Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Brit I. H. Andreassen, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og Oddny Omdal, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Kultur- og kirkedepartementet i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) legger frem odelstingsproposisjon om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven). En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet). De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet vil også gjøre det mulig å tiltre to internasjonale traktater på området, vedtatt i Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer de nevnte traktater.
I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det må vektlegges å opprettholde den etablerte
balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha
kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse
i at flest mulig får tilgang til åndsverk.
Komiteen viser til lov 12. mai 1961 nr.
2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)
er en viktig kulturpolitisk lov ved at den fastsetter rettsregler
om beskyttelsen og utnyttelsen av litterære, vitenskapelige
og kunstneriske verk.
I proposisjonen skriver departementet:
"Sett fra samfunnets side er det viktig at den skapende
og utøvende virksomhet på dette området
sikres med rettsregler som gjør det mulig for opphavsmenn
og nærstående rettighetshavere å ha kontroll med
og å kunne kreve vederlag for bruk av deres verk og arbeider.
Dette sikrer dem et økonomisk utkomme som stimulerer til
fortsatt kreativ innsats på området, noe som er
grunnleggende for den videre samfunnsutvikling. På den
annen side er det også fra et samfunnsmessig synspunkt
viktig at allmennheten på fornuftige vilkår gis
adgang til åndsverk. Rettsreglene som sikrer den skapende
og kunstneriske innsats må ikke være så rigide
at det hindrer at den enkelte bruker av åndsverk skal kunne
disponere over dette på en fornuftig måte."
Komiteen deler dette synet.
Komiteen mener at reglene til enhver tid også må ta
hensyn til de muligheter ny teknologi gir når det gjelder
både lagring, spredning og bruk av åndsverk og
annet vernet materiale. I denne sammenheng er det klart at den digitale
teknologi gir muligheter for både bruk og misbruk på en
helt annen måte enn tidligere. Et åndsverk i digital
form er enklere å kopiere i et stort antall eksemplar på kort
tid, kopiene blir like bra som originalen - og originalen er dyr å produsere,
men billig å kopiere.
Komiteen viser til at denne utviklingen har økt mulighetene
for misbruk. Samtidig egner åndsverk seg meget godt både
for distribusjon og bruk i digital form. Utviklingen av datanettverk,
spesielt Internett, har gjort det mulig å distribuere åndsverk
raskt over lange distanser og på tvers av landegrenser.
Dette gjør at behovet for internasjonale regler har blitt
enda viktigere enn tidligere, selv om det på opphavsrettsområdet
helt fra 1886 har vært et utstrakt internasjonalt samarbeid
gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bern-konvensjonen
om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge
tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske
utvikling har konvensjonen blitt revidert flere ganger og er i dag
tiltrådt av 158 land.
For nærstående rettigheter er Roma-konvensjonen
av 1961 om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter
og kringkastingsselskap den mest sentrale. Norge tiltrådte
denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 79 land.
Komiteen viser ellers til at de nevnte konvensjonene
forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk
og arbeider fra andre medlemsland på samme måte
som det behandler slike fra eget land. I tillegg fastsetter konvensjonene visse
minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider
skal ha i det enkelte medlemsland. I forvaltningen av konvensjonene
har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett - WIPO (World
Intellectual Property Organization) en sentral rolle. I regi av
WIPO ble det i 1996 forhandlet frem to nye traktater, en om opphavsrett
og en om nærstående rettigheter, begge spesielt
for å gi internasjonal regulering på området
i en digital virkelighet. Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO)
er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle
rettigheter (TRIPS-avtalen).
Komiteen viser også til at EU siden 1989
har utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det
er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor
det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen
og gjelder dermed også for Norge. Den 22. mai
2001 ble det vedtatt et nytt direktiv om harmonisering av visse
aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter
i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet).
Ny teknologi gir på opphavsrettsområdet nye muligheter,
men også store utfordringer for både rettighetshavere,
brukere og lovgiver.
Komiteen viser til at åndsverk
og arbeider enkelt tilbys i digital form, og er av denne grunn særlig sårbare
for ulovlig kopiering og distribusjon. Digital teknologi muliggjør
rimelig og rask distribusjon til mange mottakere. Når dette
skjer uten rettighetshavernes samtykke, kan det gi store økonomiske
tap for rettighetshavere. Til nå er det særlig
innenfor musikkindustrien dette har vært et problem. Nedlasting til
privat bruk av musikkfiler som er lagt ut ulovlig er ikke uvanlig.
Komiteen er i hovedsak enig i departementets syn
om at på tross av den hurtige teknologiske utvikling, har
det ikke vært behov for å introdusere nye begreper
i åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer.
Eksempelvis har etter åndsverkloven § 2
opphavsmannen til et verk enerett til å fremstille eksemplar
av verket og å gjøre dette tilgjengelig for allmennheten.
Tilgjengeliggjøring for allmennheten omfatter etter gjeldende
norsk rett bl.a. offentlig fremføring, kringkasting og
tilgjengeliggjøring på forespørsel i
nettverk. Tilgjengeliggjøringsbegrepet har vist seg å være
fleksibelt og har kunnet ta opp i seg nye former for verksformidling.
Komiteen mener det er klart at lovgivning, selv
der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle
de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor
som følge av ny teknologi. Både når det
gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold,
er det i stor grad opp til bransjen selv å finne løsninger
innenfor det regelverk som vedtas. Likeledes når det gjelder å komme
frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig
er interessant for forbrukerne.
Komiteen merker seg at Regjeringen har redegjort
for hvordan DRM kan være en utfordring for konkurransemyndighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at også førsteamanuensis Espen Andersen (Handelshøyskolen
BI) i brev til komiteen diskuterer de forretningsmessige konsekvenser
av den nye teknologien og Regjeringens forslag til ny åndsverklov. Disse
medlemmer sier seg enige med førsteamanuensis Andersen
når han "argumenterer for at den utvidete beskyttelse av
tekniske kopisperrer, slik den nye åndsverksloven legger
opp til i den foreslåtte § 53 a, ikke
er i artistenes, kundenes eller samfunnets interesse".
Disse medlemmer merker seg videre:
"Ut fra en analyse av bransjen i Norge, lignende teknologiske
nyvinninger i andre markeder, og betraktninger rundt bransjeutviklingen
i andre land vil jeg hevde følgende:
Platesalget i Norge har sunket noe de
siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra
andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.
Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma
som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse.
Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden,
og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.
Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare
utsette en nødvendig restrukturering for å gå over
til ny teknologi.
Overgangen til ny teknologi - musikkdistribusjon på Internett
- er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi
de ikke kan oppgi sitt gammeldagse og fremdeles lønnsomme
distribusjonssystem. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi-
og økonomisk forskning, under betegnelsen "disruptive technology".
Dette har skjedd i mange bransjer tidligere.
Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer
inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye
markedet, og at andre vil gå under. Fordi den nye teknologien
er mer effektiv og gir kundene et bedre tilbud, blir markedet større,
men med mindre inntjening pr. enhet. Kundene får mer musikk,
artistene tjener mer, samfunnet nyter godt av en akselerert kunstnerisk
utvikling. De eneste som tjener mindre, er mellommennene."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den åpne
høringen 6. april 2005 i Stortinget om proposisjonens
innhold.
Flertallet viser til at enkelte av høringsinstansene
(i høringen foretatt av departementet) peker på at
norske myndigheter generelt bør være varsomme med å gi
lovbestemmelser som går ut over de minsteforpliktelser
som følger av EØS-avtalen, og at en bør anvende
unntaksreglene som direktivet åpner for. Flere høringsinstanser
fra brukersiden, dvs. de som anvender vernede verk i henhold til
unntaksregler, mener at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser
forrykkes i rettighetshavernes favør gjennom forslaget.
Flertallet deler dette syn. Flertallet ser
det som viktig at man anvender det spillerom direktivet gir når
det gjelder unntak m.m., på en måte som ivaretar
velfungerende forvaltningssystemer og samfunnsmessig viktige brukerinteresser
på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til brev fra Politiets Fellesforbund
av 23. februar 2005 vedrørende endring i åndsverkloven:
"Skal man dømme etter reaksjonene i media
er det spesielt to av forslagene som strider mot vanlig folks rettsoppfatning.
Det ene er forslaget om å kriminalisere
kopiering fra lovlig kjøpt CD med kopisperre til formatet MP3,
mens tilsvarende kopiering til vanlig CD ikke blir kriminalisert
forutsatt at det er til privat bruk. Samtidig blir det fortsatt
lovlig å kopiere en CD uten kopisperre til formatet MP3.
Det andre forslaget som skaper reaksjoner er forslaget om å kriminalisere
nedlasting av åndsverk fra internett når dette åndsverket
er lagt ut uten samtykke fra rettighetsinnehaver.
Politiets
Fellesforbund er ikke motstander av vern om åndsverk. Vi
reagerer på at det foreslås å vedta lovendringer
som det i praksis ikke blir mulig å håndheve.
Politiet vil ikke ha noen mulighet for å undersøke
og fastslå om folks MP3 spillere inneholder musikk som
i utgangspunktet var utgitt på CD med kopisperre. Vi ser
det også som tilnærmet umulig å bevise
at en person visste at åndsverket han eller hun lastet
ned fra internett var tilgjengeliggjort uten samtykke fra rettighetsinnehaver.
Politiets
Fellesforbund er opptatt av respekt for loven, men også av
at loven samsvarer med folks rettsoppfatning. Det er etter vårt
syn viktig at vedtatte lover og forskrifter lar seg håndheve
innenfor de rammene politiet tildeles. Med dagens nivå på tildeling kan
vi ikke se at politiet er i stand til å håndheve
de foreslåtte endringene i åndsverkloven. Dermed
blir de kriminaliserte handlingene i praksis ikke kriminelle. Folks
respekt for lovgivere og lovverk blir dermed svekket.
Politiets
Fellesforbund vil av den grunn advare mot å vedta lovendringer
som ikke lar seg håndheve."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det er positivt at lovforslaget har vært
gjenstand for bred høring, og at mange aktører
har fremlagt sitt syn på saken. Disse medlemmer har
også merket seg at høringene i stor grad har synliggjort
at Regjeringens lovforslag på en god måte ivaretar
både brukernes og rettighetshavernes interesser, innenfor
de bestemmelser som direktivet gir.
Komiteen har også merket seg
at flere høringsinstanser, så vel fra bruker-
som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig
tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk
behøver en modernisering for å gjøres
lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Komiteen tar
til etterretning at departementet er enig i at det er behov for
en gjennomgang av loven når det gjelder disse forhold. Komiteen forstår
at det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som
nå foreslås, men ber om at man ved fremtidige
lovrevisjoner vurderer disse forhold.
Komiteen viser til at opphavsmenn har en vidtgående
enerett til eksemplarfremstilling etter åndsverkloven § 2.
Denne retten dekker alt fra å etterligne et kunstverk med
egen pensel til å skanne inn analoge eksemplar eller lagre
digitalt, vernet materiale på en server. Også midlertidige
eksemplar er dekket av eneretten, selv om dette ikke fremgår
uttrykkelig av ordlyden i § 2. Etter gjeldende
rett er imidlertid eneretten avgrenset mot visse eksemplar av kort
varighet, som blir til som et ledd i overføringen av et verk
i nettverk eller i forbindelse med sluttbrukers nettlesing eller
konsultering av verkseksemplar på skjerm mv.
Komiteen viser videre til at den økende
digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige implikasjoner
også i den forstand at teknikken som benyttes for å muliggjøre
digital verksutnyttelse forutsetter fremstilling av midlertidige
kopier av verket. Dette gjelder også for former for verksutnyttelse
som tradisjonelt sett ikke innebærer eksemplarfremstilling,
for eksempel fremføring. I departementets høringsutkast fremholdes
det at eneretten til eksemplarfremstilling bør defineres
og avgrenses med hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet
til uttrykk i artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår
at disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven,
henholdsvis § 2 første ledd samt innføring
av ny § 11a.
Komiteen viser ellers til at eneretten til eksemplarfremstilling
av datamaskinprogrammer og databaser er regulert gjennom egne direktiver
som tidligere er gjennomført i norsk rett. Både
edb-direktivet og databasedirektivet stipulerer unntak fra eneretten
for visse brukersituasjoner, hvor det f.eks. er nødvendig å fremstille
eksemplar i forbindelse med lovlig bruk, jf. artikkel 6.1 i databasedirektivet
og artikkel 5.1 i edb-direktivet, jf. også åndsverkloven § 39h.
Disse verkstyper berøres i utgangspunktet derfor ikke av
opphavsrettsdirektivets avgrensning av eksemplarfremstillingsretten,
jf. direktivet artikkel 1.
Komiteen merker seg at departementet etter en
fornyet vurdering er kommet til at forslaget om å la § 11a
også gjelde for datamaskinprogrammer og databaser, ikke
videreføres. De nevnte unntaksregler i edb- og databasedirektivet
dekker alternativet i § 11a om "lovlig bruk",
og dessuten avhjelper gjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene
i e-handelsloven mangel av særskilt avgrensningsbestemmelse
for fremstilling av midlertidige eksemplar ved overføring
av datamaskinprogrammer og databaser i nettverk. Forslaget samsvarer
med det som er foreslått, eller allerede gjennomført,
i de øvrige nordiske land.
Komiteen sier seg enig i dette.
Komiteen merker seg at Regjeringens
forslag kun drøfter kopiering og kringkasting av åndsverk, men
ikke aksessering. Aksessering kan forstås som adgang eller
tilgang til innholdsinformasjon. Med dagens systemer er det selvfølgelig
viktig å forholde seg til hvor og i hvilken form kopier
av åndsverk eksisterer. Det vil kanskje bli mindre interessant,
straks fysisk lagring og nettverk utbygges. Man kan forestille seg
at en forbruker kjøper en kopi av et åndsverk,
lagrer det for eksempel hjemme på egen server og aksesserer
det via mange kanaler (slik som hjemmeanlegg for audiovisuell avspilling,
mobiltelefon, PC på jobben, etc.). På den måten
blir diskusjonen om eksemplarkopiering mindre interessant. Samtidig er
det viktig at forbrukerens rettighet til å benytte seg av åndsverket
ikke begrenses av systemer som hindrer forbrukerens aksess til åndsverket.
Den fremtidige utviklingen i systemer for hvordan forbrukeren faktisk
benytter seg av åndsverk vil ganske sikkert by på utfordringer
som det foreslåtte lovverk ikke tar stilling til.
Komiteen mener at det er viktig at Regjeringen
følger med på den teknologiske utviklingen og kommer
tilbake med forslag til endringer i loven som i størst
mulig grad opprettholder balansen mellom opphavsrettigheter og forbrukerrettigheter
når utviklingen gjør det nødvendig.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 2
bruker begrepet "tilgjengeliggjøring for allmennheten"
for den enerett som gis opphavsmannen ut over eksemplarfremstillingsretten.
Dette begrepet er teknologinøytralt og dekker både
eneretten til spredning av eksemplar, offentlig fremføring
og offentlig visning av verket. De rettigheter som gis i direktivet
artikkel 3.1 er allerede etablert i § 2.
Komiteen viser videre til at offentlig fremføring
dekker så vel kringkasting, videresending til allmennheten,
annen overføring f.eks. i nettverk for individuell tilgang,
og dessuten det å gjøre verket tilgjengelig for
et tilstedeværende publikum - enten ved levende fremføring
eller ved hjelp av mottaker- eller avspillerapparat.
Komiteen viser også til at departementet
i høringsutkastet ga uttrykk for at enkelte nye brukersituasjoner
ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring
for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor
en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet
for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten.
Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det
her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger
hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk
og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i
slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være
gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret
til rådighet.
Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen
opprettholder sitt syn om at tilrådighetsstillelse av datautstyr
med internettilgang uten noen videre tilrettelegging av hva den
enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse
som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig
forestår heller ikke den som stiller utstyret til rådighet
noen offentlig fremføring av de verk og arbeider som den
enkelte bruker velger å konsultere. Komiteen deler
dette syn. Komiteen er ikke tvil om at det er mye
opphavsrettslig vernet materiale på Internett, men i ovenfor
nevnte situasjon må rettighetshaverne forholde seg til
den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett,
ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil
det selvfølgelig være hvis dette er den samme,
f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig
verk fra sin egen server.
Komiteen slutter seg følgelig til departementets
syn.
Komiteen viser til at eneretten til
spredning av åndsverk følger av åndsverkloven § 2
tredje ledd.
Komiteen viser videre til at konsumpsjon av eneretten
reguleres i åndsverkloven § 19 når
det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar. Hovedregelen
er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at konsumpsjon
av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det første
salg har funnet sted.
Komiteen merker seg at det foreslås
en omredigering i 2. kapittel med formål å skape
bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser om
avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens
og fri bruk på den andre side.
Så vel nasjonal lovgivning som internasjonale konvensjoner
på opphavsrettsområdet har tradisjonelt søkt å balansere
behovet for vern av immaterialrettigheter mot samfunnets og den
enkeltes ulike behov for å kunne nytte åndsprodukter
uten å være avhengig av et samtykke.
Komiteen viser til at i Bern-konvensjonen er adgangen
til unntak fra eksemplarfremstillingsretten regulert gjennom artikkel
9(2), den såkalte "tretrinnstesten". Denne danner
rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha unntak fra
denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten innebærer
at et unntak må oppfylle tre vilkår - det skal
bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke skade den normale utnyttelse
av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette
opphavsmannens legitime interesser.
Komiteen viser videre til at i TRIPS-avtalen under
WTO ble partene enige om å gjøre tretrinnstesten
(i tilnærmet identisk ordlyd fra Bern-konvensjonen) gjeldende
som betingelse for alle unntak fra opphavsretten, så vel
eksemplarfremstilling som annen utnytting, f.eks. fremføring.
I den nye opphavsrettstraktaten i WIPO, WCT, fra 1996, er også tretrinnstesten
satt som ramme for unntak for alle utnyttingsrettigheter.
Tretrinnstesten inngår derfor i dag som en internasjonalt
anerkjent ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder
adgangen til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten
er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne
testes mot.
I likhet med departementet ser komiteen tretrinnstesten
i utgangspunktet som et verktøy for lovgiver. Det har heller
ikke tidligere, i forbindelse med tilslutning til Bern-konvensjonen
og TRIPS-avtalen, vært aktuelt å lovfeste selve
tretrinnstesten.
Komiteen ser med dette ikke grunn til å lovfeste
tretrinnstesten.
Komiteen registrerer at avtalelisens
for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt i virksomheter
mv. ble innført i 1995, etter forslag fra Opphavsrettsutvalget.
Den gjelder både for ervervsvirksomheter, forvaltning og
eksempelvis utdannings- og forskningsinstitusjoner ved intern kopiering
som ikke dekkes av bestemmelsen i gjeldende § 13
om undervisning, og heller ikke er hjemlet på annen måte.
Bestemmelsen er for øvrig bygget opp på samme måte
som avtalelisensbestemmelsen for undervisning, men omfatter i gjeldende
form ikke adgang til opptak av kringkastingssendinger.
Direktivet nødvendiggjør ikke endringer i § 14, jf.
fortalen (18), og omtale av avtalelisensen etter gjeldende rett
og direktivet.
Komiteen viser til at det ble foreslått
en utvidelse av området for avtalelisensen i tråd
med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet for
undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen
form for eksemplarfremstilling (så vel analog som digital)
kan klareres på denne måten. Som for § 13b
ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk
av billedkunst m.m. foreslått opphevet.
Komiteen viser videre til at forslaget innebar at
det i ordlyden ble klargjort at bruken av slike fremstilte eksemplar
også kan omfatte tilgjengeliggjøring på annen
måte enn ved at fysiske eksemplar spres til mottakerne
- f.eks. slik at eksemplaret kan gjøres tilgjengelig i
virksomhetens intranett. Forslaget innebar også en mulighet
for avtalelisensavtale for eventuell tilgjengeliggjøring
av utgitte verk uavhengig av en forutgående eksemplarfremstilling,
idet ordlyden i høringsutkastet (som for utkastet til § 13b)
dekket det å "tilgjengeliggjøre eksemplar av utgitt
verk".
Som for undervisningslisensområdet, dekket høringsforslaget
også eksemplarfremstilling av lydopptak og film.
Komiteen er enig i at det kan være praktisk å la
avtalelisenshjemmelen utvides.
Komiteen viser til at § 15
gjør unntak fra eneretten for opptak av kringkastingssending
til fremføring innen kort tid i en institusjon. Det er
ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.
Komiteen viser også til at direktivet
artikkel 5.2 (e) krever at institusjonen som foretar opptak skal ha
et ikke-kommersielt formål. Det gjelder ingen tilsvarende
presisering i § 15. Dagens bestemmelse omfatter
også bl.a. private sykehus, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995)
s. 114 flg.
Komiteen er enig med departementets vurdering
om å fastholde forslaget om ikke å innsnevre § 15.
Direktivet tillater reproduksjoner og krever ikke at opptakene slettes.
Den norske ordningen er følgelig mye snevrere enn det direktivet
tillater. Departementet legger derfor til grunn at den kan videreføres
uendret.
Komiteen merker seg at formålet med § 15
er å tillate opptak slik at f.eks. pasienter i helseinstitusjoner
skal ha en noenlunde lik tilgang på kringkastingsprogram
som i sine hjem, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) s. 114 flg. Det
er også forutsatt at opptak bare kan gjøres på døgninstitusjoner,
og bare når brukerne vanskelig kan følge kringkastingsprogrammene
når de sendes. Opptaksadgangen etter § 15
er således svært begrenset. Departementet mener
derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne må anses å være svært
lite. Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon
til rettighetshaverne. Komiteen deler dette syn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Internett
brukes aktivt til informasjon og kompetanseoppbygging i tjenesteproduksjonen
som offentlig sektor utfører. Dette skjer for eksempel
i skoler, biblioteker, tekniske etater og i administrasjonen.
Flertallet mener at Regjeringens forslag om at
det ikke vil være adgang til å laste ned og på annen måte
utnytte verk som lovlig er lagt ut på Internett, uten at
rettighetshaveren har gitt et uttrykkelig samtykke eller det foreligger
avtalelisens, vil gjøre tjenesteproduksjonen mindre rasjonell. Flertallet mener
at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig
utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet,
som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig
av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale
avgjøres i forhandlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Kommunenes sentralforbund
mener at den rettsoppfatning som kommer til uttrykk på dette
området i proposisjonen ikke er riktig, at den vil ha store
og negative konsekvenser og gi store ekstra kostnader for kommuner
og fylkeskommuner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den
kjernevirksomhet som drives ved de offentlige universitetene og
høgskolene er ikke-kommersiell. Gratisprinsippet er slått
fast i den nye høgskole- og universitetsloven. Flertallet vil
også peke på at universitetene og høgskolene
har viktige samfunnsoppgaver som krever at åndsverk i rimelig grad
kan benyttes til undervisning og forskning uten samtykke og/eller
vederlag. I fortalens punkt 34 og 42 til Opphavsdirektivet åpnes
det for unntak og innskrenkninger i opphavsretten for forskning
og undervisning av ikke-kommersiell karakter. Flertallet mener
at dagens praksis med å laste ned eller på annen
måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett
kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig
samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser
til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning
både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut
uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover
de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av
den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett,
er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres
ikke-kommersielle bruk.
Flertallet mener at en annen praksis med begrensinger
og avtalelisens vil ha dramatiske begrensninger i bruken av slike
verk i undervisnings- og forskningsformål. Flertallet ser
ingen grunn til å endre dagens praksis på dette
området.
Flertallet støtter at det innføres
digital avtalelisens. Det er likevel viktig å understreke
at det må etableres tvisteløsningsmekanismer som
løser uenighet mellom den representative organisasjonen,
i praksis Kopinor, og universitetene og høgskolene. Regjeringen
legger opp til at endringer i avtalelisenskonstruksjonen, og dermed
også tvisteløsningsmekanismen, skal skje ved særskilt
høring. Flertallet støtter dette
og ber om at saken legges fram for Stortinget så raskt
som mulig.
Flertallet mener at det må være
mulig å få hjelp til å kopiere noter
i særskilte tilfeller og for spesielle forsknings- og studieformål.
Noter som har gått ut av salg, er vanskelig å få tak
i. Bibliotekene ved lærestedene og Nasjonalbiblioteket
blir da nesten eneste mulighet til å få adgang
til slike verk. Flertallet mener at definisjonen
av fremmed hjelp ikke skal omfatte kopiering i slike særskilte
tilfeller. Flertallet viser til at Nasjonalbiblioteket
mener at en slik snever adgang til kopiering ikke vil være
i strid med direktivet.
Flertallet vil understreke at dette ikke er en generell
ordning og at adgang til fremmed hjelp til privatbrukskopiering
her må være så snever at denne ikke kommer
i konflikt med direktivet og tretrinnstesten.
Flertallet mener at direktivet ikke fører
til noen innstramning av adgangen til kopiering til personlig yrkesmessig
bruk og er derfor enig med Regjeringen i at det ikke fremmes endringer
på dette området.
Flertallet vil også understreke at studentenes bruk
av kopieringsutstyr på utdanningsinstitusjoner, herunder
bibliotek ved institusjonen, ikke defineres som fremmed hjelp.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til proposisjonen s. 53 og 54, når
det gjelder bruk av materiale som er lagt ut på Internett
og hvor spørsmålet om implisitt samtykke til videre
bruk er drøftet. Disse medlemmer er av den
oppfatning at det ikke er grunnlag for å si at det eksisterer
en praksis og lovtolkning som tillater bruk ut over det som fremgår
av avtale eller lov. Disse medlemmer mener at gjeldende
rett bør opprettholdes. Med mindre det følger
av unntaksreglene i åndsverkloven kapittel 2
er det ikke grunnlag for å hevde at det offentlige skal
ha noen særbehandling når det gjelder bruk av åndsverk.
Dette vil være et betydelig inngrep i rettighetshavernes
enerett til sine verk og arbeider. En slik lovgivning vil være
i strid med tretrinnstesten, fordi den helt klart skader rettighetshavernes økonomiske
interesser.
I forhold til kopiering av noter vil disse medlemmer vise
til at noter er spesielt sårbare for kopiering. Ved at
det her er lett å kopiere hele verk istedenfor å kjøpe
inn nye, er det ikke rimelig å tillate fremmed hjelp. Disse
medlemmer understreker at det fremdeles vil være
adgang til kopiering til privat bruk. Noter som ellers er vanskelig å få tak
i, vil kunne fremstilles på biblioteket innenfor den avtalelisensordning
som nå foreslås.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 16
er en forskriftshjemmel som hjemler rett for arkiv, bibliotek og
museer til å fremstille eksemplar for nærmere definerte
formål.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil presisere viktigheten
av at det ikke foretas større begrensninger i de offentlige
bibliotekenes handlingsrom i den digitale tidsalder enn det som
EU-direktivet forutsetter og krever. Forslaget om å forby
muligheter for utskrift av papirkopier fra materiale i digital form
på bibliotekets utstyr, vil også skape nye praktiske
og økonomiske problemer for bibliotekene ved at bibliotekene
må administrere egne ordninger for egen-digitalisert materiale
og andre for Internett og lisensbasert materiale som tillater kopiering/utskrift.
Dette er dessuten en innskjerping i adgangen til privatbrukskopiering,
en kopiering som når det gjelder papirutskrifter er juridisk
uproblematisk i forhold til EU-direktivet.
Flertallet mener derfor at det må være
mulig for bibliotekbrukere å ta papirutskrifter av digitalisert materiale
fra bibliotekenes samlinger, på lik linje med fotokopier
fra samme verk.
Flertallet peker på viktigheten av at
den nye loven ikke hindrer bibliotekene i å utføre
sin lovhjemlede plikt til å bevare åndsverk for
ettertiden. Flertallet peker videre på at
den nye loven ikke må hindre bibliotekenes adgang til kopiering
av åndsverk til spesielle formål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at dette innebærer at
gjeldende hovedregel skal opprettholdes; digitalisering kan skje
i et bibliotek kun der originaleksemplarer ikke er å få kjøpt
i ordinær handel, og dessuten kun på videre spesielle
vilkår (f.eks. sikrings- og konserveringshensyn eller dersom
originalen er særlig utsatt for skade ved utlån
og vanskelig kan erstattes dersom denne går tapt). Disse
medlemmer vil understreke at det fortsatt er en forutsetning
at det enkelte biblioteket kun kan fremstille digitale kopier på bakgrunn
av originaler som det enkelte bibliotek allerede har i sine samlinger,
og den digitale kopien skal fortsatt kun tillates brukt innenfor
det enkelte biblioteks eget fysiske lokale. Innenfor bibliotekets
fysiske lokale skal brukeren kunne se verket på en terminal
eller ta en papirutskrift. Bibliotekene skal heller ikke tillates å dele
på digitale kopier seg imellom, eller distribuere digitale
kopier til brukere som befinner seg utenfor det aktuelle bibliotekets
fysiske lokaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er ikke overbevist om
at en løsning der bibliotekene reelt sett risikerer å bli
prisgitt rettighetshavers velvilje for å kunne omgå kopisperrer
til nevnte formål, er tilstrekkelig god. Flertallet mener
at Norges handlefrihet innenfor EU-direktivet bør brukes,
slik at bibliotekene i visse tilfeller får direkte adgang
til å få utlevert åndsverk uten tekniske
beskyttelsessystemer, eller får utlevert nødvendig
informasjon fra rettighetshavere til å fjerne slike sperrer
i tilfeller der dette kan tillates. Flertallet mener
videre at det bør lovfestes i åndsverkloven av
denne ikke skal være til hinder for eksemplarfremstilling
der åndsverk er utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer,
i forbindelse med pliktavlevering.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53a nytt siste
ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd skal ikke være
til hinder for eksemplarfremstilling etter § 16."
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53b skal lyde:
Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang
til et vernet verk, uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer,
kan gjøre bruk av verket, herunder fremstille nye eksemplarer,
i henhold til §§ 13a, 15, 16, 17, 17a,
21, 26-28 og 31.
Dersom rettighetshaver etter begjæring fra berettiget
etter bestemmelsene ovenfor ikke gir tilgang som nevnt i første
ledd, kan han etter begjæring fra den berettigede pålegges å gi
slike opplysninger eller annen bistand som er nødvendig
for å muliggjøre bruk av verket i samsvar med
formålet. Begjæring rettes til nemnd opprettet
av departementet etter regler som Kongen gir. Nemnda kan
i tillegg til pålegg som nevnt, bestemme at berettiget
etter nevnte bestemmelser uten hinder av § 53a
kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessystemer dersom
rettighetshaver ikke overholder den frist nemnda setter for å etterkomme
pålegget.
Eksemplar av verk som faller inn under lov om avleveringsplikt
for allment tilgjengelege dokument av 9. juni 1989 nr.
32, skal likevel alltid utstyres med nødvendig informasjon
til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig
eksemplarfremstilling, er mulig. Bestemmelsene i denne paragraf
gjelder ikke der vernet verk på avtalte vilkår
ved overføring stilles til rådighet for allmennheten
på en slik måte at den enkelte selv kan velge
tid og sted for tilgang til verket.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for datamaskinprogram.
Kongen kan fastsette at enkelte institusjoner innen abm-sektoren
automatisk får avlevert nødvendig informasjon
til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig
eksemplarfremstilling, skal være mulig."
Komiteen er positiv til avtalelisens for utvidelse
av bibliotekenes handlingsrom. Avtalelisens bør imidlertid
først og fremst brukes til nettopp å utvide bibliotekenes
handlingsrom utover det som er hjemlet i unntak. Komiteen vil
her vise til at proposisjonen sier da også at avtalelisens
skal avgrenses mot bruk som allerede er klarert på annen
måte (f.eks. gjennom abonnementsordning, individuell klarering
osv.) eller som av andre årsaker ikke skal klareres, f.eks.
fordi vernetiden er utløpt eller det gjelder verk som er
uten vern etter åndsverkloven. Avtalelisens avgrenses mot
etablert og lovhjemlet fri bruk i § 12 og § 16.
Da henvises til forhandlinger mellom partene. Komiteen mener
det er viktig å ikke bruke avtalelisensmekanismen til å snevre
inn fribruksområder. Det skal ikke betales for det som
allerede er betalt eller som det ikke skal betales vederlag for.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, legger på denne
bakgrunn til grunn at avtalelisens for bibliotekene ikke skal komme
til anvendelse for materiale/bruk som ikke skal klareres
med basis i §§ 9, 12, 16, 39, 39a og
40.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at vi er i begynnelsen
av en rivende og lite oversiktlig utvikling. Det er ikke forsvarlig å legge
opp til å løse alle problemstillinger før
1. juli. 2005. Disse medlemmer mener det
vil bli nye revisjoner av loven ganske snart. Vi tror at utskriftsproblematikken
i alle fall i den nærmeste framtid vil begrense seg selv,
og at ordninger i bibliotekene som skal differensiere mellom utskrifter
fra Internett og utskrifter fra digitale verk vil bli krevende å administrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til uttalelsen fra Andreassen i Norsk faglitterær forfatter-
og oversetterforening som sier:
"Vi er enige i at omfanget av utskrifter kanskje er begrenset
de første årene. Men vi tror fremtiden kan bli
meget annerledes."
Slik disse medlemmer ser det kan han ha rett i
denne betraktningen, og ut fra denne bakgrunn ønsker disse
medlemmer at det er stor årvåkenhet rundt dette
og at Regjeringen vurderer nødvendige tiltak ut fra den
teknologi som til enhver tid er tilgjengelig. Disse medlemmer er
opptatt av at forfatterne skal beholde sine vederlag. Disse
medlemmer mener at Kopinor er en fornuftig måte å administrere
dette på, både for forfatterne og kulturlivet generelt.
Derfor vil disse medlemmer pålegge Regjeringen å følge
utviklingen nøye og være klare med forslag for å sikre
rettighetshaverne dersom det blir nødvendig.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overvåke i hvilket omfang
utskrifter av digitaliserte verk vil foregå på biblioteker,
arkiv og museer og universiteter/høyskoler, og
på denne bakgrunn vurdere tiltak for å sikre at rettighetshavere
opprettholder sine vederlag uavhengig av hvilken teknologi brukerne
benytter."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det er viktig å skille
mellom bibliotekenes vanlige utlån og den kopiering som
kan finne sted iht. den spesielle unntaksregelen i § 16. Disse
medlemmer viser til at når bibliotekene låner
ut eksemplar, både i analog og digital form, kan brukerne
ta kopi til privat bruk. Dersom bibliotekene gir brukerne tilgang
til Internett via PC-er i bibliotekets lokaler, kan brukerne skrive
ut det de finner på Internett. Disse medlemmer vil peke
på at det i lovforslaget er lagt til rette for at bibliotekene
skal kunne tilby en slik tilgang, ved at det er lagt til grunn at
tilrådighetsstillelse av datautstyr ikke skal anses som
tilgjengeliggjøring av åndsverk fra bibliotekenes
side. Disse medlemmer vil videre påpeke
at når det gjelder materiale i digital form som bibliotekene
har kjøpt inn eller abonnerer på - og gjør
tilgjengelig via terminaler - vil det være avtalen som
regulerer om brukerne kan foreta utskrift. Disse medlemmer viser
til at unntakshjemmelen i § 16 gjelder eksemplarfremstilling
til særskilte formål. Lovforslaget åpner
for at det iht. denne bestemmelsen skal kunne gis forskrifter om
at bibliotekene skal kunne digitalisere verk de har i sine samlinger. Disse
medlemmer viser også til at det i § 16
andre ledd åpnes for at bibliotekenes digitale samlinger skal
kunne gjøres tilgjengelig på terminaler i bibliotekenes
lokaler. Disse medlemmer vil peke på at
forslaget fra Regjeringen er en utvidelse av bibliotekenes adgang
til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Det er
i proposisjonen åpnet for større utskriftsadgang
enn i dag, men ikke i forbindelse med den nye adgangen til å vise
verk i digital form på terminaler. Direktivet art. 5.2
(n) åpner bare for tilgjengeliggjøring på terminaler
i bibliotekets lokaler, ikke at brukeren i denne forbindelse skal
kunne ta utskrift.
Disse medlemmer viser også til at det
tidligere har vært komiteens forutsetning at "forskriftene ikke
må utformes slik at kopieringsadgangen kan komme til å innebære
en nevneverdig økonomisk konkurranse med opphavsmennene"
(Innst. O. XI (1960-1961)).
Disse medlemmer mener at departementets forslag,
hvor det åpnes for en avtalelisensordning, er en god og
hensiktsmessig løsning i forhold til dette.
Disse medlemmer viser videre til at det i den
fremlagte proposisjonen nettopp påpekes at bestemmelsene
om vern av tekniske sperrer ikke gjelder i forhold til pliktavlevert
materiale, og at direktivet ikke er til hinder for at rettighetshaverne
i pliktavleveringsloven pålegges å gi fra seg
nøkler eller bistå med omgåelse for pliktavlevert
materiale. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen
bør komme tilbake med forslag til endringer i pliktavleveringsloven
for å ivareta tilgang til eksemplarfremstilling i forbindelse
med pliktavlevering.
Disse medlemmer viser til at de øvrige
unntaksbestemmelser, herunder § 16, dekkes av § 53b om
at rettighetshaver har plikt til å gi tilgang, eventuelt
etter nemndavgjørelse.
Komiteen vil peke på at det
lovbestemte gratisprinsippet (bibliotekloven § 1)
i folkebibliotekene sikrer at materiale (bøker og annet
egnet materiale) stilles til disposisjon gratis i det fysiske biblioteklokalet
og at tjenester ytes til brukere samme sted. Ofte innebærer
dette også utlån (hjemlån) av materiale
der hvor dette er praktisk mulig og kan aksepteres av bibliotekene.
I slike tilfeller er også dette gratis etter loven. Loven
skiller ikke mellom materiale i papirform og digitalt materiale
(jf. uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 13. februar
1995).
Komiteen vil understreke at avtalelisenser er ment å være
et supplement til eksisterende mekanismer der disse ikke fungerer
eller er hensiktsmessige. Komiteen mener at å inngå lisensavtaler
for å gi utvidet adgang til materiale i biblioteket ikke
vil være noe prinsipielt nytt sett i forhold til gratisprinsippet. Det å åpne
for avtalelisens i bibliotekene gir ikke grunnlag for å reise
spørsmålet om gratisprinsippet i bibliotekutredningen.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 17
første og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling
til bruk for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede.
Bestemmelsen er et unntak fra eneretten uten at det skal betales
vederlag, dvs. en hjemmel for fri bruk.
Komiteen viser til at det i § 17
tredje ledd gis hjemmel for å fastsette forskrifter om
opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede.
Dette er hjemmelen for bestemmelser om adgang til å produsere
lydbøker for funksjonshemmede, og rettighetshaverne har
et krav på vederlag ved dette unntaket. Vederlaget betales
av staten, som også i praksis står for all lydbokproduksjon
etter bestemmelsen i dag. Det er gitt bestemmelser om lydbokproduksjon
og nærmere vilkår for dette i forskrift til åndsverkloven
av 21. desember 2001.
Komiteen viser videre til at i § 17
fjerde ledd gis hjemmel for forskrifter om opptak av utgitt film eller
bilde og av utsendt kringkastingsprogram, dersom det inngås
avtalelisensavtale. Det er ikke fastsatt forskrifter om slike opptak,
og det har ikke meldt seg særskilte behov for dette.
Komiteen merker seg at direktivet artikkel 5.3 (b)
tillater unntak fra eneretten for bruk av verk og arbeider til fordel
for funksjonshemmede. Bruken må være i det omfang
som er påkrevd av hensyn til funksjonshemningen og være
i direkte forbindelse med denne. Det er et vilkår at bruken
er av en ikke-kommersiell karakter.
I tråd med direktivets rammer ble fribruksregelen i § 17
foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede
kan omfattes. Komiteen ser positivt på dette.
Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses
ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides,
kan komiteen se at nye problemstillinger vil oppstå,
herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en
særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede.
Særlig reiser spørsmålet om mulighetene
for å betjene personer med leseproblemer av en slik art
at det regnes som dysleksi, noen utfordringer.
Komiteen viser til at § 18
første ledd er en tvangslisens for fremstilling av samleverk,
dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir hjemmel til å "gjengi"
deler av litterære eller vitenskapelige verk eller musikkverk
bestemt til bruk ved "gudstjeneste eller undervisning".
Komiteen viser videre til at i høringsutkastet foreslo
departementet bl.a. at dagens tvangslisens omgjøres til
avtalelisens fordi gjeldende § 18 ikke samsvarer
med de krav som stilles i direktivet.
Som nevnt er det behov for lovendring som følge av direktivet.
Departementet har kommet til at det likevel ikke bør foreslås
en avtalelisens på dette området. I stedet foreslår
departementet at dagens ordning med tvangslisens videreføres,
men begrenses til bare å gjelde for analog eksemplarfremstilling.
For digital gjengivelse må etter dette klarering skje individuelt.
For bruk ved gudstjeneste kunne i utgangspunktet tvangslisensen
videreføres for all utnyttelse, dvs. også for
digital utnyttelse. Det ble imidlertid ikke tatt til orde for dette
i høringsforslaget, i hovedsak fordi en ikke så noe
praktisk behov for dette. Departementet fremmer derfor ikke forslag
om dette nå.
Komiteen slutter seg til dette syn.
Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 22 er
det "tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar
med god skikk og i den utstrekning formålet betinger".
Selv om sitatretten prinsipielt gjelder for alle typer av verk,
vil kunstverk og fotografiske verk bare unntaksvis kunne gjengis
med hjemmel i denne bestemmelsen. Adgangen til tilsvarende gjengivelse
av slike verk reguleres i § 23.
Komiteen viser videre til at unntakshjemlene i § 23
er knyttet til ulike brukssituasjoner. For enkelte tilfeller er
det hjemmel for fri bruk, mens det i andre tilfeller skal betales
vederlag. Valg av løsning beror på en avveining
av hvilket hensyn som ligger bak unntaket og om bruken bør
gi grunnlag for vederlag fordi den er relevant for rettighetshavernes økonomiske
interesser.
Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår
i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunstverk
og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes
i meddelelse om utstillingen eller salget.
Komiteen merker seg at bestemmelsene i hovedsak
blir foreslått videreført uten materielle endringer,
og støtter dette.
Komiteen viser til at etter gjeldende § 30
kan NRK og andre kringkastingsselskaper som Kongen bestemmer, kringkaste
utgitte verk med basis i en avtale som utløser avtalelisens.
Avtalen skal inngås av organisasjon som representerer en
vesentlig del av norske opphavsmenn på området,
og det skal betales vederlag til opphavsmennene. Denne avtalelisensbestemmelsen
ble opprettet allerede i 1961, også i øvrige nordiske
land, for å sikre at kringkasterens bruk av verk var lovlig.
Komiteen viser videre til at i høringen
som departementet gjennomførte, ble det foreslått å endre § 30
slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36
flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30.
Det ble pekt på at dette er i samsvar med forholdet i de øvrige
nordiske land. Hensikten er å klargjøre skillet
mellom avtalelisens og tvangslisens og gi mest mulig ensartede fellesbestemmelser
for den enerettsklarering som skjer ved lovhjemlet avtalelisens.
Det ble derfor foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning
ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette
området. Forslaget la ikke opp til å endre gjeldende
plikt for kringkastingsforetaket til å betale individuelt
vederlag.
Komiteen viser til at åndsverkloven
gir rettighetshaverne råderett over sine verk og arbeider.
Råderetten innebærer at de selv bestemmer om og
i hvilket omfang materialet skal kunne utnyttes, og ny teknologi øker
den reelle mulighet for kontroll. For eksempel kan rettighetshaverne
begrense tilgangen til og bruken av verk og arbeider de velger å gjøre
tilgjengelig for allmennheten, enten dette skjer ved direktekoblede
(online) tjenester eller ved spredning av fysiske eksemplar i elektronisk
form som f.eks. DVD- og CD-plater.
Komiteen viser videre til at tekniske systemer for å begrense
tilgang og bruk kan gi rettighetshaverne langt bedre muligheter
til å forhindre piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring.
Samtidig vil anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer kunne få virkning
for i utgangspunktet helt legitime brukerinteresser.
Komiteen ser at det er et klart dilemma for innholdsleverandøren
at systemer som skal beskytte mot skadelig piratvirksomhet, også legger
til dels sterke bånd på den alminnelige forbrukers
anvendelse av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål
om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning
vernet skal gjelde.
Komiteen merker seg at departementet foreslår
innført en bestemmelse som gjør det forbudt å omgå det
som omtales som "effektive tekniske beskyttelsessystemer" som anvendes
for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring
for allmennheten av vernet verk eller arbeid. Bestemmelsen gjennomfører
direktivet artikkel 6.1, jf. artikkel 6.3. Når det gjelder
hva som er et "effektivt teknisk beskyttelsessystem", er dette klart
et definisjonsproblem, da få eller ingen systemer pr. i
dag synes å være umulig å omgå. Komiteen legger
til grunn at systemer som en bruker uten formell eller yrkesmessig
spesiell kompetanse/tilknytning kan omgå, ikke
kan sies å falle inn under det som etter denne lov skal
defineres som "effektiv".
Komiteen registrerer at proposisjonen også tar til
orde for en avgrensning av omgåelsesvernet som innebærer
at tekniske beskyttelsessystemer ikke er vernet mot den omgåelse
som er nødvendig for at privat bruker skal kunne tilegne
seg verket på relevant avspillingsutstyr. Konsekvensen
av dette unntaket fra omgåelsesvernet er at om rettighetshaver
anvender systemer som hindrer eller begrenser adgangen til både
avspilling og kopiering, vil det ikke være forbudt å omgå disse
systemer for å spille av på relevant utstyr innenfor
det private området.
Komiteen presiserer at det alltid vil være
forbudt å foreta kopiering på grunnlag av det
omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr innenfor det private området. Dette fremgår
også av forslaget om å innføre et krav
om lovlig kopieringsgrunnlag for bruk etter åndsverkloven § 12.
Presiseringen om at kopiering kan skje der dette er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr, antar komiteen nettopp er foreslått
fordi slik kopiering i en del tilfeller vil være en forutsetning
for å muliggjøre rettmessig avspilling. Komiteen er
av den oppfatning at når anvendte beskyttelsessystemer
umuliggjør privat brukers tilegnelse av verket på relevant
utstyr, må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen
ikke gjør det ulovlig å foreta nødvendig
omgåelse av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Komiteen legger
til grunn at det blir opp til rettighetshaverne å utstyre sine
produkter med tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat
brukers mulighet til å tilegne seg verket på relevant
utstyr.
Komiteen påpeker at vilkåret
om at avspillingen bare kan skje på relevant avspillingsutstyr
er avgjørende for rekkevidden av lovens avgrensning, og således
for om en befinner seg innenfor eller utenfor forbudet mot omgåelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at opphavsrettsdirektivets artikkel
6 nummer 1 pålegger å sørge for tilstrekkelig
rettslig vern mot omgåelse av effektive, tekniske beskyttelsessystemer,
slik som beskrevet i proposisjonens kapittel om opphavsrettsdirektivet.
Samtidig setter ikke direktivet begrensninger på nasjonale
krav til at slike systemer også må forholde seg
til andre sider ved norsk og europeisk lov. Også konkurranselovens
krav, som er utformet i henhold til norske forpliktelser i henhold
til EØS-avtalen, må kunne gjøres gjeldende
for at systemene skal få lovvern. Derav følger
retten til å stille nasjonale krav til slike system.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"§ 53a får
følgende tillegg - nytt femte og sjette ledd:
For at effektivt teknisk beskyttelsessystem skal oppnå vern
etter denne lov, forutsettes det at det finnes tilgjengelig lovlige
avspillere for verk vernet av systemet på de tekniske plattformer
der det er relevant å spille av beskyttede verk. Det forutsettes
videre at spillerne på de ulike plattformene er av samme kvalitet,
har de samme kapabiliteter og er tilgjengelig for forbrukerne.
Dersom den som kontrollerer et spesifikt teknisk beskyttelsessystem
velger å ikke tilby avspillere på bestemte relevante
tekniske plattformer, skal bestemmelsen i første ledd ikke
være til hinder for at en uavhengig tredjepart utvikler,
selger, reklamerer for, besitter og/eller bruker en slik
avspiller. En slik spiller utviklet av tredjepart må imidlertid
gi verkets opphavsperson det samme vern mot ulovlig eksemplarfremstilling
som den avspiller den imiterer."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, merker seg at spørsmålet
om å sikre nyhets- og sitatrett er tatt opp av flere presse-
og medieorganisasjoner. Flertallet mener vernet om
tekniske beskyttelsessystemer i konkrete situasjoner må veies
opp mot hensynet til ytringsfriheten og pressefriheten. Således
kan det ikke anses som straffbart å bryte slike mekanismer der
dette skjer i form av nyhetsformidling eller legitim sitatbruk i
saker som er av allmenn interesse eller skjer i vitenskapelig sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til proposisjonen side 124, 2. spalte,
2 avsnitt hvor tekniske beskyttelsessystemer er drøftet
i forhold til sitatretten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at den raske teknologiske
utvikling tilsier at hva som utgjør relevant utstyr i lovens
forstand bør forstås relativt fleksibelt. Hvorvidt
et avspillingsutstyr er relevant må vurderes konkret i
det enkelte tilfelle, og et sentralt moment i denne vurderingen
vil være hvilke forventninger til avspilling forbruker
med rimelighet kan ha til det aktuelle produkt.
Flertallet har merket seg at departementet mener
en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for
en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser
at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en
CD klart bør kunne overføres og brukes på en
MP3-spiller.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53a tredje ledd
skal lyde:
Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder
for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd
skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse
av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes
som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse
av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c."
Komiteen har merket seg den debatt
som pågår om kopiering fra CD-plater med kopisperre
til MP3-avspillere. Komiteen har videre merket seg:
Plateselskapene har så å si
uten unntak i mediene uttalt at det bør være lov å kopiere
fra kopisperrede CD-plater til MP3. Under den åpne høringen i
Stortinget uttalte både Gramart og Musikernes fellesorganisasjon
seg i samme retning.
Plateselskapene har opplyst at det utvikles teknologi som
skal gjøre det mulig å ta et visst antall kopier
til privat bruk også når det er lagt inn sperrer.
Det er uttalt fra IFPIs representant under den åpne
høringen i Stortinget at kopisperrer på CD-er
vil forsvinne, og at plateselskapene innenfor ny teknologi vil tillate
at det tas et visst antall kopier til privat bruk.
Kun en mindre andel av CD-platene som selges i Norge er
utstyrt med kopisperre.
I denne situasjonen mener komiteen det ikke er
rimelig at forbrukerne skal bære ulempene for at bransjen
ikke har ferdigutviklet den teknologi som de selv mener vil gi en
rimelig løsning ved bruk av kopisperrer. Komiteen har
derfor kommet til at det bør være tillatt å overføre
musikk fra CD til MP3-avspiller eller tilsvarende avspiller, selv
om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes.
I denne sammenheng betyr CD den velkjente fysiske bæreren,
også om den er utstyrt med kopisperre som gjør
at den avviker fra CD-audio-standardene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti legger til grunn at dette vil være en
midlertidig ordning til bransjen som varslet selv presenterer teknologi
som kan opprettholde kopiering til privat bruk også i denne
sammenheng. Disse medlemmer forventer at departementet kommer
tilbake med relevant lovendringsforslag når nevnte teknologi
er tilgjengelig og fungerer etter forutsetningene.
På bakgrunn av dette fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"§ 53a tredje ledd
skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til
hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første
ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers
tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. Bestemmelsen
skal heller ikke være til hinder for privat brukers overføring
av lydopptak fra CD til avspiller for annet format innenfor reglene
om kopiering til privat bruk i § 12. For tekniske
innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet
det som er bestemt i § 53c.
§ 12 siste ledd, siste komma skal
lyde:
"(...), med mindre slik eksemplarfremstilling er nødvendig
etter § 53a tredje ledd."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at proposisjonen
detaljert drøfter direktivets krav til vern av tekniske
beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon, og at
det innenfor direktivets rammer fremmes et balansert lovforslag.
Flertallet vil, når det gjelder DRM,
gi uttrykk for en støtte til åpne standarder og
at mest mulig innhold gjøres tilgjengelig på forskjellige
plattformer. Flertallet kan imidlertid ikke slutte
seg til en lovbestemmelse i åndsverkloven som pålegger
en produsent å sørge for at hans/hennes
produkt fungerer på en hvilken som helst plattform. I utgangspunktet
må den enkelte rettighetshaver kunne velge hvilket format
han vil bruke for å gjøre sitt innhold tilgjengelig. I
denne sammenheng kan det vises til at platebransjen i lang til har
blitt kritisert for å ikke sørge for lovlige alternativer
for formidling på Internett. Når det nå etableres
slike lovlige alternativer, bør det ikke fastsettes regler
som kan underminere det lovlige alternativet. Flertallet har
tiltro til at innholdsleverandørene vil gjøre
sine produkter tilgjengelig for flest mulig - og at dette etter
hvert innebærer tilgjengeliggjøring i forskjellige
formater, på forskjellige plattformer. Hvis dette ikke
skjer, men i stedet en konkurransevridning i markedet for avspillere,
vil det være en oppgave for konkurransemyndighetene å ta stilling
til om dette er ulovlig. Flertallet mener at konkurransemyndighetene
må ha en spesiell oppmerksomhet omkring denne problemstillingen. Flertallet vil
understreke at den fremlagte proposisjon ikke gjør noen
endringer i åndsverkloven § 39 i,
som gir adgang til omvendt utvikling (dekompilering) av datamaskinprogram
for å få til samvirke med andre program. Flertallet viser
til proposisjonen s. 128, hvor det klart forutsettes at retten til å kopiere
til privat bruk også i fremtiden skal være til stede.
Dette er en av Teknologirådets to anbefalinger knyttet
til åndsverkloven, jf. nevnte nyhetsbrev. Den andre anbefalingen
er at enkelte aktører bør ha anledning til å bryte
kopisperrer. Dette er ivaretatt i lovforslaget § 53b.
Komiteen sier seg enig med departementet
i at vernet av tekniske beskyttelsessystemer ikke bør hindre
forskning i kryptologi. Det ble på denne bakgrunn i høringsutkastet
foreslått et unntak fra omgåelsesforbudet til
fordel for slik forskning.
Komiteen mener digitale eksemplar av åndsverk
kan utstyres med informasjon som for eksempel identifiserer verket
som original eller som gir opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske
rettighetsinformasjonen vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer
(tilsvarende for eksempel ISBN for bøker og ISRC for lydopptak).
Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem
som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.
Komiteen antar at systemer for elektronisk rettighetsinformasjon
vil kunne få stor betydning ved tilgjengeliggjøring
av opphavsrettsbeskyttet materiale i nettverk, og en kan regne med
at fremtidig anvendelse av slike systemer vil innebære
betydelige forenklinger med hensyn til rettighetsklarering og -forvaltning.
En mer utstrakt anvendelse forutsetter at det utarbeides felles
standarder og systemer av rettighetshaverne i samarbeid med produsenter
for avspillingsutstyr. Det understrekes at hensynet til brukernes
person- og forbrukervern, samt avtalefrihet, må ivaretas.
Komiteen viser til at direktivet artikkel 7.1
pålegger medlemsstatene å innføre en
passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning eller endring
av elektronisk rettighetsinformasjon. Den rettslige beskyttelsen
gjelder ikke bare mot handlinger som medfører fjerning
eller endring av rettighetsinformasjonen. Artikkel 7 omfatter også eksemplarspredning,
import med henblikk på eksemplarspredning, kringkasting
samt overføring til eller annen tilgjengeliggjøring
for allmennheten av vernet verk eller arbeid, hvorfra elektronisk
rettighetsinformasjon er fjernet eller endret uten tillatelse. Spredning
vil dekke både gratis utdeling, salg og utleie av slike
innretninger.
Komiteen viser til at skyldkravet etter artikkel 7.1
er oppfylt når handlingen er utført bevisst og
på tross av at man vet eller har rimelig grunn til å vite
at slike handlinger foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler
en opphavsrettslig eller opphavsrettslignende krenkelse eller en
krenkelse av sui generis-vernet for databaser.
Den gjeldende åndsverkloven § 54a
omfatter ikke fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon.
Derimot har straffeloven flere bestemmelser som kan være
aktuelle.
Komiteen viser til at i høringsutkastet
av 2. april 2003 foreslo departementet at direktivet artikkel
7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d. Bestemmelsen
setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk rettighetsinformasjon
fra vernet verk eller arbeid. Elektronisk rettighetsinformasjon
er informasjon som vil kunne identifisere rettighetshaver/verk,
og som vil kunne utvikles til å bli et nyttig instrument
i forbindelse med digital rettighetsforvaltning/-klarering.
Bestemmelsen i høringsforslaget gjennomfører skyldkravet
som er angitt i direktivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det i proposisjonen vises til høringsuttalelse fra
Elektronisk Forpost Norge (EFN), som prinsipielt er imot vern av
tekniske beskyttelsessystemer, men som likevel i utgangspunktet
stiller seg "positiv til forslaget om å forby fjerning
av elektronisk rettighetsinformasjon". EFN mener imidlertid at det
finnes tilfeller der rettighetsinformasjon bør kunne fjernes,
for eksempel for å kunne nyttiggjøre seg verket
på selvvalgt avspillingsutstyr. Det påpekes videre:
"Rettighetsinformasjon i form av produkt-identifikatorer
kan misbrukes i markedsføringsøyemed og være
i strid med personvernet. En intelligent avspillingsmekanisme med
nett-tilgang kan bruke produktidentifikator til å kartlegge
brukerens forbruksvaner for siden å ta dette i bruk til
aggressiv markedsføring. I slike tilfeller bør
brukeren kunne fjerne rettighetsinformasjon for å kunne
nyttiggjøre seg produktet på en rimelig måte
som ikke krenker brukerens personvern."
Disse medlemmer deler dette syn og
foreslår derfor:
"§ 53d får
følgende tillegg:
Det er likevel lov å fjerne rettighetsinformasjon
i slike midlertidige eksemplarer som er nevnt i § 11a og
i privatbrukskopier som beskrevet i § 12, hvis
dette er nødvendig for å muliggjøre ellers
lovlig bruk."
Disse medlemmer viser til at i proposisjonen opprettholdes
forslaget om at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven
ny § 53d. Bestemmelsen foreslås plassert
i nytt kapittel 6a, og gjør det forbudt uten rettighetshavers
samtykke å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon
som er tilføyd vernede verk eller arbeider.
I tillegg til at man har endret ordlyden noe har departementet
foreslått at skyldkravet innskjerpes. Åndsverkloven § 54
vil gjelde også i forhold til ny § 53d,
og skyldkravet vil være tilfredsstilt når simpel uaktsomhet
utvises. Disse medlemmer er uenige i dette. Disse
medlemmer ser ingen grunn til at skyldkravet på dette
felt skal være strengere angitt enn hva direktivet krever.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at det fra Regjeringens
side er lagt til grunn at rettighetshaverinformasjon ikke hindrer
tilgang. Informasjonen vil ikke hindre lovlig bruk. Flertallet mener
derfor at et forslag til unntak i § 53d som vil
gi brukeren anledning til å fjerne rettighetsinformasjon, vil
kunne muliggjøre distribusjon av det samme materiale uten
informasjon lagt inn. Dette vil være i strid med direktivet.
Samtidig er det i proposisjonen lagt til grunn at de nye reglene
ikke skal svekke personvernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det ikke nødvendigvis er slik at rettighetsinformasjon
kan hindre tilgang. Det er heller ikke slik tilgangshindring som
er begrunnelsen for forslaget. Det er andre årsaker til
at rettighetsinformasjon, under noen sterkt begrensede omstendigheter,
bør kunne fjernes. Det er slik at tilgang og mulighet til
lovlig bruk ikke er det samme. Man kan ha tilgang, uten å kunne
bruke lovlig, f.eks. hvor informasjonskapsler (Cookies) sperrer
brukeren ute fra tilgang hvor spesiell programvare ikke brukes,
eller hvor brukeren ikke identifiserer seg. Forslaget er ment å sikre
at man i tillegg til tilgang, også lovlig kan bruke innholdet
uten at ens personvernrettigheter blir krenket. Samtidig er det
en klar forutsetning at kopier hvor rettighetsinformasjon har blitt
helt eller delvis fjernet, etter denne bestemmelse, ikke blir videredistribuert.
Disse medlemmer merker seg at det i proposisjonen
er lagt til grunn at de nye reglene ikke skal svekke personvernet,
og mener at forslaget er i tråd med dette. Motstand mot
forslaget, samtidig som man hevder at personvernet ikke skal svekkes
er, i beste fall, inkonsekvent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet har merket seg at flere av høringsuttalelsene
som har kommet inn (bl.a. fra Norsk Filmklubbforbund) er kritiske
til opphavsrettighetsperiodens varighet. Varigheten på opphavsrettigheter
har ved flere anledninger blitt økt, og i internasjonal
opphavsrett omtales den øvre grense ofte som "Mikke Mus-grensen",
med henvisning til at grensen flere ganger har blitt utvidet slik
at opphavsrettigheten til Mikke Mus akkurat har forblitt opphavsrettslig
beskyttet. Det interessante i denne sammenheng er at enhver beskyttelse
av opphavsrettighet bør utformes på en slik måte
at den ikke går utover rettighetsperiodens varighet. Disse
medlemmer mener derfor at eventuelle systemer for ivaretakelse
av opphavsrettigheter må utformes på en slik måte
at de opphører å begrense bruken innen utløpet
av opphavsrettighetsperiodens varighet.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"§ 53a får
følgende tillegg - nytt fjerde ledd:
Tekniske beskyttelsessystem skal utformes på en slik
måte at de opphører å beskytte innholdet
når rettighetsperiodens varighet går ut."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det fremlagte lovforslag
om å knytte vernet av beskyttelsessystemene til vernet
av verket medfører at beskyttelsessystemene heller ikke
er vernet når vernet for innholdet har gått ut,
slik det også er drøftet i proposisjonen s. 115,
2. spalte øverst.
Flertallet viser til at det ikke foreslås
noen endring i åndsverkloven 4. kapittel om vernetidens lengde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at hvis tekniske beskyttelsessystemer ikke utformes på en
slik måte at de opphører å beskytte innholdet
når rettighetsperiodens varighet går ut, vil dette
medføre store vanskeligheter for allmennheten. Et eksempel
kan her være på sin plass: La oss tenke oss at
78-plater hadde blitt kryptert med enigma-maskinen. Når
de fleste 78-plater ikke lenger har opphavsrettslig beskyttelse,
kan det derfor være interessant for folk å kopiere
disse, for eksempel over på digitale format. Etter Regjeringens
forslag skulle det da være lovlig å bryte enigma-krypteringen
og så kopiere. For de fleste ville et slikt ekstra steg
utgjøre et for høyt hinder. Folk ville dermed
ha valget om å fortsatt være begrenset til å spille sine
78-plater på platespiller med 78-fart, eller med store
vanskeligheter spore opp nødvendig utstyr for å kopiere
platene over på annet format. Det finnes egentlig ikke
noen parallell problemstilling for analoge åndsverk. Derfor
er det spesielt viktig at det ikke tillates tekniske beskyttelsessystemer
som i fremtiden viser seg å hindre tilgang til en årrekkes
produksjon av åndsverk når disse blir frigitt
fra opphavsrettighet.
Komiteen merker seg at Regjeringen
i liten grad har diskutert hvordan tekniske beskyttelsessystemer
påvirker bruk av krav til programvare for lesing av digitalt
innhold. Slik § 53 er foreslått vil den kunne
misbrukes av leverandører av programvare som ønsker
bruk av lukkede, proprietære formater som de selv kontrollerer
på bekostning av åpne standarder som kan brukes
av mange aktører.
Et eksempel på et lukket format er Microsoft Word sine
"doc"-filer. Dette er et lukket format som Microsoft kontrollerer
og derfor enkelt kan legge til et beskyttelsessystem. Dette vil
kunne hindre at programvare fra andre enn Microsoft, eller de som
betaler lisens til Microsoft, kan lese doc-filer i fremtiden.
Beskyttelsessystemer for lukkede formater kan gi produsenter
av åndsverk store problem, hvis eieren av de lukkede formater
ikke ønsker å la innholdet bli konvertert til
andre formater. Det kan i praksis bety at familiebilder, eller et
firmas dokumenter, blir "låst" til lesing av bestemt programvare.
På den måten er det ikke det egentlige innhold
som beskyttes, men formatet som innholdet er levert i.
Komiteen merker seg også at Stortingets
uavhengige organ for rådgiving om teknologi, Teknologirådet,
i en rapport (Programvarepolitikk for fremtiden - publisert november
2004) mener at offentlig sektor har mye å hente ved å kreve åpne
løsninger for IKT i offentlig sektor. Teknologirådet
mener at åpne standarder vil fremme konkurranse og demokratisk tilgjengelighet. Komiteen er
enig i dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
at ved å gi slike beskyttelsessystemer spesielt vern vil
loven oppfordre til lukking av dataformater. Dette har lite med
opphavsrett å gjøre og er således et
utilsiktet resultat av loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"§ 53a får følgende tillegg
- nytt sjuende ledd:
Bestemmelsene i første ledd skal ikke være
til hinder for utøvelse av rettigheter beskrevet i § 39i."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at åndsverkarbeidere naturlig nok vil ha betalt for
sine verk når de lastes ned fra Internett eller kopieres
fra CD. Disse medlemmer peker på at komiteen
er enig i at det skal gjøres ulovlig å skaffe
seg gratis tilgang til åndsverk på denne måten. Disse
medlemmer peker på det sterke ønske om
at dette skal skje gjennom DRM-løsninger som er sikre ut
fra dagens teknologi, dvs. at det skal være tekniske sperrer
på hvilke avspillingssystemer som kan brukes. Disse
medlemmer mener at det av forbrukerhensyn er meget viktig
at det skal være lov å utvikle nye avspillere
såfremt opphavsperson til åndsverkene får
samme vern og betaling som med de opprinnelige avspillerne. Det som
ligger bak disse medlemmers bekymring, er bl.a. at
brukere av Linux ikke vil få tilgang til Microsoft og Apple
sine avspillere, og dermed ikke kunne ha samme tilgang til åndsverk,
slik lovutkastet er utformet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av
at teknologi ikke skal kunne brukes som konkurransehindrende middel. Disse
medlemmer peker på at det at DRM-systemet inneholder
en avspillingssperre, innebærer en overføring
av reguleringsmakt fra det offentlige til næringslivet. Disse
medlemmer ser at Microsoft er den dominerende aktør,
og at Microsoft med slik teknologi kan hindre at det vokser opp
nye aktører. Disse medlemmer antar at når dette
hittil har vært en sak Konkurransetilsynet har engasjert
seg lite i, skyldes det dels at Konkurransetilsynet oppfatter DRM
som et teknologisk felt de ikke har tilstrekkelig kompetanse på,
dels at konkurranseloven ikke er fullt ut oppdatert på å motvirke bruk
av teknologi for å hindre konkurranse.
Disse medlemmer er opptatt av at rettighetshaverne
skal få den beskyttelse som lovutkastet har som intensjon. Disse
medlemmer mener at Regjeringen må bidra til at
teknologiselskapene som Microsoft og Apple må sørge
for at deres medieavspillere er tilgjengelige på andre
plattformer (f.eks. Linux), eller akseptere at det kan bli utviklet
andre avspillere. Disse medlemmer ser det som en forutsetning
for at loven skal akseptere nye avspillere, at de gir opphavsperson
de samme rettigheter som de opprinnelige avspillerne.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som bryter ned plattformbarrierene
som brukerne opplever for å kunne benytte avspillere på Internett.
Tilgangen til medieavspilling må være den samme
for alle plattformbrukere, samtidig som rettighetshavernes legitime
krav på beskyttelse ivaretas. Slike forslag legges fram
tidsnok til å få virkning fra 2006."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ikke legge
opp til en ny fortolkning av kopiering til privat bruk. Flertallet oppfatter
at det ligger en godt innarbeidet praksis og forståelse
av begrepet om privat bruk, som i hovedsak også praktiseres
likt i de øvrige nordiske landene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet merker seg at Regjeringen argumenterer
for forbud mot fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk.
Dette begrunnes ikke med henvisning til EU-direktivet, men ut fra lovgiving
i de andre nordiske land. Regjeringen viser ikke til andre land
det er naturlig å sammenligne seg med. Grensen for fremmed
hjelp settes ved familie- og vennekrets, noe som i seg selv er et
problematisk begrep. Disse medlemmer mener at forslaget vil
medføre en urimelig forskjellsbehandling, ut fra at muligheten
forbrukere har til å søke hjelp vil variere ut
fra størrelse og kompetanse på den enkeltes personlige/familiære
nettverk. Enslige og eldre mennesker vil med en slik regel få sine
forbrukerrettigheter begrenset. Disse medlemmer går
inn for at fremmed hjelp kan søkes, under forutsetning
av at den fremmede hjelpen ikke ytes i næringsmessig øyemed.
Disse medlemmer vil presisere at forbudet mot
fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk er begrenset til å gjelde
musikk- og filmverk, slik det omtales i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen diskuterer problemstillinger knyttet til
ulovlig kopiering og spredning av åndsverk. De nye digitale
teknologier, og de langt større muligheter slike teknologier
gir til ulovlig spredning av åndsverk i forhold til analog kopiering
og spredning, fremholdes som et problem for sikringen av opphavsrettigheter
til åndsverk. Det er disse medlemmer enig
i. Samtidig diskuteres ikke de lovlige muligheter som finnes til
kopiering og spredning i nevneverdig grad. Ei heller blir grensegangen
mellom ulovlig og lovlig spredning klargjort. Kopiering til venner
og kjente er lov. Samtidig er det ikke definert hvem som regnes
som venner og kjente, eller om kopiering i flere ledd er lov, eller hvor
store mengder som kan kopieres, eller på hvilken måte
(altså hvor effektiv) slik kopiering kan være.
Disse medlemmer viser for øvrig til proposisjonens
side 38, 1. spalte (under kapittel Eksemplarfremstilling til privat
bruk):
"Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling
og "bruk" som omfatter en begrenset rett til spredning og annen
tilgjengeliggjøring innenfor en persons privatsfære.
Bestemmelsen setter klare rammer for bruken: Den skal være
"privat", ikke skje i "ervervsøyemed" og eksemplarene må ikke
utnyttes "i annet øyemed"."
"Bestemmelsens nærmere innhold kan utledes blant
annet av forarbeider til loven, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60), Innst.
O. XI (1960-61) og Ot.prp. nr. 15 (1994-95). Det gis adgang til
bruk innenfor en persons privatsfære, det vil si innenfor
dennes familie- og vennekrets, men også innenfor andre,
lukkede kretser der det er personlige tilknytningspunkter mellom
deltakerne."
Disse medlemmer erkjenner at det er vanskelig å foreta
hensiktsmessige avgrensinger, og mener derfor at muligheten til
kopiering og spredning til venner må tolkes vidt.
Komiteen tiltrer departementets vurdering.
Komiteen viser til at for offentlig fremføring av
lydopptak som er vernet etter åndsverkloven skal det betales
vederlag etter åndsverkloven § 45b. For offentlig
fremføring av ikke-vernede opptak skal det betales avgift
til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.
Vederlagsretten etter åndsverkloven § 45b
følger av EØS-rettslige forpliktelser, og tilkommer
tilvirkeren av lydopptaket samt de utøvende kunstnere hvis fremføring
gjengis i opptaket. Departementet har godkjent Gramo til å kreve
inn og fordele vederlaget. Nærmere regler om oppkreving
og fordeling er gitt i forskrift av 21. desember 2001 nr.
1563 til åndsverkloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at departementet hevder at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
ikke er til hinder for dagens tosporede system med vederlag for vernede
og avgift for ikke-vernede opptak. Det har imidlertid vært
hevdet at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom
i EØS-sammenheng om ikke endringer gjøres.
Disse medlemmer har merket seg at departementet
mener problemet kan løses ved at en presisering tas inn
i åndsverkloven § 45b. Disse medlemmer deler
ikke dette syn og går derfor imot utvidelsen av § 45 b.
Disse medlemmer vil hevde at Stortingets tidligere
uttalelse om at ikke-vernede lydopptak ikke må gå på bekostning
av vederlaget for vernede lydopptak, må sees i lys av at
man tok det for gitt at vederlaget for vernet musikk er
tuftet på avtaler som tydelig knytter størrelsen
på vederlaget opp mot den mengden vernet musikk som den
vederlagspliktige faktisk benytter. Dette er den samme antakelsen
som hele avgiftsordningens begrunnelse hviler på - nemlig
at det i vederlagsavtalene er et tydelig skille på volumet
av vernet og ikke-vernet musikk slik at den ikke-vernede musikken
faktisk fremstår som gratis for brukerne. Disse
medlemmer merker seg at det fremkom i høringen
med P4 at dette ikke er tilfellet - avtalene er slik utformet at
den vederlagspliktige ikke automatisk vil bli ilagt et større
vederlag dersom bruken av vernet musikk øker på bekostning
av den ikke-vernede. Disse medlemmer mener dette stiller
saken annerledes enn det fremkommer i proposisjonen. Etter forslaget
vil da avgiften representere en merkostnad som den vederlagspliktige
ikke ville fått dersom han benyttet seg av kun vernet musikk, og
den totale kostnaden for bruk av musikk vil kunne fremstå som
urimelig både ut fra norske og EU-baserte rettsregler. Disse
medlemmer vil også vise til at bekymringen for
en slik urimelig belastning av brukerne også ble uttrykt
av komiteens mindretall den gang avgiftsordningen ble vedtatt.
Disse medlemmer viser til at vederlaget mellom
Gramo og bruker fastsettes gjennom forhandlinger. Det er laget en
nemndsordning for å håndtere en situasjon der
partene ikke kommer til enighet. Nemnda har, på tross av
de føringer for forholdet mellom avgift og vederlag som
ble lagt til grunn i den forrige proposisjonen, latt avgiften gå delvis
på bekostning av vederlaget for vernede lydopptak. Nemnda
viser i den forbindelse til et krav om rimelighet for brukeren som
er fastsatt i en dom avsagt av EF-domstolen, og som for øvrig
også må antas å være forutsatt
i åndsverklovens regulering av mekanismer for vederlagsfastsettelse.
Disse medlemmer har merket seg at det fra høringsinstansene
er fremmet det syn at kravet om rimelighet for brukeren verken kan
eller bør tilsidesettes av lovgiver. Det er lite som tilsier
at lovgiver vil være skikket til å foreta denne
rimelighetsvurderingen eller sette retningslinjer for den, uten å ta
hensyn til grunnlaget som hver av de eksisterende vederlagsavtalene
er tuftet på. Dette kan føre til at Stortinget involveres
i private avtaleanliggender og fastlåser de posisjoner
som aktørene av ulike historiske årsaker har i
avtaleforholdet. Dermed blir den frie forhandlingsretten som åndsverkloven
foreskriver ikke lenger en realitet. Disse medlemmer vil
utrykke enighet i dette syn.
Disse medlemmer viser til at man har regulert
en nemndordning for å fastsette vederlaget ved uenighet
mellom partene og i denne forbindelse foreta en rimelighetsvurdering
av vederlagets størrelse. Nemnda kan gå detaljert
inn i det enkelte aktuelle avtaleforhold og dets historiske grunnlag,
og foreta en avveining av om - og i hvilken grad - et krav om rimelighet
tilsier at avgiften bør få innvirkning på vederlaget.
Det er derfor mye som taler for at det fortsatt bør overlates
til nemnda å foreta slike rimelighetsvurderinger på fritt
grunnlag.
Disse medlemmer mener mye kan tyde på at
den vurdering og de forutsetninger som komiteen gjorde i den forrige
proposisjonen kan være diskutable i forhold til EU/EØS-retten.
Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) er i stor grad fremmet for å tilnærme
norsk lov til EU/EØS-retten. Det vil derfor være
uheldig om man nå vedtar en lovendring av den type departementet
har foreslått.
Disse medlemmer ser det som mulig at departementet
har rett i at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom
i EØS-sammenheng dersom lovendringen ikke vedtas, og at
fondsordningen i så fall vil kunne stå i fare.
Det vil imidlertid være til liten hjelp for Stortinget å forhindre
dette ved å vedta en lovendring som i seg selv er tvilsom
etter EU/EØS-retten, og på et senere
tidspunkt vil skape problemer for norske kringkastingsselskap. Det
vises her til at det har vært hevdet at lovendringen vil
kunne føre til ugiftsøkninger for enkelte selskap
på opp mot 50 pst.
Disse medlemmer ber om at departementet i samråd
med nemnda, GRAMO og de berørte selskapene foretar en grundig
utredning av fondsordningen og Stortingets opprinnelige intensjon
om forholdet mellom avgift og vederlag, med spesiell fokus på denne
problemstillingen i forhold til både EU/EØS-rett
og norsk rett. Basert på de konklusjoner som fremkommer,
kan det senere vurderes om det er mulig, ønskelig og/eller
nødvendig å vedta den foreslåtte lovendringen
- eller en justert versjon av denne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om
forholdet mellom vederlaget til Gramo og avgift til fondet ble inngående
drøftet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 15
(1999-2000), jf. Innst. O. nr. 67 (1999-2000) og at komiteens flertall
da la til grunn at avgiften ikke skulle virke inn på vederlagets størrelse. Flertallet understreker
at det er viktig å beholde den kulturpolitiske begrunnede
fondsordningen - og at dette gjøres på en måte
som ikke går på bekostning av de rettighetshavere
som har krav på individuelt vederlag. Det må i
denne sammenheng også vektlegges at departementet anser
denne ordningen i samsvar med EØS-forpliktelsene. Flertallet tar ved
dette ikke stilling til vederlagets størrelse, men legger
til grunn at vederlaget skal fastsettes uavhengig av at man i Norge
har valgt en kulturpolitisk positiv ordning i tillegg.
Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 39k
får de alminnelige regler om arv, ektefellers felleseie
og rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.
Gjennom testament kan opphavsmannen gi bindende bestemmelser om
utøvelse av opphavsretten, eller overlate til en person å gi
slike bestemmelser. Der opphavsretten er gått over til
flere i forening, gjelder § 6 om fellesverk hvis
ikke annet er særskilt bestemt av opphavsmannen i testament.
Komiteen viser til at etter gjeldende rett har arvingene
opphavsrett til verket i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres
for første gang, kreves det samtykke fra alle arvingene.
Det samme gjelder hvis verket skal offentliggjøres på annen
måte eller i en annen form enn tidligere. En enkelt arving
kan da nedlegge veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte
verket.
Er et verk som arvinger i fellesskap har opphavsretten til offentliggjort
i opphavsmannens levetid, har opphavsmannen selv ønsket
at det gjøres kjent for andre. Om det etter opphavsmannens
død blir aktuelt å offentliggjøre verket
på en annen måte enn tidligere, må etter
gjeldende rett alle arvingene være enige i en slik utnyttelse.
En slik vetorett for den enkelte arving kan synes urimelig i forhold
til de andre arvingene, og kan også i enkelte tilfeller
være kulturpolitisk uheldig. Det kan hevdes at en enerett
er til for å utnyttes, og når opphavsmannen selv
har ønsket å gjøre verket kjent, kan
en hensiktsmessig løsning være å la et
flertall av arvingene avgjøre en eventuell annen offentliggjørelse
av verket.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet
at § 39k endres slik at flertallet av arvingene
vil kunne avgjøre også om et verk skal offentliggjøres
på en annen måte eller i en annen form enn tidligere.
Til verkets første offentliggjørelse må imidlertid
alle arvingene samtykke med mindre slikt samtykke uttrykkelig eller
stilltiende er gitt på forhånd.
Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen
viderefører forslaget fra høringsutkastet som
innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i fellesskap
har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme måte
som fellesverk. I et fellesverk har den enkelte selv bidratt til
den konkrete utformingen av verket. I et sameie bestående
av en rekke arvinger vil i utgangspunktet ikke den ene være
mer kvalifisert enn den andre til å vurdere om offentliggjørelse på annen
måte eller i annen form bør finne sted.
Om et verk ikke er offentliggjort i opphavsmannens levetid, kan
det være usikkert om opphavsmannen ønsket å gjøre
verket kjent for andre enn sine nærmeste. Departementet
vil derfor opprettholde regelen om at arvingene må være
enstemmig i spørsmålet om første gangs
offentliggjørelse av et verk. Reglene om arvingers utøvelse
av opphavsrett til verk som ikke er offentliggjort, foreslås
imidlertid tatt inn i åndsverkloven § 39k,
fremfor å følge av gjeldende henvisning til § 6
om fellesverk. Departementet mener dette vil bidra til å gjøre
reglene mer oversiktlige. Komiteen deler dette syn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:30 (1992-1993), jf. Innst. O. nr. 138 (1992-1993).
Den foreslåtte § 54 første ledd,
bokstav e er en videreføring av forbudet mot parallell-import
av åndsverk. Bestemmelsen ble i sin tid vedtatt for å beskytte
de ordinære distribusjonskanalene, i den hensikt å sikre
at man fikk inntekter som også kunne komme norsk kulturliv
til gode. Forbudet har vist seg å være et lite
hensiktsmessig kulturpolitisk tiltak, som har konkurransevridende
effekt.
Disse medlemmer går imot forslaget til § 54
første ledd, bokstav e.