Til Odelstinget
Forslaget til ny akvakulturlov erstatter dagens oppdrettslov
og havbeitelov. Viktige mål i nevnte lover videreføres,
men fokuset på hvordan målene bør oppnås
er endret.
Akvakulturloven er et redskap som skal legge til rette for at
næringsaktørene, gjennom en lønnsom drift,
skaper verdier på en samfunnsøkonomisk optimal
måte. Loven trekker derfor opp rammene for næringens
videre vekst gjennom en forsvarlig forvaltning av nasjonale interesser
som miljø og bruk av kystareal. Gjennom dette kan næringens
mål oppnås parallelt med realiseringen av andre
nasjonale og regionale interesser.
Lønnsomhet er grunnlaget for næringens eksistens
og næringsutvikling i kystdistriktene og dette gjenspeiles
i lovens virkemidler. Fokuset endres fra hvem som eier virksomheten
til hvordan den drives. Dette innebærer at forvaltningens
mulighet for regulering av eierskapet utfases og at det gis et større
forretningsmessig handlingsrom for næringen til å søke en
optimal struktur på hvordan virksomheten bør drives
for å skape verdier. Næringens bidrag til utvikling
på kysten skjer i hovedsak gjennom lønnsomme bedrifter
som naturlig er lokalisert i kystsamfunn med gode naturgitte betingelser
for akvakultur. I loven beholdes forvaltningens mulighet til å begrense antall
tillatelser som skal tildeles til laks og ørret og til å foreta
geografiske fordelinger av tillatelsene. I forlengelsen av at eierskapsregulering
utfases, foreslås det å innføre adgang
til overføring og pant av tillatelser. Deregulering av
eierskapskrav i kombinasjon med rett til overføring og
pant vil, etter departementets oppfatning, normalisere næringen
i forhold til annen industri og gjøre næringen
mer tilpasningsdyktig.
Videre foreslås det i loven å forenkle søknadsbehandlingen
ved etablering for alle typer akvakultur. Dette gjøres
gjennom å innføre en plikt til effektivisering
og samordning mellom sektormyndigheter og lokaliseringskommune.
Det foreslås dessuten at det kan fastsettes tidsfrister
for søknadsbehandlingen.
Tildeling av tillatelser til oppdrett med laks og ørret,
som i dag skjer gjennom tradisjonell søkerkonkurranse,
kan etter akvakulturloven gjennomføres på en enklere
og mindre ressurskrevende måte. Det foreslås at
det alternativt kan gjennomføres en kvalifisering med videre
utvelgelse av de kvalifiserte søkere gjennom trekning eller
auksjon. Fastsettelse av vederlag for tillatelsen kan skje både
ved en forhåndsfastsatt sum eller markedsbestemt gjennom åpen
eller lukket budrunde.
Miljø og forholdet til andre areal- og brukerinteresser
i kystsonen har en sentral plass i lovforslaget. Tidligere lovers
miljøtiltak videreføres i akvakulturloven. Bestemmelsene
om miljøhensyn gir videre en mulighet for å utvikle
nye krav og virkemidler for å sikre miljøet. Det
foreslås videre at etablering av akvakultur skal skje etter
en vurdering av hvordan kystarealet best kan utnyttes både
til forskjellige former for akvakultur og til andre areal- og brukerinteresser.
Miljø- og arealbestemmelsene skal bidra til god sameksistens
mellom akvakulturnæringen og andre samfunnsinteresser.
Potensialet for økt sjømateksport er knyttet
til den globale befolkningsveksten, til økende kjøpekraft
i en rekke land, en generell økende interesse for sjømat
globalt, samt en økende handel med videreforedlede produkter
og andre marine produkter. Norges fortrinn i forhold til naturressurser,
marked, kompetanse og erfaring tilsier at næringen fortsatt
har et betydelig potensial til å vokse. Hvilket potensial
for verdiskaping disse fortrinnene representerer, har primært
med forholdene i markedet og de teknologiske mulighetene for utnytting
av råstoffet å gjøre.
Utfordringen for norsk havbruksnæring ligger i å utvikle
seg fra en råvareleverandør med hovedtyngden av
aktiviteten rettet mot markeder med små marginer, til en
mer variert, konkurransedyktig og lønnsom produksjon. Hovedbudskapet
i de ulike scenarier som er fremsatt om potensiell vekst i norsk
havbruksnæring er at verdien pr. kilo råstoff
må øke. Dette betyr å ha fokus på kontinuerlig
innovasjon gjennom bl.a. forskning, produktutvikling og markedsarbeid.
For å kunne være konkurransedyktig er det helt avgjørende
at den norske næringen har minst like gode rammevilkår
som andre aktører. Hovedutfordringene for næringen
i et globalt perspektiv er derfor å redusere kostnadene,
bedre markedsadgangen og å kunne få tilstrekkelig
forretningsmessig handlefrihet for å tilpasse seg et globalisert
marked i rask utvikling.
Forvaltningen av norsk akvakulturnæring har på mange
områder vært ledende på regulering av
næringens miljøpåvirkning. Som følge
av dette og næringens egen innsats har næringen
en rimelig god miljøstatus sammenlignet med en del andre
typer matproduksjon. Viktige miljøspørsmål
må imidlertid fortsatt håndteres, og det vil være
særlige miljøutfordringer knyttet til en videre
vekst i næringen.
En stadig større del av sjøarealene tas i bruk
til ulike typer nærings-, verne- og friluftsformål.
Arealbruk til akvakulturformål utgjør i dag i
overkant av 2 800 godkjente lokaliteter i kystsonen. Det
antas at tilgang på egnet areal vil bli en knapphetsfaktor
for videre vekst i næringen i fremtiden. For å sikre
tilgang på egnet produksjonsareal samt effektiv utnyttelse
av dette, er det viktig å sikre en god sameksistens mellom
næringen og andre bruker- og verneinteresser.
Nedenfor gjengis noen hovedpunkter i forslaget til ny akvakulturlov
som ble sendt på høring 7. desember 2004,
med frist 24. januar 2005.
Virkemidlene i dagens oppdrettslov og havbeitelov videreføres
i all hovedsak i forslaget til ny akvakulturlov.
Utgangspunktet for forvaltningen av næringen er fortsatt
at man må ha tillatelse for å kunne drive akvakultur.
De fleste forskrifter som regulerer etablering, drift og avvikling
blir også videreført som de er i dag. For laks
og ørret kan tillatelsene fortsatt antallsbegrenses. Spørsmålet
om å videreføre en hjemmel for produksjonsregulerende
tiltak for laks og ørret ble stilt åpent.
Dagens reguleringer som ivaretar miljøhensyn vil videreføres
under den nye loven.
Alle eksisterende former for akvakultur fordelt etter art eller
produksjonsform vil reguleres av den nye loven. I forhold til havbeitevirksomhet
vil forutsetningen om at denne næringen skal utvikles forsiktig,
videreføres under forslagets § 10, og
havbeite vil fremdeles bare kunne drives med stasjonære
arter.
I forslaget til ny akvakulturlov er det ikke noe vilkår
om at anlegg skal benyttes eller at spesifikke handlinger må utføres
for at virksomheten skal omfattes av loven. Den nye loven er nøytral
i forhold til bruk av teknologi. Det er tilstrekkelig at den objektive
hensikten med aktiviteten er å produsere akvatiske organismer.
For å sikre en ryddig og mer effektiv tildelingsprosess
foreslås det å lovfeste dagens praksis med at fiskerimyndighetene
ikke kan tildele tillatelse til akvakultur før andre relevante
tillatelser er innhentet. Hovedelementet er imidlertid at loven
fastslår at alle relevante myndigheter plikter å foreta
en effektiv og samordnet søknadsbehandling. Departementet
kan gjennom forskrift fastsette nærmere regler om hvordan
en samordning skal skje. Loven åpner også for
at det i en slik forskrift kan fastsettes saksbehandlingsfrister
både for fiskerimyndighetenes egen behandling av søknaden,
og for vedtak og uttalelser fra kommune og andre sektormyndigheter.
For laks og ørret foreslår departementet at
det i tillegg til tildeling gjennom tradisjonell søkerkonkurranse
som i dag, gis mulighet for myndighetene til å prioritere
mellom søkere ved tildeling av antallsbegrensede tillatelser
etter en enklere modell enn dagens ordning. Det foreslås
derfor at det gis en mulighet til at utvelgelsen mellom kvalifiserte
søkere også kan skje gjennom trekning. Denne måten å gjennomføre
tildeling på blir mindre ressurskrevende for forvaltningen,
rettferdig for brukerne, mens styringsmulighetene ved tildelingen
blir de samme som før. Budrunde vil kunne være
et alternativ som kan benyttes i kombinasjon med kvalifisering.
Det ble bedt særlig om synspunkter på dette under
høringen.
Slik regelverket er utformet i dag kan konsesjonsverdien kun
i meget begrenset grad utnyttes som finansieringskilde idet dagens
oppdrettslov ikke gir hjemmel for en panteadgang i selve tillatelsen.
Bruk av tillatelsen som sikkerhetsstillelse for finansieringsformål
er i dag kun tillatt for havbeitetillatelser. I utgangspunktet bør
næringsutviklingen skje gjennom en fri bedriftsøkonomisk
tilpasning. Departementet foreslår derfor å lovfeste
rett til å kunne overføre tillatelser, samt mulighet
for panteadgang i alle typer akvakulturtillatelser. Forslaget i
ny akvakulturlov om overføring og pant av tillatelser uten
offentlig godkjenning innebærer en økt handlefrihet
for næringen.
Det foreslås videre å etablere et akvakulturregister
som skal sørge for at pantet får det nødvendige rettsvern.
Integrering av sektoransvaret for miljø i havbrukssektoren
gjøres i den nye loven gjennom videreføring og
klargjøring av dagens miljøbestemmelser. I lovforslaget
er virkemidler på miljøsiden samlet i et eget
kapittel. Gjennom dette har man i forslaget søkt å synliggjøre
miljøhensyn og betydningen av miljøspørsmål
ytterligere i forhold til dagens regulering. Forslaget har også klarere
retningslinjer for miljøtilpasning av akvakulturproduksjon.
Næringen har i dag en oppryddingsplikt ved avvikling
av virksomhet som fremgår av forskriftsverket. Kostnaden
påhviler i utgangspunktet næringsutøveren
og problemer kan oppstå dersom denne er betalingsudyktig.
Det foreslås derfor at myndighetene, ved forskrift, kan
stille krav til økonomisk garanti for å sikre
gjennomføring av oppryddingsplikten.
I forhold til oppdrettslovens krav om lokalt eierskap, har EFTAs
overvåkingsorgan (ESA) reist innvendinger mot dette under
henvisning til EØS-avtalen. Etter konsultasjon med Stortingets
EØS-utvalg våren 2002 praktiseres ikke dette vilkåret
lenger. Vilkåret om lokalt eierskap videreføres
derfor ikke i akvakulturloven.
Forbudet mot overføring og endring av eiersammensetningen
i tillatelsene som ble gitt i tildelingene i 2002 og 2003, forutsettes
opphevet.
I forhold til den nasjonale og regionale begrensing på total
konsesjonsbiomasse en aktør kan ha tillatelse til, vurderes
det imidlertid som hensiktsmessig å beholde denne ordningen
gjennom å videreføre gjeldende eierreguleringer.
Disse begrensningene vil gjelde inntil de oppheves.
Oppheving av eierskapsreguleringen i kombinasjon med lovfestet
rett til overføring og pant av akvakulturtillatelser vil
bidra til lønnsomheten i næringen gjennom økt
omstillingsevne, friere tilpasning og bedret kapitaltilgang.
Spørsmålet om eventuell hjemmel til individmerking
av organismer er vurdert i arbeidet med ny akvakulturlov. Innføring
av en merkeordning vurderes imidlertid som prematurt med hensyn
til eksisterende teknologi og praktisk og økonomisk gjennomførbarhet.
Departementet vil komme tilbake med forslag om lovendring dersom
det på bakgrunn av en videre utredning blir aktuelt å innføre
en merkeordning.
I høringsutkastet bes det særlig om synspunkt
på om forvaltningen fortsatt bør kunne gjennomføre produksjonsbegrensende
tiltak for å bidra til en lønnsom utvikling i
næringen. Dagens oppdrettslov gir adgang for departementet
til å innføre slike tiltak. Høringsinstansene
er noe delte i sitt syn på dette, men de fleste ønsker å beholde
en slik mulighet. Departementet vurderer det som hensiktsmessig å videreføre oppdrettslovens
mulighet for myndighetene til å innføre produksjonsregulerende
tiltak i spesielle situasjoner.
I høringsutkastet foreslås det at tildeling
av antallsbegrensede tillatelser kan skje gjennom en tradisjonell
søkerkonkurranse eller gjennom en kvalifisering med påfølgende
trekning blant kvalifiserte søkere. Dersom det skulle være ønskelig å ha
et markedsfastsatt vederlag for tillatelsen, vil budrunde kunne være
en måte å fastsette vederlaget på.
Høringsinstansene er med få unntak positive
til forslaget om kvalifisering og trekning. Når det gjelder
auksjon, er synspunktene mer delte.
Departementet vil presisere at grunnprinsippet i det nye forslaget
til tildeling er et kvalifiseringssystem hvor forvaltningen ikke
foretar en vurdering av hvem av de allerede kvalifiserte søkere
som bør få tildelt tillatelsen. Er man kvalifisert,
så er man god nok til å få tillatelse.
Den videre utvelgelse kan derfor skje gjennom trekning blant de
kvalifiserte. Spørsmålet om auksjon eller budrunde
i denne sammenheng er i prinsippet et spørsmål
om hvordan vederlaget skal fastsettes. Dersom man velger å fastsette vederlaget
gjennom auksjon, vil imidlertid utvelgelse gjennom trekning ikke
være aktuelt.
Forslaget om å hjemle saksbehandlingsfrister i den nye
akvakulturloven har fått bred støtte på høringen
fra nær samtlige høringsinstanser. Noen av sektormyndighetene
som berøres av fristene støtter imidlertid ikke
forslaget på grunn av fristenes mulige konsekvenser for
bruk av ressurser.
Departementet mener at bruk av tidsfrister for saksbehandlingen
er hensiktsmessig for å bedre næringens rammebetingelser
gjennom større forutsigbarhet og kortere saksbehandlingstid.
En hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser
om samordning av søknadsbehandlingen, herunder fastsetting
av tidsfrister for saksbehandlingen i akvakultursaker, foreslås
derfor i akvakulturlovens § 8.
I høringsutkastet foreslås det at den som driver akvakultur
plikter ved helt eller delvis opphør av driften å foreta
en opprydding i området. For å sikre gjennomføring
av denne plikten foreslås det videre at departementet kan
bestemme at det skal stilles tilfredsstillende sikkerhet for oppryddingen.
Dette kan også gjøres gjennom en avgiftsordning.
Det foreslås også at staten gis legalpant i tillatelsen
for krav som knytter seg til tillatelsen etter bestemmelser gitt
i eller i medhold av akvakulturloven.
Høringsinstansene er positive til oppryddingsplikten,
men havbruks- og finansnæringens organisasjoner støtter
ikke forslagene om mulighet for innføring av avgiftsordning
eller legalpant til staten i tillatelsen.
Departementet vil, på bakgrunn av høringen,
spesifisere statens legalpant i tillatelsen til bare å gjelde krav
om oppryddingsplikt, krav om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.
Det gis også mulighet for beløpsbegrensing av
panteretten gjennom forskrift, da det ikke anses som hensiktsmessig å tallfeste
dette i loven.
I høringsutkastet fremgår det at man ikke anser
at det er grunnlag for å innføre en generell bestemmelse om
erstatningsordning eller kompensasjon for de virksomheter som eventuelt
vil kunne få pålegg om å flytte eller
avvikle der dette er nødvendig for å bevare bestemte
områder.
FHL havbruk mener det bør ytes erstatning i disse tilfellene.
Disse faktorene bidrar til tap av konkurransekraft og store merutgifter.
Dette bør det ytes erstatning for.
Etter departementets vurdering bør det ikke ytes erstatning
for tap som følge av slike forbud eller pålegg.
Bruk av felles kystarealer i medhold av en offentlig tillatelse
bør ikke nyte et særskilt erstatningsrettslig
vern.
I høringsutkastet angir departementet at det ikke foreslås
innført hjemmel til individmerking av oppdrettsfisk, men
viser til pågående arbeid i departementet på dette
området.
Flere av høringsinstansene, deriblant Miljøverndepartementet,
Sametinget, Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet ønsker
hjemmel for individmerking.
Departementet anser spørsmålet om individmerking å kunne
være så inngripende for næringen at innføring
av dette bør skje i en egen prosess hvor det tas stilling
til en konkret merkeordning og konsekvensene av denne. Det har etter
departementets syn ikke fremkommet forhold i høringsrunden
som tilsier at hjemmel for merkeordning bør innføres
nå.
Formålbestemmelsen i høringsutkastet var endret rent
språklig i forhold til dagens oppdrettslov og havbeitelov,
ved at begrepet "bærekraftig utvikling" var erstattet med
begrepet "miljøtilpasset produksjon". Flere av høringsinstansene
har bedt om at "bærekraftig" gjeninnføres som
begrep i loven. Departementet ser at "bærekraftig utvikling"
er et sentralt og etablert begrep, og har på denne bakgrunn
kommet til at begrepet bør videreføres i den nye
loven.
I høringsutkastet foreslås det å lovfeste
adgangen til overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelsene.
Forslaget vedrørende overføring innebærer
at private aktører kan overføre tillatelser uten
offentlig godkjenning. Dette medfører ny handlefrihet for
næringsaktørene. Samtidig åpnes det opp
for pantsetting av akvakulturtillatelsene for bl.a. å synliggjøre
verdien av tillatelsene og for å gi økt forutsigbarhet
for kreditorene.
Sametinget er negativ til fri overførsel da de mener
at overføring av tillatelser uten offentlig godkjenning
vil medføre at oppdrettsnæringen blir fristilt
fra offentlig styring og kontroll. Finnmark fylkeskommune er negativ
til pantsettelsesadgang da dette vil føre til økt
kapitalisering av konsesjonsverdien.
Departementet ser det som positivt at næringen gjennom
adgang til pant og overføring i større grad kan
nyttiggjøre seg tillatelsens verdi. Adgangen til pant og
overføring medfører ikke noen begrensing for utøvelse
av offentlig myndighet.
På bakgrunn av høringsrunden har departementet foretatt
justeringer for å klargjøre forholdene rundt overføring
og pant.
Flere av høringsinstansene, deriblant Direktoratet for
Naturforvaltning og Norges Naturvernforbund, har kommentert at det
i lovutkastet mangler hjemmel til å forby oppdrett av introduserte
arter. Departementet tar høringsuttalelsene til etterretning og
foreslår at problemstillingen ivaretas ved at akvakulturloven
har en eksplisitt forskriftskompetanse for myndighetene til å forby
utsett av fremmede arter til akvakultur.
I høringsutkastet foreslås det at tillatelser
kan overføres, men at utleie ikke skal omfattes av denne adgangen.
Hovedformålet med forbudet mot utleie er å sikre
at den som er innehaver av tillatelsen også er den som
driver virksomheten.
Flere av høringsinstansene mener at det bør åpnes
opp for leie av konsesjoner. FHL havbruk viser til at det er tillatt å leie
ut jordbruksareal og at det kan være mange grunner til
at konsesjonsinnehaver ønsker å leie ut for en
periode (sykdom, overtakelse). Departementet vurderer utleie av
tillatelser som vesentlig annerledes enn andre former for overføring. Det
er ikke ønskelig å få en utvikling hvor
produsentene i næringen må betale leie for en
offentlig tildelt tillatelse og at innehaverne av tillatelsene i
praksis bare driver ren utleievirksomhet.
Konsesjonssystemet foreslås videreført i ny akvakulturlov.
Dette må skilles fra antallsbegrensingen på tillatelser
til laks og ørret som er en tildelingspraksis spesielt
for denne type tillatelser. Departementet mener at et system med
individuelle tillatelser kombinert med generelle regelverk, best
vil ivareta at de krav som stilles til næringsutøverne
blir forutsigbare. Særlige forhold knyttet til den enkelte
virksomhet kan reguleres nærmere i den enkelte tillatelse.
Hovedkomponentene i tillatelsen fremgår av forslagets § 5,
første ledd og består av rett til produksjon av
bestemte arter, i et bestemt omfang, på bestemte lokaliteter.
Bakgrunnen for å opprettholde kravet om tillatelse for å drive
akvakultur er at forvaltningen bør ivareta viktige overordnede
samfunnsmessige hensyn som vanskeligere kan ivaretas av den enkelte
næringsutøver.
Departementet framhever at for eksempel begrensingene i antall
tillatelser på laks og ørret ikke er en konsekvens
av kravet om tillatelse, men en politisk beslutning om å begrense
antallet nye tillatelser.
Departementet foreslår å lovfeste en rett og
plikt for fiskerimyndighetene til å sørge for
optimal samordning av søknadsprosessen slik at næringsutøverne om
mulig kan forholde seg til ett forvaltningsorgan. Forslaget medfører
at alle sektormyndighetene og lokaliseringskommunen plikter å medvirke
til en effektiv prosess, og at fiskerimyndighetene gis kompetanse
til å sørge for dette. Det foreslås også at
det kan settes saksbehandlingsfrister for de myndigheter som skal
fatte vedtak eller avgi uttalelser på andre sektorer.
Fortløpende tildeling av tillatelser er i dag hovedformen
for alle typer akvakultur med unntak for laks og ørret
i henhold til oppdrettslovens § 6. Havbeitetillatelser
kan etter havbeiteloven tildeles fortløpende, men for å sikre
en forsiktig utvikling har departementet hittil valgt å gjennomføre
tildeling i koordinerte saksbehandlingsrunder.
Uavhengig av om man anvender tradisjonell søkerkonkurranse
eller enklere prosedyrer for den enkelte tildeling, bør
det etableres et grunnprinsipp om at søkere skal oppfylle
visse minimumskrav for å komme i betraktning. Deretter
vil det bli foretatt en prioritering mellom kvalifiserte søkere.
Om prioriteringen ikke skal skje ved tradisjonell søkerkonkurranse
kan den skje slik:
Dersom det ikke skal betales vederlag,
eller dersom vederlaget er fastsatt, kan prioriteringen skje gjennom
en trekning og således en utvelgelse mellom de kvalifiserte
søkerne.
Dersom det skal betales et markedsbestemt vederlag
for tillatelsen, kan prioriteringen skje gjennom åpen eller
lukket budrunde slik at den som betaler mest tildeles tillatelsen.
Hovedtanken bak forslaget om forenklet tildelingsprosedyre er å fokusere
på realisering av verdiskapingspotensialet ved å begrense
bruk av offentlige ressurser på mindre nyttige vurderinger
og etterfølgende prosesser.
Det kan være vanskelig å fastsette vederlaget
på forhånd. Et eksempel på dette er tillatelsene
utlyst i Finnmark i 2002- og 2003-rundene. Søkere i 2002 som
ble tildelt tillatelse, var likevel ikke villige til å betale
det fastsatte vederlaget. I 2003 var det ingen søkere til
Finnmarkskonsesjonene. Vederlaget per tillatelse har imidlertid
stått fast på henholdsvis 4 mill. kroner i Nord-Troms
og Finnmark og 5 mill. kroner i resten av landet, uavhengig av markedssvingningene.
En åpen eller lukket budrunde vil være egnet
til å ivareta de konsekvenser svingninger i markedssituasjonen
for laks har for betalingsevnen/-viljen for nye konsesjoner.
Forslaget om adgang til overføring innebærer
at tillatelsen kan overføres mellom private parter uten offentlig
godkjenning eller tillatelse. Etter forvaltningens tildeling av
tillatelse foretas det ikke lenger en forhåndsgodkjenning
av hvem som kan være innehaver av tillatelsen. Dersom det
ved tildeling av tillatelsen knyttes særlige vilkår
til tillatelsen vil disse bli kontrollert av tilsynsmyndigheten
under tilsyn med driften. Forslaget bygger på den oppfatning
at samfunnsinteressene stopper ved at arealet benyttes til akvakultur
og at driften skjer forsvarlig.
Forslaget om adgang til pantsettelse gjør at tillatelsen
kan nyttes som et formuesgode til sikkerhet for kreditor (panthaver).
Panthaver får en lovfestet beskyttelse for sin sikkerhet
i tillatelsen mot andre kreditorer, og en ordnet gjeldsforfølging.
Som ved overføring kan dette gjøres uten offentlig
godkjenning eller tillatelse.
Departementet foreslår også at det kan tas
legalpant i tillatelsen for krav om tvangsmulkt, overtredelsesgebyr
og for iverksetting i forbindelse med opprydding. Legalpant er pant
som oppstår umiddelbart i kraft av loven og er fullt beskyttet
fra de oppstår, uten tinglysing, overlevering eller annen
rettsvernsakt. Legalpant etter akvakulturloven foreslås
dessuten gitt best prioritet slik at det går foran alle
andre pantekrav.
Å innføre adgang til overføring og
pant er å imøtekomme et kommersielt behov som
allerede eksisterer i næringen og å skape ryddige
og forutsigbare rammebetingelser. Panteadgangen vil øke
kredittverdigheten til akvakulturselskapene og lette tilgangen på og
vilkårene for lånekapital. Det vil også kunne medføre
en forskyving av vektingen i låneforholdene fra kortsiktig
til langsiktig gjeld. For en finansieringsinstitusjon vil muligheten
for panterett i tillatelsen representere en betydelig bedret sikkerhet
i forhold til dagens situasjon hvor verdien av akvakulturtillatelsen
vil tilfalle kreditorfellesskapet som helhet ved konkurs.
Innføring av adgang til overføring og pant
innebærer ikke noen begrensninger på myndighetenes mulighet
til å trekke tilbake, eller iverksette andre reaksjoner
som kan ha betydning for verdien som pante- og overføringsobjekt.
Adgangen til overføring og pant er en rett som gis innehaver
av tillatelse uten at det ellers kan utledes noen videre rettigheter
utover dette. Den som får overført rettigheter
kan ikke få overført noen større rett
enn det avhender hadde på sin hånd.
I forbindelse med forslagene om adgang til overføring
og pant foreslås det å opprette en registreringsordning
for akvakulturtillatelser gjennom opprettelse av et akvakulturregister.
Registeret er nødvendig for å gjennomføre
panteordningen ved at panterettigheter gis rettsvern.
For å kunne utøve sine forvaltningsoppgaver
fører Fiskeridirektoratet i dag en oversikt over innehavere
av akvakulturtillatelser gjennom et havbruksregister. De etablerte
opplysningene i havbruksregisteret vil danne utgangspunktet for
etablering av det nye registeret. Det viktigste med en oppgradering
er at registeret da vil være egnet til å registrere
heftelser i tillatelsene. Dette vil legge til rette for et effektivt
system for overdragelse og pantsettelse av akvakulturtillatelser.
Publikum vil gis tilgang til registeret og kunne få utskrifter
i tråd med det som gjelder for grunnboken og løsøreregisteret.
I tillegg bør deler av de registrerte opplysningene også gjøres
tilgjengelig på Internett slik som tilfellet er med dagens
havbruksregister.
Virkeområdet til akvakulturloven er formålsnøytralt.
Dette innebærer at selv om en handling har et annet formål
enn produksjon av akvatiske organismer, så vil den omfattes
av loven i den utstrekning den er egnet til å ha produksjonsvirkninger
etter lovens definisjon. Dette vil medføre at virksomhet
som objektivt sett faller inn under lovens virkeområde
i noen tilfeller likevel er handlinger som departementet ikke ønsker å regulere
etter denne loven. Hvorvidt handlinger som defineres inn under lovens
ordlyd skal unntas, beror i sin helhet på hensiktsmessighetsbetraktninger
etter det skjønn som tilligger forvaltningen.
Det må trekkes en grense for hvor omfattende enkelte
typer virksomhet kan utvikle seg i forhold til de hensyn akvakulturloven
skal ivareta før det kreves konsesjon etter loven. Det
kan her bare angis de prinsipielle hovedlinjer for vurderingen.
Den nærmere grensetrekking må gjøres
i forskrift.
Akvakulturloven skal i utgangspunktet ikke gjøre inngrep
i dagens ulike driftsformer i fiskerinæringen, med den
følge at driftsformer som i dag hører under tradisjonelt
fiskeri, skal omdefineres til akvakultur. Hvorvidt en virksomhet
skal omfattes av akvakulturloven vil bero på en helhetsvurdering
med vekt på om den aktivitet som utøves i realiteten
har karakter av å være akvakultur. Sentrale elementer
vil her være om tiltakene som rettes mot organismene har
produksjonslignende trekk og om virksomheten har preg av å være
mer eller mindre permanent. Utviklingen av nye driftsformer vil
medføre at myndighetene kontinuerlig må foreta
vurderinger av om nye driftsformer innenfor tradisjonelt fiskeri
(fangstbasert akvakultur) i realiteten er akvakultur. Departementet
gis derfor fullmakt både til å unnta handlinger
som objektivt sett omfattes av loven og å regulere grensetilfeller gjennom
forskrifter.
I dagens oppdrettslov foretas vurderinger av fiske- og folkehelsehensynet
i fiskerimyndighetenes tildelingsvedtak. Dette innebærer
til dels en dobbeltbehandling av de samme hensyn hos henholdsvis
Mattilsynet og fiskerimyndighetene.
I forslaget til ny akvakulturlov foreslås det at kompetansen
til å vurdere spørsmål knyttet til fiske- og
folkehelsehensyn i sin helhet ligger hos Mattilsynet. I tillegg
er det Mattilsynet som forvalter myndighet etter dyrevernloven.
I forhold til å også ivareta dyrevelferdshensynet
ved akvakultur, foreslås det at dette integreres som en
vurdering sammen med Mattilsynets godkjenning ut fra fiske- og folkehelse. Mattilsynet
vil da fatte ett vedtak som inneholder en vurdering av alle de nevnte
hensyn.
Etablering av kultiveringsanlegg, utsett av anadrome laksefisk
og alle andre ferskvannsorganismer som ledd i kultivering krever
tillatelse etter lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og
innlandsfisk mv. Loven forvaltes av Miljøverndepartementet.
Virksomhet som reguleres etter lakse- og innlandsfiskloven trenger
ikke tillatelse etter akvakulturloven. Lakse- og innlandsfiskloven
gjelder ikke for utsett av akvatiske organismer som ledd i akvakultur,
også selv om slik virksomhet skulle skje i ferskvann. Dette reguleres
i dag etter oppdrettsloven, og foreslås videreført
i akvakulturloven.
I forslag om ny akvakulturlov foreslås det en adgang
til pantsettelse av akvakulturtillatelser. Det er imidlertid behov
for en særlig tilpasning av realisasjonsadgangen i forhold
til akvakulturtillatelser. Lovforslaget inneholder derfor forslag
til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven.
I den nye akvakulturloven kobler man konsesjonssystemet for akvakulturtillatelser
klarere til plansystemet enn tidligere, idet man lovfester at fiskeriforvaltningen
har plikt til å lokalisere akvakulturproduksjon i samsvar
med vedtatte planer med rettsvirkninger etter plan- og bygningsloven.
I tillegg foreslås det at søknadsbehandlingen
etter akvakulturloven og plan- og bygningsloven samordnes.
NOU 2003:14 Planlovutvalgets forslag til ny plandel av plan-
og bygningsloven, berører flere viktige områder
i forhold til akvakultur. Et viktig forslag er at kommunene i større
grad skal kunne differensiere mellom ulike former for akvakultur
i sin kommuneplanlegging, noe det i dag ikke er adgang til. I tillegg
foreslås lovens virkeområde utvidet til 1 nautisk mil
utenfor grunnlinjen. Videre foreslås det bestemmelser som
samordner saksbehandlingen i akvakultursaker og saksbehandlingen
etter plan- og bygningsloven. Det var gjennomgående bred
oppslutning om disse forslagene da NOU 2003:14 var på høring.
I NOU 2004:28 foreslår Biomangfoldlovutvalget en helt
ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold. Loven
vil være en felles lov for alle biologiske ressurser og
vil, om den blir vedtatt, få betydning for en rekke eksisterende
lover som berører ressursforvaltning. Det er i forslaget
til ny akvakulturlov ikke tatt høyde for forslagene i NOU
2004:28.
Departementet har drøftet spørsmålet
om hvor relevante samiske rettigheter er i offentlig regulering av
akvakultur - m.a.o. om norske myndigheter er forpliktet til å ta
særlig hensyn til samiske interesser i akvakulturloven,
herunder også ved tildeling av akvakulturtillatelser. Departementet
ser det ikke som naturlig å tolke ILO-konvensjonen dit
hen at den gir samer særskilte fortrinn fremfor andre søkere
ved tildeling av akvakulturtillatelser. Akvakultur er en form for
virksomhet som neppe vil utgjøre en naturressurs slik ordet
er brukt i konvensjonen, og utgjør heller ikke noen tradisjonell
samisk virksomhet. Av samme årsak kan det heller ikke utledes
noe rettsgrunnlag for fremtidig tildeling av vederlagsfrie konsesjoner
til minoritetsgrupper.
Å korte ned på den lange saksbehandlingstiden ved
tildeling av tillatelse for akvakultur gir positive ringvirkninger
for næring, forvaltning og samfunn. Næringsaktørene
gis redusert usikkerhet i forhold til om det vil gis anledning til å sette
i drift et anlegg eller ikke. Dette kan medføre at kapitaltilgangen øker fordi
risikoperioden kortes ned. Samfunnet tilføres både
skatteinntekter og arbeidsplasser når søknadsperioden
kortes ned. Det er usikkert om forvaltningen kan frigjøre
kapasitet som eventuelt kan brukes til andre gjøremål.
Departementets forslag om å gjennomføre en kvalifisering
med påfølgende trekning eller budrunde vil medføre
en vesentlig forenkling for næring og forvaltning. Departementet
vurderer denne formen for prioritering mellom kvalifiserte søkere
som ressursbesparende både for forvaltningen og for næringen.
Tildelingen vil også kunne gjennomføres raskere
slik at aktørene sparer kostnaden som kan være forbundet
med å vente på en lang saksbehandling.
For å kunne sørge for en forutsigbar rettsstilling ved
overføring og pantsettelse av tillatelser er det nødvendig å opprette
et register som sikrer rettsstiftelsenes positive og negative troverdighet.
Kostnader ved opprettelsen av et eget akvakulturregister vil
dekkes av staten. Driften skal finansieres gjennom gebyrer for registrering
av tillatelsene og overføringer og rettsstiftelser i disse.
En brukerfinansiert drift er i samsvar med slik andre tilsvarende registre
blir drevet. Dette betyr at næringsaktørene vil
finansiere ordningen.
Ved å fjerne muligheten for eierskapsregulering, med
unntak av eierbegrensingsforskriften av 22. desember 2004,
vil den enkelte næringsaktør få mulighet
til å tilpasse seg slik at driften blir mer lønnsom.
Det forventes at dette kan bidra til å øke norsk akvakulturnærings
konkurransekraft. Det kan også være enklere for
bedriftene å tiltrekke seg kapital, fordi særordninger
som er påført næringen reduserer investorers
investeringsvilje. Det at reguleringen oppheves, vil medføre
en reduksjon av forvaltningens oppgaver som igjen vil spare forvaltningen
for ressurser.
Lovforslaget foreslår å innføre adgang
til pant og overføring av tillatelsen.
Å innføre adgang til pant i tillatelser vil øke
sikkerheten for lånegiver. Det forventes at dette fører
til lavere rente, dvs. billigere kapital gjennom lavere risikopremie.
Det forventes videre at det å kunne ta pant i tillatelsen
vil føre til at verdien av tillatelsen blir atskillig lettere å fastsette,
at det blir enklere å omsette tillatelser samt lavere transaksjonskostnader. Til
sammen innebærer dette at oppdrettsnæringen blir
mer attraktiv for finansinstitusjoner.
Når det gjelder adgang til overføring av tillatelser antas
det at dette også vil bidra til å styrke dynamikken
i næringen, samt at det til enhver tid vil være
en riktigere prising av akvakulturtillatelsene. For investorer er
det fordelaktig med en friest mulig omsetning av investeringsobjekter.
Jo lettere det er å videreselge et formuesgode, desto mindre
er risikoen for investoren.
Det foreslås en adgang for forvaltningen til å stille
krav om økonomisk sikkerhet for gjennomføring av
opprydding ved avvikling av virksomhet. Avhengig av form for sikkerhet
vil dette kunne medføre en kapitalkostnad for næringsutøveren.
Det antas at forslagets virkemidler for lønnsomhet og
konkurransekraft vil skape positive ringvirkninger for distriktene.
Videre vil videreføringen av antallsbegrensingen på tillatelser
til laks og ørret kunne anvendes som et regionalpolitisk
virkemiddel.
Lovforslagets tiltak for å ivareta hensynet til miljø og
arealinteresser vil gi et klarere og mer synlig hjemmelsgrunnlag å ivareta
disse hensynene etter. Lovforslaget har et eget kapittel som omhandler
virkemidler for å sikre miljøhensyn. Bestemmelsene som
vedrører miljø i akvakulturloven gir mulighet for å utvikle
krav og virkemidler for miljøet. Disse virkemidlene gir
også mulighet til å håndtere nye miljømessige
utfordringer som måtte oppstå. Alt det underliggende
forskriftsverk man har i dag med hensyn til miljøkrav,
vil bli videreført.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Anne Kathrine Slungård, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur som erstatter dagens oppdrettslov og havbeitelov. Samtidig som viktige mål i nevnte lover videreføres, ser komiteen at det i forslaget til ny akvakulturlov er foretatt en helhetlig gjennomgang og revisjon av tidligere lovers hovedprinsipper. Samtidig er fokus endret i forhold til hvordan målene bør oppnås.
Komiteen viser til at Stortinget også behandler St.meld. nr. 19 (2004-2005) Den blå åker, og at det i innstillingen til denne også vil fremkomme merknader og forslag som omhandler akvakultur, men som av ulike årsaker ikke vil bli tatt inn i denne loven på nåværende tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Ot.prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur som erstatter dagens oppdrettslov og havbeitelov. Disse medlemmer er av den oppfatning at lovforslaget i likhet med eksisterende lovverk legger til grunn for strenge vilkår for tildeling av konsesjon for laks og ørret og at dette virker negativt for næringen. Disse medlemmer ønsker derfor primært en avvikling av konsesjonsordningen som erstattes av en liberal godkjenningsordning. Begrensningene skal kun være de som følger av forurensning og veterinære hensyn. Disse medlemmer mener dette vil være et bidrag som vil medvirke til en styrking av konkurranseevnen for akvakulturnæringen. Subsidiært mener disse medlemmer at konsesjonsvilkårene i sterkere grad enn i lovforslaget skal liberaliseres og at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte kommune i tråd med en styrking av det lokale selvstyret på plan- og arealområdet.
Komiteen mener den marine sektor, og
dermed også akvakulturnæringen, har stor betydning
for kystdistriktene. Samtidig som næringen har klar lokal
forankring, har den også vært karakterisert av
at den har bestått av små familie-eide selskaper.
Utviklingen som næringen har gjennomgått har gått
raskt, og overgangen til en mer mangfoldig næring med et stort
spenn både i produksjonsformer, arter og grad av kommersialisering
har kommet raskt. Fra å være en næring
som har vært preget av mindre virksomheter, har nå deler
av næringen klare globale trekk.
Komiteen viser til den betydning akvakulturnæringen
har hatt for kystdistriktene, og vil hevde at denne betydningen
gjennom utforming av fornuftige rammebetingelser vil komme til å være økende
i årene framover.
Komiteen vil peke på at det gjennomgående
er de små og mellomstore selskaper som har de beste driftsresultatene,
samtidig som disse ofte har en lokal forankring som gir betydelige
ringvirkninger i de lokalsamfunn som har denne type virksomhet.
Komiteen erkjenner at utfordringene ved de raske
endringene har stor betydning for hvordan virkemiddelbruken skal
tilpasses.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at dersom konsesjonsordningsinstituttet skal opprettholdes,
så skal denne myndigheten forvaltes av lokale myndigheter
slik at kystsamfunnene i størst mulig grad selv skal kunne
legge til rette for en aktiv verdiskapingspolitikk med utgangspunkt
i akvakulturnæringen. Disse medlemmer mener
det i denne sammenheng er viktig å gjennomføre
et skille mellom distrikts- og næringspolitikk slik at
næringspolitikken skal ta markedsmessige hensyn. En slik
verdiskapingspolitikk for økonomisk vekst vil først
og fremst komme distriktene til gode der det skapes virksomhet og
arbeidsplasser.
Komiteen mener potensialet for økt
sjømateksport er stort og knyttet til
mange ulike faktorer slik som den globale befolkningsveksten, økende kjøpekraft
i en rekke land, en generell økende interesse for sjømat
globalt, samt en økende handel med videreforedlede produkter
og andre marine produkter. Komiteen vil likevel vektlegge
betydningen av de naturlige fortrinn og muligheter vi har i Norge i
forhold til naturressurser, marked, kompetanse og erfaring, i forhold
til næringens vekstpotensial.
Komiteen viser til utviklingen for
akvakulturnæringen som har ført til at næringen
har blitt en del av et globalt marked. Konkurransen i dette verdensmarkedet
for sjømat har de senere år i tillegg blitt stadig
tøffere. Det er flere faktorer som kan forklare denne utviklingen,
som er en kombinasjon av enkelte lands overskudd i produksjon av
sjømat, lave kostnader på transport og internasjonal
omsetning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at den stadig sterkere internasjonale konkurransen
for akvakulturnæringen gjør at næringen
må gis rammebetingelser på linje med våre
viktigste konkurrentland, og ikke være gjenstand for særskilte
reguleringer eller belastninger som vil gi næringen konkurranseulemper
i forhold til konkurrentlandene.
Komiteen er kjent med at forvaltningen
av norsk akvakulturnæring på mange områder
har vært ledende på regulering av næringens
miljøpåvirkning. I tillegg til dette har næringen
foretatt en egen innsats som i sum gir næringen en god
miljøstatus sammenlignet med en del andre typer matproduksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er også kjent med at i de siste årene
har en rekke nye miljøtiltak blitt innført, og
vil understreke betydningen av at det fortsatt vil være
fokus på dette i forbindelse med videre vekst.
Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner det framleis
er ei rekke miljøutfordringar knytta til akvakulturnæringa. Dette
fleirtalet meiner rømming, sjukdomssmitte
og fôrforbruk framleis er store utfordringar. Desse utfordringane
krev større innsats frå næringa sjølv,
men det krev også større deltaking frå fellesskapet
si side i forhold til teknologi- og kunnskapsutvikling.
Komiteen ønsker å understreke
betydningen av at akvakulturproduksjonen har langsiktig og forutsigbar
tilgang til egnede kystarealer. Dette legges til grunn som en betingelse
for å kunne sikre vekst og lønnsomhet i næringen
som hovedsakelig finner sted i de kystnære områdene. Komiteen er
enig i at denne fellesressursen må forvaltes slik at hensynet også til
andre brukere og interesser i kystsonen må ivaretas på en
forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at rammebetingelser for næringen må ta
utgangspunkt i markedshensyn dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet
i akvakulturnæringen og dersom det skal kunne skapes et
grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter.
Disse medlemmer er av den oppfatning at havbruksnæringen
må kunne utvikle seg i de geografiske områder
som er best egnet for havbruksvirksomhet. En politikk for vern av
kystsonen må ta hensyn til dette. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er lokale vurderinger som må ligge
til grunn for disse vurderingene gjennom plan- og arealarbeid,
og ikke sentrale vernepålegg.
Disse medlemmer mener at dagens passive arealvern
i kystsonen i for sterk grad begrenser muligheten for næringen
til å utnytte naturgitte fortrinn og i enkelte tilfeller
medfører at all næringsaktivitet utestenges. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til Stortingets vedtak
i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 134 (2002-2003)
om innføring av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag.
Komiteen synes det er riktig å fokusere
på akvakulturnæringens lønnsomhet og
konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og
således bidra til verdiskaping på kysten. Det
er av stor betydning at akvakulturloven legger til rette for lønnsom
drift samtidig som samfunnsøkonomisk verdiskaping finner
sted.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
prinsipielt motstander av en konsesjonsavgift. Disse medlemmer har
merket seg at lovforslaget innebærer at konsesjonssystemet knyttet
til akvakulturnæringen foreslås opprettholdt for
laks og ørret. Disse medlemmer mener at dette
er et strengt system som begrenser næringens utvikling
og mener primært at konsesjonsordningen bør oppheves
og erstattes med en godkjenningsordning.
Disse medlemmer mener subsidiært at konsesjonsvilkårene
skal liberaliseres og at konsesjonsmyndigheten overføres
til den enkelte kommune slik at lokalsamfunn selv kan velge å legge
til rette for akvakulturvirksomhet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve
konsesjonssystemet knyttet til akvakulturnæringen".
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve
antallsbegrensningen hva gjelder konsesjon for laks og ørret."
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ønskjer å erstatte
den statlege konsesjonsavgifta med ei lokal fastsett arealavgift,
differensiert etter type oppdrett, som tilfell kommunane. På denne
bakgrunn går desse medlemene mot Regjeringas
forslag til § 7e, og fremjar i staden følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med eit forslag om korleis
ein kan opne for lokalt fastsette arealavgifter, differensiert etter
type oppdrett, som tilfell kommunane til erstatning for den statlege
konsesjonsavgifta."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til den svært tidkrevende
prosessen dagens praksis for tildeling representerer ved at søknad
blir sendt til fiskerimyndighetene, som deretter koordinerer behandlingen
med lokaliseringskommune og relevante sektormyndigheter. Totalt
kan behandlingstid hos myndighetene på en etableringssøknad
bli på i overkant av ett år. Flertallet ser
derfor betydningen av at næringsutøverne får
tiltak som kan effektivisere søknadsbehandlingen. I forslaget
til ny praktisering legges det til grunn at alle relevante myndigheter
plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling.
Samtidig foreslås det å lovfeste dagens praksis
med at myndighetene ikke kan tildele tillatelse til akvakultur før
andre relevante tillatelser er innhentet. Flertallet ser
at de tiltak som foreslås vil bidra til bedre og mer effektiv
samordning av søknadsprosessen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig i at det legges opp til å videreføre
antallsbegrensningen for laks og ørret.
Samtidig registrerer komiteens medlemmer fra
Høyre og Kristelig Folkeparti at det i tildeling
gjennom tradisjonell søkerkonkurranse som i dag, gis en
tilleggsmulighet for myndighetene til å prioritere mellom
søkere ved tildeling av antallsbegrensede tillatelser etter
en enklere modell enn dagens ordning. Herunder legges til grunn
for tildeling at det først gjennomføres en kvalifisering. Denne
kvalifiseringsrunden vil avdekke hvem av søkerne som er
gode nok. Effekten av denne runden mener disse medlemmer vil
være et nyttig bidrag til forenkling i tildelingsprosessen
ved at forvaltningen kan velge mellom søkere som alle oppfyller
tildelingens vilkår. Dette vil overfor søkerne
være både mer effektivt samt bidra til mer objektive
og nøytrale tildelingsmekanismer som trekning framfor en
mer tradisjonell søkerkonkurranse. Disse medlemmer legger
vekt på at en slik utvelgelse gir lik mulighet for alle
kvalifiserte søkere til å få tildelt
tillatelse.
Samtidig ser disse medlemmer at det ikke ligger
noen hindringer i loven dersom man ønsker å anvende
kriterier av mer regionalpolitisk karakter i tildelingen av tillatelser
til laks og ørret. Det som er formålstjenlig er
at akvakulturnæringen kan være representert i
hele landet.
Disse medlemmer legger som basis at grunnprinsippet
for tildeling ikke forholder seg til hvem av de kvalifiserte søkerne
som bør få tildelt tillatelse, men at de som er
kvalifiserte er gode nok i seg selv.
En lønnsom akvakulturnæring har vært
og vil i fremtiden være en viktig næring i forhold
til å opprettholde bosetting og verdiskaping langs kysten. Disse
medlemmer synes derfor det er viktig at den nye loven viderefører
målsettingen om at næringen skal bidra til verdiskaping
på kysten.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
departementet foreslår at tildeling av antallsbegrensede
tillatelser bl.a. kan skje ved bruk av budrunde eller auksjon.
Dette flertallet vil peke på at dette
kan være prisdrivende og at tildelingen da må skje
etter høyeste bud, og ikke etter andre kriterier, og støtter
derfor ikke forslaget.
Dette flertalletet er uenige i forslagene om å deregulere
akvakulturnæringa, blant annet i form av forslaget om å nytte
loddtrekning og/eller auksjon i tildelinga av konsesjonar. Dette
flertallet mener søkerkonkurranse er et bedre styringsverktøy
for myndighetene i tildelingen av konsesjoner. Dette flertallet går
derfor mot Regjeringas lovforslag, § 7d andre
komma ["herunder trekning mv., og"],.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti fremmer Regjeringens forslag til § 7d:
"§ 7 d skal lyde:
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at antallsbegrensningen for tildeling av konsesjon
for laks og ørret må oppheves. Disse medlemmer mener
at en slik regulering begrenser næringens vekstpotensial og
muligheter for økonomisk vekst og nye arbeidsplasser i
kystsamfunnene.
Disse medlemmer støtter subsidiært
Regjeringens forslag til § 7d.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at i lovforslaget § 7
siste ledd er det gitt en anledning for Kongen til å gi
bestemmelser om tilpasning av produksjon av laks, ørret
og regnbueørret. I en normalsituasjon har den enkelte næringsutøver
et selvstendig ansvar for å regulere produksjon og utbud
i forhold til markedet. Norsk oppdrettsnæring lever imidlertid
i en svært krevende og vanskelig handelspolitisk virkelighet. Denne
situasjonen krever et godt og samstemt samarbeid med norske myndigheter. Flertallet slutter seg
derfor til å gi en hjemmel til regulering av produksjon.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har gått mot opphevinga
av fôrkvoteordninga, samt dei siste rundane med tildeling
av nye konsesjonar. Desse medlemene meiner reguleringar
er naudsynte av marknadsmessige, miljømessige og distriktsmessige
omsyn. Desse medlemene ønskjer derfor å gjeninnføre
produksjonsregulering i form av fôrkvotar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det ikke er behov for en særskilt
markedsreguleringsordning for akvakulturnæringen og ønsker
derfor ingen hjemmel for produksjonsregulerende tiltak. Disse
medlemmer mener at den ordinære markedsmekanismen
vil utgjøre en god nok regulering for akvakulturnæringen
på lik linje med andre ordinære næringer.
Komiteen viser til spørsmål
fra næringskomiteen av 20. mai 2005 og til svarbrev
fra Fiskeri- og kystdepartementet av 23. mai 2005 (vedlagt)
og ber departementet utrede nærmere alternative måter å gi oppdrettsnæringen
større handlefrihet til å kunne samarbeide på.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at
slik regelverket er utformet i dag, kan konsesjonsverdien kun i
meget begrenset grad utnyttes som finansieringskilde da oppdrettsloven
ikke gir hjemmel for en panteadgang i selve tillatelsen. Det er kun
havbeitetillatelser som i dag gir anledning for sikkerhetsstillelse
til finansieringsformål. Flertallet er derfor
enig med forslaget i ny akvakulturlov om å lovfeste retten
til å kunne overføre tillatelser og gi mulighet
for panteadgang i alle typer akvakulturtillatelser. Dette er viktig
fordi det gir næringen selv en økt handlefrihet
og større forutsigbarhet. Flertallet ser
også betydningen dette vil få for å bedre næringens
egen kapitaltilgang gjennom økt kredittverdighet for akvakulturselskapene.
I denne anledning er forslaget om å etablere et eget akvakulturregister
for at pantet får det nødvendige rettsvern, viktig. Flertallet viser
til at ved overførsel av pantsatte akvakulturtillatelser
overføres både rettigheter og plikter som er gitt
ved konsesjon.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er usamde i at det skal bli
gitt høve til fri overføring og pantsetjing av
akvakulturtillatingar. Dette er ei form for deregulering av næringa
som vil føre til auka kapitalpress og investeringsbehov. Desse
medlemene er uroa over dei distriktspolitiske konsekvensane
av ei slik deregulering. Desse medlemene går
derfor mot forslaga til §§ 19 og 20.
Disse medlemmer ønsker å videreføre
dagens regler og fremmer derfor følgende forslag:
"§ 4 Krav om akvakulturtillatelse
skal lyde:
Departementet kan gi tillatelse til å drive akvakultur
(akvakulturtillatelse) etter §§ 6 og
7. Akvakulturtillatelser kan tillates overført til nytt
rettssubjekt etter godkjenning fra departementet.
Utleie av akvakulturtillatelser er ikke tillatt. Departementet
kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet
mot utleie."
Disse medlemmer vil også komme til å stemme
imot de foreslåtte endringene i tvangsfullbyrdelsesloven
av 26. juni 1992, nr. 86.
Komiteen vil understreke betydningen
av at miljøhensyn i akvakulturproduksjonen og bevaring av
rene økosystemer langs kysten er to helt grunnleggende
betingelser for en effektiv og kvalitetsmessig god akvakulturproduksjon.
I tillegg er dette svært viktig for næringens
bærekraftige utvikling og dermed også omdømme. Komiteen mener
miljøforhold er helt avgjørende for både
veksten og kvaliteten på de forhold organismene lever under.
På denne måten er miljøhensyn direkte
relatert til virksomhetens lønnsomhet, og har i seg selv
et selvstendig ansvar for næring og forvaltning som blant
annet er begrunnet ut fra naturens egenverdi. Komiteen er
kjent med at næringen i dag har en opprydningsplikt ved avvikling
av virksomhet som fremgår i forskrifter. Denne plikten
vil være i næringens egen interesse å ivareta,
men samtidig har myndighetene et særskilt ansvar for å sikre
at miljøet i kystsonen ivaretas på en god måte. Komiteen mener
derfor det er klokt at man i lovforslaget har hjemlet plikten direkte
i loven slik at man får synliggjort betydningen ved plikten
til opprydding. Selv om kostnaden ved opprydding i utgangspunktet
påhviler næringsutøver, mener komiteen det
er riktig at myndighetene (ved forskrift) kan stille krav til økonomisk
garanti for å sikre gjennomføring av oppryddingsplikten.
Når det gjelder arealbruken i akvakulturnæringen mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
det er viktig å få klare retningslinjer som kan
bidra til optimalisering av videre marin næringsutvikling
samtidig som det tas hensyn til andre arealinteresser. I denne forbindelse mener flertallet det
er viktig å ta hensyn til søkers behov for produksjonsareal,
alternativ bruk av arealet samt annen bruk av arealet. Det vil også være
behov for å ta hensyn til eventuelle verneinteresser slik
at en helhetlig vurdering og optimalisering av arealbruken ivaretas.
Komiteen vil peke på at en
god havbruksplan for områder vil kunne eliminere mulighetene
for konflikter. Komiteen viser i den forbindelse
til det arbeidet som er gjort i Astafjordområdet, hvor
seks kommuner har samarbeidet om en havbruksplan, for bl.a. å eliminere
næringsmessige konfliktområder, og de har også funnet
frem til egnethet for ulike oppdrettsarter i området, samt
at miljøforholdene hele tiden har vært i fokus.
Komiteen mener at denne samarbeidsform kan ha
overføringsverdi til andre kommuner.
Komiteen mener vi har plikt til å forvalte
ressursene i havet og relaterte næringer på en
god måte. Kysten skal være levende og preget av
et dynamisk næringsliv, innovasjon og verdiskaping. Her
ligger det et stort potensial for framtidig økt verdiskaping gjennom
nye arter i oppdrett, bedre utnyttelse av biprodukter og nye muligheter
innenfor bioteknologi. Komiteen vil understreke betydningen
av at forvaltningen av ressursene må gjøres bærekraftig.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til at Direktoratet for Naturforvaltning
har påpeikt at lovforslaget manglar ein heimel for at regionale
miljøstyresmakter skal kunne avslå søknader
som er i strid med vesentlege naturinteresser. I dag er dette berre
knytt til utslepp av næringssalt (etter forurensingsloven). Desse medlemene meiner
dette er ei problemstilling med mange implikasjonar, og meiner departementet bør
utrede dette spørsmålet nærare.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Stortinget i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 12 (2002-2003)
Rent og rikt hav, diskuterte spørsmål knyttet
til merking av oppdrettslaks, og at flertallet i Innst. S. nr. 134
(2002-2003) om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder
sa følgende om merking av oppdrettsfisk:
"Flertallet viser til prosjektet i Fiskeridepartementet
for å finne frem til en egnet, rasjonell merking av oppdrettsfisk,
og forutsetter at prosjektet fører frem til konkrete forsalg
til et slikt system, og at næringen så snart som
det er praktisk mulig pålegges å gjennomføre
slik merking. Merkingen må foregå på en
effektiv og dyreetisk forsvarlig måte. Merking skal både
ha generell preventiv effekt, og gjøre det mulig å lokalisere
anlegg der fisk har rømt fra. Flertallet peker på muligheten
for å nytte slik merking som et kvalitetsstempel overfor
utenlandske kjøpere."
Flertallet besto av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Flertallet viser til at det ble opprettet et utvalg som
jobbet videre med denne saken, og at utvalget la frem sin utredning
i juni 2004, rapporten "Identifisering av rømt oppdrettslaks". Flertallet viser
til at utvalget har vurdert flere former for merking eller identifisering
av rømt oppdrettsfisk.
Flertallet viser til at de i sin rapport sier
følgende på side 7:
"Utvalget har ikke sett det som sin primæroppgave å anbefale
et bestemt system eller teknologi, men snarere å vurdere
hvilke metoder som kan være egnet. Etter utvalgets oppfatning
er det to metoder/tilnærminger som kan være
egnet for bruk i norsk oppdrettsvirksomhet; snutemerker (Coded Wire
Tags) og den såkalte "Beredskapstilnærmingen".
Begge metoder forutsetter etter utvalgets oppfatning utprøving
under kontrollerte norske forhold før en kan gi klare anbefalinger
om egnethet i forhold til kostnadseffektiv og tilstrekkelig presis
sporing."
Flertallet har merket seg at utvalget i sin rapport
anbefaler at metoden utredes nærmere.
Flertallet har forståelse for dette synspunktet og
forutsetter at ansvarlige myndigheter fortsetter arbeidet med å utrede
de to metodene nærmere.
Flertallet viser også til at Regjeringen
vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis strengere krav
til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene og propellbeskyttelse
på båter som blir brukt i næringa og
sertifiseringsordning for utstyr.
Flertallet viser til at rapporter viser at rømming
fremdeles er et problem, spesielt i enkelte deler av landet, og
at det er nødvendig med en fortløpende vurdering
av situasjonen. På denne bakgrunn vil flertallet be
departementet ha høy fokus på tiltak som kan bidra
til å redusere rømming.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til at fleire av høyringsinstansane,
som Miljøverndepartementet, Sametinget, Direktoratet for
Naturforvaltning og Mattilsynet, ønskjer ein lovheimel
for individmerking av oppdrettsorganismar. Desse medlemene meiner
at sjølv om ein i dag ikkje er samde om kva metode som er
best eigna, er ikkje det til hinder for å ta inn ein heimel
i den nye akvakulturlova for at styresmaktene skal kunne iverksetje
krav om eigna form for individmerking. Tvert imot meiner desse
medlemene dette vil vere eit signal om at slik merking er
aktuell når metodane er tilstrekkeleg utvikla, og at det
framleis må vere eit mål å så snart
som praktisk mogleg å gjennomføre individmerking.
På denne bakgrunn fremmer desse
medlemene følgende forslag:
"§ 10 annet ledd
skal lyde:
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere
bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig
akvakultur, herunder kreve merking av akvatiske organismer og forby
utsetting av fremmede organismer."
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis strengere
krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene og propellbeskyttelser
på båter som blir brukt i næringen.
Komiteen har merket seg at Regjeringen sammen
med næringen har tatt initiativ for å få ned antallet
rømninger av oppdrettslaks bl.a. ved at det er innført
en sertifiseringsordning for utstyr, NYTEK. Komiteen forutsetter
at disse standardene blir revidert fortløpende slik at
den teknologiske utviklingen kan følges. Komiteen har
merket seg de tiltakene som er iverksatt og venter at nye tiltak
fortløpende vurderes for å få ned antallet
rømte oppdrettslaks.
Komiteen vil samtidig peke på at kostnadene ved
nye tiltak vurderes nøye og at det gis overgangsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser for
akvakulturnæringen. Skal det legges til rette for å realisere
et slikt mål, må det være anledning til å utnytte
naturgitte fortrinn til beste for utvikling av næringen,
vern av kystsonen må ta hensyn til dette.
Disse medlemmer mener at dagens passive arealvern
i kystsonen i for sterk grad begrenser akvakulturnæringens
vekstmuligheter og medfører at næringsaktivitet
utestenges i attraktive områder.
Komiteen mener at det er av grunnleggende betydning
at oppdrettsnæringen og den enkelte næringsdrivende
bidrar for effektivt å kunne bekjempe alvorlige og smittsomme
fiskesykdommer. Derfor er det viktig at det i de tilfeller hvor
det pålegges sanering av hele bestander, blir vurdert å etablere
en kompensasjonsordning for å begrense tapet for den enkelte
oppdretter som tilfeldig rammes av slike sykdomsutbrudd, og orientere
Stortinget på egnet måte.
Komiteen mener at ordningen må avgrenses til å gjelde
tilfeller hvor kontrollmyndighetene pålegger eier av anlegget å iverksette
tiltak med betydelige økonomiske konsekvenser eller hvor
det i ettertid viser seg at tiltakene er iverksatt på sviktende
grunnlag eller pga. faglig feilvurdering.
Komiteen mener også at det bør
vurderes en kompetent uhildet ankeinstans for behandling av tilfeller
hvor partene ikke kommer til enighet. Hensikten med en slik instans
er å bidra til at flest mulig saker skal finne sin løsning,
uten at saken bringes inn for rettsvesenet.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov om akvakultur (akvakulturloven) skal § 7d lyde:
d) utvelgelse av kvalifiserte søkere i henhold til prioriteringskriteriene i bokstav c, herunder trekning mv., og
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
I lov om akvakultur (akvakulturloven) skal § 4 lyde:
§ 4 Krav om akvakulturtillatelse
Departementet kan gi tillatelse til å drive akvakultur (akvakulturtillatelse) etter §§ 6 og 7. Akvakulturtillatelser kan tillates overført til nytt rettssubjekt etter godkjenning fra departementet.
Utleie av akvakulturtillatelser er ikke tillatt. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot utleie.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med eit forslag om korleis ein kan opne for lokalt fastsette arealavgifter, differensiert etter type oppdrett, som tilfell kommunane til erstatning for den statlege konsesjonsavgifta.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve konsesjonssystemet knyttet til akvakulturnæringen.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om å oppheve antallsbegrensningen hva gjelder konsesjon for laks og ørret.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
I lov om akvakultur (akvakulturloven) skal § 10 annet ledd lyde:
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder kreve merking av akvatiske organismer og forby utsetting av fremmede organismer.
Komiteens tilråding er enstemmig med følgende unntak:
§ 4: alle unntatt Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
§ 5, 6, 8 og 9: alle unntatt Fremskrittspartiet.
§ 7a, b, og c: alle unntatt Fremskrittspartiet.
§ 7d: alle unntatt Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti.
§ 7e: alle unntatt Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
§ 10 annet ledd: alle unntatt Sosialistisk
Venstreparti.
§ 19-20: alle unntatt Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om akvakultur (akvakulturloven)
Kapittel I Formål og virkeområde
§ 1 Formål
Loven skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet
og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig
utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten.
§ 2 Saklig virkeområde
Loven gjelder produksjon av akvatiske organismer (akvakultur).
Med akvatiske organismer forstås vannlevende dyr og planter.
Som produksjon regnes ethvert tiltak for å påvirke
levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall,
egenskaper eller kvalitet. I tvilstilfeller kan departementet i
enkeltvedtak eller forskrift bestemme hva som anses som akvakultur.
Lovens § 12 og kapittel VI til VIII gjelder også for
vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen.
Departementet kan i forskrift bestemme at aktiviteter som
nevnt i første og annet ledd ikke skal omfattes av hele
eller deler av loven.
Produksjon av anadrome laksefisk og innlandsfisk til kultiveringsformål
reguleres av lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v.
§ 3 Geografisk virkeområde
Denne loven gjelder:
a) på landterritoriet og i territorialfarvannet,
b) i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av
lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone,
og
c) på kontinentalsokkelen.
Loven gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen. Kongen
kan gi forskrift om at loven helt eller delvis skal gjelde på Svalbard
og Jan Mayen og kan fastsette nærmere bestemmelser av hensyn
til de stedlige forhold, herunder bestemmelser som fraviker bestemmelser
i denne lov.
Kapittel II Akvakulturtillatelse
§ 4 Krav om akvakulturtillatelse
Departementet kan gi tillatelse til å drive akvakultur
(akvakulturtillatelse) etter §§ 6 og 7. Slik tillatelse
kan også erverves ved overføring etter § 19.
Ingen kan drive akvakultur uten å være
registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret,
jf. § 18 første ledd.
§ 5 Akvakulturtillatelsens innhold
Akvakulturtillatelsen gir rett til produksjon av bestemte
arter på avgrensede geografiske områder (lokaliteter),
med de til enhver tid fastsatte begrensninger av tillatelsens omfang.
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere
bestemmelser om innholdet i akvakulturtillatelser, herunder omfang,
avgrensing i tid mv.
§ 6 Generelle vilkår for
tildeling av
akvakulturtillatelse
Departementet kan etter søknad gi tillatelse til akvakultur
dersom:
a) det er miljømessig forsvarlig,
b) kravene i § 15 om forholdet til arealplaner
og vernetiltak er oppfylt,
c) avveiningen av arealinteresser etter § 16 er
foretatt, og
d) det er gitt tillatelser som kreves etter:
lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon
og mattrygghet m.v.,
lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning
og om avfall,
lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v., og
lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann.
Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om tildeling av akvakulturtillatelse,
herunder om krav til søknad og kriterier for innvilgelse
av søknad.
§ 7 Særlig om akvakulturtillatelse
til laks, ørret og regnbueørret
For tildeling av tillatelse til produksjon av laks, ørret
og regnbueørret kan departementet gi forskrift om:
a) antall tillatelser som skal tildeles,
b) geografisk fordeling av tillatelser,
c) prioriteringskriterier,
d) utvelgelse av kvalifiserte søkere i henhold
til prioriteringskriteriene i bokstav c, og
e) vederlag for tildeling av tillatelser.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om tilpasning av
produksjonen av laks, ørret og regnbueørret.
§ 8 Samordning i saker om etablering
av akvakultur
Myndighetene etter denne lov, lovene nevnt i § 6 første
ledd bokstav d og kommunen, herunder som plan- og bygningsmyndighet,
plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om samordning av søknadsbehandlingen, herunder fastsette
tidsfrister for behandling av søknader.
§ 9 Endring og tilbaketrekking
av
akvakulturtillatelse
Departementet kan endre eller trekke tilbake akvakulturtillatelsen:
a) dersom dette er nødvendig ut fra hensynet
til miljøet,
b) dersom vesentlige forutsetninger som ligger til grunn
for tillatelsen er endret,
c) ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven,
d) dersom tillatelsen ikke benyttes eller bare benyttes
i begrenset grad, eller
e) dersom en eller flere nødvendige tillatelser
gitt i medhold av lovene nevnt i § 6 første ledd
bokstav d er bortfalt.
Endring og tilbaketrekking av tillatelse etter første
ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset endring og
tilbaketrekking kan gjøres betinget av at bestemte forhold
utbedres eller endres.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om endring og tilbaketrekking av akvakulturtillatelser.
Kapittel III Miljøhensyn
§ 10 Miljønorm
Akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en
miljømessig forsvarlig måte.
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere
bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig
akvakultur, herunder forby utsetting av fremmede organismer.
§ 11 Miljøovervåking
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift kreve
at den som har eller søker om akvakulturtillatelse skal
foreta nødvendige miljøundersøkelser
og dokumentere miljøtilstanden på lokaliteten
ved etablering, drift og avvikling av akvakultur.
§ 12 Krav til innretninger og utstyr
mv.
Innretninger og utstyr som nyttes til aktiviteter som omfattes
av denne lov skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige
egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet.
Departementet kan gi forskrift om krav til tilvirkning,
bruk og egenskaper ved innretninger og utstyr som nevnt i første
ledd, herunder fastsette godkjennings- og sertifiseringsordninger.
§ 13 Oppryddings- og gjenfangstplikt
Den som driver akvakultur skal ved helt eller delvis opphør
av produksjonen foreta opprydding på lokaliteten og tilstøtende
områder, herunder fjerning av organismer, innretninger
og utstyr mv.
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi bestemmelser
om at den som driver akvakultur har plikt til gjenfangst av den
utsatte art.
Departementet kan gi forskrift om plikt til å stille sikkerhet
for oppryddings- og gjenfangstplikten etter første og annet
ledd.
Departementet kan gi forskrift om avgiftsordning for å sikre
gjennomføring av oppryddings- og gjenfangstplikten. Fastsatt
avgift er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 14 Beskyttelse av bestemte områder
Departementet kan fastsette forbud mot, pålegge flytting
av eller sette andre vilkår for akvakultur dersom dette
er nødvendig for å bevare områder med særlig
verdi for akvatiske organismer.
Kapittel IV Arealutnyttelse
§ 15 Forholdet til arealplaner
og vernetiltak
Tillatelse til akvakultur kan ikke gis i strid med:
a) vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven 14.
juni 1985 nr. 77,
b) vedtatte vernetiltak etter lov 19. juni 1970 nr. 63 om
naturvern, eller
c) vedtatte vernetiltak etter lov 9. juni 1978 nr. 50 om
kulturminner.
Tillatelse til akvakultur kan likevel gis dersom det foreligger
samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet.
§ 16 Interesseavveining ved arealbruk
til akvakultur
Departementet skal foreta en avveining av arealinteresser
ved plassering av lokaliteter til akvakultur. Det skal særlig
legge vekt på:
a) søkers behov for areal til planlagt
akvakulturproduksjon,
b) alternativ bruk av området til annen akvakultur,
c) annen bruk av området, og
d) verneinteresser som ikke omfattes av § 15 bokstav
b og c.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om bruk og plassering av lokaliteter til akvakultur.
§ 17 Utnytting og bruk av lokaliteter
mv.
Den som har akvakulturtillatelse har enerett til uttak
og gjenfangst av den utsatte arten på lokaliteten.
Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift regulere
uttak og gjenfangst av den enkelte art på lokaliteten uavhengig
av bestemmelsene i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske.
Departementet kan i forskrift avgrense eller forby ferdsel
og annen bruk av lokaliteter samt tilstøtende områder,
herunder fiske etter andre arter enn den utsatte art, dersom dette
er nødvendig av hensyn til akvakulturproduksjonen.
Kapittel V Registrering, overføring og
pantsettelse av akvakulturtillatelse
§ 18 Registrering av akvakulturtillatelse
Det skal føres et register over akvakulturtillatelser
(akvakulturregisteret). I registeret gis den enkelte tillatelse
et eget blad.
Det skal føres dagbok over de rettsstiftelser
som skal registreres.
Departementet kan gi forskrift om registreringsordningen,
herunder om registreringsmyndighet, erstatningsordning, føring
av dagbok mv.
Reglene i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing kapittel
2 og 3 og § 35 gjelder tilsvarende så langt de passer
og ikke annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov.
§ 19 Overføring av akvakulturtillatelse
Akvakulturtillatelse kan overføres.
Overføring av akvakulturtillatelse har ikke betydning
for myndighetenes bruk av virkemidler etter denne lov.
Utleie av akvakulturtillatelser er ikke tillatt. Departementet
kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet
mot utleie.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om overføring av akvakulturtillatelser.
§ 20 Pantsettelse av akvakulturtillatelse
Akvakulturtillatelse kan pantsettes.
Panteretten får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens
blad i akvakulturregisteret.
Pantsettelse av akvakulturtillatelse har ikke betydning
for myndighetenes bruk av virkemidler etter denne lov.
Staten har panterett foran alle andre heftelser i tillatelsen
for krav på tvangsmulkt etter § 28, krav om dekning
av utgifter til iverksetting etter § 29 og for overtredelsesgebyr
etter § 30.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om pantsettelse av akvakulturtillatelser, herunder om beløpsmessig
begrensning av statens panterett etter fjerde ledd.
Kapittel VI Generelle krav og forpliktelser
§ 21 Tilsyn
Departementet bestemmer hvem som er tilsynsmyndighet etter
denne lov. Tilsynsmyndigheten skal føre tilsyn med at bestemmelsene
i og i medhold av denne lov blir overholdt.
§ 22 Faglig kompetanse
Enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av denne lov
skal ha nødvendig faglig kompetanse for slik aktivitet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om krav til faglig kompetanse for aktiviteter som omfattes av denne
lov.
§ 23 Systematiske kontrolltiltak
For å sikre at krav i eller i medhold av loven
overholdes kan departementet i forskrift bestemme at den som driver
aktiviteter som omfattes av denne lov har plikt til å etablere
og gjennomføre systematiske kontrolltiltak.
§ 24 Opplysnings- og undersøkelsesplikt
Etter pålegg fra tilsynsmyndigheten plikter enhver
som driver aktiviteter som omfattes av denne lov, å gi
opplysninger, dokumenter, prøvemateriale eller annet materiale
som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre
sine oppgaver etter loven.
Etter pålegg fra tilsynsmyndigheten plikter enhver
som driver aktiviteter som omfattes av denne lov å gjennomføre
undersøkelser som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten
skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om opplysnings- og undersøkelsesplikten i første
og annet ledd, herunder om at pliktene skal utføres jevnlig.
§ 25 Bistandsplikt
Enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov
plikter å gi tilsynsmyndighetene adgang til områder,
innretning og utstyr i tilknytning til aktiviteten, for at tilsynsmyndigheten
skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.
Enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov
skal stille nødvendige lokaler, utstyr, materiell, organismer
og arbeidshjelp til disposisjon for utøvelse av tilsynet
og ellers yte bistand for gjennomføring av tilsynsarbeidet.
§ 26 Gebyr
Departementet kan gi forskrift om gebyr for behandling
av søknader og for utførelse av tilsynsarbeid
i henhold til bestemmelser i eller i medhold av denne lov.
Skyldig gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Kapittel VII Reaksjoner ved overtredelse
§ 27 Pålegg om tiltak
Ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold
av loven kan tilsynsmyndigheten gi pålegg om tiltak for å bringe
de ulovlige forhold til opphør. Det kan fastsettes frist
for gjennomføring av slike tiltak.
§ 28 Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov blir gjennomført, kan tilsynsmyndigheten fatte
vedtak om løpende tvangsmulkt overfor den ansvarlige. Det
kan også vedtas tvangsmulkt som forfaller for hver overtredelse.
Tvangsmulkt kan vedtas samtidig med pålegg etter § 27
eller senere.
Tvangsmulkten begynner å løpe dersom
den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som
tilsynsmyndigheten har fastsatt i vedtaket om tvangsmulkt, og den
løper så lenge det ulovlige forholdet varer. Den
løper likevel ikke så langt etterlevelse er umulig
på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige.
Der flere er ansvarlige etter vedtak om tvangsmulkt, hefter
de ansvarlige solidarisk for betaling av tvangsmulkten. Tvangsmulkt
er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt
tvangsmulkt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og
varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og frafall av påløpt
tvangsmulkt.
§ 29 Iverksetting av tiltak for
den ansvarliges
regning
Dersom fristen for å etterkomme pålegg
etter § 27 er utløpt, kan tilsynsmyndigheten
sørge for iverksetting av tiltakene.
Selv om det ikke er gitt pålegg etter § 27
kan tilsynsmyndigheten, dersom det er nødvendig å iverksette
tiltaket straks eller det foreligger andre særlige grunner,
sørge for iverksetting av tiltak for å bringe ulovlige
forhold til opphør.
Utgifter til iverksetting etter første og annet
ledd kan kreves dekket av den ansvarlige. Der flere er ansvarlige,
hefter de ansvarlige solidarisk for utgiftene. Krav om utgifter
til iverksetting er tvangsgrunnlag for utlegg.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om iverksetting av tiltak, herunder om innkreving av utgiftene til
iverksetting.
§ 30 Overtredelsesgebyr
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne lov, kan ilegges et overtredelsesgebyr
av tilsynsmyndigheten. Gebyret skal stå i forhold til den
fortjeneste som den ansvarlige har hatt ved overtredelsen. Det kan
videre tas hensyn til tilsynsmyndighetens kostnader i tilknytning
til kontrolltiltak og behandling av saken.
Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om overtredelsesgebyr, herunder bestemmelser om rente og tilleggsgebyr
dersom overtredelsesgebyret ikke blir betalt ved forfall.
§ 31 Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser
gitt i eller i medhold av loven, straffes med bøter eller
fengsel i inntil 1 år eller begge deler, dersom forholdet
ikke rammes av strengere straffebestemmelse.
Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan
fengsel i inntil 2 år anvendes, om ikke strengere straffebestemmelse
får anvendelse.
Medvirkning og forsøk straffes på samme
måte.
I forskrift gitt i medhold av denne lov kan det fastsettes
at overtredelse av forskriften ikke er straffbar.
Kapittel VIII Avsluttende bestemmelser
§ 32 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft 1. januar 2006.
§ 33 Overgangsbestemmelser
Enkeltvedtak og forskrifter gitt i medhold av lov 14. juni
1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. og lov 21. desember
2000 nr. 118 om havbeite videreføres.
§ 34 Videreføring av forskrift
om eierkontroll i
matfiskoppdrett
Forskrift 22. desember 2004 nr. 1800 om kontroll med eiermessige
endringer i selskaper mv. som innehar tillatelse til oppdrett av
matfisk av laks og ørret i sjø videreføres,
selv om hjemmelsgrunnlaget i lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett
av fisk, skalldyr m.v. oppheves.
§ 35 Oppheving av andre lover
Fra den tid loven her trer i kraft, oppheves lov 14. juni
1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. og lov 21. desember
2000 nr. 118 om havbeite.
§ 36 Endringer i andre lover
Fra den tid loven her trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. I lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av
råfisk skal § 7 første ledd annet punktum
lyde:
Kontrollen omfatter også råfisk som blir
landet, herunder overført fra fiskefartøyet til
annet fartøy eller overført til akvakultur,
uten at omsetning finner sted.
2. I lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast
eigedom skal § 2 nr. 28 skal lyde:
28. Fiske, fangst av sjødyr, akvakultur
og verksemd i samband med slikt, medrekna undervisning, forskning
og utvikling.
3. I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende
endringer:
§ 3-9 annet ledd bokstav b skal lyde:
b) merder og annet liknende utstyr som brukes
eller er bestemt til bruk i akvakultur.
§ 3-9 annet ledd bokstav d skal lyde:
d) dyr, herunder tamrein, pelsdyr, fjærfe,
bier, muslinger og akvatiske organismer i akvakultur.
§ 5-3 skal lyde:
§ 5-3 Utlegg i realregistrerbart løsøre
og andre
realregistrerte formuesgoder enn fast eiendom.
(1) Utleggspant i løsøre som kan registreres
i et realregister og tilbehør til slikt løsøre,
får rettsvern ved registrering i vedkommende register. Utleggspant
i andre realregistrerte formuesgoder som ikke er fast eiendom, får
rettsvern ved registrering i vedkommende register.
(2) Første ledd første punktum gjør
ingen endring i sjøloven § 41 tredje ledd.
4. I lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. skal § 28
lyde:
§ 28 Fiske ved lokaliteter til
akvakultur.
Om fiske- og ferdselsforbud i nærheten av lokaliteter
til akvakultur gjelder reglene i akvakulturloven.
5. I lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann
m.v. skal § 5, femte ledd første punktum lyde:
I saker som faller inn under akvakulturloven,
kan departementet delegere myndighet etter loven her til fiskeridirektoratets
regionkontorer.
6. I lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v. gjøres følgende enringer:
§ 5 første ledd bokstav a annet
ledd skal lyde:
Rømt eller utsatt oppdrettet laksefisk som kan vandre
fra sjø til ferskvann regnes som anadrom laksefisk når
de lever fritt i sjø eller vassdrag, med de begrensninger
som følger av akvakulturloven §§ 13
og 17 og bestemmelser gitt i medhold av disse paragrafene.
§ 10 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om etablering og drift av
kultiveringsanlegg for anadrome laksefisk og innlandsfisk.
7. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og
midlertidig sikring gjøres følgende endringer:
§ 11-1 nytt fjerde ledd skal lyde:
Tvangsbruk kan ikke begjæres for akvakulturtillatelser.
§ 11-2 første ledd bokstav c skal
lyde:
c) lovbestemt panterett for skatt eller avgifter
til stat eller kommune eller for sameiets krav etter sameieforholdet
i seksjonssameier, lovbestemt pant etter akvakulturloven § 20,
fjerde ledd,og
§ 11-3 nytt tredje ledd skal lyde:
Begjæring om tvangsdekning i akvakulturtillatelsen
skal settes fram for tingretten ved hjemtinget til den som er registrert
som innehaver, eller ved den rettskrets hvor akvakulturtillatelsen
er registrert dersom innehaver av tillatelsen ikke har hjemting
i Norge.
§ 11-31 nytt femte ledd skal lyde:
Når kjøper av akvakulturtillatelse
har betalt kjøpesummen, eventuelt med tillegg av renter,
skal retten sørge for at kjøper straks blir innført
i akvakulturregisteret.
8. I lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og
bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) skal § 9,
annet ledd bokstav c lyde:
c) bruk av genmodifiserte organismer i veksthus, akvakulturinnretning,
dyrestaller o.l., med mindre slike er godkjent for innesluttet bruk
som en del av et godkjent laboratorium eller annet anlegg
9. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 3-3 nr. 2 bokstav g skal lyde:
g) Fiskevær, akvakulturinnretning,
opplagsinnretning for hummer o.l.,
§ 8-1 nr. 1 bokstav a skal lyde:
§ 8-1. Jordbruk, fiske, akvakultur m.v.
(1) Som inntekt regnes ikke
a) tilvekst i beholdning av fisk, akvatiske
organismer i akvakultur, pelsdyr og rein,
§ § 8-1 nr. 4 skal lyde:
4. Dyr som inngår i buskap på gårdsbruk,
reinflokk i reindriftsnæringen eller bestand i pelsdyrnæringen,
anses som omløpsmidler i virksomhet. Det samme gjelder akvatiske
organismer i akvakultur.
§ § 14-70 nr. 6 bokstav d skal
lyde:
d) akvatiske organismer i akvakultur.
Det vises til Næringskomiteens brev av 2. mai.
I lovforslaget § 7 siste ledd er det gitt en
anledning for Kongen til å gi bestemmelser om tilpasning av
produksjonen av laks, ørret og regnbueørret. Dette er
begrenset til tiltak i myndighetsregi og vil kunne være
aktuelt å bruke i helt spesielle situasjoner med alvorlige
forstyrrelser for produksjonsplanleggingen der det er et særlig
behov for at næringsaktørene opptrer på en
koordinert måte.
Det er ikke foreslått en tilsvarende adgang for næringen
til å gjennomføre konkrete tiltak, eller for organisasjoner
til å gi næringen råd om tilpasningen av
produksjonen.
I kap. 9.2. på side 42 i Ot.prp. nr. 61 (2004 - 2005)
omtales forholdet til konkurranseloven, der det bl.a. står:
"Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse
mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger omfatter
et hvert foretak, dvs. enhver enhet som utøver privat eller
offentlig ervervsvirksomhet, herunder akvakulturer.
Konkurranseloven
forbyr konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling. Samarbeid som i utgangspunktet
er forbudt kan imidlertid likevel være lovlig dersom forholdet
ikke merkbart påvirker konkurransen i Norge. I forskrift
av 23. april 2004 er det gitt bestemmelser om unntak fra loven som
sikrer gjennomføring av gjeldende fiskeripolitikk. Unntakene
innebærer at primærprodusenter eller deres organisasjoner
som opptrer i samsvar med lov og forskrift som regulerer produksjon
eller omsetning av fiskeriprodukter, ikke omfattes av lovens forbud."
Departementet er kjent med vedtak og uttalelser fra FHL havbruk
om en PO-ordning. Gjennom FHL havbruk sitt årsmøtevedtak
i 2004 ble dette uttalt som et prinsipielt ønske med direkte
henvisning til EUs markedsforordning. Denne rådsforordningen
omhandler en rekke forhold, herunder tilbaketrekkingspriser, og
det er følgelig ikke aktuelt å innføre
tilsvarende i Norge. Det er for øvrig knyttet stor usikkerhet til
i hvilken grad selskapene i havbruksnæringen er reelt interessert
i å gå inn i evt. PO’er. Det er videre stilt
som forutsetning - fra næringen - at en PO-ordning i Norge
måtte få betydning i forbindelse med Europakommisjonens
pågående handelsbeskyttelsessaker. Det er ikke
kommet signaler i så måte fra EU. Slik dette praktiseres
i EU, kan en produsentorganisasjon (PO) gi råd til sine
medlemmer om produksjonsbegrensende tiltak eller, etter fullmakt,
gi bindende pålegg til sine medlemmer om produksjonsbegrensende
tiltak. EU har p.t. i reell funksjon en PO-ordning for villfisk.
For oppdrettsfisk er det etablert PO’er, men disse har
ikke produksjonsbegrensende funksjoner.
Med PO-ordning forstås det at produsentorganisasjonene
med hjemmel i lov gis anledning til å gi bindende pålegg
om produksjonsbegrensende tiltak også for ikke-medlemmer
i spesielle situasjoner. Overtredelse av disse påleggene
kan sanksjoneres av PO’ene med de reaksjonsmåter
myndighetene tildeler dem. En slik ordning ville således
innebære delegasjon av offentlig myndighet til private
organisasjoner.
Hovedformålet med den foreslåtte loven er å fremme
næringens lønnsomhet og konkurransekraft. Regjeringens
utgangspunkt er at verdiskapingen blir størst når
den enkelte næringsutøver har frihet til å tilby
sine produkter og tjenester i konkurranse med andre tilbydere. I
forslaget til ny akvakulturlov skal Kongen i forskrift kunne gi
bestemmelser om tilpasning av produksjonen av laks, ørret
og regnbueørret. Regjeringen ser flere problemer med at
næringsorganisasjonene skal kunne organisere produksjonskarteller.
En slik løsning vil kunne svekke den enkelte oppdretters
handlefrihet og bidra til mindre konkurranse og verdiskaping over
tid.
Regjeringen har etter en samlet vurdering kommet til at næringen
er best tjent med å ikke få muligheten til å organisere
produksjonskarteller. Etter min oppfatning bør denne type
inngripen i næringsutøvernes
handlefrihet med tilhørende bruk av sanksjoner gjøres
av offentlige myndigheter og ikke av private organisasjoner. Særlig
gjelder dette når organisasjonen skal utøve offentlig
myndighet overfor ikke-medlemmer.
På spørsmål om Fiskeri- og kystdepartementet kan
bistå i utforming av en eventuell lovhjemmel, vil vi selvsagt
på vanlig måte stå til disposisjon.
Næringskomiteen har for tiden til behandling Ot.prp.
nr. 61 (2004-2005) Lov om akvakultur (akvakulturloven). Komiteen ønsker
svar på følgende spørsmål:
I den forrige konkurranselova av 1993, gjaldt et generelt unntak
for produsentleddet fra forbudet mot samordnet praksis for omsetningen
i jordbruk og fiske. Dette unntaket falt bort i den nye konkurranseloven.
Det er ikke tatt noe unntak for oppdrettfisk i nåværende
konkurranselov, i motsetning til villfisk. I proposisjonen til den
nye konkurranseloven ble det påpekt at innholdet i landbruk
og fiskeripolitikken ikke skulle endres gjennom endringer i konkurranselovgivingen.
Med bakgrunn i dette og den uavklarte markedsadgang for laks, så kan
det være at næringa på frivillig basis
vil være tent med adgang til en samordnet praksis. Uten å organisere
dette som POer. Eksempel på dette kan være å redusere
utsetting av smolt. I dag har ikke oppdrettsnæringa adgang
til en samordnet praksis.
Vil departementet kunne utrede alternative måter å gi
næringa større handlefrihet på, uten å organisere det
som POer?
Av hensyn til komiteens behandling av saken bes det om et svar i løpet av mandag 23. mai. Vi
ber om at svaret samtidig blir sendt også elektronisk til
marit.halleraker@stortinget.no
Jeg viser til Næringskomitéens brev av 20. mai 2005
hvor det stilles spørsmål om departementet vil kunne
utrede alternative måter å gi næringen
større handlefrihet på, uten å organisere
PO’er. Jeg viser for øvrig til mitt brev til komitéen
av 12. mai 2005 med svar på spørsmål
knyttet til å gi næringen selv mulighet til å forestå produksjonsregulerende
tiltak, herunder om PO’er.
Det er gitt bestemmelser om unntak fra konkurranselovens forbud
mot konkurransebegrensende samarbeid for å sikre gjeldende
fiskeripolitikk. Dette er gjort i forskrift av 23. april
2004 som omfatter all fiskeripolitikk, herunder havbruk. En forutsetning
for å tillate unntak er at det denne type samarbeid beskyttes
med hjemmel i lov og forskrift som regulerer dette, jf. omtale i
Ot.prp. nr. 61 (2004 - 2005) i kap. 9.2 på side 42.
Regjeringen har i sitt lovforslag verken foreslått adgang
for etablering av produksjonskarteller eller for organisasjoner
til å gi næringen råd om tilpasningen
av produksjonen, men foreslått i § 7
siste ledd at Kongen i forskrift i helt spesielle situasjoner kan
gi bestemmelse om tiltak i myndighetsregi for tilpasning av produksjon
av laks, ørret og regnbueørret.
Bakgrunnen for dette er regjeringens utgangspunkt om at verdiskapingen
blir størst når den enkelte næringsutøver
har frihet til å tilby sine produkter og tjenester i konkurranse
med andre tilbydere. En ordning hvor næringsorganisasjonene
kan gi råd om samordnet praksis, og næringsutøverne
på grunnlag av slike råd frivillig tilpasser produksjonen,
vil over tid kunne svekke den enkelte oppdretters handlefrihet og
bidra til mindre konkurranse og verdiskaping.
I første del av 1990-tallet skjedde det ved flere anledninger
at næringens organisasjoner kom med råd til oppdretterne
om smoltreduksjon/-destruksjon, og fôrreduksjon/-stopp.
Dette var i begrenset grad vellykket fordi noen fulgte lojalt opp,
mens andre gjorde det motsatte. Ett problem var ulik tilgang på informasjon
om og ulik vurdering av den underliggende situasjon knyttet til
produksjon og markedsutvikling.
Når flere produsenter går sammen om å begrense produksjonen,
vil den enkelte produsent alltid ha et økonomisk incentiv
til å produsere mer enn sin tildelte ”kvote” så lenge
den antar at de øvrige produsentene holder seg til avtalen.
Slike frivillige ordninger vil derfor sjelden lykkes i å redusere
den samlede produksjonen. Norske produsenter selger sine produkter
i ulike land med forskjellig markedsutvikling. Videre er det forskjeller
i de ulike produsentenes kostnadsstruktur. Disse forholdene tilsier
at en det er svært krevende å inngå avtaler
mellom produsentene om produksjonsreguleringer som ikke vesentlig svekker
den enkelte produsents verdiskapingsevne.
Departementet vil kunne utrede nærmere alternative måter å gi
næringen større handlefrihet, uten å organisere
PO’er. I en eventuell utredning vil en bl.a. måtte
foreta en vurdering i forhold til Norges WTO-forpliktelser, herunder
særlig om begrensningene som gjelder eksportregulering.
Dette fordi praktiseringen må skje innenfor rammene av
Norges internasjonale forpliktelser, herunder WTO-regelverket, jf. Ot.prp.
nr. 61 (2004 - 2005), kap. 12 på side 61/62.
Idet en slik utredning vil ta tid, er dette en sak vi på egnet
måte vil måtte komme tilbake til Stortinget med.
Oslo, i næringskomiteen, den 26. mai 2005
Olav Akselsen |
May-Helen Molvær Grimstad |
leder |
ordfører |