Reguleringen av verdipapirmarkedene tar generelt sikte på å skape
effektive markeder for formidling av egen- og fremmedkapital til
næringslivet, for investering og sparing, og for spredning
og avlastning av risiko. Effektive markeder er kjennetegnet ved
at verdipapirprisene reflekterer den underliggende realøkonomiske
verdi. En viktig forutsetning er at alle aktører har lik
tilgang til kursrelevant informasjon. Hvis slik informasjon er -
eller antas å være - skjevt fordelt, vil mange
aktører avstå fra å handle. Med få aktører
blir likviditeten dårlig, og markedene vil ikke fungere
etter hensikten. For at mange skal ønske å handle
i markedene er det også viktig at de tilfredsstiller alminnelige
rettferdighetsnormer. For eksempel skal det ikke være mulig
for en aktør å drive en systematisk tapping av
verdier fra andre aktører i markedet, enten dette skjer
gjennom innsidehandel eller ved utnyttelse av en sterk posisjon
i markedet. Videre må aktørene ha sikkerhet for
at betaling for verdipapir finner sted og at papirene faktisk blir
levert ved oppgjør. Usikkerhet ved oppgjøret er
en kostnad for aktørene som vil bidra til å redusere
effektiviteten i markedene. Spesielt aksjemarkedet kan bidra til
kontroll og disiplinering av selskapsledelser gjennom trusselen
om eiermessig overtakelse og utskifting av ledelsen. Dette er særlig
viktig i forhold til selskaper med en fragmentert eierstruktur.
Samtidig er det viktig at eksisterende aksjonærer ikke
blir skadelidende. Dette er både et spørsmål
om rimelighet, og om å sikre tillit til og derfor høy
deltakelse i verdipapirmarkedene på sikt.
I tillegg til effektivitet tar EU-direktivene som foreslås
gjennomført i proposisjonen sikte på tettere integrasjon
i EØS-området. Blant annet ønsker man å stimulere
til konkurranse på tvers av landegrensene gjennom harmonisering
av regelverket for verdipapirforetak og markedsplasser. Videre ønsker
man å gjøre det enklere for investorer å orientere
seg om selskaper og markedsplasser utenfor hjemlandet. Dette kan
generelt bidra både til bedre kapitaltilgang for bedriftene,
og til bedre avkastnings- og risikospredningsmuligheter
for investorene.
Det er krevende å identifisere og vurdere samtlige nytte-
og kostnadsvirkninger av den implementeringen av EU-direktiver som
her foreslås. Dette er blant annet fordi flere endringer
gjøres samtidig i et allerede omfattende regelverk. Mer
generelt vil det dessuten være vanskelig å vurdere
mer indirekte virkninger som økt konkurranse mellom verdipapirforetak
og økt kapitalmobilitet over landegrenser. Hvor mye man
har å vinne på disse områdene avhenger
av hvor sterk konkurransen og mobiliteten er i utgangspunktet, og
i hvilken grad eventuelle problemer faktisk har sammenheng med verdipapirmarkedsreguleringen
- eller mangel på sådan.
Forslaget til ny verdipapirhandellov innebærer en utvidelse
av de konsesjonspliktige tjenestene til også å omfatte
investeringsrådgivning, drift av multilaterale handelsfasiliteter
og ordreformidling. Nytt i forhold til gjeldende rett er det også at
investeringstjenester knyttet til varederivater i utgangspunktet
underlegges full regulering (i motsetning til etter gjeldende rett,
hvor slike tjenester bare delvis er underlagt verdipapirhandelloven).
En slik utvidelse innebærer at flere (nye) foretak må søke
om konsesjon, noe som vil føre til økt arbeidsmengde
for konsesjonsmyndighetene (Kredittilsynet og Finansdepartementet).
Forslaget til utvidelse vil også medføre at flere
foretak vil komme under Kredittilsynets tilsyn.
Det er grunn til å anta at det må forventes
at det ved innføringen av et nytt regelverk for verdipapirmarkedet
og for regulerte markeder vil være behov for informasjon
og veiledning i forbindelse med gjennomføringen og praktiseringen
av nytt regelverk. Dette vil særlig kunne være
aktuelt i en overgangsperiode. Det vil også være
behov for å utarbeide utfyllende forskrifter i tråd
med de foreslåtte forskriftshjemlene i lovforslaget.
Når det gjelder forslaget om nye regler for transaksjonsrapportering,
vises det til at forslaget innebærer en omlegging av den
gjeldende rapporteringen av utførte transaksjoner. Blant
annet skal rapporteringen etter forslaget skje direkte til Kredittilsynet,
og ikke til Børsen. Forslaget krever at det etableres og
tas i bruk nye systemer og tekniske løsninger. Det vil være
behov for ekstrabevilgninger på dette området, noe
departementet vil komme tilbake til.
Kredittilsynet vil i henhold til lovforslaget få et noe
utvidet tilsynsansvar. Dette gjelder både i forhold til
antallet tilsynsobjekter, jf. omtale ovenfor om nye konsesjonspliktige
foretak. Utover dette vil gjennomføringen av MiFIDs regler
om utvidet hjemstatstilsyn, innebære at Kredittilsynet
i større grad enn etter gjeldende rett skal føre
tilsyn med norske foretaks virksomhet i annet EØS-land.
Det følger for øvrig av lovforslaget at Kredittilsynet
skal føre lister over blant annet tilknyttede agenter og
regulerte markeder.
Videre innebærer forslaget at Kredittilsynet gis kompetanse
til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon
ved brudd på flaggeregelverket. Ordningen vil neppe isolert
sett medføre vesentlig merarbeid for Kredittilsynet (som
håndterer slike saker i dag også), men det må påregnes
merarbeid i Finansdepartementet (som forvaltningsmessig klageorgan).
Verdipapirforetak og regulerte markeder vil måtte tilpasse
seg nye virksomhetsregler som følge av lovforslaget. Lovforslaget
vil på en del områder føre til at eksisterende
verdipapirforetak og regulerte markeder vil måtte gjøre
endringer i sin virksomhet internt og overfor investor og myndighetene.
Eksisterende foretak som i dag driver med for eksempel investeringsrådgivning,
vil måtte søke om konsesjon, siden dette foreslås
inntatt som en ny konsesjonspliktig tjeneste. Dette gjelder også foretak
som yter investeringstjenester knyttet til varederivater (for eksempel
innen kraftbransjen), siden varederivater og investeringstjenester
knyttet til slike kontrakter i henhold til lovforslaget i utgangspunktet
underlegges full verdipapirrettslig regulering (det foreslås
imidlertid viktige unntak fra lovens virkeområde for enkelte
typer av slik virksomhet).
Når det gjelder forslaget om verdipapirforetakenes transaksjonsrapportering
til Kredittilsynet, må det legges til grunn at omlegging
til et slikt nytt system vil være ressurskrevende også for
de private aktører.
Rapporteringsdirektivet innebærer på samme måte
som MiFID endringer i reguleringen av hvordan myndighetene organiserer
mottak, oppbevaring og utveksling av relevant informasjon (bl.a.
børsmeldinger og periodisk rapportering). Dette vil påføre kostnader
for offentlige myndigheter.
For private aktører (utstedere) kan gjennomføringen
av rapporteringsdirektivet medføre noe skjerpede og omfattende
rapporteringskrav. En harmonisering av rapporteringsformat i EØS-området
og hjemstatstilsyn vil imidlertid kunne senke terskelen for å henvende
seg til kapitalmarkedet i EØS-området, og således
bidra til å lette kapitaltilgangen for næringslivet.
Direktivet harmoniserer regelverket i EØS-området
vedrørende overtakelsestilbud. Direktivet antas å bidra
til å ivareta hensynet til likebehandling av aksjonærer
i en overtakelsessituasjon, noe som antas å redusere risikoen
for at minoritetsaksjonærer lider økonomisk tap
som følge av selskapsovertakelser. Dette bidrar til å skape
nødvendig tillit som er viktig for velfungerende verdipapirmarked
i EØS-området. Dette vil bidra til å skape
et reelt indre marked for finansielle tjenester, noe som kan antas å redusere
kapitalkostnadene for næringslivet.
Forslaget innebærer at gjeldende norske tilbudspliktsgrense
på 40 prosent senkes til 1/3. Forslaget antas å ivareta
hensynet til minoritetsaksjeeierne i større grad, samtidig
som det kan medføre visse merkostnader for oppkjøper.
Forslaget innebærer at oppgaven som tilbudsmyndighet
skal ligge hos et regulert marked. Oslo Børs er per i dag
er det eneste norske regulerte markedet for aksjer. Oslo Børs
utfører i dag oppgaver som tilsynsmyndighet, og for Oslo
Børs antas at forslaget ikke vil medføre vesentlige
endringer i forhold til de oppgaver de allerede har.
Forslaget antas for øvrig ikke å medføre
vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser
for det offentlige eller for næringslivet.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
for de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene
til etterretning.