Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Brit I. H. Andreassen, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og Oddny Omdal, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Kultur- og kirkedepartementet i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) legger frem odelstingsproposisjon om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av ut­øvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven). En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet). De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet vil også gjøre det mulig å tiltre to internasjonale traktater på området, vedtatt i Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer de nevnte traktater.

I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.

Innledning

Komiteen er enig med Regjeringen i at det må vektlegges å opprettholde den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk.

Komiteen viser til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) er en viktig kulturpolitisk lov ved at den fastsetter retts­reg­ler om beskyttelsen og utnyttelsen av litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk.

I proposisjonen skriver departementet:

"Sett fra samfunnets side er det viktig at den skapende og utøvende virksomhet på dette området sikres med rettsregler som gjør det mulig for opphavsmenn og nærstående rettighetshavere å ha kontroll med og å kunne kreve vederlag for bruk av deres verk og arbeider. Dette sikrer dem et økonomisk utkomme som stimulerer til fortsatt kreativ innsats på området, noe som er grunnleggende for den videre samfunnsutvikling. På den annen side er det også fra et samfunnsmessig synspunkt viktig at allmennheten på fornuftige vilkår gis adgang til åndsverk. Rettsreglene som sikrer den skapende og kunstneriske innsats må ikke være så rigide at det hindrer at den enkelte bruker av åndsverk skal kunne disponere over dette på en fornuftig måte."

Komiteen deler dette synet.

Komiteen mener at reglene til enhver tid også må ta hensyn til de muligheter ny teknologi gir når det gjelder både lagring, spredning og bruk av åndsverk og annet vernet materiale. I denne sammenheng er det klart at den digitale teknologi gir muligheter for både bruk og misbruk på en helt annen måte enn tidligere. Et åndsverk i digital form er enklere å kopiere i et stort antall eksemplar på kort tid, kopiene blir like bra som originalen - og originalen er dyr å produsere, men billig å kopiere.

Komiteen viser til at denne utviklingen har økt mulighetene for misbruk. Samtidig egner åndsverk seg meget godt både for distribusjon og bruk i digital form. Utviklingen av datanettverk, spesielt Internett, har gjort det mulig å distribuere åndsverk raskt over lange distanser og på tvers av landegrenser. Dette gjør at behovet for internasjonale regler har blitt enda viktigere enn tidligere, selv om det på opphavsrettsområdet helt fra 1886 har vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bern-konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske utvikling har konvensjonen blitt revidert flere ganger og er i dag tiltrådt av 158 land.

For nærstående rettigheter er Roma-konvensjonen av 1961 om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap den mest sentrale. Norge tiltrådte denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 79 land.

Komiteen viser ellers til at de nevnte konvensjonene forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk og arbeider fra andre medlemsland på samme måte som det behandler slike fra eget land. I tillegg fastsetter konvensjonene visse minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider skal ha i det enkelte medlemsland. I forvaltningen av konvensjonene har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett - WIPO (World Intellectual Property Organization) en sentral rolle. I regi av WIPO ble det i 1996 forhandlet frem to nye traktater, en om opphavsrett og en om nærstående rettigheter, begge spesielt for å gi internasjonal regulering på området i en digital virkelighet. Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen).

Komiteen viser også til at EU siden 1989 har utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen og gjelder dermed også for Norge. Den 22. mai 2001 ble det vedtatt et nytt direktiv om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet).

Ny teknologi gir på opphavsrettsområdet nye muligheter, men også store utfordringer for både rettighetshavere, brukere og lovgiver.

Om forretningsmessige endringer

Komiteen viser til at åndsverk og arbeider enkelt tilbys i digital form, og er av denne grunn særlig sårbare for ulovlig kopiering og distribusjon. Digital teknologi muliggjør rimelig og rask distribusjon til mange mottakere. Når dette skjer uten rettighetshavernes samtykke, kan det gi store økonomiske tap for rettighetshavere. Til nå er det særlig innenfor musikkindustrien dette har vært et problem. Nedlasting til privat bruk av musikkfiler som er lagt ut ulovlig er ikke uvanlig.

Komiteen er i hovedsak enig i departementets syn om at på tross av den hurtige teknologiske utvikling, har det ikke vært behov for å introdusere nye begreper i åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer. Eksempelvis har etter åndsverkloven § 2 opphavsmannen til et verk enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre dette tilgjengelig for allmennheten. Tilgjengeliggjøring for allmennheten omfatter etter gjeldende norsk rett bl.a. offentlig fremføring, kringkasting og tilgjengeliggjøring på forespørsel i nettverk. Tilgjengeliggjøringsbegrepet har vist seg å være fleksibelt og har kunnet ta opp i seg nye former for verksformidling.

Komiteen mener det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor som følge av ny teknologi. Både når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold, er det i stor grad opp til bransjen selv å finne løsninger innenfor det regelverk som vedtas. Likeledes når det gjelder å komme frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig er interessant for forbrukerne.

Komiteen merker seg at Regjeringen har redegjort for hvordan DRM kan være en utfordring for konkurransemyndighetene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at også førsteamanuensis Espen Andersen (Handelshøyskolen BI) i brev til komiteen diskuterer de forretningsmessige konsekvenser av den nye teknologien og Regjeringens forslag til ny åndsverklov. Disse medlemmer sier seg enige med førsteamanuensis Andersen når han "argumenterer for at den utvidete beskyttelse av tekniske kopisperrer, slik den nye åndsverksloven legger opp til i den foreslåtte § 53 a, ikke er i artistenes, kundenes eller samfunnets interesse".

Disse medlemmer merker seg videre:

"Ut fra en analyse av bransjen i Norge, lignende teknologiske nyvinninger i andre markeder, og betraktninger rundt bransjeutviklingen i andre land vil jeg hevde følgende:

  • Platesalget i Norge har sunket noe de siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.

  • Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse. Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden, og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.

  • Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare utsette en nødvendig restrukturering for å gå over til ny teknologi.

  • Overgangen til ny teknologi - musikkdistribusjon på Internett - er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi sitt gammeldagse og fremdeles lønnsomme distribusjonssystem. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi- og økonomisk forskning, under betegnelsen "disruptive technology". Dette har skjedd i mange bransjer tidligere.

  • Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye markedet, og at andre vil gå under. Fordi den nye teknologien er mer effektiv og gir kundene et bedre tilbud, blir markedet større, men med mindre inntjening pr. enhet. Kundene får mer musikk, artistene tjener mer, samfunnet nyter godt av en akselerert kunstnerisk utvikling. De eneste som tjener mindre, er mellommennene."

Høringer

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den åpne høringen 6. april 2005 i Stortinget om proposisjonens innhold.

Flertallet viser til at enkelte av høringsinstansene (i høringen foretatt av departementet) peker på at norske myndigheter generelt bør være varsomme med å gi lovbestemmelser som går ut over de minsteforpliktelser som følger av EØS-avtalen, og at en bør anvende unntaksreglene som direktivet åpner for. Flere høringsinstanser fra brukersiden, dvs. de som anvender vernede verk i henhold til unntaksregler, mener at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser forrykkes i rettighetshavernes favør gjennom forslaget.

Flertallet deler dette syn. Flertallet ser det som viktig at man anvender det spillerom direktivet gir når det gjelder unntak m.m., på en måte som ivaretar velfungerende forvaltningssystemer og samfunnsmessig viktige brukerinteresser på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til brev fra Politiets Fellesforbund av 23. februar 2005 vedrørende endring i åndsverkloven:

"Skal man dømme etter reaksjonene i media er det spesielt to av forslagene som strider mot vanlig folks rettsoppfatning.

  • Det ene er forslaget om å kriminalisere kopiering fra lovlig kjøpt CD med kopisperre til formatet MP3, mens tilsvarende kopiering til vanlig CD ikke blir kriminalisert forutsatt at det er til privat bruk. Samtidig blir det fortsatt lovlig å kopiere en CD uten kopisperre til formatet MP3.

  • Det andre forslaget som skaper reaksjoner er forslaget om å kriminalisere nedlasting av åndsverk fra internett når dette åndsverket er lagt ut uten samtykke fra rettighetsinnehaver.

Politiets Fellesforbund er ikke motstander av vern om åndsverk. Vi reagerer på at det foreslås å vedta lovendringer som det i praksis ikke blir mulig å håndheve. Politiet vil ikke ha noen mulighet for å undersøke og fastslå om folks MP3 spillere inneholder musikk som i utgangspunktet var utgitt på CD med kopisperre. Vi ser det også som tilnærmet umulig å bevise at en person visste at åndsverket han eller hun lastet ned fra internett var tilgjengeliggjort uten samtykke fra rettighetsinnehaver.

Politiets Fellesforbund er opptatt av respekt for loven, men også av at loven samsvarer med folks rettsoppfatning. Det er etter vårt syn viktig at vedtatte lover og forskrifter lar seg håndheve innenfor de rammene politiet tildeles. Med dagens nivå på tildeling kan vi ikke se at politiet er i stand til å håndheve de foreslåtte endringene i åndsverkloven. Dermed blir de kriminaliserte handlingene i praksis ikke kriminelle. Folks respekt for lovgivere og lovverk blir dermed svekket.

Politiets Fellesforbund vil av den grunn advare mot å vedta lovendringer som ikke lar seg håndheve."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at lovforslaget har vært gjenstand for bred høring, og at mange aktører har fremlagt sitt syn på saken. Disse medlemmer har også merket seg at høringene i stor grad har synliggjort at Regjeringens lovforslag på en god måte ivaretar både brukernes og rettighetshavernes interesser, innenfor de bestemmelser som direktivet gir.

Komiteen har også merket seg at flere høringsinstanser, så vel fra bruker- som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk behøver en modernisering for å gjøres lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Komiteen tar til etterretning at departementet er enig i at det er behov for en gjennomgang av loven når det gjelder disse forhold. Komiteen forstår at det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som nå foreslås, men ber om at man ved fremtidige lovrevisjoner vurderer disse forhold.

Eksemplarfremstilling

Komiteen viser til at opphavsmenn har en vidtgående enerett til eksemplarfremstilling etter åndsverkloven § 2. Denne retten dekker alt fra å etterligne et kunstverk med egen pensel til å skanne inn analoge eksemplar eller lagre digitalt, vernet materiale på en server. Også midlertidige eksemplar er dekket av eneretten, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden i § 2. Etter gjeldende rett er imidlertid eneretten avgrenset mot visse eksemplar av kort varighet, som blir til som et ledd i overføringen av et verk i nettverk eller i forbindelse med sluttbrukers nettlesing eller konsultering av verkseksemplar på skjerm mv.

Komiteen viser videre til at den økende digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige implikasjoner også i den forstand at teknikken som benyttes for å muliggjøre digital verksutnyttelse forutsetter fremstilling av midlertidige kopier av verket. Dette gjelder også for former for verksutnyttelse som tradisjonelt sett ikke innebærer eksemplarfremstilling, for eksempel fremføring. I departementets høringsutkast fremholdes det at eneretten til eksemplarfremstilling bør defineres og avgrenses med hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet til uttrykk i artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår at disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven, henholdsvis § 2 første ledd samt innføring av ny § 11a.

Komiteen viser ellers til at eneretten til eksemplarfremstilling av datamaskinprogrammer og databaser er regulert gjennom egne direktiver som tidligere er gjennomført i norsk rett. Både edb-direktivet og databasedirektivet stipulerer unntak fra eneretten for visse brukersituasjoner, hvor det f.eks. er nødvendig å fremstille eksemplar i forbindelse med lovlig bruk, jf. artikkel 6.1 i databasedirektivet og artikkel 5.1 i edb-direktivet, jf. også åndsverkloven § 39h. Disse verkstyper berøres i utgangspunktet derfor ikke av opphavsrettsdirektivets avgrensning av eksemplarfremstillingsretten, jf. direktivet artikkel 1.

Komiteen merker seg at departementet etter en fornyet vurdering er kommet til at forslaget om å la § 11a også gjelde for datamaskinprogrammer og databaser, ikke videreføres. De nevnte unntaksregler i edb- og databasedirektivet dekker alternativet i § 11a om "lovlig bruk", og dessuten avhjelper gjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene i e-handelsloven mangel av særskilt avgrensningsbestemmelse for fremstilling av midlertidige eksemplar ved overføring av datamaskinprogrammer og databaser i nettverk. Forslaget samsvarer med det som er foreslått, eller allerede gjennomført, i de øvrige nordiske land.

Komiteen sier seg enig i dette.

Om kopiering vs. aksessering

Komiteen merker seg at Regjeringens forslag kun drøfter kopiering og kringkasting av åndsverk, men ikke aksessering. Aksessering kan forstås som adgang eller tilgang til innholdsinformasjon. Med dagens systemer er det selvfølgelig viktig å forholde seg til hvor og i hvilken form kopier av åndsverk eksisterer. Det vil kanskje bli mindre interessant, straks fysisk lagring og nettverk utbygges. Man kan forestille seg at en forbruker kjøper en kopi av et åndsverk, lagrer det for eksempel hjemme på egen server og aksesserer det via mange kanaler (slik som hjemmeanlegg for audiovisuell avspilling, mobiltelefon, PC på jobben, etc.). På den måten blir diskusjonen om eksemplarkopiering mindre interessant. Samtidig er det viktig at forbrukerens rettighet til å benytte seg av åndsverket ikke begrenses av systemer som hindrer forbrukerens aksess til åndsverket. Den fremtidige utviklingen i systemer for hvordan forbrukeren faktisk benytter seg av åndsverk vil ganske sikkert by på utfordringer som det foreslåtte lovverk ikke tar stilling til.

Komiteen mener at det er viktig at Regjeringen følger med på den teknologiske utviklingen og kommer tilbake med forslag til endringer i loven som i størst mulig grad opprettholder balansen mellom opphavsrettigheter og forbrukerrettigheter når utviklingen gjør det nødvendig.

Tilgjengeliggjøring for allmennheten

Komiteen viser til at åndsverkloven § 2 bruker begrepet "tilgjengeliggjøring for allmennheten" for den enerett som gis opphavsmannen ut over eksemplarfremstillingsretten. Dette begrepet er teknologinøytralt og dekker både eneretten til spredning av eksemplar, offentlig fremføring og offentlig visning av verket. De rettigheter som gis i direktivet artikkel 3.1 er allerede etablert i § 2.

Komiteen viser videre til at offentlig fremføring dekker så vel kringkasting, videresending til allmennheten, annen overføring f.eks. i nettverk for individuell tilgang, og dessuten det å gjøre verket tilgjengelig for et tilstedeværende publikum - enten ved levende fremføring eller ved hjelp av mottaker- eller avspillerapparat.

Komiteen viser også til at departementet i høringsutkastet ga uttrykk for at enkelte nye brukersi­tua­sjoner ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten. Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret til rådighet.

Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen opprettholder sitt syn om at tilrådighetsstillelse av datautstyr med internettilgang uten noen videre tilrettelegging av hva den enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig forestår heller ikke den som stiller utstyret til rådighet noen offentlig fremføring av de verk og arbeider som den enkelte bruker velger å konsultere. Komiteen deler dette syn. Komiteen er ikke tvil om at det er mye opphavsrettslig vernet materiale på Internett, men i ovenfor nevnte situasjon må rettighetshaverne forholde seg til den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett, ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil det selvfølgelig være hvis dette er den samme, f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig verk fra sin egen server.

Komiteen slutter seg følgelig til departementets syn.

Spredningsretten og konsumpsjon

Komiteen viser til at eneretten til spredning av åndsverk følger av åndsverkloven § 2 tredje ledd.

Komiteen viser videre til at konsumpsjon av eneretten reguleres i åndsverkloven § 19 når det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar. Hovedregelen er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at konsumpsjon av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det første salg har funnet sted.

Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens

Komiteen merker seg at det foreslås en omredigering i 2. kapittel med formål å skape bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser om avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens og fri bruk på den andre side.

Så vel nasjonal lovgivning som internasjonale konvensjoner på opphavsrettsområdet har tradisjonelt søkt å balansere behovet for vern av immaterialrettigheter mot samfunnets og den enkeltes ulike behov for å kunne nytte åndsprodukter uten å være avhengig av et samtykke.

Komiteen viser til at i Bern-konvensjonen er adgangen til unntak fra eksemplarfremstillingsretten regulert gjennom artikkel 9(2), den såkalte "tretrinns­testen". Denne danner rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha unntak fra denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten innebærer at et unntak må oppfylle tre vilkår - det skal bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke skade den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette opphavsmannens legitime interesser.

Komiteen viser videre til at i TRIPS-avtalen under WTO ble partene enige om å gjøre tretrinnstesten (i tilnærmet identisk ordlyd fra Bern-konvensjonen) gjeldende som betingelse for alle unntak fra opphavsretten, så vel eksemplarfremstilling som annen utnytting, f.eks. fremføring. I den nye opphavsrettstraktaten i WIPO, WCT, fra 1996, er også tretrinnstesten satt som ramme for unntak for alle utnyttingsrettigheter.

Tretrinnstesten inngår derfor i dag som en internasjonalt anerkjent ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder adgangen til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne testes mot.

I likhet med departementet ser komiteen tretrinnstesten i utgangspunktet som et verktøy for lovgiver. Det har heller ikke tidligere, i forbindelse med tilslutning til Bern-konvensjonen og TRIPS-avtalen, vært aktuelt å lovfeste selve tretrinnstesten.

Komiteen ser med dette ikke grunn til å lovfeste tretrinnstesten.

Avtalelisens for bruk av verk internt i virksomheter

Komiteen registrerer at avtalelisens for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt i virksomheter mv. ble innført i 1995, etter forslag fra Opphavsrettsutvalget. Den gjelder både for ervervsvirksomheter, forvaltning og eksempelvis utdannings- og forskningsinstitusjoner ved intern kopiering som ikke dekkes av bestemmelsen i gjeldende § 13 om undervisning, og heller ikke er hjemlet på annen måte. Bestemmelsen er for øvrig bygget opp på samme måte som avtalelisensbestemmelsen for undervisning, men omfatter i gjeldende form ikke adgang til opptak av kringkastingssendinger.

Direktivet nødvendiggjør ikke endringer i § 14, jf. fortalen (18), og omtale av avtalelisensen etter gjeldende rett og direktivet.

Komiteen viser til at det ble foreslått en utvidelse av området for avtalelisensen i tråd med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet for undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen form for eksemplarfremstilling (så vel analog som digital) kan klareres på denne måten. Som for § 13b ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk av billedkunst m.m. foreslått opphevet.

Komiteen viser videre til at forslaget innebar at det i ordlyden ble klargjort at bruken av slike fremstilte eksemplar også kan omfatte tilgjengeliggjøring på annen måte enn ved at fysiske eksemplar spres til mottakerne - f.eks. slik at eksemplaret kan gjøres tilgjengelig i virksomhetens intranett. Forslaget innebar også en mulighet for avtalelisensavtale for eventuell tilgjengeliggjøring av utgitte verk uavhengig av en forutgående eksemplarfremstilling, idet ordlyden i høringsutkastet (som for utkastet til § 13b) dekket det å "tilgjengeliggjøre eksemplar av utgitt verk".

Som for undervisningslisensområdet, dekket høringsforslaget også eksemplarfremstilling av lydopptak og film.

Komiteen er enig i at det kan være praktisk å la avtalelisenshjemmelen utvides.

Opptak av kringkastingssending innen helseinstitusjoner mv.

Komiteen viser til at § 15 gjør unntak fra eneretten for opptak av kringkastingssending til fremføring innen kort tid i en institusjon. Det er ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.

Komiteen viser også til at direktivet artikkel 5.2 (e) krever at institusjonen som foretar opptak skal ha et ikke-kommersielt formål. Det gjelder ingen tilsvarende presisering i § 15. Dagens bestemmelse omfatter også bl.a. private sykehus, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) s. 114 flg.

Komiteen er enig med departementets vurdering om å fastholde forslaget om ikke å innsnevre § 15. Direktivet tillater reproduksjoner og krever ikke at opptakene slettes. Den norske ordningen er følgelig mye snevrere enn det direktivet tillater. Departementet legger derfor til grunn at den kan videreføres uendret.

Komiteen merker seg at formålet med § 15 er å tillate opptak slik at f.eks. pasienter i helseinstitusjoner skal ha en noenlunde lik tilgang på kringkastingsprogram som i sine hjem, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) s. 114 flg. Det er også forutsatt at opptak bare kan gjøres på døgninstitusjoner, og bare når brukerne vanskelig kan følge kringkastingsprogrammene når de sendes. Opptaksadgangen etter § 15 er således svært begrenset. Departementet mener derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne må anses å være svært lite. Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon til rettighetshaverne. Komiteen deler dette syn.

Offentlig sektor

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Internett brukes aktivt til informasjon og kompetanseoppbygging i tjenesteproduksjonen som offentlig sektor utfører. Dette skjer for eksempel i skoler, biblioteker, tekniske etater og i administrasjonen.

Flertallet mener at Regjeringens forslag om at det ikke vil være adgang til å laste ned og på annen måte utnytte verk som lovlig er lagt ut på Internett, uten at rettighetshaveren har gitt et uttrykkelig samtykke eller det foreligger avtalelisens, vil gjøre tjenesteproduksjonen mindre rasjonell. Flertallet mener at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet, som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Kommunenes sentralforbund mener at den rettsoppfatning som kommer til uttrykk på dette området i proposisjonen ikke er riktig, at den vil ha store og negative konsekvenser og gi store ekstra kostnader for kommuner og fylkeskommuner.

Bruk av verk i undervisning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den kjernevirksomhet som drives ved de offentlige universitetene og høgskolene er ikke-kommersiell. Gratisprinsippet er slått fast i den nye høgskole- og universitetsloven. Flertallet vil også peke på at universitetene og høgskolene har viktige samfunnsoppgaver som krever at åndsverk i rimelig grad kan benyttes til undervisning og forskning uten samtykke og/eller vederlag. I fortalens punkt 34 og 42 til Opphavsdirektivet åpnes det for unntak og innskrenkninger i opphavsretten for forskning og undervisning av ikke-kommersiell karakter. Flertallet mener at dagens praksis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.

Flertallet mener at en annen praksis med begrensinger og avtalelisens vil ha dramatiske begrensninger i bruken av slike verk i undervisnings- og forsk­ningsformål. Flertallet ser ingen grunn til å endre dagens praksis på dette området.

Flertallet støtter at det innføres digital avtalelisens. Det er likevel viktig å understreke at det må etableres tvisteløsningsmekanismer som løser uenighet mellom den representative organisasjonen, i praksis Kopinor, og universitetene og høgskolene. Regjeringen legger opp til at endringer i avtalelisenskonstruksjonen, og dermed også tvisteløsningsmekanismen, skal skje ved særskilt høring. Flertallet støtter dette og ber om at saken legges fram for Stortinget så raskt som mulig.

Flertallet mener at det må være mulig å få hjelp til å kopiere noter i særskilte tilfeller og for spesielle forsknings- og studieformål. Noter som har gått ut av salg, er vanskelig å få tak i. Bibliotekene ved lærestedene og Nasjonalbiblioteket blir da nesten eneste mulighet til å få adgang til slike verk. Flertallet mener at definisjonen av fremmed hjelp ikke skal omfatte kopiering i slike særskilte tilfeller. Flertallet viser til at Nasjonalbiblioteket mener at en slik snever adgang til kopiering ikke vil være i strid med direktivet.

Flertallet vil understreke at dette ikke er en generell ordning og at adgang til fremmed hjelp til privatbrukskopiering her må være så snever at denne ikke kommer i konflikt med direktivet og tretrinnstesten.

Flertallet mener at direktivet ikke fører til noen innstramning av adgangen til kopiering til personlig yrkesmessig bruk og er derfor enig med Regjeringen i at det ikke fremmes endringer på dette området.

Flertallet vil også understreke at studentenes bruk av kopieringsutstyr på utdanningsinstitusjoner, herunder bibliotek ved institusjonen, ikke defineres som fremmed hjelp.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen s. 53 og 54, når det gjelder bruk av materiale som er lagt ut på Internett og hvor spørsmålet om implisitt samtykke til videre bruk er drøftet. Disse medlemmer er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å si at det eksisterer en praksis og lovtolkning som tillater bruk ut over det som fremgår av avtale eller lov. Disse medlemmer mener at gjeldende rett bør opprettholdes. Med mindre det følger av unntaksreg­lene i åndsverkloven kapittel 2 er det ikke grunnlag for å hevde at det offentlige skal ha noen særbehandling når det gjelder bruk av åndsverk. Dette vil være et betydelig inngrep i rettighetshavernes enerett til sine verk og arbeider. En slik lovgivning vil være i strid med tretrinnstesten, fordi den helt klart skader rettighetshavernes økonomiske interesser.

I forhold til kopiering av noter vil disse medlemmer vise til at noter er spesielt sårbare for kopiering. Ved at det her er lett å kopiere hele verk istedenfor å kjøpe inn nye, er det ikke rimelig å tillate fremmed hjelp. Disse medlemmer understreker at det fremdeles vil være adgang til kopiering til privat bruk. Noter som ellers er vanskelig å få tak i, vil kunne fremstilles på biblioteket innenfor den avtalelisensordning som nå foreslås.

Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek, museer m.m.

Komiteen viser til at åndsverkloven § 16 er en forskriftshjemmel som hjemler rett for arkiv, bibliotek og museer til å fremstille eksemplar for nærmere definerte formål.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil presisere viktigheten av at det ikke foretas større begrensninger i de offentlige bibliotekenes handlingsrom i den digitale tidsalder enn det som EU-direktivet forutsetter og krever. Forslaget om å forby muligheter for utskrift av papirkopier fra materiale i digital form på bibliotekets utstyr, vil også skape nye praktiske og økonomiske problemer for bibliotekene ved at bibliotekene må administrere egne ordninger for egen-digitalisert materiale og andre for Internett og lisensbasert materiale som tillater kopiering/utskrift. Dette er dessuten en innskjerping i adgangen til privatbrukskopiering, en kopiering som når det gjelder papirutskrifter er juridisk uproblematisk i forhold til EU-direktivet.

Flertallet mener derfor at det må være mulig for bibliotekbrukere å ta papirutskrifter av digitalisert materiale fra bibliotekenes samlinger, på lik linje med fotokopier fra samme verk.

Flertallet peker på viktigheten av at den nye loven ikke hindrer bibliotekene i å utføre sin lovhjemlede plikt til å bevare åndsverk for ettertiden. Flertallet peker videre på at den nye loven ikke må hindre bibliotekenes adgang til kopiering av åndsverk til spesielle formål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at dette innebærer at gjeldende hovedregel skal opprettholdes; digitalisering kan skje i et bibliotek kun der originaleksemplarer ikke er å få kjøpt i ordinær handel, og dessuten kun på videre spesielle vilkår (f.eks. sikrings- og konserveringshensyn eller dersom originalen er særlig utsatt for skade ved utlån og vanskelig kan erstattes dersom denne går tapt). Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt er en forutsetning at det enkelte biblioteket kun kan fremstille digitale kopier på bakgrunn av originaler som det enkelte bibliotek allerede har i sine samlinger, og den digitale kopien skal fortsatt kun tillates brukt innenfor det enkelte biblioteks eget fysiske lokale. Innenfor bibliotekets fysiske lokale skal brukeren kunne se verket på en terminal eller ta en papirutskrift. Bibliotekene skal heller ikke tillates å dele på digitale kopier seg imellom, eller distribuere digitale kopier til brukere som befinner seg utenfor det aktuelle bibliotekets fysiske lokaler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er ikke overbevist om at en løsning der bibliotekene reelt sett risikerer å bli prisgitt rettighetshavers velvilje for å kunne omgå kopisperrer til nevnte formål, er tilstrekkelig god. Flertallet mener at Norges handlefrihet innenfor EU-direktivet bør brukes, slik at bibliotekene i visse tilfeller får direkte adgang til å få utlevert åndsverk uten tekniske beskyttelsessystemer, eller får utlevert nødvendig informasjon fra rettighetshavere til å fjerne slike sperrer i tilfeller der dette kan tillates. Flertallet mener videre at det bør lovfestes i åndsverkloven av denne ikke skal være til hinder for eksemplarfremstilling der åndsverk er utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer, i forbindelse med pliktavlevering.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"§ 53a nytt siste ledd skal lyde:

Bestemmelsene i første ledd skal ikke være til hinder for eksemplarfremstilling etter § 16."

Flertallet fremmer følgende forslag:

"§ 53b skal lyde:

Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang til et vernet verk, uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer, kan gjøre bruk av verket, herunder fremstille nye eksemplarer, i henhold til §§ 13a, 15, 16, 17, 17a, 21, 26-28 og 31.

Dersom rettighetshaver etter begjæring fra berettiget etter bestemmelsene ovenfor ikke gir tilgang som nevnt i første ledd, kan han etter begjæring fra den berettigede pålegges å gi slike opplysninger eller annen bistand som er nødvendig for å muliggjøre bruk av verket i samsvar med formålet. Begjæring rettes til nemnd opprettet av departementet etter reg­ler som Kongen gir. Nemnda kan i tillegg til pålegg som nevnt, bestemme at berettiget etter nevnte bestemmelser uten hinder av § 53a kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessystemer dersom rettighetshaver ikke overholder den frist nemnda setter for å etterkomme pålegget.

Eksemplar av verk som faller inn under lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument av 9. juni 1989 nr. 32, skal likevel alltid utstyres med nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling, er mulig. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke der vernet verk på avtalte vilkår ved overføring stilles til rådighet for allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for datamaskinprogram. Kongen kan fastsette at enkelte institusjoner innen abm-sektoren automatisk får avlevert nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling, skal være mulig."

Komiteen er positiv til avtalelisens for utvidelse av bibliotekenes handlingsrom. Avtalelisens bør imidlertid først og fremst brukes til nettopp å utvide bibliotekenes handlingsrom utover det som er hjemlet i unntak. Komiteen vil her vise til at proposisjonen sier da også at avtalelisens skal avgrenses mot bruk som allerede er klarert på annen måte (f.eks. gjennom abonnementsordning, individuell klarering osv.) eller som av andre årsaker ikke skal klareres, f.eks. fordi vernetiden er utløpt eller det gjelder verk som er uten vern etter åndsverkloven. Avtalelisens avgrenses mot etablert og lovhjemlet fri bruk i § 12 og § 16. Da henvises til forhandlinger mellom partene. Komiteen mener det er viktig å ikke bruke avtalelisensmekanismen til å snevre inn fribruksområder. Det skal ikke betales for det som allerede er betalt eller som det ikke skal betales vederlag for.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, legger på denne bakgrunn til grunn at avtalelisens for bibliotekene ikke skal komme til anvendelse for materiale/bruk som ikke skal klareres med basis i §§ 9, 12, 16, 39, 39a og 40.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at vi er i begynnelsen av en rivende og lite oversiktlig utvikling. Det er ikke forsvarlig å legge opp til å løse alle problemstillinger før 1. juli. 2005. Disse medlemmer mener det vil bli nye revisjoner av loven ganske snart. Vi tror at utskriftsproblematikken i alle fall i den nærmeste framtid vil begrense seg selv, og at ordninger i bibliotekene som skal differensiere mellom utskrifter fra Internett og utskrifter fra digitale verk vil bli krevende å administrere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til uttalelsen fra Andreassen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som sier:

"Vi er enige i at omfanget av utskrifter kanskje er begrenset de første årene. Men vi tror fremtiden kan bli meget annerledes."

Slik disse medlemmer ser det kan han ha rett i denne betraktningen, og ut fra denne bakgrunn ønsker disse medlemmer at det er stor årvåkenhet rundt dette og at Regjeringen vurderer nødvendige tiltak ut fra den teknologi som til enhver tid er tilgjengelig. Disse medlemmer er opptatt av at forfatterne skal beholde sine vederlag. Disse medlemmer mener at Kopinor er en fornuftig måte å administrere dette på, både for forfatterne og kulturlivet generelt. Derfor vil disse medlemmer pålegge Regjeringen å følge utviklingen nøye og være klare med forslag for å sikre rettighetshaverne dersom det blir nødvendig.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen overvåke i hvilket omfang utskrifter av digitaliserte verk vil foregå på biblioteker, arkiv og museer og universiteter/høyskoler, og på denne bakgrunn vurdere tiltak for å sikre at rettighetshavere opprettholder sine vederlag uavhengig av hvilken teknologi brukerne benytter."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er viktig å skille mellom bibliotekenes vanlige utlån og den kopiering som kan finne sted iht. den spesielle unntaksregelen i § 16. Disse medlemmer viser til at når bibliotekene låner ut eksemplar, både i analog og digital form, kan brukerne ta kopi til privat bruk. Dersom bibliotekene gir brukerne tilgang til Internett via PC-er i bibliotekets lokaler, kan brukerne skrive ut det de finner på Internett. Disse medlemmer vil peke på at det i lovforslaget er lagt til rette for at bibliotekene skal kunne tilby en slik tilgang, ved at det er lagt til grunn at tilrådighetsstillelse av datautstyr ikke skal anses som tilgjengeliggjøring av åndsverk fra bibliotekenes side. Disse medlemmer vil videre påpeke at når det gjelder materiale i digital form som bibliotekene har kjøpt inn eller abonnerer på - og gjør tilgjengelig via terminaler - vil det være avtalen som regulerer om brukerne kan foreta utskrift. Disse medlemmer viser til at unntakshjemmelen i § 16 gjelder eksemplarfremstilling til særskilte formål. Lovforslaget åpner for at det iht. denne bestemmelsen skal kunne gis forskrifter om at bibliotekene skal kunne digitalisere verk de har i sine samlinger. Disse medlemmer viser også til at det i § 16 andre ledd åpnes for at bibliotekenes digitale samlinger skal kunne gjøres tilgjengelig på terminaler i bibliotekenes lokaler. Disse medlemmer vil peke på at forslaget fra Regjeringen er en utvidelse av bibliotekenes adgang til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Det er i proposisjonen åpnet for større utskriftsadgang enn i dag, men ikke i forbindelse med den nye adgangen til å vise verk i digital form på terminaler. Direktivet art. 5.2 (n) åpner bare for tilgjengeliggjøring på terminaler i bibliotekets lokaler, ikke at brukeren i denne forbindelse skal kunne ta utskrift.

Disse medlemmer viser også til at det tidligere har vært komiteens forutsetning at "forskriftene ikke må utformes slik at kopieringsadgangen kan komme til å innebære en nevneverdig økonomisk konkurranse med opphavsmennene" (Innst. O. XI (1960-1961)).

Disse medlemmer mener at departementets forslag, hvor det åpnes for en avtalelisensordning, er en god og hensiktsmessig løsning i forhold til dette.

Disse medlemmer viser videre til at det i den fremlagte proposisjonen nettopp påpekes at bestemmelsene om vern av tekniske sperrer ikke gjelder i forhold til pliktavlevert materiale, og at direktivet ikke er til hinder for at rettighetshaverne i pliktavleveringsloven pålegges å gi fra seg nøkler eller bistå med omgåelse for pliktavlevert materiale. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen bør komme tilbake med forslag til endringer i pliktavleveringsloven for å ivareta tilgang til eksemplarfremstilling i forbindelse med pliktavlevering.

Disse medlemmer viser til at de øvrige unntaksbestemmelser, herunder § 16, dekkes av § 53b om at rettighetshaver har plikt til å gi tilgang, eventuelt etter nemndavgjørelse.

Komiteen vil peke på at det lovbestemte gratisprinsippet (bibliotekloven § 1) i folkebibliotekene sikrer at materiale (bøker og annet egnet materiale) stilles til disposisjon gratis i det fysiske biblioteklokalet og at tjenester ytes til brukere samme sted. Ofte innebærer dette også utlån (hjemlån) av materiale der hvor dette er praktisk mulig og kan aksepteres av bibliotekene. I slike tilfeller er også dette gratis etter loven. Loven skiller ikke mellom materiale i papirform og digitalt materiale (jf. uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 13. februar 1995).

Komiteen vil understreke at avtalelisenser er ment å være et supplement til eksisterende mekanismer der disse ikke fungerer eller er hensiktsmessige. Komiteen mener at å inngå lisensavtaler for å gi utvidet adgang til materiale i biblioteket ikke vil være noe prinsipielt nytt sett i forhold til gratisprinsippet. Det å åpne for avtalelisens i bibliotekene gir ikke grunnlag for å reise spørsmålet om gratisprinsippet i bibliotekutredningen.

Eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede

Komiteen viser til at åndsverkloven § 17 første og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling til bruk for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede. Bestemmelsen er et unntak fra eneretten uten at det skal betales vederlag, dvs. en hjemmel for fri bruk.

Komiteen viser til at det i § 17 tredje ledd gis hjemmel for å fastsette forskrifter om opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede. Dette er hjemmelen for bestemmelser om adgang til å produsere lydbøker for funksjonshemmede, og rettighetshaverne har et krav på vederlag ved dette unntaket. Vederlaget betales av staten, som også i praksis står for all lydbokproduksjon etter bestemmelsen i dag. Det er gitt bestemmelser om lydbokproduksjon og nærmere vilkår for dette i forskrift til åndsverkloven av 21. desember 2001.

Komiteen viser videre til at i § 17 fjerde ledd gis hjemmel for forskrifter om opptak av utgitt film eller bilde og av utsendt kringkastingsprogram, dersom det inngås avtalelisensavtale. Det er ikke fastsatt forskrifter om slike opptak, og det har ikke meldt seg særskilte behov for dette.

Komiteen merker seg at direktivet artikkel 5.3 (b) tillater unntak fra eneretten for bruk av verk og arbeider til fordel for funksjonshemmede. Bruken må være i det omfang som er påkrevd av hensyn til funksjonshemningen og være i direkte forbindelse med denne. Det er et vilkår at bruken er av en ikke-kommersiell karakter.

I tråd med direktivets rammer ble fribruksregelen i § 17 foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede kan omfattes. Komiteen ser positivt på dette.

Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides, kan komiteen se at nye problemstillinger vil oppstå, herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede. Særlig reiser spørsmålet om mulighetene for å betjene personer med leseproblemer av en slik art at det regnes som dysleksi, noen utfordringer.

Samleverk

Komiteen viser til at § 18 første ledd er en tvangslisens for fremstilling av samleverk, dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir hjemmel til å "gjengi" deler av litterære eller vitenskapelige verk eller musikkverk bestemt til bruk ved "gudstjeneste eller undervisning".

Komiteen viser videre til at i høringsutkastet foreslo departementet bl.a. at dagens tvangslisens omgjøres til avtalelisens fordi gjeldende § 18 ikke samsvarer med de krav som stilles i direktivet.

Som nevnt er det behov for lovendring som følge av direktivet. Departementet har kommet til at det likevel ikke bør foreslås en avtalelisens på dette området. I stedet foreslår departementet at dagens ordning med tvangslisens videreføres, men begrenses til bare å gjelde for analog eksemplarfremstilling. For digital gjengivelse må etter dette klarering skje individuelt.

For bruk ved gudstjeneste kunne i utgangspunktet tvangslisensen videreføres for all utnyttelse, dvs. også for digital utnyttelse. Det ble imidlertid ikke tatt til orde for dette i høringsforslaget, i hovedsak fordi en ikke så noe praktisk behov for dette. Departementet fremmer derfor ikke forslag om dette nå.

Komiteen slutter seg til dette syn.

Bruk av kunstverk, fotografiske verk, byggverk og personbilde

Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 22 er det "tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger". Selv om sitatretten prinsipielt gjelder for alle typer av verk, vil kunstverk og fotografiske verk bare unntaksvis kunne gjengis med hjemmel i denne bestemmelsen. Adgangen til tilsvarende gjengivelse av slike verk reguleres i § 23.

Komiteen viser videre til at unntakshjemlene i § 23 er knyttet til ulike brukssituasjoner. For enkelte tilfeller er det hjemmel for fri bruk, mens det i andre tilfeller skal betales vederlag. Valg av løsning beror på en avveining av hvilket hensyn som ligger bak unntaket og om bruken bør gi grunnlag for vederlag fordi den er relevant for rettighetshavernes økonomiske interesser.

Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunstverk og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes i meddelelse om utstillingen eller salget.

Komiteen merker seg at bestemmelsene i hovedsak blir foreslått videreført uten materielle endringer, og støtter dette.

Kringkasting

Komiteen viser til at etter gjeldende § 30 kan NRK og andre kringkastingsselskaper som Kongen bestemmer, kringkaste utgitte verk med basis i en avtale som utløser avtalelisens. Avtalen skal inngås av organisasjon som representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn på området, og det skal betales vederlag til opphavsmennene. Denne avtalelisensbestemmelsen ble opprettet allerede i 1961, også i øvrige nordiske land, for å sikre at kringkasterens bruk av verk var lovlig.

Komiteen viser videre til at i høringen som departementet gjennomførte, ble det foreslått å endre § 30 slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36 flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30. Det ble pekt på at dette er i samsvar med forholdet i de øvrige nordiske land. Hensikten er å klargjøre skillet mellom avtalelisens og tvangslisens og gi mest mulig ensartede fellesbestemmelser for den enerettsklarering som skjer ved lovhjemlet avtalelisens. Det ble derfor foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette området. Forslaget la ikke opp til å endre gjeldende plikt for kringkastingsforetaket til å betale individuelt vederlag.

Tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon

Komiteen viser til at åndsverkloven gir rettighetshaverne råderett over sine verk og arbeider. Råderetten innebærer at de selv bestemmer om og i hvilket omfang materialet skal kunne utnyttes, og ny teknologi øker den reelle mulighet for kontroll. For eksempel kan rettighetshaverne begrense tilgangen til og bruken av verk og arbeider de velger å gjøre tilgjengelig for allmennheten, enten dette skjer ved direktekoblede (online) tjenester eller ved spredning av fysiske eksemplar i elektronisk form som f.eks. DVD- og CD-plater.

Komiteen viser videre til at tekniske systemer for å begrense tilgang og bruk kan gi rettighetshaverne langt bedre muligheter til å forhindre piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring. Samtidig vil anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer kunne få virkning for i utgangspunktet helt legitime brukerinteresser.

Komiteen ser at det er et klart dilemma for innholdsleverandøren at systemer som skal beskytte mot skadelig piratvirksomhet, også legger til dels sterke bånd på den alminnelige forbrukers anvendelse av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning vernet skal gjelde.

Komiteen merker seg at departementet foreslår innført en bestemmelse som gjør det forbudt å omgå det som omtales som "effektive tekniske beskyttelsessystemer" som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk eller arbeid. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 6.1, jf. artikkel 6.3. Når det gjelder hva som er et "effektivt teknisk beskyttelsessystem", er dette klart et definisjonsproblem, da få eller ingen systemer pr. i dag synes å være umulig å omgå. Komiteen legger til grunn at systemer som en bruker uten formell eller yrkesmessig spesiell kompetanse/tilknytning kan omgå, ikke kan sies å falle inn under det som etter denne lov skal defineres som "effektiv".

Komiteen registrerer at proposisjonen også tar til orde for en avgrensning av omgåelsesvernet som innebærer at tekniske beskyttelsessystemer ikke er vernet mot den omgåelse som er nødvendig for at privat bruker skal kunne tilegne seg verket på relevant avspillingsutstyr. Konsekvensen av dette unntaket fra omgåelsesvernet er at om rettighetshaver anvender systemer som hindrer eller begrenser adgangen til både avspilling og kopiering, vil det ikke være forbudt å omgå disse systemer for å spille av på relevant utstyr innenfor det private området.

Komiteen presiserer at det alltid vil være forbudt å foreta kopiering på grunnlag av det omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr innenfor det private området. Dette fremgår også av forslaget om å innføre et krav om lovlig kopieringsgrunnlag for bruk etter åndsverkloven § 12. Presiseringen om at kopiering kan skje der dette er nødvendig for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr, antar komiteen nettopp er foreslått fordi slik kopiering i en del tilfeller vil være en forutsetning for å muliggjøre rettmessig avspilling. Komiteen er av den oppfatning at når anvendte beskyttelsessystemer umuliggjør privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr, må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen ikke gjør det ulovlig å foreta nødvendig omgåelse av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Komiteen legger til grunn at det blir opp til rettighetshaverne å utstyre sine produkter med tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat brukers mulighet til å tilegne seg verket på relevant utstyr.

Komiteen påpeker at vilkåret om at avspillingen bare kan skje på relevant avspillingsutstyr er avgjørende for rekkevidden av lovens avgrensning, og således for om en befinner seg innenfor eller utenfor forbudet mot omgåelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at opphavsrettsdirektivets artikkel 6 nummer 1 pålegger å sørge for tilstrekkelig rettslig vern mot omgåelse av effektive, tekniske beskyttelsessystemer, slik som beskrevet i proposisjonens kapittel om opphavsrettsdirektivet. Samtidig setter ikke direktivet begrensninger på nasjonale krav til at slike systemer også må forholde seg til andre sider ved norsk og europeisk lov. Også konkurranselovens krav, som er utformet i henhold til norske forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, må kunne gjøres gjeldende for at systemene skal få lovvern. Derav følger retten til å stille nasjonale krav til slike system.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"§ 53a får følgende tillegg - nytt femte og sjette ledd:

For at effektivt teknisk beskyttelsessystem skal oppnå vern etter denne lov, forutsettes det at det finnes tilgjengelig lovlige avspillere for verk vernet av systemet på de tekniske plattformer der det er relevant å spille av beskyttede verk. Det forutsettes videre at spillerne på de ulike plattformene er av samme kvalitet, har de samme kapabiliteter og er tilgjengelig for forbrukerne.

Dersom den som kontrollerer et spesifikt teknisk beskyttelsessystem velger å ikke tilby avspillere på bestemte relevante tekniske plattformer, skal bestemmelsen i første ledd ikke være til hinder for at en uavhengig tredjepart utvikler, selger, reklamerer for, besitter og/eller bruker en slik avspiller. En slik spiller utviklet av tredjepart må imidlertid gi verkets opphavsperson det samme vern mot ulovlig eksemplarfremstilling som den avspiller den imiterer."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, merker seg at spørsmålet om å sikre nyhets- og sitatrett er tatt opp av flere presse- og medieorganisasjoner. Flertallet mener vernet om tekniske beskyttelsessystemer i konkrete situasjoner må veies opp mot hensynet til ytringsfriheten og pressefriheten. Således kan det ikke anses som straffbart å bryte slike mekanismer der dette skjer i form av nyhetsformidling eller legitim sitatbruk i saker som er av allmenn interesse eller skjer i vitenskapelig sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen side 124, 2. spalte, 2 avsnitt hvor tekniske beskyttelsessystemer er drøftet i forhold til sitatretten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at den raske teknologiske utvikling tilsier at hva som utgjør relevant utstyr i lovens forstand bør forstås relativt fleksibelt. Hvorvidt et avspillingsutstyr er relevant må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, og et sentralt moment i denne vurderingen vil være hvilke forventninger til avspilling forbruker med rimelighet kan ha til det aktuelle produkt.

Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"§ 53a tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c."

Komiteen har merket seg den debatt som pågår om kopiering fra CD-plater med kopisperre til MP3-avspillere. Komiteen har videre merket seg:

  • Plateselskapene har så å si uten unntak i mediene uttalt at det bør være lov å kopiere fra kopisperrede CD-plater til MP3. Under den åpne høringen i Stortinget uttalte både Gramart og Musikernes fellesorganisasjon seg i samme retning.

  • Plateselskapene har opplyst at det utvikles teknologi som skal gjøre det mulig å ta et visst antall kopier til privat bruk også når det er lagt inn sperrer.

  • Det er uttalt fra IFPIs representant under den åpne høringen i Stortinget at kopisperrer på CD-er vil forsvinne, og at plateselskapene innenfor ny teknologi vil tillate at det tas et visst antall kopier til privat bruk.

  • Kun en mindre andel av CD-platene som selges i Norge er utstyrt med kopisperre.

I denne situasjonen mener komiteen det ikke er rimelig at forbrukerne skal bære ulempene for at bransjen ikke har ferdigutviklet den teknologi som de selv mener vil gi en rimelig løsning ved bruk av kopisperrer. Komiteen har derfor kommet til at det bør være tillatt å overføre musikk fra CD til MP3-avspiller eller tilsvarende avspiller, selv om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes. I denne sammenheng betyr CD den velkjente fysiske bæreren, også om den er utstyrt med kopisperre som gjør at den avviker fra CD-audio-standardene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger til grunn at dette vil være en midlertidig ordning til bransjen som varslet selv presenterer teknologi som kan opprettholde kopiering til privat bruk også i denne sammenheng. Disse medlemmer forventer at departementet kommer tilbake med relevant lovendringsforslag når nevnte teknologi er tilgjengelig og fungerer etter forutsetningene.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 53a tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. Bestemmelsen skal heller ikke være til hinder for privat brukers overføring av lydopptak fra CD til avspiller for annet format innenfor reglene om kopiering til privat bruk i § 12. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

§ 12 siste ledd, siste komma skal lyde:

"(...), med mindre slik eksemplarfremstilling er nødvendig etter § 53a tredje ledd."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at proposisjonen detaljert drøfter direktivets krav til vern av tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon, og at det innenfor direktivets rammer fremmes et balansert lovforslag.

Flertallet vil, når det gjelder DRM, gi uttrykk for en støtte til åpne standarder og at mest mulig innhold gjøres tilgjengelig på forskjellige plattformer. Flertallet kan imidlertid ikke slutte seg til en lovbestemmelse i åndsverkloven som pålegger en produsent å sørge for at hans/hennes produkt fungerer på en hvilken som helst plattform. I utgangspunktet må den enkelte rettighetshaver kunne velge hvilket format han vil bruke for å gjøre sitt innhold tilgjengelig. I denne sammenheng kan det vises til at platebransjen i lang til har blitt kritisert for å ikke sørge for lovlige alternativer for formidling på Internett. Når det nå etableres slike lovlige alternativer, bør det ikke fastsettes regler som kan underminere det lovlige alternativet. Flertallet har tiltro til at innholdsleverandørene vil gjøre sine produkter tilgjengelig for flest mulig - og at dette etter hvert innebærer tilgjengeliggjøring i forskjellige formater, på forskjellige plattformer. Hvis dette ikke skjer, men i stedet en konkurransevridning i markedet for avspillere, vil det være en oppgave for konkurransemyndighetene å ta stilling til om dette er ulovlig. Flertallet mener at konkurransemyndighetene må ha en spesiell oppmerksomhet omkring denne problemstillingen. Flertallet vil understreke at den fremlagte proposisjon ikke gjør noen endringer i åndsverkloven § 39 i, som gir adgang til omvendt utvikling (dekompilering) av datamaskinprogram for å få til samvirke med andre program. Flertallet viser til proposisjonen s. 128, hvor det klart forutsettes at retten til å kopiere til privat bruk også i fremtiden skal være til stede. Dette er en av Teknologirådets to anbefalinger knyttet til åndsverkloven, jf. nevnte nyhetsbrev. Den andre anbefalingen er at enkelte aktører bør ha anledning til å bryte kopisperrer. Dette er ivaretatt i lovforslaget § 53b.

Komiteen sier seg enig med departementet i at vernet av tekniske beskyttelsessystemer ikke bør hindre forskning i kryptologi. Det ble på denne bakgrunn i høringsutkastet foreslått et unntak fra omgåelsesforbudet til fordel for slik forskning.

Komiteen mener digitale eksemplar av åndsverk kan utstyres med informasjon som for eksempel identifiserer verket som original eller som gir opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske rettighetsinformasjonen vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer (tilsvarende for eksempel ISBN for bøker og ISRC for lydopptak). Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.

Komiteen antar at systemer for elektronisk rettighetsinformasjon vil kunne få stor betydning ved tilgjengeliggjøring av opphavsrettsbeskyttet materiale i nettverk, og en kan regne med at fremtidig anvendelse av slike systemer vil innebære betydelige forenklinger med hensyn til rettighetsklarering og -forvaltning. En mer utstrakt anvendelse forutsetter at det utarbeides felles standarder og systemer av rettighetshaverne i samarbeid med produsenter for avspillingsutstyr. Det understrekes at hensynet til brukernes person- og forbrukervern, samt avtalefrihet, må ivaretas.

Komiteen viser til at direktivet artikkel 7.1 pålegger medlemsstatene å innføre en passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon. Den rettslige beskyttelsen gjelder ikke bare mot handlinger som medfører fjerning eller endring av rettighetsinformasjonen. Artikkel 7 omfatter også eksemplarspredning, import med henblikk på eksemplarspredning, kringkasting samt overføring til eller annen tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk eller arbeid, hvorfra elektronisk rettighetsinformasjon er fjernet eller endret uten tillatelse. Spredning vil dekke både gratis utdeling, salg og utleie av slike innretninger.

Komiteen viser til at skyldkravet etter artikkel 7.1 er oppfylt når handlingen er utført bevisst og på tross av at man vet eller har rimelig grunn til å vite at slike handlinger foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler en opphavsrettslig eller opphavsrettslignende krenkelse eller en krenkelse av sui generis-vernet for databaser.

Den gjeldende åndsverkloven § 54a omfatter ikke fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon. Derimot har straffeloven flere bestemmelser som kan være aktuelle.

Komiteen viser til at i høringsutkastet av 2. april 2003 foreslo departementet at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d. Bestemmelsen setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk rettighetsinformasjon fra vernet verk eller arbeid. Elektronisk rettighetsinformasjon er informasjon som vil kunne identifisere rettighetshaver/verk, og som vil kunne utvikles til å bli et nyttig instrument i forbindelse med digital rettighetsforvaltning/-klarering. Bestemmelsen i høringsforslaget gjennomfører skyldkravet som er angitt i direktivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det i proposisjonen vises til høringsuttalelse fra Elektronisk Forpost Norge (EFN), som prinsipielt er imot vern av tekniske beskyttelsessystemer, men som likevel i utgangspunktet stiller seg "positiv til forslaget om å forby fjerning av elektronisk rettighetsinformasjon". EFN mener imidlertid at det finnes tilfeller der rettighetsinformasjon bør kunne fjernes, for eksempel for å kunne nyttiggjøre seg verket på selvvalgt avspillingsutstyr. Det påpekes videre:

"Rettighetsinformasjon i form av produkt-identifikatorer kan misbrukes i markedsføringsøyemed og være i strid med personvernet. En intelligent avspillingsmekanisme med nett-tilgang kan bruke produkt­identifikator til å kartlegge brukerens forbruksvaner for siden å ta dette i bruk til aggressiv markedsføring. I slike tilfeller bør brukeren kunne fjerne rettighetsinformasjon for å kunne nyttiggjøre seg produktet på en rimelig måte som ikke krenker brukerens personvern."

Disse medlemmer deler dette syn og foreslår derfor:

"§ 53d får følgende tillegg:

Det er likevel lov å fjerne rettighetsinformasjon i slike midlertidige eksemplarer som er nevnt i § 11a og i privatbrukskopier som beskrevet i § 12, hvis dette er nødvendig for å muliggjøre ellers lovlig bruk."

Disse medlemmer viser til at i proposisjonen opprettholdes forslaget om at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven ny § 53d. Bestemmelsen foreslås plassert i nytt kapittel 6a, og gjør det forbudt uten rettighetshavers samtykke å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon som er tilføyd vernede verk eller arbeider.

I tillegg til at man har endret ordlyden noe har departementet foreslått at skyldkravet innskjerpes. Åndsverkloven § 54 vil gjelde også i forhold til ny § 53d, og skyldkravet vil være tilfredsstilt når simpel uaktsomhet utvises. Disse medlemmer er uenige i dette. Disse medlemmer ser ingen grunn til at skyldkravet på dette felt skal være strengere angitt enn hva direktivet krever.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at det fra Regjeringens side er lagt til grunn at rettighetshaverinformasjon ikke hindrer tilgang. Informasjonen vil ikke hindre lovlig bruk. Flertallet mener derfor at et forslag til unntak i § 53d som vil gi brukeren anledning til å fjerne rettighetsinformasjon, vil kunne muliggjøre distribusjon av det samme materiale uten informasjon lagt inn. Dette vil være i strid med direktivet. Samtidig er det i proposisjonen lagt til grunn at de nye reglene ikke skal svekke personvernet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det ikke nødvendigvis er slik at rettighetsinformasjon kan hindre tilgang. Det er heller ikke slik tilgangshindring som er begrunnelsen for forslaget. Det er andre årsaker til at rettighetsinformasjon, under noen sterkt begrensede omstendigheter, bør kunne fjernes. Det er slik at tilgang og mulighet til lovlig bruk ikke er det samme. Man kan ha tilgang, uten å kunne bruke lovlig, f.eks. hvor informasjonskapsler (Cookies) sperrer brukeren ute fra tilgang hvor spesiell programvare ikke brukes, eller hvor brukeren ikke identifiserer seg. Forslaget er ment å sikre at man i tillegg til tilgang, også lovlig kan bruke innholdet uten at ens personvernrettigheter blir krenket. Samtidig er det en klar forutsetning at kopier hvor rettighetsinformasjon har blitt helt eller delvis fjernet, etter denne bestemmelse, ikke blir videredistribuert.

Disse medlemmer merker seg at det i proposisjonen er lagt til grunn at de nye reglene ikke skal svekke personvernet, og mener at forslaget er i tråd med dette. Motstand mot forslaget, samtidig som man hevder at personvernet ikke skal svekkes er, i beste fall, inkonsekvent.

Om begrensninger på rettighetsperiodens varighet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet har merket seg at flere av høringsuttalelsene som har kommet inn (bl.a. fra Norsk Filmklubbforbund) er kritiske til opphavsrettighetsperiodens varighet. Varigheten på opphavsrettigheter har ved flere anledninger blitt økt, og i internasjonal opphavsrett omtales den øvre grense ofte som "Mikke Mus-grensen", med henvisning til at grensen flere ganger har blitt utvidet slik at opphavsrettigheten til Mikke Mus akkurat har forblitt opphavsrettslig beskyttet. Det interessante i denne sammenheng er at enhver beskyttelse av opphavsrettighet bør utformes på en slik måte at den ikke går utover rettighetsperiodens varighet. Disse medlemmer mener derfor at eventuelle systemer for ivaretakelse av opphavsrettigheter må utformes på en slik måte at de opphører å begrense bruken innen utløpet av opphavsrettighetsperiodens varighet.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"§ 53a får følgende tillegg - nytt fjerde ledd:

Tekniske beskyttelsessystem skal utformes på en slik måte at de opphører å beskytte innholdet når rettighetsperiodens varighet går ut."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det fremlagte lovforslag om å knytte vernet av beskyttelsessystemene til vernet av verket medfører at beskyttelsessystemene heller ikke er vernet når vernet for innholdet har gått ut, slik det også er drøftet i proposisjonen s. 115, 2. spalte øverst.

Flertallet viser til at det ikke foreslås noen endring i åndsverkloven 4. kapittel om vernetidens lengde.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at hvis tekniske beskyttelsessystemer ikke utformes på en slik måte at de opphører å beskytte innholdet når rettighetsperiodens varighet går ut, vil dette medføre store vanskeligheter for allmennheten. Et eksempel kan her være på sin plass: La oss tenke oss at 78-plater hadde blitt kryptert med enigma-maskinen. Når de fleste 78-plater ikke lenger har opphavsrettslig beskyttelse, kan det derfor være interessant for folk å kopiere disse, for eksempel over på digitale format. Etter Regjeringens forslag skulle det da være lovlig å bryte enigma-krypteringen og så kopiere. For de fleste ville et slikt ekstra steg utgjøre et for høyt hinder. Folk ville dermed ha valget om å fortsatt være begrenset til å spille sine 78-plater på platespiller med 78-fart, eller med store vanskeligheter spore opp nødvendig utstyr for å kopiere platene over på annet format. Det finnes egentlig ikke noen parallell problemstilling for analoge åndsverk. Derfor er det spesielt viktig at det ikke tillates tekniske beskyttelsessystemer som i fremtiden viser seg å hindre tilgang til en årrekkes produksjon av åndsverk når disse blir frigitt fra opphavsrettighet.

Om kopibeskyttelse og software

Komiteen merker seg at Regjeringen i liten grad har diskutert hvordan tekniske beskyttelsessystemer påvirker bruk av krav til programvare for lesing av digitalt innhold. Slik § 53 er foreslått vil den kunne misbrukes av leverandører av programvare som ønsker bruk av lukkede, proprietære formater som de selv kontrollerer på bekostning av åpne standarder som kan brukes av mange aktører.

Et eksempel på et lukket format er Microsoft Word sine "doc"-filer. Dette er et lukket format som Microsoft kontrollerer og derfor enkelt kan legge til et beskyttelsessystem. Dette vil kunne hindre at programvare fra andre enn Microsoft, eller de som betaler lisens til Microsoft, kan lese doc-filer i fremtiden.

Beskyttelsessystemer for lukkede formater kan gi produsenter av åndsverk store problem, hvis eieren av de lukkede formater ikke ønsker å la innholdet bli konvertert til andre formater. Det kan i praksis bety at familiebilder, eller et firmas dokumenter, blir "låst" til lesing av bestemt programvare. På den måten er det ikke det egentlige innhold som beskyttes, men formatet som innholdet er levert i.

Komiteen merker seg også at Stortingets uavhengige organ for rådgiving om teknologi, Teknologirådet, i en rapport (Programvarepolitikk for fremtiden - publisert november 2004) mener at offentlig sektor har mye å hente ved å kreve åpne løsninger for IKT i offentlig sektor. Teknologirådet mener at åpne standarder vil fremme konkurranse og demokratisk tilgjengelighet. Komiteen er enig i dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at ved å gi slike beskyttelsessystemer spesielt vern vil loven oppfordre til lukking av dataformater. Dette har lite med opphavsrett å gjøre og er således et utilsiktet resultat av loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"§ 53a får følgende tillegg - nytt sjuende ledd:

Bestemmelsene i første ledd skal ikke være til hinder for utøvelse av rettigheter beskrevet i § 39i."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at åndsverkarbeidere naturlig nok vil ha betalt for sine verk når de lastes ned fra Internett eller kopieres fra CD. Disse medlemmer peker på at komiteen er enig i at det skal gjøres ulovlig å skaffe seg gratis tilgang til åndsverk på denne måten. Disse medlemmer peker på det sterke ønske om at dette skal skje gjennom DRM-løsninger som er sikre ut fra dagens teknologi, dvs. at det skal være tekniske sperrer på hvilke avspillingssystemer som kan brukes. Disse medlemmer mener at det av forbrukerhensyn er meget viktig at det skal være lov å utvikle nye avspillere såfremt opphavsperson til åndsverkene får samme vern og betaling som med de opprinnelige avspillerne. Det som ligger bak disse medlemmers bekymring, er bl.a. at brukere av Linux ikke vil få tilgang til Microsoft og Apple sine avspillere, og dermed ikke kunne ha samme tilgang til åndsverk, slik lovutkastet er utformet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av at teknologi ikke skal kunne brukes som konkurransehindrende middel. Disse medlemmer peker på at det at DRM-systemet inneholder en avspillingssperre, innebærer en overføring av reguleringsmakt fra det offentlige til næringslivet. Disse medlemmer ser at Microsoft er den dominerende aktør, og at Microsoft med slik teknologi kan hindre at det vokser opp nye aktører. Disse medlemmer antar at når dette hittil har vært en sak Konkurransetilsynet har engasjert seg lite i, skyldes det dels at Konkurransetilsynet oppfatter DRM som et teknologisk felt de ikke har tilstrekkelig kompetanse på, dels at konkurranseloven ikke er fullt ut oppdatert på å motvirke bruk av teknologi for å hindre konkurranse.

Disse medlemmer er opptatt av at rettighetshaverne skal få den beskyttelse som lovutkastet har som intensjon. Disse medlemmer mener at Regjeringen må bidra til at teknologiselskapene som Microsoft og Apple må sørge for at deres medieavspillere er tilgjengelige på andre plattformer (f.eks. Linux), eller akseptere at det kan bli utviklet andre avspillere. Disse medlemmer ser det som en forutsetning for at loven skal akseptere nye avspillere, at de gir opphavsperson de samme rettigheter som de opprinnelige avspillerne.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som bryter ned plattformbarrierene som brukerne opplever for å kunne benytte avspillere på Internett. Tilgangen til medieavspilling må være den samme for alle plattformbrukere, samtidig som rettighetshavernes legitime krav på beskyttelse ivaretas. Slike forslag legges fram tidsnok til å få virkning fra 2006."

Om fremmed hjelp/privat bruk

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ikke legge opp til en ny fortolkning av kopiering til privat bruk. Flertallet oppfatter at det ligger en godt innarbeidet praksis og forståelse av begrepet om privat bruk, som i hovedsak også praktiseres likt i de øvrige nordiske landene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet merker seg at Regjeringen argumenterer for forbud mot fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk. Dette begrunnes ikke med henvisning til EU-direktivet, men ut fra lovgiving i de andre nordiske land. Regjeringen viser ikke til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Grensen for fremmed hjelp settes ved familie- og vennekrets, noe som i seg selv er et problematisk begrep. Disse medlemmer mener at forslaget vil medføre en urimelig forskjellsbehandling, ut fra at muligheten forbrukere har til å søke hjelp vil variere ut fra størrelse og kompetanse på den enkeltes personlige/familiære nettverk. Enslige og eldre mennesker vil med en slik regel få sine forbrukerrettigheter begrenset. Disse medlemmer går inn for at fremmed hjelp kan søkes, under forutsetning av at den fremmede hjelpen ikke ytes i næringsmessig øye­med.

Disse medlemmer vil presisere at forbudet mot fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk er begrenset til å gjelde musikk- og filmverk, slik det omtales i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen diskuterer problemstillinger knyttet til ulovlig kopiering og spredning av åndsverk. De nye digitale teknologier, og de langt større muligheter slike teknologier gir til ulovlig spredning av åndsverk i forhold til analog kopiering og spredning, fremholdes som et problem for sikringen av opphavsrettigheter til åndsverk. Det er disse medlemmer enig i. Samtidig diskuteres ikke de lovlige muligheter som finnes til kopiering og spredning i nevneverdig grad. Ei heller blir grensegangen mellom ulovlig og lovlig spredning klargjort. Kopiering til venner og kjente er lov. Samtidig er det ikke definert hvem som regnes som venner og kjente, eller om kopiering i flere ledd er lov, eller hvor store mengder som kan kopieres, eller på hvilken måte (altså hvor effektiv) slik kopiering kan være.

Disse medlemmer viser for øvrig til proposisjonens side 38, 1. spalte (under kapittel Eksemplarfremstilling til privat bruk):

"Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling og "bruk" som omfatter en begrenset rett til spredning og annen tilgjengeliggjøring innenfor en persons privatsfære. Bestemmelsen setter klare rammer for bruken: Den skal være "privat", ikke skje i "ervervsøyemed" og eksemplarene må ikke utnyttes "i annet øyemed"."

"Bestemmelsens nærmere innhold kan utledes blant annet av forarbeider til loven, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60), Innst. O. XI (1960-61) og Ot.prp. nr. 15 (1994-95). Det gis adgang til bruk innenfor en persons privatsfære, det vil si innenfor dennes familie- og vennekrets, men også innenfor andre, lukkede kretser der det er personlige tilknytningspunkter mellom deltakerne."

Disse medlemmer erkjenner at det er vanskelig å foreta hensiktsmessige avgrensinger, og mener derfor at muligheten til kopiering og spredning til venner må tolkes vidt.

Foreldelse av krav på individuelt vederlag etter §§ 37 og 45b

Komiteen tiltrer departementets vurdering.

Forholdet mellom vederlag etter åndsverkloven § 45b og avgift etter fondsloven § 3

Komiteen viser til at for offentlig fremføring av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven skal det betales vederlag etter åndsverkloven § 45b. For offentlig fremføring av ikke-vernede opptak skal det betales avgift til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.

Vederlagsretten etter åndsverkloven § 45b følger av EØS-rettslige forpliktelser, og tilkommer tilvirkeren av lydopptaket samt de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis i opptaket. Departementet har godkjent Gramo til å kreve inn og fordele vederlaget. Nærmere regler om oppkreving og fordeling er gitt i forskrift av 21. desember 2001 nr. 1563 til åndsverkloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at departementet hevder at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen ikke er til hinder for dagens tosporede system med vederlag for vernede og avgift for ikke-vernede opptak. Det har imidlertid vært hevdet at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom i EØS-sammenheng om ikke endringer gjøres.

Disse medlemmer har merket seg at departementet mener problemet kan løses ved at en presisering tas inn i åndsverkloven § 45b. Disse medlemmer deler ikke dette syn og går derfor imot utvidelsen av § 45 b.

Disse medlemmer vil hevde at Stortingets tidligere uttalelse om at ikke-vernede lydopptak ikke må gå på bekostning av vederlaget for vernede lydopptak, må sees i lys av at man tok det for gitt at ve­derlaget for vernet musikk er tuftet på avtaler som tydelig knytter størrelsen på vederlaget opp mot den mengden vernet musikk som den vederlagspliktige faktisk benytter. Dette er den samme antakelsen som hele avgiftsordningens begrunnelse hviler på - nemlig at det i vederlagsavtalene er et tydelig skille på volumet av vernet og ikke-vernet musikk slik at den ikke-vernede musikken faktisk fremstår som gratis for brukerne. Disse medlemmer merker seg at det fremkom i høringen med P4 at dette ikke er tilfellet - avtalene er slik utformet at den vederlagspliktige ikke automatisk vil bli ilagt et større vederlag dersom bruken av vernet musikk øker på bekostning av den ikke-vernede. Disse medlemmer mener dette stiller saken annerledes enn det fremkommer i proposisjonen. Etter forslaget vil da avgiften representere en merkostnad som den vederlagspliktige ikke ville fått dersom han benyttet seg av kun vernet musikk, og den totale kostnaden for bruk av musikk vil kunne fremstå som urimelig både ut fra norske og EU-baserte rettsregler. Disse medlemmer vil også vise til at bekymringen for en slik urimelig belastning av brukerne også ble uttrykt av komiteens mindretall den gang avgiftsordningen ble vedtatt.

Disse medlemmer viser til at vederlaget mellom Gramo og bruker fastsettes gjennom forhandlinger. Det er laget en nemndsordning for å håndtere en situasjon der partene ikke kommer til enighet. Nemnda har, på tross av de føringer for forholdet mellom avgift og vederlag som ble lagt til grunn i den forrige proposisjonen, latt avgiften gå delvis på bekostning av vederlaget for vernede lydopptak. Nemnda viser i den forbindelse til et krav om rimelighet for brukeren som er fastsatt i en dom avsagt av EF-domstolen, og som for øvrig også må antas å være forutsatt i åndsverklovens regulering av mekanismer for vederlagsfastsettelse.

Disse medlemmer har merket seg at det fra høringsinstansene er fremmet det syn at kravet om rimelighet for brukeren verken kan eller bør tilsidesettes av lovgiver. Det er lite som tilsier at lovgiver vil være skikket til å foreta denne rimelighetsvurderingen eller sette retningslinjer for den, uten å ta hensyn til grunnlaget som hver av de eksisterende vederlagsavtalene er tuftet på. Dette kan føre til at Stortinget involveres i private avtaleanliggender og fastlåser de posisjoner som aktørene av ulike historiske årsaker har i avtaleforholdet. Dermed blir den frie forhandlingsretten som åndsverkloven foreskriver ikke lenger en realitet. Disse medlemmer vil utrykke enighet i dette syn.

Disse medlemmer viser til at man har regulert en nemndordning for å fastsette vederlaget ved uenighet mellom partene og i denne forbindelse foreta en rimelighetsvurdering av vederlagets størrelse. Nemnda kan gå detaljert inn i det enkelte aktuelle avtaleforhold og dets historiske grunnlag, og foreta en avveining av om - og i hvilken grad - et krav om rimelighet tilsier at avgiften bør få innvirkning på ve­der­laget. Det er derfor mye som taler for at det fortsatt bør overlates til nemnda å foreta slike rimelighetsvurderinger på fritt grunnlag.

Disse medlemmer mener mye kan tyde på at den vurdering og de forutsetninger som komiteen gjorde i den forrige proposisjonen kan være diskutable i forhold til EU/EØS-retten. Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) er i stor grad fremmet for å tilnærme norsk lov til EU/EØS-retten. Det vil derfor være uheldig om man nå vedtar en lovendring av den type departementet har foreslått.

Disse medlemmer ser det som mulig at departementet har rett i at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom i EØS-sammenheng dersom lovendringen ikke vedtas, og at fondsordningen i så fall vil kunne stå i fare. Det vil imidlertid være til liten hjelp for Stortinget å forhindre dette ved å vedta en lovendring som i seg selv er tvilsom etter EU/EØS-retten, og på et senere tidspunkt vil skape problemer for norske kringkastingsselskap. Det vises her til at det har vært hevdet at lovendringen vil kunne føre til ugiftsøkninger for enkelte selskap på opp mot 50 pst.

Disse medlemmer ber om at departementet i samråd med nemnda, GRAMO og de berørte selskapene foretar en grundig utredning av fondsordningen og Stortingets opprinnelige intensjon om forholdet mellom avgift og vederlag, med spesiell fokus på denne problemstillingen i forhold til både EU/EØS-rett og norsk rett. Basert på de konklusjoner som fremkommer, kan det senere vurderes om det er mulig, ønskelig og/eller nødvendig å vedta den foreslåtte lovendringen - eller en justert versjon av denne.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om forholdet mellom vederlaget til Gramo og avgift til fondet ble inngående drøftet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 15 (1999-2000), jf. Innst. O. nr. 67 (1999-2000) og at komiteens flertall da la til grunn at avgiften ikke skulle virke inn på vederlagets størrelse. Flertallet understreker at det er viktig å beholde den kulturpolitiske begrunnede fondsordningen - og at dette gjøres på en måte som ikke går på bekostning av de rettighetshavere som har krav på individuelt vederlag. Det må i denne sammenheng også vektlegges at departementet anser denne ordningen i samsvar med EØS-forpliktelsene. Flertallet tar ved dette ikke stilling til vederlagets størrelse, men legger til grunn at vederlaget skal fastsettes uavhengig av at man i Norge har valgt en kulturpolitisk positiv ordning i tillegg.

Opphavsrett i sameie mellom arvinger

Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 39k får de alminnelige regler om arv, ektefellers felleseie og rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten. Gjennom testament kan opphavsmannen gi bindende bestemmelser om utøvelse av opphavsretten, eller overlate til en person å gi slike bestemmelser. Der opphavsretten er gått over til flere i forening, gjelder § 6 om fellesverk hvis ikke annet er særskilt bestemt av opphavsmannen i testament.

Komiteen viser til at etter gjeldende rett har arvingene opphavsrett til verket i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres for første gang, kreves det samtykke fra alle arvingene. Det samme gjelder hvis verket skal offentliggjøres på annen måte eller i en annen form enn tidligere. En enkelt arving kan da nedlegge veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte verket.

Er et verk som arvinger i fellesskap har opphavsretten til offentliggjort i opphavsmannens levetid, har opphavsmannen selv ønsket at det gjøres kjent for andre. Om det etter opphavsmannens død blir aktuelt å offentliggjøre verket på en annen måte enn tidligere, må etter gjeldende rett alle arvingene være enige i en slik utnyttelse. En slik vetorett for den enkelte arving kan synes urimelig i forhold til de andre arvingene, og kan også i enkelte tilfeller være kulturpolitisk uheldig. Det kan hevdes at en enerett er til for å utnyttes, og når opphavsmannen selv har ønsket å gjøre verket kjent, kan en hensiktsmessig løsning være å la et flertall av arvingene avgjøre en eventuell annen offentliggjørelse av verket.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet at § 39k endres slik at flertallet av arvingene vil kunne avgjøre også om et verk skal offentliggjøres på en annen måte eller i en annen form enn tidligere. Til verkets første offentliggjørelse må imidlertid alle arvingene samtykke med mindre slikt samtykke uttrykkelig eller stilltiende er gitt på forhånd.

Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen viderefører forslaget fra høringsutkastet som innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i fellesskap har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme måte som fellesverk. I et fellesverk har den enkelte selv bidratt til den konkrete utformingen av verket. I et sameie bestående av en rekke arvinger vil i utgangspunktet ikke den ene være mer kvalifisert enn den andre til å vurdere om offentliggjørelse på annen måte eller i annen form bør finne sted.

Om et verk ikke er offentliggjort i opphavsmannens levetid, kan det være usikkert om opphavsmannen ønsket å gjøre verket kjent for andre enn sine nærmeste. Departementet vil derfor opprettholde regelen om at arvingene må være enstemmig i spørsmålet om første gangs offentliggjørelse av et verk. Reglene om arvingers utøvelse av opphavsrett til verk som ikke er offentliggjort, foreslås imidlertid tatt inn i åndsverkloven § 39k, fremfor å følge av gjeldende henvisning til § 6 om fellesverk. Departementet mener dette vil bidra til å gjøre reglene mer oversiktlige. Komiteen deler dette syn.

Parallell-import

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:30 (1992-1993), jf. Innst. O. nr. 138 (1992-1993). Den foreslåtte § 54 første ledd, bokstav e er en videreføring av forbudet mot parallell-import av åndsverk. Bestemmelsen ble i sin tid vedtatt for å beskytte de ordinære distribusjonskanalene, i den hensikt å sikre at man fikk inntekter som også kunne komme norsk kulturliv til gode. Forbudet har vist seg å være et lite hensiktsmessig kulturpolitisk tiltak, som har konkurransevridende effekt.

Disse medlemmer går imot forslaget til § 54 første ledd, bokstav e.