolideringsplikten
ikke kan avgrenses til finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gårds-
eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med
betydelige finansiell aktiva. For så vidt gjelder forsikringsgrupper
følger det av forsikringsgruppedirektivet artikkel 9 nr.
2 og 10 nr. 2, på samme måte som i konglomeratdirektivet,
at også uregulerte enheter omfattes av konsolideringen.
Det fremgår bl.a. av konglomeratdirektivets artikkel 6
nr. 2 at medlemsstatene skal kreve at regulerte enheter i et finansielt
konglomerat sikrer at det er tilgjengelig kapital på konglomeratplan.
Det fremgår av artikkel 6 nr. 4 sett i sammenheng med vedlegg
I at konsolideringsplikten gjelder for alle enheter som inngår
i konglomeratet, ikke bare slike enheter som omfattes av bestemmelsene
om tilsyn i kredittilsynsloven § 1. I direktivet vedlegg
I del 1 punkt 1 om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav,
står det bl.a. (uoffisiell norsk oversettelse):
"Uansett hvilken metode som anvendes, må det, når
enheten er et underforetak som har et solvensunderskudd, eller når
enheten er en uregulert enhet i finanssektoren som har et teoretisk
solvensunderskudd, tas hensyn til underforetakets samlede solvensunderskudd."
EØS-forpliktelsene som svarer til direktivet krever
ikke at de norske bestemmelsene om konsolidering totalharmoniseres.
Direktivet gir anvisning på minimumskrav, slik at det kan
fastsettes strengere regler. Dette fremgår av
fortalen punkt 16.
Den uformelle nordiske arbeidsgruppen om finansielle konglomerater
legger direktivets virkeområde til grunn for sin anbefaling
for gjennomføring i de nordiske landene. Et sentralt poeng
ved etableringen av den nordiske gruppen var å bidra til å sikre
lik gjennomføring av en del bestemmelser i direktivet på nordisk
plan for å unngå regelverkskonkurranse og hindre
at de nordiske verdipapirforetakene og finansinstitusjonene på disse
punktene fikk ulik tilsynsmessig behandling avhengig av hvilken
tilsynsmyndighet som ble utpekt som koordinator for de enkelte institusjoner.
Departementet slutter seg til dette utgangspunktet når
det gjelder konsolideringens omfang. Departementet går
inn for å avgrense enhetene som skal inngå i konsolideringen
på samme måte som konglomeratdirektivet. Departementet
går inn for at disse konsolideringsprinsippene skal anvendes
både av finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og
andre finansgrupper med tilsvarende tilknytningsformer. Det foreslås
etter dette ikke krav utover det som følger av direktivene,
men at disse kravene skal gjelde også for finansgrupper
som ikke reguleres av direktivene.
Konglomeratdirektivets virkeområde er begrenset til
grupper som driver betydelig virksomhet innen både forsikringssektoren,
sektoren for bank og/eller investeringstjenester. Direktivet
pålegger konsolideringsplikt for slike finansielle konglomerater.
Konsolideringsplikten begrunnes med behovet for å sikre
at problemer i en finansiell sektor ikke skal forplante seg til
andre sektorer. Etter gjeldende rett er det konsolideringsplikt
også for konsern og andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak
med betydelige eierandeler i visse foretak uavhengig av om de driver tverrsektoriell
virksomhet som angitt. Departementet går inn for å videreføre
gjeldende bestemmelser. Departementet mener at det ikke bør
innføres et generelt krav om tverrsektoriell virksomhet
for å utløse konsolideringsplikt. Det legges vekt
på at det for institusjonenes soliditet er like viktig å anvende
soliditetskrav på konsolidert basis uavhengig av om gruppen defineres
som et finansielt konglomerat eller en forsikringsgruppe.
Departementet legger vekt på at behovet for konsolidering
etter departementets vurdering ikke er avgrenset til finansgrupper
som oppfyller definisjonen av et finansielt konglomerat, slik dette
fremstår i direktivets artikkel 2 nr. 14 og artikkel 3
eller til foretak som inngår i en forsikringsgruppe, jf.
forsikringsgruppedirektivets artikkel 2. Det er videre lagt vekt på at
en finansgruppe etter omstendighetene over tid kan skifte fra å være
et finansielt konglomerat, forsikringsgruppe,
finanskonsern eller annen gruppe, uten at de underliggende risikoforholdene
som begrunner konsolideringsplikten faller bort. Det avgjørende
for konsolideringsplikten bør derfor ikke være hvilken
kategori gruppen tilhører. Det foreslås etter dette
at en finansinstitusjon ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav
og andre soliditets- og sikkerhetskrav, skal foreta konsolidering
når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller
er underlagt felles ledelse som et annet foretak. Det vises til
lovforslaget (del IV finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-9
første ledd.
Departementet mener det er nødvendig å gi Kredittilsynet
kompetanse til å gjøre unntak fra konsolideringsplikten.
Det vil ikke alltid være nødvendig å pålegge
institusjoner konsolideringsplikt dersom deres virksomhet uansett
inngår i et morselskap som har konsolideringsplikt. Det
legges opp til at Kredittilsynet kan unnta finansinstitusjon
som er datterselskap fra konsolideringsplikten dersom morselskapet
har konsolideringsplikt. Departementet legger til grunn at denne
adgangen følger av direktivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd.
Det vises til forslaget til § 2a-9 annet ledd.
Det bør videre være adgang til å benytte
adgangen etter direktivene til å unnta fra konsolideringen
enheter som er av liten betydning å inkludere for å fastsette
forsvarlige soliditetskrav på konsolidert grunnlag. Det
foreslås derfor at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak
skal kunne gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det
vises til lovforslaget til § 2a-9 annet ledd.
EØS-forpliktelsene og hensynet til solide institusjoner
tilsier at verdipapirforetak underlegges de samme krav. Departementet
foreslår derfor tilsvarende krav om konsolidering for verdipapirforetak.
Det vises til lovforslaget del VII (verdipapirhandelloven) § 8-12
annet ledd. Forslaget innebærer en vesentlig utvidet konsolideringsplikt
ettersom virkeområdet for gjeldende § 8-12
kun omfatter finansinstitusjoner og verdipapirforetak. Det foreslås
at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak kan gjøre
unntak fra konsolideringsplikten.
Forslagene går ut over direktivforpliktelsene ved at
de ikke er begrenset til finansgrupper som etter direktivene defineres
som finansielt konglomerat (gruppe med betydelig virksomhet både
i banksektoren og forsikringssektoren) eller forsikringsgruppe. Etter
departementets vurdering har de hensyn som direktivene bygger på i
det vesentlige samme vekt for andre finansgrupper.
Departementet foreslår videre at kapitteloverskriften
i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a "Finanskonsern" tilføyes
"mv." for bedre å reflektere at kapittelet inneholder regulering
av forhold også utenfor konsernforhold.
Departementet legger til grunn at det i utgangspunktet er koordinatoren
som velger hvilken av de i konglomeratdirektivet angitte metoder
for beregning av kapitaldekning som skal anvendes på det
enkelte konglomerat. Departementet kan likevel ikke se at det er
nødvendig at det fremgår av kredittilsynsloven at
Kredittilsynet skal ha denne kompetansen i de tilfeller der Kredittilsynet
skal være koordinator. Den medlemsstat der det ledende
foretaket i konglomeratet har fått tillatelse, kan kreve
at beregningen foretas etter en bestemt metode dersom konglomeratet
ledes av en regulert enhet, eller der alle berørte vedkommende
myndigheter er i samme medlemsstat.
Av de metodene som er angitt i direktivet, er det metoden basert
på regnskapsmessig konsolidering som likner mest på den
metoden som praktiseres i Norge i dag. Denne metoden er omtalt som
metode A i vedlegg I til direktivet. Forskjellen er at direktivet krever
at beregningsgrunnlaget henføres til hhv. bank, forsikring
og verdipapirforetak, og at det for hvert av beregningsgrunnlagene
anvendes de soliditetskravene som gjelder for de ulike sektorene.
Departementet foreslår å anvende metoden basert på regnskapsmessig
konsolidering. Departementet forstår direktivet dit hen
at denne metoden kan pålegges alle konglomerater som kun
opererer i Norge og alle konglomerater som ledes av en regulert
enhet med tillatelse i Norge. Det foreslås videre at Kredittilsynet
ved enkeltvedtak kan beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets-
og sikkerhetskrav skal beregnes på en annen måte.
Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje og sjette
ledd.
Departementet mener det bør stilles de samme krav til
soliditet overfor finansinstitusjoner og verdipapirforetak uavhengig
av om deler av virksomheten organiseres i ett selskap eller om deler
av virksomheten drives gjennom et datterselskap, filial eller gjennom
eierinteresser i andre selskap. Virksomheten bør ses under
ett, det vil si på konsolidert basis. Kravene til ansvarlig
kapital bør være de samme. Ansvarlig kapital som
investeres i andre selskaper i gruppen bør selvsagt ikke
kunne telles flere ganger. Ved konsolidering elimineres transaksjoner
og poster mellom de konsoliderte enhetene. Dette vil gi det beste
grunnlag for en vurdering av gruppens økonomiske stilling.
Departementet mener at det bør innføres en
lovfesting av prinsippet om full konsolidering for datterselskaper
og en videreføring av prinsippet om forholdsmessig konsolidering
for annet enn datterselskaper. Prinsippet om full konsolidering
for datterselskaper svarer langt på vei til hva som er
gjeldende praksis i dag. Ved forholdsmessig konsolidering slås regnskapstallene
sammen i et forhold som svarer til eierandelen i det andre foretaket.
Denne omleggingen fra hva som formelt sett følger av gjeldende
rett, der utgangspunktet er forholdsmessig konsolidering for alle,
er for øvrig i overensstemmelse med Banklovkommisjonens
forslag til lov om finansforetak § 7-17 første
ledd som omtalt i Banklovkommisjonens utredning nr. 4, NOU 1998:14
om Finansforetak, på side 122 og 123.
Departementet foreslår at Kredittilsynet kan beslutte
forholdsmessig konsolidering også for datterselskaper dersom
soliditeten og ansvarsforholdene er tilfredsstillende. Dette er
også i overensstemmelse med det konsoliderte bankdirektiv
(2000/12/EF) artikkel 54. Konsolidering skal skje
ikke bare når en finansinstitusjon eller verdipapirforetak
har kapitalinteresser (dvs. 20 pst. eierandel eller mer) i en annen slik
institusjon eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva,
men også dersom det foreligger en nærmere angitt
tilknytning, for eksempel gjennom felles ledelse. Kredittilsynets
kompetanse til å pålegge forholdsmessig konsolidering
også for eierandeler under 20 pst. foreslås videreført.
Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet
tilsier at den rapporteringsplikten som etter gjeldende rett gjelder
for forsikringsgrupper må utvides til å gjelde
også andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak og
deres transaksjoner med andre foretak som inngår i et finansielt
konglomerat. Det er kun signifikante transaksjoner som må rapporteres.
Kredittilsynets forslag til ny § 2a-8 pålegger
finansinstitusjoner som er en del av et finanskonsern eller et finansielt
konglomerat som nevnt i direktivet, rapporteringsplikt. I tillegg
foreslås at alle finansinstitusjoner med konsolideringsplikt
etter § 2a-9, inkludert gårdsselskap,
eiendomsselskap og selskap med betydelige finansielle aktiva, pålegges
rapporteringsplikt som angitt i direktivet. Videre foreslås
det at finansinstitusjon som etter gjeldende rett ikke har konsolideringsplikt
etter § 2a-9, men som har tilknytning til et annet
foretak som nevnt i konglomeratdirektivet, eksempelvis gjennom felles
ledelse, også skal omfattes av forslaget til rapporteringsplikt.
Departementet legger til grunn at EØS-forpliktelsene
etter konglomerat- og forsikringsgruppedirektivene krever at finansinstitusjoners
og verdipapirforetaks rapporteringsplikt skal likestilles. Det er
departementets vurdering at det er hensiktsmessig å likestille
rapporteringsplikten for institusjoner som inngår i et
finanskonsern, en forsikringsgruppe og et finansielt konglomerat.
En rapporteringsplikt bidrar til å støtte opp
under separasjonsprinsippet og derigjennom hindre skjulte formuesoverføringer
mellom foretak i en slik gruppe.
Departementet anser at Kredittilsynet allerede i dag har kompetanse
til å gi pålegg om rapportering i medhold av kredittilsynsloven § 4
nr. 3, se punkt 2.1.1 ovenfor. Departementet legger opp til at rapporteringsplikten
fastsettes i forskrift og begrenses til signifikante transaksjoner
i tråd med konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 2 og forsikringsgruppedirektivet
artikkel 8 nr. 2.
Konglomeratdirektivet fastsetter ikke egne krav til transaksjonenes
innhold, men presiserer at medlemsstatene inntil senere samordning
kan fastsette nærmere kvalitative krav. Dette fremgår
av konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 3. Når det gjelder
kravet om at konserninterne transaksjoner skal være i samsvar
med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, foreslår
departementet i tråd med anbefalingene fra Kredittilsynet
og den nordiske arbeidsgruppen å videreføre gjeldende
krav, og utvide det til ikke bare å gjelde transaksjoner
mellom konsernselskaper, men også å omfatte tilknyttede
foretak. Det foreslås at finansinstitusjoners transaksjoner
og engasjementer med foretak som eier 20 pst. i disse institusjonene,
eller som eies med minst 20 pst. av disse institusjonene, samt foretak
med felles ledelse med disse institusjonene, også må være
i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper.
Formålet er å hindre skjulte formuesoverføringer,
ikke bare mellom konsernselskaper, men også mellom foretak
som har en betydelig eierinteresse i hverandre eller der de samme
personer sitter i ledelsen. Etter forslaget presiseres det at kravet
om forretningsmessige vilkår og prinsipper skal gjelde
engasjementer så vel som transaksjoner. Det vises for øvrig
til forskrift om store engasjementer for en nærmere beskrivelse
av begrepet engasjementer.
Det foreslås derimot ingen utvidelse av Kredittilsynets
kompetanse til å pålegge og endre slike transaksjoner
utover konserninterne transaksjoner, ettersom slike transaksjoner
kan skje med foretak som ikke er underlagt tilsyn. Departementet
viser til at Kredittilsynet har kompetanse til å gripe
inn overfor institusjoner under tilsyn dersom solvensen svekkes som
følge av en slik transaksjon. Det vises til forslaget til § 2a-8
første ledd.
Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet ikke
noen utvidelse av virkeområdet for bestemmelsen om konsernbidrag
i § 2a-8 tredje ledd. Derimot foreslår
Kredittilsynet at ingen foretak som omfattes av konsolideringsplikten
i § 2a-9, eller foretak som inngår i
et finansielt konglomerat, kan yte lån eller stille garanti
for et annet selskap i gruppen med mindre annet er fastsatt av Kongen.
Departementet anser at forslaget om å utvide denne bestemmelsen
til å gjelde alle konsolideringspliktige ikke er tilstrekkelig
begrunnet. Departementet foreslår derfor heller ingen endringer
i § 2a-8 annet ledd. Departementet slutter seg
heller ikke til Kredittilsynets forslag om utvidelse av virkeområdet
for § 2a-8 fjerde ledd som gir Kredittilsynet
adgang til å pålegge endring av disposisjoner
i strid med bestemmelsene i paragrafen. Det vises til grensen for
Kredittilsynets tilsynskompetanse med finanskonserner slik denne
er fastsatt i kredittilsynsloven § 1 annet ledd.
Her fremgår det at Kredittilsynet, når tilsynsmessige
hensyn tilsier det, kan føre tilsyn også med andre
foretak som inngår i konsern selv om disse ikke er underlagt
tilsyn etter loven. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke Kredittilsynet
kompetanse til å føre slikt tilsyn, herunder å pålegge
endring av disposisjoner, med andre tilknyttede foretak enn de som
inngår i konsern. Etter departementets vurdering er det
neppe hensiktsmessig å utvide virkeområdet til § 2a-8
fjerde ledd utover Kredittilsynets tilsynskompetanse.
For verdipapirforetak vises det til de alminnelige regler i aksjelovgivningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 13 at
det kreves en egnethetsvurdering av de som faktisk leder et såkalt
blandet finansielt holdingselskap, slik dette er definert i artikkel
2 nr. 15. Dette er en uregulert enhet i direktivets forstand, dvs.
verken en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak, hvor de som
faktisk leder virksomheten likevel skal underlegges egnethetskontroll.
Tilsvarende krav om egnethetskontroll er fastsatt for rene finansielle
holdingselskaper i artikkel 29 (bankdirektivet
ny artikkel 54a).
Uregulerte konglomeratspisser kan tenkes også i Norge.
Dette gjelder for eksempel eierforetak som definert i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav e. Normalt vil imidlertid en norsk konglomeratspiss være
en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn og som har konsesjon,
jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav
d. Departementet vil i tråd med anbefalingene fra den nordiske
arbeidsgruppen for finansielle konglomerater beholde de norske bestemmelsene
om at morselskap i finanskonsern skal regnes som finansinstitusjon
og underlegges tilsyn, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2
bokstav d. Disse er imidlertid ikke underlagt egnethetskontroll etter
gjeldende rett.
Holdingselskap er underlagt tilsyn, men det fremgår
ikke av finansieringsvirksomhetsloven at de som faktisk leder virksomheten
skal underlegges egnethetskontroll. For å tilfredsstille
EØS-forpliktelsene som svarer til konglomeratdirektivet
artikkel 13 og 29 foreslår departementet en egen bestemmelse om
egnethetskontroll for personer som faktisk leder et finansielt holdingselskap
uavhengig av om holdingselskapet er en del av et finansielt konglomerat. Departementet
foreslår at egnethetskravet knyttes til konsesjonskravet.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-3
første ledd nytt annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Kredittforetaket finansierer utlånsvirksomheten ved å utstede
obligasjoner og å tilby obligasjonseierne pant i utlånsporteføljen.
Pant i en portefølje med fordringer registreres ikke i
et realregister. Unntaket i panteloven § 6-4 for
realregistrerte panteobjekt slik det ble vedtatt av Stortinget våren
2004 kommer derfor ikke til anvendelse. Konkursboet får
dermed lovbestemt pant for fem prosent av verdien av utlånsporteføljen
som sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen. I lovens forarbeider
(Innst. O. nr. 59 (2003-2004)) er konsekvensene av dette bl.a. beskrevet
slik:
"Legalpantregelen må forventes å medføre
at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt
bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien,
forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt.
Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende
dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere
kredittpris."
Ut fra dette kan det virke som en tilsvarende legalpantregel
ikke er egnet for kredittforetak hvis vedtektsfestede formål
må være å i hovedsak å finansiere sin
virksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. Et sentralt poeng
er at slike kredittforetak i hovedsak ikke bør ha andre
kreditorer enn obligasjonseierne, i tillegg til eventuelle vare-
og tjenesteleverandører og eventuelt morselskapet.
Det synes på det rene at en legalpantordning på 5 pst.,
uten tak som for realregistrerbare panteobjekt, ved konkurs i kredittforetaket
vil kunne redusere attraktiviteten til obligasjonslån med
pantesikkerhet som investeringsalternativ. Unntaket for realregistrebart
pant var ikke en del av Regjeringens forslag om innføring
av en legalpantordning for å sikre boet midler (Ot.prp.
nr. 23 (2003-2004)), men kom inn i forbindelse med stortingsbehandlingen
med den begrunnelse at en legalpantordning i realregistrerte panteobjekter
ville legge beslag på uforholdsmessig store verdier (Innst.
O. nr. 59 (2003-2004) og Besl. O. nr. 64 (2003-2004)).
Justiskomiteen har begrunnet innføringen av et tak på 700
ganger rettsgebyret slik (Innst. O. nr. 64 (2003-2004)):
"Dette flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en
begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter.
Dette flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte
panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret."
Det vil etter departementets vurdering være naturlig
om det for kredittforetak som utsteder obligasjonslån med
pantesikkerhet settes et tilsvarende tak som for realregistrerbare
pantobjekt. Etter departementets vurdering gjør de samme
hensyn seg gjeldende for porteføljepant selv om porteføljepantet ikke
kan registreres i et realregister. Porteføljepant som nevnt
i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV er en type panteobjekt
som typisk vil omfatte store verdier. Stortingets begrunnelse for å sette
et tak når skip og andre realregistrerbare panteobjekter
er pantsatt var de store verdiene som lå i denne type bo.
Porteføljer med fordringer, og særlig de med pant
i fast eiendom, kan inneholde like store verdier. Et generelt legalpant
på 5 pst. vil på samme måte som for skip mv.
kunne resultere i at uforholdsmessig store beløp reserveres
for en mulig bobehandling i forhold til påregnelige kostnader
ved slik bobehandling, og dermed skape en uønsket usikkerhet
for panthaverne.
Til dette kommer at det etter departementets vurdering gjør
seg spesielle hensyn gjeldende for denne type kredittforetak. Det
vises bl.a. til at lovgiver har anerkjent behovet for et slikt fundinginstrument
som er underlagt særskilte regler. Eksempelvis følger
det av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 at
obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første
prioritet og av § 2-32 at foretaket heller ikke
kan stifte pant med etterfølgende prioritet. Det vises
for øvrig til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd annet punktum, der det fremgår at
porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien
av obligasjonslånet. Legalpant på 5 pst. vil kunne
innebære at det må finne sted en vesentlig større
overpantsettelse enn det som ellers hadde vært nødvendig
for å sikre at porteføljepantet til enhver tid
minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Utlån
som benyttes til overpantsettelse må finansieres på annen
måte enn gjennom obligasjonsinnlån.
Etter departementets vurdering vil det for denne typen kredittforetak
være forsvarlig å sette et tak på 700
ganger rettsgebyret, som pr. i dag svarer til ca. 600 000
kroner, ettersom verdiene i det alt vesentlige vil bestå av
likeartede fordringer som egner seg til å overdras under
ett. Omkostningene ved bobehandling i kredittforetak med konsesjon
til å utstede særskilt sikrede obligasjoner, som
det her er snakk om, vil nødvendigvis være preget
av at panteobjektet består av ensartede lån knyttet
sammen i en portefølje, samt at det alt vesentlige av kreditorinteressene
normalt vil kanaliseres gjennom panthavernes tillitsmann. På samme
måte vil det alt vesentlige av verdiene i boet være
spesielt godt egnet til å drives videre. Dette tilsier
at boet normalt vil være relativt mer oversiktlig og enklere å behandle
enn andre bo med tilsvarende verdier bundet opp i pantsatte formuesgoder.
Det vises videre til at obligasjonseierne vil påta seg
omkostningene ved å administrere en insolvenssituasjon
så lenge porteføljen gir inntekter. Det er først
på det tidspunktet det ikke lenger genereres tilstrekkelig
med inntekter til at obligasjonseierne har utsikter til rettidig
oppgjør, at bostyrer eventuelt overtar. Det vil bli fastsatt
detaljerte regler om dette i forskrift i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
tredje ledd.
Departementet er etter dette kommet til at gjeldende unntak for
realregistrerbare panteobjekt bør utvides til utlånsporteføljer
som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV. Et
slikt begrenset unntak sikrer at legalpantordningen ikke blir undergravet.
Det foreslås etter dette endringer i panteloven § 6-4
første ledd tredje punktum for å likestille obligasjonslån
med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre
utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter
når det gjelder det øvre taket på størrelsen
av legalpantet.
Det vises til lovforslaget del II (panteloven) endret § 6-4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd
bokstav c er begrenset til lån til kommune, samt lån
garantert av staten. Det utkastet til forskrift som har vært
på høring innebærer en utvidelse i to
retninger. For det første at det i forskriftsutkastet åpnes
for lån til staten og ikke bare til kommuner, og for det
andre at det åpnes for lån til utenlandske stater
og lokale myndigheter.
Utlån til stater og offentlig sektor er ofte forbundet
med god sikkerhet. Dette gjelder også utlån til den
norske stat og til en rekke andre stater, samt utenlandsk offentlig
sektor. Departementet ser derfor ikke avgjørende betenkeligheter,
heller ikke i forhold til øvrige kreditorer, mot å lempe
på gjeldende begrensning om at offentlige utlån
bare kan bestå av utlån til norske kommune og
utlån garantert av norske kommuner og den norske stat.
Forslaget innebærer at spekteret av hvilke offentlige utlån
som kan inngå i utlånsporteføljen, øker.
Dette vil legge til rette for at kredittforetaket står
friere til å sette sammen utlånsporteføljen
av offentlige lån, og om ønskelig kan kredittforetaket
diversifisere utlånsporteføljen i større
grad enn etter gjeldende regler. Dette vil kunne øke attraktiviteten
til obligasjonene både for tilbyder og etterspørrer.
Sikkerheten ivaretas gjennom nærmere krav til lånemottaker
i forskrifts form. Departementet går etter dette inn for
en forskriftshjemmel som åpner for lån til stater
og andre deler av offentlig sektor innen EØS- og OECD-området,
som departementet anser som en hensiktsmessig avgrensning, og at
det i forskrift kan fastsettes nærmere bestemmelser som begrenser
de land det kan lånes ut til av hensynet til muligheten
for å oppnå en god kredittrating av de særskilt
sikrede obligasjonene. Hensynet til våre EØS-forpliktelser
kan også tilsi at en åpner for lån til andre
enn norske kommuner og lån garantert av norske kommuner/den
norske stat.
Det foreslås en formulering som svarer til kapitaldekningsforskriften § 5
første ledd bokstav a tredje strekpunkt og bokstav c sjette
strekpunkt. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at
enkelte av de statene som ble medlem av EU 1. mai 2004,
ikke er medlem av OECD. Det legges til grunn at Kongen i forskrift
kan stille nærmere krav til de statene det kan lånes
ut til eller aksepteres garantier fra. Eksempelvis kan det stilles
krav om at de ikke skal ha reforhandlet sin utenlandske statsgjeld
i løpet av de siste fem år, eller at de skal ha
en kredittrating som tilfredsstiller Norges Banks krav til den kredittrating
utenlandske utstedere av verdipapirer må ha for å godkjennes
som sikkerhet for ordinære lån i Norges Bank.
Departementet går etter dette inn for en lovendring
i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd
bokstav c for å gi Kredittilsynets utkast til forskriftsbestemmelse
som omtalt ovenfor et klart lovgrunnlag. Departementet foreslår
at porteføljepant i offentlige lån presiseres
og utvides til å omfatte lån til eller garantert
av stat, kommune eller tilsvarende offentlig sektor i andre stater
etter regler fastsatt i forskrift gitt av Kongen.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-25 tredje ledd bokstav d.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet viser til at kredittforetak med tillatelse til å utstede
obligasjoner med pant i utlånsportefølje i henhold
til finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV har
det til felles at lån som inngår i utlånsporteføljen
må være sikret med pant registrert i grunnboken,
eller være såkalte offentlige lån. Det
er her et spørsmål om kredittforetak med slik tillatelse
også bør kunne yte lån med sikkerhet
i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom. Av høringsinstansene
har ProCorp på vegne av fire energiselskaper bedt om at
departementet bidrar til å sikre at produksjonsanlegg og
overføringsanlegg for elektrisk kraft kan inngå i
porteføljen i den grad det kan reises tvil om deler av
slikt anlegg er å anse som fast eiendom i lovens forstand.
Det synes på det rene at deler av slike kraftanlegg kan
pantsettes som fast eiendom og at deler av slike anlegg kan pantsettes
i henhold til lov om registrering av elektriske kraftledninger.
En utvidelse som åpner for at Kongen kan gi nærmere
bestemmelser om at porteføljepantet også kan inneholde
utlån med pant i andre realregistrerbare formuesgoder enn
fast eiendom, vil kunne fjerne eventuell tvil om alle deler av et
slikt kraftanlegg kan inngå i porteføljepantet.
Et realregister er definert i panteloven § 1-1
fjerde ledd som grunnbok, skipsregister (herunder Norsk Internasjonalt
Skipsregister), luftfartøyregister og lignende rettighetsregister
ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. Med lignende
rettighetsregister menes i tillegg til kraftledningsregisteret også petroleumsregisteret.
I tillegg vil også eventuelle nyopprettede realregistre omfattes.
Det presiseres at det i tilfelle vil bli opp til Kongen å bestemme
om det skal åpnes for at utlån med sikkerhet i
pant som kan registreres i noen av disse registrene kan inngå i
porteføljepantet. Pant som kan registreres i et realregister
kjennetegnes som særlig verdifulle og varige. Begrepet
realregister representerer en vel innarbeidet terminologi som i
tillegg til legaldefinisjonene i panteloven § 1-1
og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 bl.a. utløser
visse rettsvirkninger. Det er eksempelvis gitt egne bestemmelser
om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder i tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 11. Departementet legger til grunn at det bare blir aktuelt å fastsette
forskrift som åpner for porteføljepant med lån sikret
med realregistrert pant i den grad panteobjektene anses å gi
en sikkerhet som ikke på noen måte er egnet til å svekke
det generelle omdømmet til obligasjoner med pantesikkerhet
i en utlånsportefølje.
Departementet viser til ProCorps vurdering av at obligasjoner
med pant i utlånsportefølje kan være
et attraktivt finansieringsalternativ for energibransjen. Departementet
viser videre til Norsk Tillitsmanns vurdering av at hensynet til
energibransjens fundingbehov og det norske obligasjonsmarkedet kan
tilsi at det legges til rette for at energibransjen kan ta i bruk dette
finansieringsinstrumentet, samt at Kredittilsynet ikke ser sterke
motforestillinger mot å legge til rette for dette. Departementet
vil videre peke på at Banklovkommisjonen på generelt
grunnlag har tatt flere initiativ for å legge til rette
for finansiering av utlånsvirksomhet gjennom obligasjonsmarkedet. Banklovkommisjonen
la særlig vekt på hensynet til konkurransesituasjonen
til norske finansforetak, som bl.a. møter konkurranse fra
utenlandske kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet
gjennom filialetablering eller grenseoverskridende virksomhet og
som finansierer utlånsvirksomheten gjennom bl.a. utstedelse
av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen.
Departementet viser til at pant i energianlegg som kan registreres
i kraftledningsregisteret har enkelte fellestrekk med boliger ved
at dette er faste, varige installasjoner. Imidlertid er det også noen
forskjeller, herunder at det kan være vanskeligere å fastsette
markedsverdien på et energianlegg siden de omsettes sjeldnere
og siden det er færre sammenlignbare objekter enn for boliger.
Etter departementets syn vil en utvidelse av loven i form av en
egen kategori for realregistrerte formuesgoder neppe svekke ratingen av
de øvrige kategoriene. Det understrekes at Kongen i medhold
av § 2-25 femte ledd allerede har kompetanse til
i forskrift å utelukke at en eller flere av de lånetyper
som etter loven kan inngå i et porteføljepant,
inngår i en og samme utlånsportefølje
som andre typer lån nevnt i loven. Kongen er etter gjeldende rett
gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler
om dette.
Departementet foreslår etter dette en egen bestemmelse
om at porteføljepant kan opprettes med lån sikret
ved pant i et annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom
når dette er fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Kongen
skal etter forslaget kunne fastsette nærmere regler i forskrift.
Det vises til at de hensyn som taler for å åpne
for dette for energisektoren, også kan tale for at det åpnes
for dette for andre bransjer som kan tilby tilsvarende sikkerhet
i realregistrebare formuesgoder. Det understrekes videre at det
forutsettes at Kongen gir regler om dette tilpasset de enkelte typer
realregistrerbare formuesgoder. Det vises til forslaget til § 2-25
tredje ledd bokstav c og tilsvarende justeringer i §§ 2-25
fjerde ledd, 2-26 første ledd bokstav a og 2-28 annet ledd
bokstav c. Også for utlån sikret med pant i et
annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom, gjelder tilsvarende
krav til sikkerhet. Lånet kan ikke overstige 60 prosent
av pantets verdi. Ettersom noen realregistrerbare panteobjekter
kan svinge mer i verdi enn andre, foreslås det at Kongen
i forskrift kan stille strengere krav til sikkerheten. Endelig foreslås
det at det må fremgå av vedtektene at kredittforetaket
skal kunne drive slik utlånsvirksomhet og at Kongen kan
utelukke at en slik lånetype inngår i en portefølje
med andre lånetyper.
Når det gjelder andre tilpasninger i regelverket for
energibransjen, ber ProCorp i sin høringsuttalelse om at
det legges særskilt til rette for kredittforetak som kun
utsteder obligasjoner med pant i en portefølje bestående
av utlån til foretak som formidler elektrisk kraft. ProCorp
påpeker at gjeldende regelverk er til hinder for dette
ettersom det ikke finnes et tilstrekkelig antall energiverk med
stort nok lånebehov og tilstrekkelig antall panteobjekter
til å oppfylle spredningskravet i § 2-28
første ledd fjerde punktum. Utlån til samme låntaker
og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke
medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent
av samlet pantesikkerhet. ProCorp foreslår at femprosentgrensen
for panteobjekter heves til 20 pst. og at kravet om at ingen lån
(låntaker) kan medregnes for mer enn 5 pst. oppheves.
Når det gjelder ProCorps ønske om tilpasninger
i spredningsbestemmelsene, viser departementet til at formålet
med § 2-28 første ledd fjerde punktum
er å redusere eksponeringen mot enkeltlåntakere
og enkelte panteobjekter. Departementet påpeker at å lempe
på dette spredningskravet isolert sett kan øke
risikoen knyttet til utlånsporteføljen som panteobjekt,
og således medføre at obligasjonene ikke blir
like sikre. Det vises også til Kredittilsynets merknad
om at sårbarheten til porteføljepantet øker
når antallet debitorer reduseres. Etter departementets
syn bør derfor eventuelle unntak fra denne bestemmelsen
være godt begrunnet. Denne hovedregelen bør ligge
fast, selv om den ikke i alle tilfeller vil utgjøre en
effektiv grense, jf. Kredittilsynets og FNHs merknad om reglene for
store engasjementer punkt 3.4.3 i proposisjonen. ProCorp anfører
at det vil være utenkelig å gjøre tilpasninger
i spredningsbestemmelsene for obligasjoner utstedt med pant i energianlegg
fordi hver låntaker har en fast inntektsstrøm
fra tusenvis av kunder slik at lovens intensjoner om underliggende
spredning må anses oppfylt. Etter departementets vurdering
kan ikke ProCorps argument tillegges avgjørende vekt. Et
stort antall kunder (hos samme låntaker) fører
ikke nødvendigvis til at sannsynligheten for mislighold
av lånet reduseres på en måte som legitimerer
et unntak fra spredningskravet. Det er også en rekke andre
faktorer, herunder kundenes økonomiske stilling og kostnadsforhold,
som påvirker sannsynligheten for mislighold. For øvrig
er heller ikke et betydelig antall kunder hos samme låntaker
unikt for kraftbransjen. Departementet har på denne bakgrunn kommet
til at man ikke vil foreslå særregler for den nye
foreslåtte kategorien energianleggsutlån hva gjelder
bestemmelsene om krav til antall låntakere og porteføljepant.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-25 tredje ledd bokstav c og § 2-28
annet ledd ny bokstav c.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen har merket seg at departementet gjennom
sine forslag knyttet til obligasjoner med pant i utlånsporteføljer ønsker å legge
forholdene til rette for at kredittforetak også kan utstede
obligasjoner med pant i realregistrerbare formuesgoder som produksjons-
og overføringsanlegg for elektrisk kraft. Komiteen støtter
departementets vurderinger og mener at en slik utvidelse vil være
forsvarlig og ønskelig.
Kredittforetakets utlånsportefølje tjener som
fordringspant for panthaverne. Porteføljepantet kan omfatte
kredittforetakets rettigheter som følger av inngåtte
rente- og valutakontrakter. Dette er en type kontrakter som kredittforetaket
inngår for å oppfylle lovens krav om at det ikke
skal oppstå avvik mellom fremtidige inn- og utbetalinger
og innfrielsesvilkårene for obligasjonsinnlånet
og utlånene (balanseprinsippet). Slike kontrakter sikrer
mot rente- og valutasvingninger og bidrar til
at porteføljepantet til enhver tid minst tilsvarer verdien
av obligasjonslånet. Motparten i slike kontrakter omtales
gjerne som derivatmotparter.
Det er etter departementets vurdering behov for styrking av hjemmelsgrunnlaget
for å legge til rette for at derivatmotpartene skal ha
lik panterett i utlånsporteføljen og for øvrig
samme rettigheter som obligasjonseierne i en eventuell konkurssituasjon.
Departementet viser til at det er nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter
for å sikre seg mot rente- og valutarisiko. For å sikre
oppgjøret fra slike kontrakter stilles det strenge krav
til hvem som kan være motparter i slike derivatkontrakter.
Av hensyn til obligasjonseiernes behov for rettidig betaling må derivatmotpartenes
adgang til oppsigelse, heving og motregning avskjæres.
Dette gjør det mindre attraktivt å inngå slike
derivatkontrakter med kredittforetaket. Derivatmotpartene har et
tilsvarende behov for sikkerhet for oppgjør. Dette behovet
imøtekommes ved å sikre kravene gjennom pant i
utlånsporteføljen på lik linje med obligasjonseierne. Dette
synes nødvendig for at det skal være mulig for kredittforetaket å inngå slike
kontrakter på kommersielle vilkår. Det foreslås
etter dette en endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd slik at det klart fremgår at Kongen
ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at
motparter i rente- og valutakontrakter skal ha lik rett til pant
i utlånsporteføljen som obligasjonseierne, og
om likestilling av panthaverne.
Dette innebærer at ikke bare eierne av obligasjonslånene,
men også derivatmotpartene skal ha fortrinnsrett til de
midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet.
Dette innebærer videre at bestemmelsene om rettidig betaling
skal gjelde for begge typer panthavere, både obligasjonseierne
og derivatmotpartene. I forlengelsen av dette er det behov for å justere
finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 der det kun
er obligasjonseierne som gis rettigheter, ettersom obligasjonseierne
og derivatmotpartenes rettigheter foreslås sidestilt.
Obligasjonseierne og derivatmotpartene får med dette
en likestilt særstilling som gir dem prioriterte rettigheter
både i kraft av panthaverposisjonen og som følge
av spesialbestemmelser i tilfelle av en konkurs eller en konkurslignende
situasjon. Hovedformålet er å sikre retten til
rettidig betaling i henhold til låneavtalen. Motstykket
til disse rettighetene er at så vel obligasjonseierne som
derivatmotpartene må finne seg i å avstå fra
individuelle disposisjoner som kan bidra til å svekke utsiktene
til rettidig betaling for fellesskapet. For å sikre rettidig
betaling kan Kongen i forskrift fastsette nærmere regler
i medhold av gjeldende § 2-33 tredje ledd første
punktum. Det bør i en slik forskrift fastsettes at obligasjonseiernes
og derivatmotpartenes adgang til motregning av tilgodehavende og
heving av kontrakt avskjæres i en konkurs eller i en konkurslignende
situasjon så lenge det fremdeles er utsikter til at panthaverne
kan fortsette å få oppgjør som avtalt.
Justisdepartementet har stilt spørsmål ved om
det er tilstrekkelig hjemmel til å fastsette slike bestemmelser.
For å unngå enhver tvil om dette foreslår
Finansdepartementet en presisering i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
tredje ledd første punktum, der det uttrykkelig fremgår
at Kongen ved forskrift, av hensyn til panthavernes interesse i
rettidig betaling, kan gi regler som begrenser panthavernes adgang
til heving og motregning.
Justisdepartementet peker også på mulige problemer
med det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, hvem som skal kunne
kreve realisasjon og om anvendelse av spesialitetsprinsippet i panteloven.
Etter departementets vurdering er det behove for en nærmere
klargjøring av disse spørsmål. Finansdepartementet
legger til grunn at noe kan løses ved avtale, men at dette
neppe vil være en fullt ut tilfredsstillende løsning.
Blant annet kan dette medføre en del usikkerhet mellom
panthaverne og derivatmotpartene som etter omstendighetene vil kunne
svekke forutsigbarheten og derigjennom redusere obligasjonenes attraktive
posisjon. Etter Finansdepartementets vurdering bør disse
spørsmål kunne finne sin løsning i forskrift
gitt i medhold av forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd annet punktum.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-28 første ledd og endret § 2-33
første og tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansdepartementet konstaterer at det har oppstått
tvil om Kongen i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Slik
usikkerhet anses uansett skadelig for dette instrumentet som er avhengig
av tillit blant investorene for å oppnå god rating
og kommersielle betingelser. Departementet er på denne
bakgrunn kommet til at det bør fremgå klart av
loven at panthavernes rettigheter i en eventuell gjeldsforhandlingssituasjon
bør likestilles med konkurssituasjonen. Det anses etter
dette nødvendig å etablere et mer uttrykkelig
hjemmelsgrunnlag i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33.
Det foreslås etter dette at overskriften i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig
administrasjon for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift
kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet
i konkursloven. Formålet er å presisere at unntakene
fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene og unntakene fra konkursbestemmelsene
likestilles.
Det foreslås at første ledd første
punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven i tillegg
til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver
tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet
i konkursloven.
Det foreslås at tredje ledd første punktum
suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet
i foretakets bo, i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon
for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.
Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres
med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret
for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-33
endret paragrafoverskrift, endret første ledd og endret
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansdepartementet mener det synes fornuftig å avvikle
garantiordningen for kredittforsikring på bakgrunn av at
kollektivet i dag ikke er tilstrekkelig stort til å forsvare
garantiordningen. Dette taler for å oppheve forskrift 8. september
1989 nr. 928 om kredittforsikringsselskapenes garantiordning.
Departementet mener videre at det synes fornuftig å videreføre
hjemmelen til å gi forskrift om garantiordning for kredittforsikringsselskaper
og livsforsikringsselskaper, samt å utvide
denne hjemmelen til også å gjelde pensjonskasser.
Ettersom pensjonskasser i likhet med livsforsikringsselskaper opererer innenfor
kollektiv livsforsikring, er det etter departementets vurdering
naturlig å ha en tilsvarende hjemmel for pensjonskasser
som man har for livsforsikringsselskaper. Hjemmelen er
tatt inn i lovforslaget § 2A-8. I det følgende
omtales kun garantiordningen for skadeforsikringsselskaper.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Enkelte høringsinstanser nevner at ordningen som følge
av store størrelsesforskjeller mellom selskapene i mindre
grad vil kunne gi beskyttelse for kunder av de største
selskapene enn for kunder av mindre selskaper. Finansdepartementet
legger til grunn at en avventer en nærmere avklaring på den prosessen
som nå foregår i EU før en går
videre med større og mer endelige lovendringer knyttet
til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Finansdepartementet
tilrår imidlertid nå noen mindre endringer i loven
for å muliggjøre en reduksjon i dekningsområdet,
samt en begrensning av virkemidlene garantiordningen for skadeforsikringsselskaper
kan benytte seg av. Dette synes hensiktsmessig for å fjerne enhver
tvil om adgangen til å pålegge EØS-filialer medlemskap
i ordningen, se nærmere omtale under punkt 4.4.5 i proposisjonen.
Spørsmålet om garantiordningens dekningsområde
må sees i sammenheng med ordningens formål, som
særlig vil være å ivareta hensynet til
forbrukere og små bedrifter mv. når et forsikringsselskaps
soliditet er truet. De nærmere avgrensningskriteriene må derfor
i en viss grad bygge på en skjønnsmessig avveining
av de ulike hensyn. Ut ifra de hensyn garantiordningen for skadeforsikringsselskaper
er tenkt å ivareta, er det etter Finansdepartementets vurdering forsvarlig å redusere
ordningens omfang i forhold til dagens nivå. I tillegg
til en avgrensning av garantiordningens dekningsområde,
vil bestemmelser om medlemskap i garantiordningen også innebære
en avgrensning av ordningen.
Departementet omtaler i punkt 4.4, 4.5 og 4.6 i proposisjonen,
jf. punkt 4.3.1, 4.4.1 og 4.5.1 nedenfor, ulike former for avgrensning
av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper i forhold til
gjeldende lov og forskriftsbestemmelser. Omfanget av ordningen foreslås
redusert ved å fjerne adgangen til å yte soliditetsstøtte
og til å yte støtte til overføring av forsikringsportefølje.
Videre foreslås enkelte unntak fra medlemskap i ordningen,
samt enkelte kutt i ordningens dekningsområde. Medlemskap
og dekningsområde foreslås nærmere regulert
i forskrift, og det foreslås derfor å ta inn hjemler
i loven slik at departementet kan fastsette slik forskrift.
Komiteen viser til sine merknader nedenfor under
punkt 4.3.2, 4.4.2 og 4.5.2.
Det kan innledningsvis presiseres at utenlandske forsikringsselskap
med hovedsete utenfor EØS-området må ha
etablert filial i Norge og ha konsesjon fra norske myndigheter for å drive
virksomhet her i landet. Disse er dermed etter departementets syn
underlagt plikten til å være medlem av garantiordningen, jf.
forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 første
ledd. Verken Banklovkommisjonen eller Kredittilsynet har foreslått
endringer på dette punkt. Departementet foreslår
på denne bakgrunn ingen endringer i disse filialenes medlemsplikt,
jf. lovforslaget § 2A-3.
Kredittilsynet gir i sitt høringsnotat uttrykk for at utenlandske
forsikringsselskap med hovedsete i EØS-området
som driver grensekryssende virksomhet inn i Norge (uten filial)
ikke bør være medlem av garantiordningen. Departementet
slutter seg til Kredittilsynets syn på dette punkt.
Drøftelsen i det følgende er knyttet til hvorvidt
filialer av utenlandske forsikringsselskap med hovedsete i EØS-området
kan pålegges medlemskap i garantiordningen.
Kredittilsynet mener at alle utenlandske filialer er medlemmer
av garantiordningen i henhold til dagens rettslige situasjon. Forsikringsbransjen
har, som det fremgår av høringsuttalelsene, enkelte
innvendinger mot dette synet.
Når det gjelder høringsinstansenes innvendinger mot
at det er adgang til å pålegge filialer plikt
til medlemskap, basert på at en slik plikt er i strid med
tredje skadeforsikringsdirektiv, viser departementet til Kredittilsynets
vurdering i brev 22. oktober 2004. Finansdepartementet
er enig med Kredittilsynet i at man vil kunne pålegge medlemskap
for EØS-filialer i en garantiordning med avgrensninger
som omtalt i høringsnotatet fra 1999 og i brev av 22. oktober
2004 fra Kredittilsynet. Etter departementets syn, er det først
og fremst adgangen garantiordningen har til å yte institusjonsstøtte
som kan reise spørsmål i forhold til pålegg
om medlemskap for filialer av selskaper med hovedsete i EØS-området.
Etter lovforslaget i denne proposisjonen fjernes garantiordningens
adgang til å yte slik støtte ved at det foreslås
fastsatt at ordningen utelukkende skal kunne bidra til å sikre
utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring
til sikrede og skadet tredjemann, jf. omtalen under punkt 4.5 i
proposisjonen og lovforslaget § 2A-1 første
ledd samt punkt 4.4.1 nedenfor. Avgrensning av dekningsområdet
vil bidra ytterligere til å sikre at ordningen tilfredsstiller
EØS-rettens krav til allmenne hensyn.
Finansdepartementet foreslår videre å ta inn
en hjemmel i banksikringsloven § 2A-3 tredje ledd
slik at departementet i forskrift kan fastsette nærmere
regler om medlemskap i ordningen. Av hensyn til klarhet og forutberegnelighet,
mener departementet at krav til EØS-filialers medlemskap
bør presiseres i lovteksten, jf. lovforslaget § 2A-3
andre ledd. De nærmere reglene for filialers medlemskap
fastsettes i medhold av filialforskriften § 12.
Som påpekt av Norges Forsikringsforbund og Den norske
Bankforening (nå FNH) i høringsrunden, bør
det fastsettes bestemmelser som åpner for å gjøre unntak
for medlemskap i ordningen for EØS-selskaper som er medlem
av en garantiordning i hjemlandet. Departementet mener at slike
bestemmelser bør plasseres sammen med de øvrige
reglene som gjelder for filialer. Slike bestemmelser bør
derfor fastsettes i medhold av filialforskriften § 12.
Unntak bør gis under forutsetning av at garantiordningen
i hjemlandet dekker kontrakter som faller inn under den norske ordningen
i tilnærmet samme utstrekning som den norske ordningen
gjør, og at dette er dokumentert, samt at medlemskapet
ikke endres eller opphører.
Når det gjelder unntak fra medlemskap, er Finansdepartementet
videre enig med Kredittilsynet i at (1) captives som driver direkte
skadeforsikring bare skal være omfattet av garantiordningen
i den grad tredjepersoner er sikret som følge av bestemmelser
om tvungen ansvarsforsikring, (2) gjeldende bestemmelse om at gjensidige
selskaper ikke skal være medlem hvis selskapet i henhold
til sine vedtekter har rett til, og dessuten har, og viderefører
en praksis med årlig etteravregning overfor forsikringstakerne
og (3) selskaper som ikke tegner risiko som er dekket av garantiordningen
unntas fra medlemskap. Finansdepartementet foreslår at
også disse unntakene reguleres i forskrift, jf. lovforslaget § 2A-3 tredje
ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Muligheten til å yte støtte til et soliditetstruet
selskap kan, som Kredittilsynet og flere høringsinstanser
påpeker, reise spørsmål i forhold til
retten til å kreve medlemskap for filialer av EØS-selskaper.
For å unngå tvil på dette punkt, foreslår
departementet å fjerne støtte til soliditetstruet
selskap som virkemiddel for garantiordningen. Slik departementet
ser det, kan det dessuten ved støtte til soliditetstruet
selskap vanskelig sikres at støtten kun kommer de sikrede under
ordningen til gode.
Et viktig prinsipp er etter departementets vurdering at støtte
fra garantiordningen verken direkte eller indirekte bør
komme selskapets eiere eller innehavere av den øvrige ansvarlige
kapital til gode. Departementet er også på dette
grunnlag skeptisk til å videreføre den utstrakte
frihet som garantiordningens styre gis i bruken av ordningens midler.
Mens direkte dekning av et forsikringskrav er et treffsikkert
virkemiddel, kan for eksempel støtte til overføring
av forsikringsportefølje til annet selskap få utilsiktede
virkninger. Ved slik overføringsstøtte vil det
dessuten være vanskelig å skille mellom krav som
er sikret fullt ut og krav som er avgrenset gjennom garantiordningen.
Videre er det viktig at den antatte økonomiske belastning
for garantiordningen ikke under noen omstendighet skal kunne overstige
de utbetalinger som ville påløpt ved offentlig
administrasjon. Selv om støtte til overføring
av portefølje i noen tilfeller kan være rimeligere
enn direkte dekning av forsikringskrav, vurderer departementet problemene
knyttet til å fastslå hva som vil være
rimeligste løsning på tidspunktet for overføring,
og problemer knyttet til mulig subsidiering av mottakende selskap
som så store at departementet også foreslår å utelukke
støtte til overføring av portefølje som
virkemiddel.
Finansdepartementet foreslår dermed at ordningen kun
skal ha som formål å dekke direkte forsikringskrav
til sikrede og skadet tredjemann, jf. lovutkastet 2A-1 første
ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Gjeldende rett overlater til styret å avgjøre
hvordan midlene skal benyttes innenfor formålet om å forhindre
eller redusere tap for de sikrede etter forsikringskontraktene.
Finansdepartementet mener at garantiordningen bør sikre
oppgjør av forsikringskrav etter kriterier som er avklart
på forhånd. Ut over dette bør de forsikrede
som omfattes av ordningen ha like muligheter og rettigheter til å få dekket
sine krav.
Departementet vil foreslå avgrensning av dekningsomfanget
til garantiordningen i forskrift (i tillegg til den avgrensning
som følger av fjerning av adgangen til soliditetsstøtte
og støtte til overføring av portefølje).
Fastsettelse av slik forskrift er nødvendig for å gjennomføre
en reduksjon i dekningsomfanget til ordningen. Det vises til lovforslaget § 2A-1
tredje ledd, der departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift
med nærmere regler om ordningens dekningsomfang.
Noen av de avgrensninger departementet vil fastsette i forskriften,
omtales nærmere nedenfor. Utkast til forskrift vil ta utgangspunktet
i, og vil i det vesentlige være basert på Kredittilsynets
høringsnotat fra 1999, og vil bli sendt på høring
på vanlig måte. Det vises til Kredittilsynets
forslag til avgrensninger av dekningsområdet, som er gjengitt
i proposisjonen punkt 4.6.2. Departementet vil vurdere de konkrete forslagene
til avgrensninger nærmere i lys av høringsuttalelser.
Finansdepartementet mener det er ønskelig å avgrense
garantiordningen slik at denne i hovedsak dekker grupper av forsikringstakere
som ikke kan forventes å skille mellom selskaper med ulik
soliditet. Etter departementets vurdering synes det hensiktsmessig
i hovedsak å følge Kredittilsynets forslag i høringsnotat
av 22. april 1999 for å unnta såkalte "profesjonelle
investorer" fra dekning i ordningen.
Når det gjelder lovfestede garantiordninger, kan etter
departementets vurdering de samme forhold som ligger til grunn for
lovfesting tale for at sikrede etter slike forsikringer gis en ekstra
trygghet for oppgjør fra garantiordningen. Vi antar at
dette hensynet er ekstra sterkt for forsikringer hvor rettighetshaver etter
forsikringen ikke selv har valgt forsikringsselskap. Finansdepartementet
foreslår derfor at lovfestede ansvarsforsikringer kan gis
full dekning i garantiordningen, og at krav mot forsikringsselskap
i henhold til avtale om tvungen ansvarsforsikring skal være
omfattet av garantiordningens dekningsområde.
For andre typer dekningsberettigede forsikringer enn de lovfestede
ansvarsforsikringer, er også forbrukerhensyn tillagt stor
vekt, jf. forsikring knyttet til bolig. For øvrig, og særlig
for større forsikringer, er det viktig å unnta
eller avgrense dekningen for å øke forsikringstakerens
egen aktsomhet ved valg av forsikringsselskap. For slike forsikringer
som dekkes, bør den garanterte dekningen etter departementets vurdering
begrenses til en viss andel av forsikringskravet, for eksempel 90
pst., som foreslått i Kredittilsynets høringsnotat
fra 1999. Som følge av de betydelige konsekvenser det kan
få å ikke få full dekning ved tap av
egen bolig, legger departementet likevel til grunn at forsikringer
av egen bolig bør dekkes fult ut av garantiordningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansdepartementet mener det bør legges opp til samsvar
mellom bidragsplikt og dekning. Dette er viktig for at ordningen
ikke skal føre til konkurranseskjevheter. Dersom en type
forsikring tegnet i norske selskap medfører bidragsplikt,
men ikke dekning for den forsikrede, vil norske selskaper få en
konkurranseulempe i dette markedssegmentet. En konkurranseulempe
for bidragspliktige forsikringer vil også oppstå dersom
gruppen av forsikringer som utløser bidragsplikt, er snevrere
enn gruppen av dekningsberettigede forsikringer.
Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsene
om medlemmenes ansvar overfor garantiordningen, slik at det presiseres
at innkalling av kapital knyttes til direkte premieinntekt i Norge
knyttet til forsikringer som dekkes av ordningen, jf. lovforslaget § 2A-4
første ledd, første punktum. Departementet foreslår
at nærmere bestemmelser om hvilke premieinntekter som skal
inngå i beregningsgrunnlaget fastsettes av Kredittilsynet
i forskrift, jf. lovforslaget § 2A-4 første
ledd, annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det er departementets vurdering at forslaget i proposisjonen
om supplerende krav til kapitaldekningskrav og andre soliditets-
og sikkerhetskrav på konsolidert grunnlag for de berørte
norske finansgrupperingene, i praksis kun vil medføre begrensede økonomiske
og administrative konsekvenser. Norske finanskonsern oppfyller i
det alt vesentlige de krav som stilles. Forslaget om å utvide
virkeområdet til konsolideringsplikten for finansinstitusjoner
og verdipapirforetak som ikke er en del av et konsern, vil imidlertid
medføre visse tilleggsbyrder for slike finansgrupper.
Departementet anser at forslaget om utvidelse av virkeområdet
for kravet om at transaksjoner og engasjementer innen en finansgruppe
skal være i samsvar med forretningsmessige vilkår
og prinsipper, ikke vil ha administrative konsekvenser av betydning.
Forutsatt anvendelse av forslagene om adgang til å pålegge
rapporteringsplikt til utenlands tilsynsmyndighet og opplysningsplikt
for enkelte enheter som ikke er underlagt tilsyn, vil dette kunne
medføre visse administrative tilleggsbyrder for de berørte
foretakene.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
har i høringen pekt på at en bør unngå en
vesentlig utvidet plikt til å rapportere transaksjoner
innen en finansgruppe. Departementet legger til grunn at slike rapporteringsplikter
for finansinstitusjoner og verdipapirforetak kan fastsettes i medhold
av gjeldende bestemmelser i kredittilsynsloven. Det foreslås
derfor ikke lovregler om dette i proposisjonen. Departementet legger
her vekt på at rapporteringspliktene skal begrenses til
signifikante transaksjoner og engasjementer slik konglomeratdirektivet og
forsikringsgruppedirektivet tillater.
Kredittilsynet antar at direktivets intensjoner oppfylles ved
at enheter under norsk tilsyn skal oppfylle reglene pr. 1. januar
2005, slik at første rapportering fra eventuelle konglomerater
kan skje etter første halvår. Selskapene vil da
ha mulighet til eventuelt å innhente mer kapital, dersom
dette er nødvendig.
Forslaget er en oppfølging av lov nr. 77/2002
(i kraft 1. januar 2004) som åpnet for kredittforetaks
utstedelse av obligasjoner med pantesikkerhet i en utlånsportefølje.
Det vises til nærmere omtale av de økonomiske
og administrative konsekvensene i Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) kapittel
6 side 55. De justeringer som foreslås i proposisjonen
nå antas ikke å ha økonomiske eller administrative
konsekvenser av betydning.
De foreslåtte lovendringene antas å ikke medføre vesentlige
ekstra kostnader eller nye arbeidsoppgaver for myndighetene. Det
vil imidlertid være et behov for utfyllende regler til
lovteksten, og utarbeidelse av disse vil kreve noen ressurser. Videre
vil myndighetene måtte vurdere om det er grunnlag for å unnta
filialer som er medlem av garantiordning i hjemlandet fra medlemskap
i den norske garantiordningen, herunder om ordningen dekker kontrakter
i tilnærmet samme utstrekning som den norske ordningen.
For skadeforsikringsselskapene som faller inn under regelverket,
vil de nye reglene først og fremst kunne innebære
at bidragsplikten som påhviler medlemmene kan bli redusert
som følge av at dekningsomfanget til ordningen reduseres.
Enkelte skadeforsikringsselskaper vil dessuten få redusert
kravet til avsetninger, ettersom det ikke lenger skal foretas avsetninger
for forsikringer som unntas fra garantiordningens dekningsområde.
Forslaget antas ikke å ha vesentlige økonomiske konsekvenser
for vanlige forbrukere. Det vil imidlertid bli klarere regler for
forsikringstaker, de sikrede og skadet tredjemann når det
gjelder hva som omfattes av dekningsområdet for garantiordningen
for skadeforsikringsselskaper. For mer profesjonelle forsikringskunder,
og forsikringskunder som har krav der risikoen ikke anses å bestå her
i riket, vil forslaget kunne være av betydning ettersom
disse ikke lenger vil kunne få dekning av garantiordningen
dersom forsikringsselskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser.
Komiteen tar dette til etterretning.
Kapittel 6 i proposisjonen inneholder merknader til de enkelte
bestemmelser det fremmes forslag om.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder finansgrupper
(se kapittel 2 ovenfor) settes i kraft raskt av hensyn til oppfyllelsen
av EØS-forpliktelser etter konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet.
Departementet legger opp til at også lovforslagene som
gjelder obligasjoner med pant i utlånsportefølje
(se kapittel 3 ovenfor) settes i kraft raskt slik at et fullstendig
lovgrunnlag for nødvendige forskrifter kommer på plass
og for å legge til rette for at de kredittforetakene som
planlegger utstedelse av slike obligasjoner kan komme i gang med
virksomheten.
Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder skadeforsikringsselskapenes
garantiordning mv. (se kapittel 4 ovenfor og lovforslaget del VI)
settes i kraft samtidig med at nødvendige forskrifter kan
fastsettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (finansgrupper, obligasjoner med pant i utlånsportefølje og skadeforsikringsselskapenes garantiordning)
I
I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) gjøres følgende endringer:
§ 4 første ledd nr. 3 skal lyde:
å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål, samt å sende slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak som nevnt i § 1 første ledd,
Ny § 4b skal lyde:
Kredittilsynet kan pålegge foretak som er
-
tilknyttet foretak av (jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav f),
-
deltakende foretak i (jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav g), eller - tilknyttet foretak av et deltakende foretak i
en institusjon som nevnt i § 1 første ledd nr. 1 - 6 eller nr. 14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er underlagt tilsyn, dersom Kredittilsynet har bedt institusjonen under tilsyn om å få opplysningene, og disse ikke er utlevert.
§ 7 første ledd tredje punktum skal lyde:
Taushetsplikten etter denne bestemmelse og forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank, andre EØS-staters sentralbanker eller tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14, eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond.
II
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt, eller i hver utlånsportefølje som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt IV.
§ 6-4 nytt niende ledd skal lyde:
(9) Konkursboet har ikke lovbestemt pant etter første ledd i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse.
III
I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) skal § 12 annet ledd første punktum lyde:
Taushetsplikt etter foregående ledd gjelder ikke overfor Kredittilsynet eller overfor andre EØS-staters sentralbanker.
IV
I lov 10. juni 1988 nr. 39 om lov om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endringer:
Kapittel 9 Garantiordninger oppheves.
V
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende endringer:
§ 2-25 tredje ledd bokstav c og d skal lyde:
c)lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder etter regler fastsatt av Kongen,
d)lån til, eller lån garantert av, stat, kommune eller tilsvarende offentlig sektor i andre stater etter regler fastsatt av Kongen (offentlige lån),
Nåværende bokstav d blir bokstav e.
§ 2-25 fjerde ledd skal lyde:
Ihendehaverobligasjonene skal angi at obligasjonslånet er sikret og om sikkerheten er knyttet til bolighypoteklån, eiendomshypoteklån, lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder eller offentlige lån.
§ 2-26 første ledd bokstav a skal lyde:
a) å yte eller erverve enten bolighypoteklån, eiendomshypoteklån, lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder eller offentlige lån, og
§ 2-28 første ledd første, annet og tredje punktum skal lyde:
Obligasjonseierne skal ha porteføljepant med første prioritet. Derivatmotpartene kan gis porteføljepant med første prioritet. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler, herunder om det innbyrdes forholdet mellom panthaverne.
Nåværende annet til fjerde punktum blir fjerde til sjette punktum.
§ 2-28 annet ledd ny bokstav c skal lyde:
c)lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder skal ikke overstige 60 prosent av pantets verdi. Kongen kan i forskrift stille strengere krav.
§ 2-28 tredje ledd første punktum skal lyde:
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen her, herunder om beregning av verdien av ulike typer pantobjekter.
I § 2-33 skal paragrafoverskriften lyde:
Konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig administrasjon
§ 2-33 første ledd første punktum skal lyde:
I tilfelle konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven eller offentlig administrasjon av foretaket, har eierne av et obligasjonslån og motpartene i en derivatkontrakt fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette obligasjonslånet.
§ 2-33 tredje ledd første og annet punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift fastsette regler om rettidig betaling til panthaverne av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, eller gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet i foretakets bo, herunder regler som begrenser panthavernes adgang til heving og motregning. Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som begrenser konkursboets, gjeldsnemndas eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke de øvrige kreditorers dekningsmulighet.
I kapittel 2a skal kapitteloverskriften lyde:
Kapittel 2a. Finanskonsern mv.
§ 2a-2 nye bokstaver f, g, h og i skal lyde:
f)Som tilknyttet foretak regnes i dette kapittel et foretak som er et datterselskap, et annet foretak der en kapitalinteresse besittes eller som er underlagt felles ledelse.
g)Som deltakende foretak regnes i dette kapittel et foretak som er et morselskap, et annet foretak som har en kapitalinteresse eller underlagt felles ledelse.
h)Som kapitalinteresse regnes rettigheter til kapital i andre foretak, uansett om de er knyttet til verdipapirer eller ikke, som ved å skape en varig tilknytning til disse foretakene skal bidra til foretakets virksomhet, samt en direkte eller indirekte eierandel på 20 prosent eller mer av stemmerettene eller kapitalen i et foretak.
i)Som felles ledelse regnes i dette kapittel der to eller flere foretak ved avtale eller vedtektsbestemmelser er underlagt felles ledelse eller der de samme personene utgjør flertallet i foretakenes styrende eller kontrollerende organer, og disse personene har fungert i regnskapsåret og inntil det tidspunktet årsregnskapet ble utarbeidet.
§ 2a-3 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Tillatelse skal nektes hvis morselskapets styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten:
a)ikke kan antas å ha den nødvendige erfaring til å utøve stillingen eller vervet,
b)er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte, eller
c)i stilling eller ved utøvelsen av verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte.
I § 2a-8 skal paragrafoverskriften lyde:§ 2a-8. Transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern mv.§ 2a-8 første ledd skal lyde:
Transaksjoner og engasjementer mellom
a)foretak i et finanskonsern,
b)finansinstitusjon og tilknyttet foretak som nevnt i § 2a-2 bokstav f, og
c)finansinstitusjon og deltakende foretak som nevnt i § 2a-2 bokstav g,
skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Kredittilsynet kan gi finansinstitusjoner pålegg om å endre transaksjoner og engasjementer med andre foretak i samme finanskonsern som ikke er i samsvar med bestemmelsen i første punktum.
§ 2a-9 første ledd skal lyde:
En finansinstitusjon skal ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, foreta konsolidering etter reglene i paragrafen her når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller er underlagt felles ledelse som et annet foretak.
§ 2a-9 annet ledd skal lyde:
Kredittilsynet kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra første ledd.
§ 2a-9 tredje ledd skal lyde:
Ved konsolidering av datterselskaper skal konsernregnskap basert på prinsippet om full konsolidering legges til grunn. Ved konsolidering av annet enn datterselskaper, skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering legges til grunn. Kredittilsynet kan i det enkelte tilfelle beslutte at et datterselskap skal konsolideres etter prinsippet om forholdsmessig konsolidering dersom det kan godtgjøres at de andre aksjonærer og obligasjonseiere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærene og mellom obligasjonseierne er tilstrekkelig fastslått. Kredittilsynet kan gi pålegg om konsolidering også for andeler ned til 10 prosent.
§ 2a-9 sjette ledd første og nytt annet punktum skal lyde:
Kredittilsynet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføringen av konsolideringen eller avsetning av kapitaldekningsreserve etter denne paragraf. Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav etter denne paragraf skal beregnes på en annen måte enn fastsatt i tredje ledd og i medhold av dette ledd.
VI
I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.
Nytt kapittel 2A skal lyde:
Kapittel 2A. Forsikringsselskapenes garantiordninger
§ 2A-1 Formål og virkeområde
Skadeforsikringsselskapenes garantiordning skal bidra til å sikre utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring, til sikrede og skadet tredjemann.
Garantiordningen dekker ikke krav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om når en forsikret risiko anses å bestå her i riket.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om garantiordningen, herunder hvilke avtaler om direkte skadeforsikring som faller inn under garantiordningenes dekningsområde, hvilke personer garantiordningen gjelder for, grense for maksimalt beløp som dekkes per skadetilfelle, og dekningsgraden for krav mot garantiordningen.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av forvaltningsloven og offentlighetsloven for garantiordningen. Slike regler kan utfylle, supplere eller avvike fra regler gitt i eller i medhold av forvaltningsloven og offentlighetsloven.
§ 2A-2 Styre og vedtekter m.m.
Garantiordningen er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler. Garantiordningen skal ha vedtekter godkjent av departementet.
Garantiordningen ledes av et styre bestående av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Kongen oppnevner medlemmene, varamedlemmene og utpeker styrets leder. Oppnevningsperioden er fire år.
Gyldig vedtak i styret krever tilslutning fra minst tre stemmer.
Kredittilsynet kan kalle sammen styret. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om Kredittilsynets adgang og plikt til å kalle sammen styret.
§ 2A-3 Medlemskap
Forsikringsselskap som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av garantiordningen.
Når et forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat driver direkte skadeforsikring gjennom filial etablert her i riket, skal filialen være medlem av garantiordningen.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om medlemskap i ordningen, herunder fastsette unntak fra plikten til å være medlem.
§ 2A-4 Medlemmenes ansvar overfor garantiordningen
Et medlems maksimale ansvar overfor garantiordningen skal hvert år være 1,5 % av summen av medlemmets opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår før innkallingsåret ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen. Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om hvilke premieinntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget.
Til dekning av ansvaret skal hvert medlem foreta årlige avsetninger etter regler fastsatt av Kredittilsynet.
§ 2A-5 Innkalling av kapital
Styret treffer vedtak om innkalling av kapital fra medlemmene for å dekke utbetalinger fra, og omkostninger knyttet til, garantiordningen. Det beløp som innkalles, fordeles forholdsmessig på medlemmene i samsvar med § 2A-4 første ledd.
Kredittilsynet kan i de tilfeller det ikke skal foretas utbetaling fra ordningen, bestemme at kostnadene knyttet til driften av garantiordningen skal dekkes av Kredittilsynet og utlignes på skadeforsikringsselskapene i samsvar med Kredittilsynsloven § 9.
§ 2A-6 Utbetaling fra garantiordningen
Styret avgjør hvordan garantiordningens midler skal nyttes for å hindre eller redusere tap for sikrede eller skadet tredjemann og kan fastsette vilkår for utbetaling.
Departementet kan i forskrift fastsette utfyllende regler om utbetaling under garantiordningen, herunder om reduksjon av dekningsbeløp, delutbetaling, adgang til å sette vilkår for utbetalingen og om dekning av rentekrav.
Garantiordningen trer inn i de sikredes krav mot selskapet med samme prioritet i den utstrekning kravene dekkes gjennom garantiordningen. Styret bestemmer om midler som kommer inn ved at krav blir innfridd skal betales tilbake til medlemmene eller tillegges den innbetalte kapital.
§ 2A-7 Rapportering, regnskap og revisjon
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om styrets plikt til å legge frem rapport om virksomheten, regnskap og revisjon.
§ 2A-8 Andre garantiordninger
Departementet kan bestemme at det skal etableres garantiordninger for kredittforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, og fastsette regler for ordningene.
VII
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:
§ 8-12 annet ledd skal lyde:
Dersom verdipapirforetaket:
1.har en kapitalinteresse i et annet foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav h i annet foretak, eller
2.er underlagt felles ledelse som et annet foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav i, med annet foretak skal kravene i § 8-10 anvendes på konsolidert grunnlag. Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gjøre unntak fra første punktum.
Nåværende annet ledd blir tredje ledd.
VIII
Ikraftsettings- og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de ulike bestemmelsene til forskjellig tid. Kongen kan gi overgangsregler.
Oslo, i finanskomiteen, den 19. mai 2005
Siv Jensen |
May Britt Vihovde |
leder |
ordfører |