Adgangen til å få overprøvd viktige rettsavgjørelser er sentral for tilliten til rettssystemet. Samtidig taler viktige hensyn for å begrense overprøvingsadgangen, først og fremst hensynet til proporsjonalitet og en hurtig saksbehandling.

21.1.1 Rettslige avgjørelser og rettsmidler

Utvalget foreslår å videreføre tvistemålslovens ordning med tre typer avgjørelser: dommer, kjennelser og beslutninger. Utvalget foreslår at det skal avsies dommer i noen flere tilfeller enn i dag. Det skal alltid avsies dom når anke over en dom blir avgjort, unntatt når en anke blir nektet fremmet. Utvalget foreslår å trekke skillet mellom kjennelser og beslutninger på en ny måte, samtidig som det foreslår en langt mer begrenset adgang til å overprøve beslutninger enn kjennelser. Det er derfor først og fremst behovet for overprøving som har vært styrende for hvordan skillet mellom de to avgjørelsesformene er trukket, og utvalget foreslår å angi konkret i loven i hvilke tilfeller en avgjørelse skal treffes ved kjennelse.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag.

21.1.2 Begrensninger i adgangen til å angripe avgjørelser om saksbehandlingen

21.1.2.1 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalget fastholder prinsippet om at saksbehandlingsavgjørelser ikke skal være avskåret fra særskilt overprøving. På den annen side foreslår utvalget ikke en regel som avskjærer en part muligheten for å bruke en saksbehandlingsavgjørelse som ankegrunn. Men det følger av utvalgets lovutkast at en part som ikke har reist innsigelse mot den aktuelle prosesshandlingen, som hovedregel mister retten til å motsette seg den ved anke eller som grunnlag for en anke. Utvalget mener at det fortsatt bør være adgang til å bruke en saksbehandlingsavgjørelse som ankegrunn selv om den tidligere er blitt overprøvd ved særskilt anke over avgjørelsen.

Tvistemålsutvalget foreslår å opprettholde og i noen grad utvide begrensningene i adgangen til å få overprøvd avgjørelser om saksbehandlingen. Kjennelser som innebærer skjønnsmessige avgjørelser om saksbehandlingen, kan etter utvalgets forslag bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Beslutninger kan bare angripes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser den kan treffe, eller at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.

21.1.2.2 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at saksbehandlingsavgjørelser skal kunne angripes før det blir truffet realitetsavgjørelse, og at saksbehandlingsfeil skal kunne brukes som ankegrunn overfor realitetsavgjørelser selv om den ankende part tidligere kunne ha brukt rettsmiddel mot den aktuelle saksbehandlingsavgjørelse.

Tilsynelatende kan det virke uhensiktsmessig å tillate ny overprøving av et saksbehandlingsspørsmål som allerede har vært overprøvd. Skjer det når dommen ankes til Høyesterett, vil imidlertid reglene om samtykke for anke til Høyesterett, gjøre at samtykket i praksis ikke vil omfatte saksbehandlingsspørsmålet uten at det er god grunn til å få det prøvd på nytt. Er det tilfellet, ville det være uheldig om Høyesterett i avdeling skulle være bundet av en avgjørelse om saksbehandlingsspørsmålet som er truffet av Høyesteretts ankeutvalg eller av lagmannsretten. Også når en dom ankes til lagmannsretten, vil retten kunne nekte samtykke til å behandle saksbehandlingsspørsmålet. Departementet er etter dette blitt stående ved å følge opp utvalgets forslag også på dette punkt.

Departementet slutter seg også i det vesentlige til utvalgets forslag til ytterligere begrensning av adgangen til overprøving av saksbehandlingsavgjørelser.

21.1.3 Ankesum og silingsordning ved anke over dommer til lagmannsretten

Det er i dag en alminnelig adgang til å få overprøvd tingrettens dommer ved anke til lagmannsretten. Dersom anken gjelder formuesverdier, må imidlertid verdien på ankegjenstanden være minst 50 000 kroner. Retten kan i særlige tilfeller gi samtykke til realitetsbehandling uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Tvistemålsutvalget foreslår å heve kravet om ankegjenstandens verdi til 2 G. Kravet skal fortsatt bare gjelde saker om formuesverdier. Om det bør gis samtykke til fremme av anken når den gjelder mindre verdier, bør avhenge av flere forhold. Kravet om samtykke gjelder ikke dersom saken for den ankende part gjelder ideelle interesser. Utvalgets flertall foreslår videre en adgang for lagmannsretten til å nekte en anke fremmet dersom det er klart at anken ikke vil føre fram. Mindretallets motstand mot siling er i hovedsak begrunnet med at den vil stride mot en rettssikkerhetsgaranti med lange tradisjoner.

Departementet slutter seg til utvalgets syn om at det er behov for å gå lenger enn etter gjeldende rett i å begrense retten til å få overprøvd en dom. Tvistemålsutvalget legger til grunn at hvis anken gjelder formuesverdier som er mindre enn 2 G, vil det normalt innebære at partenes samlede ressursbruk med en ankebehandling nærmer seg eller overstiger deres økonomiske interesser i saken. Departementet er enig i det. Departementet mener at utvalget har foreslått et passende nivå for hvilke saker som skal behøve samtykke for å bli fremmet. Departementet mener at det vil være klare ulemper ved å la grensen for når samtykke kreves, være en funksjon av grunnbeløpet, og går heller inn for å ta sikte på justeringer av grensebeløpet med visse mellomrom. Departementet foreslår som grense (ankesum) 125 000.

Departementet støtter forslaget om å kunne nekte en anke helt eller delvis fremmet til lagmannsretten når det er klart at den ikke vil føre fram, og slutter seg til utvalgsflertallets begrunnelse. Hensikten med ordningen er å stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostnader.

21.1.4 Ett ordinært rettsmiddel: anke

Etter gjeldende rett er det to ordinære rettsmidler: anke og kjæremål. Anke er rettsmiddel mot dommer og mot de kjennelser der det er særskilt bestemt at rettsmidlet er anke. Kjæremål er rettsmiddel mot øvrige kjennelser og mot beslutninger.

Tvistemålsutvalget drøfter om det er rasjonelt å fortsette med to ulike rettsmidler og uttaler:

"Utvalget er kommet til at de ulike behandlingsbehov som foreligger kan ivaretas fullgodt med ett rettsmiddel, hvor behandlingsreglene gir tilstrekkelig fleksibilitet slik at enkle spørsmål kan behandles enkelt, og mer kompliserte og viktige spørsmål kan undergis en grundigere behandling. "

Utvalget mener også at en felles frist er et vesentlig argument for nå å fjerne det formelle skille mellom anker og kjæremål, og i stedet ha ett rettsmiddel. Utvalget kommer videre til at det ordinære rettsmiddelet bør betegnes anke.

Departementet foreslår - som utvalget - at det bare skal være ett rettsmiddel. Departementet vil peke på at det allerede gjennom endringer av tvistemålsloven i de senere år er blitt færre forskjeller ved overprøvingen av dommer og kjennelser.

Departementet er også enig i utvalgets forslag om å bruke betegnelsen anke på det felles rettsmidlet, og mener det er den betegnelsen som er best egnet for at allmennheten lett skal oppfatte kjernen i rettsmidlet.

21.1.5 Rettsmiddelfrister

Ved endringsloven 28. april 2000 nr. 34 ble det innført lik frist på én måned for anke og kjæremål. Departementet mener at den forenkling av systemet som ligger i at vi nylig har fått en felles rettsmiddelfrist, bør beholdes. Det samme gjelder fristens lengde på en måned. Det er bare i få tilfeller den skaper større problemer, og det er først og fremst når ankefristen framstår som kort. På denne bakgrunn foreslår departementet at retten - som en sikkerhetsventil - får anledning til å ta inn en bestemmelse i domsslutningen om en viss forlengelse av rettsmiddelfristen. Departementet er også enig i at det er behov for visse regler om en kortere ankefrist.