Til Odelstinget
Finansdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til:
enkelte endringer i gjeldende regler
om forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper
nye regler om obligasjoner med fortrinnsrett som skal erstatte
reglene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 om obligasjonslån
med pantesikkerhet i utlånsportefølje
en begrenset endring i lov om eiendomsmegling om gjensidig
godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
hjemmel i sentralbankloven for å innhente politiattest
for ansatte i og andre med tjeneste for Norges Bank
endringer i sparebankloven og forretningsbankloven som innebærer
forbud mot at administrerende direktør er medlem av bankens
styre, og opphevelse av reglene om fellesmøte mellom styre
og hhv. forstanderskap og representantskap
regler om fradragsberettiget pensjonssparing for frilansere.
I proposisjonen drøftes også enkelte spørsmål knyttet
til sparebankstruktur.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marianne
Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir
Micaelsen, lederen Reidar Sandal og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Svein Flåtten,
Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra
Venstre, Lars Sponheim, viser til at forslagene er nærmere
omtalt nedenfor i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 11 (2006-2007).
Komiteen viser til at det generelt kun er konkrete
forslag som krever lovhjemmel og Regjeringens vurderinger vedrørende
dette, som er gjengitt nedenfor i sammendragene under det enkelte
punkt. Bakgrunnen for forslagene, utvalgsinnstillinger, gjeldende
norsk rett, EØS-rett, høringsuttalelser mv. knyttet
til det enkelte forslag, er redegjort nærmere for i nevnte
odelstingsproposisjon. Også nærmere vurderinger
vedrørende lovforslagene er i noen grad kun delvis gjengitt,
eventuelt bare vist til.
Komiteen viser til rettebrev fra finansministeren
22. desember 2006, som er lagt til grunn for og vedlagt
innstillingen.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader nedenfor
under de enkelte punkter.
Spørsmålet om forvalterregistrering av innenlandske
investorers aksjer i norske selskaper har vært tatt opp
flere ganger. Forvalterregistreringsutvalgets utredning i NOU 2005:13
er imidlertid den første utredning av spørsmålet
foretatt av et bredt sammensatt offentlig utvalg. Utvalget tilrådde
i store trekk at gjeldende rett, med forbud mot forvalterregistrering
for innlendinger og adgang til forvalterregistrering for utlendinger,
videreføres.
I proposisjonen foreslås det, i samsvar med innstillingen
fra utvalget, å videreføre kravet om at innenlandske
eiere av aksjer i norske selskaper skal være direkteregistrert,
slik at reell eier fremgår av registeret. Det foreslås
således ikke å utvide adgangen til forvalterregistrering
til å omfatte innenlandske investorer. Det legges særlig
vekt på at adgang til forvalterregistrering ville svekke
en effektiv myndighetskontroll og innebære en begrensning
i forhold til gjeldende åpenhet og informasjon om eierforhold,
eierstrukturer og maktforhold i næringslivet. Videre vektlegges
at adgang til forvalterregistrering ville kunne medføre
en svekkelse av mulighet til god eierstyring, selskapsledelse og
aksjonærdemokrati, fordi aksjeeieres og selskapets muligheter
til å skaffe seg informasjon om selskapets reelle eiermasse
og eierkonstellasjoner ville bli begrenset. Departementet mener
hensynet til åpenhet om eierskap, herunder de fordeler
direkteregistrering medfører for kontrollmyndigheter og
for selskapet selv, bør tillegges større vekt
enn de fordeler forvalterregistrering kan medføre for den
enkelte investor.
Det foreslås å videreføre gjeldende
adgang til forvalterregistrering for utenlandske eiere av aksjer
i norske selskaper. Det legges således opp til å videreføre
skillet mellom innenlandske og utenlandske aksjeeiere mht. forvalterregistrering.
Det legges særlig vekt på at det foreligger reelle
ulikheter mellom hensynene som knytter seg til innenlandske og utenlandske
aksjeeiere, blant annet det å forholde seg til et fremmed
rettssystem, og at det er viktig å legge til rette for å sikre
tilgangen på utenlandsk kapital for norsk næringsliv.
Det foreslås å lovfeste presiseringer av begrepene
"innenlandsk" og "utenlandsk" aksjeeier. For fysiske personer foreslås
at vedkommende skal ha utenlandsk domisil og utenlandsk statsborgerskap
for at vedkommende skal anses som "utenlandsk" i denne sammenhengen.
Forslaget innebærer at utenlandske statsborgere bosatt
i Norge eller norske statsborgere bosatt i utlandet ikke vil anses
som "utenlandsk". For juridiske personer foreslås at selskap
registrert i utlandet skal anses som "utenlandsk", med mindre selskapets
hovedkontor befinner seg her i riket.
I proposisjonen foreslås å lovfeste en adgang
for utenlandske aksjeeiere til å forvalterregistrere aksjer i
selskaper notert på norsk regulert marked. Forslaget innebærer
en opphevelse av gjeldende krav om samtykke fra Kredittilsynet.
Videre forslås å presisere i lovteksten at
adgangen til forvalterregistrering også gjelder i forhold
til aksjeselskap som har registrert aksjene i et verdipapirregister.
Det forslås en hjemmel til at forvaltere gjennom forskriftsregler
kan pålegges en periodisk rapporteringsplikt hvoretter
forvaltere med jevne mellomrom skal levere oppdaterte opplysninger
om eierne av aksjene som forvaltes til offentlige myndigheter eller andre.
En slik informasjonsplikt vil kunne bidra til større åpenhet
om utenlandske eierforhold og eierstrukturer i norske selskap.
I proposisjonen forslås også å innføre
en hjemmel til at det i forskrift kan gis nærmere regler
om tvangssalg av finansielle instrumenter registrert på forvalterkontoer
som forvaltes av noen uten godkjennelse, eller der forvalter ikke
oppfyller sin opplysningsplikt.
Etter gjeldende regler oppnås rettsvernsvirkninger ved
rettstiftelser i finansielle instrumenter ved registrering i rettighetsregisteret,
jf. verdipapirregisterloven § 7-1. Overføringer
av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på samme
forvalterkonto gir ikke tilsvarende rettsvirkninger, jf. verdipapirregisterloven § 6-3
femte ledd siste punktum.
Det forslås regler om rettsvern for rettstiftelser i finansielle
instrumenter som er utstedt i et verdipapirregister med konsesjon
etter verdipapirregisterloven § 3-1 og som er
registrert på forvalterkonto i et slikt verdipapirregister.
Slike rettsstiftelser vil etter forslaget få rettsvirkninger
etter reglene i verdipapirregisterloven §§ 7-1
og 7-2, når forvalteren har fått melding om rettsstiftelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
endringer i aksjeloven, allmennaksjeloven og verdipapirregisterloven
vedrørende forvalterregistrering, jf. henholdsvis VII,
IX og XII i komiteens tilråding.
Ved lov 13. desember 2002 nr. 77 ble det gitt nye regler om obligasjoner
med pantesikkerhet i utlånsportefølje. Formålet
med slike regler er å legge til rette for at kredittforetak
kan hente inn kapital på gunstige vilkår, og låne
dette ut igjen for eksempel som pantesikrede boliglån.
Gunstige innlån skal føre til at også renten
på utlånene blir lav. For å bidra til gunstige
innlån skal kreditorenes risiko for tap være lav.
Den 13. februar 2004 ble utkast til utfyllende forskrift
om særskilt sikrede obligasjoner, utarbeidet av Kredittilsynet
og representanter fra finansnæringen i fellesskap, sendt
på høring av Finansdepartementet. I høringsrunden
fremkom det at det var behov for endringer av lovreglene. Det var
blant annet ikke hjemmel for en del ønskede forskriftsregler.
Etter forslag i Ot.prp. nr. 58 (2004-2005) vedtok Stortinget
(lov 10. juni 2005 nr. 43) justeringer i lovreglene som
skulle avhjelpe disse forholdene. Det har imidlertid i ettertid
vist seg at finansnæringen likevel mener de vedtatte lovreglene
ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for etablering av foretak
som kan utstede særskilt sikrede obligasjoner. Dette skyldes blant
annet at pantsettelse av lånefordringer banker har på forbrukere
krever aktivt samtykke fra lånekunden.
På denne bakgrunn legges det nå opp til å oppnå det
samme formålet, billig funding (innhenting av kapital)
av kredittforetak som kan gi grunnlag for billige utlån,
gjennom en teknisk annerledes modell, obligasjoner med fortrinnsrett,
som unngår de panterettslige utfordringene finansnæringen
i ettertid har påpekt i regelverket for særskilt
sikrede obligasjoner.
Formålet med de foreslåtte lovreglene om obligasjoner
med fortrinnsrett er å legge til rette for et godt rammeverk
både for utsteder og for obligasjonseier, samtidig som
regelverket skal være konkurransedyktig og sammenlignbart
i forhold til tilsvarende regelverk i andre land.
Finansdepartementet sendte 23. mars 2006 ut et høringsnotat
om fortrinnsberettigende obligasjoner.
Departementet foreslår endringer i finansieringsvirksomhetsloven
kapittel 2 underkapittel IV "Obligasjonslån med pantesikkerhet
i utlånsportefølje". Den eksisterende modellen
foreslås erstattet med en modell hvor obligasjonseierne
gis fortrinnsrett til dekning ved fellesforfølgning. Begrunnelsen
for og hovedmålet med å åpne for en pantsettelse
av utlånsporteføljen til fordel for obligasjonseierne,
var å sikre obligasjonseierne fortrinnsrett foran andre
kreditorer ved konkurs hos obligasjonsutstederen (kredittforetaket). Å gå over
fra en modell med avtalepant til en lovfestet fortrinnsrett til
dekning, innebærer ingen endring på dette punktet.
Markedsaktørene har avdekket enkelte problemer som fører
til større etableringskostnader og vanskeligheter forbundet
med utstedelse av obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje
enn opprinnelig forutsatt. Problemet har i hovedsak vært
at sikring av rettsvern og eventuell innhenting av samtykke fra kredittforetakets
lånekunder etter gjeldende rett viser seg å være
tids- og kostnadskrevende.
Endringene som foreslås er ikke ment å innebære noen
svekkelse av obligasjonseiernes interesser. Obligasjonseierne gis
etter forslaget til nye lovregler en lovfestet prioritert rett til
dekning i det sikkerhetsmassen utbringer ved realisasjon i konkurs.
Eventuelle krav som ikke blir dekket av realisasjonsutbyttet, stilles
på lik linje med øvrige kreditorers krav i boet. Kredittforetakets øvrige
kreditorer, som ikke har fortrinnsrett, vil heller ikke stilles
noe dårligere som følge av en overgang til et
system med fortrinnsrett. I et system med panterett ville de særskilt
sikrede obligasjonene få pant i fordringer som nominelt
oversteg obligasjonsgjelden, og som ventelig ville ha den relativt
høyeste kvaliteten.
Forslaget om en omlegging til et system med fortrinnsrett tar
også sikte på å løse problemet
med behov for særskilt tinglysning av frempanterett samt omsetningsbegrensningen
som følger av kravet til aktivt samtykke etter finansavtaleloven § 45
første ledd ved overdragelse av fordringer. En fortrinnsrett er
ikke en pantsettelse, og kravet til aktivt samtykke ved overdragelse
kommer ikke tilsvarende til anvendelse, jf. panteloven § 1-3.
Ved å gå bort fra en modell med avtalepant, vil
kredittforetaket beholde kreditorposisjonen fullt ut overfor lånekundene.
Dette vil ikke medføre noen svekkelse av forbrukervernet. Så lenge
utlånet beholdes i kredittforetaket eller dets konkursbo,
vil ikke et krav om samtykke til overdragelse bli utløst.
Et eventuelt salg i en insolvenssituasjon vil derimot kunne utløse
samtykkekravet i finansavtaleloven § 45. Utstedelse
av obligasjoner med fortrinnsrett vil ikke berøre en bostyrers
plikt til å ta hensyn til lånekundene ved forvaltning
av et kredittforetak etter eventuell konkursåpning.
Høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter
forslaget om en endring fra en panterettslig modell til en modell
hvor obligasjonseierne gis fortrinnsrett til dekning ved fellesforfølgning.
Dagens regler åpner for at kredittforetak kan oppta
obligasjonslån sikret ved pant i utlånsportefølje.
I likhet med det som tidligere har vært uttalt, ser departementet
ikke grunnlag for å foreslå materielle endringer
av virkeområdet for finansieringsvirksomhetsloven kapittel
2 underkapittel IV.
Det er i høringsnotatet argumentert for at betegnelsen
"fortrinnsberettigende obligasjoner" blant annet er valgt for å få frem
at det ikke er tale om en tinglig rett, men en obligatorisk rett
som er gitt særskilt vern i loven. Departementet har sett
hen til høringsinstansenes uttalelser om betegnelsen. "Fortrinnsberettigende
obligasjoner" er en forholdsvis tung betegnelse. Etter departementets
vurdering er det hensiktsmessig med en betegnelse som gir en dekkende
karakteristikk av modellen, samtidig som den er praktisk anvendelig.
Etter departementets vurdering synes betegnelsen "obligasjoner med
fortrinnsrett" å være et godt alternativ. Departementet
foreslår derfor at denne benyttes.
Med obligasjoner med fortrinnsrett menes ihendehaverobligasjoner
utstedt som mengdegjeldsbrev med fortrinnsrett til dekning i kredittforetakets
sikkerhetsmasse. Fortrinnsretten bygger på avtale mellom
kredittforetaket og obligasjonseierne. Departementet ser det som
hensiktsmessig at det tas inn en bestemmelse i loven som definerer
innholdet av betegnelsen og viser til lovforslaget § 2-25.
Departementet foreslår at betegnelsen "obligasjoner
med fortrinnsrett" bare får anvendelse om obligasjoner
som er omfattet av denne ordningen. Det vises til lovforslaget § 2-26.
Departementet finner ikke grunn til å innføre
et krav om at betegnelsen må benyttes.
Departementet ser det ikke som nødvendig å innføre
et krav om særskilt tillatelse for å utstede obligasjoner
med fortrinnsrett. Gjennom prøving av vedtektene, vil tilsynsmyndigheten
kunne vurdere om virksomheten er innrettet i samsvar med de kravene som
stilles i loven.
Departementet foreslår videre å opprettholde
kravet om at foretakets vedtektsfastsatte formål skal være å yte
eller erverve bolighypoteklån, eiendomshypoteklån,
lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder
eller offentlige lån, og å finansiere utlånsvirksomheten
hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett. Det
vises til lovforslaget § 2-27 første
ledd. Ordlyden i lovforslaget § 2-27 første
ledd bokstav a presiseres ved at ordet "enten" tas ut.
Departementet foreslår at bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-26
annet ledd videreføres. Kredittforetaket skal gi melding
til Kredittilsynet senest 30 dager før det første
gang utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, jf. lovforslaget § 2-27
annet ledd.
Når det gjelder spørsmålet om overgangsregler, slutter
departementet seg til uttalelsene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon
(FNH) og Sparebankforeningen og Justisdepartementet. Departementet
har sett hen til at det både i dag og i fremtiden kan forekomme
foretak som ønsker legge om sin virksomhet til å utstede
obligasjoner med fortrinnsrett, og at dette bør være
mulig uten å samtidig måtte si opp øvrige obligasjonslån.
Etter departementets vurdering bør slike foretak gis en
viss tid til å endre virksomheten. Departementet foreslår
derfor at Kredittilsynet kan samtykke til at etablerte kredittforetak
i en begrenset periode kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett
før tidligere ytede obligasjonslån, som ikke omfattes
av finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV, er innløst.
Kredittilsynets samtykke kan gis for en periode på ett år,
med mulighet til forlengelse for ytterligere ett år. Det
vil være naturlig at Kredittilsynet i tilfelle blant annet
stiller vilkår om at nye vedtekter er på plass
før det kan utstedes obligasjoner med fortrinnsrett. Det
er ikke meningen at kredittforetaket permanent skal kunne drive
parallelle virksomheter, men det foreslås åpnet
for at kredittforetaket kan utstede obligasjoner med fortrinnsrett
i en periode hvor det samtidig endrer sin virksomhet. Virksomheten
som består i å utstede obligasjoner med fortrinnsrett
skal i tilfelle holdes atskilt fra kredittforetakets øvrige
virksomhet, og Kredittilsynet kan sette vilkår for å sikre slik
atskillelse. Det vises til lovforslaget § 2-27
fjerde ledd.
Departementet foreslår at den panterettslige modellen
erstattes med en modell hvor obligasjonseierne gis eksklusiv, lik
og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning av det sikkerhetsmassen
utbringer ved en likvidasjon av kredittforetaket. Det vil være
nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatavtaler
for å sikre seg mot rente- og valutarisiko, slik at kravet
til stadig beløpsmessig balanse og likviditetskravet kan opprettholdes.
Slike derivatavtaler kan inngå som en del av sikkerhetsmassen,
jf. lovforslaget § 2-28 første ledd bokstav
e. Departementet vil bemerke at det, av hensyn til obligasjonseiernes
behov for rettidig betaling, vil være nødvendig
at derivatmotpartenes rettigheter begrenses, blant annet ved at
adgangen til oppsigelse, heving og motregning avskjæres.
Nærmere krav til derivatavtalene fastsettes i forskrift.
Derivatmotpartene har imidlertid et tilsvarende behov for rettidig
oppgjør. Departementet foreslår at motparter i
derivatavtaler som inngår i sikkerhetsmassen gis fortrinnsrett
på linje med eiere av obligasjoner med fortrinnsrett. Departementet
viser til vurderingen av likestilling av derivatmotparters og obligasjonseieres rettigheter
i Ot.prp. nr. 58 (2004-2005) kapittel 3.5.
Departementet foreslår i samsvar med høringsuttalelsene
fra FNH og Sparebankforeningen at det inntas en uttrykkelig bestemmelse
om at eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som
nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e
har eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning i den
sikkerhetsmassen som er avsatt for dem. Det vises til lovforslaget § 2-35
første ledd første punktum.
Fortrinnsretten er generell og gjelder ved konkurs, gjeldsforhandling,
avvikling og offentlig administrasjon. Det vises til lovforslaget § 2-35
og nærmere omtale av dette nedenfor.
Fortrinnsretten går foran andre avtaler. Departementet
foreslår at midler som inngår i sikkerhetsmassen
ikke kan pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg,
arrest eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av foretakets
kreditorer. På bakgrunn av uttalelsene til FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at det heller ikke kan avtales motregningsrett,
tilbakeholdsrett eller liknende i midler som inngår i sikkerhetsmassen.
Departementet foreslår videre en bestemmelse hvor Kongen
i forskrift kan gjøre unntak fra dette for derivatavtaler
som utgjør en del av sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-30.
Departementet foreslår en bestemmelse som uttrykkelig
angir hvilke fordringer som kan inngå i sikkerhetsmassen.
Det vises til lovforslaget § 2-28 første
ledd.
Sikkerhetsmassen kan bare bestå av visse nærmere
angitte fordringer. Et kredittforetaks utstedelse av obligasjoner
med fortrinnsrett bygger på et balanseprinsipp, der verdien
av sikkerhetsmassen til enhver tid skal overstige verdien av obligasjonseiernes fordringer,
se nærmere om dette nedenfor. Obligasjonenes løpetid
samsvarer imidlertid ikke alltid med løpetiden for lånene
som inngår i sikkerhetsmassen. Det kan derfor være
vanskelig i praksis å oppnå verdimessig balanse
til enhver tid. Balansen kan også forrykkes ved førtidig
hel eller delvis innfrielse av lån som inngår
i sikkerhetsmassen eller dersom kredittforetaket har utstedt obligasjoner,
men ikke ennå inngått avtaler om motsvarende utlån.
En måte å løse problemet på er å åpne
for at også andre fordringer enn det som i dag følger
av loven kan inngå i sikkerhetsmassen som såkalt
fyllingssikkerhet, slik det er foreslått i høringsnotatet.
Etter departementets vurdering bør det legges til rette
for at kredittforetakene på en smidig og effektiv måte
kan anvende det foreslåtte regelverket. Samtidig er det viktig
at formålet om at obligasjonene skal være særskilt
sikre investeringsobjekter ikke svekkes. Departementet viser til
vurderingen i høringsnotatet om at det kan være
behov for å gi kredittforetakene hjemmel til å la
enkelte fordringer som er lett omsettelige og som er forbundet med
lav risiko inngå i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet
i en begrenset utstrekning. Det vises til lovforslaget § 2-28
første ledd bokstav f.
Det vil være viktig å innføre konkrete
regler om dette, både regler om i hvilken utstrekning fyllingssikkerhet
kan benyttes og regler om hvilke formuesgoder som kan benyttes til
fyllingssikkerhet. Innføring av konkrete regler vil bidra
til å sikre obligasjonseiernes rettsstilling. Departementet
foreslår i samsvar med høringsnotatet at det presiseres
i loven at det kun er særlig likvide og sikre fordringer
som kan benyttes som fyllingssikkerhet. Fyllingssikkerhet kan bare
utgjøre en begrenset del av sikkerhetsmassens verdi. Departementet
foreslår at grensen for fyllingssikkerhet settes til 20
pst., med mulighet for Kredittilsynet til å tillate at
andelen for en begrenset tid kan utgjøre opp til 30 pst.
Det vises til lovforslaget § 2-28 fjerde ledd.
Departementet har sett hen til uttalelsene fra FNH og Sparebankforeningen,
hvor det blant annet er trukket frem at etter de regler som nå er
vedtatt for kredittinstitusjoners kapitaldekning innenfor EØS-området
(Basel II), kan dekningsmassen for særskilt sikrede obligasjoner
kun inneholde krav på banksektoren på høyst
15 pst. Krav på andre banker vil omfatte derivatavtaler
og fyllingssikkerheter. Departementet foreslår i samsvar
med forslaget fra FNH og Sparebankforeningen, en forskriftshjemmel
i § 2-28 fjerde ledd. På bakgrunn av
denne kan det gis utfyllende bestemmelser om fordringer som kan
inngå i sikkerhetsmassen, herunder bestemmelser om sammensetningen
av fyllingssikkerhet og derivatavtaler. Det vil også i
forskrift kunne innføres begrensninger i sikkerhetsmassens
sammensetning. Ved utforming av slik forskrift vil det blant annet
måtte tas hensyn til kapitaldekningsregler som gjennomfører
"Basel II-kravene".
Når det gjelder sikkerhetsmassens konkrete sammensetning,
slutter departementet seg til vurderingene i høringsnotatet.
Det kan overlates til markedsaktørene å bestemme
sikkerhetsmassens konkrete sammensetning, innenfor rammen av hva
som kan føres inn i registeret etter lovforslaget § 2-28.
Blant annet på bakgrunn av høringsuttalelsene fra
FNH og Sparebankforeningen vil departementet foreslå at
fastsetting og nærmere regulering av kravet til belåningsgrader
reguleres i forskrift. Etter departementets vurdering vil hensynet
til utfyllende informasjon og brukervennlighet være tilstrekkelig
ivaretatt ved at det fremgår uttrykkelig av loven at Kongen fastsetter
forskrift om belåningsgrader for de ulike typer formuesgoder.
Det vises til lovforslaget § 2-28 annet ledd.
Departementet foreslår i § 2-28 tredje
ledd at lån som inngår i sikkerhetsmassen må ha
pantesikkerhet i et formuesgode som ligger innenfor EØS-området eller
OECD-området, eller være ytt til eller garantert av
stat, kommune eller tilsvarende offentlige organer i andre stater,
innenfor EØS-området eller OECD-området.
Etter vurderingene i høringsnotatet er det ikke behov
for å opprettholde § 2-31 første
ledd ved siden av det foreslåtte kravet til stadig beløpsmessig
balanse. Så fremt kravet til stadig beløpsmessig
balanse er oppfylt, bør kredittforetakene kunne disponere
fritt over fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Det fremgår
videre av høringsnotatet at et krav om tilsvarende verdi
i forholdet mellom utgående og inngående fordringer
svekker fleksibiliteten, uten at det kan gis en adekvat begrunnelse
for det. Det ble i høringsnotatet uttalt at en sikkerhetsmasse
vil måtte fluktuere allerede fordi fordringer som inngår
der vil kunne bli innfridd før obligasjonslånet
er nedbetalt, jf. § 2-31 annet ledd.
I høringsnotatet ble det heller ikke ansett som nødvendig å ha
en bestemmelse som finansieringsvirksomhetsloven § 2-31
tredje ledd om kredittforetakenes adgang til å plassere
midler som svarer til innbetalinger knyttet til pantsatte lån
i annet enn utlån, ved siden av det foreslåtte
kravet til stadig beløpsmessig balanse.
Det fremgår videre av høringsnotatet at det
synes unødvendig å fastlegge i lov at kredittforetaket
kan inngå avtale med en låntaker om førtidig
tilbakebetaling av lån, slik det fremgår av § 2-31
annet ledd. I høringsnotatet ble derfor hele § 2-31
foreslått opphevet.
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet.
Det foreslåtte kravet til stadig beløpsmessig
balanse og likviditetskravene skal uansett sørge for at
obligasjonseiernes interesser er tilstrekkelig ivaretatt. Så fremt
kredittforetaket sørger for at kravet til stadig beløpsmessig
balanse til enhver tid er oppfylt, synes det unødvendig å videreføre
bestemmelsene i § 2-31 første og tredje
ledd. Kredittforetak vil ha adgang til å inngå og
gjennomføre avtaler om førtidig tilbakebetaling
av sine utlån uten at dette er lovfestet. § 2-31
annet ledd foreslås derfor også opphevet.
Departementet foreslår at kredittforetaket skal føre
et register over de obligasjonene med fortrinnsrett det utsteder
og den sikkerhetsmassen som er tilordnet disse, herunder derivatavtaler
som inngår i sikkerhetsmassen. Registeret er ikke i seg
selv et rettsvernsregister, men skal ha høy bevismessig
verdi. Det foreslås presisert i loven at registeret til
enhver tid skal inneholde opplysninger om verdien av obligasjonene
og verdien av sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-33
første ledd.
Departementet foreslår at Kongen gis hjemmel til å fastsette
nærmere krav til registerets innhold, utforming og tilgjengelighet
i forskrift, samt regler om føring av registeret. Se lovforslaget § 2-33
annet ledd.
Kravet til ekstern kontroll ved hjelp av en uavhengig gransker
skal sikre obligasjonseiernes og derivatmotpartenes interesser og
samtidig legge til rette for Kredittilsynets kontroll. Departementet
foreslår at Kredittilsynet skal oppnevne en uavhengig gransker
før kredittforetak utsteder obligasjoner med fortrinnsrett,
jf. lovforslaget § 2-34 første ledd.
Departementet viser videre til lovforslaget § 2-34
annet ledd hvor enkelte av granskerens oppgaver fastlegges.
Etter departementets vurdering er det viktig å sikre
granskerens uavhengighet i forhold til kredittforetaket. Dette kan
oppnås ved at det ikke er kredittforetaket selv som oppnevner
granskeren eller fastsetter granskerens vederlag. I den svenske
loven om særskilt sikrede obligasjoner (Lag 2003:1223 om
utgivning av säkerställde obligationer) følger
det av kapittel 3 § 12 at Finansinspektionen skal
fastsette størrelsen på granskerens vederlag.
Departementet har sett hen til høringsuttalelsene om
at Kredittilsynet, dersom det både skal oppnevne granskeren
og fastsette vederlaget, vil kunne få en innflytelse på virksomheten
som er vanskelig forenlig med den uavhengigheten Kredittilsynet
skal ha i tilsynsrollen.
Etter departementets vurdering vil disse hensyn best bli ivaretatt
ved at Kredittilsynet fastsetter generelle rammer for foretakets
vederlag til granskeren, i tillegg til at Kredittilsynet oppnevner
granskeren. Et slikt system vil blant annet kunne bidra til at Kredittilsynet
opprettholder uavhengigheten i tilsynsrollen.
Departementet foreslår at det gis hjemmel til at det
i forskrift kan fastsettes nærmere regler om oppnevningen
av granskeren, om granskerens oppgaver, rettigheter og plikter,
samt også regler om vederlaget til granskeren, jf. lovforslaget § 2-34
fjerde ledd.
Systemet med obligasjoner med fortrinnsrett bygger på et
prinsipp om at verdien av obligasjonseiernes fordringer skal motsvares
av verdien av de fordringer som inngår i sikkerhetsmassen.
Balanseprinsippet fastsetter dermed grenser for hvor store forskjellene
kan være mellom på den ene siden, innbetalinger
fra låntakere (renter og avdrag), finansielle instrumenter
og overskytende midler, og på den andre siden, utbetalinger
til eiere av obligasjoner med fortrinnsrett, andre verdipapirer
og finansielle instrumenter.
Departementet har merket seg høringsinstansenes merknader
til en regulering av verdiene med utgangspunkt i en nåverdiberegning
av fremtidige kontantstrømmer. Flere høringsinstanser
har også vært skeptiske til å knytte
verdiberegningen til nominelle verdier, ut fra at krav om nominell
matching blant annet vil begrense adgangen til å sikre
seg mot valutasvingninger ved hjelp av valutaderivater.
Etter det departementet er kjent med brukes ikke nåverdiberegning
av fremtidige kontantstrømmer i vurderingen av kravet om
beløpsmessig balanse i de tilsvarende svenske reglene,
men i oppfyllelse av kravet om likviditetsmessig matching. I det
tyske regelverket brukes bare en slik nåverdiberegning
av sikkerhetsmassen.
Departementet er enig med høringsinstansene i at det
er den virkelige verdien (nettoverdi) av eiendelene i sikkerhetsmassen
som til enhver tid skal kunne dekke obligasjonene utstedt med fortrinnsrett.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å fjerne
begrepet "nominell verdi" fra lovteksten. Det vises til lovforslaget § 2-31
første ledd. Det foreslås etter dette ingen nærmere
presisering av beregningsmetode i lovbestemmelsen. Kongen kan etter
lovforslaget § 2-31 første ledd fastsette
nærmere krav til hvordan verdiene skal beregnes. Det kan
med bakgrunn i denne bestemmelsen fastsettes regler om beregningsmåte som
skal ligge til grunn for kravet om dekning for obligasjoner med
fortrinnsrett (stadig beløpsmessig balanse).
Departementet foreslår videre at bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd om at lån til samme låntaker
og lån med sikkerhet i samme formuesgode ikke kan medregnes
med større del en fem pst. av samlet sikkerhet videreføres.
Det vises til lovforslaget § 2-31 annet ledd.
Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå et
uttrykkelig krav om at sikkerhetsmassen må overstige de
fordringene som har fortrinnsrett til dekning i den med en viss
sikkerhetsmargin. Kredittforetakene kan, i den grad dette skulle
være ønskelig eller påkrevet, selv innta
bestemmelser om slik sikkerhetsmargin i vedtektene eller i sine
låneavtaler.
Hvilke fordringer som kan innføres i sikkerhetsmassen
og hvilke formuesgoder lån som inngår i sikkerhetsmassen
kan være sikret i fremgår av lovforslaget § 2-28
første ledd. Departementet foreslår at ved innføring
i sikkerhetsmassen av bolighypoteklån, eiendomshypoteklån
eller lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder,
skal det fastsettes et forsvarlig verdigrunnlag for formuesgodet
stilt som sikkerhet for hvert enkelt lån. Departementet
foreslår presisert i lovteksten at forsvarlig verdigrunnlag
ikke kan være høyere enn markedsverdi fastsatt
ut fra en forsiktig vurdering. Det vises til lovforslaget § 2-29 første
ledd. Fastsettelse etter en forsiktig verdivurdering innebærer
en beregnet verdi som kan opprettholdes over en lengre tidsperiode
der hensynet til framtidig salgbarhet er ivaretatt. Et forsvarlig
verdigrunnlag skal fastsettes uten hensyn til spekulative og tilfeldige
forhold på tidspunktet for vurderingen. Nærmere
regler om verdivurderingen kan imidlertid etter departementets vurdering
fastsettes i forskrift.
Departementet foreslår videre lovfestet at forsvarlig
verdigrunnlag skal fastsettes gjennom en individuell vurdering av
det aktuelle realregistrerte formuesgodet. Verdivurderingene skal
foretas av en kompetent og uavhengig person i henhold til anerkjente
prinsipper, og vurderingen skal dokumenteres. Kredittforetaket må kunne
framlegge dokumentasjon som viser hva som er lagt til grunn for
en forsiktig verdivurdering. Det vises til lovforslaget § 2-29
annet ledd. Kravet til fastsettelse av forsvarlig verdigrunnlag
relaterer seg til tidspunktet for etablering av sikkerhetsmassen
og ved senere innføringer av nye fordringer med sikkerhet
i realregistrerbare formuesgoder.
For verdivurdering av bolig foreslår departementet et
unntak, som innebærer at slike verdivurderinger kan bygge
på generelle prisnivåer så fremt det
må anses forsvarlig ut fra markedsforholdene. Det vises
til lovforslaget § 2-29 annet ledd.
Departementet foreslår videre at kredittforetaket skal
etablere systemer for etterfølgende kontroll med verdiutviklingen
og overvåke markedsutviklingen og verdirelevante forhold
ved de enkelte realregistrerte formuesgodene. Det kan imidlertid
ikke kreves at det i obligasjonslånets løpetid
stadig innhentes nye dokumenterte verdivurderinger. Dersom markedsforholdene
eller forhold ved det enkelte formuesgodet tilsier at det kan ha
skjedd en ikke ubetydelig verdiforringelse, foreslår departementet
at kredittforetaket skal sørge for at det fastsettes et
nytt forsvarlig verdigrunnlag for formuesgodet i samsvar med lovens krav.
Det vises til lovforslaget § 2-29 tredje ledd.
Departementet foreslår at nærmere regler om verdiberegningen
og krav til kredittforetakets systemer for etterfølgende
kontroll, kan fastsettes i forskrift. Se lovforslaget § 2-29
fjerde ledd. Ved utforming av slik forskrift vil det blant annet
være aktuelt å ta hensyn til kapitaldekningsregler
som gjennomfører "Basel II-kravene".
Etter departementets vurdering vil det kunne være hensiktsmessig å ha
adgang til å fastsette nærmere regler i forskrift
om hvordan verdien skal beregnes i tilknytning til kravet om stadig
beløpsmessig balanse og ved verdimessige endringer i de
underliggende realverdiene. Det samme gjelder nærmere regler
om konsekvensene for et kredittforetak ved fall i sikkerhetsmassens
verdi som innebærer at kredittforetaket ikke lenger oppfyller
lovens krav om stadig beløpsmessig balanse. Det vises til
lovforslaget § 2-31 første ledd. Departementet
foreslår at det i forskrift også kan fastsettes
regler om endret belåningsgrad som følge av verdifall
på formuesgoder som lån som inngår i
sikkerhetsmassen har pant i. Det vises til lovforslaget § 2-29
fjerde ledd.
Departementet finner det ikke nødvendig å opprettholde
en egen bestemmelse med krav til bruken av obligasjonslån.
Krav til stadig beløpsmessig balanse vil sikre obligasjonseiernes
interesser tilstrekkelig. På denne bakgrunn foreslår
departementet at § 2-27 første ledd oppheves.
Ved lov 30. juni 2006 ble det i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17
fastsatt nye likviditetskrav for finansinstitusjoner. Reglene oppstiller
krav om forsvarlig likviditetsstyring. Disse kravene vil også gjelde
for kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.
Departementet finner det likevel hensiktsmessig at lovens kapittel
om obligasjoner med fortrinnsrett inneholder regler om likviditetskrav.
Obligasjonseiere og derivatmotparter skal sikres rettidig oppgjør.
Departementet foreslår at det inntas et krav om at kredittforetaket
skal påse at betalingsstrømmene fra sikkerhetsmassen
til enhver tid gjør foretaket i stand til å innfri
sine betalingsforpliktelser overfor innehavere av obligasjoner med
fortrinnsrett og derivatmotparter. Det foreslås at kredittforetaket kan
inngå rente og valutakontrakter for å oppfylle dette.
Se lovforslaget § 2-32 første ledd. I
likhet med det som er uttalt i høringsnotatet viser departementet til
at reguleringen ikke er ment å være til hinder
for at foretaket tar opp obligasjonslån med kortere tid
enn utlånene, så fremt dette gjøres i
samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram som er forsvarlig
sett i forhold til likviditetsrisikoen som følger av avviket.
Departementet foreslår at kredittforetaket skal opprette
en likviditetsreserve som inngår i sikkerhetsmassen, jf.
lovforslaget § 2-32 annet ledd. Likviditetsreserven
inngår i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet. Departementet
foreslår at nærmere regler om likviditetsreserve
kan fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 2-32
annet ledd.
Ved at kredittforetaket oppfyller kravet til stadig beløpsmessig
balanse, vil det oppstå et likviditetsoverskudd
som må håndteres på en måte
som sikrer obligasjonseiernes interesser.
Departementet viser innledningsvis til at kredittforetaket vil
ha en meget sterk egeninteresse i å unngå mislighold
av betalingsforpliktelser overfor obligasjonseierne. Mislighold
kan få til dels store konsekvenser for kredittvurderingen
av obligasjoner som utstedes av foretaket.
I lovforslaget foreslås det videreført en rekke
regler som skal sikre at kredittforetaket er i stand til å betale
sine forpliktelser overfor obligasjonseierne etter hvert som de
forfaller og som skal sikre obligasjonseierne mot at det kan oppstå likviditetssvikt
eller insolvens i et kredittforetak som utsteder særskilt
sikrede obligasjoner.
Departementet antar at styrets og daglig leders plikt til å melde
fra til Kredittilsynet etter banksikringsloven § 3-1
første ledd bokstav a og Kredittilsynets myndighet etter
banksikringsloven § 3-2, sett i sammenheng med
Kredittilsynets myndighet etter kredittilsynsloven og obligasjonseiernes
mulighet til å begjære kredittforetaket konkurs,
langt på vei kan ivareta obligasjonseiernes interesser.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
midler som inngår i sikkerhetsmassen ikke kan pantsettes
eller gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller annen
tvangsforretning til fordel for enkelte av kredittforetakets kreditorer.
På bakgrunn av uttalelsene til FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at det heller ikke kan erklæres
eller avtales motregningsrett, tilbakeholdsrett eller liknende i midler
som inngår i sikkerhetsmassen. Det foreslås at det
kan gis nærmere regler og gjøres unntak fra bestemmelsen
i forskrift for så vidt gjelder derivatavtaler som inngår
i sikkerhetsmassen. Det vises til lovforslaget § 2-30.
Departementet vektlegger behovet for å sikre en samfunnsmessig
kontroll med hele bobehandlingen og foreslår derfor at
obligasjonseiernes interesse samt interessen til motparter i derivatavtaler
som inngår i sikkerhetsmassen, søkes ivaretatt
innenfor rammen av reglene om konkurs. Det vises til lovforslaget § 2-35.
I tilfelle konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven,
har obligasjonseierne og motparter i derivatavtaler som nevnt i
lovforslaget § 2-28 første ledd bokstav
e, en eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning
i den sikkerhetsmassen som er avsatt for dem, jf. lovforslaget § 2-35
første ledd. Obligasjonseiernes og de nevnte derivatmotpartenes fortrinnsrett
til dekning går foran dekning av massefordringer etter
dekningsloven § 9-2, foran dekning av fortrinnsberettigede
fordringer av første klasse etter dekningsloven § 9-2
og foran dekning av fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse
etter dekningsloven § 9-3.
Bare eventuelle midler i sikkerhetsmassen som er større
enn de krav som har fortrinnsrett til dekning, vil kunne inngå fritt
i boet, jf. lovforslaget § 2-35 fjerde ledd. Obligasjonseiere
og derivatmotparter vil tilsvarende bare kunne gjøre krav
på dividende i den grad sikkerhetsmassen ikke dekker deres
krav.
En gjeldsforhandling etter konkursloven vil gå ut på å få til
betalingsordninger med kredittforetakets fordringshavere. Slike
betalingsordninger vil normalt innebære delvis gjeldssanering
eller betalingsutsettelse. Konkursloven § 23 inneholder
regler om hva frivillig gjeldsordning kan gå ut på.
Gjeldsordningen som foreslås må omfatte og likestille
alle skyldnerens fordringer som er kjent og som skriver seg fra
tiden før gjeldsforhandling ble åpnet, jf. konkursloven § 23
annet ledd. Etter konkursloven § 23 tredje ledd
nr. 1 kan fordringer som har lovbestemt fortrinnsrett holdes utenfor
ordningen, eller de kan tilsies bedre dekning enn øvrige
fordringer. For tvangsakkord etter konkursloven følger
det av konkursloven § 55 første ledd
nr. 1 at en akkord ikke er bindende for fordringer som har lovbestemt
fortrinnsrett. Obligasjonseiernes og derivatmotpartenes fortrinnsrett
etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV
vil være en lovbestemt fortrinnsrett.
Forslaget om å gå over fra en panterettslig
modell til en modell hvor obligasjonseierne gis fortrinnsrett til
dekning ved fellesforfølgning innebærer at panteloven § 6-4
ikke vil komme til anvendelse på obligasjoner med fortrinnsrett
dersom dette ikke lovreguleres særskilt.
Etter departementets vurdering bør panteloven § 6-4
gis tilsvarende anvendelse ved bobehandling av kredittforetak som
utsteder obligasjoner med fortrinnsrett. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at panteloven § 6-4
om dekning av nødvendige boomkostninger med inntil 700
ganger rettsgebyret skal gjelde tilsvarende for hver enkel sikkerhetsmasse.
Det vises til lovforslaget § 2-35 første
ledd.
Fortrinnsretten omfatter også avkastning, som fortløpende
skal innføres i registeret, jf. lovforslaget § 2-35
annet ledd.
Obligasjonseiernes og derivatmotpartenes krav på rettidig
betaling også i tilfelle konkurs skal etter forslaget fremgå uttrykkelig
av loven. Så lenge sikkerhetsmassen genererer tilstrekkelig
likviditet, skal kontraktsmessige betalinger til obligasjonseiere
og derivatmotparter fortsette. Dersom det ikke er mulig å forestå kontraktsmessige
betalinger med midler fra sikkerhetsmassen, og det heller ikke er
sannsynlig at det vil skje en snarlig endring av kredittforetakets
likviditetssituasjon, skal bostyret fastsette en dato for betalingsstans,
jf. lovforslaget § 2-35 tredje ledd. Bostyret
skal også så snart som mulig informere eiere av krav
med fortrinnsrett om betalingsstansen. Datoen for betalingsstans
vil utgjøre skjæringspunktet ved fastsettelsen
av forpliktelsenes verdi.
Det følger av banksikringsloven § 4-5
at dersom det treffes vedtak om at morselskap i finanskonsern skal
settes under offentlig administrasjon, kan også øvrige
selskaper som inngår i finanskonsernet settes under offentlig
administrasjon. Dette innebærer at et kredittforetak som
utsteder obligasjoner med fortrinnsrett kan bli satt under offentlig
administrasjon som følge av offentlig administrasjon i
morselskapet. Fortrinnsretten og reglene om fortsatt betaling skal også komme
til anvendelse i slike tilfelle. Tilsvarende gjelder ved avvikling
av kredittforetaket. Det vises til lovforslaget § 2-35
første og tredje ledd.
Det foreslås i § 2-35 femte ledd at
Kongen i forskrift kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av
konkursbehandling, offentlig administrasjon, gjeldsforhandling eller
avvikling av kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.
Det kan også fastsettes regler som begrenser konkursboets, administrasjonsstyrets,
gjeldsnemndas eller avviklingsstyrets mulighet til å disponere
over utlån og andre eiendeler som inngår i sikkerhetsmassen,
når dette kan gjøres uten å svekke øvrige
kreditorers dekningsmulighet.
I samsvar med forslag fra FNH og Sparebankforeningen
foreslår departementet at bestemmelsen i gjeldende lovs § 2-33
tredje ledd siste punktum videreføres, slik at forskrifter
som fastsettes med hjemmel i § 2-35 femte ledd
kan fravike regler i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon
av finansinstitusjoner, gjeldsforhandling og tvangsfullbyrdelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i panteloven, verdipapirfondloven og finansieringsvirksomhetsloven
vedrørende obligasjoner med fortrinnsrett, jf. henholdsvis
III, IV og VI i komiteens tilråding.
Komiteen understreker at disse lovendringene er
av stor betydning for norske bankers konkurransekraft ved at de
sikrer tilgang til billigere kapital i kapitalmarkedene. Prisen
bankene må betale for denne kapitalen er av meget stor
betydning, fordi mer enn halvparten av bankenes utlån finansieres
på denne måten; innskudd fra kunder er ikke en
tilstrekkelig finansieringskilde. Konkurransen bør kunne
føre til at lavere innlånskostnader for boliglån
vil kunne redusere boliglånsrenten for kundene.
Komiteen viser videre til at obligasjoner med fortrinnsrett
er et bidrag til å styrke den finansielle stabiliteten
i Norge. Dette blant annet fordi obligasjoner med fortrinnsrett
kan tjene som sikkerhet for likviditetslån i Norges Bank,
og likviditetsrisikoen for norske banker med det reduseres betydelig.
Bankenes likviditetsrisiko reduseres ytterligere ved at deres investorkrets
gjennom lovendringen utvides til også å gjelde
i større grad enn nå norske og utenlandske forsikringsselskaper,
og de får med det tilgang til kapital som de tidligere
bare i begrenset omfang hadde tilgang på.
Komiteen understreker at det er meget viktig at
lovendringene kan tre i kraft snarest mulig ved at tilhørende
forskrifter ferdigstilles og vedtas av Finansdepartementet i løpet
av meget kort tid.
Finansdepartementet fremmer forslag til endring i lov om eiendomsmegling
av 16. juni 1989 nr. 53. Forslaget skal sikre at Norge
oppfyller gjeldende EØS-forpliktelser om godkjenning av
yrkeskvalifikasjoner fra utlandet knyttet til eiendomsmegling.
Finansdepartementet sendte 27. januar 2006 på høring
et notat med forslag til gjennomføring av EØS-reglene
som svarer til direktiv 89/48/EØF, som endret
ved parlaments- og rådsdirektiv 2001/19/EF. Notatet
og lovforslaget som inngår i dette, bygger på et
arbeidsutkast utarbeidet av Eiendomsmeglingslovutvalget.
Ingen av høringsinstansene har stilt seg negative til
at det foreslås endringer i regelverket for eiendomsmegling
som tar sikte på å gjennomføre EØS-regler
svarende til rådsdirektiv 89/48/EØF,
som endret ved parlaments- og rådsdirektiv 2001/19/EF
om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.
Departementet har merket seg Utdannings- og forskningsdepartementets
vurdering av at det er best i samsvar med EØS-reglene som
svarer til rådsdirektiv 89/48/EØF,
som endret ved parlaments- og rådsdirektiv 2001/19/EF,
at det i lov eller forskrift angis at kvalifiserte søkere
fra andre EØS-land har krav på eiendomsmeglerbrev.
Videre at en adgang for norske myndigheter til å anerkjenne
yrkeskvalifikasjoner som grunnlag for utstedelse av slik brev, ikke
gir tilstrekkelig uttrykk for et slikt krav. EØS-reglenes
innhold med hensyn til hvilke kvalifikasjoner som kreves for godkjenning,
må etter dette fremgå av vilkårene for
tildeling av eiendomsmeglerbrev.
Videre anser Finansdepartementet, som Utdannings- og forskningsdepartementet,
at regelverket bør henvise til EØS-reglene.
Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at
vilkårene for å få eiendomsmeglerbrev på bakgrunn
av yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land fastsettes i
forskrift. Tilsvarende løsning er valgt i lov 30. juni
2006 nr. 38 om endringer i blant annet revisorloven som følge
av EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 89/48/EØF.
Dette er i forarbeidene i lovendringen, Ot.prp. nr. 44 (2005-2006)
blant annet vist til at EØS-regelverket på området
krever detaljregulering som ikke egner seg for lovfesting. De samme
hensyn foreligger i relasjon til reglene om utstedelse av eiendomsmeglerbrev.
Dette støttes også av at nærmere vilkår
for å få eiendomsmeglerbrev for søkere
med utdanning og yrkeserfaring fra Norge, er fastsatt i forskrift
om eiendomsmegling av 20. mars 1990 nr. 177, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-3
annet ledd.
Det foreslås på denne bakgrunn en bestemmelse i
eiendomsmeglingsloven § 2-3 tredje ledd om at
departementet i forskrift kan fastsette bestemmelser om godkjenning
av søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre land. Ved
utforming av forskriftsbestemmelsene vil departementet legge vekt
på at vilkårene for å godkjenne eiendomsmeglere
med yrkeskvalifikasjoner fra andre land, skal sikre at disse har
kvalifikasjoner på linje med det som kreves for godkjenning
på grunnlag av utdanning og yrkeserfaring fra Norge, jf. kravene
i eiendomsmeglingsloven § 2-3.
EØS-reglene fastsetter at medlemsstatene kan velge å kreve
enten en egnethetsprøve eller prøveperiode dersom
utøvelsen av det aktuelle yrket forutsetter nøyaktig
kjennskap til nasjonal lovgivning, og rådgivning og bistand
med hensyn til nasjonal lovgivning inngår som et vesentlig
og vedvarende element i utøvelsen av yrket. Departementet
anser at dette vilkåret er oppfylt hva gjelder yrket som
eiendomsmegler. Det vises til Kredittilsynets høringsuttalelse
på dette punkt som departementet slutter seg til. Departementet
slutter seg også uttalelsene i høringsnotatet
om at egnethetsprøve er mest hensiktsmessig som grunnlag
for å avgjøre om søkeren har tilstrekkelig
kunnskaper på dette området.
Før det kreves egnethetsprøve følger
det av EØS-reglenes artikkel 4 nr. 1 b) annet ledd at den
som utsteder eiendomsmeglerbrevet (Kredittilsynet) må undersøke
om kunnskapen som søkeren har tilegnet seg gjennom yrkeserfaring
er slik at den helt eller delvis dekker den vesentlige forskjellen
i utdanningen. Også dette må hensyntas i forskriftene.
EØS-reglene som svarer til direktiv 89/48/EØF begrenser
vertsstatens mulighet til å nekte en borger fra en medlemsstat
adgang til eller utøvelse av et yrke under henvisning til
manglende kvalifikasjoner. Imidlertid legger departementet til grunn
at krav i norsk lovgivning som ikke gjelder utdanning og praksis
skal gjelde for EØS-statsborgere med kvalifikasjoner fra
andre EØS-stater enn Norge. Departementet slutter seg således
til forslaget i høringsnotatet om å videreføre
krav om at også utenlandske søkere må ha
hederlig vandel, være likvid og myndig, samt ikke ha gjort
seg skyldig i forhold som kunne ha medført at bevilling
til å drive eiendomsmegling ble kalt tilbake. Dette vil
som de øvrige reglene på området kunne
fastsettes i forskrift. Etter direktivet artikkel 6 nr. 1, må myndigheter
som gjør adgangen til et lovregulert yrke betinget av at
søker fremlegger bevis for hederlig vandel mv., godta som
bevis dokumenter utstedt av myndigheter i hjemlandet eller seneste oppholdsstat.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
endringer i eiendomsmeglingsloven vedrørende gjensidig
godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, jf. VII i komiteens tilråding.
Norges Bank har ut fra sikkerhetsmessige hensyn bedt om at det
fremmes lovforslag som gir hjemmel for innhenting av politiattest
for ansatte i Norges Bank og andre med tjeneste for banken.
Norges Bank oversendte 6. juni 2005 utkast til lovregel
med hjemmel for innhenting av politiattest til Finansdepartementet.
Finansdepartementet utarbeidet på bakgrunn av innspillene
fra Norges Bank et høringsbrev med forslag til en lovhjemmel
som gir rett til å kreve tilfredsstillende politiattest
for de som skal utføre tjeneste eller arbeid for banken,
samt for personer som på annen måte enn arbeids-
eller tjenesteforhold oppholder seg i lokaler som banken disponerer.
Høringsnotat med utkast til regler ble sendt på høring
ved Finansdepartementets brev 22. august 2005.
EMK artikkel 8 skal verne retten til respekt for privatliv og
familieliv. Praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)
viser at artikkelen også gjelder utlevering av sensitive
opplysninger fra offentlige registre. Høyesterett har videre
slått fast at utlevering av opplysninger fra strafferegisteret
må anses som et inngrep i retten til respekt for privatlivet.
Som en følge av dette må vilkårene
i EMK artikkel 8 være oppfylt for at det kan gis hjemmel
for utstedelse av politiattest. For det første må inngrepet være
regulert i "lov". Inngrepet må også være
"nødvendig i det demokratiske samfunn" og inngrepet må fremme
et av de legitime formålene i artikkelen. Formålene
som kan fremmes ved denne type inngrep er: "den nasjonale sikkerhet",
"offentlig trygghet", "landets økonomiske velferd", "å forebygge
uorden eller kriminalitet", "å beskytte helse og moral"
og "å beskytte andres rettigheter og friheter".
Når det gjelder kravet om "lov" i EMK artikkel 8 antas
det at både formell lov og forskrift tilfredsstiller kravet.
Departementet legger til grunn at vilkåret om "å forebygge
uorden eller kriminalitet" vil være oppfylt i denne saken.
Formålet med hjemmel til å kunne innhente politiattest
for personer som skal ansettes i Norges Bank er først og
fremst å hindre kriminalitet. Det er en fare for at krav
om politiattester skaper "falsk trygghet", slik også Nasjonal
Sikkerhetsmyndighet viser til i sin høringsuttalelse. Dersom
det blir vanlig på mange områder å innhente
politiattest og å utelukke personer som tidligere har vært
straffedømt, vil dette kunne ha betydning for tidligere
straffedømtes mulighet til å vende tilbake til
et normalt liv. Utbredt innsyn i strafferegisteret vil også være
i strid med hensyn til retten til respekt for privatlivet.
Kravet i EMK artikkel 8 om at utlevering fra strafferegisteret
skal være nødvendig i et demokratisk samfunn innebærer
blant annet at ikke flere enn nødvendig skal måtte
levere politiattest. I Norges Banks utkast til lovtekst som var
på høring foreslås at det skal kunne
innhentes politiattest for personer som på annen måte
enn gjennom arbeids- eller tjenesteforhold oppholder seg i lokaler
som banken disponerer. Departementet mener at dette vil kunne gi
hjemmel til å pålegge unødvendig mange å avlevere
politiattest, og foreslår at hjemmelen begrenses til personer
med arbeids- eller tjenesteforhold for Norges Bank. Departementet
mener en slik grense vil være best i samsvar med EMK artikkel
8. Videre finner departementet blant annet ut fra hva som antas å være best
i samsvar med EMK artikkel 8, ikke tilstrekkelig grunn til å gi
adgang til å kreve at allerede ansatte i Norges Bank skal
avlevere politiattest.
Finansdepartementet foreslår at de som skal utføre
arbeid eller tjenester for Norges Bank skal kunne pålegges å legge
frem politiattest bare i de tilfeller der sikkerhetsmessige hensyn
tilsier det.
Kravet i EMK artikkel 8 om at utlevering fra strafferegisteret
skal være nødvendig i et demokratisk samfunn setter
også grenser for hvilke opplysninger politiattesten skal
inneholde og hvor lenge og hvordan innhentede politiattester skal
kunne lagres.
Departementet er derfor enig med Datatilsynet, NBFF og Justisdepartementet
i at det bare er enkelte nærmere angitte straffbare forhold
som skal anmerkes på politiattesten. Departementet mener
at det vil være best i samsvar med EMK artikkel 8 å gi
hjemmel til å innhente en såkalt avgrenset politiattest.
Departementet legger i denne sammenheng blant annet vekt på at
det innføres krav om politiattest på stadig flere
samfunnsområder. Med avgrenset politiattest menes en attest
der kun enkelte typer straffbare handlinger eller overtredelse av
bestemte straffebestemmelser anmerkes. Finansdepartementet mener
politiattesten må avgrenses til kun å omfatte
straffbare forhold som er relevante i forhold til de interessene
som skal beskyttes og antar at dette først og fremst vil være
forhold knyttet til økonomisk kriminalitet og vinningskriminalitet,
voldsforbrytelser, trusler og dokumentfalsk. Departementet anser
det mest hensiktsmessig at oppramsing av hvilke overtredelser av straffebud
som skal anmerkes på attesten reguleres i forskrift ettersom
dette gir bedre fleksibilitet og muligheter for tilpasning i forhold
til Norges Banks behov.
Norges Banks utkast til lovtekst innebærer at politiattestene
som kan innhentes ikke skal være avgrenset bakover i tid.
Både NBFF og Datatilsynet har i sine høringsmerknader
uttalt at politiattestene bør være avgrenset bakover
i tid. Det er ikke uvanlig ved bruk av avgrensede attester, at det
ikke skal avgrenses bakover i tid jf. NOU 2003:21 Kriminalitetsbekjempelse
og personvern s. 93 og 94. Departementet mener det er viktig for å hindre
kriminalitet at Norges Bank får tilgang til politiattester
som ikke er avgrenset i tid. Departementet foreslår derfor
at alle straffer på det området som defineres
i forskrift skal fremgå av attesten.
Reglene i strafferegistreringsloven og tilhørende forskrift
vil regulere selve utleveringen av opplysninger fra politiet. Norges
Banks videre håndtering av opplysningene reguleres av personopplysningsloven. Departementet
antar at det naturlige personvernrettslige utgangspunkt må være
at attesten enten blir returnert til den det gjelder eller makulert
når det ikke lenger er nødvendig for Norges Bank å lagre
opplysningene. Tidspunktet bør fastsettes konkret, men opplysningene
må i alle fall slettes når personen ikke lenger
har et ansettelses- eller tjenesteforhold med Norges Bank. Departementet
foreslår en hjemmel for Kongen til å gi nærmere
regler blant annet om behandlingen av politiattestene, jf. lovforslagets
siste ledd.
Norges Bank foreslo at det skulle kunne kreves ny politiattest
hvert 5. år. Det følger av NOU 2003:21 at det
foreslås en bestemmelse om adgang til å kreve fornyet
politiattest hvert tredje år, jf. forslaget til § 35.
Justisdepartementet kommenterer i sin høringsuttalelse
at "Når den nye politiregisterloven trer i kraft, vil denne
bestemmelsen gjelde for all utstedelse av politiattester, og det
er derfor ikke nødvendig å nevne dette særskilt
i spesiallovgivningen." Finansdepartementet foreslår derfor
i tråd med Justisdepartementets uttalelse at siste punktum
i forslaget til Norges Bank tas ut.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i sentralbankloven vedrørende adgang til å innhente
politiattest for ansatte i Norges Bank, jf. V i komiteens tilråding.
I Banklovkommisjonens utredning nr. 4, NOU 1998:14 Finansforetak
m.v., er det blant annet foreslått endringer i regelverket
om finansforetakenes organer. Utredningen var på høring
høsten 1998. De forslag som vurderes her er et forbud mot
at banksjef er medlem av bankens styre, og fellesmøtets
kompetanse til å ansette banksjef til styret.
Det har i de senere år vært en utvikling og
bevisstgjøring når det gjelder prinsipper for
god foretaksstyring. Det legges blant annet stor vekt på å sikre styrets
uavhengighet i forhold til den daglige ledelsen. Styret skal være
i stand til å vurdere den daglig ledelse på uavhengig
grunnlag. Dette skal bidra til klarere kompetanse- og ansvarsforhold
mellom styret og daglig leder. Departementet mener at regelverket for
banker bør legge til rette for dette. Departementet foreslår
derfor et forbud mot at daglig leder (banksjef) er medlem av styret
i sparebanker og forretningsbanker. Departementet foreslår
at dette forbudet også skal gjelde for andre ledende ansatte,
herunder leder ved lokale avdelinger og filialer. Det vises til
lovforslaget del I (sparebankloven) § 14 fjerde ledd
og lovforslaget del II (forretningsbankloven) § 9 tredje
ledd.
Departementet er enig i at det bør være en
rett og plikt for daglig leder til å delta i styrets behandling
av saker og til å uttale seg, med mindre annet bestemmes av
styret i den enkelte sak. Det kan i enkelte saker være
mindre naturlig at en daglig leder deltar i styrets behandling.
Dette må i tilfelle avgjøres av styret. Departementet
forslår at daglig leder gis en rett og plikt til å delta
i styrets behandling av saker og til å uttale seg, med
mindre annet bestemmes av styret i den enkelte sak. Det vises til
lovforslaget del I (sparebankloven) § 14 fjerde
ledd og lovforslaget del II (forretningsbankloven) § 9
tredje ledd.
Departementet foreslår videre i samsvar med forslaget
fra Banklovkommisjonen at fellesmøte mellom styre og henholdsvis
forstanderskap/representantskap oppheves. Etter alminnelige
prinsipper for god foretaksstyring, bør kompetansen til å tilsette daglig
leder ligge hos styret. Departementet foreslår derfor lovfestet
at daglig leder skal tilsettes av styret. Det vises til lovforslaget
del I (sparebankloven) § 14 tredje ledd og § 17
annet ledd og lovforslaget del II (forretningsbankloven) § 9
annet ledd. Departementet foreslår at de øvrige
oppgavene som fellesmøtet i dag har overføres
til forstanderskapet i sparebanker og representantskapet i forretningsbanker.
I slike saker skal forstanderskapet/representantskapet
treffe vedtak etter forslag fra styret. Det vises til lovforslaget
del I (sparebankloven) § 12 femte ledd og § 17
a fjerde ledd og lovforslaget del II (forretningsbankloven) § 15.
Departementet foreslår et krav om at sparebanker, i
likhet med forretningsbanker, skal ha en daglig leder. Det vises
til lovforslaget del I (sparebankloven) § 14 tredje
ledd.
Departementet ønsker med forslaget å bidra
til å skape et klarere skille mellom den leder som er bankens øverste
administrative leder og øvrige ledere. Loven inneholder
særlige regler som gjelder for bankens øverste
administrative leder. Det er etter departementets vurdering unødvendig
og kan bidra til uklarhet at loven også har lovregler om
at banken kan fastsette i vedtektene at den skal ha flere banksjefer. Det
foreslås derfor å oppheve de særlige
bestemmelsene om øvrige banksjefer. Dette vil ikke innebære begrensninger
på bankers adgang til også å ha banksjefer
som er underordnet den daglige leder. Forslaget er på dette
punktet derfor i hovedsak av teknisk karakter. Det vises til lovforslaget
del I (sparebankloven) § 14, § 17
og § 18 og lovforslaget del II (forretningsbankloven) § 9
og § 17.
Departementet foreslår videre en forenkling av sparebankloven § 20.
Sparebankloven § 20 inneholder regler om forbud
mot å motta godtgjørelse fra andre enn sparebanken
i anledning rettshandel for banken. Departementet foreslår
at den gjeldende bestemmelsen i sparebankloven § 20
oppheves, og at allmennaksjeloven § 6-17 om godtgjørelse
fra andre enn selskapet gis tilsvarende anvendelse for sparebanker.
Bestemmelsene i allmennaksjeloven gjelder direkte for forretningsbanker.
Departementet legger til grunn at det vil være klargjørende
at allmennaksjeloven § 6-17 gjelder tilsvarende
for sparebanker. Kravene vil i hovedsak være de samme som
i gjeldende § 20 i sparebankloven. Det vises til
lovforslaget del I (sparebankloven) § 20.
Departementet foreslår, i samsvar med Banklovkommisjonen, å klargjøre
at bankens styre og ledelse er ansvarlig for virksomheten i avdelingsorganer.
Det vises til lovforslaget del I (sparebankloven) § 7
femte ledd og lovforslaget del II (foretningsbankloven) § 12
femte ledd.
På bakgrunn av innføring av full innenlandsk
etableringsfrihet i Norge i 1990, jf. St.meld. nr. 31 (1989-1990)
og Innst. S. nr. 169 (1989-1990), er det ikke lenger nødvendig
for sparebanker og forretningsbanker å søke om
særskilt tillatelse til å etablere avdeling eller
filial innen den kommune hvor banken har sitt sete eller utenfor
denne kommune. Etter departementets vurdering er bestemmelsene om
dette i sparebankloven og forretningsbankloven overflødige og
bør oppheves. Det vises til lovforslaget del I (sparebankloven) § 3
første ledd og lovforslaget del II (foretningsbankloven) § 8
første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i sparebankloven og forretningsbankloven vedrørende
forbud mot at banksjef er medlem av bankstyre og avvikling av fellesmøte
styre/forstanderskap (sparebanker) og styre/representantskap (forretningsbanker)
mv., jf. henholdsvis I og II i komiteens tilråding.
Etter lov av 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk
tjenestepensjon (OTP-loven) § 3 første
ledd har arbeidstakere krav på at arbeidsgiver oppretter tjenestepensjon.
Selvstendig næringsdrivende er gitt adgang til å opprette
skattefavorisert innskuddspensjon etter lov av 24. november
2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) § 2-3
annet ledd.
Da Regjeringen i St.meld. nr. 2 (2005-2006) foreslo en avvikling
av skattefavoriseringen av IPA og livrente, var dette under forutsetning
av at alle yrkesaktive ville være sikret rett til skattefavorisert pensjonssparing.
Departementet har i etterkant mottatt henvendelser fra frilansere
uten ansettelsesforhold, som har påpekt at de synes å falle
utenfor gjeldende ordninger for skattefavorisert tjenestepensjon.
Verken OTP-loven eller lovene om innskuddspensjon og foretakspensjon
gir noen nærmere definisjon av begrepet "arbeidstaker".
Lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
opererer med tre kategorier av yrkesaktive; arbeidstakere, frilansere
og selvstendig næringsdrivende, jf. folketrygdloven §§ 1-8
til 1-10. Etter § 1-9 er frilanser definert som
"enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste
for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være
selvstendig næringsdrivende". Frilansere er selvstendige
oppdragstakere med ulik grad av tilknytning til den enkelte oppdragsgiver,
og det vil kunne være mer naturlig å sammenlikne
denne gruppen av yrkesaktive med selvstendig næringsdrivende.
Etter departementets oppfatning vil frilansere uten ansettelsesforhold
ikke være "arbeidstaker" i pensjonslovenes forstand.
Det synes etter dette som om frilansere utilsiktet faller utenfor
gjeldende skattefavoriserte pensjonsordninger. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at frilansere gis adgang til å opprette
innskuddspensjon etter innskuddspensjonsloven § 2-3, og
at det gis skattefradrag for innskudd til slik pensjonsordning.
Frilansere vil også kunne ha et ansettelsesforhold, og
vil i så fall være berettiget til tjenestepensjon
etter OTP-loven § 3. Det bør derfor presiseres
i loven at innskudd til slik pensjonssparing kun skal beregnes av
personinntekt fra oppdragsvirksomhet. Tilsvarende begrensning gjelder
i dag for selvstendig næringsdrivende, som kun kan legge
inntekt fra næringsvirksomhet til grunn for beregning av
innskudd, jf. § 2-3 annet ledd.
Departementet viser til forslag til endringer i innskuddspensjonsloven § 2-3
annet ledd og skatteloven § 6-46 tredje ledd.
Departementet ønsker å gi frilansere mulighet
til å opprette skattefavorisert innskuddspensjon så raskt som
mulig. Hensynet til frilansere som ønsker å benytte
seg av denne ordningen tilsier at forslaget fremmes nå uten
forutgående høring. Forslaget om å gi frilansere
adgang til å opprette skattefavorisert innskuddspensjon
har ikke vært på alminnelig høring, idet
alminnelig høring kan utelates etter utredningsinstruksen
pkt. 5.4 bokstav c).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i skatteloven og innskuddspensjonsloven vedrørende
fradragsberettiget pensjonssparing for frilansere, jf. henholdsvis
X og XI i komiteens tilråding.
Sparebankene har tradisjonelt vært lokal- eller regionalbanker
for privatkunder og SMB-kunder (små- og mellomstore bedrifter).
De mindre lokale sparebankene har tradisjonelt hatt en begrenset
forvaltningskapital, som igjen har satt begrensning på bankenes
utlånsevne, særlig i forhold til næringskundene. Økt
konkurranse fra andre banker, økte myndighetskrav og økt
produktetterspørsel fra kundene har bidratt til at sparebankene
i større grad enn tidligere må vurdere behovet
for strukturelle tilpasninger.
Fra høsten 2004 til sommeren 2005 ble fem av seks selvstendige
norske forretningsbanker kjøpt opp. Fire ble kjøpt
av utenlandske banker og én av en norsk bank. Kredittilsynet
har i løpet av 2005 fått flere henvendelser om
oppkjøp eller overtakelse av sparebanker, både
fra sparebanker selv og fra forretningsbanker. I tillegg har forskjellige
meglerhus forelagt Kredittilsynet ulike modeller for hvordan sparebanker
kan kjøpes opp, og forslag til hvordan kapitalstrukturen
i sparebankene kan endres. Fra meglerhusenes side har
det vært hevdet at en rekke sparebanker er overkapitaliserte
og at det vil være samfunnsgagnlig om egenkapitalen i sparebankene blir
redusert.
Lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 47
regulerer hva som skal skje med sparebanker ved avvikling av virksomhet,
og ved sammenslutning (fusjon) med, eller ved overdragelse til,
annen bank. Til grunn for bestemmelsen ligger en forutsetning om
at sparebanker har hjemmel til å gjennomføre de
nevnte transaksjoner. Ved lovendring 21. juni 2002 ble
sparebankene gitt mulighet til å omdanne seg til aksjeselskaper
eller allmennaksjeselskaper. Formålet ved å legge
til rette for en slik omdanningsmulighet var å bedre kapitaltilgangen
til sparebankene.
Finansdepartementet har nå fått til behandling
to konkrete søknader om omstrukturering. Tingvoll Sparebank
har søkt om tillatelse til å overdra sin virksomhet
til Sparebanken Møre. Overtakelsesbeløpet ønskes
benyttet til tegning av nye grunnfondsbevis i Sparebanken Møre,
samtidig som Tingvoll Sparebank omdannes til en stiftelse med en
kapital svarende til den kapital som er plassert som grunnfondsbevis
i Sparebanken Møre. Denne saken er nærmere omtalt
i proposisjonens punkt 8.4. Sparebanken Sogn og Fjordane har søkt
om tillatelse til å omdanne seg til aksjeselskap etter
reglene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2, avsnitt III.
Etter omdanningen til aksjeselskap skal i henhold til planen 34
pst. av aksjene selges til Gjensidige Forsikring, som ledd i et større
strategisk samarbeid mellom Sparebanken Sogn og Fjordane og Gjensidige.
Denne saken er nærmere omtalt i proposisjonens punkt 8.3.
Etter Finansdepartementets vurdering er det viktig at rammevilkårene
for sparebankene gir frihet til å foreta en samfunnsmessig ønsket
strukturell tilpasning. Sparebankenes egenart bør samtidig
bevares, og en endring i sparebankstrukturen bør ikke gå på bekostning
av sparebankvesenets positive sider.
Samtidig med at det i 2002 ble gitt adgang til å omdanne
sparebanker til aksjesparebanker, ble det besluttet at tidligere
eierløs grunnfondskapital (grunnfondet) i tilfelle skulle
kunne konverteres til eierrepresentert kapital. En stiftelse skulle,
som eier av den delen av aksjekapitalen som tilsvarte det tidligere
eierløse grunnfondet, kunne motvirke ikke ønskelige
oppkjøp av den omdannede bank.
Etter at reglene om omdanning av sparebanker trådte
i kraft, er det kun gjennomført én omdanning, omdanningen
av Sparebanken Gjensidige NOR. Omdanningen ble nærmest
umiddelbart fulgt opp med en fusjon med Den norske Bank, nå DnBNOR.
Etter fusjonen sitter sparebankstiftelsen på en eierandel
på drøyt 10 pst., og DnBNOR er derfor fortsatt
formelt en sparebank.
De to søknadene fra henholdsvis Tingvoll Sparebank og
Sparebanken Sogn og Fjordane forutsetter fremgangsmåter
som ikke har vært eksplisitt drøftet av lovgiver.
Kredittilsynet har i sine tilrådninger til departementet
kommet til at de omsøkte transaksjoner i de to sakene samlet
sett ikke ligger innenfor lovens rammer. Kredittilsynet har også pekt
på at tillatelse i de to nevnte saker på sikt
kan medføre større og uforutsigbare endringer
i sparebankstrukturen i Norge.
Med utgangspunkt i disse to aktuelle sakene er det, i lys av
de utfordringer som sparebanknæringen står overfor,
behov for en klarere grenseoppgang mellom tillatte og ikke tillatte
transaksjonsformer for gjennomføring av strukturendring
for sparebanker.
Departementet er kjent med at Sparebankforeningen 22. mai
2006 oppnevnte et "Rammevilkårutvalg". Dette utvalget skal
vurdere om sparebankenes ulike organisasjonsformer har rammevilkår
som gir tilstrekkelig fleksibilitet til å møte
fremtidens utfordringer, og foreslå regelendringer. Utvalget
skal avgi sin utredning i løpet av januar 2007.
Det vil etter departementets oppfatning være naturlig å avvente
sparebanknæringens egne vurderinger med hensyn til hvordan
rammeverket bør utformes for å legge til rette
for ønsket strukturutvikling for sparebankene.
Eventuelle innspill fra sparebanknæringen på bakgrunn
av utredningsarbeidet vil utgjøre et viktig premiss for
departementets videre arbeid, både i forhold til forberedelse
av eventuelle forslag til lovendringer, og for behandling av enkeltsaker.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
vedrørende spørsmål knyttet til sparebankstrukturen
til orientering.
Komiteen viser til at sparebankloven gir sparebankene
andre rammevilkår enn forretningsbanker. Dette lovverket
har vært med på å sikre sparebankenes
eksistens og at de har forblitt på norske hender, noe som
har vært viktig for næringslivet i hele landet, nyskaping
og velfungerende konkurranse i næringslivet som helhet.
Komiteen peker på at vi i Norge nå har
tre sparebankmodeller (tradisjonell sparebank, grunnfondsbevissparebank
og aksjesparebank). Eventuelle endringer i lovverket må innebære
at ingen av modellene blir diskriminert.
Komiteen understreker viktigheten av at reglene
som utformes tar sikte på å behandle aktørene
i bankmarkedet likt, slik at ingen kommer i en svekket stilling
i forhold til oppkjøp fra andre aktører, men gis
mulighet til å opptre på lik linje.
Komiteen viser videre til at Rammevilkårutvalget,
nedsatt av Sparebankforeningen, nå har avgitt sin innstilling.
En samlet sparebanknæring ser behov for noe mer fleksibilitet
i regelverket, slik at bankene kan tilpasse seg markedssituasjonen
og konkurransen fra utenlandske aktører. Samtidig er næringen
delt i synet på viktige prinsipielle spørsmål
som blant annet berører de konsesjonssøknadene
som departementet skal avgjøre. Komiteen mener
det må gjøres en helhetsvurdering i de aktuelle
sakene ut fra hva som tjener strukturen i det norske bankmarkedet
på sikt.
Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av
gjeldende rett og antas ikke å ha vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Forslaget innebærer en endring i finansieringsvirksomhetsloven
kapittel 2 underkapittel IV om "Obligasjonslån med pantesikkerhet
i utlånsportefølje". Endringen innebærer
i hovedsak at sikkerhet for obligasjonseiernes krav i form av pant
erstattes med en fortrinnsrett til dekning i det sikkerhetsmassen
utbringer ved en likvidasjon av kredittforetaket.
Forslaget er en endring av lov 13. desember 2002 nr.
77 (i kraft 1. januar 2004), som åpnet for kredittforetaks
utstedelse av obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje.
Endringene som foreslås skal avhjelpe de problemene som
er avdekket i det gjeldende regelverket, med sikte på at
det skal bli enklere for kredittforetaket å oppnå gunstige
innlån knyttet til obligasjoner med en preferert stilling.
Ut over dette antas forslagene i proposisjonen ikke å ha økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning. Det vises for øvrig
til omtalen av de økonomiske og administrative konsekvensene
av innføring av et regelverk for særskilt sikrede
obligasjoner i Ot.prp. nr. 104 (2001-2002).
Den foreslåtte bestemmelsen i eiendomsmeglingsloven § 2-3
tredje ledd forutsetter at det uarbeides forskriftsbestemmelser.
Forslaget vil medføre visse administrative konsekvenser
ved at ordningen med egnethetsprøve i større grad
vil måtte tilpasses den enkelte søker.
Det har hittil ikke vært mange saker om godkjenning
av utenlandske yrkeskvalifikasjoner for eiendomsmeglere.
Departementet legger til grunn at forslaget kun vil gi begrensede økonomiske
konsekvenser, og at eventuelle økte utgifter for Kredittilsynet
vil kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.
Personer som søker arbeid i Norges Bank vil kunne bli
pålagt å legge frem politiattest. Det skal imidlertid
bare kunne rekvireres politiattest ved ansettelse, ved vesentlige
endringer av en ansatts arbeidsoppgaver og for personer som utfører
arbeid for en tjenesteleverandør til banken. Fornyet attest
kan kreves hvert 3. år. Det er i dag gratis å få utferdiget
politiattest. Lovforslaget vil kunne medføre at politiet
må skrive flere politiattester.
Justisdepartementet opplyser at politiets kostnader knyttet til
utstedelse av politiattest er ca. 200 kroner per politiattest. Norges
Bank har omkring 600 ansatte. Selv om det skulle innhentes politiattest
for alle ansatte i Norges Bank, vil de samlede kostnader til dette
likevel bli begrenset.
Departementet legger til grunn at de totale samfunnsøkonomiske
kostnader ved forslaget ikke vil bli store.
De foreslåtte endringene i sparebankloven og forretningsbankloven
om forbud mot at daglig leder er medlem av styret og oppheving av
fellesmøtet som lovpålagt organ antas ikke å ha økonomiske
konsekvenser av betydning. Forslagene vil, som engangseffekt, kreve
administrative tilpasninger i bankene.
Forslaget innebærer at frilansere gis en adgang til å opprette
skattefavorisert pensjonsordning.
For likningsmyndighetene vil kontroll og annen oppfølging
være i samsvar med de rutinene som gjelder for innskuddspensjon
generelt. En adgang til frivillig pensjonssparing for frilansere
vil derfor ikke representere økt arbeidsbyrde av særlig
omfang for likningsmyndighetene. I den grad frilansere velger å benytte
seg av adgangen til å opprette fradragsberettiget innskuddspensjon,
vil dette føre til reduserte skatteinntekter.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
vedrørende de økonomiske og administrative konsekvensene
av forslagene i proposisjonen til etterretning.
Proposisjonens kapittel 10 inneholder merknader til de enkelte
bestemmelser i Regjeringens forslag. Det vises til proposisjonens
kapittel 10 for en nærmere redegjørelse.
Komiteen tar merknadene til de enkelte
bestemmelsene i Regjeringens forslag, jf. kapittel 10 i proposisjonen,
til etterretning.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i finanslovgivningen mv. (forvalterregistrering av aksjer, obligasjoner med fortrinnsrett, mv.)
I
I lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker gjøres følgende endringer:
§ 3 første ledd tredje punktum oppheves.§ 4 nr. 4 og 5 skal lyde:
4. kommune der sparebanken har en eller flere avdelinger, jfr. § 17,
5. den eller de avdelinger som har lokalt forstanderskap, jfr. § 17 a, og den eller de avdelinger som har lokal kontrollkomité, jfr. § 17 b,
§ 7 første ledd nr. 1 til 3 skal lyde:
1. forstanderskap,
2. kontrollkomité,
3. styre.
§ 7 nytt femte ledd skal lyde:
Sparebankens styre og ledelse er ansvarlig for virksomheten i lokale organer.
§ 12 nytt femte ledd skal lyde:
Etter forslag fra styret avgjør forstanderskapet:
1. opprettelse og nedleggelse av filial i kommune hvor banken ikke har sitt hovedkontor, annen filial eller avdelingskontor,
2. fordeling av det beløp som etter § 28 kan gis til allmennyttige formål,
3. opptak av ansvarlig lånekapital.
§ 14 tredje og nytt fjerde ledd skal lyde:
En sparebank skal ha en daglig leder som tilsettes av styret. Ved tilsetting av daglig leder skal det straks sendes melding til Kredittilsynet. Daglig leder tilsettes på oppsigelse, og oppsigelsesfristen må fra sparebankens side ikke være lenger enn seks måneder.
Daglig leder eller annen ledende ansatt, herunder leder av avdeling eller filial, kan ikke være medlem av styret. Daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets behandling av saker og har rett til å uttale seg, med mindre annet bestemmes av styret i den enkelte sak.
§ 14 nåværende fjerde og femte ledd blir femte og sjette ledd.§ 17 oppheves.Nåværende § 17 a blir § 17 og skal lyde:§ 17. Vedtektene kan bestemme at banken skal ha en eller flere avdelinger med egne styrer (lokalstyrer) som hvert skal ha minst tre medlemmer.
Avdelingens leder ansettes av sparebankens styre etter innstilling fra lokalstyret.
Medlemmer av det lokale styre velges av det lokale forstanderskap. Har avdelingen ikke lokalt forstanderskap, velges medlemmene av sparebankens forstanderskap. Formann og nestformann velges særskilt.
Hvis ikke annet er bestemt i loven eller vedtektene, gjelder lovens bestemmelser om sammensetningen av og medlemmer i sparebankens styre tilsvarende for det lokale styret så langt de passer. Godtgjørelse til medlemmene av det lokale styret fastsettes dog av sparebankens forstanderskap eller styre etter nærmere bestemmelse i vedtektene. Ved praktiseringen av bestemmelsen i § 14 første ledd annet og sjette punktum regnes med antall ansatte ved avdelingen.
Sparebankensstyre utarbeider instruks for det lokale styret, jfr. § 17 a annet ledd nr. 5. Instruksen skal godkjennes av sparebankens forstanderskap.
Nåværende § 17 b blir § 17 a og skal lyde:
§ 17 a. Har en sparebank lokal avdeling med eget styre, jfr. § 17, kan vedtektene bestemme at avdelingen skal ha lokalt forstanderskap. Reglene i §§ 8, 8 a, 8 b, 8 c og 9 gjelder tilsvarende for det lokale forstanderskap så langt de passer. Ved praktiseringen av bestemmelsene i § 8 annet ledd annet til fjerde punktum regnes med antall ansatte ved avdelingen.
Det lokale forstanderskap skal:
1. velge sin formann og nestformann,
2. velge medlemmer og varamedlemmer til det lokale styret, jfr. § 17 tredje ledd,
3. velge medlemmer og varamedlemmer til den lokale kontrollkomité, jfr. § 17 b,
4. gjennomgå avdelingens regnskap og lokalstyrets årsberetning,
5. uttale seg om forslag til instruks for det lokale styret.
De bestemmelser som gjelder for forstanderskapet etter § 11 annet til sjuende ledd, gjelder tilsvarende for det lokale forstanderskap.
Det lokale forstanderskap skal etter forslag fra det lokale styret, fordele det gavebeløp som etter vedtak av sparebankens forstanderskap skal utdeles i avdelingens distrikt.
Nåværende § 17 c blir § 17 b, hvor første punktum skal lyde:
For avdeling med lokalt styre, jfr. § 17, kan vedtektene bestemme at det skal velges lokal kontrollkomité for stedlig kontroll under tilsyn av sparebankens kontrollkomité.
§ 18 første ledd første punktum skal lyde:
Medlem av forstanderskap, lokalt forstanderskap, kontrollkomité, lokal kontrollkomité, styre, lokalstyre, daglig leder eller annen ledende ansatt, herunder leder av avdeling eller filial, må ikke ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som han selv eller noen som han er gift med eller så nær i slekt- eller svogerskap med som søskenbarn, har personlig eller økonomisk særinteresse i.
§ 20 skal lyde:
§ 20. Allmennaksjeloven § 6-17 om godtgjørelse fra andre enn selskapet gjelder tilsvarende for godtgjørelse fra andre enn banken.
II
I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker gjøres følgende endringer:
§ 8 første ledd tredje punktum oppheves.§ 9 skal lyde:
§ 9. En forretningsbank skal ha et styre med fra fem til ni medlemmer. Det skal være allsidig sammensatt.
En forretningsbank skal ha en daglig leder som tilsettes av styret. En daglig leder tilsettes på oppsigelse og oppsigelsesfristen må fra bankens side ikke være lengre enn seks måneder.
Daglig leder eller annen ledende ansatt, herunder leder av avdeling eller filial, kan ikke være medlem av styret. Daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets behandling av saker og har rett til å uttale seg, med mindre annet bestemmes av styret i den enkelte sak.
Styrets medlemmer velges av representantskapet. Ett medlem skal være ansatt i banken. Dette medlem skal ha et personlig varamedlem med møte- og talerett. Formann og nestformann velges særskilt.
Valget forberedes av en valgkomité som velges av representantskapet og som har medlemmer fra begge grupper i representantskapet, jf. § 11 tredje og fjerde ledd.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om valget av de ansattes medlem og varamedlem til styret.
§ 11 nåværende fjerde til åttende ledd blir nye tredje til sjuende ledd.§ 12 første ledd skal lyde:
En forretningsbanks avdeling utenfor hovedkontorets kommune skal, dersom representantskapet bestemmer det, ha eget styre med fra fire til sju medlemmer. Ett medlem velges av og blant de ansatte ved avdelingen – dersom avdelingen har 15 ansatte eller flere. De øvrige medlemmer velges av representantskapet. For medlemmer av avdelingsstyret gjelder for øvrig de samme bestemmelser som for medlemmer av bankens styre, jf. dog § 25 fjerde ledd siste punktum. Bankens styre fastsetter instruks for avdelingsstyret. Instruksen skal godkjennes av representantskapet. Kongen kan gi nærmere forskrifter om valget av de ansattes medlem til avdelingsstyret.
§ 12 nytt tredje ledd skal lyde:
Forretningsbankens styre og ledelse er ansvarlig for virksomheten i avdelingsstyret og distriktsrådet.
§ 15 skal lyde:
§ 15. Etter forslag fra styret gjør representantskapet vedtak om:
1. opprettelse av filial eller avdelingskontor og nedleggelse av filial eller avdelingskontor i kommune hvor banken ikke har sitt hovedkontor, annen filial eller avdelingskontor,
2. om og i tilfelle hvor stort utbytte som skal deles ut til aksjeeierne innenfor det høyeste beløp som styret fastsetter og fra hvilket tidspunkt det vedtatte utbytte kan utbetales.
§ 17 første ledd første punktum skal lyde:
Medlem av styre, avdelingsstyre, kontrollkomité, representantskap, eller distriktsråd, daglig leder eller annen ledende ansatt, herunder leder av avdeling eller filial, må ikke ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som han selv eller noen som han er gift med eller så nær i slekt- eller svogerskap med som søskenbarn, har personlig eller økonomisk særinteresse i.
III
I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal § 6-4 første ledd tredje punktum lyde:
Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt.
IV
I lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond skal § 4-8 annet ledd nr. 4 lyde:
4. 25 prosent av fondets eiendeler dersom verdipapirene er obligasjoner med fortrinnsrett utstedt av foretak hjemmehørende i en EØS-stat etter bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV.
V
I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) skal § 11 nytt fjerde ledd lyde:
Hovedstyret kan bestemme at den som skal utføre arbeid eller tjeneste for banken, eller som skal utføre arbeid for en tjenesteleverandør til banken, må framlegge politiattest dersom sikkerhetsmessige hensyn tilsier det. Det samme gjelder dersom senere endringer i en ansatts stilling eller arbeidsoppgaver gjør at sikkerhetsmessige grunner tilsier at det framlegges politiattest. Tidsbegrensningene i lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering § 6 gjelder ikke. Kongen kan gi utfyllende forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i første og annet punktum, herunder regler om hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattesten og om behandlingen av politiattester som er framlagt for banken.
VI
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende endringer:
Overskriften til kapittel 2 underkapittel IV skal lyde:IV Obligasjoner med fortrinnsrett§ 2-25 skal lyde:§ 2-25 Virkeområde
Underkapittelet gjelder kredittforetaks rett til å ta opp lån ved å utstede obligasjoner med fortrinnsrett. Med obligasjoner med fortrinnsrett menes ihendehaverobligasjoner utstedt som mengdegjeldsbrev med fortrinnsrett til dekning i kredittforetakets sikkerhetsmasse, jf. § 2-28.
§ 2-26 skal lyde:§ 2-26 Beskyttet betegnelse
Betegnelsen obligasjoner med fortrinnsrett kan bare benyttes om obligasjoner som er omfattet av reglene i dette underkapittelet.
Nåværende § 2-26 blir § 2-27 og skal lyde:§ 2-27 Virksomhetsbegrensning og meldeplikt ved oppstart
Kredittforetak kan oppta obligasjonslån gjennom utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett når kredittforetakets vedtektsfastsatte formål er:
a) å yte eller erverve bolighypoteklån, eiendomshypoteklån, lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder eller offentlige lån, og
b) å finansiere utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett.
Kredittforetak skal gi melding til Kredittilsynet senest 30 dager før det første gang usteder obligasjoner med fortrinnsrett.
Når hensynet til kredittforetakets soliditet tilsier det, kan Kredittilsynet gi pålegg til kredittforetaket om at obligasjoner med fortrinnsrett ikke skal utstedes.
Kredittilsynet kan samtykke til at kredittforetak i en overgangsperiode kan drive virksomhet som består i å oppta obligasjonslån gjennom utstedelse av obligasjoner med fortrinnsrett parallelt med annen virksomhet. Virksomhetene skal i så fall holdes atskilt fra hverandre. Kredittilsynet kan sette vilkår for å sikre slik atskillelse. Kredittilsynets samtykke kan gis for en periode på inntil ett år med mulighet til forlengelse for ytterligere ett år.
§ 2-28 skal lyde:§ 2-28 Krav til sikkerhetsmassens sammensetning
Sikkerhetsmassen kan bare bestå av følgende typer fordringer:
a) lån sikret ved pant i bolig, atkomstdokument til bolig eller borettslagsandel (bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån),
c) lån sikret ved pant i andre realregisterte formuesgoder,
d) lån til, eller lån garantert av, stat, kommune eller tilsvarende offentlige organer i andre stater (offentlige lån),
e) fordringer i form av derivatavtaler som tilfredsstiller nærmere krav fastsatt i forskrift,
f) fordringer som utgjør fyllingssikkerhet etter bestemmelsene i fjerde ledd.
Ved innføringen i sikkerhetsmassen skal lån som nevnt i første ledd bokstav a til c ikke overstige en nærmere angitt prosent av verdien av det formuesgodet fordringen er sikret ved pant i (belåningsgrad). Kongen fastsetter forskrift om belåningsgrader for ulike typer formuesgoder.
Lån som nevnt i første ledd bokstav a til c må ha pantesikkerhet i et formuesgode som ligger innenfor EØS-området eller OECD-området. Offentlige lån må være ytt til eller garantert av et offentlig organ som nevnt i første ledd bokstav d innenfor EØS-området eller OECD-området.
Som fyllingssikkerhet kan bare benyttes særlig likvide og sikre fordringer. Sikkerhetsmassen kan til enhver tid inneholde inntil 20 prosent fyllingssikkerhet. Dersom det foreligger særlige forhold, kan Kredittilsynet gi tillatelse til at andelen for en begrenset tidsperiode kan utgjøre inntil 30 prosent. Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om krav til de fordringene som kan inngå i sikkerhetsmassen, og herunder innføre begrensninger i sammensetningen av sikkerhetsmassen.
§ 2-29 skal lyde: § 2-29 Beregning av verdi på underliggende formuesgoder
Ved innføring av fordringer som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav a til c i sikkerhetsmassen, skal det fastsettes et forsvarlig verdigrunnlag for formuesgodet som stilles som sikkerhet for hver enkelt fordring. Forsvarlig verdigrunnlag kan ikke være høyere enn markedsverdi fastsatt ut fra en forsiktig vurdering.
Forsvarlig verdigrunnlag skal fastsettes gjennom en individuell vurdering av det aktuelle realregistrerte formuesgodet. Verdivurderinger skal utføres av en kompetent og uavhengig person i henhold til anerkjente prinsipper. Vurderingen skal dokumenteres, og det skal fremgå av vurderingen hvem som har foretatt den, når den er foretatt og hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for den. Verdivurdering av boliger kan likevel bygge på generelle prisnivåer så fremt det må anses forsvarlig ut fra markedsforholdene.
Kredittforetaket skal etablere systemer for etterfølgende kontroll med verdiutviklingen. Kredittforetaket skal også overvåke markedsutviklingen og verdirelevante forhold ved de enkelte realregistrerte formuesgodene. Dersom markedsforholdene eller forhold ved det enkelte formuesgodet tilsier at det kan ha skjedd en ikke ubetydelig verdiforringelse, skal kredittforetaket sørge for at det fastsettes et nytt forsvarlig verdigrunnlag i henhold til første og annet ledd.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om verdiberegningen og om krav til kredittforetakets systemer. Kongen kan i forskrift også fastsette regler om endret belåningsgrad som følge av etterfølgende verdifall for formuesgoder som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav a til c.
Nåværende § 2-32 blir § 2-30 og skal lyde:§ 2-30 Pantsettelse og tvangsforfølgning
Fordringer som inngår i sikkerhetsmassen kan ikke pantsettes eller gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller annen tvangsforretning til fordel for enkelte av kredittforetakets kreditorer. Det kan heller ikke erklæres eller avtales motregningsrett, tilbakeholdsrett eller liknende i fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Kongen kan i forskrift gi særregler og gjøre unntak fra regelen i dette ledd for fordringer som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e.
Nåværende § 2-28 blir § 2-31 og skal lyde:§ 2-31 Krav til stadig beløpsmessig balanse
Sikkerhetsmassens verdi skal til enhver tid overstige verdien av obligasjonene med fortrinnsrett til dekning i sikkerhetsmassen. Det skal tas hensyn til kredittforetakets derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e ved beregningen av verdiene. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere krav til hvordan verdiene skal beregnes. Kongen kan i forskrift fastsette regler for kredittforetak som ikke oppfyller kravet til stadig beløpsmessig balanse i første punktum.
Ved vurderingen av om kravet i første ledd er oppfylt, kan lån til samme låntaker og lån som har sikkerhet i samme formuesgode ikke medregnes med større del enn fem prosent av samlet sikkerhetsmasse. Kongen kan i forskrift fastsette at lån ut over grensen på fem prosent medregnes dersom det foreligger tilleggssikkerhet, og regler om slik tilleggssikkerhet.
§ 2-32 skal lyde:§ 2-32 Likviditetskrav
Kredittforetaket skal påse at betalingsstrømmene fra sikkerhetsmassen til enhver tid gjør kredittforetaket i stand til å innfri sine betalingsforpliktelser overfor eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e. Kredittforetaket kan inngå rente- og valutakontrakter for å oppfylle dette kravet.
Kredittforetaket skal opprette en likviditetsreserve som inngår i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om likviditetsreserve, herunder om tillatt avvik mellom fremtidige inn- og utbetalinger og om tillatt avvik mellom innfrielsesvilkårene for obligasjoner med fortrinnsrett og for fordringer som inngår i sikkerhetsmassen som er avsatt for dem. Kongen kan i forskrift gi regler om tillatt rente- og valutarisiko og om adgangen til å inngå rente- og valutakontrakter.
§ 2-33 skal lyde:§ 2-33 Krav til registrering
Kredittforetaket skal føre register over obligasjonene med fortrinnsrett det utsteder, og sikkerhetsmassen som er tilordnet disse, herunder derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e. Registeret skal til enhver tid inneholde opplysninger om verdien av obligasjonene og sikkerhetsmassen.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere krav til registerets innhold, utforming og tilgjengelighet, samt regler om føring av registeret.
Ny § 2-34 i underkapittel IV skal lyde:§ 2-34 Uavhengig gransker
Før kredittforetak utsteder obligasjoner med fortrinnsrett skal det være oppnevnt en uavhengig gransker for kredittforetaket. Granskeren oppnevnes av Kredittilsynet. Kredittilsynet kan når som helst tilbakekalle oppnevningen og oppnevne en ny gransker.
Granskeren skal overvåke at registeret føres korrekt, og regelmessig foreta en vurdering av om kravene i §§ 2-31 og 2-33 overholdes. Granskeren skal regelmessig underrette Kredittilsynet om sine iakttakelser og vurderinger.
Kredittforetaket har plikt til å gi granskeren alle relevante opplysninger om virksomheten. Granskeren skal ha full adgang til kredittforetakets register og kan kreve ytterligere opplysninger av kredittforetaket. Granskeren har også rett til å gjennomføre undersøkelser hos kredittforetaket.
Granskeren har krav på rimelig vederlag fra kredittforetaket for sitt arbeid. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om oppnevning av og vederlag til granskere, og om granskeres oppgaver, rettigheter og plikter.
Nåværende § 2-33 blir § 2-35 i underkapittel IV og skal lyde:§ 2-35 Fortrinnsrett til sikkerhetsmassen, felles gjeldsforfølgning mv.
I tilfelle konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven, avvikling av kredittforetaket eller offentlig administrasjon har eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning i den sikkerhetsmassen som er avsatt for dem. Denne fortrinnsretten i sikkerhetsmassen går foran fortrinnsrett som nevnt i lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) §§ 9-2 til 9-4. Ved konkurs gjelder bestemmelsen i panteloven § 6-4 om lovbestemt pant for boet tilsvarende for boets rett til dekning i sikkerhetsmassen. Boets lovbestemte pant utgjør da maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hver enkel sikkerhetsmasse.
Fortrinnsretten omfatter også midler som senere betales inn i henhold til gjeldende avtalevilkår for fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Slike midler skal fortløpende registreres etter reglene i § 2-33.
Ved konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven, avvikling av kredittforetaket eller offentlig administrasjon har eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav e krav på rettidig betaling med midler som omfattes av fortrinnsretten så lenge bobehandlingen pågår, så fremt sikkerhetsmassen i all hovedsak oppfyller lovens krav. Dersom det ikke er mulig å forestå kontraktsmessige betalinger med midler fra sikkerhetsmassen, og det ikke er sannsynlig at det vil skje en snarlig endring av likviditetssituasjonen, skal bostyret fastsette en dato for betalingsstans. Bostyret skal så snart som mulig informere eiere av krav med fortrinnsrett om betalingsstansen.
Utbringer sikkerhetsmassen mer enn det som er nødvendig for å dekke obligasjonseiernes eller derivatmotpartenes krav, inngår det overskytende i bomassen.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring av konkursbehandling, offentlig administrasjon, gjeldsforhandling eller avvikling i kredittforetak som faller inn under dette kapittelet, herunder også fastsette regler som begrenser konkursboets, gjeldsnemndas, administrasjonsstyrets eller avviklingsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i sikkerhetsmassen, når dette kan gjøres uten å svekke de øvrige kreditorers dekningsmulighet. Slike forskrifter kan fravike regler i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner, gjeldsforhandling og tvangsfullbyrdelse.
I kapittel 2 underkapittel V gjøres følgende endringer:Nåværende §§ 2-34 til 2-37 blir §§ 2-36 til 2-39.I kapittel 2a underkapittel V § 2a-17 fjerde ledd skal annet punktum oppheves.
VII
I lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling skal § 2-3 tredje ledd lyde:
Departementet kan ved forskrift fastsette bestemmelser om godkjenning av søkere med yrkeskvalifikasjoner fra andre stater.
VIII
I lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) skal § 4-4 lyde:
§ 4-4. Registrering av aksjer i et verdipapirregister
Er selskapets aksjer registrert i et verdipapirregister, gjelder reglene i lov om allmennaksjeselskaper om slik registrering for aksjene, herunder § 4-10 om forvalterregistrering.
IX
I lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) gjøres følgende endringer:
§ 4-10 første ledd skal lyde:
(1) En bank eller annen forvalter som er godkjent av Kongen, kan føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for en utenlandsk aksjeeier når aksjene er opptatt til handel på norsk regulert marked. Som utenlandsk aksjeeier regnes selskap registrert i utlandet, med mindre selskapets hovedkontor befinner seg her i riket, samt utenlandsk statsborger som ikke er bosatt her i riket. Kongen kan samtykke i forvalterregistrering av aksjer som tilhører utenlandske aksjeeiere også i andre tilfeller enn nevnt i første punktum. Et annet norsk verdipapirregister kan etter forskrift gitt av Kongen opprette et delregister som føres inn i aksjeeierregisteret på vegne av aksjeeier. § 4-5 gjelder tilsvarende for delregisteret. Selskapet kan vedtektsfeste at aksjene i selskapet ikke skal kunne forvalterregistreres.
§ 4-10 femte ledd skal lyde:
(5) Kongen kan gi forskrift om forvalterregistrering, herunder om forvalterens plikt til å gi offentlig myndighet opplysning om eierforholdene til de aksjer som forvaltes, og plikt til å rapportere periodisk om eierforholdene til offentlig myndighet eller til andre.
X
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) skal § 6-46 tredje ledd lyde:
(3) Det gis fradrag etter annet ledd for selvstendig næringsdrivende, frilansere og deltakere som nevnt i § 10-40 for tilskudd til pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven § 2-3 annet ledd.
XI
I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) skal § 2-3 annet ledd lyde:
(2) Et foretak som ikke omfattes av første ledd kan opprette pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende, for personlig deltaker i deltakerlignet selskap eller for ansatt eier av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Årlig innskudd til ordning som nevnt i foregående punktum kan ikke overstige 4 prosent av vedkommende persons samlede beregnede personinntekt fra næringsvirksomhet mellom 1 og 12 G eller lønn mellom 1 og 12 G. Frilansere kan også opprette slik pensjonsordning, hvor årlig innskudd til ordningen ikke kan overstige 4 prosent av samlet beregnet personinntekt fra oppdragsvirksomhet mellom 1 og 12 G. Dersom et foretak som nevnt i første punktum oppretter pensjonsordning, gjelder bestemmelsene i kapittel 4 om medlemskap for arbeidstakere og i kapittel 5 om innskudd for arbeidstakere tilsvarende så langt de passer.
XII
I lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-3 femte ledd siste punktum oppheves.§ 6-3 nytt sjette ledd skal lyde:
Forvalteren skal fastsette regler for når forvalteren skal anses for å ha fått melding om en rettsstiftelse etter § 7-5. Reglene skal godkjennes av Kredittilsynet.
§ 6-4 nytt tredje ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om tvangssalg av finansielle instrumenter registrert på forvalterkonti i de tilfeller der kontoen forvaltes av noen uten godkjennelse etter § 6-3 første ledd, eller der forvalter ikke oppfyller sin plikt etter § 6-3 fjerde ledd.
Overskriften til kapittel 7 skal lyde:
Kapittel 7. Rettsvirkninger av registrering og notifikasjon
Ny § 7-5 skal lyde:§ 7-5 Finansielle instrumenter innført i et verdipapirregister
Disposisjoner over finansielle instrumenter registrert på forvalterkonto i et verdipapirregister med tillatelse etter § 3-1 får rettsvirkninger etter §§ 7-1 og 7-2 når forvalteren får melding om disposisjonen. Rettsvirkninger etter §§ 7-1 og 7-2 inntrer likevel bare når forvalter er godkjent etter § 6-3 første ledd.
XIII
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Kongen kan gi overgangsbestemmelser.
Finansdepartementet fremmet 1. desember 2006 Ot.prp.
nr. 11 Om lov om endringer i finanslovgivningen mv. (forvalterregistrering
av aksjer, obligasjoner med fortrinnsrett, mv.).
Departementet ønsker å gjøre oppmerksom
på trykkfeil i to punkter i lovforslaget og en trykkfeil
i spesialmerknadene, som bør vurderes korrigert.
Lovforslaget del I (sparebankloven) § 17 a
er uriktig nummerert § 17. I Ot.prp. nr. 11 står
det følgende:
"Nåværende § 17 b
blir § 17 a og skal lyde:
§ 17. Har en sparebank
lokal avdeling med eget styre, jfr. § 17, kan
..."
Det korrekte, med endringen i halvfet, skal være:
"Nåværende § 17 b
blir § 17 a og skal lyde:
§ 17 a.
Har en sparebank lokal avdeling med eget styre, jfr. § 17, kan ..."
I Ot.prp. nr. 11, lovforslaget del VI (finansieringsvirksomhetsloven)
ny § 2-35 mangler tredje ledd en henvisning til
de to alternativene avvikling av kredittforetaket og offentlig administrasjon,slik
det er forutsatt i omtalen i proposisjonen pkt. 3.4.13.4 (side 66),
jf. at finansieringsvirksomhetsloven § 2-35 tredje
ledd om fortsatt betaling også skal gjelde ved avvikling
av kredittforetaket og ved offentlig administrasjon.
I Ot.prp. nr. 11 står det følgende:
"Nåværende § 2-33
blir § 2-35 i underkapittel IV og skal lyde:
§ 2-35 Fortrinnsrett til sikkerhetsmassen,
felles gjeldsforfølgning mv.
I tilfelle
konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven, avvikling
av kredittforetaket eller offentlig administrasjon
har eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler som nevnt i § 2-28
første ledd bokstav e ...
Fortrinnsretten omfatter også midler
som senere betales inn i henhold til ...
Ved konkurs eller gjeldsforhandling etter konkursloven
har eiere av obligasjoner med fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler
som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav
e krav på rettidig betaling med midler som omfattes av
fortrinnsretten så lenge bobehandlingen pågår,
så fremt sikkerhetsmassen i all hovedsak oppfyller lovens
krav. Dersom det ikke er mulig å forestå kontraktsmessige
betalinger med midler fra sikkerhetsmassen, og det ikke er sannsynlig
at det vil skje en snarlig endring av likviditetssituasjonen, skal
bostyret fastsette en dato for betalingsstans. Bostyret skal så snart
som mulig informere eiere av krav med fortrinnsrett om betalingsstansen.
Utbringer sikkerhetsmassen mer enn det som er nødvendig
for å dekke ...
Kongen kan i forskrift
fastsette nærmere regler om gjennomføring
av ..."
Det korrekte, med endringen i halvfet, skal være:
"Nåværende § 2-33 blir § 2-35
i underkapittel IV og skal lyde:
§ 2-35 Fortrinnsrett
til sikkerhetsmassen, felles gjeldsforfølgning mv.I
tilfelle konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven, avvikling av kredittforetaket eller offentlig administrasjon har eiere av obligasjoner med
fortrinnsrett og motparter i derivatavtaler
som nevnt i § 2-28 første ledd bokstav
e eksklusiv, lik og forholdsmessig fortrinnsrett til dekning i den
sikkerhetsmassen som er avsatt for dem. Denne fortrinnsretten i
sikkerhetsmassen går foran fortrinnsrett som nevnt i lov
8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) §§ 9-2
til 9-4. Ved konkurs gjelder bestemmelsen i panteloven § 6-4
om lovbestemt pant for boet tilsvarende for boets rett til dekning
i sikkerhetsmassen. Boets lovbestemte pant utgjør da maksimalt
700 ganger rettsgebyret i hver enkel sikkerhetsmasse.
Fortrinnsretten omfatter også midler
som senere betales inn i henhold til gjeldende avtalevilkår
for fordringer som inngår i sikkerhetsmassen. Slike midler
skal fortløpende registreres etter reglene i § 2-33.
Ved konkurs, gjeldsforhandling etter konkursloven,
avvikling av kredittforetaket eller offentlig administrasjon har eiere av obligasjoner med fortrinnsrett
og motparter i derivatavtaler som nevnt i § 2-28 første
ledd bokstav e krav på rettidig betaling med midler som
omfattes av fortrinnsretten så lenge bobehandlingen pågår,
såfremt sikkerhetsmassen i all hovedsak oppfyller lovens
krav. Dersom det ikke er mulig å forestå kontraktsmessige
betalinger med midler fra sikkerhetsmassen, og det ikke er sannsynlig
at det vil skje en snarlig endring av likviditetssituasjonen, skal
bostyret fastsette en dato for betalingsstans. Bostyret skal så snart
som mulig informere eiere av krav med fortrinnsrett om betalingsstansen.
Utbringer sikkerhetsmassen mer enn det som er nødvendig
for å dekke obligasjonseiernes eller
derivatmotpartenes krav, inngår det overskytende i bomassen.
Kongen
kan i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring
av konkursbehandling, offentlig administrasjon, gjeldsforhandling
eller avvikling i kredittforetak som faller inn under dette kapittelet, herunder
også fastsette regler som begrenser konkursboets,
gjeldsnemndas, administrasjonsstyrets eller
avviklingsstyrets mulighet til å disponere over utlån
og andre eiendeler som inngår i sikkerhetsmassen,
når dette kan gjøres uten å svekke de øvrige
kreditorers dekningsmulighet. Slike forskrifter kan fravike regler
i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner, gjeldsforhandling og tvangsfullbyrdelse."
Spesialmerknadene til finansieringsvirksomhetsloven § 2-35
(proposisjonens pkt. 10.6, side 95 første spalte) mangler
i femte avsnitt en henvisning til de to alternativene avvikling av kredittforetaket og offentlig administrasjon. Som nevnt ovenfor
i pkt. 2 i dette brevet er det forutsatt i proposisjonen pkt. 3.4.13.4 (side
66) at finansieringsvirksomhetsloven § 2-35 tredje
ledd om fortsatt betaling også skal gjelde ved avvikling
av kredittforetaket og ved offentlig administrasjon.
I Ot.prp. nr. 11 lyder spesialmerknadene til finansieringsloven § 2-35
femte avsnitt som følger:
"Tredje ledd viderefører
obligasjonseiernes og derivatmotpartenes krav på rettidig
betaling i tilfelle konkurs eller gjeldsforhandling. Så lenge
sikkerhetsmassen genererer en likviditet som i all hovedsak gjør
det mulig å opprettholde kontraktsmessige betalinger til
dem som har fortrinnsrett til dekning av den, skal bostyret foreta
utbetalinger i tråd med hva som er avtalt. Dette innebærer
at tilfeldige likviditetsproblemer eller mindre avvik fra finansieringsvirksomhetslovens
krav, ikke medfører at det innføres betalingsstans."
Det korrekte, med endringen i halvfet, skal være at
femte avsnitt i spesialmerknadene til finansieringsvirksomhetsloven § 2-35
lyder som følger:
"Tredje ledd viderefører
obligasjonseiernes og derivatmotpartenes krav på rettidig
betaling i tilfelle konkurs, gjeldsforhandling, avvikling av kredittforetaket
eller offentlig administrasjon. Så lenge sikkerhetsmassen
genererer en likviditet som i all hovedsak gjør det mulig å opprettholde
kontraktsmessige betalinger til dem som har fortrinnsrett til dekning
av den, skal bostyret foreta utbetalinger i tråd med hva
som er avtalt. Dette innebærer at tilfeldige likviditetsproblemer
eller mindre avvik fra finansieringsvirksomhetslovens krav, ikke
medfører at det innføres betalingsstans."
Jeg ber om at dette hensyntas i komiteens innstilling.
Oslo, i finanskomiteen, den 23. januar 2007
Reidar Sandal |
Ulf Leirstein |
leder |
ordfører |