Til Odelstinget
Proposisjonen inneholder forslag om å gi politiet tilgang
til to nye etterforskingsmetoder. Viktigst er forslaget om at domstolene
på strenge vilkår skal kunne tillate romavlytting
som ledd i etterforskingen av terrorhandlinger og de mest alvorlige
formene for organisert kriminalitet. Den andre nye metoden som departementet
foreslår å gi politiet tilgang til, åpner for
identifisering av mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved
hjelp av teknisk utstyr. De øvrige lovforslagene som fremmes
i proposisjonen, har det til felles at de utvider anvendelsesområdet
for dagens etterforskingsmetoder.
Departementet foreslår ikke å fravike regelen
om at tvangsmidler bare skal kunne anvendes når vilkårene
for å iverksette etterforsking er oppfylt. Selv om formålet
er å avverge en straffbar handling, skal tvangsmidler derfor
bare kunne brukes når det er rimelig grunn til å undersøke
om det allerede er begått en straffbar handling. I tillegg
må det ifølge forslaget være grunn til å tro
at noen kommer til å begå en alvorlig straffbar
handling. Departementet foreslår at retten bare skal kunne
gi tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed
når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en
terrorhandling, et drap for å motarbeide rettsvesenet eller
som ledd i organisert kriminalitet, eller et grovt ran eller en
særlig grov narkotikaforbrytelse som ledd i virksomheten
til en organisert kriminell gruppe. Forslaget forutsetter at all
bruk av tvangsmidler - også hvor formålet er å avverge
en straffbar handling - skal skje som ledd i etterforsking.
Fra hovedregelen om at all bruk av tvangsmidler skal skje som
ledd i etterforsking, er det gjort ett mindre unntak, som knytter
seg til den forebyggende virksomheten til Politiets sikkerhetstjeneste
(PST). Unntaket er begrunnet med at tjenesten er tillagt andre oppgaver
enn politiet for øvrig, og har et større behov
for å kunne gripe inn med tvangsmidler uten at vilkårene
for å iverksette etterforsking er tilfredsstilt. Tvangsmidler
skal likevel bare kunne anvendes for å undersøke
om noen forbereder terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet
eller voldshandlinger eller trusler rettet mot blant annet representanter for
Kongehuset, Stortinget, Høyesterett eller regjeringen.
Forslagene om å tillate romavlytting og bruk av straffeprosessuelle
tvangsmidler for å avverge straffbare handlinger er gitt
et meget begrenset anvendelsesområde. Bare terrorhandlinger,
drap for å motarbeide rettsvesenet eller som ledd i organisert
kriminalitet, samt grove ran og de alvorligste narkotikaforbrytelsene
når disse begås som ledd i virksomheten til en
organisert kriminell gruppe, skal kunne gi grunnlag for romavlytting
eller bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Dette svært
begrensede anvendelsesområdet reduserer faren for at lovlydige
borgere vil bli utsatt for integritetskrenkende metodebruk.
Departementet er bekymret over kriminalitetsutviklingen, og ønsker å møte
den med mottiltak. Det foreslås derfor at det inntas en
ny bestemmelse i straffeprosessloven (§ 222 d),
som på strenge vilkår gir politiet anledning til
under en pågående etterforsking å søke å avverge
alvorlige straffbare handlinger ved å nytte tvangsmidler.
Det nye er at mistankekravet for bruk av disse tvangsmidlene endres
fra et vilkår om at noen mest sannsynlig har begått
en straffbar handling, til et krav om at det må være
grunn til å tro at noen kommer til å begå en
nærmere bestemt alvorlig straffbar handling.
Når departementet har kommet til at det nå er
et tilstrekkelig behov for å gi en hjemmel som i meget begrenset
grad åpner for bruk av romavlytting, så skyldes
det i hovedsak utviklingen i trussel- og kriminalitetsbildet i de
senere år. At dagens metoder er utilstrekkelige, skyldes
at forbudet mot romavlytting skaper "fristeder" for kommunikasjon
mellom forbrytere. Samfunnets interesse av å bekjempe kriminalitet
på noen utvalgte områder er etter departementets
syn så stor at romavlytting kan forsvares, men da i meget
begrenset utstrekning.
Forslaget bygger på lovutkastet som ble utarbeidet av
mindretallet i Lundutvalget, som foreslo å åpne
for romavlytting som ledd i etterforskingen av terrorhandlinger
og terrorfinansiering. Departementet har vurdert spørsmålet
i en bredere sammenheng, og går inn for at retten skal
kunne tillate romavlytting også ved skjellig grunn til
mistanke om forsettlig eller overlagt drap, grovt ran eller særlig
grov narkotikaforbrytelse. I disse sakene er det imidlertid en forutsetning
at handlingen er utøvet som ledd i virksomheten til en
organisert kriminell gruppe eller som ledd i motarbeiding av rettsvesenet
(dette alternativet gjelder bare ved mistanke om drap). I motsetning
til mindretallet i Lundutvalget går departementet ikke inn
for å tillate romavlytting som ledd i etterforsking av
finansiering av terrorisme
Som utgangspunkt og hovedregel bør ikke PST kunne bruke
tvangsmidler hvor det ikke er grunnlag for å åpne
etterforsking. Som utgangspunkt bør også vilkårene
være de samme som ved annen avvergende bruk av tvangsmidler.
På grunn av de spesielle utfordringene PST står
overfor, foreslår imidlertid departementet at PST skal
kunne nytte tvangsmidler for å avverge flere typer straffbare
handlinger enn det som skal gjelde for det alminnelige politiet.
Forslaget åpner for bruk av tvangsmidler for å avverge
de alvorligste handlingene i straffeloven kapittel 8 og 9 (forbrytelser
mot rikets sikkerhet), terrorhandlinger, terrorfinansiering, spredning
av masseødeleggelsesvåpen, de alvorligste sabotasjehandlingene
og grov vold eller tvang som retter seg mot representanter for de øverste
statsmyndighetene eller utenlandske representanter for tilsvarende
organer.
For noen få, utvalgte straffbare handlinger går departementet
dessuten inn for at PST - i motsetning til det alminnelige politiet
- også skal kunne nytte tvangsmidler i forebyggende øyemed,
det vil si uten at det er grunnlag for å iverksette etterforsking
og uten at det kan bevises at det er grunn til å tro at
noen kommer til å begå den straffbare handlingen.
Forslaget gjelder kun tre typer saker: Terrorhandlinger, ulovlig
etterretningsvirksomhet og de mest alvorlige formene for vold eller
trusler mot representanter for våre øverste statsmyndigheter
eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.
Politiet og påtalemyndigheten har ved endringer av straffeprosessloven
fått tilgang til en rekke nye metoder for å bekjempe
kriminalitet. I tillegg er det vedtatt lovendringer for å beskytte
kilder, informanter og vitner i straffesaker. Et premiss for innføringen av
nye metoder har vært at det, noen år etter at
lovendringene ble satt i kraft, skal vurderes (etterkontrolleres)
om etterforskingsmetodene har hatt den betydningen for etterforskingen
som ble forutsatt da de ble innført, og om hensynene til
personvern og rettssikkerhet overfor den mistenkte og andre berørte
er tilstrekkelig varetatt. Departementet vil oppnevne et eget utvalg
som vil få i oppgave å utrede disse spørsmålene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen
Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig
Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte
proposisjonen om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven
(romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig
kriminalitet), samt brev fra Justisdepartementet til komiteen av
29. april 2005 som følger vedlagt denne innstilling.
Komiteen viser til at proposisjonen er en oppfølging
av Politimetodeutvalgets forslag i NOU 2004:6 Mellom effektivitet
og personvern og Lundutvalgets forslag til endringer i straffeprosessloven
i NOU 2003:18 Rikets sikkerhet.
Komiteen mener proposisjonen reiser mange viktige
problemstillinger og vanskelige dilemmaer. Loven løfter
vanskelige avveininger mellom personvern og hensynet til en effektiv
kriminalitetsbekjempelse.
Dette stiller store krav til den nærmere utformingen
av loven. Komiteen mener det er viktig å komme
frem til løsninger som balanserer samfunnets behov for å avverge
og avdekke kriminalitet på en effektiv måte, med
hensynet til borgernes rettssikkerhet og personvern.
Komiteen viser til at kriminalitetsutviklingen de
senere årene har gått i retning av økt
samarbeid mellom kriminelle nettverk, som er bedre organisert og
mer lukket enn tidligere. De benytter seg av mer avansert teknologi
med en økende brutalitet og økt spesialisering,
og vi ser en større sammenblanding av legale og illegale
miljøer - der ulovlige handlinger blir fordekt som lovlige.
Det er i dag stor bevegelsesfrihet på tvers av landegrensene,
noe som gjør oss mer sårbare for kriminelle nettverk
som opererer i flere land.
Komiteen mener det er av stor verdi at politiet, påtalemyndigheten
og PST nyter tillit i befolkningen. Det er derfor nødvendig
med en grundig avveining mellom behovet for en effektiv forebygging
av alvorlig kriminalitet og personvernhensyn. Bruken av metoder
som griper vesentlig inn i den enkeltes private sfære skal
være begrenset og gjøres så målrettet
som overhode mulig.
Komiteen anser domstolskontrollen med politimyndighetenes
bruk av tvangsmidler som en særlig viktig rettssikkerhetsgaranti. Komiteen ber
i den forbindelse departementet, i samarbeid med Domstolsadministrasjonen,
sørge for tilstrekkelig opplæring av dommere i
tilknytning til lovendringene i proposisjonen.
Komiteen viser til at det de senere årene
er vedtatt en rekke endringer i straffeprosessloven som har til
hensikt å sette politiet og påtalemyndigheten bedre
i stand til å møte dagens kriminalitetsbilde. Dette
omfatter blant annet tilgang til nye metoder, muligheter for anonym
vitneførsel og begrensninger i dokumentinnsyn og bevisførsel
for å beskytte vitner og informanter.
Disse endringene har, i likhet med forslagene i den foreliggende
proposisjonen, reist mange vanskelige prinsipielle problemstillinger
og dilemmaer. Komiteen mener derfor det er svært
viktig med en etterkontroll av metodene og lovendringene. Det er etter komiteens mening
både nødvendig å kontrollere om endringene
har virket etter sin hensikt, og om rettssikkerheten er ivaretatt
slik at lovlydige borgere skjermes. Komiteen er derfor
tilfreds med at Regjeringen vil oppnevne et eget utvalg for å evaluere
og etterkontrollere betydningen av lovendringene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Politimetodeutvalgets
analyse og trusselvurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
tilsier at terrortrusselen mot Norge har økt i den senere
tid. Flertallet erkjenner at utviklingen bør
møtes ved å bedre politiets mulighet til å gripe
inn i forkant, og forhindre at alvorlige straffbare handlinger finner
sted. Samtidig vil flertallet sterkt understreke
at utviklingen i kriminalitetsbildet skal møtes på rettsstatens
grunn ved at politiets og PSTs metoder skal være lovregulert,
domstolskontrollert og etterprøvbare.
Flertallet støtter departementets forslag
til utvidelser i metodebruken, som omfatter nøye utvalgte og
svært få, alvorlige kriminelle handlinger. Flertallet støtter
også innføringen av de to nye metodene, identifisering
av kommunikasjonsanlegg og romavlytting. Flertallet er
tilfreds med at departementet i motsetning til Politimetodeutvalget,
har valgt å benytte straffeprosessloven som hovedspor. Ved å velge
et hovedspor innen straffeprosessloven, fremfor politiloven, styrkes
kontrollen med metodebruken. Domstolene har en viktig rolle i å ivareta
personvern og rettssikkerhetsgarantier. I debatten etter fremleggelsen
av proposisjonen har enkelte påpekt en bekymring for om
domstolene er i stand til å fylle denne oppgaven særlig
i de forebyggende sakene. Flertallet har tillit til
domstolene, men har for å imøtekomme bekymringen
gjort noen klargjøringer i lovteksten.
Flertallet vil fremheve viktigheten av en evaluering
av de utvidelser i politiets adgang til metoder som er gitt i løpet
av de siste årene, inkludert utvidelsene omtalt i denne
innstillingen. Det er bare gjennom en slik samlet evaluering at
en får dannet seg et dekkende inntrykk av den totale bruken
av tvangsmidler. Utvidelsen av metodebruken etter denne innstillingen
vil omfatte et lite antall saker, og flertallet vil
peke på at det derfor vil kunne gå noe tid før en
har nok tilfeller til å kunne foreta en evaluering. Til
tross for dette ønsker flertallet at det
settes ned et utvalg som starter evalueringsarbeidet innen ett år etter
ikrafttredelsen av de lovendringer som følger av denne
innstillingen.
Flertallet mener det bør foretas en særskilt evaluering
både av romavlytting og tvangsmidler brukt av PST i forebyggende øyemed.
I evalueringen bør det ses på omfanget, typer
saker og om det for PST har ledet til resultater som ikke kunne
ha blitt avdekket ved bruk av tvangsmidler i etterforskningssporet.
Flertallet viser til at politiet har en plikt
etter straffeprosessloven § 216 g om snarest mulig å tilintetgjøre
overskuddsinformasjon. Flertallet er svært
opptatt av en streng praktisering av reglene om kassering av overskuddsinformasjon.
I departementets arbeid med ny politiregisterlov er det viktig at dette
hensynet ivaretas og at reglene tilstrekkelig ivaretar personvernhensyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at departementet har kommet frem til gode løsninger, som
ivaretar de kryssende hensyn på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer vil
også understreke at styrket bekjempelse av kriminalitet
betyr en styrking av ofrenes personvern og rettssikkerhet.
Disse medlemmer er glad for de forslag til oppgradering
og innføring av nye politimetoder som her fremmes. Dersom
man forventer at politiet skal være i stand til å forebygge
og forhindre grov samfunnsskadelig kriminalitet må det
foregå en kontinuerlig vurdering av hvilke politimetoder
som skal kunne benyttes. På motsatt side står
rettsvernet og integriteten til det enkelte individ som kun i særskilte
tilfeller bør kunne tillates satt til side.
Disse medlemmer er dog opptatt av et overordnet
samfunnsmessig perspektiv i forhold til å beskytte det
norske folk mot hendelser slik som blant annet bombeangrepene i
Madrid. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens
forslag men ser også behov for at metodebruken utvides
noe. Formålet må være å forhindre
terror og grov kriminalitet mot befolkningen og norske interesser. Disse medlemmer viser
til sine merknader under punkt 9.2.
Disse medlemmer vil videre påpeke behovet
for opplæring i bruken av nye metoder og ber Regjeringen
sørge for at det avsettes nødvendige midler til
dette arbeidet, samt at viktigheten påpekes som en del
av rettssikkerheten til den enkelte borger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at den norske rettstradisjonen bygger på at bruk av
tvangsmidler må begrunnes med stadig høyere grad
av mistanke om straffbare forhold ettersom hvor inngripende tvangsmiddelet er.
Lovforslaget fra Regjeringen bryter med dette prinsippet på flere
punkter, dels ved at mistankekravet foreslås svekket, dels
ved at nye og mer inngripende metoder foreslås tillatt. Dette
medlem mener det er grunn til å utvise en viss
nøkternhet når det gjelder beskrivelsen av kriminalitetsbildet,
slik Oslo statsadvokatembete i sin høringsuttalelse til
NOU 2004:6 oppfordrer til, hvor det blant annet står:
"Dersom man eksempelvis sammenlikner situasjonen i Norge
med resten av Europa, må det konstateres at kriminaliteten
i Norge er lavere, og gjennomgående vesentlig lavere enn
i de fleste andre land. Det er derfor ikke dekning for å hevde
at situasjonen i Norge er spesielt dramatisk eller at utviklingen
skulle begrunne særlige tiltak hos oss."
Dette medlem viser til at den norske rettstradisjonen
med milde straffereaksjoner og tilbakeholdenhet med hensyn til å tillate
bruk av tvangsmidler i etterforsking av straffbare handlinger således
ikke har medført økende kriminalitet i Norge sammenliknet
med andre europeiske land.
Likevel mener dette medlem at det er grunn til
bekymring for utviklingen innen den organiserte og internasjonaliserte
kriminaliteten. Teknologisk utvikling, økt reisevirksomhet
og globalisering representerer utfordringer også for kriminalitetsbekjempelsen.
I denne sammenheng vil dette medlem vise til at Sosialistisk
Venstreparti har advart sterkt mot nedbyggingen av grensekontrollen
som Schengen-avtalen medfører. Det ble advart mot faren for
en fri flyt av kriminalitet innenfor Schengen-området som
konsekvens av nedbyggingen av grensekontroller. I møte
med grenseoverskridende kriminalitet mener dette medlem at
politiet har behov for et bredt spekter av ressurser og virkemidler.
Det må imidlertid ikke krenke personvernet og ivareta uskyldige
enkeltmenneskers beskyttelse mot overgrep fra staten.
Lovforslaget har møtt sterke reaksjoner utenfor Stortinget.
Aftenpostens politiske redaktør oppsummerer det slik:
"Rammene er for vide. Kravet til mistanke for generelt.
Og det magiske ord "forebygging" for altomfattende."
Dette er en kritikk som dette medlem er enig i.
Politimetodeutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 6. juli
2001 for å utrede og fremme forslag til regler om politiets
bruk av metoder i forebyggende øyemed. Politimetodeutvalgets
avga 29. mars 2004 sin utredning som NOU 2004:6 Mellom
effektivitet og personvern. Justisdepartementet sendte 4. juni 2004
Politimetodeutvalgets utredning på høring med frist
1. oktober 2004.
Justisdepartementet oppnevnte ved kongelig resolusjon 21. desember
2001 et utvalg for å gjennomgå reglene i blant
annet straffeloven kapittel 8 og 9 og utarbeide et forslag til en
ny, tidsmessig lovgivning. I tillegg fikk utvalget i oppgave å vurdere
om det er behov for å endre reglene om etterforskingsmetoder for
de aktuelle typer av forbrytelser og/eller for saker om
terrorisme. Lundutvalget la 30. juni 2003 frem sin utredning
NOU 2003:18 Rikets sikkerhet. Lundutvalgets utredning ble sendt
på høring 13. oktober 2003 med høringsfrist
til 15. januar 2004.
Komiteen viser til proposisjonen og
har ingen ytterligere merknader.
Som ledd i etterforskingen av straffbare handlinger kan politiet
benytte seg av tvangsmidler. Felles for disse tvangsmidlene er at
det som regel stilles krav om at den som tvangsmidlet rettes mot,
med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått
en forbrytelse med en nærmere bestemt strafferamme. Utgangspunktet
er derfor at tvangsmidlene først kan tas i bruk etter at
den straffbare handlingen mest sannsynlig er gjennomført.
Det følger av ulovfestet rett at politiet også kan
infiltrere kriminelle miljøer og foreta etterforsking med
provokasjonstilsnitt. Høyesterett har imidlertid slått
fast at politiet ikke kan provosere frem en straffbar handling som
ellers ikke ville ha blitt begått.
Utgangspunktet er at tvangsmidlene bare kan tas i bruk dersom
noen med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling
som er påbegynt eller allerede fullført, og ikke
for å forebygge handlingen allerede under forberedelsen.
Dette utgangspunktet må likevel nyanseres noe.
Lovgiverne har kriminalisert enkelte handlinger som ikke i seg
selv er særlig samfunnsskadelige, men som kan tjene som
forberedelse til mer alvorlige straffbare handlinger. Dersom vilkårene
ellers er oppfylt, kan tvangsmidlene tas i bruk når noen
med skjellig grunn mistenkes for slike straffbare forberedelseshandlinger.
Dersom det er skjellig grunn til mistanke om at noen forsøker å begå en
straffbar handling som oppfyller strafferammekravet i en av bestemmelsene
i straffprosesslovens fjerde del, kan tvangsmidlet brukes før
den straffbare handlingen er fullbyrdet. Ettersom den nedre grensen
for forsøk ofte ligger tett opptil gjennomføringen,
vil imidlertid forsøksbestemmelsen som regel bare gi grunnlag
for tvangsmiddelbruk like i forkant av fullbyrdelsen.
Straffeprosessuelle tvangsmidler kan også brukes for å avverge
ytterligere lovbrudd dersom gjerningspersonen begår et
fortsatt straffbart forhold. Unntaksvis kan også de alminnelige
reglene i straffeloven om nødrett i ekstraordinære
situasjoner åpne for bruk av tvangsmidler og andre inngripende
etterforskingsmetoder, også for romavlytting.
I den grad nye tvangsmidler eller utvidet bruk av allerede eksisterende
tvangsmidler griper inn i den enkeltes personlige integritet, må inngrepet
vurderes opp mot menneskerettighetene, og særlig den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK). Det er særlig EMK artikkel
8 om retten til privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse
som setter grenser for hvor langt en stat kan gå i å tillate
inngripende etterforskingsmetoder.
Etter departementets vurdering ligger lovforslagene som fremmes
i proposisjonen godt innenfor de rammer våre folkerettslige
forpliktelser trekker opp. Departementet vil understreke viktigheten
av at våre folkerettslige forpliktelser også respekteres
ved praktiseringen av reglene. Forslaget griper ikke inn i eller endrer
disse forpliktelsene, jf. også straffeprosessloven § 4.
Politimetodeutvalget vurderer både kvantitative og kvalitative
endringer i kriminalitetsbildet, og fokuserer særlig på organisert
kriminalitet og internasjonalisering. Utvalget oppsummerer redegjørelsen for
de kvalitative endringene i kriminalitetsbildet slik:
"Dagens kriminalitetsbilde sammenlignet med kriminaliteten
for ti år siden har enkelte betenkelige trekk ved seg som
forventes å forsterke seg ytterligere i årene
fremover. De generelle kjennetegn som i økende grad forventes å prege
den fremtidige grove kriminaliteten, kan oppsummeres med følgende stikkord:
bedre organisering og økt fleksibilitet
med større grad av samarbeid mellom ulike kriminelle nettverk
økt internasjonalisering gjennom den økte
mobiliteten
økt bruk av avansert teknologi
økt spesialisering og profesjonalisering
økt sammenblanding mellom illegal og legal virksomhet
fare for økt brutalitet.
"
I lys av utredningen og synspunktene som har kommet frem under
høringen, legger departementet til grunn at den alvorlige
og organiserte kriminaliteten utgjør en større
trussel i dag enn for bare få år siden. Mange
kriminelle synes å ha blitt mer profesjonelle, og stadig
flere straffbare handlinger utøves på en brutal
og hensynsløs måte ved rå bruk av makt, trusler
eller våpen. Disse og andre årsaksfaktorer har samlet
sett gjort det vanskeligere for politiet å komme den grove
kriminaliteten til livs.
Sammenliknet med en rekke andre land har norske myndigheter tradisjonelt
utvist tilbakeholdenhet med å ta i bruk inngripende etterforskingsmetoder. Departementet ønsker å holde
fast ved denne tradisjonen. Dersom det skal innføres nye
og inngripende metoder, eller anvendelsesområdet for eksisterende metoder
skal utvides, må kriminalitetsutviklingen gi klare indikasjoner
i retning av at det eksisterer et behov for slike lovendringer.
Hensynet til den enkeltes rettssikkerhet og krav på personvern
tilsier at lovgiverne bare bør utvide bruken av tvangsmidler
på områder hvor kriminalitet utgjør en
alvorlig trussel, og hvor politiet ikke kan bekjempe denne trusselen
effektivt med allerede tillatte virkemidler.
Departementet legger stor vekt på å utforme eventuelle
bestemmelser som åpner for utvidet bruk av eksisterende
tvangsmidler eller innfører nye, så målrettet
som mulig. Det er først og fremst de organiserte kriminelle
miljøene som skal rammes av utvidelsene. Inngripende tvangsmidler
som rom- og kommunikasjonsavlytting bør bare kunne brukes
for å forebygge, avverge eller strafforfølge bestemte
former for kriminalitet, som samfunnet har en særlig interesse
av å bekjempe. Det bør stilles krav til grunnlaget
for mistanken, og etter departementets syn bør det også stilles
krav om at det må være påvist et konkret
behov for at tvangsmidler skal kunne brukes (et såkalt
indikasjonskrav).
Adgangen til å anvende tvangsmidler bør ikke
utvides uten at det tas tilbørlig hensyn til rettssikkerhet og
personvern. Departementet vil særlig framheve viktigheten
av forholdsmessighetsprinsippet - som gjelder ved all bruk av tvangsmidler
- samt av at metodebruken undergis gode og effektive kontrollordninger.
Sammenliknet med mange andre land har norske myndigheter
tradisjonelt vist en tilbakeholdenhet med å ta i bruk inngripende
etterforskningsmetoder. Komiteen mener at hensyn
til personvernet fremdeles skal veie tungt og at bruken av inngripende
metoder skal være begrenset til kun å benyttes
når det er strengt nødvendig.
Komiteen er enig med departementet i at en utvidelse
av adgangen til å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler
må begrunnes i et konkret behov. Det må være
et sentralt krav at lovendringene reelt sett vil kunne effektivisere
kriminalitetsbekjempelsen og at politiet ikke er i stand til å avverge
eller oppklare de meste alvorlige former for kriminalitet med dagens
tilgjengelige tvangsmidler.
Det foreligger en grundig analyse av trusselbildet og vurdering
av endringene i kriminalitetsbildet i Politimetodeutvalgets utredning. Komiteen viser
til at det særlig pekes på en utvikling i retning
av økt samarbeid mellom kriminelle nettverk som er bedre organisert
og preget av økt internasjonalisering og mobilitet. De
benytter seg av mer avansert teknologi, de er mer brutale og det
foregår en større sammenblanding av legal og illegal
virksomhet. Komiteen har merket seg at de fleste
høringsinstansene slutter seg til det bildet som tegnes
av kriminalitetsutviklingen.
Komiteen viser også til Riksadvokatens
høringsuttalelse der det gis uttrykk for et presserende behov
for å utvide adgangen til å innhente informasjon
som kan brukes for å avverge kriminalitet.
Komiteen vil understreke at menneskerettserklæringer
vedtatt i FN og Europarådet gir individer og grupper rettigheter
som ikke skal krenkes. Det er helt sentralt at menneskerettighetene
danner klare rammer og begrensninger for lovgivning og praksis, og komiteen vil
understreke den særlige betydning de har i forhold til
bruken av tvangsmidler. Komiteen har merket seg at
departementet har vurdert forholdet til menneskerettighetene grundig,
og konkludert med at lovforslagene som fremmes ligger godt innenfor
rammen av våre folkerettslige forpliktelser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at dagens lovverk i liten
grad åpner for bruk av tvangsmidler i forebyggende eller
avvergende øyemed.
Terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon 11. september
2001 er den enkelthendelsen som har endret den internasjonale sikkerhetsagendaen
mest siden murens fall i 1989. Flertallet viser til
at terrorisme i dagligtalen kan være et upresist og politisert
begrep, og vil legge til grunn for sin forståelse av begrepet
handlinger som ligger under straffeloven § 147
a. Flertallet vil videre vise til at man i Norge
har valgt ikke å definere grovt skadeverk med hensikt å påvirke
myndigheters beslutninger, som en terrorhandling. Flertallet viser
videre til at den økende faren for terrorangrep er noe
Norge deler med de fleste vestlige land. Sikkerhetstruslene mot Norge
må i dag ansees som mindre enn under den kalde krigens
tid. Det er etter flertallets syn likevel grunn til å legge
vekt på at Politimetodeutvalget og PST mener terrortrusselen
mot Norge har økt den senere tid.
Flertallet vil vise til at en utvidelse av adgangen
til bruk av metoder i avvergende og forebyggende øyemed
vil kunne hindre terrorangrep mot Norge eller norske interesser
i utlandet, og bidra til å forhindre at terrorangrep mot
andre land planlegges og utføres med base i Norge. Til
tross for dette vil flertallet understreke at det
ikke vil være mulig å avverge alle alvorlige kriminelle
handlinger, selv om politiet og PST gis utvidet adgang til bruk
av tvangsmidler av en slik art som nå foreslås.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
nyansere påstanden om at dagens lovverk i liten eller ingen
grad åpner for bruk av tvangsmidler i forebyggende eller
avvergende øyemed. Flere forberedelseshandlinger er kriminalisert den
senere tid, og i Innst. O. nr. 72 (2004-2005), straffeloven, ba
en enstemmig komité om at departementet kommer tilbake
til Stortinget med forslag om å forby forberedelse av en
rekke særlig alvorlige kriminelle handlinger. Komiteen
nevnte som eksempel krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser
mot menneskeheten, høyforræderi, angrep mot de
høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre
viktige samfunnsinstitusjoner, kapring, sabotasje mot infrastrukturen,
grov frihetsberøvelse, avtale om slaveri, drap eller om
betydelig legemsbeskadigelse, avtale om brannstiftelse, annen særlig
farlig ødeleggelse eller avtale om ran. Mange av disse
forberedelseshandlingene vil belegges med såpass strenge
strafferammer at tvangsmidler vil kunne tas i bruk i den hensikt å avverge
handlingene.
Dette medlem viser videre til at det skjer en økning
i deler av den organiserte, internasjonale kriminaliteten. Organisert
kriminalitet er imidlertid ikke et nytt fenomen. Oslo statsadvokatembeters
høringsuttalelse viser til at for eksempel innførsel
og omsetning av narkotika alltid vil være organisert. Det
er heller ikke noe nytt at det hersker hard indre justis i dette
miljøet, eller at slik kriminalitet er internasjonal. Derimot
uttrykker de bekymring for økningen av visse voldsforbrytelser,
grove ran, menneskesmugling og "trafficking".
Når det gjelder spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet,
er det lite som tyder på at situasjonen er betydelig forverret
de siste år. Terrortrusselen er riktignok endret, men karakteriseres
likevel fortsatt som lav av PST. Dette er en vurdering som bl.a. deles
av Lundutvalget, mindretallet i Metodeutvalget og Oslo statsadvokatembeter.
Trusselbildet tilsier ikke etter dette medlems mening
at nye inngripende tvangsmidler tas i bruk, eller at terskelen for å anvende
tvangsmidler senkes i forebyggende øyemed. Selv om trusselsituasjonen
kan forandre seg i negativ retning, er dette lite sannsynlig i den
nærmeste fremtid. Det er allerede forbudt å planlegge
og forberede en terrorhandling, og det er anledning til å anvende
tvangsmidler i slike saker.
Dette medlem peker på mindretallet i
Metodeutvalgets vurderinger (utvalgsmedlemmene Sigmond og Slettemark)
om at vi må ta utgangspunkt i dagens situasjon når
trusselvurderinger gjøres, og at det er risikabelt å forskuttere
fremtidig utvikling i negativ retning med påfølgende
metoder.
Dette medlem vil understreke at vi aldri vil kunne
forebygge eller avverge enhver form for alvorlig kriminalitet, selv
med utstrakt bruk av tvangsmidler. De omfattende innskrenkinger
i personlig frihet som er kommet til som følge av innføringen
av Patriot Act i USA, bør ikke tjene som mal for den norske kriminalitetspolitikken.
Det er etter dette medlems syn en selvmotsigelse å beskytte
demokratiet ved å uthule rettsstatens prinsipper.
Politimetodeutvalget er delt i synet på hvor grensen
skal trekkes mellom etterforsking og forebygging, og er heller ikke
enig om hvilke vilkår som gjelder for å iverksette
etterforsking. Uenigheten preger de forskjellige fraksjonenes vurdering
av behovet for å gi politiet adgang til å anvende
tvangsmidler i sin forebyggende virksomhet, uten at vilkårene
for å iverksette etterforsking er oppfylt. Flertallet i
utvalget tar utgangspunkt i at tiltak som settes inn før
politiet har fått mistanke om at et straffbart forhold
er begått, er å anse som forebyggende virksomhet,
mens tiltak som settes inn etter dette, utgjør en del av
etterforskingen. Dersom politiet ikke har holdepunkter for at det
er begått en straffbar handling, gjør flertallet
gjeldende at det heller ikke er adgang til å iverksette
etterforsking. Mindretallet i utvalget mener at grensen mellom etterforsking
og forebygging må trekkes ut fra formålet med
tiltaket, og at all virksomhet som har som formål å innhente
informasjon av betydning for behandlingen av en straffesak, er å anse
som etterforsking.
Flertallet legger til grunn at gjerningstidspunktet danner skjæringspunktet
mellom etterforsking og forebygging. Dette innebærer at
tiltak som settes inn før politiet har fått mistanke
om et straffbart forhold, i utgangspunktet er å anse som
forebyggende virksomhet. Flertallet sier seg uenig i at tiltak for å hindre planlagte
terroraksjoner må betraktes som etterforsking selv om siktemålet
er forebyggende.
Flertallet fremholder at det er det bred enighet om at etterforsking
er en formålsstyrt prosess. Når grensen mellom
forebygging og etterforsking skal trekkes, må man derfor
ikke bare foreta en tidsmessig avgrensning, men også en
saklig avgrensning. Avgrensningen reiser særlige spørsmål
når det settes inn tiltak i situasjoner hvor politiets
virksomhet har et dobbelt formål.
Mindretallet i utvalget (Kvande) hevder at flertallet tar feil
når de legger til grunn at gjerningstidspunktet er avgjørende
for grensedragningen mellom forebygging og etterforsking. Etterforsking
er en formålsstyrt virksomhet og etter Kvandes syn er det
formålet som styrer om en virksomhet er å anse
som etterforsking eller forebygging: Er siktemålet å avklare om
straffbart forhold er begått eller begås, er virksomheten å anse
som etterforsking.
Ikke sjelden har politiets innhenting av informasjon flere formål.
Etter Kvandes oppfatning må politiets virksomhet i slike
situasjoner, også den delen av virksomheten som har et
forebyggende eller restituerende formål, i sin helhet anses
som etterforsking.
Departementet foreslår ikke - utenfor PSTs ansvarsområde
- å gi politiet adgang til å anvende tvangsmidler
utenfor etterforsking. Skillet mellom etterforsking og andre sider
ved politiets virksomhet blir derfor ikke like sentralt som etter
forslaget fra flertallet i utvalget. Etter departementets forslag
vil det alminnelige politiets bruk av tvangsmidler per definisjon
være etterforsking.
Fordi den nye hjemmelen for bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed
bare skal kunne brukes som ledd i etterforsking, kan det være
at spørsmålet om hva som kreves for at politiet
skal kunne iverksette etterforsking, vil bli satt på spissen
noe oftere enn før. Som en generell rettesnor er departementets
syn på etterforskingsbegrepet i overensstemmelse med det syn
som hevdes av utvalgets mindretall (Kvande), og som under høringen
har fått støtte blant annet fra riksadvokaten.
Departementet legger til grunn at etterforsking kan iverksettes
selv om det ikke foreligger mistanke om at det er begått
en straffbar handling.
Det som først og fremst skiller etterforsking fra andre
sider ved politiets virksomhet, er formålet. Etterforsking
er informasjonsinnhenting med nærmere angitte formål,
jf. straffeprosessloven § 226. Departementet antar
at (det antatte) gjerningstidspunktet ikke bør tillegges
avgjørende vekt når grensen skal trekkes mellom
etterforsking og annen politivirksomhet. Siktemålet med
etterforskingen er nettopp å avdekke om et straffbart forhold
er begått, eventuelt om et slikt forhold er i ferd med å bli
begått.
Etter departementets syn bør grensen mellom etterforsking
og annen politivirksomhet trekkes opp med utgangspunkt i retningslinjene
i riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999. Dette innebærer
at en virksomhet hvis siktemål er å avklare om
et straffbart forhold finner eller har funnet sted, er å anse
som etterforsking.
Særlige spørsmål oppstår
når politiets virksomhet har to eller flere formål.
Er det først åpnet etterforsking, er departementets
holdning at politiets bruk av tvangsmidler må anses som
en del av etterforskingen, selv om hovedformålet i en bestemt
situasjon er å stanse eller avverge en straffbar handling.
Riksadvokaten legger i sitt rundskriv nr. 3/1999 til
grunn at det er å anse som etterforsking når politiet innhenter
informasjon og ett av flere mulige utfall er at informasjonen kan
komme til å bli brukt som ledd i strafforfølgning.
Politiets innhenting og sikring av informasjon vil her kunne få betydning
i forbindelse med en eventuell strafforfølgning. Virksomheten
er derfor å anse som etterforskning, selv om hovedformålet
med å bruke tvangsmidler i en bestemt situasjon er å avverge
en straffbar handling. Departementet tiltrer forslaget om å endre
straffeprosessloven § 226 bokstav a slik at det
blir klart at formålet med etterforskingen kan være å skaffe
til veie de nødvendige opplysninger for "å avverge
eller stanse straffbare handlinger", men kan ikke se at det er behov
for også å endre politiloven § 2
nr. 3.
Etter straffeprosessloven § 224 foretas etterforsking
når det er "rimelig grunn til å undersøke"
om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det
offentlige. For så vidt gjelder forståelsen av
utrykket "rimelig grunn", slutter departementet seg til det som sies
i riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999. Det kan ikke av
dette uttrykket utledes noe krav om mistanke om en allerede begått
straffbar handling.
Departementet kan - i motsetning til utvalgets flertall - ikke
se at reelle hensyn taler for å innfortolke et krav om
mistanke i straffeprosessloven § 224. At etterforsking
iverksettes betyr ikke uten videre at politiet kan benytte seg av
tvangsmidler. At det ikke oppstilles noe mistankekrav for å iverksette
etterforsking, betyr uansett ikke at politiet står
fritt til å foreta etterforskingsskritt.
Dersom det er spørsmål om å ta i bruk
tvangsmidler som ledd i etterforskingen, gjelder det dessuten
andre og strengere vilkår, herunder om kvalifisert mistanke.
Departementets forslag til ny § 222 d (som regulerer
adgangen til å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed) åpner
bare for å anvende tvangsmidler for å avverge
et fåtall spesielt alvorlige forbrytelser.
Oppsummeringsvis er departementet kommet til at det fortsatt
bør være slik at sannsynligheten for at det er
begått en straffbar handling, inngår som ett av flere
momenter i vurderingen av om etterforsking skal kunne iverksettes.
Samtidig mener departementet at det ikke - verken etter gjeldende
rett eller rettspolitisk - er grunnlag for å oppstille
et selvstendig vilkår om at det må foreligge mistanke
om en begått straffbar handling. Departementet vil spesielt
understreke at forslaget ikke snevrer inn adgangen til å iverksette
etterforsking.
Komiteen slutter seg til departementets
vurdering og har for øvrig ingen merknader.
Spørsmålene som drøftes av utvalget,
kan grovt sett deles inn i tre kategorier.
Den første gruppen gjelder ulovfestede metoder som politiet
allerede benytter seg av, og som anses hjemlet i den alminnelige
handlefrihet. Et flertall i utvalget (alle unntatt Kvande) går
inn for å lovregulere politiets adgang til å anvende
slike metoder i forebyggende øyemed. Mindretallet stiller
seg ikke avvisende til en lovregulering, men mener det vil være uheldig å lovregulere
disse spørsmålene utelukkende med tanke på forebyggende
virksomhet. Departementet er enig i dette, og fremmer ikke forslag
om endringer i politiets adgang til å ta i bruk slike metoder
som i dag anvendes på ulovfestet grunnlag.
En annen kategori av spørsmål som drøftes
av utvalget, knytter seg til innføring av lovhjemler for
metoder som politiet i dag ikke har tilgang til med mindre det foreligger
en nødretts- eller nødvergesituasjon.
Tyngdepunktet i utredningen ligger likevel i den siste kategorien
av spørsmål, som gjelder bruk av tvangsmidler
i forebyggende eller avvergende øyemed. Samtlige medlemmer
i utvalget mener at man i noen utstrekning bør tillate
bruk av tvangsmidler for å forebygge eller avverge straffbare
handlinger. Utvalget er imidlertid delt i tre i synet på hvor
langt man bør gå.
Samtlige utvalgsmedlemmer går inn for at PST skal ha
en viss adgang til å anvende tvangsmidler og andre metoder
uten at det er grunnlag for å iverksette etterforsking,
men de tre fraksjonene har svært forskjellig syn på hvor
langt man bør gå, samt på hvordan reglene
bør utformes.
Med avverging eller avvergende metodebruk sikter departementet
i det følgende til metodebruk som finner sted som ledd
i etterforsking, mens forebygging eller forebyggende metodebruk
vil bli brukt hvor det er spørsmål om å anvende
tvangsmidler utenfor etterforsking.
Flertallet mener at politiet har behov for selvstendige hjemler
for metodebruk i forebyggende øyemed. Flertallet har revidert
store deler av politiloven og utarbeidet et omfattende sett av nye
bestemmelser om forebyggende metodebruk. Innholdsmessig legger flertallet
opp til at tvangsmidlene i straffeprosesslovens fjerde del skal
kunne brukes også i forebyggende øyemed. Utkastet
inneholder også bestemmelser som regulerer politiets adgang
til å anvende metoder som i dag anses hjemlet i den alminnelige
handlefrihet.
Som et grunnvilkår for all metodebruk i forebyggende øyemed,
vil flertallet oppstille et krav om at metodebruken må være
saklig begrunnet i hensynet til å forebygge kriminalitet.
I tillegg til dette formålskriteriet mener flertallet at
det bør oppstilles et indikasjonskrav og et forholdsmessighetskrav.
Flertallet foreslår at forebyggende metodebruk normalt
bare skal kunne skje etter at politiet har innhentet samtykke fra
retten.
Selv om Sigmond og Slettemarks forslag er bygd opp over samme
lest som flertallets, er det store forskjeller mellom forslagene.
Uenigheten knytter seg dels til hvilke metoder som bør
kunne brukes i forebyggende øyemed, og dels til hvilke
vilkår som bør stilles for anvendelse av de forskjellige
metodene. Forslaget skiller seg dessuten fra flertallets ved at Sigmond
og Slettemark foreslår å plassere de nye bestemmelsene
om forebyggende metodebruk i straffeprosessloven og ikke i politiloven.
Et annet mindretall (Kvande) er - i likhet med flertallet - kommet
til at etterforskingsmetoder som krever hjemmel i lov (tvangsmidler)
bør kunne brukes i videre utstrekning enn i dag når
formålet er å avverge en alvorlig straffbar handling.
Kvande går imidlertid ikke inn for å lovregulere
politiets adgang til å benytte seg av andre metoder enn
straffeprosessuelle tvangsmidler.
I motsetning til de øvrige utvalgsmedlemmene mener Kvande
at bruken av tvangsmidler bør skje som ledd i etterforsking,
og at vilkårene så langt det er mulig bør
være de samme som for anvendelse av tilsvarende metoder
under ordinær etterforsking. Hun går inn for at
politiet skal kunne anvende tvangsmidlene nevnt i straffeprosessloven
kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b i avvergende øyemed
når det er grunn til å tro at noen vil begå en
alvorlig straffbar handling som ville krenke andres liv, helse eller
frihet. Kvande legger opp til at også romavlytting skal kunne
benyttes for å avverge eller stanse alvorlige krenkelser
av andres liv, helse eller frihet.
Departementet mener det er dokumentert et visst behov for å utvide
politiets adgang til å anvende tvangsmidler for å avverge
enkelte svært alvorlige straffbare handlinger, og har konkludert
med at en slik utvidelse lar seg forsvare hvor formålet
er å avverge terrorhandlinger og grov organisert kriminalitet.
Etter departementets syn veier samfunnets interesse av å avverge
enkelte svært alvorlige straffbare handlinger så tungt
at de motforestillingene som kan anføres mot en utvidelse
av politiets adgang til å anvende tvangsmidler, må vike.
Et sentralt spørsmål er om politiets avvergende bruk
av tvangsmidler bør skje som ledd i etterforsking eller
om det også bør åpnes for bruk av tvangsmidler
som ledd i politiets forebyggende virksomhet. Terskelen for å iverksette
etterforsking er lav, og departementet har vanskelig for å se
at det - utenfor PSTs virkeområde - er påvist
et behov som kan veie opp for innvendingene som kan reises mot å åpne
for bruk av tvangsmidler som ledd i politiets forebyggende virksomhet.
Det ligger en rettssikkerhetsgaranti i straffeprosessloven § 224,
som gjør det klart at etterforsking bare foretas når
det er "rimelig grunn til å undersøke" om det
foreligger et straffbart forhold. I dette ligger det en beskyttelse
mot at etterforskingsinstituttet benyttes i utrengsmål.
Departementet har i stedet utarbeidet et lovforslag som forutsetter
at all bruk av tvangsmidler - også for å avverge
straffbare handlinger - skal skje som ledd i etterforsking. Den
utstrakte kriminaliseringen av forberedelseshandlinger gjør
at det i de aller fleste situasjoner hvor det er aktuelt å innhente
informasjon med sikte på avverging, vil være grunnlag
for å undersøke om det begås eller er
begått en straffbar handling. Departementet har på denne
bakgrunnen kommet til at i den grad det skal åpnes for
bruk av tvangsmidler for å skaffe informasjon som gjør
det mulig å forhindre alvorlige straffbare forhold, bør dette
skje som ledd i etterforsking og ved å endre straffeprosesslovens
regler om tvangsmidler.
Spørsmålet er så hvilke tvangsmidler
(etterforskingsmetoder) som bør kunne anvendes som ledd
i en etterforsking med sikte på å avverge en straffbar handling.
Etter departementets syn foretar Kvande en fornuftig avgrensning.
Forslaget går ut på å utvide anvendelsesområdet
for tvangsmidlene nevnt i straffeprosessloven kapittel 15 (ransaking),
15 a (skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing),
16 (beslag og utleveringspålegg), 16 a (kommunikasjonskontroll)
og 16 b (annen avlytting av samtaler ved tekniske midler). Kvande
foreslår også en egen bestemmelse om bruk av romavlytting
i avvergende øyemed.
Departementet legger opp til en avgrensning som i grove trekk
svarer til Kvandes. Departementet går imidlertid inn for å supplere
tvangsmiddelkatalogen i straffeprosessloven med to nye metoder (romavlytting
og identifisering av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved
tekniske midler).
Departementet er kommet til at adgangen til å foreta
pågripelse og fengsling ikke bør utvides. Det bryter
med grunnleggende rettsprinsipper å anvende så inngripende
tvangsmidler utelukkende på bakgrunn av en mistanke om
at noen kommer til å begå en straffbar handling.
Påtalemyndigheten har det overordnede ansvaret for politiets
etterforskingsvirksomhet. Det overordnede ansvaret for politiets
forebyggende virksomhet er delt mellom departementet, som har ansvaret
for PST, og Politidirektoratet, som har ansvaret for den forebyggende
virksomheten som drives i regi av politiet for øvrig. Slik
departementets lovforslag er utformet, er det bare PST som vil få anledning
til å bruke tvangsmidler for å forebygge straffbare
handlinger, og uten at det stilles krav om at bruken må skje som
ledd i etterforsking. For den delen av PSTs metodebruk som vil finne
sted utenfor etterforsking, vil departementet få det overordnede
ansvaret.
Et samlet utvalg mener at påtalemyndigheten bør ha
det overordnede ansvaret for politiets metodebruk, også hvor
metoder brukes for å forebygge eller avverge straffbare
handlinger. De forskjellige fraksjonene i utvalget gir imidlertid
forskjellige begrunnelser for hvorfor ansvarsspørsmålet
bør løses på denne måten.
Departementet er enig med Politidirektoratet at det ville være
en uakseptabel løsning å lovregulere bruken av
en stor del av de virkemidler og metoder som politiet benytter seg
av i sin forebyggende virksomhet, og samtidig legge det overordnede
ansvaret til påtalemyndigheten. Når departementet
foreslår å legge det overordnede ansvaret for
bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler i avvergende øyemed
til påtalemyndigheten, så har dette sammenheng
med at departementets lovforslag bare regulerer adgangen til å anvende
tvangsmidler som ledd i etterforsking. Dette er en virksomhet som
påtalemyndigheten allerede har det overordnede ansvaret
for.
Departementet ønsker ikke å endre ansvarsforholdet
mellom Politidirektoratet og påtalemyndigheten, og har
vanskelig for å se gode grunner for å la Politidirektoratet
få et delansvar for etterforskingsvirksomhet, selv om tvangsmidler
i en konkret sak brukes for å innhente informasjon med
sikte på å avverge en straffbar handling. Det
tosporede system tilsier derfor at det overordnede ansvaret for
virksomheten legges til påtalemyndigheten.
Etter departementets syn bør ansvarsspørsmålet utredes
grundig i forbindelse med en eventuell fremtidig lovregulering av
politiets adgang til å ta i bruk virkemidler som i større
grad har sitt tyngdepunkt i politiets forebyggende arbeid.
Utvalget legger til grunn at det eksisterer tre alternativer.
De kan innarbeides i straffeprosessloven, de kan inkorporeres i
politiloven eller de kan plasseres i en egen lov. Ingen i utvalget
går inn for den siste løsningen. Pedersen, With
og Lunde konkluderer med at de nye bestemmelsene om forebyggende
metodebruk bør innarbeides i politiloven. De øvrige medlemmene
i utvalget mener alle at de nye inngrepshjemlene bør plasseres
i straffeprosessloven.
Departementet er kommet til at de nye bestemmelsene om anvendelse
av tvangsmidler for å avverge straffbare handlinger, bør
plasseres i straffeprosessloven. Når det først
er lagt til grunn at lovendringene skal gjennomføres ved
at straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmidler gis et utvidet
virkeområde, samt at påtalemyndigheten bør
ha det overordnede ansvaret for metodebruken, fremstår
det som relativt selvsagt at de nye hjemlene må plasseres
i straffeprosessloven.
Etter komiteens syn foreligger det
et behov for å utvide politiets adgang til å anvende
tvangsmidler for å avverge enkelte alvorlige forbrytelser.
Hensynet til å beskytte borgerne og samfunnets interesse av å avverge
de groveste formene for organisert kriminalitet og terror, veier
så tungt at komiteen finner det nødvendig å utvide
anvendelsesområdet for de fleste tvangsmidlene.
Komiteen vil fremheve viktigheten av at utvidelsen
gjennomføres på en slik måte at personer
som ikke har foretatt seg noe som gir grunn til mistanke, i størst
mulig grad beskyttes mot bruk av tvangsmidler.
Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag,
som innebærer at politiet aldri vil kunne anvende tvangsmidler
uten at det foreligger et grunnlag for å undersøke
om noe straffbart finner sted eller har funnet sted.
Komiteen mener det er naturlig å plassere
de nye bestemmelsene om tvangsmidler i straffeprosessloven. Straffeprosessloven
har allerede omfattende regler om problemstillinger som knytter
seg til anvendelse av tvangsmidler. Et klart og oversiktlig regelverk
er spesielt viktig på områder som omhandler strafferettslige
og straffeprosessuelle spørsmål.
Vilkårene for å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed
er inntatt i departementets forslag til ny § 222
d i straffeprosessloven. Fordi forslaget bare regulerer adgangen
til å anvende tvangsmidler som ledd i etterforsking, finner
departementet det naturlig å karakterisere tvangsmiddelbruken
som avvergende. I forslaget til ny § 17 d i politiloven,
som åpner for at PST skal kunne anvende tvangsmidler utenfor
etterforsking, karakteriseres metodebruken som forebyggende. Forskjellen
i begrepsbruk markerer at man - når metodebruken skjer
som ledd i etterforsking - i tid gjerne befinner seg nærmere
handlingen som søkes forhindret. Forebyggende tiltak kan
være aktuelle på et langt tidligere tidspunkt.
Bestemmelsene i straffeprosessloven som i dag åpner
for bruk av tvangsmidler under etterforsking, stiller krav om at
det må foreligge mistanke (mistankekrav) om at det er begått
straffbare handlinger av en viss alvorlighet (kriminalitetskrav).
Fordi de eksisterende hjemlene for bruk av tvangsmidler er rettet inn
mot kriminalitet som allerede er begått, må det
- dersom man ønsker å åpne for metodebruk
for å avverge straffbare handlinger - gjøres tilpasninger
i kriminalitetskravet og mistankekravet. Det er ikke uvanlig at
lovgiverne stiller krav til politiets metodebruk som går
utover kriminalitetskravet og mistankekravet, typisk i form av krav
om at metodebruken må være konkret nødvendig.
Etter mønster av dansk rett har utvalget valgt å kalle
slike inngrepsvilkår for indikasjonskrav.
Flertallet i utvalget (Pedersen, With og Lunde) mener at politiet
også i fremtiden bør gis anledning til å anvende
de minst inngripende metodene uten at det foreligger konkret mistanke
om forberedelse av eller begått kriminalitet. Disse minst
inngripende metodene skal etter flertallets forslag kunne anvendes
formålsbestemt. For anvendelse av mer inngripende metoder
i forebyggende øyemed skal det også gjelde et slikt
formålskriterium. Her vil flertallet dessuten oppstille
tilleggsvilkår om at den som metodebruken retter seg mot,
må ha begått en forberedelseshandling, med det
forsett å skulle fullbyrde en straffbar handling (hovedhandlingen).
Til hovedhandlingen knyttes det et kriminalitetskrav, og flertallet
går inn for å gradere dette kravet ut fra hvor
inngripende metoder det er spørsmål om å anvende.
Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) er enig med
flertallet i at politiet bør gis anledning til å ta
i bruk en del mindre inngripende metoder i kraft av et formålskriterium.
Selv om Sigmond og Slettemarks modell er bygd opp over samme lest
som flertallets, er det store forskjeller mellom forslagene vedrørende
utformingen av kriminalitetskravet. Forslaget fra disse utvalgsmedlemmene åpner
dessuten for anvendelse av langt færre metoder i forebyggende øyemed
enn flertallets forslag.
Et annet mindretall (Kvande) legger i sin lovskisse opp til at
tvangsmidlene nevnt i straffeprosessloven kapittel 15, 15 a, 16,
16 a og 16 b skal kunne brukes i avvergende øyemed når
det er grunn til å tro at noen vil begå "en alvorlig
straffbar handling som ville krenke andres liv, helse eller frihet".
Kvande knytter sitt forslag tett opp til vilkårene som
allerede gjelder for bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven.
Hun forutsetter at all bruk av tvangsmidler - også i avvergende øyemed
- skal skje som ledd i etterforsking.
Departementet går inn for at bruk av tvangsmidler i
avvergende øyemed bare skal kunne skje som ledd i etterforsking.
Det følger av straffeprosessloven § 224
at etterforsking bare skal foretas når det er "rimelig
grunn til å undersøke" om det foreligger et straffbart
forhold. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, er det
etter forslaget heller ikke aktuelt å anvende tvangsmidler
i avvergende øyemed. For PST er det - i noen få sakstyper
- gjort unntak Fremstillingen i det følgende retter seg
i hovedsak mot politiet for øvrig.
Selv om departementets forslag tar utgangspunkt i lovskissen
som ble utarbeidet av Kvande, er det ikke noe i veien for at selve
kriminalitetskravet kan gis en utforming som er mer i tråd
med forslaget fra de to øvrige fraksjonene i utvalget.
Departementet har blitt stående ved at tvangsmidler
bare skal kunne brukes som ledd i etterforsking, og bare for å avverge
noen få og svært alvorlige straffbare handlinger,
selv om dette vil medføre at politiet i enkelte saker -
også i fremtiden - må anvende nødrett
som hjemmel for bruk av tvangsmidler.
Kriminalitetskravet kan ikke utformes på en måte som
ensidig fokuserer på samfunnets behov for beskyttelse mot
kriminalitet. Personvernhensyn tilsier at kriminalitetskravet gjøres
strengt, selv om man på denne måten utelukker
bruk av tvangsmidler i en del situasjoner hvor det kan påvises
et reelt behov for slike metoder.
Selv om det fikk begrenset med støtte under høringen, ønsker
departementet å gå videre med forslaget i høringsbrevet
om å utforme kriminalitetskravet i den nye straffeprosessloven § 222
d slik at bare noen få utvalgte straffbare handlinger skal
kunne gi grunnlag for bruk av tvangsmidler, hvor formålet
er å innhente informasjon med sikte på avverging.
For departementet har det vært særlig viktig å gjøre
politiet bedre i stand til å avdekke planer om forbrytelser
som vil kunne ha uopprettelige skadevirkninger, for derved å stå bedre
rustet til å avverge forbrytelsene. I departementets forslag
til ny § 222 d i straffeprosessloven åpnes
det derfor for at retten ved kjennelse skal kunne gi politiet tillatelse
til å anvende tvangsmidler dersom formålet er å avverge
straffbare handlinger som rammes av straffeloven § 147
a første eller annet ledd.
Videre foreslår departementet at tvangsmidler skal kunne
anvendes som ledd i etterforsking for å innhente informasjon
med sikte på å avverge forbrytelser som nevnt
i straffeloven § 233 (forsettlig eller overlagt drap),
268 annet ledd jf. 267 (grovt ran) og 162 tredje ledd (særlig
grove narkotikaforbrytelser). Her bør det imidlertid oppstilles
et tilleggsvilkår om at det må være grunn
til å tro at forbrytelsene vil bli utøvet som
ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Tvangsmidler
bør etter departementets syn kunne anvendes også hvor
det er grunn til å tro at noen kommer til å begå et
drap som ledd i motarbeiding av rettsvesenet.
Slik forslaget til ny § 222 d er utformet,
er kriminalitetskravet det samme, uansett hvilke tvangsmidler det
er spørsmål om å anvende. Når
domstolene i konkrete saker tar stilling til om politiet bør
gis tillatelse til bruk av tvangsmidler, vil det imidlertid være av
betydning hvilket tvangsmiddel begjæringen gjelder.
Den avgrensningen som departementet legger opp til i sitt forslag,
innebærer at politiet - som i dag - i de fleste situasjoner
hvor de mottar opplysninger om at noen planlegger å begå straffbare
handlinger, må søke å avverge handlingen
ved hjelp av virkemidler og metoder som kan anvendes innenfor rammen av
den alminnelige handlefrihet. Betydningen av disse begrensningene
skal imidlertid ikke overdrives. Dersom faren er tilstrekkelig nærliggende,
vil for øvrig tvangsmidler - som i dag - kunne anvendes
på grunnlag av nødrettsbetraktninger.
Departementet har vurdert å oppstille et uttrykkelig
vilkår om at forholdet som gir grunnlag for etterforskingen,
skal kunne tjene som forberedelse til en straffbar handling som
nevnt i departementets utkast til ny § 222 d.
Når § 222 d nå er gitt en mer
målrettet utforming, kan departementet ikke se det samme
behovet for å innta i loven et slikt uttrykkelig krav om sammenheng
mellom forholdet som gir grunnlag for etterforsking og forholdet
som søkes avverget.
Departementet går inn for at retten med hjemmel i § 222
d skal kunne gi tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed
selv om straff ikke er en aktuell reaksjon på grunn av
tilregnelighetsbestemmelsene i straffeloven § 44
eller 46.
Utvalgets flertall (Pedersen, With og Lunde) foreslår
at mistankekravet for forebyggende metodebruk formuleres som et
krav om "god grunn til å tro". Selv om det normalt bør
kreves en sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, fremheves
det at kravet i noen grad er ment å variere med behovet for å foreta
undersøkelser, forholdets alvorlighet og hvor inngripende
metoden er.
Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) viser til at
uttrykket "skjellig grunn til mistanke" er godt innarbeidet og har
et relativt klart avgrenset innhold. Vilkåret forslås
derfor opprettholdt, med unntak for infiltrasjon.
Et annet mindretall (Kvande) er enig med flertallet i at et krav
om sannsynlighetsovervekt vil sette for snevre grenser for metodebruken,
men går imot flertallets forslag om å differensiere
sannsynlighetskravet. Etter Kvandes syn bør ytterligere
eventuelle begrensninger for anvendelsen av de mest inngripende metodene
utledes av strengere krav til nødvendighet og proporsjonalitet.
På samme måte som ved ordinær etterforsking
mener Kvande at det bør det være tilstrekkelig
med ett kriterium, som bør formuleres som et vilkår
om at det må være "grunn til å tro" at
noen vil begå en straffbar handling som ville krenke andres liv,
helse eller frihet.
Departementet er enig med utvalget i at mistanken som gir grunnlag
for bruk av avvergende metoder, må være forankret
i objektive holdepunkter (bevis). Spørsmålet er
hvilken grad av sannsynlighet som bør kreves for at tvangsmidler
skal kunne anvendes med det formål å innhente
informasjon med sikte på å avverge straffbare
handlinger. Det er også et spørsmål om
mistankekravet skal ligge fast, eller om det til en viss grad skal
variere.
Departementet mener at det også for bruk av metoder
i forebyggende eller avvergende øyemed bør kreves
en viss grad av sannsynlighet for at en straffbar handling vil bli
begått, men at det blir for strengt å kreve sannsynlighetsovervekt.
Dersom det opereres med et krav om sannsynlighetsovervekt for at
handlingen vil bli begått, frykter departementet at politiet ofte
vil komme for sent inn i situasjonen.
Departementet går inn for å gi hjemmelen for
avvergende metodebruk en svært begrenset rekkevidde. Bare
hvor det er grunn til å tro at noen vil begå en
av et fåtall alvorlige straffbare handlinger, skal politiet kunne
gis tillatelse til å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed.
Når kriminalitetskravet er gitt en så restriktiv
utforming, lar det seg etter departementets syn forsvare å anvende
tvangsmidler for å undersøke om det er noe i selv
en relativt svakt fundert mistanke. Departementet har derfor falt
ned på at mistankekravet bør formuleres som et
krav om "grunn til å tro". Medvirkende til dette har vært
at departementet mener at et relativisert mistankekrav vil kunne
fremstå som unødig komplisert og i verste fall virke
forvirrende.
Et samlet utvalg mener at metodebruk i forebyggende eller avvergende øyemed
bør begrenses til situasjoner hvor politiet kan dokumentere
et konkret behov. I tråd med dansk terminologi på området,
har utvalget valgt å bruke indikasjonskrav som et samlebegrep
for slike inngrepsvilkår.
Utvalgets flertall vil gjøre det til et vilkår
at metodebruken må være av vesentlig eller avgjørende
betydning for å forebygge en straffbar handling. Indikasjonskravet
er ment som et krav om en viss grad av sannsynlighet for at metodebruken
vil bidra med opplysninger av betydning for det formål
som ligger til grunn for metodebruken. Kravet til grad av sannsynlighet
er ment å variere. I flertallets indikasjonskrav inngår
også et subsidaritetskrav, i form av et krav om at inngripende
metodebruk bare skal finne sted når mindre inngripende
metoder ikke anses anvendelige.
Mindretallet (Kvande) har formulert indikasjonskravet slik at
tillatelse til anvendelse av tvangsmidler i avvergende øyemed
bare skal kunne gis dersom inngrepet "vil være av vesentlig
betydning for å avverge handlingen, og dette ellers i vesentlig
grad vil bli vanskeliggjort".
Departementet er enig med utvalget i at retten bare bør
kunne gi tillatelse til å anvende tvangsmidler i avvergende øyemed
i saker hvor det kan påvises et konkret behov for slik
bruk av tvangsmidler. Forslaget inneholder derfor en bestemmelse
om at tvangsmidler bare skal kunne anvendes i saker hvor det må antas
at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
avverge en terrorhandling, et drap eller et grovt ran, og bare hvor
avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Departementet anser
det som lite hensiktsmessig å operere med forskjellige
indikasjonskrav avhengig av hvilke metoder det er spørsmål
om å anvende. Departementets forslag bygger derfor videre
på indikasjonskravet i Kvandes lovskisse.
Ordet "antas" indikerer at det må foreligge mer enn
en ren formodning for at inngrepet vil fremskaffe opplysninger av
vesentlig betydning, samt for at avverging ellers i vesentlig grad
vil bli vanskeliggjort, for at politiet skal kunne gis tillatelse
til å bruke tvangsmidler. Sannsynlighetsovervekt kreves
imidlertid ikke.
Det er også inntatt et subsidiaritetskrav i forslaget,
i form av en regel om at tillatelse til bruk av tvangsmidler bare
skal kunne gis dersom avverging ellers i vesentlig grad vil bli
vanskeliggjort.
Departementet er enig med Politidirektoratet i at domstolene
ikke bare kan se hen til om alternative tvangsmidler er anvendelige,
men at også hensynet til en fornuftig ressursanvendelse
må kunne tas i betraktning når retten tar stilling
til en begjæring om bruk av et bestemt tvangsmiddel. Retten
skal også kunne ta hensyn til om politiet har begrenset
tid til rådighet for å avverge handlingen.
Selv om de forskjellige fraksjonene i utvalget går inn
for noe avvikende formuleringer og lovtekniske løsninger,
går et samlet utvalg inn for at det oppstilles et forholdsmessighetskrav
for avvergende metodebruk.
Utvalgets flertall legger opp til at tillatelse til metodebruk
i forebyggende øyemed ikke skal gis når det etter
inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers
ville være et uforholdsmessig inngrep. Politiets konkrete
behov for metodebruken må veies mot sannsynlig skade eller
uleilighet for dem som utsettes for inngrepet. Mindretallet (Kvande)
gir forholdsmessighetskravet en rettslig forankring gjennom en henvisning
i sitt utkast til straffeprosessloven § 222 d
til § 170 a.
Både flertallet og mindretallet legger opp til at tillatelse
til å nytte spesielt integritetskrenkende metoder, bare
skal kunne gis når særlige grunner tilsier det.
Departementet går inn for at tvangsmidler ikke skal
kunne tillates brukt i avvergende øyemed dersom det ville
fremstå som et uforholdsmessig inngrep. Departementet mener
- i likhet med Kvande - at det ikke er nødvendig å utforme
en egen forholdsmessighetsregel ved siden av den generelle regelen
i straffeprosessloven § 170 a. Fordi denne bestemmelsen
gjelder ved all bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler, kan departementet
heller ikke - i motsetning til Kvande - se noe behov for å innta
en uttrykkelig henvisning til § 170 i § 222
d.
Mistankens styrke er et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen.
Dersom det fremstår som svært sannsynlig at en
alvorlig straffbar handling vil bli begått, vil det sjelden
være uforholdsmessig å tillate bruk av tvangsmidler
med sikte på å avverge handlingen. Ytterligere
et forhold som bør stå sentralt i forholdsmessighetsvurderingen,
er alvoret i den forbrytelsen som fryktes begått. Hvem
som rammes av tvangsmiddelbruken er også av betydning.
Departementet er kommet til at det for enkelte særlig
integritetskrenkende tvangsmidler bør gjelde et skjerpet
forholdsmessighetskrav, og foreslår at det oppstilles et
krav om særlige grunner for å gi tillatelse til å anvende
tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven § 200
a (ransaking uten underretning til den mistenkte eller andre), § 202
c (visse former for teknisk sporing), § 216 a
(kommunikasjonsavlytting, og § 216 m (romavlytting).
Departementet ba i høringsbrevet om høringsinstansenes
syn på om det for anvendelse av de mest inngripende metodene
i forebyggende øyemed, bør kreves at personen
som metoden retter seg mot, tidligere er dømt for en alvorlig
straffbar handling. Departementet har kommet til at det ikke er
grunn til følge opp forslaget. Når departementet
nå har valgt å gi kriminalitetskravet en meget
streng utforming, er ikke behovet det samme for ytterligere å stramme
inn vilkårene for å oppnå tilstrekkelig
målrettede lovtiltak.
Departementets lovforslag innebærer at politiet som
ledd i etterforsking skal kunne gis adgang til å benytte
enkelte tvangsmidler i avvergende øyemed. Etter departementets
syn bør denne metodebruken så langt det er mulig
følge de alminnelige saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven.
Samtidig er det på det rene at det å anvende straffeprosessuelle
tvangsmidler i avvergende øyemed, kan reise særlige
spørsmål. Både rettssikkerhetshensyn
og hensynet til etterforskingen kan tilsi at man på enkelte
punkter velger andre løsninger enn det straffeprosessloven
gir anvisning på.
Et samlet utvalg går inn for at kompetansen til å beslutte
rom- og kommunikasjonsavlytting bør ligge hos retten. For
anvendelse av andre metoder i forebyggende øyemed foreslår
utvalgets flertall at kompetansen bør ligge hos politimesteren,
med adgang til delegasjon til andre tjenestemenn som hører
til påtalemyndigheten. Utvalgets mindretall (Kvande) tar
utgangspunkt i at alle beslutninger om metodebruk i avvergende øyemed
bør treffes av en domstol. I saker som haster, antar Kvande
at en ordre fra påtalemyndigheten bør være
tilstrekkelig.
Etter departementets syn bør kompetansen til å tillate
bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed legges til domstolene.
Departementet har vurdert om ordningen med domstolskontroll i alle
saker vil bli for ressurskrevende når det gjelder de minst
inngripende tvangsmidlene, men har kommet til at det ikke er tilfelle.
Når det ved opphold er stor fare for at handlingen som
søkes avverget, likevel ikke vil kunne avverges, går
departementet inn for at påtalemyndigheten bør få adgang
til selv å beslutte bruk av tvangsmidler. Departementet
foreslår at beslutningen i disse tilfellene skal legges
frem for retten til godkjenning i ettertid. Etter forslaget må dette
skje snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble
tatt i bruk.
Departementets lovforslag vil også innebære
at domstolene vil få en mer fremtredende rolle i etterforskingsfasen.
I Lov og Rett 2000 (s. 309-14) peker tingrettsdommer Tor Langbach
på at utviklingen i retning av å trekke domstolene
i større grad inn på etterforskingsstadiet, reiser
vanskelige habilitetsspørsmål som lovgiverne bør
være oppmerksomme på. Departementet er enig i
at det ikke er uten betenkeligheter å involvere domstolene
i større utstrekning enn i dag, men er av den oppfatning
at fordelene ved å kreve at tillatelse må gis
av retten på forhånd oppveier ulempene. Det er
imidlertid naturlig at man under etterkontrollen av reglene ser
særskilt på om de farene Langbach peker på,
realiserer seg i praksis. Departementet vil utforme mandatet til
utvalget som skal etterkontrollere lovgivningen om etterforskningsmetoder
slik at disse spørsmålene blir nærmere
utredet.
Hensynet til kontradiksjon tilsier at den som en beslutning om
bruk av tvangsmidler retter seg mot, normalt bør underrettes
og få uttale seg før beslutningen treffes. Dersom
hensikten med å ta i bruk tvangsmidlet er å skaffe
til veie informasjon som kan gjøre det mulig å avverge
en straffbar handling, kan imidlertid formålet som søkes
oppnådd, stå i veien for slik underretning.
Utvalgets flertall (Pedersen, With og Lunde) foreslår å utforme
reglene om underretning etter mønster av straffeprosessloven § 216
j om underretning ved beslutning om kommunikasjonskontroll. Et mindretall
i utvalget (Sigmond og Slettemark) har utformet sitt forslag etter
samme mønster, men åpner ikke i samme utstrekning
som flertallet for å unnlate eller utsette underretning.
Et annet mindretall (Kvande) foreslår å gi reglene
om underretning i straffeprosessloven § 216 j
tilsvarende anvendelse ved all bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed.
Departementet påpeker at reglene om underretning utgjør
en del av et større regelsett, som skal bidra til å sikre
at politi og påtalemyndighet ikke anvender tvangsmidler
i større utstrekning enn det loven åpner for.
I enkelte tilfeller må imidlertid hensynet til den enkelte
vike for hensynet til samfunnets interesse av å bekjempe
kriminalitet. Etter straffeprosessloven § 200
a om ransaking, 202 e om båndlegging, 208 a om beslag og
210 a om utleveringspålegg kan retten ved kjennelse beslutte
at underretning kan utsettes i inntil 8 uker om gangen dersom det
er strengt nødvendig av hensyn til etterforskingen. Underretning
om avlytting og andre former for kommunikasjonskontroll gis bare
på begjæring fra den kontrollen retter seg mot,
og tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Underretning
kan unnlates helt i saker om overtredelse av straffeloven kapittel
8 og 9. Når det gjelder bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed,
vil vilkårene for utsatt underretning etter de alminnelige
bestemmelsene som er nevnt ovenfor, ofte være oppfylt.
Departementet har vurdert om adgangen til å gi utsatt
underretning bør utvides når det gjelder metodebruk
i avvergende øyemed, men har kommet til at det ikke er
tilstrekkelig grunn til det. Etter departementets forslag skal derfor
de alminnelige bestemmelsene om underretning gjelde også når
formålet er å avverge en straffbar handling.
Det følger av flertallets generelle syn på grensen mellom
forebygging og etterforsking at bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed
ikke skal gi status som siktet. Motsatt synes mindretallet Kvande å legge
til grunn at den metodebruken retter seg mot, skal få status
som siktet i den utstrekning det følger av straffeprosessloven § 82.
Departementet viser til at det fremgår av straffeprosessloven § 82
første ledd at en mistenkt får stilling som siktet
blant annet når det er besluttet eller foretatt pågripelse,
ransaking, beslag eller liknende forholdsregler er rettet mot ham.
Bestemmelsen vil etter sin ordlyd gjelde ved all bruk av tvangsmidler, også når
formålet er å avverge en straffbar handling. Et
praktisk viktig unntak følger likevel av straffeprosessloven § 82
tredje ledd, som gjelder der det er besluttet utsatt underretning
Her vil statusen som siktet først inntre når underretning
gis. Denne regelen vil trolig få stor praktisk betydning
når tvangsmidler brukes i avvergende øyemed.
Departementet har vurdert om det er behov for å gjøre
unntak fra reglene som gjelder for den som er siktet på grunn
av bruk av tvangsmidler, men har kommet til at det ikke er noe stort
behov for dette.
Utvalgets flertall foreslår en bestemmelse om taushetsplikt
og bruk av overskuddsinformasjon som bygger på straffeprosessloven § 216
i (vedrørende kommunikasjonskontroll). Det vises til utkastene
til ny § 8-24 i politiloven. Begge lovutkastene åpner
for mer omfattende bruk av overskuddsinformasjon enn det § 216 åpner
for, blant annet ved at taushetsplikten ikke skal være
til hinder for at opplysninger som er innhentet ved bruk av tvangsmidler
i forebyggende øyemed, brukes for å forebygge
andre straffbare handlinger som etter loven kan medføre
frihetsstraff. Mindretallet (Kvande) forslår mindre vidtgående regler.
Hun mener at reglene om taushetsplikt og bruk av overskuddsinformasjon
bør svare til reglene som gjaldt for kommunikasjonskontroll
før endringene som ble gjennomført ved lov 3. desember
1999 nr. 82.
Når det gjelder romavlytting og forskjellige former
for kommunikasjonskontroll, vil det etter departementets oppfatning
være naturlig at straffeprosessloven § 216
i får tilsvarende anvendelse.
Det er mindre opplagt hvilke regler som bør gjelde for
bruk av opplysninger som er innhentet ved bruk av andre tvangsmidler
i avvergende øyemed. Etter departementets syn taler betenkelighetene
ved å åpne for avvergende bruk av tvangsmidler
for at det bør gjelde strenge regler for hva informasjonen
kan brukes til - strengere enn det som følger av de alminnelige
reglene i straffeprosessloven. Departementet er på denne
bakgrunn enig med utvalget i at det ved utformingen av en ny bestemmelse
kan være grunn til å ta utgangspunkt i § 216
i, også hvor det anvendes andre tvangsmidler enn kommunikasjonskontroll
eller romavlytting.
Departementet har vurdert om adgangen til bruk av overskuddsinformasjon
bør innsnevres ytterligere, men finner ikke tilstrekkelig
grunn til det.
Komiteen ser dilemmaene ved å utvide
politiets mulighet til å anvende tvangsmidler på et
tidlig stadium, før et lovbrudd finner sted. Risikoen for å krenke
personvernet til uskyldige vil øke, det er derfor viktig
med klare og tydelige vilkår i loven. Komiteen mener
det er helt nødvendig at politiets adgang til bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed blir underlagt domstolskontroll. For å gjøre
domstolskontrollen effektiv, må det oppstilles vilkår
som gi reell mulighet for prøving.
Komiteen mener departementets forslag om at det
må være grunnlag for etterforsking før
domstolen skal ta stilling til om tvangsmidler skal tillates brukt i
den konkrete saken, er viktig for å forhindre både vilkårlig
metodebruk og at lovlydige borgere rammes. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader om domstolskontrollen under
punkt 1.2 ovenfor.
Komiteen er bekymret for den trusselen psykisk
ustabile personer kan utgjøre overfor enkeltindividers
liv og helse, særlig personer som er i offentlighetens
søkelys.
Komiteen mener det er viktig med klare og tydelige
vilkår i loven for å ivareta personvernhensyn og
gjøre domstolskontrollen effektiv. Komiteen mener
det er behov for en ytterligere klargjøring av mistankekravet
i straffeprosesslovens § 222 d første ledd.
Dette kan gjøres ved at lovteksten bruker begrepet "rimelig
grunn". Dette innebærer en ytterligere klargjøring
av krav til saklighet, sannsynlighet og forholdsmessighet.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Straffeprosessloven ny § 222
d første ledd endres til:
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse som ledd
i etterforskning å nytte tvangsmidler som nevnt i kapittel
15, 15 a, 16, 16 a og 16 b når det er rimelig grunn til å tro
at noen kommer til å begå en handling som rammes
av"
Komiteen er opptatt av at advokater
skal kunne ivareta den mistenktes interesser i forbindelse med domstolens
behandling av begjæring om bruk av hemmelige tvangsmidler. Komiteen vil
gi advokater samme rett til innsyn som det som tilkommer en senere
forsvarer i straffesaker også i det avvergende sporet. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Straffeprosesslovens § 100
a annet ledd annet punktum skal lyde:
Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen
og grunnlaget for den, har etter anmodning krav på innsyn
i sakens dokumenter med de begrensninger som følger av §§ 242
og 242 a, har krav på varsel til rettsmøte til
behandling av begjæringen og har rett til å uttale
seg før retten treffer avgjørelse."
Komiteen viser til at dette fører til
at advokaten ikke bare får det dommeren får, men
får tilgang til sakens dokumenter på samme måte
som en forsvarer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er en fornuftig løsning å utforme
kriminalitetskravet slik at bare terror, de groveste formene for
organisert kriminalitet og drap på rettsstatens tjenere,
for eksempel vitner, skal kunne gi grunnlag for bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed. Dette innebærer at politiet også i
fremtiden vil ha mulighet til å anvende tvangsmidler med
hjemmel i nødrettsbetraktninger.
Flertallet mener det er en nødvendig
presisering at retten skal kunne gi tillatelse til bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed selv om straff ikke er en aktuell reaksjon
på grunn av tilregnelighetsbestemmelsene i straffeloven §§ 44
eller 46.
Vedrørende forslaget gjengitt ovenfor vedrørende
advokaters rett til innsyn, ser flertallet imidlertid
at denne løsningen ikke uten videre kan overføres til
de forebyggende sakene uten at spørsmålet er utredet
ytterligere, fordi det er fare for at ekstremt sensitive opplysninger
ikke får god nok beskyttelse. Flertallet ber
Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette spørsmålet
til Stortinget senest i forbindelse med evalueringen av utvidelsen
i metodebruken.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Politiloven § 17 e
annet ledd annet punktum skal lyde:
Straffeprosessloven § 100 a gjelder tilsvarende for
saker som nevnt i § 17 d første
ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser seg til dokumenter
som legges frem for retten."
Flertallet har merket seg at de organiserte kriminelle
miljøene driver med en rekke ulike former for kriminell
virksomhet. For eksempel vil typisk de organiserte kriminelle miljøer
som driver med menneskehandel også stå bak omfattende
narkotikarelatert kriminalitet. Dette er en sentral finansieringskilde
for slike nettverk. Ved å ramme miljøer som står bak
grov narkotikarelatert kriminalitet vil man også svekke
disse miljøenes muligheter til å begå andre
typer forbrytelser som for eksempel grove overgrep mot barn og kommersialiseringen
av dette. Gjennom å åpne opp for avvergende metoder
i de groveste narkotikasakene vil man dermed også indirekte
ramme den delen av virksomheten som knytter seg til menneskehandel
og grov utnyttelse av barn.
Flertallet vil påpeke at de fleste drap
skjer i affekt, typisk begått av noen som står
offeret nær. I slike situasjoner vil neppe muligheten til å benytte avvergende
metoder ha stor praktisk betydning. Flertallet vil
påpeke at en allerede i dag i etterforskningen av slike
saker har tilgang til en rekke tvangsmidler etter rettslig kjennelse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber
om at endringene som foreslås i avvergende øyemed
gjennomføres som et prøveprosjekt som evalueres
før det eventuelt blir en permanent ordning. Dette
medlem vil videre foreslå at ordningen gjennomgår
en grundig evaluering innen utgangen av 2007. På denne
bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen evaluere endringene i straffeprosessloven
og politiloven som følger av Innst. O. nr. 113 (2004-2005),
innen utgangen av 2007."
Dette medlem viser til hensynene bak avvergende
metoder. De fleste drap skjer i dag i situasjoner der gjerningsmann
og offer kjenner hverandre fra før. Dette er også drap
som ønskes avverget. Særlig aktuelt i denne sammenheng
vil det være å avverge drap som skjer etter en
ofte langvarig periode med trusler og/eller mishandling
fra kjæreste/ektefelle eller tidligere kjæreste/ektefelle. Dette
medlem vil videre vise til den utviklingen som vi den senere
tiden har sett i forhold til menneskehandel/trafikkering
av mennesker. Dette er en svært alvorlig type kriminalitet
som foregår i organiserte former. Dette er også en type
kriminalitet der ofrene kan være svært redde for å vitne/anmelde
forholdene, fordi de løper stor risiko for alvorlige represalier
mot seg selv, nær familie eller lignende. Det er ikke alltid
de på forhånd er klar over hva de vil oppleve
når de kommer til landet.
Dette medlem vil vise til de ulike nettverkene
som har blitt avslørt i forbindelse med barnepornografi
og andre overgrep mot barn. Dette medlem ser det
som svært viktig å avverge overgrep mot barn. Dette
medlem viser til flere hendelser de siste årene
der personer med alvorlige psykiske lidelser har begått
alvorlig kriminalitet. Dette har vært personer som ikke
oppfyller tilregnelighetskravene i straffeloven. Hensynene til å avverge
kriminalitet fra personer som ikke er tilregnelige er de samme som for
kriminalitet begått av tilregnelige. Dette medlem vil
understreke at ansvaret for psykisk utilregnelige personer ligger
hos helsevesenet, og at det er viktig at det fortsatt skal være
slik. Dette medlem vil derfor be Regjeringen om å komme
tilbake med en vurdering av en mulig åpning for bruk av
avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno/organiserte
seksuelle overgrep mot barn og for alvorlig kriminalitet begått
av strafferettslige utilregnelige personer, og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av åpning
for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel,
barneporno/organiserte seksuelle overgrep mot barn og for
alvorlig kriminalitet begått av strafferettslig utilregnelige
personer."
Romavlytting er et kontroversielt tema. De to utvalgene som sist
har vurdert spørsmålet (Lundutvalget og Politimetodeutvalget)
er begge delt i synet på om romavlytting bør tillates.
Departementet går inn for at det på strenge
vilkår skal være adgang til å romavlytte
som ledd i etterforskingen av terrorhandlinger, drap som ledd i
organisert kriminalitet eller som ledd i motarbeiding av rettsvesenet,
samt ved etterforskingen av grovt ran og de groveste narkotikaforbrytelsene,
når disse forbrytelsene begås som ledd i organisert
kriminalitet. Hensynet til den tvangsmidlet retter seg mot, taler
for at også bruken av romavlytting undergis ekstern kontroll
gjennom kontrollutvalget.
Når departementet bruker begrepet romavlytting, siktes
det til hemmelig avlytting av samtaler ved hjelp av tekniske hjelpemidler.
Romavlytting vil normalt foregå ved at det plasseres mikrofoner,
sendere eller opptaksutstyr på et sted hvor den siktede
antas å ville oppholde seg. Avlyttingen kan imidlertid
også gjennomføres ved hjelp av retningsmikrofoner
eller annet utstyr som kan benyttes på avstand. Hemmelig teknisk
avlytting av samtaler som ikke finner sted i lukkede rom, men for
eksempel i friluft, omfattes av definisjonen av romavlytting som
er lagt til grunn i utkastet til ny § 216 m.
Lundutvalget er delt i synet på om det bør åpnes for
romavlytting som ledd i etterforskingen av saker om rikets sikkerhet
og terrorisme. Flertallet er særlig opptatt av at norsk
strafferettstradisjon ikke må tapes av syne under presset
fra internasjonal, organisert kriminalitet og terrorisme og den
stadig sterkere innflytelsen fra land med en annen strafferettslig
kultur enn vår. Balansepunktet mellom hensynet til samfunnsvern
og hensynet til rettssikkerhet i vid forstand bør bestemmes
med utgangspunkt i vår strafferettstradisjon.
Skal romavlytting innføres, må denne balansen
være avgjørende forskjøvet ved dokumentasjon
av et sterkt øket behov for samfunnsvern eller fordi de
rettssikkerhetsmessige hensyn er vesentlig svekket. Ifølge
flertallet foreligger det ikke sterke holdepunkter for å anta
at samfunnsvernet vil bli betydelig styrket gjennom innføring
av tiltak som går på bekostning av personvern
og rettssikkerhet. Flertallet mener det neppe er grunn til å tro
at romavlytting vil ha noen vesentlig betydning i bekjempelsen av
ulike typer alvorlig kriminalitet, men tviler ikke på at
metoden i enkelte tilfeller vil kunne gi et nødvendig bidrag
til oppklaring.
Flertallet antar at romavlytting vil kunne skaffe til veie opplysninger
som ikke kan skaffes til veie på annen måte i
forbindelse med etterforsking av mulige overtredelser av straffeloven § 90
om åpenbaring av opplysninger som bør holdes hemmelige
av hensyn til rikets sikkerhet. Likevel finner flertallet det klart at
hensynet til å bekjempe slike forbrytelser, ikke kan begrunne
innføring av romavlytting som en etterforskingsmetode i
norsk rett. Når det gjelder terrorhandlinger, er flertallet
i tvil om det kan sies å være dokumentert et behov
for romavlytting.
Etter flertallets syn kan det behov som måtte eksistere
for å ta i bruk romavlytting som etterforskingsmetode,
uansett ikke oppveie de tungtveiende motargumentene som ligger i
hensynet til personvern og rettssikkerhet.
Utvalgets mindretall (Gammelgård og Jahre) mener at
hensynet til samfunnsvernet i noen situasjoner må veie
tyngst, og konkluderer med at det - på strenge vilkår
og med kontrollordninger - bør innføres en adgang
til romavlytting ved mistanke om overtredelse av bestemmelsene om
terrorhandlinger og terrorfinansiering.
Politimetodeutvalgets flertall (Pedersen, With og Lunde) behandler
romavlytting og andre former for romkontroll under ett. Utkastet § 8-9
regulerer adgangen til å iverksette spaning mot privat
lukket rom (romkontroll) uten bruk av teknisk utstyr. Flertallet legger
opp til at slik spaning skal kunne iverksettes overfor personer
som det er god grunn til å tro at forbereder en "alvorlig
straffbar handling". Normalt innebærer dette et krav om
en strafferamme på fengsel i 5 år eller mer.
Spaning ved hjelp av avlyttingsutstyr rettet mot et privat lukket
rom eller opptaksutstyr som er plassert i rommet (teknisk romkontroll), bør
etter flertallets syn bare kunne iverksettes hvor det er god grunn
til å tro at noen forbereder en "særlig alvorlig
forbrytelse". Flertallet legger opp til at tillatelse til å bruke
romkontroll må innhentes hos retten, men at politiet skal
gis hastekompetanse. Tillatelse skal bare gis når kontrollen
vil være av vesentlig betydning for å forebygge
en straffbar handling, og bare når mindre inngripende metoder
ikke er anvendelige.
Et mindretall i utvalget (Sigmond og Slettemark) ønsker
ikke å åpne for bruk av romkontroll i forebyggende øyemed.
I utkastet åpnes det likevel for at PST skal kunne iverksette
teknisk avlytting i det offentlige rom.
Et annet mindretall (Kvande) skiller ikke mellom romavlytting
og teknisk avlytting i det offentlige rom. Også slik avlytting
som foregår utenfor lukkede rom betegnes av Kvande som
romavlytting. Kvande går inn for at retten skal kunne gi
tillatelse til romavlytting når det er grunn til å tro
at noen vil begå en alvorlig straffbar handling som ville
krenke andres liv, helse eller frihet. Tillatelse til romavlytting
skal bare kunne gis der det må antas at avlytting vil være
av vesentlig betydning for å avverge handlingen, og dette ellers
i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Utover dette vil Kvande
oppstille et krav om særlige grunner.
Ettersom romavlytting normalt blir oppfattet som et betydelig
inngrep i den personlige sfære, mener departementet at
metoden bare kan forsvares innført på områder
hvor det er påvist et klart behov for den. Romavlytting
bør først tillates idet det synes å være på det
rene at de gjeldende regler ikke gir politiet og påtalemyndigheten
gode nok muligheter til en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Romavlytting
kan bare forsvares på områder hvor det er svært
viktig å oppnå en effektiv avverging og straffeforfølgning,
og bare hvor det er grunn til å tro at slik avlytting vil
kunne gi opplysninger av sentral betydning for etterforskingen.
Etter departementets syn må selv en relativt begrenset
risiko for at norske interesser vil kunne bli rammet av terrorhandlinger
eller andre alvorlige forbrytelser som det er særlig viktig å forhindre,
kunne begrunne innføring av en hjemmel for romavlytting. Departementet
er enig med mindretallet i Lundutvalget, som fremholder at det ikke
bør være nødvendig å vente til
terrortrusselen fremstår som akutt før man iverksetter
de nødvendige lovgivningstiltak for å sikre
norske interesser mot terrorhandlinger. I disse sakene bør
det heller ikke stilles for strenge krav til sannsynligheten for
at avlytting faktisk vil kunne bidra til å avverge handlingen
- er forbrytelsen alvorlig nok, må det være tilstrekkelig
om det er en viss sannsynlighet for dette.
Analyser av kriminalitetsutviklingen viser at behovet for romavlytting
er større nå enn for bare noen få år
siden. Risikoen for terrorhandlinger i eller med tilknytning til
Norge er større i dag enn da departementet tok stilling
til Metodeutvalgets forslag om å tillate romavlytting.
Andre utviklingstendenser er at mange kriminelle grupper er blitt
mer profesjonelle og organiserte enn tidligere, de har ofte forbindelseslinjer
til flere land og flere av dem opererer med en streng indre justis.
Etter departementets syn er dette utviklingstrekk som det er grunn
til å ta på alvor og som skaper et særlig
behov for romavlytting ved etterforsking av organisert kriminalitet.
Ved etterforsking av terrorhandlinger og organisert kriminalitet kan
det være vanskelig å nå frem med andre
og mindre inngripende etterforskingsmetoder. Departementet antar
derfor at romavlytting i en del saker vil kunne fremskaffe opplysninger
som ikke kan skaffes til veie ved å bruke etterforskingsmetoder
som er tilgjengelige etter gjeldende rett.
Romavlytting bør bare tillates brukt i saker hvor metoden
framstår som nødvendig. Slik avlytting bør derfor
unngås hvor konkrete omstendigheter i en enkelt sak gjør
det lite sannsynlig at avlyttingen vil gi noe reelt bidrag til etterforskingen,
eller hvor det må antas at opplysningene kan skaffes til
veie ved bruk av mindre inngripende metoder.
Departementet finner grunn til å peke på at
de fleste andre land i Vest-Europa nå tillater bruk av romavlytting
som ledd i etterforskingen av alvorlig kriminalitet. Det kan ikke
utelukkes at terrorgrupper og andre kriminelle grupperinger vil
kunne finne det opportunt å planlegge sine aksjoner i Norge,
dersom de vet at dette kan skje uten risiko for avlytting.
Det er viktig å utforme en eventuell hjemmel for romavlytting
på en måte som reduserer faren for økt overvåking
av personer som ikke har gjort noe straffbart. Dette kan blant annet
søkes motvirket ved å stille klare krav til det
mistankegrunnlaget som må foreligge for at romavlytting
skal kunne tillates. Hvor romavlytting brukes med sikte på strafforfølging,
bør det etter departementets syn kreves sannsynlighetsovervekt
(skjellig grunn til mistanke).
Etter departementets syn går flertallet i Politimetodeutvalget
for langt i å prioritere samfunnsvern på bekostning
av blant annet personvern. Departementet går bare inn for å tillate
romavlytting ved etterforsking av et fåtall svært
alvorlige straffbare handlinger, på områder hvor
behovet for denne metoden fremstår som særlig
stort. I de fleste tilfellene vil det også være
et krav at handlingen er begått som ledd i virksomheten
til en organisert kriminell gruppe. Departementet ønsker
heller ikke å åpne for mer inngripende former
for romkontroll, som for eksempel lydopptak kombinert med bildeoverføring.
Metodeutvalget foreslo å åpne for romavlytting
i alle saker hvor det foreligger skjellig grunn til mistanke om
en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel
i 10 år eller mer. Etter departementets syn er dette å gå for
langt.
Departementet ønsker å gå mer forsiktig
frem, og foreslår at man i stedet - på strenge
vilkår og med gode kontrollordninger - åpner for
romavlytting på begrensede områder og ved etterforsking
av noen få utvalgte alvorlige forbrytelser.
Departementet tar utgangspunkt i forslaget fra mindretallet i
Lundutvalget, som går inn for å tillate romavlytting
ved skjellig grunn til mistanke om at noen har ovetrådt
straffebestemmelsene om terrorhandlinger og terrorfinansiering,
jf. straffeloven §§ 147 a og 147 b.
Terrorhandlinger står i en særstilling fordi de
potensielle skadevirkningene er langt mer omfattende enn ved de
fleste andre former for kriminalitet. Det er en reell fare for at
terrorhandlinger rettet mot andre land kan bli planlagt eller støttet finansielt
fra Norge. Romavlytting bør også kunne brukes
som ledd i etterforskingen av terrorhandlinger som er begått
i andre land, med sikte på å bringe de ansvarlige
for en norsk eller utenlandsk domstol. Departementet antar at romavlytting
ofte kan være en nødvendig etterforskingsmetode
for å oppklare straffesaker som gjelder terrorhandlinger.
Selv om departementet i utgangspunket stiller seg bak forslaget
fra mindretallet i Lundutvalget, og begrunnelsen som gis for dette, ønsker
departementet på noen punkter å gå mer
forsiktig frem. Departementets utkast til ny § 216 m
i straffeprosessloven åpner derfor bare for romavlytting
ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven § 147 a første
og annet ledd. Bestemmelsens tredje ledd, som gjør det
straffbart å inngå forbund om å begå en
terrorhandling, skal ikke kunne gi grunnlag for romavlytting. Departementet
følger heller ikke opp forslaget fra mindretallet i Lundutvalget
om å åpne for romavlytting ved skjellig grunn
til mistanke om terrorfinansiering.
Lundutvalget vurderte bare behovet for romavlytting i saker som
gjelder terrorisme eller forbrytelser mot rikets sikkerhet. Departementet
har vurdert spørsmålet i en bredere sammenheng,
og er kommet til at romavlytting også bør kunne
anvendes ved etterforsking av saker som gjelder forsettlig eller
overlagt drap. I disse sakene vil imidlertid departementet gjøre
det til en forutsetning at det også er skjellig grunn til å tro
at handlingen er begått som ledd i virksomheten til en
organisert kriminell gruppe, eller som ledd i motarbeiding av rettsvesenet.
Departementet går til slutt inn for å tillate
romavlytting hvor noen med skjellig grunn kan mistenkes for å ha
begått et grovt ran eller en særlig grov narkotikaforbrytelse
som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. I begge
tilfeller dreier det seg om kriminalitet som i tillegg til å ha
umiddelbare, alvorlige følger, også kan bidra
til å finansiere annen organisert kriminalitet.
Departementet har vurdert å gi bestemmelser som åpner
for enda mer inngripende former for romkontroll enn avlytting. Selv
om politiet utvilsomt kunne ha hatt nytte av slik overvåkning
i en del saker, har departementet kommet til at det i denne omgang ikke ønsker å fremme
forslag om annet enn romavlytting.
Grunnvilkåret for å tillate romavlytting etter
departementets forslag er at noen med skjellig grunn må kunne
mistenkes for å ha begått eller forsøkt å begå en
av handlingene som det er redegjort for. Departementet har med andre
ord valgt å bygge på det tradisjonelle mistankekravet
som gjelder for bruk av de mest inngripende tvangsmidlene i straffeprosessloven.
Dette reduserer risikoen for at personer som det senere viser seg
at ikke kan knyttes til kriminelle handlinger, blir overvåket.
Departementet går inn for at tillatelse til romavlytting
bare bør kunne gis dersom det må antas at avlytting
vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken,
og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
For ytterligere å redusere faren for overvåkning
av utenforstående, foreslår departementet at en
tillatelse til romavlytting må utformes slik at den bare åpner
for avlytting på steder hvor det må antas at den
mistenkte vil oppholde seg. For ytterligere å målrette
hjemmelen for romavlytting, foreslår departementet at tillatelse
til avlytting av et sted som ikke er offentlig, men som er tilgjengelig
for et større antall personer, bare bør kunne
gis når det foreligger særlige grunner. Et tilsvarende
krav bør gjelde hvor det er spørsmål
om å avlytte et sted hvor en advokat, lege, prest eller
andre erfaringsmessig fører samtaler av svært
fortrolig art, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt
i saken.
Forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a
vil gjelde også ved romavlytting. Det vil derfor være
av betydning hvor og hvorledes avlyttingen skal finne sted, hvor
lenge den skal pågå, og i hvilken utstrekning
den også kan ramme utenforstående. Departementet
legger i sitt lovforslag opp til at romavlytting skal kunne besluttes
selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene
i straffeloven §§ 44 eller 46. Det samme
skal gjelde når tilstanden har medført at den
mistenkte ikke har utvist skyld.
Etter departementets syn bør kompetansen til å gi tillatelse
til romavlytting legges til retten. Departementet foreslår
at rettens avgjørelse skal treffes ved kjennelse. Departementet
mener at påtalemyndigheten bør gis en viss kompetanse
til å beslutte romavlytting i saker hvor rettens kjennelse
ikke kan avventes uten at det er stor fare for at etterforskingen
vil lide. I slike situasjoner bør en ordre fra påtalemyndigheten
kunne tre i stedet for rettens kjennelse.
Også ellers skal de prosessuelle reglene om kommunikasjonskontroll
(§ 216 d til § 216 k) gjelde
tilsvarende ved romavlytting. For tillatelsens varighet foreslår
departementet likevel særlige regler. Mens en tillatelse
til kommunikasjonskontroll normalt kan gis for en periode av opp
til 4 uker om gangen, legger departementet opp til at retten ikke
skal kunne tillate romavlytting for mer enn 2 uker om gangen.
Departementet foreslår at politiet - hvor retten ikke
bestemmer noe annet - bør gis anledning til å bryte
seg inn i låste rom for å plassere eller fjerne nødvendig
avlyttingsutstyr.
Hvor politiet iverksetter romavlytting med hjemmel i § 216 m,
er utgangspunktet at opptakene som avlyttingen resulterer i, kan
brukes som bevis i en senere rettssak. Det kan imidlertid tenkes
unntak som gjør at opplysningene likevel ikke kan nyttes
som bevis under en senere straffesak, jf. den domstolsskapte læren
om avskjæring av bevis på ulovfestet grunnlag.
Utgangspunktet er at politiet skal ha samme adgang til å iverksette
romavlytting med sikte på å avverge en straffbar
handling som det har til å anvende andre tvangsmidler i
avvergende øyemed. Det følger imidlertid av forholdsmessighetsprinsippet
at det skal mer til for å ta til følge en begjæring
om romavlytting enn en begjæring som gjelder et mindre
inngripende tvangsmiddel. Romavlytting skal være forbeholdt
de mest alvorlige sakene, hvor det ikke er grunn til å tro
at avverging kan skje ved hjelp av mindre inngripende metoder.
Anvendelsesområdet for romavlytting er i grove trekk
det samme etter § 222 d (om bruk av romavlytting
i avvergende øyemed) som etter § 216 m
(om bruk av romavlytting som ledd i strafforfølgning). Dette
reduserer risikoen for at det vil oppstå et press i retning
av å bruke det mest vidtrekkende hjemmelsgrunnlaget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert om det er behov
for å åpne for romavlytting. Skal det innføres
nye og mer inngripende metoder, må det etter flertallets syn
være helt klart at kriminalitetsutviklingen har gått
i en retning der den utgjør en alvorlig trussel, og at
politiet ikke kan bekjempe dette med allerede tillatte virkemidler.
Dagens forbud mot romavlytting skaper fristeder for de kriminelle,
som kan kommunisere uten frykt for å bli avlyttet. Flertallet mener
den grove organiserte kriminaliteten representerer en stor trussel
for samfunnet og at den enkelte borger har et sterkere behov for
vern enn tidligere. Politiet står overfor store utfordringer
for å avverge, avdekke og etterforske alvorlig organisert
kriminalitet. Erfaringer fra andre land tilsier at romavlytting
i mange tilfeller fremskaffer opplysninger som politiet og påtalemyndigheten ellers
ikke ville fått tilgang til ved bruk av andre tvangsmidler.
Flertallet har kommet til at samfunnets interesse
av å bekjempe de mest alvorlige former for kriminalitet
og endringene i kriminalitetsbildet, tilsier at det bør åpnes
for romavlytting også i Norge.
Flertallet mener romavlytting er et så inngripende
tvangsmiddel overfor den enkelte at det er riktig å avgrense
metoden til nærmere angitte forbrytelser som representerer
en stor samfunnstrussel. Risikoen for at uskyldige kan blir gjenstand
for overvåking tilsier også at det bare bør
tillates der det er grunn til å tro at avlytting vil gi
opplysninger av vesentlig betydning for å hindre den groveste
kriminaliteten og at dette ville blitt vesentlig vanskeliggjort ved
bruk av mindre inngripende tvangsmiddel. Romavlytting skal etter flertallets oppfatning
være siste utvei når andre mindre inngripende
metoder ikke er tilstrekkelig.
Flertallet er enig med departementet i at kompetansen
til å gi tillatelse til romavlytting legges til retten.
Metodens inngripende karakter tilsier også at en tillatelse
ikke skal kunne gis for mer enn to uker om gangen. Flertallet forutsetter
også at det etableres gode rutiner hos politiet og PST
for sletting av overskuddsinformasjon.
Flertallet vil peke på at romavlytting
er en særdeles inngripende metode, nettopp fordi faren
for å ramme uskyldige tredjeparter er så stor. Flertallet mener
derfor at tillatelse til avlytting av offentlig sted, eller som
er tilgjengelig for et større antall personer, bare kan
gis når det foreligger særlige grunner. Dette
vil heve terskelen for når det kan avlyttes på steder
der allmennheten ferdes, samtidig som man ikke reduserer muligheten
for at kriminelle kan unngå avlytting.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Straffeprosessloven ny § 216 m
fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Tillatelse til avlytting av offentlig sted eller annet sted
som er tilgjengelig for et større antall personer, kan
bare gis når det foreligger særlige grunner."
Flertallet mener at man for å ivareta
intensjonen om i størst mulig grad å hindre at
uskyldige tredjepersoner avlyttes, bør dette understreke
i selve lovteksten. Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Straffeprosessloven ny § 216 m
fjerde ledd fjerde punktum skal lyde:
Romavlytting må innrettes slik at den i minst
mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at romavlytting det mest inngripende av alle tvangsmidler, ved
at man trenger inn i den private sfære, og at sjansen for
at andre enn dem man søker informasjon om, rammes.
Dette medlem mener at profesjonelle kriminelle
kan tilpasse seg adgangen til romavlytting og dermed finne alternative
måter å organisere sin aktivitet på,
for eksempel i friluft. Dette medlem viser til at
flertallet i Lundutvalget ikke mener at trusselbildet er alvorlig
nok til å innføre romavlytting. Ved siden av det
rent prinsipielle ved å tillate denne formen for avlytting,
vil dette medlem advare sterkt mot lovens utforming,
som åpner for at terskelen for å ta i bruk romavlytting
og andre tvangsmidler senkes dramatisk. PST vil etter dette kunne
drive omfattende overvåking, herunder i form av romavlytting,
uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette skal dessuten
skje utenfor påtalemyndighetens styring og kontroll. Det
er etter dette medlems mening sterkt betenkelig.
På denne bakgrunn vil dette medlem ikke støtte
forslaget om å åpne for bruk av romavlytting.
Mange forbrytere bruker mobiltelefoner og andre kommunikasjonsenheter
som ledd i forberedelsen og gjennomføringen av alvorlige
straffbare handlinger. Ofte kjenner ikke politiet til identiteten
på telefonene som brukes av de mistenkte. I disse situasjonene
er politiet avskåret fra å iverksette slik avlytting.
Etter gjeldende rett må nemlig retten i en kjennelse om kommunikasjonsavlytting,
entydig identifisere hvilke kommunikasjonsanlegg som kan avlyttes.
Straffeprosessloven § 216 a første
ledd gjør det klart at retten ved kjennelse kan gi politiet
tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting. Etter
tredje ledd kan kommunikasjonsavlytting bestå i å avlytte
samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner,
datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som
den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. I
dette ligger et krav om at anlegget som skal avlyttes, må identifiseres
på en entydig måte i rettens kjennelse.
Straffeprosessloven § 216 b gir hjemmel
for annen kommunikasjonskontroll enn kommunikasjonsavlytting. Slik
kontroll kan blant annet gå ut på å innstille
eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon
til eller fra telefoner eller andre kommunikasjonsanlegg.
Høringen har styrket departementets oppfatning om at
det foreligger et klart behov for å åpne for metoder
som kan bidra til å identifisere GSM-telefoner og andre
kommunikasjonsanlegg. Flere høringsinstanser har påpekt
at reglene bør gjøres så teknologinøytrale
som mulig. Departementet er enig i dette, og har utformet de nye
reglene slik at de åpner for identifisering også av
andre kommunikasjonsanlegg enn GSM-sendere. Departementet er enig
i at begrepet peiling kan gi for snevre assosiasjoner og vil derfor
i det følgende - og i lovutkastet - bruke betegnelsen identifisering
av telefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk
utstyr.
Høringen har gjort det klart at GSM-sendere og andre
kommunikasjonsanlegg som regel lar seg identifisere uten at det
er nødvendig å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon.
I tilfeller hvor identifisering av GSM-sendere og andre kommunikasjonsanlegg
kan skje uten avlytting av samtaler, er slik identifisering langt
mindre betenkelig - sett fra et personvernståsted - enn
hvor identifiseringen forutsetter at politiet lytter på samtaler.
Etter departementets syn er det derfor naturlig at vilkårene
for å tillate identifikasjon av sendere på denne
måten gjøres mindre strenge enn hvor identifiseringen
finner sted ved såkalt temporær masseavlytting.
Departementet foreslår at identifisering av kommunikasjonsanlegg
som kan skje uten at samtaler avlyttes, bør kunne skje
i samme utstrekning og på de samme vilkår som
i dag gjelder ved andre former for kommunikasjonskontroll enn avlytting.
Dette innebærer at politiet normalt må innhente
rettens tillatelse, samt at tillatelse bare kan gis når
noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk
på en handling som etter loven kan medføre straff
av fengsel i 5 år eller mer. Dersom det ved opphold er
stor fare for at etterforskingen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten
tre istedenfor kjennelse av retten. Som ved annen kommunikasjonskontroll,
kan tillatelse bare gis dersom det må antas at kontrollen
vil være av vesentlig betydning for å oppklare
saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
I situasjoner hvor identifisering av et kommunikasjonsanlegg
ikke kan skje på annen måte enn ved avlytting
i korte perioder av alle samtaler i et bestemt område (temporær
masseavlytting) kommer rettssikkerhets- og personvernhensyn inn
med en helt annen styrke enn hvor identifiseringen kan skje uten
avlytting av samtaler.
Selv om personvernhensyn tilsier at det utvises forsiktighet,
har departementet kommet til at det - i begrenset utstrekning -
er ønskelig å tillate identifisering av GSM-sendere
og andre kommunikasjonsanlegg ved temporær masseavlytting.
Etter departementets syn oppnår man en god balanse mellom
hensynet til effektivitet i etterforskingen av alvorlige straffesaker
og hensynet til personvern dersom man tar utgangspunkt i reglene
om ordinær kommunikasjonsavlytting i straffeprosessloven § 216 a.
Departementets forslag er utformet slik at grunnvilkårene
for masseavlytting med sikte på identifisering er de samme
som for annen kommunikasjonsavlytting. Forslaget innebærer
at retten skal kunne tillate avlytting i korte perioder av telefoner
og andre kommunikasjonsanlegg som ikke lar seg identifisere på annen
måte, når noen med skjellig grunn mistenkes for
en handling eller forsøk på en handling som etter
loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller
mer.
Som ved annen kommunikasjonsavlytting bør det gjelde
regler om behandling av overskuddsinformasjon og kontroll med metodebruken.
Tillatelse til temporær masseavlytting skal bare kunne
gis dersom det må antas at kontrollen vil være
av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring
ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Departementet er kommet til at det bør gjelde et krav
om særlige grunner for å tillate temporær
masseavlytting med sikte på identifisering av telefoner og
andre kommunikasjonsanlegg. Fordi det ved masseavlytting heller
vil være hovedregelen enn unntaket at kontrollen vil fange
opp telefoner som disponeres av personer utenfor den mistenktes
krets, er departementet kommet til at kravet om særlige
grunner bør gjelde generelt ved all masseavlytting, og
ikke bare i situasjoner hvor politiet kan komme til å fange opp
samtaler som føres på slike anlegg som er nevnt i
straffeprosessloven § 216 c annet ledd.
Selv om det etter departementets syn bør gjelde et generelt
krav om særlige grunner for å tillate temporær
masseavlytting, er det grunn til å understreke at kravet
ikke bør praktiseres så strengt at forbrytere
gis anledning til å innrette seg på måter
som gjør at de kan føle seg relativt sikre på ikke å bli
avlyttet. Departementet legger til grunn at det - fordi avlyttingen sjelden
vil vare over lengre tid - som regel skal noe mindre til for å konkludere
med at det foreligger særlige grunner ved temporær
masseavlytting enn ved andre former for kommunikasjonsavlytting.
Den antatte varigheten av masseavlyttingen vil også inngå som
et moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.
Komiteen viser til at politiet etter
gjeldende rett er avskåret fra å iverksette kommunikasjonsavlytting
når de ikke kjenner identiteten på telefonen som ønskes
avlyttet. Komiteen er kjent med at de kriminelle
i stor grad unngår avlytting ved å bruke for eksempel
stjålne eller uregistrerte telefoner. Dette vanskeliggjør
politiets arbeid, og det går med mye ressurser for å finne
frem til identiteten på mobiltelefoner som ellers kan settes
inn på andre områder der de vil gjøre
større nytte. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om at politiet skal få adgang til å identifisere
mobiltelefoner og lignende kommunikasjonsutstyr ved bruk av teknisk
utstyr. Etter at mobiltelefonen er identifisert kan retten tillate
avlytting av telefonen dersom de vanlige strenge vilkårene er
oppfylt.
I tilfeller der identifisering av kommunikasjonsanlegg
ikke kan gjøres på annen måte enn ved
avlytting av alle samtaler i et bestemt område, mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti,
at personvernhensyn må tillegges langt større
vekt, fordi dette alltid vil medføre at uskyldige blir
avlyttet. Flertallet vil presisere at det her må stilles
strengere vilkår for at slik tillatelse kan gis, og forutsetter
gode rutiner for behandling av overskuddsinformasjon.
Flertallet støtter departementets forslag
om at det for disse tilfellene oppstilles et krav om særlige grunner,
og like strenge krav til strafferammer som for kommunikasjonsavlytting. Flertallet vil
presisere at politiet så snart de har identifisert den
mistenktes telefon, umiddelbart skal avbryte avlyttingen av andre
telefoner.
Flertallet vil presisere at formålet
med å avlytte som ledd i identifisering av kommunikasjonsanlegg
("temporær masseavlytting"), kun er å identifisere
anlegget. Målet er å gjenkjenne en persons stemme,
ikke å høre hva vedkommende sier. Dersom det lykkes å koble
person og kommunikasjonsanlegget (for eksempel en mobiltelefon),
vil det så bli fremmet for retten en begjæring
om regulær kommunikasjonskontroll. Flertallet legger
til grunn at den temporære masseavlyttingen innrettes slik
at en i minst mulig grad rammer andre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at bekjempelse av kriminalitet prioriteres. Som et ledd
i denne sammenhengen går disse medlemmer ut
fra at det å ha tilgjengelig lagret kommunikasjonsdata
kan være avgjørende for politiets suksess eller
ei. Dersom man oppretter en plikt for teleoperatørselskapene
til å lagre kommunikasjonsdata over tid, vil
det etter disse medlemmers syn kunne bidra til å lette
politiets arbeid.
Disse medlemmer er kjent med at det foregår
en diskusjon i mange land om dette temaet, som både utfordrer
og provoserer, men som likevel er en nødvendig debatt å ta.
Blant annet har Danmark vedtatt en lov som påbyr nettleverandører
og nettilbydere å lagre trafikkdata til etterforskning
i 12 måneder.
Disse medlemmer mener at det vil være
fornuftig med en tilnærmet lik politikk på dette
området siden mye av den kriminalitetsbekjempelse man her står
overfor er grenseoverskridende.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nettleverandører
og nettilbydere pålegges å lagre trafikkdata i
12 måneder for bruk til etterforskning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
behovet for å gi politiet adgang til å spore mobiltelefoner
og andre kommunikasjonsanlegg, slik departementet foreslår.
Derimot vil dette medlem ikke støtte
forslaget om å tillate temporær masseavlytting,
dvs. at politiet gis adgang til å avlytte samtlige telefoner
i et bestemt område over en viss tid. I slike tilfeller
er risikoen for å ramme uskyldig tredjepart for stor. I
tillegg er rammene for en slik adgang uklare, for eksempel i form
av tidsbegrensninger. Dette medlem viser til Politidirektoratets
høringsuttalelse hvor det går frem at slik avlytting
vil være lite aktuell da den er ressurskrevende. Dette
medlem mener en eventuell utvidelse bør skje skrittvis,
etter en tids erfaring med de metoder man innfører.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal, i likhet med det alminnelige
politiet, forebygge og etterforske straffbare handlinger. Det dreier
seg som regel om straffbare handlinger som truer sikkerheten i samfunnet
eller grunnleggende samfunnsinstitusjoner, og som ofte begås
av lukkede og profesjonelle miljøer. I tillegg kommer at
forebyggingsaspektet er særdeles viktig.
Departementet mener at det i dag er et misforhold mellom de forventningene
som stilles til PSTs forebyggende arbeid, og de virkemidlene tjenesten
har lovlig tilgang til som ledd i sin forebyggende virksomhet. Departementet
mener at PST har behov for å kunne ta i bruk tvangsmidler
i større grad enn i dag. At tvangsmidler bare skal kunne
tas i bruk når vilkårene for etterforsking er
oppfylt, bør være utgangspunktet også for
PSTs virksomhet. Samtidig er det på det rene at PSTs virksomhet
i stor grad er forebyggende, og at målet ofte er å sørge
for at det ikke blir grunnlag for å sette i verk etterforsking.
Departementet har derfor kommet til at PST bør gis en viss
tilgang til tvangsmidler også i sin forebyggende virksomhet.
Tilbake står å ta stilling til hvilke av tvangsmidlene
i straffeprosessloven fjerde del PST bør gis adgang til
for at tjenesten skal kunne utføre sine lovpålagte
oppgaver på en best mulig måte. Behovet kan dekkes
på to måter: Ved å utvide adgangen til å nytte tvangsmidler
som ledd i etterforsking, for eksempel ved å sette et lavere
mistankekrav, eller ved å åpne for bruk av tvangsmidler
i forebyggende øyemed, det vil si selv om vilkårene
for å sette i verk etterforsking ikke er oppfylt. Et tredje
alternativ består i å kombinere disse to fremgangsmåtene
ved å utvide PSTs tilgang til tvangsmidler både
som ledd i etterforsking og som ledd i den forebyggende virksomheten.
Utvalget fremmet ikke forslag om å lovhjemle bruk av
straffeprosessuelle tvangsmidler i forebyggende øyemed.
Utvalget gikk heller ikke inn for generelt å senke kravet
til mistanke for å bruke tvangsmidler som ledd i etterforskingen
av straffesaker om rikets sikkerhet. Dette begrunnes særlig
med at det kan være urimelig å bruke inngripende
etterforskingsmetoder mot personer som mest sannsynlig er uskyldige,
og at faren for slike "feiltreff" vil øke dersom mistankekravet
svekkes.
Utvalgets medlemmer er enige om at det er behov for å gi
PST lovhjemmel til i noen grad å bruke etterforskingsmetoder
i sin forebyggende virksomhet, jf. utredningen side 176 flg. Flertallet
(Pedersen, Lunde og With) ønsker å gå lengst
i denne retningen. Flertallet understreker at adgang til å bruke
straffeprosessuelle tvangsmidler som ledd i etterforsking ikke er tilstrekkelig
og tilrår at metodebruk som reelt sett er forebyggende,
ikke bør foregå med hjemmel i straffeprosessloven.
Flertallet slutter seg til forslaget fra Danielsenutvalget om å tillate
forebyggende kommunikasjonskontroll, men går inn for at
adgangen skal gjøres mer generell. I tråd med
flertallets generelle tilnærming, går det ikke
inn for at forebyggende metoder skal reserveres for PST. Flertallet
går imidlertid inn for at PST skal kunne bruke enkelte
tvangsmidler for å forebygge selv om det ikke foreligger
noen mistanke om planlegging av straffbare handlinger.
Et mindretallet i utvalget (Sigmond og Slettemark) går
i likhet med flertallet inn for å åpne for bruk
av tvangsmidler i forebyggende øyemed, men vil reservere
denne adgangen for PST. Dette mindretallet foreslår egne
bestemmelser i straffeprosessloven om forebyggende bruk av tvangsmidler
for PST. Som grunnvilkår kreves det at det foreligger skjellig grunn
til mistanke om at noen vil begå en straffbar handling
av et visst alvor.
Også mindretallet Kvande mener at PST har et særskilt
behov for å kunne bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed.
Kvandes lovskisse åpner bare for bruk av tvangsmidler for å forebygge
ulovlig etterretningsvirksomhet. Hvis formålet er å forhindre
andre straffbare handlinger, legger Kvande opp til at PST - i likhet
med politiet for øvrig - bare skal kunne anvende tvangsmidler
som ledd i etterforsking.
En rekke forberedelseshandlinger innenfor PSTs ansvarsfelt er
i dag kriminalisert. Det medfører at det etter omstendighetene
vil være adgang til å ta i bruk straffeprosessuelle
tvangsmidler som retter seg mot forberedelseshandlingen, for eksempel
avtale om å begå en terrorhandling, og på den
måten skaffe informasjon som kan brukes til å forhindre
selve terrorhandlingen. Det er imidlertid ikke vanskelig å finne eksempler
på situasjoner der det er behov for ytterligere undersøkelser
ved bruk av tvangsmidler uten at det til nå er mistanke
om at noen har begått en straffbar handling, eller endog
uten at det er grunnlag for å iverksette etterforsking,
dvs. uten at det er rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger et straffbart forhold.
Dersom PST skal få økt tilgang til tvangsmidler, er
det to veier å gå. Én mulighet er gå lenger
enn i dag i å kriminalisere handlinger som ligger fjernt
fra den direkte samfunnsskadelige handlingen, men som kan tjene
som forberedelse til en senere alvorlig straffbar handling. En utvidelse
av området for det straffbare vil gjøre at vilkårene
for å bruke tvangsmidler blir oppfylt på et tidligere
stadium i hendelsesforløpet som leder frem til en senere
og mer alvorlig straffbar handling.
Departementet har på mer generelt grunnlag stilt seg
skeptisk til en slik begrunnelse for bruk av straff. Den mest tungtveiende
innvendingen er kanskje at svært mange forberedelseshandlinger
i det ytre ofte ikke kan skilles fra forberedelse til dagligdagse
og uskyldige aktiviteter.
Departementet har derfor kommet til at det ikke er ønskelig å utvide
området for det straffbare og ta i bruk strenge strafferammer
for at PST på den måten skal få tilgang
til straffeprosessuelle tvangsmidler. Alternativet er å vurdere
om det bør stilles mindre strenge krav til vilkårene
for å kunne ta i bruk slike tvangsmidler, og da særlig
ved å lempe på vilkåret om at det må foreligge
mistanke om straffbare forhold.
I hovedsak foreslår departementet at PSTs behov for økt
bruk av tvangsmidler skal dekkes ved å åpne for
avvergende bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking.
For noen få straffbare forhold vil det imidlertid være
nødvendig å senke mistankekravet ytterligere i forhold
til det som legges til grunn i forslaget til straffeprosessloven § 222 d,
for at lovforslaget skal dekke PSTs behov for økt metodetilgang
på en tilfredsstillende måte. Vilkåret
om at det må være grunn til å tro at
noen kommer til å begå en straffbar handling,
vil neppe være oppfylt i eksemplene som gjelder terrorhandlinger
og ulovlig etterretningsvirksomhet. Det samme vil ofte være
tilfelle i saker som gjelder angrep på våre øverste
statsmyndigheter. Forslaget til ny § 222 d
vil derfor ikke fullt ut dekke PSTs behov for å anvende
tvangsmidler for å forhindre disse straffbare handlingene.
Spørsmålet er etter dette om det særskilte
behovet i disse sakene bør resultere i en egen hjemmel som
ytterligere utvider PSTs adgang til å anvende tvangsmidler
som ledd i etterforsking, eller om det bør åpnes
for at PST skal kunne anvende tvangsmidler utenfor etterforsking
for å forebygge terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet
og attentatforsøk mot representanter for våre øverste
statsmyndigheter. Departementet foretrekker den sistnevnte løsningen.
Disse sakene resulterer svært sjelden i strafforfølgning,
og formålet er et kvalitativt annet enn å strafforfølge.
PSTs virksomhet er i langt større grad rent forebyggende
enn for andre straffbare handlinger. Når det er aktuelt
for PST å anvende tvangsmidler med sikte på å forhindre
for eksempel ulovlig etterretningsvirksomhet, vil det derfor ofte ikke
være naturlig å karakterisere virksomheten som etterforsking.
Ved å åpne for at PST skal kunne anvende tvangsmidler
også i forebyggende øyemed, kan det oppstå fare
for et press i retning av at forebygging foretrekkes også når
formålet reelt sett er å etterforske og skaffe
bevis til strafforfølgning. Selv om faren for misbruk er
liten, er departementet opptatt av å finne frem til en
ordning som gir intensiv kontroll med den forebyggende tvangsmiddelbruken,
særlig for å hindre grobunn for mistanker om politisk
motivert overvåkning. Departementet går inn for
at bruken av tvangsmidler i forebyggende øyemed skal kontrolleres
av Justisdepartementet som overordnet myndighet for PST, av domstolene
gjennom krav om forhåndssamtykke før tvangsmiddelet
kan tas i bruk, og i ettertid av EOS-utvalget som er oppnevnt av
Stortinget.
Ytterligere en forutsetning for å foreslå bruk
av tvangsmidler i forebyggende øyemed er at det oppstilles
klare begrensninger med tanke på hva informasjonen som
er innhentet med forebyggende metoder, kan benyttes til. Som Lundutvalget
påpeker, er betenkeligheten ved å tillate bruk
av tvangsmidler i forebyggende øyemed langt mindre dersom
opplysningene bare kan brukes til forebygging og ikke i en straffesak.
Flertallets forslag går ut på at reglene om
forebyggende bruk av metoder også skal gjelde for PST. Dette
gjelder blant annet forslaget om at politiet skal kunne ta i bruk
kommunikasjonskontroll og andre tvangsmidler når det er
god grunn til å tro at forbereder en særlig alvorlig
forbrytelse. Enkelte mindre inngripende metoder skal kunne brukes
selv om det ikke er god grunn til å tro at noen forbereder
en straffbar handling. Vilkåret er da formålsbestemt,
dvs, at inngrepet må være "saklig begrunnet i
hensynet til å løse oppgaver" som er lagt til
PST.
Mindretallet (Sigmond og Slettemark) har bygget sitt forslag
over samme lest som flertallet, men vil reservere en utvidet bruk
av de mest inngripende tvangsmidlene for PST. Dette mindretallet
vil gjøre det til et vilkår at det må være
skjellig grunn til mistanke om at det forberedes en straffbar handling
av en viss alvorlighetsgrad, og vil ikke tillate formålsbestemt
bruk av annet enn noen få mindre inngripende metoder. Kravet
til hvor alvorlig den straffbare handlingen må være,
varierer etter hvilken metode det er spørsmål
om å anvende.
Mindretallet Kvande har en annen tilnærming, og går
inn for at PST som ledd i forebygging av ulovlig etterretningsvirksomhet
skal kunne benytte hemmelig ransaking, skjult fjernsynsovervåkning
og teknisk sporing, hemmelig beslag, hemmelig utleveringspålegg,
beslag og kontroll av postsendinger, kommunikasjonsavlytting, annen
kommunikasjonskontroll og annen avlytting av samtaler ved tekniske
midler. Etter Kvandes forslag skal PST bare kunne gis tillatelse til å bruke
tvangsmidler for å forebygge ulovlig etterretningsvirksomhet.
Det settes ellers som vilkår for å kunne gi tillatelse
at det må antas at inngrepet vil være av vesentlig
betydning for å forebygge virksomheten, og dette ellers
i vesentlig grad ville blitt vanskeliggjort.
Departementet går inn for at PSTs behov for å kunne
bruke tvangsmidler i større grad enn i dag, skal løses
ved å innføre to nye sett lovhjemler. Som utgangspunkt
og hovedregel skal PST - i likhet med politiet for øvrig
- bare kunne ta i bruk tvangsmidler etter at etterforsking er satt
i verk. Den foreslåtte hjemmelen for avvergende bruk av
tvangsmidler i straffeprosessloven § 222 d
skal gjelde også for PST. Grunnvilkåret for bruk
av tvangsmidler er at det må være grunn til å tro
at noen kommer til å begå nærmere bestemte
straffbare handlinger.
Som det er redegjort for forekommer det at PST har et behov for å anvende
tvangsmidler selv om vilkåret i forslaget til § 222 d
ikke er oppfylt. For å dekke dette behovet går
departementet inn for at PST, etter å ha innhentet rettens
tillatelse, også skal kunne nytte tvangsmidler i forebyggende øyemed,
dvs. uten at det er grunnlag for å iverksette etterforsking
og uten at det kan bevises at det er grunn til å tro at
noen kommer til å begå den straffbare handlingen.
Departementet går inn for at hjemmelen kun skal gjelde
for tre typer saker der behovet for slike virkemidler er størst:
Terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet og de mest alvorlige
formene for vold eller trusler mot representanter for våre øverste
statsmyndigheter eller representanter for tilsvarende organer i andre
land.
Fordi bruken av tvangsmidler skal skje utenfor etterforsking,
foreslår departementet at hjemmelen plasseres i politiloven
som en ny § 17 d, og ikke i straffeprosessloven.
Dersom en sak begynner som en sak om forebygging, og på et
tidspunkt går over i etterforsking, må den fortsatte
bruken av tvangsmidler hjemles i straffeprosessloven, og tillatelse
fra retten må innhentes på nytt etter reglene
i den loven.
Spørsmålet i det følgende er hvilke
straffbare forhold som er alvorlige nok til at de kvalifiserer for
avvergende bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking
etter forslaget til ny § 222 d i straffeprosessloven.
Ettersom rettssikkerhetshensyn og hensynet til personvernet taler
for å begrense avvergende bruk av tvangsmidler, bør
slik bruk bare tillates for å avverge de mest alvorlige
straffbare handlingene som omfattes av politiloven § 17 b
første ledd.
Politiloven § 17 b første
ledd nr. 1 legger til PST å forebygge og etterforske forbrytelser
mot straffeloven kapittel 8 og 9. For å oppnå en
balansert løsning går departementet inn for at
bare de mest alvorlige straffbare handlingene i disse kapitlene
bør kunne kvalifisere for avvergende bruk av tvangsmidler. Konkret
vil dette omfatte bestemmelsene som har en øvre strafferamme
på fengsel i 10 år eller mer, og i tillegg straffeloven §§ 90,
91 og 91 a (åpenbaring av statshemmelighet og
ulovlig etterretningsvirksomhet). Departementet går inn
for at også straffeloven § 104 a
skal kunne kvalifisere for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed,
men bare de groveste overtredelsene som kan straffes med fengsel
inntil 6 år.
Den neste oppgaven § 17 b første ledd
nr. 1 legger til PST, er å forebygge og etterforske overtredelser
av lov om forsvarshemmeligheter. Departementet mener at overtredelser
av denne loven ikke er alvorlige nok til at det bør kunne
nyttes tvangsmidler for å avverge dem.
§ 17 b første ledd nr. 2
legger til PST å forebygge og etterforske ulovlig etterretningsvirksomhet
generelt. I noen grad vil slike handlinger rammes av straffeloven
kapittel 8 og 9 og særlig § 91, som retter
seg uttrykkelig inn mot ulovlig etterretningsvirksomhet. Paragraf
91 rammer imidlertid ikke all ulovlig etterretningsvirksomhet. I
tråd med rettesnoren om at bare de mest alvorlige straffbare
forholdene skal kunne kvalifisere for avvergende bruk av tvangsmidler, går
departementet inn for å begrense forslaget til å omfatte
slik ulovlig etterretningsvirksomhet som rammes av § 91.
Paragraf 91 a rammer ytterligere en form for etterretningsvirksomhet,
dvs. om politiske eller personlige forhold til fordel for en fremmed
stat som kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoner.
Departementet går inn for at det skal kunne nyttes tvangsmidler
for å avverge overtredelser av straffeloven § 91
a.
Etter politiloven § 17 b første ledd
nr. 3 skal PST forebygge og etterforske spredning av masseødeleggelsesvåpen
og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon eller bruk av
slike våpen. Departementet går inn for at det
skal kunne gis tillatelse til å nytte tvangsmidler med
dette formålet. Det er imidlertid behov for mer presise
avgrensninger, og departementet går inn for at det i lovteksten
vises til straffeloven § 152 a (ulovlig befatning
med plutonium eller uran) og 153 a (ulovlig befatning med biologiske/bakteriologiske
våpen).
Overtredelser av våpeneksportkontrolloven § 5 regnes
som så alvorlige at straffeprosessloven gir adgang til å bruke
tvangsmidler som ledd i etterforskingen av slike lovbrudd selv om
strafferammen ikke oppfyller lovens krav. De samme hensynene gjør
det naturlig å senke mistankekravet for bruk av tvangsmidler
for å avverge slike lovbrudd.
Med "sabotasje", jf. § 17 b første
ledd nr. 5 første alternativ, menes normalt ødeleggelser
mv. som utføres av eller på vegne av en fremmed
makt, organisasjon eller gruppering som ledd i en sikkerhetspolitisk strategi.
I noen grad er sabotasje allerede dekket opp gjennom henvisningen
i forslaget til straffeprosessloven § 222 d til
bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9. Straffeloven § 99
verner de øverste statsorganene mot å bli hindret
i sin virksomhet ved vold, trusler eller andre ulovlige midler,
og det sistnevnte alternativet kan også omfatte ulike former
for sabotasje. Paragrafen står i straffeloven kapittel
9, som etter departementets forslag skal kvalifisere for bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed. En rekke sabotasjehandlinger vil dessuten
kunne utgjøre en "terrorhandling" slik dette begrepet er
definert i straffeloven § 147 a, som tar opp i
seg en rekke allmennfarlige forbrytelser. Men dette vil ikke alltid
være tilfelle, ettersom sabotasjehandlinger ikke uten videre
oppfyller det kvalifiserte forsettskravet i § 147
a. Departementet går derfor inn for at sabotasjehandlinger
bør nevnes særskilt i lovteksten, men avgrenses
til nærmere bestemte straffbare handlinger som begås
med sabotasjehensikt. Også grovt skadeverk kan etter omstendighetene
være en sabotasjehandling.
Departementet har vurdert særskilt om det vil rekke
for langt å åpne for bruk av romavlytting i forebyggende øyemed.
Ikke å åpne for romavlytting i forebyggende øyemed
vil imidlertid gjøre det enklere for den som forbereder
handlinger som kan skade rikets sikkerhet å innrette sin
foreberedelse av terrorhandlinger slik at de i mindre grad løper
noen risiko for å bli overvåket og avslørt.
Departementet foreslår derfor at det skal kunne gis tillatelse
til å romavlytte også for å forebygge,
men går inn for at det stilles særlig strenge
vilkår. Blant annet oppstilles det et skjerpet forholdsmessighetskrav
(det må foreligge særlige grunner), og samtykket
må alltid innhentes av retten på forhånd.
Departementet går inn for at de øvrige tvangsmidlene
som nevnt i straffeprosesslovens fjerde del skal kunne anvendes
i hemmelighet av PST i forebyggende øyemed. Departementet
antar at alminnelig (åpen) bruk av tvangsmidler, som for
eksempel ransaking og beslag (ransaking unntatt § 200
a og beslag unntatt § 208 a), svært sjelden
vil være aktuelt i praksis, og ser ikke behov for også å foreslå at
det skal være adgang til åpen bruk av disse tvangsmidlene.
Departementet har lagt stor vekt på at tjenesten selv ikke
ser noe praktisk behov for slike regler.
Departementet foreslår som et grunnvilkår for bruk
av tvangsmidler i forebyggende virksomhet at bruken må være
formålsbestemt. Vurderingstemaet er et annet enn i forslaget
til straffeprosessloven § 222 d, der det kreves
at det er grunn til å undersøke om det foreligger
en straffbar handling. Forskjellene gjør at tvangsmidlet
kan tas i bruk på et tidligere stadium når det
skjer som ledd i forebyggende virksomhet.
Departementet har vurdert om det burde stilles opp et enda strengere
grunnvilkår for forebyggende bruk av tvangsmidler, for
eksempel slik at det må være grunn, eventuelt
god grunn, til å undersøke om noen forbereder
en nærmere bestemt straffbar handling. Et slikt grunnvilkår
ville imidlertid ligge så tett opptil vilkårene
for å sette i verk etterforsking etter straffeprosessloven § 224
første ledd, at en tilleggshjemmel om metodebruk i forebyggende øyemed
ville få liten selvstendig betydning. Departementet går derfor
inn for å nøye seg med en formålsbegrensning som
grunnvilkår. Det bør imidlertid oppstilles ytterligere
vilkår.
Tillatelse bør bare kunne gis dersom det må antas at
inngrepet vil gi opplysninger som er av vesentlig betydning for å kunne
forebygge den straffbare handlingen. I tillegg skal det være
et vilkår at forebygging ellers i vesentlig grad ville
blitt vanskeliggjort. Endelig foreslår departementet at
det skal være et grunnvilkår at inngrepet ikke
fremstår som uforholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen
er relativ, slik at bruken av tvangsmiddelet lettere vil være
uforholdsmessig jo mer inngripende det er.
For de mindre inngripende tvangsmidlene vil grunnvilkårene
i tilstrekkelig grad vareta rettssikkerheten. For hemmelig ransaking,
personnær teknisk sporing, kommunikasjonsavlytting og romavlytting bør
det oppstilles tilleggsvilkår som ytterligere begrenser
muligheten til å bruke tvangsmidlene i forebyggende øyemed.
Departementet går inn for at det i disse tilfellene må foreligge
særlige grunner som tilsier bruk av slike virkemidler,
hvilket innebærer et skjerpet forholdsmessighetskrav.
Utvalgets flertall (Pedersen, Lunde og With) har som utgangspunkt
at saksbehandlingsreglene for bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking
skal få tilsvarende anvendelse når tvangsmidlene
brukes for å forebygge. For det første går
flertallet inn for at retten skal kunne gi PST spesielt langvarige
tillatelser til å nytte tvangsmidler. For det annet går
flertallet inn for at PST-sjefen selv skal kunne beslutte bruk av mindre
inngripende tvangsmidler i forebyggende øyemed. PST-sjefen
og den assisterende sjefen vil dessuten når det haster
ha kompetanse til å treffe avgjørelsen selv om
den i utgangspunktet ligger til retten. For det tredje foreslår
flertallet at plikten til å underrette om bruk av nærmere
bestemte tvangsmidler ikke skal gjelde for PST.
Mindretallet Sigmond og Slettemark støtter i hovedsak
flertallets syn på hvilke saksbehandlingsregler som bør
gjelde for PSTs forebyggende virksomhet, men mener at også PST
bør pålegges plikt til etter begjæring å gi
underretting om bruk av teknisk avlytting, teknisk sporing eller
kommunikasjonskontroll.
Mindretallet Kvande foreslår å la de alminnelige reglene
om tvangsmidler gjelde også når PST benytter tvangsmidlene
i forebyggende øyemed. På enkelte punkter foreslår
hun likevel enkelte særregler.
Departementets utgangspunkt er at det bør gjelde de
samme krav til saksbehandlingen når tvangsmidler brukes
i forebyggende øyemed som når de samme tvangsmidlene
benyttes som ledd i etterforsking. Etter departementets syn er det
en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti at bruk av tvangsmidler
som hovedregel må tillates av domstolene ved kjennelse.
Det er et dilemma at domstolene, især når PST ber
om tillatelse til hemmelig bruk av tvangsmidler, i relasjon til
enkelte av vilkårene reelt sett vil ha begrensede muligheter
til å etterprøve det faktiske grunnlaget som PST
baserer sin begjæring på. Den viktigste funksjonen
til domstolene vil trolig være å utelukke bruken
av tvangsmidler fordi de ville være for inngripende, eller
fordi det skjerpede forholdsmessighetskravet (særlige grunner)
ikke er oppfylt. Departementet vil sammen med Domstoladministrasjonen
vurdere om det er behov for særskilte tiltak for å heve
domstolenes kompetanse i saker om rikets sikkerhet, slik at kontrollen
blir mest mulig effektiv og reell.
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge
den straffbare handlingen vil gå tapt, går departementet
inn for at en ordre fra PST-sjefen eller den assisterende sjefen
(for andre tvangsmidler enn romavlytting) skal kunne tre i stedet
for kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer.
Et spørsmål for seg er hvor langvarig rettens
tillatelse skal kunne være. Departementet mener at tillatelsen
bør kunne gis for inntil 6 måneder av gangen dersom
særlige omstendigheter tilsier at en fornyet prøving
etter 4 eller 8 uker vil være uten betydning.
Departementet går inn for at sjefen eller den assisterende
sjefen for PST skal kunne beslutte bruk av den minst inngripende
formen for teknisk sporing og samtykkebasert avlytting eller opptak
av samtaler.
Særtrekkene ved den forebyggende virksomheten gjør
at det vil være behov for skjult bruk av tvangsmidlene
i forebyggende øyemed, dvs. uten at den som inngrepet retter
seg mot, blir varslet om det og uten å få mulighet
til å legge frem sitt syn for domstolen før den
treffer sin avgjørelse. Når det fremmes begjæring
om bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven § 100
a, bør denne bestemmelsen gjelde tilsvarende slik at det
oppnevnes en offentlig advokat for den som utsettes for inngrepet.
Når det gjelder spørsmålet om underretning,
er departementet imidlertid enig med flertallet i utvalget og Politidirektoratet
i at særtrekkene ved den forebyggende virksomheten gjør
at underretning ikke bør gis.
Utvalgets flertall foreslår en egen bestemmelse om taushetsplikt
og bruk av overskuddsinformasjon etter bruk av "skjulte politimetoder
i forebyggende øyemed". Flertallets utgangspunkt er at
det skal gjelde taushetsplikt om at det er gitt tillatelse til å bruke tvangsmidler,
og om "opplysninger som fremkommer ved metodebruken". Forslaget
fra mindretallet Kvande skiller seg fra resten av utvalget ved at
Kvande ikke vil tillate at opplysninger som er innhentet ved bruk
av tvangsmidler i forebyggende øyemed blir benyttet som
bevis under en hovedforhandling.
For departementet er det en ufravikelig betingelse for å åpne
for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed at det skal
gjelde strenge regler om taushetsplikt, og strenge begrensninger
for hva opplysningene kan brukes til. Departementet mener derfor
at det bør oppstilles strengere regler for bruk av informasjonen
enn det de ulike fraksjonene i utvalget går inn for.
Det er for så vidt en selvfølge at opplysningene uten
hinder av taushetsplikt må kunne nyttes til det de er innhentet
for, dvs. å forebygge nærmere bestemte straffbare
forhold. Opplysninger som er innhentet ved bruk av tvangsmidler
i forebyggende øyemed bør kunne nyttes til etterforsking,
men da bare som ledd i etterforsking av saker som kunne begrunnet
bruk av forebyggende tvangsmidler.
Departementet foreslår som hovedregel at opplysninger
som blir innhentet ved bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed,
ikke skal kunne benyttes som bevis under hovedforhandlingen i en
straffesak. Det kan ikke utelukkes at en slik begrensning vil kunne
virke urimelig i enkeltsaker, men departementet har lagt større
vekt på å unngå at rettssikkerhetsgarantier
i strafforfølgningen blir undergravet ved at det oppstår
et press i retning av å nytte forebyggende tvangsmidler
i stedet for bruk av tvangsmidler som ledd i etterforsking.
Fra utgangspunktet om at opplysninger som er innhentet ved bruk
av tvangsmidler ikke skal kunne brukes som bevis under hovedforhandlingen
i en straffesak, foreslår departementet likevel at det
skal gjøres unntak for terrorhandlinger.
Departementet er enig med utvalget i at opplysningene i tillegg
bør kunne brukes for å forebygge at noen uskyldig
blir straffet, uansett hva slags straffbart forhold det er tale
om. De bør også kunne brukes for å forhindre
visse andre straffbare handlinger, men da bare alvorlige straffbare
handlinger som kan krenke noens liv, helse eller frihet. I tillegg
bør det være adgang til å gjøre
unntak fra opplysningsplikten for å gi opplysninger til
EOS-utvalget.
Komiteen viser til at Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) har en særlig viktig rolle for å forebygge og
etterforske handlinger som truer sikkerheten i samfunnet. Innbyggerne
har forventninger til at PST skal oppdage og forhindre trusler mot
samfunnssikkerheten før disse realiseres. Komiteen mener
det er en viktig oppgave å sikre tjenesten arbeidsvilkår og
metoder som gjør dette mulig, men samtidig må disse
metodene ikke være egnet til å redusere tilliten til
PST.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at de fleste europeiske
lands sikkerhetstjenester har tilgang til metoder for å forebygge
terrorisme. Flertallet vil understreke betydningen
av at norsk sikkerhetstjeneste ikke er dårligere rustet
enn våre naboland. Dette kan i ytterste konsekvens føre
til at Norge blir et egnet sted for å planlegge terrorhandlinger
som kan tenkes gjennomført på norsk jord og i
andre stater.
Flertallet mener PST har et særlig behov
for å kunne bruke tvangsmidler for å avverge flere
typer straffbare handlinger enn politiet. Flertallet mener
departementets vurdering av hvilke andre straffbare handlinger dette
bør gjelde er en fornuftig avgrensning, og slutter seg
til dette.
Fordi tjenesten er tillagt andre oppgaver enn politiet for øvrig,
har den etter flertallets syn et større
behov for å kunne gripe inn med tvangsmidler uten at vilkårene
for å iverksette etterforsking er tilfredsstilt. Regjeringens
lovforslag innebærer at PST også skal kunne benytte
tvangsmidler i forebyggende øyemed i saker som
gjelder terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet og de
mest alvorlige former for vold og trusler mot representanter for
vår øverste statsmyndighet. Flertallet vil
understreke at PSTs mulighet til å benytte tvangsmidler
i forebyggende virksomhet er et begrenset supplement til den anledningen
PST har, i likhet med politiet, til å bruke tvangsmidler
for å avverge som ledd i etterforskning. Flertallet mener
risikoen for at uskyldige skal rammes av tvangsmidler er større
i slike saker, og vil derfor presisere at dette skal være
et siste virkemiddel i forebyggingen av svært alvorlige
forbrytelser som begås av lukkede og profesjonelle miljøer. Flertallet vil
vise til PST-sjef Jørn Holmes uttalelser under komiteens
høring i forbindelse med denne odelstingsproposisjonen,
der han ga uttrykk for at det vært en markert økning
i den ulovlige etterretningen rettet mot norske interesser i de
siste årene sammenlignet med 1990-tallet.
Det er viktig at befolkningen har tillit til PST og det arbeidet
de utfører. Flertallet viser til at Lundkommisjonen
rettet skarp kritikk mot at forhørsrettene tilsynelatende
automatisk innvilget Overvåkingstjenestens begjæringer
om telefonkontroll, og at dette fikk foregå i lang tid
uten at det forelå styrket mistanke om straffbare handlinger
begått av de som ble avlyttet. Flertallet mener
det er viktig at alt gjøres for å hindre grobunn
for mistanke om politisk motivert overvåking i PSTs forebyggende
arbeid, og vil fremheve at dette er særlig viktig når
det er tale om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.
Flertallet vil i lys av debatten rundt lovforslaget
understreke at det ikke åpner for politisk overvåking.
Det er handlinger, og ikke holdninger, som danner grunnlag for at
retten kan tillate bruk av tvangsmidler. Verken globaliseringskritikere,
medlemmer av Blitz-miljøet eller ytterliggående
abortmotstandere oppfyller kriteriene som legges til grunn for at
retten skal kunne gi PST eller politiet en slik tillatelse.
Flertallet mener derfor en reell og grundig domstolsbehandling
er en forutsetning for at man skal åpne for slik forebyggende
metodebruk. For å sikre dette må loven
oppstille klare vurderingstemaer, som innebærer at PST
må godtgjøre overfor domstolen at det konkrete
saksforholdet gir grunn til å bruke lovfestede metoder
for å foreta nærmere undersøkelser.
Flertallet viser til brev fra departementet av 29. april
2005, der det gis et utfyllende svar på komiteens spørsmål
om hvordan det legges til rette for domstolskontroll med PSTs bruk
av lovfestede metoder i forebyggende virksomhet.
Flertallet mener det er grunn til å endre
vilkårene i forslaget til politiloven § 17 d
i tråd med det som departementet skisserer i sitt brev
til komiteen. Flertallet fremmer derfor forslag om å endre
departementets forslag til ny § 17 d,
første ledd i politiloven, slik at passusen "for å undersøke
om noen forbereder en handling", erstattes med "dersom det er grunn
til å undersøke om noen forbereder en handling". Flertallet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Politiloven § 17
d første ledd skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste
tillatelse som ledd i sin forebyggende virksomhet å nytte
tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200
a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216
m dersom det er grunn til å undersøke om noen
forbereder en handling som rammes av
a) straffeloven § 147 a,
b) straffeloven §§ 90, 91 og
91 a eller
c) straffeloven §§ 222, 223,
227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset,
Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter
for tilsvarende organer i andre stater."
Endringen understreker at PST, for å få tillatelse til å ta
i bruk lovregulerte metoder, må godtgjøre overfor
domstolen at opplysninger i det konkrete saksforholdet gir grunn
til å gjennomføre nærmere undersøkelser.
Grunnen til å undersøke må, slik flertallet ser
det, være forankret i objektive holdepunkter, for eksempel
saksopplysninger i form av spanings- eller infiltrasjonsopplysninger,
tips, dokumentfunn eller andre bevis som indikerer at noen kan være
i ferd med å forberede for eksempel en terrorhandling. Flertallet vil
presisere at dersom PST ikke kan underbygge begjæringen
med slike holdepunkter for at noe bør undersøkes
nærmere, må domstolen forkaste begjæringen.
Et slikt grunnvilkår hever terskelen for når domstolen
kan tillate bruk av metoder, og bidrar til å gjøre
domstolskontrollen mer effektiv. Faren for feil, dvs. at lovlydige
borgere blir utsatt for overvåking, blir etter flertallets syn
dermed redusert.
Flertallet viser til at vilkåret om at
det må være "grunn til å undersøke"
om noen forbereder for eksempel en terrorhandling, har klare likhetstrekk med
vilkår som allerede finnes i straffeprosessloven, for eksempel § 224
første ledd om når etterforsking skal settes i
verk. Regelen i § 224 første ledd har gjennom
praksis fått et klart definert innhold, særlig gjennom
rundskriv fra riksadvokaten. Forståelsen av dette uttrykket
gir etter flertallets syn veiledning også for
forståelsen av uttrykket "grunn til å undersøke".
Grovt sett ligger det tre krav innbakt i uttrykket: Et saklighetskrav,
et krav om en viss sannsynlighet for at noe er under oppseiling,
og et krav til forholdsmessighet mellom det som skal undersøkes,
og de virkemidler som tas i bruk. Dersom det for eksempel dreier
seg om utsagn som det etter omstendighetene åpenbart ikke
er hold i, vil det ikke være grunn til å undersøke
forholdet nærmere. Dersom det kan være hold i
opplysningene, kan det være grunn til å undersøke
forholdet nærmere ved bruk av metoder, men det strenge
kravet til forholdsmessighet gjør at undersøkelsene
må avsluttes dersom det ikke fremkommer opplysninger som
ytterligere underbygger at for eksempel en terrorhandling er i ferd
med å bli forberedt. Kravet om "grunn" kommer i tillegg
til kravene om vesentlighet i paragrafens andre ledd. Flertallet vil
understreke at lovformuleringen "grunn til" er velkjent for domstolene,
det har også utviklet seg en rettspraksis rundt forholdsmessighetsvurderinger over
de siste 10-15 årene. Videre er "grunn til å undersøke"
relativt i forhold til handlingens alvor. Flertallet vil
understreke at det skal være vanskeligere å oppfylle
kravet dersom PST ønsker å forebygge trusler rettet
mot politikere, enn når det er drap på en politiker
PST vil forebygge.
Flertallet finner grunn til å påpeke
at domstolene har et ansvar for å sørge for at
den rettslige kjennelsen, i saker der det er behov for en snarlig
revurdering av om det fortsatt er grunn til å undersøke
forholdet, utformes slik at tillatelsen til å bruke metoder er
av kort varighet. På den måten bidrar domstolene til å sikre
at overvåkingen ikke kan pågå i lang
tid uten at den leder til konkrete resultater. Flertallet støtter
Regjeringen i at dersom PST i forebyggende virksomhet skal gis anledning
til å benytte det mest inngripende tvangsmidlet romavlytting,
må det også foreligge særlige grunner,
dvs. spesielle omstendigheter i saken som gjør bruk av
metoder forsvarlig. Etter flertallets syn fører
de strenge vilkårene og domstolskontrollen i sum til at
bruk av metoder i forebyggende øyemed blir en sikkerhetsventil,
som bare kan bli brukt når reglene om avverging som ledd i
etterforskning ikke er anvendbare. Dersom for eksempel terrorhandlingen
like gjerne kan bli forhindret gjennom bruk av straffeprosessuelle
hjemler, mener flertallet at dette sporet bør
velges.
Flertallet mener at følgende eksempel
kan være illustrerende for hvilke situasjoner som vil kunne
kvalifisere til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.
PST mottar etterretningsinformasjon om et mulig terrorangrep på norsk
jord. Samtidig registreres det et økt antall mistenksomme
opptredener rundt sårbar infrastruktur som kan vitne om
planlegging. I tillegg har en gjennom spaning fått kunnskap om økt
aktivitetsnivå hos en navngitt person. I en slik situasjon
vil PST etter lovforslaget ha anledning til å be en domstol
om tillatelse til å bruke et eller flere tvangsmidler rettet
mot denne navngitte personen, hvor romavlytting er det mest ytterliggående
og krever særlige grunner. Flertallet vil
bemerke at jo mer ytterliggående tvangsmiddelet er, jo
strengere krav stilles det til både sannsynlighet, proporsjonalitet
og vesentlighet. Disse vilkårene kan ikke vurderes for
en gruppe personer eller et bestemt miljø under ett, men
må knyttes til konkrete enkeltpersoner. Flertallet vil
derfor presisere at lovforslaget ikke åpner for økt
overvåkning av nærmere bestemte miljøer.
Flertallet mener det byr domstolene
på utfordringer ved at det åpnes for metodebruk
i forebyggende øyemed. Det er derfor viktig at vilkårene
i loven er klare og presise. Flertallet foreslår
derfor at utrykket "det må antas" i forslaget til politiloven § 17 d
annet ledd erstattes med "det er grunn til å tro". Flertallet vil
understreke at det må foreligge objektive holdepunkter
for at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning. Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Politiloven § 17
d annet ledd første punktum skal lyde:
"Tillatelsen kan bare gis dersom det er grunn til å tro
at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil
bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers
ikke fremstår som uforholdsmessig."
Flertallet mener metodebruk i det
forebyggende sporet uten rettslig kjennelse bør begrenses
til et minimum. Flertallet viser til
brev fra justisministeren 30. mai 2005 hvor han redegjør
for at hastekompetansen til PST er viktigst i attentatsaker. På bakgrunn
av dette fremmer flertallet følgende forslag:
"Politiloven § 17 d
tredje ledd første punktum skal lyde:
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge
et forhold som nevnt i første ledd bokstav c vil gå tapt,
kan ordre fra sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets
sikkerhetstjeneste tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett
fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m."
Flertallet mener en innføring av forebyggende
metodebruk for PST gjør det nødvendig med en streng
kontroll med bruken av disse også i etterkant av domstolsbehandlingen.
I den forbindelse har flertallet merket seg at PST
har utlyst en stilling som personvernrådgiver. Flertallet har
videre merket seg at justisministeren og Regjeringen får
et utvidet politisk ansvar og at denne delen av PSTs virksomhet
er underlagt EOS-utvalget. Det er flertallets oppfatning
at når PSTs adgang til metoder utvides må EOS-utvalget
rustes opp for å møte de utfordringer som følger
av dette.
Flertallet har merket seg at kompetansen til all
metodebruk i PST etter lovforslagets forarbeider skal ligge hos
sjefen eller den assisterende sjefen for PST. Flertallet anser
det som viktig å samle denne kompetansen på få hender
for å sikre en sentralisert kontroll med PSTs metodebruk.
Flertallet vil vise til svar fra justisministeren av
30. mai 2005 hvor det gjøres kjent at riksadvokaten
nylig har instruert statsadvokatene om at de i forbindelse med tilsyn
hos PST ikke bare skal undersøke saker som skal etterforskes,
men også gå igjennom forebyggingssaker for å vurdere
om sakene i stedet burde vært etterforsket. Flertallet mener
dette er et viktig tiltak også fremover for å sikre
at metodebruk i det forebyggende sporet kun blir et smalt supplement
til metodebruk i det avvergende sporet, altså som ledd
i etterforskning. I tillegg kommer kontrollen fra EOS-utvalget.
Flertallet vil understreke at en i all hovedsak har
valgt ikke å kriminalisere forberedelseshandlinger. Problemet
med å kriminalisere forberedelseshandlinger er at man fjerner
seg fra den umiddelbart samfunnsskadelige handlingen og rammer en
rekke handlinger som like gjerne kan være dagligdagse og uskyldige. Flertallet foretrekker
et smalt forebyggende spor fremfor å kriminalisere flere
forberedelseshandlinger. Videre vil flertallet understreke
at forberedelseshandlingen ikke bare må kriminaliseres,
men også ha en svært høy strafferamme,
ofte fengsel i 10 år eller mer, for å få tilgang
på tvangsmidler etter rettslig kjennelse.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er uenig i Fremskrittspartiets
forslag om å tillate forebyggende metoder i alle saker
hvor strafferammen er over 10 år. Dette er prinsipielt
sett annen tilnærming enn dette flertallet står
for, hvor man nøye har valgt ut svært få og
alvorlige kriminelle handlinger hvor behovet for metoder på et
tidligere stadium er presserende, samt begrenset tillatelsen til
kun å gjelde PST. Det som etter dette flertallets syn
gjør det forsvarlig å åpne for bruk av
inngripende metoder i forebyggende øyemed, er at tiltakene
er blitt utformet meget målrettet mot et fåtall
meget alvorlige handlinger. Forlater en denne tilnærmingen
og åpner for en mye mer generell tilgang på metoder
på et så tidlig tidspunkt, vil personvernet etter flertallets syn
settes til side på en uholdbar måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at blant politilovens viktigste intensjoner er ønsket
om å forebygge og forhindre kriminalitet. Dette synes disse
medlemmer er en svært fornuftig tilnærming
siden man da har mulighet til å forhindre at konsekvensene
av slike handlinger blir omfattende. Videre mener disse medlemmer at
enkeltindividet og samfunnets behov best ivaretas på denne
måten.
I forslaget fra Regjeringen i Ot.prp. nr. 60 (2004- 2005) er
det PST som gis anledning til å benytte tvangsmidler i
forebyggende virksomhet, noe disse medlemmer ikke
finner godt nok. Slik disse medlemmer ser det bør
dette gjelde politiet generelt blant annet til henvisning til politilovens
overordnede intensjon. Det antas også at i flere av de
sakene PST engasjerer seg i, skjer dette etter innspill fra det ordinære
politiet. Slik sett er politiet som sådan et felles apparat
for kriminalitetsbekjempelse enten det gjelder det ordinære
politiet eller noen av politiets særenheter.
Disse medlemmer ønsker at
det ordinære politiet gis samme anledning som PST til å benytte tvangsmidler
i forebyggende virksomhet, og fremmer følgende forslag:
"Ny § 10 a
i politiloven skal lyde:
Dersom det er grunn til å undersøke om
noen forbereder en handling som kan straffes med fengsel i 10 år
eller mer, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til som
ledd i sitt forebyggende arbeid å bruke tvangsmidler som
nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a,
202 a, 202 c, 208 a, 210 a,
211, 212, 216 a, 216 b eller 216 m.
Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet
vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil
bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers
ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte
tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c,
216 a og 216 m kan bare gis når særlige
grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til å ransake noens
private hjem etter bestemmelsen her.
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge
et forhold som nevnt i første ledd vil gå tapt,
kan ordre fra politimesteren tre i stedet for kjennelse av retten,
bortsett fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m.
Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet
ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen
skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om
hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet.
En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216 d
første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.
Politimesteren kan på samme vilkår som
nevnt i første jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler
som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b
og 216 l.
§ 17 e gjelder tilsvarende."
Et annet forhold som disse medlemmer er opptatt
av er begrensningen i når de nye metodene kan anvendes. Disse
medlemmer mener at det gir et feil signal når man
kun kan benytte dem i saker hvor alvorlig kriminalitet begås
"av flere eller som ledd i organisert kriminalitet før
de nye metodene kan anvendes". For disse medlemmer er
ikke antallet kriminelle det viktigste, men det faktum at handlingene
bør forhindres, og disse medlemmer mener
derfor at det er dette som må ha fokus.
Disse medlemmer ønsker således å ta
ut henvisningen til straffeloven § 60 a
i forslaget til straffeprosessloven §§ 216 m
og 222 d, og fremmer følgende forslag:
"Straffeprosessloven § 216 m
første ledd bokstav b skal lyde:
b) straffeloven §§ 233,
268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller
Straffeprosessloven § 222 d første
ledd bokstav b skal lyde:
b) straffeloven §§ 233,
268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller "
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at en rekke forberedelseshandlinger innenfor PSTs ansvarsfelt
allerede i dag er kriminalisert eller vil bli kriminalisert i nærmeste fremtid.
Dette gir adgang til å ta i bruk straffeprosessuelle tvangsmidler
mot forberedelseshandlinger som avtale om å begå en
terrorhandling. På denne måten vil man kunne skaffe
informasjon som kan brukes til å forhindre selve terrorhandlingen. Dette medlem ser
derfor ikke behovet for å åpne for at PST skal
kunne anvende tvangsmidler også utenfor etterforsking for å forebygge
terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet eller attentatforsøk
mot representanter for våre øverste statsmyndigheter.
Dette medlem stiller spørsmålstegn
ved at erfaringene med utstrakt bruk av overvåking fra
den kalde krigens tid og de konsekvensene dette fikk (bl.a. synliggjort
i Lundkommisjonens rapport), ikke har blitt lagt større
vekt på. Selv om loven i beste fall vil bli anvendt ut
fra veldig strenge kriterier, gir den PST så mange fullmakter
at faren for misbruk er klart til stede. Denne loven skal virke
over tid, og i perioder der trusselbildene og samfunnsklimaet endres. Slik
lovforslaget foreligger, kan det være grunn til skepsis
i forhold til hva som i fremtiden kan utløses. Domstolskontroll
er ikke alltid nødvendigvis nok, fordi de hemmelige tjenestene
er vanskelige å kontrollere. Dessuten vil lovforslaget,
slik det er utformet, gjøre det vanskelig å avvise
begjæring om romavlytting fra domstolenes side.
Etterforskingsmetodene i straffeprosessloven fjerde del om tvangsmidler
kan etter gjeldende rett bare brukes for å etterforske
lovbrudd som enten oppfyller krav om en øvre strafferamme,
eller som er særskilt nevnt slik at tvangsmidler kan brukes
selv om strafferammekravet ikke er oppfylt.
Lundutvalget mener at det bør vurderes konkret for hvert
enkelt straffebud i kapittel 8 og 9 om det bør gjøres
unntak fra det generelle strafferammekravet i en tvangsmiddelbestemmelse.
Utvalget foreslår en innskrenking i adgangen til å bruke
hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll ved at en bloc-henvisningen
til straffeloven kapittel 8 og 9 erstattes av en henvisning til
følgende bestemmelser i disse kapitlene: §§ 90,
91 og 94, jf. § 90.
Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig å utforme
hjemlene for bruk av tvangsmidler på en mer nyansert og
målrettet måte enn i dag. Dagens en bloc-henvisning
i straffeprosessloven §§ 200 a,
216 a og 216 b til straffeloven kapittel 8 og 9
bør derfor erstattes med en oppregning av utvalgte straffebud
i disse kapitlene som ikke tilfredsstiller kravet til strafferamme,
men som likevel bør kunne etterforskes ved hjelp av de
aktuelle tvangsmidlene. Utvalget argumenterer overbevisende for
at unntaket fra strafferammekravet bør omfatte §§ 90,
91 og 94, jf. § 90, og departementet slutter seg
til forslaget. Etter departementets syn bør imidlertid
de aktuelle tvangsmidlene også kunne brukes for å etterforske overtredelser
av straffeloven § 91 a (blant annet flyktningspionasje)
og de groveste formene for overtredelse av straffeloven § 104 a.
Departementet mener, i motsetning til utvalget, at slike lovbrudd
er alvorlige nok til å begrunne bruk av disse tvangsmidlene.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
om å åpne for bruk av § 202 b
(den minst inngripende formen for teknisk sporing) og 210 b
(utleveringspålegg fremover i tid) for å etterforske
forbrytelser mot § 90, 91 og 94, jf. § 90,
og § 91 a for så vidt gjelder flyktningspionasje.
Departementet vurderer trusselbildet slik at det som ledd i etterforsking
av slike lovbrudd også bør åpnes for
bruk av den mest inngripende formen for teknisk sporing (§ 202 c),
og går inn for at unntaket fra strafferammekravet her bør gjelde
for hele § 91 a. Også de groveste
overtredelsene av straffeloven § 104 a
bør kvalifisere for bruk av disse metodene.
Straffeprosessloven § 216 f fastsetter som
gjeldende rett at tillatelse til kommunikasjonsavlytting normalt
ikke skal gis for mer enn 4 uker av gangen. Gjelder mistanken overtredelse
av straffeloven kapittel 8 eller 9, kan tillatelse likevel gis for
inntil 8 uker av gangen.
Departementet fremmer forslag om at retten skal kunne gi PST
tillatelse til blant annet kommunikasjonsavlytting i forebyggende øyemed.
En slik tillatelse skal på nærmere vilkår
kunne gis for inntil 6 måneder av gangen. Dette vil avhjelpe
behovet for tillatelser til mer langvarig kommunikasjonsavlytting,
og departementet ser ikke noe stort behov for også å forlenge
fristene for kommunikasjonsavlytting som ledd i etterforsking.
Etter gjeldende rett åpner straffeprosessloven § 130 a
på strenge vilkår og i visse typer saker for at et
vitne skal kunne forklare seg anonymt for retten.
Departementet går i denne omgang inn for at adgangen
til anonym vitneførsel kun utvides til å omfatte
saker om mulige overtredelser av straffeloven § 147 a
(terrorhandlinger). Om det er tilstrekkelig behov for å foreslå ytterligere
utvidelser som omfatter andre forbrytelser mot bestemmelser om rikets
sikkerhet, vil bli vurdert senere i forbindelse med en mer generell
evaluering av reglene om anonym vitneførsel.
Etter gjeldende rett kan retten på strenge vilkår beslutte
at påtalemyndigheten på etterforskingsstadiet
kan nekte den siktede og forsvareren innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten
ikke vil påberope som bevis i saken. Etter straffeprosessloven § 292 a
kan retten bestemme at et vitne ikke skal forklare seg under hovedforhandlingen
om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope
som bevis i saken.
Departementet mener hensynene som begrunner de nye reglene om
begrensninger i adgangen til dokumentinnsyn og bevisførsel
gjør seg gjeldende i forhold til en rekke av bestemmelsene
i straffeloven kapittel 8 og 9. Etter departementets syn fremstår
det ikke som hensiktsmessig å hindre retten i å samtykke i
slike begrensninger i saker der de øvrige og strenge vilkårene
er oppfylt. Departementet går derfor ikke inn for lovendringer
på dette punktet.
Straffeprosessloven § 216 l begrenser
politiets adgang til å avlytte eller gjøre opptak
av en samtale med samtykke fra en av samtalepartene. Paragraf 216 l
stiller blant annet som vilkår at noen med skjellig grunn
mistenkes for en handling eller forsøk på handling
som etter loven kan medføre frihetsstraff.
Utvalget går ikke inn for å senke mistankekravet for
bruk av tvangsmidler generelt, men mener det er grunn til å senke
terskelen for avlytting og opptak med samtykke. Utvalget peker på at
dette kan skje ved å erstatte kravet om skjellig grunn
til mistanke med et krav om at det må være rimelig
grunn til mistanke.
Departementet er enig i utvalgets forslag. Kravet om skjellig
grunn til mistanke synes å være vel strengt, sett
hen til at det dreier seg om et forholdsvis lite inngripende tvangsmiddel,
og en handling som privatpersoner står fritt til å utføre.
Komiteen støtter departementets
forslag om å snevre inn adgangen noe for å benytte
hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll som ledd i etterforskningen
av forbrytelser mot rikets sikkerhet, og slutter seg til departementets
forslag.
Komiteen slutter seg for øvrig til forslagene
i kapittel 10 og har ingen ytterligere merknader.
Politiet benytter seg i dag av en rekke metoder som anses hjemlet
i den alminnelige handlefrihet. Et samlet utvalg mener at det, blant
annet av hensyn til våre forpliktelser etter EMK artikkel
8, er ønskelig å lovregulere bruken av disse metodene.
Flertallet i utvalget går inn for at det allerede nå gis
lovregler om bruk av spaning, sporing av kjøretøy,
infiltrasjon og provokasjon i forebyggende øyemed. Mindretallet (Kvande)
mener at en slik lovregulering bør utstå til spørsmålet
er utredet på et bredere grunnlag
Departementet viste i høringsbrevet 4. juni
2004 til at provokasjon og infiltrasjon ikke bare benyttes som ledd
i å forebygge kriminalitet, men også som ledd
i etterforskingen av straffbare handlinger som er begått.
Etter departementets syn burde derfor spørsmålet
om lovfesting vurderes i en større sammenheng. I høringsbrevet
ble det videre opplyst at departementet ville oppnevne et eget utvalg
som ville få i oppgave å vurdere spørsmålet
om lovfesting. Departementet mener fortsatt dette er den beste løsningen. Det
er uheldig å lovfeste politiets adgang til i avvergende øyemed å benytte
seg av for eksempel infiltrasjon og provokasjon før spørsmålet
om lovfesting er vurdert i forhold til etterforsking av straffbare
handlinger som allerede er begått.
Politimetodeutvalgets flertall (Pedersen, Lunde og With) foreslår
også å innføre regler som tillater dataavlesning.
Med dataavlesning siktes det til situasjoner hvor politiet ved hjelp
av programmer eller annet utstyr avleser opplysninger i et ikke
offentlig tilgjengelig informasjonssystem. Mindretallet Sigmond
og Slettemark går i mot å tillate en slik metode, mens
Kvande mener at spørsmålet bør utredes
nærmere av Datakrimutvalget.
Høringen etterlater et klart inntrykk av at dette er en
etterforskingsmetode som det er behov for å vurdere nærmere.
Departementet går inn for at spørsmålet
bør utredes av Datakrimutvalget før det fremmes noe
forslag om lovendringer.
Komiteen viser til at det er en rekke metoder som
politiet og PST benytter seg av i dag som anses hjemlet i den alminnelige
handlefrihet. Komiteen har merket seg at flertallet
i Pedersen-utvalget i NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern,
går inn for at det gis lovregler om bruk av slike metoder
i forebyggende øyemed.
Grensene for bruken av disse metodene er trukket opp gjennom
langvarig rettspraksis og retningslinjer fra riksadvokaten. På prinsipielt
grunnlag mener komiteen at mye taler for en lovfesting
også av metoder som infiltrasjon og provokasjon. Komiteen ser
imidlertid at man ved en nærmere lovregulering må ta
hensyn til at metodene fremdeles skal være effektive og
at de taktiske betraktninger som ligger til grunn ved bruken av
disse ikke blir kjent for de som det er aktuelt å benytte
slike metoder overfor. Dette tilsier at det må gjennomføres
et grundigere utredningsarbeid før man foretar en kodifisering. Komiteen har
merket seg at departementet har varslet en egen utredning om disse
forhold og vil be departementet sørge for at de særlige
behov for å ivareta sikkerheten til polititjenestemenn
også tas i betraktning ved en eventuell lovregulering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at dataavlesing vil kunne være
et nyttig virkemiddel i politiets arbeid for å avverge
og strafforfølge særlig alvorlig organisert kriminalitet,
og at det også gis uttrykk for dette hos et flertall av
høringsinstansene. Flertallet er enig med
departementet i at dette krever en grundigere utredning, men ber
departementet vurdere dataavlesing dersom kriminalitetsutviklingen
og erfaringer fra nye metoder tilsier det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at det åpnes for bruk av dataavlesning og at denne metoden
sidestilles med bruk av romavlytting.
Disse medlemmer vil vise til at et flertall i Politimetodeutvalget
gikk inn for å innføre regler som tillater dataavlesning.
Også fra PST er det kommet frem ønske om å kunne
benytte en slik metode for bedre å kunne løse
de oppgaver tjenesten er tillagt.
Disse medlemmer støtter derfor ikke Regjeringens
forslag om å sende arbeidet med dette til Datakrimutvalget.
Disse medlemmer fremmer etter dette
følgende forslag:
"Straffeprosessloven § 216 a
tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Det samme gjelder avlesning av opplysninger i et ikke offentlig
tilgjengelig elektronisk informasjonssystem ved hjelp av dataprogrammer
eller på annen måte (dataavlesning)."
Departementet antar at antallet saker der det vil være
aktuelt å benytte den utvidete adgangen til bruk av tvangsmidler,
vil være svært begrenset. Det er ikke mulig å anslå med
nøyaktighet i hvilken grad forslagene vil føre
til økonomiske besparelser for samfunnet. Felles for forslagene
om økt adgang til å bruke tvangsmidler er at vilkårene
er svært strenge, og anvendelsesområdet meget
begrenset. De økte utgiftene vil bli dekket innenfor eksisterende
budsjettrammer.
Forslagene vil føre til en noe økt arbeidsbelastning
for domstolene. Belastningen antas imidlertid ikke å være
så stor at den kan måles i årsverk. Ved
begjæring om hemmelig bruk av tvangsmidler skal det oppnevnes
advokat etter reglene i straffeprosessloven § 100 a.
Men også her gjør det begrensede anvendelsesområdet
til de nye reglene at antallet saker og merutgiftene antas å være
beskjedne.
Det anslås at kostnadene knyttet til anskaffelsene av
utstyr for identifisering av kommunikasjonsanlegg vil beløpe
seg til ca. 2 mill. kroner. Utstyr som gjør det mulig å romavlytte,
vil beløpe seg til ca. 3 mill. kroner.
Komiteen viser til proposisjonen og
har ingen ytterligere merknader.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Straffeprosessloven § 216 m første ledd bokstav b skal lyde:
b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller
Forslag 2
Straffeprosessloven § 222 d første ledd bokstav b skal lyde:
b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd, eller
Forslag 3
Straffeprosessloven § 216 a tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Det samme gjelder avlesning av opplysninger i et ikke offentlig tilgjengelig elektronisk informasjonssystem ved hjelp av dataprogrammer eller på annen måte (dataavlesning).
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nettleverandører og nettilbydere pålegges å lagre trafikkdata i 12 måneder for bruk til etterforskning.
Forslag 5
Ny § 10 a i politiloven skal lyde:
Dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til som ledd i sitt forebyggende arbeid å bruke tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216 m.
Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200 a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til å ransake noens private hjem etter bestemmelsen her.
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold som nevnt i første ledd vil gå tapt, kan ordre fra politimesteren tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216 d første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.
Politimesteren kan på samme vilkår som nevnt i første jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l.
§ 17 e gjelder tilsvarende.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen evaluere endringene i straffeprosessloven og politiloven som følger av Innst. O. nr. 113 (2004-2005), innen utgangen av 2007.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av åpning for bruk av avvergende metoder i forbindelse med drap, menneskehandel, barneporno/organiserte seksuelle overgrep mot barn og for alvorlig kriminalitet begått av strafferettslig utilregnelige personer.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting
og bruk av tvangsmidler for å
forhindre alvorlig kriminalitet)
I
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende
endringer:
§ 100 a første
ledd skal lyde:
Når retten behandler en sak etter §§ 200
a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216
m, 242 a, 264 sjette ledd, 267 første
ledd tredje punktum eller § 292 a, skal den straks oppnevne
offentlig advokat for den mistenkte. Advokat skal oppnevnes selv
om den mistenkte allerede har forsvarer. Advokat skal likevel ikke
oppnevnes etter bestemmelsen her i saker etter § 242 a, § 264
sjette ledd eller § 267 første ledd tredje punktum,
jf. § 264 sjette ledd, der påtalemyndigheten ikke
motsetter seg at den siktedes forsvarer får innsyn i opplysningene
mot å bli pålagt taushetsplikt, og forsvareren
mottar opplysningene.
§ 100 a annet ledd annet punktum skal lyde:
Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen
og grunnlaget for den, har etter anmodning krav på innsyn
i sakens dokumenter med de begrensninger som følger av §§ 242
og 242 a, har krav på varsel til rettsmøte
til behandling av begjæringen og har rett til å uttale
seg før retten treffer avgjørelse.
§ 130 a første ledd skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 132
a, 147 a, 151 a, 162 annet eller tredje ledd,
192, 229 tredje straffalternativ, 231, 233, 266, 268 jf. § 267,
§ 317 jf. § 162 annet eller tredje
ledd eller § 317 jf. § 268 jf. § 267
eller ved overtredelser som nevnt i alkoholloven § 10-1
tredje ledd - eller forsøk på slik forbrytelse
- kan retten etter begjæring fra statsadvokaten ved kjennelse
bestemme anonym vitneførsel når det om vitnets
identitet blir kjent, kan være fare
a) for en alvorlig forbrytelse som krenker livet,
helsen eller friheten til vitnet eller til noen vitnet står i
et slikt forhold til som nevnt i § 122, eller
b) for at muligheten for et vitne til å delta skjult
i etterforskningen av andre saker av den art som er nevnt foran,
blir vesentlig vanskeliggjort.
§ 200 a første ledd første
punktum skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på en handling som etter loven kan
medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som
rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf.
90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd
jf. første ledd annet punktum, eller av §§ 162
eller 317, jf. § 162, kan retten ved kjennelse beslutte
at ransaking kan settes i verk uten underretning til den mistenkte
eller andre.
§ 202 b første ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på handling som etter loven kan medføre
straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av
straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf.
90, eller av § 162 c, kan påtalemyndigheten
beslutte at teknisk peileutstyr plasseres på kjøretøy,
gods eller andre gjenstander for å klarlegge hvor den mistenkte
eller gjenstandene befinner seg (teknisk sporing).
§ 202 c første ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på handling som etter loven kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90,
91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet
punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum,
eller som rammes av lov om kontroll med eksport av strategiske
varer, tjenester og teknologi m.v. § 5, kan retten ved
kjennelse gi politiet tillatelse til å
a) plassere teknisk peileutstyr i klær
eller gjenstander som den mistenkte bærer på seg,
b) plassere teknisk peileutstyr i veske eller annen håndbagasje
som den mistenkte bærer med seg, eller
c) foreta innbrudd for å plassere teknisk peileutstyr som
nevnt i bestemmelsen her eller i § 202 b.
§ 202 b første ledd annet og tredje punktum
gjelder tilsvarende.
§ 210 b første ledd første
punktum skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling
eller forsøk på en handling som etter loven kan
medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som
rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf.
90, kan retten ved kjennelse pålegge den som
i fremtiden vil få besittelse av en ting som antas å ha
betydning som bevis, å utlevere tingen til politiet straks
den mottas.
§ 216 a første ledd bokstav b skal
lyde:
b) som rammes av straffeloven §§ 90,
91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller
104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum,
eller av § 162 eller § 317, jf. § 162
eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester
og teknologi m.v. § 5.
Tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Som kommunikasjonsavlytting regnes også identifisering
av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216
b annet ledd bokstav c, som skjer ved å avlytte samtaler
eller annen kommunikasjon.
§ 216 b første ledd bokstav b skal
lyde:
b) som rammes av straffeloven §§ 90,
91, 91 a, 94 jf. 90, 145 annet ledd, 162, 162 c, 204 første
ledd bokstav d, 317, jf. §§ 162 eller 390 a.
Annet ledd bokstav b og c skal lyde:
b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav
a for kommunikasjon,
c)å identifisere anlegg
som nevnt i bokstav a ved hjelp av teknisk utstyr, eller
Gjeldende annet ledd bokstav c blir ny bokstav d.
§ 216 c nytt tredje ledd skal lyde:
Kravet om særlige grunner etter annet
ledd gjelder ved all identifisering av kommunikasjonsanlegg etter § 216
a tredje ledd annet punktum, men ikke ved identifisering etter § 216
b annet ledd bokstav c.
§ 216 l første ledd første
punktum skal lyde:
Når noen med rimelig grunn mistenkes
for en handling eller forsøk på handling som etter
loven kan medføre frihetsstraff, kan politiet ved teknisk
innretning avlytte eller gjøre opptak av telefonsamtale
eller annen samtale med den mistenkte dersom politiet enten selv
deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene.
Ny § 216 m skal lyde:
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta
annen hemmelig avlytting enn kommunikasjonsavlytting ved tekniske
midler (romavlytting) når noen med skjellig grunn mistenkes
for en handling eller forsøk på en handling som
rammes av
a) straffeloven § 147 a første
eller annet ledd,
b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd
jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a,
eller
c) straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132
a.
Romavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes
på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44
eller § 46. Det gjelder også når tilstanden
har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.
Tillatelse til romavlytting kan bare gis dersom det må antas
at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare
saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.
Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor
det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Tillatelse
til avlytting av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig
for et større antall personer, kan bare gis når
det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved avlytting
av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører
samtaler av svært fortrolig art, såfremt vedkommende
ikke selv er mistenkt i saken. Romavlytting må innrettes slik
at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte
ikke er part.
Når retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet foreta
innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig
for å gjennomføre avlyttingen.
Bestemmelsene i §§ 216 d til 216 k gjelder
tilsvarende, likevel slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer
enn to uker om gangen.
Nytt kapittel 17 b skal lyde:
Kap. 17 b. Bruk av tvangsmidler for å avverge
alvorlig kriminalitet
§ 222 d
Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til som
ledd i etterforsking å nytte tvangsmidler som nevnt i kapittel
15, 15 a, 16, 16 a og 16 b når det er rimelig grunn til å tro
at noen kommer til å begå en handling som rammes
av
a) straffeloven § 147 a første
eller annet ledd,
b) straffeloven §§ 233, 268 annet ledd
jf. 267 eller 162 tredje ledd, jf. straffeloven § 60 a,
eller
c) straffeloven § 233, jf. straffeloven § 132
a.
Politiets sikkerhetstjeneste kan også gis slik
tillatelse når det er grunn til å tro at noen
kommer til å begå en handling som rammes av
a) straffeloven §§ 83, 84, 86,
86 b, 88, 90, 91, 91 a, kapittel 9, §§ 104 a første
ledd annet punktum eller annet ledd, jf. første ledd annet
punktum, 147 a tredje ledd, 147 b, 152 a eller 153 a,
b) lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester
og teknologi m.v. § 5,
c) straffeloven §§ 148, 149, 150, 151,
151 b, 152, 152 b, 153, 154, 154 a eller 159 og som begås med
sabotasjehensikt, eller
d) straffeloven §§ 222, 223, 227, 229,
231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget,
regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende
organer i andre stater.
Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet
vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli
vanskeliggjort. Tillatelse til å nytte tvangsmidler som
nevnt i §§ 200 a, 202 c, 216 a og
216 m kan bare gis når særlige grunner tilsier
det. PST kan bare gis tillatelse å romavlytte, jf. § 216
m, når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en
handling som rammes av straffeloven §§ 90,
91, 91 a, 147 a, 152 a eller 153 a.
Dersom det ved opphold er stor fare for at en handling
som nevnt i første eller annet ledd ikke vil kunne avverges,
kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse
av retten. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter
at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse.
Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og
opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken
av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. § 216
d første ledd tredje til femte punktum og annet ledd gjelder
tilsvarende.
Bestemmelsene i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b
gjelder tilsvarende så langt de passer. Reglene i §§ 216
i, 242 og 242 a gjelder for all bruk av tvangsmidler etter paragrafen
her.
§ 226 første ledd ny bokstav c
skal lyde:
c)å avverge
eller stanse straffbare handlinger.
Nåværende første ledd bokstav
c og d blir etter endringen ny bokstav d og e.
II
I politiloven 4. august 1995 nr. 53 gjøres
følgende endringer:
Nytt kapittel III A skal lyde:
Kapittel III A. Adgangen for Politiets sikkerhetstjeneste
til å bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed
§ 17 d. Vilkår for bruk
av tvangsmidler i
forebyggende øyemed
Retten kan ved kjennelse gi Politiets sikkerhetstjeneste
tillatelse til som ledd i sin forebyggende virksomhet å nytte
tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 200
a, 202 a, 202 c, 208 a, 210 a, 211, 212, 216 a, 216 b eller 216
m dersom det er grunn til å undersøke om noen
forbereder en handling som rammes av
a) straffeloven § 147 a,
b) straffeloven §§ 90, 91 og 91 a eller
c) straffeloven §§ 222, 223, 227, 229,
231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget,
regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende
organer i andre stater.
Tillatelsen kan bare gis dersom det er grunn til å tro
at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
forebygge handlingen, at forebygging ellers i vesentlig grad vil
bli vanskeliggjort og inngrepet etter sakens art og forholdene ellers
ikke fremstår som uforholdsmessig. Tillatelse til å nytte tvangsmidler
som nevnt i straffeprosessloven §§ 200
a, 202 c, 216 a og 216 m kan bare gis når særlige
grunner tilsier det. Det kan ikke gis tillatelse til å ransake
noens private hjem etter bestemmelsen her.
Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge
et forhold som nevnt i første ledd bokstav c vil gå tapt,
kan ordre fra sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets
sikkerhetstjeneste tre i stedet for kjennelse av retten, bortsett
fra ved romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216
m. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at
tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse.
Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig
og opplyse om hva saken gjelder og om formålet med bruken
av tvangsmidlet. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Straffeprosessloven § 216
d første ledd tredje til femte punktum gjelder tilsvarende.
Sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste
kan på samme vilkår som nevnt i første
jf. annet ledd tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202
b og 216 l.
§ 17 e. Behandlingen av begjæringer
om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed mv.
Begjæring om tillatelse etter § 17 d
settes frem for tingretten på det sted der det mest praktisk
kan skje. Tillatelse kan gis for inntil 6 måneder av gangen dersom
særlige omstendigheter tilsier at en fornyet prøving
etter 4 eller 8 uker vil være uten betydning. Bruken av
tvangsmidler skal stanses før utløpet av fristen
som er satt i rettens kjennelse dersom vilkårene ikke lenger
er oppfylt, eller dersom tvangsmiddelbruken ikke lenger anses hensiktsmessig.
Avgjørelse om inngrep etter § 17 d treffes
uten at den som inngrepet retter seg mot eller som avgjørelsen
ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen
blir ikke meddelt dem. Straffeprosessloven § 100
a gjelder tilsvarende for saker som nevnt i § 17
d første ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser
seg til dokumenter som legges frem for retten. Den som inngrepet
etter § 17 d retter seg mot, har ikke krav på underretning
etter at bruken av tvangsmidlet har opphørt, eller rett
til innsyn i opplysningene som har blitt innhentet ved bruk av tvangsmidlene.
Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke for
saksbehandlingen som knytter seg til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.
Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring
av bestemmelsene i kapitlet her.
§ 17 f. Bruk av opplysninger som
er innhentet med forebyggende tvangsmidler
Alle skal bevare taushet om at det er begjært
eller besluttet bruk av tvangsmidler etter § 17 d, og om opplysninger
som fremkommer ved bruk av tvangsmidlet. Det samme gjelder andre
opplysninger som er av betydning for forebygging eller etterforsking, og
som man blir kjent med i forbindelse med bruken av tvangsmidlet
eller saken.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes
a) som ledd i å forebygge et straffbart
forhold som nevnt i § 17 b første ledd,
b) som ledd i etterforsking av et straffbart forhold som
nevnt i § 17 d første ledd, herunder som ledd i
avhør av de mistenkte,
c) som bevis for en terrorhandling, jf. straffeloven § 147
a,
d) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
eller
e) for å forhindre en alvorlig straffbar handling
som kan krenke andres liv, helse eller frihet.
Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger
om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med
bruken av tvangsmidler.
III
Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det kan fastsettes
at de enkelte bestemmelser skal settes i kraft fra forskjellig tid.
Det vises til brev fra komiteen 26. april 2005, med
spørsmål om hvordan lovforslaget legger til rette
for domstolskontroll med Politiets sikkerhetstjenestes (PST) bruk
av lovfestede metoder (utvalgte tvangsmidler som nevnt i fjerde
del i straffeprosessloven) i forebyggende virksomhet.
Innholdet i domstolskontrollen henger nøye sammen med
hvilke vilkår som må være oppfylt for at
metodene skal kunne benyttes. Domstolenes oppgave er å vurdere
om disse vilkårene er oppfylt, og utformingen av vilkårene
har derfor stor betydning for hvilken rolle domstolene får.
I departementets forslag er det lagt opp til strenge vilkår
for når PST skal kunne bruke metoder i forebyggende øyemed.
De skal bare kunne anvendes for å forebygge nærmere
bestemte straffbare forhold, som for eksempel terrorhandlinger,
jf. forslaget til politiloven § 17 d første
ledd. I uttrykket "for å undersøke om noen forbereder"
ligger en formålsbegrensning og et saklighetskrav, som
blant annet stenger for bruk av metoder for å innhente
opplysninger som ikke har betydning for den forebyggende virksomheten.
Formålsbegrensningen i første ledd er supplert med
ytterligere vilkår i forslaget til § 17
d annet ledd: Metoden kan bare nyttes dersom det må antas
at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne
forebygge handlingen. I tillegg er det et vilkår at forebygging
ellers i vesentlig grad ville blitt vanskeliggjort. Kjernen i disse
vilkårene er at metodene bare skal kunne anvendes når
det er nærliggende at metoden vil gi opplysninger som kan
bidra til å forebygge for eksempel en terrorhandling, og
bare når det må antas at mindre inngripende metoder
vil komme til kort. Endelig stilles det som vilkår at bruken
av metodene ikke må være et uforholdsmessig inngrep
overfor den som metodebruken retter seg mot.
I tillegg stilles det ytterligere vilkår for bruk av
de mest inngripende metodene, dvs. hemmelig ransaking, den mest
inngripende formen for teknisk sporing, kommunikasjonsavlytting
og romavlytting: For å kunne bruke disse metodene må det
i tillegg foreligge særlige grunner, dvs. særskilte
omstendigheter i den aktuelle saken som gjør det forsvarlig å ta
i bruk slike virkemidler.
I sum medfører vilkårene at det vil være
en meget snever adgang for PST til å bruke lovfestede metoder i
forebyggende øyemed, og bare etter en konkret vurdering
i forhold til den som kan bli utsatt for metodebruken. Slik forslaget
er utformet vil metodene være et siste virkemiddel i forebyggingen
av svært alvorlige forbrytelser som typisk begås
av lukkede og profesjonelle miljøer.
I tillegg til strenge vilkår er det foreslått
omfattende kontroll med bruken av metodene. I tillegg til at metodene
kun kan brukes etter at tillatelse er innhentet fra domstolene,
vil PSTs bruk av metoder i forebyggende øyemed høre
under Justisdepartementets ansvarsområde og dermed være
underlagt konstitusjonell og parlamentarisk kontroll, og i ettertid
bli kontrollert av Stortingets EOS-utvalg.
Forslaget legger på flere måter til rette for
domstolskontroll. PST må be domstolene om tillatelse, og legge
frem dokumentasjon som godtgjør at de strenge vilkårene
for når domstolene kan tillate bruk av metoder er oppfylt.
For eksempel må PST godtgjøre at informasjonen
som man ønsker å innhente faktisk er av vesentlig
betydning for å kunne forebygge en terrorhandling, og videre
at informasjonen er av vesentlig betydning for å kunne
forebygge handlingen. Hvis domstolen kommer til at PST ikke har
godtgjort at vilkårene er oppfylt, må den forkaste
begjæringen.
Dersom komiteen mener det er ønskelig å utforme
vilkårene i forslaget til § 17 d
slik at de i enda større grad gjenspeiler intensjonen om
en god og reell domstolskontroll, er det mulig å endre
første ledd slik at passusen "for å undersøke
om noen forbereder en handling" erstattes med "dersom det er grunn
til å undersøke om noen forbereder en handling".
En slik endring vil understreke at PST må godtgjøre
overfor domstolen at noe i det konkrete saksforholdet gir grann
til å bruke lovfestede metoder til å gjennomføre
nærmere undersøkelser. Grunnen til å undersøke må være
forankret i objektive holdepunkter, dvs. saksopplysninger som for
eksempel spaningsobservasjoner, tips, dokumentfunn eller andre bevis
som indikerer at noen kan være i ferd med å forberede
for eksempel en terrorhandling.
Også forslaget om at det alltid skal oppnevnes en offentlig
advokat for den som metodebruken vil rettes mot, vil bidra til en
effektiv domstolskontroll. Advokaten skal vareta vedkommendes interesser
i forbindelse med rettens behandling. Advokaten skal gjøres
kjent med begjæringen og grunnlaget for den, varsles om
rettsmøtet og ha rett til å uttale seg før
retten treffer sin avgjørelse. Advokaten vil dessuten ha rett
til å påkjære avgjørelsen, slik
at den også kan bli prøvd av høyere rettsinstanser.
Jeg understreker til slutt at departementet sammen med Domstoladministrasjonen
vil vurdere om det er behov for særskilte tiltak for å heve
dommernes kompetanse i saker om rikets sikkerhet, for også på den
måten å legge til rette for at domstolskontrollen
blir best mulig.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. juni 2005
Trond Helleland |
Ingjerd Schou |
leder |
ordfører |