Arbeidsgiverbegrepet i skattebetalingsloven er ikke helt overensstemmende
med bruken av begrepet i andre lover. Begrepet inneholder også oppgaver som
utføres av andre enn de som ved en vanlig språkforståelse
kan omtales som arbeidsgivere. På den annen side er arbeidsgiverbegrepet
et innarbeidet begrep som er knyttet til flere av de pliktene arbeidsgiver
har.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at hensynene
til å beholde arbeidsgiverbegrepet er sterkere enn behovet
for at den naturlige språkforståelsen skal være
fullt ut dekkende for hvem som skal være å anse
som arbeidsgiver. I proposisjonen foreslås derfor uttrykket
arbeidsgiver videreført.
Ved de nye betegnelsene vil det gå et hovedskille mellom
skatt som innbetales av andre gjennom forskuddstrekk, og skatt som
betales av den skattepliktige selv gjennom forskuddsskatt. De som
betaler forskuddsskatt deles igjen i to grupper, nemlig de personlige
og upersonlige skattyterne.
Etter departementets vurdering er dette en tilnærming
som både gjenspeiler begrepsbruken i skatteloven og som
gjør det enkelt å identifisere de aktuelle skattytergruppene
ut i fra en alminnelig språkforståelse.
Departementet anser det videre som lovteknisk hensiktsmessig
med få begreper knyttet til relativt like ordninger. At
den skatt som eventuelt gjenstår å innbetale etter
ligningen omtales som restskatt, anses som enkelt forståelig.
Tilsvarende anses det ikke som nødvendig å språklig
skille mellom uttrykkene avregning og avstemming da det grunnleggende
for begge handlingene er at det skjer en avregning mellom utlignet
og innbetalt skatt.
Departementet foreslår derfor at loven språklig forenkles
ved å bruke de foreslåtte fellesbegrepene på disse
områdene.
Departementet er enig med høringsinstansene i at det
i høringsutkastet var brukt henvisninger i for stor utstrekning.
Ved valg av lovgivningsteknikk må imidlertid flere hensyn
veies opp mot hverandre. Loven skal være presis og det
må ikke være utilsiktede forskjeller mellom ulike
deler av lovverket. Videre er det en målsetning at lovens
volum ikke skal bli altfor stort, noe som vil redusere brukervennlighet
og tilgjengelighet. Disse hensynene taler for å bruke henvisningsteknikk
i stedet for å gjengi lovtekst som finnes andre steder
i loven eller i andre lover. Det er imidlertid som høringsinstansene
har påpekt, en fare for at loven blir vanskelig å lese
og lite tilgjengelig dersom loven inneholder henvisninger i for
stor utstrekning. Departementet har gjennomgått lovutkastet
og redusert antallet henvisninger. Det er imidlertid ikke mulig
eller ønskelig å utarbeide et lovforslag helt
uten henvisninger. Lovutkastet slik det foreligger, er et kompromiss
mellom ovennevnte hensyn.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til begrepsbruk og henvisningsteknikk.