Lagrettemedlemmer og meddommere skal i utgangspunktet trekkes
fra de alminnelige utvalgene for henholdsvis lagmannsretten og tingretten.
I tillegg til ordinære medlemmer, skal det trekkes varamedlemmer.
Domstolloven har regler om trekningen. Det fremgår at trekningen
av den enkelte skal være tilfeldig. For øvrig
gir ikke loven nøyaktig anvisning på hvordan trekningen
skal skje.
Domstoladministrasjonens arbeidsgruppe for revisjon av domstolloven
kapittel 5 har pekt på en rekke hensyn som etter arbeidsgruppens
syn bør stå sentralt ved utformingen av reglene
om uttak av lagrettemedlemmer og meddommere.
Etter domstolloven skal lagrettemedlemmer og alminnelige meddommere
tas ut fra de alminnelige utvalgene i lagsognet eller domssognet
"ved loddtrekning". I praksis skjer trekningen i dag maskinelt, ved
bruk av domstolenes elektroniske saksbehandlingsprogram. Det har
ikke fremkommet noe som tilsier en endring i disse hovedelementene.
Arbeidsgruppens forslag til lovtekst innebærer at Domstoladministrasjonen
fortsatt skal kunne beslutte at doms- og lagsogn skal deles i flere
trekningskretser, og at lagrettemedlemmer og meddommere (og varameddommere)
som hovedregel fortsatt skal trekkes fra trekningskretsen der rettsmøtet
skal holdes. Det "nye" i forslaget fra arbeidsgruppen er at vedtak om
inndeling i trekningskretser skal treffes som forskrift, og dermed
være underlagt saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er en negativ
side ved ordningen at den kan innebære markert ulik tjenestefrekvens
for lekdommere innenfor ett og samme doms- eller lagsogn. På den annen
side kan det ikke utelukkes at ordningen med inndeling i trekningskretser
fortsatt kan være hensiktsmessig og ressursbesparende i
både doms- og lagsogn. På denne bakgrunnen går
heller ikke departementet inn for å oppheve ordningen nå.
Den adgangen som retten har etter domstolloven til å bestemme at
lagrettemedlemmer og meddommere skal trekkes fra en annen trekningskrets
innenfor doms- eller lagsognet enn der rettsmøtet skal
holdes, foreslås beholdt. For å sikre gode saksbehandlingsrutiner
slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag om at avgjørelser
om inndeling av doms- og lagsogn skal betegnes som forskrift, og
således være omfattet av forvaltningsloven kapittel
VII.
Lagrettemedlemmer og meddommere skal etter dagens regler trekkes
til den enkelte sak. Etter loven plikter likevel lagrettemedlemmer
og ordinære meddommere å gjøre tjeneste
i saker som behandles i umiddelbar rekkefølge på samme
rettssted, dog slik at det så vidt mulig skal unngås
at samme sett lekdommere gjør tjeneste i mer enn ti dager
i lagmannsrettene og seks dager i tingrettene.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at trekningen av lekdommere
fortsatt skal skje til bestemte saker, og i forslaget til regler
om at det kan besluttes at lagrettemedlemmer og meddommere skal tjenestegjøre
i flere saker som skal behandles i umiddelbar sammenheng.
Den som har gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer
etter siste valg, skal ikke delta ved trekningen til nye saker før
utvalget av dem som fortsatt skal være med i trekningen,
er blitt så lite at det teller færre enn dobbelt
så mange personer enn det som skal trekkes til den nye
saken. Når utvalget er redusert til denne grensen, skal
alle i utvalget være med i trekningen igjen ("bunken snus").
Loven presiserer ikke hva som skal til for at en meddommer eller
et varamedlem for meddommere skal anses å "ha gjort tjeneste",
og dermed utelates fra trekningen.
Arbeidsgruppen har påpekt at dagens lovtekst er uklar
når det gjelder hva som skal til for å ha gjort
tjeneste i lovens forstand, og at uklarheten gjelder både den
som har møtt frem som enten lagrettemedlem eller meddommer
uten å gjøre tjeneste, og varamedlem for meddommere
som er bedt om å holde seg klar, men ikke har møtt
frem i retten. Arbeidsgruppen foreslår en klargjøring
av reglene.
Departementet er enig i realiteten i arbeidsgruppens forslag
og viderefører forslaget med en del språklige
justeringer.
Etter domstolloven skal det trekkes to varamedlemmer til lagretten,
ett av hvert kjønn. Varamedlemmene skal trekkes fra den
kommunen hvor rettsmøtet skal holdes eller de nærmeste
kommuner, og de skal innkalles til rettsmøtet. Videre skal
det trekkes varamedlemmer for meddommerne i saker for tingretten og
lagmannsretten. Det skal være to varamedlemmer for meddommere
i lagmannsretten, ett av hvert kjønn. For meddommere i
tingretten krever loven bare ett varamedlem, mens det i praksis
ofte trekkes to (ett fra hvert av utvalgene). Også varamedlemmer for
meddommerne skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet
skal holdes eller de nærmeste kommuner. Etter domstolloven
har domstolene stor frihet til å bestemme om varamedlemmene
for meddommere skal innkalles til rettsmøtet eller om de
bare skal varsles med beskjed om å holde seg klare.
Ved oppnevning av meddommere fra det særskilte utvalget
av fagkyndige meddommere kan det oppnevnes ett varamedlem i tingretten
og to i lagmannsretten i tilfeller der retten finner dette hensiktsmessig. Også disse
varamedlemmene skal oppnevnes blant dem som bor nærmest
rettsstedet.
Etter arbeidsgruppens syn er det ikke nødvendig med
varamedlemmer til lagretten. Den har derfor foreslått at
ordningen oppheves. Arbeidsgruppens forslag er at antallet ordinære
lagrettemedlemmer skal økes med én, og at det
ikke lenger skal trekkes varamedlemmer til lagretten. Når
det gjelder varamedlemmer for meddommere (varameddommere), har arbeidsgruppen
foreslått at domstolene får frihet til å unnlate å trekke
varamedlemmer dersom de anser dette mest hensiktsmessig.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i dag er liten
realitet i statusen som varamedlem for lagretten, og at det således
er liten grunn til å skille mellom ordinære lagrettemedlemmer
og varamedlemmer.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at utgangspunktet
må være at det skal trekkes varamedlemmer for
meddommerne. Det er denne ordningen som i størst grad sikrer
tilfeldighet med hensyn til hvem som skal gjøre tjeneste
som meddommer.
Etter departementets syn bør det fortsatt fremgå av
loven hvor mange varamedlemmer for meddommerne som skal trekkes.
Etter domstolloven skal det i dag velges to varamedlemmer for meddommerne
i lagmannsretten. Departementet ser ikke grunn til å endre
antallet. Ved denne vurderingen har departementet tatt i betraktning
at det i noen grad viderefører arbeidsgruppens forslag
om at domstolen skal kunne unnlate å trekke varamedlemmer
for meddommerne, og at den også skal kunne bestemme at
det skal trekkes bare ett.
For tingretten foreslår departementet de samme regler
som for lagmannsretten. I dette ligger at det som utgangspunkt skal
trekkes to varamedlemmer også i tingretten, mot ett i dag.
Begrunnelsen for økningen er dels at mange av tingrettene
allerede trekker to, og dels at dette kan være hensiktsmessig
av hensyn til kjønnsrepresentasjonen og muligheten for at
et varamedlem av samme kjønn som den meddommer som har
forfall, kan rykke opp.
Departementet ser at innkallingen av varamedlemmer krever betydelige
ressurser i domstolene og belastninger for dem som blir forpliktet
til å stå til disposisjon. Departementet foreslår
derfor en adgang til å la være å trekke
varamedlemmer for meddommere i saker som antas å kunne
bli behandlet på én dag, og at beslutningen om
dette kan treffes av en dommer som har saken til behandling (eller
domstollederen).
I saker der domstolen helt skal kunne la være å trekke
varamedlemmer, bør den i stedet kunne nøye seg
med å trekke én meddommer. Hensynet til lik kjønnsrepresentasjon
ivaretas da ved at det trekkes lodd om hvilket av utvalgene varamedlemmet
skal trekkes fra og av reglene om opprykk for varamedlem.
Etter domstolloven skal lagrettemedlemmer og meddommere i visse
tilfeller forbigås ved trekningen. Blant annet gjelder
dette når vedkommende ville vært inhabil etter
domstolloven, når vedkommende har meldt forfall, når
han eller hun skulle ha vært slettet fra utvalget eller
er siktet for en straffbar handling av en viss alvorlighet. Det
kan imidlertid skje at slike forhold oppdages eller oppstår
på et senere tidspunkt. Etter domstolloven skal det trekkes
et nytt lagrettemedlem eller en ny meddommer dersom et lagrettemedlem
eller en meddommer har gyldig forfall, vedkommende skulle vært
slettet fra utvalget, er siktet for et straffbart forhold som kan
antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig
stemmerett eller melder forfall eller nekter å møte.
Videre åpner domstolloven for at det under visse omstendigheter
kan foretas hurtigtilkalling av henholdsvis lagrettemedlemmer og
meddommere. Dagens lov gir ikke klare anvisninger for når
det skal trekkes nye lagrettemedlemmer eller meddommere og når
varamedlemmene skal innkalles.
Departementet foreslår å oppheve ordningen
med trekning av varamedlemmer til lagretten. Med en slik løsning
oppstår det ikke spørsmål om i hvilke
situasjoner varamedlemmer til lagretten skal innkalles. I det følgende
er problemstillingen derfor begrenset til å gjelde innkalling
av varamedlemmer for meddommere.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dagens ordning
med fordel kan avløses av en hovedregel om at domstolene
innkaller ett av varamedlemmene når det viser seg at en
av de opprinnelige meddommerne har forfall, eller av andre grunner
ikke kan delta. Hvis det ikke er trukket varamedlemmer, må det
trekkes en ny meddommer av samme kjønn som den opprinnelige.
Etter domstolloven skal varamedlemmer for meddommere til lagmannsretten
trekkes blant utvalgsmedlemmene i den kommunen hvor rettsmøtet holdes
eller i de nærmeste kommunene. Varamedlemmene til tingretten
skal etter samme bestemmelse trekkes "blant de meddommerne som bor
nærmest retsstedet".
Departementet peker på at det sentrale er at domstolene
trekker varamedlemmer som i praksis har mulighet til å stille
på kort varsel, og at kostnadene ved å tilkalle
varamedlemmene ikke blir unødvendig høye. Dette
siste har nær sammenheng med spørsmålet
om varamedlemmene bare skal varsles om trekningen, eller om de også skal
innkalles. I tillegg bør trekningsreglene utformes slik
at de ikke gir en uforholdsmessig stor belastning på noen
av utvalgsmedlemmene fremfor andre. Høringsinstansenes
uttalelser kan tyde på at spørsmålet
om hvilken løsning som best ivaretar alle disse hensynene,
avhenger av forholdene i den enkelte embetskrets. På denne
bakgrunnen går departementet inn for å lovfeste
en hovedregel om at også varamedlemmer for meddommere skal
velges fra hele trekningskretsen, men at embetslederen kan beslutte
at de skal trekkes fra den kommunen der rettsmøtet skal
holdes eller de nærmeste kommuner.
Etter domstolloven står domstolene i dag fritt til å velge
om varamedlemmene for meddommere allerede i utgangspunktet skal
innkalles til rettsmøtet eller om de bare skal varsles
om å holde seg klare til å møte. Med
sistnevnte løsning må varamedlemmene innkalles
når det eventuelt viser seg at det blir bruk for dem, typisk
fordi en meddommer får gyldig fravær.
Departementet er enig i at det fortsatt bør ligge til domstolene å vurdere
om varamedlemmer for meddommere allerede i utgangspunktet skal innkalles,
eller om de bare skal varsles om trekningen frem til det eventuelt
foreligger noe som tilsier at de skal gjøre tjeneste. Ordningen
synes hensiktsmessig, selv om domstolene etter departementets forslag
også får anledning til å beslutte at
varamedlemmene skal trekkes fra nærområdet rundt
der rettsmøtet skal holdes. Departementet viderefører
arbeidsgruppens forslag til lovtekst med enkelte justeringer.
Det er tvistemålsloven/tvisteloven og straffeprosessloven
som regulerer spørsmålet om hvilke saker som skal
pådømmes med meddommere. Disse lovene inneholder
også regler om når meddommerne skal tas fra de
alminnelige utvalgene og når det skal oppnevnes fagkyndige
meddommere. Retten har vid adgang til å oppnevne fagkyndige
meddommere etter reglene i domstolloven, det vil si utenfor de særskilte utvalgene.
Departementet mener at det fortsatt bør være tvistemålsloven/tvisteloven
og straffeprosessloven som regulerer spørsmålet
om det skal delta meddommere, og om disse skal være fagkyndige.
Dette er lagt til grunn i tvisteloven, som slår fast at
"[m]eddommerne skal være fagkyndige om
hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det". Det som
skal reguleres i domstolloven, er hvem som kan oppnevnes som fagkyndige
meddommere, og hvordan en beslutning om oppnevning for øvrig
skal effektueres.
Et åpenbart vilkår for å kunne oppnevnes
som fagkyndig meddommer, må være at vedkommende har
særskilt kyndighet innenfor det fagområdet saken gjelder.
Videre mener departementet at det bør være en
forutsetning at den som oppnevnes, fyller vilkårene for å være
meddommer.
I samsvar med prinsippet om lik representasjon fra begge kjønn
foreslår departementet en regel om at det ved oppnevning
av mer enn én fagkyndig meddommer så vidt mulig
skal oppnevnes like mange av hvert kjønn. Dette må likevel
skje under hensyn til det aktuelle behovet for fagkyndighet i saken.
Siden det ofte vil være vanskeligere å finne erstatning
for en fagkyndig enn for andre meddommere, går departementet
videre inn for å lovfeste en hovedregel om at det skal
oppnevnes minst ett varamedlem, men at det bør være
opp til domstolen å avgjøre, på bakgrunn
av forholdene i den enkelte sak, om det skal oppnevnes ett eller
to varamedlemmer, eller om det er åpenbart unødvendig å oppnevne
varamedlem.
Når det blir klart at et lagrettemedlem eller en meddommer
ikke vil møte eller er forhindret fra å gjøre
tjeneste, skal det i utgangspunktet trekkes et nytt lagrettemedlem
eller en ny meddommer. Når hindringen blir kjent, er det
likevel iblant så liten tid igjen før saken skal
starte at det ikke er tid til en ny trekning. For slike tilfeller åpner
domstolloven for å tilkalle lagrettemedlemmer og meddommere
etter en enklere prosedyre, ofte betegnet som "hurtigtilkalling"
eller "hurtiginnkalling". I korthet går denne prosedyren
ut på å finne et annet medlem av utvalget som
har anledning til å gjøre tjeneste, typisk ved å ringe
til utvalgsmedlemmer som kan tenkes å ha anledning til å stille.
Med hurtigtilkalling blir valget av person mindre tilfeldig enn
ved ordinær trekning. Samtidig dekker fremgangsmåten
et praktisk behov, og det er vanskelig å tenke seg et system
hvor det ikke kan oppstå behov for denne typen "krisetiltak". I
likhet med arbeidsgruppen legger departementet således
til grunn at det fortsatt bør være regler om hurtigtilkalling.
Departementet mener at hurtigtilkalling skal være begrenset
til en periode på inntil to virkedager før den
dagen rettsmøtet begynner. Med "virkedager" menes ukedagene
mandag til og med fredag som ikke er hellig- eller høytidsdag.
Departementet ser ikke behov for å presisere dette i selve
lovteksten.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det bør
fremgå klart av lovteksten at bemanningssituasjonen primært
skal søkes løst gjennom innkalling av eventuelle
varamedlemmer. Varamedlemmene er trukket ut på tilfeldig
grunnlag og varslet med beskjed om å holde seg i beredskap,
hvilket er gode grunner for å benytte dem. Med det behovet
som det i enkelte tilfeller kan foreligge for å skaffe
et lagrettemedlem eller en meddommer på meget kort tid,
ser departementet likevel at det unntaksvis kan bli nødvendig å henvende
seg til andre enn et varamedlem, eksempelvis dersom varamedlemmet
ikke svarer på telefonhenvendelser. På denne bakgrunnen
slutter departementet seg til arbeidsgruppens forslag vedrørende
utformingen av plikten til først å innkalle eventuelle
varamedlemmer.
Selve fremgangsmåten ved hurtigtilkalling er lite regulert.
I praksis skjer tilkallingen som regel ved telefonhenvendelse til
medlemmer av utvalgene som bor eller arbeider nærmest rettsstedet.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til en
generell regel om at hurtigtilkalling så langt råd
er skal baseres på tilfeldig utvelgelse. Det blir opp til
den enkelte domstol, på basis av størrelse og
andre lokale forhold, å vurdere hvorledes tilfeldighetsprinsippet
nærmere skal ivaretas, herunder om det skal etableres såkalte
"hurtiglister".
Meddommere og lagrettemedlemmer som gjør tjeneste etter
hurtigtilkalling, anses i dag for å ha "gjort tjeneste"
i domstollovens forstand. Dermed er de ikke med i trekningen til
andre saker før domstolen på ny har begynt å trekke
blant alle som står i vedkommende utvalg.
Departementet foreslår at de som gjør tjeneste
etter å ha blitt hurtigtilkalt, fortsatt skal kunne hurtigtilkalles
i senere saker, men at de ikke skal være med i ordinære
trekninger før domstolen neste gang begynner å trekke
fra hele utvalget.
Etter domstolloven skal trekningen av lagrettemedlemmer, meddommere
og varamedlemmer skje "i god tid" før hovedforhandlingen
eller rettsmøtet. Med tanke på mulige fritakssøknader
og andre forhold som kan kreve tiltak, er det nærliggende å tenke seg
at trekningen normalt bør skje umiddelbart etter berammelsen.
Enkelte domstoler berammer imidlertid så lang tid før
rettssaken at det ikke er hensiktsmessig å trekke lekdommere
så tidlig. Arbeidsgruppen foreslår derfor å opprettholde
formuleringen i dagens bestemmelser om at trekningen skal skje "i
god tid". Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger
mot dette, og også departementet foreslår at trekningen
skal skje "i god tid før hovedforhandlingen". Departementet
foreslår også at det skal lovfestes en regel om
at lagrettemedlemmer, meddommere og varamedlemmer for meddommere
snarest mulig skal gis melding om at de er trukket ut.
Etter domstolloven skal en liste over de lagrettemedlemmene som
skal gjøre tjeneste, være meddelt sakens parter
senest dagen før hovedforhandlingen. Vi har i dag ingen
tilsvarende regel om underretning om hvilke meddommere som er trukket
ut.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at regelen om melding
til sakens parter om lagrettens sammensetning senest dagen før
hovedforhandlingen, bør videreføres.
Etter departementets syn er det positivt om domstolene før
rettsmøtet informerer også om navn på meddommere
og eventuelle varamedlemmer, både i straffesaker og i sivile
saker, men fordi en lovbestemt plikt til på eget initiativ å sende
partene en liste over meddommere og eventuelle varamedlemmer vil medføre
ekstraarbeid for domstolene, foreslår departementet ikke
en lovbestemt plikt.
Departementet foreslår en regel om at partene ved henvendelse
til domstolen skal få opplyst hvem som er trukket ut som
meddommere og eventuelle varamedlemmer.
Den som har gyldig forfall (gyldig fravær), er ikke
forpliktet til å gjøre tjeneste som lagrettemedlem eller
meddommer. Domstolloven har regler om hva som er gyldig forfall
for lagrettemedlemmer, meddommere og rettsvitner. Bestemmelsen inneholder kriterier
som beror på skjønn.
Departementet mener det er hensiktsmessig at det kommer til uttrykk
innledningsvis i bestemmelsen at den som har gyldig fravær,
ikke plikter å gjøre tjeneste som lagrettemedlem,
meddommer eller rettsvitne. Lovforslaget går ut på at
den som mener å ha gyldig fravær, og således
vil be seg fritatt, må ta dette opp med domstolen "straks".
Departementet mener at reglene om hva som er gyldig fravær
må være skjønnsmessige, slik at de gir
rom for fornuftige løsninger i det enkelte tilfellet og
variasjoner som skyldes ulike faktiske forhold. Innenfor loven kan
den enkelte domstol gi utfyllende retningslinjer, og på den måten
sikre at like tilfeller behandles likt.
Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag om
at en dommers avgjørelse i spørsmål om
gyldig fravær skal kunne kreves overprøvd av den
avgjørelsen gjelder.
Domstolloven har regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer
og meddommere ved trekningen.
Departementet foreslår å samle reglene i domstolloven
i én bestemmelse om forbigåelse. Denne bestemmelsen
gir regler om forbigåelse av lagrettemedlemmer, meddommere
og varamedlemmer, uavhengig av på hvilket tidspunkt det
diskvalifiserende forholdet viser seg.
Myndigheten til å ta beslutninger eller utføre oppgaver
etter domstolloven er i dag i hovedsak lagt til "retten" eller "rettens
formann". For et fåtall av oppgavene følger det
av loven at de kan utføres av "domstolens tjenestemenn",
det vil si av saksbehandlere som ikke driver dømmende virksomhet,
og som vanligvis heller ikke er jurister. Etter domstolloven skal
således selve trekningen av lagrettemedlemmer og meddommere
foretas av "en av domstolens tjenestemenn".
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det, av hensyn
til effektiviteten i domstolene, er ønskelig at avgjørelsesmyndigheten
kan fordeles så langt "utover" og "nedover" i organisasjonen
som mulig. Spørsmålet blir i stor grad hva som
er "mulig" uten at hensynet til forsvarlighet og rettssikkerhet
blir skadelidende.
Departementets forslag til domstolloven går ut på at
det overlates til den enkelte domstol å bestemme hvilket
geografisk område varamedlemmer for meddommerne skal trekkes
fra, og om varamedlemmene i utgangspunktet skal innkalles til rettsmøtet
eller bare varsles med beskjed om å holde seg klare. Disse avgjørelsene
skal etter forslaget ligge til domstollederen. Begrunnelsen for
dette er at disse avgjørelsene er ment å skulle
gis i generell form, med virkning for alle eller mange saker. Da
er domstollederen det aktuelle beslutningsnivået. For avgjørelser
som gjelder den enkelte, konkrete og individualiserte sak, foreslår
departementet imidlertid ikke å legge avgjørelsesmyndighet
til domstollederen som sådan, men til enten "retten" eller
"en dommer".
Det spørsmålet om beslutningsmyndighet som først
og fremst reiser seg i relasjon til reglene om uttak av lekdommere,
er i hvilken grad beslutningsmyndighet skal kunne overlates til
saksbehandlere.
Departementet går inn for at det skal kunne overlates
til saksbehandlere å treffe avgjørelser om at
det skal benyttes hurtigtilkalling. Departementet legger vekt på at
slike beslutninger ofte må tas raskt for å unngå at
saken må utsettes, og at domstolen kan bli bedre i stand
til å takle situasjoner med uventet forfall mv. dersom
en saksbehandler kan starte arbeidet med å skaffe en erstatning
fremfor først å måtte involvere en dommer.
Spørsmål om gyldig fravær oppstår
i praksis ofte, og hensynet til effektivitet og mulighet for raskt å sette
i gang en eventuell prosess med å innkalle en erstatning,
tilsier at det skal kunne overlates til saksbehandlere å avgjøre
om et forhold skal anses som gyldig fravær. Samtidig er
regelen om hva som skal gi grunnlag for gyldig fravær utpreget
skjønnsmessig, hvilket taler i motsatt retning. Departementet
slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det, i tilfeller hvor
domstolen har utferdiget retningslinjer for vurderingen av hva som
skal anses som gyldig fravær, skal kunne overlates til
saksbehandlere å avgjøre spørsmålet.
Den som berøres av en avgjørelse om gyldig fravær
tatt av en saksbehandler, skal imidlertid kunne kreve samme spørsmål
forelagt for en dommer. Det er dommerens avgjørelse som
kan gjøres til gjenstand for kjæremål
(anke etter tvisteloven).
Når det gjelder spørsmål om forbigåelse
av andre grunner enn gyldig fravær, er departementet enig med
arbeidsgruppen i at det må sondres mellom de ulike forbigåelsesgrunnene.
Departementet er også enig i at spørsmål
om forbigåelse fordi vedkommende utvalgsmedlem skulle ha
vært slettet fra utvalget eller fordi vedkommende er siktet
for et straffbart forhold (og det ikke er utstedt et forelegg) skal
som hovedregel kunne overlates til saksbehandlere. Men en saksbehandler
bør ikke få treffe avgjørelser om personlig
egnethet annet enn hvor det f.eks. etter en legeerklæring
fremtrer som helt kurant. For spørsmål om forbigåelse
på grunn av utilstrekkelige norskkunnskaper, mener departementet
at beslutningsmyndigheten skal forbeholdes dommere. Det vises til at
spørsmål om tilstrekkelige språkkunnskaper
kan være utpreget skjønnsmessig, og at det er
av forholdsvis personlig karakter. Uheldige avgjørelser
om dette kan ha følelsesmessige konsekvenser som kanskje
ikke alltid kan "repareres" fullt ut gjennom en eventuell etterfølgende
omgjøring fra en dommer.
Tvistemålsloven har regler om domstolsprøving av
administrative tvangsinngrep. I tillegg inneholder sosialtjenesteloven
særskilte regler om domstolsprøving av fylkesnemndas
vedtak etter sosialtjenesteloven og barneverntjenesteloven.
Siden sosialtjenesteloven kapittel 9 nå er vedtatt opphevet,
foreslår ikke departementet noen endring i disse reglene.
Etter at arbeidsgruppen avga sin rapport, ble det gjort klart at
retten skal settes med én fagkyndig og én lek
meddommer. Dette er hovedregelen også etter tvisteloven § 36-4.
Tvisteloven sier imidlertid ikke hvilket av utvalgene (kvinner eller menn)
den lege meddommeren skal trekkes fra.
Generelt er det ønskelig at begge kjønn er
representert i retten. Dette gjelder minst like mye for saker om
overprøving av administrative tvangsvedtak som for andre
saker. I utgangspunktet er det således nærliggende
at reglene formuleres på en måte som innebærer
at den lege meddommeren skal være av motsatt kjønn
som den fagkyndige meddommeren og/eller rettens leder.
En slik regel forutsetter imidlertid at det allerede ved trekningen
er klart hvilket kjønn den juridiske dommeren og/eller
den fagkyndige meddommeren vil representere. Denne forutsetningen slår
ikke alltid til. Denne typen saker skal berammes raskt, og det vil
etter departementets oppfatning være uheldig - gjennom
reglene om oppnevning av meddommere - å "låse"
domstolens tildeling av saken til dommere av det ene kjønn.
På samme måte vil det være uheldig å binde
oppnevningen av den fagkyndige meddommeren til trekningen av den
lege. For å unngå problemer som følge
av at rettens leder eller den fagkyndige meddommeren blir av et
annet kjønn enn først forutsatt, foreslår
departementet at valg av utvalg skal avgjøres ved loddtrekning.
Etter domstolloven skal meddommere til rettsmøter under
de store havfiskeriene tas ut etter regler gitt av Domstoladministrasjonen.
Etter det departementet erfarer, er ikke de særskilte
reglene i bruk. Departementet kan ikke se at det i dag vil være
noen vesentlig ulempe å trekke eller oppnevne meddommere
etter de alminnelige reglene i domstolloven. Et eventuelt behov
for sakkyndighet vil kunne ivaretas gjennom de alminnelige reglene om
bruk av fagkyndige meddommere. På denne bakgrunnen slutter
departementet seg til arbeidsgruppens forslag om å oppheve
innholdet i dagens § 89 i domstolloven.
Komiteen viser til forslag til regler
for uttak av lagrettemedlemmer og meddommere til den enkelte sak
og mener det er riktige tilpasninger som foreslås når
det gjelder trekning, varamedlemmer, hva som skjer ved fravær
og geografi ved trekning av varamedlemmer, tidspunktet for innkalling
av varamedlemmer, oppnevning av fagkyndige meddommere, hurtigtilkallinger,
frister, gyldig fravær, forbigåelse, beslutningsmyndighet,
enkelte spørsmål vedrørende saker om
administrative tvangsvedtak og de store havfiskeriene.